Regjeringens forenklingsstrategi for næringslivet

Regjeringen la før sommerferien frem en ny strategi som skal gi næringslivet en enklere hverdag, med overskriften "Enklere, mindre, bedre".  Den har sneket seg litt under oppmerksomhetsradaren for mange, tror jeg, for den kom i slutten av juni, i skyggen av stortingsinnspurt og Fotball-VM.

Selve dokumentet er kort, på under 20 sider, og er spartansk utformet, uten ordenlig forside og et eneste bilde, figurer, grafer, og ikke engang en riksløve. Her har man ikke kastet bort statens penger på pynt. Eller kanskje den måtte ut før den var helt ferdig, også tekst, gjennomføringsbeskrivelser og plassering av ansvar kan tyde på at det ikke ble helt ferdig.

Men et forord fra nærings- og fiskeriminister Cecilie Myrseth er der, riktignok uten andre statsråder som medavsendere slik det ellers gjerne pleier å være når flere statsråder må samarbeide. Og selv om strategien ikke virker helt ferdigtenkt, og hvordan man rigger seg for å jobbe med denne type organisatorsk, juridisk og digital kompleksitet ikke kommer så klarat frem, så er det flere interessante erkjennelser her som det blir spennende se hvordan tas videre. For å ta det i tur og orden, fra hva som har vært før, til hva som skal gjøres nå:.

Forenklingenes evolusjon

Den nye regjeringensstrategien er ikke den første forenklingsstrategien i historien, og også den sittende regjeringen har jobbet med forenklinge før. Men den nye strategien bryter med en 15 år lang tradisjon ved at den ikke inneholder et tallfestet kronemål for hvor mye næringslivets kostander skal ned. Første slike kronemål kom under Stoltenberg II i 2011 og lovet 10 milliarder i årlige besparelser for næringslivet innen 2015. Norge hadde fått en annen regjeringen i 2015, men den videreførte besparelsesambisjonene, og la på enda mer. Solberg-regjeingen kunne derfor fortelle at besparelser på 17 milliarder kroner for næringslivet ble nådd i 2017. 

Regjeringen publisert rapporter om disse tiltakslistene, om hva som ble gjennomført, og hvordan det summerer seg opp til de millardbeløpene som var lovet. Her er rapporten for 2011-2017 som redegjør for 17 milliarder i besparelser, og her er her er rapporten for 2017-21 som redegjør for ytterligere 10,7 milliarder i besparelser for bedriftene. Det er lange lister med tiltak, til dels små beløp, og noen store, og den siste rapporten er hele 5 milliarder av de 10,7 milliardene noen mer eller mindre gode anslag på tidsbesparelser på grunn av flere suksessive forbedringer i AltInn. Så, litt smått og stor om hverandre, og litt ulikt presisjonsnivå.

Så må det også nevne at disse tallene gjelder besparelser knyttet tiltakene i rapporten, ikke summen av alle rapporteringsbyrder for næringlivet. Nye rapporteringsbyrder og lovkrav til bedriftene, knyttet til for eksempel hvitvaskingsregelverk, GDPR, åpenhetslov, likestillings- og diskrimineringslovverk er nevnt som i rapportene som noe som øker rapporteringsbyrden, men de er ikke regnet på. Så når ulike regjeringen sier de har forenklet for et tallfestet beløp, men små og mellomstore bedrifter likvel klager på at de opplever mer byråkrati, og at rapporteringsbyrden har blitt større, så kan den siste opplevelsen være helt riktig. Summen av byrder kan ha økt, til tross både noen gode tiltak og gode intensjoner.

Ambisjoner som ikke ble nådd: 2021-25

Når vi så kommer til Støre-regjeringen ambisjoner om å forenkle vekk ytterligere 11 milliarder i kostnader for bedrfitene innen 2025, så forteller den siste rapporten om Forenknlingsarbeidet for næringslivet 2021-25 at slik ble det ikke. Målet som ble fastsatt i regjeringsplattfomen fra Hurdal ble ikke nådd. Rapporten etter 4 års innsats har funnet forenklinger som summerer seg til bare 7 milliarder kroner, men da har den tatt inn både tiltak som ikke var med i planen, og ting som ikke ennå er gjennomført, som 1 milliard spart med obligatorsk bruk at e-faktura i privat-privat transaksjoner. Obligatorisk efaktura er sikkert et bra tiltak av hensyn til både kriminalitetsbekjempelse og sikkerhet, men det er strengt tatt ikke en forenkling, men et nytt pålegg til næringslivet. 

Det er også interessant å lese i den siste rapporgen hvordan tiltak under Kommunaldepartementet, som forenklinger av prosesser for plan og bygg, og tiltak under Samferdselsdepartementet, som digitale informasjonstjenester og Vegportalen, har fått større plass i foreståelsen av hva forenklinger for næringslivet handler om. Når de mest bedriftsnære tjenestene, som regnskap, revisjon, selskapsetablering, meldinger om selskapshendelser osv allerede er digitaliserert, og vi har forlengt har forlatt det papirbaserte på andre områder, så slipper vi opp for tiltak der vi erstatter papirbaserte rapporteringsprosesser med nye digitale tjenester som gjør akkurat det samme, men raskere. 

Når vi slipper opp for enkle forenklinger må vi gå løs på ting som er vanskeligere, og vanskelige ting i forholdet mellom myndigheter og næringsliv er det mer enn nok av. Men det krever andre måter å jobbe på, fordi det er mer komplekst. Det kan være lovverk som overlapper og ikke henger sammen. Det kan være innrapporteirng av samme opplysninger flere steder, eller at det man innrapporterer strengt tatt ikke brukes til noe, og kan fjernes. Eller det kan være å legge til rette for digitale økosystemer og tjenester om gjør det mulig å automatisere innrapporteringer ved å hente data direkte fra fagsystemer, eller å bruke data som allerede er delt i andre sammenhenger. 

Digitale øksystemer og deling av data

Det kan høres enkelt ut, men i en offentlig forvaltning er det ikke uten videre enkelt å edle data på tvers av sektorer og nivåer, eller å bygge digitale løsninger som virker på tvers. Og selv om det er mulig rent teknisk, er det ikke nødvedigvis enkelt juridisk, organisatorsik eller budsjettmessig. Lover og budsjetter styres av sektorer. 

I en urolig verden med klimaendringer, sikkerhetsutfordringer og organiserert kriminalitet er det dessuten mange ting politikere tenker at de ønsker å regulere mer, og skal man regulere mer, og føre mer tilsyn, så må man stille krav til virksomhetene om å opplyse om ulike ting. Slik at de kan legges i offentlige registre. For hvert nye problem som skal løses kan vi få krav om å lage et nytt offentlig register. Hva med et bærekraftsregister, et kundekontrollregister , eller et materialforbruksregister? 

Brønnøysundregistrene har i dag 17 registre, og kan sikkert lage enda flere hvis de får mer penger. Men et nytt register for hvert nye samfunnsproblem er neppe veien å gå. Og i hvert fall ikke hvis mye av denne informasonen allerede finnes i andre registre, eller i bedriftens it-systemer, og blir delt med leverandører, partnere og banker. Da er jo ikke utfordringen å utvikle nye rapporteringsløsninger og registre, men å automatisere datainnhenting og deling av det som allerede finnes, og sørge for at de som trenger data som allerede finnes kan få tak i den. Men hvordan gjør man det? Og hva koster det? Og er det på toppen mulig å skape noen verdier for næringslivet og samfunnet av å ha disse dataene i delbar form?

Når problemet ikke lenger er at den enkelte prosess er manuell og papirbasert, men at lover og forskrifter har overlappende eller motstridende krav, at samme begrep har ulik betydning i ulike lover, at det er for dårlig koordinerte tilsyn og mangelfull datadeling mellom tilsynsmyndighetene, at det er dårlig datakvalitet i registrene som gjør at informajonen ikke kan brukes, eller rett og slett at man ikke har tid til å følge opp all den informasjonen man faktisk har, hva da? Vel, det er den type redefinering av retningen og virkemidlene en ny forenklingsstrategi må komme med. Og den må tydeliggjøre hvem som tar ansvaret for å rydde opp.

Fra plikt til flyt: Strategi 2026-29

Og da er vi tilbake til den nye forenklingsstrategien. Gir den oss dette moderniserte blikket på hvordan utfordringsbildet og løsningsmulighetene ser ut? Og beskriver den et målbilde, noen prioriteringer og noen ansvarsplasseringer som bidrar til en realistisk og farbar vei for å faktisk få det til? Det man kan kalle en strategi?  

Svaret er vel perspektivet og analysene er blitt mye bedre, mens det som handler om hvem og hvordan det skal gjennomføres ikke er så lett å få tak på. Litt om begrepene og overskriftene. Strategien bruker begrepene "enklere, mindre, bedre" på forsiden og i et forord fra næringsministeren, der enklere handler om at det skal bli enklere å drive bedrift når vi får effektiv dataflyt og automatisert behandling av data. Det skal bli mindre kostander for bedriftene i form av rapporterings- og etterlevelseskostnader. Og bedre handler om at myndighetene må bli bedre til å sørge for at opplysninger som allerede er delt fra bedriftene må kunne brukes vider av myndighetene.

En annen vel så viktig overskrift og forklaring på hva strategien ønsker å oppnå finnes i rapportens underkapittel "Fra plikt til flyt", et begrep som som forklarer problemforståelsen regjeringen legger til grunn, og som jeg tenker er en god retningsbeskrivelse. Der sier dokumentet at:

"For å øke produktiviteten og konkurranseevnen til norsk næringsliv vil regjeringen samarbeide med næringslivet om et langsiktig målbilde for å øke automatiseringsgraden i bedriftene og forbedre samspillet mellom næringslivets og myndighetenes systemer. Målbildet, som benevnes «Fra plikt til flyt», vil ta utgangspunkt i de byggesteinene som er på plass eller under innføring – blant annet pliktig digital bokføring og digitale virksomhetslommebøker – og identifisere nødvendige tiltak. 

Aktuelle tiltak som støtter opp under automatisering, kan være videreutvikling av standarder, insentiver for økt bruk og deling av data fra offentlig sektor. Sentralt i et slikt målbilde er også muligheten for at opplysninger kan kontrolleres mot flere kilder i nær sanntid, og at revisjonsspor kan følge med, noe som reduserer muligheten for manipulasjon og svindel. Dermed blir effekten ikke bare forenkling, men også forebygging av økonomisk kriminalitet. 

På enkelte områder kan det være mulig at rapporteringen bortfaller helt, selv om myndighetene fortsatt har behov for informasjonen. Et eksempel er at myndighetene henter informasjonen direkte fra transaksjonsdata eller får direkte tilgang til særskilte data hos virksomhetene. Når digitale virksomhetslommebøker er etablert, vil myndighetene kunne hente informasjon direkte fra disse."

Digitale virksomhetslommebøker, Tilda og fagsystemer

Budskapet i "plikt til flyt"-analysen er at myndighetsrapportering kan være byrdefullt for bedriftene, og i noen tilfeller unødvendig, men at mye av det som gjøres i bedriftene med å samle inn, forvalte, aggregere og kvalitetssikre opplysninger gjøres uansett. Av den enkle grunn at virksomhetes egen ledelse, styre, bank, kunder, leverandører og eiere også trenger informasjon som gjør det mulig å ser bakover og planlegge fremover. Bedriftene har digitale systemer for å ivareta disse behovene, og det er disse dataene som uansett er utgangspunktet for å kunne drive med myndighetsrapportering. Statens strategi må derfor være å sørge for at dette ikke blir ekstraarbeid på toppen, men kan bygge på det som allerede finnes av data og digitale systemer. 

Strategien fremhver derfor standardiserte fagsystemer og samarbeid med fagsystemleverandørene til næringlivet for å komme videre. Det er bra. Dokumentet har også veldig tro på utviklingen av digitale virksomhetslommebøker gjennom nytt EU-regelverk som en bærer av ulike attester, sertifikater, kvalifikasjonsbevis, og rett og slett alt mulig av dokumetasjon på at man er lovlydig og ordentlig. 

Både digitale fagsystemer og digitale virksomhetslomebøker er bærere av virksomhetsdata, og kan tilgjengeliggjøre data åpent og automatisk mellom to parter som ønsker å dele, slik at det ikke er snakk om noen innrapporteirng, men at myndighetene selv henter data når den trenger dem. Så i sted for å si at nye offentlige registre skal løse alt, eller bruke av standardiserte fagsystemer skal løse alt, eller virksomhetslommebøker skal løse alt, så må disse tre måtene å oppbevare viktig informasjon på eksistere sammen i et mest mulig effektivt økosystem av data og tjenester. Den erkjennelsen er viktig.

Jeg synes også det er oppmuntrende at stategien har fått et eget kapittel 6 om "Bedre tilsyn" som beskriver gevinstene ved at tilsynsetatene deler data med hverandre og andre kontrollmyndighter, og viktighten av å bruke den felles datadelingsløsningen Tilda som verktøy for å tilgjengeliggjøre og dele data. Strategien sier at:

"Tilsynsmyndigheter skal i størst mulig grad benytte data som allerede er tilgjengelig i offentlige registre og digitale systemer, fremfor å kreve manuell innrapportering fra virksomhetene. Der digitale data gir tilstrekkelig informasjon, skal antall fysiske tilsynsbesøk reduseres. Automatisert datafangst skal bidra til at tilsynsmyndigheten er bedre forberedt og at tilsynene blir mer målrettede når fysiske besøk likevel er nødvendige. For næringslivet selv er det verdifullt å få tilgang til egne tilsynsdata i Tilda for å kunne dokumentere regelverksetterlevelse overfor sine kunder og forretningspartnere på en effektiv og troverdig måte."

 Det uforløse i strategien

Så er dessverre ikke alt i orden fordi det er skrevet en ny strategi og selv om mye som står der er godt tenkt. Det kan nesten virke som noen ga opp da strategien skulle beskrive hva man faktisk gjør for å oppnå den koordingen og styringen som kreves for å nå ambisjonene. En digital strategi som forenkler for bedriftene ved å legge opp til å hente dataene der de finnes, og ikke gjennom tradisjonell rapportering, er ikke gratis for staten. Den forutsetter at staten er organiserert slik at dette er mulig å få til, og det krever at det tilrettelegges for et digitalt økosystem som kan hente data og forvalte en helt annet type digital dataflyt.

Knappere økonomiske rammer gjør at det verken er penger eller kapasitet nok til å gjøre alt samtdig heller, så en eller annen prioriteringsprosess må det også være, der tiltak som kan gi stor samfunnsmessig gevinst må prioriteres. Noen plan for en slik prioritering er det ikke i strategien. Det er riktignok fem indikatorer for hvordan effekten av forenklingene skal måles:

• Reduksjon i næringslivets samlede tidsbruk knyttet til rapporterings- og dokumentasjonskrav
• Reduksjon i antall rapporteringsplikter som leveres på papir
• Økning i antall automatiserte rapporteringer (maskin-til-maskin)
• Økning i gjenbruk av data
• Færre særnorske byrder sammenlignet med EU 

Men igjen av disse indikatorene er utstyrt med måleverdier, nullpunkt eller frister, så vi vet ikke akkurat hva som skal måles eller hvordan det skal måles. Det antydes at Oppgaveregisteret skal utpekes som hovedverktøy for denne målingen, men strategien slår fast at det da er snakk om et "oppdatert og mer komplett oppgaveregister", ikke det vi har nå. Når måleverktøyet mangler og det er ikke satt noen tidsfrist, noen ansvarlig eller noen prosess for å gjøre det, er det ikke lett å vite hvordan en suksess ser ut.

Forenklingsstrategiens foreløpige marsjordre for å arbeide med forenklinger er å gi departementene og etatene en del "aktivitetsplikter" når det gjelder å gjennomgå regelverk, sikre digitalt førstevalg i nytt regelverk, utarbeide interne forenklingsplaner og rapportere årlig på status og gevinster. Etatene skal modernisere prosesser, utvikle API-baserte tjenester, sikre deling og gjenbruk og identifisere overlappende krav. Det står ikke noe om når disse forenklingsplanene skal foreligge, hvem som skal godkjenne dem, hvor og hvordan de skal kommuniseres utad, eller hva man gjør hvis to sektorer lager planer som ikke lar seg forene. Hvem bestemmer når ansvar overlapper, eller når det er hull som ikke dekkes?

Ledelse og koordineringsanvar

Slik jeg forstår det er "Fra plikt til flyt" først og fremst å lage et fremtidig målbilde som ennå ikke finnes, men som skal utvikles i samarbeid med næringslivet, fagsystemleverandører og andre berørte. Berørte finnes det fryktelig mange av, både på myndighetssiden, der både stat og kommune må bidra til forenkling, men også i næringsliv, næringslivsorganisasjoner, og hos ulike digitale muligjørere og leverandører. Å lage et felles målbilde kan derfor ta lang tid. Vi får håpe det er tenkt på en fremdriftsplan for dette. Men en slik plan med aktiviteter og frister finnes ikke i forenklingstrategien.

Noe som er en god retning og ambisjon helt overordnet, risikerer derfor å bli lammet i gjennomføringsfasen dersom det ikke kommer en tydelig plassering av lederansvar og beskrivelse av rollene til de ulike som må bidra. Sannsynligivs må innsatsen også deles opp i noen håndterbare gjennomføringsbiter der man for eksempel skiller mellom hva som er nasjonale "fellesløsninger", det vil si digitale ressurser og løsninger som går på tvers av sektorer og bransjer og må styres fra et sentralt sted, og hva som best håndteres av de ulike sektorene og bransjene selv i utgangspunktet, men der man må ha noen koordineringsroller og sjekkpunkter.

Norsk offentlig forvaltning er sektorisert og byggesteinene i det digitale økosystemet er spredt, kanskje for spredt. I budsjettprosessen kjemper statsråder og etatsdirektører for sine egne satsingsforslag, men det er ikke alltid lett å få øye på hvem som kjemper for fellesløsningene, eller som tar orkestratorrollen på toppen. Da Rikrevisjonen undersøkte måloppnåelsen når det gjelder statens tilrettelegging for deling og gjenbruk av data (Dok. 3:8, 2023–2024) slo de fast at det i dag ikke er et departement som har tatt styringsansvaret, eller en orkestratorrolle. Og at konsekvensen er at vi ikke når de høye politiske ambisjonene som er satt for verdiskaping og effektivisering gjennom datadeling.

Den rapporten fra Riksrevisjonen hadde også en bred omtale av Tilda, datadelingsløsningen for deling av tilsynsdate. Den beskrev mangelfull måloppnåelse for ambisjonen om å dele tilsynsdata digitalt fordi mange har anvar for hver sin bit, det vil si hver sine tilsyn, men det å bygge løsningene som gjør at man kan dele og gjenbruke data er ikke et tydelig ansvar hos noe departement. Og for få i sektorene tar ansvar for å dele sine data i et felles system. Da går vi glipp av både samfunnsgevinster og forenklingsmuligheter. Det samme gjelder forenklinger for næringslivet. Uten tydeliggjøring av hvordan arbeidet skal styres og koordineres ovenfra, og hvordan køen av ulike gode ønsker skal organiseres og finansieres, så er det stor fare for at den nye forenklingsstrategien bare blir et tilløp uten hopp.

Ishita Barua: Techbros

Jeg fikk endelig lest Ishita Baruas bok "Techbros" i sommer, en lærerik og svært dagsaktuell bok som favner ganske bredt, men men der hovedtemaet er hvordan vi i Europa, og også i Norge, er i ferd med å tape innovasjons- og forskningskonkurransen mot USA og Japan. 

Vi har færre startups, forsker mindre i næringslivet og har mindre såkorn- og venturkapital. Det er en opplevelse av mer reguleringer og byråkrati. Og så henger vi selvsagt etter når det gjelder utvikling av kunstig intelligens, der Anthropic, Open AI, Google og Nvidia er i ledelsen, sammen med flere kinesiske selskaper.

I tillegg til disse generelle bekymringene er Ishita Barua med sin sterke medisinske og teknologiske bakgrunn godt plassert til å løfte frem hvordan Europas lavere innovasjonstempo også gjelder for skjæringspunktet mellom helse og teknologi, der KI har en stadig mer sentral rolle i forskningen på nye legemidler, genetiske kartlegginger, medisinsk teknologi og andre helseinnovasjoner.

The Terrible Ten

Helt på slutten av boken, i nest siste kapittal, retter boken oppmerksomheten mot flere konkete hindringer som må fjernes for at europeisk globalt lederskap innenfor innovasjon skal være mulig. Europeisk næringliv må ha et regulatorisk rammeverk som fremmer og ikke sperrer mulighetene til å ta i bruk ny teknologi og forskningsbasert kunnskap i nye produkter. Ofte når næringliv snakker om dette høres det ut som slagord, sutring og omtrentligheter, men Ishita Barua er veldig konkret når hun trekker frem EUs 10 punkter de har døpt "The terrible ten ". Det er en liste med strukturelle forhold som gjør at Europa taper konkurransekraft mot USA og Kina og som de har bestemt seg for å gjøre noe med.

EUs "Terrible 10" har kommet opp som en oppfølging av Letta-rapporten og Drahgi rapporten, som også er godt beskrevet i boken, og handler om politikk. Politikk for å fjerne hindringer og få til den nødvendige omstillingen som trengs for å skape et mer konkurrasedyktig indre marked. Politikk for å ikke hindre innvason og nyskping. Dette må vi snakke mye mer om i Norge også, og derfor er det bra at boken er tydelig på at dette må til. EUs "terrible ten" beskriver at:

1. Det er for komplekse EU-regler. Ting som er godt begrunnet hver for seg har ledet til kompliserte og overlappende reguleringer som skaper kostnader, usikkerhet og barrierer, særlig for små og mellomstore bedrifter.
2. Det er en mangel på «eierskap» til det indre marked hos medlemslandene. Mange land er i praksis mer opptatt av å lage nasjonale særodninger enn av å bygge et sterkere felles marked.
3. Det er for kompliserte prosesser for å etablere og drive bedrift over landegrenser. Regler som kan hindre sekskaper å skalere opp og etablere seg i andre EU-land.
4. Mangelfull anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner. Tungvinte godgjenningsprosesser gjør at man mister talenter og ikke får tilgang til kompetansen man trenger.
5. Lange forsinkelser i fastsetting av nye standarder. Dette gir både større usikkerhet om hva som gjelder og fører til høyere kostnader.
6. Fragmenterte regler for emballasje, merking og avfall. Ulike krav fører til at bedrifter må produsere ulike versjoner for ulike land, også ulik emballasje og merking der produktene er like.
7. Utdaterte produktregler og ukoordinerte reaksjoner fra kontroll- og tilsynsorganer, som ugjør en risiko for bedriftene, samtidig som det er utilstrekkelig kontoll av tredjelandsprodukter.
8. Restriktiv og ulik nasjonal tjenesteregulering. Harmoniseringen av tjenester er fortsatt ikke godt nok ivaretatt i EUs indre marked, selv om tjenestesektoren er en stor del av Europas økonomi.
9. Byråkratiske prosedyrer for midlertidig grensekryssende arbeidstakere gjør de mindre attraktivt å tilby tjenester i andre EU-land.
10. Territorielle prisforskjeller som ikke skyndes forskjeller i lønnskostnader eller ulike reguleringer, men at leverandører begrenser leveransene til enkeltmarkeder.

Omnibus og forenkling

Det er konkrete ting som dette som gjør Ishita Baruas bok "Techbros" virkelig nyttig og god. Deler av den kan fungere som en slags sjekkliste når man skal gå løs på barrierer og hindringer, og finne ut om man har fått med seg alt. Undertittelen er riktignok "...og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon",  som antyder at dette med innovasjon også handler om følelser, holdninger og sinnelag. Og det mentale og emosjonelle er definitivt viktig i Ishita Baruas bok, men det hjelper ikke å bare ønske og ville ting litt mer enn andre. Rammevilkår for innovasjon handler om konkrete ting som må gjøres for å forbedre Europas og Norges konkurranseposisjon.

EU-kommisjonen har lanserte flere såkalte omnibus-forslag for å se helhetlig på forenklinger og av reguleringene på brede områder som bærekraftsrapportering og digitalisering. I tillegg til å fjerne rapporteringsbyrder, spesielt for små og mellomstore bedrifter, er det viktig å automatisere innrapporteringer der det trengs. Behovet for å forenkle og standardisere mer er også bakgrunnen for det såkalte 28. regime, et frivillig og felleseuropeisk regelverk som bedrifter kan velge å følge i stedet for fragmenterte nasjonale regelverk når de bygger bedrift. En raskere vei til skalering og vekst på tvers av landegrenser.

Her må jeg smette inn med en liten parentes om norske forhold. Nærings- og fiskeridepartementet la frem en ny forenklingsstrategi for en enklere hverdag for næringslivet i juni som burde vært enda bedre koblet på og begrunnet i  på EUs oppfølging av Draghi rapporten. Den norske strategien nevner EU flere steder, men først og fremst for å forklare at Norge helst ikke må ha enda dårligere rammevilkår enn EU. Det er jo bra, men det er litt rart at ikke Norge skal ha noen ambisjoner på vegne det indre markedet som helhet. Europas konkurransekraft mot USA og Kina er også vår konkurransekraft. Vi er jo tross alt medlem i EUs indre marked. Jeg tror jeg må komme tilbake til denne forenklingsstrategien fra regjeringen i et nytt blogginnlegg ganske snart.

Skalering og global vekst

Hva er det som gjør det så vanskelige å bygge en globalt ledende teknologibedrift fra Europa? For ekempel en vekstbedrift som bygget videre på helseforskning og helsedata, og det at Europa har mange av verdens ledende forskere og noen av verdens beste helsedata?  Her er Ishita Barua på sitt aller beste når hun forteller og analyserer ut fra sitt ståsted i skjæringspunktet mellom grunnforskningsfronten, innovasjon og produktutvikling basert på KI, og de store helseutfordringene. Hun har hatt gode samtaler med forskere og etablerere i både USA og Europa, beskriver gjennom eksempler hva som hindrer europeiske selskaper i å skalere.

Hun forteller om Demis Hassabis som etablerte KI-selskapet DeepMind i London i 2010, sammen med to medgrundere. De har hatt et svært høyt ambisjonsnivå på en rekke områder i forskningsfronten når det gjelder KI, ikke minst det å løse store helseutfordringer, og har utvilsomt lykkes godt med det forskningsmessige og teknologiske. Men for å få tilgang på den nøvendige kapitalen for å skalere raskt videre ble DeepMind kjøpt opp av Google i 2014. Det var ikke noen europeiske alternativer. Forskningsmiljøet er fortsatt i London, og blir satset på, i nye lokaler som kalles Plattform 37 ved Kings Cross jernbanestasjon, men eierskapet er i USA. I dag er de integrert i det som heter Google Brain

Demis Hassabis og hans kollega John M. Jumper i Google Deepmind delte en halv Nobelpris i kjemi i 2024 for bruk av KI i prediksjon av proteinstrukturer, en pris som ikke handler om KI-teknologi som sådan, men om et gjennombrudd innenfor biokjemi gjennom bruk av KI. Vinnerne har selv understreket betydningen av offentlgie helsedata for å lykkes med denne type helseforskning. Akkurat nå som vi hører om nye versjoner av Claude og Chat GPT omtrent ukentlig, og om koding og "cowork" og KI-agenter, er det fint med en bok som er så opptatt av anvendelsene og de samfunnsmessige gevinstene av å legge til rette for KI, ikke minst i helsesektoren som står overfor så store og viktige utfordringer, og der koblingen mellom forskning og anvendese må bli mye tettere.

Forholdet mellom grunnforskning og anvendelser i næringslivet 

Og her er det også grunn til å berømme Ishita Barua for å løfte frem viktige diskusjoner om brobygging mellom nyskjerrighetsdrevet grunnforskning og innovasjon i næringslivet. I en tid der avstanden tidsmessig mellom grunnleggende forskning i basisteknologier og anvendelser i næringslivet blir stadig kortere, og der de store tech-selskapnene investerer stadig mer i både egen FoU, og samarbeid med ledende forskningsmiljøer, er det helt påfallende hvor lite diskusjon vi har om dette i Norge. 

Den næringspolitiske debatten handler nesten ikke om rammebetingelser for forskning og innovasjon i det hele tatt. Derfor er det bra at Ishita Barua bruker denne boken til å løfte en diskusjon om hvordan denne koblingen mellom forsknig og næringlivsvekst henger sammen, og at den er blitt enda viktigere enn før. 

I Techbros vil man også finne en enkel firefeltstabell som kalles Pasteurs kvadrant, og ble introdusert av Donald Stokes i 1997 som et pedagogisk grep for å grovkategorisere ulike typer forskning og innovasjon. Den horisontale aksen handler om umiddelbar praktisk anvendelse og nytte. Den vertikale aksen handler om dette er en søken etter ny grunnleggende forståelse. I "Edisons kvadrant" nede til høyre finner man anvendt forskning som bygger på kjent kunnskap, men anvender den på nye og innovative måter. Mange bedrifter, også i Norge, har hatt stor suksess her, og det er ikke noe galt i det.

Det er heller ikke noe galt med den rent nyskjerrihetsdrevne grunnsforskningen som søker å komme frem til helt nye kunnskap, men uten noen umiddelbar utvikt til anvendelse, symbolisert av Niels Bohrs kvadrant. Mange gode forskere befinner seg der, og de beste høster heder og ære for sine vitenskapelige gjennombrudd selv om de praktiske anvendelsene er langt unna, om de kommer i det hele tatt.

Broen fra ny forskning til anvendelse

Utfordringen er opp i det høyre hjørnet, der det finnes noen bedrifter som har som virksomhetsmodell at de omsetter grunnleggende forskning til anvendbare produkter og tjenester. Ja, man er helt avhengig av tilgang til verdensledende grunnleggende forskning for å i tape konkurransen som har denne tilgangen. Slik er det for de som utvikler nye legemidler, nye materialer, nye energiteknologier og nye KI-modeller, der avstanden mellom grunnforskningen og næringslivets behov er kort.

Men hvordan bygger man denne broen? Er det universitetene som må ta et større ansvar for å sørge for å være nær de som skal bruke resultatene, og ikke bare publisere sine resultater? Eller er det næringslivet som i større grad må både finansiere og delta aktivt i grunnforskning? Eller er det kanskje behov for å bygge og utvikle noen egne miljøer som har et ben i hver leir, og behersker nettopp denne tosidige rollen der man både forstår hva det krever å være i forskningsfronten, men også forstår hva det krever å lykkes i globale markeder. 

Vi må sannsynligvis gjøre flere av disse tingene på en gang, og ikke noe av dette fremstår som spesielt enkelt. Særlig ikke i Norge der vi ligger svært lavt i forskningsinnsats som andel av BNP, der mange bedrifter har lite tradisjon for å ansette forskere og der også flere av universitetene kan bli bekymret når noen er opptatt av den økonomiske gevinsten av forskningsprosjektene. Ishita Barua skal ha ros for å etterlyser en klarere strategi for det hun kaller "innovasjonsmotivert basalforskning". La oss håpe at boken kan bidra til at en slik slik strategidiskusjon kommer i gang.

Disclaimer: Jeg har ikke kjøpt denne boken selv fordi jeg var så heldig å få den tilsendt fra forlaget. Med en veldig hyggelig personlig hilsen fra Ishita Barua. 

Lang musikk til lange feriedager (83)

Jeg har tidligere i sommer vært inne på hvordan denne musikkspalten inviterer til dypdykk i b-sider, rariteter og uutgitte ting, når artister finner ut at de vil åpne arkivene sine. Men spalten er oså aldeles utmerket til å utforske mer konvensjonelle samleutgivelser fra artister man ikke kjenner så godt, eller kanskje var store stjerner en periode, men har gjort andre ting før eller senere, som fortjener å bli utforsket grundigere.

Pet Shop Boys er for min del et slikt band. Eller rettere sagt en duo av Neil Tennant og Chris Lowe, som har holdt sammen siden første halvdel av 80-tallet da de møttes tilfeldig i en hi-fi butikk i Chelsea i London. De har gitt 15 studioalbum fra da og frem til i dag, og en haug av singler, der 22 har vært topp 10 i UK og 42 har vært på topp 30. 

Hit-singler er formatet man forbinder Pet Shop Boys med, selv om det de senere årene har vært albumene og ikke singlene som har vært høyt på listene. Ja, faktisk har alle 15 studioalbumene fra og med "Please" i 1986 og til og med "Nonetheless" i 2024 vært topp 10 på albumlisten i UK. Og alle albumtitlene har bestått av bare ett ord. De er konsekvente og holder seg til oppskriften i Pet Shop Boys. 

På tide med en samleplate

Nå har Pet Shop Boys laget store greatest hists samlelutgivelser noen ganger før, blant annet "Discography" allerede i 1991, "Pop Art - The hits" i 2003 og "Ultimate" i 2010, som markerte 25 år siden "West End Girls" kom ut. Alle disse er bra oppsummeringer av de mest suksessfulle årene, og på den "Utlimate" er det også mye mer, blant annet liveklipp og noen rariteter, i tillegg til singler som var kommet til. Men nye 15 år har gått, og da hadde det ikke vært så dumt med en definitiv samling av Pet Shop Boys beste sanger gjennom hele denne perioden, slik at vi får samlet både det vi har hørt før, og ikke minst alt det vi ikke har fulgt så godt med på i alle årene etterpå, og helt frem til i dag.

Og det er nettopp det "Smash - Pet Shop Boys The Singles 1985 - 2020" er. De har vært strenge med seg selv, så her er det bare den utgitte singelversjonen, eventuelt radioversjonen, av sangene som er med, ikke albumversjoner der disse er allerledes, og ikke andre alternative remikser. Det er 55 sanger totalt. De kommer i kronologisk rekkefølge og alle har fått seg en 2023 remaster i forbindelse med denne utgivelsen. I sin fysiske versjon som CD box-set er det hele fordelt på tre CDer, men på badestranden er det strømming som gjelder. Denne tredelingen er likevel ikke så dum å ha som en rettesnor.

De aller største suksessene på hitlistene kom tidlig for Pet Shop Boys. Jeg husker dem fra MTV-tiden midt på 80-tallet (som i Norge strengt tatt ikke var MTV, men Sky Channel). Pet Shop Boys hadde en distinkt stil og laget også gode musikkvideoer, og slo igjennom med et brak i 1985 med "West End Girls". Ikke lenge etter ble "It's a Sin" og "Always on my Mind" listetopper. Disse er med i innledningen av samlingen, sammen med blant annet "Opportunities (Let’s Make Lots Of Money)", "Heart", "Domini Dancing" og "Being Boring". Nevnes må også det nære samarbeidet med Dusty Springfield over flere år, som revitaliserte hennes karriere, men også ga Pet Shop Boys hitsingelen "What Have I Done to Deserve This?".

Go West

Andre CD starter med singlene fra studoalbumet "Very" Blant annet "Go West", en cover av Village Peoples sang fra 1979 som ble en enda støre hit med Pet Shop Boys. Men dette var åpenbart en god periode ellers også, med sanger som "I Wouldn’t Normally Do This Kind of Thing" og "Can You Forgive Her?". Mens albumtitlene alltid bestod av bare et enkelt ord, var singeltitlene ofte lange, som "You Only Tell Me You Love Me When You're Drunk" og "I Don't Know What You Want but I Can't Give It Any More". 

På "Home and Dry" er Johnny Marr med, et av mange eksempler på hvor mye Pet Shop Boys har samarbeidet med andre musikere. Ikke bare på egne utgivelser, med de har bidratt musikalsk, og noen ganger produsert, en rekke andre arister, skrevet TV og filmmusikk (blant annet til "Absolutely Fabulous"), tatt opp teaterstykker og spilt inn med store orkestre. Disse bidragene er ikke med på denne samlingen, her er det bare egne singler som gjelder.

Tredje CD dekker de nesten 20 årene fra 2006 og frem til 2023, en tid der det ble stadig lengre mellom listeplasseringer, men der kvaliteten fortsetter å holde samme høye nivået. Jeg kan nevne "Love etc", "Did You See Me Coming?", "Twenty - Something", " Memory of the Fuure", "Love is a Bourgeouis Construct" og "The Pop Kids". Men her er det rom for at noen av sangene jeg ikke har nevnt vokser seg større etter hvert som jeg får hørt litt mer.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Robert D. Kaplan: The Loom of Time

Verden mellom Middelhavet i vest og Kina i øst preger både nyhetsbildet og verdensøkonomien, og for det meste på den negative måten. Det er ikke spesielt nytt, men det virker som om det er en slags permanent ustabilitet i dette store området der stabile og demokratiske rettsstater ikke akkurat er rundt neste sving.

Men hva er det som gjør at forutsetningene for demokrati, frihet og rettsikkerhet er så svake her? Hvilke små tegn til en mer positiv utvikling er det? Og skal vi juble for autokratiske, men delvis opplyste og stablile, kongedømmer fordi de i hvert fall er langt bedre enn morderiske diktarurer, eller rent anarki?

Imperier eller anarki

Dette er store og krevende temaer, og det Ropert D. Kaplans bok "The Loom of Time" handler om. Den har den lange og ambisiøse undertittelen "Between Empire and Anarchy, from the Mediterranean to China". Som de fleste av Kaplans bøker er dette en god blanding av reiseskildring, historisk analyse og mer eller mindre dagsaktuell kommentar om konfliker og uløste problemer. Og hvordan geografi, ressursgrunnlag og historie gir eller innskrenker mulighetsrom er sentrale premisser.

Jeg skrev for noe over to års siden om Robert D. Kaplans reiseskildring "Adriatic" her på bloggen, og  avsluttet da med en liten kommentar om at han nettopp hadde kommet med en ny bok, The Loom of Time, som jeg skulle lese når jeg fikk tid. Det har tatt litt tid, men nå har jeg fått gjort det. Mens "Adriatic" er en mer eller mindre sammenhengende fysisk vinterreise rundt Adriaterhavet, riktignok med store tankesprang i tidsepoker og kulturelle og historiske kontekster, er "The Loom of Time" bygget på reiser, samtaler og omfattende lesing av historie, analyser, litteratur og forskning gjennom et langt liv som journalist, forfatter og utenrikspolitisk analytiker.

Boken er på 380 sider og kapitlene beveger seg gjennom det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East" fra det østlige Middelhavet og til Afganistan, i Kinas nabolag. Første kapittel handler om konfliktdimensjoner i forholdet mellom øst og vest, blant annet er den store feiden mellom Bernhard Hill og Edward Said, to ledende akademikere, tidlig på 80-tallet. Så er det et kapittel som heter Constantinopel om utviklingen fra det romerske og greske, til det tyrkiske imperiet, og til dagens Tyrkia med alle sine spenninger. Det er kapitler om Egypts dysfunksjonelle utvikling og om Etiopias mange utfordringer med å være et land. 

Kapitlet Arabia Deserta handler om fortid og fremtid i Saudi Arabia, og hvilke krefter som fremmer og bremser politiske reformer der. Deretter  er det tre kapitler om Fertile Cresent, om Syria, Irak og om kurderne. De to første er temmelig dystopiske og slår vel mer eller mindre klart fast at utsiktene til noe annet enn enten et repressivt diktatur, eller anarki og kaos, er svært vanskelig å finne. Men også her er det noen nyanser. Og hva som skal skje med omkring 40 millioner kurdere er naturligvis også et stort spørsmål. Iran er en nøkkelaktør og har et interessant kapittel i boken, og så avsluttes reisen i Afghanistan, et land der det i hvert fall er utfordrende å beskrive en realistisk vei til demokrati og stabilitet.

Pessimistisk realisme

Boken kom som sagt i 2023, og beskriver landene i en region der det stadig bryter ut nye kriger og bytttes ut regimer, som i Irak og Syria, så det kunne fort blitt utdatert. Men Kaplans styrke ligger i at han er opptatt av geografi, ressurser, ideer og kultur, og lange linjer i historien, og hvordan landene er formet av alt dette. Selv om ting skjer, for eksempel krig eller regimeskifte, så endres ikke rammebetingelsene på samme måte. Handlingsrommet for å velge en helt annen kurs er svært begrenset i praksis, 

Derfor kan man ikke akkurat beskylde Robert Kaplan for å være talsperson for en liberal og optimistisk fremtidsvisjon for denne regionen. Ikke fordi han ikke ønsker det, men fordi han står for en realpolitisk tradisjon der man må ta hensyn til beliggenhet, historie, ressursgrunnlag og naboskap, og innrette seg deretter. Det finnes gode og dårlige veivalg, men det er ikke nødvendigvis slik at det liberale flerpartidemokratiet er rett rundt hjørnet i noen av disse landene, mener Kaplan, Man må ofte velge mellom ganske dårlige alternativer.

Kaplans variant av realpolitikken kan man kanskje beskrive som en tragisk, pessimistisk realisme. Han er veldig negativ til utopiske prosjekter og også til å eksportere demokrati med militærmakt. Her skiller han seg både fra den idealistiske, liberale internasjonalismen, men sin tro på at institusjoner og samarbeid kan gjøre verden bedre, og fra de neokonservatives tro på at amerikansk miltærmakt kan bidra til å forme verden i sitt eget bilde. Kaplan tilhører ingen av disse retningene som har preget amerikansk utenrikspolitikk frem til nylig. Han er opptatt av det han kaller et "tragisk sinnelag" – en erkjennelse av at politiske valg som oftest står mellom onder, ikke mellom godt og vondt, og at selv velmente inngrep kan få katastrofale utilsiktede følger. 

Jeg er nok selv mye mer i den liberale og politikk- og utviklingsoptimistiske leiren, og jeg mener vi skal holde fast på at det finnes universelle rettigheter og idealer vi skal strebe etter. Men jeg må innrømme at Robert Kaplans grundige og innsiktsfulle beskrivelser av virkeligheten slik den er, og advarelser mot å prøve å gjøre ting som ikke er mulige, er et veldig verdifult korrektiv mot overdoser av både liberal og neokonservativ idealisme. Skal man forandre verden må man ta utgangspunkt i verden slik den er, og ikke bare være opptatt av hvordan man ønsker at den skal bli.

De gamle sivilisasjoners fortrinn

Mest utfordrende er Kaplan når han mener at stater som hviler på gamle sivilisasjoner, og som ofte har mer organisk framvokste grenser, og kanskje en mer naturlig geografisk avgrensning mot sine naboer, har bedre forutsetninger for stabilitet, om ikke nødvendigvis for demokrati, enn mer kunstig konstruerte stater. Iran, Egypt og Tyrkia er land med en historisk kjerne som går tusener av år tilbake. Syria og Irak, derimot, ble snekret sammen av restene etter det osmanske riket, med grenser trukket av europeiske stormakter med lite hensyn til geografi eller til folkene som faktisk bodde der. Når konstruerte stater med svak indre og ytre legitimitet skal holdes sammen må det gjøres med svært repressive midler, med jernhånd. Når grepet løsner er de svært sårbare for å falle fra hverandre. 

Robert D. Kaplan er selvfølgelig ikke for morderiske og represseive diktaturer, men han er heller ikke tilhenger av importert demokrati. Han er ikke veldig presis på hva alternativet da er, men peker på en slags mellomvei der man bygger på det som finnes av legitime kilder for makt og styring. I noen stater er det mer eller mindre opplyste kongedømmer. Andre steder må det bygges styreformer rundt konsultative arenaer som involverer ulike interesser, samfunnsgrupper og stammestrukturer, men uten å late som vestlig liberalt demokrati kan trylles fram over natten.

Dette poenget har blitt ytterigere aktuelt etter at boken kom ut. I desember 2024 falt Assad-regimet i Syria, etter over femti år i familiens jerngrep. Man skulle tro det var en udelt god nyhet, og for de fleste syrere var det en frigjøring. Men det som har fulgt, er akkurat den typen uro Kaplans analyser forutser: en skjør overgangsregjering uten full kontroll, fortsatt sekterisk vold, og et land der ingen enkelt aktør egentlig sitter med makten. Bokens epilog advarer mot manglende evne til å forestille seg at ting ikke kan bli verre enn selv det verste regimet. Det kan dessverre alltid bli værre.

Europas nabolag

Boken er også en viktig påminnelse om at dette er Europas og vårt eget nære nabolag, og at når det går dårlig der så påvirker det utviklingen her. Det påvirker oljeprisutvikling, handel, transporkorridorer, flytningestrømmer og terroraksjoner. Store deler av energien i verden kommer fra denne regionen, det gjør også mye av migrasjonen. I en mer splittet og urolig verden skal det mindre til at en konflikt mellom land som Iran, Saudi Arabia og Tyrkia også blir en konflikt der USA, Kina og Russland kaster seg inn. Og et Europa som kanskje ikke ønsker å ta noen hovedrolle blir kraftig berørt uansett.

The Loom of Time er ingen oppløftende bok, men den er godt formidlet. Kaplan er blitt eldre, mindre skråsikker og mer etterteksom med årene også, og i en mer polarisert politisk verden er det fint med noen som drar ned tempoet, beskriver de lange linjene, og trekker inn både litteratur, filosofi og historie for å forklare hvordan vanskelige problemer kan betraktes med ulike linser og fra ulike perspektiver.

Lang musikk til lange feriedager (82)

En slags undersjanger innenfor hovedtemaet her i sommerspalten Lang musikk til lange feriedager, har vært samlinger med sanger som ikke har vært utgitt før, eller har vært så bortgjemte at de har vært vanskelige å få tak i. Det kan være fordi de ble utgitt som b-sider på singler, på andres album, eller sanger som har vært soundtracks i film eller TV, for å nevne noen eksemper. Da har disse samleplatene en rolle i å gjøre musikken finnbar for vanlige musikkjøpere. 

Så kan man si et dette ikke er så viktig lenger i en digital strømme-epoke, fordi sangene, også b-sider og bidrag til andres samlealbum, ligger der og er finnbare. Men det er noe med å ha et helhetlig, redigert og kuratert materiale som gir mening for den som hører på, tematisk, kronologisk, eller på annen måte.

Noen artister var så ekstremt produktive i sine mest kreative faser at de laget et overskudd av ikke-utgitte sanger, som senere er utgitt som store box-sets smed gullkorn fra arkivene. Bob Dylans "The Bootleg series" er det klassiske eksemplet, som etter hvert finnes i 18 omfattende volumer. Bruce Springsteen har vært i arkivene sine også, og blant annet gravd frem "Tracks", "Tracks II" og "The River Collection". Slike store utgivelser 
perfekt til lange lytteøkter, for eksepel en dag eller to på en badestrand, og har derfor fått en sentral plass i denne spalten.

Ogsa andre artister har hatt slike kreative raptuser, der de har produsert mer enn det de har fått med på albumene, og laget fegne album med b-sider og outtakes som kan være bedre eller like gode som de utgitte albumene. The Smiths rakk bare å gi ut fire vanlige studioalbum, men fylte også tre samlealbum med ting som ikke fikk plass der. (Og alt dette finner man på samlingen "The Smiths: Complete" som jeg blogget om her.

Sci-Fi Lullabies

Dagens samling her i spalten er Suedes "Sci-Fi Lullabies", et samlealbum fra 1997 som består av b-sider fra singlene fra Suedes tre første ordinære album. En helt strålende utgivelse som ble utgitt som en fysisk dobbel CD, og der i hvert fall den første av disse var minst like god som selve albumene. Nå er riktignok originalversjonen av denne samlingen på bare 27 sanger, litt kort for spalten "lang musikk til lange feriedager", som bør opp i rundt 40 sanger. Men så har det sjedd at i 2023 kom "Sci-Fi Lullabies vol 2", en tilleggs-CD med ytterligere 19 sanger, der dette tillegget tar for seg årene fra 1997 og frem til nå. "Sci-Fi Lullabies" er en klar premiekandidat i konkurransen om det beste samling med sanger som ikke ble med på album, men som like bra eller bedre enn sangene på albumene. 

Fant Suede opp "britpop"? Ja, våren 1993 fikk de i hvert fall en musikkavisforside som gjorde at de senere fikk æren av å ha funnet opp "britpop", en ny musikksjanger. Suede var ambisiøse og selvsikre, og hentet inspirasjon fra post-punk og glam-rock, og var også tydelig inspirert av David Bowie. De første singlene ble tungt hypet i musikkpressen, og da det første albumet kom og gikk til tops på hitlistene i UK ble det spørsmål om dette var en helt ny sjanger, "britpop". Suede ble utpekt først, mens Blur, Oasis og Pulp fulgte opp like etter, med til dels med enda større kommersiell suksess, og utgjorte til sammen britpopens fire store.

Men tilbake til "Sci-Fi Lullabies". På Spotify eller Apple Music er volum 1 fra 1997 og volum 2 fra 2025 tilgangelige som separate utgivelser. Men det finnes også en fysisk CD-utgivelse med begge sammen. Der er det 46 sanger, fordelt på tre CDer. Og den inndelingen i tre CDer er et praktisk utgangspukt for å beskrive det som er her.

Første CD er den sterkeste. Det er 14 sanger, i kronologisk rekkefølge fra 1993 til 1996 som var b-sider til de 10 singlene som kom med de to første albumene til Suede, og dette kunne utmerket godt vært gitt ut som et ordinært album. Sanger som kan trekkes frem er "My Insatiable One", "The Living Dead", "My Dark Star", "Killing of a Flash Boy", "Whipsnade" og "Bentswood Boys". Så avsluttes første CD med den melankosk monumentale og nydelige "Europe is our Playground" (som jeg blogget om her). Kanksje Suedes aller beste sang og høyt på listen over beste sanger noen gang. Den var b-side til singelen "Trash" fra Suedes tredje album "Coming Up". 

Og CD2 følger opp med flere b-sider fra singlene fra "Coming Up". 13 sanger fra 5 singler. Det var jo slik at singler på den tiden var maxi-singler som hadde mange b-sider. Men dette blir litt i overkant. Albumet "Coming Up" ble en stor suksess med første plass på hitlistene i UK, og singlene gjorde det bra, men det kreative overskuddet ut over dette var kanskje ikke stort nok til også fylle en hel CD med geniale b-sider. Men sanger som "Sadie" og "Dutchess" er bra, og jeg tenker at det mer kommersielle Suede som utviklet seg på den tiden trengte det sted å putte de mer tenksomme og melankoske sangene som ikke passet helt inn. 

Sci-Fi Lullabies vol 2

Tredje CD er det nye og mest spennende for min del, med sanger fra perioden etter at Suede preget hitlistene. Etter 1997, og frem til i dag.  90-tallet endte ikke så bra for Suede etter "Coming Up" og "Sci-Fi Lullabies" i originalversjonen. Etter tre sterke album ble det en stor kommersiell og kreativ nedtur med to svake album, og tok de pause til 2013. Etter 2013 har  Suede kommet tilbake og gitt ut i alt 5 nye studioalbum. Derfor er det med en viss fykt man går løs på de19 sangene på CD3. Et dette litt for mye fra et band som hadde passert toppen? Bortgjemte sanger fra et band som allerede er bortgjemt, og som ikke har hatt singler på hitlistene siden 2003, høres kanskje ikke ut som noen suksessformel? 

Det er egenltig to interessante problemstillinger å utforske her: Den ene er om nedturen på 90-tallet kunne vært helt eller delvis avverget fordi det var andre og bedre sanger der som ikke kom med på albumene. Den andre er å finnne ut mer om hva bandet har holdt på med siden 2013, og som det er noen uoppdagede perler som avdekkes her. Jeg tar det første først: 

På denne samlingens CD3 er det flere sanger fra slutten av 90-tallet som ikke ble utgitt på albumene. "Since You Went Away" og "Leaving" er b-sider fra singler fra det svake albumet "Head Music" i 1999 og "Heroin" er en utelatt og ikke utgitt sang fra samme albumet. Tre bra sanger, og bedre enn det meste som som kom med på albumet. Men her er også noen b-sider som ikke ville løftet nivået nevneverdig.

Når det gjelder Suede i perioden fra 2013 og utover så kan man kanskje ikke forvente så mange uoppdagede perler når det finnes fem utgitte studioalbum. Dessuten er jo b-sider blitt et fremmedord nå som musikk strømmes. Det er i praksis snakk om sanger som ikke kom med på albumene og enten er uutgitt eller er  tatt inn på "expanded editions" og "deluxe-utgaver". Og her er det mye som er overraskende bra. Jeg vil særlig trekke frem "The Sadness in You, The Sadness in Me", "Dawn Chorous", "What Violet Says", "The Prey" og "You Don't Know Me". Jeg er positivt overrasket over denne nye utvidelsen av Sci-Fi Lullabies 25 år etter

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Semifinale England - Argentina

BBC om Lucky blue away kit

Så er det bare fire lag igjen i VM: Frankrike, Spania, Argentina og England. De samme fire jeg holdt som favoritter da gruppespillet var over, og som jeg blogget om her. Håpet da var en drømmefinale Spania-England.  Det håpet lever fortsatt.

Det har som alltid vært noen overraskelser underveis, blant annet at Tyskland og Nederland røk ut tidlig, at Sveits kom til kvarfinale, og mest positivt av alt, at Norge kom til kvartfinale og var svært nær å vinne den også. Ingen kan hevde at det ville vært et ran om Norge hadde vunnet den kampen, og det lover godt for fremtiden til norsk landslagsfotball. 

Men det er de mest erfarne lagene som gang etter gang viser at de kan dette med å komme langt i Fotball-VM. Det er ikke alltid fulle stilpoeng undeveis, og noen ganger er det helt på nippet til å gå galt (og noen forhåndfavoritter ryker jo også ut), men det er ikke tilfeldig at disse fire er igjen til slutt. Både Frankrike og Argentina har vært i to av de tre siste VM-finalene, og vunnet en hver. Spania var i finale da de vant VM i 2010, men de er regjerende europamester. England er minst erfaren på dette nivået, og hadde lenge en tradisjon for å ryke ut på straffekonkurranser, men kom til VM-semifinale i 2018 og har vært tapende EM-finalist i de to siste finalene. Og det var disse fire lagene som var oddsfavoritter da mesterskapet startet.

England - Argentina i tidligere VM

Når England møter Argentina dras det noen historiske linjer bakover, og tabloidavisene i begge land bygger opp under at dette er mye mer enn en vanlig fotballkamp. Nasjonens ære står på spill, og det skal avgjøres på fotballbanen. Litt på grunn av at de har vært i krig om Falklandsøyene, men mest fordi de har hatt noen legendariske VM-oppgjør før. Ikke så veldig mange, men særlig to dramatiske kamper som kommer til å bli husket lenge.

Faktisk har England og Argentina møttes bare 5 ganger i VM tidligere, og bare 3 av dem har vært etter 1960-tallet. I 1962 i Chile møttes de for første gang, i et gruppespill, og England vant 3-1 og avanserte. Så møttes de i VM i England i 1966 i en ganske dramatisk kvartfinale som England vant  1-0. Den ble senere beskrevet som "århundrets ran" i Argentina. Blant annet fordi Argentina fikk sin lagkaptein utvist ganske tidlig i kampen. Det skjedde i en tid der det ennå ikke var innført gule og røde kort i fotball, og det var visse språkproblemer mellom dommeren og det agentiske laget også.

Så møttes ikke Argentina og England igjen før i VM i Mexico i 1986, i en kvartfinale. En grunn til at de møttes så tidlig var at England bare ble nummer to i sin gruppe i gruppespillet. Gary Lineker scoret for England, men før og etter Linekers mål kom to av VM-historiens mest kjente mål, begge scoret av Diego Maradona. Et med hånden, eller "Guds hånd", som Maradona kalte det senere, og dengang var ikke noe VAR som avslørte juks. Og et minst like berømt mål der han driblet seg gjennom halve det engelske laget, inkludert keeperen, og scoret det som er blitt beskrevet som VM-historiens vakreste mål. 2-1 til Argentina.

Beckham i 1998

Så gikk det 12 år til før neste møte, i VM, i Frankrike i 1998. Åttendelsfinalen der skulle være et revansjeoppgjør for England etter tapet i 1986, og det så lenge lyst ut. Batistuta scoret, Shearer scoret, og så scoret Michaels Owen et av Englands VM-histories vakreste mål da ha løp fra hele det argentinske forsvaret. Alt dette i løpet av det første kvarteret. Men Argentina utlignet rett før pause. England hadde likevel god flyt, og så bra ut, da katastrofen kom tidlig i andre omgang. David Beckham, hadde blitt felt, og liggende, sparket han til en motspiller, og ble utvist. England mistet overtaket. Ingen av lagene scoret i andre omgang, eller i ekstraomgangene, og England tapte på straffekonkurranse. 4-3 på straffer etter at Paul Ince og David Batty bommet. Men den store syndebukken ble David Beckham.

England og Argentina har møttes ytterligere en gang i VM. Det var i gruppespillet i 2002 i VM i Japan, en betydelig mer udramatisk kamp. England vant kampen 1-0 etter en straffe fra David Beckham, så både England og Beckham fikk en slags revansje. Argentina var ikke på topp det året, og røk ut i gruppespillet, og England gikk videre, men ble slått i kvartfinalen av et Brasil med Ronaldo og Ronaldinho. Brasil vant VM, noe de ikke har klart senere, men det er en annen historie. Siden 2002 har de med andre ord ikke spilt, noe som betyr at heller ikke Messi, med alle sine VM, har pilt mot England.

Jeg ser at BBC nevner at Argentina har ønsket å spille i sine mørkeblå bortedrakter i kampen mot England, og fått det slik. Det betyr at England spiller i sine vanlige hvite drakter. Alternativet hadde vært Argentina i hvitt og lyseblått mot England i rødt. Det er ikke helt tilfeldig. Både i 1986 og i 1998 da Argentina vant sine legendariske seire mot England så spilte de i mørkeblått, mot England i hvitt. Mens i 2002 spilte England i rødt mot Argentina i hvitt og lyseblått. Også da England ble verdensmestre i 1966 spilte de i rødt. 

Spania - Frankrike i VM- og EM-historien

Jeg må innom Spania - Frankrike også, og jeg må innrømme at jeg først tenkte at de to lagene må ha møtte hverandre massevis av ganger i VM-historien, i tillegg til mange ganger i EM også. Men interessant nok er det ikke slik i VM. De har faktiske bare møtt hverandre i VM en gang tidligere, i en kvartfinale i 2006 der Frankrike med Zinedine Zidane vant 3-1, og gikk videre. Den samme Zidane ble utvist i VM-finalen i 2006 og Italia vant på straffekonkurranse.

Men hva med EM-kamper mellom Spania og Frankrike? Der må det i hvert fall hva vært noen legendariske oppgjør? Og det har det selvsagt vært, men ikke mer enn 5 kamper. Den første kom i 1984 og var en EM-finale der Frankrikes storlag med Platinis, Giresse og Tigana vant 2-0 og ble Europamestere, Det var Frankrikes første store tittel. Så møttes de to lagene i EM i 1996 i gruppespillet, og det ble 1-1 i en utdramatisk kamp.

Så ble det noen viktige oppgjør. I EM i 2000 møtes Spania og Frankrike i kvartfinale Frankrike ledet 2-1 rett før slutt og Spania bommet på en straffe. Frankrike gikk videre og ble europamestre. I 2012 vant endelig Spania en kamp mot Frankrike i et mesterskap. Det ble 2-0 etter to mål av Xabi Alonso i en kvartfinale.  Spania vant EM. (Da hadde Spania vunnet EM i 2008 og VM i 2010 uten å møte Frankrike). Og i forrige EM i 2024 møttes de igjen i en semifinale etter mål av Lamine Yamal og Dani Olmo. Spania ble mestre like etter på etter å ha slått England i finalen.

Lang musikk til lange feriedager (81)

Tilbake til David Bowie. Som varslet da jeg skrev om den store samlingen "A New Career in a New Town 1977-82", om Berlin-årene pluss litt til, så måtte jeg vende tilbake til begynnelsen. Begynnelsen på David Bowies mangslungnde og musikalt fargerike karriere. Og begynnelsen på denne samlingen av samlinger som gjør at det med litt ujenvne mellomrom kommer et nytt gigantisk box-set med tidligere utgitte album (i remastrede versjoner), live-album og litt ymse albumløse enkeltsanger.

Dagens objekt i denne spalten er den store samlingen "Five Years 1969-73" som kom ut i 2015 og startet denne serien av store box sets. I fysisk versjon er den på 12 CDer. Det inkluderer de ordinære albumene "David Bowie", "The Man Who Sold The World", "Hunky Dory" "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars" og "Aladdin Sane", coveralbumet "Pin Ups" og livealbumene "Live: Santa Monica '72" og musikken fra " Ziggy Stardust: The Motion Picture", samt et par CDer med materiale som ikke er på noen av de ordinære utgivelsene. I alt 135 sanger.

Nå har vel de fleste som er bittelitt interessert i rock og popmusikk fått med seg noe av dette før. David Bowe, og ikke minst David Bowie i denne perioden, laget musikk og en formmessig innramming rundt som er blitt stående som musikkhistoriske høydepunkter. Sanger som "Space Oddity", "Changes", "Life on Mars", "Ziggy Stardust" og "Rock'n'Roll Suicide", for å nevne noen, er klassikere. Så er kanskje ikke denne samlingen like musikalsk eksperimentell som Berlin-albunene, men hele mannen var jo eksperimentell, både i fremtoning og livsstil og musikalske sjangerskifter. Og denne samlingen fra tiden som stor rockestjerne, i egne øyne, men også i mange andres, har det hele med.

Nå er det sannsynligvis ikke helt riktig å si at dette er begynnelsen på David Bowie, for han gjorde ting før 1969 også. Litt prøving og feiling, og litt ulike bandkonstellasjoner, men jeg tror det er helt riktig å begynne her med albumet offisielt het "David Bowie" men som senere ofte kalles "Space Oddity" etter gjennombruddslåten. Men han ble likevel ikke superstjerne verken av det albumet eller av "The Man Who Sold The Word", så det er bra de er med her og kan oppdages, eventelt gjenoppdages.

Så kommer albumklassikerne "Hunky Dory" "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars" og "Aladdin Sane". Jeg tror ikke jeg skal bruke så mange ord på å beskrive hva som er på disse tre albumene, som jeg tenker de fleste som har et forhold til Bowie kjenner godt til. Men det er fint å få samlet dem her og høyrt dem i sammenheng. Det kan også nevnes at både Ziggy Stardust..." og "Aladin Sane" kom ut i remastrede og utvidede jubileumsutgaver for noen år siden, og "Hunky Dory" er gjort gjenstand for en egen box-set i 2022, med navnet "Divine Symmetry". Der var det 72 outtakes og alternative versjoner, og skrev om den på bloggen her.

Hva er det så man får med seg på denne store samlingen i tillegg til albumklassikerne og de to litt mindre kjente albumene? Coveralbumet "Pin Ups" er med, et interessant, men litt halvhjertet forsøk på å hedre ulike musikalske forbilder. Men verdt å høre på hvis man ikke har gjort det før. Et livealbum som fantes i uoffisielle utgivelser, men ble formalisert her er "Live Santa Monica '72", som er med i to versjoner. 

Enda viktigere er nok lysdporet til kinofilmen "Ziggy Stardust: The Motion Picture", der Bowie før siste låt på den siste konserten på Ziggy Stardust-turneen på Hammersmith Odeon i Juli 1972, ærklærer at: Not only is this the last show of the tour, but it is the last show we will ever do", før han spiller "Rock'n'Rolll Suicide" som avslutning. Nå ble det selvfølgelig ikke slik at Bowie aldri spilte konserter eller dro på turne igjen, men ikke som Ziggy Stardust.

Og sannsynligvis viktigst for de som har det meste fra før: Her er det 2 CDer med enkeltsanger til slutt som er sanger som det ikke er så lett å finnei andre steder. Noen er alternative versjoner av sanger som er på albumene, for eksempel singelversjoner. Flere er sanger som ble spilt inn, men droppet på albumene, som "John, I'm Only Dancing", som finnes i to utgaver her. Det er også flere andre coverlåter enn på Pin Ups og andre rariteter. Helt perfekt for et musikalsk dypdykk en varm sommerdag på en badestrand. Og en dag er sannsynligvis ikke nok heller, for denne samlingen på 135 sanger klokker inn på 8 timer og 45 minutter.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (80)

Disse lange og varme dagene på badestrender om sommeren kan ikke bare ta for seg rariteter, b-sider og alternative versjoner av sanger. Det må være litt enklere og lettfordøyelig musikalsk næring også.

Manic Streer Preachers samling "National Treasures - The Complete Singles" er en slik samling. Men bare 38 sanger er den litt under denne spaltens rådgivende veileder på minst 40 sanger, og gjerne mye mer, men det får gå. Noen av sangene er ganske lange også. Samlingen kom ut i 2011 da bandet feiret 25 år, og er akkurat det den gir seg ut for, en samling av singlene de har gitt ut i sine første 25 år.

Bandet er ikke spesielt kjent i verden utenfor britiske hitlister, så derfor litt innføring: The Manics oppstrod som Clash-inspirerte punkere fra Wales og planen var at de skulle lage et album som gjorde dem til megastjerner, og så gi seg. Ingen av delene slo til. Men de har i stedet brukt 25 litt ujevne år frem til 2011, og ytterligere 15 etter det, på å lage tidsvis svært energisk og veldig hørbar rockemusikk. 

Jeg må innrømme at jeg til tider har et litt ambivalent forhold til Manic Street Preachers. De har en slags hårfin balanse mellom å være pompøse og litt tegneserieaktige superhelter med et politisk budskap som skal forandre verden gjennom slagordpregede musikktekster, og samtidig, når det ikke tipper over, klarer å skrive både fengende, energisk og melodiøs rock. Og jakten på et bredere publikum har også gjort at sangene er mer allsang og stadion-vennlig. Ja, Manics laget den offisielle EM-fotballsangen for Wales, "Together Stronger",  i mesterskapet i 2016.

Men tilbake til denne samlingen fra 2011. I fysisk versjon var dette en foreggjort box-set med vinyl eller CD-versjoner av singlene, men jeg holder med til det digitale, som er tilgjengelig på både Spotify og Apple Music. Etter de første punkete singelutgivelsene, som ikke er så mye å skrive hjem om, kommer høydepunktene på rekke og rad. Mine storte favoritter er nok "Motorcycle Emptiness" (fantastisk navn på en flott sang), "Little Baby Nothing" og "A Design for Life", og også coverversjonen av MASH-kjenneingsmelodien "Suicide is Painless".

Nevnes må også de mer stadion-allsang-innrettede "Everything Must Go" og " If You Tolerate This Your Children Will Be Next". Så blir det litt slappere etter hvert, og litt lengre mellom høydepunktene. Men  "Your Love Alone Is Not Enough", som de gjorde sammen med Nina Persson fra The Cardigans nå nevnes. Den siste delen av perioden som dekkes kjenner jeg litt dårligere, men her kan "Autumnsong", "It’s Not War) Just the End of Love" og "Postcards From a Young Man" kan nevnes. 

Manic Street Preachers hvar vel gitt ut 4-5 album etter dette også, holder så vidt jeg vet på fotsatt, men er mindre synlige på hitlistene nå. Men hvem vet, kanskje et nytt samlealbum som dekker perioden etter 2011 kan bli et fremtidig prosjekt i denne spalten.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (79)

Varmen er skrudd på, og da er forholdene for lange dager på badestranden med veldig lang musikk, helt optimale. Jeg har hørt på mye forskjellig, blant annet Madonna, som jeg har skrevet om, og Manic Street Preachers, som jeg kommer tilbake til. Jeg har noen andre kandidater på blokken også, men det kommer uansett til å handle mye om David Bowie i sommer, og også i dag. 

Sånn for ordens skyld så har jeg hatt med David Bowie her i spalten før. Jeg skrev om den helt utmerkede "The Platinum Collection" tilbake i 2009, og berømmet den for å både ha en god generell gjennomgang av det mest kjente Bowie gjorde, men også vikige låter med som man ikke finner på de ordinære utgivelsene. Og så klaget jeg litt over over at det ikke er laget mer grundidge tematiske dypdykk, for eksemåel fra Berlin-perioden på slutten av 70-tallet, eller Glam-rock fasen noen år tidligere. 

Og det er jo et dilemma når man skal lage samlinger. Skal man zoome ut, slik at en musikalsk kamelon presenteres i all sin fargeprakt, men litt av alt, eller skal man heller zoome inn på en bestemt del av mangfoldet? Begge tilnærminger mye for seg, men til ulike formål. Jeg må også nevne at jeg har skrevet om samlingen "Nothing has Changed ", en samling som kom i 2014, og som er en baklengs kronologisk gjennomgang av karrieren over 3 CDer, men med mye vekt på det som kom etter "Let's Dance". Nyttig til sitt formål den også, men i motsetning til for eksemåel Bob Dylans "Bootleg Series" og Bruce Springsteens store utgivelser med låter som ikke fant veien til albumene, så var noe lignende et stort savn fra David Bowie.

Men så begynte de store samlingene vi savnet å komme. I 2015, rett etter "Nothing has Changed", kom den første, "Five Years "(1969-73) med 10 CDer og 135 sanger. Den kommer jeg tilbake til om noen dager. Så kom de ulike Bowie-epokene på rekke og rad med egne tilsvanrede box sets. Jeg har bestemt meg for å ikke begynne med begynnelsen, men med Berlin-perioden, som jeg holder høyest, i skarp konkurranse med "Five Years". Og så er jo noen av Bowies andre epoker både på jakt etter identitet, og noen er ikke så veldig kjente, men det egner seg for sender dypdykk.

Etter denne litte kontekstuelle introen skal resten av dagens spalte handle om samlingen "A New Career in a New Town (1977-82)", en box set som i fysisk CD-versjon har 113 sanger fordelt på 11 CD-plater. Men mens Bob Dylans og Bruce Springsteens ulike samlinger handler om sanger som ikke kom med på albumene, eller alternative versjoner, er David Bowies materiale mer innrettet mot å dokumentere det som kom ut av ordinære og offisielle utgivelser, men med viktige og gode tillegg. 

Noe som betyr at alle de fire studioalbumene som kom ut i disse årene er med, i renoverte og remastrede utgaver. De fire albumene er fire av Bowies aller beste, fra hans mest kreative periode: "Low", "Heroes", "Lodger" og "Scary Monsters", og obligatoriske i Bowie-katalogen.  Og her er også det doble live-albumet "Stage" som kom i denne perioden, også kanksje ikke tilførte så mye nytt dengang, men her er med i en oppfrisket og remastret og utvidet utgave. 

Jeg skal ikke gjøre noen større analyse her av hvorfor David Bowie havnet i Berlin, og hvem han samarbeidet med i disse årene. Det er mange interessante historier rundt dette, men det er jo kjent fra før, blant annet er de tre første albumene, som ble kjent som "Berlin-trilogien", fint omtalt på Wikipedia. Men jeg kan jo nevne at han slo seg sammen med Iggy Pop, og begge var sterkt rusavhengige, og skulle begynne et nytt og bedre liv på et nytt sted. Da ble det også sånn at de begynte å samarbeide om Iggys debut album "The Idiot", og også laget hans neste album "Lust for Life", mens Bowie også fant sammen med Brian Eno, som var med på de tre Berlin-albumene til Bowie: Og gitarist Robert Fripp spilte gitar på "Heroes" og "Scary Monsters". Tony Visconti produserte alle de fire Bowie-albumene..

Men hva er det ellers som gjør denne samlingen så omfattende, og så interessant? Vel, det er flere ting: Albumet "Lodger", det minst oppskrytte, men kanskje derfor også det mest undervurderte av Berlin-albumene, er blitt remikset av produsent Tony Visonti. Så både det opprinnelige og det nye "Lodger" med en litt løsere produksjon er med.  Her er også en av diskene en kort EP med ulike versjoner av sangen "Heroes" på flere  ulike språk.

Og så husker jeg selv dette som en vedlig interssant og eksperimentell periode der Bowie ble ferdig med Berlin-livet, og snart skulle bli pop-artist med Let's Dance, og uten Visconti, Eno og Fripp. Det gikk vel ikke akkurat slik hans gamle fans hadde ønsket seg, men det må jeg komme tilbake til i forbindelse med senere samlinger i denne serien. Før han havnet der, i overgangen da han var på vei til å bli en enda større stjerne, laget han også noen interssante ting, både som skuespiller. forfatter av filmmusikk.han spilte julesang med Bing Crosby, og ga ut en EP med musikk av Berthold Brecht, som er med i denne samlingen, man "Alabama Song" og "Baals Hymn". Og her er det også med noen sanger som ble enorme hits, men ikke fant veien til noen album, som "Under Pressure" og "Cat People".

En virkelig perle av en samling fra David Bowies kanskje mest kreative periode.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (78)

Da er det på tide å dra igang sommersesongens aller mest tradisjonsrike spalte her på bloggen. Den om "Lang musikk til lange feriedager". Og her kan jeg sitere meg selv fra i fjor og i forfjor:

"Det er sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Det vil si musikkutgivelser som er lange og passer til dyp utforskning når man har litt god tid, som på en lang dag, i fint vær, på badestranden."

Denne spaltens stoppet opp i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie og mer biltur enn badestrand, men kom sterkt tilbale med 6 bidrag igjen i 2022, en topp på 7 samlinger 2023, 5 i 2024 og 6 gode nye bidrag i 2025. Her er hele listen. I år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er på hytta i Estepona, på solkysten i Spania, skaper perfekte forhold for det.

De fem bidragene i 2024 var Echo and the Bunnymen, The Who, Bob Dylan, The Beach Boys og Florence and the Machine, og i 2025 var det Beach Boys, Bruce Springsteen, Dusty Springfield, Bob Dylan, David Bowie og The Spesials. Et herlig knippe artister og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år.

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format som er praktisk å ha med seg. Det bør være det som i et sammenlignbart fysisk format gjerne kalles "box sets", det vil si samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, men gjerne mange flere. Om det er artistens "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" av tidligere utgitt materiale fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted en annen plass i verden.

I år begynner jeg med Madonna. I erkjennelsen av at den eneste gangen Madonna har fått plass her i spalten var helt tilbake i 2012 da digital musikk ble kjøpt på iTunes som mp3-filer. Samlealbumet het Celebration og kom ut i 2009. Det dekket alle høydepunkene i karrieren fram til Abba-samplingen "Hung Up". Så  har jeg stort sett mistet oversikten over hva Madonna driver med, med et lite unntak for Rebel Heart i 2015, som jeg ga en sjanse, men ble mest skuffet. Akkurat i disse dager har Madonna dessuten sluppet "Confessions II". Har hun et klassisk album til i seg? 

Det skal jeg finne ut, men nå har jeg behov for et nytt samlealbum som tar historien videre fra 2009, men gjerne har med noen av de store hitlåtene fra 80- og 90-tallet også. Finnes det et slikt samlealbum? Egentlig ikke, men det som finnes er et samlealbum med det litt misvistende tittelen "Finally Enough Love: 50 Number Ones", fra 2022. Hun har ikke hatt 50 låter øverst på singellisten, men hun har hatt minst 50 låter på toppen av Billboard Dance Charts, som er en liste hun har preget og som hun har toppet lenge etter at hun forsvant fra toppen av den ordinære singelisten. 

Og det er disse danselåtene og danseremiksene av hits og poplåter som er hele poenget med dette samlealbumet. Balladene mangler, og det er ikke helt representativt for alt hun har gjort, men du verden så bra det er og hvor gådt det passer som soundtrack til en bra dag på stranden. Og i motsetning til på Celebration er låtene her i kronologisk rekkefølge, og begynner med singelversjonene av "Holiday". "Like a Virgin" og "Material Girl", de store gjennombruddslåtene på 80-tallet, og dundrer videre med mer 80-tall med blant annet versjoner av "Into the Groove", "Open Your Heart" og selvfølgelig "Like a Prayer".

I sin fysiske versjon består denne samlingen av tre CDer, og fordi sangene er i kronologisk rekkefølge, er det en nyttig måte å indele det på. Første CD betår av dels av singelversjon og dels av remikser som er såpass like originalene, at det ligner veldig på et ordinært greatest hits album, i hvert fall fratrukket langsomere låter som ikke er her, som "Crazy For You"‘, ‘Live to Tell‘, ‘Papa Don’t Preach‘, ‘True Blue‘, ‘Cherish" og "La Isla Bonita". De går jo helt fint, selv om poenget med dette som et remix-album er blir ganske nedtonet på den første tredelen. Og det er som sagt her vi finner 80-tallets store hitlåter, og litt til.

Andre CD er mer remix-tung. Madonna var en stund verdens største popartist, men var også dronning på klubbscenen og dansegulvene, så poplåtene ble remixet av ulike produsenter til dansbare, og til tider litt ugjenkjennelige utgaver. Sanger som Bedtime Stories, Ray of Light og Frozen er med, men også ikke-typiske Madonna covere som "Don't Cry for me Argentina" og "American Pie". Jeg ser at mange musikkanmeldere river seg i håret over hvilke club-remikser Madonna har valgt ut, og mener det finnes bedre versjoner av mange av låtene. Men Madonna skal vissnok ha håndplukket dette selv, og da er det kanskje en del følelser og nostalgi med i vurderingen også

Og etter hvert ble det slik at selv om Madonne forsvant fra toppen av de vanlige hitlistene (I USA har ikke Madonna toppet Bllboards singelliste siden 2000 med "Music"), så fortsatte hun å toppe the Dance Chart, og det er disse noe mer bortgjemte sangene, som i tillegg er med i til dels obskure remiks-versjoner som preger resten av CD2 og CD3.

Tredje CD ( fortsatt i overført betydning) begynner sterkt med "Hung Up" og "Sorry" med Neil Tennant fra Pet Shop Boys på gjestevokal. Her er som sagt utfordringen fortsatt at låtmaterialet ikke er særlig kjent fra før, og remiksede versjoner av låter man ikke kjenner fra før er å gå inn i helt ukjent terreng. Så dette er en litt ujevn opplevelse, men spennende, og 50 til dels nyoppdagede Madonna-låter er et helt utmerket prosjekt for en lang dag på badestranden.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Colin Woodard: Nations Apart

Natons Apart hos Amazon

USA har bursdag og feirer 250 år i dag. Gratulerer med dagen! Dagen er absolutt verdt en feiring, men begivenhenten inviterer også til en hel del ettertanke både når det gjelder hva det er som er viktig å markere, og hvor veien videre skal gå. Og fordi USAs politikk, bedrifter og teknologi påvirker hele resten av verden hele tiden, er det lov for oss alle å mene noe om USA.

Nations apart

Selve den føderale feiringen er, som det meste i det føderale USA for tiden, omstridt og polarisert. Feiringer som dette kan rives i filler av uenighet om hva man feirer og hva man ønsker for fremtiden. Hvorfor og hvordan blr dette en politisk kamparena? Er det Trump som har ødelagt samholdet og skapt splittelse? Det har han helt åpenbart bidratt til, men uenigheten om hvilke verdier USA representerer, og kjemper for innad og utdad, kom ikke med Donalt Trump. Den har vært der i 250 år, ja faktisk litt lengre enn det også.

En svært leseverdig beskrivelse om de konkurrerende verdisettene og selvbildene som konkurrerer om å eie fortellingen om hva USA er, finnes i boken "Nations Apart" av Colin Woodard, som kom ut for noen månder siden. Den har som undertittel "How clashing regional cultures shattered America". Boken beskriver hvordan USAs historie nettopp er preget av en kamp mellom ulike kulturer, historie, samfunnssyn, syn på autoriteter og myndigheter, syn på integrering og forskjellighet, på skytevåpen og religion, og på om alle mennesker er like mye verdt. I perioder har det ført til trusler om utmelding av unionen, og til krig og konflikt.

De opprinnelige statene som etablerte USA hadde ulike holdninger til fellesskap, individualisme og autoriteter. Verdigrunnlag og relgiøs orientering var ulike, og aksepten av annerledeshet har vært ulik, men har også endret seg over tid. Dessuten har USA ekspandert vestover ogs sørover, og har med det tatt inn enda flere måter å se på ulike problemstillinger i samfunnet, både de helt nære og de store spørsmålene i verden. Det har også vært noen store innvandringsperioder som har bidratt til å omforme deler av USA, men i litt ujevn hastilighet, og ikke like mye like mye over alt.

USAs mer enn 10 nasjoner

Colin Woodards prosjekt er å beskrive at USA selvsagt finnes som et land med en føderal overbygning, men hvorfor USA likevel ikke er en felles nasjon. USA kan i stedet forstås som minst 10 ulike og distinkte geografiske nasjoner. De går på tvers av de formelle delstatsgrensene, og noen stater har innslag fra to eller flere av disse nasjonene i seg, noe som også påvirker konfliktlinjer, prioriteriner og valgresultater. Og noen av nasjonene krysser også USAs ytre grense mot andre land. Det interessante er at det etter hvert ble mindre viktig hvor folk reiste fra når de kom til USA, og viktigere hvilken kultur de kom til. 

Disse nasjonene er ganske forskjellige i sin verdimessig orientering i mange spørsmål, og hva de er enige om, og hva de er sterkt uenige om, varierer på tvers av nasjonene. De har ulik størrelse. Det gjør at ambisjonsnivået varierer når dett gjelder eierskapet til fortellingen om hele USAs historie, og i hvor stor grad deres versjon av USA skal prege fremtiden. Mens noen vil omforme USA og verden i sitt bilde. er andre mest opptatt av å få være i fred, uten for mye innblanding. Og noen er opptatt av å få lov til å dyrke sin egen kultur og egne tradisjoner mest mulig uforstyrret. 

For å ta det i tur og orden, slik boken gjør det (og man finner også en fin og kort gjennomgang av dette på nettsdiene til Nationhood Lab ved Salve Regina University på Rhode Island, der Colin Woodard er sentrerleder). 

Yankeedom utgjør det mange av oss tenker på som opphavet til USA. Radikale kalvinister kom først, og engelske protestanter. Alle måtte gå på skole for å lære bibeltekstene, så derfor ble de gode på skole til alle. Kollektivt orienterte med familier og landsbyer, men med tillitt til myndigheter og institusjoner som skal passe på og regulere. Kulturen preger New England, upstate New York og de store innsjøene, det vil si Minnesota, Michigan, Wisconsin. 55 millioner mennesker.

New Netherlands er mindre og geografisk konsentrert om New York city og nærliggende områder i New Jersey. Kombinerer det kommersielle, det frihetlige og det inkluderende, men uten puritanernes moralisme eller lokale selvstyreidealer. New York var i en lang periode verdens største by og verdens største mottaker av innvandrere. En interssant kombinasjon av behov for regulering og styring, med åpenhet, mangfold og individuelle rettigheter preger denne nasjonen. 19 milliner mennesker.

Midlands opprinnelse er engelske kvektere med William Penn i spissen, som etablerte seg i Pennsylvania , med sterk tro på alle mennskers innebygde godhet. I motsetning til mer strenge integreringsivrige puritanere, var Midlands preget av en etnisk mosaikk, med flere tyskere enn briter, og med stort språklig, religiøst og etnisk mangfold, i form av bosettinger som har levd side om side, men uten å nøvedidigvis bli så integrert, eller bygget sterke styringsorganer på toppen. 38 millioner mennsker i hele eller deler av Pennsylvania, Maryland, Delaware, Missouri, Iowa, Kansas og Nebraska.

Tidewater er en region som gradivs har byttet identitet. Opprinnelig konservative etterkommere av engelsk aristokati som bosatte seg i Virginia med store gods, tjenere, og etter hvert import av slaver. Men også et område som utvilket nasjonale ledere, som George Washington, Thomas Jefferson og James Madison, som sluttet opp om opplysningstidens idealer. Tidewaters tid kan snart være over. Ekspansjon vestover er blokkert av an større nabo, og man opplever Washington DCs kraft og størrelse, og også andre føderale funksjoner i området har forvandlet kulturen fra en opplyst aristokratisk bastion til en føderal og kollektivt orienter region. 13 milloner mennsker.

Greater Appalachia har levd litt i skyggen, men er kanske USAs mest interssante nasjon akkurat nå. Hit kom det innvandrere og flykninger fra krigsområder og grenseområder, særlig Irland, Skottland og Nord- England som rømte fra noe og fant en frihet i noen ganske utilgjengelige og ugjestmilde områder Et etter hvert stort område, fra West Virginia, Ohio og Indiana til Oklahoma og Texas. Ikke nøvendigvis domnerende i hele disse statene, men bakevjer kjent for stolte hillbillyer og rednecks, der tiden har stått litt stille, og der man i hvert fall ikke roper på myndigheter, reguleringer og kollektive løsnigner når et problem skal løses. 61 millioner mennsker.

Deep South kjenner vi fra historiebøkene om plantasjer og slaveri, og om borgerkrigen de tapte. Engelske slaveeiere fra Barbados koloniserte Carolina på 1670-tallet og bygget et samfunn som var svært forskjellig fra koloniene i nord. Uforenelige verdier første til borgerkrigen 1860-65 der 700 000 amerikanere døde. Selv om de tapte borgerkrigen sluttet ikke de ideologiske konfliktene rundt indivuduelle rettigheter, muligheter og inkludering. For Deep South har veien til makt historisk vært å inngå allianser med Appalachia og Tidewater. Befolkning på 46 millioner mennesker.

Ekspansjon vestover og sørover

 I tillegg til disse 6 opprinnelige nasjonene som ble skapt i koloniperioden, og før USA ble uavhengig i 1776, er det kommet til noen nye nasjoner innenfor USAs grenser, med lik ulike ambisjoner når det gjelder å ta hovedrollen i fortellingen om USAs opphav og fremtid, eller å få ha sin egen rettmessige plass innenfor et stort mangfold. De andre som boken beskriver er:

El Norte er deler av USA som kom inn i unionen på helt andre måter enn koloniene på østkysten, gjennom krig og konflikt med Mexico, og annektering av republikken Texas. Familie, katolisisme og kollektive løsninger står sterkt og spansk språk dominerer, men etnisk er det en sammensatt befolkning der New Mexico, Arizona, sørlige California og deler av Colorado og Texas er omfattet. 34 milloner mennesker.

Left Coast er kystområdene ved Stillehavet i Washinton, Oregon og mye av California som ble kolonisert fra Yankeedom, som etablerte seg i byene, og folk fra Appalachia, som etablere seg på landet. Resultatet ble ikke en kopi av New England, men en slags hybrid som kombinerer tro på institusjoner og myndihetsreguleringer, men også sterk individualisme og utforskningstrang. Det har gitt usedvanlige gode vilkår for innovasjon og entreprenørskap, og stort sett alle de ledende teknologiselskapene i verden er etablert og har hovedkontor på denne smale stripen. 21 millioner mennsker.

Far West er det fjellete, tørre, ugjestmilde og utilgjengelige USA i nord-vest som det ikke var muliig å bare flytte til og bygge noen bondegårder og landsbyer, men som krevde store investeringer i jernbaner, kraftproduksjon, gruvedrift og andre kapitalkrevende og senraliserte beslutninger, både hos myndighetene og i store selskaper.Folk er individualistiske og skeptiske til sentrale myndigheter, men samtidig veldig klar over at de er avhengige av andres beslutnininger for at samfunnet skal fungere. 31 millioner mennesker.

New France er restene av den franske koloniseringen av Louisiana tidlig på 1600-tallet. Disse franske røttene i Amerika finnes sterkere representert i en del av Canada, men den kanadiske og den amerikanske versjonen har tatt to veldig ulike veier ideologisk. Mens Quebec er liberalt er New France i USA blant de mest aggresivt konservative og individualistiske i hele USA. 3 millioner mennsker.

First Nation, er den amerikanske urbefolningen som er geogragisk spredt i Canada og USA. Bortsett fra på Grønnland har ikke denne gruppen institusjonell politisk makt på stats- eller delstatsnivå. I USA er det i det nordlige og vestlige Alaska de har en posisjon. 68 000 mennesker.

Greater Polynesia er i denne sammenhengen den delen av det store polynesiske kulturområdet i Stillehavet som tilhører USA. Polynesere koloniserte Hawaii omkring år 800, og USA erobret makten der i 1893. Dette er en svært multikulturell del av USA.

Spanish Carribean er den sørligste tredjedelen av Florida. Mens resten av Florida er en del av Deep South, skiller Miami og resten av det sørlige Florida seg ut ved å være å være utilgjengelig og ble derfor kolonisert relativt sent, og med innvandrere som kom fra andre steder. Cubanere dominerer, særlig etter at kommunistene overtok makten på Cuba i 1959. Også Puerto Rico og Den dominikanske republikk er en del av dette karibiske kulturområdet.

Hva kan man bruke dette til?

Colin Woodards kategorisering av USAs nasjoner har han presentert i andre bøker før, og som sagt er forskningssenteret Nationhood Lab ved Pell Center ved Salvia Regina University på Rhode Island satt opp som en dataintensiv forskningsvirksomhet som bruker denne modellen regionale nasjoner som et forståelsesrammeverk for data om verdier og holdninger på ulike samfunnsområder. De analyserer også dagsaktuelle stridsspørsmål, for eksempel politiske preferanser og veivalg. (Her er en fersk sak om Magas oppslutning i de ulike nasjonene)

"Nations Apart" er langt mer ambisøs enn de tidligere bøkene ved at den bruker nasjonsmodellen på flere ulike områder. Den er for det første opptatt av å forklare de ulike, og ofte svært polariserte meningene og verdigrunnlagene, som finnes i USA, i en regional kulturell kontekst. Gjennom datainnsamling og analyse. Den søker å forklare ulikeheter i levekår og livskvalitet. og nivået på offentlgie tjenster og entreprenørskap. Ikke bare hva folk mener og stemmer, men også hva politikere, myndigheter og innbyggere faktisk gjør basert på denne identiteten. 

Og så kan det for det andre brukes til å forstå historien og hva man ønsker seg i fremtiden. Et veldig interessant kapittel i boken heter "History wars", og handler om personer og bevegelser i den ulike nasjonene som har tatt på seg rollen som sannhetsforvaltere når det gjelder å fortelle hva som gjorde USA til USA. Litt mer om det etter hvert. Og for det tredje så er USA et land som er skapt gjennom innvandring utenfra, i flere store bølger, med tildels ganske ulike sammensetning av hvem som kom og hvor de valgte å etablere seg. Hvordan har de endret sammensetningen av nasjonene USA består av?

Data om meninger og konfliktområder

Jeg synes boken gjør en grundig jobb i å beskrive holdninger til ulike kontroversielle spørsmål i befolkningen og bryte dem ned på regionalt og lokalt nivå. Forfatteren bruker plass på å forklare metode og datagrunnlag, og er opptatt av at disse nasjonene ikke er egne statistikkområder i offisiell statitik, og at man må ned på fylkesnivå (counties) i og med at delstatsnivået ikke gir et tilstrekkelig finmasket datagrunnlag.

Boken tar for seg viktige politiske spørsmål som polariserer, som holdninger til skytevåpen, helsetjenestemodeller, abort, klimapolitikk, tillit til myndigheter og vern om demokratiske prinsipper. Tallmaterialet viser hvordan de ulike nasjonene skiller lag , men ikke langs en enkelt høyre-venstre akse eller ved at de samme nasjonene som står sammen i alle spørsmål. De politiske partiene må også navigere i et komplekst landskap av verdier, holdninger og preferanser. Langs viktige dimensjoner har partiene byttet plass i det geografiske landskapet. Og boken tar særskilt for seg det republikanske partiers reise fra å være et ansvarlig establishment-parti, via Tea Party-bevelselsens disruptive rolle, og til Trumps kampanjer og valgseire, og set på dette også i konteksten av regionale nasjoner.

Kartene over nasjonene i USA kan i tillegg til å kartlegge mønstre når det gjelder hva folk mener om ulike polariserende spørsmål, også være interessante når det gjelder å kartlegge helsetilstand, levealder, fattigdom og andre levekårsindikatorer i de ulike regionene. Forfatteren spør regorisk om det egenltig ikke bare er å se på bakgrunnsvariable som etnisitet, inntekt og utdanning for å forklare årsakene til store forskejller. Og viser hvordan det ikke stemmer. Det er betydelige forskjeller mellom USAs nasjoner som ikke lar seg forklare med de vanlige bakgrunnsvariablene..

Kampen om historien

Bokens kapitten 4 heter "History Wars" og handler om de idehistoriske og verdimessige begrunnelsene og hvilke fortellinger og hvilke personer, som har vært brukt til å løfte frem de ulike nasjonenes sivilisatorsike misjon. Den kollektive hukommelsen, om man vil. Woodard skriver at:

"Americans have fequently been battered by "history wars", bitter intellectual and political fights that, in the 1860s, contributed to a catastrophic military conflict. It's as if half a dozen countries were fighting over the nations steering wheel, while halv a dozen others were protesting from the back seat they had been forced into the car against their will. The stakes are enormous. In the end, colletive memory isn't about the past, it's about controlling the nations future."

Boken tar så for seg Yankeedoms og John Winthrops ambisjon om at "We shall be as a city upon a hill; the eyes of all people are upon us". Et slikt selvbilde som guds utvalgte får noen konsekvenser for satsing på utdanning, forskning og publiseringsvirksomhet, og mange navn er trukket fram. Det aristokratiske Deep South har på langt nær like mange personer og institusjoner å trekke frem som ideologer i sitt prosjekt, men Woodard løfter frem flere interssante kilder. Og nevner også romaner om middelalderens England, blant annet Ivanhoe av Sir Walter Scott som et fortellingsmessig kulturelt forbilde. 

I the Midlands er utgangspunktet William Penn og fortellingen om hvordan Babylon, Perisia, Hellas og Roma falt, og det femte kongedømmet skulle oppstå ved kysten av Delaware Bay, med Philadelphia som hovedstad. Nasjonen skulle være et fristed for de undertrykte og ha stor toleranse for ulike religiøse meninger. Mer en salatbolle enn "melting pot", og en motverkt mot en engelsk-puritansk dominans. Mens Greater Appalachia, som en bortgjemt bakevje har betydelig færre litterære og filosofiske fortellere som er bærere av sin identitet som en viderefører av det ubesudlede, frihetssøkende og indivitualistiske angel-saksiske hjemstedet, som gradvis også er blitt en form for bibelbelte med stort innslag av evangelisk protestantisme. Her har Woodard mye interessant å fortelle om kilder og personer som ikke nødvendigvis er så kjent.

Jeg synes også the Far West versjonen av USAs kjerneverdier og egenart er interessant fordi den har preget mye av selvfortståelsen i USA, langt ut over egen region. Ved inngangen til 1900-tallet var sannsynligivs Buffalo Bill Cody den mest kjente amerikaneren i verden, og Sitting Bull og Annie Oakley var med i showet som turnerte både USA og Europa, bare noen år etter at indianerkrigene var over. Frederick Jackson Turner ble akademikeren som tok på seg å beskrive "The significance of the frontier in American history", og at det var her i vest USA egenltig ble født, ikke i New England. En slags darwinistisk teori om at USAs overlegenhet skyldes de krevende utfordringene de måtte overvinne som nasjon.

USAs store innvandringsbølger

Kan det virkelig være slik at et lite antall immigranter på 1600- og 1700-tallet i så stor grad klarte å definere hvordan de politiske kulturenene skulle bli i verdens største supermakt 250 år senere, og at de som har kommet senere ikke har betydd noen ting? Svaret på det er både ja, og nei, og boken er på sitt mest interessante når den tar for seg hvordan de store innvandringsbølgene til USA har skapt, men også endret, den politiske geografien i USA, helt frem til i dag, og fortsatt gjør det

Man kan vel, litt forenklet, si at det har foregått i noen store bølger etter den første koloniseringen, der det særlig fra 1820 og fremover kom en stor bølge vest-europeere som i stor grad flyttet dit de var mest ønsket og velkomne og sånn sett bidro til å forsterke eksisterende kulturelle preferanser. Et viktig unntak var katolikker fra Irland, som kom i et enormt antall til New England, blant annet i forbindelse med potetpesten på 1840-tallet, og endret den religiøse demografien, men ikke maktforholdene like raskt.

Mest interssant er den store innvandringsbølgen mellom 1880 og 1920, fram til dørene inn til USA ble stengt. Denne gangen kom det mange flere sør-europeiske og øst-europeiske innvandrere, og jøder på flukt fra Russland. Men denne innvandringen påvirket nasjonene i USA helt ulikt. Boken har et interessant kart over antall utenlandskfødte innbyggere i 1900, fordelt på nasjonene. I New Netherlands var andel utenlandsfødte på 31 prosent, i Spanish Carribbean 27 prosent og i Yankeedom 24 prosent. Den var mellom 10 og 20 prosent i Far West, El Norte og Midlands. Men i Deep South var andelen utenlandsfødte bare  1,3 prosent og i Greater Appalachia 3,5 prosent, midt under denne store innvandringsbølgen. Innvadrerne var neppe ønsket der, og de ville heller ikke dit, selv om behovet for ny arbeidkraft var stor mange steder. Mens demografien endret seg kraftig i andre regioner, og kreved en justering av egen regional identitet, skjedde ikke det samme i Deep South og Greater Appalachia

Innvandringen til sør

Men etter å ha stengt døren i 1920, og antall utenlandsfødte etter hvert kom ned i under 5 prosent i USA som helthet, kom det en ny mulighet for å innvandre igjen fra 1965 da ny lovgining ble vedatt. Den bølgen har fortsatt helt frem til i dag, og innvandringen har kommet fra langt flere deler av verden. Andelen utenlandskfødte i dag er kommet opp i 14 prosent. Det er fotsatt de tradisjonelle innvandringsregionene som leder an, med Spanish Caribean på 35 prosent utenlandsfødte, New Netherlands på 30 prosent, El Norge på 23 og Left Coast på 21, mens Yankeedom og Midlands er nede på rundt 10 prosent. Men denne gangen er det helt annerledes i sør, der Deep South har 10,4 prosent, Tidewater 12,5 prosent og Greater Appalachia 8,2 prosent. Woodard skriver at:

"These three nations are new destinations with cultures unaccustomed to foreign residents. Meanwhile, four regions that receiced large numbers of foregners during the Great Wave har significantly less now as a share of their overall populations".

Og:

"Today the Deep South and Tidewater have a higher proportion of foreign born people than either Yankeedom or the Midlands. Greater Appalachia isn't far behind (...) and if current trends continue, may surpass them both when the 20230 census is compiled. In all three of these "Dixie" regions, almost half of the immigration growth has happened since the late 1990s, the result of the collapse of Yankee-Midland manufacturing and the transfer of factory jobs to low-wage low-regulation, low-tax juristictions like the states controlled by these three regions."

Demografiforskere spekulerer om vi ser kimen av en ny regional kultur, en New South med store med store innslag av latinoer i områder som historisk ikke er vant til ta imot innvandere, og der man kan tenke seg at motforestillingene hos mange som bor der fra før er store. Kanskje er dette en av de viktige nøklene til å forstå noen viktigste dagsaktuelle konfliktlinjer i USAs politikk

Som sagt, boken som er på omkring 350 sider, og stappfull av både tall, kart analyser og historisk kontekst, er spennende lesing. En bra forståelsesramme for å kunne forklare hva som skjer, og hvorfor.