En million alderspensjonister i Norge

For første gang i historien har Norge passert en million alderspensjonister. I årene som kommer vil antallet øke ytterligere, til over 1,1 millioner i 2025 og 1 236 000 allerede i 2030. Og antallet fortsetter å øke i minst ti år til, med omkring 100 000 nye alderspensjonister hvert fjerde år. Samtidig har lavere fødselstall og lavere innvandring til Norge gjort at antall sysselsatte ikke øker på langt nær like raskt. 

Selv om vi har snakket om den såkalte eldrebølgen i mange år, var det slik at antallet alderspensjonister var ganske stabilt på i overkant av 600 000 frem til omkring 2010. Veksten fra 2011,  da pensjonsreformen trådte i kraft og det var 697 000 alderspensjonister totalt og frem til 2021 da vi nådde en million, er på over 300 000 personer, NAV skriver på sine nettsider at:

"1. november var det for første gang én million som mottok alderspensjon fra NAV. De siste ti årene har veksten vært på nær 300 000 personer. Et økende antall nordmenn får alderspensjon på bankkontoen. På ti år har antallet økt med drøyt 40 prosent, og hver sjette nordmann er nå alderspensjonist."

Så er jo et interessant spørsmål som også belyses i denne saken fra NAV: Hvem er det som skal bidra til at flere er i arbeid i årene som kommer som kan betale for økte pensjonskostnader. Når fødselstallene faller og det kommer færre innvandrere, hvem skal da dekke dette gapet? Og et viktig svar på dette, kanskje litt overraskende for noen, er at pensjonistene selv utgjør et stadig større bidrag til å fylle dette gapet. NAV skriver på nettsidene at:

"Et annet utslag av pensjonsreformen er at over 100 000 personer nå kombinerer uttak av alderspensjon med å jobbe. Dette utgjør en dobling det siste tiåret."

Folketrygdens utgifter frem mot 2030

Folketrygdens ulike ordninger utgjør i dag 35 prosent av statbudsjettet. Dette inkluderer mange av de mest sentrale velferdsordningene i Norge, som alderspensjon, uføretrygd, foreldrepenger, dagpenger, utgifter til legemidler og refusjoner for ulike helsetjenester. Ordninger som bidrar til det viktige sosiale sikkerhetsnettet vi har.

Men så er det samtidig slik at sikkerhetsnettet er avhengig av en balanse mellom det som betales ut til innbyggerne i form av ulike velferdsordninger og ytelser, og pengene som kommer inn i form av skatter og avgifter lønnstagere og næringsliv betaler inn. Med mindre inntekter til staten fra olje og gass i årene som kommer blir handlingsrommet for nye satsinger mindre.

Og så er det ikke bare lavere inntekter som blir utfordringen, Befolkningssammensetningen i Norge endrer seg, med nedgang i antall fødsler og lavere innvandring, men vekst antall pensjonister for hver innbygger i yrkesaktiv alder. Dette gjør at sammensetningen av folketrygdens utgifter er i endring, og at utgiftene vil øke enda mer fremover. Fordi folketrygden er en så stor del av offentlig sektors økonomi, og en så viktig begrensning på hvilket handlingsrom vi vil ha på andre områder, er det viktig å ha kunnskap om hvordan utgiftene har utviklet seg de siste årene og å vite noe om hvordan det vil være i årene som kommer.

For å bidra til kunnskap og innsikt om utviklingen har NAV og Helsedirektoratet sammen laget en meget god rapport med tittelen "Utviklingstrekk i folketrygden 2010–2030"  (omtale og lenke her). Den er på omkring 30 sider, ,med en god oversikt over utgiftsutviklingen siden 2010 og en fremskriving av utviklingen frem til 2030 som fremskriver dagens befolkningstrender og tar hensyn til regelendringer og reformer som allerede er besluttet. Gode grafer som viser utviklingen er det også.

I det innledende sammendraget om det store bildet slår rapporten fast at:

"Målt i realverdi i 2020-kroner har utgiftene til folketrygden økt med 65 milliarder kroner fra 2010 til 2018, til 488 milliarder kroner. Fra 2018 til 2030 venter vi at utgiftene vil øke med ytterligere 94 milliarder kroner til 581 milliarder kroner. Som andel av fastlands-BNP tilsvarer det en økning fra 15,3 prosent i 2010, til 15,8 prosent i 2018 og videre til 16,7 prosent i 2030."

Rapporten slår videre fast at det særlig er høyere utgifter til alderspensjon som bidrar til økte kostnader, men at også den delen av utgiftene til helseformål og legemidler som dekkes over folketrygden vil øke mye i årene som kommer:

"Økte utgifter til alderspensjon har vært og vil være den viktigste driveren bak utgiftsveksten. Her har utgiftene i realverdi alene økt med 70 milliarder kroner siden 2010, til 236 milliarder kroner i 2018. Fram til 2030 venter vi en ytterligere økning på 55 milliarder kroner. For legemidler og andre helseformål ventes i alt en realvekst på 26 milliarder kroner fra 2018 til 2030. Det tilsvarer en sterk økning på 83 prosent, særlig drevet av økte legemiddelutgifter. Veksten skyldes både vridning mot dyrere legemidler og økt forbruk per pasient."

Så vil sikkert noen spørre: Er det ikke slik at det er vedtatt pensjonsreformer som blant annet gjør at folk må stå lenger i jobb enn før, og at dette derfor reduserer utgiftene til alderspensjon i årene som kommer? Og svaret på det er at; Jo, Norge har fått på plass pensjonsreformer som vil bidra til langt lavere utgifter enn de ellers kunne blitt. Rapporten sier at:

"I 2030 venter vi at regelendringer vil gi en årlig innsparing på 46 milliarder kroner sammenliknet med 2018. Dette gjelder i stor grad effekter av pensjonsreformen som alene ventes å gi en innsparing på 39 milliarder kroner."

Når folketrygdens pensjonsutgifter ikke går med med 39 milliarder kroner frem mot 2020, men tvert imot øker med 55 milliarder kroner, er det først og fremst fordi antall pensjonister blir enda høyere enn i dag. I en av tabellene kan vi lese at det i 2020 er 969 000 personer som mottar alderspensjon fra folketrygden, opp fra 657 000 i 2010. Og i 2030 vil det være over 1,2 millioner pensjonister i Norge.

Befolkningsnedgang på italiensk

Sicilia var en gang kjent for store barneflokker, men i den lille byen Acquaviva Platani i innlandet på Sicilia er barnefødsler blitt så uvanlige at det ringes i byens kirkeklokker hver gang det skjer. Jeg vil tro det samme er tilfelle i mange andre små italienske byer og landsbyer.

Mange europeiske land opplever for tiden en endring i befolkningssammensetningen, der det blir stadig flere pensjonister for hver person i yrkesaktiv alder og stadig flere 80-åringer og 90-åringer. Det foregår også en flytting fra utkantene vil byene, der særlig de unge flytter dit det er muligheter for utdanning eller arbeid i de voksende tjenesteytende sektorene, i byene.

Men Italia ligger foran resten av Europa på denne kurven. Der er det ikke bare færre unge relativt til andre aldersgrupper, det er rett og slett befolkningsnedgang i landet som helhet, ikke bare i distriktene. The Guardian her vært i Acquaviva Platani, men skriver også om de to viktigste komponentene som bidrar til befolkningsnedgang: lave fødselstall og utvandring fra Italia til andre land. De skriver:

"For the first time in 90 years the Italian population has fallen to about 55 million, according to the national statistics agency (ISTAT). From 2014 to 2018, the population decreased by 677,000 people. Two factors are behind the decline according to experts: a decrease in births, which is at an all-time low since the unification of Italy, and an increase in the emigration of young people to other European countries in search of job opportunities. According to ISTAT nearly 157,000 people left the country in 2018. UN reports that Italy is the only major European economy with a population set to decline further in the next five years. It ranks second – behind only Japan – in terms of having the greatest share of older people, with an estimated 168.7 people over 65 for every 100 young people."

Hva er så den bakenforliggende årsaken til at Italia har en enda mer krevende demografisk utvikling enn andre europeiske land? Jeg er redd noe av grunnen er politisk. Med et svært fragmentert partisystem har det vært vanskelig å gjennomføre nødvendige reformer i offentlig forvaltning, pensjonssystem, skattesystem og alt det andre som trengs for å få ned kostnadene og være bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer. Man kunne kanskje håpe at en alvorlig krise som dette ville bidra til at politikerne tok seg sammen, og gjennomførste upopulære, men helt nødvendige reformer, men i stedet har enda mer uansvarlige partier i Italia økt sin oppslutning, med løfter om å bruke mer penger og få enda mer gjeld.

Dette rammer også næringslivet som også opplever et ekstremt byråkrati og ineffektivitet, og at økonomien ikke lenger vokser. Det har den ikke gjort på mange år, og da blir det heller ikke skapt nye arbeidsplasser. Når det bare er i eldreomsorgen unge folk har jobbmuligheter er det ikke så rart at mange flytter ut.

Flere eldre velger å jobbe lenger

Arbeidstakere over 50 år jobber mer enn før. En ny og svært oppmuntrende rapport fra NAV viser at folk nå jobber i gjennomsnitt 11,9 årsverk etter at de har fylt 50 år. Det er et helt årsverk mer enn i 2009 og to årsverk mer enn i 2001. I en nyhetssak om dette skriver Kommunal Rapport at:

"Etter fylte 50 år jobbet folk i gjennomsnitt 11,9 årsverk i fjor. Det er ett helt årsverk mer enn i 2009 og 2,3 årsverk mer enn i 2001. På samme tid har veksten i levealder økt med 2,9 år – noe som ifølge Nav innebærer at folk over 50 år har tatt ut det meste av forventet levealder i form av økt yrkesaktivitet. Sannsynligvis har arbeidslivets seniorer aldri tidligere jobbet mer og lenger enn nå, slås det fast i rapporten som Nav publiserte tirsdag."

Nyhetssaken fra NAV om de nye og positive tallene er her. Den har også en lenke til selve rapporten nederst i saken, der det er analyser av arbeidstid blant eldre i ulike bransjer, i ulike deler av landet og etter utdanningsnivå.

Det kan virke som det særlig er to forklaringer på denne relativt store endringen som har skjedd i yrkesdeltagelsen de siste årene, og som både slår ut i at mange jobber lengre enn før og i at flere eldre har en større stillingsandel enn før. Den ene forklaringen er at pensjonsreformen fra 2011 gjorde det mer lønnsomt å fortsette i jobb etter 62 år. Det ble også mer lønnsomt å kombinere arbeid og pensjon. Den andre forklaringen er at personer i den aktuelle aldergruppen selv ønsker å jobbe lenger enn før. I NAVs rapport skriver de:

"Spørreundersøkelsen Norsk seniorpolitisk barometer 2017 (Senter for seniorpolitikk 2017) viser for eksempel at ønsket avgangsalder fra arbeidslivet har økt med fem år fra 2003 til 2017 og er nå på 66 år."

Jeg ser i nyhetssaken om disse tallene og i NAVs egen nyhetssak at NAV har regnet ut at den samfunnsøkonomiske gevinsten av det ekstra årsverket som jobbes etter fylte 50 år er på hele 40 milliarder kroner i året. Det er veldig høyt beløp og forteller mye om hvor stor verdien av arbeid er for samfunnet. 

Nå kommer det ikke helt klart frem av rapporten hvordan dette tallet er regnet ut, men tallet ligner på regnestykker som er gjort tidligere av utrederne i Ny Analyse som kom frem til at hvis befolkningen jobber et årsverk mer i gjennomsnitt før pensjonsalder så tilsvarer det 40 milliarder kroner i samfunnsøkonomisk gevinst. Og det at seniorer nå jobber mer enn to årsverk mer enn i 2001 skulle gi over 80 milliarder mer i årlig gevinst for samfunnet enn i 2001.  I rapporten Ny Analyse gjorde for Senter for Seniorpolitikk i fjor skrev de:

"Dersom man lykkes med å oppnå (...) 12 måneder lenger forventet yrkesaktivitet etter fylte 50 år i 2018, anslås den samfunnsøkonomiske gevinsten til 35- 40 milliarder kroner, målt ved lønnsjustert verdiskaping, gitt våre forutsetninger. Dette vil også kunne gi omtrent 7 til 8,7 milliarder kroner årlig i ekstra skatteinntekter for det offentlige."

Det er med andre ord slik at arbeid lønner seg både for den enkelte og for samfunnet. Og på dette området kan vi slå fast at utviklingen går rett vei.

Hvor mye penger utgjør opparbeidede pensjonsrettigheter?

Er et tall stort eller lite? Ofte vil svaret på det være litt avhengig av hva vi sammenligner det med. Når det gjelder størrelsen på fremtidige pensjoner er imidlertid summene store nesten uansett hva vi sammenligner med.

Akkurat det har Statistisk sentralbyrå (SSB) gjort. De har tatt utgangspunkt i nåverdien av alle pensjonsrettigheter som er opparbeidet i norske husholdninger, det vil si hva folketrygden skylder oss og hvilke rettigheter vi har gjennom offentlige og private tjenestepensjoner. Summen av disse opparbeidede pensjonsrettighetene var i følge SSBs beregninger på hele 9 300 milliarder kroner ved utgangen av 2015

Men hvor mye er egentlig 9 300 milliarder kroner? På grafen over ser man hvor stort beløp det er snakk om sammenlignet med en del andre beløp. Den minste søylen er statsbudsjettets utgiftsside. Statens utgifter i 2015 var på 1 2000 milliarder kroner, som er summen alt som brukes over offentlige budsjetter på helse, eldreomsorg, utdanning, politi, forsvar, veier, jernbane, kultur, kommuner og alt det andre. De opparbeidede pensjonsrettighetene tilsvarer nesten åtte statsbudsjetter. Men hva hvis vi sammenligner med Norges BNP eller med den norske finansformuen som ligger i Statens pensjonsfond utland (oljefondet)? SSB skriver:

"For å gi et inntrykk av størrelsesorden på denne verdien er pensjonsrettighetene sammenlignet med Statens pensjonsfond utland (SPU), bruttonasjonalproduktet (BNP) og statens totale utgifter. SPU var på samme tidspunkt verdsatt til 7 500 milliarder kroner, mens BNP, dvs. den merverdien som skapes gjennom norsk produksjonsvirksomhet, er beregnet til 3 100 milliarder kroner i 2015. Dette tilsvarte om lag en tredjedel av samlede opptjente pensjonsrettigheter ved utgangen av året. Statens totale utgifter var i 2015 på 1 200 milliarder kroner. Pensjonsrettighetene utgjør altså nesten åtte statsbudsjetter."

SSB skriver på nettsiden at noe av bakgrunnen for å få frem disse oversiktene over fremtidige forpliktelser er et europeiske samarbeid der målet er å synliggjøre verdien av slike forpliktelser i alle europeiske land. Og fordi pensjonsforpliktelser behandles litt ulikt i nasjonalregnskapene i forskjellige land er målet å øke sammenlignbarheten av tallene mellom land og regioner i EU/EØS-området. I Norge tar SSB sikte på at det lages oversikter over disse tallene som en del at nasjonalregnskapet hvert år:

"For Norge er det foreløpig beregnet tall for 2015, og det tas framover sikte på årlig publisering av opparbeidede pensjonsrettigheter i en egen tilleggstabell til nasjonalregnskapet. Verdien av opptjente pensjonsrettigheter skal i henhold til internasjonale retningslinjer for nasjonalregnskap vises som del av husholdningenes finansielle formue."

Jeg tenker at dette også er nyttig kunnskap å ha i den politiske debatten om offentlige inntekter og utgifter. Det er forhåpentligvis litt vanskeligere å foreslå nye offentlige utgifter som skal finansieres ved å ta penger fra Statens pensjonsfond utland når man vet at mer enn hele beløpet i Statens Pensjonsfond skal brukes på fremtidige pensjoner.

Verdens beste land - for de eldre

Global Age Watch

Jeg kom nylig over nettsiden Global Age Watch Index 2014 som vurderer hvilke av verdens land det er best å bo i når man blir gammel . Interessante fakta om ulike land, og så er det jo hyggelig å konstatere av Norge topper denne listen, litt foran Sverige, Sveits, Canada og Tyskland.

For oss som er litt nerdete når det gjelder slike lister og rangeringer, er det godt å se hvor mye arbeid som er lagt inn i å visualisere og forklare dataene i dette materialet. De har selvsagt laget en liste som rangerer alle landene, fra Norge på 1. plass til Afghanistan på 96.plass, men man kan også også studere resultatene på et klikkbart kart der man får opp informasjon om hvert enkelt land.

En mer avansert funksjon ligger i "compare countries", der man kan plukke ut de landene og de indikatorene man selv er mest opptatt av, og generere grafer som sammenligner akkurat det man er ute etter.I tillegg er det laget informasjonssider for hvert enkelt land, et Age Wach Report Card. Her er omtalen av Norge.

Hvor troverdig er så denne undersøkelsen? Det virker som miljøet som står bak har et solid og stort internasjonalt nettverk av store organisasjoner bak seg, som er betydelige i sine respektive hjemland. Det virker også som dataene de bruker er fra internasjonale kilder og holder bra kvalitet. Men like interessant er det jo å se på hvilke temaer og indikatorer som brukes for å lage et meningsfullt sammenligningsgrunnlag når man lager denne listen.

Rangeringen sammenligner land langs fire hovedtemaer. Det første er inntektssikkerhet, som ser på BNP pr innbygger, pensjonsordninger, fattigdom blant eldre og velferdsnivået. Andre temaer er helsesituasjonen, som inkluderer forventet levealder, forventningene til at en 60-åring skal ha god helse fremover og psykisk helse. Tredje tema er yrkesdeltagelse og utdanningsnivå. Og fjerde tema handler om trekk med samfunn og miljø som fremmer eller hemmer eldres inkludering, som adgang til kollektivtransport, fysisk sikkerhet og kontakt med venner og familie.

Relevante temaer med andre ord, og et spennende forsøk på å se på situasjonen for de eldre i ulike land. Og så er det jo ekstra morsomt med slike lister når Norge er på toppen.

Asiatiske velferdsstater

I forrige The Economist er det en veldig interessant lederartikkel, Asia's next revolution - Rethinking the velfare state, om fremveksten av velferdsstater i Asia. Og en litt lengre "briefing" om samme tema som heter New cradles to graves, en artikkel som beskriver de nye reformene som er i ferd med å iverksettes i ulike asiatiske land. The Economist skriver i lederartikkelen:

"...the creation of Europe’s welfare states took more than half a century. Some Asian countries will build theirs in a decade. If they get things wrong, especially through unaffordable promises, they could wreck the world’s most dynamic economies. But if they create affordable safety nets, they will not just improve life for their own citizens but also become role models themselves. At a time when governments in the rich world are failing to redesign states to cope with ageing populations and gaping budget deficits, this could be another area where Asia leapfrogs the West."

Asiatene har den fordelen at de er sent ute, Europa, USA og Latin Amerika har bygget velferdsordninger før dem, slik at de kan passe på å ikke gjenta feil som er gjort andre steder. Og regionen har etter hvert også gjort noen egne erfaringer. The Economist skriver:

"They have little desire to replace traditions of hard work and thrift with a flabby welfare dependency. The region’s giants can seek inspiration not from Greece but from tiny Singapore, where government spending is only a fifth of GDP but schools and hospitals are among the best in the world."

Men helt enkelt er det jo ikke å få til dette. The Economist nevner spesielt to problemstillinger som gjelder mange av de omtalte landene i Asia. Den ene er størrelse. India, Kina og Indonesia er tre av verdens mest folkerike land. Det er en betydelig større jobb å bygge en velferdsstat her, i land med til dels betydelige regionale forskjeller, enn i et lite nordisk land. Og de skal dessuten gjøre det på langt kortere tid. 

Det andre problemet er demografi..Flere av disse landene (men ikke India) er i ferd med å få en stor "eldrebølge". Kina har i dag fem yrkesaktive for hver pensjonist, men vil i 2035 ha to yrkesaktive per pensjonist, noe som for eksempel er en høyere andel eldre per yrkesaktiv enn USA. Flere eldre betyr også flere med ulike kroniske sykdommer, og høyere helseutgifter. Dette betyr at handlingsrommet for dyre reformer blir mindre. Man må gjøre noen krevende veivalg. 

Når de store asiatiske landene nå innfører velferdsordninger, i form av blant annet helse- og uførepensjoner, skjer det til dels etter modeller vi kjenner fra Europa og USA. Noen land innfører også offentlige minstepensjoner. Men generelt virker det, i hvert fall foreløpig, som om velferdsordningene i de asiatiske landene er mindre omfattende og mer målrettet mot de personene som trenger dem mest. Kanskje det er dette som er den beste oppskriften for å ikke havne i samme ulykkelig situasjon som mange land i Europa, der statens utgifter er større enn inntektene og det i praksis er fremtidige generasjoner som betaler for dagens velferdsordninger.

Pensjonsreform fra 2011

Over 100 deltagere fra ulike kunnskapsbedrifter var med på Abelias konferanse om årets lønnsoppgjør tirsdag. Der fikk de høre foredrag om lønnsoppgjøret og om hvordan man gjennomfører lokale forhandlinger. Og også en veldig interessant gjennomgang fra Harald Magnus Andreassen i First Securities om den økonomiske situasjonen globalt og nasjonalt. En svært god og helt oppdatert analyse der han også hadde noen interessante vurderinger av hva som skiller gjeldskrisene i Hellas og Portugal fra andre land.

I tillegg var det en god og svært grundig gjennomgang fra Kristin Diserud Mildal i NHO om endringene i det norske pensjonssystemet som trer i kraft fra 1. januar 2011. Det er snakk om ganske store endringer, dels endringer i folketrygden og dels i AFP-ordningen i privat sektor, noe som gir hver enkelt mye større fleksibilitet i forhold til å velge når man vil vil slutte å jobbe og når man vil ha utbetalt pensjon. I det nye systemet kan man for eksempel få utbetalt pensjon fra 62 år, men likevel fortsette å jobbe. Eller man kan velge en delvis utbetaling av pensjon. Mange virksomheter har også innført en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning i stedet for en ytelsesbasert, noe som ytterligere øker valgmulighetene til den enkelte.

Men valgmuligheter kan være vanskelig, og all denne nye fleksibiliteten skaper naturligvis et stort behov for informasjon, noe NAV har laget nye kampanjenettsider for å bidra til å løse. Her er det informasjon som er målrettet mot de enkelte årskullene, for i hvor stor grad du er omfattet av ny eller gammel folketrygd er avhengig av når du er født. De som er født mellom 1954 og 1962 vil kombinere ny og gammel modell for opptjening. Og de som er født mellom 1944 og 1948 og har planer om å gå av med AFP i nær fremtid må velge mellom ny eller gammel AFP-ordning innen nyttår.

Pensjonsreformen gir også bedriftene noen nye utfordringer. Arbeidsgivere vil oppleve at ansatte vil være usikre på hvilke rettigheter de har i det nye systemet og at noen ansatte ønsker å benytte den økte fleksibiliteten til å kombinere pensjon og arbeid på andre måter enn før, men er usikre på hva de kan avgjøre selv og hva de må avtale med arbeidsgiver. For å møte dette behovet for informasjon har NHO utarbeidet et nytt nettbasert kurs for arbeidsgivere som vil sette seg inn i pensjonsreformen og hvilke nye regler som gjelder fra 2011. Det er ikke meningen at arbeidsgivere skal være pensjonsrådgivere for sine ansatte. Men det kan være greit å vite hvor man kan finne mer informasjon. Og det kan være lurt å forberede seg på at det kan komme flere spørsmål og ønsker om mer fleksible arbeidstidordninger fra ansatte som vil kombinere pensjon og arbeid.

En del av omleggingen som skjer fra 2011 er en ny AFP-ordning i privat sektor (offentlig sektor beholder den gamle ordningen). Prinsippene i den nye ordningen er veldig forskjellige fra den gamle og ikke alltid helt intuitive. For eksempel trenger man ikke lenger å slutte å jobbe for å få AFP. For å stimulere flere til å jobbe lengre blir det slik i privat sektor at alle ansatte i bedrifter med AFP-ordning vil ha rett til AFP enten de går av eller ikke. Fordi ikke alle bedrifter har AFP og AFP ikke er som en fripolise du tar med deg, vil det kunne påvirke retten til AFP om du skifter jobb. Også her vil informasjonsbehovet være stort i tiden som kommer, og også den nye AFP-ordningen har laget nye nettsider med informasjon.