tirsdag 30. juli 2019

Mer godstransport på sjøen

Mer gods enn før blir fraktet på sjøen. I alt ble noe over 215 millioner tonn gods lastet og losset i norske havner i 2018. Det er 2,2 prosent mer enn i 2017. De siste fem årene har godsmengden over havnene økt med 7,5 prosent. Det viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som er omtalt på nettsidene deres. De skriver også at:

"Rundt to tredeler av godset var på vei til eller fra en utenlandsk havn, mens en tredel ble fraktet innenriks i Norge eller til/fra norsk kontinentalsokkel, viser statistikken godstransport på kysten. De siste fem årene har utenlandsvolumet av gods over norske havner økt med nærmere 15 prosent. Innenriksvolumet har derimot vært tilnærmet uendret."

Hvilke havner var det så som var størst i 2018? Fordi dette handler om varer og varevolum, er både våtbulk- og tørrbulktransport dominerer stort, er det kanskje ikke så overraskende at havner på vestlandet med transport knyttet til offshorevirksomhet som er aller størst. SSB skriver:

"Havneanleggene i Bergen og Omland sto alene for mer enn 20 prosent av den samlede godsmengden i 2018, hovedsakelig som følge av lasting av råolje og petroleumsprodukter til utlandet. Til sammenligning bidro utskiping av malm til at Narvik sto for like under 10 prosent av den samlede lastingen og lossingen i 2018. Deretter fulgte havneanleggene som rapporterer under Porsgrunn, Haugesund og Tønsberg med rundt 5 prosent av godsmengden over norske havner hver."

mandag 29. juli 2019

Venstresidens puritanisme

Jeg har en mistanke om at et av høstens store temaer vil være uenigheten innad i det demokratiske partiet i USA, og om veivalgene de gjør vil bidra til at Donald Trump blir gjenvalgt om et år. For eksempel fordi de er så opptatt av vise hvem som er mest mot Trump, og bruker masse krefter på en riksrettstiltale, fremfor å utforme et politisk fremtidsrettet politisk program for vekst og velferd, for sitt eget parti.

Igjen har Maureen Dowd i New York Times en helt strålende kommentar om den sosialistiske venstresiden i det demokratiske partiet, som er blitt ganske hissige etter hennes tidligere kommentarer om hvordan de kan sørge for at Trump vinner valget, og som forventet utløst kommentarer om at hun tilhører en liten uansvarlig elite som er mer opptatt av høye glass, sjokolade og sko enn av politikk. Og man må for all del ikke ha det gøy hvis man er på venstresiden.

Helgens svar i denne ganske viktige feiden heter "Spare Me the Purity Racket" og handler om den ytre venstresidens puritanisme, noe som er et ganske universelt fenomen, tror jeg. Hun skriver:

"Yo, proletariat: If the Democratic Party is going to be against chocolate, high heels, parties and fun, you’ve lost me. And I’ve got some bad news for you about 2020. The progressives are the modern Puritans. The Massachusetts Bay Colony is alive and well on the Potomac and Twitter. They eviscerate their natural allies for not being pure enough while placing all their hopes in a color-inside-the-lines lifelong Republican prosecutor appointed by Ronald Reagan. The politics of purism makes people stupid. And nasty."

Hun skriver også om hvordan venstresiden roter det til ved å gjøre spørsmålet om riksrettstiltale mot Trump til målestokken på hvem som er de gode og hvem som er de onde, internt i eget parti. Men ikke erkjenner at velgere flest ikke er særlig opptatt av det og, ganske viktig det også, at høringen av Robert Mueller i kongressen ikke akkurat ble noen stor suksess for de som trodde den skulle få alle brikkene til å falle på plass. Matt Taibbi i Rolling Stone Magazine, til vanlig en av Trumps hardeste kritikere, har en helt nådeløs kritikk av demokratenes strategi i artikkelen "The Myth Of Robert Mueller, Exploded". Absolutt verdt å lese.

lørdag 27. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (53)

I følge musikknettstedet allmusic.com var The Only Ones et av punk-æraens mest undervurderte band. Jeg er helt enig i at de kunne fortjent mye mer suksess enn de fikk, men det at noen artister slår igjennom, mens andre på mystisk vis ikke selger så mange plater, har historien mange eksempler på. Heldigvis er det blitt mye lettere å lete fram glemte perler fra fortiden. Det med punk-æra er jo også rett i den forstand at bandet oppstod i London i 1976, gå ut tre album, i 1978, 1979 og 1980, før de ga seg.

Om det er riktig å kalle musikken punk kan derimot diskuteres. The Only Ones kunne i motsetning til mange andre på den tiden spille instrumenter og var påvirket av flere andre sjangre, så man kan like gjerne kalle dette gitarbasert rock eller pop, som til tider også var både jazz- og bluesinspirert. Og kanskje var de vel så inspirert av amerikanske New York Dolls og Johnny Thunders som av engelske punkere. Bandet synger mer om romantikk og kjærlighet enn om politiske saker. Det mest særpregede ved bandet er vokalist Peter Perretts stemme, som dessverre ikke hadde helt godt av alle kjemikaliene han puttet i kroppen på den tiden, noe som også bidro til at bandet tok slutt etter tre album.

Fordi karrièren  ble så kort, med bare tre album, nytter det ikke å finne noen stor samleboks med greatest hits. For å nå opp i nok låter til å fylle en varm dag på stranden må man i dette tilfellet gå for de samlede verkene, noe som heldigvis eksisterer i en utgivelse fra 2012 i serien "Original Album Classics", der alle de tre albumene er med i originalutgavene, pluss tre ekstra bonuslåter til hvert album som jeg tror kom med da albumene ble gitt på nytt i CD-versjoner på 2000-tallet. Da blir det i alt 42 sanger i kronologisk albumrekkefølge og en samling som det absolutt er verdt å bruke litt tid på.

Først ut er albumet som rett og slett het "The Only Ones" fra 1978, som inneholdt singelen "Another Girl, Another Planet", det nærmeste bandet noengang kom en hit og er en fin låt. Bra er også "The Whole of the Law" og "Creature of Doom". Det andre albumet fortsatte i samme spor med gjenkjennelig litt kantete gitarbasert rock og het "Even Serpents Shine". Her kan jeg nevne sangene "Out There in the Night" og "Someone Who Cares", men dette er et svært hørbart album ellers også, og kanskje jevnt over enda bedre enn det første. Etter at suksessen uteble var tredje album  det klassiske forsøket på å slipe vekk kanter og hente inn en produsent som kunne skape noe hitlistevennlig. Det fungerte ikke. Dessuten var ikke låtene like bra, men også her er det hørbare ting, som sangene "The Big Sleep" og "Oh, Lucinda".

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament
50. The Velvet Underground: Peel Slowly and See
51. Manic Street Preachers: Original Album Classics
52. Bob Dylan: The Rolling Thunder Revue - The 1975 Live Recordings

fredag 26. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (52)

Jeg har gledet meg til å gå løs på Bob Dylans "The Rolling Thunder Revue - The 1975 Live Recordings", med 148 låter og 10 og halv times spilletid, som kom ut tidligere i sommer. Ikke bare passer den til én dag på badestranden,  den krever minst et par dager der med varmt vær for at man skal komme seg igjennom. I den fysiske versjonen er dette en boks med 14 CDer, men heldigvis er det også en digital versjon å få kjøpt.

Det er langt fra alle artister som kan gi ut store samlinger av den typen jeg skriver om i denne spalten med minst 40 låter. For å ha så mye til en "beste of...", "rarities and b-sides" eller "outtakes" må man jo ha laget mye mer. Bob Dylan er derimot i en annen liga. Han har skrevet så mange låter, har så mye som aldri ble gitt ut på ordinære album eller utgitte sanger han har kommet tilbake til og fremført på andre måter senere, at han gir ut slike samlebokser stadig vekk. Dylans box-set "Biograph" (jeg skrev om den her) fant opp  hele denne sjangeren i 1985. Jeg har også skrevet om samlinger i "The Bootleg Series", sist i 2016 om en ny samling ikke-utgitt materiale fra konsertturneene med The Band.

En dag tar det kanksje slutt, men slik er det enda ikke med Bob Dylans arkiver.. Der er det fortsatt skatter å hente fram.  Denne nye nye boksen er imidlertid annerledes enn The Bootleg Series eller ulike samlealbum. Her handler det ganske enkelt om opptak fra fem konserter i 1975, pluss litt andre demoer og øvinger fra samme tid, Kvaliteten på live-opptakene er helt fremragende, både når det gjelder det musikalske, men overraskende nok også den tekniske lydkvaliteten. Fordi det er snakk om fem konserter på samme turné er det i stor grad samme settliste som gjentas, og mange av sangene her blir gjentatt mange ganger, men de er arrangert så forskjellig fra gang til gang at de i seg selv er et interessant poeng med denne utgivelsen

Hva var så dette The Rolling Tunder Revue? I serien av mange musikalske linjeskifter i løpet av snart 60 år som artist var dette en helt annerledes og ganske kort konsertturne der Dylan samlet et midlertidig band med noen fantastiske artister, og laget et slags reisende sirkus. The Pitchfork skriver dette i sin anmeldelse av boksen om hvem som var med i troppen:

Dylan had rarely played live since his motorcycle accident in 1966, and he was supported by the Band, who had made the transition from his backing band to stars in their own right. Although the ’74 tour was a wild success, Dylan grew tired of playing arenas, and that boredom, combined with personal unrest, was the catalyst for his attempt to re-create his coffeehouse roots via the Rolling Thunder Revue. Surrounding himself with figures from his past—his old advocate and paramour Joan Baez, Ramblin’ Jack Elliott, Bob Neuwirth, and Roger McGuinn—Dylan also roped in new blood. He wound up having a drink with Mick Ronson, late of David Bowie’s Spiders From Mars, so he invited the guitarist to become part of the unruly band that would eventually become known as Guam. He saw Scarlet Rivera wandering the streets of New York with her violin in hand, so she brought her into the fold. Most importantly, he happened to stumble upon Jacques Levy, the director of 1969’s Off-Broadway hit Oh! Calcutta!, and the pair hit it off so well, they wrote most of Desire together and decided it was time to put on a show."

Denne omreisende sirkusforestillingen, med lite annonserte konserter i små lokaler, ble aldri dokumentert på noe album da det skjedde. Mange år etter, i 2002, kom det ut et veldig bra bootleg-series album med 22 låter som løftet frem litt fra denne musikalske gullgruven. Men det utløste jo et behov for å enda mer. Det har tatt litt tid, men i år er det utgitt en dokumentarfilm fra turneen, laget av Martin Scorcese og utgitt på Netflix. Derfor kom også denne boksen ut nå.

Hva er så det musikalsk mest spennende her? Konsertene har mange sanger fra albumet "Desire", som først kom året etter og er at av Dylans beste. Live-fremføringene er minst like bra. Budskapet og sangen om den drapstiltalte bokseren "Hurricane" har en sentral plass på konsertene, men også "Sara", om forholdet til hans daværende kone, "Isis", "Romance in Durango", "One More Cup of Coffee" og "Oh, Sister" er i strålende liveversjoner. Men minst like spennende er det at flere av Dylans gamle klassikere, flere fra tilbake på 60-tallet, er med her i helt andre og opprockede versjoner. Sanger som The Lonesome Death of Hattie Carroll," "I Shall Be Released," "Knockin’ on Heaven’s Door" og "Blowin' in the Wind".

De som er på nokså bar bakke og skal oppdage Bob Dylan kan ikke begynne her. Da er en av de mange greatest hits-samlingene en langt bedre inngang. De som har hørt en del annet av Dylan, men vil skrape litt mer i overflaten på "The Rolling Tunder Reveue" kan skaffe The Bootleg Series nr 5, som kom i 2002 og løftet frem 22 sanger. Man da kan faren være stor for at man vil ha mer. Og det er da denne samlingen kommer inn i bildet.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament
50. The Velvet Underground: Peel Slowly and See
51. Manic Street Preachers: Original Album Classics

torsdag 25. juli 2019

Facebook og ungdommen

Ja, det er ikke bare enkelthistorier man har hørt, det er helt riktig at ungdommen vender ryggen til Facebook. I dag er det mer sannsynlig at en 60-åring aktivt bruker Facebook enn en 17-åring. Men det har neppe noe med skepsis til selskapet å gjøre, for alternativene som vinner er også eid av Faccebook.

Det er Economist som har sett på disse tallene og omtalt dem i artikkelen "Teenage wasteland - Youngsters are avoiding Facebook—but not the firm’s other platforms". Nå er det ikke helt enkelt å måte dette, blant annet fordi det opprettes en haug med falske kontoer hele tiden, men The Economist mener de det finnes noen rimelig gode analyser:

"...eMarketer, a consultancy that blends Facebook’s reported figures with polls, reckons that 16-year-old Americans are less likely to use it than 60-year-olds are. The share of people aged 12-17 who do so at least once per month has fallen from 60% in 2015 to 39% today. The figure for those aged 45-64 is 58%. A similar trend holds in other countries with reliable data."

Facebook-tjenesten har 2,5 milliarder månedlige brukere globalt, klart størst av alle sosiale medieplattformer. Men ser vi på listen videre kommer WhatsApp, Facebook Messenger, WeChat og Instagram, alle med mellom 1 og 1,5 milliarder aktive månedlige brukere. Og av disse er fire av fem eid av Facebook-selskapet, bare kinesiske WeChat av de fem største er ikke det. Facebook Messenger ble skilt ut fra Facebooks hovedtjeneste tilbake i 2011, mens både Instagram og WhatsApp er senere oppkjøp, godkjent av konkurransemyndighetene.

onsdag 24. juli 2019

Verdens 10 mest verdifulle selskaper (1997-2019)

Her er en god animasjon som viser hvordan listen over verdens 10 rikeste selskaper stadig har endret seg fra 1997 og frem til i dag. Når det gjelder hvilke land de kommer fra er det kraftig USA-dominans hele veien, men periodevis en hel europeiske og noen japanske, latin-amerikanske og russiske - og ikke minst kinesiske i senere år.



Og så er det naturligvis veldig interessant å se på hvilke bransjer som dominerer i toppen gjennom denne perioden med dotcom-boble, finankrise, eurokrise og andre opp- og nedturer i markedet.. Akkurat nå er det veldig teknologitungt, med Microsoft, Apple, Amazon og Google helt i toppen, men det er jo strengt tatt ikke helt nytt. Ved inngangen til 2000-tallet var det også en veldig høy verdsetting av teknologiselskaper, da i enda større grad i it-hardware og telekom. Selv om de fleste navnene nå er nye sammenlignet med 20 år siden er det interessant nok Microsoft som topper listen nå og som også gjorde det ved tusenårsskiftet.

Ellers ser man på animasjonen at det har vært en viss kamp mellom teknologi og olje når det gjelder å være de største, men periodevis har blant annet finansnæringen vært godt representert, samt en del store enkeltbedrifter i andre bransjer, som General Electric, Walmart, Nestle, Toyota og Johnson & Johnson.

Det pleier bare å være børsnoterte selskaper med på lister som dette. Et spørsmål jeg lurer litt på er om dette gir et riktig bilde dersom statseide bedrifter var med. Er det for eksempel slik at det ikke er slik at alle de 4-5 største selskapene i verden er teknologiselskaper dersom det saudi-arabiske statsoljeselskapet Aramco hadde vært børsnotert (noe de kanskje også blir)?

tirsdag 23. juli 2019

Boris Johnsons popularitet

Som ventet vant Boris Johnson uravstemningen i det konservative partiet om hvem som er partiets statsministerkandidat og blir dermed statsminister i Storbritannia allerede onsdag. Men hvordan vurderer velgerne Boris Johnsons egenskaper og egnethet? Og hvordan er denne vurderingen sammenlignet med de seks forgjengerne hans da de ble vurdert rett før de gikk løst på jobben?

Det er The Economist som skriver om denne undersøkelsen, og noe av konklusjonen kommer allerede i artikkelens overskrift: "Boris Johnson’s approval ratings are surprisingly high. På spørsmålet om de påtroppende statsministerne vurderers som mer ærlige en politikere flest ligger Boris Johnson litt bak John Major og Margaret Thatcher, men godt foran Tony Blair, David Cameron og Gordon Brown. Og på vurderingen av egnethet som leder er han midt på treet, godt foran blant annet Margaret Thatcher.

Det er på to andre spørsmål han skiller seg markant ut fra sine seks forgjengere. Det handler om personlighet og om folkelighet. Og man kan vel slå fast at disse trekker i litt forskjellig retning. The Economist skriver:

"He differs starkly from his predecessors on two fronts. Thanks to his wit (some say buffoonery), 79% of Britons agree that he has lots of personality, more than double the equivalent figure for Mr Blair before his election. Mr Johnson’s fondness for obscure historical jokes (and his record of offensive comments about non-whites) mean that 62% think he is out of touch. That is nearly three times as high as for Mr Cameron, his confrère from Eton and Oxford."

Nå gir ikke disse meningsmålingene noe godt svar på hvordan det går senere, noe også The Economist minner om. Margaret Thatchers lå ikke spesielt høyt på tillitsmålingene da hun tok over, men steg gradvis og vant tre valg på rad. Mens både John Major og Theresa May skåret høyt da de tok over statsministerjobben. underveis i en valgperiode, og begge vant deretter et valg, men så falt tilliten nokså bratt. Det blir spennende se hvordan Boris Johnsons formkurve blir, og ikke minst hvor lenge han faktisk blir sittende.

mandag 22. juli 2019

Befolkningsnedgang på italiensk

Sicilia var en gang kjent for store barneflokker, men i den lille byen Acquaviva Platani i innlandet på Sicilia er barnefødsler blitt så uvanlige at det ringes i byens kirkeklokker hver gang det skjer. Jeg vil tro det samme er tilfelle i mange andre små italienske byer og landsbyer.

Mange europeiske land opplever for tiden en endring i befolkningssammensetningen, der det blir stadig flere pensjonister for hver person i yrkesaktiv alder og stadig flere 80-åringer og 90-åringer. Det foregår også en flytting fra utkantene vil byene, der særlig de unge flytter dit det er muligheter for utdanning eller arbeid i de voksende tjenesteytende sektorene, i byene.

Men Italia ligger foran resten av Europa på denne kurven. Der er det ikke bare færre unge relativt til andre aldersgrupper, det er rett og slett befolkningsnedgang i landet som helhet, ikke bare i distriktene. The Guardian her vært i Acquaviva Platani, men skriver også om de to viktigste komponentene som bidrar til befolkningsnedgang: lave fødselstall og utvandring fra Italia til andre land. De skriver:

"For the first time in 90 years the Italian population has fallen to about 55 million, according to the national statistics agency (ISTAT). From 2014 to 2018, the population decreased by 677,000 people. Two factors are behind the decline according to experts: a decrease in births, which is at an all-time low since the unification of Italy, and an increase in the emigration of young people to other European countries in search of job opportunities. According to ISTAT nearly 157,000 people left the country in 2018. UN reports that Italy is the only major European economy with a population set to decline further in the next five years. It ranks second – behind only Japan – in terms of having the greatest share of older people, with an estimated 168.7 people over 65 for every 100 young people."

Hva er så den bakenforliggende årsaken til at Italia har en enda mer krevende demografisk utvikling enn andre europeiske land? Jeg er redd noe av grunnen er politisk. Med et svært fragmentert partisystem har det vært vanskelig å gjennomføre nødvendige reformer i offentlig forvaltning, pensjonssystem, skattesystem og alt det andre som trengs for å få ned kostnadene og være bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer. Man kunne kanskje håpe at en alvorlig krise som dette ville bidra til at politikerne tok seg sammen, og gjennomførste upopulære, men helt nødvendige reformer, men i stedet har enda mer uansvarlige partier i Italia økt sin oppslutning, med løfter om å bruke mer penger og få enda mer gjeld.

Dette rammer også næringslivet som også opplever et ekstremt byråkrati og ineffektivitet, og at økonomien ikke lenger vokser. Det har den ikke gjort på mange år, og da blir det heller ikke skapt nye arbeidsplasser. Når det bare er i eldreomsorgen unge folk har jobbmuligheter er det ikke så rart at mange flytter ut.

lørdag 20. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (51)

Etter forrige ganske omfattende bidrag om The Velvet Underground er det på tide med noe enklere. Men ikke for enkelt, naturligvis. Valget falt på bandet Manic Street Preachers og en fleralbumsutgivelse som verken er "greatest hits" eller "outtakes" og rariteter, men der plateselskapet har satt sammen en samling med tidligere utgitte album, i dette tilfellet bandets tre første, og selger dem om igjen uten at noe nytt er tilført. Den fysiske versjonen av denne er en 3CD-boks i serien Original Allbum Classics, som også er tilgjengelig for nedlasting i iTunes.

The Manic Street Preachers kommer fra Wales og har gitt ut omkring 13 album  siden starten i 1991, og holder det fortatt gående med brukbar suksess. Men ikke helt der de hadde ambisjonene i starten. De så på seg selv som arvtagerne etter The Clash, ikke minst politisk, og skulle kombinere dette med å være glam-inspirerte stadion-rockere som Queen og Guns'n'Roses. Da første album, dobbeltalbumet "Generation Terrorists" kom ut slo de fast at det skulle selge langt flere eksemplarer enn Guns'n'Roses "Appetite for Destruction" fem år tidligere. Deretter skulle de holde en konsert for et utsolgt Wembley, og oppløse bandet fra scenen.

Slik gikk det selvfølgelig ikke. Bandet ble bare unntaksvis lagt merke til utenfor Storbritannia, og selv der var det et problem at de oppstod i en tid der musikksmaken gikk fra introvert house-musikk og "shoegazing", noe the Manics skulle gjøre opprør mot, men i stedet svingte over til britpop, ikke pompøs stadionrock med et mer eller mindre klart politisk budskap. Men nettopp derfor, nå som bandet har holdt det gående i snart tre tiår, kan det være interessant å gå tilbake til de tre første albumene fra tidlig 90-tall, som på litt ulike måter og med litt ulik gjennomføringsevne, forteller hva dette handlet om. De tre første albumene er også en naturlig avgrensning fordi det var her låtskriver og gitarist Richey Edwards var med, før han sporløst forsvant i februar 1995 og aldri dukket opp igjen. Resten av bandet fortsatte etter en tids pause, med bra suksess også, med har vært preget av hendelsen siden, og vender noen ganger tilbake til det tapet på senere sanger og album.

Førstealbumet til bandet, og først i denne samlingen, er dobbeltalbumet "Generation Terrorists", et forsøk på å ta opp arven etter the Clash og til og med skape et ut nytt London Calling. Det klarte de ikke, men her er det likevel god driv og noen sterke sanger, som "Motorcycle Emptyness" (en fantastisk sangtittel!) og "Little Baby Nothing". Så kom andrealbumet "Gold Against the Soul", som ble litt i overkant. Det er sannsynligvis et forsøk på å dra musikken enda mer i retning av Guns'N'Roses, og mene mye venstreorientert politisk, men i stedet blir det ganske masete og kjedelig. Men et par bra sanger er det her, for eksempel "Life Becoming a Landslide".

Tredje albumet er høydepunktet her, "The Holy Bible". Det kåres ofte til det beste av alle Manics album, men det er også ganske forskjellig fra alle de andre fordi det er gjennomført mørkt, introvert, angstfylt og smertefullt. Her er det ingen forsøk på å lage hitlåter, slik bandet gjorde før og ikke minst etterpå. Albumet er en helhet der det ikke er så lett på plukke ut enkeltsanger, men sangtitler som "She is Suffering", "Archives of Pain" og "The Intense Humming of Evil" beskriver toneleiet. Det er vanskelig å leve opp til egne ambisjoner når man lager krevende konseptalbum som dette, men jeg synes forsøket er rimelig bra.

En liten fotnote om kategorier i denne spalten. Det kan sikkert diskuteres hvordan slike bokser som bare samler artisters ordinære album passer inn. I noen tilfeller passer det opplagt svært godt, som The Pogues formidable boks "30 Yearsmed samtlige av deres album med i alt 112 sanger, men der to av albumene ble mikset i helt nye og bedre versjoner, og der det også er med masse bonusmateriale. Sik var det også med Velvet Undergrounds store samling som jeg skrev om i går, som inneholder veldig mye mer enn reprise på de fire originale albumene. På den annen side har jeg to ganger valgt å skrive om digitale bokser med Ramones-album, både de seks albumene på "The Sire Years 1976-81" og de fire (pluss et live) på "The Chrysalis Years Anthology", som er slike ompakkinger av ordinære album. Og noen ganger kan det være akkurat det man trenger for å utforske en artist man kjenner biter av fra før, men vil utforske mer i dybden.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament
50. The Velvet Underground: Peel Slowly and See

fredag 19. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (50)

Denne spalten feirer 10-årsjubileum i år og i tillegg har antall musikksamlinger som er omtalt og vurdert nå nådd 50. Det krever et bidrag som både er noe utenom det vanlige, men samtidig behagelig hørbart og velegnet på en badestrand. Og nettopp det mener jeg at jeg har klart å finne frem til.
Dagens band er The Velvet Underground, et band det ikke finnes spor av på hitlistene i årene deres singler og album ble gitt ut, men som likevel er blitt stående som en av de viktigste og mest innflytelsesrike gruppene i rockens historie. Brian Eno skal ha sagt at selv om det første albumet deres bare solgte 30 000 eksemplarer da det kom, var det slik at: "Everyone who bought one of those 30,000 copies started a band". 

Velvet Underground ga ut i alt fire album og alle fire er gjerne med på lister som kårer de beste rockealbumene i historien. Spesielt det første med bildet av en banan, som ofte er med blant de aller øverste på slike lister.

Men hvordan skal man gå frem for å sette seg inn i The Velvet Undergrounds musikk dersom man ikke har noe særlig fra før, men heller ikke ikke vil nøye seg med en enkelt "best of..."-samling? Det siste finnes, og er langt bedre enn ingenting, men er en ikke helt tilfredsstillende måte å oppleve dette bandet. Og dessuten ikke nok til å fylle en dag på stranden heller.

Jeg vil i stedet anbefale en av tidens beste "box-sets", den store "Peel Slowly and See" som kom i 1995, har 73 sanger, en del svært lange, og som i den fysiske utgaven var fordelt på 5 CDer i en svært ordnet og kronologisk rekkefølge. Total spilletid er over seks timer og her er det slik at man ikke velger mellom å få samlede verker eller demoer, b-sider og live-klipp. Her får man litt av alt. Men hovedprinsippet er at innholdet er organisert rundt er de fire studioalbumene som kom mellom 1967 og 1970 der Lou Reed og noen fra originalbesetningen ellers er med.

Her må det imidlertid skytes inn at den digitale utgaven som er tilgjengelig på Apple Music, og også den som kan kjøpes på iTunes, mangler den femte CDen med det fjerde albumet "Loaded", slik at det bare er 55 sanger. Mulig det har med noen rettigheter og bytte av plateselskap å gjøre. Det er selvsagt en mangel, men samlingen er helt strålende også uten slutten, og denne delen av materialet er uansett tilgjengelig i en annen bra samling. Jeg kommer tilbake til det.

Hva får man så på de fem CDene (om vi fortsetter å sammenligne med den fysiske boksen)? Det hele begynner ganske krevende. Første CD er en samling lange demoinnspillinger, ofte flere forsøk på rad på samme sang, fire som senere kom på bandets første album, og to sanger som ikke gjorde det. Og for anledningen er bandet uten trommer fordi trommeslager Angus MacLise var imot å ta penger for å lage plater eller holde konserter, så han ville ikke delta på innspillingen. Min anbefaling er å vente med disse versjonene til en annen gang om man ikke har hørt originalene. De er definitivt i kategorien rariteter.

Andre CD er kremen av kremen. Det består av albumet "The Velvet Underground and Nico" (de hadde ikke særlig fantasifulle albumnavn), albumet med Andy Warhols banan på coveret, med klassikere fra rockehistorien som "All Tomorrows Parties", "Venus in Furs", "Sunday Morning", "I'm Waiting for the Man" og "There She Goes Again".  Bandet har her den klassiske besetningen med Lou Reed, John Cale, Sterling Morrison og Maureen Tucker som er kommet inn på trommer. Og dessuten er tyske Nico vokalist på flere av sangene. Andy Warhol, en tid bandets manager og mentor, insisterte på det, selv om bandet var skeptiske. Og det fungerte jo rett og slett så bra at de skrev seg inn i musikkhistorien selv om svært få visste det da. På denne CDen er det også litt bonusmateriale, blant annet to sanger fra Nicos første soloalbum "Chelsea Hotel" der bandmedlemmene bidro.

Kjernen på CD tre, etter litt innledende demoer og live-låter, er bandets andre album "White Light/White Heat". Warhol og Nico er borte, men bandet i den klassiske sammensetningen er uendret og resultatet er Velvet Undergrounds mest eksperimentelle og støyende album, med et temmelig utagerende budskap i både tekst og musikk. Over 17 minutter brukes på en sang, "Sister Ray". Jeg synes de andre albumene er bedre, men også her er det mye bra. Og til slutt på denne CDen er også flotte "Stephanie Says", en albumløs sang.

På fjerde CDen er kjernen bandets tredje album som ganske enkelt het "Velvet Underground" (nei, ikke spesielt fantasifullt). Manglende suksess og uenighet om retning gjorde at John Cale, pådriveren for det mest eksperimentelle, hadde forlatt bandet. Dessuten forteller historien at fordi bandet var blitt frastjålet flere forsterkere og annet utstyr, kunne de rett og slett ikke lage like mye elektrisk støy som før. Resultatet er uansett noe helt annerledes, et veldig mye mer rolig og dempet album. Og for sikkerhetsskyld er den her i en miks som Lou Reed selv stod bak, den såkalte "Closet Mix", som er et alternativ til den opprinnelige på albumet. Her har Lou Reeds vokal og gitar fått en mer fremtredende plass. Det er uansett et utmerket album med flotte sanger som "Cindy Says", "Pale Blue Eyes", "I'm Set Free" og nydelige "After Hours" til slutt med Moe Tucker på vokal. Fjerde CD inneholder også en del albumløst materiale fra den tidligere samlingen "VU", blant annet fine "Lisa Says".

Så er det som nevnt slik sangene fra femte CD i originalboksen, 19 låter i alt, der kjernen er albumet "Loaded" fra 1970, ikke er med i min versjon av "Peel Slowly..." fra Apple Music, eller på iTunes. Den mangelen kan man lett løse ved å lete frem "Re-Loaded - 45th Annivarsary Edition" samme sted, Der finner man "Loaded" i originalutgave, men også en rekke andre versjoner av albumet, blant annet remastret, mono, steroe og surround, og enda mer bonusmateriale.. Den er på formidable 95 sanger, nok til enda en dag på stranden. Men hovedpoenget her er fjerdealbumet "Loaded". Det ble spilt inn uten Moe Tucker som var i fødselspermisjon, en Lou Reed på vei ut, men med Doug Yule som kom inn på forrige album og fikk en stadig mer sentral rolle. "Loaded" er et bevisst steg i mer kommersiell retning, noe som må ha provosert gamle fans, men dessverre uten at det hjalp så mye på salget. Uansett er også dette et glimrende album. Med klassiske Lou Reed-rockere om "Sweet Jane" og "Rock & Roll". Og fine "Who Loves the Sun" og "New Age".

De 49 foregående episodene i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament

torsdag 18. juli 2019

eBevis mot arbeidslivskriminalitet

Digitalisering er viktig for å forbedre offentlige tjenester og forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv. Men på flere viktige områder er det også slik at gode digitale løsninger kan bidra til å bekjempe svindel og kriminalitet. eBevis er en slik digital løsning som gjør flere viktige ting på en gang.

Hva er så problemet eBevis skal løse? En av myndighetenes viktigste oppgaver er å slå ned på kriminalitet, bedrageri og juks, både fordi det tapper velferdsstaten for store pengesummer, men også fordi det går ut over alle alle de seriøse bedriftene når de taper i konkurransen fordi andre ikke følger lov- og regelverk.

Derfor blir det på en rekke områder, ikke minst innenfor det offentliges anskaffelser av varer og tjenester fra næringslivet, et marked på over 500 milliarder kroner i året, stilt en rekke krav om om at bedrifter må dokumentere at de er seriøse gjennom å fremskaffe ulike attester, bevis og dokumenter. Problemet med dette er at det tar tid å fremskaffe all denne dokumentasjonen, tid som skulle vært brukt på bedriften og på kundene. Og dessuten er det irriterende å vite at mye av det en offentlig oppdragsgiver ber om er opplysninger myndighetene allerede har. Og at mens de seriøse bedriftene bruker masse timer og ressurser på å samle inn opplysninger, dokumentere og rapportere, så sliper de useriøse unna.

eBevis er svaret på dette problemet. Det har en sentral plass i stortingsmeldingen regjeringen la frem om offentlige anskafffelser i vår, og beskrives slik i pressemeldingen fra NFD:

"Regjeringen etablerer en digital tjeneste som forenkler deltakelse i offentlige anskaffelser, og gjør det enklere å sjekke om leverandører er seriøse. Bedrifter som deltar i konkurranser om offentlige anskaffelser, må i dag sende inn skatteopplysninger og firmaopplysninger. Takket være en ny teknisk løsning, eBevis, skal det nå bli slutt på dette. Brønnøysundregistrene og Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) har i samarbeid utviklet eBevis. 

– Med eBevis får offentlige oppdragsgivere tilgang til de opplysningene de trenger, uten at bedriftene selv må sende dem inn. Dette er en prosess som fram til nå har vært utført på en ”gammeldags” måte. Derfor er eBevis en kjærkommen forenkling for de mange bedriftene som deltar i konkurranser om offentlige kontrakter, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen."

Jeg vil også anbefale en bloggpost med litt mer beskrivelse av hva dette handler om på Brønnøysundregistrenes forenklingsblogg. Der skriver Geir Jacobsen blant annet:

"eBevis er en ny tjeneste som lar offentlige innkjøpere innhente skatteopplysninger om leverandører både før og etter kontraktsinngåelse. Tjenesten lar offentlige oppdragsgivere hente inn skatteopplysninger ved at leverandøren gir fullmakt, og dermed sitt samtykke. Opplysningene fra Brønnøysundregistrene ligger åpent, og det trengs derfor ikke samtykke for å innhente dem. Leverandører trenger altså ikke lenger å levere skatteattest og firmaopplysninger manuelt. Dette vil være en viktig forenkling både for leverandører og innkjøpere i offentlige anskaffelser."

Det er interessant å se hvordan it-nettsteder som skriver om eBevis fremhever den digitale forenklingen, vekk fra papir eller pdf-dokumenter, og over til gjenbruk av opplysninger som allerede finnes i offentlige registre, mens byggenæringens nyhetsmedier fremhever hvordan eBevis skal bidra til å hjelpe de seriøse bedriftene og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Den gode nyheten er at begge deler er riktig.

Enda mer informasjon om hvilken informasjon som kan hentes inn via eBevis og hvordan man går frem for å gjøre dette finner han her på en nylig oppdatert sak på Difis nettsider.

onsdag 17. juli 2019

The Squad vs Nancy Pelosi

Det har tatt ordentlig fyr i presidentvalgkampen i USA, men på en litt annen måte enn demokratene hadde tenkt og håpet. Donald Trump har gått til frontalangrep mot en fløy i det demokratiske partiet, som gjerne omtaler seg som "The Squad", som fyrer tilbake med samme type språkbruk, krever Trump tiltalt - og ber samtidig om revolusjon i USA.

Hvorfor er det slik at Nancy Pelosi og andre mer moderate demokrater advarer mot å følge oppskriften til sine mer radikale kolleger? Er det ikke Trumps radikale oppskrift, både i form og politisk innhold som fungerer best, og som gjør at demokratene må svare med samme mynt, bare i motsatt retning?

To av mine favorittkommentatorer i amerikansk politikk, som begge er spaltister i New York Times har denne uken svart på dette og forklart på en helt strålende måte hvorfor det er forskjell på å ha rett og å få rett og hvorfor identitetspolitikk og sinnelagsetikk er en oppskrift på nederlag for demokratene. Samtidig som de på en helt utmerket forklarer hvordan denne krevende strategidiskusjonen, som er særlig vanskelig når man utsettes for populister på fløyene som får sin næring gjennom konfrontasjon og polarisering, er så avgjørende. Ikke bare for det kommende valget i USA, men også for muligheten til å drive ansvarlig og fremtidsrettet politikk i mange land fremover.

Først ute forrige helg var Maureen Dowd i kommentaren "Scaling Wokeback Mountain" , som tar et knusende oppgjør med både strategi, taktikk, retorikk og arbeidsform hos "The Squad" og deres støttespillere. Hun skrev:

"...Congress is not a place where you achieve radical progress — certainly not in divided government. It’s a place where you work at it and work at it and don’t get everything you want. The progressives act as though anyone who dares disagree with them is bad. Not wrong, but bad, guilty of some human failing, some impurity that is a moral evil that justifies their venom."

Og konkluderer med at resultatet av denne måten å dele inn verden, også egne partifeller, i gode og onde, er at Donald Trump blir valgt til president på nytt, fordi de som skulle være hans motstandere er langt mer opptatt av å ødelegge for seg selv enn av å vinne valg. Maureen Dowd skriver at:

"In the age of Trump, there is no more stupid proposition than that Nancy Pelosi is the problem. If A.O.C. and her Pygmalions and acolytes decide that burning down the House is more important than deposing Trump, they will be left with a racist backward president and the emotional satisfaction of their own purity."

Minst like klar tale om denne konflikten, og en ganske lik analyse, har Thomas Friedman, kanskje best kjent for sine bøker om globaliseringens og teknologiutviklingens muligheter og utfordringer. I kommentaren "Trump’s Going to Get Re-elected, Isn’t He?" tar han utgangspunkt i hvordan konkurransen i det demokratiske partiet om å ha de mest radikale ideene er i ferd med å frata dem muligheten for å få flertall ved et valg, fordi ideene er langt mer radikale enn velgerne er. 

"Dear Democrats: This is not complicated! Just nominate a decent, sane person, one committed to reunifying the country and creating more good jobs, a person who can gain the support of the independents, moderate Republicans and suburban women who abandoned Donald Trump in the midterms and thus swung the House of Representatives to the Democrats and could do the same for the presidency. And that candidate can win! But please, spare me the revolution! It can wait. Win the presidency, hold the House and narrow the spread in the Senate, and a lot of good things still can be accomplished. “No,” you say, “the left wants a revolution now!” O.K., I’ll give the left a revolution now: four more years of Donald Trump. That will be a revolution."

Denne debatten er viktig og kommer ikke til å gå over på en stund. Derfor er begge kommentarene vel verdt å lese. Dels fordi de sier noen kloke ting om den pågående presidentvalgkampen i USA og hvordan Donald Trump kan ha funnet sin drømmemotstander i en sosialistisk variant av det demokratiske partiet. Men poengene er også viktige i en langt bredere politisk kontekst, og i mange flere land enn i USA. 

I alle partier må det være en balansegang mellom å rendyrke og tydeliggjøre primæralternativene, som ikke har flertall i dag, men kan få det en gang i fremtiden , og å inngå avtaler og samarbeide med de som mener noe annet om brede og samlende løsninger som gir konkrete forbedringer her og nå. Gjør man for mye av det første risikerer man at ingenting blir gjort, eller at noen helt andre peker ut retningen og bestemmer hva som skal gjennomføres.

tirsdag 16. juli 2019

Virgen del Carmen

Befinner man seg i en by eller landsby langs kysten i Spania 16. juli er sjansen stor for at man plutselig vil støte på feiringer, fyrverkeri eller opptog, både til vanns og til lands, og selv i de mer søvnige turiststedene tar lokalbefolkningen seg en skikkelig fest. Det er fordi 16. juli  er dagen de hvert år feirer Virgen del Carmen, fiskernes og sjøfarernes høye beskytter.

I Estepona, der jeg holder til med familien i sommerferien, er jomfru Carmen også byens skytshelgen, men hun feires også grundig i en rekke andre byer i Andalucia, Valencia og langs kysten ellers. Turist-nettstedet Andalucia skriver i sin lille guide til det som foregår denne dagen at:

"To understand why the Virgen del Carmen should be held so dear to the inhabitants of towns such as Estepona, Velez Malaga, Torremolinos, Fuengirola and Rincon de la Victoria, we need to go back to the Old Testament. Downshifting in his old age, the prophet Elias retreated to a cave in Mount Carmelo near Haife (Israel). Many centuries later, hermits following in Elijah's footsteps asked for the protection of the Virgin Mary of Mount Carmelo - the Virgin of Carmen. Stella Maris, as she was also known, was soon adopted by mariners and fishermen everywhere as their patron. Although long overtaken by tourism, many Costa towns still retain fishing communities and barrio pescadores (fishermans quarter) and a strong attachment to "la Reina de los Mares" (the Queen of the Seas). It was once believed - perhaps in the days before water-purifying plants! - that the Virgin cleared up the waters with her presence and that only after July 16 would the sea be fit for swimming in."

mandag 15. juli 2019

Stimulab støtter 7 nye offentlige innovasjonsprosjekter

På Difis nettsider kan man lese om flere nye innovasjonsprosjekter som vil få støtte gjennom StimuLab, et virkemiddel for innovasjon i offentlig sektor. I denne tildelingsrunden er det syv prosjekter som skal motta i alt 18 millioner kroner.

Hensikten med StimuLab er å støtte og stimulere brukerorientert nyskaping i stat og kommune gjennom bruk av tjenestedesign, testing og eksperimentering. Ordningen skal styrke innovasjonskapasiteten i offentlig sektor, både ved å støtte konkrete innovasjonsprosjekter, og bidra til kompetanseheving og erfaringsspredning på tvers. Difi skriver dette om de prosjektene som har nådd opp i konkuransen om tildelingen:

"Difi velger ut prosjektene, som får både økonomisk støtte (til sammen 18,8 millioner) og faglig veiledning. Prosjektene som er valgt ut var i hard konkurranse med 31 andre statlige og kommunale innovasjonsprosjekter. Avdelingsdirektør Grete Orderud er glad for det store engasjementet. – Stadig flere offentlige virksomheter vil eksperimentere med og utforske utfordringer de står fast i. StimuLabs metode bidrar til en åpen tilnærming tidlig i prosessen. På den måten kan problemstillingen og behovene bli ordentlig forstått før virksomhetene velger en løsning, for eksempel når det gjelder digitalisering, sier Grete Orderud."

Nettsiden til Difi omtaler også kort hvilke virksomheter og prosjekter som får støtte. Det er mye spennende og ganske ulike prosjekter. Blant annet vil NAV sentralt sammen med nye NAV-kontor i sammenslåtte kommuner jobbe med hvordan dette kan bidra til mer helhetlige og brukerorienterte tjenester. 

Arkivverket skal jobbe med det de kaller "innebygget arkivering", der systemene i større grad designes for å automatisk fange opp det som er arkivverdig, i en tide med helt andre kommunikasjonsløsninger enn da dagens lovverk og løsninger ble laget. St. Olavs hospital vil sammen med Helse Midt-Norge og andre sykehus i denne regionen se på hvordan medisinsk avstandsoppfølging kan bidra til å endre måten pasienter følges opp på, blant annet ved å ta i bruk ny teknologi. 

Brønnøysundregistrene skal sammen med NAV Lillestrøm, NAV Viken og nye Lillestrøm kommune utvikle en mer helhetlig tjeneste for å identifisere og forebygge økonomiske problemer. Bærum kommune skal med utgangspunkt i sin pleie- og omsorgssektor jobbe med hvordan bedre brukermedvirkning og samhandling i kommunale byggeprosjekter skal bidra til at byggene som bygges fyller faktiske behov og krav for fremtiden.

Bydel Nordre Aker i Oslo skal gå arbeide med temaet utenforskap og se på hvordan bydelen kan bidra til å forebygge at flere faller utenfor fremfor å reparere problemer i etterkant. Og Helsedirektoratet skal sammen med e-helsedirektoratet utforske hvordan et system med en nasjonal digital behandlingsplan, på tvers av ulike helsetjenester, kan bidra til både bedre kvalitet i behandlingen og bedre medvirkning fra pasientene.

søndag 14. juli 2019

Kinas utlån til u-land øker

The Economist skriver i artikkelen "Chinese loans to poor countries are surging" om et nytt forskningsnotat som går grundig til verks når det gjelder å studere og dokumentere Kinas utenlandske lånevirksomhet. Mens Kinas vareeksport og dominerende rolle i internasjonal handel er godt dokumentert, vet vi langt mindre om Kinas voksende rolle i global finansvirksomhet.

Det er forskerne Sebastian Horn og Christoph Trebesch, begge fInstitut für Weltwirtschaft i Kiel og Carmen Reinhart fra Harvard University som har bidratt til det som er den til nå mest fullstendige oversikten. De mener at nesten halvparten av kinesiske utlån til utviklingsland er "gjemt", i den forstand at verken Verdensbanken eller IMF har dataene i sine analyseverktøy. The Economist skriver:

"According to the authors, the 50 biggest recipients of Chinese credit owe debts to China worth about 17% of their GDP on average (see map), up from 1% in 2005. Strikingly, many of these countries were granted debt relief by wealthy creditors in the early 2000s after a wave of defaults. But thanks to China’s largesse they are now on track to reach the same level of debt that they had before the crisis. The structure of the debt is worrying, too. About 60% of Chinese loans are extended at higher interest rates and shorter maturities. They often have commodity revenues as collateral."

Nå er det naturligvis ingenting galt med å gi land tilgang til kapital slik at de kan investere, bygge infrastruktur og utvikle seg. Det interessante er hva slags politiske og økonomiske vilkår som følger med, og hvorvidt det er åpenhet om dette, ikke minst overfor egne egne innbyggere og skattebetalere. Dette forskningsnotatet bidrar til å øke kunnskapen om akkurat det. Her er en lenke til nettsiden der selve rapporten kan lastes ned.

lørdag 13. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (49)

Jeg tror det er lenge siden det var moderne å like The Stranglers. Selv i sine mest kreative og produktive år virket det som de jobbet for å ikke bli likt, ved å være både polariserende og temmelig politisk ukorrekte. Som da de avsluttet en stor konsert i Battersea Park sommeren 1978 med sangen "Nice And Sleazy", og hadde leid inn strippere for å understreke et eller annet poeng. Derfor blir bandet lett glemt eller gjemt bort når man i ettertid oppsummerer denne perioden.

Det er imidlertid slik at The Stranglers overgikk stort sett alt av samtidige punkeband når det gjaldt hitlisteplasseringer, både for singler og album. Selv om bandet oppstod før punken, som et Doors-inspirert live pubrock-band, grep de muligheten som plutselig var der da punken kom i 1977, og klarte på imponerende vis å utnytte bølgen ved å være slemmere og mer kontroversielle, men også ved å tidsnok endre stil til et pop-band, riktignok fortsatt nokså sære og kantete, men med en brukbar kommersiell suksess  til langt ut på 80-tallet.

Dette fenomenet er det naturligvis interessant å grave litt mer i. Men hvor bør man lete for å finne ut hva dette egentlig handlet om rent musikalsk? For de som er på jakt etter en rask innføring i det aller viktigste kan jeg anbefale greatest hits-samlingen "Peaches: The Very Best of The Stranglers" fra 2002som har 20 låter og er den beste av flere slike Stranglers-samlinger. Men skal man dykke dypere ned i hva dette var, og ikke bare høre sanger som var høyt oppe på singel-listene, finnes det et bra alternativ for de mer viderekommende.

Det heter "The Old Testament", med undertittelen "The U.A. Studio Recordings (1977-1982)" og kom ut i 1992 på 4 CD-plater, og i en fornyet digital versjon i 2013 med nok ekstra bonusmateriale til enda en CD. I alt er det da 98 sanger. Avgrensningen til årene 1977-1982 har sin årsak i at bandet byttet plateselskap etter sine første seks album, og fikk noen rettighetsutfordringer når det skal lages slike samleplater, Noe som egentlig ikke gjør ikke så mye fordi The Stranglers spilte inn stort sett alt det er verdt å høre på nytt innenfor denne perioden.

"The Old Testament" består derfor av de første seks studioalbumene i sin helhet, samt noen ekstra singler og b-sider fra samme periode som opprinnelig ikke kom ut på noe album, men ble med på senere nyutgivelser av albumene. Alt er i riktig kronologisk rekkefølge. Først de tre "klassiske" punkalbumene "Rattus Norvegicus", "No More Heroes" og "Black and White", der særlig sistnevnte hadde elementer av leting etter nye musikalske retninger. The Stranglers var best da de lot basslinjene til Jean-Jacques Burnel drive sangene, og samtidig ga det Doors-inspirerte orgelet god plass. Som på klassikerne "Hanging Around", "Peaches", "Nice And Sleazy" og Burt Bacharach-coveret "Walk on By". De skrev også andre fine melodier, som "No More Heroes", "Princess of The Street" og "Toiler On the Sea".

Deretter kommer de neste tre neste albumene som var mer eller mindre helhjertede forsøk på å skifte kurs, vekk fra det raske, sinte og provoserende og lage album som på hver sin måte var forsøk på å lage mer ambisiøse konseptalbum. Til tross for flere gode enkeltlåter må man slå fast at langt fra alt The Stranglers ga ut, og særlig ikke i denne perioden, holdt høy nok kvalitet. I den tidlige punk-utgaven kunne man gjerne tilgi ujevnheter fordi det var noe av sjarmen og noe man regnet med, men med det musikalske ambisjonsnivået til de neste tre albumene blir det en nedtur at de har for mye fyllmasse og noen sanger som rett og slett er for dårlige.

Men også her er det heldigvis noen perler, som "Baroque Bordello" og "Duchess" fra "The Raven", den albumløse "Who Wants the World?", instrumentalen "Waltz in Black" fra det pompøse og ganske pinlige albumet "Men in Black". Og fra det sjette og langt sterkere albumet "La Folie" er både tittellåten og "Golden Brown", bandets høyest listeplasserte singel noen gang, to av flere gode sanger, Det samme er den albumløse singelen "Strange Little Girl" som avsluttet the Stranglers epoke hos EMI. De har fortsatt å spille i mange år etterpå, og gjør det kanskje fortsatt med litt andre bandmedlemmer enn dengang, men det er en litt annen historie jeg ikke skal rippe opp i her.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk