Bleachers: Modern Girl

 Vel, noen ganger handler det aller mest om spillegleden. Jack Antonoff skriver og produserer med Taylor Swift, Lana Del Rey, Lorde og flere andre, og jeg har inntrykk av at han blir viktigere og viktigere for en flere av disse stjernene. Men samtidig holder han liv i sett eget band Bleachers, som har holdt det gående i over ti år. Og de ser ut som de rett og slett har det veldig gøy sammen. Her er "Modern Girl":

Rolling Stones: Angry

 Og da var nyheten ute: Alder er ingen hindring, åpenbart. Rolling Stones kommer med nytt album snart og har sluppen en ny singel. Den heter "Angry". Det er helt imponerende hvordan Stones fortsetter å levere i sitt syvende tiår. Sangen er bra og videoen er akkurat som det pleier å være med fin bil og pen dame og dessuten en blanding av videoklipp fra nå og videoinnslag der de er unge og rynkefrie. 

Skolevalget 2023

Jeg lar meg fortsatt fascinere av skolevalgresultatene. Man kan ikke bruke dem til å  forutsi selve valgresultatet, til det er utslagene fra valg til valg for store. Men både de korte, og ikke minst de lange, trendene er interessante. Og jeg må innrømme at i hvert fall noen av utslagene denne gangen kom overraskende på meg.

Jeg kommer tilbake til de små og store overraskelsene, men først det store bildet og trendene. Ser vi på de 11 skolevalgene fra kommunevalget i 2003 og frem til i dag, har det vært tre partier som har vært største parti. Arbeiderpartiet har vært størst 7 ganger. i 2005, 2007, 2011, 2015, 2017, 2019 og 2021. Siden toppnoteringen på 31,7 prosent i 2015 har trenden vært sterkt fallende, og denne gangen ble det tredjeplass med 17 prosent. Det er kanskje ikke så veldig overraskende.

FrP har vært størst i 2003, 2005 og 2009. Det er lett å glemme hvor store FrP en gang var på skolevalg, før de havnet et stykke bak det siste tiåret og ikke akkurat fremstod som et ungdomsparti. Men nå er de tilbake med 19,6 og en sterk andreplass. Det kom overraskende på meg at FrP har styrket sin stilling så kraftig på skolene, overraskelsen er enda større fordi den sterke fremgangen kommer samtidig som Høyre også går kraftig frem. Ja, tilsammen har Høyre og FrP 42,5 prosent av skolevalgstemmene. Det er bare stortingsvalgsåret 2013 som er sammenlignbart.

Høyre har bare vært størst en gang tidligere de siste 20 årene og det var i 2013, året Erna ble statsminister. Da fikk Høyre 28,2 prosent på skolene og FrP fikk 15,6. I år er Høyre tilbake i toppen, for andre gang de siste 20 årene, med 21,9 prosent. Men nå er Venstre oppe i 9,4 prosent, så det er et klart borgerlig flertall. Og Venstre har holdt en imponerende stabilitet med omkring 10 prosent de siste tre skolevalgene

SV og SP får henholdsvis 11,1 prosent og 6,1 prosent oppslutning. Begge deler er litt tilbake, men sannsynligvis resultater de er brukbart fornøyd med. I hvert fall SP som man kanskje skulle forvente ville tape mye mer på regjeringsdeltagelsen og utfordringer med å innfri forventninger som er skapt.

Så til overraskelsene. Den ene har jeg allerede nevnt. FrPs kraftige fremgang hadde jeg ikke ventet. De er sterke over hele landet, men noen steder er FrP ekstra store. I Møre og Romsdal er FrP klart største parti med over 40 prosent, men størst er de også blitt i Nordland. Rogaland, Telemark og Innlandet fylke. 

En annen ting jeg ikke hadde forventet er hvor små MDG og Rødt har blitt i skolevalget. MDG hadde 10.9 prosent i 2019, men er nå nede i 3,8 prosent. I den grad det er en klima og miljøbølge blant de unge, og det tror jeg i noen grad det er, så er det ikke MDG som nyter godt av den. Rødt er nå nede i 2,7 prosent, godt under det meningsmålingene viser for befolkningen ellers, men Rødt har strengt tatt aldri vært et viktig ungdomsparti. 

En oversikt over alle skolevalgsresultater, på landsbasis, i alle fylkene og på enkeltskolenivå finner man her på Sikts nettsider. Her kan man for eksempel gå inn og finne resultatet fra sin egen videregående skole. For min del er det Valler videregående skole der Høyre nå fikk 30 prosent, Venstre 25,7 prosent, MDG 10,3 prosent, AP 9,4 prosent, FrP 7,3 prosent og SV 6,9 prosent.

Kommuner hvor nyttårsbarnet ikke kom før sankthans

Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer hvert kvartal ny befolkningsstatistikk som forteller  hvor mange vi er i Norge, hvor gamle vi er, hvor mange som har falt fra og hvor mange som har kommet til, gjennom dødsfall, fødsler, innenlandsk flytting, innvandring og utvandring. Her kan vi blant annet lese at vi har passert 5,5 millioner innbyggere i Norge.

Norges befolkning vokser, men den vokser saktere enn før. Det skyldes både færre fødsler og jevnt over lavere innvandring enn det var for omkring 10 år siden, da arbeidsinnvandringen fra andre EU/EØS-land var høyere. 

Så vil faste lesere av denne bloggen vite at jeg er spesielt opptatt av å finne ut mer om antall barnefødsler på kommunenivå i disse undersøkelsene. Den eldre befolkningen er allerede her, den finnes over hele landet og blir eldre, og er ikke så lett å gjøre noe med. Men det vi ofte kaller "eldrebølgen" handler vel så mye om at forholdet mellom antall eldre og antall yrkesaktive endres. Det blir færre yrkesaktive for hver 80- og 90-åring. Og de eldste bor i større grad i de minste kommunene enn den yngre befolkningen.

Før i tiden ble det født veldig mange barn på landet, som flyttet til byene for å få utdanning og jobb. I dag blir barna født i byene. Tallene viser at av 25 988 barnefødsler i første halvår ble det født  4 309 barn i Oslo, 1388 i Bergen, 1080 i Trondheim, 735 i Stavanger og 599 i Bærum. Og også i kommuner som Drammen, Kristiansand, Lillestrøm, Tromsø, Asker og Sandnes blir det i gjennomsnitt født minst et barn om dagen. Det kan være konkurranse om å være første barn 1. januar og bli årets nyttårsbarn.

I mange andre norske kommuner er det ikke slik i det hele tatt. Det er få innbyggere i småbarnsforeldrealder og få barn blir født. Ja, i noen kommuner er ikke det mest spennende hvem som blir årets nyttårsbarn, men om det kommer noe nyttårsbarnet i det hele tatt før første halvår er slutt, før sankthans. Ja i 2022 var det faktisk to kommuner der det ikke kom noe nyttårsbarn før det ble nyttårsdag på nytt. Det var null nye barn i 2022 i Utsira i Rogaland og Røyrvik i Trøndelag. Da slipper kommunestyret i hvert fall å være så bekymret for fremtidige barnehageutbygging og skolebudsjetter. Men uro for fremtidig eldreomsorg kan det være grunn til å ha.

Hvordan ser det så ut første halvår 2023? Er det noen kommuner som fortsatt venter på nyttårsbarnet? Ja, det er det. I Utsira er det heller ikke født noe barn første halvår, så de venter fortsatt. Null barnefødsler er det også i Osen og Røst. Mens det i en hel del kommuner ble født bare et barn første halvår, så der ble det ikke så mye konkurranse. Det gjelder for Ulvik, Modalen, Fedje, Lierne, Røyrvik, Værøy, Ibestad og Loppa. God plass i barnehagen blir det også, men kanskje litt ensomt. Mens det ble født to barn første halvår i Flå, Rendalen, Åseral, Hyllestad, Beiarn, Kvænangen, Flakstad, Hasvik, Måsøy og Gamvik. 

Noen kommuner forsvant fra listen over små kommuner med få barnefødsler for noen år siden fordi de valgte å slå seg sammen med andre og større kommuner. De vurderte det slik at innbyggertjenestene og kompetansen i kommunen ville være tjent med å få større fagmiljøer. Felles for kommunene jeg har nevnt over er at de ikke valgte en slik vei. Og jeg tror de da ga uttrykk for å at de mente det ville gå helt fint å klare seg selv. Det blir spennende å se om de har rett i at det grunn til å se lyst på fremtiden.

Miley Cyrus: Used to be Young

Miley Cyrus er ute med en ny singel og den er ikke fra albumet "Endless Summer Vacation" som kom tidligere i år. En helt ny singel, med andre ord. Sangens tema er reisen fra å være ung og vill til å bli voksen og ansvarlig. Eller som hun synger, og her er det godt med selvinnsikt:

I know I used to be crazy
I know I used to be fun
You say I used to be wild
I say I used to be young

Stor russisk utvandring

Mange mennesker utvandrer fra Russland nå. Nå publiserer ikke Russland noen tall om dette nå, så anslagene har variert  mye, gjerne mellom 0,5 og 1 million, siden fjorårets angrep på Ukraina. Men nå har det i følge the Economist kommet langt mer treffsikre anslag som tallfester utvandringen til mellom 817 000 og 922 000 personer. 

Det har vært to store bølger av reisende, da invasjonen fant sted i februar i fjor, og så nye store runder i forbindelse med mobilisering av nye soldater. De som reiser kan ikke lett komme til vesten, så de største mottakerlandene er Kasakhstan og Serbia, med 150 000 personer hver, men også land som Armenia, Tyrkia, Israel og Georgia er store mottakerland.

Men en svært krevende demografisk utvikling er ikke dette akkurat noen drømmesituasjon for Russland. Og det som gjør situasjon enda verre er at det er de yngre med høyere utdanning som drar. The Economist skriver:

"In general, Russia’s wartime émigrés have relatively high levels of income, social capital and education. That is bad news for Russia, both economically and socially. Re: Russia reckons that the wartime emigrants account for roughly 1% of Russia’s workforce, exacerbating an acute labour shortage. The Gaidar Institute, a think-tank in Moscow, said that 35% of manufacturing businesses did not have enough workers in April, the highest figure since 1996. Shortages of specialists are especially severe: according to one Kremlin official, at least 100,000 IT professionals left the country in 2022."

Tysk stagnasjon

Tyskland har i lang tid vært vekstmotoren i Europa og det er i følge the Economist omkring 25 år siden, like før årtusenskiftet, noen sist bekymret seg for at Tyskland hang etter andre europeiske land. Men nå har det blitt slik. I en artikkel denne uken skriver The Economist om "Is Germany once again the sick man of Europe?"  De skriver:

"Europe’s biggest economy has gone from a growth leader to a laggard. Between 2006 and 2017 it outperformed its large counterparts and kept pace with America. Yet today it has just experienced its third quarter of contraction or stagnation and may end up being the only big economy to shrink in 2023. The problems lie not only in the here and now. According to the imf, Germany will grow more slowly than America, Britain, France and Spain over the next five years, too."

Årsakene til at Tyskland er kommet dit er sammensatte, og på noen områder forskjellige fra for 25 år siden. Da var arbeidsledigheten høy. I dag er den lav, men det er knapphet på arbeidskraft. Fødselstallene er lave og det blir stadig eldre, noe som vil legge beslag på stadig mer arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. 

Noe av Tysklands suksess gjennom flere tiår har vært den sterke eksportindustrien. Biler og produksjonsutstyr til industrien i andre land. Svært ingeniørintensive næringer. Slik er det fortsatt, men når Kina i økende grad konkurrerer i de samme markedene, merkes det i Tyskland. The Economist peker også på at mens tysk grundighet kan være bra, så kan tysk byråkrati være kvelende. Det å frakte deler til vindturbinene som skal sørge for det grønne energiskiftet lands tyske motorveier krever en rekke tillatelser fra myndighetene og kan ta evigheter å få svar på.

Tyskland tar et stort ansvar for global og europeisk klimapolitikk og skal nå svært ambisiøse utslippsmål ved å satse på hydrogen og CO2-fangst og lagring, begge deler satsinger der norske bedrifter ønsker å bidra med løsningene. Men det blir ikke lett å nå  disse målene hvis plan- og byggeprosesser skal gå i sneglefart.

Fremmedspråk i grunnskolen

 Engelsk er naturligvis det første fremmedspråket elevene lærer i norsk skole, og det starter tidlig, men hvor mange tar et andre fremmedspråk? Her er det dessuten valgfrihet slik at det er interessant å se hvilke andre fremmedspråk som er mest populære.

Når det gjelder andelen som tar andre fremmedspråk i ungdomsskolen er den på omkring to tredeler, men litt fallende. I 8. klassetrinn er det 72 prosent, i 9. trinn er det 67 prosent og i 10. trinn 63 prosent. 

Den gang jeg gikk på ungdomsskolen kunne vi velge mellom tysk og fransk, men i dag er det spansk som er det klart mest populære valget, med økende popularitet. 52 prosent av de som tar et andre fremmedspråk har valgt spansk. Tysk er valgt av 31 prosent og spansk av 16 prosent av elevene.

Kent: Då Som Nu För Alltid

Svenske Kent hadde sin storhetstid fra slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet, da de ble virkelig store, i hvert fall i hele Norden. Og så holdt de det gående helt til siste album i 2016. Avskjeden kom med denne utrolige musikkvideoen som gjenskaper albumomslagene fra alle de tidligere albumene (Kent hadde alltid ganske kunstneriske platecovre og omgår motivene til en video. Og sangen er Kent på sitt mest monumentale, og noen vil sikkert si pompøse. En verdig avslutning:

Norges første doktorgrad - og alle de andre

Hva er en doktorgrad? Statistisk sentralbyrå har laget en fin oversiktsside som forteller både om hva en doktorgrad er, hvor mange som avlegger dem, og på hvilke fagområder det er vanligst å avlegge doktorgrader. Interessante saker. 

Når det gjelder hva en doktorgrad er så er det i Norge faktisk to muligheter, men den ene er blitt fullstendig dominerende. Det er doktorgraden i form av om den høyeste akademiske graden som kan oppnås i utdanningssystemet vårt og som tas ved å delta ved et doktorgradsprogram ved en høyere forskning- og utdanningsinstitusjon. SSB skriver:

"En doktorgrad skal kvalifisere til forskningsvirksomhet og annet arbeid der det stilles krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning. Regjeringen fremhever i sin langtidsplan for forskning og høyere utdanning (regjeringen.no) at doktorgradsutdanningen skal bidra til å dekke forskningsmiljøenes og arbeidslivets behov for forskerkompetanse. Årlig avlegges det om lag 1.600 doktorgrader i Norge. Doktorene spesialiserer seg innenfor ulike fagområder. I 2022 ble det avlagt flest doktorgrader innenfor:
Medisin og helsefag (30 prosent)
Samfunnsvitenskap (24 prosent)
Teknologi (18 prosent)
Matematikk og naturvitenskap (17 prosent)."

Stadig flere høyere utdanningsinstitusjoner er blitt universiteter som har slike doktorgradsprogrammer og kan tildele en doktorgrad. I tillegg til universiteter gjelder det også noen vitenskapelige høyskoler. Doktorgrad var historisk noe erfarne og særlig fremragende akademikere satset på, gjerne i ganske voksen alder. I dag, med et langt høyere behov for forskerkompetanse i arbeidslivet, er det blitt et mer strømlinjeformet og standardisert løp, et doktorgradsprogram. I dag er gjennomsnittsalderen for avlagt doktorgrad 38 år, men noe lavere innenfor naturvitenskap og teknologi.

Så skal det nevnes at det også finnes en alternativ rute helt uavhengig av, og uten veiledning og hjelp fra, et universitet, en dr philos-grad, men det tror jeg må være et opplegg for temmelig sta og ensomme helter, som også har tid og råd til å drive helt på egenhånd, og levere inn sitt ferdige produkt til bedømmelse. Retten finnes og er beskrevet på universitetenes nettsider, men jeg tror svært få i dag velger den alternative ruten.

Og en viktig grunn til det at det i hovedløpet er slik at de som tar doktorgrad er tilknyttete et universitet der de har veiledning og et fagmiljø, og er en slags kombinasjon av studenter og forskere. Det vanlige er at de som tar en doktorgrad har søkt og fått en stipendiatstilling og mottar en lønn som er finanserert over universitetets budsjett, eller med ekstern støtte. Det finnes også doktorgradsprogrammer der universitetene samarbeider med offentlige eller private arbeidsgivere, såkalte Nærings ph.d.-er eller offentlig sektor ph.d.er. der arbeidsgiver også betaler lønn. Veldig bra virkemidler i en tid der kravene til forskningsbasert kunnskap og metodikk blir viktigere i mange yrker og virksomheter, og i hele samfunnet.

Og fordi det å ta en doktorgrad i Norge er en betalt jobb, og i de fleste tilfeller dekkes over de offentlige universitetenes budsjetter, er dette også attraktive utdanninger for mange utlendinger. SSB har naturligvis gode tall for dette også. Og utenlandsandelen er svært høy, og økende, men vi sliter med å få flere av de som avlegger doktor grad her til å bli i Norge etter at de er ferdige. SSB skriver:

"Rundt 40 prosent av de som fullfører en doktorgrad i Norge er i dag utenlandske statsborgere. Ved inngangen til 2000-tallet utgjorde utenlandske statsborgere 13 prosent av de som tok doktorgrad i Norge.(...) Om lag halvparten av de utenlandske statsborgerne forlater Norge relativt kort tid etter avlagt grad."

Siden den første i 1817 er det avlagt 39 000 doktorgrader i Norge, veldig få i begynnelsen, men så stadig flere og nå er vi helt oppe i omkring 1600 hvert år. Men hvem var det som avla den aller første norske doktorgraden ved det den gang nokså nye universitet i Christiania? I 2005 ble faktisk denne doktorgradsavhandlingen fra 1817 oversatt, tykket opp og utgitt, og Tidsskiftet for Den norske Legeforeningen anmeldte da denne utgivelsen som en faglig bokanmeldelse. 

Det var medisineren Fredrik Holst som var den første i historien som avla en doktorgrad ved et norsk universitet. Avhandlingen var definitivt ikke folkelesning da den kom. Den ble skrevet på latin og også disputasen i 1817 foregikk på Latin, for slik var akademia på den tiden. Avhandlingens oversatte navn var: "Hva er sykdommen som kalles Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?" Dette skriver Tidsskriftet til legeforeingen om Fredrik Holst som var den første i historien med en doktorgrad fra et norsk universitet, og som også satte betydelige spor i samfunnet senere.

"Det er ikke alle gitt å få doktoravhandlingen sin publisert på nytt nesten 200 år etter disputasen. Når det nå skjer, er det vanskelig å holde begeistringen tilbake. Det dreier seg om den aller første doktorgrad ved det nye universitetet i Christiania 1817. Doktoranden var Frederik Holst (1791 – 1871), en 26 år gammel lege, som hadde avlagt embetseksamen i København et par år tidligere. Han kom til å bli en av de virkelige kjempene i norsk medisin på 1800-tallet.

Avhandlingen var, selvsagt, utgitt på latin, og disputasen foregikk, like selvsagt, også på latin. Nå er teksten oversatt til norsk av historikeren Stig Oppedal. I oversetterens forord får vi vite at Holst skrev en fyldig og tidvis innviklet latin med den romerske statsmannen Cicero som tydelig stilistisk forbilde.

Retningslinjer for statsansattes bruk av kunstig intelligens (i UK)

Hvordan skal offentlige virksomheter og ansatte i det offentlige forholde seg til kunstig intelligens (KI)? Stater er opptatt av å lage regler som regulerer hva andre kan gjøre og ikke gjøre, men hva med statens egen bruk av kunstig intelligens? Og hva skal man mene om statens ansattes bruk av generativ AI, og verktøy som Chat GPT, Google Bard. Microsofts Copilot, Dall-E og Midjourney? Er det slik at vi vil at statsansatte skal holde seg unna, være veldig varsomme eller vil vi at de skal omfavne og utforske mulighetene?

Nå er det ikke lenger uvanlig at ha retningslinjer og veiledere for bruk av KI i offentlige virksomheter. Jeg blogget for litt over en måned siden om at vi i Norge har fått en slik veiledning, laget av Digitaliseringsdirektoratet, om utvikling og bruk av generativ kunstig intelligens i offentlig sektor. Et pedagogisk og godt hjelpemiddel som også andre enn staten vil kunne ha nytte av å bruke. Det samme har flere andre land, blant annet Storbritannia som laget slike retningslinjer i 2019.

Men en ting er hvordan selve virksomheten skal forholde seg til bruk av kunstig intelligens. Hva skal vi mene om de ansattes bruk av KI-verktøy som genererer tekst, tale, video, bilder eller programkode? Er dette noe som bør oppmuntres eller noe som det må advares mot? Bør vi lage retningslinjer for ansattes bruk av kunstig intelligens på samme måte som det for ti år siden raste debatter om det burde være egne retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier? (mange har i dag slike retningslinjer). Og hva med de som jobber i staten, bør de vise en særlig varsomhet i sin omgang med slike verktøy?

Jeg har så langt sett et eksempel på at det er laget en egen veileder for statsansattes bruk av generativ kunstig intelligens. Det er Cabinet Office i Storbritannia, et slags britisk moderniseringsdepartement som støtter opp om statsministerens kontor og regjeringens tversektorielle arbeid og ulike innovasjonstiltak som har utarbeidet "Guidance to civil servants on use of generative AI". Den kom ut nå i slutten av juni og gir råd om bruk av verktøy som Chat GPT, Bard, DALL-E og Bloom (som lager programkode). 

Veilederen har naturligvis mange råd om ting man må tenke på og passe på, og ting man som offentlig ansatt ikke får lov til  gjøre. Slik er det når man er en statsansatt i et nøytralt byråkrat som skal basere beslutninger på lov og regelverk og fagkunnskap. Slike rammer er der enten man har støtte fra kunstig intelligens eller ikke. Så peker dokumentet på og eksemplifiserer hvordan bruk av KI-verktøy gjør at man må være ekstra årvåken og kritisk i en del sammenhenger, og vurdere kritisk om a) hvordan spørsmålet du stiller tas i bruk av verktøyet (Du har vel ikke avslørt intern eller sensitiv informasjon i spørsmålet?), b) om svarene fra KI kan være ufullstendige eller direkte villedende (Er faktaopplysninger kvalitetssikret?) og c) Hvordan virker egentlig KI-verktøyet du bruker (får det med seg hele bildet?). Viktige påminnelser.

Men det mest interessante i denne veilederen er ikke at den minner om rammer og begrensninger som er der på grunn av rettssikkerhet, forklarbarhet, personvern, opphavsrett, rikets sikkerhet og andre rammer som statsansatte opererer innenfor. Det mest interessante er at disse hensynene beskrives innenfor et overordnet handlingsrom der offentlig ansatte ikke bare får lov til å prøve ut nye verktøy, men aktivt oppmuntres til å være innovative og eksperimenterende i utøvelsen av jobben. For allerede i innledningen til denne veilederen skriver Cabinet Office at:

"As part of the Transforming for a Digital Future roadmap, all central government departments made a commitment to systematically identify and capture opportunities arising from emerging technologies. You are encouraged to be curious about this new technology, expand your understanding of how they can be used and how they work, and use them within the parameters set out within this guidance. For all new technologies, we must be both aware of risks, but alive to the opportunities they offer us."

Oppfordringer om å være nysgjerrig på nye verktøy, å identifisere muligheter skapt av nye og fremvoksende teknologier og å utvide egen forståelse for hvordan de kan tas i bruk i egen virksomhet, er ikke formuleringer vi forventer å finne i statlig sentralforvaltnings virksomhetsstrategier. Men det bør bli den nye normalen. Skal vi løse de virkelig store utfordringene i vår tid er det ikke nok at det finnes nye teknologier. Vi trenger virksomheter og ansatte som er nysgjerrige på og opptatt av hvordan de skal tas i bruk for å løse oppgavene. Og sånn sett kan denne britiske veilederen være en inspirasjon for mange andre.

Gwen Stefani: True Babe

Ny sang fra Gwen Stefani har dukket opp på YouTube. Jeg tror den er helt ny, men den minner om det  hun og bandet No Doubt gjorde på 90-tallet. Ja, det minner om noe av det beste No Doubt gjorde den gang. Kan ikke klage da.

Suede - So Young

En helt enorm kilde til gamle pop og rock-klassikere er arkivene til BBCs Top of the Pops dere det her eneste uke var artister i studio som fremførte sine hit-låter. Så vidt jeg vet var det nesten uten unntak playback, men man måtte møte opp for å være med. Her er en stor låt fra mai 1993. Suede er på Top of the Pops med "So Young".

Nye regler for overføring av personopplysninger til USA

En av sommerens gode nyheter, som sikkert gikk litt under radaren for mange i ferietiden, er at et nytt avtaleverk om overføring av personopplysninger mellom EU/EØS og USA kom på plass.

Datatilsynet har en god sak om dette på sine nettsider, der de også forklarer hva som må være på plass for at en slik overføring av personopplysninger kan skje.

Dette er en ganske lang og vanskelig føljetong i forholdet mellom EU og USA der EU med personvernregelverket GDPR fikk etablert noen prinsipper som ikke helt lot seg forene med at USAs lovgivnings adgang til å kreve innsyn i amerikanske selskapers data. Og dessuten en EU Domstol som ikke uten videre aksepterer avtaler EUs utøvende organer gjør, dersom de er i strid med viktige rettssikkerhetsprinsipper. 

Summen av dette gjorde at avtalen mellom EU og USA om prisippene for håndtering av persondata og beskyttelse av personvernet, avtalen Privacy Shield fra 2016, ble utfordret av den østeriske personvernaktivisten Max Schrems, og Schrems vant i domstolen (dommen heter Schrems II fordi det var andre gangen Max Schrems vant en sak om å tilsidesette en avtale om overføring av personopplysninger mellom EU og USA).

For en rekke virksomheter ble dette en svært vanskelig situasjon. Mange bruker amerikanske skytjenesteleverandører til å håndtere ulike registre og tjenester, og kom plutselig i en krevende situasjon med uklarhet om de digitale løsningene de benytter er ulovlige, og i beste fall en stor usikkerhet om problemet noen gang ville bli løst. Helseministeren avviklet prosjektet Helseanalyseplattformen, som skulle gjøre forskningsdata lettere tilgjengelig for medisinske forskere, med begrunnelse i at EU-domstolens dom hindret prosjektet i å gå videre.

Men nå er det igjen lovlig å overføre personopplysninger mellom EU og USA, gitt en del forutsetninger. Datatilsynet skriver at:

"...hvis en amerikansk virksomhet står på lista over godkjente virksomheter (dataprivacyframework.gov), kan det overføres personopplysninger til den som om det var en europeisk virksomhet. Virksomhetene må fortsatt følge de andre reglene i personvernforordningen, for eksempel ha behandlingsgrunnlag eller databehandleravtale for å dele personopplysninger med andre."

Det som har skjedd er at den europeiske personverntenkingen som er nedfelt i GDPR har fått gjennomslag og USA har justert loverket sitt som at det ikke lenger er i konflikt. Det er svært gode nyheter, og et godt eksempel på hvordan EU-samarbeidet kan sette en standard som får gjennomslag også utenfor Europa. Noe som ikke ville være mulig om hvert land hadde sine egne regler. Så skal man slett ikke utelukke at hr Schrems fortsatt vil benytte sin rett til å gå til sak og utfordre den nye avtalen. Men sjansen er nok større for at det denne gangen er en avtale som holder.

Her er Datatilsynets veileder om overføring av personopplysninger utenfor EØS.

Bedriftsledere i strekk

Sommerutgaven av The Economist er opptatt av hvordan politikkens og samfunnets forventninger til bedriftsledere er på vei opp. Ikke at bedriftsledere skal skape et høyere overskudd eller større vekst for bedriften og dens ansatte, men at disse konsernsjefene og administrerende direktørene skal ta ansvar for løse en rekke andre utfordringer i samfunnet. The Economist bedrifter det slik i sin lederartikkel:

"Chief executives have long had to be contortionists, balancing the needs of employees, suppliers and above all shareholders while staying within the limits set by governments. But the twisting and stretching is now more fiendish than ever. The world is becoming dangerous and disorderly as governments try to manipulate corporate behaviour. Global companies and their bosses find themselves being pulled in all directions."

Det er i lederartikkelen "The Overstretched CEO - How to run a business in a dangerous and disorderly world" at The Economist drøfter hvordan virksomhetenes øverste lederes hverdag  endres når verden både blir mer kompleks - og mer farlig, og hvordan omgivelsenes forventningene til hva bedriftene og lederne skal ta ansvar for er kraftig utvidet. De trekkes og strekkes i stadig nye retninger.

Så er det naturligvis slik at også bedrifter og bedriftsledere er en del av den verden vi lever i og ikke kan la være å ta ansvar for det de måtte påvirke, på godt og vondt. Jeg tror ikke det er mange i dag som vil hevde at bedrifter bare har et ansvar for å maksimere aksjonærverdiene, og ikke noe annet, slik Milton Friedman argumenterte for i 1970 i artikkelen "The Social Responsibility of Business Is to Increase Its Profits." . Men det er neppe så lurt å gå til motsatt ytterlighet og kreve at bedriftene skal ta ansvar for alt mulig annet enn å tjene penger heller. 

Det litt paradoksale i dagens mer komplekse situasjon er at mens politikere går stadig lengre inn i det som tidligere var næringslivets domene, og i økende grad ønsker å detaljregulere hvordan bedrifter skal drives, eventuelt konstruere statlige bedrifter som skal drive nærlingsliv i stedet for de privateide, så har man økende forventninger til hva bedriftene skal ta ansvar for av samfunnsmessige problemstillinger. Og mye av dets siste er lett å slutte selg til fordi det handler om miljøansvar, klimagassutslipp, nasjonal sikkerhet, sanksjoner mot land som bryter menneskerettigheter og mye annet viktig.

Poenget er at dette er et felt fullt av krevende balansekunst, og en risiko for å strekke seg så langt at man blir overstrukket. Man prøver for mye på en gang, og lykkes ikke med noen ting. Eller man går høyt på banen å erklærer at man skal ta en ledende rolle i både miljømessig og sosialt bærekraftsarbeid, slik Larry Fink i Blackrock har gjort, og opplever å bli hudflettet av USAs høyreside for å ha blitt woke, og av USAs venstreside for å ikke gjøre nok, og egentlig drive med "grønnvaking" og "spin". Da er det ikke rart at mange bedriftsledere velger en helt annen strategi: Å ligge så lavt man bare kan og håpe at man ikke blir oppdaget av noen av partene.

Bortgjemte musikalske perler (175) - All Kinds of Everything

Nok en liten godbit fra Sinéad O'Connors coverkatalog. Denne gangen er det til og med en duett, med Terry Hall, kjent fra The Specials og Fun Boy Three. De hyller Dana som vant Melodi Grand Prix for Irland med sangen "All Kinds of Everything" i 1970. Vi ser et lite klipp fra originalen her også, men hovedsaken er Sinéad O'Connor og Terry Halls versjon som ble spilt inn i 1998. Terry Hall døde ganske nylig han også, 63 år gammel, i desember i fjor.

Sinéad O'Connor: Chiquitita

 I går kom den triste nyheten om at Sinead O'Connor er død, uventet og alt for ung. Hun har modig, direkte og noen ganger kontroversiell, og sannsynligvis en av de viktigste frontfigurene for den enorme kulturelle og sosiale omstillingen Irland har vært de siste tiårene. Og et av sin generasjons aller største musikalske talenter

Noen ganger hadde hun nok ikke lyst til  å være frontfigur, og slett ikke popstjerne, så en usikker og temmelig motvillig superstjerne ble hun. Det var heller ikke alltid så lett å følge Sinéad O'Connors livssynsmessige og politiske veivalg, eller hvem hun valgte å angripe, men hun var gjerne raskt ute med en beklagelse når utspillene ble for impulsive. 

Her er Sinéads cover av Abbas Chiquitita. Abbas versjon kom i 1975, denne i 1999 som et bidrag til en samleplate for å støtte de pårørende til ofrene for IRAs bombe i Omagh i 1998, som drepte 28 mennesker og skadet 220, den mest dødelige av alle lRAs bomber. Gjennom hele karrieren kjempet hun for saker som var større enn seg selv.

Opptaket til høyere utdanning - trendene forsterkes

Søkerne til 27 universiteter og høyskoler og 24 fagskoler har fått svar på søknadene sine. Og vi kan se hvor det er mange flere søkere enn plasser, og derfor veldig vanskelig å komme inn, og hvor det er flere plasser enn det er søkere. 

Nettavisen Khrono som dekker høyere utdanning i Norge, og skriver om mye viktig og interessant som ingen andre medier pleier å dekke, har en fin landet rundt-reportasje om hvordan det ser ut på de enkelte studiestedene i hele Norge. Hovedbildet er at det ikke er store overraskelser. De tunge trendene vi har sett over flere år er blitt ytterligere forsterket denne gangen.

Først litt om tallene. Det var i år 134 782 søkere, en liten økning fra i fjor. 104 618 søkere har fått tilbud om studieplass ved hovedopptaket. Av disse har 63 264 søkere fått tilbud om studieplass på sitt førstevalg. Og så er det pr 20, juli 16 604 kvalifiserte søkere som stod uten noe tilbud om plass. I historisk sammenheng er det ganske få, og mange av disse vil nok få en plass likevel, enten fordi de står på venteliste og en plass blir ledig, eller fordi det er mange studier der det er ledige plasser (mer om dette senere).

Hva er så disse tunge trendene som forsterkes ytterligere? Den første og egentlig ganske oppsiktsvekkende i sin styrke er hvor kvinnedominert høyere utdanning er blitt. I det samordnede opptaket denne gangen er kvinneandelen på 61,3 prosent og mannsandelen på 38,7 prosent. Nå er det selvfølgelig slik at dette er et gjennomsnitt og at noen utdanninger fremdeles er mannsdominerte, men det er blitt færre.

Den andre trenden som er vendt å nevne er at de utdanningene det er vanskeligst å komme inn på er blitt enda vanskeligere å komme inn på. Med noen absurd høye poengkrav for å komme inn. I Khrono kan vi lese at:

"Av de 20 enkeltstudiene med høyest poenggrense i år, har 16 høyere poenggrense i år enn i fjor. Medisinstudiene ved UiO, NTNU og UiB har de høyeste poenggrensene i ordinær kvote."

Men ikke bare medisinutdanningen er vanskelig å komme inn på. Også teknologiutdanninger som Industriell økonomi og teknologiledelse, kybernetikk og robotikk, nanoteknologi og datateknologi ved NTNU har et trangt nåløye. Jus-, veterinær- og psykologiutdanningene er populære. Men vi kan også lese at universitetet i Bergen har utdanninger i TV-produksjon og journalistikk som er svært populære.

Det tredje trenden, som er nokså bekymringsverdig, er at det er nedgang i søkingen til lærerutdanningene og sykepleieutdanningene og mange ledige studieplasser. Mens det for sykepleieutdanningen er slik at dette er en populær utdanning. Det er her det blir flest studenter, omkring 7000, eller 7 prosent av totalen. Men det er for lavt i forhold til den etterspørselen det er i sykehus og kommuner etter flere sykepleiere. Når det gjelder lærerutdanningene er problemet at popularitetene er fallende. Det er 20 prosent færre nye studenter enn det var i fjor. På 63 av 70 utdanningstilbud for grunnskolelærere er det ledige plasser og det er omkring 400 ledige studieplasser på grunnskolelærerutdanningen totalt. Khrono skriver:

"Det har vært en trend over flere år at stadig færre søker seg til lærerutdanningene. Ved årets opptak er det nesten 20 prosent færre som har fått tilbud om å begynne på en slik utdanning enn det var i 2022. Det gjør lærerutdanningen til det utdanningsområdet som har størst prosentvis nedgang sammenlignet med i fjor. Totalt sett har antallet som får tilbud om å begynne på en lærerutdanning gått ned over 30 prosent på tre år."

Et blåere og mindre polarisert Spania

Man kan nok lure på hvor smart det er å ha et viktig nasjonalt valg midt i juli i Spania, med svært høye sommertemperaturer. Men det var nå å skrive ut nyvalg landets statsminister Pedro Sanchez valgte å gjøre. Kanskje det medvirket til at valgdeltagelsen bare var på 66 prosent.

Men hva skjedde ellers ved dette valget i Spania? Landet har i to perioder vært ledet av Pedro Sanchez fra Spanias sosialistiske arbeiderparti (PSOE) som tross det voldsomme navnet er et ganske tradisjonelt europeisk sosialdemokratisk parti. 

I følge forhåndsreklamen skulle dette valget enten resultere i at den geniale taktikeren Sanchez grep initiativet, snudde stemningen og vant, mot alle odds. Eller så skulle valget resultere av Partido Popular, Spanias svar på Høyre, red videre på en god medgangsbølge, men ikke fikk flertall alene, men så måtte samarbeidet med det fremadstormende høyrepopulistiske partiet VOX, Francos politiske etterkommere, og bli et slags gissel for et reaksjonært politisk prosjekt. Og bygge opp under en fortelling om at nok at land i Europa har blitt overtatt av høyrepopulister.

Nå viste det seg at ingen av disse fortellingene var spesielt treffsikre. Spania er for tiden noe av det minst populistiske som finnes i Europa og valget nå resulterte i at både fløypartier og separatistpartier tapte oppslutning. Sanchez venstresosialistiske koalisjonspartnere i Sumar (en paraply der blant annet Podemos, som ble veldig store etter eurokrisen er med) fikk 12 prosent oppslutning og falt fra 38 til 31 mandater. Det sterkt forhåndsomtalte Vox fikk også 12 prosent og falt fra 55 til 33 mandater (de gikk bare tilbake 2,7  prosentpoeng, men gikk kraftig tilbake i antall mandater). Og i Catalonia mistet de to store regionale partiene mandater, mens PSOE gikk frem.

Hvem var det da som gikk frem? Først og fremst Partido Popular (PP) som fikk 33,1 prosent av stemmene og 136 mandater, en fremgang på 47 mandater. Litt lavere enn meningsmålingene, men som kartet over viser er de nå det største partiet i nesen hele Spania. Unntakene er Catalonia der PSOE fikk fremgang  på bekostning av regionale partier og i Extremadura i innlandet, samt i provinsen Sevilla i Andalucia, Men i resten av det tradisjonelt røde Andalucia er PP blitt det største partiet, noe de også var ved lokal og regionalvalget i mai. Spania er blitt blåere. 

Men så har også PSOE gjort det overraskende godt, med 31,7 prosent og 122 mandater, en fremgang på to. Og fordi det er uaktuelt for de fleste regionale partiene å samarbeide med Vox fordi de avviser stort sett alle former for regional autonomi, er det ikke helt utenkelig at PSOE klarer å skrape sammen et styringsdyktig flertall ved å hestehandle. Problemet da er at de da er avhengige av støtte fra folk som de tidligere har bidratt til at er dømt for ulovlig separatisme, og som neppe er spesielt takknemlige. The Guardian skriver:

"By enlisting the support of smaller regional parties, including the separatist Catalan Republican Left party and the pro-independence Basque party EH Bildu, the PSOE leader could potentially secure the backing of 172 MPs – enough to get him over the line in a second investiture debate. But Sánchez would also need to negotiate a deal to ensure the abstention of Junts, the hardline, centre-right pro-independence party of the former Catalan president Carles Puigdemont. In another of the election’s many twists of fate, Puigdemont’s party – which spearheaded the unsuccessful push to secede from the rest of Spain almost six years ago – could find itself playing kingmaker. “We won’t make Pedro Sánchez PM in exchange for nothing,” its leader, Míriam Nogueras, warned on Sunday night."

Så hva skal man da tro bli utfallet? Hvis ingen oppnår et tilstrekkelig flertall så må det gjennomføres et nytt valg. Slik var det i 2019, med valg både i april og november. Kanskje blir det to valg i år også.

Lana Del Rey: Born to Die

Det er festivalsommer og Lana Del Rey har vært på Glastonbury i år og underholdt britene. Slik jeg har forstått det ble konserten litt amputert fordi hun kom sent i gang og måtte avslutte før hun hadde kommet gjennom hele settet av hensyn til naboene, men konserten var visst strålende. 

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt forvirrende å se Lana del Rey med et så energisk danseshow.Det er jo noe man forbinder med Taylor Swift, Madonna eller Miley Cyrus, men litt innovasjon er jo fint. Her er "Born to Die" som kom  i 2011, som jeg tror var den første sangen av sangene hennes jeg hørte.

Brexit var feil, mener britene

Det har stort sett vært slik etter folkeavstemningen om Storbritannia skulle forlate EU at et knapt flertall har ment at beslutningen var feil. Men de siste to årene har dette lille flertallet økt og økt, til en ganske massiv overvekt av folk som mener det var feil å melde seg ut.

At det er slik er kanskje ikke så rart når vi ser på hvordan Storbritannia har gjort det etter at de forlot EU. Økonomien sliter tyngre enn andre europeiske økonomier og det er knapphet på arbeidskraft på mange områder, en knapphet som i stor grad skyldes at de ikke lenger er en del av EUs felles arbeidsmarked (i motsetning til Norge som er en del av det europeiske arbeidsmarkedet gjennom EØS avtalen). Storbritannia er også utenfor EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid og EUs felles personvernregelverk.

Det er The Economist som skriver om dette i artikkelen  "Brexit was wrong, say 57% of British voters", der det kommer frem at:

"Public opinion in Britain has long since turned against the view that Brexit was a good idea. According to YouGov, a pollster, 57% of voters now believe that it was a mistake to leave the European Union, the highest share since the referendum in June 2016. Only 32% think it was the right decision (see chart 1). And a new poll from YouGov finds that, for the first time since the referendum, a narrow majority of 51% say that they would vote to rejoin the EU."

Mens britene har fått oppleve mange av ulempene ved å være utenfor EU, som lange køer på grensen fordi de er utenfor både tollunionen og Schengen, vanskeligere å få tak i kvalifisert arbeidskraft og økt byråkrati fordi UKs statsforvaltning nå må administrere en rekke områder selv som tidligere lå under EUs fellesordninger (for eksempel handelspolitikk, regionalpolitikk og en rekke sektorregelverk). Det som imidlertid ikke har kommet er de lovede gevinstene ved å stå utenfor EU. Det skulle for eksempel gi økt satsing på helsetjenestene og lavere innvandring fra land utenfor EU, i følge tilhengerne av utmelding, På disse områdene har imidlertid utviklingen blitt veldig annerledes, The Economist skriver:

"There are several reasons why opinion has turned so decisively. Disillusion over unfulfilled promises made by Brexit campaigners in 2016 is another. The economy has not performed strongly since 2016 and the cost of living has shot up. The nhs, to which Brexiteers pledged more money, seems more troubled than ever. And net migration, which many leavers had promised would fall after Brexit, is running at record levels. It is little wonder that as many as one-fifth of those who voted to leave say they have now changed their minds"

Lang musikk til lange feriedager (66)

Dagens bidrag fra Duran Duran har i grunnen det samme konseptet som i går der utgangspunktet for den digitale samleutgivelsen er en stor fysisk boks proppfull av replikaversjoner av vinylsingler, eventuelt CD-singler. Det er ikke den mest praktiske måten å høre på en samleutgivelse å måtte sjonglere masse singler med noen få låter på hver, men som fysisk produkt er det jo ganske kult å ha. I digital versjon får man ikke den gleden, men til gjengjeld er det lettere å flytte seg rundt mellom sangene.

Men dette er uansett mer ukomplisert i dag og godt egnet for en avslappende dag på stranden der man ikke behøver å være alt for mye på oppdagelsesferd samtidig. Mens Rolling Stones singelsamling jeg omtalte i går var basert på 45 singler og 173 sanger mellom 1971 og 2006, er dagens bidrag langt mer avgrenset i sitt ambisjonsnivå.

Dagens bidra er Duran Durans samling "the singles 81-85". De årene var Duran Durans storhetstid, fra første singel kom ut i 1981 og  til 1985 da det ble litt skurr med sammensetningen av mannskapet, og flere hadde ulike sideprosjekter. De har holdt det gående lenge etter, og gjør det vel også fortsatt, men det var frem til 85 de hadde flest hitlåter og da de også hadde sin mest klassiske bandsammensetning (3 x Taylor pluss Rhodes og Le Bon), Og jeg tror at i hvert fall 10 av de 13 a-sidene som er med på denne samlingen var topp 10 på hitlistene i UK og dessuten i veldig mange andre land verden over. 

Duran Duran var frontfigurer i såkalte "New romantics"-bølgen, en variant av synth-pop som fikk enorm suksess, og der det ikke bare var viktig å fremføre bra musikk, men man skulle se bra ut også. Dette var 80-tallet på sitt mest kommersielle og temmelig pompøse 80-tallske, og da var både klær, hår og utseende viktig.. Men Duran Duran skal ha plusspoeng for at de ikke var konstruert som et band for å spille rollen som posører. De kunne spille musikk, de skrev gode poplåter, og de kom faktisk ikke ut av de kuleste klubbene i London heller, der posørene holdt til, men kom fra Birmingham og var en slags outsidere i miljøet fordi de ikke holdt til i London.

Og sangene holder seg bra fortsatt. Her er "Planet Earth", "Girls on Film", "Hungry Like the Wolf", "Save a Prayer", "Rio", "Wild Boys" og "The Reflex". Blant annet. Duran Duran hadde også en av de bedre Bond-låtene, og "A View to a Kill" avslutter samlingen. Mange husker nok musikkvideoen der både Roger Moore jaget Grace Jones oppover Eiffeltårnet i Paris.  

Mellom disse kjente a-sidene er det b-sider, remikser og annet som var med på singlene, av litt varierende kvalitet. En liten raritet har er en cover av David Bowies "Fame". Og en og annen bra b-side er det også, som "Like an Angel" og "Faith in this Colour". Men det er jo først og fremst for å høre hitsinglene fra storhetstidene man går løs på denne samlingen, og det er en utmerket måte å bruke tiden når man likevel slapper av på badestranden.

Lang musikk til lange feriedager (65)

Jeg har skrevet om samleutgivelser med Rolling Stones i denne spalten om lang musikk til lange feriedager noen ganger før. Rolling Stones har en så massiv katalog at det er mange muligheter når det gjelder å lage "box sets",  og mange er også utprøvd. Flere er veldig plankekjøring, mens andre er mer ukonvensjonelle. I dag handler det om den siste kategorien.

Men først litt kontekst. I følge Wikipedia har Rolling Stones gitt ut 25 studioalbum, 13 livealbum og 121 singler. Og 33 box sets. Nå er ikke slik diskografi en helt eksakt vitenskap, og både album og særlig singler kan ha blitt utgitt bare i noen geografiser, men ikke i andre. Men uansett er har de en helt enorm katalog. Den første samlingen jeg skrev om i denne spalten var en helt fantastisk samleutgivelse med alt av singler, både a-sider og b-sider, som ble utgitt mellom 1963 og 1971. Den heter Singles Collection - The London Years og har 58 sanger i den versjonen jeg skrev om, den som i fysisk utgivelse består av 3 CDer.

Men hva med singlene som kom etter 1971? Hva skal man høre på for å få et godt overblikk over resten av karrieren? Nå skal det sies at Rolling Stones ikke primært var et single-band, og det finnes utmerkede "greatest hits"-utgivelser som "40 Licks" som kom da de fylte 40 år i 2002 og "Grrr!" (som jeg skrev om her) som kom til 50-års jubileet i 2012 og har 50 sanger. Begge fungerer perfekt som innføring i hele karrieren så langt. Men skulle man ønske å bare konsentrere seg om perioden etter The London Years, det vil si etter 1971, er det også mulig ved å høre på "Honk" (som jeg skrev om her) som begynner med "Brown Sugar" og har 46 sanger i ikke-kronologisk rekkefølge. Mest plankekjøring, men med litt live-materiale på slutten på deluxe-versjonen som trekker attraktiviteten opp.

Men hva med en samleutgivelse som har alt av singler, a-sider og  b-sider, som dekker alt etter 1971 og som rett og slett fortsetter der The London Years slapp? Det finnes faktisk. Det er en temmelig monstrøs sak som heter "The Rolling Stones - The Singles 1971-2006", består av 173 sanger og krever strengt tatt en god del mer enn en dag på stranden for å komme igjennom. Men fordi den egentlig fungerer bedre som et slags oppslagsverk enn som en samling man følger fra begynnelse til slutt, så kan denne anbefales for de som har tålmodigheten og nysgjerrigheten som kreves, 

"The Singles 1971-2006" er et eksempel på at noen box sets er skapt for en fysisk verden og at ikke hele opplevelsen lar seg overføre til et heldigitalt format. Her er nemlig poenget at replikautgaver av 45 vinylsingler er pakket sammen i en diger samleboks. Og selv om sangene er digitalisert og tilrettelagt i kronologisk rekkefølge, blir det ikke det helt det samme som å finne en vinylsingel i boksen og legge den på platespilleren, og kanskje høre en tilfeldig b-side eller en remiks. Dette med remikser er forøvrig et lite irritasjonsmoment, for mye av dette kom ut i en periode der en b-side ikke var en eller andre sanger, men  der det kunne være 6 eller 8 ulike remikser av samme sang. 

Mens det på andre av disse singlene er noen fantastiske live-versjoner av tidligere utgitte låter, og i noen tilfeller også sanger fra før 1971. Så i motsetning til et vanlig "greatest hits"-samlealbum er dette en samling det må jobbe litt med, og letes rundt i for at man skal få fullt utbygge av den. Men da er den også en gullgruve av en samling av både hele singelkatalogen til Rolling Stones fra 1971 til 2006, men også en samling med massevis av bortgjemte musikalske perler, ikke minst en del kosertopptak.

Det går som sagt kronologisk og overlapper The London Years (og begynner der "Honk" begynner) i 1917 med "Brown Sugar", "Wild Horses", "Tumbling Dice" og "Angie", men som sagt med b-sider av varierende kvalitet mellom hele veien. Og så kommer de på rekke og rad, "Miss You", "Beast of Burden", "Start Me Up", "Shattered", "Time is on my Side", "Almost Hear You Sigh", "Saint Of Me" og "Rain Fall Down", for å nevne noen av a-sidene. For det meste er b-sidene remikser, dubber og extended versjoner som er ganske uinteressante, men bortgjemt her og der er det bra ting. 

Og som nevnt er det noen veldig interessante live-opptak her også, med klassikere som "Ruby Tuesday", "Gimmie Shelter", "Like a Rolling Stone", "Sympathy for the Devil" og "Under My Thumb". Disse bidrar også til å bekrefte at Rolling Stones ikke lenger var like konsistente som studioalbumband eller singelband fra en eller annen gang på 70-tallet, Men som liveband har de fortsatt å levere tiår etter tiår.

Lavere gasspriser, lavere norsk handelsoverskudd

Etter en helt ellevill økning i norske eksportinntekter på grunn av høyere gasspriser og økt etterspørsel etter naturgass, er ting nå tilbake til det mer normale. Handelsoverskuddet er der, men var på 44,2 milliarder kroner i juni, ikke 111 milliarder kroner som i juni for et år siden, eller 225 milliarder som det var i august i fjor. Det skriver Statistisk sentralbyrå i sin siste eksportstatistikk.

Eksportinntektene og handelsoverskuddet på grunn av ekstraordinære gasspriser etter Russlands invasjon av Ukraina var store at det til og med var antydning til debatt om dette overskuddet skal øremerkes noen gode internasjonale formål. Som om det skulle en naturlov som sier at gassprisene vil være permanent høye. Det hadde jo vært fint for Norge, men markeder har en tendens til å tilpasse seg, gassprisene er blitt normale og debatten om det ekstraordinære overskuddet forsvant igjen. I hvert fall der man følger med på gasspriser og eksportstatistikk.

Hva viser så disse mer normale tallene? De viser at det i juni var en norsk eksport på 137 milliarder kroner, 31 prosent lavere enn i fjor på samme tid. Handelsoverskuddet endte som nevnt på 44,2 milliarder, som er 60 prosent lavere enn for et år siden. Men mens olje- og gasseksport har svekket seg fra i fjor har en lavere kronekurs gjort at norsk fastlandseksport har gode tider. For varer for samme kronebeløp betaler utlendingene mindre i euro eller dollar, og det er jo bra for norske virksomheter som har lønn og andre kostnader i kroner. SSB skriver:

"Den importveide kronekursen fra Norges Bank viser at kronen har svekket seg med 8,6 prosent sammenlignet med samme måned i fjor. En svekket norsk krone virker positivt inn for eksportrettet industri. Fastlandseksporten styrket seg med 10,5 prosent, og endte på 62,9 milliarder kroner i juni. Størst oppgang er det i verdien av fiskeeksporten som økte med 19,3 prosent."

Som første verdenskrig, men med droner, sensorer og KI

 The Economists utgave for uken som gikk hadde en spesialseksjon om "The Future of  War" og en lederartikkel med tittelen "A new era of high-tech war has begun". Bildet på forsiden viser tropper ved Ypres under første verdenskrig, men med droner som flyr over. "Silicon Valley and the Somme" var en forsidetittel de vurderte underveis.

Krigen i Ukraina er en viktig del av bakteppet og The Economist slår fast at selv om denne krigen har skremmende mange likhetstrekk med 1. verdenskrig, med skyttergraver, kontinuerlig artilleribombardement og kamp om hver meter, og der ukrainerne ikke alltid har tilgang til de mest avanserte våpensystemene, er det samtidig blitt en moderne digital krig som bruker droner, sensorer, nettskyløsninger og elektronisk krigføring. 

"The war in Ukraine is the largest in Europe since 1945. It will shape the understanding of combat for decades to come. It has shattered any illusions that modern conflict might be limited to counterinsurgency campaigns or evolve towards low-casualty struggles in cyberspace. Instead it points to a new kind of high-intensity war that combines cutting-edge tech with industrial-scale killing and munitions consumption, even as it draws in civilians, allies and private firms. You can be sure that autocratic regimes are studying how to get an edge in any coming conflict. Rather than recoiling from the death and destruction, liberal societies must recognise that wars between industrialised economies are an all-too-real prospect—and start to prepare."

Dette at krigen på en så urovekkende måte kombinerer et enormt volum på mennesker og materiell og presisjon, i den forstand at våpensystemene er langt mer treffsikre enn før, og gjør større skade på mennesker og materiell, er en viktig erkjennelse, og er utgangspunktet for spesialseksjonen om "The Future of War". Der er det artikler om "How technology is changing the battlefield", som beskriver ulike måter blant annet droner og sensorer tas i bruk, det er en artikkel om elektronisk krigføring, blant annet jamming av radiosignaler, og mottiltak. 

En artikkel om "Why logistics are too important to be left to the generals" beskriver hvordan det i kriger av typen vi har i Ukraina ikke lenger er slik at forsvaret alene kan stå for logistikk og forsyningskjedene. Store deler av samfunnet ellers, både offentlig og privat sektor må bidra. Og det er også nødvendig å redefinere grenseflaten mellom militære og sivile roller, ikke minst på grunn av internett og digitalisering, der sivile kan bidra til å kommunisere situasjonsbilder på en helt annen måte en før. Et eget kapittel handler om militær sjømakt og hvordan den også vil endres.

Siste kapittel handler om lærdommer vi bør trekke av krigen i Ukraina og den rollen teknologi spiller der. En av disse er i følge The Economist at de innkjøpsprosessene vi bruker for tung militær hardware, som jagerfly og stridsvogner, ikke passer når vi snakker om programvare, sensorer, droner og AI. Teknologiutviklingen går for fort:

"First, the modern battlefield can be an unsparing place. Modern sensors can see things with unprecedented fidelity. Modern munitions can hit them with unprecedented precision. Artificial intelligence, whether on board a drone or in a corps hq, fuelled by torrents of data, can identify and prioritise targets with unprecedented speed and subtlety. But Western armies are not optimised to master these technologies. America’s years-long procurement cycle is “fine for tanks or helicopters”, says T.J. Holland of America’s XVIII Corps, but “too slow to keep up with the pace of cyber”.

Det er noen andre gode råd her også, blant annet om behovet for økt mobilitet og fleksibilitet, og behovet for å flytte beslutningskompetanse nedover i organisasjonen når det er nødvendig med enheter med større autonomi og mobilitet. Og alt dette krever en høyere innovasjonsevne og innovasjonskapasitet i forsvaret enn det som har vært vanlig tidligere. En form for kontinuerlige innovasjonsprosesser og ikke bare innovasjon knyttet til store langsiktige materiellinvesteringer, Her vil jeg reklamere for en relativt ny rapport Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har laget om behovet for innovasjon i Forsvaret fremover. Den heter: "Hvordan kan Forsvaret raskere nyttiggjøre seg ny teknologi? – om behovene for grunnleggende endringer i måten vi utvikler og investerer i teknologi og forsvarsmateriell".

Prisstigning 6,4 prosent

Prisene fortsetter å stige. Fra juni 2022 til juni 2023 steg prisene med hele 6,4 prosent, noe som øker sannsynligheten for flere renteøkninger fremover. Og uten energi og avgifter (KPI-JAE) steg prisene med hele 7 prosent. Det er den høyeste veksten som er målt siden man begynte å måle dette i 2001.

Grafen til høyre viser hvordan prisstigningen fordeler seg på ulike varer og tjenester.  Og det er særlig prisene på matvarer som øker. De har gått opp 13,9 prosent det siste året, og 2,5 prosent bare den siste måneden. Noe av denne prisveksten skyldes lav kronekurs. SSB skriver:

"Prisene på matvarer økte med 2,5 prosent fra mai til juni. Det har nå vært tre måneder på rad med relativt sterk prisvekst. Fra juni i fjor til juni i år har prisene for gruppen steget 13,7 prosent, opp 0,5 prosentpoeng fra tolvmånedersveksten målt i mai. – Det er uvanlig at matprisene øker så mye i juni måned. Dette fører til at tolvmånedersveksten for prisene på matvarer økte i juni fra et allerede høyt nivå i mai, sier Espen Kristiansen. Det er spesielt økte priser på frukt og grønnsaker som trekker indeksen for mat opp i juni. – Noe av oppgangen vi ser i juni kan skyldes en svekket kronekurs. Prisene på importerte jordbruksvarer steg klart mer enn norske jordbruksvarer den siste måneden, sier Espen Kristiansen."

Lang musikk til lange feriedager (64)

Her jeg er i Spania er det helt upåklagelig strandvær og bra forhold for musikklytting, og bare å gå videre i føljetongen med lang musikk til lange feriedager. Og dagens bidrag er med Orchestral Manoeuvres in the Dark (OMD, et band jeg hørte mye på ved inngangen til 80-tallet, en viktig nyskaper innenfor den såkalte "new wave" etter punken, og mest kjent som en av de innovative skaperne av "synth-pop".

Synth-pop forbindes gjerne med nevn som Gary Numan, Human League, The Buggles, og ikke minst nevnte Orchestral Manoeuvres in the Dark. OMD kom fra Wirral på Merseyside i UK og var sterkt inspirert av tyske Kraftwerk, som var opphavsmenn til synth-pop før det het synth-pop. OMDs debutsingel "Electricity" som kom i 1979 ble ingen stor hit, men markerte et slags gjennombrudd for denne sjangeren og OMD fikk i de neste 2-3 årene en hel serie singler på topp 10-listen.

Det er laget noen kortere "greatest hits"-samlinger med OMDs mest kjente sanger før, blant annet "The OMD singles" i 1998 og en "Best of OMD allerede på slutten av 80-tallet. Men den er begge alt for korte til den fordypingen som kreves av denne spalten. Og dessuten har OMD i tillegg til storhetsperioden helt i starten av 80-tallet også gitt ut mye mer, Første del av karrieren holdt på gående til 1996. Så kom de mest sentrale sammen igjen i 2006 og holder så vidt jeg vet på fortsatt. Det jeg trengte var derfor en samling som legger mest vekt på tidlig 80-tall da de var best (og også på grunn av nostalgifaktoren), men også har med litt av det øvrige.

Og det er akkurat dette samlingen "Souvenir" fra 2019 gjør. Det er 92 låter totalt, både singlene, noen ikke tidligere utgitte og opptak fra to live-innspillinger. En bra miks med andre ord, der alle får noe, både de som vil gjenoppdage de største hitlåtene og de som vil ha litt mer ukjente ting. Som fysisk pakke er dette 5 CDer som er ryddig organisert.

De to første CDene, i alt 40 sanger, er rett og slett en samling av alle singlene fra "Electricity" i 1979 til "Don't Go" som kom ut samtidig som denne samlingen i 2019. De store hitlåtene kommer på rekke og rad på begynnelsen: "Enola Gay",  "Souvenir", "Joan of Arc", Maid of Orleans", og "Genetic Engineering" fra 1981-83. Så ble de litt mer eksperimentelle på albumene og litt mindre hit-singel orientert, men "If You Leave" som var åpningsspor på det fantastiske soundtracket til ungdomsfilmen "Pretty in Pink" er bra, og også "We Love You", også fra 1986, kan nevnes. Derfra og ut er det tynnere mellom høydepunktene, men "Sailing on the Seven Seas" og "Walking on the Milky Way" fra 90-tallet kan nevnes". Og også den siste singelen "Don't Go" er bra.

CD3 besår av i sin helhet av ting som aldri er utgitt og er dessverre ikke så spennende som den høres ut. Sangene er for uferdige og i beste fall noe som kunne blitt til noe. Mens CD4 og 5 er to live-konserter med publikum. CD4 er fra 2011 og bærer preg av at de ga ut et nytt album året før, men her er også noen gamle klassikere med, og det er god stemning i salen. Mens CD5 er fra en konsert i London i 1983, i storhetstiden, med alle de opplagte sangene med. Nå var vel ikke OMD et typisk live-band som var bedre på scenen enn i studio, men dette er en fin dokumentasjon av et viktig band som kanskje ble aller viktigst som inspirasjon for andre innenfor synth-pop, elektro-pop, techno-pop, også det som ellers måtte være av sjangermerkelapper på dette fenomenet.

Lang musikk til lange feriedager (63)

Det er på tide å kaste seg over temaet lang musikk til lange feriedager igjen, den faste sommerserien her på bloggen der det bare kommer nye bidrag når jeg har mulighet til å nyte lange dager på en badestrand. Med nedlastet eller streamet digital musikk. Men her er det ikke snakk om spillelister, eller om litt her og litt der,  men om større samleutgivelser med samme artist/band. Gjerne av typen som i den fysiske verden av LPer og CDer kalles "box sets".

Og kongen av slike gjennomarbeidede box sets, med tematisk sammenheng og der man ikke føler at man får enda en samling som er nesten identisk med en tidligere en, er selvsagt Bob Dylan. Blant annet serien "The Bootleg Series" som gjennom utgivelser i flere år har samlet uutgitte sanger, utgitte sanger i andre versjoner eller live-innspillinger, og noen ganger alt dette på en gang. Ofte med en bestemt tidsperiode som tema, og noen ganger har disse bootleg series-utgivelsene vært bedre enn studioalbumene, spesielt i Dylans litt svakere perioder.

Slik mener jeg det er med "Trouble No More 1979–1981 - The Bootleg Series nr 13", med 102 sanger, som kom ut i 2017. Denne begynte jeg å høre på slutten av sommeren i fjor, men jeg fant ut at jeg kjente perioden for dårlig og trengte litt mer tid på å gjøre et dypdykk i en Dylan-epoke som var annerledes, og som det er lett å hoppe over, men som det ikke er bortkastet tid å grave seg litt ned i. 

Dette er en veldig spesiell del av Dylans karriere, og sannsynligvis et enda større sjokk for fansen enn da han gikk elektrisk i 1965 og ble pepet ut av folk-fansen. På slutten av 1978 kunngjorde Bob Dylan brått av han var blitt kristen. Ikke bare litt og på den private måten, men en evangelisk kristen som la om til gospelmusikk med ganske dramatiske tekster om svovel, synd og fortapelse, og en periode ville han bare fremførte disse nye sangene, og ingen gamle klassikere. De tre albumene som kom i denne perioden "Slow Train Coming", "Saved" og "Shot of Love" er relativt svake. Det er flatt og polert, og nokså kjedelig framført, langt fra den energiske og skranglete Bob Dylan han kan være. Og derfor album man ikke lett leter frem igjen fordi det er så mye annet både før og etter denne perioden som er så mye bedre.

Men nettopp derfor er "Trouble No More 1979-81" ganske interessant. Den viser at mange av disse sangene kan fremføres med mye mer energi enn på studioalbumene, og ikke alle er så svake som sitt rykte, og viser at det også var andre ting Dylan skrev i denne perioden som fortjener å bli hørt på. Samlingen består i all hovedsak av konsertopptak fra de tre årene, der Dylan har med seg et meget bra band, men også demoer og øvingssesjoner og et flere uutgitte sanger. Og fordi mange av sangene er med flere ganger, fra ulike konserter, viser denne samlingen hvor forskjellig det var mulig å fremføre sangene, noe som også er interessant.

I CD-versjonen av denne samlingen er de 102 sangene fordelt på 8 CDer. En morsom vri er at seks av CDene innledes med sangen "Slow Train" i helt ulike versjoner, slik at man virkelig får demonstrert hvor forskjellig samme sang kan bli. De to første CDene konsentrer seg om liveversjoner av de kristne sangene Dylan skrev i denne perioden, som "Gotta Serve Somebody", Man Gave Name to All the Animals", "Every Grain of Sand" og "The Groom is Still Waiting at the Altar". Og "Ain't Gotta Go to Hell for Anybody" er et eksempel på en tidligere uutgitt sang man finner her.

CD3 og 4 består av rariteter og uutgitte ting som lydsjekker, øvelser og versjoner av studioinnspillinger som ikke kom på albumene. Flere av de uutgitte sangene er i samme kristne stil som de som kom på albumene. Jeg er usikker på om noen av disse er åpenbart bedre, men det er interessant å høre igjennom. 

Så er resten av denne samlingen fra to live-konserter. CD5 og 6 er fra en konsert i Toronto i 1980 og CD7 og 8 fra en konsert i London i 1981. Mange av sangene er de samme som på første del av samlingen, i litt andre versjoner, men konserten i London er annerledes og viser at i 1981 hadde Bob Dylan begynt å ta frem sin gamle sangkatalog igjen. Så her er det fortsatt "Slow Train", "Gotta Serve Somebody" og "I Believe in You". men her er også "Maggies Farm", "Like a Rolling Stone", "Forever Young", "Just Like a Woman", "Knockin' on Heavens Door" og "It's All Over Now, Baby Blue". En spennende dokumentasjon av hvordan denne spesielle epoken i Dylans lange musikalske liv var i ferd med å ta slutt og gå over i enda en ny fase.

"Premonition" på engelsk betyr noe i retning av "fremsyn", eller "forutanelse" på norsk. Og det er manglende evne til å forstå hva som kan skje i kritiske situasjoner som er det underliggende temaet i denne boken av Michal Lewis. Boken kom våren 2021 da pandemien fortsatt pågikk for fullt og som jeg leste like etter, men av en eller annen grunn ikke husket å skrive om her på bloggen, noe den absolutt fortjener.

Bokens fulle tittel er "The Premonition - A Pandemic Story", og handler om hvordan det kan gå galt når man ikke klarer å forstå og fortuse hvordan og hvor raskt smitte spres og hvilke effekter det får i samfunnet. Ikke bare covid, men også andre farlige smittsomme sykdommer vi kanskje trodde vi var beskyttet mot. Helten i boken, Charity Dean er  smittevernlege på kommunenivå i California. Hun har samme rolle som norske smittevernleger, med mye makt til å iverksette inngripende tiltak, men fordi dette gjøres veldig sjeldent er det også en rolle som ikke er helt forstått og akseptert av omgivelsene, eller av andre deler av offentlig forvaltning.

Men Charity Dean er nettopp en actionhelt etter Michael Lewis-oppskriften, modig, handlekraftig, litt outsider, et par nivåer nede i hierarkiet, men ekstremt opptatt av å ta kunnskapsbaserte beslutninger og gjøre det riktige, selv om det vekker negative reaksjoner. Der hun selv har beslutningsmyndighet bruker hun den, der hun ikke har det sier hun tydelig i fra om hun mener noe er galt, og får både venner og fiender på den måten.

Her vil Michel Lewis-fans kjenne igjen en oppskrift som han har brukt mange ganger før når han har skrevet både om finanskrisen i "The Great Short" og om offentlig sektors reformatorer i "The Fifth Risk" (som jeg skrev om her i 2019). The Premonition er sånn sett en slags oppfølging av tematikken i The Fifth Risk, der han løfter frem noen ekstremt faglig kompetente, men litt uortodokse og til dels nerdete personer litt bortgjemt ulike steder i systemet. I en normalsituasjon blir de ofte ikke lagt merke til, eller dyttet ut på siden, og kanskje helt over sidelinjen. Men det som gjør Michael Lewis historier så spennende rent fortellermessig er at disse outsiderne kan utgjøre den store forskjellen når det virkelig gjelder, og i The Premonition er det også slik at noen av dem finner hverandre i et felles prosjekt for å sette i verk en nasjonal tiltaksplan for å bekjempe covid-19.

Faren med en slik måte å beskrive store nasjonale og globale kriser er selvfølgelig at det kan bli litt satt på spissen, litt overforenklet og individfokusert, og at det beskrives en noen sammenhenger mellom årsak og virkning som ikke kan forklares på personnivå alene. Men til tross for denne åpenbare svakheten, og også faren for å konkludere en del ting litt for raskt når pandemien fortsatt var i gang for fullt, synes jeg dette er en veldig god bok. Den klart mest velskrevne jeg har lest om covid-19, men også den beste, i hvert fall så langt. Og de skyldes i tillegg til fortelleregenskapene noen underliggende temaer den tar opp, og som var viktige og som vil fortsette å være viktige også neste gang en pandemi rammer oss. La meg nevne noen:

Den beskriver hvordan og hvorfor USA på nasjonalt nivå faktisk hadde en pandemiplan på plass, som hadde vært utarbeidet av et tverrfaglig team i Bush-perioden med noen dyktige, men ganske eksentriske eksperter av typisk Michael Lewis-type. Og noen av dem ble sittende litt bortgjemt i Obamas stab også etterpå. Planen var at den moderne typen som forstod at bremsing av smitte gjennom å begrense nærkontakt mellom mennesker, "social distancing" er det som virker. Men hvordan får man liv i en slik plan som det aldri har vært behov for å bruke?

Andre tema er forholdet mellom lokale smittevernsjefer, som må ta beslutninger om å stenge ned eller ikke stenge ned, fordi det kan bety forskjellen på liv og død, og de mer forskningstunge nasjonale smittevern- og folkehelsemyndighetene som helst vil vente med beslutninger till vi har litt mer data. En ganske gjenkjennelig problemstilling. 

Og så er det for det tredje en skarp og gjenkjennelig kritikk av hvordan offentlig forvaltning håndterer komplekse utfordringer som går på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og offentlig og privat. Ikke først og fremst politikerne helt på toppen, Trumps håndtering av covid er ikke noe stort tema her, mest fordi han neppe visste noe om de tingene boken beskriver. Men bekrivelsene av hvordan de mest forutseende, de som forstår seg på hva eksponentiell vekst betyr i smittesammenheng, hele tiden blir trykket ned av "systemet", og finner uortodokse bakkanaler, er leseverdige. 

Og ikke minst er det en helt herlig, og ganske deprimerende beskrivelser, av hvordan både privat og offentlig medisinsk laboratoriekapasitet, for eksempel til genetiske analyser, blir stående ubrukt fordi de ulike delene av systemet ikke klarer å finne hverandre. I helsesektoren er dette et problem også i en normalsituasjon, men pandemien satte det på spissen. I noen tilfeller ga det noen ekstraordinære positive innsatser fordi mennesker med kompetanse, erfaring og ressurser fant hverandre og handlet. Mens det i andre tilfeller synliggjorde pandemien alt som ikke fungerte. 

Norge er ikke USA, og mye i helsevesenet er organisert annerledes og finansieres annerledes, men noen av disse mest komplekse utfordringene er forbausende like. Og sånn sett er denne boken en god påminnelse om at de vanlige verktøyene i verktøykassen, budsjetter og reguleringer, ofte ikke er nok.

Alisdair Nairn: Engines That Move Markets

Jeg ligger litt på etterskudd med bokomtaler her på bloggen. Dumt fordi noe av poenget med en blogg som dette er at det er et fint sted å dele tips om bøker det er verdt å lese. Årsaken er delvis at jeg er blitt mindre flink til å lese bøker utenom ferier, og faller for fristelsen til å heller lese kortere ting på internett. Men det skyldes i enda større grad at jeg ikke har vært så flink til å skrive om bøker jeg faktisk har lest. Og det siste er det enklere å gjøre noe med. 

Og da begynner jeg med en gang. Denne boken er skrevet av Alisdair Nairn og dens fulle tittel er "Engines that move markets - Technology investing from railroads to the internet and beyond". Forfatteren har sin bakgrunn i et skotsk investeringsfond og boken blir markedsført som en slags håndbok i teknologiinvesteringer. Men egentlig er det i enda større grad en bok om teknologihistorie og om sammenhengen mellom mange av teknologihistoriens største og viktigste innovasjoner de siste 200 årene og det de nye teknologiene utløste av kamp om investeringskapital, patentbeskyttelse, myndighetskonsesjoner, markedsposisjoner, forsøk på å skape monopoler - og om avkastning til aksjonærene.

Denne veien fra teknologiske gründervirksomhet og selskapsetableringer, via markedseufori og bobler som sprakk, til restrukturering, konsolidering og en mer moden og langt kjedeligere virkelighet, ser ut vil å ha mange fellestrekk på tvers av teknologier og tid. Det Alisdair Nairn også tilfører, i tillegg til historiefortellingen om oppfinnerne, gründerne, investorene og selskapene, er en innsikt i  dataene. Tidslinjer og markedsverdier som dokumenterer vekst og fall, og ofte en berg-og-dalbaneutvikling som gjerne hadde både noen store vinnere og mange tapere.

Jeg har lest denne boken to ganger, i litt ulike utgaver. Først etter at den kom ut i 2001 og tok fortellingen frem til rett etter dot.com-boblen, men også en gang til da jeg husket at jeg syntes boken var bra, men ikke fant den igjen, heller ikke på nettet noe sted, og lurte på om hadde drømt om en bra bok som ikke finnes. Men så i 2018 kom den ut i en oppdatert versjon med en ny slutt som har tatt historien videre til de nye internett-, telecom- og sosiale medieteknologiene som har kommet de siste par tiårene etter dot.com.

Boken begynner med kanalbygging for 200 år siden og kanalaksjer var noe av det hotteste man kunne eie. Så kom jernbanealderen med store investeringer i ny teknologi, som utkonkurrerte kanalene, men også skapte noen enda større bobler. Boken er også opptatt av at disse markedsfinansierte teknologinnovasjonene skjedde i en tid der investorbeskyttelse og innsideregler ikke var så utviklet som i dag, og mange mennesker ble lurt. Noe som også bidro til økt oppmerksomhet om behovet for å regulere mer for å skape nødvendig åpenhet, tillit og å beskytte markedet mot seg selv.

Så tar boken for seg telegrafi og telefoni, tjenester som i likhet med kanaler og jernbane også var i konkurranse med hverandre og der den ene etter hvert utkonkurrerte den andre, men der de som var først ute (kanaleiere, telegrafselskaper) ikke kunne eller ville se hva som var i ferd med å skje og så  i begynnelsen på de nye utfordrerne som produsenter av morsomme leketøy som aldri ville kunne lykkes i stor skala i den virkelige verden. 

For at glødelampen, som utkonkurrerte hvalolje- og gassbelysning, skulle inn i folks hjem måtte den ha sin nettverksteknologi, elektrisiteten. Og med den fulgte det også kamp om kontrollen over nettet, blant annet om man skulle stase på vekselstrøk eller likestrøm. Westinghouse mot Edison. 

Så går boken videre til jakten på olje, som hadde sine monopolutfordringer, blant annet ble Standard Oil oppløst av USAs myndigheter., forbrenningsmotoren og bilen, som inneholdt en knallhard kamp om patenter. En periode i mellomkrigstider var aksjer i radioselskaper det mest spennene man kunne eie. Og så kom de ulike bølgene i datarevolusjonen, først med maskinell databehandling på stormaskiner, transistorer og integrerte kretser som la grunnlaget for PC-revolusjonen, en fortelling som også er et godt eksempel på hvordan den mest lukrative delen i en ny og umoden næring forflyttes over tid, ofte fra integratorens dominans (datidens IMD) til spesialiserte nisjer der inngangsbarrierene kan lages  høyere, som software (Microsoft) og prosessorer (Intel).

Til slutt kommer den delen av boken som er ny i 2018-utgaven og som handler om internett og de teknologiinnovasjonene og medfølgende forretningsmodellinnovasjoner som stadig hyppigere kommer i ulike deler av det verdiøkosystemet.  Fra netteknologiselskapene som bygget ut det fysiske ip-nettet, via kampen mellom nettleserselskapene (Netscape, Explorer, Firefox) og søkemotorer og kataloger som Google og Yahoo, til MySpace og Facebook og de andre sosiale mediene. 

Teknologiinnovasjon vil helt garantert medføre nye markedsbobler, og de kan godt komme både hyppigere og blir større enn før. Forfatteren prøver i siste kapittel å oppsummere og gi noen refleksjoner over fellestrekk og lærdommer fra historien. Men som han også slår fast:

"It is not much of an exaggeration to say that the corporate history of technological change is as much a history of heroic failure as it is a history of triumph and success, While in retrospect the winners are usually clear, there is a huge amount of survivorship bias in the data. At the time, what investors are faced with is rarely anything like as sure a thing as subsequently appears. There is a thin line between success and failure, Knowing this does not make the task of the investor any easier, as genuine technological shifts - ones that transform social and economic behaviour - cannot be ignored. Whole industries or ways of doing business can be made redundant, when such shifts occur and companies which will not, or cannot, adapt are simply washed away."