NHO har i dag gjennomført Småtinget, den viktigste møteplassen mellom småbedrifter og politikere foran kommunevalget. Det var over 400 deltagere fra hele landet samlet i Realfagsbygget ved NTNU i Trondheim, i all hovedsak bedriftsledere og lokal- og rikspolitikere fra alle partiene. Den største nyheten var nok Trond Giskes løfte om å kutte næringslivets kostnader ved skjemaveldet med 10 milliarder kroner innen 2015.
Jeg hadde gleden av å lede en delsesjon om omsorgsteknologi som jeg synes ble veldig bra. Kåre Hagen, som har ledet Hagenutvalget som har laget en offentlig utredning om Innovasjon i omsorg, snakket om knappheten på arbeidskraft, om innovasjonsutfordringene og om den manglende satsingen på forskning i omstorgssektoren. Og om hvor man bør lete etter de innovative ideene.
Hagenutvalget har som mål at en prosent av utgiftene innen eldreomsorg, eller 700 millioner kroner, skal brukes til forskning hvert år. I dag får ikke prosjekter som inkluderer teknologi penger i det hele tatt, de små forskningsmidlene som brukes på eldreomsorg går til helt andre ting. Jeg ledet også debatten i et politikerpanel med stortingsrepresentanter som var helt enige i at vi burde satse mer på omsorgsteknologi i Norge og at det bør bør være en ambisjon å utvikle et livskraftig og eksportrettet næringsliv i denne sektoren.
Men hovedsaken på sesjonen var å vise frem noen av mulighetene som ligger i å bruke omsorgsteknologi til øke eldre menneskers valgfrihet, mestring og trygghet. For mange betyr det at de kan bo i sitt eget hjem lenger. Fordi de gjennomsnittlige driftutgiftene for en institusjonsplass er rundt 850 000 kroner pr år (det koster over 3 millioner pr plass i byggekostnader) er det også et positivt regnestykke for samfunnet om flere får muligheten til bo hjemme.
Fru Paulsens leilighet er et prosjekt i regi av Bærum Kommune i samarbeid med teknologibedriften Abilia og forskingsvirksomheten Sintef. Bærum kommune har satset på det de kaller en "trygghetspakke" for eldre, og i en demontrasjonsleilighet på Høvikodden viser de frem utstyret som inngår i en slik pakke. På Småtinget fikk vi høre om erfaringene og blant annet se denne videoen som illustrerer mulighetene:
Det er også laget videoer som viser fram fallalarm, videotelefon. påminnelse og familietre. Eksemplene illustrerer godt hvordan dette ikke handler om en tradisjonell politisk omsorgsdebatt der en konkurrerer om å ha mest penger eller krangler om offentlige eller private skal drive institusjonene. Her handler det om helt nye nye tjenester og hjelpemidler, områder som krever et tett samarbeid mellom kommuner og private bedrifter for å få til innovasjon, og der næringslivet må bidra aktivt både som utviklere og som tjenesteleverandører dersom vi skal lykkes.
onsdag 31. august 2011
tirsdag 30. august 2011
VG skriver om Arena ny omsorg
VGs nettutgave har mandag kveld lagt ut noen bra saker som viser hvordan omsorgsteknologi kan brukes til å skape et bedre tilbud til eldre med et omsorgsbehov, men som kanskje vil klare seg hjemme lenger i stedet for å være i en institusjon. Eller som rett og slett ikke får et godt nok tilbud fra det offentlige i dag.
Det er en sak om fremtidens eldreboliger som viser ulike teknologier som finnes. Og en sak der Rune Foshaug i Abelia kommenterer hvor kort vi er kommet i Norge i forhold til satsingen i en del andre land. Noen av politikerne som er sitert i den siste saken er opptatt av at vi ikke må erstatte mennesker med roboter i eldreomsorgen. Det er å snu problemstillingen på hodet. Problemet i årene som kommer vil være å få nok personer til å satse på en jobb i helse- og omsorgsyrker, ikke at de blir overflødige.
Det er allerede slik at over 540 000 personer arbeider i helse- og omsorgssektoren i Norge. Eldrebølgen gjør at det vil være behov for minst 100 000 til de neste 15 årene, noe som vil bety at hver fjerde som er i jobb i Norge etter hvert vil jobbe med helse, pleie eller omsorg. Det vil ikke være mangel på penger som er hovedproblemet i eldreomsorgen i årene som kommer, det virker som alle partiene vil bruke mer enn i dag, problemet er mangel på kompetent arbeidskraft. Selv om vi får 100 000 flere til å jobbe i denne sektoren vil de likevel være masse behov som ikke blir løst. Omsorgsteknologi kan bidra til at eldre mennesker og pårørende kan få hjelp til å klare seg bedre selv, slik at arbeidskraften kan brukes der den trengs mest.
I den politiske debatten høres det noen ganger ut som om målet er flest mulig institusjonsplasser. Det er ikke mitt inntrykk at de fleste eldre mennesker med et omsorgsbehov ber om å komme på en insitusjon hvis det er mulig å få hjelp til å klare seg lenger hjemme. Det er her omsorgsteknologi i form av sensorer, alarmer og kommuniksjonsverktøy kan skape en tryggere ramme som gjør dette mulig. I stedet for å måtte velge 100 prosent oppfølging i en institusjon eller to prosent oppfølging hjemme, kan omsorgsteknologi bidra til en type mellomløsninger som ikke finnes i dag.
En sykehjemsplass koster omkring 3 millioner kroner å bygge og 850 000 kroner i året å drifte. Hvis en delvis omsorgstrengende person ser at teknologi gir tilstrekkelig trygghet og kontaktmuligheter til at hun heller vil være et år lenger i egen bolig, skaper det ikke bare mer fornøyde brukere. Det frigjør også så mye penger at vi får råd til både mye bra teknologi og flere hjemmebesøk fra både hjemmesykepleie og frivillige organisasjoner, og likevel får vi et positivt regnestykke for samfunnet.
Det er en sak om fremtidens eldreboliger som viser ulike teknologier som finnes. Og en sak der Rune Foshaug i Abelia kommenterer hvor kort vi er kommet i Norge i forhold til satsingen i en del andre land. Noen av politikerne som er sitert i den siste saken er opptatt av at vi ikke må erstatte mennesker med roboter i eldreomsorgen. Det er å snu problemstillingen på hodet. Problemet i årene som kommer vil være å få nok personer til å satse på en jobb i helse- og omsorgsyrker, ikke at de blir overflødige.
Det er allerede slik at over 540 000 personer arbeider i helse- og omsorgssektoren i Norge. Eldrebølgen gjør at det vil være behov for minst 100 000 til de neste 15 årene, noe som vil bety at hver fjerde som er i jobb i Norge etter hvert vil jobbe med helse, pleie eller omsorg. Det vil ikke være mangel på penger som er hovedproblemet i eldreomsorgen i årene som kommer, det virker som alle partiene vil bruke mer enn i dag, problemet er mangel på kompetent arbeidskraft. Selv om vi får 100 000 flere til å jobbe i denne sektoren vil de likevel være masse behov som ikke blir løst. Omsorgsteknologi kan bidra til at eldre mennesker og pårørende kan få hjelp til å klare seg bedre selv, slik at arbeidskraften kan brukes der den trengs mest.
I den politiske debatten høres det noen ganger ut som om målet er flest mulig institusjonsplasser. Det er ikke mitt inntrykk at de fleste eldre mennesker med et omsorgsbehov ber om å komme på en insitusjon hvis det er mulig å få hjelp til å klare seg lenger hjemme. Det er her omsorgsteknologi i form av sensorer, alarmer og kommuniksjonsverktøy kan skape en tryggere ramme som gjør dette mulig. I stedet for å måtte velge 100 prosent oppfølging i en institusjon eller to prosent oppfølging hjemme, kan omsorgsteknologi bidra til en type mellomløsninger som ikke finnes i dag.
En sykehjemsplass koster omkring 3 millioner kroner å bygge og 850 000 kroner i året å drifte. Hvis en delvis omsorgstrengende person ser at teknologi gir tilstrekkelig trygghet og kontaktmuligheter til at hun heller vil være et år lenger i egen bolig, skaper det ikke bare mer fornøyde brukere. Det frigjør også så mye penger at vi får råd til både mye bra teknologi og flere hjemmebesøk fra både hjemmesykepleie og frivillige organisasjoner, og likevel får vi et positivt regnestykke for samfunnet.
mandag 29. august 2011
Fire store politiske omveltninger samtidig
Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer i New York Times om de store globale temaene, og i søndagens spalte skrev han glimrende om de fire store politiske krisene som nå har rammet verden samtidig:
"Hold onto your hats and your wallets. Since the end of the cold war, the global system has been held together to a large degree by four critical ruling bargains. Today all four are coming unstuck at once and will need to be rebuilt."
"The European Union is cracking up. The Arab world is cracking up. China’s growth model is under pressure and America’s credit-driven capitalist model has suffered a warning heart attack and needs a total rethink. Recasting any one of these alone would be huge. Doing all four at once — when the world has never been more interconnected — is mind-boggling."
"(China) has to move from an assembly-copying-manufacturing economy to a knowledge-services-innovation economy".
"Hold onto your hats and your wallets. Since the end of the cold war, the global system has been held together to a large degree by four critical ruling bargains. Today all four are coming unstuck at once and will need to be rebuilt."
De fire systemene som kan gå opp i limingen er store og viktige nok til å true stabiliteten i verden hver for seg dersom mye går galt. Men nå er vi truet av kriser i alle fire samtidig. Til sammen har de en helt ødeleggende kraft hvis vi ikke klarer å reformere og finne fast grunn igjen. Friedman beskriver de fire store krisene som truer oss slik:
Thomas Friedman begynner med omveltningen i Midt Østen og konstaterer at det neppe vil være en eneste autokrat av den typen Midt Østen har i dag igjen ved makten om noen år. Den gamle modellen er ferdig, men vi vet ikke hvordan den nye modellen vil se ut. Og veien dit kan fortsatt bli både ubehagelig og farlig for landet selv og for omgivelsene, ikke minst fordi det er her de viktigste oljekranene i verden befinner seg.
Den andre krisen er krisen i EU. Systemet med felles valuta, men ulik finanspolitikk, er i ferd med å slå store sprekker. De såkalte PIIGS-landene bruker mer penger enn de har, men det er lite sannsynlig at velgerne i de andre landene vil ta regningen på lengre sikt. EU må omstille seg kraftig dersom det skal unngå fragmentering.
Tredje store endringsutfordring er det Kina som står overfor. Thomas Friedman skriver at Kina må bli rikt før det blir gammelt. Med det mener han at dagens eksportledede industrivekst ikke er bærekraftig på sikt, og spesielt ikke når USA og Europa er i krise og forbruket faller. Da må innenlandsk forbruk opp og næringslivet må i større grad rette seg inn mot hjemmemarkedet. Dette bør helst skje før eldrebølgen slår inn for fullt. Kina må legge om strategien og bli mye mer kunnskapsintensivt:
Fjerde store behov for omstilling finner vi i USA. Her har en lånefinansiert forbruksbølge laget et stort hull i statsfinansene som er blitt så alvorlig at utgiftene må kuttes kraftig. Det er krevende nok, men nå de to partiene ikke klarer å bli enige om tiltakene som skal gjennomføres heller, da er situasjonen svært alvorlig både for USA selv og for resten av verden. USA er verdens desidert største økonomi, og som alltid er det slik at USAs evne til å løfte seg ut av en krise bestyr mye for hvordan verden kommer ut av dette.
søndag 28. august 2011
Manchester vs London 13-3
Det er ishockeysifre i Premier League om dagen, i hvert fall da de to Manchester-klubbene i dag møtte toppklubber fra London. United slo Arsenal 8-2. City slo Tottenham 5-1. Det er ikke topp mot bunn heller, disse fire klubbene pleier å være blant de seks beste i England sammen med Chelsea og Liverpool.
De geografi- og historieinteresserte vil vel slå fast at det fortsatt er Lancashire (Manchester-klubbene, Liverpool, Everton, Blackburn, Bolton og Wigan) og London (Chelsea, Tottenham, Arsenal, Fulham og QPR) som dominerer engelsk fotball (alle vinnere av Premier League siden starten i 1993 har kommet fra enten Lancashire eller London), men at det for tiden er the red-rose Lancastrians som har overtaket i kampen mellom de engelske regionene.
Det er fortsatt tidlig i sesongen og mye kan skje, men det virker på meg som om Manchester-klubbene er svært sterke og at de eneste andre som er i nærheten av å kunne true dem er Liverpool og Chelsea, som også hadde en bra helg. Jeg var en periode redd Manchester City ville kjøpe hele seriemesterskapet i år. Ikke siden Chelseas mest ekspansive periode har noen klart å sope opp så mye dyre spillere som Citys eiere fra Abu Dhabi har gjort i år. Og de har startet sesongen godt, spesielt den nye argentinske spissen Sergio Aguero virker veldig bra og får til mye fin fotball sammen med bosnieren Edin Dzerko og den tidligere Arsenal-stjernen Sami Nasri..
Tross Citiys bruk av arabiske oljepenger holder jeg likevel en knapp på United i år. I fjor synes jeg det var litt frustrerende å holde med United, det var fortjent at de vant serien, men det var mer fordi de andre var blitt dårligere enn at United var bedre at de vant. De rotet bort unødvendige poeng mot dårligere lag og vant til slutt fordi Chelsea og Arsenal rotet enda mer. I år synes jeg det virker annerledes. United har ikke kjøpt spillere for så mye penger som City, men de har kjøpt klokt. Det er mange spennende unge spillere på vei. Det har ført til at årets startoppstilling ser helt annerledes ut en i fjor, i øyeblikket er det bare Rooney, Nani og Evra som fortsatt holder plassen.
Ute fra start i dag var Scholes (som har lagt opp), Vidic og Valencia som er skadet, Giggs, Carrick, Berbatov, Park, Hernandez, Owen og Ferdinand, det vil si mesteparten av laget som vant serien i fjor og kom til finalen i Champions League, Inne fra start var navn som Jones, Evans, De Gea, Cleverley, Wellbeck, Anderson, Smalling og Ashley Young. Nesten et helt nytt ungt lag, som spiller utrolig flott fotball. Dessuten er Rooney i knallform, mens han i fjor spilte over en halv sesong uten å få til noe særlig. Det kjennes ut som dette blir en veldig interessant sesong både i Premier League og i Champions League.
De geografi- og historieinteresserte vil vel slå fast at det fortsatt er Lancashire (Manchester-klubbene, Liverpool, Everton, Blackburn, Bolton og Wigan) og London (Chelsea, Tottenham, Arsenal, Fulham og QPR) som dominerer engelsk fotball (alle vinnere av Premier League siden starten i 1993 har kommet fra enten Lancashire eller London), men at det for tiden er the red-rose Lancastrians som har overtaket i kampen mellom de engelske regionene.
Det er fortsatt tidlig i sesongen og mye kan skje, men det virker på meg som om Manchester-klubbene er svært sterke og at de eneste andre som er i nærheten av å kunne true dem er Liverpool og Chelsea, som også hadde en bra helg. Jeg var en periode redd Manchester City ville kjøpe hele seriemesterskapet i år. Ikke siden Chelseas mest ekspansive periode har noen klart å sope opp så mye dyre spillere som Citys eiere fra Abu Dhabi har gjort i år. Og de har startet sesongen godt, spesielt den nye argentinske spissen Sergio Aguero virker veldig bra og får til mye fin fotball sammen med bosnieren Edin Dzerko og den tidligere Arsenal-stjernen Sami Nasri..
Tross Citiys bruk av arabiske oljepenger holder jeg likevel en knapp på United i år. I fjor synes jeg det var litt frustrerende å holde med United, det var fortjent at de vant serien, men det var mer fordi de andre var blitt dårligere enn at United var bedre at de vant. De rotet bort unødvendige poeng mot dårligere lag og vant til slutt fordi Chelsea og Arsenal rotet enda mer. I år synes jeg det virker annerledes. United har ikke kjøpt spillere for så mye penger som City, men de har kjøpt klokt. Det er mange spennende unge spillere på vei. Det har ført til at årets startoppstilling ser helt annerledes ut en i fjor, i øyeblikket er det bare Rooney, Nani og Evra som fortsatt holder plassen.
Ute fra start i dag var Scholes (som har lagt opp), Vidic og Valencia som er skadet, Giggs, Carrick, Berbatov, Park, Hernandez, Owen og Ferdinand, det vil si mesteparten av laget som vant serien i fjor og kom til finalen i Champions League, Inne fra start var navn som Jones, Evans, De Gea, Cleverley, Wellbeck, Anderson, Smalling og Ashley Young. Nesten et helt nytt ungt lag, som spiller utrolig flott fotball. Dessuten er Rooney i knallform, mens han i fjor spilte over en halv sesong uten å få til noe særlig. Det kjennes ut som dette blir en veldig interessant sesong både i Premier League og i Champions League.
lørdag 27. august 2011
Dagbladet liker ikke Høyre
Resultatene i nye meningsmålinger kan naturligvis vinkles på litt ulike måter når de skal omtales og analyseres redaksjonelt. Hvis to partier faller like mye vil man kanskje bare trekke frem det ene, fordi det passer best inn i en større analyse man har. Kanskje er redaksjonens sympatier, antipatier og håp slik at det påvirker fortellingen. Men det er sjelden vi ser at medier jukser når de presentere nye tall, slik Dagbladet gjør i sin omtale av målingen i dag.
Dagbladets vinkling er at Høyre "stuper" 5,8 prosentpoeng sammenlignet med målingen de gjorde i juni. Problemet er at Dagbladet har "glemt" målingen de gjorde i juli, og i forhold til denne faller Høyre bare et prosentpoeng, mens AP "stuper" 4,9 prosentpoeng. Ingen av delene er en spesielt god analyse av utviklingen nå. En litt mer objektiv analyse av hvilke partier som virkelig gjør det dårlig i denne målingen, både i forhold til tidligere valg og tidligere målinger, ville nok heller fremheve at Senterpartiet bare får 3,9 prosent i denne målingen. Eller at KrF får forholdsvis sterke 6,8 prosent. Mer om denne målingen kan en lese på Poll of polls.
Enda mer oppsiktsvekkende synes jeg det er at Dagbladet ikke slår opp resultatene av kommunevalgmålingen sin. Det er jo et kommunevalg som skal foregå om to uker og akkurat nå må det vel være aller mest interessant å beskrive og analysere trender i forbindelse med det valget som faktisk skal finne sted nå? Det store og interessante bildet her er at både Arbeiderpartiet og Høyre gjør det svært godt sammenlignet med kommunevalget for fire år siden. Arbeiderpartiet har 33,7 prosent, 4,1 prosentpoeng over kommunevalget i 2007. Høyre har 25,3 prosent, hele seks prosentpoeng over valget i 2007. Å beskrive dette som et parti som "stuper" er ganske drøyt når Høyre er det partiet som i følge Dagbladets egen meningsmåling har størst fremgang i forholdt til forrige valg.
Ellers viser også denne målingen at SV gjør det svakt med 4,1 prosent, 2,1 prosentpoeng lavere enn sist valg. Og at KrF gjør det godt med 6,8 prosent, omtrent som ved forrige kommunevalg, men mye bedre enn de målingene partiet har hatt det siste året.
Dagbladets vinkling er at Høyre "stuper" 5,8 prosentpoeng sammenlignet med målingen de gjorde i juni. Problemet er at Dagbladet har "glemt" målingen de gjorde i juli, og i forhold til denne faller Høyre bare et prosentpoeng, mens AP "stuper" 4,9 prosentpoeng. Ingen av delene er en spesielt god analyse av utviklingen nå. En litt mer objektiv analyse av hvilke partier som virkelig gjør det dårlig i denne målingen, både i forhold til tidligere valg og tidligere målinger, ville nok heller fremheve at Senterpartiet bare får 3,9 prosent i denne målingen. Eller at KrF får forholdsvis sterke 6,8 prosent. Mer om denne målingen kan en lese på Poll of polls.
Enda mer oppsiktsvekkende synes jeg det er at Dagbladet ikke slår opp resultatene av kommunevalgmålingen sin. Det er jo et kommunevalg som skal foregå om to uker og akkurat nå må det vel være aller mest interessant å beskrive og analysere trender i forbindelse med det valget som faktisk skal finne sted nå? Det store og interessante bildet her er at både Arbeiderpartiet og Høyre gjør det svært godt sammenlignet med kommunevalget for fire år siden. Arbeiderpartiet har 33,7 prosent, 4,1 prosentpoeng over kommunevalget i 2007. Høyre har 25,3 prosent, hele seks prosentpoeng over valget i 2007. Å beskrive dette som et parti som "stuper" er ganske drøyt når Høyre er det partiet som i følge Dagbladets egen meningsmåling har størst fremgang i forholdt til forrige valg.
Ellers viser også denne målingen at SV gjør det svakt med 4,1 prosent, 2,1 prosentpoeng lavere enn sist valg. Og at KrF gjør det godt med 6,8 prosent, omtrent som ved forrige kommunevalg, men mye bedre enn de målingene partiet har hatt det siste året.
torsdag 25. august 2011
Arena ny omsorgs innovasjonsverksted
Vi er i gang. Torsdag og fredag denne uken har Arena ny omsorg og Abelia samlet over 60 spennende og viktige personer for å diskutere fremtidens eldreomsorg. Dette er ledere og fagpersoner fra omsorgsinstitusjoner, hjemmebasert omsorg, kommuner, teknologibedrifter, forskere, sosiale entreprenører og frivillige organisasjoner, som skal diskutere og jobbe fram konkrete forslag til tjenester i to dager i åtte ulike grupper.
Det at deltagerne har ulike roller og ulik fagbakgrunn er viktig for resultatet. Der hvor alle tenker likt skjer det sjelden innovasjon. Der folk er har ulik erfaring og er opptatt av å dele kunnskap og lære nye ting er forutsetningene mye bedre. Ambisjonen er at deltagerne skal utvikle konkrete ideer til forbedringer, for eksempel i form av nye eller bedre tjenester, i både hjemmebasert og institusjonsbasert eldreomsorg. Tiltak som kan forebygge fall og utrygghet, motvirke ensomhet og assistere ved kognitiv svikt, de områdene som Hagen-utvalget pekte på i sin rapport som ble lagt fram i juni. Forslagene må gjerne involverer bruk av teknologi, men hovedpoenget er å få til en virksomhetsmodell som virker i praksis og over tid, ikke bare i et pilotprosjekt.
Utgangspunktet for satsingen på Arena ny omsorg er at både analysene og svarene som kommer opp i den politiske debatten befinner seg litt på siden av det som trengs. Det er ikke noe poeng å rope på mer penger fra staten for å møte eldrebølgen hvis hovedproblemet er å få tak i nok kvalifisert arbeidskraft. Da må vi jobbe smartere og utnytte kompetanseressursene bedre enn i dag. Det er heller ikke noe poeng å konkurrere om å ha flest eldreomsorgsplasser i insitusjon i partiprogrammet hvis de det gjelder heller vil klare seg selv hjemme, og kunne gjøre det hvis de fikk tilgang på teknologi som kan hjelpe dem med å huske avtaler, hiolde kontakt med familie og venner, varsle når noe er galt eller utløse en alarm når man faller slik at noen kan komme og hjelpe.
Det blir spennende å se hva som kommer ut i form av konkrete ideer fra dette innovasjonsverkstedet. Resultatene skal legges fram for Fornyingsminister Rigmor Aasrud fredag ettermiddag. Før det skal et "sparringpanel" med ekspertise på både fag, teknologi og samfunn vurdere forslagene og gi gode råd. Arena ny omsorgs blogg vil skrive om innovasjonsverkstedet underveis og fortelle om forslagene i etterkant. Det er også mulig å følge Arena ny omsorg på Facebook.
Det at deltagerne har ulike roller og ulik fagbakgrunn er viktig for resultatet. Der hvor alle tenker likt skjer det sjelden innovasjon. Der folk er har ulik erfaring og er opptatt av å dele kunnskap og lære nye ting er forutsetningene mye bedre. Ambisjonen er at deltagerne skal utvikle konkrete ideer til forbedringer, for eksempel i form av nye eller bedre tjenester, i både hjemmebasert og institusjonsbasert eldreomsorg. Tiltak som kan forebygge fall og utrygghet, motvirke ensomhet og assistere ved kognitiv svikt, de områdene som Hagen-utvalget pekte på i sin rapport som ble lagt fram i juni. Forslagene må gjerne involverer bruk av teknologi, men hovedpoenget er å få til en virksomhetsmodell som virker i praksis og over tid, ikke bare i et pilotprosjekt.
Utgangspunktet for satsingen på Arena ny omsorg er at både analysene og svarene som kommer opp i den politiske debatten befinner seg litt på siden av det som trengs. Det er ikke noe poeng å rope på mer penger fra staten for å møte eldrebølgen hvis hovedproblemet er å få tak i nok kvalifisert arbeidskraft. Da må vi jobbe smartere og utnytte kompetanseressursene bedre enn i dag. Det er heller ikke noe poeng å konkurrere om å ha flest eldreomsorgsplasser i insitusjon i partiprogrammet hvis de det gjelder heller vil klare seg selv hjemme, og kunne gjøre det hvis de fikk tilgang på teknologi som kan hjelpe dem med å huske avtaler, hiolde kontakt med familie og venner, varsle når noe er galt eller utløse en alarm når man faller slik at noen kan komme og hjelpe.
Det blir spennende å se hva som kommer ut i form av konkrete ideer fra dette innovasjonsverkstedet. Resultatene skal legges fram for Fornyingsminister Rigmor Aasrud fredag ettermiddag. Før det skal et "sparringpanel" med ekspertise på både fag, teknologi og samfunn vurdere forslagene og gi gode råd. Arena ny omsorgs blogg vil skrive om innovasjonsverkstedet underveis og fortelle om forslagene i etterkant. Det er også mulig å følge Arena ny omsorg på Facebook.
onsdag 24. august 2011
Poll of polls - bloggen for politiske nerder
Nå som landet går for fullt inn i valgmodus, må jeg reklamere for bloggen Poll of polls. Dette er bloggen for oss politiske nerder, som ikke bare ser på de nasjonale meningsmålingene av og til, men gjerne vil ha oversikt over alle lokale målinger i hele landet i innspurten foran et kommunevalg. Og aller helst ha noen gode analyser av hva de ulike partienes fremgang eller tilbakegang betyr for maktforholdene i hver enkelt kommune.
På denne bloggen får man tre ting. Man får en oversikt over alle meningsmålingene i landet, både landsdekkende og lokale. For det andre får man gode kommentarer til de enkelte målingene, som tar for seg de enkelte partiene og ser på konsekvensene dersom dette blir valgresultatet. Her kan man for eksempel lese om Høyres formidable framgang i innlandet, for eksempel i Elverum. Eller om hvordan SV er halvert i Telemark og stuper i Oslo. Min erfaring er at disse lokale målingene ofte kan fange opp bevegelser blant velgerne tidligere enn de nasjonale målingene.
Og for det tredje, og det ligger jo i navnet, er dette en "poll of polls", der man får presentert et gjennomsnitt av resultatene i alle de nasjonale meningsmålingene hver måned, også brutt ned på fylker og kommuner. Det er en poll of polls for stortingsvalg, en for kommunevalg og en for fylkestingsvalg. De to initiativtakerne til bloggen, Johan Giertsen og Lars Øy, har laget en grundig og lang gjennomgang av hvilken metode de bruker, hvilke feilmarginer som ligger der, hva slike målinger kan fortelle oss og hva de ikke kan brukes til.
Når jeg er inne på blogger som dekker meningsmålinger og driver valganalyse må jeg også nevne Svein Tore Marthinsens blogg. Han er statsviter og valganalytiker, og bruker bloggen til å kommentere debattene i tillegg til å kommentere målingene. Vel verdt å lese. Når det gjelder politikernes egne blogger så er det enkelte som er aktive, men jeg har en mistanke om at det er blitt mindre aktivitet enn det var foran stortingsvalget for to år siden, muligens fordi de gjør mer på Facebook. Jeg tror jeg må se litt mer på hva partiene og deres fremste kandidater gjør i sosiale medier og komme tilbake med noen refleksjoner om det her på bloggen.
På denne bloggen får man tre ting. Man får en oversikt over alle meningsmålingene i landet, både landsdekkende og lokale. For det andre får man gode kommentarer til de enkelte målingene, som tar for seg de enkelte partiene og ser på konsekvensene dersom dette blir valgresultatet. Her kan man for eksempel lese om Høyres formidable framgang i innlandet, for eksempel i Elverum. Eller om hvordan SV er halvert i Telemark og stuper i Oslo. Min erfaring er at disse lokale målingene ofte kan fange opp bevegelser blant velgerne tidligere enn de nasjonale målingene.
Og for det tredje, og det ligger jo i navnet, er dette en "poll of polls", der man får presentert et gjennomsnitt av resultatene i alle de nasjonale meningsmålingene hver måned, også brutt ned på fylker og kommuner. Det er en poll of polls for stortingsvalg, en for kommunevalg og en for fylkestingsvalg. De to initiativtakerne til bloggen, Johan Giertsen og Lars Øy, har laget en grundig og lang gjennomgang av hvilken metode de bruker, hvilke feilmarginer som ligger der, hva slike målinger kan fortelle oss og hva de ikke kan brukes til.
Når jeg er inne på blogger som dekker meningsmålinger og driver valganalyse må jeg også nevne Svein Tore Marthinsens blogg. Han er statsviter og valganalytiker, og bruker bloggen til å kommentere debattene i tillegg til å kommentere målingene. Vel verdt å lese. Når det gjelder politikernes egne blogger så er det enkelte som er aktive, men jeg har en mistanke om at det er blitt mindre aktivitet enn det var foran stortingsvalget for to år siden, muligens fordi de gjør mer på Facebook. Jeg tror jeg må se litt mer på hva partiene og deres fremste kandidater gjør i sosiale medier og komme tilbake med noen refleksjoner om det her på bloggen.
tirsdag 23. august 2011
Redselen for at noen skal lykkes
Leser man enkelte medieoppslag i dag, og hører kommentarene fra politiske motstandere, skulle man tro at Oslo Høyres skolebyråds planer om "eliteklasser" vil rasere skoletilbudet for alle andre. Eller at elever vil ta skade av å lære for mye, fordi kunnskap kan gå på bekostning av holdninger og verdier. Som Bård Vegar Solhjell fra SV sier til Aftenposten:
"Selv om man er veldig flink i enkelte fag må man ha med seg en bredere ballast, som samarbeidsevner, holdninger og verdier, sier den tidligere kunnskapsministeren."
Jeg lurer på hva slags forskning Solhjell har sett som viser at elevers verdier, holdninger og samarbeidsevner tar skade av at man blir for flink faglig. Er det slik at disse elevene som er motivert for å lære mer og i dag kanskje sitter og kjeder seg får bedre holdninger og verdier hvis de ikke får nye utfordringer?
På meg virker det som Oslo Høyre har lagt frem et godt, men forholdsvis forsiktig forslag som vil gi en del elever anledning til å gå litt fortere frem faglig, Det blir mulig rent praktisk ved at elever i ungdomsskolen kan ta språkfag eller realfag ved en videregående skole i nærheten. Elever i videregående skole kan ta fag ved en høyskole. Dette er en interessant modell som burde samle mye bredere støtte enn disse medieoppslagene gir inntrykk av. Av flere grunner:
For det første er det helt meningsløst dersom det bare er innenfor idrett at spesielt motiverte elever skal kunne bruke tid på å dyrke talentet sitt. Eksemplet fra Aftenposten handler om musikktalenter som får dyrke sin interesse fra 5. klasse i barneskolen ved at de kan få et spesialtilpasset opplegg innenfor en offentlig barneskole. Skal man bli virkelig god til noe må man starte tidlig og bruke mye tid på det (Malcolm Gladwell skriver om "10 000-timers regelen" i boken Outliers). Har man ambisjoner om å prestere på et høyt internasjonalt nivå er det ingen snarveier. Man trenger både talent og hardt arbeid. En redsel for at noen skal lykkes med det de satser på og som gjør at man holder igjen talentene er i hvert fall ikke særlig fremtidsrettet.
For det andre tror jeg alle ser gode begrunnelser for at elever som sliter med å henge med i undervisningen skal ha et spesialtilpasset og individuelt opplegg. Det er ikke kontroversielt at elever med lese- og skrivevansker følges opp med et eget undervisningsopplegg, det er bra for den enkelte og lønnsomt for samfunnet. Men det er ingen grunn til at det bare er disse elevene som skal følges opp individuelt. Elever som synes klasseromsundervisning på et gjennomsnittsnivå er kjedelig og gjerne vil gå videre, bør også få lov til å lære mer. Om det skjer i egne grupper, egne klasser eller i regi av skoler som har spesialisert seg på bestemte fag er først og fremst et praktisk spørsmål.
For det tredje tror jeg begrepet "eliteklasser" gi noen misvisende assosiasjoner for enkelte. Her er det snakk om å gjøre den offentlige norske skolen bedre. Det er ikke penger som vil avgjøre hvem som får fordype seg i fag fra videregående skole mens de går på ungdomsskolen, men motivasjon og faglig nivå. Hvis målet er at skolen skal fremme faglige prestasjoner uavhengig av sosial bakgrunn, er det Høyres skolebyråd i Oslo foreslår veldig bra politikk. De mest velstående i samfunnet har i dag størst mulighet til å skaffe et alternativt og mer individtilpasset skoletilbud til barna sine, i form av private løsninger helt eller delvis på utsiden av den offentlige skolen, enten barna er talentfulle eller ikke. Hvis den offentlige skolen skal utjevne sosiale forskjeller må den gi elever uten velstående foreldre den samme muligheten til å dyrke sitt talent. Enten det er innenfor musikk eller matematikk. Da kan vi ikke være redd for at noen skal lykkes.
"Selv om man er veldig flink i enkelte fag må man ha med seg en bredere ballast, som samarbeidsevner, holdninger og verdier, sier den tidligere kunnskapsministeren."
Jeg lurer på hva slags forskning Solhjell har sett som viser at elevers verdier, holdninger og samarbeidsevner tar skade av at man blir for flink faglig. Er det slik at disse elevene som er motivert for å lære mer og i dag kanskje sitter og kjeder seg får bedre holdninger og verdier hvis de ikke får nye utfordringer?
På meg virker det som Oslo Høyre har lagt frem et godt, men forholdsvis forsiktig forslag som vil gi en del elever anledning til å gå litt fortere frem faglig, Det blir mulig rent praktisk ved at elever i ungdomsskolen kan ta språkfag eller realfag ved en videregående skole i nærheten. Elever i videregående skole kan ta fag ved en høyskole. Dette er en interessant modell som burde samle mye bredere støtte enn disse medieoppslagene gir inntrykk av. Av flere grunner:
For det første er det helt meningsløst dersom det bare er innenfor idrett at spesielt motiverte elever skal kunne bruke tid på å dyrke talentet sitt. Eksemplet fra Aftenposten handler om musikktalenter som får dyrke sin interesse fra 5. klasse i barneskolen ved at de kan få et spesialtilpasset opplegg innenfor en offentlig barneskole. Skal man bli virkelig god til noe må man starte tidlig og bruke mye tid på det (Malcolm Gladwell skriver om "10 000-timers regelen" i boken Outliers). Har man ambisjoner om å prestere på et høyt internasjonalt nivå er det ingen snarveier. Man trenger både talent og hardt arbeid. En redsel for at noen skal lykkes med det de satser på og som gjør at man holder igjen talentene er i hvert fall ikke særlig fremtidsrettet.
For det andre tror jeg alle ser gode begrunnelser for at elever som sliter med å henge med i undervisningen skal ha et spesialtilpasset og individuelt opplegg. Det er ikke kontroversielt at elever med lese- og skrivevansker følges opp med et eget undervisningsopplegg, det er bra for den enkelte og lønnsomt for samfunnet. Men det er ingen grunn til at det bare er disse elevene som skal følges opp individuelt. Elever som synes klasseromsundervisning på et gjennomsnittsnivå er kjedelig og gjerne vil gå videre, bør også få lov til å lære mer. Om det skjer i egne grupper, egne klasser eller i regi av skoler som har spesialisert seg på bestemte fag er først og fremst et praktisk spørsmål.
For det tredje tror jeg begrepet "eliteklasser" gi noen misvisende assosiasjoner for enkelte. Her er det snakk om å gjøre den offentlige norske skolen bedre. Det er ikke penger som vil avgjøre hvem som får fordype seg i fag fra videregående skole mens de går på ungdomsskolen, men motivasjon og faglig nivå. Hvis målet er at skolen skal fremme faglige prestasjoner uavhengig av sosial bakgrunn, er det Høyres skolebyråd i Oslo foreslår veldig bra politikk. De mest velstående i samfunnet har i dag størst mulighet til å skaffe et alternativt og mer individtilpasset skoletilbud til barna sine, i form av private løsninger helt eller delvis på utsiden av den offentlige skolen, enten barna er talentfulle eller ikke. Hvis den offentlige skolen skal utjevne sosiale forskjeller må den gi elever uten velstående foreldre den samme muligheten til å dyrke sitt talent. Enten det er innenfor musikk eller matematikk. Da kan vi ikke være redd for at noen skal lykkes.
mandag 22. august 2011
Gaddafi faller
TV-bildene fra Libya i kveld minner vel mest om TV-bildene fra Berlinmurens fall i 1989. Eller Saddam-regimets fall i Bagdad i 2003. Alt har virket ganske fastlåst i Libya fram til helt nylig, og mange snakket om lange og blodige sluttkamper. Men gradvis kom opprørerne seg på offensiven de siste dagene og i kveld forsvant plutselig proppen helt.
Sky News, som har en reporter, Alex Crawford, som har reist sammen med opprørerne helt inn til sentrum av Tripoli, har hatt noen fantastiske live TV-bilder av fremrykningen og av jublende folkemengder.
I skrivende stund er ikke kampene i Libya helt over, og for alt jeg vet kan det hende at Gaddafi klarer å forskanse seg slik at det kan gå en stund før han faller. Men ryktene sier at to av sønnene hans er arrestert i kveld, og mest sannsynlig blir sluttkampen ganske kort. TV-bildene fra Benghazi viser dessuten at festen allerede er i gang.
Som Jan Arild Snoen skriver på på sin blogg i kveld, er det enkelte eksperter som har vært svært så negative til at NATO-aksjonen ville gi resultater. Heldigvis tok de feil. Flystøtte fra NATO var helt avgjørende for å hindre at opprøret ble knust i første fase av krigen. På slutten har NATOs fly og marinefartøy bidratt til at regimets militære utstyr, forsyningslinjer og infrastruktur har blitt satt ut av spill. Og på den måten bidratt til å forkorte krigen og redde mange liv.
Sky News, som har en reporter, Alex Crawford, som har reist sammen med opprørerne helt inn til sentrum av Tripoli, har hatt noen fantastiske live TV-bilder av fremrykningen og av jublende folkemengder.
I skrivende stund er ikke kampene i Libya helt over, og for alt jeg vet kan det hende at Gaddafi klarer å forskanse seg slik at det kan gå en stund før han faller. Men ryktene sier at to av sønnene hans er arrestert i kveld, og mest sannsynlig blir sluttkampen ganske kort. TV-bildene fra Benghazi viser dessuten at festen allerede er i gang.
Som Jan Arild Snoen skriver på på sin blogg i kveld, er det enkelte eksperter som har vært svært så negative til at NATO-aksjonen ville gi resultater. Heldigvis tok de feil. Flystøtte fra NATO var helt avgjørende for å hindre at opprøret ble knust i første fase av krigen. På slutten har NATOs fly og marinefartøy bidratt til at regimets militære utstyr, forsyningslinjer og infrastruktur har blitt satt ut av spill. Og på den måten bidratt til å forkorte krigen og redde mange liv.
lørdag 20. august 2011
Piers Morgan vs Christine O'Donnell
Christine O'Donnell ble sist sett da hun tapte senatsvalget i Delaware i fjor høst, et valg republikanerne kunne vunnet med en normal kandidat. Men Christine O'Donnell er både som politiker og person av det mer bisarre slaget, selv til å være tea party-aktivist. I valgkampen i 2010 fikk hun blant annet mye oppmerksomhet for et gammelt intervju der hun innrømmet å ha drevet med "witchcraft" i yngre alder. Nå er hun tilbake i mediene etter å ha skrevet en bok som heter Troublemaker - Let's Do What It Takes to Make America Great Again.
Piers Morgan leder i dag TV-programmet på CNN som ble satt inn da Larry King sluttet. Han har tidligere vært redaktør i News of the World og Daily Mirror. Og han har vært dommer i både Britain's got Talent og America's got Talent. En engelskmann med uvanlig stor selvtillit, arrogant vil nok mange hevde. Derfor er O'Donnell vs Morgan på TV nødt til bli en interessant konfrontasjon, der sjansen for totalhavari er stor:
Piers Morgan leder i dag TV-programmet på CNN som ble satt inn da Larry King sluttet. Han har tidligere vært redaktør i News of the World og Daily Mirror. Og han har vært dommer i både Britain's got Talent og America's got Talent. En engelskmann med uvanlig stor selvtillit, arrogant vil nok mange hevde. Derfor er O'Donnell vs Morgan på TV nødt til bli en interessant konfrontasjon, der sjansen for totalhavari er stor:
torsdag 18. august 2011
Bistand 2.0
Forrige helgs The Economist hadde nok en interessant påminning om at forholdet mellom utviklingsland og såkalte utviklede land ikke lenger er helt som før. Denne gangen handlet det om Indias forhold til bistand. Fra å være verdens største mottaker av bistand gjennom noen tiår er India i ferd med å bli et giverland. De skal etablere en ny enhet som skal administrere bistanden fra India til andre land. The Economist skriver:
"Between 1951 and 1992 India received about $55 billion in foreign aid, making it the largest recipient in history. Now it seems on the verge of setting up its own aid-giving body. A spokesman for the foreign ministry says the government is in “active discussions” to create an India Agency for Partnership in Development (IAPD), an equivalent of America’s Agency for International Development (USAID) or Britain’s Department for International Development (DFID). Bureaucrats in other ministries are dragging their feet but Gurpreet Singh of RIS, a Delhi think-tank, says the government will announce the body within months, and give it $11.3 billion to spend over the next five to seven years."
"...like trade, aid benefits from specialisation and comparative advantage. Emerging countries, with recent experience to draw upon, might do a better job of infrastructure spending. The West should focus more on policies and good governance (something many poorer Indian states are crying out for)"
"Between 1951 and 1992 India received about $55 billion in foreign aid, making it the largest recipient in history. Now it seems on the verge of setting up its own aid-giving body. A spokesman for the foreign ministry says the government is in “active discussions” to create an India Agency for Partnership in Development (IAPD), an equivalent of America’s Agency for International Development (USAID) or Britain’s Department for International Development (DFID). Bureaucrats in other ministries are dragging their feet but Gurpreet Singh of RIS, a Delhi think-tank, says the government will announce the body within months, and give it $11.3 billion to spend over the next five to seven years."
Det er ikke like opplagt at land i vesten skal gi bistand til et land som selv gir bistand. Særlig ikke når dette landet har 300 milliarder dollar i valutareserver og driver et romfartsprogram. Indias bistand er dessuten del av et større bilde. Mens USA fortsatt er verdens største bistandsgiver med 31 milliarder dollar, er Kina kommet opp på andre plass. Nå er riktignok tallene for ikke-OECD landenes bistand litt vanskelig å vurdere, det er mye egeninteresse i mange av programmene og mye ikke alt ville kvalifisere som bistand med vårt regelverk, men uansett er det helt utvilsomt at land som Kina, Russland, Saudi Arabia og Brasil er stadig viktigere når det gjelder å overføre penger til verdens fattigste land.
Gjør dette at selve poenget med bistand nå er blitt borte? Nei, sier The Economist i en lederartikkel om "Aid 2.0", men det kan være grunn til å tenke igjennom hvor ulike givere har sine komparative fortrinn. Kanskje er det slik at land som nylig har mottatt bistand selv kan ha noen erfaringer som gjør dem særlig godt egnet til ta ansvar for infrastrukturprosjekter i mottakerland, mens vesten i større grad kan satse på å utvikle et demokratisk og profesjonelt institusjonelt rammeverk i mottakerlandene:
tirsdag 16. august 2011
Hvis byregioner var land...
Klikk for større tabell |
Og da kan man få svar på spørsmål som: Hvor stor er egentlig New York-regionen i forhold til Spania? Hvor stor er egentlig økonomien i konkurstruede Hellas sammenligner med storbyregioner i USA. Og hvilke byregioner i USA har økonomier som er på størrelse med Norge?
USAs største Metro Area er New York-Northern New Jersey-Long Island.. Hvis denne regionen, var et eget land ville det være verdens 13. største økonomi. Litt mindre enn Russland og Spania, men større enn økonomiene i Australia, Mexico og Sør Korea.
Nest største byregion er Los Angeles Metro Area, som er litt mindre enn Nederland, men litt større enn Tyrkia og Indonesia målt i BNP. Deretter kommer Chicago Metro Area, Sveits og Polen. Norge er på en 29. plass på denne listen, på plassen bak Washington DC,-Arlington-Alexandria. Men Norges økonomi er større enn både Houston og Dallas.
Hva så med Hellas, et land som preger nyhetsoverskriftene omtrent daglig og skaper panikk på verdens børser. I følge denne listen er BNP i Hellas nr 42 på listen, litt mindre enn Boston-Cambridge-Quincy og en god del mindre enn både San Fransisco-Oakland-Fremont og Philadelphia-Camden-Wilmington. Da skjønner man kanskje at Hellas alene ikke kan velte verdensøkonomien. Portugal har et enda mindre BNP (nr 50) og er på plassen bak Seattle-Tacoma-Bellevue. Irland har et BNP på størrelse med Minneapolis-St Paul, som igjen er litt større enn Detroit-regionen.
Har så slike sammenligninger og tabeller noen nytte rent bortsett fra å minne oss om at mange land i Europa er ganske små? Jeg tror noe av det nyttige for disse byregionene er at de kan sammenligne seg med andre regioner utenfor eget land. Å sammenligne hele USA med land i Europa vil ofte ikke gi noen mening fordi USA er for stort og for mangfoldig. Men å sammenligne en stor arbeidsmarkedsregion i USA med tilsvarende regioner i Europa og Asia gir mer mening. Da kan man se på ting som næringsstruktur, syssselsettingsutvikling, kriminalitet, helsetilstand, utdanningsnivå osv og sammenligne egne resultater med andre.
De som kjenner til Richard Floridas bøker og forskning vil vite at han er opptatt av regioners attraktivitet - om de stedene vi skal bo og jobbe har de kvalitetene som kreves for å trekke til seg det næringslivet og de unge talentene man trenger for å lykkes i konkurranse med andre. Dette gjelder ikke bare USAs byregioner, men regioner over hele verden som i praksis deltar i en global konkurranse om å tiltrekke seg forskere, studenter, bedrifter og entreprenører. I Richard Floridas verden er det mye forskjellig som er med på å avgjøre en regions attraktivitet, ikke bare skattenivå og virkemidler for næringslivet. Her har han for eksempel blogget om Why are some cities happier than others. Og om Top metros for same-sex couples with children.
Det er verdt å bruke litt tid på bloggen til Richard Florida hvis man er opptatt av steders konkurranseevne i et kunnskapssamfunn. I forbindelse med et norsk kommunevalg er jo også dette relevante problemstillinger. Noe av det viktigste våre kommunepolitikere kan gjøre er å bruke de politiske virkemidlene de rår over til å gjøre kommunen attraktiv for kunnskapsbedrifter og kunnskapsarbeidere.
mandag 15. august 2011
Verdens beste universiteter
I dag ble den årlige rangeringen av verdens universiteter, the Academic Ranking of Word Universities (ARWU), fra Jiaotong-universitetet i Shanghai lagt frem. Dette er en av to årlige rangeringer som får enorm oppmerksomhet over hele verden. (Den andre er World University Rankings fra Times Higher Education som kommer senere i høst).
Shanghai-rangeringen rangerer de 500 beste universitetene i verden. Det er som sagt stor oppmerksomhet om dette i mange land, universiteter som gjør det godt liker å skryte av plasseringen. De som ikke gjør det så godt opplever at kritiske medier etterlyser forklaringer på den lave plasseringen. Kineserne er for eksempel fornøyde og opptatt av at 35 kinesiske universiteter er med på listen over de 500 beste og at 23 av disse er på det kinesiske fastlandet. Langt mindre fornøyde er man i Frankrike som bare har tre universiteter med blant de 100 beste og 21 blant de 500. Det er en mye kommentarer i franske medier som problematiserer rangeringen og hevder, kanskje med en viss rett, at den favoriserer angelsaksiske institusjoner.
Til sammenligning har for eksempel Storbritannia 37 universiteter på listen, Australia har 19, Nederland har 13, Korea har 11, mens India og Tyrkia bare har et universitet hver med blant de 500. Slike lister åpner selvfølgelig også opp for interessante sammenligninger mellom land og innenfor land. I følge denne listen er det beste universitetet i Asia Tokyo universitet på 21. plass. Det beste universitetet i Europa utenfor UK er ETH Zurich på 23. plass. I Australia er man mest opptatt av at Melbourne University på 60. plass er best i landet og har passert Australian National University som er på 70. plass.
Hva så med Norge? Det er fire norske universiteter på listen og av disse hevder Universitetet i Oslo seg best med en 75. plass, samme plass som i fjor. Det er UiO selv ganske fornøyd med i følge en kommentar i dag, noe det vel også er grunn til med tanke på at konkurransen blir stadig hardere og mer global. Man må forbedre seg for å holde plassen, I rangeringen har NTNU og Universitetet i Bergen plassert seg mellom 200 og 300. plass. Universitetet i Tromsø er i gruppen mellom 400 og 500. Ingen av de øvrige norsk universitetene er med på listen. Nå er selvsagt plassering påvirket av kriterier og UiO har tradisjonelt klart seg bedre i Shanghai-rangeringen, som for eksempel vektlegger Nobelpriser, enn i Times-rangeringen, der UiB har klatret de siste årene.
Egentlig er det vel ikke så dramatisk mye nytt på denne listen. Over tid ser vi at universitetskonkurransen blir både hardere og mer global ved at stadig flere land er med. På den annen side er toppen av listen veldig stabil. Det tar lang tid å bygge seg opp som et verdensledende forskningsuniversitet som trekker til seg de beste forskerne og som vinner Nobelpriser. Derfor skjer det heller ikke store forandringer i toppen fra år til år. 18 av de 20 beste universitetene i verden er i USA, de to øvrige er Cambridge og Oxford. Helt øverst på listen er som vanlig Harvard University, en topplassering de har hatt siden første rangering i 2003 og også pleier å ha på Times sin rangeringer. På de neste plassene følger flere gamle kjenninger: Stanford, MIT, Berkeley, Cambridge, Caltech, Princeton, Colombia, Chicago og Oxford.
Shanghai-rangeringen rangerer de 500 beste universitetene i verden. Det er som sagt stor oppmerksomhet om dette i mange land, universiteter som gjør det godt liker å skryte av plasseringen. De som ikke gjør det så godt opplever at kritiske medier etterlyser forklaringer på den lave plasseringen. Kineserne er for eksempel fornøyde og opptatt av at 35 kinesiske universiteter er med på listen over de 500 beste og at 23 av disse er på det kinesiske fastlandet. Langt mindre fornøyde er man i Frankrike som bare har tre universiteter med blant de 100 beste og 21 blant de 500. Det er en mye kommentarer i franske medier som problematiserer rangeringen og hevder, kanskje med en viss rett, at den favoriserer angelsaksiske institusjoner.
Til sammenligning har for eksempel Storbritannia 37 universiteter på listen, Australia har 19, Nederland har 13, Korea har 11, mens India og Tyrkia bare har et universitet hver med blant de 500. Slike lister åpner selvfølgelig også opp for interessante sammenligninger mellom land og innenfor land. I følge denne listen er det beste universitetet i Asia Tokyo universitet på 21. plass. Det beste universitetet i Europa utenfor UK er ETH Zurich på 23. plass. I Australia er man mest opptatt av at Melbourne University på 60. plass er best i landet og har passert Australian National University som er på 70. plass.
Hva så med Norge? Det er fire norske universiteter på listen og av disse hevder Universitetet i Oslo seg best med en 75. plass, samme plass som i fjor. Det er UiO selv ganske fornøyd med i følge en kommentar i dag, noe det vel også er grunn til med tanke på at konkurransen blir stadig hardere og mer global. Man må forbedre seg for å holde plassen, I rangeringen har NTNU og Universitetet i Bergen plassert seg mellom 200 og 300. plass. Universitetet i Tromsø er i gruppen mellom 400 og 500. Ingen av de øvrige norsk universitetene er med på listen. Nå er selvsagt plassering påvirket av kriterier og UiO har tradisjonelt klart seg bedre i Shanghai-rangeringen, som for eksempel vektlegger Nobelpriser, enn i Times-rangeringen, der UiB har klatret de siste årene.
Egentlig er det vel ikke så dramatisk mye nytt på denne listen. Over tid ser vi at universitetskonkurransen blir både hardere og mer global ved at stadig flere land er med. På den annen side er toppen av listen veldig stabil. Det tar lang tid å bygge seg opp som et verdensledende forskningsuniversitet som trekker til seg de beste forskerne og som vinner Nobelpriser. Derfor skjer det heller ikke store forandringer i toppen fra år til år. 18 av de 20 beste universitetene i verden er i USA, de to øvrige er Cambridge og Oxford. Helt øverst på listen er som vanlig Harvard University, en topplassering de har hatt siden første rangering i 2003 og også pleier å ha på Times sin rangeringer. På de neste plassene følger flere gamle kjenninger: Stanford, MIT, Berkeley, Cambridge, Caltech, Princeton, Colombia, Chicago og Oxford.
Labels:
kunnskapspolitikk
,
universiteter
,
USA
,
utdanning
fredag 12. august 2011
Gir bort gratis - doblet inntektene
Noen håpet i sin tid at Age of Conan skulle utfordre World of Warcraft, et spill som har rundt 10 millioner betalende spillere. Slik ble det ikke. Etter en brukbar lansering i 2008 gikk oppslutningen om det abonnementsbaserte MMO-spillet fra norske Funcom stadig nedover. Noe måtte gjøres.
Tidligere i sommer kom nyheten om at Funcom skulle gjøre Age of Conan tilgjengelig gratis. Og i dag kom det en børsmelding fra selskapet som forteller hvordan det har gått. I følge denne har det blitt hele 300 000 nye spillere og en firedobling av aktiviteten på serverne. Men flere kunder er ikke så mystisk når noe er gratis. Mer overraskende for mange er det nok at også salgsinntektene doblet seg i juli. Spillnettstedet Lazygamer skriver:
"...the new business model was actually a smart move from Funcom, and they report that more than 300,000 new players have rocked up to play ever since the relaunch. They aren’t all just wheezin’ the juice though, because Arne Aas, who possibly has the funniest name I’ve seen all month and happens to be the Funcom CEO, said that they have “more than doubled the revenue generated from the game. He also reckons that the servers “are booming with a fourfold increase in players during July” and that there’s a “positive development in subscriber numbers”.
Hvordan er det egentlig mulig å doble salget når man gir bort noe gratis i stedet for å ta betalt fra abonnenter? Dette er et elegant eksempel på "freemium", en av de fire "gratis"-forretningsmodelllene som Chris Anderson skriver om i boken Free - The future of a radical price, og som jeg tidligere har blogget om her.
Freemium er ikke en helt ny ide, det handler om at en bedrift gir bort produktet gratis til noen, men tar betalt fra andre. I en fysisk produktverden handler det for eksempel om at noen får prøveeksemplarer eller en introduksjonsperiode gratis, mens de fleste kundene må betale. I en digital verden er spillereglene annerledes fordi kostnadene ved å kopiere og distribuere et ekstra eksemplar er null. Da kan godt 90 prosent av eksemplarene være gratis hvis de siste 10 prosentene er mange nok og betaler nok. Ingen vil betale for noe de kan få gratis, så utfordringen er å finne noe ekstra på toppen av det som er gratis som enkelte brukere vil betale for.
Mange bransjer som rammes av digitaliseringen sliter med å finne en fornuftig balanse mellom gratisinnhold og betalt innhold. Man opplever for eksempel at betalingsviljen for å abonnere på noe på nettet er forholdsvis liten. Og særlig hvis man får tilgang til det meste gratis uansett. Jeg tror kanskje MMO-spillene egner seg bedre for slike freemium-modeller enn mange andre produkter. Det å ha et høyt antall deltagere er et poeng i seg selv, det blir litt ensomt hvis man ikke møter andre i et slikt spill. Derfor er det et poeng for alle spillere at det er en lav terskel for å nye spillere inn. Samtidig er dette en sjanger der det finnes et stort hardcore-segment som er svært interessert i å vise frem sine bragder. Og det er et sosialt spill der det kan være et poeng å ha oppgraderinger eller utstyr som ikke alle andre har.
Jeg tror både andre spillselskap og andre bransjer vil se med stor interesse på disse erfaringene. Nettstedet IGN tenker høyt om hvordan World of Warcraft ville sett ut med en slik free-to-play modell. Nå har Word of Warcraft 10 millioner betalende abonnenter, og derfor kommer de ikke til å bytte forretningsmodell med det første, men det er en interessant analyse. Og for de som ikke er makedsledere, og heller ikke vil bli det ved å kopiere samme forretningsmodell, er Funcoms erfaringer verdt å studere.
Tidligere i sommer kom nyheten om at Funcom skulle gjøre Age of Conan tilgjengelig gratis. Og i dag kom det en børsmelding fra selskapet som forteller hvordan det har gått. I følge denne har det blitt hele 300 000 nye spillere og en firedobling av aktiviteten på serverne. Men flere kunder er ikke så mystisk når noe er gratis. Mer overraskende for mange er det nok at også salgsinntektene doblet seg i juli. Spillnettstedet Lazygamer skriver:
"...the new business model was actually a smart move from Funcom, and they report that more than 300,000 new players have rocked up to play ever since the relaunch. They aren’t all just wheezin’ the juice though, because Arne Aas, who possibly has the funniest name I’ve seen all month and happens to be the Funcom CEO, said that they have “more than doubled the revenue generated from the game. He also reckons that the servers “are booming with a fourfold increase in players during July” and that there’s a “positive development in subscriber numbers”.
Hvordan er det egentlig mulig å doble salget når man gir bort noe gratis i stedet for å ta betalt fra abonnenter? Dette er et elegant eksempel på "freemium", en av de fire "gratis"-forretningsmodelllene som Chris Anderson skriver om i boken Free - The future of a radical price, og som jeg tidligere har blogget om her.
Freemium er ikke en helt ny ide, det handler om at en bedrift gir bort produktet gratis til noen, men tar betalt fra andre. I en fysisk produktverden handler det for eksempel om at noen får prøveeksemplarer eller en introduksjonsperiode gratis, mens de fleste kundene må betale. I en digital verden er spillereglene annerledes fordi kostnadene ved å kopiere og distribuere et ekstra eksemplar er null. Da kan godt 90 prosent av eksemplarene være gratis hvis de siste 10 prosentene er mange nok og betaler nok. Ingen vil betale for noe de kan få gratis, så utfordringen er å finne noe ekstra på toppen av det som er gratis som enkelte brukere vil betale for.
Mange bransjer som rammes av digitaliseringen sliter med å finne en fornuftig balanse mellom gratisinnhold og betalt innhold. Man opplever for eksempel at betalingsviljen for å abonnere på noe på nettet er forholdsvis liten. Og særlig hvis man får tilgang til det meste gratis uansett. Jeg tror kanskje MMO-spillene egner seg bedre for slike freemium-modeller enn mange andre produkter. Det å ha et høyt antall deltagere er et poeng i seg selv, det blir litt ensomt hvis man ikke møter andre i et slikt spill. Derfor er det et poeng for alle spillere at det er en lav terskel for å nye spillere inn. Samtidig er dette en sjanger der det finnes et stort hardcore-segment som er svært interessert i å vise frem sine bragder. Og det er et sosialt spill der det kan være et poeng å ha oppgraderinger eller utstyr som ikke alle andre har.
Jeg tror både andre spillselskap og andre bransjer vil se med stor interesse på disse erfaringene. Nettstedet IGN tenker høyt om hvordan World of Warcraft ville sett ut med en slik free-to-play modell. Nå har Word of Warcraft 10 millioner betalende abonnenter, og derfor kommer de ikke til å bytte forretningsmodell med det første, men det er en interessant analyse. Og for de som ikke er makedsledere, og heller ikke vil bli det ved å kopiere samme forretningsmodell, er Funcoms erfaringer verdt å studere.
onsdag 10. august 2011
Hva er det med august?
Statsminister David Cameron avbrøt sin ferie i Toscana og kom hjem etter tre netter med opptøyer i London. Borgermester Boris Johnson fløy hjem fra ferie i USA. Og finansminister George Osborne dro hjem fra sin ferie i California forrige torsdag, ikke for å håndtere pøbelvelde, men for å jobbe med tiltak mot den økonomiske krisen.
I USA er det sterke krav om at kongressen må ofre noen av sine fem ferieuker og jobbe i august. Det spørs vel om Barack Obama får så mye av den ferien han skal starte i neste uke. Når det gjelder statsministere og finansministere i EU-landene så skulle de rydde opp på toppmøtet i slutten av juli og så dra på ferie. Men slik ble det ikke. Ting har blitt mye verre og det blir mange som må ofre ferien i år for å jobbe med budsjetter og nye krisetiltak.
August er vanligvis selve feriemåneden i både Europa og Nord Amerika, men 2011 er ikke noe vanlig år. Men forhåpentligvis vil det normalisere seg igjen, slik at august igjen kan bli en søvnig feriemåned der den politiske ledelsen kan få sin mer eller mindre fortjente ferie. Eller er det virkelig slik at august pleier å være mer fredelig enn andre måneder?
Gideon Rachman påviser i en kommentar i Financial Times med overskriften Beware the Guns of August at det tvert imot er helt vanlig at det skjer uvanlige ting i nettopp august:
“What is it about August?” he (George H. W. Bush) asked aloud. It is a fair question. One possibility is that the fact that the democratic world tends to be half-asleep, or at the beach, in August makes it the ideal month for dictators and autocrats to make their move. It may be no coincidence that Nazi tanks in 1939, Soviet tanks in 1968, Iraqi tanks in 1991 and Russian tanks in 2008, all got rolling during August."
Det klassiske beretningen om hvor galt det kan gå i august er The Guns of August, Barbara Tuchmans mesterverk fra 1962 om hvordan et sommer-søvnig Europa, som ikke hadde opplevd en stor krig på 100 år, gradvis snublet ut i katastrofen i august 1914. Men som Gideon Rachman minner oss om så ble Polen invadert av Tyskland i august 1939, noe som førte til at Storbritannia gikk til krig mot Hitler-Tyskland. I august 1968 gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia og i 1990 august invaderte Saddam Hussein Kuwait
I USA er det sterke krav om at kongressen må ofre noen av sine fem ferieuker og jobbe i august. Det spørs vel om Barack Obama får så mye av den ferien han skal starte i neste uke. Når det gjelder statsministere og finansministere i EU-landene så skulle de rydde opp på toppmøtet i slutten av juli og så dra på ferie. Men slik ble det ikke. Ting har blitt mye verre og det blir mange som må ofre ferien i år for å jobbe med budsjetter og nye krisetiltak.
August er vanligvis selve feriemåneden i både Europa og Nord Amerika, men 2011 er ikke noe vanlig år. Men forhåpentligvis vil det normalisere seg igjen, slik at august igjen kan bli en søvnig feriemåned der den politiske ledelsen kan få sin mer eller mindre fortjente ferie. Eller er det virkelig slik at august pleier å være mer fredelig enn andre måneder?
Gideon Rachman påviser i en kommentar i Financial Times med overskriften Beware the Guns of August at det tvert imot er helt vanlig at det skjer uvanlige ting i nettopp august:
“What is it about August?” he (George H. W. Bush) asked aloud. It is a fair question. One possibility is that the fact that the democratic world tends to be half-asleep, or at the beach, in August makes it the ideal month for dictators and autocrats to make their move. It may be no coincidence that Nazi tanks in 1939, Soviet tanks in 1968, Iraqi tanks in 1991 and Russian tanks in 2008, all got rolling during August."
Det klassiske beretningen om hvor galt det kan gå i august er The Guns of August, Barbara Tuchmans mesterverk fra 1962 om hvordan et sommer-søvnig Europa, som ikke hadde opplevd en stor krig på 100 år, gradvis snublet ut i katastrofen i august 1914. Men som Gideon Rachman minner oss om så ble Polen invadert av Tyskland i august 1939, noe som førte til at Storbritannia gikk til krig mot Hitler-Tyskland. I august 1968 gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia og i 1990 august invaderte Saddam Hussein Kuwait
Av andre spektakulære og plutselige august-kriser kan nevnes at i august 1989 åpnet Ungarn grensegjerdet mot Østerrike og la grunnlaget for Berlinmurens fall. I august 1991 ble Michael Gorbatsjov avsatt i et kupp, noe som raskt førte til et motkupp og Sovjetunionens nedleggelse.
I motsetning til de store krigene har finanskrisene derimot pleid å å komme i september eller oktober. Børskrakkene i 1929 og 1987 skjedde i oktober og Lehman Brother kollapset i september 2008. Hvis også finanskrisene nå skal migrere til august, bør politikerne kanskje satse på en annen feriemåned fremover. På den annen side kan det jo hende dette er en variant av Murphys lov, som noe omskrevet sier at hvis noe kan gå galt hjemme når man er på ferie, så vil det også gjøre det.
tirsdag 9. august 2011
Anarchy in the UK
De eneste som har hatt grunn til å glede seg litt over den meningsløse volden i London og andre engelske byer er folk som har drømt om å lage avisforsider basert på gamle punkelåter. De siste dagene har det vært forsider som Anarchy in the UK i the Daily Star og London's Burning i The Mirror, sangtitler fra henholdsvis Sex Pistols og The Clash. Vi slipper forhåpentligvis Guns of Brixton denne gangen, en mørk sang som ble et profetisk forvarsel om opptøyene i Brixton i 1981.
Noe av grunnen til at politi og politikere er så totalt overrumplet er at London heller ikke har opplevd noe lignende siden 1981. Det er 30 år siden, og skjedde for øvrig også i et år med kongelig bryllup. Denne gangen er det vanskelig å hevde at dette er en lokal konflikt mellom politi og etniske minoriteter i noen bydeler. Dette er organisert kriminalitet og plyndring, der de som står bak ikke har noen tilknytning til bydelen, men reiser fra sted til sted og stjeler, knuser og brenner ned. De som rammes er vanlige innbyggere, butikkeiere, bedrifter og tilfeldig forbipasserende i ellers helt fredelige bydeler.
Hvor fullstendig uten politisk mål og mening dette er illustreres godt av en sak i The Guardian i dag som beskriver hvordan lagerbygget til PIAS Entertainment Group, en salgs-, markedsførings og distribusjonsvirksomhet for uavhengige plateselskaper og filmselskaper ble brent ned. I dette bygget på 20 000 kvadratmeter var det DVDer, CDer og vinylplater fra små independent labels. The Guardian skriver:
"The fire will potentially impact labels such as Domino, as well as film production companies with DVD stock. Pias is the UK's largest independent sales, marketing and distribution company. Other labels that may be affected include 4AD, Warp and Beggars Banquet."
Nå er det heldigvis ingen fare for at sentrale politikere i England skulle komme til å ha noen sympati med aksjonistene, slik man noen ganger kan oppleve i for eksempel Frankrike. Vi vil nok heller oppleve en hard politisk konkurranse om å kreve enda kraftigere politiaksjoner for å få slutt på volden. Folk som er rammet skjønner ikke at politiet ikke gjør mer for å beskytte eiendommene deres. Labours leder Ed Milliband har intet behov for å signalisere at han forstår eller forsvarer opptøyene og har gitt full støtte til regjeringen:
"I think it is right that substantially more police officers are being put on the street because we all know that the situation on the streets needs to be got under control. The public safety of our citizens, the ability for them to go about their business in a lawful way, is an absolute priority for any government and for any country. That is what we need to see happen as soon as possible. Action needs to be taken today."
Hva er så de mer langsiktige effektene av denne type voldelige opptøyer i en stor by i et demokratisk land? The Economist mener at erfaringene helt entydig tilsier at kriminalpolitikk og ressurser til politiet kommer mye høyere på den politiske dagsorden. Tilhengerne av en hardere linje vinner frem. Men i tillegg spekulerer The Economist i om slike opptøyer også reduserer oppslutningen om deler av velferdspolitikken, spesielt pengeoverføringer som sosialstøtte og bostøtte:
"Finally, the prediction that I am least sure of, but which, if prescient, would be the most profound. Could there be a general hardening of public opinion towards not only crime (where public opinion cannot get much harder) but also welfare and other social issues? Already, some are arguing that the Los Angeles riots of 1992 helped to create the climate for welfare reform four years later, and that the riots that broke out in French ghettoes in 2005 worked in favour of the generally conservative Nicolas Sarkozy in the presidential election in 2007. The government's proposal to cap how much can be claimed in housing benefit, which critics say will push many poor people out of London, could serve as a test of this. If I am right, then the policy will have an easier time gathering support."
Noe av grunnen til at politi og politikere er så totalt overrumplet er at London heller ikke har opplevd noe lignende siden 1981. Det er 30 år siden, og skjedde for øvrig også i et år med kongelig bryllup. Denne gangen er det vanskelig å hevde at dette er en lokal konflikt mellom politi og etniske minoriteter i noen bydeler. Dette er organisert kriminalitet og plyndring, der de som står bak ikke har noen tilknytning til bydelen, men reiser fra sted til sted og stjeler, knuser og brenner ned. De som rammes er vanlige innbyggere, butikkeiere, bedrifter og tilfeldig forbipasserende i ellers helt fredelige bydeler.
Hvor fullstendig uten politisk mål og mening dette er illustreres godt av en sak i The Guardian i dag som beskriver hvordan lagerbygget til PIAS Entertainment Group, en salgs-, markedsførings og distribusjonsvirksomhet for uavhengige plateselskaper og filmselskaper ble brent ned. I dette bygget på 20 000 kvadratmeter var det DVDer, CDer og vinylplater fra små independent labels. The Guardian skriver:
"The fire will potentially impact labels such as Domino, as well as film production companies with DVD stock. Pias is the UK's largest independent sales, marketing and distribution company. Other labels that may be affected include 4AD, Warp and Beggars Banquet."
NME har skrevet om konsekvensene av denne lagerbrannen for musikkbransjen. For flere av disse små bedriftene er det allerede veldig vanskelig å overleve med de små salgstallene de har. En slik lagerbrann kan, slik denne bloggen redegjør for, bety slutten for flere. Det er også flere uavhengige filmselskaper som hadde DVDer lagret i bygget som rammes. Å fremstille disse opptøyene som en slags politisk aksjon, et slags forsøk på å ta storkapitalen, er derfor helt meningsløst. Disse opptøyene er gjennomført av folk som gir blaffen om de tar levebrødet fra både musikere og butikkeiere, og brenner ned andre folks boliger og arbeidsplasser.
Nå er det heldigvis ingen fare for at sentrale politikere i England skulle komme til å ha noen sympati med aksjonistene, slik man noen ganger kan oppleve i for eksempel Frankrike. Vi vil nok heller oppleve en hard politisk konkurranse om å kreve enda kraftigere politiaksjoner for å få slutt på volden. Folk som er rammet skjønner ikke at politiet ikke gjør mer for å beskytte eiendommene deres. Labours leder Ed Milliband har intet behov for å signalisere at han forstår eller forsvarer opptøyene og har gitt full støtte til regjeringen:
Hva er så de mer langsiktige effektene av denne type voldelige opptøyer i en stor by i et demokratisk land? The Economist mener at erfaringene helt entydig tilsier at kriminalpolitikk og ressurser til politiet kommer mye høyere på den politiske dagsorden. Tilhengerne av en hardere linje vinner frem. Men i tillegg spekulerer The Economist i om slike opptøyer også reduserer oppslutningen om deler av velferdspolitikken, spesielt pengeoverføringer som sosialstøtte og bostøtte:
"Finally, the prediction that I am least sure of, but which, if prescient, would be the most profound. Could there be a general hardening of public opinion towards not only crime (where public opinion cannot get much harder) but also welfare and other social issues? Already, some are arguing that the Los Angeles riots of 1992 helped to create the climate for welfare reform four years later, and that the riots that broke out in French ghettoes in 2005 worked in favour of the generally conservative Nicolas Sarkozy in the presidential election in 2007. The government's proposal to cap how much can be claimed in housing benefit, which critics say will push many poor people out of London, could serve as a test of this. If I am right, then the policy will have an easier time gathering support."
Hvis dette stemmer, og jeg tror det er en ganske god hypotese, så er det slik at de som vinner politisk på slike konfrontasjoner er tilhengerne av mindre skattepenger til sosiale støtteordninger. Paradoksalt nok.
Åpent hus hos utenrikstjenesten
I forbindelse med Utenriksdepartementets årlige Stasjonssjefsmøte i Oslo for de norske ambassadørene i utlandet, blir det arrangert et "Åpent Hus 2011" for norsk næringsliv. Der kan norske bedrifter møte norske ambassadører og generalkonsuler som til daglig er spredd over hele verden og høre mer om hva de kan bidra med for den enkelte bedrift med ambisjoner om å vokse utenfor Norge.
Det er erfaringsmessig mange bedrifter som ønsker å delta, i fjor var det 250 bedrifter som gjennomførte 850 møter i løpet av to timer. Det betyr korte og effektive møter på ti minutter før man går videre til neste møte, slik mange bedrifter kjenner til fra "matchmaking" i andre sammenhenger der bedrifter leter etter samarbeidspartnere eller investorer. Formatet gir akkurat nok tid til å hilse, utveksle kontaktopplysninger og få et helt overordnet bilde av hvordan ambassadens tjenester kan være relevante for bedriften, slik at man kan ta opp tråden igjen senere.
Åpent Hus 2011 finner sted på Radisson Blue Scandinavia Hotel mandag 22. august kl 16-18. Påmeldingsfrist er allerede 11. august. Hvordan man melder seg på og oppgir hvilke land man er opptatt av er beskrevet på Utenriksdepartementets nettsider. Det er 101 ambassadører og konsuler til stede fra utenriksstasjoner over hele verden, så det gjelder å prioritere. Og det haster som sagt å melde seg på.
Jeg hører mye bra fra bedriftsledere om ambassadenes innsats for norsk næringsliv ute i verden. De som har erfaring fra samarbeid med en utenriksstasjon er positive, men i brede deler av næringslivet, og særlig blant de mindre bedriftene, tror jeg det er ganske dårlig kjent akkurat hva slags rolle ambassadene våre har. Derfor er Åpent Hus et veldig bra tiltak som gir alle bedrifter mulighet til å komme i direkte kontakt ambassadene.
Et annet bra tiltak for å øke åpenheten og spre kunnskap om hva utenriksstasjonene driver med er bloggene Norge i verden, blogger som norske ambassadører selv skriver fra sine utsiktsposter i andre deler av verden. Som et eksempel på eksportfremmende tiltak i regi av utenrikstjenesten skiver for eksempel ambassadør Torgeir Larsen i Madrid på bloggen om at han har vært på innføringkurs hos UD om norsk Black Metal, for å få mer kompetanse om en viktig norsk eksportvare.
Det er erfaringsmessig mange bedrifter som ønsker å delta, i fjor var det 250 bedrifter som gjennomførte 850 møter i løpet av to timer. Det betyr korte og effektive møter på ti minutter før man går videre til neste møte, slik mange bedrifter kjenner til fra "matchmaking" i andre sammenhenger der bedrifter leter etter samarbeidspartnere eller investorer. Formatet gir akkurat nok tid til å hilse, utveksle kontaktopplysninger og få et helt overordnet bilde av hvordan ambassadens tjenester kan være relevante for bedriften, slik at man kan ta opp tråden igjen senere.
Åpent Hus 2011 finner sted på Radisson Blue Scandinavia Hotel mandag 22. august kl 16-18. Påmeldingsfrist er allerede 11. august. Hvordan man melder seg på og oppgir hvilke land man er opptatt av er beskrevet på Utenriksdepartementets nettsider. Det er 101 ambassadører og konsuler til stede fra utenriksstasjoner over hele verden, så det gjelder å prioritere. Og det haster som sagt å melde seg på.
Jeg hører mye bra fra bedriftsledere om ambassadenes innsats for norsk næringsliv ute i verden. De som har erfaring fra samarbeid med en utenriksstasjon er positive, men i brede deler av næringslivet, og særlig blant de mindre bedriftene, tror jeg det er ganske dårlig kjent akkurat hva slags rolle ambassadene våre har. Derfor er Åpent Hus et veldig bra tiltak som gir alle bedrifter mulighet til å komme i direkte kontakt ambassadene.
Et annet bra tiltak for å øke åpenheten og spre kunnskap om hva utenriksstasjonene driver med er bloggene Norge i verden, blogger som norske ambassadører selv skriver fra sine utsiktsposter i andre deler av verden. Som et eksempel på eksportfremmende tiltak i regi av utenrikstjenesten skiver for eksempel ambassadør Torgeir Larsen i Madrid på bloggen om at han har vært på innføringkurs hos UD om norsk Black Metal, for å få mer kompetanse om en viktig norsk eksportvare.
mandag 8. august 2011
Bill Bryson på Kindle - også i Europa
Det er mye flott med vår nye digitale hverdag. Vi kan velge og vrake i musikk, filmer, fotballkamper og bøker på nettet- og få tak i det vi vil ha i løpet av noen sekunder - vanligvis til en mye lavere pris enn i analoge gamledager. Men denne fantatiske digitale virkeligheten har også sine små irritasjonsmomenter.
Noe av det mest irriterende er å se at noe er til salgs på nettet, men at det ikke er tilgjengelig i landet der du bor. Som for eksempel at filmene på iTunes eller Netflix som selges i USA ikke er tilgjengelige i Europa. Men også i forhold til ebøker opplever vi geografiske begrensninger som gjør at en ebok som er til salgs på nettet ikke nødvendigvis kan kjøpes av en kunde i Norge. Denne bloggposten og diskusjonen på bloggen til Eirik Newth for en tid tilbake gir et godt overblikk over situasjonen.
Hos Waterstones, Barnes and Noble og Sony Reader Store er det ikke mulig å kjøpe ebøker hvis du handler fra Norge. Det merkverdige er at en nettbokhandel som Barnes and Noble faktisk tilbyr frakt av papirbøker over hele verden, men å laste ned boken elektronisk kan du ikke gjøre. At man nekter folk å kjøpe en vare som ligger klar i butikken er i det hele tatt ganske merkverdig. Med Amazon er det ikke så galt, det er hundretusener av tilgjengelige bøker til Kindle, men det er noen irritasjonsmomenter. Ikke alle bøker som selges i USA er tilgjengelige i Europa.
Det har for eksempel vært irriterende at Bill Brysons bøker ikke har vært tilgjengelige på Kindle for kunder i Europa. Bryson er en god og morsom forfatter som skriver reiseskildringer, om interessante steder, om språk og om vitenskap, bøker jeg tror mange kunne tenke seg å ha på en Kindle. Men nå har det skjedd en gledelig forandring til et bedre. I løpet av sommeren, har stort sett alle Bill Brysons bøker blitt tilgjengelige for Kindle. Om dette er en del av en større trend der forlagene vil bygge ned de geografiske hindringene, eller bare en tilfeldig endring, vet jeg ikke, men vi kan jo håpe.
Når jeg først er inne på Bill Bryson kan jeg jo også anbefale en bok han har skrevet som jeg leste i en sommerferie for noen år siden: hans glitrende vitenskapsbok A Short History of Nearly Everything. En ambisiøs bok som på noen hundre sider forsøker å forklare hvordan ting skjedde, som the big bang, jordens geologi, atomer og molekyler, partikkelfysikk, livet på jorden, evolusjon - og mange andre store naturvitenskapelige temaer. Ting som er ganske vanskelige å forklare, og mange synes var blant de kjedeligere tingene de lærte på skolen, men som Bryson klarer å formidle godt og gjøre spennende.
I tillegg til å forklare hvordan ting henger sammen rent naturvitenskapelig innen astronomi, fysikk, geologi, kjemi og biologi, er Bryson samtidig opptatt av å fortelle hvordan vitenskapen fant svarene. Hvordan naturvitenskapenes store navn, folk som Isaac Newton, Edwin Hubble, Charles Darwin og Albert Einstein gikk motstrøms, stilte nye spørsmål og fant svar og sammenhenger som utfordret den etablerte tenkingen og førte til noen opphetede konflikter. Kunnskap om naturvitenskapene og om denne delen av vitenskapshistorien er en viktig del av allmenndannelsen i et samfunn, og denne boken er et bra bidrag til å spre viktig kunnskap.
Noe av det mest irriterende er å se at noe er til salgs på nettet, men at det ikke er tilgjengelig i landet der du bor. Som for eksempel at filmene på iTunes eller Netflix som selges i USA ikke er tilgjengelige i Europa. Men også i forhold til ebøker opplever vi geografiske begrensninger som gjør at en ebok som er til salgs på nettet ikke nødvendigvis kan kjøpes av en kunde i Norge. Denne bloggposten og diskusjonen på bloggen til Eirik Newth for en tid tilbake gir et godt overblikk over situasjonen.
Hos Waterstones, Barnes and Noble og Sony Reader Store er det ikke mulig å kjøpe ebøker hvis du handler fra Norge. Det merkverdige er at en nettbokhandel som Barnes and Noble faktisk tilbyr frakt av papirbøker over hele verden, men å laste ned boken elektronisk kan du ikke gjøre. At man nekter folk å kjøpe en vare som ligger klar i butikken er i det hele tatt ganske merkverdig. Med Amazon er det ikke så galt, det er hundretusener av tilgjengelige bøker til Kindle, men det er noen irritasjonsmomenter. Ikke alle bøker som selges i USA er tilgjengelige i Europa.
Det har for eksempel vært irriterende at Bill Brysons bøker ikke har vært tilgjengelige på Kindle for kunder i Europa. Bryson er en god og morsom forfatter som skriver reiseskildringer, om interessante steder, om språk og om vitenskap, bøker jeg tror mange kunne tenke seg å ha på en Kindle. Men nå har det skjedd en gledelig forandring til et bedre. I løpet av sommeren, har stort sett alle Bill Brysons bøker blitt tilgjengelige for Kindle. Om dette er en del av en større trend der forlagene vil bygge ned de geografiske hindringene, eller bare en tilfeldig endring, vet jeg ikke, men vi kan jo håpe.
Når jeg først er inne på Bill Bryson kan jeg jo også anbefale en bok han har skrevet som jeg leste i en sommerferie for noen år siden: hans glitrende vitenskapsbok A Short History of Nearly Everything. En ambisiøs bok som på noen hundre sider forsøker å forklare hvordan ting skjedde, som the big bang, jordens geologi, atomer og molekyler, partikkelfysikk, livet på jorden, evolusjon - og mange andre store naturvitenskapelige temaer. Ting som er ganske vanskelige å forklare, og mange synes var blant de kjedeligere tingene de lærte på skolen, men som Bryson klarer å formidle godt og gjøre spennende.
I tillegg til å forklare hvordan ting henger sammen rent naturvitenskapelig innen astronomi, fysikk, geologi, kjemi og biologi, er Bryson samtidig opptatt av å fortelle hvordan vitenskapen fant svarene. Hvordan naturvitenskapenes store navn, folk som Isaac Newton, Edwin Hubble, Charles Darwin og Albert Einstein gikk motstrøms, stilte nye spørsmål og fant svar og sammenhenger som utfordret den etablerte tenkingen og førte til noen opphetede konflikter. Kunnskap om naturvitenskapene og om denne delen av vitenskapshistorien er en viktig del av allmenndannelsen i et samfunn, og denne boken er et bra bidrag til å spre viktig kunnskap.
lørdag 6. august 2011
Utviklingsland og utviklede land
The Economist |
En slik 80/20-regel ga nok et ganske riktig bilde av fordelingen av ressurser i verden den gang (selv om det naturligvis er litt ulike måter å måle rikdom og levestandard og naturligvis også store ulikheter innenfor land som slike generaliseringer ikke fanger opp). Men det var den gang. Globalisering og liberalisering har gjort at de litt over 80 prosentene som bor i de såkalte utviklingslandene har en langt større andel av godene nå. Det har vært vekst stort sett over alt, men mest i utviklingslandene
The Economist har i siste nummer satt sammen en oversikt over fordelingen mellom "emerging economies" og "developed economies" slik IMF delte inn verden frem til 1997. Det betyr at bare Vest Europa, USA, Canada, Japan, Australia og New Zealand er definert som "utviklede", mens alle andre er emerging, inkludert oljerike gulfstater og asiatiske tigre som i dag er rikere pr innbygger enn mange av de såkalte utviklede landene. Men så var vel aldri verken industriland eller utviklede land noen god merkelapp, det gir jo inntrykk av at vi er ferdig med jobben.
Ser man på tabellen vil man se at de såkalte u-landene, som i dag har rundt 85 prosent av folketallet i verden, hevder seg ganske godt på flere områder. De eier 82 prosent av mobiltelefonene og 81 prosent av valutareservene, bruker 60 prosent av energien, 75 prosent av stålet og 65 prosent av kobberet. Og kjøper 52 prosent av bilene i verden (opp fra 22 prosent i 2000). Fordi veksten i disse økonomiene er mye større enn i vesten, vil andelene fortsette å øke i årene som kommer.
De gamle lærebøkene og studiesirklene fortalte om utviklingsland som var låst inne i en råvarefelle der de ikke fikk betalt godt nok for eksportvarene sine, ikke mottok investeringskapital fra bedrifter i de rike landene og at de derfor ble drevet inn i en gjeldskrise. Mye har skjedd siden da. I fjor passerte utviklingslandene (som riktignok er en svært sammensatt gruppe land) 50 prosent av all eksport i verden, 50 prosent av investeringene ble gjort der og 50 prosent av all utenlandsk investeringskapital, foreign direct investment (FDI), gikk til utviklingsland .
Gjeldskrise er det de vesten som har mest av, ikke utviklingslandene. U-landene har bare 17 prosent av den offentlige gjelden i verden. Som de siste ukers dramatikk i politikk og finansmarkeder i USA og Europa så tydelig illustrerer, er det vesten som skylder mye penger. Pengene er blant annet lånt fra utviklingsland som har vært langt flinkere til å spare, og i dag eier 81 prosent av de utenlandske valutareservene i verden. Eller for å si det på en annen måte: Kina og andre utviklingsland har lånt milliarder av dollar til USA slik at amerikanerne kan fortsette å kjøpe elektronikk, klær og andre forbruksvarer produsert i Kina.
Er det så noen områder der utviklingslandene fortsatt henger etter? Når det gjelder varehandel og forbruk, andel av de 500 største bedriftene i verden og ulike mål på formuesverdier ligger de fortsatt under 50 prosent. Bare 25 prosent av verdens 500 største bedrifter har hovedbase i en emerging economy. Og disse fremvoksende økonomiene eier fortsatt bare 35 prosent av verdiene på verdens børser, men det er en tredobling fra år 2000.
Det denne tabellen og den tilhørende artikkelen viser er at det ikke er slik at de rike er blitt stadig rikere og de fattigere stadig fattigere, slik man av og til kan få inntrykk av. De som har lykkes best de siste årene er de store utviklingslandene.
torsdag 4. august 2011
Den store bakrusen
Hvilke beretninger om effektene av de siste årenes økonomiske kriser er det som vil bli stående som de definitive beskrivelsene? De fortellingene som fremtidige generasjoner vil ta frem og studere for å forstå hva som egentlig skjedde da verden gikk av hengslene i slutten av det første tiåret i det nye årtusenet. Det er flere gode kandidater. En del av disse er blitt samlet i boken The Great Hangover - 21 Tales of the New Recession from the Pages of Vanity Fair, redigert av Vanity Fairs redaktør Graydon Carter.
Boken er på 480 sider i trykt versjon og består 21 essays som alle tidligere har stått på trykk i magasinet Vanity Fair, et av disse fantastiske amerikanske kvalitetsmagasinene, der man kan lese lange og grundige artikler, skrevet av noen av de aller beste pennene. I boken er det bidrag fra folk som Joseph Stiglitz og Niall Ferguson om de store linjene. Bethany McLean har skrevet om Fannie Mae og om hedgefond, og Michael Lewis har skrevet om både AIG og om Island (Wall Street on the Tundra, en artikkel jeg har blogget om tidligere).
Og så er det artikler med en rekke andre interessante vinklinger, blant annet om hvordan Harvards formue nesten ble utradert og om hvordan de tidligere ultrarike familiene har måttet selge hus og endre shoppingvaner. Av artikler som kan anbefales spesielt er også Mark Bowdens essay om New York Times begredelige økonomiske utvikling under eier og styreleder Arthur Sulzberger Jr. og Bryan Burroghs artikkel om storsvindleren Allen Stanford som bygget opp et bankimperium med forretningsadresse Antigua som tilbød alle en veldig høy innskuddsrente, men som egentlig var et pyramidespill med 8 milliarder dollar i potten.
En viktig delfortelling i den amerikanske finanskrisen handler om Bernie Madoff, en megler og investeringsrådgiver som spesialiserte seg på å håndtere svært rike privatpersoners, spesielt eldre amerikanske jøders, formuer og veldedighetesfond. Totalt er et sted mellom 10 og 20 milliarder dollar tapt i det som var verdenshistoriens største pyramidespill (på engelsk heter det Ponzi scheme, etter svindleren Charles Ponzi). Vanity Fair spilte en viktig rolle i å grave opp ting rundt Madoff og hans prosjekt, og bokens siste fjerdedel består av fem artikler som tar for seg ulike av dette. Jeg hadde ikke satt meg så godt inn i Madoff-skandalen tidligere, så disse artiklene er en svært god måte å få med seg hva det hele handlet om.
Skal man tro børsene om dagen så er det heller ikke slik at krisen er over med det første. Men på litt lengre sikt er gjerne hovedproblemet at man glemmer de feilene man har gjort tidligere og begynner å innbille seg at man er så smart at de virkelig store krisene ikke kan komme igjen. På en dag der Oslo Børs satt en ny årsbunn med klar margin er denne boken en nyttig påminning om hvor kraftig galt det kan gå, selv når nesten ingen venter det.
Boken er på 480 sider i trykt versjon og består 21 essays som alle tidligere har stått på trykk i magasinet Vanity Fair, et av disse fantastiske amerikanske kvalitetsmagasinene, der man kan lese lange og grundige artikler, skrevet av noen av de aller beste pennene. I boken er det bidrag fra folk som Joseph Stiglitz og Niall Ferguson om de store linjene. Bethany McLean har skrevet om Fannie Mae og om hedgefond, og Michael Lewis har skrevet om både AIG og om Island (Wall Street on the Tundra, en artikkel jeg har blogget om tidligere).
Og så er det artikler med en rekke andre interessante vinklinger, blant annet om hvordan Harvards formue nesten ble utradert og om hvordan de tidligere ultrarike familiene har måttet selge hus og endre shoppingvaner. Av artikler som kan anbefales spesielt er også Mark Bowdens essay om New York Times begredelige økonomiske utvikling under eier og styreleder Arthur Sulzberger Jr. og Bryan Burroghs artikkel om storsvindleren Allen Stanford som bygget opp et bankimperium med forretningsadresse Antigua som tilbød alle en veldig høy innskuddsrente, men som egentlig var et pyramidespill med 8 milliarder dollar i potten.
En viktig delfortelling i den amerikanske finanskrisen handler om Bernie Madoff, en megler og investeringsrådgiver som spesialiserte seg på å håndtere svært rike privatpersoners, spesielt eldre amerikanske jøders, formuer og veldedighetesfond. Totalt er et sted mellom 10 og 20 milliarder dollar tapt i det som var verdenshistoriens største pyramidespill (på engelsk heter det Ponzi scheme, etter svindleren Charles Ponzi). Vanity Fair spilte en viktig rolle i å grave opp ting rundt Madoff og hans prosjekt, og bokens siste fjerdedel består av fem artikler som tar for seg ulike av dette. Jeg hadde ikke satt meg så godt inn i Madoff-skandalen tidligere, så disse artiklene er en svært god måte å få med seg hva det hele handlet om.
Skal man tro børsene om dagen så er det heller ikke slik at krisen er over med det første. Men på litt lengre sikt er gjerne hovedproblemet at man glemmer de feilene man har gjort tidligere og begynner å innbille seg at man er så smart at de virkelig store krisene ikke kan komme igjen. På en dag der Oslo Børs satt en ny årsbunn med klar margin er denne boken en nyttig påminning om hvor kraftig galt det kan gå, selv når nesten ingen venter det.
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)