søndag 31. mai 2015

OECD: Færre eldre og flere yngre er fattige

The Economist om alder  og fattigdom
In en ny murstein av en rapport fra OECD har de sett på hvordan fordelingen av inntekt mellom fattige og rike har utviklet seg fra 1980-tallet og frem til i dag i OECD-landene. Rapporten heter "In It Together: Why Less Inequality Benefits All" og finnes gratis i elektronisk form på OECDs nettsider.

På de 336 sidene analyseres både hvorfor inntektsulikheten har vært økende og hvordan denne ulikhet påvirker den økonomiske veksten i OECD. Det er også oversikter over hvordan de forskjellige landene plasserer seg på listen over graden av ulikhet i inntekt. Norge er sammen med våre naboland og Slovenia, Slovakia og Tsjekkia, de landene som har lavest inntektsforskjeller i OECD.

Et utviklingstrekk som er nevnt spesielt i rapporten og som også The Economist peker på som særlig intressant i forrige ukes nummer er hvordan den relative fattigdommen i ulike aldersgrupper har utviklet seg. Som grafen over viser er det skjedd en kraftig endring siden midten av 80-tallet. Mens det midt på 80 tallet var klart høyest andel fattige over 75 år (dobbelt så høyt som gjennomsnittet) og også aldersgruppen 66-75 år lå over gjennomsnittet, er det midt på 2010 tallet slik at det er blant de yngste det er flest fattige. Høyst andel er det i aldergruppen 18-25 år, men også aldersgruppen under 18 år har passert de aller eldste. I dag er det færrest fattige som er 66-75 år. The Economist skriver:

"In the 1980s the richest 10% of the population of OECD countries earned seven times more than the poorest decile. Today they earn ten times more. The poor are also more likely to be young. Poverty rates are now highest among 18- to 25-year-olds, having dropped drastically among those aged over 65. This shift reflects both the financial support offered by pension systems in the developed world and the disproportionate effect of the recession on young people."

lørdag 30. mai 2015

Med massemordere som reklame

Lokalavisen Fjordenes Tidende kan fortelle om et politisk møte som skal være i Vågsøy i Sogn og Fjordane i begynnelsen av juni. Det er ikke spesielt uvanlig å omtale et kommende politisk møte, og heller ikke at innlederen på møtet er gammelkommunisten Pål Steigan, men når arrangøren bruker intervjuet til å reklamere for møtet på denne måten så burde det gå kaldt nedover ryggen på de fleste:

"Steigan har skrevet flere bøker og er vel en av få vestlige personer som både har møtt Pol Pot, Mao Zedong og Enver Hoxha, forteller Daniel Henriksson, leder i Vågsøy Raudt."

Det er jo for så vidt bra han nevner akkurat dette, for da de møttes i sin tid var det ikke for å reise kritikk mot massemordene, men for å erklære sympati til prosjektene de holdt på med fra den lille norske grenen av denne verdensbevegelsen. Nå har det gått mange år, og han kunne tatt avstand, men i stedet blir disse vennskapelige møtene med noen av verdenshistoriens største massemordere brukt som reklame for et politisk møte i Norge i 2015. Da er man rimelig ekstrem.

Det er som om noen gledestrålende skulle reklamere med at innlederen de har funnet har hatt vennskapelige møter med Hitler, Mussolini og general Franco, ikke angrer spesielt på det, og derfor har noe vesentlig å fortelle om den politiske situasjonen i verden i dag. Man kan jo tenke seg hvordan reaksjonen hadde blitt da. Skulle noen ha glemt hvorfor denne dragningen mot det totalitære ikke er en morsom historisk kuriositet, men er en farlig politisk realitet i dagens Europa, kan dagens kronikk i Dagbladet av Hans-Wilhelm Steinfeld anbefales. Der skriver han om at dagens konflikter i Europa gjør at de totalitære trollene må halshugges intellektuelt - enda en gang.

torsdag 28. mai 2015

Kommunereform i Kristiansandsregionen

Oppslag i Fædrelandsvennen
Som jeg skrev om her på bloggen i går er det god fart i kommunereformprosessen veldig mange steder. Utredningsarbeidet er i gang, i mange kommuner har det nå blitt gjennomført innbyggerundersøkelser og de politiske prosessene for å rydde i hva man skal ta stilling til pågår parallelt. Nabopraten er med andre ord i gang.

Et godt eksempel på dette er samarbeidet om kommunereform som heter Knutepunkt Sørlandet, et samarbeid mellom syv kommuner i Kristiansandsregionen, der Lillesand, Birkenes og Iveland er i Aust-Agder fylke og Kristiansand, Vennesla, Søgne og Songdalen ligger i Vest-Agder.

Et felles formannskapsmøte i Knutepunkt Sørlandet har i dag fått presentert fem forskjellige modeller for en ny kommunestruktur som sendes ut til alle kommunene for videre diskusjon før sommeren. De to mest ytterliggående alternativene er på den ene siden å slå sammen samtlige syv kommuner til en "knutepunktskommune" med et innbyggertall på 146 000, voksende til 180 000 i 2040. Det å samle alle syv ville skape en kommune som er Norges fjerde største, større enn Stavanger. Det andre ytterpunktet er å beholde dagens kommuner akkurat slik de er, med veldig ulik størrelse. Kristiansand er klart størst av de syv og har 94 000 innbyggere. Minst er Iveland med under 1 500 innbyggere.

Mellom disse to ytterpunktene er det laget tre andre alternativer. I det de har kalt modell to er oppskriften å beholde Kristiansand slik et er i dag, men slå sammen de øvrige parvis: Søgne og Songdalen, Venneslag og Iveland, og Lillesand og Birkenes. I denne modellen vil samtlige kommuner rundt Kristiansand ha litt over 15 000 innbyggere, noe bare en av dagens kommuner (Vennesla) har.

Det som omtales som modell tre har gått et skritt lenger og skaper totalt tre kommuner. Her vil en kommune (Kristiansand+Søgne+Songdalen) ha over 100 000 innbyggere, En vil ha 50 000 fordi de akkurat i denne modellen har trukket inn Grimstad (Lillesand, Grimstad og Birkenes) og en (Vennesla og Iveland) har 17 000 som i forrige modell.

Det som kalles modell fire virker litt mer spesiell på meg, men den har sikkert sin gode begrunnelse. Her har de skapt to kommuner, en kystkommune på 117 000 innbyggere bestående av Lillesand, Kristiansand og Søgne, og en innlandskommune på 30 000 innbyggere som består av dagens Lillesand, Songdalen, Iveland og Birkenes.

Det blir spennende å se hvordan diskusjonen går videre og hva holdningen til forslagene er blant innbyggerne i de berørte kommunene. Noen kan ha en ambisjon om at en samlet Kristiansandsregion skal rykke opp og bli landets fjerde største kommune. Da må den passere folketallet i Stavanger og Bærum og virkelig bli et tydelig kraftsentrum. Om dette er den beste modellen vet ikke jeg, og med de modellene som nå er lagt frem vil de folkevalgte kunne diskutere fordeler og ulemper ved flere alternativer. Noe av det viktigste blir å avklare hvordan færre og riktiger administrative grenser kan utnyttes til å skape bedre tjenester for innbyggerne og hvordan en eller flere nye kommuner skal ta en mer aktiv samfunnsutviklerrolle.

onsdag 27. mai 2015

Kommunereform i Troms, Ski og Hedmark

Det er travle tider for oss som reiser rundt på møter om kommunereform. Heldigvis må jeg si, for det skjer mye spennende akkurat nå. I løpet av litt over en uke har jeg vært i Oppland, Telemark og Troms på møter om kommunereform og i alle tre fylker er det mange kommuner som er godt i gang med utredninger og politiske diskusjoner.

Onsdag var jeg i Tromsø på et møte i regi av Fylkesmannen i Troms der alle kommunene i fylket deltok. Der fikk de blant annet gode råd fra de inviterte innlederne Erling Lae, fylkesmann i Vestfold og hans prosessleder for kommunereformen Petter Lodden om hvordan man arbeider for å få gode prosesser. Geografien er naturligvis veldig ulik i Troms og Vestfold, men kjennetegnet på en god politisk prosess lokalt er ikke nødvendigvis så forskjellig. Det handler blant annet om at store kommuner på være rause med de små og om at det er viktig å involvere bredt politisk, slik at det ikke bare er et ordførerprosjekt.

I Troms er det for øvrig flere spennende diskusjoner i gang mellom kommuner, blant annet er det hele syv kommuner på begge sider av grensen mellom Troms og Nordland som diskuterer sammenslåing.

Så gikk onsdagens reise videre til Ski kommune i Akershus der det var folkemøte om hvordan Ski kommune skal stille seg til kommunereformen. Høydepunktet på møtet var en ny og omfattende innbyggerundersøkelse som har målt både folks holdning til kommunesammenslåing, hvem de eventuelt vil slå seg sammen med og hvor de følger sterkest tilhørighet, om det er hjemstedet, Ski kommune, Follo, Akershus eller Oslo.

Kortversjonen er at det er langt flere som vil ha en sammenslåing enn som er mot, 49 mot 28 prosent. De klart mest populære sammenslåingsalternativene i Ski er med Ås og Oppegård, mens en stor storkommune i Follo har mindre oppslutning og sammenslåinger med Vestby, Frogn, Nesodden, Hobøl eller Oslo har langt mindre oppslutning. Tallene viser at folk føler en sterk tilhørighet til hjemsted, kommune og Follo-regionen, men en veldig svak tilhørighet til Akershus fylke. Men til tross for at den kommunale tilhørigheten i Ski er sterkere enn mange kanskje trodde på forhånd er det likevel slik at et stort flertall er åpne for sammenslåing med andre. Dette er for øvrig et område med til dels svært lite hensiktsmessige kommunegrenser, noe folk også har gitt klart uttrykk for i innbyggerundersøkelsen.

Torsdag går turen til Hedmark de fylkesmann Sigbjørn Johnsen samler kommunene til et møte som skal handle både om neste års kommuneøkonomi og om kommunereform. Det blir spennende å høre hvordan kommunene i Hedmark beskriver sine pågående diskusjoner og hvor langt de har kommet.

mandag 25. mai 2015

Viser denne grafen vekst?

"Never let the facts get in the way of a good story", heter et gammelt ordtak i mediekretser. Selv om dette naturligvis er å overdrive, tror jeg det kan være slik noen ganger at journalister blir så begeistret for egen fortelling at de ikke vil la seg forvirre for mye av fakta. Jeg har vært inne på det her på bloggen ganske nylig da Nationen ikke helt forsto egne tall i en meningsmåling de presenterte om kommune-reform, og som viste et stort flertall for sammenslåinger.

Dagens eksempel kommer fra Ukeavisen Ledelse, handler om antall direktorater i staten, og er en ekstra morsom sak fordi den til og med er illustrert med en flott graf som tydelig viser hvilken vei det går; Frem til 1990 var det vekst,mens det de siste 25 årene har vært nedgang. Den illustrerende grafen forteller at det har vært nokså flatt på 2000-tallet, med litt over seksti direktorater. Det er derimot et lite fall de siste tre årene, slik at antallet nå er på samme nivå som på slutten av 60-tallet.

Jeg lurer på om journalisten i Ukeavisen Ledelse har forstått at det er dette grafen viser når han over en dobbeltside med bilde av statsministeren på Stortingets talerstol og med overskriften "Direktoratoren" skriver dette i ingressen om utviklingen i antall direktorater:

"Etter 10 år med stillstand vokser antallet direktorater igjen. Bare siden i fjor er det kommet forslag om 6 nye direktorater fra regjeringen og direktoratene selv. Med det øker byråkratiet og avstanden mellom folk og politikk."

Nå er saken skrevet slik (dessverre bare i papiravisen) at den også rommer en interessant diskusjon om forholdet mellom departementer og direktorater og påviser (også illustrert i en graf) at antall ansatte i direktoratene de siste årene har vokst mer enn antall ansatte i departementene. Dette problematiserer Frank Aarebrot når han blir intervjuet i artikkelen og mener at veksten heller burde kommet i departementene. Motargumentet, som Ukeavisen Ledelse ikke har brydd seg om å snakke med noen om for å få hjelp til å belyse, er at det kan være klokt med en klar deling mellom departementenes rolle som faglig sekretariat for landets politiske ledelse og direktorater og tilsyn som er både er mer operative og mer uavhengige av politikerne og som har full oppmerksomhet på å gjennomføre vedtatte politiske prioriteringer.

Ukeavisen Ledelse har bestemt seg for at antall direktorater går opp selv om grafen viser at det går ned. De begrunner det med at det nylig er etablert et nytt landbruksdirektorat og et valgdirektorat, at det er foreslått et jernbanedirektorat og et e-helsedirektorat og er luftet tanker om å gjøre endringer i strukturen i Direktoratet for ikt og forvaltning (Difi) og i de statlige forbrukeretatene. 

Blir ikke dette en vekst på minst seks nye direktorater, slik ingressen slår fast? Nei det gjør faktisk ikke det. Slår man sammen to direktorater til ett så blir det riktignok etablert noe nytt, men det blir færre direktorater enn det var tidligere, ikke flere. Her har Ukeavisen Ledelse rotet det til for seg selv. For å ta eksemplene de nevner i tur og orden:

Landbruksdirektoratet ble etablert 1. juli 2014 da Statens Landbruksforvaltning og Statens Reindriftsforvaltning ble slått sammen. Det innebærer et direktorat mindre, ikke flere.

Helseministeren har foreslått en omorganisering av de statlige etatene i helsesektoren og beskriver dette i en pressemelding tidligere i mai. Her er den samlede effekten av omorganiseringene at 15 statlige etater reduseres til 11, fire færre enn i dag. Det er riktig at det foreslås at e-helse skilles ut av Helsedirektoratet og etableres som en egen etat, men det blir fire færre totalt blant annet fordi flere organer samles under Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og et nytt nasjonalt klageorgan for helsesaker.

Samferdselsministeren foreslår å opprette et nytt jernbanedirektorat i forbindelse med jernbanereformen. Dette er et eksempel på en endring som vil gi en riktigere deling mellom de politiske oppgavene som ligger i et departement, de mer utøvende forvaltningsoppgavene som bør løses i et direktorat og virksomhetene i sektoren som skal kjøre tog og betjene kunder. Men her blir det vel et direktorat mer? Nei, ikke nødvendigvis, for Stortingsmeldingen som er lagt fram om jernbanereform sier at neste skritt vil være å se på forvaltningen i transportsektoren samlet for å se om mer kan gjøres felles og på tvers av transportsektorene:

"Som ledd i det videre arbeid med reformen vil Samferdselsdepartementet foreta en nærmere gjennomgang av oppgavene i Statens vegvesen og Jernbaneverket/jernbanedirektoratet for å få grunnlag for å vurdere ulike modeller for et eventuelt sektorovergripende transportdirektorat for veg og jernbane."

Hva så med deling av Difi? Vel, det er ikke noe regjeringen har foreslått, men en av flere modeller som presenteres i en ekstern utredning av hvordan en fremtidsrettet organisering bør være. Her er det et hovedpoeng at flere grenseflater Difi har mot andre deler av forvaltningens øvrige virkemiddelapparat ikke er hensiktsmessige for å få jobben gjort best mulig og bør endres. Hvorfor Ukeavisen Ledelse mener det vil gi flere direktorater enn i dag er ikke direkte åpenbar.

Når det gjelder organiseringen av det statlige forbrukerapparatet er det Difi som har laget en rapport som følger opp et vedtak i Stortinget og som nettopp er sendt ut på høring av BLD. Rapporten gjør en analyse av hva disse ombudene og rådene gjør og kommer med noen anbefalinger for å rydde i roller og ansvar, og unngå overlapp. Det er ikke umiddelbart logisk her heller at en oppfølgingen vil gi flere etater enn i dag.

En ting har Ukeavisen Ledelse derimot rett i. Det er etablert et nytt valgdirektorat i Tønsberg som overtar en rolle KMD hadde tidligere. Dette er et eksempel på et typisk operativ og uavhengig myndighetsrolle ivaretas best utenfor et departement. Og i dette tilfellet er det slik at Norge har fått kritikk internasjonalt nettopp fordi ansvaret for planlegging og gjennomføring av valg har vært for tett på politisk ledelse. Et eksempel på at det noen ganger kan være rett å etablere et nytt direktorat, men uten at det blir flere ansatte totalt..

Det er flere andre eksempler, som ikke er nevnt i artikkelen, på at omstillingsbehov og bedre måter å organisere oppgaver på gir færre statlige etater. Statens Innkrevingssentral er blitt en del av Skatteetaten fra 1. januar 2015 (noe som gir et direktorat mindre). Dette er en del av en større forenkling av organiseringen på skatte- og avgiftsområdet som berører flere etater og også kommunesektoren. Fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slås sammen fra 1. januar 2016 og det er satt igang en gjennomgang av oppaver og struktur for fylkesmannsembetene. Det er også viktig å minne om at strukturen internt i mange andre statlige etater blir forenklet og forbedret for tiden, for eksempel blir syv regionkontorer i Fiskeridirektoratet til fem. Og i politireformen er det foreslått omfattende endringer i strukturen, der dagens 27 politidistrikter erstattes av 12 for å styrke evnen til å levere gode tjenester over hele landet og samtidig bygge spesialisert fagkompetanse på områder der det er viktig.

Og så er det jo også grunn til å minne om at en av de viktigste pågående prosessene som vil redusere behovet for statlig kontroll og tilsyn en den store kommunereformen. Ja, dette er faktisk en viktig del av målsettingen. I stortingsmeldingen om Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner (oppgavemeldingen) som nå ligger til behandling i Stortinget, er en rekke oppgaver foreslått flyttet fra staten til kommunene, blant annet for å få et mer sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne og en forvaltning med bedre sammenheng. Et eget kapittel i oppgavemeldingen handler derfpr om statens rolle og hvordan denne kan og bør reduseres.

Hvorfor nevner ikke Ukeavisen Ledelse noe av dette? Kanskje journalisten ikke har vært klar over alt det regjeringen har gjort. Men jeg har vel en mistanke om at fortellingen om vekst i antall direktorater ble så fin at han ikke hadde behov for at den skulle forstyrres av fakta.

søndag 24. mai 2015

Saudi Arabia sier sol vil erstatte olje

At ikke-fornybare energikilder som olje og gass vil ta slutt en dag og må erstattes av andre energikilder er ikke akkurat noen stor nyhet. Likevel er det mer enn litt oppsiktsvekkende når Saudia Arabias oljeminister Ali al-Naimi på en klimakonferanse i Paris tidligere denne uken sa akkurat dette i klartekst. Financial Times beskrev dette slik:

"Saudi Arabia,the world’s largest crude exporter, could phase out the use of fossil fuels by the middle of this century, Ali al-Naimi, the kingdom’s oil minister, said on Thursday. The statement represents a stunning admission by a nation whose wealth, power and outsize influence in the world are predicated on its vast reserves of crude oil. Mr Naimi, whose comments on oil supply routinely move markets, told a conference in Paris on business and climate change: “In Saudi Arabia, we recognise that eventually, one of these days, we are not going to need fossil fuels. I don’t know when, in 2040, 2050 or thereafter.” For that reason, he said, the kingdom planned to become a “global power in solar and wind energy” and could start exporting electricity instead of fossil fuels in coming years."

Dette er både klokt og litt overraskende sagt, men før man erklærer hydrokarbonenes tidsalder for helt slutt kan være lurt å legge til et par ting. Det ene er at selv om oljeproduksjonen i verden vil falle i årene som kommer er det likevel ikke slik at dagen der fornybar energi vil ta over helt er rett rundt hjørnet. Det er fremdeles slik at mange mennesker i verden mangler elektrisitet. Dette vil opprettholde en stor etterspørsel etter fossil energi også i årene som kommer. Og både Saudi Arabia og Norge vil helt sikkert bidra til å dekke denne etterspørselen i noen tiår til

Saudi Arabia er dessuten et land med usedvanlig mye sol og det er ikke unaturlig å snakke om at solenergi kan bidra med viktig inntekter over tid. Men al-Naimi vet bedre enn noen at det ikke blir så enkelt å bytte ut inntekter fra olje og gass med solenergi. Olje og gassressurser er konsentrert noen få steder, og gir derfor noen helt ekstraordinære inntekter til dem som er heldige å ha dem. Solstråler er langt mer jevnt fordelt. Noen steder i verden er det riktignok kraftigere solstråler enn andre, men det er ikke alltid slik at de stedene er de som trenger mest energi.

Men uansett er det interessant at den politiske ledelsen i Saudi Arabia har begynt å snakke om en fremtid der olje og gass ikke lenger har den plassen det har i dag og innser at de trenger flere ben å stå på.

lørdag 23. mai 2015

Omsorg med teknologi

Det var en bra reportasje i Aftenposten onsdag om hvordan man ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler kan klare seg lenger i eget hjem når man blir gammel. Det handler om påminnelser om når man skal ta medisiner, om komfyrvakt, om fallsensorer og badevekter som kan varsle noen andre om noe er galt, om nettbrett der du svarer på noen enkle spørsmål om helse og om andre hjelpemidler som skaper mer trygghet i hverdagen.

Det var Oslo kommune og noen av deres eldre innbyggere i St Hanshaugen bydel som viste frem noen ulike velferdsteknologiske løsninger de prøver ut og som for mange oppleves som et langt bedre alternativ enn det å bo på en institusjon. I hvert fall i en periode. En interessant teknologi de nevner at de tester ut i disse prosjektene, og som kan øke trygghetsfølelsen kraftig, er elektroniske nøkler som lar helsepersonell og andre som  skal ha adgang til leilighetene slippe inn, men ikke andre personer.

Byråd for eldre og sosiale tjenester i Oslo, Aud Kvalbein, har noen eksempler på hvordan teknologien gjør at ansatte i sektoren får frigjort tid til å jobbe mer med oppgavene som krever personlig oppfølging når teknologien kan ta seg av andre ting, og sier dette om hjelpemidlene:

"De skal ikke erstatte, de skal supplere. Maskinene kan sørge for at en del rutineoppgaver blir utført presist og korrekt, og samtidig frigjøre menneskelige ressurser til andre oppgaver. Bydel St. Hanshaugen har beregnet at 50 automatiske pilleesker, 150 e-låser og 20 spirometer (som måler lungefunksjon) vil erstatte ca. 180 timer med hjemmetjenester i uken. Det betyr en økonomisk innsparing på 5,6 millioner i året, sier Kvalbein".

En ting er at bruk av velferdsteknologi frigjør penger som i stedet kan brukes på å skape en enda bedre eldreomsorg. Minst like viktig er det at det frigjør kloke hoder og varme hender, som det vil være knapphet på i årene som kommer, når eldre som ønsker å klare selv hjemme får anledning til å gjøre det. Ikke alle eldre er så friske at de kan bo hjemme og veksten i antall eldre i årene som kommer vil kreve mange flere helsefagarbeidere, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Hvor stort dette behovet kan bli frem mot 2060 blogget jeg om her. Når det samtidig er slik at veldig mange eldre gjerne vil klare seg selv og bruke disse velferdsteknologiske hjelpemidlene, så sier det seg selv at dette er viktige satsinger for fremtidens eldreomsorg.

torsdag 21. mai 2015

Litt laber departementskunnskap i DN

"Syv av ti mektige bakspillere i regjeringen er menn", skrev Dagens Næringsliv på onsdag, og illustrerte det med en fin helside med bilder og navn på samtlige statssekretærer og politiske rådgivere i departementene. Det er et viktig tema DN tar opp, god kjønnsbalanse er viktig på alle områder i samfunnet, ikke minst i politiske verv, fordi mangfold gir mer og bredere kompetanse. DN har dessuten truffet med prosentregningen, men den flotte plakaten de har laget med alle bildene er dessverre så full av feil at den i hvert fall ikke bør henges på veggen eller på annen måte benyttes som politisk oversiktskart.

Når selve hovedpoenget i et oppslag er hvilke posisjoner personene som omtales sitter i, bør man forvente at den politiske redaksjonen i en av landets største aviser vet hva departementene heter. Ja, jeg mener vel at dette bør være en del av basiskunnskapen i en politisk redaksjon. Her har det blitt veldig mye rart. For eksempel er Dilek Ayhan blitt statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, mens Lars Jakob Hiim og Amund Drønen Ringdal (statssekretær for fiskeriministeren) er blitt statssekretærer i Næringsdepartementet. Begge deler er feil. Riktig navn på dette departementet er Nærings- og fiskeridepartementet.

Enda mer galt har det gått når politisk ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) skulle plasseres. Her har jeg og min gode kollega Jardar Jensen havnet i Kommunal- og regionaldepartementet, Per-Willy Amundsen og Anne Karin Olli har havnet i Kommunaldepartementet, mens Kristin Holm Jensen nok ble mest overrasket i går da hun leste at hun er statssekretær i Fornyingsdepartementet. Ingen av delene er riktig. Og politisk rådgiver Rikke Høistad Sjøberg jobber i følge DN ikke noe departementet i det hele tatt, en skjebne hun for øvrig deler med fem andre politiske rådgivere. De til sammen seks departementsløse kvinnene er dessuten partiløse, i følge DN. Også tre mannlige politiske rådgivere er uten kjent partitilknytning, skal vi tro Dagens Næringsliv.

I følge DN er Vidar Brein Karlsen statssekretær og Andre Kolve politisk rådgiver i Justisdepartementet , mens Hans Røssjorde og Jøran Kallmyr er statssekretærer i det betydelig mer korrekte Justis- og beredskapsdepartementet. Mer overraskende er det at DN tror at statssekretærene Thor Sættem og Torkil Åmland i Arbeids- og sosialdepartementet også har sin arbeidsplass i Justis- og beredskapsdepartementet. En annen som har grunn til å være overrasket er statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet som DN mener jobber i Finansdepartementet.

Av andre interessante feil kan nevnes at DN klarer å bruke to ulike navn på Helse- og omsorgsdepartementet i denne saken og at de ikke vet det riktige navnet på verken Landbruks- og matdepartementet (LMD) eller Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD).

Er så dette særlig viktig for andre enn de som jobber i departementene? Noen stor krise for folk flest er det vel ikke, men det er litt underlig at man på den ene siden bruker forsiden og to helsider inne i avisen på å få frem hvor mektige disse posisjonene er, når man ikke en gang klarer å bruke riktig navn på virksomhetene man skriver om. Når en annen finanspublikasjon snart kommer med sin årlige rangering av de mektigste kvinnene i landet blir det jo interessant å se hvor mange av dem som jobber i de departementene DN ikke er helt sikker på hva heter.

Oppdatering 21.05.2015 kl 22:30: I ettermiddag ble jeg gjort oppmerksom på enda en feil som jeg må innrømme at jeg ikke la merke til. Statssekretær Fredrik Färber er i DN oppført som statssekretær på Statsministerens kontor. Dette var riktig frem til oktober 2014, men siden da har han vært statssekretær for Siv Jensen i Finansdepartementet.

tirsdag 19. mai 2015

Fortsatt befolkningsvekst

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har offentliggjort oppdaterte tall for befolkningsutviklingen i Norge til og med første kvartal i år. 1. april var folketallet i Norge 5 176 998, en vekst fra årsskiftet på 11 200 personer. Det betyr at det fortsatt er en solid befolkningsvekst i Norge, men den har avtatt siden toppen og veksten i første kvartel er nå på det laveste nivået siden første kvartal 2007.

SSB har en egen tabell der de bryter folketallet, oppgang og nedgang ned på fylker og kommuner, Norges minste kommune er Utsira og har 206 innbyggere, uendret fra årsskiftet. Derimot kan Oslo, Norges desidert største kommune markere en milepæl. Folketallet vokste med 3057 personer noe som gjorde at Fabian Stang kunne ønske Oslos innbygger nummer 650 000 velkommen i mars. Med dagens veksttakt vil det ta omkring fire år før Oslo passerer 700 000 innbyggere.

I 2014 var det befolkningsvekst i alle fylker, men denne veksten var ganske ujevnt fordelt. Det samme gjelder første kvartal 2015 der den nasjonale veksten var på 11 200 personer, og der Oslos vekst på 3057 var størst. Ser vi på de andre fylkene var det en vekst på 1961 innbyggere i Akershus i første kvartal, 1248 i Hordaland og 1154 i Rogaland, mens det i Oppland var en vekst syv og i Hedmark på to innbyggere. I Telemark, det eneste fylket med nedgang, falt innbyggertallet med 49 (Telemark hadde imidlertid en vekst på 484 innbyggere i 2014)

Hvilke norske kommuner hadde sterkest vekst i befolkningen i første kvartal? Oslo, som både er fylke og kommune er allerede nevnt. Nest sterkest vekst i absolutte tall hadde Bergen med 625 flere innbyggere, Trondheim er på tredje plass med en vekst på 577 og Bærum er på fjerde med en vekst på 544 innbyggere første kvartal. Deretter følger Sandnes (434), Tromsø (306), Kristiansand (261) og Drammen (239), mens Stavanger først kommer på en åttende plass med 200 nye innbyggere.

Nå er dette som nevnt bare et enkelt kvartal, og tallene kan svinge litt opp og ned, men jeg antar at det må være en sammenheng mellom en langt mer krevende situasjon for mange bedrifter, særlig i oljeindustrien, og den noe reduserte veksten vi ser i folketallet.

mandag 18. mai 2015

Mindre handelsoverskudd

Vi får stadig nye påminnelser om at det er tøffere tider i norsk økonomi, særlig på grunn av lavere inntekter fra olje og gass. Siste i rekken av slike påminnelser er de endelige tallene for norsk utenrikshandel med varer i 2014 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som viser at handelsoverskuddet endte på 343 milliarder kroner, en nedgang på 10,7 prosent fra 2013.

Nå virker kanskje ikke disse tallene så dramatiske, det var tross alt et solid handelsoverskudd også i 2014 og verdien av råoljeekporten falt bare med to prosent. Men det vi må huske på er at oljeprisen var rekordhøy langt inn i 2014 og det først var langt inn i andre halvår det store prisfallet kom. Det var også slik at oljeproduksjonen økte litt i 2014, en situasjon som ikke kommer til å vare.

Svekkelsen av handelsbalansen i 2014 på 10,7 prosent  i forhold til 2013 skyldes at eksporten falt med 0.9 prosent mens importen økte med hele 6,3 prosent. Norsk vareeksport var totalt på rett i underkant av 904 milliarder kroner i 2014. Hvis vi dekomponerer den litt mer ser vi at den i all hovedsak består av tra deler: Råoljeeksport for 278 milliarder kroner, en nedgang på to prosent, Naturgasseksport for 224 milliarder kroner, en nedgang på 10,1 prosent og vareeksport fra fastlandet for 387 milliarder kroner, en økning på 6,1 prosent.

At det er så stor vekst i fastlandseksporten er det mest gledelige i disse tallene. Selv om det ikke kompenserer fullt ut for veksten i importen og nedgangen i olje- og gasseksporten, ville den norske handelsbalansen vært betydelig svakere hadde det ikke vært for at resten av næringslivet eksporterer mer. Det som her omtales som fastlandseksporten er en samlekategori som omfatter veldig mye forskjellig, blant annet sjømat, metaller, maskiner og elektrisitet. I denne tabellen er det en oversikt over de ulike varekategoriene Norge eksporterer. Og i denne tabellen ser vi at de største handelspartnerne for norsk fastlandseksport er Nederland, Sverige, Storbritannia, Tyskland, USA, Danmark og Kina.

Så får vi arbeide for at norsk næringsliv også i fortsettelsen har så gode rammebetingelser at vi får flere ben å stå på og at vekst i andre næringer kan kompensere for fallende inntekter fra olje og gass.

lørdag 16. mai 2015

Norge medlem av EIPA igjen

Det er ikke hver dag en norsk innmelding i en EU-organisasjon slås opp som en gladnyhet i trønderske medier, men tidligere i mai skjedde det. Da skrev blant Trønder-Avisa "Knyttet HiNT nærmere EU" og nettstedet til Høgskolen i Nord Trøndelag skrev om "Nasjonal styrking av EU-kunnskap".

Saken handler om at Høyre og Fremskrittspartiet lokalt i Trøndelag har vært pådrivere for at Norge igjen skylle melde seg inn i European Institute of Public Administration (EIPA), en institutt som driver med kurs, seminarer, forskning og kunnskapsspredning om ledelse og forvaltning på europeisk nivå. Når man har vært særlig opptatt av dette i Trøndelag er det fordi høyskolene i Nord Trøndelag og Sør Trøndelag samarbeider tett med EIPA og har hatt studenter på studieopphold ved EIPA i Maastricht som en del av sitt felles Master of Public Administration.

EIPA er et faglig uavhengig institutt,men med en tett tilknytning til EUs institusjoner, både fordi det er tema for det EIPA holder på med, men også fordi EIPA er en stor leverandør av kurs, seminarer, faglige møteplasser og kunnskap til ledere og ansatte i EUs embetsverk.

Av litt uforståelige grunner ble Norge meldt ut av EIPA under den rødgrønne regjeringen, noe som har gjort det både dyrere og vanskeligere for høyskolene i Trøndelag og andre å benytte denne faglige ressursen, Men nå har Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, som selv har en interesse i at Norge skal være med for å dra nytte av EIPAs kunnskap og tilbud, besluttet at Norge skal bli medlem igjen fra 2016.

fredag 15. mai 2015

Ulike lands favorittøl

Nettstedet Vinepair.com har laget en oversikt over hvilket ølmerke som er det mest populære i alle land de har klart å få oversikt over, til sammen over 100 land. Her er kartet i større format. Og her er en artikkel om kartet i The Economist nylig.

Vi ser at Ringnes pils er størst i Norge. Pripps Blå i Sverige, Tuborg i Danmark, Heineken i Nederland, Carling black label i England og Kronenbourg i Frankrike. Og i Irland er naturligvis Guinness størst. Og ser vi utenfor Europa er Bud Light størst i USA, Kingfisher i India, Snow i Kina, Asahi Dry i Japan og Bintang i Indonesia. Bare for å nevne noen av de største. Til og med Iran og Saudi Arabia er med på kartet, med hvert sitt alkoholfrie ølmerke.

Det er et par interessante ting å merke seg har. Det ene er at ingen ølmerker er størst i mer enn et land, selv store internasjonale brands som Guinness, Heineken, Tuborg, Budweiser (størst i Canada) eller San Miguel (størst på Fillippinene) er bare aller størst i et land selv om de er store flere steder. Det betyr imidlertid ikke at det er stor spredning av produsenter som det kan virke. Et forbløffende stort antall av disse "nasjonale" ølmerkene tilhører noen få store multinasjonale bryggerier.

Det andre er at disse største ølmerkene ikke akkurat representerer noe særegent og spesielt for landet og dets ølkultur, men tvert imot et litt kjedelig "minste felles multiplum" innen øl. Ja, til om med i land som er verdenskjente for sitt gode øl er det noe litt mer vanlig som selger mest. The Economist skriver:

"Nearly every beer on the list is of the insipid, samey kind. Hence, they do not tell us an awful lot about the beer culture of the country because each represents the lowest common dominator. It would be a shame if visitors thought that Carling was the defining beer of Britain when it has the best real ales in the world. Likewise, Americans should be thoroughly ashamed that Bud Light is the national tipple, when its reputation for appalling beer is now wholly outdated. And, quite honestly, anyone who arrives in Belgium, probably the finest brewing nation of all, and orders a Jupiler should be deported forthwith."

torsdag 14. mai 2015

Asia topper liste over skoleprestasjoner

OECD har offentliggjort en ny rangering av hvor gode resultater ulike lands utdanningssystemer presterer når det gjelder elevenes resultater innenfor matematikk og naturfag . OECDs PISA-undersøkelser er allerede godt kjent, men denne oversikten omfatter mange flere land og tar utgangspunkt i flere internasjonale undersøkelser av utdanningskvalitet enn bare PISA.

BBC omtaler rangeringen slik på sin nyhetsnettside:

"The rankings are based on an amalgamation of international assessments, including the OECD's Pisa tests, the TIMSS tests run by US-based academics and TERCE tests in Latin America, putting developed and developing countries on a single scale. The findings will be formally presented at the World Education Forum in South Korea next week, where the United Nations is to convene a conference on targets for raising global education by 2030. The top five places are all taken by Asian countries - Singapore, Hong Kong, South Korea, Taiwan and Japan."

Det er ganske sterk asiatisk dominans i toppen av listen, men også flere europeiske land hevder seg godt. På plassene fra 6. til 9.-plass finer vi på rekke og rad Finland, Estland, Sveits og Nederland. Canada er beste land i Amerika med en 10. plass. Et annet land som gjør det imponerende godt er Vietnam som har en sterk 12. plass, noe som plasserer dem foran Tyskland og godt foran land som UK (20), Danmark (22) og Frankrike (23).

Hva så med Norge? Vi er, ikke helt uventet med tanke på at dette bygger på blant annet resultater fra PISA og TIMSS, litt nede på listen på en 25. plass av i alt 76 land. USA er på 28. plass, Russland på 34. plass, og Sverige er på en meget skuffende 35. plass. Men heller ikke dette er spesielt overraskende. Sverige hadde et godt utgangspunkt, men har hatt en urovekkende negativ utvikling de siste ti årene årene, noe artikkelen til BBC også trekker frem spesielt når de omtaler land som burde gjøre det bedre:

"It shows once again the poor performance of the United States, slipping behind successful European countries and being overtaken by Vietnam. It also highlights the decline of Sweden, with the OECD warning last week that it had serious problems in its education system."

Som BBC nevner har OECD vært på besøk i Sverige i forrige uke og lagt frem en meget dyster rapport om svak disiplin og lave faglige prestasjoner, og som også anbefaler flere endringer i utdanningssystemet. Her på OECDs nettsider er det omtalt under overskriften "Sweden should urgently reform its school system to improve quality and equity."

tirsdag 12. mai 2015

Lokal næringssatsing skal lønne seg

En av nyhetene da regjeringen la frem Kommuneproposisjonen 2016 tirsdag er at det skal innføres et insentiv for kommuner som legger til rette for flere arbeidsplasser i privat sektor. Dette blir av og til omtalt som at en del av selskapsskatten skal tilføres kommunene, men det er egentlig en mer rettferdig og langt smartere ordning. Hvorfor skal jeg komme tilbake til, men først noen ord om kommunenes inntekter generelt.

Skatteinntektene utgjør i dag om lag 40 prosent av kommunenes inntekter, eller 174 milliarder kroner. Resten er rammeoverføringer fra staten. Mens rammeoverføringer er penger som kommer fra et annet sted, er fordelen med skatteinntektene at de synliggjør en lokal kobling mellom innbyggerne som betaler skatt til lokale folkevalgte som vedtar kommunebudsjettene og innbyggerne som mottar velferdstjenestene som kommunestyret finansierer.

Problemet er at det bare er innbyggernes personskatt som i dag går til kommunene. Det gjør at det lønner seg for en kommune å ha rike innbyggere, men ikke å legge til rette for næringslivet som kan betale høy lønn til de rike innbyggerne. Arbeidsplassene kan like gjerne være i nabokommunen. Å legge til rette for næringsliv medfører en del kostnader for en kommune, mens gevinstene i form av flere arbeidsplasser og økte personskatteinntekter kan ende opp hos naboen. For å få et klarere insentiv for lokal næringsutvikling, og en belønning av kommuner som oppnår resultater, ble det slått fast i Sundvolden-plattformen at:

"Regjeringen vil la den enkelte kommune beholde mer av sine egne skatteinntekter. Blant annet skal kommunene få beholde en del av selskapsskatten der verdiene er skapt."

Dette er et godt og riktig prinsipp, men det er ikke helt enkelt å få til å fungere på en rettferdig måte i praksis. Det er særlig to problemer, som begge har preget tidligere systemer, med å la kommunene få en andel av selskapsskatten, og som bidro til at tidligere systemer ble avviklet. Det ene problemet er at bedrifter som betaler mye selskapsskatt har en tendens til å være veldig konsentrert, gjerne i noen få store kommuner, samt i noen ytterst få andre kommuner. Det andre problemet er at en omfordeling basert på hvor mange private bedrifter man allerede har i kommunen ikke ville gi noen egentlig insentiveffekt for å fremme ny næringsutvikling. Det ville ført og fremst belønne de som av historiske grunner allerede har mye næringsliv.

I stedet foreslår regjeringen et system der alle kommuner har mulighet til å bli vinnere uansett situasjon i dag, fordi det nye systemet for å belønne verdiskaping a) gjør dagens situasjon til startpunkt og belønner de som legger til rette for ny verdiskaping i kommunen og b) tar utgangspunkt i hvor folk har sitt arbeidssted (der bedriften betaler arbeidsgiveravgift) og ikke hvor bedriften har sitt hovedkontor. Dette omtales slik i kommuneproposisjonen:

"Når verdiskapningen i privat sektor på nytt skal tilbakeføres til kommunene, er departementets vurdering at tidligere modeller har så klare svakheter at de ikke er noe alternativ. Det foreslås i stedet at kommunene får tilført en del av verdiskapningen som skjer lokalt via en indirekte modell basert på lønnssum i privat sektor"

Og videre står det om hvorfor dette er en insentivordning og ikke en omfordeling at:

"Ved å basere den nye inntekten på endring i lønnssum, og ikke på fordelingen av lønnssum, mellom kommunene, oppnår en at alle kommuner med en positiv utvikling, og ikke bare kommuner som i utgangspunktet har det rikeste næringslivet, kan få en andel av den nye inntekten. Dermed vil alle kommuner, både små og store, få et sterkere insentiv til å legge til rette for næringsutvikling, samtidig som verdiskapningen føres tilbake til lokalsamfunnet."

Det smarte og rettferdige med denne nye ordningen er at man ikke kan slå fast på forhånd at en bestemt type kommune vil vinne på sikt. Det er ikke slik at kommune som allerede har mange store private bedrifter eller mye oljeindustri vil vinne. I perioder kan det naturligvis være en fordel, men det kan også gjøre at man kommer dårligere ut i perioder. Men det vi vet er at kommuner som systematisk og over tid lykkes med å legge til rette for mer næringsliv, og prioriterer dette politisk, vil komme bedre ut enn kommuner som ikke er opptatt av privat sysselsetting. Og det er nettopp dette som må være hensikten med en slik belønningsordning.

mandag 11. mai 2015

Jernbanereform

Nok en stor reform av struktur, organisering og oppgavefordeling på et viktig samfunnsområde ble varslet mandag ettermiddag. Denne gangen handler det om en bedre organisering av jernbanen i Norge. Hovedprinsippene for hvordan dette skal foregå ble presentert av samferdselsminister Ketil Solvik Olsen, sammen med samferdselspolitikere fra Høyre, FrP, Venstre og KrF.

Det vil veldig snart bli lagt frem en stortingsmelding om jernbanereform. Hovedtrekkene i det som kommer er beskrevet i en pressemelding fra Samferdselsdepartementet, som går igjennom de ulike elementene. En annen god beskrivelse av det som kommer til å bli lagt fram, og noen kunstige motargumenter som allerede er kommet, finnes på Ketil Solvik Olsens utmerkede blogg.under tittelen "Jernbanereformen - og kunstige motargument". Der oppsummerer han det som kommer til å bli lagt fram for stortinget i form av en oversiktlig liste over de konkrete grepene som blir gjort:
  • Staten skal fortsatt eie all jernbaneinfrastruktur.
  • Et overordnet jernbanedirektorat skal legge langsiktige planer for infrastruktur, bestille togtilbud og legge ut kjøring av strekninger på anbud. Direktoratet skal koordinere hele trafikktilbudet på norsk jernbane og samordning med annen kollektivtransport.
  • Et statlig infrastrukturforetak uavhengig av direktoratet skal drifte, vedlikeholde og bygge jernbaneinfrastruktur, som skinner, stasjoner og signalanlegg. Enheten skal forvalte all jernbaneeiendom i Norge.
  • Flere bygge-, drifts- og vedlikeholdsoppgaver skal gradvis konkurranseutsettes. Anbud vil da bli lyst ut av infrastrukturforetaket.
  • NSB-eide Mantena, som driver verkstedstjenester på rullende materiell, skal bli et selvstendig selskap direkte underlagt Samferdselsdepartementet.
  • Det rullende materiellet – som lokomotiver, vogner og motorvogner – skal enten eies av Mantena eller infrastrukturforetaket. I dag eies det av operatører som NSB.
  • NSB skal videreføres som statlig transportselskap inne persontransport, buss og gods.
  • Flytoget skal kunne konkurrere på flere strekninger enn bare til og fra Gardermoen, på samme måte som andre togselskap.
  • Det skal opprettes et felles billettsystem for alle selskaper på norsk jernbane.
Det er for øvrig ikke nytt at det beskrives nye og bedre modeller for investeringer i og drift av jernbane i Norge. Samferdselsdepartementet har laget utredninger om mulighetene før, men de ble lagt i en skuff av den forrige regjeringen. Når har det vært jobbet videre med planene for å faktisk gjennomføre en stor strukturendring. Der skiller vi tydelig mellom forvaltningsoppgavene som legges til et jernbanedirektorat, eierskapet til jernbaneinfrastrukturen som legges til et statlig infrastrukturforetak, transport av passasjerer som vil bli løst av transportselskaper som konkurrerer om langsiktige avtaler med staten, slik det er gode erfaringer med på Gjøvikbanen i dag, og bygge-, drifts- og vedlikeholdsoppgaver på infrastrukturen som gradvis vil bli åpnet for mer konkurranse.

søndag 10. mai 2015

Venstrevridde journalister

Finnes det en yrkesgruppe i Norge som er så lite representativ politisk at oppslutningen om både SV og Miljøpartiet enkeltvis er større enn oppslutningen om Høyre og FrP til sammen?

En gruppe der en meningsmåling viser at Miljøpartiet er nest største parti. og der FrP og Senterpartiet ville blitt helt uten stortingsrepresentanter, mens KrF bare ville hatt et mandat hvis denne yrkesgruppen fikk bestenne Stortingets sammensetning? Ja, denne yrkesgruppens sympatier er så massivt på venstresiden at summen av Rødt, SV, AP og MDG er 75 prosent, mens Høyre, FrP, Venstre og KrF får 25 prosent.

Man skulle vel tro at en yrkesgruppe som er så venstrevridd (eller høyrevridd) ville være vanskelig å finne, og at den, hvis den deltok, var godt plassert ute på en fløy i den alminnelige samfunnsdebatten. Så viser det seg at det er noen av de viktigste tilretteleggerne og bidragsyterne i samfunnsdebatten - journalistene - dette handler om. De som lever av å drive nyhetsdekning og analyse av norsk politikk og i prinsippet skal være objektive og kunnskapsbaserte i alt de gjør.

Det er nettavisen Journalisten.no som videreformidler en helt fersk undersøkelse gjennomført av Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen og presentert på Nordiske Mediedager i uken som gikk.. Nå tror jeg at mange journalister vil heve at deres private politiske sympatier ikke har så stor betydning fordi akkurat de er så profesjonelle og nøytrale når de utfører jobben sin. Det prøver de fleste sikkert å være også, men det er vanskelig å tro at personlige sympatier og antipatier ikke slår igjennom. I et miljø hvor sympatiene i så stor grad ligger til venstre er det naturligvis mye lettere å stille kritiske spørsmål "fra venstre" enn å stille dem "fra høyre" når ny politikk legges frem.

Artikkelen i Journalisten som presenterer tallene er i grunnen et godt eksempel på denne manglende evnen til å se problemet. Han som har skrevet saken nevner ikke med et ord at det blant 628 journalistene som har svart bare er 1 prosent som stemmer på regjeringspartiet Fremskrittspartiet. Han er opptatt av at journalistene "svikter" Høyre, som om dette var en vanlig meningsmåling der velgere "svikter" og "straffer" politiske partier. Man skulle kanskje forvente at det i hvert fall ble stilt et aldri så lite spørsmål ved om det er sunt for tilliten at journalister i Norge er så lite representative.

lørdag 9. mai 2015

Folk flytter ikke hit fordi det er pent

Redaktør Kristian Skullerud i avisen GD - Gudbrandsdølen Dagningen, dagsavisen for Lillehammer og Gudbrandsdalen, hadde fredag en bra kommentar om tilflytting, fraflytting og lokalpolitikere. Han åpner med å slå fast noe som egentlig er åpenbart, men ofte blir glemt, at det er mange flotte ting ved norske lokalsamfunn som likevel ikke er viktige nok til å avgjøre hvor folk velger å bo:

"Ingen flytter til Gudbrandsdalen fordi det er pent her. Eller fordi det er godt skiføre. Eller fordi det er et blomstrende kulturliv. Eller fordi vi har høye fjell og gamle tømmerhus. Eller blide ordførere..."

Og slår fast at det som virkelig betyr noe for attraktiviteten til et lokalsamfunn er interessante fagmiljøer og arbeidsplasser, ikke minst i privat sektor, der unge mennesker med utdanning opplever at de kan både både lære, utvikle seg og bidra:

"Til syvende og sist er det bare en løsning på fraflytting og manglende tilflytting: Flere arbeidsplasser, mer allsidige arbeidsplasser, greit betalte arbeidsplasser og interessante arbeidsplasser. Det er også verdt å legge til flere kompetansekrevende arbeidsplasser."

Poenget hans er ikke at kultur, fritidstilbud, skoler, barnehager og skiløyper er uviktig. Men at det fungerer best når slike tilbud kommer som en konsekvens av at arbeidsliv og næringsliv fungerer og trekker til seg folk. Rekkefølgen er viktig, sier Kristian Skullerud:

"De store kulturbyene rundt i verden – de byene som vi elsker å besøke. Byene med det pulserende kulturlivet, de enestående museene og de praktfulle bygningene har en ting felles: Det var arbeidsplasser og et blomstrende næringsliv som la grunnlaget. Ikke motsatt. (...) De ble verdens viktigste kulturbyer først og fremst takket være næringsutvikling. Det kan virke som våre politikere tenker stikk motsatt av denne helt åpenbare logikken. Får vi nytt kulturhus, får vi ny idrettshall, får vi nye skoler og barnehager, får vi brede skiløyper, får vi asfalt og bredbånd – ja, så kommer nye innbyggere i strie strømmer. Selvfølgelig gjør de ikke det."

Hva betyr dette for norske lokalpolitikere og kommuneorganisasjoner? Først og fremst at de lykkes best når de bruker mest innsats og ressurser på det som betyr mest, er pådrivere for lokal næringsutvikling og ikke drukner helt i de kortsiktige administrative og byråkratiske oppgaver. Eller som GDs redaktør selv trekker frem som spissformulert eksempel på hvordan denne balansegangen kan bli i praksis:

"I Lillehammer sitter en ung kar på sitt kommunale kontor for å drive næringsutvikling. I samme bygg sitter en stor avdeling som skal passe på at du og jeg ikke bygger en halvmeter for høyt eller setter opp for mange flagg. Intet vondt om dem, men det gir et bilde av hvordan vi tenker."

Nå må det vel nevnes at media selv ikke alltid er den store pådriveren for å holde blikket festet på de langsiktige og positive mulighetene, fremfor å bruke tid på de små tingene. Men jeg synes denne kommentaren har noen gode påminnelser om hvor viktig tilrettelegging for et kunnskapsbasert arbeidsliv bør være i lokalpolitikken.

fredag 8. mai 2015

Knusende valgseier for David Cameron

Valg er ofte både gøy og spennende, men vi opplever sjelden en valgnatt som blir så totalt annerledes enn det alle ventet på forhånd som nattens valgsendinger fra Storbritannia. Alle meningsmålingene fortalte om et resultat som ville gjøre det nesten umulig å skape flertall. Resultatet ble et rent konservativt flertall, noe som stikk i strid med alle meningsmålingene har gitt David Cameron et enda klarer mandat til å styre landet enn han hadde fra før.

En ting jeg tror jeg kommer til å huske ganske lenge fra denne valgnatten er det totale sjokket som mange, også i Norge, tydeligvis opplevde da valgdagsmålingen kom kl 23 norsk tid. Det viste 316 mandater til de konservative, bare ti mandater unna et flertall og langt foran Labour (resultatet ble til slutt enda bedre). Det kom så uventet at mange både på de engelske og norske valgsendingene nektet å akseptere at det kunne være riktig. Nå er det bra at politikere er ytterst tilbakeholdne med å svare på hypotetiske spørsmål før et eneste resultat er klart og det tok slitsomt lang tid før de begynte å komme, men det fascinerende i natt var at flere såkalte eksperter, som Hans Olav Lahlum i den norske valgsendingen, fortsatte å mene at valgdagsmålingen sannsynligvis var feil lange etter at resultatene i de første kretsene viste at den mest sannsynlig var riktig. Ja, de første resultatene i midt- og sør-England viste til og med fremgang for de konservative, noe som signaliserte at oppslutningen kunne være enda høyere enn valgdagsmålingen viste. Men det å skille håp og fakta kan som kjent være vanskelig, særlig når nesten alle synsere i sosiale medier og ekspertkommentatorer i pressen omtrent unisont har ment at venstresiden måtte vinne.

Dette valget fikk også sitt "Portillo-moment" (oppkalt etter øyeblikket valgnatten 1997 da det ble klart at forvarsminister og sannsynlig ny konservativ partileder Michael Portillo klarte å tape et flertall på 15 000 stemmer i valgkretsen sin og ikke ble gjenvalgt til nasjonalforsamlingen). Årets "Portillo-øyeblikk" var da Ed Balls, finanspolitisk frontfigur i Labour, tapte i sin valgkrets mot de konservatives Andrea Jenkyns med 422 stemmer. Men dette valget gikk også hardt ut over andre frontfigurer, spesielt i Skottland der Labour nå har bare en representant av 59, en tilbakegang på 40 mandater etter å ha nesten halvert stemmetallet. I Skottland har separatistpartiet SNP fått 56 av de 59 mandatene (+50), noe som vil gjøre det krevende for de konservative regjeringen, som bare har et mandat der, å få hele landet med seg på nødvendig omstilling, men det blir enda vanskeligere for Labour som helt plutselig har mistet sitt viktigste kjerneområde.

Hvorfor tok egentlig meningsmålingene så grundig feil denne gangen? En forklaring jeg ser går igjen er den såkalte "shy Tory factor", et fenomen som også lurte meningsmålerne ved valget i 1992 og som handler om at en "taus majoritet" ikke aktivt og entusiastisk forteller om hva de stemmer, men helst holder det for seg selv. Allerede før dette valget spekulerte noen analytikere på om dette kunne være tilfelle også denne gangen, på samme måte som i 1992 da målingene sa at Neil Kinnoch skulle bli ny statsminister, men John Major vant valget klart. Situasjonen er ikke helt ulik denne gangen. Trusselen om en koalisjon mellom et Labour ledet av en upopulær leder og et populistisk og svært venstreorientert skotsk nasjonalistparti kan ha skapt en ny generasjon av "shy tories". Neil Kinnoch selv advarte faktisk mot dette fenomenet bare noen dager før valget.

Så vil naturligvis noen si at valgordningen i UK er urettferdig og at de konservative er langt fra å representere alle briter. Til det er det å si at en oppslutning på 36,9 prosent slett ikke er dårlig, det var jo akkurat den grensen Thorbjørn Jagland laget for seg selv i 1997 og ikke klarte. Siden da har heller ingen annen norsk statsminister ledet et parti med samme oppslutning. Summen av støtte for partier man normalt vil plassere til høyre for midtstreken i britisk politikk, CON, LIB, UKIP, DUP og UUP, er nær 60 prosent, mens venstresiden (LAB, SNP, Greens og PC) støttes av omkring 40 prosent. Så selv om valgordningen er spesiell så har David Cameron og regjeringen et solid mandat for å føre borgerlig politikk også i fortsettelsen.

(Oppdatering 13.05: Hans Olav Lahlum sendte meg en veldig hyggelig epost i dag der han forklarte hvordan rammebetingelsene han arbeidet under den kvelden gjorde det krevende å få med seg alt som ble sagt og alt som kom inn av resultater og at dette sannsynligvis har bidratt til at han var upresis i noen kommentarer. Det har jeg ingen problemer med å forstå og ha sympati for. Dessuten var det urettferdig å nevne han spesielt. Jeg opplever at han er en person som er meget nøye med å skille faglig analyse fra egne politiske preferanser og forhåpninger. Jeg ser dessuten frem til å lese hans helt nye bok om britiske statsmininistre)

onsdag 6. mai 2015

Tiltak mot barnefattigdom

Mens organiseringen av stat og kommune er slik at ansvar og myndighet følger noen klare sektorgrenser, er noen av de vanskeligste utfordringene vi skal løse slik at de ikke lar seg løse inne i en sektor eller innenfor et enkelt departements ansvarsområde.

Et eksempel på dette er det høye frafallet i videregående skole, som tilsynelatende handler om kvaliteten på videregående skoler, men der årsakene til frafall kan ligge langt tilbake i tid og helt andre steder enn i klasserommet, og der både tiltak for å hindre frafall og konsekvensene av et høyt frafall berører mange flere politikkområder.

Et annet slik eksempel er fattigdom blant barn, som har mange ulike årsaker, og der de tiltakene som må settes inn for å forebygge og redusere barnefattigdom går på tvers av politikkområder og berører mange departementer. Regjeringen har i dag lagt frem en ny strategi mot barnefattigdom som har denne sektorovergripende og helhetlige tilnærmingen, der 64 ulike konkrete tiltak er listet opp. Det er et resultat av det veldig godt samarbeid mellom flere departementer for å få frem en politikk som er både helhetlig og konkret.

Statsministeren sa dette om om årsaken til at det lages en slik strategi da den ble lansert av regjeringen sammen med Venstre og KrF tidligere i dag:

"Over 80 000 barn og deres familier sliter på grunn av lav inntekt. I hver norske skoleklasse er det i gjennomsnitt mer enn to barn som lever i fattige familier. Mange barn og unge opplever å falle utenfor samfunnet fordi de vokser opp i en familie med dårlig økonomi. Fattigdom er et sammensatt problem. Det er skambelagt, og et problem barn ofte skjuler for omgivelsene sine. Derfor lanserer vi i dag strategien Barn som lever i fattigdom. Dette er en viktig del av samarbeidsavtalen med KrF og Venstre. Vi ønsker at barn som vokser opp i fattige familier i Norge skal gis mer likeverdige muligheter. Dette er starten på et arbeid der innsatsen for fattige barn styrkes."

Hva der det så denne nye strategien mot barnefattigdom inneholder av konkrete tiltak? Jeg tenker vel at det aller viktigste er tiltakene som gjør at flere barn fra fattige familier har råd til å gå i barnehage og tiltakene som sørger for at flere barn med utfordringer får hjelp i skolen. En god skole er en skole som gir muligheter for alle. Da handler det om et systematisk arbeid mot mobbing, om at flere lærere tar videreutdanning, om flerfaglig samarbeid for å fange opp og gi et tilbud til utsatte barn i skolen og om tiltak for å redusere frafallet i videregående skole. Bare for å nevne noe.

Det ligger også noen viktige tiltak under Kommunal og moderniseringsdepartementets ansvarsområder og som handler om at nøkkelen til å klare seg økonomisk i hverdagen for mange er å ha en bolig man har råd til å bo i. Strategien mot barnefattigdom nevner både bostøtten (tiltak 8) som i dag går til 28 000 husstander med barn og økt ramme for tilskudd til utleieboliger (tiltak 12), en ordning som nå blir styrket med ytterligere 111 millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett slik at kommunene kan tilby ytterligere 200 utleieboliger i 2015.

Her er hele dokumentet; Barn som lever i fattigdom.

mandag 4. mai 2015

En europeisk forvaltning

I slutten av april deltok jeg på et helt seminar om Norges forhold til EUs institusjoner. Det er mer spesielt enn det høres ut, for selv om jeg åpner eller innleder på en god del seminarer og konferanser, tilhører det sjeldenhetene å få bruke flere timer på å sitte og høre på innledninger fra eksperter og diskusjoner mellom departementer og direktorater om hvordan samspiller om europeiske spørsmål til daglig. Min statssekretærkollega Ingvild Næss Stub i UD sammenlignet det med den statsvitenskapelige studietidens nerding i faget OPA - offentlig politikk og administrasjon, men her var ikke bare forskerne til stede, men også selve aktørene bidro.

Anledningen var at KMD og UD sammen hadde invitert til et seminar om fremveksten av en ny europeisk forvaltningspolitikk som kjennetegnes av en gradvis vekst i antall europeiske "byråer", det vil si direktorater og tilsyn som driver med både politikkutvikling og politikktolking på europeisk nivå. Oppsummeringen av seminaret på departementets nettsider beskriver utviklingen slik:

"Omfattende empirisk forskning, blant annet fra ARENA, viser at det gjennom etableringen av byråer, nettverk andre former for nært og omfattende samarbeid mellom Europakommisjonen og nasjonale tilsyn og direktorater vokser frem en europeisk forvaltning, under ledelse av Europakommisjonen. Departementene deltar ofte ikke i dette samarbeidet. Nasjonale tilsyn og direktorater kan på denne måten få «flere hatter», og bli en del av to administrasjoner: den nasjonale og EU. Samarbeidet omfatter i stor grad og på ulike måter regelverks- og policyutvikling, og innebærer at underliggende etater får en mer fremskutt rolle i EØS-arbeidet."

Måten dette samarbeidet har vokst frem på og drives i dag varierer ganske sterkt mellom ulike sektorer og det var innledninger og innlegg fra mange statlige etater som beskrev hvordan blant annet regulering og politikkutvikling innen konkurransepolitikk, legemidler, luftfart og elektronisk kommunikasjon foregår gjennom europeiske byråer og nettverk.

Dette er forvaltningssystemer som fungerer på andre måter enn det tradisjonelle EU-samarbeidet og det utfordrer derfor også EØS samarbeidet. I disse nye strukturene finnes det mange muligheter for norsk påvirkning, særlig på områder der vi har høy faglig kompetanse og bidrar aktivt i nettverk, men denne måten å jobbe kan være utfordrende når den gjelder muligheten til å skaffe politisk forankring og muligheter for involvering i prosessene der det behøves. 

På noen sektorer er det utviklet noen veldig gode arbeidsprosesser som sikrer et bra samspill mellom departement og underliggende etater, slik at informasjon og involvering kommer tidlig. Et av hovedmålene med dette seminaret var å sørge for at de gode eksemplene blir bedre kjent og kan være til inspirasjon for andre, Og at denne diskusjonen kan grunnlaget for et videre samarbeid om disse temaene som kommer til å fortsette å utfordre oss fremover.

Oppdatering 05.05.15 Arena-senter for europaforskning, som leverte meget gode faglige innledninger om det store bildet på dette seminaret, har skrevet om det på sine nettsider.

søndag 3. mai 2015

Valget i UK: Marginale valgkretser

I teorien skal det være lett å være valgekspert på britiske valg. Det er i all hovedsak et topartisystem og vi har jo lært av NRK og andre norske medier at Storbritannia er et splittet land geografisk, sosialt og politisk, slik at ren spillteori burde tilsi at partiene manøvrerer slik at den som overtaler flest velgere i sentrum vinner valget.

Men hva og hvor er egentlig dette politiske sentrum? Hvor ligger valgkretsene der sentrumsvelgerne avgjør og hva kjennetegner kretsene, rent bortsett fra at det er få stemmer som må flyttes for å vinne dem? Og hvordan påvirkes de av årets litt spesielle situasjon der flere partier har blitt mellomstore og utfordrer topartisystemet? Her blir ting litt mer komplisert. Derfor er det nyttig at The Economist i forrige uke hadde en interessant gjennomgang og en gruppering av 100 såkalte "marginale valgkretser" i fire ulike hovedkategorier

Disse hovedkategoriene av kretstyper, der valgkretsene i dag i all hovedsak holdes av regjeringspartiene, er svært ulike geografisk, sosialt og økonomisk. Men alle har noe ved seg som forklarer hvorfor de er i spill. The Economist skriver om dem at:

"Whether Mr Cameron keeps the keys to 10 Downing Street thus depends on what happens in the 100 marginal Conservative and Liberal Democrat seats that Labour wants to grab. If Labour takes more than about 40, Mr Miliband will probably become prime minister. If not, Mr Cameron will survive. Those constituencies, in short, will decide the election. The seats in question include some of the wealthiest parts of Britain and some of the poorest; some of Britain’s most ethnically diverse areas and some of its most white. They can be roughly divided into four sorts (see map). All illustrate the Conservatives’ local difficulties."

Første kategori er landlige og velstående områder i nord-England og Wales, kretser som sosialt og økonomisk er typiske konservative og ville være klart konservative om de lå et annet sted i landet, men der omstilling og avindustrialisering i på 80-tallet gjør at de konservative fortsatt sliter litt med et "image-problem"

Andre kategori er velstående områder der man møter en annen variant av problemer med "brandingen". Dette er urbane og liberale byområder i sør, gjerne byer med mange studenter og ofte, i motsetning til første kategori, områder med et etnisk og sosialt mangfold. Noen steder har liberaldemokratene stått uvanlig sterkt, men regjeringsansvar har medført slitasje. Dette gir Labour en høyst reell sjanse i det som i mange kretser er en treveis konkurranse.

Tredje kategori befinner seg i en helt annen ende av den økonomiske og sosiale skalaen. Dette er gamle industribyer, samt noen fiskehavner, i sør  og i øst som har opplevd økonomisk tilbakegang. Disse byene ligger som små øyer inne i tradisjonelt sterke konservative områder, man har ofte en historie med et sterkere Labour. Når Labour nå kan vinne noen av disse byene skyldes det en kombinasjon av økonomiske nedgangstider og at dette er noen at UKIPs beste områder. Hva effekten av UKIP egentlig blir er et av valgnattens spenningsmomenter, og da handler det mye om disse kretsene.

Fjerde type valgkrets er forstadsområder i Midlands, en del av England som ikke er helt dominert av et av partiene i utgangspunktet og derfor en veldig interessant slagmark i valgkampen, eller "Britain's Ohio" som The Economist omtaler det. Dette er valgkretser der innbyggerne har begynt å merke at økonomien er blitt bedre og der de konservative egentlig burde klare å vinne noen kretser fra Labour. Å vinne her kan bli viktig hvis de mister velgere i de andre kategoriene, for eksempel urbane velgere i London og andre byer.

Helt sikkert er det i hvert fall at dette valget er mye vanskeligere å spå enn noe valg på svært lenge. Meningsmålingene står i og for seg stille, men forteller om dødt løp mellom de to store partiene med omkring 32-34 prosent hver. Men slik valgsystemet er og med mange mellomstore partier som kan påvirke utfallet på uforutsigbare måter i uvanlig mange kretser denne gangen, blir det en spennende valgnatt på torsdag.

lørdag 2. mai 2015

Fight of the century

Som The Guardian skriver i dag så kan hypen på forhånd kanskje ha noe for seg: "And for once, in a sport not given to understatement, the self-fulfilling hype may be justified – at least as far as the sums are concerned."

"Fight of the Century" blir gjerne brukt som beskrivelse på boksekampen mellom Joe Frazier og Muhammad Ali i 1971 i Madison Square Garden, men nå er det et nytt århundre og vi trenger nye høydepunkter, og i hvert fall noe som kan kalles det største siden Lennox Lewis vant på k.o, i åttende runde mot Mike Tyson i 2002 og beholdt sin tungvektsmestertittel. Det som ble kåret til "Event of the year" det året i Ring Magazine var for øvrig ikke selve boksekampen, men en slåsskamp som brøt ut på pressekonferansen i forkant.

Natt til søndag er det USAs Floyd Mayweather som skal bokse mot Filippinenes Manny Pacquiao, også kjent som Pac-Man. De har aldri møtt hverandre i kamp før, men verden har ventet i noen år på at det skal skje. Så lenge at en avlyst kamp i 2010 faktisk ble kåret til "Event of the year" av Ring Magazine, og siden har dette vært kampen alle har snakket om. Den foregår formelt om verdensmestertittelen til tre ulike profesjonelle bokseforbund og handler om Weltervekt, det til si boksere som veier under 67 kg.

I 2014 var Floyd Mayweather i følge Forbes verdens best betalte idrettsmann, uavhengig av idrett, med 105 milloner dollar i årsinntekt, foran Christiano Ronaldo, Lebron James og Lionel Messi. Pac-Man er på 11. plass på listen. Men begge blir betydelig rikere i kveld. De nøyaktige prispengene vet man ikke før alle inntektene fra betal-TV er regnet ut, men de har avtalt at Mayweather får 60 prosent og Pacquiao får 40 prosent av en sum som kan bli på minst 200 millioner dollar. Ikke dårlig for en kveld på jobben.

Nå er det naturligvis ikke slik at alt er bra. Det at disse to gamlekarene endelig møtes i ringen (Mayweather er 38 og Pacquiao er 36 år) er vel også et tegn på at det mangler noen nye stjerner som kan ta over. Og mens Manny Pacquinao er et stort forbilde i hjemlandet fordi han både er filmstjerne, basketballspiller og er medlem av nasjonalforsamlingen, i tillegg til å være en av historiens beste boksere, sliter Floyd Mayweather litt mer med livet utenfor ringen. Han har vel rett og slett hatt problemer med å skille mellom det man gjør i en boksering og det som er normal oppførsel utenfor. Det har medført at han har vært i fengsel for voldsbruk mot sin samboer og er knyttet til flere andre tilfeller av voldsbruk.

Mer om denne delen av historien kan man lese i nettutgaven til The Atlantic  og i New York Times under tittelen "Floyd Mayweather Jr., a Champion in the Ring, Is Something Very Different Out of It".

fredag 1. mai 2015

Opp, alle jordens tørste trelle

Når venstresiden i dag feirer 1. mai over hele landet synger de fleste "Internasjonalen" opp til flere ganger i løpet av dagen. Den åpner med linjene "Opp, alle jordens bundne trelle, opp i som sulten knuget har". Men det kan se ut som SVs Heikki Holmås har blitt mer opptatt av de som kjenner på tørsten enn av de sultne når han i dagens VG på nett krever Vinmonopol som rettighet.

Nokså originalt må man vel si, og kanskje litt preget av den nytenkingen som inntreffer når man ligger lenge under sperregrensen, men det er uansett grunn til å minne om at en mer liberal alkoholpolitikk, inkludert flere polutsalg over hele landet, har skjedd på tross av og ikke på grunn av SV. Men jeg er jo den første til å erkjenne at folk må gis mulighet til å justere kursen når politikken ikke virker, og jeg håper jo at denne mer liberale holdningen også vil slå inn i synet på en mer fleksibel arbeidsmiljølov og friere brukervalg i helsesektoren.

Siden jeg er inne på dette med "Internasjonalen" er det også i år grunn til å minne om at når venstresiden bruker dagen i dag til å kreve reversering av skatteletter som har kommet de siste to årene, og i stedet vil gi mer penger til staten på bekostning av innbyggere og næringsliv, så er dette i strid med noe det tredje verset i Internasjonalen er opptatt av:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."


Akkurat dette verset synes jeg, til tross for litt gammeldags språk, inneholder flere gode poenger, både når det gjelder skattenivå, behov for forenkling av lover og regler og betydningen av rettssikkerhet og likhet for loven. Men i dagens 1. mai-tog nøyer man seg med å synge de to første versene, mens det tredje har forsvunnet for mange år siden. Jeg blogget litt mer om dette forsvunne tredje verset i Internasjonalen og hvordan det har blitt håndtert i ulike land og oversettelser i fjor på denne dagen.