Colin Woodard: Nations Apart

Natons Apart hos Amazon

USA har bursdag og feirer 250 år i dag. Gratulerer med dagen! Dagen er absolutt verdt en feiring, men begivenhenten inviterer også til en hel del ettertanke både når det gjelder hva det er som er viktig å markere, og hvor veien videre skal gå. Og fordi USAs politikk, bedrifter og teknologi påvirker hele resten av verden hele tiden, er det lov for oss alle å mene noe om USA.

Nations apart

Selve den føderale feiringen er, som det meste i det føderale USA for tiden, omstridt og polarisert. Feiringer som dette kan rives i filler av uenighet om hva man feirer og hva man ønsker for fremtiden. Hvorfor og hvordan blr dette en politisk kamparena? Er det Trump som har ødelagt samholdet og skapt splittelse? Det har han helt åpenbart bidratt til, men uenigheten om hvilke verdier USA representerer, og kjemper for innad og utdad, kom ikke med Donalt Trump. Den har vært der i 250 år, ja faktisk litt lengre enn det også.

En svært leseverdig beskrivelse om de konkurrerende verdisettene og selvbildene som konkurrerer om å eie fortellingen om hva USA er, finnes i boken "Nations Apart" av Colin Woodard, som kom ut for noen månder siden. Den har som undertittel "How clashing regional cultures shattered America". Boken beskriver hvordan USAs historie nettopp er preget av en kamp mellom ulike kulturer, historie, samfunnssyn, syn på autoriteter og myndigheter, syn på integrering og forskjellighet, på skytevåpen og religion, og på om alle mennesker er like mye verdt. I perioder har det ført til trusler om utmelding av unionen, og til krig og konflikt.

De opprinnelige statene som etablerte USA hadde ulike holdninger til fellesskap, individualisme og autoriteter. Verdigrunnlag og relgiøs orientering var ulike, og aksepten av annerledeshet har vært ulik, men har også endret seg over tid. Dessuten har USA ekspandert vestover ogs sørover, og har med det tatt inn enda flere måter å se på ulike problemstillinger i samfunnet, både de helt nære og de store spørsmålene i verden. Det har også vært noen store innvandringsperioder som har bidratt til å omforme deler av USA, men i litt ujevn hastilighet, og ikke like mye like mye over alt.

USAs mer enn 10 nasjoner

Colin Woodards prosjekt er å beskrive at USA selvsagt finnes som et land med en føderal overbygning, men hvorfor USA likevel ikke er en felles nasjon. USA kan i stedet forstås som minst 10 ulike og distinkte geografiske nasjoner. De går på tvers av de formelle delstatsgrensene, og noen stater har innslag fra to eller flere av disse nasjonene i seg, noe som også påvirker konfliktlinjer, prioriteriner og valgresultater. Og noen av nasjonene krysser også USAs ytre grense mot andre land. Det interessante er at det etter hvert ble mindre viktig hvor folk reiste fra når de kom til USA, og viktigere hvilken kultur de kom til. 

Disse nasjonene er ganske forskjellige i sin verdimessig orientering i mange spørsmål, og hva de er enige om, og hva de er sterkt uenige om, varierer på tvers av nasjonene. De har ulik størrelse. Det gjør at ambisjonsnivået varierer når dett gjelder eierskapet til fortellingen om hele USAs historie, og i hvor stor grad deres versjon av USA skal prege fremtiden. Mens noen vil omforme USA og verden i sitt bilde. er andre mest opptatt av å få være i fred, uten for mye innblanding. Og noen er opptatt av å få lov til å dyrke sin egen kultur og egne tradisjoner mest mulig uforstyrret. 

For å ta det i tur og orden, slik boken gjør det (og man finner også en fin og kort gjennomgang av dette på nettsdiene til Nationhood Lab ved Salve Regina University på Rhode Island, der Colin Woodard er sentrerleder). 

Yankeedom utgjør det mange av oss tenker på som opphavet til USA. Radikale kalvinister kom først, og engelske protestanter. Alle måtte gå på skole for å lære bibeltekstene, så derfor ble de gode på skole til alle. Kollektivt orienterte med familier og landsbyer, men med tillitt til myndigheter og institusjoner som skal passe på og regulere. Kulturen preger New England, upstate New York og de store innsjøene, det vil si Minnesota, Michigan, Wisconsin. 55 millioner mennesker.

New Netherlands er mindre og geografisk konsentrert om New York city og nærliggende områder i New Jersey. Kombinerer det kommersielle, det frihetlige og det inkluderende, men uten puritanernes moralisme eller lokale selvstyreidealer. New York var i en lang periode verdens største by og verdens største mottaker av innvandrere. En interssant kombinasjon av behov for regulering og styring, med åpenhet, mangfold og individuelle rettigheter preger denne nasjonen. 19 milliner mennesker.

Midlands opprinnelse er engelske kvektere med William Penn i spissen, som etablerte seg i Pennsylvania , med sterk tro på alle mennskers innebygde godhet. I motsetning til mer strenge integreringsivrige puritanere, var Midlands preget av en etnisk mosaikk, med flere tyskere enn briter, og med stort språklig, religiøst og etnisk mangfold, i form av bosettinger som har levd side om side, men uten å nøvedidigvis bli så integrert, eller bygget sterke styringsorganer på toppen. 38 millioner mennsker i hele eller deler av Pennsylvania, Maryland, Delaware, Missouri, Iowa, Kansas og Nebraska.

Tidewater er en region som gradivs har byttet identitet. Opprinnelig konservative etterkommere av engelsk aristokati som bosatte seg i Virginia med store gods, tjenere, og etter hvert import av slaver. Men også et område som utvilket nasjonale ledere, som George Washington, Thomas Jefferson og James Madison, som sluttet opp om opplysningstidens idealer. Tidewaters tid kan snart være over. Ekspansjon vestover er blokkert av an større nabo, og man opplever Washington DCs kraft og størrelse, og også andre føderale funksjoner i området har forvandlet kulturen fra en opplyst aristokratisk bastion til en føderal og kollektivt orienter region. 13 milloner mennsker.

Greater Appalachia har levd litt i skyggen, men er kanske USAs mest interssante nasjon akkurat nå. Hit kom det innvandrere og flykninger fra krigsområder og grenseområder, særlig Irland, Skottland og Nord- England som rømte fra noe og fant en frihet i noen ganske utilgjengelige og ugjestmilde områder Et etter hvert stort område, fra West Virginia, Ohio og Indiana til Oklahoma og Texas. Ikke nøvendigvis domnerende i hele disse statene, men bakevjer kjent for stolte hillbillyer og rednecks, der tiden har stått litt stille, og der man i hvert fall ikke roper på myndigheter, reguleringer og kollektive løsnigner når et problem skal løses. 61 millioner mennsker.

Deep South kjenner vi fra historiebøkene om plantasjer og slaveri, og om borgerkrigen de tapte. Engelske slaveeiere fra Barbados koloniserte Carolina på 1670-tallet og bygget et samfunn som var svært forskjellig fra koloniene i nord. Uforenelige verdier første til borgerkrigen 1860-65 der 700 000 amerikanere døde. Selv om de tapte borgerkrigen sluttet ikke de ideologiske konfliktene rundt indivuduelle rettigheter, muligheter og inkludering. For Deep South har veien til makt historisk vært å inngå allianser med Appalachia og Tidewater. Befolkning på 46 millioner mennesker.

Ekspansjon vestover og sørover

 I tillegg til disse 6 opprinnelige nasjonene som ble skapt i koloniperioden, og før USA ble uavhengig i 1776, er det kommet til noen nye nasjoner innenfor USAs grenser, med lik ulike ambisjoner når det gjelder å ta hovedrollen i fortellingen om USAs opphav og fremtid, eller å få ha sin egen rettmessige plass innenfor et stort mangfold. De andre som boken beskriver er:

El Norte er deler av USA som kom inn i unionen på helt andre måter enn koloniene på østkysten, gjennom krig og konflikt med Mexico, og annektering av republikken Texas. Familie, katolisisme og kollektive løsninger står sterkt og spansk språk dominerer, men etnisk er det en sammensatt befolkning der New Mexico, Arizona, sørlige California og deler av Colorado og Texas er omfattet. 34 milloner mennesker.

Left Coast er kystområdene ved Stillehavet i Washinton, Oregon og mye av California som ble kolonisert fra Yankeedom, som etablerte seg i byene, og folk fra Appalachia, som etablere seg på landet. Resultatet ble ikke en kopi av New England, men en slags hybrid som kombinerer tro på institusjoner og myndihetsreguleringer, men også sterk individualisme og utforskningstrang. Det har gitt usedvanlige gode vilkår for innovasjon og entreprenørskap, og stort sett alle de ledende teknologiselskapene i verden er etablert og har hovedkontor på denne smale stripen. 21 millioner mennsker.

Far West er det fjellete, tørre, ugjestmilde og utilgjengelige USA i nord-vest som det ikke var muliig å bare flytte til og bygge noen bondegårder og landsbyer, men som krevde store investeringer i jernbaner, kraftproduksjon, gruvedrift og andre kapitalkrevende og senraliserte beslutninger, både hos myndighetene og i store selskaper.Folk er individualistiske og skeptiske til sentrale myndigheter, men samtidig veldig klar over at de er avhengige av andres beslutnininger for at samfunnet skal fungere. 31 millioner mennesker.

New France er restene av den franske koloniseringen av Louisiana tidlig på 1600-tallet. Disse franske røttene i Amerika finnes sterkere representert i en del av Canada, men den kanadiske og den amerikanske versjonen har tatt to veldig ulike veier ideologisk. Mens Quebec er liberalt er New France i USA blant de mest aggresivt konservative og individualistiske i hele USA. 3 millioner mennsker.

First Nation, er den amerikanske urbefolningen som er geogragisk spredt i Canada og USA. Bortsett fra på Grønnland har ikke denne gruppen institusjonell politisk makt på stats- eller delstatsnivå. I USA er det i det nordlige og vestlige Alaska de har en posisjon. 68 000 mennesker.

Greater Polynesia er i denne sammenhengen den delen av det store polynesiske kulturområdet i Stillehavet som tilhører USA. Polynesere koloniserte Hawaii omkring år 800, og USA erobret makten der i 1893. Dette er en svært multikulturell del av USA.

Spanish Carribean er den sørligste tredjedelen av Florida. Mens resten av Florida er en del av Deep South, skiller Miami og resten av det sørlige Florida seg ut ved å være å være utilgjengelig og ble derfor kolonisert relativt sent, og med innvandrere som kom fra andre steder. Cubanere dominerer, særlig etter at kommunistene overtok makten på Cuba i 1959. Også Puerto Rico og Den dominikanske republikk er en del av dette karibiske kulturområdet.

Hva kan man bruke dette til?

Colin Woodards kategorisering av USAs nasjoner har han presentert i andre bøker før, og som sagt er forskningssenteret Nationhood Lab ved Pell Center ved Salvia Regina University på Rhode Island satt opp som en dataintensiv forskningsvirksomhet som bruker denne modellen regionale nasjoner som et forståelsesrammeverk for data om verdier og holdninger på ulike samfunnsområder. De analyserer også dagsaktuelle stridsspørsmål, for eksempel politiske preferanser og veivalg. (Her er en fersk sak om Magas oppslutning i de ulike nasjonene)

"Nations Apart" er langt mer ambisøs enn de tidligere bøkene ved at den bruker nasjonsmodellen på flere ulike områder. Den er for det første opptatt av å forklare de ulike, og ofte svært polariserte meningene og verdigrunnlagene, som finnes i USA, i en regional kulturell kontekst. Gjennom datainnsamling og analyse. Den søker å forklare ulikeheter i levekår og livskvalitet. og nivået på offentlgie tjenster og entreprenørskap. Ikke bare hva folk mener og stemmer, men også hva politikere, myndigheter og innbyggere faktisk gjør basert på denne identiteten. 

Og så kan det for det andre brukes til å forstå historien og hva man ønsker seg i fremtiden. Et veldig interessant kapittel i boken heter "History wars", og handler om personer og bevegelser i den ulike nasjonene som har tatt på seg rollen som sannhetsforvaltere når det gjelder å fortelle hva som gjorde USA til USA. Litt mer om det etter hvert. Og for det tredje så er USA et land som er skapt gjennom innvandring utenfra, i flere store bølger, med tildels ganske ulike sammensetning av hvem som kom og hvor de valgte å etablere seg. Hvordan har de endret sammensetningen av nasjonene USA består av?

Data om meninger og konfliktområder

Jeg synes boken gjør en grundig jobb i å beskrive holdninger til ulike kontroversielle spørsmål i befolkningen og bryte dem ned på regionalt og lokalt nivå. Forfatteren bruker plass på å forklare metode og datagrunnlag, og er opptatt av at disse nasjonene ikke er egne statistikkområder i offisiell statitik, og at man må ned på fylkesnivå (counties) i og med at delstatsnivået ikke gir et tilstrekkelig finmasket datagrunnlag.

Boken tar for seg viktige politiske spørsmål som polariserer, som holdninger til skytevåpen, helsetjenestemodeller, abort, klimapolitikk, tillit til myndigheter og vern om demokratiske prinsipper. Tallmaterialet viser hvordan de ulike nasjonene skiller lag , men ikke langs en enkelt høyre-venstre akse eller ved at de samme nasjonene som står sammen i alle spørsmål. De politiske partiene må også navigere i et komplekst landskap av verdier, holdninger og preferanser. Langs viktige dimensjoner har partiene byttet plass i det geografiske landskapet. Og boken tar særskilt for seg det republikanske partiers reise fra å være et ansvarlig establishment-parti, via Tea Party-bevelselsens disruptive rolle, og til Trumps kampanjer og valgseire, og set på dette også i konteksten av regionale nasjoner.

Kartene over nasjonene i USA kan i tillegg til å kartlegge mønstre når det gjelder hva folk mener om ulike polariserende spørsmål, også være interessante når det gjelder å kartlegge helsetilstand, levealder, fattigdom og andre levekårsindikatorer i de ulike regionene. Forfatteren spør regorisk om det egenltig ikke bare er å se på bakgrunnsvariable som etnisitet, inntekt og utdanning for å forklare årsakene til store forskejller. Og viser hvordan det ikke stemmer. Det er betydelige forskjeller mellom USAs nasjoner som ikke lar seg forklare med de vanlige bakgrunnsvariablene..

Kampen om historien

Bokens kapitten 4 heter "History Wars" og handler om de idehistoriske og verdimessige begrunnelsene og hvilke fortellinger og hvilke personer, som har vært brukt til å løfte frem de ulike nasjonenes sivilisatorsike misjon. Den kollektive hukommelsen, om man vil. Woodard skriver at:

"Americans have fequently been battered by "history wars", bitter intellectual and political fights that, in the 1860s, contributed to a catastrophic military conflict. It's as if half a dozen countries were fighting over the nations steering wheel, while halv a dozen others were protesting from the back seat they had been forced into the car against their will. The stakes are enormous. In the end, colletive memory isn't about the past, it's about controlling the nations future."

Boken tar så for seg Yankeedoms og John Winthrops ambisjon om at "We shall be as a city upon a hill; the eyes of all people are upon us". Et slikt selvbilde som guds utvalgte får noen konsekvenser for satsing på utdanning, forskning og publiseringsvirksomhet, og mange navn er trukket fram. Det aristokratiske Deep South har på langt nær like mange personer og institusjoner å trekke frem som ideologer i sitt prosjekt, men Woodard løfter frem flere interssante kilder. Og nevner også romaner om middelalderens England, blant annet Ivanhoe av Sir Walter Scott som et fortellingsmessig kulturelt forbilde. 

I the Midlands er utgangspunktet William Penn og fortellingen om hvordan Babylon, Perisia, Hellas og Roma falt, og det femte kongedømmet skulle oppstå ved kysten av Delaware Bay, med Philadelphia som hovedstad. Nasjonen skulle være et fristed for de undertrykte og ha stor toleranse for ulike religiøse meninger. Mer en salatbolle enn "melting pot", og en motverkt mot en engelsk-puritansk dominans. Mens Greater Appalachia, som en bortgjemt bakevje har betydelig færre litterære og filosofiske fortellere som er bærere av sin identitet som en viderefører av det ubesudlede, frihetssøkende og indivitualistiske angel-saksiske hjemstedet, som gradvis også er blitt en form for bibelbelte med stort innslag av evangelisk protestantisme. Her har Woodard mye interessant å fortelle om kilder og personer som ikke nødvendigvis er så kjent.

Jeg synes også the Far West versjonen av USAs kjerneverdier og egenart er interessant fordi den har preget mye av selvfortståelsen i USA, langt ut over egen region. Ved inngangen til 1900-tallet var sannsynligivs Buffalo Bill Cody den mest kjente amerikaneren i verden, og Sitting Bull og Annie Oakley var med i showet som turnerte både USA og Europa, bare noen år etter at indianerkrigene var over. Frederick Jackson Turner ble akademikeren som tok på seg å beskrive "The significance of the frontier in American history", og at det var her i vest USA egenltig ble født, ikke i New England. En slags darwinistisk teori om at USAs overlegenhet skyldes de krevende utfordringene de måtte overvinne som nasjon.

USAs store innvandringsbølger

Kan det virkelig være slik at et lite antall immigranter på 1600- og 1700-tallet i så stor grad klarte å definere hvordan de politiske kulturenene skulle bli i verdens største supermakt 250 år senere, og at de som har kommet senere ikke har betydd noen ting? Svaret på det er både ja, og nei, og boken er på sitt mest interessante når den tar for seg hvordan de store innvandringsbølgene til USA har skapt, men også endret, den politiske geografien i USA, helt frem til i dag, og fortsatt gjør det

Man kan vel, litt forenklet, si at det har foregått i noen store bølger etter den første koloniseringen, der det særlig fra 1820 og fremover kom en stor bølge vest-europeere som i stor grad flyttet dit de var mest ønsket og velkomne og sånn sett bidro til å forsterke eksisterende kulturelle preferanser. Et viktig unntak var katolikker fra Irland, som kom i et enormt antall til New England, blant annet i forbindelse med potetpesten på 1840-tallet, og endret den religiøse demografien, men ikke maktforholdene like raskt.

Mest interssant er den store innvandringsbølgen mellom 1880 og 1920, fram til dørene inn til USA ble stengt. Denne gangen kom det mange flere sør-europeiske og øst-europeiske innvandrere, og jøder på flukt fra Russland. Men denne innvandringen påvirket nasjonene i USA helt ulikt. Boken har et interessant kart over antall utenlandskfødte innbyggere i 1900, fordelt på nasjonene. I New Netherlands var andel utenlandsfødte på 31 prosent, i Spanish Carribbean 27 prosent og i Yankeedom 24 prosent. Den var mellom 10 og 20 prosent i Far West, El Norte og Midlands. Men i Deep South var andelen utenlandsfødte bare  1,3 prosent og i Greater Appalachia 3,5 prosent, midt under denne store innvandringsbølgen. Innvadrerne var neppe ønsket der, og de ville heller ikke dit, selv om behovet for ny arbeidkraft var stor mange steder. Mens demografien endret seg kraftig i andre regioner, og kreved en justering av egen regional identitet, skjedde ikke det samme i Deep South og Greater Appalachia

Innvandringen til sør

Men etter å ha stengt døren i 1920, og antall utenlandsfødte etter hvert kom ned i under 5 prosent i USA som helthet, kom det en ny mulighet for å innvandre igjen fra 1965 da ny lovgining ble vedatt. Den bølgen har fortsatt helt frem til i dag, og innvandringen har kommet fra langt flere deler av verden. Andelen utenlandskfødte i dag er kommet opp i 14 prosent. Det er fotsatt de tradisjonelle innvandringsregionene som leder an, med Spanish Caribean på 35 prosent utenlandsfødte, New Netherlands på 30 prosent, El Norge på 23 og Left Coast på 21, mens Yankeedom og Midlands er nede på rundt 10 prosent. Men denne gangen er det helt annerledes i sør, der Deep South har 10,4 prosent, Tidewater 12,5 prosent og Greater Appalachia 8,2 prosent. Woodard skriver at:

"These three nations are new destinations with cultures unaccustomed to foreign residents. Meanwhile, four regions that receiced large numbers of foregners during the Great Wave har significantly less now as a share of their overall populations".

Og:

"Today the Deep South and Tidewater have a higher proportion of foreign born people than either Yankeedom or the Midlands. Greater Appalachia isn't far behind (...) and if current trends continue, may surpass them both when the 20230 census is compiled. In all three of these "Dixie" regions, almost half of the immigration growth has happened since the late 1990s, the result of the collapse of Yankee-Midland manufacturing and the transfer of factory jobs to low-wage low-regulation, low-tax juristictions like the states controlled by these three regions."

Demografiforskere spekulerer om vi ser kimen av en ny regional kultur, en New South med store med store innslag av latinoer i områder som historisk ikke er vant til ta imot innvandere, og der man kan tenke seg at motforestillingene hos mange som bor der fra før er store. Kanskje er dette en av de viktige nøklene til å forstå noen viktigste dagsaktuelle konfliktlinjer i USAs politikk

Som sagt, boken som er på omkring 350 sider, og stappfull av både tall, kart analyser og historisk kontekst, er spennende lesing. En bra forståelsesramme for å kunne forklare hva som skjer, og hvorfor.

Kommunene med færrest og flest barn i 2025

Nyttårsbarn før sankhans?

Jeg har i noen år hatt en fast årlig spalte her på bloggen om årets nyttårsbarn. Ikke om hvor nyttårsbarnet kom først, men om hvor nyttårsbarnet kom sist. I noen små kommuner er det nemlig slik at konkurransen om årets nyttårsbarn ikke kan avgjøres før etter lang tid. Kanskje ved påsketider, eller kanskje ikke før sankthans. Og i noen kommuner er  spørsmålet om nyttårsbarnet er kommet før neste nyttårsaften.

Jeg skrev forrige gang om dette her på bloggen i september i fjor da det var blitt klart om det i noen kommuner fortsatt ikke var født noe nyttårsbarn første halvår. Svaret var null nyttårsban før sankthans i to kommuner, Utsira og Røyrvik. Og i hele 10 kommuner ble det bare født et barn i hele første halvår.

Ingen yngrebølge

Hvorfor er dette så viktig? Jo, ganske enkelt fordi det noen ganger feilaktig kaller en "eldrebølge" først og fremst er et problem fordi det ikke blir flere unge. De gamle er jo her fra før, men de blir et år eldre for hvert år, og for hvert år de blir eldre øker sjansen for at de trenger eldreomorgstjenester eller havner på sykehus. Så lenge det blir født minst like mange unge, så er det ikke noe problem, for dag kommer det til nye skoleelever, studenter og, etter hvert, arbeidskraft, der mange kommer til å bli sykepleiere, helsefagarbeidere og leger.

Problemet er naturligvis at dette ikke blir født mange nok til å at dette skjer. Fødselstallene har stupt, og i mange små distriktskommuner blir det ikke født mer enn en håndfull barn i året. Jeg kommer tilbake til kommunene som kom nederst på listen over barnefødsler i 2025. Men først er det viktig å nevne det lille tilløpet vi ser til gode nyheter akkurat nå. Frukbarhetstallet har faktisk gått litt oppover i 2025. Ikke i nærheten av det som kreves for å opprettholde et fødselsoverskudd på lang sikt, men likevel opp. SSB skriver at:

"Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) økte til 1,48 barn per kvinne i 2025, en økning fra 1,44 året før. Det ble født 55 400 barn i Norge i 2025, som var 1 400 flere enn året før, viser nye tall fra statistikken Fødte. Ut fra det totale antallet fødsler regner SSB ut Samlet fruktbarhetstall (SFT). Etter tre år med oppgang ligger det nå på 1,48, men dette er fortsatt lavt i et historisk perspektiv. -Det var særlig kvinner i alderen 30–34 år som bidro til fjorårets økning, mens fruktbarheten var relativt stabil for de andre aldersgruppene, sier Espen Andersen, seniorrådgiver i SSB."

Kommuner nesten uten barn

I noen få kommuner i Norge ble det født over 1000 barn i 2025. Oslo topper listen med 9287 barn. Det kan bli skap konkurranse om å bli årets nyttårsbarn av slikt. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillestrøm, Drammen og Kristiansand ble det født over 1000 barn i fjor. 

I den andre enden av skalaen finner vi som sagt en del kommuner der det er usikkert om nyttårsbarnet kommer til påske, til sankthans, eller i det hele tatt før det neste jul. I 2025 var det en kommune, Røyrvik i Trøndelag, som hadde null barnefødsler. I Utsira kommune, Norges minste, ble det født ett barn. Ett var sluttsummen også i Modalen kommune. Det blir små skoleklasser av slik noen år etter. 

Andre kommuner med færre enn 10 barnefødsler i løpet av 2025 var Aremark (7), Os i Innlandet (9), Etnedal (8), Åseral (8), Kvitsøy (7), Eidfjord (6), Fedkje (3), Masfjorden (8), Sollund (4), Hyllestad (5), Osen (6), Tydal (7), Lierne (9), Namsskogan (6), Høylandet (6), Flatanger (9), Leka (8), Bindal (6), Vevelstad (7), Grane (5), Hattfjelldal (7), Nesna (9), Træna (2), Rødøy (7), Beiarn (8), Sørfold (7), Røst (3), Værøy (4), Flakstad (9), Moskenes (3), Ibestand (4), Gratangen (8), Lavangen (8), Dyrøy (6), Kvænangen (6), Loppa (5), Hasvik (6), Måsøy (8), Gamvik (5), Berlevåg (9), Vardø (8), Nesseby (7). Sannsynligvis er det noen store borettslag i Norge der det blir født flere barne enn dette.

Jeg må komme med en liten fotnote om Moskenes kommune, med tre barnefødsler i 2025. Dagens Moskenes kommune blir fra 2028 en en del av nye Vest-Lofoten kommune etter sammenslåingen med dagens Vestvågøy kommune. Der ble det født 114 barn, så det blir jo ganske mange til sammen. Men de to kommunene er ikke naboer. Mellom ligger Flakstad kommune som lurer på om de kan klare seg selv. Der ble det født 9 barn i 2025.

Nå er det jo ikke slik at det er antall barnefødsler og heller ikke fødselsoverskudd/underskudd alene som avgjør fremtidsutsiktene. Man kan skaffe nye innbyggere i arbeidsfør alder enda raskere gjennom innflyttng og innvandring. Men dessverre for de minste kommunene med lave fødselstall ser det ikke ut til at tilfytting blir noen redning. Den største befolkningsveksten kommer helt andre steder. Og mer enn 1000 nye innbyggere i 2025 ble det i Oslo, Asker, Lillestrøm, Lørenskog, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Befolkningsvekst, -brems og -nedgang i 2023

Vi snakker mye om "eldrebølgen" som består i at andelen pensjonister øker og andelen i yrkesaktiv alder går ned. Men  "eldrebølgen" har  ikke bare med at folk lever lengre enn før og at de store barnekullene etter krigen kommer blir pensjonister og, etter hvert, trenges sykehjemsplass. Eldrebølgen skyldes også mangel på en yngrebølge. Det blir født stadig færre barn (se grafen). 

Dette med lave fødselstall, at det er ujevnt fordelt mellom kommunene, og at man i noen kommuner lurer på om nyttårsbarnet kommer før sankthans, eller kommer i det hele tatt, har jeg blogget om flere ganger. Nå er imidlertid folketallet i kommunene og i Norge avhengig av flere ting enn bare antall fødsler, Når folketallet ved utgangen av 2023 økte til 5 550 200 var det en vekst på 61 200 personer. Det inkluderer en innvandring på 86 600 personer. 33 000 innvandrere kom fra Ukraina alene. Nettoinnvandringen til Norge i 2023 var på 52 500 personer, så det var i all hovedsak innvandringen som bidro til befolkningstilveksten.

Men hvordan ser egentlig kommunenes utsikter til vekst ut fremover, bortsett fra det som har med innvandring å gjøre. Vi har tidligere sett hvordan arbeidsinnvandring fra andre land, blant annet fra Polen, kan både svinge og avta når polsk økonomi gjør det godt. Innvandring fra Ukraina er minst like usikkert fremover. 

I tillegg til å se på fødselstallene i alle kommunene, har jeg sett på to andre tall: fødelsoverskuddet (fødte minus døde) i kommunen i 2023 og befolkningsveksten i kommunene. Og laget en superenkel analyse som deler landet i tre kategorier. Kategori 1 er kommunene som har både fødselsoverskudd og befolkningsvekst. Det er kommunene som har minst grunn til bekymring (noen mener kanskje det vokser for mye). Dette er kommuner med en underliggende vekst i befolkningen og med best balanse mellom ulike aldersgrupper. Kategori 2 er kommunene der folketallet vokste i 2023, men det var fødelsunderskudd. Veksten skytes noe annet enn flere barn, og for de aller fleste av disse var det innvandring. Kategori 3 er kommunene der det var både fødselsunderskudd og nedgang i folketallet. Kanskje det var innvandring, men folketallet gikk likevel ned. Og med mindre innvandring vil det gå enda raskere ned.

Så er spørsmålet: Forteller SSBs kommunestatistikk noe om hva slags kommuner som er i de tre kategoriene? Er det slik at kommunene som vokser i stor grad er i distriktene, slik regjeringen har som mål? Vel, det kan man trygt slå fast at ikke er tilfelle. I den grad regjeringen har noen politikk for å snu sentraliseringen og reversere forgubbingen på bygdene, må den har slått alvorlig feil.

I min kategori 1, kommuner med både fødselsoverskudd og befolkningsvekst finner vi alle de største kommunene i Norge. I Oslo var fødselsoverskuddet 4541  og befolkningsveksten 8673 personer. Denne kombinasjonen er det også i de andre største byene, Bergen, Stavanger, Trondheim, Sandnes, Tromsø, Kristiansand, Drammen, Ålesund og Bodø, men stort sett er fødelsoverskuddets andel av befolkningsveksten lavere enn i Oslo. Den samme kombinasjonen av fødselsoverskudd og befolkningsvekst finner vi også de store vekstkommunene rundt Oslo, sin Bærum, Asker, Lillestrøm, Lørenskog, Rælingen, Ullensaker og Nordre Follo. Det samme gjelder vekstkommunene på Jæren og rundt Bergen. God befolkningsvekst og noe fødselsoverskudd. Og noen få kommuner ellers. I Finnmark skiller Alta seg ut med et ganske stort fødselsoverskudd

I kategori 2 vinner vi de i 2023 hadde befolkningsvekst kombinert med fødselsunderskudd. De vokser litt, men det er mer usikre fremtidsutsikter fordi veksten skyldes innvandring. Mange av de mellomstore norske byene er i denne kategorien. I Østfold gjelder det for eksempel, Halden, Fredrikstad, Indre Østfold og Moss, i Vestfold og nedover: Holmestrand, Sandefjord, Larvik, Skien, Porsgrunn, Kragerø og Arendal. I Innlandet gjelder det Hamar, Gjøvik, Lillehammer, Ringsaker og Kongsvinger. Og slik kan vi gå landet rundt og for mange av kommunene er det slik at befolkningsveksten er lav, og betydelig lavere enn antall nye innvandrere.

I min kategori 3 er kommuner hvor det både var var en nedgang i folketallet i 2023, Til tross for innvandringen, På denne listen kan Nord-Odal være et interessant eksempel med 35 fødsler, men et fødselsunderskudd på 39 og en befolkningsnedgang på 10 personer. På listen finner vi på Østlandet kommuner som Hol, Grue, Våler, Trysil, Stor-Elvdal, Sjåk, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Østre Toten, Nordre Land, Sør-Aurdal, Drange, Nome, Tinn. På Vestlandet Kvam, Vaksdal, Sollund, Høyanger, Fjaler, Bremanger, Stranda og Sykkylven. I de nordligste fylkene har folketallet gått ned i Meløy, Vega, Grane, Værøy, Røst, Andøy, Moskenes, Kvæfjord, Gratangen, Målselv, Storfjord, Kåfjord, Lebesby, Berlevåg, Båtsfjord og Nesseby. 

Det er ikke slik at det bare er vekst i Oslo eller i de de aller største byene i Norge. Store kommuner i arbeidsmarkedsområdene rundt de største byene vokser også. Det gjør også byer og tettsteder i andre viktige arbeidsmarkeder, men her er veksten mindre, og mer avhengig av innvandring. Mens det i de små distriktskommunene stort sett er stillstand eller nedgang i folketallet, tross rekordhøy innvandring.

Stor russisk utvandring

Mange mennesker utvandrer fra Russland nå. Nå publiserer ikke Russland noen tall om dette nå, så anslagene har variert  mye, gjerne mellom 0,5 og 1 million, siden fjorårets angrep på Ukraina. Men nå har det i følge the Economist kommet langt mer treffsikre anslag som tallfester utvandringen til mellom 817 000 og 922 000 personer. 

Det har vært to store bølger av reisende, da invasjonen fant sted i februar i fjor, og så nye store runder i forbindelse med mobilisering av nye soldater. De som reiser kan ikke lett komme til vesten, så de største mottakerlandene er Kasakhstan og Serbia, med 150 000 personer hver, men også land som Armenia, Tyrkia, Israel og Georgia er store mottakerland.

Men en svært krevende demografisk utvikling er ikke dette akkurat noen drømmesituasjon for Russland. Og det som gjør situasjon enda verre er at det er de yngre med høyere utdanning som drar. The Economist skriver:

"In general, Russia’s wartime émigrés have relatively high levels of income, social capital and education. That is bad news for Russia, both economically and socially. Re: Russia reckons that the wartime emigrants account for roughly 1% of Russia’s workforce, exacerbating an acute labour shortage. The Gaidar Institute, a think-tank in Moscow, said that 35% of manufacturing businesses did not have enough workers in April, the highest figure since 1996. Shortages of specialists are especially severe: according to one Kremlin official, at least 100,000 IT professionals left the country in 2022."

Ukrainere påvirker norsk bosettingsmønster

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om hvordan ukrainske flykninger som kom til Norge bidro til at det som ellers ville blitt en lav befolkningsvekst i 2022, på grunn av lave fødselstall, i stedet ble den største befolkningsveksten på 10 år. Men det er ikke bare folketallet som blir påvirket. 

Også bosettingsmønsteret blir påvirket av innvandring fra Ukraine. Det er nemlig slik at mange asylmottak ligger i noen av de minst sentrale kommunene og SSBs statistikker viser hvordan innvandringen pr innbygger nå ser størst i de minste kommuenene. SSB skriver:

"I antall var det størst nettoinnvandring til de mer sentrale kommunene. Som andel av folketallet var likevel innvandringsoverskuddet størst i de to minst sentrale gruppene. Grunnen at mange periferi-kommuner har tatt imot mer enn sin andel av flyktninger fra Ukraina."

Så er det imidlertid ikke sikkert at dette vil utgjøre noen varig befolkningsvekst for små periferikommuner med asylmottak. Tallene viser at de kommunene som har størst vekst også har størst fraflytting. SSB skriver at:

"Framtiden vil vise hvor mange av dem som blir værende og hvor mange som på sikt ønsker å bo mer urbant. Denne utflyttingen har allerede begynt, da flere av kommunene med flest innvandringer i 2022 også hadde stor innenlands utflytting i 2022. I mange tilfeller er dette flyktninger som har flyttet ut av asylmottak."

I en tabell på SSBs nettside med denne nyhetssaken har de tatt inn en egen tabell med kommuner som hadde spesielt stor vekst i innvandringen i 2022. Her kan vi se tall for innvandringen i 2021 og 2022 og også tall for innenlandsk utflytting i 2021 og 2022. Og her er det en helt klar sammenheng både i store og små kommer. I tabellen er det blant annet tall for små kommuner som Evje og Hornes, Våler, Kvæfjord, Engerdal, Vang, Lødingen, Rauma og Nesna, som alle har tatt imot 150-300 innvandrere i 2022 og som alle har hatt omkring like høy utflytting i 2022, og noen av dem langt høyere.

Avhengighet av utenlandsk arbeidskraft

Til tross for at noen mistet jobben ved inngangen til pandemien og reiste ut av landet, var andelen jobbinnvandrere fortsatt høy ved utgangen av 2020. Statistisk sentralbyrå skriver i sin nyeste statistikk at:

"Andelen arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere blant de sysselsatte i Norge økte fra 2 prosent i 2003 og til 8 prosent i 2020. Viken er fylket der andelen er høyest, noe som kan henge sammen med at det er fylket hvor det er høyest aktivitet innen bygg- og anlegg. I 4. kvartal 2020 var 8,4 prosent av alle sysselsatte i Norge enten utenlandske pendlere eller arbeidsinnvandrere. Dersom vi inkluderer de nordiske  nnvandrere , hvor vi antar at en stor del er arbeidsinnvandrere, er andelen 10 prosent."

Begrepet "jobbinnvandrere" er kanskje ikke så vanlig, men brukes her om summen av arbeidsinnvandrere fra andre land som er bosatt i Norge og utenlandske pendlere som også jobber i Norge, men er bosatt i et annet land minst seks måneder i året. Denne siste gruppen ble særlig hardt rammet under pandemien og SSB har tidligere dokumentert at en av fire jobber som ble borte tilhørte disse ikke-bosatte.

Som grafen over viser er det i Viken fylke andelen jobbinnvandrere er høyest. Der utgjør den 9,9 prosennt av sysselsettingen totalt og 14,1 prosent av sysselsettingen blant menn. Deretter følger Rogaland og Møre og Romsdal. Lavest andel jobbinnvandrere er det i Agder. SSB har også laget en liste over kommuner med flest menn som er jobbinnvandrere. De tre på topp er all verftskommuner i Møre og Romsdal, Hyllestad, Vestnes og Sande, der menn som har jobbinnvandret utgjør henholdsvis 50,5, 40,6 og 35,2 prosent av sysselsettingen blant menn i kommunen.

Innvandringen falt i 2020

Innvandringen til Norge i 2020 var den laveste på veldig lenge. 24 438 personer innvandret til landet, 36 prosent færre enn i 2019 og 52 prosent færre enn i 2010.

Nå er ikke nedgangen spesielt overraskende med tanke på at Norge fra midten av mars og ut pandemiåret 2020 har vært ganske stengt. Men det er uansett interessant å se på hva tallene viser om hvilke kategorier innvandring som har falt mest. Det er jo ulike grunner til at folk kommer til Norge. Siden 1990 har de to største gruppene innvandrere til Norge vært arbeidsinnvandrere og folk som er gjenforent med familiemedlemmer i Norge. Noe mindre er innvandring på grunn av flukt (asylsøkere og flyktninger).

Tallene for 2020 viser at det kom 33 prosent færre arbeidsinnvandrere til Norge. Med 11 137 personer var dette likevel den største gruppen som kom. Antall innvandrere med familie i Norge var 8296, en nedgang på 35 prosent. Antall personer som kom på grunn av flukt falt enda mer og var 43 prosent lavere i 2020 enn i 2019. Mens antall personer som innvandret på grunn av utdanning var hele 48 prosent lavere.

USAs demografi blir mer europeisk

Den rike delen av verden har en utfordrende demografi, med stadig lavere fødselstall og en stadig eldre befolkning. Ikke bare har befolkningsveksten bremset, i mange land er det nå befolkningsnedgang. Innvandring har bidratt til å dempe denne effekten noe, men ikke så veldig mye.

USA har vært det store unntaket fra dette, med høyere innvandring, høyere fødselstall og også høyere innenlandsk mobilitet. Folk flytter oftere og lengre i USA på jakt etter en ny jobb eller et nytt liv. Det har vært en viktig forklaring på en innovasjons- og omstillingsevne som har skilt seg ut fra resten av den rike verden.

Men nå kan dette være i ferd med å endre seg. USA kan være i ferd med å bli mer likt Europa. Det er i hvert fall analysen The Economist gjør i artikkelen "America’s demography is looking European". En kombinasjon av pandemi og politikk er i ferd med å gjøre slutt på de amerikanske særtrekkene. 

"Now the exception is waning. Several big states have lost their demographic oomph. In mid-December the US Census published new population estimates (to be used for comparison when official census data are released in 2021). For those keen on growth, they offer mostly grim reading. California’s population has stalled and may, for the first time, be declining. Illinois, which has shed over 250,000 residents in a decade, has shrunk for seven successive years. In the year to July, thus counting in little pandemic effect, New York endured more shrinkage than any state: it lost 126,000, or 0.65%, of its people. Some states, mostly in the South, are growing fast, but not enough to lift the national rate. Overall, America’s population is barely inching up by historical standards. In the year to July it grew by 0.35% (or 1.2m) to 329m. No year since 1900 has seen such a miserly gain, though the year to next July could be slower still.

Og ikke bare bremser befolkningsveksten opp, også den interne flyttingen har falt kraftig de siste årene. Den årlige flytteraten er nå nede i omkring 9 prosent, mens den var dobbelt så høy på 1980-tallet. Hva er så årsaken til dette? En viktig grunn er at det i vår del av verden ikke pleier å være slik at folk flytter på grunn av fattigdom og nød, men for å få en mer spennende og gjerne bedre betalt jobb. Man flytter til byer og i vekst og arbeidsmarkedsregioner i vekst, og de har det vært mange av i USA. Knappet på arbeidskraft i industrien og voksende tjenestenæringer har drevet endringene. Slik er det i mindre grad nå. The Economist skriver:

"Kyle Mangum of the Federal Reserve in Philadelphia published a paper early in 2020 analysing why people move less frequently than their parents did, saying many factors—especially the absence of new, fast-growing cities and more similarity between various labour markets—mean that “this nation of pioneers has parked its wagons”. He also notes how technology, such as air-conditioning, previously did much to open up territory for settlement. More recent technology, notably the internet, may instead have made it less necessary to move to find work."

Stengt for innvandring

 Den pågående koronakrisen har endret på mye, ikke minst når det gjelder mobilitet. Folk jobber hjemmefra, har ferie i nærområdet og reiser mye mindre enn før. Og mobilitet over landegrensene er aller mest endret. Derfor er det også langt mindre innvandring enn det pleier å være og i noen land er innvandringen falt til null-

OECD har presentert en ny rapport om innvandring under Covid-19, "International Migration Outlook 2020", med interessante oversikter og statistikker. Mange steder er det en stor utfordring for økonomi og næringsliv at tilgangen til arbeidskraft utenfra er stoppet opp. 

Men det er noen geografiske nyanser også, og det kan se ut som det er i Asia de mest drastiske tiltakene for å stanse innvandringen er kommet. The Economist har i artikkelen "Migration has plummeted during the pandemic" sett på OECD-tallene, og skriver:

"The sharpest declines occurred in East Asia and Oceania. Rich countries there have succeeded better than most at stopping the spread of covid-19. This is in part because they were quick to recognise the threat and institute strict travel restrictions. Some countries in the region, including Japan, South Korea and New Zealand have just about stopped accepting new immigrants entirely."

Mens i USA og Europa er det laget en del særordninger for arbeidsinnvandring som er helt nødvendig for å holde hjulene i gang:

"In America, severe restrictions were not introduced until March. It has since largely stopped issuing visas for permanent residents, but is still accepting temporary migrants. Most European countries halted migrant flows around the same time as the United States. Many have carved out exceptions to let in health-care workers and seasonal agricultural labourers."

Grafene over viser at Sverige er et unntak også på dette området. Og det er kanskje ikke helt uventet at Sverige, med færre inngrep i folks bevegelsesfrihet, også hadde en viss nedgang i antall nye oppholdstillatelser i andre kvartal, men ser nå ut til å være tilbake på nivået før pandemien.

Dette er Norge 2019

Her på bloggen er jeg noe over gjennomsnittet opptatt av statistikk om ulike fenomener og trender, både i Norge og i utlandet. Og ganske ofte dukker jeg ned i Statistisk Sentralbyrås nyhetssaker, tabeller og statistikkbank for å synliggjøre ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er spennende saker.

Men for de som ikke har tid eller lyst til å ta slike dypdykk finnes det en litt enklere måte å finne veldig gode statistiske fremstillinger av landet vi bor i. Den helter "Dette er Norge 2019", innholder grafer, tabeller og forklaringer, og har nettopp kommet i ny utgave. Det er en PDF-versjon her som kan lastes ned, men den kan også bestilles gratis i papirutgave på SSBs nettside.

Det begynner med fremstillinger av befolkningsutviklingen, inkludert alderssammensetning, innvandring, fruktbarhet, ekteskap, skilsmisser, levealder og dødsårsaker. Så kommer det en del statistikk om utdanning, arbeid og likestilling. Deretter følger oversikter over inntekt, formue og ulikhet, og hvordan forbruket har endret seg gjennom noen tiår, både når det gjelder hvor stor andel av inntekten vi bruker på mat, bolig og transport, men også hvordan preferansene når det gjelder mat og drikke har forandret seg.

En bra ting med denne boken er at det ikke først og fremst handler om kortsiktige svingninger fra et kvartal til et annet, men om lange tidsserier, gjerne flere tiår. Det gjelder også grafene og tabellene over flere sider om boliger og fritidsboliger. Deretter følger det oversikter over helse og sosial trygghet i Norge, tall for bruken av ulike kulturtilbud og oversikt over medieutviklingen, ved særlig vekt på bruken av medier fra omkring 1995 og frem til i dag, en periode med enorme endringer. Så kan vi lese om transport, reiser og trafikksikkerhet, oversikter over kriminalitetsutviklingen i Norge og om oppslutningen ved valg i Norge, også sammenlignet med andre land.

Da er det et par viktige temaer som gjenstår i fremstillingen av hvordan Norge ser ut. Det gjelder for det første verdiskaping og næringsliv. Hvordan BNP-vekst, eksport, import og handelsbalanse har utviklet seg, hvordan næringsstrukturen har vært i kraftig endring og hvilke næringer som har flest nyetableringer og nedleggelser. Det er også interessante fremstillinger av utviklingen innenfor både primærnæringene, industrien og tjenestesektoren. Og så avsluttes det hele med noen oversikter over natur og miljø, inkludert energibruk og avfall.

En slik oversiktsbok kan naturligvis ikke dekke alt som er viktig og spennende, så jeg vil forsette mine dypdykk i ulike statistikker, men som en overordnet oversikt over utviklingstrekk på mange viktige samfunnsområder, er dette en helt utmerket fremstilling.

Er arbeidsmarkedet like kjønnsdelt blant innvandrere?

Til å være et i internasjonal sammenheng ganske likestilt land, har vi et oppsiktsvekkende kjønnsdelt arbeidsmarked. Her er det en SSB-oversikt over mannsdominerte yrker, der en ser at jobber innenfor bygg, industri, skog, fiske, teknologi, ikt, elektro og transport alle er svært dominert av menn, På samme måte som denne oversikten over kvinnedominerte yrker viser at det er en veldig stor overvekt av kvinner innenfor undervisning, helse, omsorg, kjøkken og renhold.

Et interessant spørsmål i den sammenheng er i hvor stor grad innvandrere til Norge tilpasser seg kjønnsforskjellene i det norske arbeidsmarkedet, eller om det er slik at deres bakgrunn, arbeidserfaring eller kompetanse gjør at de i større grad finner seg til rette i yrker som er dominert av personer med at annet kjønn enn deres eget. At det for eksempel er er en høyere andel innvandrermenn i tradisjonelle kvinneyrker og flere innvandererkvinner i typiske mannsyrker.

Dette har Statistisk Sentralbyrå nylig studert og beskriver i artikkelen "Kjønnsdelte yrker – har innvandrere et annet mønster?". De har sett på yrker der mannsandelen eller kvinneandelen er på over 70 prosent, og man derfor kan si at de er manns- eller kvinnedominert, og så ett på om arbeidstagere som er innvandrere skiller seg ut ved å ha mindre slik dominans. Svare når det gjelder mannsdominerte yrker er at forskjellen ikke er så veldig stor. SSB skriver:

"I alt 15 yrkesområder er mannsdominerte i majoritetsbefolkningen etter denne definisjonen. Også blant innvandrerne er det en klar overvekt av menn på disse yrkesområdene, selv om mannsandelen i tre av dem ligger noe i underkant av 70 prosent. Det er likevel noen forskjeller mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerne på disse 15 yrkesområdene. Mens andelen menn i gruppen «Prosess og maskinoperatører» i majoritetsbefolkningen er 80,8 prosent, er mannsandelen for innvandrere fra EØS etc. 67,1 og fra Asia, Afrika etc. 62,5 prosent. Videre er mannsandelen på de yrkesområdene som yrkesområdene som normalt krever høyere utdanning, mindre for innvandrerne enn den er i majoritetsbefolkningen."

Når det gjelder tradisjonelle kvinnedominerte yrker er det noe større forskjell i enkelte yrker SSB skriver at:

"De kvinnedominerte yrkene i majoritetsbefolkningen er færre. Syv yrkesområder har en kvinneandel på 70 prosent eller mer hos lønnstakere i majoriteten. Mønsteret for innvandrerne fra EØS etc. er ganske likt. Det er bare ett av de syv yrkesområdene hvor kvinneandelen er så vidt under 70, og det er «Undervisningsyrker» (67 prosent). For innvandrere fra Asia, Afrika etc. har tre av yrkesområdene en kvinneandel litt under 70 prosent, To av disse avviker en del fra majoriteten. Dette gjelder «Renholdere mv.» og «Kjøkkenassistenter» som har en kvinneandel på langt over 80 prosent i majoritetsbefolkningen."

Artikkelen beskriver også noen grunner til at det innenfor enkelte yrker er en slik forskjell i kjønnsfordelingen  Den klart viktigste forklaringen på hvorfor arbeidsmarkedet er kjønnsdelt er at det er en konsekvens av ulike utdanningsvalg. De fleste jobber med det man har utdannet seg til. For mange innvandrere er det annerledes. De har gjerne valgt utdanning ut fra helt andre kriterier enn hva som gir jobbmuligheter i Norge og opplever ofte at de står sterkere i konkurransen om helt andre type jobber, der det er stor etterspørsel etter arbeidskraft.

Befolkningsnedgang og innvandring

Hvordan er sammenhengen mellom befolkningsutviklingen i norske kommuner og innvandring? Har nedgangen, særlig i arbeidsinnvandringen de siste årene, gjort at flere kommuner opplever netto fraflytting? Og er det slik at innvandringen går mest til de største og mest sentrale kommunene, eller er det slik at mange små kommuner påvirkes av lavere innvandring?

Disse veldig spørsmålene har Statistisk sentralbyrå noen veldig interessante svar på i artikkelen "Mindre innvandring gir større flyttetap for mange kommuner", der de innleder med å skrive at:

"Høy innvandring har i noen år kompensert for innenlands flytteunderskudd i mange utkantkommuner. Nå som innvandringen minker får de innenlandske flyttingene igjen stadig større betydning for sentraliseringen."

Det er mange interessante tall og sammenhenger i disse statistikkene, men jeg vil trekke frem to ting. Det ene er at innvandring ikke bidrar til en så sterk sentralisering som mange kanskje tror. Det er faktisk slik at når kommunen blir delt i fem grupper etter grad av "sentralitet" er det like stor andel innvandring pr 1000 innbyggere i de 8 mest sentrale kommunene som det er i de 101 minst sentrale kommunene. I begge gruppene er nettoinnvandringen 4,7 per 1000 innbyggere, mens den er nede i 3 per 1000 i gruppene av de nest mest sentrale og tredje mest sentrale kommunene. SSB skriver:

"Innvandringsoverskuddet i de minst sentrale kommunene er ikke stort i antall, men sett i forhold til folketallet har det stor betydning – faktisk like stor betydning som innvandringsoverskuddet har i de aller mest sentrale kommunene. Innvandringen har forholdsvis mindre betydning i de nest-mest sentrale kommunene. For flyttingen innenfor landet er mønsteret et annet. Her er det de nest-mest sentrale kommunene som har størst flytteoverskudd, og de tredje-mest sentrale kommunene har også større flytteoverskudd enn de mest sentrale."

Derfor får også størrelsen på nettoinnvandringen også konsekvenser for om mange små og mellomstore kommuner opplever tilflytting eller fraflytting. Kartet over illustrerer dette på en veldig god måte. I 2018 hadde 127 kommuner en positiv befolkningsutvikling uavhengig av innvandring til Norge. 226 kommuner hadde en negativ befolkningsutvikling uavhengig av innvandring. Men i de lysegrønne kommunene på kartet over, i alt 69 kommuner, ble en nedgang snudd til en befolkningsøkning som et resultat av netto innvandring til kommunen fra andre land.

Med lavere innvandring har denne gruppen kommuner som har gått i pluss på tross av innenlandsk befolkningsnedgang blitt færre, mens antall kommuner med befolkningsnedgang har økt. SSB skriver:

Mange kommuner har i en periode blitt «reddet» av innvandring, og har samlet sett hatt mer innflytting enn utflytting til tross for innenlands flyttetap. I 2012 var det 95 kommuner som hadde samlet flyttetap (inkludert inn- og utvandringer). I 2015 var det 135 kommuner, i 2017 193, og nå altså 226 kommuner i 2018.

Innvandrere og USA

Selv om USA har fått et mer problematisk forhold til innvandring de siste årene, har innvandrere fremdeles et godt forhold til USA. I følge en artikkel med en tilhørende graf på The Economists nettsider, med tittelen "America is friendlier to foreigners than headlines suggest", slår dette ut på i hvert fall to områder:

For det første er det USA flest potensielle migranter ønsker å reise til. Artikkelen viser til en undersøkelsen gjort av Gallup som har funnet ut av 750 millioner mennesker i verden kunne tenke seg å flytte permanent til et annet land. 158 millioner av disse har USA som sitt førstevalg. Deretter følger Canada med 47 milloner, Tyskland med 42, Frankrike og Australia med 36, UK med 34, Saudi Arabia med 24, Spania med 21 og Japan med 17.

En annen interessant indikator er hvor positive eller negative folk er til innvandrere. Her topper Island og New Zealand listen over befolkninger som er mest positive, men også på denne rangeringen ser det ut til at USAs befolkning er mer positiv enn USAs politiske ledelse. The Economist skriver:

"Moreover, Americans seem to be growing friendlier to foreigners. This year Gallup reported that a record 75% of them think that immigration is good for the country, up from 66% in 2012. On the pollster’s migration acceptance index, which measures how comfortable people are with foreign neighbours or in-laws, America ranks ninth in the world."

The Economist 175 år

Magasinet The Economist ble grunnlagt i 1843. Da var det kampen for mer frihandel, demokrati og liberale verdier, og mot offentlige og private monopoler og maktmisbruk, som var på dagsorden. Og det har det vært i alle de 175 årene siden. Noen ganger har det vært medvind, men ofte, ikke minst den siste tiden, har det vært tilbakeslag.

Derfor har de forfattet et politisk essay med tittelen "Reinventing liberalism for the 21st century", som trekker opp noen tanker om hvordan det liberale prosjektet skal revitaliseres i møte med de populistiske og autoritære politiske strømningene som for tiden er på offensiven. De skriver at:

"Populist politicians and movements have won victories by defining themselves in opposition to that elite: Donald Trump over Hillary Clinton; Nigel Farage over David Cameron; the Five Star Movement over the Brussels bureaucracy; Viktor Orban over George Soros, who was not actually running in the Hungarian elections last April but personifies that which Mr Orban despises, and is Jewish to boot. 

The populists deride the leaders of the past as obsessed with bossy political correctness and out of touch with what matters to ordinary people; they promise their voters the chance to “take back control”. Meanwhile rising powers—as well as Russia, which though in decline is still dangerous—seek to challenge, or at least amend, the liberal world order. And in the near future the biggest economy in the world will be China, a one-party dictatorship. In all these ways the once-barely-questioned link between economic progress and liberal democracy is being severely put to the test. The Economist marks its 175th anniversary championing a creed on the defensive."

Artikkelen peker på behovet for å revitalisere det liberale politiske prosjektet for å komme på offensiven igjen, og hvordan dette vil kreve en fornyelse av den politiske plattformen på flere områder. Slik det også i tidligere tider var nødvendig å tilpasse politikken til endringer i omgivelsene. Det peker særlig på handelspolitikk, innvandring, offentlige velferdsordninger, skatt og sikkerhetspolitikk som sentrale områder for diskusjoner om innretningen på en slik politisk revitalisering. 

Samme budskapet som i essayet, i enda mer konsentrert for, er formulert i lederartikkelen "A manifesto for renewing liberalism" der lederskribenten også spissformulerer en annen viktig del av budskapet under undertittelen "Success turned liberals into a complacent elite. They need to rekindle their desire for radicalism". The Economists redaktør Zanny Minton Beddoes forklarer i denne videoen hvorfor de bruker 175-årsfeiringen til å se fremover og etterlyse fornyelse fremfor å se bakover og mimre om fortiden:

Høyrevind i Østerrike

Valget i Østerrike har fått en del oppmerksomhet i forkant fordi de sannsynligvis får en veldig ung, men likevel politisk erfaren,statsminister i 31 år gamle Sebastian Kurz. Og fordi høyresiden samlet sett går kraftig frem og ser ut til å få over seksti prosent av mandatene i nasjonalforsamlingen.

Østerrike er et land som ved flere tidligere valg har fått mye, og ofte litt ufortjent, negativ oppmerksomhet i norske og nordiske medier. Mest fordi det EU-skeptiske og innvandringsskeptiske FPÖ var tidlig ute blant de høyrepopulistiske partiene i Europa når det gjaldt å få høy oppslutning. Da de satt i regjering mellom 2000 og 2007 var det mye fordømmelse fra andre EU-land.  I dag virker det som alle de tre store partiene i Østerrike er for en svært restriktiv innvandringspolitikk. Og regjeringspartiene i Polen og Ungarn overgår nok FPÖ i EU-skepsis, for ikke å snakke om de britiske konservative.

Egentlig har Østerrike en ganske nordisk partistruktur, med et stort sosialdemokratisk parti som det tradisjonelt største regjeringsbærende partiet, et stort konservativt opposisjonsparti, som også har hatt statsministeren i perioder, og et mer populistisk høyreparti som har vokst seg stort de siste par tiårene, men som i varierende grad ønsker samarbeid eller er ønsket som samarbeidspartner av andre partier. Østerrike har også et krympende politisk sentrum med liberale og grønne partier, men de er blitt mindre over tid og er enda svakere enn sentrum i Norden.

Sosialdemokratiet har faktisk vært så dominerende i Østerrike at de siden 1945 bare har vært utenfor regjering i 11 år (1966-70 og 2000-07). Etter 1970 har sosialdemokratene i Østerrike hatt statsministeren i alle regjeringer bortsett fra to som satt mellom 2000 og januar 2007. Ja, på 1970-tallet var kanskje Østerrike det mest sosialdemokratiske landet i verden, med rent SPÖ-flertall i over ti år, frem til 1983. Men også ved de siste to valgene, i 2008 og 2013 har SPÖ blitt det største partiet, sist med bare 26,8 prosent riktignok, men også da fikk de statsministeren i en storkoalisjon med konservative ÖVP.  Miljøpartiet Grüne har hatt jevnt økende oppslutning i Østerrike, hele 12,3 prosent i 2013.

Denne gangen er resultatet ganske annerledes. Konservative ÖVP er valgvinner, med 31,6 prosent, en fremgang på 7,6 prosentpoeng. Det er imponerende med tanke på at de har vært juniorpartier i en storkoalisjon med sosialdemokratiene siden 2007, og gått tilbake ved alle valg siden 2002. Og samtidig går det andre høyrepartiet FPÖ også kraftig frem med 5,5 prosentpoeng til 26,0 prosent. Denne fremgangen er nok delvis forklart av at EU-motstanderne i Team Stronach og Haiders gamle utbryterparti BZÖ, som tilsammen fikk over 9 prosent av stemmene i 2013, ikke lenger har noen oppslutning.

Sosialdemokratene holder for så vidt stillingen fra forrige valg, med 26,9 prosent, med det er like dårlig som det dårligste resultatet etter krigen. Ikke bra nok for et parti som så sent som for 11 år siden fikk 35 prosent og på 70-tallet hadde over 50 prosent av stemmene ved tre valg på rad. Østerrike har rett og slett blitt et vanlig europeisk land når det gjelder sosialdemokratisk oppslutning. Men i motsetning til flere andre land er det ved dette valget ingen lekkasje til partier lenger til venstre eller til grønne partier. Grüne har kollapset helt og gått fra 12,4 prosent for fire år siden til 3,9 prosent og null representanter nå. En tilbakegang på over 8 prosentpoeng. Et grønt utbryterparti som heter Pilz har riktignok fått 4,3 prosent, med det veier ikke opp så veldig mye.

Valgresultatet gjør at to av de tre store partiene må danne regjering sammen. Ingen andre flertall er mulige. Nå kjenner ikke jeg østerriksk partipolitikk godt nok til å vite om andre koalisjoner enn ÖVP-FPÖ er mulige i det hele tatt. Jeg ser Aftenposten spekulerer i om en SPÖ-FPÖ-koalisjon er tenkbart i artikkelen "Arbeiderpartier i dyp krise jakter på nye veier til makt. Nå åpner flere for samarbeid med ytre høyre", basert på at en slik koalisjon finnes regionalt i Burgenland. Artikkelen er god, og problemstillingen er jo høst reell når alle de store sosialdemokratiske partiene i Europa ser ut til å miste velgere til en innvandringskritksk høyreside selv om de argumenterer for mye av den samme politikken selv. Det ville likevel være rart om et valg som har gitt en av de kraftigste høyrebølgene jeg kan huske ender med nok en periode med sosialdemokratisk regjeringsmakt i Østerrike

60 prosent av innvandrerne er i arbeid

En ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at over 390 000 innvandrere var sysselsatte i 4. kvartal 2016. De som er i arbeid utgjør 60,2 prosent av bosatte innvandrere i aldersgruppen 15-74 år. I befolkningen ellers var sysselsettingsandelen på 66,7 prosent.

Nå er dette gjennomsnittstall der det finnes veldig store variasjoner mellom ulike grupper innvandrere, og i noen av gruppene er det også svært store kjønnsforskjeller når det gjelder deltagelse i arbeidslivet. 

Mens det blant innvandrere fra Norden (73 prosent), Øst Europa (71 prosent) og Vest Europa (67 prosent) er høyere sysselsettingsgrad enn i flertallsbefolkningen, noe som delvis skyldes at det er en høy andel i de mest yrkesaktive aldergruppene fra disse regionene, er sysselsettingen blant innvadrere fra Asia omtrent 52 prosent. Blant innvandrere fra Afrika er sysselsettingen 42 prosent.

SSBs statistikk viser at sysselsettingen er 68,5 prosent blant menn og 64,9 prosent blant kvinner i befolkningen utenom innvandrere. Blant svensker er samme tall 77,7 prosent og 75,8 prosent, blant polakker 74,8 og 66,3 prosent og blant innvandrere fra Sri Lanka 73,7 og 63,4 prosent. Blant mange andre innvandrergrupper er det relativt høy sysselsettingsgrad og en kjønnsforskjeller som er sammenlignbare med de som er i den øvrige befolkningen i Norge.

Men statistikken viser at det i noen innvandrergrupper er en langt lavere sysselsettingsgrad, ofte i kombinasjon med store kjønnsforskjeller. Pakistanske innvandrere har en sysselsettingsgrad på 62,8 prosent blant menn, men bare 31,8 prosent blant kvinner. Hos afghanske innvandrere er tallene 56 prosent og 34,3 prosent. 

Svært svake sysselsettingstall er det blant irakiske innvandrere med 51,2 prosent blant menn og 38,8 prosent blant kvinner, somaliske innvandrere med henholdsvis 39,8 og 24,1 og eritreiske innvandrere, som riktignok er mer likestilte i arbeidslivet, men der tallene er nede i 37,8 blant menn og 38,2 blant kvinner. Og aller nederst er syriske innvandrere der sysselsettingsgraden blant menn er 17,2 prosent og blant kvinnene bare 10 prosent. Det er nok slik at mange i disse gruppene mangler mye kompetanse som trengs for å fungere i et norsk arbeidsliv, men tallene kan også tyde på at vi har en vei å gå også når det gjelder holdninger til likestilling.

Brockmann 2-utvalget

Helt i slutten av 2015 nedsatte regjeringen et bredt sammensatt ekspertutvalg, ledet av professor Grete Brockmann, for å utrede hvilke langsiktige konsekvenser høy innvandring har for samfunnet, og hvilke tiltak som kan bidra til raskere integrering og høyere yrkesdeltakelse blant innvandrere og flyktninger.

Grete Brockmann har tidligere ledet utvalget som i 2011 presenterte NOUen "Migrasjon og velferd - den norske modellens fremtid", så dette nye utvalget hun har ledet vil nok i media og i den politiske debatten bli omtalt som Brockmann 2-utvalget. Men det helt korrekte navnet på utredningen som ble levert til regjeringen mandag er "Integrasjon og tillit - Langsiktige konsekvenser av høy innvandring".

Det er en murstein av en utredning, på i alt 250 sider, med mye analyser og statistikk, og jeg må innrømme at jeg ikke har rukket å lese så veldig mye enda. Jeg ser at utvalget peker på flere viktige forhold når det gjelder samfunnets evne til å ta i mot et stort antall innvandrere i årene som kommer. Dels sier utvalget at det særlig er evnen vår til å integrere de som kommer til Norge i arbeidsliv og samfunnsliv som vil avgjøre hvor store belastningene blir. Og så sier utvalget at det i et høykostland som Norge, med relativt få jobber for ufaglærte, vil ha stor betydning hva slags kvalifikasjoner de som kommer til Norge har. Utredningen siker det allerede i innledningskapitlet slik:

"Den norske velferdsmodellen er både en ressurs og et problem når det gjelder integrasjon av innvandrere og etterkommere. Modellen er sårbar overfor høy innvandring av voksne mennesker med lave kvalifikasjoner. Samtidig bidrar liten økonomisk ulikhet og solide utdanningsinstitusjoner til høy mobilitet blant etterkommere av innvandrere. Norge har så langt ikke lyktes godt nok med å innlemme flyktninger i arbeidslivet. Utvalgets analyser viser at det er et forbedringspotensial i den eksisterende integreringspolitikken, men skisserer også alternative tilpasningsstrategier hvis resultatene uteblir, eller de økonomiske rammebetingelsene blir vesentlig forverret. Hvis det norske samfunnet ikke lykkes bedre med integreringen av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa, er det risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhørighet, tillit og samfunnsmodellens legitimitet."

Utvalgets innstilling vil forhåpentligvis bidra til en mer kunnskapsbasert debatt om hvordan politikken skal innrettes fremover og hvilke tiltak som har best effekt for å øke innvandreres deltagelse i arbeidsliv og samfunnsliv. I første omgang vil det bli gjennomført en høringsrunde om rapporten fra utvalget, slik at alle som ønsker det kan komme med synspunkter og innspill.

Cappelen-utvalget sier at den økonomiske politikken virker

Tirsdag kom rapporten fra Capplen-utvalget, et utvalg som ble nedsatt av Finansdepartementetet etter at LO og NHO ba om det i et felles brev i desember 2015. Der har det i tillegg til disse to organisasjonene også har vært med representanter fra Unio, Akademikerne, YS, KS, Virke og Spekter, med Ådne Cappelen fra Statistisk Sentralbyrå som leder.

Bakgrunnen for ønsket om et slikt utvalg var at et kraftig fall i oljepirisen og en sterk flyktningetilstrømning til Norge utover i 2015 skapte behov for en oppdatering av analysene som kom i Holden III-utvalget i 2013, da det var høy oljepris, høy vekst og stor etterspørsel etter arbeidskraft.

Spørsmålet var rett og slett om de politiske strategiene for velstand, vekst og sysselsetting som ble anbefalt der kunne være utdatert, Når diagnosen er en helt annen en før kan det også være behov for en annen medisin. For alle som er opptatt av virkningen av oljeprisfall og en uventet flyktningetilstrømning generelt og hvordan dette påvirker lønnsdannelsen spesielt, er dette en rapport som kan anbefales.

Men i tillegg til at dette er faglig interessant stoff, er det også noen gode politiske grunner til å lese rapporten, Den kommer på et tidspunkt der Arbeiderpartiet daglig kritiserer regjeringen for å gjøre "for lite for sent" i møtet med økt arbeidsledighet og svakere vekst. Når rapporten er laget av et utvalg med medlemmer fra alle de store arbeidstakerorganisasjonene i Norge er det naturligvis interessant å se om de er enige i denne kritikken. Det er de ikke. Utvalget er helt tydelige på at den økonomiske politikken som føres i Norge nå virker. Utvalget skriver positivt om regjeringens økonomiske politikk:

"Den økonomiske politikken har bidratt til å stabilisere økonomien etter fallet i oljeprisen og nedgangen i oljeinvesteringene: Finanspolitikken har vært og er svært ekspansiv, og dette har dempet nedgangen i økonomien. Hensynet til handlingsrommet i finanspolitikken fremover tilsier imidlertid at rommet for ytterligere økt ekspansjon nå er begrenset. Finanspolitikken må utformes slik at den støtter opp under nødvendige omstillinger."

Utvalget er like krystallklare på at svaret på utfordringene vi nå møter, med svakere oljepris og lavere oljeproduksjon, ikke er å vente på at problemene går over eller å tro at vi i det uendelige kan pøse på med statlige penger inn i økonomien, men å tilrettelegge for omstilling. De skriver at det økonomiske tilbakeslaget vi har nå er av en annen karakter enn de to forrige tilbakeslagene i 1987-92 og under finanskrisen 2008-10:

"Mens de to tidligere tilbakeslagene begge kom i en periode da oljenæringens bidrag til veksten i resten av økonomien var ventet å stige en stund fremover, kommer den inneværende nedgangen i en periode da dette bidraget har vært ventet å avta over tid. Tilbakeslaget i dag er derfor trolig av en mer strukturell karakter, og behovet for omstillinger større."

Men når vi ikke kan løse problemene ved å vente på at de går over eller ved å varig øke det offentlige utgiftsnivået , hva skal vi gjør da? Cappelen utvalget sier at vi bør kombinere en videre satsing på et system som sikrer ansvarlige lønnsoppgjør med satsing på kompetanse og gjennomføre nødvendig omstilling for å øke produktiviteten i offentlige og private virksomheter. Dette er det eneste som kan sikre fremtidig reallønnvekst i Norge:

"Ulik lønnsevne mellom næringer kan likevel gi press i deler av arbeidsmarkedet som kan sette frontfagsmodellen på prøve. Det er viktig at modellens normdannende rolle ivaretas. Samtidig må utdannings-, sysselsettings og arbeidsmarkedspolitikken innrettes med tanke på økonomiens strukturelle utfordringer og det store behovet for omstilling, kompetanse og økt produktivitet. Dette skaper grunnlag for fremtidig reallønnsvekst."

I pressemeldingen fra Finansdepartementet er det laget en kort oversikt over de viktigste konklusjonene i rapporten fra Cappelen-utvalget. Men alle som er interessert i hvordan det går i norsk økonomi når vi er utsatt for den type ytre sjokk vi har opplevd de siste to årene bør ta seg tid til å lese hele rapporten fra Cappelen-utvalget.

Web people vs. Wall people

I sin bestselger fra 2005 om at verden blir flatere, den glimrende boken "The world is flat" skrev Thomas L. Friedman at den egentlige motsetningen i amerikansk politikk ikke går mellom demokrater og republikanere. Den går mellom åpen og lukket. Mellom folk som vil bygge nettverk sammen med hverandre og folk som vil bygge murer mot hverandre, Det er "Web people" vs. "Wall people".

I New York Times denne uken, etter at de to store partiene har gjennomført sine landsmøter har han i sin faste spalte vendt tilbake til dette temaet, nettopp under overskriften "Web People vs. Wall People" og skriver at der nå er klarere enn noen gang at den viktigste skillelinjen ikke går mellom partiene, men tvers igjennom begge partier. Donald Trump og Bernie Sanders fremstiller seg som motpoler, men begge argumenterer for mer proteksjonisme og høyere murer mot andre. Friedman skriver:

"The primary focus of Wall People is finding a president who will turn off the fan — the violent winds of change that are now buffeting every family — in their workplace, where machines are threatening white-collar and blue-collar jobs; in their neighborhoods, where so many more immigrants of different religions, races and cultures are moving in; and globally, where super-empowered angry people are now killing innocents with disturbing regularity. They want a wall to stop it all.(...) Wall People have two candidates catering to them: Donald Trump, who boasts that he is “The Man” who can stop the winds with a wall, and Bernie Sanders, who promises to stop the winds by ending our big global trade deals and by taking down “The Man” — the millionaires, billionaires and big banks. I don’t see how the country could afford either man’s plans, but they have a simple gut appeal, and there is overlap between them."

"Web-people" forstår at ingen av disse strategiene er mulige i møtet med stadig raskere teknologiendringer og mer globalisering, skriver Friedman. Man kan ikke skru av teknologiutviklingen som gjør at innholdet i jobbene må endre seg eller at kommunikasjonsteknologi gjør at verden blir knyttet tettere sammen. Det er gjennom forskning og innovasjon, strategier for livslang læring, gjennom en styrt arbeidsinnvandring for å dekke behov i arbeidsmarkedet og gjennom bedre handelsavtaler mellom land, som også inkluderer tjenestesektoren og legger til rette for økte utenlandske investeringer, vi må møte forandringene.

Det republikanske partiet har allerede sprukket langs denne konfliktaksen og særlig de som er opptatt av det globalt orienterte næringslivets behov, eller av å ta ansvar for å løse globale sikkerhetsutfordringer, sliter med å støtte en presidentkandidat som har som viktigste svar å ikke delta. Thomas Friedman mener at Hillary Clinton, blant annet fordi hun har vært utenriksminister, forstår disse utfordringene men at Clinton, i frykt for en lignende splittelse i sitt parti, er nølende til å ta et oppgjør med de mest proteksjonistiske kreftene i eget parti:

"So, rather than take on Wall People in her party — and saying to Sanders, “Socialism was the wrong answer for the industrial age, so it sure isn’t the right answer for the information age” — she is tacking toward Wall People. She is opposing things she helped to negotiate, like the Pacific trade deal, and offering more benefits from government but refraining from telling people the hardest truth: that to be in the middle class, just working hard and playing by the rules doesn’t cut it anymore. To have a lifelong job, you need to be a lifelong learner, constantly raising your game."

At dette nå er blitt en dominerende konfliktlinje i USA understrekes også av at The Economist har en forside og en leder om "The new political divide", og en litt mer omfattende briefing om samme tema . The Economist minner oss om at det er enormt mye som står på spill:

"Start by remembering what is at stake. The multilateral system of institutions, rules and alliances, led by America, has underpinned global prosperity for seven decades. It enabled the rebuilding of post-war Europe, saw off the closed world of Soviet communism and, by connecting China to the global economy, brought about the greatest poverty reduction in history. A world of wall-builders would be poorer and more dangerous. If Europe splits into squabbling pieces and America retreats into an isolationist crouch, less benign powers will fill the vacuum."

Jeg vil også anbefale den litt lengre analysen i "Drawbridges up" som beskriver hvordan proteksjonistiske høyrepopulister og venstrepopulister er i fremgang i mange land for tiden. Summen av disse partienes oppslutning i Europa er omtrent fordoblet siden 2000. Artikkelen peker på flere konkrete politiske endringer som er kommet i kjølvannet av dette og på ytterligere problemer som kan komme, for eksempel når det gjelder konsekvensene av brexit og manglende vilje til å inngå nye handelspolitiske avtaler. Og i verste fall tilbakerulling av avtaler som allerede er inngått, for eksempel i WTO. Men denne artikkelen avsluttes i en tross alt litt optimistisk tone når den peker på at de yngre velgerne åpenbart er langt mer negative til proteksjonisme og til å bygge nye murer mot andre land enn de eldre velgerne, Problemet er det kan skje mye uheldig i mellomtiden:

"As young people flock to cities to find jobs, they are growing up used to heterogeneity. If the Brexit vote were held in ten years’ time the Remainers would easily win. And a candidate like Mr Trump would struggle in, say, 2024. But in the meantime, the drawbridge-raisers can do great harm. The consensus that trade makes the world richer; the tolerance that lets millions move in search of opportunities; the ideal that people of different hues and faiths can get along—all are under threat. A world of national fortresses will be poorer and gloomier."

Betyr så dette at det vi vanligvis forbinder med høyreside og venstreside i politikken blir mindre viktig enn den nye konfliktdimensjonen åpen vs lukket ,som både Thomas Friedman og The Economist skriver om? Går det nye skillet mellom "the web" og "the wall"? Jeg tror det vil være å overdrive å si at dette blir den ene store konfliktdimensjonen og jeg tror slett ikke tradisjonelle skillelinjer mellom høyre og venstre vil forsvinne. Det vil fortsatt være slik at sosialister vil ønske at staten skal blande seg inn og detaljregulere på langt flere områder enn liberale og konservative. Det vil også være ulike syn på hvor høye skattene på innbyggere og næringsliv skal være.

Men politikken har aldri vært endimensjonal. Det har alltid vært slik at noen viktige konfliktsaker går på tvers av det tradisjonelle ideologiske høyre-venstre-skillet. Synet på hvor mye samarbeid vi skal ha på tvers av nasjonale grenser og konflikten mellom tilhengere av frihandel og tilhengere av handelsmurer og proteksjonisme er slike saker som også historisk har skapt uenighet innad i partier. Jeg tror den konflikten vil være spesielt vanskelig å håndtere i land med to-partisystemer, som opplever at det nå er andre konflikter enn de partiene var laget for å løse som kommer i forgrunnen, og kan avgjøre valg. I et land som Norge er det lettere fordi vi har lang tradisjon for at partisystemet mer mer mangfoldig og i større grad har fanget opp opp at politikken består av flere dimensjoner,. Men også vi vil merke at svarene på hva vi gjør med en stadig raskere teknologiutvikling og med en globalisering som merkes stadig bedre, vil ta en mer sentral plass i den politiske debatten.