Twitter Frenzy

The Daily Show With Jon Stewart	M - Th 11p / 10c
Twitter Frenzy
comedycentral.com
Daily Show Full Episodes Economic Crisis Political Humor

Hva er det egentlig Twitter kan brukes til? Noe nyttig? Jon Stewart har en av de mer morsomme beskrivelsene av hva alle de nye nettverksverktøyene gjør med oss. Men når Jens fra og med i går er på Twitter må det jo være viktig. Jens Stoltenberg sin twitterside er her. Erna har allerede vært der en stund.

Uten at det er noen sammenheng, har også Abelia kommet på Twitter i dag (sjekk den elegante designen Hege har laget for Abelia). Dessuten har Rune Foshaug, Inge Jan Henjesand, Øystein Mjelve, Hege Guttormsen og jeg etablert oss på Twitter. Inspirert av erfarne web 2.0 folk som Hilde Widerøe Wibe og Terje Wold som har misjonert en stund om hvor nyttig og viktig dette er.

 

Jeg tror aldri en ny kommunikasjonsteknologi har vokst så raskt noen gang i historen som Twitter gjør akkurat nå. Og da sammenligner vi med ting som radio, tv, telefon, internett, e-post, mobiltelefon og facebook. Veksttakten fra februar i fjor til februar i år er på 1382 prosent. Nå er selvsagt både Facebook og MySpace veldig mye større i antall brukere fortsatt, men jeg har på følelsen at det kommer til å skje mye mer her.

Og denne veksten er vel noe av problemet også. For Twitter mangler en forretningsmodell. De tar ikke betalt fra kundene og har heller ingen annen identifiserbar inntektsmodell. Og da kan den formidable suksessen være begynnelsen på slutten hvis de ikke finner på noe lurt snart. Her er noen refleksjoner om veien videre for Twitter. 

Seks av ti i verden har mobiltelefon

The Guardian skriver at 4,1 milliarder mennesker i dag har en mobiltelefon og at veksten er størst i Afrika. Det betyr at seks av ti mennesker i verden nå har mobil og at vi er langt over halveis til full mobildekning. Noen har blitt mobilmillardærer.

"The speed and scale of the world's love affair with mobile phones was revealed yesterday in a UN report that showed more than half the global population now pay to use one.The survey, by the International Telecommunications Union (ITU), an agency of the UN, also found that nearly a quarter of the world's 6.7 billion people use the internet. 

But it is the breathtaking growth of cellular technology that is doing more to change society, particularly in developing countries where a lack of effective communications infrastructure has traditionally been one of the biggest obstacles to economic growth. By the end of last year there were an estimated 4.1bn mobile subscriptions, up from 1bn in 2002. That represents six in 10 of the world's population (...) Africa is the continent with the fastest growth, where penetration has soared from just one in 50 people at the turn of the century to 28%."

The Guardian har også noen grafiske illustrasjoner av dette og noen oversikter over hvile land som er mest og minst utviklet når det gjelder ikt. Link til selve FN/ITU-rapporten finnes her. Ganske interessant dette at mobilveksten globalt er langt kraftigere enn veksten i tilkoblinger til internett via pc. I noen land ser det ut til at mobiler brukes til en rekke ting vi vanligvis bruker pc til her i Norge, som for eksempel bank- og betalingstjenester.

Mobile Monday og Trådløs Framtid arrangerte temakveld i går med noen veldig interessante foredrag om mobilmarkedene i Korea og Japan. To markeder som er ganske forskjellige fra de nordiske, men som kanskje også ligger i forkant av oss på noen sentrale områder. De har blant annet fått til dette med å bruke mobiltelefonen som betalingsmiddel og legitimasjon både på nett og i butikk. 

Og så lærte jeg at japansk er verdens største språk på blogg fordi japanerne sitter og blogger på mobiltelefonene sine på vei til og fra jobb. Og de har veldig lang reisevei. Presentasjonene ligger her på Trådløs Framtids nettsider.

Jeg har tidligere vært inne på at mobile kommunikasjonstjenester kanskje ikke blir så hardt rammet som andre varer og tjenester av finanskrisen. Den eksplosive veksten i mobile tjenester i mange av verdens fattigste land er med på å understreke dette poenget. Mobiltelefonen er ikke en luksusdings, men et helt nødvendig verktøy.

Bilkrakk

Børsene er kraftig ned igjen og det virker som markedet blir i dårlig humør hver gang vi hører noe nytt om bilindustrien. Nesten uansett hva vi hører. Obama signaliserer nå at konkurs for GM og Chrysler kan være en del av den langsiktige løsningen. Markedet er misfornøyd både når Obama vil redde bilindustrien og når han ikke vil gjøre det.

Nå er det kanskje ikke så rart at Detroit gjør at mange kommer i dårlig humør. Grafen til venstre viser noe av problemet. Det er i mange år vært langt større vekst i antall produserte biler enn i antall nye sjåfører. CNN Money har under vignetten "Detroits Downfall" en serie grafer som viser hvorfor dette måtte gå galt.

Nå har Rick Wagoner i GM gått av som konsernsjef og Obama har gitt selskapet 60 dager på å legge fram en bærekraftig plan for fremtiden. Uansett vil amerikansk bilindustri se veldig annerledes ut etter dette.

Massiv økt satsing på forskning i USA

Etter å ha falt siden 70-tallet satser USA under Obama igjen massivt på energiforskning (slik grafen til venstre fra siste The Economist viser). Finanskrisen er ikke et argument for å kutte kostnader til FoU og innovasjon i USA. Krisen er en grunn til å satse mangedobbelt.

Og fordi USAs energiavhengighet av stadig dyrere olje fra Midt Østen blir sett på som noe av årsaken til problemene, er det ikke overraskende slik at forskning på mer miljøvennlig energi og utvikling av ny amerikansk energiteknologi får en kraftig vekst i det nye forskningsbudsjettet.

Men det er ikke bare forskning på energi det satses på i USA nå. Stort sett all forskning får et løft. Det nye føderale budsjettet, selv uten stimulansepengene, har en vekst på 4,7 prosent til 151 milliarder USD:

"Included in the omnibus bill is $151.1 billion in federal R&D, an increase of $6.8 billion or 4.7 percent above the FY 2008 estimate.  As a result, every major R&D funding agency will receive an increase greater than the expected rate of inflation, and in many cases the final FY 2009 numbers are larger than the budget request submitted by the previous administration to the 110th Congress."

Sitatet kommer fra nettstedet til interesseorganisasjonen The American Assosiation for Advancement of Science (AAAS) som har sett på tallene i budsjettet for 2009 som nå endelig er vedtatt og er svært fornøyd. Og det er jo ikke rart. Å øke det ordinære føderale forskningsbudsjettet med nesten fem prosent når BNP faller kraftig vitner om at dette er en viktig del av strategien Obama har for å bygge opp et mer kunnskapsintensivt og konkurransedyktig USA.

Men det stopper ikke der. For også den amerikanske krisepakken har en rekke satsninger på forskning utover det som ligger i det vanlige budsjettet. I følge AAAS ligger det 21,5 milliarder USD i friske midler til forskning i Recovery Act, der rundt halvparten skal gå til National Institute of Health. AAAS har en gjennomgang av hva disse ekstraordinære forskningspengene skal gå til: 

"Basic competitiveness-related research, biomedical research, energy R&D, and climate change programs would be high priorities in the final economic recovery bill. The National Science Foundation (NSF), the Department of Energy Office of Science (DOE OS), and the National Institute of Standards and Technology (NIST), the three agencies highlighted in the America COMPETES Act of 2007 and President Bush’s American Competitiveness Initiative (ACI), would all receive significant boosts to their budgets. The final bill would give NIH $10.4 billion in stimulus funding as proposed by the Senate. The final bill provides $3.5 billion for energy R&D at the Department of Energy (DOE) and would fund climate change-related projects in the National Aeronautics and Space Administration (NASA) and the National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA)."

Disse ulike føderale forskningsinstitusjonene som har fått økt sine budsjetter kraftig har gjerne egne nettsider der de beskriver hvordan pengene skal brukes til å få igang amerikansk økonomi. National Science Foundations nettsider om Recovery Act (krisepakken Obama signerte 17. februar) kan leses her.

Jeg tror det er mange trekk ved USA som gjør landet bedre rustet enn de fleste andre til å komme sterkere ut av denne finanskrisen enn de gikk inn i den. Men noe av det aller viktigste er denne evnen til å satse kraftig på kvalitet innen kunnskap og forskning. Og med et mål om økt verdiskaping i det næringslivet som er basert på kunnskap. Land som klarer å øke satsingen på forskning i vanskelige tider har utvilsomt et fortrinn på litt lengre sikt.

- Iceland is no longer a country, it's a hedge fund

Michael Lewis har skrevet en meget god artikkel om Islands vei via global finansaktør til økonomisk kollaps i aprilnummeret av Vanity Fair. Artikkelen heter  "Wall Street on the Tundra" og ligger på nettet. Den er vel verdt å lese, av flere grunner.

"Iceland’s de facto bankruptcy—its currency (the krona) is kaput, its debt is 850 percent of G.D.P., its people are hoarding food and cash and blowing up their new Range Rovers for the insurance—resulted from a stunning collective madness. What led a tiny fishing nation, population 300,000, to decide, around 2003, to re-invent itself as a global financial power?"

Islands størrelse som finanskapitalist var så vanvittig stor i forhold til det lille folketallet: 

When their three brand-new global-size banks collapsed, last October, Iceland’s 300,000 citizens found that they bore some kind of responsibility for $100 billion of banking losses—which works out to roughly $330,000 for every Icelandic man, woman, and child. On top of that they had tens of billions of dollars in personal losses from their own bizarre private foreign-currency speculations, and even more from the 85 percent collapse in the Icelandic stock market. The exact dollar amount of Iceland’s financial hole was essentially unknowable, as it depended on the value of the generally stable Icelandic krona, which had also crashed and was removed from the market by the Icelandic government. But it was a lot.

Lewis reflekterer over flere andre interessante forhold, blant annet det spesielle islandske kjønnsrollemønsteret som også preger islandsk politikk.  Og hvordan en nasjon der rikdommen er bygget på fisk (som eksporteres) og energi (som ikke kan eksporteres, men brukes til å etablere kraftkrevende industri) plutselig omdanner seg til et globalt finanssentrum i løpet av noen få år. Lewis er som mange andre forundret over hvor lite villige islendinger har vært til å lytte til advarsler og kritikk. Mange utenfor Island så at dette var en boble og sa at det måtte gå galt, men selv rett før han gikk av la statsminister Geir Haarde fortsatt skylden på ytre forhold:

"Haarde has his story, and he’s sticking to it: foreigners entrusted their capital to Iceland, and Iceland put it to good use, but then, last September 15, Lehman Brothers failed and foreigners panicked and demanded their capital back. Iceland was ruined not by its own recklessness but by a global tsunami. The problem with this story is that it fails to explain why the tsunami struck Iceland, as opposed to, say, Tonga."

Jeg synes Michael Lewis er en av dem som skriver aller best om banker, aksjemarkeder og og den pågående krisen og jeg har tildigere anbefalt andre ting han har skrevet. Ikke minst artikkelen "The End" fra Conde Nast Portifolio som må være noe av det beste som er skrevet om finanskrisen.

Disruptiv innovasjon på gang i spillbransjen?

Jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje noe viktig er på gang i spillkonsollbransjen. I form av en ny aktør med en disruptiv teknologi og  forretningsmodell. Og det er jo spennende med noen som tror de skal klare å forandre måten vi kjøper og spiller spill på. Litt historie: 

Noen vil huske at sist det skjedde noe virkelig stort i konsollkampen var på slutten av 2006 da Nintendo kom på markedet med Wii, en maskin med langsommere prosessor og grafikkort enn Playstation 3 og slett ikke like gode muligheter for onlinespill, og likevel knuste de konkurrentene. Fordi de hadde det kuleste og mest innovative brukergrensesnittet. En maskin som hele familien kunne bruke. Eller som Forbes skriver om Nintedos utfordring nå:

"Nintendo's job is simple: Stay on top. Just three years ago, the game company's president, Satoru Iwata, came to San Francisco to offer some of the first details of a mysterious new gaming console, dubbed "Revolution." The console, later renamed Wii, went on sale in late 2006, and the rest is history. Nintendo has sold more than 50 million of the consoles, blasting past Sony and Microsoft just as the duo seemed on the verge of pushing Nintendo into irrelevance. Nintendo is now Japan's second-most valuable company."

Selv brukte jeg hele romjula i 2006 til å lete etter en Nintendo Wii og hadde flaks. Mange måte vente i ukevis. Og siden har salget bare økt i takt med at nye varianter av Super Mario har kommet ut. Den har i dag solgt mer enn dobbelt så mye som PS3 (men fortsatt under halvparten av PS2).

Men denne uken er det vist fram noe helt nytt som i følge Dagbladet er "spillenes framtid". En liten dings og en tjeneste som heter OnLive som kommer senere i år. Der man ikke eier en konsoll og ikke kjøper spill i butikken, men der spill streames via det ultraraske bredbåndet ditt via en liten dings og direkte til din tv. Uten behov for hardware som konsoll eller pc og uten spill på plastskiver.

Det er jo ingen tvil om at det logikk i dette. Spillindustrien går samme vei som musikk og filmbransjen. I hvert fall hvis spillprodusentene vil selge spill på denne måten. "OnLive could threaten Xbox, PS3, and Wii" skriver de i cnet.

Men den største utfordringen for å få dette til å fungere er nok båndbredden og maskinkraften i den lille boksen. Rune Fjeld Olsen i VG tror ikke det er mulig med dagens båndbredde og maskinkraft å få god nok kvalitet til å ta opp kampen med konsollene. Men at Cloud computing også vil innta spillbransjen er det ikke mye tvil om. Og det er vel derfor Nintendo nå utvider langringsmuligheten på Wii til 32 GB. Sånn at du skal kunne lagre enda flere nedlastede Virtual Console spill fra nettet.

Hvorfor noen steder klarer seg bedre gjennom krisen

Det er en veldig interessant artikkel av Harvardøkonomen Edward L. Glaeser i New York Times. Den heter "How Some Places Fare Better In Hard Times" og handler om hva som gjør at noen byer har dramatisk høyere vekst i arbeidsledigheten under krisen enn andre.

Sammenligningen gjelder amerikanske byregioner, men problemstillingen er jo akkuret like aktuell i Europa og i Norge. For det er jo det å omstille for å komme styrket ut av krisen som må være noe av poenget for tiden.

Og hva er det så Glaeser har funnet ut? Han sier for det første at befolkningens kompetanse og utdanningsnivå er helt avgjørende for hvor godt et sted klarer seg gjennom finanskrisen. Andel innbyggere med høyere utdanning i en by i 2000 kan i følge Glaser forklare halvparten av variasjonen i arbeidsledighet:

"Given the enormous gap in unemployment between skilled and unskilled workers, it isn’t surprising that skills best explain today’s metropolitan unemployment rates. The share of adults with college degrees in 2000 can, on its own, explain about one-half of the variation in the unemployment rate. 

Somewhat remarkably, the educational level of the metropolitan area before World War II can do almost as well. The attached figure shows that as the share of the population with college degrees in 1940 increases by 10 percent, current unemployment levels decrease by 6.7 percent.

The enormously tight connection between skills and unemployment should remind us of the importance of investing in human capital. Skills drive the success of individuals, cities and nations. America’s future rests on the human capital of its population."

For det andre er Glaeser opptatt av at det er sammenheng mellom høy ledighet og sterk avhengighet av tradisjonelle industrier. Problemet er ikke industri som sådan, men industri som ikke er tilstrekkelig modernisert og effektivisert til å henge med i konkurransen globalt.

"Unemployment today, as in previous recessions, is strongly linked to manufacturing. Old-line industries, like car manufacturing, have been declining for decades, and such industries are also more likely to lay off masses of workers during a downturn (...) This second correlation also has a moral for government policy: Beware industrial policies aimed at keeping America tied to heavy industry. The track record of manufacturing cities over the past 50 years is dismal; artificially boosting the automobile industry seems unlikely to do any long-term good."

Veldig interessante data som også Richard Florida har fått med seg og skriver om på sin blogg under overskriften "Crisis Geography".

- Road to hell

Fra guardian.co.uk:

"The scale of transatlantic friction over a concerted plan for global economic recovery was exposed today when the current European Union president branded Barack Obama administration's programme as a "road to hell" and said European leaders were "quite alarmed" at the White House's policies."

Tsjekkia har for tiden formannskapet i EU og det var Mirek Topolanek som EU-president som holdt innlegg i EU-parlamentet i dag der han hudflettet USAs strategi mot finanskrisen. Dette er jo i en viss motstrid til det Gordon Brown sa i det samme EU-parlamentet i går:

"Yesterday, Brown told the same chamber he had just spoken to Obama in preparation for next week's London summit. "Never in recent years have we had an American leadership so keen at all levels to cooperate with Europe on financial stability, climate change, security and development," said Brown"

Litt friksjon innad i EU med andre ord. Nå hører det vel med til historien at den samme Mirek Topolanek i går fikk mistillit av parlamentet i Tsjekkia i en votering han tapte 101-96. Dette var femte mistillitsforslag i løpet av tre år. Financial Times skriver også om saken og påpeker at:

"The unexpected fall of Mr Topolanek’s government adds strength to the French argument that the presidency of a 27-member union that forms the world’s largest economy is unsuited for smaller and ill-prepared countries."

Oppdatert 26.03: Paul Krugman har noen synspunkter på dette tjekkiske utspillet og hva det sier om forskjellen mellom måten USA og Europa reagerer på finanskrisen.

Kunnskapsarbeid øker mest

På tide med noen nye tall. I følge Statistisk Sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse for 2008 (kom i februar, men jeg oppdaget det ikke før i dag i en lenke i et innlegg om krav til skolen hos Vampus) er det slik at:

"To tredeler av sysselsettingsveksten fra 2007 til 2008 kom i yrker som krever utdanning på høyskole- eller universitetsnivå. Nær 4 av 10 arbeider nå innenfor disse yrkesgruppene. Sammenliknet med 2007 har sysselsettingen innenfor disse yrkene økt med 54 000 personer eller 6 prosent. Kvinner hadde en noe sterkere økning enn menn"

Det har med andre ord vært en kraftig vekst i antall kunnskapsarbeidsplasser i Norge siste året. Går en inn på et litt mer detaljert nivå vil en se at denne veksten i arbeidsplasser med krav til akademisk utdanning eller høyskoleutdanning har kommet i et bredt spekter av ulike yrker i både offentlig og privat sektor. 

En tredel av de sysselsatte i Norge jobber i offentlig sektor. Det er en veldig stor forskjell mellom offentlig og privat sektor i Norge i forhold til kjønn. Mens 50 prosent av kvinnene jobber i offentlig sektor er det bare 20 prosent av mennene som jobber der.

I dag har Statistisk Sentralbyrå lagt fram en ny rapport om behovet for helsepersonell i Norge fram mot 2030. Der heter det at:

"Fram mot 2030 vil det bli en betydelig økning i behovet for helsepersonell. Det utdannes altfor få helsefagarbeidere, og det kan også bli mangel på sykepleiere, bioingeniører, fysioterapeuter, helsesøstre og jordmødre."

Det vil med andre ord være et stadig økende behov for kunnskapsarbeidere i helsesektoren i årene som kommer.  Og kunnskapsbedriftene i privat sektor vil møte hard konkurranse om å tiltrekke seg de kloke unge hodene.

SV vil legge ned alle private skoler

Det har vært skrevet en del i media og særlig i Dagens Næringsliv i helgen om hvorfor ingen er redde for SV i regjering lenger. De gjør jo ingen ting som minner om sosialisme likevel. Alt er overlatt til embetsverket i Finansdepartementet.

Nå kan det se ut som om landsmøtet til SV i helgen vil gjeninnføre sosialismen. I følge VG er SV-ledelsen stemt ned av Landsmøtet som dermed har gått på tvers av forliket i Stortinget da de erstattet Friskoleoven med dagens Privatskolelov. I et vedtak om private skoler i Arbeidsprogrammet til SV heter det at:

"Pedagogiske og religiøse alternativer skal på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få det i den offentlige skolen."

SV vil med andre ord ikke bare forby private skoler som konkurrerer med de offentlige om å få elever. De sier helt eksplisitt at de også vil stenge skoler som står for pedagogiske eller religiøse alternativer, en skoletype som i dag er tillatt og kan få offentlige tilskudd i følge privatskoleloven.

Formuleringen "Barn som har behov for alternativ pedagogikk..." er ganske interessant. Det er offentlige myndigheter som skal avgjøre om dette behovet finnes, ikke foreldre. Og skulle en dertil egnet offentlig instans finne ut at barnet har behov for en alternativ pedagogikk så må man pent finne seg i å gå på en offentlig skole likevel. Og håpe at den kan gi det alternativet man er ute etter.

Dette er svært ytterliggående og temmelig oppsiktsvekkende. For det betyr som flere medier og kommentatorer har pekt på allerede, at man vil at staten skal ta kontroll over skoler med et alternativt livssynsmessig fundament. Og min gode kollega Inge Jan Henjesand skriver klokt om hvordan dette standpunktet til SV kommer i konflikt med behovet for toleranse og mangfold i et stadig mer globalisert kunnskapssamfunn.

Men jeg synes en annen side av dette også er svært alvorlig. Det er at man ikke annerkjenner at andre enn kommuner kan tilføre nødvendig nytenking og alternativer når det gjelder det organisatoriske, ledeslsesmessige eller pedagogiske i skolen. Også en offentlig skole må hente impulser og ideer fra et sted. Og de frittstående private skolene er nettopp noe av det som kan utfordre og utvikle de offentlig skolene der flertallet av elevene går.

Mens vi i resten av samfunnet har glede av at mangfold og valgmuligheter skaper innovasjon og utvikling, tror SV tydeligvis at alle tanker det er verdt å tenke allerede er tenkt. Ingen grunn til å prøve noen nytt. Og siden SV mener at for eksempel Steinerskolen er ferdigtenkt så kan man like gjerne nasjonalisere den. Før i tiden kalte vi dette for stalinisme.

AIG - hva er 173 milliarder USD brukt til?

Jeg synes det er lett å gå litt surr i alle de store tallene i denne finanskrisen. For eksempel 173,3 milliarder dollar til AIG for seks måneder siden (jeg skrev om det i september). 

Hva bruker man egentlig så mye penger til i AIG? Bonuser til ledere? Amerikanske bankers forsikrede utlån? Amerikanske delstaters versjoner av Terra-skandaler? Eller går det til utenlandske banker som har forsikret utlånene sine i AIG?

Grafikken over viser på en pedagogisk måte hvordan pengene er brukt. Det er noen av verdens største banker, både amerikanske og europeiske, som har fått mesteparten. De har forsikret råtne lån i AIG og AIG må betale ut når kundene ikke betaler tilbake til bankene. 

Men hva med bonusutbetalingene? Hvorfor ser man ikke dem i grafen? De er på 165 millioner dollar, en promille (1/1000) av redningspakken og synes derfor ikke. Når en bedrift bruker skattepenger til å betale ut millionbonuser til ledere i en virksomhet som i realiteten er dundrende konkurs, er det selvsagt et gigantisk moralsk og politisk probleml. Men rent økonomisk er effekten av bonusene mer beskjedent i den store sammenhengen.

Han som har laget grafen heter Nick Rapp, jobber i Associated Press og har en egen blogg med flere bra illustrasjoner av denne typen. Blant annet en der han viser hvor 820 milliarder USD i "the stimulus bill" skal anvendes for å få fart på amerikansk økonomi.

Ponzimonium

Charles Ponzi var en av de største svindlerne i amerikansk historie og er blitt stående i historien som opphavsmannen bak "The Ponzi scheme". 

I et typisk ponzi-opplegg loves investorene unormalt høy avkastning, men pengene som betales tilbake til investorer i starten kommer egentlig fra nye deltageres innskudd. Det er ingen egentlig avkastning fra investeringene (i noen tilfeller er det ikke noen underliggende investeringer i det hele tatt), så når tilfanget av nye investorer avtar vil det hele kollapse.

Det ser ut til å avdekkes stadig flere Ponzi schemes. Bernard Madoff står bak den største svindelen av denne typen i historien og har svindlet investorer for 50 milliarder USD. Men den siste tiden har vi også opplevd Stanford-skandalen i Latin Amerika der investorer er svindlet for 8 milliarder USD og Satyam-skandalen i India der en milliard USD er borte. 

Espen Andersen har skrevet litt om Satyam Computer Services fra Hyderabad på bloggen sin og hvordan 10 000 av de ansatte som fikk utbetalt lønn rett og slett ikke finnes. Jeg ser at Satyam nå har hentet inn Kiran Karnik, tidligere president i den indiske it-organisasjonen NASSCOM, som ny styreleder (Karnik har jeg faktisk møtte en gang hos NASSCOM i New Dehli). Vi får håpe at Karnik og den nye konsernsjefen får ryddet opp i dette.

Financial Times skriver om "Ponzimonium". Commodities Futures Trading Comission (CFTC) er nå i ferd med å etterforske hundrevis av saker. Mens det i hele fjor var 13 som ble siktet er det så langt i år tatt ut siktelser mot 15 ulike Ponzi schemes

Gamle musikkhelter: Thåström

En av funksjonene i iTunes jeg har glede av er "My Alerts" der det dukker opp nye album (og noen ganger oppgraderte versjoner av gamle album) fra artister jeg allerede har i samlingen.

For en som egentlig har sin styrke på post-punk og lignende litt depressive fenomener tidlig på 80-tallet, og deretter mistet mye av oversikten i hvert fall fram til iTunes ble installert 20 år etter, er slike tips gull verdt hvis man skal klare å følge med på de gamle heltene.

I dag lå det et nytt tips i "My Alerts", svenske Joakim Thåströms "Kärlek är för dom". "Punk Lundell" skriver Aftenposten i sin anmeldelse. I dag låter han vel mer som en Nick Cave eller Joe Strummer. Og i likhet med dem var det vel strengt tatt punk bare helt i starten for snart 30 år siden. Deretter var det mange år med mer rett fram høyenergi rock. I dag er tempoet lavere og stemningen mørkere.

For å minnes hvordan det var i Imperiets glansdager (jeg så dem live i Roskilde og såvidt jeg husker også på Sardines midt på 80-tallet) har jeg funnet videoen under med Imperiet live anno 1985 med "CC Cowboys":

Kommunikasjonsteknologi - mot strømmen under krisen?

Økonom, forfatter og journalist Diane Coyle har noen interessante tanker om hvordan kommunikasjons- og nettverksteknologier rammes under finanskrisen. Hun mener både historiske erfaringer og de konkrete nytteeffektene tilsier at spredningen av kommunikasjonsteknologi vil fortsette raskere enn vi skulle vente og at disse delene av næringslivet derfor ikke behøver å bli så hardt rammet.

I en artikkel i The Indepentent skriver Diane Coyle:

"The closest historical parallel to the present events in the financial markets and economy is the crash of 1929 and the Great Depression. The 1920s had seen the introduction of several important new technologies, including radios and telephones. In 1920 there were no radio sets in the United States. By 1930, just after the Crash, there were 12 million, and by 1941 30 million, owned by more than 90 per cent of US households. The spread of radio in the UK was even faster, with 2.25 million licences for sets in 1926 and 8.5 million by 1938, representing 98 per cent of the British population. 

Telephone connections displayed a similar, although less dramatic, pattern, with 35 per cent of US households owning a phone in 1930 and nearly 75 per cent by the late 1940s. The share price crashes and subsequent bankruptcies did not halt the spread of compelling technologies; nor did the economic disaster of the Depression and the collapse of international trade. 

These patterns are testament to the value people derive from communications and network technologies. More recent evidence points in the same direction. One example is the spread of mobile telephony in developing countries. Researchers have consistently found that poor people in developing countries spend a surprisingly high proportion of their meagre cash incomes on phone calls. The reason is that mobiles provide their cheapest (or only) access to communications, and usage can save them money by cutting the need to travel, or helping them find better prices, or alternatively raise their incomes."

Tim Berners-Lee: The next web

Vi feirer i disse dager 20-årsjubileum for world wide web og Tim Berners-Lee har i den anledning holdt et foredrag om hvordan han mener fremtidens web vil bli. Tim Berners-Lee var oppfinneren av world wide web da han jobbet ved CERN i Sveits. 

Selve kjernen i world wide web er muligheten til å binde dokumenter sammen gjennom hyperlinker. Fremtidens web vil i følge Berners-Lee ta dette et skritt videre og lenke sammen også dataene som ligger inne i dokumentene. Det betyr at vi kan samle og sette sammen data som finnes i ulike filer og databaser, eller som fanges i sanntid av for eksempel sensorer. Det kan være persondata, stedsdata, tidsdata og informasjon om ting og deres egenskaper, og ikke minst informasjon om relasjonen mellom ulike data. 

Dette vil kreve en del arbeid for å lage standardiserte beskrivelser av alle disse dataene som gjør dem lesbare på tvers av ulike applikasjoner. Det er vel dette som ofte kalles en "semantisk web" og samler deltager fra norsk oljeindustri, it-bedrifter og ledende universiteter til store konferanser om fremtidens web.

Computerworld har i anledning 20-årsjubileet samlet noen historiske bilder av webben slik den engang var.

Legger ned papiravis - satser på nett

Bildet til venstre er en historisk avisforside fra i dag. Det er forsiden til siste utgave av The Seattle Post-Intelligencer som kommer ut på papir. De har holdt på siden 1863, men etter 17. mars 2009 blir det fortsatt avis, men ikke på papir. Heretter blir det bare www.seattlepi.com.

Seattle er en by som er litt større enn Oslo og befinner seg i Washington som er en del større enn Norge. Avisen er en nummer to-avis som har hatt et papiropplag på rundt 120 000, noe som er på størrelse med Dagbladet her i Norge. Og som plasserte Seattle P-I som en av topp 100- avisene i USA.

Det blir lagt merke til av andre medier når en tradisjonsrik papiravis med en historie på 146 år bestemmer seg for å satse utelukkende på nettavis. New York Times (som selv sliter ganske kraftig for tiden) skriver:

"And the way The P-I is changing might hint at a path for future newspaper closings. To some extent, in shifting its business model, it will enter a new realm of competition. It will compete not just with the print-and-ink Times, but also with an established local news Web site, Crosscut.com, a much smaller nonprofit organization that focuses on the Northwest. The move shows how some newspapers, in the future, may not vanish but move the battle from print to the digital arena."

Jeg synes det er litt rart at vi ikke har sett mer av dette tidligere.  Kanskje det ikke var nok med en internettrevolusjon, vi trengte en finanskrise i tillegg. Så langt i år er to aviser på topp 100 listen i USA borte. Rocky Mountain News fra Denver med et opplag på 250 000 aviser la ned i februar. Jeg tror dette bare er begynnelsen på noe som kommer til å skje fort og kan komme til å bli vedig mye større. I så måte er det interessant å lese Helge Øgrims refleksjoner om hva en bærekraftig avisstrategi kan være for Dagbladet.

Wal-Mart satser på elektroniske pasientjournaler

New York Times skriver at Wal-Mart Stores nå skal bli stor leverandør av elektroniske pasientjournaler til leger på små legekontorer. Det er der flertallet av amerikanske leger befinner seg.

 Wal-Mart skal samarbeide med Dell når det gjelder å levere hardware (desktop pc eller tablet pc) og med eClinicalWorks når det gjelder softwareløsning for elektronisk pasientjournal.  Dette er forøvrig en "Software as a Service" løsning med lite behov for drift og vedlikehold lokalt, noe som er et viktig bidrag til lave driftskostnader.

Overraskende at Wall-Mart satser på e-helse? Ikke når man tenker på at de har helseklinikker inne i flere av supermarkedene sine. Og i hvert fall ikke når man tenker på at Wall-Marts hisoriske suksess handler om å utsette andre for disruptiv innovasjon:

"Wal-Mart says its package deal of hardware, software, installation, maintenance and training will make the technology more accessible and affordable, undercutting rival health information technology suppliers by as much as half. “We’re a high-volume, low-cost company,” said Marcus Osborne, senior director for health care business development at Wal-Mart. “And I would argue that mentality is sorely lacking in the health care industry.”

Akkurat. Halv pris for et produkt som selges til brukere som ellers ikke ville fått noe produkt i det hele tatt. En klassisk modell for disruptiv innovasjon der Wal-Mart og partnerne ikke tar sikte på å konkurrere om brukere som allerede har e-helse software, for eksempel i sykehus. De tar i stedet sikte på å få kunder som kan betale mindre, men som er i en målgruppe som er langt større:

"Only about 17 percent of the nation’s physicians are using computerized patient records (...) The use of electronic health records is widespread in large physician groups, but three-fourths of the nation’s doctors work in small practices of 10 physicians or fewer. Wal-Mart, however, has the potential to bring not only lower costs but also an efficient distribution channel to cater to small physician groups. Traditional health technology suppliers, experts say, have tended to shun the small physician offices because it has been costly to sell to them. Taken together, they make up a large market, but they are scattered.“If Wal-Mart is successful, this could be a game-changer,” observed Dr. David J. Brailer, former national coordinator for health information technology in the Bush administration."

Og så hjelper det nok også at Obamas administrasjon nå skal bruke 19 milliarder dollar i insentiver for å fremme digitalisering av helsesektoren i USA.

Når jobbene forsvinner

The Economist har en artikkel med en bred analyse av den økende arbeidsløsheten som nå kommer i kjølvannet av finanskrisen. Det er blitt dramatisk mange steder, men det varierer hvor hardt ulike land er rammet. Og også den politiske responsen varierer en del.

I en lederartikkel reflekterer The Economist over hva riktig politisk dosering av tiltak for å møte den økte ledigheten bør være. For historen har selvsagt lært oss at politikerne må gjøre noe:

"Nothing evokes the misery of mass unemployment more than the photographs of the Depression. You can see it in the drawn faces of the men, in their shabby clothes, in their eyes. Their despair spawned political extremism that left a stain on society; but it also taught subsequent generations that public policy has a vital part in alleviating the suffering of those who cannot get work. Thanks to welfare schemes and unemployment benefits, many of which have their origins in those dark days, joblessness no longer plunges people into destitution, at least in the developed world."

Men hva skal man gjøre? Noe av problemet er at det kan være en motsetning mellom hva som er lurt og nødvendig på kort sikt for å bekjempe fattigdom og stimulere kortsiktig etterspørsel og hva som er lurt på lang sikt for å modernisere næringsstrukturen og få kapital til å flytte fra områder med lav lønnsomhet over til områder med høyere lønnsomhet. Gradvis må det legges om fra en hovedstrategi med krisetiltak til en arbeidsmarkedspolitikk som fremmer omstilling fleksibilitet og mobilitet. Der det investeres i kunnskap hos den enkelte slik at det blir lettere å få en ny jobb. Og helst bør vi fremme omtilling og fleksibilitet fra starten:

"Governments are piling in with short-term help for workers. In America, which has one of the lowest social safety nets in the rich world, extending unemployment benefits was, rightly, part of the recent stimulus package. (...) In general, however, it makes more sense to pay companies to keep people in work than to subsidise unemployment. Many countries are topping up the earnings of workers on shortened weeks or forced leave.These are sensible measures, so long as they are time-limited; for, in the short term, governments need to do all they can to sustain demand. 

But the jobs crisis, alas, is unlikely to be short-lived. Even if the recession ends soon (and there is little sign of that happening), the asset bust and the excessive borrowing that led to it are likely to overshadow the world economy for many years to come. Moreover, many of yesterday’s jobs, from Spanish bricklayer to Wall Street trader, are not coming back. People will have to shift out of old occupations and into new ones. Over the next couple of years, politicians will have to perform a difficult policy U-turn; for, in the long term, they need flexible labour markets."

Slumdog Millionaire

Var på kino i går og fikk sett Slumdog Millionaire, den store vinneren under årets Oscarutdeling. Låten i videoen er en versjon av en M.I.A. låt fra 2007 som heter "Paper Planes", som blant annet er kjent for å låne et riff fra The Clash "Straight to Hell" helt innledningsvis. (Finnes for øvrig i diverse remikser der jeg tror i hvert fall denne er laget spesielt for Slumdog Millionaire).

Filmen fikk blant annet Oscar for beste film, beste regi (Danny Boyle), beste originalmusikk (A. R. Rahman) og beste sang (Jai Ho - A. R. Rahman). Jai Ho er i originalversjon fra filmen under, men er nettopp også utgitt i en ny versjon med Pussycat Dolls.

Dette er en "britisk indisk" film, noe som har utløst enkelte kontroverser (det er en egen oppføring på Wikipedia om kontroversene). I starten av filmen snakker hovedpersonene hindi sammen, men de går plutselig over til å snakke veldig godt engelsk etter et opphold i Taj Mahal. Det er vel fordi skuespillerne som spiller de voksne rollene er etablerte indiske filmskuespillere som snakker engelsk, mens barnerollene som Salim og Latika blir spilt av to barn som også i den virkelige verden bor i slummen utenfor Mumbai. 

Dette er en fantastisk film på alle måter som man blir glad av å se. Men også utrolig kontrastfylt. Handlingen er lagt til et Mumbai med 20 millioner mennesker, der mange lever i en moderne verden med høy levestandard, men der mange også lever i en helt ekstrem fattigdom og noen utnyttes på det aller groveste. Og derfor er dette også en tankevekkende film som forteller noe viktig om at verden ikke er blitt helt flat enda. Det er fortsatt ganske humpete.

Kreative problemløsere

I dag hadde Abelia et halvdagsseminar der en ny rapport om "Kreative bedrifter - spesialister i kommunikasjon og form" ble lagt fram.  Mer om selve arrangementet på Abelias websider.

Og skulle noen synes dette navnet høres litt langt og litt fremmed ut så er det helt på sin plass. For dette er en del av næringslivet som ikke har noe godt navn alle er enige om. Noen (for eksempel regjeringen og Østlandsforskning i sin nye rapport) snakker om "kulturnæringer", noen omtaler det som "kreative næringer" og Econ Pöyry har i sin nye rapport begynt å snakke om "problemløsere innen kommunikasjon og form". 

Navnene dekker en delvis, men ikke helt overlappende gruppe bedrifter. Og Richard Florida snakker om "The Creative Classes", en mye større gruppering som inneholder det meste av personer i kunnskapsbedrifter. Hvorfor er dette viktig? Rett og slett fordi dette er noe av det raskest voksende næringslivet i Norge. Dette er næringsiv som tiltrekker seg unge talenter og som spille en stadig viktigere rolle for andre bedrifter og i norsk økonomi.

Norske byer som i tidligere tider hadde mye industri er i dag dominert av kunnskapsbedrifter og andre tjenestytende bedrifter. Og de kreative bedriftene innenfor blant annet design, reklame, kommunikasjon, arkitektur, TV- og filmproduksjon blir stadig flere. Eller som Econ Pöyry skriver i rapportens sammendrag:

"Det har de siste årene vokst fram flere bedrifter som kan defineres som kreative problemløsere innen kommunikasjon og design. Bedriftene inngår i næringer som ofte blir omtalt som kreative næringer, en voksende del av moderne næringsliv. Det er imidlertid ingen omforent oppfatning om hva som generelt menes med kreative næringer, men kreative bedrifter som leverer varer og tjenester til andre bedrifter, står fram som en gradvis mer tydelig næringsgruppe. Næringsgruppen vokser som følge av behov for ekstern hjelp fra bedrifter som ønsker å nå bedre ut med sine varer og tjenester. De kreative bedriftene kjennetegnes av at de kombinerer kreativitet med kunnskap. Bedriftene er unge, både som bedrifter og medarbeidere. De er alle lokalisert i Oslo, eller en annen stor by. Deres største utfordring ligger i å vokse fra små til stabile og mellomstore bedrifter. Politikk betyr lite, men enkelte virkemidler kan bidra til å forenkle møtet mellom kunde og bedrift."

Rapporten er laget på oppdrag fra Abelia og er støttet av Nærings- og Handelsdepartementet som har vært med på å finansiere den.