Kampen om valgresultatet

Ingen som så ansiktsuttrykkene på Høyres og Arbeiderpartiets valgvaker mandag kveld var i det minste tvil om hvem som vant og hvem som tapte stortingsvalget. Både gleden og skuffelsen kom helt spontant.

Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.

Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:

Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".

Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.

Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"

Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.

Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"

Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.

Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.

Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"

Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.

I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.

Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"

Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.

Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk.  Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.

Det finnes et liv etter SV

For et par dager siden stod jeg på samme talerstol som Raymond Johansen. Jeg snakket på vegne av regjeringen om en stortingsmelding vi jobber med om by- og regionpolitikk med vekt på hvordan vi løser vekstutfordringer og klimautfordringer, driver god arealplanlegging, utnytter nye teknologiske muligheter og får bygget sterkere koblinger mellom næringslivet i byer og distrikter, Raymond snakket på vegne av hele Oslo-regionen, både blå og røde kommuner, om deres viktigste prioriteringer og hvilke innspill de har gitt oss. Prioriteringer som passer godt sammen med hovedtemaene vi ønsker å gå videre med.

Men vi konstaterte også begge to, da vi møttes igjen på denne måten, at ingen av oss omkring 1988, da jeg overtok etter han som leder i Sosialistisk Ungdom, i våre villeste fantasier ville tenkt på at vi en dag 30 år senere skulle ha de rollene vi har nå, Omtalen vår av de etablerte demokratiske prosessene og instutusjonene, nasjonalt og internasjonalt, og av kvaliteten på samfunnet vi lever i har endret seg en smule, kan man vel si. Vi var nok til og med mindre diplomatiske og mindre samarbeidsorienterte enn dagens venstresosialister. Men vi kom heldigvis, på litt ulike måter, på bedre tanker.

Men nettopp derfor har jeg jo på følelsen at jeg har hørt det før, til og med flere ganger, når Bård Vegar Solhjell torsdag forteller Aftenposten at han skal slutte i politikken, at han ligger til høyre for partiet sitt i mange viktige saker og har blitt tilhenger av norsk medlemskap i NATO og for den internasjonale militære aksjonen for å beskytte befolkningen i Libya. Egentlig litt synd er at han ikke samtidig ble spurt om sin holdning til kommunereform og til EUs rolle i Europa. Jeg tror kanskje han har noen kloke refleksjoner om begge deler nå når han er på vei ut.

Og så tenker jeg på alle de flinke folkene jeg jobbet sammen med i dette miljøet på 80-tallet, som mente de skulle gjennomføre en eller annen variant av et sosialistisk Norge, men som i ettertid har klart seg forbløffende godt i et land som er enda mer preget av markedsøkonomi og konkurranse i dag enn det Norge vi kritiserte. Noen av disse har jeg spist lutefisk sammen oppunder jul omtrent hvert år siden, under mottoet "Alle har en fortid, noen har en nåtid, men det er neppe noen som har en fremtid i SV." Denne selvironiske tilnærmingen til egen rolle og fremtid er en prisverdig kontrast til 68-ernes moralisme. Men det fascinerende er at mottoet har vist seg å være forbusende sannspådd. I denne kretsen er det nok en del partimedlemmer, men mange er i andre partier enn de var da.

En kort, litt for mannsdominert, og ikke på noen måte fullstendig liste over folk jeg kommer på som har klart seg bra i det systemet vi skulle bekjempe, og for alt jeg vet liker både NATO, EU og privat næringsliv svært godt, må inkludere nevnte Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo, Thor Gjermund Eriksen, NRK-sjef, Roger Schjerva, sjeføkonom i IKT Norge, Hilde Widerøe Wibe, næringpolitisk direktør i Abelia, Erlend Bjørtvedt, myndighetskontakt i Telenor, Gine Wang-Reese, direktør i Statoils kommunikasjonsavdeling, Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør på Simula, Ove Gusevik, grunnlegger av First Securities og nå leder av corporate finance i Swedbank og Trine Dreyer, gründer i Aurora verksted

Og selvfølgelig en haug med politiske redaktører, journalister og kommentatorer i ulike aviser, som skriver svært godt om både børs og katedral, og av og til skriver bøker også, men aldri om ambisjonen om et sosialistisk Norge; Frank Rossavik i Aftenposten, Terje Erikstad i Dagens Næringsliv, Harry Roger Tiller i Adresseavisen, Are Haram i Finansavisen, Skjalg Fjellheim i Nordlys, Jan Inge Krossli, Berit Almendingen og Ole Petter Pedersen i Kommunal Rapport og Torgeir Lorentzen, nylig avgått redaktør i Gjengangeren. Bare for å nevne noen. Det er med andre ord bra med andre muligheter for Bård Vegar. Og all grunn til å ønske lykke til.

SV-ere for kommunereform

Dagens Klassekampen slår opp over to sider at flere sentrale personer i SV er sterke tilhenger av en kommunereform med langt færre og større kommuner enn i dag. Jeg skal være den siste til å kritisere folk for å oppdage enda bedre tanker enn dem man hadde fra før, så jeg mener at det er en bra utvikling at også SVere sier klart fra om at Norge trenger en kommunereform.

Så vil kanskje noen som har lest Klassekampen i dag innvende at det er rart at tidligere sekretariatsleder for SV på Stortinget, Thor Egil Braadland, og flere andre navngitte støttespillere som argumenterer så sterkt for kommunereform, ikke kritiserer sine egne partifeller i Stortinget som stadig argumenterer mot kommunereform, men i stedet kritiserer en regjering som driver denne prosessen fremover for "å bruke for lite makt for å gi landet et nytt kommunekart". Men når selve hovedsaken er så bra er det naturligvis lett å tilgi en kritikk som går ut på at regjeringen er for opptatt av lokaldemokrati.

Det som er viktigst med dette utspillet er ikke diskusjonen om "tvang" og "makt", for det vil uansett være en stor fordel med en reform som utvikles nedenfra og bygges gjennom lokalt lederskap. Det viktigste med utspillet er at noen sentrale personer på den rødgrønne siden har begynt å argumentere politisk og tydelig for at Norge er bedre tjent med større kommuner. Dessverre er Klassekampen mer opptatt av å dekke spillet og den interne partidebatten enn av selve de politiske argumentene, men slik jeg leser Thor Egil Braadland mener han at det er gode politiske og demokratiske grunner til at kommunekartet bør samsvare med arbeidsmarkedsregioner. Blant annet fordi en slik sammenheng både vil gjøre det lettere å levere gode offentlige velferdstjenester og lettere å drive med helhetlig arealplanlegging, Det blir rett og slett blir lettere å drive med lokalpolitikk, noe både partier til venstre og til høyre bør være opptatt av.

Det er som sagt bare å ønske disse synspunktene hjertelig velkommen. At de delvis pakkes inn som kritikk mot regjeringen tar jeg ikke så tungt, det er helt sikkert lettere å få gjennomslag i egne rekker om man ikke høres ut som regjeringen. Og det er jo resultatene som teller.

Crossing the floor

NRKs nettsider om partibytter

I fotballen er det tidsvinduer for overganger mellom klubber, og sommeren kalles gjerne "silly season", der ryktene gjerne går høyt om hvor de store stjernene skal spille neste sesong. Politiske overganger er ikke like ryddige og har ikke noe offisielt tidsvindu, men de er heller ikke helt uvanlige og kan dessuten komme veldig brått.

Internasjonalt er nok den aller mest kjente partihopperen Winston Churchill som faktisk byttet parti to ganger, først da han som konservativt medlem av parlamentet skiftet parti til de liberale i 1904, og så i 1924 da han gikk motsatt vei, fra de liberale til de konservative. Churchill var også medlem av regjeringen, i flere ulike departementer, for begge partier, og er naturligvis aller mest kjent for å være statsminister under 2. verdenskrig. I britisk politikk kaller man slike partiskifter for "crossing the floor", fordi det er dette man også i helt bokstavelig forstand må gjøre hvis man er medlem i nasjonalforsamlingen og bytter parti.

Den direkte foranledning til at norske medier igjen skriver om partiskifter er Øystein Djupedals overgang fra SV til Arbeiderpartiet. Og noen lurer vel på om Erik Solheim nå er på vei et nytt sted når han i en kronikk i Dagens Næringsliv erklærer sin støtte til viktige deler av Carl I. Hagens flyktningepolitikk. Det er jo uansett et bra påskudd for å ta for seg noen andre partibytter i morderne norsk politisk historie, slik NRK gjør i artikkelen "Sju norske politikere som har byttet parti". Som en ser er det SV som i nyere tid har vært klart mest rause partier når det gjelder å forsyne andre partier med erfarne politikere.

Jeg blir stort sett alltid nevnt når slike saker skrives og blir ofte spurt om jeg ikke er lei av å bli minnet om noe som skjedde for så lenge siden. Det blir jeg ikke. Det er gir tvert imot en bra anledning, stadig vekk, til å minne om hvorfor sosialisme ikke fungerer spesielt godt, mens borgerlig politikk som tar utgangspunkt i enkeltmennesket og vil bygge samfunnet nedenfra, skaper bra samfunn. Ikke at jeg har noen grunn til å savne meg selv i media for tiden, men akkurat denne overgangshistorien gir en god mulighet til å minne om at det handler om politikk. Noen vil hevde, særlig noen av dem man flytter fra, at slike partibytter har med makt og posisjoner å gjøre. Det tror jeg sjelden er tilfelle, ganske enkelt fordi det nesten alltid er enklere å bli der man er. Men er man på helt feil sted er det lurt å flytte.

Min politiske begrunnelse for hvorfor jeg byttet parti formulerte jeg i en lengre artikkel jeg skrev i tidsskriftet Samtiden tilbake i 2006, nesten ti år etter at det faktisk skjedde, etter sterke oppfordringer fra Kristin Clemet. Jeg synes det er grunn til å reklamere for den fortsatt. Artikkelen heter "En politisk reise" og ble skrevet på et tidspunkt der jeg for lengst hadde landet som både Høyrevelger og aktiv del av det fellesborgerlige Civita-miljøet, men på grunn av annen jobb i utkanten av politikken holdt litt igjen på selve medlemskapet. Men også det ble ordnet kort tid etter, for det er jo viktig at politisk engasjerte mennesker er medlemmer av partier.

Opp, alle jordens tørste trelle

Når venstresiden i dag feirer 1. mai over hele landet synger de fleste "Internasjonalen" opp til flere ganger i løpet av dagen. Den åpner med linjene "Opp, alle jordens bundne trelle, opp i som sulten knuget har". Men det kan se ut som SVs Heikki Holmås har blitt mer opptatt av de som kjenner på tørsten enn av de sultne når han i dagens VG på nett krever Vinmonopol som rettighet.

Nokså originalt må man vel si, og kanskje litt preget av den nytenkingen som inntreffer når man ligger lenge under sperregrensen, men det er uansett grunn til å minne om at en mer liberal alkoholpolitikk, inkludert flere polutsalg over hele landet, har skjedd på tross av og ikke på grunn av SV. Men jeg er jo den første til å erkjenne at folk må gis mulighet til å justere kursen når politikken ikke virker, og jeg håper jo at denne mer liberale holdningen også vil slå inn i synet på en mer fleksibel arbeidsmiljølov og friere brukervalg i helsesektoren.

Siden jeg er inne på dette med "Internasjonalen" er det også i år grunn til å minne om at når venstresiden bruker dagen i dag til å kreve reversering av skatteletter som har kommet de siste to årene, og i stedet vil gi mer penger til staten på bekostning av innbyggere og næringsliv, så er dette i strid med noe det tredje verset i Internasjonalen er opptatt av:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

Akkurat dette verset synes jeg, til tross for litt gammeldags språk, inneholder flere gode poenger, både når det gjelder skattenivå, behov for forenkling av lover og regler og betydningen av rettssikkerhet og likhet for loven. Men i dagens 1. mai-tog nøyer man seg med å synge de to første versene, mens det tredje har forsvunnet for mange år siden. Jeg blogget litt mer om dette forsvunne tredje verset i Internasjonalen og hvordan det har blitt håndtert i ulike land og oversettelser i fjor på denne dagen.

Den politiske reisen

Samtiden: En politisk reise

Onsdag i forrige uke ble jeg utnevnt til statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet i ekstraordinært statsråd. Torsdag var jeg gjest i Dagsrevyen for å svare på noen spørsmål om hvordan jeg har havnet der. Og som ventet handlet de fleste spørsmålene om overgangen fra å være stortingsrepresentant for SV i 1989-97 til å være statssekretær for Høyre i 2013.

Skal man bli lei av disse spørsmålene om noe som ligger 16 år tilbake i tid og ikke akkurat er noen nyhet lenger? Kristin Halvorsen er forståelig nok litt lei av at jeg stadig blir invitert til å fortelle mediene hvorfor jeg ikke støtter SVs verdenssyn lenger, når det er så gammelt nytt. Hun sendte en hyggelig hilsen og minnet om et par viktige ting da hun skrev på Twitter samme kveld at:

Det ene det kan være greit å huske på er at det å ha vært en stortingsrepresentant for SV på 90-tallet neppe er noen kvalifikasjon når Høyre skal finne kandidater til regjeringsapparatet. Når jeg er blitt statssekretær har det lite med SV å gjøre, men mye med det jeg har holdt på med de 16 årene etter SV. De siste 12 årene har jeg vært med på å bygge opp og utvikle næringslivsorganisasjonen Abelia. I den sammenheng har jeg jobbet med kompetansepolitikk, med innovasjon, med kunnskapsledelse, med velferdsteknologi og med digitalisering, alt sammen relevant for modernisering av offentlig sektor.

I går kom Morten Dæhlen, dekan ved MatNat ved UiO, med en veldig hyggelig post om dette på sin blogg. Han bidrar til å skape en bra fallhøyde, men det skal det jo også være. I tillegg har jeg også fått en del erfaring som styremedlem ved Universitetet i Oslo, et programstyre i Norges Forskningsråd, et fakultetsstyre for helsefag ved en høyskole, et forskningssenter på innovasjon og flere ulike samarbeidsorganer i næringslivet. Noe som har gitt litt innsikt i hvordan politiske vedtak fungerer når de skal gjennomføres ute i samfunnet. 

Det andre det kan være grunn til å ta med seg for de som er opptatt av de mer politiske sidene ved overganger fra SV til Høyre, er at jeg i 2006 skrev en lengre artikkel i Samtiden om hvorfor det skjedde. Den ligger på nettet og heter "En politiske reise". Jeg tror det er noe av det bedre jeg har skrevet og anbefaler den gjerne til alle som er nysgjerrige på hvilke saker som var avgjørende for at jeg bestemte meg å reise for å finne et nytt politisk hjem.

Om å bli dolket i ryggen

I følge Dagsrevyen tidligere i kveld mener Erik Solheim at Thorbjørn Jagland  er en fryktelig dårlig leder, som dolket han i ryggen i 2001. Så ble han i følge boken han nettopp har skrevet dolket i ryggen av Audun Lysbakken i 2012. Han har sikkert blitt motarbeidet av mange andre udugelige og kunnskapsløse folk også. Selv er Erik Solheim, i hvert fall i egne øyne, en beskjeden og grei kar som aldri ville finne på å dolke noen i ryggen.

Dette er for øvrig noen av overskriftene journalistene har laget etter å ha lest boken Solheim har skrevet:

- Kloakkrøret Stein Kåre Kristiansen (Aftenposten)

- Jens Stoltenberg er uten visjoner (ABC Nyheter)

- Solhjell ble statsråd som plaster på såret (Nettavisen)

- Thorbjørn Jagland hadde en farlig tro på at en person uten kunnskaper kan gå inn i et område og gjøre en forskjell (NRK)

- Lysbakken driver studentpolitikk (Bergens Tidende)

- Lysbakken har jo ikke fulgt mine råd (Dagbladet)

Erik Solheim stiller spørsmål ved Lysbakkens karakter (Aftenposten)

- Lat og lettvint (om NRKs Kyrre Nakkim)

- Analyser man gjerne hører langt ned i drinkene i Holmenkollåsen (om DNs Sofie Mathiassen)

Det er ikke hver dag jeg synes synd på SV, men når noen blir konfrontert med fenomener som dette er det naturlig å føle litt sympati. Når et selvbilde vokser til så virkelighetsfjerne dimensjoner som i dette tilfellet er det neppe helt enkelt å vite hva man skal gjøre. Det må være fristende å ta igjen, selv om det helt sikkert er bortkastet tid. 

Jeg har sans for måten Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv setter skapet på plass når hun av Erik Solheim blir beskyldt for å ikke har forstått at samfunnet er mer enn Oslo vest og at hun har analyser man gjerne hører langt nede i drinkene i Holmenkollåsen. Til Kampanje sier hun.

"Solheim kan ikke ha hørt meg snakke. Jeg kommer fra en liten by på Sørlandet, og vet ikke hva de snakker om i Holmenkollåsen", sier Mathiassen til Kampanje. - Du bor ikke i Holmenkollåsen? "Nei, nei, nei. Jeg har bodd på Tåsen i seks år, og før det bodde jeg på Oslos østkant, på Bjølsen og Grünerløkka", sier Mathiassen.

De borgerlige vant skoledebatten på walkover

En gang for lenge siden, jeg tror det må ha vært 5-6 år siden, var det en skoledebatt i Norge med to sider. Litt forenklet var den ene siden i debatten en borgerlig side som på bakgrunn av under middels norske prestasjoner i internasjonale sammenligninger ville løfte kvaliteten og prestasjonene i skolen. Man reviderte læreplaner i grunnskole og videregående skole og gjennomføre et kunnskapsløft, en langsikte strategi med flere elementer, der målet var å bringe Norge opp blant de beste.

Og så var det en venstreside som kritiserte det de kalte "puggeskolen", kritiserte ensidig fokus på teoretisk kunnskap i skolen, ville ha bort nasjonale prøver, hevdet at de flinke elevene ville klare seg uansett, ville fjerne andre fremmedspråk i ungdomsskolen og gikk i mot strengere opptakskrav til lærerutdanningen i form av høyere krav til matematikkarakter. Bare for å nevne noe. Men gratis skolemat var de for.

Etter å ha hørt kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakke på NHOs utmerkede seminar om TIMSS-undersøkelsen i dag, der hun blant annet konstaterte at utfordringen nå er å gjøre mer for "høyt presterende elever", kan vi konstatere at det ikke lenger er to sider i skoledebatten. De borgerlige partiene har ikke endret sin oppfatning nevneverdig, så det må skyldes at venstresiden ikke lenger har noen egen skolepolitikk. De borgerlige har vunnet på walkover, som i Wikipedias engelske utgave er definert slik:

"A walkover or W.O. (originally two words: "walk over") is the awarding of a victory to a contestant because there are no other contestants, or because the other contestants have been disqualified or have forfeited."

Slik er det også i politiske debatt. Er det bare et syn så har det vunnet. Da kan man naturligvis hevde at det ikke er så farlig hvem som vinner valget, for vi får den samme politikken uansett om Kristin Halvorsen eller Kristin Clemet er skoleminister i Norge. Noen av oss vil likevel insistere på at det føles tryggere å velge originalen enn en litt uklar kopi. 

Når det er sagt er det likevel veldig interessant å høre hvordan Marianne Aasen nå argumenterer for viktigheten av å stille sterkere krav til både lærerutdanningene, til skoleeiere og til skoler. De beste blir best fordi de er interessert å lære av andre, både nasjonalt og internasjonalt. I norsk skole er det alt for lite deling av kunnskap og alt for lite oppfølging av de flinke realfagselevene, sa Aasen. Som hørtes ut som hun trivdes godt med denne nye skolepolitiske plattformen og var utålmodig etter å komme igang med tiltak.

Foranledningen for denne skoledebatten var de nye internasjonale undersøkelsene TIMSS og PIRLS, der TIMSS sammelingner prestasjoner i matematikk og naturfag i 4. klasse og 8. klasse. Kortversjonen er at tiltakene Norge satte i verk for noen år siden, etter "Pisa-sjokket" og kunnskapsløftet, ser ut til å virke og at gjennomsnivået blir bedre. Ikke uventet er fremgangen foreløpig større i 4. klasse enn i 8. klasse. Vi er ikke blant de aller beste,  men alle er enige om at det er en positiv utvikling.

Ser man litt bak gjennomsnittstall er det likevel et par ting som bekymrer og som alle, som en del av dette nye skolepolitiske konsensus, er enige om å gjøre noe med. For det første er det bekymringsfullt at vi har veldig få elever på høyeste faglige nivå, langt færre enn på 1990-tallet, og på dette området har det vært lite fremgang de siste årene. Det virker som vi i Norge er bedre til å hjelpe en del svakt presterende opp på middels nivå (noe som er veldig bra) enn til å få flere i den øvre enden av prestasjonsskalaen til å bli virkelig eksellente.

Sett fra næringslivet er det også bekymringsfullt at de områdene innenfor matematikk og naturfag der vi gjør det dårligst i Norge er de mest teoritunge. Prestasjonene i algebra er dårligst i Europa og innenfor naturfagene er det særlig fysikkunnskapene som er trekker ned. Med et næringsliv som vil trenge langt flere kloke hoder med mastergrader og doktorgrader innen realfag er det bekymringsfullt at de delene av realfagene som stiller høyest krav til teoretisk forståelse er der vi er svakest.

Jeg synes likevel vi må glede oss over de signifikante forbedringene som er kommet. Det er enda større grunn til å glede seg over at det ser ut vil å ha utviklet seg et skolepolitisk konsensus om at kvalitetsheving i lærerutdanningen og individuelt tilpassede tilbud, også til de sterkeste elevene, er nødvendig. Skoledebatten blir kanskje kjedeligere av dette, men vi får håpe gjør det lettere å få til handling. Men det store problemet er fortsatt at det er mye enklere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem.

Flere elever på privatskole med Halvorsen

VG om utviklingen i antall private elevplasser

VG hadde onsdag en nyttig og god oversikt over hvor mange elever som gikk i private skoler under den forrige borgerlige regjeringen og hvor mange elever som går i private skoler under et rødgrønt styre. Nå er det vel bare 3-4 prosent av alle elever i Norge som går i private skoler, et svært beskjedent tall, men oversikten er interessant i og med at de rødgrønne har gjort det til en hovedsak å bekjempe private skoler og redusere antall elevplasser.

Tallene, som kommer fra Utdanningsdirektoratet, viser et par interessante ting. For det første er antall elever i private skoler langt høyere i dag enn i 2005.  I inneværende skoleår er det 12 369 elever i private skoler. I 2004-05, det siste skoleåret under Bondevik-regjeringen, var det 9 616. For det andre har den gjennomsnittlige årlige veksten i antall private elevplasser vært høyere under dagens rødgrønne regjering enn under Bondevik.

Dette er en ganske paradoksal utvikling når en vet at de borgerlige partiene ønsket å liberalisere adgangen til å etablere friskoler og gjennom dette åpne for flere elevplasser (noe de klarte), mens de rødgrønne har hatt som mål å stramme inn på lovverket og gjennom dette redusere antall private elevplasser (noe de ikke klarte) Kristin Halvorsen har noen litt underlige forsøk på bortforklaringer av dette, der hovedstrategien er å legge skylden på noen andre. Den mest interessante bortforklaringen refererer VG slik i intervjuet:

VG: - Men hvordan forklarer du at veksten også har fortsatt i årene etter 2005 - helt frem til i dag?

Halvorsen: - Det skyldes de privatskolene som vi ikke klarte å stoppe. Noen av skolene var allerede i drift, og de kunne vi ikke stoppe.

Dette stemmer ikke i det hele tatt som en forklaring på hvorfor det har vært vekst og ikke reduksjon de siste årene. De skolene som allerede var godkjent og i drift har tidligere fått godkjent et bestemt antall elevplasser. De kan ikke øke antallet plasser slik de selv ønsker, ytterligere vekst må søkes om og godkjennes av departementet. Og slike søknader får rutinemessig avslag. Kristin Halvorsen snakker derfor mot bedre vitende når hun hevder at de skolene som ble godkjent under tidligere regjeringer er skyld i veksten de siste årene.

Så kan man jo lure på hvorfor det da har vært vekst? Om vi som er positive til at det kommer større valgfrihet, mer mangfold og flere private skoleplasser i Norge ikke burde være fornøyd med denne veksten som, også ser ut vil å fortsette? Og mer fornøyde med det de rødgrønne faktisk gjør, selv om vi ikke er enige i det de sier? 

Svaret er at jo, det er fint at det har vært vekst i antall elevplasser i noen typer private skoler, for eksempel internasjonale skoler, skoler som tilbyr spisset satsing innen idrett, religiøst forankrede skoler og skoler som bygger på en etablert alternativ pedagogikk. Problemet er at det ikke er mulig å starte friskoler som tilbyr fordypning i teknologi- eller realfag, eller som bygger på alternative pedagogiske prinsipper av nyere dato. Og det er slett ikke lov å starte en helt vanlig friskole som ganske enkelt har som mål å være bedre enn andre skoler. 

Denne grunnleggende skjevheten i lovverket om private skoler gjør at man ikke kan se bort fra at det har blitt et unaturlig høyt antall søknader om Montessoriskoler fordi de som står bak skolen ikke har anledning til å opprette en vanlig skole. Man kan også virke som om private internasjonale skoler mange steder er så populære at de trekker til seg minst like mange norske søker som de internasjonale elevene de var ment å gi et tilbud til. Det er effekter som dette, som mer skyldes mangel på en helhetlig politikk enn en bevisst strategi, som forklarer at resultatet er blitt det motsatte av regjeringens målsetting.

Om dømmekraft, lederskap og Lysbakken

Hanne Skartveit kommenterer i VG

Jeg hadde egentlig tenkt å blogge om hvorfor det eneste riktige Audun Lysbakken kunne gjøre etter regelbruddene han hadde rotet seg inn i var å gå av som statsråd. Men før jeg rakk å skrive hadde han allerede gått av. Han ble sannsynligvis godt hjulpet til å ta den rette beslutningen av Jens Stoltenberg, i en situasjon der SV virker helt handlingslammet.

Da skulle man kanskje tro at problemet var fjernet og saken var løst. I stedet ble mandagens avgang noe av det mer selsomme vi har sett i norsk politisk historie. Lysbakken selv ville gjerne spille hvit ridder, som mannen som nå tar ansvar og rydder opp i et departement som i følge ham har vært lovløst i flere tiår. Kristin Halvorsen toppet det hele senere på kvelden da hun i et alvorlig anfall av orwelliansk newspeak sa at:

"Jeg mener at han blir en bedre partileder etter meget dyrekjøpt og slitsom erfaring fra de siste ukene. Jeg er imponert over den integriteten og den dømmekraften han har vist."

I følge denne nye og nokså merkelige lederskapsfilosofien til Kristin Halvorsen er det slik at jo flere feil du gjør, jo bedre leder blir du. Man lærer som kjent av sine feil. For å lære virkelig mye gjelder det å gjøre mange feil på kort tid. Lysbakken har lykkes godt med det, lærekurven har vært så bratt at han måtte forlate regjeringen. Men jeg tviler sterkt på at han blir noen bedre leder av å a) bryte habilitetsbestemmelsene i forvaltningsloven og statens økonomireglement ved å dele ut penger til nære venner, b) snakke usant om og holde tilbake informasjon i ettertid om det han faktisk har gjort og c) legge skylden på embedsverket og tidligere statsråder. Dette er i hvert fall ikke en måte å lære opp nye ledere jeg vil anbefale andre å følge, enten de er i næringslivet eller i offentlig sektor.

Nå kan man heller ikke utelukke at det kommer frem enda mer når Kontrollkomiteen i Stortinget skal ha sine høringer om ikke så lenge. Men det som allerede har blitt avdekket av fakta i saken og den manglende dømmekraften som har vært utvist er mer enn alvorlig nok. Jens Stoltenberg oppsummerte det i følge Dagbladet i form av tre punkter i går:

"- Mulig brudd på habilitetslovgivningen da Lysbakken tildelte penger til Reform, der en god venn av ham var ansvarlig for søknaden.

- Mulig brudd på økonomireglementet da det ikke ble kunngjort anbud i forbindelse med tildelingene.

- Dårlig skjønn og manglende klokskap da han tildelte penger til, Jenteforsvaret, som sto SU så nær."

Lysbakkens påstand om at det er han som har tatt tak i problemet og begynt å rydde opp i BLD virker merkelig. Hvorfor kom ikke dette fram før etter at Dagbladet skrev om saken og kontrollkomiteen i Stortinget begynte å stille spørsmål? Og da høyst motvillig og med svar som endret seg underveis? Det burde også være unødvendig å minne om at det å dele ut skattebetalernes penger til nære venner og egen ungdomsorganisasjon er alvorlig helt uavhengig av om departementene generelt sliter med å følge reglene i statens økonomireglement og 16 av 19 departementer har brutt reglene om tilstrekkelig utlysning av tilskudd. Dette er ting Stortinget uansett vil følge opp når de behandler Riksrevisjonenes rapport, men det påvirker ikke vurderingen av det Lysbakken har ansvaret for.

Dagsnytt 18 hadde tirsdag en opplysende gjennomgang av dette i en diskusjon mellom Irene Halvorsen i Dagsavisen og Frithjof Jacobsen i VG (den er mellom 15 og 24 minutter ut i sendingen). Irene Halvorsen beskriver meget godt sin opplevelse av det hun kaller "nærmest en avgrunn i ulik forståelse av alvorlighetsgrad" og hvordan mange i SV rett og slett ikke synes det som har skjedd er spesielt alvorlig, er opptatt av å bagatellisere og av å legge skylden på andre. Et av SVs mange problemer er at det etter dette ikke blir spesielt lett å komme på offensiven igjen i politiske debatter om andres dobbeltroller, uheldige bindinger og misbruk av maktposisjoner. 

Dagbladet skal for øvrig ha stor ros for sitt journalistiske gravearbeid i denne saken. Uten dette er det godt mulig at disse lov og regelbruddene ikke ville blitt avdekket. Jeg trodde jeg hadde gitt opp Dagbladet for lenge siden, men avsløringene både i denne saken og av pengejukset i SOS  Rasisme viser at det fortsatt er håp. Disse sakene viser også hvor viktig en kritisk og gravende presse er for demokratiet.

Statsrådsskoler og tillitsmenn

De siste par dagene har Kristin Clemet hatt noen gode refleksjoner på bloggen sin om at det å lede et departement er en stor og krevende lederjobb, men likevel vil det ofte være slik at de som blir statsråder mangler den erfaringen som man normalt vil være på jakt etter når man skal rekruttere ledere i andre deler av arbeidslivet. Hun skriver i et blogginnlegg:

"Flere av disse lederoppgavene skiller seg ikke så mye fra mange andre lederoppgaver i samfunnet. Men det som skiller dem, er måten man bli rekruttert på og de kvalifikasjonene som blir vektlagt. Ved rekruttering til andre lederstillinger er det som regel omfattende prosesser, bl.a. for å sjekke kandidatenes lederegenskaper og kompetanse for øvrig. Når man blir statsråd, er det mange andre forhold som teller: Man skal være en dyktig politiker, naturligvis, og man må bidra til å dekke behovet for balanse når det gjelder kjønn, geografi, alder mm. Om man har erfaring med å lede store og nokså komplekse organisasjoner blir ofte ikke vektlagt."

Slik må det naturligvis også være, det er lederne av de partiene som vinner valg og som har flertall i Stortinget som bestemmer hva hvem de vil ha i regjering og hva de vil vektlegge når de retter sammen en regjering. Politikk kan veie mye tyngre enn ledererfaring i en slik prosess. Og de som blir medlemmer av en regjering er politisk tillitsvalgte, ikke ledere i tradisjonell forstand. Samtidig er det nok også slik, og som Kristin Clemet antyder i bloggen, at denne manglende erfaringen kan forklare hvorfor statsråder noen ganger kommer opp i enkelte typer problemer. Sannsynligvis er det slik at de statsrådene som har en del ledererfaring er flinkest til å søke støtte og be om hjelp hos et lojalt og dyktig embetsverk, mens de som mangler ledererfaring ikke er så flinke til å søke råd og støtte som de burde være, det vet kanskje ikke helt hva de skal be om hjelp til.

Det er med utgangspunkt i denne erkjennelsen at Kristin lanserer noen ideer om en mer systematisk måte å støtte og utvikle lederrollen til statsråder og statssekretærer, herunder tanken om en "statsrådsskole" for å forberede de nye på det som kommer. Der kunne man i løpet av noen dager på skolebenken få en intensiv opplæring fra mer erfarne statsråder, tidligere statsråder og embetsfolk. Hun lanserer også tanken på en "mentorordning" der man får tildelt en mer erfaren statsråd som mentor i en periode. Sette fra et ståsted i et kunnskapsbasert næringsliv er ikke dette spesielt radikale tanker. Både systematisk lederopplæring, mentorordninger og medarbeidersamtaler er vanlige metoder når man skal støtte og utvikle nye ledere.

Jeg mener at denne måten å tenke på også har lange historiske tradisjoner, ikke minst i arbeiderbevegelsen, der man har vært opptatt av å utvikle og trene sine politisk aktive slik at de kunne håndtere de politiske vervene de ble valgt til minst like godt som politikere fra andre partier. Einar Gerhardsen skrev boka "Tilltsmannen" i 1930, en lærebok i politisk organisasjonsarbeid som hadde enorm betydning i årene etterpå og er trykket i mange opplag. Den gang handlet det om at de som skulle inn i viktige tillitsverv måtte være godt forberedt og kunne spillereglene dersom de skulle kunne oppnå resultater.

Partiene skal selvfølgelig drive politisk skolering av sine tillitsvalgte, men det er også en solid tradisjon for å drive opplæring i den formelle og organisatoriske delen av det å være tillitsvalgt. Jeg tror det er en stor styrke for et demokrati at man kan spillereglene og er fortrolig med arbeidsprosessene i Stortinget og departementene. Derfor var det underlig å høre reaksjonene på Kristin Clemets forslag på NRK Radio i dag (noe hun har blogget om her). Kristin Halvorsen avviste forslaget og slo fast at SV har gitt sine statsråder og statssekretærer god nok opplæring. Det er jo åpenbart helt feil, for statssekretærene i Barne, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet har definitivt ikke gjort det man skal gjøre i den rollen de har.

Martin Kolberg avviste forslaget om "statsrådsskole" på det aller sterkest og slo fast at "politikk ikke kan læres, men det er noe du har i deg". Det er i seg selv en nokså merkelig påstand at du ikke kan lære om politikk, men det bommer dessuten helt på poenget. Det er ikke politisk skolering som er er foreslått, men en form for intensiv lederopplæring der man får en tryggere kompetansemessig plattform når en skal utøve en lederrolle. I andre deler av vårt næringsliv og samfunnsliv er det helt selvsagt at vi drive systematisk utvikling av gode ledere, både gjennom å gi dem nødvendig kompetanse og gjennom trening og andre utviklingstiltak. 

Jeg tror kanskje det var dette behovet Einar Gerhardsen var opptatt av da han skrev "Tillitsmannen". Det er ikke sikkert det ville hjulpet Lysbakken og hans statssekretærer, det virker som de har gjort feil som ikke bare har med manglende opplæring å gjøre, men det kunne nok ha gjort at noen andre statsråder hadde unngått enkelte problemer. Det er uansett merkelig at vi 80 år etter "Tillitsmannen" ikke er kommet lenger i debatten om å utvikle et godt politisk lederskap enn en påstand om at "politikk ikke kan læres".

Sosialisten, populisten og den intellektuelle

SV-valg også i Aftenpostens nyhetsquiz

Man kan si mye om SV, en hel del har gått galt i det siste, men de har likevel en utrolig evne til å skape positiv oppmerksomhet om personvalg. Partiet har i høst gjort sitt dårligste valg noen gang og kryper rundt sperregrensen. Seks andre partier ble større enn SV ved kommunevalget. Likevel får et ledervalg i SV en medieoppmerksomhet som gjør at man får inntrykk av at dette er Norges viktigste politiske jobb. Det er den ikke.

Kristin Halvorsen har vært en god leder for SV. Hun har gjennom flere valg klart å skaffe SV en oppslutning godt over det innholdet partiets program skulle tilsi. Uansett hvilken av de aktuelle kandidatene som nå blir valgt så er sjansen større for at partiet krymper enn at det vokser, hvert fall hvis partiet insisterer på å fortsette i regjering frem til neste valg. Men i og med at det rødgrønne alternativets langsiktige skjebne i norsk politikk vil kunne avgjøres av SV, er dette en jobb som i hvert fall for tiden er litt større en velgeroppslutningen.

Ytre sett er de tre kandidatene forbausende like. De er vestlendinger på omtrent samme alder og med solid fartstid i ungdomspolitikken og i andre partiverv i SV. Alle tre er flinke og hyggelige, men ingen av dem har i følge Stortingets biografier gjort noe annet enn å drive med partipolitikk. Slik sett blir det ikke tilført noe nytt, alle kandidatene har vært en del av Kristin Halvorsens innerste krets i hvert fall siden SV sist gjorde et godt Stortingsvalg, for ti år siden. Men det er naturligvis forskjellene man må lete etter dersom man skal finne noe interessant ved dette valget.

Jeg synes det er litt trist at Bård Vegar Solhjell har trukket seg. Han har sikkert rett i at han ikke kunne blitt valgt uansett, kanskje er han egentlig i feil parti, men han har i hvert fall signalisert en intellektuell nysgjerrighet og nytenking både som partisekretær, kunnskapsminister og parlamentarisk leder som er interessant. Dersom SV ønsket å bli et parti som satte en politisk dagsorden ved å skaffe seg ny kunnskap, av og til tenke noen nye tanker og utvikle ny politikk tilpasset kunnskapssamfunnet og globaliseringen, tror jeg Bård Vegar kunne være en bra leder.

Heikki Holmås har vist før at han behersker interne partikamper. Han vant kampen mot Akhtar Chaudhry om nominasjonen i Oslo SV foran valget i 2009 med 406 mot 365 stemmer. Og åtte år tidligere vant han også en jevn nominasjonskamp i Oslo med fire kandidater. Heikki Holmås har reist på kryss og tvers og besøkt samtlige 430 kommuner. Han er flink til å komme i kontakt med folk og har et populistisk utspills-gen som gjør at han blir morsom å følge i tiden som kommer. En fristilt Holmås utenfor regjeringen står mye friere til å drive valgkamp gjennom utspill som kan bli vanskelige å håndtere for Lysbakken enn omvendt. Som politikertype er Heikki Holmås mest lik Kristin Halvorsen av de tre, ikke spesielt ideologisk venstreorientert (Kristin Halvorsens viktigste jobb som finansminister var å berge kapitalismen under finanskrisen, ikke å velte den), men med en dragning til venstre i enkeltsaker.

Når alle ser ut til å være enige om at Audun Lysbakken blir valgt til ny leder i SV er det neppe fordi det er helt innlysende hvilken politikk han i dag står for. Det er heller ikke bare fordi det blir tradisjonelt landsmøtevalg og ikke uravstemning, han ville nok vunnet uansett. Lysbakkens største fordel er at han er sosialist i et parti som faktisk heter Sosialistisk Venstreparti. Han sier riktignok at han ikke lenger er marxist eller for revolusjon, men det er i øyeblikket ting støttespillerne hans ikke bryr seg noe særlig om. Så lenge han er valgbar og alle mener han står lengst til venstre så trenger han ikke ha noen politikk.

Det mest spennende er ikke hvem som blir valgt, men hva de andre toppene gjør når Lysbakken blir valgt og skal realisere sitt sosialistiske prosjekt. Det skulle ikke forundre meg om noen finner ut at verden utenfor politikken er mer interessant da..

"Testhysteriet" i skolen

Kristin Halvorsen er i dagens Aftenposten opptatt av at lærere skal bruke mer tid på elevene og mindre tid på byråkrati. Dette er en kjent problemstilling fra flere områder, både innenfor universitetene, eldreomsorgen, sykehusene og skolene hører man fra ansatte at rapportering og skjemavelde tar for mye tid fra selve kjerne-oppgavene. Ja, også store virksomheter i privat sektor har sentrale staber som pålegger forretningsområdene retningslinjer og rapporteringsplikter man ikke nødvendigvis liker.

Nå kan det være litt ulike grunner til at det kommer opp kritikk mot byråkrati. I mange virksomheter, og jeg tror det særlig gjelder i mye av offentlig sektor, er det alt for mye detaljstyring, noe som gjerne går ut over innsatsen for å nå de egentlige målene. Problemet for en minister i populistisk antibyråkratisk modus er at de fleste av disse kravene kommer fra hennes eget Kunnskapsdepartement og Utdanningsdirektorat, og er direkte resultat av politiske beslutninger hun selv har ansvaret for.

Jeg vil også tro at noe av det lærerne klager over når de klager på byråkrati er en mer systematisk tilbakemelding til elever og foreldre om den enkelte elevs prestasjoner. Skolen har heldigvis blitt bedre på dette området de siste årene, men man kan ikke utelukke at noen opplever at mer systematikk i forhold til elevurderinger innebærer mer byråkrati.

Men så er det noe i Kristin Halvorsens resonnement som går helt galt. I jakten på det som skaper denne feilaktige tidsbruken blant lærere peker hun på prøver som det som stjeler mest tid. I andre sammenhenger har kunnskapsminister Halvorsen og andre kritikere kalt disse prøvene for "testhysteriet". Men hvor mye tid tar egentlig disse prøvene? Kristin Clemet har gjort et interessant regnestykke på bloggen sin for noen dager siden:

"Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til "testhysteri". Det betyr altså at ca. én - 1 - prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 - 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing."

Disse prøvene som avdekker hvordan elevene og skolen klarer seg rent faglig i forhold til elever på andre skoler tar omkring en halv prosent av skoletiden. Nå bruker man sikkert en del tid på forberedelser også, men forberedelser til en prøve er jo læring, som er det elever normalt skal drive med i skolen. Og så må sikkert lærerne bruke itt mer tid på oppfølging i etterkant, men uansett vil ikke den lille innsparingen færre prøver medfører frigjøre spesielt mye tid i den store sammenhengen. Færre prøver vil derimot føre til at vi får mindre kunnskap om det faglige nivået blant elevene, noe som vil være svært uheldig.

For ti år siden var det langt mindre kunnskap i norsk skole om det faglige nivået enn det er i dag. "PISA-sjokket" i 2001 avdekket at en skole som trodde den var best i verden var litt under middels i OECD. Noe måtte gjøres, og veien videre var ikke å stenge ute denne kunnskapen fra testene, men å skaffe mer kunnskap og bruke kunnskapen til å forbedre skolen. Alle partier unntatt SV er heldigvis enige i dette. 

Fra Kings Bay til Kongens Bord

Frank Rossavik har skrevet bok om SVs 50-årige historie, en velskrevet og omfattende bok om de personer og begivenheter som har hatt størst betydning. I den forbindelse ble jeg spurt av tidsskriftet Minerva om jeg kunne tenke meg å ta imot et anmeldereksemplar og skrive en litt utvidet anmeldelse av boken, et såkalt bokessay eller det jeg tror noen kaller en metaanmeldelse, som gir anmelderen mulighet til å også reflektere rundt det boken handler om.

Jeg svarte ja, og resultatet ser dere her på Minervas nettsted. Nå har jeg ingen planer om å begynne å kommentere personer, konflikter og dagsaktuelle begivenheter internt  i politiske partier i Norge, og gjør det heller ikke her. Jeg skriver noe om de lange linjene, ikke om personene. Men i og med at jeg har deltatt selv i denne historien og er omtalt noen steder i boken, tenkte jeg det kunne være interessant å prøve å beskrive hva jeg mener er SVs viktigste kjennetegn, eller "personlighetstrekk". Ting som er varige over tid, ja faktisk forbausende stabile, og som forklarer hvorfor ting blir som de blir.

Essayet ligger som sagt på nettstedet til Minerva og kan leses der. Her skal jeg nøye meg med å anbefale Frank Rossaviks bok til alle som er mer enn normalt opptatt av norsk politisk historie. Og naturligvis særlig alle som har eller har hatt et forhold til SV. For mange vil nok 500 sider om begivenheter og personer som bare unntaksvis har preget norsk historie være litt i overkant. Men er man interessert i temaet er dette en bok som gir innsikt. Kildene virker gode, og fortellingene er troverdige og lite spekulative. Otto von Bismarck skal ha sagt at jo mindre man vet om hvordan pølser og politikk blir til, jo bedre sover man om natten. Her får man noen av svarene på hvordan politikk blir til.

Et merkelig partiprogram

I følge Dagbladet er det duket for bitter strid om prinspipper i SV. Det er i så fall ikke noe nytt. Og etter å ha lest raskt igjennom det nye prinsipprogramforslaget er det fort gjort å konstatere at dette er kjente konfliktlinjer, repriser fra 70-, 80- og 90-tallet, mellom en ledelse som mener at regjeringsmakt virker, og en gruppe lettere bisarre museumsvoktere som tror de skriver program for 1930-tallet. For man har et litt spesielt perspektiv når man kaller lærere og sykepleiere for "nye grupper i samfunnnet".

Museumsvokterne er blitt yngre enn før, i gamle dager var de eldre alvorlige menn. Nå er de unge kvinner som er mist like alvorlige. Jeg ser Hege Ullstein i Dagsavisen kaller dem "Moderna Museet", men standpunktene er ikke akkurat moderne. Det skal de for så vidt ha litt ros for. Det er greit at noen fortsatt minner velgerne om hvordan en sosialistisk analyse egentlig ser ut. Men når de foreslår å dele ut det norske pensjonsfondet til utviklingsprosjekter i andre land er det mer virkelighetsfjernt enn innovativt.

Uenigheten mellom fløyene handler om kjente temaer som klasseskiller og klassekamp, regjeringsmakt, frivillige organisasjoner og ytringsfrihet. I bunnen ligger det en viktig uenighet om analyse. Er det slik at venstresiden i regjering og fagbevegelsen har oppnådd store ting som skal forsvares? Eller er det "kapitalkreftene" som er på offensiven og demokratiet svekket, slik at det i beste fall bare er litt pynt på overflaten man oppnår ved å delta i en regjering? I så fall er det ingen grunn til å bli sittende der lenge.

At et venstreorientert parti legger frem et program med standpunkter mange er uenige i er ikke så merkelig. Det kan være klargjørende for den politiske debatten at noen prøver seg på å beskrive hvordan sosialistiske prinsipper egentlig ser ut på 2000-tallet. Det virkelig merkelige med dette programmet er de store temaene det ikke sier noe om. Analysene om tunge trender og sammenhenger som ikke er der, enten fordi SV ikke liker å snakke om det. Eller fordi man har gått glipp av det. Og da tenker jeg særlig på to ting:

For det første er det ikke et ord i programmet om at flertallet av verdens innbyggere har fått det mye bedre de siste tiårene. Og heller ikke noe forsøk på å analysere hvilke politiske og økonomiske endringer i verden som har gjort at levealderen har økt, barnedødeligheten har avtatt, fattigdommen er redusert og levestandarden er høyere. Det er ikke et ord om at kommunismen i Europa er borte og at hele Europa er blitt demokratisk. Eller at det globalt er slik at liberalisering av handelspolitikken, fjerning av tollmurer og åpning for utenlandske investeringer i en rekke lukkede land gitt store positive resultater, ikke minst i land som India og Kina. Globalisering virker. Leser man dette programmet skulle man tro at alt har gått feil vei i verden siden 80-tallet. Den beskriver en verden der pengestrømmene går fra fattige til rike land. Sannheten i dag er at det er klart størst vekst i de fremvoksende økonomiene og at det Kina som går med størst overskudd og USA med størst underskudd. Det betyr jo ikke alt alt er i orden. Eller at det ikke er fattigdom eller uløste utfordringer. Men det er jo dumt å basere politikken på en analyse som sier at det meste går galt når utviklingen på helt sentrale områder går rett vei.

Og for det andre er det ikke et ord om hvordan verdier egentlig skapes i næringslivet. Om entreprenører og gründere som skaper bedrifter og legger grunnlaget for fremtidens næringsliv. Ikke et ord om betydningen av å ha private eiere som tar risiko og investerer egne penger i det håp at de kan skape nye arbeidsplasser og verdier. Det er ikke et mål i næringspolitikken til SV å ha innovative private bedrifter. Målet er i følge programmet at: "Næringspolitikken skal bidra til produksjon av nødvendige varer og tjenester". Jeg antar det må bety en form for planøkonomi der det er staten og ikke bedriftene som bestemmer hva som er nødvendig. Men noen bør spørre Bård Vegard Solhjell hva han egentlig mener med "nødvendige varer og tjenester". Hva er det som skal bort? Og hvem skal bestemme hva vi trenger? Jeg ser at programmet også sier at grunnforskning er bra. Det samme er forskning på velferdstemaer og miljø. Men hva med næringsrettet og anvendt forsking som tar sikte på å skape fremtidens næringsliv. Skal det også velges bort hvis det ikke produserer nødvendige varer?

- Diskoteken dödade dansbanden

Fantastisk nyhetsinnslag fra svensk TV i mai 1979 der Musikerforbundet er bekymret for at diskotekene tar levebrødet fra levende musikk. Og svaret? De foreslår en egen "diskoavgift" for at dansebandene skal overleve. Er det her Bård Vegar Solhjell har hentet inspirasjonen til forslaget om en ny internettavgift?

SV vil legge ned alle private skoler

Det har vært skrevet en del i media og særlig i Dagens Næringsliv i helgen om hvorfor ingen er redde for SV i regjering lenger. De gjør jo ingen ting som minner om sosialisme likevel. Alt er overlatt til embetsverket i Finansdepartementet.

Nå kan det se ut som om landsmøtet til SV i helgen vil gjeninnføre sosialismen. I følge VG er SV-ledelsen stemt ned av Landsmøtet som dermed har gått på tvers av forliket i Stortinget da de erstattet Friskoleoven med dagens Privatskolelov. I et vedtak om private skoler i Arbeidsprogrammet til SV heter det at:

"Pedagogiske og religiøse alternativer skal på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få det i den offentlige skolen."

SV vil med andre ord ikke bare forby private skoler som konkurrerer med de offentlige om å få elever. De sier helt eksplisitt at de også vil stenge skoler som står for pedagogiske eller religiøse alternativer, en skoletype som i dag er tillatt og kan få offentlige tilskudd i følge privatskoleloven.

Formuleringen "Barn som har behov for alternativ pedagogikk..." er ganske interessant. Det er offentlige myndigheter som skal avgjøre om dette behovet finnes, ikke foreldre. Og skulle en dertil egnet offentlig instans finne ut at barnet har behov for en alternativ pedagogikk så må man pent finne seg i å gå på en offentlig skole likevel. Og håpe at den kan gi det alternativet man er ute etter.

Dette er svært ytterliggående og temmelig oppsiktsvekkende. For det betyr som flere medier og kommentatorer har pekt på allerede, at man vil at staten skal ta kontroll over skoler med et alternativt livssynsmessig fundament. Og min gode kollega Inge Jan Henjesand skriver klokt om hvordan dette standpunktet til SV kommer i konflikt med behovet for toleranse og mangfold i et stadig mer globalisert kunnskapssamfunn.

Men jeg synes en annen side av dette også er svært alvorlig. Det er at man ikke annerkjenner at andre enn kommuner kan tilføre nødvendig nytenking og alternativer når det gjelder det organisatoriske, ledeslsesmessige eller pedagogiske i skolen. Også en offentlig skole må hente impulser og ideer fra et sted. Og de frittstående private skolene er nettopp noe av det som kan utfordre og utvikle de offentlig skolene der flertallet av elevene går.

Mens vi i resten av samfunnet har glede av at mangfold og valgmuligheter skaper innovasjon og utvikling, tror SV tydeligvis at alle tanker det er verdt å tenke allerede er tenkt. Ingen grunn til å prøve noen nytt. Og siden SV mener at for eksempel Steinerskolen er ferdigtenkt så kan man like gjerne nasjonalisere den. Før i tiden kalte vi dette for stalinisme.