Rapport om åpenhet i forvaltningen

Hvor åpen er norsk forvaltning sammenlignet med offentlig sektor i andre land? Har vi det innsynet i beslutningsprosesser og dokumentasjon vi bør ha? Vet vi nok om statens og kommunenes anskaffelsesprosesser, og om eierskap til aksjeselskaper og eiendommer slik at vi klarer å forhidre inhabilitet og korrupsjon? Og hvordan balanseres åpenheten i møte med andre viktige samfunnshensyn, som nasjonal sikkerhet og personvern? 

Dette er blant flere viktige spørsmål Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har ønsket bedre oversikt over, i form av et mer helhetlig blikk på hvordan man skal ljobbe videre med disse problemstillingene, hver for seg, og sammen. Arbeidet med å skaffe innsikten og skrive rapporten er gjennomført av Halogen. Sluttrapporten heter "Åpenhet i forvaltningen - En kartlegging av utfordringer og muligeheter for åpenhet i norsk forvaltning". DFD publiserte og en nyhetssak på nettsidene sine, der de skriver at:

"Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har mottatt ein ny rapport som gir råd og perspektiv på korleis openheita i forvaltninga kan styrkast. Rapporten er utarbeidd av Halogen på oppdrag frå departementet, og byggjer på intervju med representantar frå sivilsamfunnet og offentleg sektor. 

 – I ei tid der demokratiske verdiar blir utfordra i fleire delar av verda, er arbeidet med openheit i forvaltninga viktigare enn nokon gong. Openheit er ein grunnstein i tilliten mellom innbyggjarane og styresmaktene, og ein føresetnad for eit velfungerande demokrati, seier digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung."

Mye er bra, men slett ikke alt

Halogens team som har jobbet med dette prosjektet har bestått av Eline Prytz Andersen, Helena Larsson, Tiana Ringseth og meg selv, og underveis bidro også Bente Meen med sitt kloke og erfarne forvaltnings- og digitaliseringshode. Rapportens funn har så langt blitt presentert for en faglig lunsj i DFD og for et interessentforum for åpenhetsarbeid der både departementer, direktorater og ulike ikke-statlige organisasjoner deltar. Den blir også tema på det årlige Åpenhetsseminaret i Norsk Presseforbund som skal være 22. september. 

På disse møtene har det vært gode diskusjoner om hvordan det egentlig står til i Norge med åpenheten. Det er som bidrag til den samtalen vi trenger om veien videre jeg tenker at rapporten har størst verdi. Dels ved å presentere oppdaterte fakta og analyser om hvor langt vi har kommet på ulike områder i Norge, men aller mest ved å presentere innsikt basert på intervjuer med medarbeidere i departementer, direktorater, presseorganisasjoner og andre som arbeider med innsyn og åpenhetsspørsmål til daglig, og har delt kunnskapen de har, inkludert frustrasjoner, dilemmaer, ønsker og håp.

Alle er opptatt at åpenhet er viktig for demokratiet og rettsikkerheten, og for tilliten til politikk og forvaltning. Det er generelt stor støtte til at Norge skal ha et høyt ambisjonsnivå. Det er også ganske bred enighet om at Norge ligger langt fremme på viktig områder. Ting som trekkes frem er den digitale innsynsløsningen e-Innsyn, åpenhetsloven, miljøinformasjonsloven, partifinansieringslovverket og innsyn i innbyggernes lønns- og skatteforhold. Her er vi på verdenstoppen i åpenhet. Mens det på andre områder slett ikke er slik at Norge ligger lengst framme. Hva som mangler på flere av disse andre områdene er et viktig gjennomgangstema i rapporten.

Det finnes flere utredninger og rapporter om noen av åpenhetsproblemstillingene i forvaltningen. Blant annet har Riksrevisjonen skrevet to rapporter om innsyn i dokumenter og postjournaler. Offentliglova ble evaluert for noen år siden, uten noen konkret oppfølging. Mens andre lover, som forvaltningsloven, arkivloven, er nylig endret og lov om offentlige anskaffelser og en ny lov deling av offentlige data er i prosess, men uten at endringene nødvendigvis imøtekommer ønsker om større åpenhet.

Forutsetninger for åpenhet i forvaltningen

I Halogens arbeid har vi skaffet og brukt innsikt fra intervjuene, sammen med kunnskap om disse pågående prosessene, til å belyse hvordan det står til med åpenheten i forvaltningen. For å bruke "utredningsinstruks-terminologi", har vi vært særlig opptatt av å finne svar på utredningsinstruksens 6. spørsmål "Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?", som når det gjelder åpenhetsarbeidet i offenlig sektor kan omformuleres til. "Hva fremmer og hva hemmer et vellykket åpenhetsarbeid?"

Vi har i rapporten sortert innsikten inn i noen kategorier av forutsetninger og hindringer som er særlig viktige:

1. Åpenhet blir nedprioritert i det daglige på grunn av tidspress og svake insentiver Her er det summen av flere forhold som løftes frem. Mange er opptatt av tunggrodde systemer for journalføring og arkivering, få insentiver til å prioritere arkiverings- og journalføringsoppgaver og mangelfull opplæring. De forteller også om manglende støtte til å utføre disse oppgavene på en god måte i arbeidshverdagen. Og om at den saken som haster mest alltid prioriteres høyest, noe en fersk DFØ rapport om departementene også peker på.
2. Åpenhet er viktig for demokratiet, men utfordres av andre samfunnshensyn. Høye ambisjoner om åpenhet må avveies mot andre viktige samfunnshensyn og rettigheter. Dette gjelder blant annet personvern og nasjonal sikkerhet. Det er gjerne krevende avveininger, og det etterlyses tydeligere prinsipper og praksis for håndteringen av disse målkonfliktene på ulike områder. Vi må regne med at hensynet til nasjonal sikkerhet og til personvern ikke blir mindre viktige fremover.
3. Sentrale rammebetingelser kan hindre ønsket åpenhet. Det som også kan stå i veien for en ønsket åpenhet er ytre rammebetingelser som ikke legger til rette for transparens. Det kan være mer systemiske ting som manglende eller lite brukervennlige digitale systemer, og fragmenterte lov- og regelverk som skaper usikkerhet om hva som gjelder. Det at innsyn er noe man må be om, og ikke noe som skjer "by default" gjennom automatisering og tilgjengeliggjøring, er også en viktig problemstilling. Her varierer det også fra område til område hvor gode digitale systemer som finnes, og om lovverket er tilpasset moderne arbeidsformer. 
4. Behov for møteplasser som bidrar til reelle endringer. Det finnes noen møteplasser knyttet til både sektorene og et tverrsektorielt åpenhetsarbeid som er verdifulle for de som deltar. Men det er også slik at man ikke vil kaste bort tid på å møtes hvis det ikke fører til noe. Open Govermant Partnerships (OGP) rolle må oppfattes som verdiøkende, både nasjonalt og internasjonalt, og flere av informantene trekker frem andre internasjonale arenaer som er viktig på deres felt.
5. Norge har mye å lære av andre land. Norge ligger langt fremme på åpenhet på flere viktige områder, noe som støttes av internasjonale rapporter som sammenligner åpenheten i ulike land. Likevel må vi bli mer interesserte i å lære av andre land der de har kommet lenger og vi har noe viktig å lære. Informantene nevner flere eksempler på temaer og land der man ligger foran Norge, blant annet når det gjelder informasjon om offentlige anskaffelser og kontrakter, og om dokumentasjon av offentlige utgifter.

Noen åpenhetstemaer vi har undersøkt spesielt

Vi har også gjort et lite dypdykk i noen utvalgte sentrale åpehetstemaer. Vi har sett litt på status, om ambisjonene som er formulert i handlingsplanene ser ut til å bli nådd, hva som er i prosess og hva som slett ikke ser ut til å bli fulgt opp. Jeg skal ikke gjenta alt som står i rapporten om dette, side 35-43 i rapporten gir en slik oppsummering av status, pågående arbeid og gjenstående problemstillinger. På flere områder har det vært pågående KVU-arbeid og lovbehandlinger inn mot sommeren, noe som har gjort arbeidet ekstra interessant. Men noen stikkord om de seks hovedområdene vi har sett spesielt på:

• Innsyn i offentlige dokumenter og beslutningsprosesser. Dette er et helt sentralt tema i åpenhetsarbeidet, og har vært et  tema i de fleste norske handlingsplanene til OGP. Norge har ligget og ligger langt fremme internasjonalt når det gjelder etableringen offentlig ekektronisk posthournal og innsynsløsningen e-innsyn. Men som rapporten viser er det flere utfordringer med prioriteringen av åpenhetsarbeidet og med å ha en felles praksis.
• Informasjon om eierskap til selskaper og eiendommer. Dette har også vært et viktig tema både internasjonalt og i det norske arbeidet med åpenhet. Det har tatt tid, men vi har nå fått et register over relle rettighetshavere i Norge. Det er også gjennomført konseptvalgsutredninger (KVU) for både aksje-. og eiendomseierskap som etter hvert vil kunne sikre sanntidsinformasjon om eierskap. Disse skal forhåpentligvis følges opp, også med regler for hvem som skal kunne ha tilgang til hvilken informasjon.
• Åpenhet om offentlige anskaffelsesprosesser Norge har et regelverk som stiller strenge krav til leverandører, regulerer offentlige anbudsprosesser og gir innsyn i disse anbudsprosessene, fram til kontrakter blir tidelt. Men det mangler tilgang til kunnskap og data om offentlige anskaffelser, etter at konkurransen er avgjort. Noe som både hindrer datadeling som gir kunnskap som kan fremme effektivitet og bedre ressursutnyttelse, men som også kan gjøre det vanskeligere å avsløre det når ting ikke er i orden. Her er ikke tidligere ambisjoner blitt fulgt opp.
• Strategi for antikorrupsjon. Regjeringen la i mars 2024 frem en egenstortingsmelding om forebygging og bekjempelse av økonomiskkriminalitet. Om vi har en helthetlig strategi for antikorrupsjon, slik OECD anbefaler sine medlemsland, og en tydelig plasssering av et tverrgående ansvar, kan diskuteres, og vi drøfter også dette litt i rapporten. Etter at rapporten kom har regjeringen laget en ny handlingplan mot arbeidslivskriminalitet. Der er det også pekt på noen viktige huller som kan tettes ved bedre digitale løsninger og mer åpenhet.
• Innsyn i offetnlige straffesaksprosesser. Pressens organisasjoner opplever at det er vanskelig å få tilgang til politiets straffesaksdokumenter, noe de mener utfordrer deres mulighet til å utøve rollen som «offentlig vaktbikkje». Fragmentert og lite modernisert lovverk, og en digitalisering i straffesakskjede og domstolene som har vært langsom, er blant årsakene. Det har kommet en god rapport fra professor Ragna Aarli om hva som gjør gjøres, men dette er foreløpig ikke blitt fulgt opp.
• Økt digital deltakelse. Digital deltagelse er et stort og bredt tema som handler om digital kompetanse, tiltak mot digitalt utenforskap, tilgang til offentlig informasjon, universell utfordring av digitale tjenester, og mye annet. Vi liker å tenke at vi ligger langt fremme på dette området i Norge, men det er ikke alltid tilfelle. I rapporten har vi ikke gått i dybden på alle disse temaene, men særlig løftet frem behovet for å få på plass digitale løsninger som gir en mer likeverdig tilgang til offentlige tjenester og informasjon, og ikke minst tilgang til egne data.

Noen kunnskapshull...

Vi har valgt ut disse seks nevnte temaene i rapport basert på prioriteringer i de norske handlingsplanene til OGP. Det gjør at det er andre ting vi ikke har gått i dybden på, men som også er svært viktige. Et viktig område som kan fortjene en egen kartlegging er hvordan det står til med åpenhet og innsyn i kommunene, både når det gjelder praksis og når det gjelder digitale verktøy, for eksempel bruk av eInnsyn. Er det slik at kommunesektoren har en rimelig felles praksis, eller er det store forskjeller. Jeg har inntrykk av det siste, men det kunne være interessant å undersøke det.

Et annet område som fortjener mer innsikt er digital deltagelse i en tid der stadig mer av kontakten med det offentlige, inkludert innsyn, er avhengig av at innbyggerne har digital kompetane og tilgang til digitale verktøy. Det er mye ugjort når det gjelder arbeid med blant annet identitetsforvaltning generelt, eIDer spesielt og digitale fullmaktsløsninger. Når dette ikke er på plass bidrar det til et digitalt utenforskap i en tid der digitale tjenester nettopp kan hjelpe oss til å øke tilgjengeligheten til viktig informasjon.

...og noen anbefalinger

Halogens rapport avslutter med å komme med mange anbefalinger, både i form av konkrete tiltak, og i form av hindringer vi mener det er lurt å se nærmere på og vurdere hva slags kombinasjoner av tiltak som trengs for å rydde dem unna. Generelt kan man si at vi både har foreslått tiltak som tydeliggjør helhetsansvaret for åpenhet, tiltak for en bedre koordinering og bedre digitale verktøy for å håndtere åpenhetsarbeid på tvers av sektorene og en del tiltak som handler om mindre biter av denne helheten. 

Rapporten anbefaler at det samlede åpenhetsarbeidet løftes et hakk opp fra å være en handlingsplan for Norges forpliktelser til Open Government Partnership (OGP), til å være et mer overordnet regjeringsdokument om åpenhet, eller gjerne en egen stortingsmelding om åpenhet i forvaltningen. Det ville være en god anledning til å beskrive ansvar, roller, sammehenger på tvers av sektorene, og gjøre noen prioriteringer. 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementets koordinerende rolle i dette arbeidet bør tydeliggjøres og forsterkes, og det er også viktig å sørge for at Norge leverer på områder der det er ambisjoner om økt åpenhet, men der disse ambisjonene foreløring ikke er fulgt opp, og vi henger etter andre land. Det gjelder blant annet åpenhet om offentlige anskaffelser, tilgang til offentlige straffesaksdokumenter og mer effektive og brukervennlige systemer for å håndtere innsyn og datadeling mer generelt. Etter noen års pause er det viktig å rydde opp i ID-forvaltningen, sørge for tilgang til eID for de som skal ha det, og etablere digitale fullmaktsløsninger, slik regeringens digitaliseringsstrategi også har som ambisjon.

Open Government Partnership (OGP) ble etablert i 2012, etter initiativ fra blant annet Barack Obama, og i nær kontakt med blant annet Storbritannia og Norge, for å være en arena der folk som er opptatt av hvordan digitalisering i kombinasjon med åpenhetsreformer kan bygge tillit og avdekke korrupsjon og kriminalitet. Et samarbeid for å hjelpe oss selv bli bedre og også la oss inspirere og hjelpe hverandre med å gjennomføre forbedringer. USA har ikke lenger denne pådriverrolleen og det har også vært tilbakeslag for demokrati og åpenhet i andre store land. Men derfor er det akkurat nå et større behov enn noengang for at likesinnede og demokratiske land finner sammen i arbeidet for åpenhet. Norge kan spille en slik pådriverrolle.

Ny forvaltningslov etter 60 år

Stortinget skal snart vedta en ny "Lov om saksbehandllingen i offentlig forvaltning", bedre kjent som Forvaltningsloven. Det er kanskje den viktigste loven som regulerer forholdet mellom stat og kommune på den ene siden, og innbyggere og virksomheter på den andre siden. Det er denne loven som gir bestemmelser om hvordan offentlig forvatning behandler saker og tar beslutninger, og fastslår rettigheter, plikter, fremgangsmåter og retten til å klage.

Forvaltningsloven har også bestemmelser om habilitet, delegering, taushetsplikt, og veiledningsplikt. Den nye loven har dessuten tatt inn bestemmelser om automatisert saksbehandling og automatiserte avgjørelser og rydder i forholdet mellom informasjon som skal deles og det som ikke skal deles. Det er selvfølgelig ikke slik at forvaltningsloven er den eneste viktige loven som regulerer forholdet mellom myndigheter og private, vi har omfattende bestemmelser i plan- og bygningloven, lov om offentlige anskaffelser og i en rekke sektorlover, men det er forvaltningsloven som gjelder generelt, og der det ikke finnes bestemmelser i andre lover.

Denne nye forvaltningsloven kommer etter at Forvaltningslovutvalget ble nedsatt tilbake i 2015 og  overleverte sin innstilling til Justisdepartementet i 2019. Deretter fulge en høring,  og Justisdepartementets lovproposisjon ble behandlet i statsråd i april 2025. Ting tar tid, men nå ligger lovforslaget i Stortinget, klar til å bli komitébehandlet, diskutert og vedtatt før sommeren. 

En snart 60 år gammel lov

Dagens forvaltningslov ble vedtatt i 1967, i et samfunn som på viktige områder, var veldig forskjellig fra dagens Norge. Ikke minst var offentlig forvalting annerledes både i omfang, i hvor store oppgaver den hadde ansvar for, hvor presist innbyggernes rettigheter var beskrevet, og hvordan forvaltningen er organisert. I innledningen til stortingsproposisjonen beskriver departementet endringene slik:

"Både samfunnet generelt og offentlig forvaltning har gjennomgått betydelige endringer siden gjeldende forvaltningslov ble vedtatt for snart 60 år siden. Fremveksten av velferdsstaten, den tilhørende økningen i rettighetslovgivning og økt regulering av næringsvirksomhet har hatt betydning for forvaltningens oppgaver og hvilke typer saker den behandler. Mens den gjeldende forvaltningsloven hovedsakelig er utformet med tanke på saksbehandling i statlig forvaltning og hierarkiske forvaltningsorganer, er en rekke oppgaver de siste tiårene overført til kommunene. I statsforvaltningen fattes et betydelig antall vedtak i dag av kollegiale organer, særlig  klagenemnder, og av forvaltningsorganer som i større eller mindre grad er uavhengige av departementene og regjeringen. 

Folkerettslige forpliktelser, særlig menneskerettighetene og EØS-regelverket, kan påvirke både forvaltningens oppgaver, organisering og saksbehandling. Endelig gjør utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi det stadig enklere å søke frem, innhente og spre informasjon, og å automatisere saksbehandlingen. Digitaliseringen gir muligheter for en effektivisering av saksbehandlingen til gode både for partene i forvaltningssaken og samfunnet som helhet, samtidig som den medfører spørsmål om det er behov for endringer i eksisterende saksbehandlingsregler eller innføring av nye regler for å ivareta rettssikkerhet og personvern i en digital forvaltning." 

Virkeligheten har løpt foran loven 

Det er derfor gode grunner til å modernisere lovverket som regulerer saksbehandlingen i offentlig sektor, blant annet for å få reglene i tråd med praksis som allerede finnes, som enten er regulert i ulike sektorlover, eller ikke er nedtegnet i det hele tatt fordi det bare er bare blitt sånn. Samfunnet offentlig forvaltning opererer i har også andre krav og forventninger om rettsikkerhet og likebehandling knyttet til velferdstjenester, innsyn og klagemuligheter, og veiledning og kommunikasjon, enn det som var situasjonen da dagens lov ble vedtatt i 1967.

Lovproposisjonen har som et viktig premiss at dagens forvaltningslov har fungert godt på mange områder, selv om teknologier og kommunikasjonskanaler stat og kommue bruker har endret seg. Da handler det særlig om at verdier og prinsipper som fungerer, og som ligger til grunn for offentlig forvaltnings oppgaveløsing, skal ligge fast. Det samme gjelder lovens tydeliggjøring av ansvar, roller og krav til forklaringer og til kommunikasjon med innbyggerne. Man skal ikke reparere det som virker. Det er derfor en hel del "forandre for å bevare"-tenking i det nye lovforslaget. 

Mye i den gamle loven blir videreført, noen ganger med moderniserte formuleringer. Noen steder lovfestes praksis som har utviklet seg over tid, og fungerer, men ikke er lovfestet. Så er det noen andre  problemstillinger som er nye i den nye loven. Ting som digitale arbeidsprosesser og automatiserte beslutninger har fått egne nye paragrafer. Og kollegiale og uavhengige forvaltningsorganer som har vokst frem, og som er eller ikke er lovhjemlet i ulik sektorlovgivning, er kommet inn med egne paragrafer i forvaltnignsloven nå. Proposisjonen sier at:

"Lovforslaget bygger også i stor grad på strukturen i gjeldende lov, med egne regler for behandlingen av enkeltvedtak og forskrifter, og generelle regler for all virksomhet som drives av forvaltningsorganer. Det foreslås å regulere flere spørsmål som i dag følger av ulovfestet rett, herunder regler om delegering, ugyldighet, vilkårslæren og myndighetsmisbrukslæren. Det foreslås også nye regler om organiseringen og saksbehandlingen i kollegiale organer og om uavhengige organer i statsforvaltningen."

Lovproposisjonen er lang, på 503 sider totalt, med selve lovteksten helt til slutt. Den nye loven er på 100 paragrafer i alt, og i kapitlet før lovvedtaket er det kommentarer til de enkelte paragrafene. Ellers er det kapitler om forholdet til Grunnloven, om andre lands forvaltningsrett, lovens nedslagsfelt, forvaltningens avtaler og eierrådighet, forvaltningens veiledningsplikt, automatiserte avgjørelser, nedtegningsplikt, prinsippene for delegering av myndighet, regler for habilitet, taushetsplikt og informasjonsdeling, og rammer for forvaltningens skjønnsutøvelse, utredningsplikt, medvirkning, vedtaksform og klagebehandling. Dette er helt sentrale temaer i et åpent og moderne demokratisk samfunn, og slik sett fungerer denne proposisjonen godt både som lærebok og som opplagsverk om hva som gjelder, og hvorfor.

Automatiserte avgjørelser

Området der det er er mest nytt, og der virkeligheten har løpt lengst og fortest uten at forvaltningsloven har fulgt med, gjelder "Automatisert saksbehandling og automatiseringe avgjørelser", som også er navnet på kapittel 8 i lovproposjonen. Om forholdet mellom dagens virkelighet og dagens forvaltningslov skriver regjeringen at:

"De fleste forvaltningsorganer benytter i dag datasystemer i saksbehandlingen. Noen systemer brukes som støtte til saksbehandlingen, for eksempel til å innhente og utveksle informasjon, utføre analyser eller bearbeidelser av informasjonen, eller på andre måter forberede grunnlaget for en avgjørelse. Andre systemer kan brukes til å treffe avgjørelser fullt ut basert på automatisert behandling. Den gjeldende forvaltningsloven inneholder verken generelle regler om automatisert saksbehandling eller regler om forvaltningens bruk av automatiserte avgjørelser, det vil si avgjørelser som forvaltningen treffer basert på automatiserte operasjoner i datasystemer. Forvaltningsloven har heller ingen spesifikke regler som retter seg mot utviklingen, innholdet, bruken eller dokumentasjonen av de datasystemene som forvaltningen benytter ved automatisert saksbehandling."

At det ikke er egne regler i forvaltningsloven er ikke er det samme som at bruk av digitale systemer er helt uregulert i dag. Både forvaltningslovens generelle prinsipper og bestemmelser gjelder uansett og er i prinsippet teknologinøytrale. Dessuten er bruk av digitale systemer regulert i en hel del sektorlovgivning, i personopplysningsloven, i likestillings- og diskrimingsloven og i annet relevant lovverk, og slike bestemmelser kommer inn stadig flere steder. Mye har også kommet til etter at Forvaltningslovutvalget kom med sin lovutredning. 

Lovproposisjonen nevner flere slike lover som hjemler automatisert saksbehandling, blant annet arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4 a, utdanningsstøtteloven § 20, Statens pensjonskasseloven § 45 b, SI-loven § 6 a, skattebetalingsloven § 3-5, bidragsinnkrevingsloven § 22b, skatteforvaltningsloven § 5- 11, tollavgiftsloven § 8-5, vareførselsloven § 7-15, lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs § 21 a, fiskerpensjonsloven § 29 a, folkeregisterloven § 9-4, pasientjournalloven § 11, universitetsog høyskoleloven § 9-8, utdanningsstøtteloven § 20, vegtrafikkloven § 43 b, utlendingsloven § 83 a og integreringsloven § 41.

De nye paragrafene om automatisering

Derfor er det et behov for nye bestemmelser også i forvaltningsloven, og dette foreslås løst gjennom tre nye paragrafer i den nye loven, § 11, 12 og 13. Paragraf 11 i den nye loven slår ganske enkelt fast at saksbehandling og beslutninger kan gjøres automatisert når nødvnendige lovhjemler og hensyn til forsvarlig saksbehandling er på plass:

§ 11 Automatisering av saksbehandlingen

(1) Et forvaltningsorgan kan automatisere saksbehandlingen, herunder treffe avgjørelser automatisert, såfremt kravene som ellers stilles til saksbehandlingen oppfylles. 

(2) En avgjørelse kan ikke treffes automatisert dersom det rettslige grunnlaget som avgjørelsen bygger på, er til hinder for det.  

(3) Forvaltningsorganet kan ikke uten særlig hjemmel treffe automatiserte avgjørelser som er omfattet av personvernforordningen artikkel 22. 

(4) Kongen kan gi forskrift om utvikling og bruk av systemer til automatisert saksbehandling og om innholdet i slike systemer. Kongen kan også gi forskrift om automatiserte avgjørelser, herunder om adgang til å treffe avgjørelser omfattet av tredje ledd på bestemte saksområder.

Paragraf 12 i den nye loven omhandler offentlig digital saksbehandlings forhold til artikkel 22 i EUs personvernforordning som omhandler avgjørelser som "i betydelig grad påvirker fysiske personer", der det i EU-forordningen i utgangspunktet er et generelt forbud mot automatiserte beslutninger, men samtidig åpner for at man i nasjonal lovgivning kan gi regler som tilltater automatiserte beslutninger når bestemte forutsetninger er oppfylt. Og det er disse vilkårene som er ganske utførlig omtalt i lovens § 12, og også utførlig drøftet i lovproposisjonen, i noe jeg synes er en ganske kronglete og tunglest tekst. Det har nok med at EUs GDPR-forordning heller ikke er verdens mest tilgjengelige lovtekst.

Paragraf 13 er derimot kort og lettlest, og noe av det viktigste og mest interessante som står i den nye forvaltningsloven. Der slås det fast at det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer skal dokumenteres, og være offentlig tilgjengelige dersom ikke særlige hensyn taler imot. Dette er en bestemmelse som fikk en del motforestillinger i høringen fra etater som mente at dokumentasjon av rettslig innhold i et digitalt system både kan være uklart og utgjøre unødig ekstrarbeid, og kanksje vanskelig å kommunisere i en form som er forståelig for allmenheten. Men departementet har heldigvis ikke hørt på dette og har gått for en prinsippielle åpenhetslinje der vi skal få forklart hvordan det som er "i den svarte boksen" viker. 

§ 13 Dokumentasjon av det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer

(1) Forvaltningsorganet skal dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer. Dokumentasjonen skal offentliggjøres, med mindre særlige hensyn taler mot det. 

(2) Kongen kan gi forskrift om dokumentasjon og offentliggjøring etter første ledd. 

Det blir spennende å se hvordan denne paragrafen vil følges opp i praksis. Når blir den første dokumentasjonen publisert? Hvordan vil den se ut? Og, ikke minst. er det mulig å dokumentere hva som egentlig er inne i boksene i noen av de eldste og mest proprietære datasystemene som brukes i forvaltningen? 

Taushetsplikt, personvern og datadeling

En rekke pragrafer i forvaltningsloven handler om å trekke opp grenser for hva som er taushetsbelagt, av personvernhensyn, eller av andre grunner. Her er det både spørsmål om hva som kan deles og ikke deles, og hvem man eventuelt kan dele opplysningene med. Informasjon som er samlet inn av det offentlige kan selvfølglig brukes til det formålet det er samlet inn for å brukes til, men hva kan man dele med andre forvaltningsorganer? Hva er sensitive personopplysninger som ikke kan deles? Hva er egentlig forretningshemmeligheter det er knyttet taushetsplikt til? Og hva skal til for at forskere skal få tilgang til persondata det ellers ikke er åpenhet om?

Vel, dette er komplekse grensedragninger. Noen helt nye prinsipper er det ikke snakk om, de er i stor grad videreført, men det er både opprydninger, klargjøringer og erkjennelser av at både samfunnet og bruken av ulike teknologiske verktøy må tas hensyn til. En nyttig bestemmelse i den nye loven slår fast en del ting som ikke er underlagt taushetplikt, i paragraf 31.

§ 31 Taushetsplikt om personlige forhold  

(1) Opplysninger om noens personlige forhold er taushetsbelagte. 

(2) Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om fødselsnummer eller nummer med tilsvarende funksjon, statsborgerskap, bosted, postadresse, e-postadresse, telefonnummer, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted, med mindre opplysningene avslører et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Taushetsplikten omfatter heller ikke opplysninger som fremgår av et offentlig register som er tilgjengelig for allmennheten, opplysninger som er kjent i offentligheten på en slik måte at grunnlaget for taushetsplikt må anses å ha falt bort, eller opplysninger som grunnlaget for taushetsplikt av andre helt særlige grunner ikke gjør seg gjeldende for.

I § 32 som omhandler taushetsbelagte forretningshemmeligheter, er det på samme måte slått fast at opplysninger som ellers er offentlig tilgjengelige, eller vedtak som er fattet overfor virksomehten, ikke er forretinghemmeligheter. I § 34 er det en lang opplistning av unntak fra taushetsplikt og deling av personopplysninger, der det første punktet et "opplysninger deles etter samtykke fra den det gjelder". Et annet punkt gir unntak fra taushetsplikt når "opplysninger deles med andre forvaltningsorganer så langt det er nødvendig for å utføre oppgaver som er lagt til avgiverorganet". Det er også unntak for "kontroll med forvaltningen" og "statistisk bearbeidning", og det samme gjelder ved informasjon om lovbrudd og ved fare for liv og helse.

For oss som er noe mer enn middels opptatt av hvordan data og datadeling kan bidra til både bedre beslutninger, en mer effektiv forvaltning, og til bedre sammenheng på tvers av sektorer når man skal løse komplekse problemstillinger i folks liv, eller mer generelt, er det også interessant å lese ny § 35. Den sier noe om deling av ellers taushetsbeslagte opplysninger "der det foreligger et etablert samarbeid mellom forvaltningsorganer" og "der det finnes et etablert samarbeid mellom forvaltnigsorganer og selvstendige rettssubjekter", som gjør deling av data mulig der det ellers ikke er tillat. Så skal ikke jeg prøve meg på å definere hva "etablert samarbeid" er akkurat her.

Enkeltvedtak og forskrifter

Forvaltningsloven, både den gamle og den nye, har etablert et skille mellom enkeltvedtak og andre typer avgjørelser i forvaltningen, som er definert som "forskrifter". Dette skillet er også avgjørende for hvilke deler av forvaltningsloven som gjelder for saksbehandlingen. Begrepet "enkeltvedtak" er definert i § 2 første ledd bokstav b som "et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer". Eksempler på det er tildeling av økonomiske ytelser, tildeling av tjenester, tillatelser eller bruk av tvangsmidler. Det aller meste av forvaltningsloven handler om saksbehandlingen av slike enkeltvedtak.

På den annen side har vi "forskrifter", som har et eget kapittel på slutten, og som i den nye loven er definert som "En avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt er bestemmende for rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av private personer". Dette er med andre ord mer generelle regler og så forskjellig fra enkeltvedtak at det sikkert kunne vært håndtert i en egen lov, men i motsening til de andre nordiske landene har vi i Norge plassert forskrifter i samme lov som enkeltvedtak. Er en forskrift i lovens forstand det samme som det som heter "forskrift"? Nei, ikke helt, sier lovproposisjonen, det kan være en forskrift selv om den ikke heter forskrift. 

Ja faktisk kan et stykke programvare som inngår i et datasystem som brukes til å saksbehandle og beslutte ting basert på et juridisk reglverk betraktes som en forskrift:

"Utvalget legger til grunn at det er mest nærliggende å karakterisere programmene og tolkningsanvisningene som instrukser dersom de ikke er ment å være rettslig bindende. Hvis programmene eller tolkningsanvisningene derimot er rettslig bindende, mener utvalget at de må betraktes som forskrifter. Departementet vil her fremheve at forskriftsbegrepet er materielt. Det er innholdet i programmet som er avgjørende for om det er å betrakte som en forskrift."

Forvaltningsloven, andre lover og utredningsinstruksen 

Tiltak som forandrer på noe som får konsekvenser for personer og virksomheter, skal utredes. Det følger av Utredningsinstruksen, som nylig ble oppdatert, og som jeg har skrevet om her på bloggen flere ganger. Det følger også av forvaltningsloven som stiller krav om utredning av ulike tiltak som iverksettes av offentlig forvaltning av typen generelle tiltak, som i loven omtales som forskrifter. Er det da blitt slik at Forvaltningsloven spenner bein på utredningsinstruksen ved å stille andre andre krav eller rett og slett gå i veien og lage forvirring? Nei, tvert imot er det heldigvis slik at lovproposisjonen flere steder understreker behovet for å samordne forvaltningslovens begrepsbruk med kravene som står i utredningsinstruksen, men på et mer overordnet nivå. I § 94 i lovforslaget står det:

"Før et forvaltningsorgan fastsetter en forskrift, skal det sørge for at saken er forsvarlig utredet. Forvaltningsorganet skal blant annet utrede behovet for forskriften, alternativer til forskriftsregulering og hvilke virkninger forskriften vil ha for allmenne og private interesser. Omfanget av utredningen skal tilpasses sakens betydning og behovet for en rask avgjørelse."

Det er en kort og konsis syntese av noe av det viktigste i utredningsinstruksen, der man må vurdere behovet (Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?) og utrede ulike alternative måter å løse problemet på (Hvilke tiltak er relevante?). Man skal også vurdere virkninger på allmenne og private interesser, som stemmer godt med spørsmål 4 i utredningsinstruksen. Kostnader og samfunnsøkonomiske gevinster er ikke nevnt spesielt, men er naturligvis en del av det som må vurderes.

Avslutningsvis er det viktig å minne om at en ny forvalningslov ikke kan fungere alene. Den virker sammen med andre lovverk, ikke minst andre sentrale systemlover for forvaltningens virkemåte, som offentligloven, arkivloven (som også ligger i Stortinget til behandling akkurat nå) og personopplysningsloven. Det er også varslet at regjeringen vil komme med nye lover om deling av data og om offentlige anskaffelser. Vi står også foran en implementering av sentrale EU-regler i norsk lov, som Digital Markets Act, Digital Services Act og AI-Act, som alle må få en tydelig myndighetsforankring og koordinerende tilsyn på norsk side. Det hele henger sammen, og den nye forvaltningsloven er en sentral del av dette arbeidet

Russlands støttespillere

Hvilke land er Russlands internasjonale støttespillere og hvor mange er de? Er det slik at et nesten enstemmig verdenssamfunn fordømmer Russland? Eller er det slik at det stort sett bare er USA og vesten som sympatiserer med Ukraina, mens resten av verden håper Russland vinner?

Ser vi på voteringer i FNs generalforsamling på antall land som aktivt fordømmer Russland så har det sunket fra 131 til 122. The Economist skriver om hvordan noen land, med Sør Afrika i spissen og inkludert Bolivia, Botswana, Uganda og Zimbabwe, har gått fra å være nøytrale til å helle mot Russland. Mens en annen gruppe land som inkluderer Tyrkia, Colombia og Qatar har gått fra å være Ukraina-vennlige til å erklære seg nøytrale.

Men det spørs om den kvaliteten på denne støtten til Russland er særlig solid når det kommer til stykke. Mens 31 land sender våpen til Ukraina er det så langt bare tre land som har sendt våpen til Russland, Belarus, Iran og Nord Korea. Ikke akkurat de du vil ha med på laget om du vil vise verden hvor opptatt du er av rettsikkerhet og rettigheter. Resten av klubben som mest aktivt snakker positivt om Russland er, i følge the Economist, den vanlige gruppen opportunister og statsledere i krise. Mens Kina ser ut til å ser ut støtte Russland i ord, for å irritere USA og EU, men holder seg foreløpig langt unna noen konkret støtte som kan trekke inn i den russiske militære hengemyren.

The Economist har også laget en interessant graf som viser forskjellen på land som fordømmer Russland målt i antall innbyggere og målt i størrelsen på BNP i disse landene. Det er ikke bare at de landene som støtter Ukraina er verdens mest prinsippfaste demokratier. De er også rikere og har råd til å stille opp:

"Together, Russia’s side and the neutral camp contain most of the world’s population, but they account for just one-third of global GDP. With few exceptions (namely China) Mr Putin’s pals are unlikely to be able to match the West’s fundraising capacity for Ukraine (see chart). America alone has provided more than $33bn-worth of training and equipment since Russia’s invasion, and some 50 other countries have given or committed more than $13bn in security assistance as of September. On paper Russia has gained a worrying amount of support over the past year. In practice, however, its friendships look hollow."

Verdens mest, og minst, demokratiske land

8 av verdens 10 mest demokratiske land ligger i Vest Europa. Og øverst av alle ligger Norge. Det viser The Economist siste "Democray Index" som rangerer 167 land etter hvor demokratiske de er, basert på fem indikatorer;

"The annual survey rates the state of democracy across 167 countries on the basis of five measures with a maximum score of ten—electoral process and pluralism, the functioning of government, political participation, democratic political culture and civil liberties. The latest edition finds that almost half (45.3%) of the world’s population live in a democracy of some sort, while more than a third (36.9%) live under authoritarian rule (see map)."

Rett bak Norge finner vi New Zealand, men toppen av listen er dominert av nordiske land,. Island er nummer 3, Sverige nummer 4, Finland nr 5 og Danmark nr 6. Eller kan vi merke oss at Tyskland er nr 15, UK nr 18, USA nr 30, India nr 46, Russland nr 146, et fall på 22 plasser fra i fjor, og Kina er nr 156. De tre nederste på listen er Nord Korea, Afghanistan og Myanmar. Om toppen av listen skriver the Economist at:

"Western Europe, home to eight of the top ten countries in the index, was the only region to register a marked improvement in 2022. Its regional score rebounded to pre-pandemic levels, and Norway retained its long-held position at the top of the rankings, closely followed by four other Nordic countries. (New Zealand came second in the global ranking.) Turkey, the only “hybrid regime” in the region, has recorded a steep decline over the past decade, which reflects the increasingly autocratic rule of its president, Recep Tayyip Erdogan."

Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så er det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligere til i UK som har valgt å melde seg ut av det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, noe som setter standarden globalt og økt innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man vil være på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.

Gatebelysning og BNP-tall

Er diktaturer mer effektive når det gjelder å levere økonomisk vekst enn demokratier? Offisiell statistikk kan faktisk tyde på det. I følge slike tall har veksten i autoritære stater fra 2002 gjennomsnittlige vært dobbelt så høy som i demokratier. Noe av dette skyldes nok at demokratiske land gjerne er rikere i utgangspunktet, men likevel en markant og litt urovekkende forskjell.

Så dukker jo spørsmålet opp: Kan vi stole på tallene? Eller er det slik at diktatorer er med tilbøylige til å være uærlige med økonomiske data? At de rett og slett jukser for å stille seg selv i et bedre lys? Og hvordan finner man i så fall ut at det er juks?

Her har The Economist funnet frem til noen spennende forskingsresultater som er gjengitt i artikkelen "A study of lights at night suggests dictators lie about economic growth". Forskerne har sammenlignet offisielle BNP-data med satellittdata som måler hvor mye mer opplyst de samme landene er om natten. Dette er en relativt kjent økonomisk indikator som måler økonomisk fremgang. Når innbyggere og virksomheter i privat og offentlig sektor blir rikere så bruker de mer lys.

"In a peer-reviewed article that will be published this month, Luis Martinez, an economist, investigated dictators’ gdp-growth figures. To do so, he first obtained data on the brightness of countries’ lights at night, as measured by satellites, a well-known proxy for GDP. He combined it with data from Freedom House, a think-tank, on countries’ political systems.(...) The data showed that dictators’ reported gdp tended to grow much faster than satellite images of their countries would suggest. This could not be explained by their economies being based on different industries from other countries, or that people there had lower average incomes. Curious patterns in the data suggest manipulation as the cause."

Staliniseringen av Russland

The Economist har en god lederartikkel denne uken om "The Stalinisation of Russia", eller hvordan den mislykkede krigen i Ukraine skjer i parallell med en kraftig økning av undertrykkingen av egen befolkning. Men, mens Stalins Sovjet var et land med økonomisk oppgang og en ideologisk begrunnelse for det som ble gjort, er Putins Russland et slags tomt skall, uten verken sammenhengende ideologi eller økonomisk og ressursmessig fundament for å kunne lykkes. The Economist minner om at:

"Russia has more firepower than Ukraine. It is still making progress, especially in the south. It may yet capture the capital, Kyiv. And yet, even if the war drags on for months, it is hard to see Mr Putin as the victor. Suppose that Russia manages to impose a new government. Ukrainians are now united against the invader. Mr Putin’s puppet could not rule without an occupation, but Russia does not have the money or the troops to garrison even half of Ukraine. American army doctrine says that to face down an insurgency—in this case, one backed by NATO—occupiers need 20 to 25 soldiers per 1,000 people; Russia has a little over four."

The Economist minner også om hvordan Putins handlinger hver eneste dag undergraver Russlands omdømme som en sterk og slagkraftig militærmakt. De har vært helt ute av stand til å slå en langt svakere og dårlig utstyrt motstander og har gjort katastrofale tabber både når det gjelder strategi og taktikk. Og i tillegg mister de både soldater og militært utstyr i stort antall hver dag krigen fortsetter. 

Russland har blitt sett på som en militær stormakt og en energipolitisk stormakt, selv om de ikke er en økonomisk stormakt. Nå er de i ferd med å miste alt. Økonomisk hadde Russland, før krigen og sanksjonene, et BNP litt mindre enn Italia og Canada og litt større enn Australia og Spania. Som et middels stort vestlig land, med andre ord, og ikke akkurat noe materielt fundament som gjør det mulig å holde en større konflikt gående mot flere land samtidig.

Men mest urovekkende for Russland er det at krigen, og de repressive tiltakene som følger med, ser ut ti å undergrave den økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige ressursbasen som tross alt finnes der. Den russiske middelklassen vil ikke være med på Putins prosjekt. De stikker av. The Economist skriver:

"And, as Stalin did, Mr Putin is destroying the bourgeoisie, the great motor of Russia’s modernisation. Instead of being sent to the gulag, they are fleeing to cities like Istanbul, in Turkey, and Yerevan, in Armenia. Those who choose to stay are being muzzled by restrictions on free speech and free association. They will be battered by high inflation and economic dislocation. In just two weeks, they have lost their country.(...) As the scale of Mr Putin’s failure becomes clear, Russia will enter the most dangerous moment in this conflict. Factions in the regime will turn on each other in a spiral of blame. Mr Putin, fearful of a coup, will trust nobody and may have to fight for power."

Ytringsfrihet - som visjon og i praksis

Det finnes gode internasjonale indekser som rangerer land ut fra hvor mye ytringsfrihet de har. Det finnes også gode undersøkelser som måler folks holdninger til ytringsfrihet: hvor mye ytringsfrihet de mener det bør være i landet de bor.

Men hva skjer når man kobler disse to indeksene sammen? Er det slik at land som har mye ytringsfrihet også har en befolking som ønsker mye ytringsfrihet? Og i hvilke land er det størst gap mellom folks ønske om ytringsfrihet og hva de faktisk har mulighet til? Og en variant av det samme: Er det noen land der den reelle ytringsfriheten er høyere enn det folk mener er riktig? Det kan jo høres rart ut, men det kan jo hende det finnes noen typer ytringer som er tillatt, men som mange ønsker å legge lokk på.

The Economist skriver om en slik kobling av to ulike indekser. I Justitia Free Speech Index finner vi en oversikt over folks støtte til ulike typer ytringsmuligheter når det gjelder blant annet kritikk av myndighetene eller myndighetenes politikk, kritikk av religioner, uttalelser som kan skade den økonomiske stabiliteten, støtte til homofile parforhold eller kritikk av minoriteter. Så sammenligner de denne med V-Dems Democracy Report som rangerer land i verden etter den faktiske tilstanden.

Hva kan vi så lese ut av denne sammenligningen, som er illustrert i grafen over, der ønsket om ytringsfrihet er på x-aksen, mens den faktiske ytringsfriheten er på y-aksen? Det er i hvert fall tre viktige ting her, to som neppe er så overraskende, og en ting som kanskje ikke får så mye oppmerksomhet.

For det første, og ikke særlig overraskende, er det i de fleste land en klar sammenheng mellom den ytringsfriheten folk ønsker og de den faktiske situasjonen. Vi finner Norge, Sverige, Danmark og USA øverst i høyre hjørne, litt foran UK, Spania og Japan. Går vi nedover på begge aksene finner vi at det er betydelig mindre ytringsfrihet i land som Pakistan, Indonesia og Malaysia, men de ligger også lavere på indeksen over hvor mye ytringsfrihet som er ønsket.

For det andre, og heller ikke særlig overraskende, er det noen land som skiller seg ut ved å ha en befolkning som ønsker betydelig mye mer ytringsfrihet enn den som finnes i landet. Her er det land som Venezuela, Russland, Tyrkia og Egypt som skiller seg klart ut, men også Ungarn og Filippinene (i denne undersøkelsen er det bare 33 land med, men det er mange andre i samme situasjon).

Det tredje som kommer frem her, og som vi ikke gir så mye oppmerksomhet, er at det i noen av landene er slik at folk gir uttrykk for at de ikke mener ytringsfriheten skal være så stor som ytringsfriheten i landet er i praksis. I denne undersøkelsen er det Kenya, Tunisia og Nigeria som skiller seg mest markant ut ved å ligge veldig høyt på indeksen over stor formell ytringsfrihet, men i den lave enden av skalaen når det gjelder hvor mye frihet befolkningen mener det er riktig å ha. 

The Economist trekker frem to mulighet forklaringer på dette. Den ene handler om religion og om at særlig i muslimske land er folk negative til mye ytringsfrihet når det gjelder religiøse forhold, helt uavhengig om styresettet er demokratisk eller autoritært. Den andre forklaringen handler om land med store motsetninger mellom ulike folkegrupper og der noen ytringer erfaringsmessig kan få store konsekvenser. The Economist skriver:

"Another possible explanation is sectarian conflict. Kenya and Nigeria have been riven by fighting between ethnic groups at various points during the past two decades, and citizens of those countries may fear that hostile speech presages violence. Kenya’s low overall score on support for freedom of expression was driven largely by the 82% of respondents there who said that the government should be able to prevent people from making statements that are offensive to minority groups, which was by far the highest share in the survey. In both rich countries and poor ones, people are often willing to sacrifice civil liberties if they think their safety is at risk."

Demokrati i tilbakegang i verden

Norge ligger øverst, mens Nord Korea er helt sist. Akkurat det er kanskje ikke så overraskende når det er snakk om å rangere demikratiset i 167 land i verden fra best til dårligst. Det som er mest urovekkende er at demokratiet svekkes i verden som helhet.

Det er the Economists søsterselskap Economist Intelligence Unit som gjør denne rangeringen hvert år. Og det er dessverre slutt på den tiden der det bli litt bedre hvert år. The Economist skriver i artikkelen   "Global democracy has a very bad year" at: 

"Global Democracies continued its decline in 2020, according to the latest edition of the Democracy Index from our sister company, The Economist Intelligence Unit. The annual survey, which rates the state of democracy across 167 countries based on five measures—electoral process and pluralism, the functioning of government, political participation, democratic political culture and civil liberties—finds that just 8.4% of the world’s population live in a full democracy while more than a third live under authoritarian rule. The global score of 5.37 out of ten is the lowest recorded since the index began in 2006."

Hvilke land er så øverst på listen over verdens beste beste demokratiser og hvem er de mest diktatoriske? Øverst på sisten er som sagt Norge, mens Island, Sverige, New Zealand og Canada følger på de neste plassene. Resten av topp 10 består av Finland, Danmark, Irland, Australia og Nederland, mens på 11. plass er Taiwan, den største klatreren på årets liste og det øverste landet i Asia. De fem nederste på listen er Tsjad, Syria, Sentralafrikanske republikk, Kongo og, aller nederst, Nord Korea.

En utrolig dag i USA

Det har vært en helt utrolig ettermiddag og kveld i USA, og dessverre ikke på den gode måten. President Trumps oppfordring til opprør mot valgresultatet og det påfølgende angrepet på kongressbygningen mens de folkevalgte var i ferd med å gjennomføre et av demokratiets viktigste funksjoner, en fredelig overføring av makt i tråd med resultatet av et demokratisk valg, har gitt verden TV-bilder vi aldri hadde trodd vi ville se fra USA. 

Samtidig var det også noe positivt som skjedde i kveld. Det ble holdt noen svært gode og prinsipielle innlegg, særlig av republikanske folkevalgte, om hvor avgjørende det er at man ikke lar seg lure til å tro at en protest mot et valgresultat er en "ufarlig markering". Og gikk med det i direkte opposisjon til Donald Trump. Det var, kanskje litt overraskende for mange, Mitch McConnell som holdt innlegget som vil bli husket, og bli sitert fra i lang tid framover. 

Dessverre er det slik i det republikanske partiet nå at et tale som kan finne veien inn i lærebøkene om forskjellen på demokratiske prosesser og tilsidesettelse av demokratiet ikke får unison tilslutning. Nettopp derfor er det så viktig at den ble holdt:

Økt politisk aktivitet

Statistisk sentralbyrå har noen nye tall på nettsidene om politisk deltagelse. Ikke den deltagelsen som handler om å ha politiske verv eller å være med i partier, men den mer hverdagslige deltagelsen som kan handler om å ta kontakt om politiske saker, skrive innlegg om politikk eller delta i en demonstrasjon.

Tallene viser at aktivitetsnivået har gått litt opp de siste årene. Flere har tatt kontakt med politikere eller andre myndighetspersoner sentralt eller lokalt. Og mens ganske få har skrevet et tradisjonelle avisinnlegg er det stadig flere som skriver innlegg om politikk i sosiale medier. SSB skriver:

"En tradisjonell måte å delta i politiske prosesser er å ta opp samfunnsspørsmål med politikere eller offentlig ansatte. 17 prosent oppgir å ha gjort dette de siste 12 månedene, mot 12 prosent i 2017. I 2020 foregår også mye av den politiske deltakelsen på digitale plattformer, og 15 prosent av befolkningen har skrevet innlegg om eller diskutert samfunnsspørsmål på internett. Dette er en oppgang på hele 8 prosentpoeng siden 2017. Parallelt med denne utviklingen er nå kun 4 prosent av befolkningen som har skrevet innlegg i avis eller tidsskrift som publiseres i fysisk format."

Det er interessant å se hva slags aktiviteter som har økt og falt i ulike aldersgrupper det siste tiåret. Mens det i de yngre aldersgruppene var mer vanlig å bruke internett til å gi uttrykk for politiske meninger for ti år siden enn i dag, er det i de eldste aldersgruppene blitt mye mer vanlig å skrive det man mener på nettet. SSB skriver:

"Særlig eldre er blitt mer aktive brukere av internett: mens kun 1 prosent av de 67 år og over hadde skrevet innlegg for å påvirke en politisk sak i 2011, hadde 9 prosent skrevet innlegg eller diskutert samfunnsspørsmål på internett i 2020. Samtidig har ungdom og unge voksne gått i motsatt retning: For personer i alderen 16-24 år har andelen som har skrevet politiske innlegg på internett falt fra 20 prosent i 2011 til 12 prosent i 2020. For denne gruppen har deltakelse i demonstrasjoner overtatt plassen som den mest populære formen for å påvirke politiske prosesser. 17 prosent oppgir i 2020 å ha deltatt i demonstrasjoner i 2020, mot 11 prosent i 2011."

Holdninger til demokrati

 Er det slik at demokrati som styreform har stadig sterkere støtte i verden? Eller har det vært en svekkelsen av oppslutningen om demokratiet etter en topp på 90-tallet da Øst Europa og mange land i Latin Amerika ble demokratier?

The Economist skriver om en undersøkelse gjort av universitetet i Göteborg som sammenligner en meningsmåling fra midten av 1990-tallet med en tilsvarende måling i dag der innbyggere i 98 land har svært på noen spørsmål.

Undersøkelsen viser at svaret på om demokratiet står svakere som styreform er avhengig av hvordan spørsmålet er stilt, men også av hvem man spør. På spørsmål om folk mener demokrati er noe direkte negativt er det bare 10 prosent som svarer dette, og det har ikke vært noen endring i negativ retning. På spørsmål om å være styrt av militæret er positivt er det derimot en merkbar økning i andelen som støtter en slik påstand. I land der demokratiet står ganske svakt er det opp mot 40 prosent som svarer dette, og andelen enda høyere i land som Thailand og Fillippinene.

Men det mest urovekkende i denne undersøkelsen er svarene på spørsmålet om det er bra å ha en sterk leder som ikke bryr seg om å ta hensyn til den valgte nasjonalforsamlingen i landet. På engelsk er spørsmålet "Having a strong leader who does not have to bother with parliament and elections is good". The Economist skriver:

"On average, we found a big increase in support for despots in flawed democracies, but little change in places with lots of political freedom. For example, Mexico’s approval for a strongman leader has surged from 39% to 70% over the past two decades, whereas New Zealand’s ebbed from 17% to 15%. Contrary to widespread fears about the death of democracy in the West, the share of people who think it is a bad system has fallen in the past decade in ten of the 15 most wealthy and free countries."

Open Government Partnership Summit i Ottawa

Torsdag og fredag denne uken er jeg på toppmøte i Open Government Partnership (OGP) i Ottawa, hovedstaden i Canada. Disse toppmøtene blir noen ganger beskrevet som en slags Woodstock-festivaler for demokrati og åpenhet i samfunnet, og ikke minst i offentlig sektor.

Her møtes regjeringsrepresentanter og hele floraen av frivillige organisasjoner som er opptatt av saker som innsyn og åpenhet i økonomiske data og reelle eierskap, bekjempelse av korrupsjon og misbruk av makt, åpne data som virkemiddel for åpenhet - og en rekke andre relevante temaer. På årets toppmøte har de mørkere sidene av datadeling seilt opp som noe som har fått langt større oppmerksomhet enn før, for eksempel hvordan store sosiale medieplattformer brukes til å spre "fake news" og skade demokratiske prosesser på andre måter, og hvordan blant annet bruk av kunstig intelligens skaper nye utfordringer når det gjelder etterprøvbarhet og åpenhet.

For min del er det tredje gangen jeg deltar på toppmøte i OGP. Jeg var med i London i 2013 og i Mexico i 2015, og dessuten på et møte og en konferanse som ble holdt i tilknytning til FNs generalforsamling i 2014 der Obama kom inn og deltok i samtalen. Siden da har det vært et par toppmøter der andre har deltatt fra Norge, men nå fikk jeg anledningen igjen.

Det er derfor interessant å komme tilbake igjen og se at mange flere land har blitt med, og også byer og kommuner fra mange land. Men det slår meg samtidig at den demokratioptimismen og teknologioptimismen som dominerte for noen år, der troen var sterk på at åpenhet og demokrati var en slags selvforsterkende positiv spiral, er blitt kraftig moderert, og mer negative trekk ved den internasjonale utviklingen er langt mer fremtredende. Mens den dominerende holdningen for noen år siden var at alt gikk i riktig retning, tross enkelte tilbakeslag, er det nå blitt slik at mange mener tilbakeslagene er blitt den nye normalen. Det gjør ikke samarbeidet i OGP mindre viktig enn før, tvert imot.

OGP er internasjonalt samarbeid, men ikke om utenrikspolitikk. Det som gjøres er høyst innenrikspolitisk, også i Norge. Regjeringen har for eksempel utarbeidet sin fjerde torårige handlingsplan, med nye mål for økt åpenhet i Norge. Et av dem er etableringen av et register for reelle eiere i selskaper og andre juridiske selskapslignende konstruksjoner, slik at man kan ha oversikt over hvor makten egentlig er og hvor pengene går. Det er helt avgjørende for å kunne bekjempe økonomisk kriminalitet og hvitvasking av penger, men også for for å kunne skattelegge riktig og rettferdig. Her har Norge sammen med Storbritannia og noen andre land stilt seg i spissen for arbeidet med å gjennomføre effektive tiltak på tvers av landegrensene. Det er et tema jeg kommer tilbake til her på bloggen snart.

Og så er jo en interessant del av disse toppmøtene at det deltar spennende folk, både fra ulike regjeringer, men også fra bedrifter og organisasjoner. På åpningen her i Canada stilte statsminister Justin Trudeau opp i en samtale på scenen der han reflekterte over noen av de utfordringene vi møter, ikke minst i møte med de store teknologiselskapene. Og et minst like stort høydepunkt var da Tim Berners Lee reflekterte over noen av de samme temaene, og kom med noen interessante anbefalinger om hvordan vi kan mer makt over våre persondata tilbake.

Norge er verdens mest demokratiske land

For 11. gang har The Economist laget en indeks som rangerer verdens land etter hvor demokratiske de er. Øverst på denne listen er Norge. Nederst, på plass nummer 167, er Nord Korea.

Nettavisen E24 har fanget opp nyheten og skriver dette om rangeringen:

"Norge er verdens mest demokratiske land, ifølge The Economists demokratiindeks. Italia faller kraftig, og også i USA går utviklingen feil vei. Med 9,87 poeng av 10 mulige topper Norge listen over de 167 landene som er med på indeksen. Island ligger like bak, viser The Economists demokratiindeks. Sverige følger på tredjeplass som det mest demokratiske EU-landet, fulgt av New Zealand. Danmark, Canada, Irland, Finland, Australia og Sveits følger på plassene bak."

Selve rapporten Democracy Index 2018 finner man på nettsidene til Economist Intelligence Unit. Den er på omkring 50 sider og kan lastes ned gratis dersom man registrer seg på nettsiden. Den deler verdens land i fire grupper: Fulle demokratier, som omfatter 20 land med 4,5 prosent av verdens innbyggere, demokratier med mangler, som omfatter 55 land med 43 prosent av innbyggerne, hybride modeller med 39 land og 17 prosent av innbyggerne. Og autoritære regimer med 53 land og 35 prosent av befolkningen i verden. Fordi de lager denne indeksen hvert år sier den mye interessant om oppturer og nedturer. I rapporten skriver de at:

"Although there was no big movement at the top and bottom of the index, there were big movements in the rankings elsewhere. The two countries to fall the most in the rankings in 2018 were both from Latin America: Nicaragua and Venezuela. Both fell by 17 places, causing Nicaragua to fall from “hybrid regime” to “authoritarian regime”, and causing Venezuela, already an authoritarian regime, to sink further towards the bottom of the ranking. There were some notable falls in eastern and western Europe, too. Italy’s ranking fell by 12 places, Turkey’s by ten and Russia’s by nine places. There were notable improvements registered in Armenia, Macedonia, Ecuador, Haiti and Tunisia."

SV-ere for kommunereform

Dagens Klassekampen slår opp over to sider at flere sentrale personer i SV er sterke tilhenger av en kommunereform med langt færre og større kommuner enn i dag. Jeg skal være den siste til å kritisere folk for å oppdage enda bedre tanker enn dem man hadde fra før, så jeg mener at det er en bra utvikling at også SVere sier klart fra om at Norge trenger en kommunereform.

Så vil kanskje noen som har lest Klassekampen i dag innvende at det er rart at tidligere sekretariatsleder for SV på Stortinget, Thor Egil Braadland, og flere andre navngitte støttespillere som argumenterer så sterkt for kommunereform, ikke kritiserer sine egne partifeller i Stortinget som stadig argumenterer mot kommunereform, men i stedet kritiserer en regjering som driver denne prosessen fremover for "å bruke for lite makt for å gi landet et nytt kommunekart". Men når selve hovedsaken er så bra er det naturligvis lett å tilgi en kritikk som går ut på at regjeringen er for opptatt av lokaldemokrati.

Det som er viktigst med dette utspillet er ikke diskusjonen om "tvang" og "makt", for det vil uansett være en stor fordel med en reform som utvikles nedenfra og bygges gjennom lokalt lederskap. Det viktigste med utspillet er at noen sentrale personer på den rødgrønne siden har begynt å argumentere politisk og tydelig for at Norge er bedre tjent med større kommuner. Dessverre er Klassekampen mer opptatt av å dekke spillet og den interne partidebatten enn av selve de politiske argumentene, men slik jeg leser Thor Egil Braadland mener han at det er gode politiske og demokratiske grunner til at kommunekartet bør samsvare med arbeidsmarkedsregioner. Blant annet fordi en slik sammenheng både vil gjøre det lettere å levere gode offentlige velferdstjenester og lettere å drive med helhetlig arealplanlegging, Det blir rett og slett blir lettere å drive med lokalpolitikk, noe både partier til venstre og til høyre bør være opptatt av.

Det er som sagt bare å ønske disse synspunktene hjertelig velkommen. At de delvis pakkes inn som kritikk mot regjeringen tar jeg ikke så tungt, det er helt sikkert lettere å få gjennomslag i egne rekker om man ikke høres ut som regjeringen. Og det er jo resultatene som teller.

Handlingsplan for universell utforming

Fredag var jeg med på et flott arrangement på Norsk design- og arkitektursenter (DOGA) der vi var representanter for politiske ledelse i tre departementer som la fram en splitter ny handlingsplan for universell utforming. Det var barne-og likestillingsminister Solveig Horne, min statssekretærkollega Astrid Nøklebye Heiberg i Helse- og omsorgsdepartementet og jeg. Og jeg begynte mitt innlegg med å slå fast at når politisk ledelse fra tre ulike departementer våger å legge frem noe sammen så bør man spisse ørene, for da har man virkelig fått til noe,

Mange tenker nok fortsatt på universell utforming som tiltak, tilpasninger og ombygging som gjør det mulig for funksjonshemmede å få adgang til bygg, reise med kollektivtransport og bruke nettsteder. Men egentlig er universell utforming det motsatte av spesialtilpasninger. Det er sunne og gode designprinsipper og standarder som har som utgangspunkt at alle skal kunne delta på lik linje dersom man bygger inn funksjonalitet som gjør at man slipper å lage dyre tilpasninger i ettertid. Eller som det står innledningsvis i handlingsplanen:

"Universell utforming er å utforme produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming."

I et samfunn der en stadig større andel av befolkningen er eldre og flere enn før vil oppleve både svekket syn, dårligere hørsel, redusert bevegelighet og andre funksjonsnedsettelser, er det dessuten både en god samfunnsmessig investering og et viktig demokratisk prinsipp å tenke tilgjengelighet og deltagelse når både fysisk infrastruktur og digitale tjenester skal designes.

Handlingsplanen favner bredt og inneholder i alt 47 ulike tiltak under 10 departementer. Satsingene på IKT og velferdsteknologi er løftet frem som særlig prioriterte. På IKT-området er lov- og forskrifter allerede på plass, men det må arbeides videre med øke kunnskapen om regelverket og sørge for at det blir praktisert. Her er DIFI både kompetansemiljø og tilsynsmyndighet og har en egen nettside med informasjon om universelt utformet IKT. Nå hjelper det ikke med universell utforming dersom store grupper faller utenfor fordi de ikke vet hvordan de skal ta i bruk digitale verktøy. Derfor er også satsingen på digital deltagelse gjennom læringsressursene som deles gjennom nettstedet Digidel.no en del av handlingsplanen.

At velferdsteknologi er løftet frem som det andre store satsingsområdet er også veldig viktig. Her pågår det mye spennende tjeneste- og teknologiutvikling for tiden (design av velferdsteknologi var også tema på resten av DOGAs arrangement der vi lanserte handlngsplanen). Dette er en samfunnsområde i en rivende utvikling, med stadig nye muligheter, og det er viktig at det allerede i utgangspunktet legges opp til universelt utformede tjenester og hjelpemidler. De fire tiltakene under velferedsteknologiområdet i handlingsplanen skal alle bidra til å fremme og forsterke en utvikling der vi bevisst velger universelt utformede løsninger.

Handlingsplanen inneholder også en samlet oversikt over igangsatte tiltak som skal bidra til mer universell utforming innenfor sentrale områder som bygg og bolig, utforming av utearealer og transportløsninger. Her har også handlingsplanen flere eksempler på gode løsninger som allerede finnes. De er presentert i egne tekst- og bildebokser og kan fungere som inspirasjon for andre.

Så er det viktig å understreke at en handlingsplan ikke er et resultat, men en beskrivelse av ulike virkemidler og tiltak som blir gjennomført og skal gjennomføres. Det er mye arbeid som gjenstår, men handlingsplanen angir en retning og sier noe om prioriteringer. Dessuten er det lettere å vurdere i ettertid om vi politikere har gjort jobben vår når det er laget en slik liste med 47 tiltak som skal gjennomføres.

Mer åpent og mer effektivt

En sentral del av et velfungerende demokrati er at det er åpenhet om hvilke beslutninger statsforvaltningen gjør, hva slags beslutningsgrunnlag den har hatt, hva den får av henvendelser og innspill - og hva den svarer på spørsmål. Denne åpenheten er viktig for at journalister skal kunne gjøre jobben sin, men det er også viktig at også helt vanlige innbyggere kan få innsyn i saker de er opptatt av. Uten denne åpenheten risikerer vi vilkårlig forskjellsbehandling og korrupsjon, noe som undergraver tilliten til offentlig sektor.

Norges offentlighetslov gjør at vi ligger verdenstoppen når det gjelder lovfestet innsyn og åpenhet. Men et åpent og velfungerende demokrati er også avhengig av at det praktiseres åpenhet i det daglige. Og det er stadig flere som ber om innsyn i offentlige dokumenter. I 2009 ble det fremmet rundt 67.000 krav om innsyn i dokumenter gjennom felles postjournal, mens det i år har vært omtrent 200.000. Det er bra, men arbeidet med å vurdere alle disse kravene om innsyn tar tid og har en pris. Det skal i hvert enkelt tilfelle vurderes om et dokument helt eller delvis må unntas fra innsyn, for eksempel av personvernhensyn. Vi har beregnet at det for staten samlet koster 90 millioner i året å behandle begjæringer.

Så kunne man jo si at av hensyn til alle tidstyvene denne åpenheten skaper og med den høye kostnaden det medfører, så innskrenker vi mulighetene til innsyn. Men det er naturligvis ikke ønskelig eller aktuelt. Vi må tvert imot gjøre det lettere å få innsyn i forvaltningen og lettere å påvirke, ikke vanskeligere. Vi må gjør gjøre det lettere for forvaltningen å praktisere denne åpenheten på en effektiv måte, slik at det ikke oppleves som en større byrde enn nødvendig. Derfor forteller Jan Tore Sanner i dagens Aftenposten om planene våre for å lage en modernisert versjon av den offentlige elektroniske postjournalen, et tiltak som får bevilget penger i neste års statsbudsjett:

"Ved årsskiftet 2017/2018 skal en helautomatisk utgave av den såkalte Offentlig elektronisk postjournal stå klar, opplyser kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) til Aftenposten. Den nye ordningen innebærer at brukerne ikke lenger trenger å søke om innsyn i dokumenter som er vurdert som offentlige.(...) Det betyr også at offentlighet og fulltekstpublisering av offentlige dokumenter vil vurderes forløpende, uavhengig av innsynskrav. - Dagens system innebærer at hvis flere fremmer krav om innsyn i samme dokument må begjæringen behandles på nytt hver gang. Det er klart at det derfor er dyrt og krever store ressurser, sier Sanner."

Med det nye systemet har vi estimert at vi kan spare 45-70 millioner kroner. Det er jo ingen dårlig økonomisk gevinst for en løsning som vil gjøre innsyn enklere enn før. Og jeg må også nevne at Pressens Offentlighetsutvalg i en uttalelse om statsbudsburdsjettet har sagt dette om ny OEP:

«Pressens offentlighetsutvalg mener forslaget fra regjeringen om å bevilge 13 millioner kroner til en ny løsning for Offentlig elektronisk postjournal (OEP) styrker demokratiet og setter Norge i førersetet når det kommer til enkel teknologisk tilgang til dokumenter i statlige virksomheter."

Det få ros i en pressemelding fra Pressens offentlighetsutvalg er, for å si det forsiktig, ikke noe som skjer særlig ofte.

Open Government Partnership Summit i Mexico

Det er andre departementer enn KMD som vanligvis gjør jobben med å representere Norge ute, enten det er internasjonale forhandlinger, samarbeid om å løse felles utfordringer eller hjelp til å fremme norsk næringslivs interesser i utlandet. Men i en globalisert verden der vi blir stadig mer avhengige av hverandre er grensen mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk mindre tydelig enn før. Blant annet fordi arbeidet med å forebygge korrupsjon, hvitvasking og organisert kriminalitet og arbeidet for mer åpenhet og gjennomsiktighet i offentlig forvaltning krever at verdens land samarbeider bedre.

I 2011 ble det tatt initiativ til et samarbeid som heter Open Government Partnership der etter hvert over 60 land er med og der ikke bare regjeringer, men også organisasjoner som representerer sivilsamfunnet deltar aktivt. Annenhvert år er det toppmøte der flere hundre deltagere er tilstede på et hundretalls plenumssamlinger, seminarer og workshops om en rekke ulike temaer som har med "open government" å gjøre. Alt fra deling av data fra offentlige virksomheter og bedre innsyn i beslutningsprosesser til bedre rettssikkerhet og mer åpenhet om finansiell informasjon. Vertskapet for årets Open Government Partnership Summit er Mexico,

Norge har valgt å være aktivt med i Open Government Partnership siden starten og satt også i styret i flere år, både fordi vi tror vi har gjort en del positive erfaringer i Norge vi kan dele med andre, men først og fremst fordi vi mener vi  også kan oppnå mer åpenhet, mer deling av data og økt deltagelse i de demokratiske prosessene våre. Og vi mener at dette henger nøye sammen med arbeidet vi gjør ellers for å forenkle, fornye og forbedre offentlig sektor. Et godt eksempel på dette er at UK torsdag er vertskap for et seminar om mer åpenhet om eierskap i selskaper, der jeg er invitert til å si noe om det pågående arbeidet i Norge med et nytt offentlig aksjonærregister.

Den britiske ministeren Francis Maude som har vært en pådriver for dette arbeidet i mange år pleier å si at "in every government there are reformers and there are resisters, and the OGP is there to support and strengthen the reformers". Det er en god måte å beskrive det overordnede målet. De personene som jobber med reformer i offentlig sektor trenger å utveksle erfaringer og hente gode ideer fra andre som har gjort innovative ting. Og så er det dessverre ingen tvil om at det er mange land der åpenheten har opplevd tilbakeslag de siste årene, blant annet ved at kritiske uavhengige organisasjoner har fått vanskeligere arbeidsbetingelser. Dette var et tema som også preget innlegget USAs FN-ambassadør Samantha Power holdt ved innledningen av plenumsdelen av konferansen onsdag.

Senere på dagen var det en imponerende rekke talere, med blant annet Mexicos president Ernesto Pena Nieto og Sør Afrikas visepresident Cyril Ramaphosa som de mest fremtredende, Noe av det spesielle med OPG er imidlertid at de også har styremedlemmer som representerer sivilsamfunnets organisasjoner og som sitter på podiet sammen med disse statslederne og holder kritiske taler som tar opp de utfordringene også disse landene har med åpenhet, uavhengighet og gjennomsiktighet i den statlige forvaltningen.

Så er det også slik på konferanser som dette at det må tas gruppebilde av delegasjonslederne fra landene som er med. På bildet øverst er jeg litt til høyre på bakerste rad, mellom delegasjonslederne fra Filippinene og Ukraina.