fredag 30. desember 2011

Clayton Christensen om innovasjon

Clayton Christensen på Gartners ITxpo 2011
Gartner arrangerte i oktober i år Symposium ITxpo 2011 i Orlando, Florida og har lagt ut foredragene derfra på nettet. Der var blant andre professor Clayton Christensen fra Harvard Business School på scenen og holdt et foredrag på en time om det grunnleggende ved disruptiv innovasjon. Foredraget, i form av både video av foredraget og slides, kan man se her.

Det tar som sagt en time å se på foredraget, men har men litt ledig tid er det definitivt verdt å få med seg Clayton Christensen. Han er etter min mening den mest interessante av alle som forsker og skriver bøker om innovasjon i praksis, først og fremst fordi han er opptatt av å analysere og forklare store og disruptive endringer der små utfordrere klarer å utfordre de store gigantene ved å utvikle helt nye tjenester eller forretningsmodeller som gjør at de kan angripe de etablerte markedslederne "nedenfra".

De som har lest bøker og artikler av Clayton Christensen før vil se at det ikke er noe helt nytt her i forhold til det han har sagt og skrevet tidligere, bortsett kanskje fra noen refleksjoner rundt problemet med å måle fortjeneste i prosent og ikke i absolutte tall (han var også opptatt av dette da han mottok the McKinsey Award 2010 for artikkelen "How will you measure your life?" og også ble intervjuet om det å måle gode resultater). Foredraget hos Gartner ITxpo tar for seg det Christensen kaller fem nøkler som øker sannsynligheten for å lykkes med innovasjon, med en hovedvekt på endringer og innovasjoner innenfor ikt og drevet av ikt. Han er også innom hvordan både helsevesen og universiteter opplever disruptiv innovasjon fordi informasjonsteknologi som i første fase førte til sentralisering, nå muliggjør stadig mer desentralisering.

Det mest imponerende er at Clayton Christensen i det hele tatt står på scenen og holder slike foredrag etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009 og et hjerneslag i 2010 (han skriver litt om helsen sin på nettstedet sitt). Man merker at han noen ganger bruker litt lengre tid på å formulere seg og av og til leter etter riktig ord, men det er uansett et helt strålende foredrag. Jeg har for øvrig blogget om Clayton Christensen et par ganger tidligere, blant annet handlet et av mine første blogginnlegg om at han var i Tromsø i 2008 der han snakket om telemedisin og disruptiv innovasjon i helsesektoren, og vi hadde også en veldig hyggelig lunsjprat. Jeg har også blogget om boken Disrupting Class, som handler om hvordan disruptiv innovasjon kan bidra til at skolen løser sine oppgaver bedre.

torsdag 29. desember 2011

Ulike forventninger til verdensøkonomien

Regionale forventninger
McKinsey Quarterly på nett har noen interessante tall i sitt nyeste økonomibarometer (Economic Conditions Snapshot) der de spør 2300 næringslivsledere globalt om de økonomiske utsiktene de neste seks månedene. Tallene viser at næringslivet er mer pessimistiske enn i juni, men mer optimistiske enn i september.

De fire faktorene som flest oppgir  som begrensende for vekst i hjemlandet det kommende året er lav etterspørsel hos konsumenter, økonomisk uro, land som går konkurs på grunn av statsgjeld og kredittknapphet. Blant faktorene som ikke oppgis som spesielt viktige finner vi høyt rentenivå, økonomiske bobler, konkurranse med lavkostland, proteksjonisme og tilgang til talent. Det at knapphet på kvalifisert arbeidskraft ikke vurderes som et problem av spesielt mange viser hvor forskjellig situasjonen er fra norsk økonomi der talentknapphet nevnes av stadig flere i tilsvarende undersøkelser, særlig i kunnskapsbedriftene.

Det mest interessante i dette barometeret til McKinsey Quarterly er de store regionale forskjellene når det gjelder to på vekst de neste seks månedene. De skriver at:

"However, across regions, respondents’ expectations for the global economy and their national economies have changed substantially since September. Respondents in the eurozone have become slightly less worried. Even larger shifts have taken place in the views of respondents in developed Asia, far more of whom now expect stability rather than improvement in their nations’ economies over the next six months—though they’re more hopeful about the global economy than they were in September. Among respondents in North America, there has been a marked swing from expecting worse to expecting better. Overall, though, respondents are still far gloomier about their countries’ prospects than they were in June, when nearly half expected their economies to improve in the next six months; now, 29 percent expect improved conditions."

Globalt er det bare 29 prosent som forventer vekst i sin region, men det er store variasjoner. I nord-Amerika har andelen som forventer vekst økt fra 27 til 42 prosent siden september. nord-Amerika har en markant endring og har nå forbausende optimistiske ledere. India har en helt motsatt utvikling. Der var 58 prosent positive i september, mens bare 35 prosent er det nå. Også i gruppen Asia-Pacific har det vært en markant nedgang i forventningene til vekst i egen region, fra 43 til 24 prosent. Men i denne regionen er man blitt litt mer positive til de globale utsiktene. 

Eurosonens ledere er stabilt pessimistiske, her tror bare 19 prosent på vekst i egen region og troen på global vekst er omtrent like lav. Det positive er at det er færre enn før som tror på en dårligere økonomisk utvikling, 52 prosent tror på en dårligere utvikling i egen region, ned fra 57 prosent i september. Og 45 prosent i Europa tror nå på en dårligere global utvikling, ned fra 53 prosent. På et eget spørsmål om euroens fremtid kommer det frem at et flertall av næringslivsledere mener at euro har hatt en positiv effekt, og enda mer interessant: et flertall av næringslivsledere mener at den pågående krisen vil føre til mer integrasjon, ikke oppsplitting. Her har eurosonens næringslivsledere enda mer tro på at økt integrasjon blir resultatet enn resten.

onsdag 28. desember 2011

lørdag 24. desember 2011

Jul og julemusikk

Til julen hører det bra julemusikk, både klassiske julesanger og noen mer moderne ting. Spillelisten min med julemusikk forandrer seg ikke veldig mye fra år til år, men noen nye tilskudd kommer heldigvis. I år synes jeg  for eksempel det er verdt å høre på The Killers nye EP (Red) Christmas EP som består av de seks julesangene bandet har skrevet og gitt ut, en hvert år, de siste seks årene:. Overskuddet fra salget går til tiltak for å bekjempe AIDS i Afrika.

De seks sangene på EPen er: A Great Big Sled (2006), Don't Shoot Me Santa (2007), Joseph, Better You Than Me (2008), Happy Birthday Guadalupe (2009), Boots (2010) og The Cowboy's Christmas Ball (2011). Årets låt er som navnet tyder på, litt country-inspirert. Her er en video. Og kvaliteten er høy også på de øvrige låtene. Ikke akkurat typiske julesanger, men det gjør ingen ting når det er så bra.

Et annet album, som kom i 2009 og som spilles en del i julen, er Bob Dylans Christmas in the Heart, et album som faktisk består av tradisjonelle julesanger av typen Little Drummer Boy, Hark the Herald Angels Sing og O Little Town of Bethlehem. Dylan har en så spesiell stemme og måte å synge på at det blir ganske spesielt. Men det er særpreget og sært på en overraskende bra måte, synes jeg. Mens Bob Dylan bare har spilt inn denne ene juleplaten i løpet av sin lange karriere, har Johnny Cash. gitt ut en rekke juleallbum, stort sett med hans versjoner av klassiske julesanger og salmer. Jeg pleier å sette på Johnny Cash: The Christmas Collection. Der man finner flere av de samme klassiske sangene som hos Dylan, og Johnny Cash har like særpreget i sin måte å fremføre sangene. men liker man Johnny Cash er dette bra.

Nevnes i denne sammenhengen må også Elvis Presley. Jeg spiller ikke han veldig ofte ellers, men også han har en stor produksjon av julealbum. Og mye av det han har gjort er bra. Et av disse er White Christmas fra 2000 som inneholder klassiske gospel og julesanger White Christmas, Blue Christmas og Take my hand precious lord, og en rekke andre. Jeg skrev om julespillelisten min på iPod i julen for to år siden her på bloggen. Det er ikke så store forandringer i øverste del av listen, men noen gå rokkeringer og tilføyelser har det blitt:

1. Fairytale of New York, The Pogues & Kirsty McColl
2. A Snowflake Fell, Glasvegas 
3. Do They Know It's Christmas, Band Aid
4. O Holy Night, Mahalia Jackson
6. The Little Drummer Boy, Johnny Cash
7. Christmastime, Smashing Pumpkins
8. The First Noel, Bob Dylan
9. O Little Town of Bethlehem, Elvis Presley
10. There Will Be Peace in the Valley, Johnny Cash
11. Hark the Herald Angel Sing, Bob Dylan
12. The Bells of St Mary's, Bob B. Soxx & The Blue Jeans
13. Take My Hand Precious Lord, Elvis Presley
14. Silent Night, Holy Night, Mahalia Jackson
15. When You Wish Upon a Star, Louis Armstrong
16. Do You Hear What I Hear, Bob Dylan
17. I Saw Mommy Kissing Santa Claus, The Ronettes
18. Little Drummer Boy, David Bowie & Bing Crosby
19. Blue Christmas, Elvis Presley
20. Mary's Boy Child, Bony M

onsdag 21. desember 2011

Velferdsteknologi og telemedisin i UK

The Telegraph
Det var via den utmerkede bloggen til EU-kommisjonær for Digital Agenda Neelie Kroes jeg ble oppmerksom på en svært interessant satsing på velferdsteknologi og telemedisin i UK som rulles ut i disse dager . Der skriver hun at:

"I was very pleased to read recently about the promising results of a programme in the UK which shows the enormous potential if we integrate ICT into health care more deeply. The figures from the study are incredible: showing telehealth, used correctly, can deliver a 20% reduction in emergency admissions, 14% reduction in bed days, an 8% reduction in tariff costs and an incredible 45% reduction in mortality rates. That’s impressive stuff. Imagine what this could mean if we could do it at European level."

Satsingen i UK handler dels om bruk av teknologi i hjemmebasert eldreomsorg, noe vi gjerne omtaler som velferdsteknologi eller omsorgsteknologi i Norge. På engelsk kaller de det telecare. Det handler blant annet om bruk av teknologier som fallsensorer, GPS, døralarmer, timeplaner som varsler om avtaler osv., ting som gjør det lettere å klare seg hjemme lenger for eldre mennesker. Jeg har blogget om dette flere ganger tidligere, blant annet i forbindelse med Velferdsteknologikonferansen i Trondhem i høst og Abelias Arena Ny Omsorg.

Men i tillegg til telecare er britene også opptatt av det de kaller telehealth, eller remote healthcare. Da handler det i tillegg om å bruke teknologi til  overvåke og behandle kronisk syke mens de bor hjemme, noe vi vel pleier å omtale som telemedisin i Norge. I den nye britiske satsingen er det tre millioner personer med blant annet diabetes, KOLS og hjertesykdommer som skal følges opp hjemme i stedet for å legges inn på sykehus eller sykehjem  The Telegraph bekriver satsingen slik:

"Three million people with conditions such as lung disease, heart failure, arthritis, and high blood pressure, will have machines installed in their homes to monitor their conditions and send results electronically to medics. (...) It is hoped that the NHS will save around £1.2 bn a year by caring for people in their own homes. Medical equipment worth an estimated £750m will be supplied by industry as the era of remote healthcare is expected to expand in the next ten to 15 years. It marks a step change in the way the NHS looks after the long-term sick with more care delivered in their homes rather than in hospitals."

Så kan man jo naturligvis hevde at dette er drevet frem av en budsjettkrise i UK og at man gjør det for å spare penger. Det er jo billigere å behandle kronisk syke hjemme enn på et sykehus. Det interessante er imidlertid at man har gjennomført et stort pilotprosjekt med 6191 pasienter som har fått prøve denne typen sensorer og telemedisinsk utstyr hjemme. Resultatet er at man i tillegg til å spare penger også oppnår et oppsiktsvekkende mye bedre helsemessig resultat for pasientene. The Independent beskriver det slik i sin artikkel:

"Early evidence from a trial in Kent, Cornwall and the London Borough of Newham indicates a 45% reduction in mortality - equating to 120 people still being alive who would otherwise have died. There were also significant reductions in emergency admissions (down 21%), planned hospital admissions (down 24%), visits to A&E (15%), days in hospital (14%) and "tariff" costs for treatment (8%). The trial involved 6,191 people in 238 GP practices and was the largest of its kind in the world so far. It focused on the long-term conditions diabetes, chronic obstructive pulmonary disease and coronary heart disease."

Jeg tror dette er et ganske godt eksempel på at økonomiske problemer og behov for å spare penger ikke nødvendigvis må føre til dårligere tjenester. Det kan også utløse innovasjon. Og det kan føre til at vi bruker både arbeidskraft, kompetanse og teknologi på smartere måter enn før. Dette britiske eksemplet viser også at man ikke bare kan spare seg til slike resultater, man må også investere en del i infrastruktur og teknologi først for å muliggjøre disse besparelsene.

For UK handler dette også om en næringspolitisk storsatsing. Britene ønsker å være verdensledende på telemedisin og hjemmebasert omsorg. Life science-sektoren i UK, som består av både helseteknologi, bioteknologi og legemidler, har i følge The Independent 160 000 ansatte i 4 500 bedrifter som omsetter for 50 milliarder pund. Den beste måten å sørge for at denne kunnskapsintensive industrien fortsatt er verdensledende er i følge statsminister David Cameron å sørge for at deres National Health Service (NHS) er ledende på innovasjon. NHS må i følge Cameron være "the fastest adopter of new ideas in the world". Det er ingen dårlig ambisjon for et offentlig helsevesen.

tirsdag 20. desember 2011

Toppmøte om teknologi og talentbehov

Les mer om toppmøtet på Abelias nettsider
Abelia inviterte til et veldig interessant toppmøte om ikt- og kunnskapsnæringens rolle 6. desember hos Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Instituttleder Morten Dæhlen har blogget om møtet og Teknisk Ukeblad har også skrevet en utmerket oppsummering om IT-toppmøtet og diskusjonen om teknologmangel. I forhold til dem er jeg litt sent ute med å skrive, men det var et møte som var så bra at det fortjener litt omtale selv om det har gått noen dager. Som Teknisk Ukeblad så utmerket formulerte det:

"Kun it-tinget på et godt år kunne ha konkurrert med toppsjefprosenten blant møtedeltakerne som stimlet seg rundt to langbord på et frokostmøte på UiOs nybygg ved Institutt for informatikk i Oslo denne uka." 

For Abelia var målet med denne samlingen tredelt. For det første så ønsket vi å få presentert resultater fra bransjestudiene i forskningsprosjektet Et kunnskapsbasert Norge (EKN) og som er spesielt relevante for it- og kunnskapsbedrifter. Torger Reve holdt en kort innledning der han snakket mest om rapporten Knowledge-based IT and software, men nevnte også om rapporten om Kunnskapsbaserte tjenester og En kunnskapsbasert finansnæring. Disse tre rapportene (en oversikt over alle rapportene og presentasjonene fra prosjektet finner man her) er et viktig kunnskapsgrunnlag for diskusjonen om hvordan vi skal innrette næringspolitikk og kunnskapspolitikk fremover. De nevnte næringene er helt avgjørende bidragsytere til modernisering og innovasjon i resten av samfunnet, ikke minst i de tradisjonelle norske eksportnæringene, men får generelt for lite oppmerksomhet i den politiske debatten om rammebetingelser og virkemidler.

For det andre ønsket vi å vise fram det nye praktbygget til Institutt for informatikk til en viktig gruppe ledere i it-bedrifter, offentlig sektor og noen andre store private bedrifter. Det har vært en ganske godt bevart hemmelighet at Institutt for informatikk (IFI) er UiOs største insititutt, de har vært spredd på masse ulike bygninger, men nå er de svært synlige og samlet i nye flotte lokaler. Morten Dæhlen deltok i diskusjonen med Torger Reve, Fornyingsminister Rigmor Aasrud og styreleder i Forskningsrådet Ingvild Myhre om hvordan vi kan satse bedre og riktigere på IT i årene som kommer.

Det ble også overlevert et felles dokument fra Universitetet i Oslo, NTNU og Sintef med fire konkrete forslag til satsinger på forskning og kompetanse, tiltak som Morten Dæhlen skriver om på bloggen sin. De fire tiltakene handler om høyere it-utdanning, lærerutdanning, it-forskning og såkornfond, og går rett til kjernen av det som er kompetanseutfordringen vår i Norge.

Og for det tredje ønsket vi å legge til rette for en samtale mellom noen av de viktigste aktørene, både i privat og offentlig sektor, som har en rolle når deg gjelder utfordringene vi står overfor. Det er utfordringer som er viktige for hele samfunnet og har betydning langt utover it-næringen, og de inngår også i regjeringens arbeid med en Digital Agenda for Norge. Et av temaene var som nevnt kompetanse, der ressurspersoner som professor Karen Helene Ulltveit-Moe (leder av utvalget bak utredningen om Kompetansearbeidsplasser - drivkraft for vekst i hele landet) statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet, Torbjørn Digernes, rektor ved NTNU og Hans-Henrik Merckoll i EDBErgogroup Consulting, supplert av mange andre deltagere i salen, kom med analyser og synspunkter på Norges kompetanseutfordringer og hva slags kompetanse vi vil trenge mer av i årene som kommer.

Et annet tema som ble diskutert mot slutten av møtet var modernisering av offentlig sektor. Der fikk vi god hjelp av blant annet skattedirektør Svein Kristensen, Hege Skryseth fra Microsoft og Kåre Hagen (han som ledet utredningen om Innovasjon i Omsorg) til å beskrive hvordan teknologi og innovasjon kan bidra til å heve kvaliteten på offentlige tjenester og sørge for at vi utnytter kompetanseressursene og pengene mer effektivt. Blant temaene som kom opp i diskusjonen var hvordan man får til god ledelse av slike omstillingsprosjekter der man tar i bruk nye teknologiske løsninger.

Flere av deltagerne ga uttrykk for at det er et behov for slike arenaer der man kan diskutere rammebetingelser mer overordnet og snakke om både erfaringer og fremtidige behov tvers av bedrifter og sektorer. Vi trenger gode møteplasser der kunnskapsbedrifter og myndigheter møtes og lytter til hverandres behov. Det er derfor grunn til å tro at det blir flere slike møter framover.

mandag 19. desember 2011

Farewell, earthlings

The Economist, 17. juni 2000
Kim Jong Il var på forsiden av en helt klassisk utgave av The Economist i juni 2000. Overskriften da var "Greetings, earthlings", og lederartikkelen den gang handlet om at presidenten i Sør Korea hadde reist til Nord-Korea på et historisk besøk, med et visst håp om normalisering av forholdet mellom landene som formelt fortsatt er i krig.

Om mulig har det bisarre regimet i Nord Korea blitt enda merkeligere siden samtalene i 2000, de har både prøvesprengt atombomber, senket et krigsskip og skutt raketter over grensen, så noen forsoning har det slett ikke blitt. Siste krangel har handlet om et 30 meter høyt juletre som kristne i Sør Korea har satt opp ved grensen og som har ført til at talsmenn for Nord Korea har truet med "unexpected consequensences", noe som i denne konflikten godt kan handle om militære mottiltak.

På en måte, som dessverre har gått hardt ut over befolkningen, har Nord-Korea gjort verden en stor tjeneste. De har stått i spissen for et stort eksperiment der et land rett og slett er blitt delt i to, en kapitalistisk del og en kommunistisk del, slik at man kan se forskjellen. I den ene delen har man praktisert demokrat og markedsøkonomi og i den andre har man praktisert ettpartistat og planøkonomi. De to delene snakker samme språk, har samme etnisitet og kultur og har såvidt jeg vet omtrent de samme forutsetningene fra naturens side. Alt er likt bortsett fra det politiske og økonomiske systemet. Slik at man kan måle effekten av og sammenligne levestandard og velferd mellom to ulike økonomiske systemer.

Øst-Tyskland prøvde noe av det samme eksperimentet fra 1945 til 1989, men Nord Korea har gjort oss den tjenesten å forlenge eksperimentet sitt 20 år lengre, langt inn i kunnskapssamfunnet og informasjons- og kommunikasjonsteknologiens tidsalder. En tid der kull- og stålproduksjon betyr enda mindre og innovasjonsevne og omstillingsevne betyr mer enn på 80-tallet. Resultatet av dette koreanske politiske eksperimentet er sjokkerende klart. I det kapitalistiske Sør-Korea er kjøpekraftjustert BNP pr innbygger rundt 30 000 US dollar, i det sosialistiske Nord-Korea er den anslått til 1 800 US dollar. Det ene systemet leverer med andre ord en velstand til befolkningen som i gjennomsnitt er 17 ganger større pr innbygger enn det andre.

Eksperimenter som dette er selvfølgelig forkastelig rent forskningsetisk og har påført innbyggerne i Nord-Korea enorme lidelser, men slike hensyn tar ikke kommunistiske ettpartistater. Og som nevnt har bivirkningen vært at det på en effektiv måte har skremt mange andre land vekk fra ideen om å gjøre noe lignende. Men nå burde det være mer enn nok empiri. Vi vet godt hva som fungerer og det er all grunn til å tro at Nord-Korea kan få til det samme som Sør Korea bare de skifter økonomisk system. Vi får håpe at bortgangen til Kim Jong Il vil føre til endringer og at den hardt prøvede befolkningen snart kan få ta del i den samme velstanden som deres naboer i sør.

Og for den som måtte lure: Dagens kommentar i The Economist om Nord-Korea har overskriften Farewell, earthlings.

lørdag 17. desember 2011

Katolikker og presidentvalgkamp

Nine days that changed the world
Newt Gingrich, den republikanske presidentkandidaten som leder i meningsmålingene foran det første nominasjonsvalget, ble katolikk for tre år siden. Tidligere tilhørte han den største protestantiske kirken i USA, The Southern Baptist Convention. En del av forklaringen på denne konverteringen kan nok være at Gingrich sin tredje kone Callista har vært katolikk hele livet, og det er sannsynligvis ikke helt enkelt å skille seg to ganger og holde på støtten fra kirken.

En artikkel i New York Times i dag går litt dypere inn i denne materien og hevder at Gingrich ikke har gjort dette bare av bekvemmelighet, men at han både åndelig og intellektuelt føler en sterk tilhørighet, spesielt til den konservative retningen pave Johannes Paul II stod for. Gingrich har blant annet laget en film om Johannes Paul II sitt besøk i Polen i 1979 Filmen heter Nine days that changed the world og er laget av Newt og Callista sammen.

Hos Gingrich Productions kan man for øvrig kjøpe både filmer, bøker og barnebøker med et politisk budskap. Callista Gingrich har blant annet skrevet barneboken Sweet Land of Liberty der elefanten Ellis guider barna gjennom USAs historie. Og Newt har, slik presidentkandidater bør, skrevet flere bøker, både om aktuelle politiske saker, om Lincoln og borgerkrigen og om guds betydning for mennene som skapte USA.

stiller naturligvis New York Times spørsmålet om hvordan Gingrich som er så konservativ kan være katolikk når de mest kjente katolske politikerne i USA har vært liberale demokrater, med Kennedy-familien i spissen. Og svaret de gir er blant annet:

"But Mr. Gingrich represents a new kind of Catholic, one very different from the Kennedys, who were Democrats, political liberals and cradle Catholics shaped by the Irish immigrant church. To a Kennedy-era Catholic, divorce was a sin, labor unions were a virtue and anti-Catholic bigotry was a staple in many Protestant circles. Mr. Gingrich is a culture wars Catholic for whom the church seems a logical home for conservative Republicans. Generations removed from the Kennedy years when Catholics predictably voted Democratic, this is a new era in which conservative Catholics and evangelical Protestants have joined forces in what they see as a defining struggle against abortion, same-sex marriage and secularism."

Republikanernes første nominasjonsmøte er 3. januar i Iowa, en stat med et tungt innslag av evangeliske kristne. Det blir spennende å se hvem de liker best av mormoneren Mitt Romney, libertarianeren Ron Paul og den nyskilte og nylig omvendte katolikken Gingrich. Meningsmålingene viser at dette kan bli svært jevnt.

torsdag 15. desember 2011

Eurokrisen beskrevet gjennom forsider

The Economist har hatt 13 forsider om eurokrisen siden mai 2010, noen av dem helt klassiske. De første het Acropolis Now. den siste så langt var Is this really the end? i slutten av november 2011. Underveis har det vært forsider som If Greece goes... og Be afraidHer kan man bla seg igjennom alle disse 13 forsidene (trykk "next" for å bla):



Også denne uken er det en lederartikkel om eurokrisen, med tittelen "A comedy of euros", der undertittelen er "Britain had a bad summit, but the euro zone had a worse one". Budskapet er ikke spesielt optimistisk:

"Once again Europe’s leaders have failed to solve the euro crisis. The new treaty could easily be killed by the markets or by its rejection in one or more euro-zone country. The EU has suffered plenty of disappointing summits without the sky falling in—a good many of them in the past year. But unlike the marathon dispute over a new constitution, the euro is in a race against time because markets are pushing countries to insolvency. As investors and voters lose faith, the task of saving the single currency grows harder. Sooner or later, the euro will be beyond saving."


onsdag 14. desember 2011

EU vil gjøre offentlige data til gull

EU-kommisjonen la mandag denne uken frem en svært omfattende pakke med tiltak for å sikre at ulike offentlige data blir tilgjengeliggjort og gjenbrukt, og ikke blir liggende bortgjemt i databaser som ingen har tilgang til. Dette er data som kan brukes til å utvikle nye og innovative tjenester og som derfor kan ha stor verdi både for borgere og næringsliv.

Fordi skattebetalerne allerede har betalt for innsamlingen av disse dataene er det som hovedregel ingen grunn til at man skal betale en gang til for å bruke dem. Jonathan Gray i The Guardians Datablog beskriver EUs pakke slik:

"The announcement contained some very strong language in support of open data. Open data is the new gold, the fertile soil out of which a new generation of applications and services will grow. In a networked age, we all depend on data, and opening it up is the best way to realise its value, to maximise its potential."

Han har helt rett i at det er et uvanlig fargerikt og kraftig språk i EU-kommisjonens pressemelding. Teksten i pressemeldingen åpner slik:

"The Commission has launched an Open Data Strategy for Europe, which is expected to deliver a €40 billion boost to the EU's economy each year. Europe’s public administrations are sitting on a goldmine of unrealised economic potential: the large volumes of information collected by numerous public authorities and services. 

Pressemeldingen fortsetter med å beskrive hva EU skal gjøre. Det er tre ulike typer tiltak som skal gjennomføres. For det første skal EU-kommisjonen gå foran med et godt eksempel og tilgjengeliggjøre egne data gratis. For det andre skal det utvikles et såkalt "level playing field" i EU for offentlige data, noe som i praksis vil bety en harmonisering av regelverket i alle medlemslandene. Og for det tredje skal EU bruke 100 millioner euro på å forske frem og utvikle bedre teknologier for datahåndtering. I pressemeldingen heter det:

The strategy to lift performance EU-wide is three-fold: firstly the Commission will lead by example, opening its vaults of information to the public for free through a new data portal. Secondly, a level playing field for open data across the EU will be established. Finally, these new measures are backed by the €100 million which will be granted in 2011-2013 to fund research into improved data-handling technologies. These actions position the EU as the global leader in the re-use of public sector information. They will boost the thriving industry that turns raw data into the material that hundreds of millions of ICT users depend on, for example smart phone apps, such as maps, real-time traffic and weather information, price comparison tools and more."

Det er flott at EU skal åpne opp sine databaser og bruke penger på teknologiutvikling, men det aller viktigste her er den skjerpingen av regelverket som kommisjonen foreslår. Det vil skje gjennom at det foreslås en del endringer i EU-direktivet fra 2003 som regulerer viderebruk av offentlige data. Direktivet er en del av EØS-avtalen og gjelder derfor også i Norge, og eventuelle nye EU-regler vil også gjelde i Norge. Prinsippene EU-kommisjonen foreslår innlemmet i direktivet er svært tydelige og gode, og fortjener å bli sitert i sin helhet fra pressemeldingen:
  • Making it a general rule that all documents made accessible by public sector bodies can be re-used for any purpose, commercial or non-commercial, unless protected by third party copyright;
  • Establishing the principle that public bodies should not be allowed to charge more than costs triggered by the individual request for data (marginal costs); in practice this means most data will be offered for free or virtually for free, unless duly justified.
  • Making it compulsory to provide data in commonly-used, machine-readable formats, to ensure data can be effectively re-used.
  • Introducing regulatory oversight to enforce these principles;
  • Massively expanding the reach of the Directive to include libraries, museums and archives for the first time; the existing 2003 rules will apply to data from such institutions.
Det er interessant at kommisjonen er helt tydelig på prinsippet om at retten til gjenbruk av offentlige data gjelder både privat og kommersiell bruk, at det ikke er lov til å ta mer betalt enn marginalkostnaden som utløses av den enkelte overføringen av data og at tilgjengeliggjøring betyr å gjøres data tilgjengelig i et håndterbart og maskinlesbart format. EU krever dessuten et regulatorisk tilsyn for å sikre at prinsippene blir overholdt av myndighetene.

Olav Anders Øverbø har skrevet om Ny EU-offensiv for offentlige data på bloggen Vox Publica. Der har han også lenket til de relevante EU-dokumentene og forslagene til direktivendringer. Dette er ting som er foreslått av EU-kommisjonen og må gjennom både EUs råd og EU-parlamentet for å bli vedtatt. Men det er som sagt gode prinsipper som foreslås og egentlig ingen grunn til til at myndighetene må vente på at EU skal behandle det ferdig før en gjør mer for å tilgjengeliggjøre offentlige data her i Norge.

mandag 12. desember 2011

Thomas Friedman om kunnskapsklynger

Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer om globalisering, innovasjon og politikk i New York Times og nå i helgen hadde han en kommentar med noen glitrende refleksjoner om hva som må til for å skape fremtidens arbeidsplasser.

Utgangspunktet for kommentaren er presidentvalget i USA og hvordan det i økende grad er slik at presidenter bare har 100 dager hvert fjerde år, før neste kongressvalgkamp begynner, på å iverksette fundamentale endringer. Da gjelder det å prioritere de rette tingene,og i følge Friedman handler det nå om å skape nye kunnskaps-arbeidsplasser. Han siterer Harvard-økonom Laurence Katz som sier at "We are having three jobs crises at once":

Første krise handler om lavere etterspørsel etter varer og tjenester i kjølvannet av finanskrisen, noe som gjør at færre blir ansatt. Andre krise springer ut av den første og handler om at høy langtidsledighet skaper ytterligere problemer fordi stadig flere mister kontakten med arbeidslivet og trenger mer hjelp for å komme tilbake. Tredje krise handler om at arbeid som fantes før forsvinner på grunn stadig raskere endringer i kjølvannet av globalisering og ny teknologi:

"The third jobs crisis flows from the merger of globalization and the I.T. revolution. The president described it in his Kansas speech: “Steel mills that needed 1,000 employees are now able to do the same work with 100 employees, so layoffs too often became permanent, not just a temporary part of the business cycle. ... Today, even higher-skilled jobs, like accountants and middle management can be outsourced to countries like China or India.”.

Hva er så svaret på disse tre utfordringene? Thomas Friedman mener at det handler om å stimulere de arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden. Det er ikke lenger slik at Ford eller General Electric kommer til byen og bygger en fabrikk som trenger 25 000 arbeidere. Den typen fabrikk består i dag av roboter som produserer varer, i tillegg til noen få hundre ansatte. Fremtidens arbeidsmarkedsregioner må posisjonere seg som "kunnskapsklynger", steder som trekker til seg mange innovative bedrifter, i all hovedsak små og mellomstore bedrifter med behov for kreative kunnskapsmedarbeidere. De stedene som får til samspillet mellom høyere utdanning, forskning og næringsliv og lykkes i å være attraktive for den type talent som det kunnskapsbaserte arbeidslivet er avhengig av, studenter, kunnskapsarbeidere, forskere og entreprenører, vil lykkes best:

"We need to think of the future middle class as being generated not by factories “but by hubs,” argues Katz. These are networked urban areas like Austin, Silicon Valley and Raleigh-Durham, where people learn, imagine and create value rapidly by combining universities, high-tech manufacturers, software/service providers and highly nimble start-ups that collaborate and compete to invent things that make people’s lives more entertained, productive, healthy, educated and comfortable. The knowledge workers in these hubs will be the big profit generators."

Thomas Friedman skriver om hva neste amerikanske president må prioritere de første hundre dagene for å få orden på konkurranseevnen og veksten i USA. Men jeg tror dette må være oppskriften en regjering må følge de første hundre dagene uansett hvor i verden den befinner seg. Det handler om å investere i utdanning, forskning, infrastruktur og kompetanse, det som er mest avgjørende for om et land lykkes økonomisk.

lørdag 10. desember 2011

- We are with Europe, not of it

Et nytt og smertefullt høydepunkt i britenes forhold til EU er nådd når britene nå legger ned veto mot endringer i EU-traktaten. Det virker også som om Sverige, Ungarn, Tsjekkia, og muligens også Finland, må ha tid til å konsultere hjemme før de bestemmer seg, og kanskje andre også, men de er i hvert fall med i EU-prosessen. Britene har valgt å gå alene, noe særlig Tyskland og Frankrike er rasende over. Britenes selvbilde for tiden virker omtrent som den mye siterte og legendariske overskriften i The Times, som muligens aldri har stått på trykk i virkeligheten: "Fog in the Channel, the continent cut off".

Nå er det første gang britene har gått så langt som å legge ned veto mot en traktat, tidligere har de nøyd seg med å forhandle fram unntak, som de John Major fikk  i Maastrich-traktaten i 1991, eller budsjettrabatten Margaret Thatcher forhandlet fram i 1984 som gjør at britene bidrar mindre til EUs felles budsjett enn de andre store landene. Denne gangen har de blokkert en traktat, noe som gjør at de øvrige må lage en ny juridisk konstruksjon uten UK.

The Guardian trakk i en kommentar på fredag linjene tilbake til mellomkrigstiden, den tidlige etterkrigstiden og Winston Churchill for å forklare både britenes og det konservative partiets problemer med Europa. Churchill var en stor europeiske leder som arbeidet hardt for sterkere europeisk integrasjon Til tider også for noe han kalte "a United States of Europe". Men heller ikke Churchill mente at UK selv skulle tilhøre kjernen i denne unionen, de skulle være med Europa, men ikke være Europa. Michael White i The Guardian beskriver det slik:

"...these ambiguities were personified by the speeches and attitudes of the party's greatest hero, Winston Churchill. The liberator of Europe is claimed by both sides of the Euro-schism that has played a decisive role in wrecking the last three Tory premierships – Major's, Thatcher's and Heath's – and claimed with good reason. Even before Hitler seized power in 1933, Churchill's fertile mind had toyed with ideas of a federal alliance of the continent's five big states plus four looser confederations. His offer of full Franco-British Union in the dark days of 1940 did not die when France (Gaullist and Vichy versions) spurned it. Federalism remained fashionable – the Manchester Guardian supported it – so that when in Zurich in 1946 Churchill (by now in opposition) called for a United States of Europe he was widely applauded. But did he see Britain as part of Europe? Sometimes yes, sometimes no. "We are with Europe, not of it," he would sometimes explain."

Det er ikke sikkert alle regjeringssjefene i EU som gir uttrykk for sinne over britenes veto er så misfornøyde som de gir inntrykk av. Et EU med 27 land, som kommer til å bli ytterligere utvidet med Kroatia snart, kan ikke leve med at alle skal være med på alt i lengden. Både motstand i befolkningene og ulike grader av økonomisk utvikling taler for at man må enten åpne for et"Europa i to hastigheter" eller et "Europa a la carte". Det at britene tvinger fram en diskusjon om dette kan være nyttig for flere, og det kan være behagelig at man selv slipper å få skylden.

torsdag 8. desember 2011

Tiden det tar å doble inntekten

Fra The Economist/McKinsey
The Economists blogg Graphic Detail, som hver dag har en ny graf om noe viktig her i verden, har i dag en virkelig godbit av en interessant graf. Den viser hvor mange år det tar å doble inntekten sin i ulike land.og bygger på historiske data om økonomisk vekst fra McKinsey Global Institute.

Den øverste fremstillingen viser når og hvor lang tid det tok å øke BNP pr person fra 1300 US dollar til 2600 US dollar i noen utvalgte land. Først ute var Storbritannia, der denne reisen skjedde fra tidlig på 1700-tallet mens landet hadde 9 millioner innbyggere. Doblingen av BNP tok hele 154 år. USA startet samme dobling rundt 1820 da landet hadde 10 millioner innbyggere og det tok 53 år. I Japan startet prosessen i 1910 da landet hadde 48 millioner innbyggere og det tok 33 år.

Både Storbritannia, USA og Japan hadde industrielle og økonomiske løft som preget hele verden den gang det skjedde. Marx og Engels ble så påvirket av det de oppfattet som store og fundamentale endringer i England at de laget en ny politisk ideologi for å forklare det. Men som vi ser av grafen var dette ganske langsomme saker som omfattet ganske få mennesker i forhold til det vi nå ser i Kina og India. Kinas dobling omfatter over en milliard innbyggere, startet omkring 1980 og tok 12 år. Indias dobling av BNP pr innbygger handlet om 800 millioner mennesker da den startet i 1990 og tok 16 år. Veksten fra 1300 til 2600 US dollar pr innbygger i dag går med andre ord veldig mye fortere og handler om vanvittig mange flere personer.

Den andre grafen illustrerer en litt annen side av det samme og viser hvor raskt neste dobling av levestandarden vil komme i ulike land, med utgangspunkt i 2011-nivået. I Japan, USA, Tyskland og UK vil det ta 23-27 år, noe som er raskere enn under den industrielle revolusjon. Sør Korea, som allerede ligger nær Tyskland og UK i BNP pr innbygger vil bare bruke 14 år på neste dobling. Men den virkelig raske veksten kommer i Kina og India, som begge har godt over en milliard innbyggere nå. Kina vil bruke bare syv år og India vil bruke ni år på fordoble befolkningens inntekter nok en gang. Det er et tempo og en kraft i dette som verden aldri tidligere har sett maken til.

onsdag 7. desember 2011

Gir Big Bang Theory flere fysikkstudenter?

The Big Bang Theory går på TV Norge på hverdager kl 18 og er et av de morsomste programmene på TV for tiden. Serien handler om to forskere ved California Institute of Technology, Sheldon som driver med teoretisk fysikk og Leonard som driver med eksperimentell fysikk. De har stadig besøk i leiligheten av romfartsingeniøren Howard og astrofysikeren Rajesh. Nerdefaktoren er meget høy og det er mye fysikkhumor, Sheldon er for eksempel i en av episodene utkledd som Dopplereffekten i en Halloweenfest hos nabo Penny.

De fire setter dessuten sin ære i å kunne alt om ulike science fiction- og tegneseriehelter, særlig Star Trek, noe som inkluderer det å kunne snakke språket Klingon . Som en kan forvente er kunnskapen om fysikk, teknologi og andre typiske nerdeting betydelig høyere enn evnen til å håndtere praktiske gjøremål og relasjoner til mer normale personer. Det oppstår derfor en hel del morsomme hendelser i møtet med den virkelige verden utenfor, blant annet i forhold til naboen Penny som jobber som servitør. Hun er både pen, hjelpsom og har stor praktisk sans, men er ikke veldig interessert i verken teoretisk eller anvendt fysikk.

Denne serien har blitt veldig populær både i og utenfor USA, og i følge en artikkel i nettutgaven til The Guardian nylig er det slik at interessen for å studere fysikk har økt merkbart i UK etter at The Big Bang Theory kom på TV:

"According to the Higher Education Funding Council for England (HEFCE), there was a 10% increase in the number of students accepted to read physics by the university admissons services between 2008-09, when The Big Bang Theory was first broadcast in the UK, and 2010-11. Numbers currently stand at 3,672. Applications for physics courses at university are also up more than 17% on last year. Philip Walker, an HEFCE spokesman, said the recent spate of popular televisions services had been influential but was hard to quantify."

Også i videregående skole (A-levels) har fysikk blitt langt mer populært enn før. Men jeg tillater meg å tvile på om TV-serien kan ta en spesielt stor del av æren. Det har vært en trend i flere land, også i Norge, at realfagenes popularitet har tatt seg litt opp etter å hva vært helt på bunnen rundt 2005. Vi ser det på søkningen til både ingeniørfagene og til de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene ved universitetene. Dersom det er slik at en underholdende TV-serie som The Big Bang Theory har bidratt litt til denne veksten i interessen for realfag er det flott, men den må nok dele æren med flere tiltak som har vært satt inn for å få flere unge til å velge realfagsutdanninger.

mandag 5. desember 2011

Herman Cain var inspirert av Pokémon

Amerikansk presidentvalgkamp er morsomme saker og årets versjon har allerede inneholdt en bra dose med fargerike kandidater og merkelige utspill. Mest utradisjonell av alle har nok Herman Cain vært, med erfaring fra Burger King og Godfather's Pizza, og veldig glad i å strø om seg med imponerende og visjonære sitater. Den eneste i det republikanske feltet som har vært i nærheten av å ha Barack Obamas formuleringsevne.

Men nå når han har trukket seg innrømmer han at inspirasjonen til noen av disse store talene har kommet fra ganske overraskende kilder. En formulering Herman Cain har brukt i flere av sine taler er:

"Life can be a challenge,
life can seem impossible, 
it's never easy when there is so much on the line.
But you and I can make a difference.”

På pressekonferansen lørdag der han trakk kandidaturet innrømmet Cain det flere bloggere og folk på YouTube har påpekt lenge, at disse linjene ikke stammer fra "a poet" slik han har hevdet og heller ikke fra en eller annen OL-sang i år 2000, men derimot fra Pokémon - The Movie 2000 der Donna Summer, den gamle discodronningen, sang "The Power of One". Det er naturligvis mange steder man kan hente inspirasjon, men Pokémon er nok blant de mer originale inspirasjonskildene i amerikansk politikk. I videoen under kan man følge Donna Summer og Herman Cain linje for linje:


Horizon 2020 lansert av EU

Norges Forskningsråd om Horizon 2020
EU-kommisjonen lanserte i uken som gikk Horizon 2020, den nye store felles satsingen på forskning og innovasjon som skal avløse det 7. rammeprogrammet. Horizon 2020 er på i alt 80 milliarder euro og skal løpe fra 2014-2020, en periode på syv år. Pressemeldingen fra EU-kommisjonen kan leses her. Og her kan man lese mer om hva EU-kommisjonær Máire Geoghegan-Quinn sa da hun lanserte planene.

80 milliarder euro er mye penger og dette nye rammeprogrammet for forskning er betydelig større enn de 50 milliardene som ble satt av til dagens rammeprogram. Pengene skal fordeles på tre hovedinnsatsområder:

For det første skal EU støtte fremragende vitenskap. 24,6 milliarder euro skal gå til tiltak som løfter kvaliteten på europisk forskning til et verdensledende nivå, blant annet gjennom støtte til European Researh Council, investeringer i "Future and emerging technologies", bygging av ny forskningsinfrastruktur og tiltak som fremmer forskeres mobilitet og karrièreutvikling.

For det andre skal EU fremme industrielt lederskap. 17,9 milliarder euro skal brukes på tiltak som skal gjøre Europa til en mer attraktiv region for investeringer i forskning og innovasjon. Områder som prioriteres er informasjonsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi romfartsteknologi. Innenfor dette innsatsområdet er man også opptatt av å få økt tilgangen på privat risikokapital og å støtte innovasjon i små bedrifter med et høyt vekstpotensial.

Tredje område kaller kommisjonen sosiale utfordringer og her skal det brukes 31,7 milliarder euro. Seks konkrete nøkkelområder er prioritert. Det er helse og eldrebølge, matsikkerhet, sikker og ren energi, smart grønn transport, klima og ressurseffektivitet og inkluderende, sikre og innovative samfunn.

EU er denne gangen svært opptatt av å kutte ned på skjemavelde og byråkrati når det gjelder forskningsprogrammene. Alle som har vært involvert i EU-forskning vet at det er nokså komplisert, så forenklinger vil være svært velkomne. EU er også opptatt av at dersom Europas attraktivitet og konkurransekraft skal økes igjen, må de lykkes bedre med å få flere produkter og tjenester fra idestadiet og inn i markedet. Det er også en overskrift i pressemeldingen som heter "Reversing the brain drain", der det heter at:

"Horizon 2020 will attract talent from around the world and retain great researchers in Europe by building on initiatives to boost Europe's research and innovation facilities and performance. The European Research Council (ERC) will increase efforts to attract top research talent from outside Europe. This body is already helping to retain and attract leading researchers who might otherwise have pursued their careers in the US or elsewhere."

Det er fristende å tenke at med alle problemene EU opplever for tiden med gjeldskrise og europroblemer så stopper alt annet opp til det er løst. Men slik har det aldri vært i EU. Samarbeidet på andre områder går bemerkelsesverdig uforstyrret videre, slik at det i årene som kommer ikke blir mindre, men en mye større satsing på forskning og innovasjon enn før.

søndag 4. desember 2011

Hvordan man stanser en asteroide

Hvordan stanser vi egentlig en diger asteroide som har kurs rett mot jorden og truer med å utslette alt liv på planeten vår, slik dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden? Den gang var det en asteroide med en diameter på 10 kilometer, men også langt mindre asteroider som farer rundt i verdensrommet kan gjøre enorm skade dersom de treffer oss. Astronomen Phil Plait har svarene i denne videoen på nettstedet TED.com:


De som har sett filmen Armageddon vil kanskje protestere og si at den beste løsningen er å skyte opp en romferge eller to lastet med en borerigg og et team med boremannskap ledet av Bruce Willis som kan bore et hull som er stort nok til å plassere en atombombe. Som Phil Plait forklarere i foredraget er det ikke nødvendig å verken lande på asteroiden eller sprenge den, det er tilstrekkelig å kollidere med den slik at den dyttes ut av kurs. For å få til dette er det aller viktigste å vite at den kommer i god tid i forveien slik at man har nok tid til å planlegge et mottiltak.

lørdag 3. desember 2011

Afrika kommer

Det er en leseverdig såkalt briefing, en litt lengre artikkel, om Afrika i denne helgens The Economist. For noen år siden var slike gjennomganger av den økonomiske og politiske situasjonen i Afrika ganske dystre saker som handlet om fattigdom, korrupsjon, krig og mangel på økonomisk vekst. Slik er det heldigvis ikke lenger. Afrika er den delen av verden der den økonomiske veksten er sterkest for tiden:

"Even after revising downward its 2012 forecast because of a slowdown in the northern hemisphere, the IMF still expects sub-Saharan Africa’s economies to expand by 5.75% next year. Several big countries are likely to hit growth rates of 10%. The World Bank—not known for boosterism—said in a report this year that “Africa could be on the brink of an economic take-off, much like China was 30 years ago and India 20 years ago,” though its officials think major poverty reduction will require higher growth than today’s—a long-term average of 7% or more."

Noen av landene er hjulpet av høye råvarepriser, men noe av det mest interessante er at råvarenes andel av økonomien er på vei ned i mange land, mens handel og tjenester er i vekst. Det som i følge denne artikkelen er de to viktigste driverne av denne nye veksten er teknologi og politisk stabilitet. Teknologi, særlig i form av mobiltelefoner. På et kontinent som er berømt for sine forferdelige veier og dårlige transportinfrastruktur betyr det mye at det nå er 600 millioner mobiltelefoner i bruk, flere enn i både USA og Europa. Teknologi bidrar også til å bekjempe sykdommer som malaria og Aids, som forkorter mange liv.

Dessuten er som nevnt økt politisk stabilitet en viktig faktor, ikke i den forstand at det er fred og demokrati over alt, langt i fra, men det er betydelig bedre enn under den kalde krigen da USA og Sovjetunionen utkjempet mange mange av sine konflikter via sine representanter i Afrika. Det gjorde at mange inkompetente, brutale og til dels ganske bisarre diktatorer ble beskyttet mot demokrati og reformer. I dag er det ikke så lett for en leder å gjemme seg bort når det kommer spørsmål om hva man gjør for å utvikle infrastruktur, investere i utdanning og øke landets produktivitet.

torsdag 1. desember 2011

The world of social media 2011

Her er en kort video fra Videoinfographics som viser hvor enorme sosiale medier har blitt globalt på kort tid. To minutter og 45 sekunder tettpakket med fakta :



Det er i følge videoen blitt 800 millioner mennesker i verden som har en Facebookside mens det er 750 millioner mennesker som eier en bil. Minst like interessante er tallene for videobruk. Videoene på YouTube er siden starten for litt over seks år siden blitt sett på 700 milliarder ganger. Hver time legges det til 35 timer ny video. På 60 dager legges det ut mer video på YouTube en de tre store amerikanske TV-nettverkene har produsert i løpet av 60 år.

onsdag 30. november 2011

Fra en ung leges hverdag

Helsesektoren har en hel del utfordringer, og noen av dem handler om at en sliter litt i møtet med det digitale. Løsninger vi tar for gitt ellers finnes ikke nødvendigvis på et sykehus. For oss utenforstående er det ikke spesielt lett å skjønne hva problemet egentlig er. Når man leser helsesektorens egne strategidokumenter eller regjeringens stortingsmeldinger finner man mange store ord om ikt, men det er ikke helt lett å forstå hvordan det vil forandre hverdagen til pasienter eller ansatte. Hvordan er egentlig legenes arbeidsprosesser? Hvordan kan ikt bidra til at helsepersonell kan gjøre en bedre jobb? Og hvordan kan dette bidra til at pasientene får det bedre?

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av slike spørsmål, enten de er ledere i helsesektoren, pasienter, pårørende, it-leverandører eller politikere, å ta en titt på bloggen Medisiner - fra en ung leges hverdag, bøker og blader. Bloggen tilhører lege og høyskolelektor Martin Aasbrenn som  har mange gode refleksjoner, forslag og spørsmål han deler med sine lesere om hverdagen som  lege i norsk helsevesen.

Det var da jeg leste en post på denne bloggen at det gikk opp for meg at flere av de kommunikasjonskanalene vi andre bruker hele tiden både privat og på jobb, som epost, sms og direktemeldinger, ikke eksisterer for sykehusleger. De bruker calling eller telefax for å kommunisere med hverandre, for eksempel når en fastlege må konferere med en spesialist ved et stort sykehus. I et innlegg med tittelen "Bør callingen pensjoneres?" skriver Aasbrenn blant annet:

"Vil verdens siste personsøker i daglig bruk befinne seg et sted i helsevesenet i Skandinavia? Jeg kvier meg ofte for å calle opp andre leger, fordi jeg vet hvor irritert jeg selv kan bli av avbrytelser for problemstillinger som ikke haster. Å måtte løpe til nærmeste telefon flere ganger under en viktig pasientsamtale for å motta beskjeder som godt kunne ventet et par timer føles som elendig organisering. Mange av beskjedene som kommer på callingen passer å besvare innenfor en halvtimes tid. Privat bruker jeg SMS til sånt. På andre arbeidsplasser kan slike meldinger gå som korte e-poster."

Disse problemstillingene rundt upraktiske og utdaterte løsninger for kommunikasjon og et ønske om mer moderne verktøy i jobben er en gjennnomgangsmelodi i flere innlegg. I et innlegg nettopp skrev han "Det føles merkelig å skulle sende en cd-rom med taxi for å frakte informasjon". For noen dager siden skrev han et innlegg med tittelen "Ønskeliste" som lister opp fem enkle ønsker for fremtiden:

"1) Datamaskiner der man kan komme til journalsystemet på tre sekunder, ikke fem minutter
2) Et system for bilder og video (røntgen, ekko, skopibilder etc) som går på tvers av helseregioner og responderer like raskt som noe på YouTube
3) Et meldingssystem for kontakt med andre spesialiteter og fastleger (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av dagen
4) Mest mulig som metadata - for innovasjon av ting vi ikke klarer å tenke oss nå
5) Et meldingssystem for kontakt med pasienter (med videovedlegg ved behov) der man svarer i løpet av uka og får ordentlig betalt for det."


Jeg tror det er viktig at noen som kjenner dette fra innsiden og har tanker om hva som kan gjøres, formulerer slike klare råd. Bloggen til Aasbrenn har også mye nyttig informasjon og lenker til andre kilder, som for eksempel en liste, riktignok fra 2010, over andre norske leger som har egne blogger. Her er det blant annet lenke til  bloggen til Hege Gjessing, president i Den Norske Legeforening og Maria Gjerpe som har Norges mest kjente lege- og pasientblogg. I en annen post har han laget en liste over norske leger på Twitter. Det er kanskje litt rart at det ikke finnes slike oversikter over leger og andre helseaktører i sosiale medier andre steder, for eksempel hos helsebiblioteket.no, Kunnskapssenteret eller Helsedirektoratet, men det jo bra at noen tar ansvar.

tirsdag 29. november 2011

Krise, teknologi og arbeidsplasser

Jeg kom nylig over boken Race Against the Machine, en av de beste bøkene jeg har lest om sammenhengen mellom krise, teknologi og arbeidsplasser. Eller for å si det på en litt annen måte: Hvorfor jobbene forsvinner i USA og Europa når den økonomiske veksten avtar, men ikke ser ut til å komme tilbake igjen i samme antall når økonomien vokser.

Boken kom nå i høst, er svært kort og er skrevet at to økonomer ved MITs Sloan School of Management, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Brynjolfsson er også leder av  MIT Center of Digital Business. De har også en egen blogg om boken med innlegg og lenker til debatter som har kommet i etterkant. I første del av boken beskriver forfatterne tre ulike forklaringer på årsakssammenhengen mellom kriser og ledighet. Tre teorier som også tildeler informasjonteknologien svært ulike roller:

Første forklaring er at krisen er en syklisk krise og at det ikke er noe annet mystisk med den høye ledigheten enn at den skyldes at økonomien ikke vokser fort nok. Dette er syn som blant annet Paul Krugman forfekter i sin faste spalte i New York Times. Her har ikke teknologien noen spesielt positiv eller negativ rolle, det handler først og fremst om å få hjulene i gang og få opp veksten slik at arbeidsplassene kan komme tilbake.

Andre forklaring er at problemene med å komme ut av ledigheten skyldes stagnasjon, det vil si en langsiktig nedgang i evnen til å øke produktiviteten gjennom innovasjon. En sentral talsmann for denne skolen er økonomen Tyler Cowen som i 2010 skrev boken The Great Stagnation. Tilhengere av denne teorien er opptatt av at innovasjonstakten var høyere før, at USA har nådd et "teknologisk platå" og at den eneste måten man kan skape flere jobber og løfte levestandarden igjen er å øke innovasjonstakten. En variant av denne teorien er at det ikke er USA som har stagnert, men Kina, India og andre fremvoksende økonomier som har økt tempoet og tatt igjen USA på viktige områder, slik at USA og Europas relative posisjon er svekket.

Tredje forklaring snur den andre forklaringen på hodet og hevder at det ikke er for lite, men "for mye" teknologiutvikling og innovasjon som er problemet når det gjelder sysselsetting. Det trengs færre arbeidere til å produsere varer og tjenester fordi maskiner jobber raskere, gjør stadig flere oppgaver og øker produktiviteten i økonomien. Den mest kjente varianten av denne forklaringen er boken "The End of Work" som Jeremy Rifkin skrev i 1995 og som argumenterte med at særlig utviklingen av datamaskiner og software bidrar til å redusere behovet for arbeid.

Rifkin skrev sin bok med et nokså pessimistisk utgangspunkt, det er jo nokså dystert dersom mennesker blir plassert på sidelinjen av maskiner og ikke trengs i arbeidslivet lenger. Men selve teknologiutviklingen kan også snus til en mer optimistisk visjon. Det er jo bra at vi produserer mer med mindre ressurser og at maskiner tar over de tyngste og kjedeligste oppgavene slik at mennesker kan brukes der de trengs mest, til å være kreative og innovative. Nedsiden for den enkelte og for samfunnet er at noen blir skjøvet ut av arbeidslivet og at dette igjen kan skape større ulikhet og sosiale spenninger. Det løser vi ikke ved å bremse innovasjonstakten eller ved å la være å ta i bruk teknologi, men ved å investere i kunnskap og kompetanse slik at de fleste kan delta.

Brynjolfsson og McAfee bruker resten av boken på å forfølge denne optimistiske versjonen av den tredje forklaringen, dels ved å beskrive hvordan vi bare har sett begynnelsen av en akselerert teknologiutvikling, dels ved å forklare hvilke motsetninger i samfunnet som kan øke som et resultat av dette og dels ved å beskriver ulike politiske tiltak som gjør at arbeidskraft og teknologi kan jobbe bedre sammen (race with the machine) i stedet for at vi skal løpe om kapp med maskinene (race against the machine).

Det kan ofte være vanskelig å fatte hvor raskt informasjonsteknologien egentlig utvikler seg. Et sted i boken skriver forfatterne at:

"It also seems that software progresses at least as fast as hardware does, at least in some domains. Computer scientist Martin Grötschel analyzed the speed with which a standard optimization problem could be solved by computers over the period 1988-2003. He documentet at 43 millionfold improvement, which he broke down into two factors: faster processors and better algorithms embedded in software. Processor speeds improved by a factor of 1000, but these gains were dwarfed by algorithms, which got 43 000 times better over the same period."

Boken bruker også en del plass på å minne om at slik eksponentiell vekst kan virke svært beskjeden den første tiden, fordi utgangspunktet er så veldig lite, før det tar av helt. Derfor undervurderer vi lett teknologien så lenge den ikke kan gjøre komplekse ting som å spille sjakk, oversette språk eller kjøre biler. Men med enda en fordobling som gir enda kraftigere maskiner og software som kan gjenkjenne komplekse mønstre, forandrer dette seg. Flere av oppgavene mennesker gjør kan overtas av teknologi, men noen typer kompetanse er vanskeligere å automatisere bort enn andre, noe som skaper andre typer ulikhet i samfunnet enn før.

Siste del boken handler om strategier for å møte denne utfordringen. Forfatterne minner om at mulighetene for entreprenørskap og innovasjon tross alt er langt større enn før med en så rask teknologisk utvikling. Men det handler om å gjøre de riktige tingene. For samfunnet er det viktig å investere nok i utdanning og kunnskap, slik at flest mulig kan henge med og utnytte de nye mulighetene teknologien gir. Det er også viktige å legge til rette for mer entreprenørskap. For virksomheter handler det om mer innovasjon:

"How can we implement a "race with machines" strategy? The solution is organizational innovation: co-inventing new organizational structures, processes and business models that leverage ever-advancing technology and human skills. Joseph Schumpeter, the economist, described this at the process of "creative destruction" and gave entrepreneurs the central role in the development and propagation of the necessary innovations. Entrepreneurs reap rich rewards because what they do, when they do it well, is both incredibly valuable and far to rare."

Dette er som nevnt en kort og ganske lettlest ebok, som koster bare $ 6,89 hos Amazon, men som tross sin beskjedne lengde både har mye informasjon og er forbilledlig analytisk.

mandag 28. november 2011

Slutten for euroen?

Nok en gang var det mye stoff i The Economist denne helgen om mulig sammenbrudd i eurosonen - inkludert en forside, en lederartikkel, en artikkel om Angela Merkels avventende holdning og en litt lengre gjennomgang av hele eurokrisen med tittelen Beware of falling masonry. Artikkelen er en grundig og temmelig skremmende gjennomgang av hva eurosonens problemene består i akkurat nå, og hva som vil skje dersom det ikke blir gjort noe. For som The Economist skriver:

"...the threat of a disaster does not always stop it from happening. The chances of the euro zone being smashed apart have risen alarmingly, thanks to financial panic, a rapidly weakening economic outlook and pigheaded brinkmanship. The odds of a safe landing are dwindling fast."

Hva er så problemet? The Economist beskriver trusselen som et slags trehodet troll, der hvert av de tre problemene er ille nok i seg selv, men det at de kommer samtidig og henger sammen gjør det så mye vanskeligere å håndtere. Første problem er de økonomiske utsiktene i EU der den økonomiske veksten nå er i ferd med å forsvinne. Kanskje er det allerede resesjon, en resesjon som i så fall vil bli forsterket av alle innstrammingstiltakene regjeringene må gjøre i 2012:

"...there are signs that the euro zone’s economy is heading for recession, if it is not there already. Industrial orders in the euro zone fell by 6.4% in September, the steepest decline since the dark days of December 2008. A closely watched index of euro-zone sentiment, based on surveys of purchasing managers in manufacturing and services, is also signalling contraction, with a reading of 47.2: anything below 50 suggests activity is shrinking. The European Commission’s index of consumer confidence fell in November for the fifth month in a row."

Andre problem er statsgjeld som må refinansieres fortløpende av hvert enkelt EU-land i tiden som kommer. Renteutviklingen de siste dagene kan tyde på at dette ikke vil bli helt enkelt, selv Tyskland slet med å plassere 6 milliarder Euro med nye 10-årige statsobligasjoner for noen dager siden. Da kan det bli riktig ubehagelig når Italia skal refinansiere betydelig høyere beløp tidlig neste år. The Economist skriver:

"Italy has €33 billion of debt coming due in the final week of January and a further €48 billion in the last week of February (see chart 3). Since bond investors are turning their noses up even at offerings from thrifty Germany, the odds against Italy’s being able to raise the money it needs early next year are uncomfortably short."

Tredje og kanskje største problem hvis den negative utviklingen eskalerer er at kreditt fra bankene tørker inn, slik det skjedde i forbindelse med Lehmann-kollapsen i USA høsten 2008. Nye regler gjør at europeiske banker må rekapitaliseres våren 2012, for å bli mer solide. Det er i og for seg en god ting, men dersom det ikke er et marked som vil skyte inn ny kapital utenfra må bankene i stedet redusere sine utlån for å nå kravene. Noe som vil føre til at det blir mye vanskeligere å få lån for næringsliv og andre som trenger nye lån og bidra til ytterligere kontraksjon i økonomien. 

Men det kan også bli verre enda raskere. Fordi summen av europeiske bankers utlån er større enn summen av innskuddene, er man avhengig av et system med tilgang på både kort og lang kreditt, blant annet i form av at bankene har mulighet til å låne penger av hverandre:

"In aggregate, European banks’ loans exceed their deposits, so they rely on wholesale funds—short-term bills, longer-term bonds or loans from other banks—to bridge the gap. But investors are becoming warier of lending to banks that have euro-zone bonds on their books and that can no longer rely on the backing of governments with borrowing troubles of their own. Long-term bond issues have become scarce and American money-market funds, hitherto buyers of short-term bank bills, are running scared. Banks are frantically shedding assets both to raise cash and to ration their capital in order to meet European Union minimum capital-adequacy targets by next June."

Tyskland insisterer fortsatt på å unngå løsninger, for eksempel i form av lånegarantier fra den europeiske sentralbanken, som innebærer at de må ta en stor del av regningene til land som ikke holder huset sitt i orden. Det er forståelig, men hvis Tyskland ønsker å redde euroen kan de ikke mene dette særlig mye lenger. Noen må snart gi seg.

søndag 27. november 2011

Kunnskapskanalen

I en bloggpost på sin rektorblogg fredag skrev rektor Ole Petter Ottersen om hvordan Kunnskapskanalen på NRK 2 forrige lørdag hadde flere seere enn World Cup på skøyter på samme kanal tidligere på dagen. Selv om skøyter har havnet noe i skyggen av andre idretter de siste årene, er det interessant at denne type satsinger på formidling av forskningsbasert kunnskap får gode seertall på TV, i dette tilfellet 27 000 personer en lørdag ettermiddag.

Kunnskapskanalen er et samarbeid mellom NRK og de fleste universitetene og noen av høyskolene i Norge. Intermedia ved UiO koordinerer samarbeidet og produserer mange av disse programmene, blant annet serien Etter 22. juli. Men det er flere som bidrar, blant annet har Universitetet i Stavanger en serie med Forsker-standup, små forelesninger på 15 minutter holdt i sosiale omgivelser om spennende forskningsområder, som for eksempel om svarte hull hos Newton og Einstein eller om nanotoksikologi.

Så kan man selvsagt stille spørsmål ved om tradisjonell TV med kanaler og sendeskjema er rett distribusjonsform for dette, eller om ikke nett-TV er vel så interessant. I motsetning til et skøyteløp, som du gjerne vil se når det faktisk pågår, er det jo ikke like viktig å se en forelesning om svarte hull eller nanotoksikologi akkurat samtidig som andre ser det Tilgang til arkivet er viktigere enn direktesendingen. Stoffet er helt ypperlig til fordypning når det passer deg, ikke når det står på TV-programmet. Men det er uansett flott at NRK satser på dette også på vanlig TV, tallene viser jo at det er interesse og det en bra måte å gjøre det kjent, men mange av disse produksjonene kommer etter hvert til å bli sett av betydelig flere på Nett TV enn på  vanlig TV hvis man passer på å gjøre det enkelt å finne fram til og navigere i Kunnskapskanalen på nett.

Som en illustrasjon av potensialet nettet har når det gjelder kunnskapsformidling kan det nevnes at topp 3 kanaler på YouTube Edu nå er:

1. Khan Academy, 2871 videoer og 7 395 146 visninger
2. National Programme for Technology Enhanced Learning i India, 5534 videoer og 6 331 941 visninger
3. UC Berkeley, 2929 videoer og 5 224 805 visninger.

Det er store tall. Av disse er det den indiske satsingen som er et samarbeidsinitiativ mellom flere aktører innenfor høyere utdanning og ligner mest på Kunnskapskanalen. Det er en storsatsing fra den indiske regjeringen som involverer flere av de beste universitetene i India, seks Indian Institutes of Techlology, i Mumbai, Dehli, Guwahati, Madras, Kanpur, Kharagpur og Roorkee, samt Indian Institute of Science i Bangalore. Et annet eksempel er Virtual University of Pakistan som har lastet opp hele 6668 videoer og er sett av 1,5 millioner. Jeg tror dette er gode eksempler på at dette ikke først og fremst handler om å lage mer interessante TV-programmer, men om hvordan video over internett vil forandre høyere utdanning.

torsdag 24. november 2011

Norges Statskalender fikk sitt "iTunes-moment"

Alle vet hva som skjedde med CD-salget da digital nedlasting av musikk ble enkelt og billig, ikke minst i den legale og brukervennlige varianten som kom i form av iTunes Music Store i 2003. Og senere i form av neste digitale trinn, streamingtjenester som Spotify og Wimp.

For bokbransjen kan the iTunes moment tidfestes ganske nøyaktig til lanseringen av Amazon Kindle, for Store Norske Leksikon var det Wikipedia. For andre bransjer er tidspunktet kanskje litt vanskeligere å tidfeste nøyaktig, men alle skjønner at nyheter, rubrikkannonser og telefonkataloger på papir og film på DVD har møtte noen nye digitale utfordringer. Det vil si det er ikke nødvengvis det digitale i seg selv som er utfordringen, CD og DVD er også digitale, men de nye disruptive forretningsmodellene som endrer måten vi kjøper tjenester og innhold.

Jeg tror ikke det bare er medie-, kultur og innholdsbransjene som er utsatt for dette, stort sett alle vil på ulike måter oppleve at kombinasjonen av digitalisering og disruptiv innovasjon endrer spillereglene radikalt i deler av verdikjeden sin. Noen ganger klarer de etablerte aktørene å selv stå for denne innovasjonen, ved å kannibalisere sin egen virksomhet slik Schibsteds Finn.no gjorde med avisenes rubrikkannonsemarked, men veldig ofte betyr radikalt nye forretningsmodeller at de gamle dominerende aktørene blir erstattet av nye.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette i dag var en pressemelding som gikk ut i går fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet om at Norges Statskalender legges ned fra nyttår. Vedlagt pressemeldingen er det sendt ut et leserinnlegg fra statsråd Rigmor Aasrud der hun minner om bakgrunnen og den ærefulle historien Norges Statskalender har hatt. Statskalenderens historie er en fremragende beskrivelse av hvordan ny teknologi har vært tatt i bruk i ulike epoker etter starten1814. Jeg siterer:

"Da Norge fikk sin grunnlov i 1814 hadde den nye staten og de som jobbet der, behov for en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen. Dette forenklingsgrepet, hvor informasjon om statens kontorer og medarbeidere ble samlet på ett sted, fikk navnet ”Norges statskalender”. Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel ble redaktør, og første utgave kom  i 1815. Nye utgaver av kalenderen kom de neste tiårene med to til fire års mellomrom. Siden opprettelsen i 1814 har statskalenderen endret seg i takt med tidens behov. Et viktig år i statskalenderens historie er 1869 da redaktør Carl Christian Conrad Ruge fornyet statskalenderens visuelle uttrykk og lesbarhet ved å gå bort fra gotisk skrift. 

En ny fornying finner sted under Torleif Gundem, som var redaktør for ti årganger fra 1975.  Elektronisk databehandling, maskinell tekstbehandling og offset i stedet for blysats ble nå tatt i bruk. Helge Hammerstad som overtok som redaktør i 1985, sørget for ytterligere brukervennlighet. Statsinstitusjonenes ansatte ble nå oppført alfabetisk og ikke kronologisk (altså etter ansettelsestidspunkt) til glede for brukerne. Arvid Brundtland tok over stafettpinnen fra Hammerstad i 1997 og sørget for at internett ble tatt i bruk som en publiseringskanal."

Som en skjønner er dette en viktig del av norsk historie. I 197 år har staten tatt ansvar for at befolkningen hadde en oversikt over hvem som gjør hva i statsadministrasjonen, et viktig demokratisk prinsipp. Nå er det plutselig slutt fordi Statskalenderen ikke var nødvendig lenger.

Problemet har ikke vært internett i seg selv, Norges Statskalender var på internett allerede i 1997, tidligere enn mange andre. Den har dessuten vært oppdatert kvartalsvis og hatt en forretningsmodell på nett som fungerte,  i hvert fall en stund. For 515 kroner har du kunnet kjøpe trykt versjon og for 615 kroner får du tilgang på web i et år, begge deler levert av Kommuneforlaget. Problemet er at ingen lenger har behov for den. Alt som står der finner du på nettet helt gratis. 

Noen kunne kanskje blitt fristet til å holde tilbake opplysninger om hvem som gjør hva i staten for å maksimere salget av Norsk Statskalender, men da hadde man i så fall glemt hele målsettingen med denne publikasjonen. I dagens samfunn ville det være helt uakseptabelt om man ikke kunne finne fram til offentlig ansatte uten å kjøpe en bok eller tilgang til lukkede nettsider. Det er en holdning også andre eiere av offentlige data, som ikke blir gjort offentliggjort tilgjengelig gratis, burde merke seg. Mange møter sitt iTunes moment uansett, men det er ofte enklere om man husker hva målsettingen var, og ikke tviholder på et fysisk format eller en betalingsmodell som ikke lenger leverer det den opprinnelig skulle.