Det finnes både Best of, Essential collection, Rest of the best, Very best, Ultimate collection og Platinum collection. Med de samme sangene, stort sett. Og i 2008 kom "Just Look Them Straight in the Eye and Say... Poguemahone", med hele 110 b-sider, alternative versjoner og rariteter, som jeg forlengst har skrytt av i denne spalten her på bloggen. Er det lenger mulig å klemme ut noe mer?
Svaret er heldigvis ja. "30 Years", med sine formidable 112 låter,er verdt å bruke litt tid på. Den er i utgangspunktet en fleralbumsamling med alle syv albumene The Pogues ga ut mens de holdt på mellom 1983 og 1996, også de to albumene som ble laget etter at Shane McGowan ble kastet ut av bandet fordi han ble stadig fullere og vanskeligere å jobbe med. Fansen har naturligvis hatt et ambivalent forhold til "rest-Pogues" og noen kommersiell suksess ble det ikke, men med et dårlig utgangspunkt ble det kanskje litt undervurdert. I hvert fall verdt å undersøke på nytt.
Men det er to andre ting som gjør at denne samlingen tilfører noe helt nytt. Den ene er at to av de syv albumene rett og slett er mikset helt på nytt. Det første albumet "Red Roses For Me" er strammet opp og det fjerde "Peace and Love" fra 1989 har fått en enda mer omfattende remiks. Begge led opprinnelig under en for utflytende og til dels litt grøtete produksjon der de individuelle instrumentene ikke kom klart frem. På "Peace and Love" mente mange at dette var gjort med vilje for å skjule Shane MacGowans snøvlete og tannløse vokal. Remiksen kan ikke fullt ut reparere det, men resultat er blitt annerledes og etter min mening bedre. Den andre grunnen er at de 22 siste sangene er et konsertopptak fra 1991, den korte tiden der Joe Strummer var vokalist i The Pogues.
Albumrekkefølgen er kronologisk. Allerede på debuten "Red Roses for me" så man The Pogues evne til å skrive egne låter som hørtes ut som tradisjonelle irske låter i høyere tempo. "Streams of Whiskey" og "Boys from County Hell" for eksempel. Aller best synes jeg The Pogues var på andrealbumet "Rum, Sodomy and the Lash", både i sangkvalitet og i energinivå. "Sick Bed of Cuchulainn", "Sally MacLennane" og "Pair of Brown Eyes" er blitt irske klassikere. Mens "Dirty Old Town" og "The Band Played Waltzing Matilda" er egentlig coverlåter, men som The Pogues gjorde til sine egne. "Dirty Old Town" handler for øvrig ikke om Irland i det hele tatt, men om Manchester.
Tredje album "If I Should Fall With Grace With God" ble den største kommersielle suksessen, blant annet fordi "Fairytale of New York" er med, men også bra sanger som "Thousands are Sailing" og "Lullaby of London". Og fortsatt skrev Shane MacGowan de fleste og beste låtene. Det endret seg brått med fjerdealbumet "Peace and Love" fra 1989 da de andre måte ta mye mer ansvar i en kaotisk tid for bandet. Albumet er dårligere enn de tre første, men på "London You're a Lady" viser MacGowan at han fortsatt kan. Mens andre høydepunkter, som "Young Ned On The Hill" og "Lorelei" er både skrevet og sunget av andre i bandet.
På femtealbumet "Hells Ditch" kunne det et øyeblikk se ut som samarbeidet var bedre igjen, og at de musikalsk beveget seg i litt vekk fra det keltiske, med litt latinske og asiatiske innslag. Joe Strummer var produsent. Og "Sunnyside of the Street", "Hells Ditch" og"Summer in Siam" er ok sanger. Men da de skulle ut på turne gikk det galt. MacGowan møtte aldri opp da han skulle og var ikke lenger med.
Så da sjette album "Waiting for Herb" kom i 1993 var det for det meste med Spider Stacy på vokal. Albumet inneholder UK topp 20-singelen "Tuesday Morning". Og rockeren "My Baby's Gone" er bra. Stort sett litt kjedelig ellers. Syvende og siste album som heter "Pogue Mahone" ble en liten musikalsk opptur, men en kommersiell nedtur. Litt synd, for sanger som "Living in a World Without Her", "Bright Lights" og "Anniversary" er bra. Og det er også en fin versjon av Bob Dylans "When the Ship Comes in"
Og så er det som sagt et viktig poeng å få med seg live-delen til slutt med Joe Strummer på vokal på flertallet av de 22 låtene. I tillegg til Pogues-låter er også noen klassiske Clash-sanger med, blant annet "London Calling", "I Fought the Law" og "Straight To Hell". Som live-album er det sikkert ting som kunne vært bedre. Men som historisk dokumentasjon av Joe Strummers deltagelse i The Pogues er dette helt unikt.
Alle tidligere og fremtidige episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager" er her.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar