Influencers in the wild

"- All the world is a stage", skrev William Shakespeare i skuespillet "As You Like It", og det har vel aldri vært så sant som nå i influencernes tidsalder. Det meste kan fungere som kulisse for å iscenesette noe, for eksempel seg selv.

Et morsomt nettsted som har tatt tak i dette fenomenet er instagramkontoen influenversinthewild og den tilknyttede facebookontoen Influencers in the wild. Der finner man korte videoklipp der noen filmer at influencere blir filmet,

Det er med andre ord en slags metakommentar der noen som er i ferd med å iscenesette seg selv, i ofte i mer eller mindre bisarre situasjoner, blir filmet. Det er ganske morsomt. Noen fordi det rett og slett er morsomt å se på at hvor fullstendig noen er helt i sin egen boble. Og noen fordi filmingen ikke går helt etter planen. Enkelte ganger går det virkelig ikke etter planen, men ender i knall og fall. Ofte fordi ideen var ganske dårlig i utgangspunktet.

Han som står bak denne instagramkontoen heter Tank Sinatra. Han har selvfølgelig ikke vært da det skjedde på alle stedene det er blitt filmet, men har gjort det mulig for alle å laste opp filmklipp via nettstedet influencersinthewild.com/. Og takk til Vegard Harm i VG-TV der jeg fant tipset om denne instagram-kontoen.

Erna.no

Erna.no

Erna Solberg har laget en ny nettside med videoer, blogg og litt annet som det kan være verdt å kikke på, enten man vil vite mer om Høyres politiske hovedsaker eller er nysgjerrig på hvem Erna egentlig er.

Nettadressen er erna.no, der hun har hatt en mer eller mindre aktiv blogg i mange år, men der det nå er kommet til masse nytt innhold og det oppdateres daglig, Utseendet på sidene har også fått en total makeover. Den er rett og slett blitt mye kulere. På hovedsiden ligger videoklipp fra Ernas møter med ulike mennesker og noen morsomme klipp fra bak kulissene i valgkampen som man ikke finner noe annet sted. Med hyppige oppdateringer og lett å dele i andre sosiale medier. Nettsiden har også en del som heter "Min historie" der Erna har hentet frem gamle bilder og forteller om sin familie, oppvekst, skolegang, Operasjon Dagsverk, samfunnsengasjement og hvorfor og hvordan hun kom inn i politikken. Den politiske bloggen er fortsatt der, under en egen fane, med Ernas innlegg om aktuelle politiske saker.

Det at statsministeren lager en ny personlig nettside gir jo også en anledning til å reflektere litt om nettsider og sosiale medier som kanal for politisk kommunikasjon, og tenke på hvor mye det har utviklet seg i løpet av noen få år. I dag er det jo så opplagt at politikere er tilstede i slike kanaler at vi nesten ikke tenker over det og vi undrer oss litt over de som ikke er der. Men det er interessant å huske hvor mye hype det var rundt politiske blogger og Facebook og Twitter bare for noen få år siden, da det var langt mindre vanlig, og hvor mye stillere det er nå når det er blitt et helt normalt verktøy.

Når jeg ser bakover i min egen blogg ser jeg at det særlig var inn mot stortingsvalgkampen i 2009 jeg blogget om politikk og sosiale medier. Da hadde Barack Obama vunnet presidentvalget i USA høsten 2008. Hans bruk av internett og sosiale medier i kampanjen fikk en del av æren for at han vant. Mange overdrev sosiale mediers betydning, men det var en viktig ny trend som smittet over til Norge og vi fikk også følelsen av at dette var noe som kunne bli avgjørende, i hvert fall på litt sikt.

I april 2009 blogget jeg om hvilke politikere som hadde egne blogger og fremhevet da KrF og SV som særlig aktive og jeg var litt skuffet over at Høyre, som hadde gjort "blåbloggere" til et begrep, hadde falt litt etter. Jeg var syntes det var synd at Torbjørn Røe Isaksen hadde sluttet å blogge (han begynte igjen før valget). Jeg mente Kristin Clemet kunne bli den perfekte politiske blogger og maste stadig på at hun måtte begynne (det lyktes jeg med). Heidi Nordby Lunde var for lengst en kjent blogger, men ennå ikke en kjent høyrepolitiker (hun har heldigvis både blitt politiker og fortsatt med blogg). Erna nevnte jeg ikke da, men jeg fikk beskjed i kommentarfeltet om at Erna faktisk hadde en blogg, riktignok litt dårlig vedlikeholdt, på erna.no.

Det har skjedd store endringer på de åtte årene som har gått. En endring er at jeg dengang fikk 38 kommentarer på bloggen til innlegget mitt om politikere med blogger. I dag ville jeg ha delt den samme bloggposten via Facebook og nesten alle kommentarene ville kommet der. Men antall lesere på bloggen min er likevel en god del høyere i dag enn det var i 2009. Og en av grunnene er nettopp at jeg deler på Facebook. Så bloggen er blitt viktigere enn noen gang, selv om jeg ikke lenger ser noen påstå at bloggene skal ta over etter "gamle" medier.

I 2009 var vi mer opptatt av Twitter enn vi er nå, selv om færre var på Twitter. Jeg blogget om hvor mange i de forskjellige partiene som var på Twitter, hvor mange meldinger de sendte og hvor mange følgere partienes kontoer hadde. Det tror jeg ikke noen teller lenger. Men delinger og likes og rekkevidde på Facebook, som jeg ikke tror jeg nevnte i 2009, er vi blitt stadig mer opptatt av, selv om kloke folk forteller at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom antall "likes" og hvor mange som faktisk ser det du legger ut.

Hva er det som har endret seg mest fra 2009, bortsett fra at vi tar sosiale medier for gitt og snakker mindre om dem? Den viktigste endringen tror jeg handler om at det er mye mindre tekst og mye mer video. Dette har både med båndbredde og smarttelefoner å gjøre. For åtte år siden var internett veldig tregt. YouTube fantes ikke i det hele tatt før i 2005. Og mobilt internett var ikke bare veldig langsomt, det var også ganske dyrt. I dag er videoinnhold det som vokser desidert raskest på alle medieplattformer, og vi bruker egen smarttelefonen både til å lage video, dele video og se på video. Ernas nye nettside ville ikke fungert i 2009, men jeg tenker at det er godt tilpasset de medievanene vi har fått og den type innhold vi liker å se i dag.

Færre smarttelefoner?

Da jeg våknet til NRK Dagsnytts morgensending mandag lurte jeg på om den teknologiske utviklingen enten hadde gått i revers eller om jeg virkelig var våken i det hele tatt. For det som ble presentert som en stor nyhet (fra 2:08 ute i sendingen) var at:

"Stadig fleire av oss kjøper telefonar av den gamle typen i staden for smarttelefonar. Det syner tall fra Elkjøp og Lefdal. Det kan væra bra for dei som er avhengige av mobiltelefonen, meiner psykolog".

Det siste poenget er litt rart. For selv om det skulle stemme at folk nå gir opp smarttelefonene sine og vender tilbake til ren taletelefoni, virker det nokså usannsynlig at det er de personene som er mest avhengige av å være på nett hele tiden som står i spissen for denne overgangen. Det er omtrent som å hevde at økt salg av Yatzy og Scrabble før påske bidrar til å redusere spillavhengighet. Det er kanskje en fin tanke, men den er litt vanskelig å tro på.

Men det mest interessante er selve hovedpoenget i nyheten om at det foregår en overgang i Norge fra smarttelefoner og tilbake til "dumme" telefoner. Det betyr i så fall at vi som første og eneste land i verden trosser den sterke trenden når det gjelder sterk vekst i antall smarttelefoner. Det ville i så fall også være helt nytt i Norge, for i 4. kvartal 2013 var andelen smartelefoner her i landet 82 prosent, opp fra 71 prosent i 4. kvartal 2012 og 57 prosent i 4. kvartal 2011. Hvis det selges flere enkle telefoner er nok en mer nærliggende forklaring at de fleste allerede har en smarttelefon og velger å kjøpe en ekstra telefon til å snakke i som de ikke behøver å lade like ofte.

Fordi nyheten om at smarttelefoner taper terreng er såpass interessant prøvde jeg å finne ut mer om saken i løpet av dagen ved å lete litt rundt på nettet. Men det pussige med denne nyheten i Dagsnytt  var at den var helt umulig å finne igjen i noen andre medier eller ved å gjør søk på internett for å å finne kilden. Ikke engang NRKs egne nettsider hadde noe fornuftig å si om denne ganske oppsiktsvekkende nyheten.

I hvert fall ikke før utpå ettermiddagen mandag. Da dukket det plutselig opp en nyhetssak om at en blogger har innsett at han bruker for mye tid på å fikle med smarttelefonen og for lite tid på å følge med på barna, og derfor har gått over til å bruke en gammeldags telefon i stedet. At denne bloggeren har sluttet å bruke smarttelefon var også en nyhet på NRKs nettsider i januar i år, da han også kunne fortelle at han har sluttet å lese nettaviser og begynt å lese papiraviser i stedet. Det kan sikkert ligge mye livsvisdom i et slikt veivalg, men å slå fast at det er blitt en trend at folk logger av nettet og bytter ut smarttelefonene sine med gammeldagse telefoner er så vidt jeg kan forstå basert på et litt tynt kunnskapsgrunnlag.

Dærnt's Corner - fire år

Morten Dæhlen er professor i informatikk og dekan ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Han blogger på "Dærnt's Corner", en av Norges mest interessante blogger. Den er bra fordi den både handler om interessante ting som skjer ved en av landets fremste forsknings- og utdanningsinstitusjoner og om naturvitenskap og teknologi mer generelt. Og noen ganger litt om hytteliv og andre mer personlige ting.

Og i dag når bloggen til Morten feirer fire år har han skrevet innlegget "Faser i en bloggers liv - 4 år i bloggsfæren", en leseverdig beskrivelse av de fire fasene i hans liv som blogger. De fire fasene hans begynner med "kan-jeg-klare-dette-fasen" som varer frem til første innlegg er publisert. Så kommer de delvis overlappende "finne-ut-hvordan-jeg-skulle-skrive-fasen" og "prøve-ut-forskjellige-ting-fasen", før han til slutt kommer til "det-er-helt-naturlig-å-blogge-fasen".

Jeg synes denne lille gjennomgangen av faser treffer godt i forhold til mine egne erfaringer som blogger også. Og tipsene om hvordan man må prøve seg litt fram når det gjelder form og innhold er verdt å lese for alle som lurer på om de skal prøve seg på dette. Dærnt's Corner er et godt eksempel på hvordan en blogg egner seg til å nå ut til viktige lesergrupper med saker, temaer og vinklinger man er opptatt av, som er interessante for mange å lese om, men som ikke helt passer inn i andre kanaler.

Godt nytt bloggår

Det har blitt 2014, noe som blant annet betyr at det nye Kommunal- og Moderniseringsdepartementet (KMD) er etablert. KMD har nye nettsider der man kan lese mer om hvilke ansvarsområder dette store nye departementet har:

"I tillegg til å samordne regjeringens moderniserings-politikk, har KMD ansvaret for områder som plan- og bygningsloven, boligpolitikk, nasjonal IKT-politikk og digitalisering, kommuneøkonomi, valg, personvern, forvaltningspolitikk, regional- og distriktspolitikk, statlig bygg- og eiendomspolitikk, statlig arbeidsgiverpolitikk og same- og minoritetspolitikk."

Nå er det ikke helt nytt at alle disse områdene er under en felles politisk ledelse. Det har de vært helt siden regjeringsskiftet i oktober, men det er likevel en viktig milepæl når de også formelt og administrativt er blitt samlet under et felles departement fra årsskiftet med felles staber, saksbehandlingssystemer, brevark og nettsider. Det gjør det enklere å jobbe på tvers av ulike sektorer og er en viktig forutsetning for å nå flere av målene i regjeringens politiske plattform.

2014 kommer til å bli et spennende år. Hovedansvaret for å gjennomføre to av de åtte satsingsområdene i Sundvoldenplattformen til H/FrP-regjeringen ligger i KMD. Det ene er målet om en mer effektiv og moderne forvaltning som forenkler hverdagen for innbyggere og næringsliv. Det handler blant annet om bedre ledelse og om å frigjøre tid for de ansatte slik at de kan bruke den på de oppgavene som er viktigst. Det andre er å gjennomføre en kommunereform som styrker lokaldemokratiet og sørger for at kommunene er kompetansemessig og organisatorisk rustet til å levere fremtidens velferdstjenester.

Da jeg ble utnevnt til statssekretær i oktober skrev jeg at jeg håpet at jeg ville kunne fortsette bloggingen, men at jeg var litt usikker på hvor lett det ville bli rent praktisk og tidsmessig. Det har vist seg å gå ganske bra, selv om det ble litt mindre aktivitet på slutten av året. De siste tre månedene i 2013 ble det 50 innlegg, mot 60 innlegg i 2012. Men jeg er veldig fornøyd med at totalen for hele 2013 ble 241 innlegg, mot 238 innlegg i 2012 og 252 i 2011. 

Jeg tror bloggen kan være en ganske nyttig kanal fremover, både når vi skal forklare forslag til ny politikk, når vi gjennomfører ting og når vi ser effektene av ulike endringer. Bloggen gir mulighet til å begrunne, reflektere og diskutere politikk på litt andre måter enn når man holder et foredrag eller skriver en kronikk. Jeg bruker ofte bloggen til å omtale ulike nyheter, analyser, statistikk og rapporter laget av andre, og gjerne reflektere over hva det betyr. Det gir en mulighet til å omtale andre saker og utviklingstrekk enn de jeg jobber direkte med selv, gjerne ting utenfor Norge også, men som også kan være er en viktig rammebetingelse som begrunner behovet for endret politikk i Norge. Jeg håper derfor at 2014 kan bli et riktig godt nytt år, også her på bloggen.

Blogginnlegg nr. 1000

Chaffeys blogg i august 2008

Dette innlegget er nr 1000 på denne bloggen siden oppstarten i august 2008. Det er i hvert fall det statistikkverktøyet som er innebygget i bloggen forteller meg, og da er det sikkert riktig. Den forteller også at det har vært totalt 347 008 sidevisninger siden starten for fire år siden, 14 347 i løpet av siste måned. En slik milepæl er jo også en god anledning til å foreta et lite tilbakeblikk.

Da jeg begynte å blogge var det mange profilerte norske bloggere som allerede hadde holdt på i flere år, blant annet Vampus, Eirik Newth, Torbjørn Røe Isaksen og Espen Andersen, folk det var lett å la seg inspirere av. På den tiden plaget jeg mine medarbeidere i Abelia med eposter om ting jeg var opptatt av, gjerne med lenker til nettsteder, blogger, YouTube og andre ting jeg hadde funnet på internett.

Og jeg hadde naturligvis lenge tenkt tanken om at en blogg ville være en mye smartere måte å bringe egne og andres tanker videre, og nå ut til mange flere, men jeg måtte dyttes litt for å komme i gang. En av de som dyttet mest var Grete Faremo, i dag justisminister, men i 2008 styreleder i Abelia. En annen som maste om blogg var Hilde Wibe, Abelias kommunikasonssjef, og en av flere i Abelia som allerede var blogger før jeg kom i gang. En annen inspirasjonskilde var Kyrre Lekve som begynte å blogge da han jobbet i Abelia i 2007, tok et års pause da han ble statssekretær, men har kommet sterkt tilbake på Lekves Lettelser senere. I det første innlegget på denne bloggen, 30. august 2008, skrev jeg i en slags forsiktig programerklæring at:

"Ambisjonen er for det første å skrive litt om saker som opptar meg. Både dagsaktuelle hendelser og mer overordnede samfunnsmessige forhold. Som globalisering, innovasjon, teknologi, eldrebølge, migrasjon, næringsliv, politikk og fotball. For det andre gir dette formatet mulighet til å dele nettlenker og annen informasjon jeg tror kan være nyttig for andre. Enten det er arrangementer og kurs, ting vi gjør og mener i Abelia, andre blogger eller spennende artikler, podcasts og foredrag på andre nettsteder."

Slik har det vel i stor grad også blitt. Den første helgen som blogger i august 2008 skrev jeg tre saker til, en om  et foredrag på TED, en om Sarah Palins inntreden i valgkampen i USA og en om Clayton Christensens tanker om disruptiv innovasjon i helsesektoren. Temaer jeg har kommet tilbake til flere ganger. Og to uker etter at jeg ble blogger, den 15. september 2008, kom den spektakulære konkursen i Lehman Brothers og hele finanskrisen i USA. Det ble derfor aldri noe problem å finne aktuelle saker å skrive om i starten, og det har i grunnen aldri vært noe problem senere heller. Det kan noen ganger være krevende å ha nok tid til å skrive lengre ting, men det er ikke spesielt vanskelig å finne noe å skrive om.

Er det verdt tiden det tar å være blogger? Det tar jo tross alt litt tid å skrive omkring 20 innlegg i måneden. Mitt svar på det er et entydig ja. I min rolle som leder av en interesseorganisasjon i næringslivet gir bloggen en unik mulighet til å   formulere tanker og meninger, og kommentere dagsaktuelle saker. Når man i tillegg har beveget seg litt politisk, og jeg opplever av og til at enkelte påstår at jeg mener litt andre ting enn jeg faktisk gjør, er bloggen en utmerket måte å selv ta regi over sine egne meninger og holdninger.

Mest lest gjennom tidende på bloggen min er innleggene "Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?", "Trenger vi en (rosa)bloggplakat?", og "McKinsey om sosiale medier i bedrifter". Det kan være litt tilfeldigheter som avgjør om et innlegg blir lest av veldig mange, blant annet hjelper det på trafikken om innlegg blir lenket til fra VG, Twitter eller andre blogger med høy trafikk. Men det er ikke tilfeldig at temaene i disse innleggene topper listen. Innlegg om aktuelle politiske saker, om viktige trender og innlegg om sosiale medier har gjerne hatt bra lesertall.

Jeg vil skrive om både politikk og sosiale medier fremover også, men jeg synes det er et poeng å være ganske bred når det gjelder valg av temaer. Jeg vil helt sikkert skrive flere innlegg om teknologi, forskning, ledelse, fotball, gode bøker, spennende foredrag og møter med innovative bedrifter i hele Norge også. Jeg har prøvd å se tilbake og finne ut om form og innhold har endret seg mye siden oppstarten for fire år siden. Det har nok vært noen justeringer, men først og fremst tror jeg det er en form for kontinuitet i forhold til at jeg skriver om ting jeg interesserer meg for og mener noe om. Og saker der jeg har lest eller hørt synspunkter og analyser fra folk som jeg tror både jeg og andre kan lære noe av..

Internett møter straffeloven av 1902

Bloggeren Eivind Berge har oppfordret til drap på politifolk, men Høyesterett har forkastet anken fra påtalemyndigheten om at han skal fengsles for dette. Grunnen er at Berges ytringer, som Høyesterett sier er klart straffverdige, ikke er fremsatt i trykt form, men i en blogg på internett. I følge flertallet i Høyesterett (to stemmer mot en) er ikke ytringer fremsatt på en blogg offentlige i lovens forstand.

Høyesteretts kjennelse er, både språklig og innholdsmessig, en slags tidsreise bakover i tiden og er vel verdt å lese. De er opptatt av at ytringsfriheten er grunnlovsfestet og må stå sterkt, og at enhver innskrenking av ytringsfriheten krever en helt klar lovhjemmel. Noen slik lovhjemmel som kan ramme ytringer fremsatt i blogger er ikke Høyesterett i stand til  å finne i Straffeloven av 1902. Hadde Eivind Berge derimot hengt opp innlegget sitt på en oppslagstavle i nærbutikken eller delt den ut i noen postkasser ville han risikert en streng straff.

Jeg mener det er bra at Høyesterett stiller strenge krav til klar lovhjemmel når det gjelder innskrenking av ytringsfriheten, men i denne dommen synes jeg det er litt vanskelig å henge med på argumentasjonen deres. Utgangspunktet for vurderingen er § 140 i straffeloven som forbyr offentlige oppfordringer til straffbare handlinger. Hva som i denne sammenhengen er en "offentlig handling" reguleres av § 7-2 i straffeloven, som fastslår at:

"En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift eller i Overvær af et større Antal Personer eller under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende."

Høyesterett mener, uten noen større drøfting så vidt jeg kan se, at en blogg ikke faller inn under definisjonen av en handling som  "let kunde iagttages fra et offentligt Sted". Da gjenstår bestemmelsen om utgivelse av tykt skrift, som er definert slik i § 10 i straffeloven:

"Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade. Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentligt Sted."

Flertallet i Høyesterett mener at en blogg faller langt utenfor denne definisjonen i straffeloven fordi bloggen er elektronisk og ikke er trykket ved et trykkeri eller fremstilt "paa annen kemisk eller mekanisk maade."  Mindretallet er uenig i akkurat dette og mener at en blogg godt kan sies å være skrevet og distribuert på "mekanisk måte". Og at det sentrale her er mangfoldiggjøringen og ikke fremstillingsmåten. Men det er flertallet som bestemmer og flertallet ender opp med en konklusjon som medfører at et kopiert oppslag på en oppslagstavle på butikken som oppfordrer til lovbrudd og blir lest av en håndfull personer, er offentlig og dermed straffbart, mens et blogginnlegg med samme ordlyd som når hundretusener av personer ikke er offentlig og dermed ikke straffbart. Konklusjonen oppsummeres slik:

"Slik flertallet ser det, omfatter siktelsen handlinger som klart er straffverdige. Formålsbetraktninger tilsier at ytringer på internett likestilles med dem som fremsettes i trykt skrift, og det kan ikke være tvilsomt at lovgiver ønsker å ramme slike forhold. Straffbarheten må imidlertid følge av loven. Forholdet i siktelsen omfattes ikke av ordlyden i straffeloven § 140 jf. §§ 7 nr. 2 og 10, og lovgiver har i andre sammenhenger lagt til grunn at formidling på internett faller utenfor definisjonen av trykt skrift"

Nå er det uansett ikke Høyesterett som er hovedproblemet i denne saken, men straffeloven av 22. mai 1902 som er svært lite tilpasset dagens virkelighet. Det er lovgivernes jobb å modernisere lovverket, det kan ikke Høyesterett gjøre på deres vegne. Nå har faktisk lovgiverne gjort akkurat dette for flere år siden. Det ble vedtatt en ny straffelov i 2005 som er modernisert slik at den inneholder teknologinøytrale bestemmelser på dette området, bestemmelser som også ville ramme bloggere som oppfordrer til drap på politifolk.

Men paradoksalt nok kan ikke en ny straffelov som erkjenner eksistensen av internett tre i kraft fordi politiet har et datasystem som ikke tåler endringer i straffeloven. Tidligst i 2014, ni år etter at Stortinget vedtok ny straffelov og snart 20 år etter at internett ble allment tilgjengelig, vil vi ha en lov som er oppdatert. I mellomtiden må vi leve med en lovbestemmelser som ikke erkjenner eksistensen av internett. Vi får håpe at det ikke blir ytterligere forsinkelser, men med de problemene politiet har med sine datasystemer for tiden er det vanskelig å være veldig optimistisk.

En ny (og litt annerledes) ledelsesblogg

Anita Krohn Traaseths blogg

Jeg tror ledere gjør lurt i å bruke sosiale medier til å fortelle om hva de gjør og hva de står for, med egne ord. En blogg er den plattformen som er best egnet til dette, fordi bloggen muliggjør mer sammenhengende fortellinger og resonnementer enn det man får til med Twitter eller Facebook. Dessuten er en blogg godt egnet til kommentarer og dialog, gjerne i samspill med Twitter og Facebook.

Jeg har tidligere omtalt noen lederblogger som jeg synes lykkes med hensikten, for eksempel Terje Venold, konsernsjefen i Veidekke, som skriver "Terjes Tanker".  Abelia inviterte Terje Venold som innleder på et seminar om sosiale medier for et par år siden der han sa at den viktigste delen av jobben som konsernsjef i Veidekke er å bygge bedriftskultur. Det er det han bruker mest tid på som leder og det er denne delen av lederjobben bloggen bidrar til å forbedre, blant annet fordi han når direkte ut til massevis av ansatte som han ikke treffer ellers. Jeg tipper at det også gir et konkurransefortrinn når man skal rekruttere nye medarbeidere å ha en leder som gir uttrykk for sine verdier og prioriteringer i en blogg.

Andre eksempler på gode, men veldig forskjellige, lederblogger jeg ofte leser er Rektors blogg ved Universitetet i Oslo, Stormbergbloggen til Steinar J. Olsen som handler om både ledelse, samfunnsansvar og friluftsliv, Terje Wold som blogger om det å lede en liten bedrift med vekstambisjoner og Kristin Clemets blogg, som i tillegg til å omtale aktuelle politiske saker ofte også handler om politisk ansvar og ledelse.

I løpet av de siste dagene har det kommet til en ny lederblogg som etablerer et behagelig høyt forventningsnivå når det gjelder fortsettelsen. Det er toppsjefen i IT-bedrfiten HP Norge, Anita Krohn Traaseth, som har blitt blogger. Bloggen heter "Tinteguri" (hvorfor hun kaller en blogg Tinteguri kan man lese om her). Anita er en flink dame med ledererfaring fra store bedrifter som IBM, Oracle og DNV som også har vært administrerende direktør i et par mindre norske bedrifter. Hun har forholdsvis nylig blitt toppsjef i HP Norge og vil skrive en blogg som "...handler om ledelse av livet - ikke bare jobben."

Dette er nok den mest åpne og personlige topplederbloggen jeg har sett, den viser for eksempel fram både familien og den første jobbsøknaden. Det er en form som ikke passer for alle, og at den kan kreve en viss balansegang er Anita Krohn Traaseth også opptatt av selv:

"Jeg vil utfordre den noe etablerte og konservative lederkulturen vi har i IT bransjen – vi er skomakerens barn – vi må tørre, vi må mestre ny teknologi, og åpne opp for andre bransjer – det er jo bransjens DNA. Det har vært noen innspill på Twitter om at det er lurt å fokusere mest på lederdelen, mindre på de ”rosa” sidene. Jeg har fått like mange tilbakemeldinger på Twitter, Facebook og mail om det motsatte, at jeg må fokusere på hele profilen, vise mennesket på godt og vondt, profesjonell & privat – ellers har det ingen verdi, men ender opp som “just another blog about business & leadership”. Jeg har valgt å fokusere på hele profilen."

Jeg synes det er bra at en leder på dette nivået vil dele noen personlige erfaringer - både positive og negative - og gjennom dette vil motivere andre til å tørre å ta lederansvar. Det blir spennende å følge med på fortsettelsen.

Paul Krugman anbefaler Katzenjammer

Krugman om Katzenjammer

Jeg så nettopp på bloggen til økonomiprofessor, nobelprisvinner og New York Times-blogger Paul Krugman at han anbefaler sine lesere å høre på den norske gruppen Katzenjammer. En kort, men varm anbefaling. Han har til og med lagt inn en video fra YouTube i posten sin der de spiller Demon Kitty Rag live.

Paul Krugman er i følge biografien som ligger hos New York Times professor i Economics and International Affairs ved Princeton University. Han har mye på hjertet på bloggen sin, særlig om krevende politiske og økonomifaglige spørsmål, og ofte med veldig tydelige egne meninger. Han har mange lesere, men neppe mange som er så orientert om hva som rører seg innen norsk musikk. Derfor blir det jo interessant å se om en slik omtale her en effekt for et band i lille Norge.

Krugmans anbefaling er en anbefaling det lett å slutte seg til. Jeg ble veldig imponert av Katzenjammer da jeg så dem spille for NHOs årskonferanse i 2011 (og har blogget om det her). Og dette er et godt eksempel på at sosiale medier kan skape, noen ganger litt tilfeldig, noen helt nye distribusjonskanaler enn de man pleier å bruke. I dette tilfellet var det en kommentator på bloggen som kom med tipset som gjorde at Krugman skrev om Katzenjammer på bloggen sin og når ut til veldig mange lesere.

Mediehusenes satsing på blogger

Monday Note

En av de beste internasjonale bloggene om gamle og nye medier heter Monday note - media, tech and business models. Den har jevnlig gode analyser og interessante fakta om både de tradisjonelle medienes strategier på digitale plattformer og om utviklingen i bruk av nye sosiale medier, som Twitter, Facebook og blogging.

For noen dager siden skrev de en svært interessant sak om de store mediehusens bloggsatsinger. Nå ser vi ikke så mye til dette fenomenet i norske medier, nettavisenes satsinger på å utvikle gode blogger som en del av produktspekteret har i beste fall vært nokså halvhjertet. I USA og England er derimot bildet svært annerledes. Nettaviser som New York Times, Washington Post, The Guardian og Financial Times er vertskap for en del veldig interessante blogger om ulike temaer.

Monday Note reflekterer over hvilken profil en vellykket mediehusblogg bør ha for å lykkes. De er inne på at en slik blogg bør ha en særegen og tydelig stemme som er lett gjenkjennelig og gjerne litt kontroversiell. Ikke alle kan være Paul Krugman, som så vidt jeg kan se har han skrevet hele 62 blogginnlegg i New York Times bare hittil i februar, og også ordner alle grafer og bilder selv. Men han er definitivt en god rollemodell for hvordan en blogger kan ha en solid personlig plattform er en er både en faglig sterk og omdiskutert, og samtidig inngå i profilen til et stor mediehus som fast blogger.

En slik mediehusblogg kan i følge Monday Note godt være spesialisert, ja til og med ganske nerdete. Mens den vanlige journalistikken blir skrevet av generalister som må sette seg inn i og anvende sine journalistiske metoder på stadig nye temaer, kan bloggerne gjerne ha et spesialistperspektiv der de er på innsiden av problemstillingen. enten de skiver om juss, finans, helse eller militære spørsmål. Monday Note minner også om at utenrikskorrespondenter ofte var de første som begynte å blogge i avisenes nettutgaver fordi bloggformatet egner seg godt til deres behov for å kombinere fortellinger og analyser, enten de dekker en valgkamp, en krig eller ønsker å beskrive et bortgjemt og spesielt sted.

Hvilke medier er det så som satser tungt på blogger og har fått dette til å fungere? Monday Note nevner flere som er svært ambisiøse. New York Times har for eksempel hele 68 blogger som er listet her og som dekker et bredt spekter av temaer. Engelske The Guardian har 61 ulike blogger, der noen uavhengige som Monday Note også inngår, men også nerdete blogger som den meget leseverdige data- og statistikkbloggen Datablog. Aller høyest i antall blogger er Washington Post med hele 102. Wall Steet Journal holder seg med 54 blogger. Man burde sikkert også nevnt The Times her, de hadde tidligere noen meget gode blogger, men etter at de forsvant bak en tett betalingsmur, finner man dem ikke uten å bli abonnent.

Er de avisene som har flest bloggere i sving som klarer dette best? Ikke nødvendigvis skriver Monday Note, for flere av de lange listene over bloggere noen av avisene viser frem inneholder navn som er lite produktive. Det er viktigere å ha en aktiv kjerne av gode blogger om spennende temaer enn å ha flest mulig blogger. The Economist med sine 23 blogger er blant de aller beste fordi de har så kunnskapsrike og distinkte skribenter. Det samme gjelder Financial Times som bare har 14 blogger knyttet til seg., med inkluderer blant annet Martin Wolfs økonomiblogg og Gideon Rachmand blogg om internasjonal politikk.

Blogger blir ofte fremstilt som et alternativ til og en trussel mot den tradisjonelle mediemodellen. Disse eksemplene viser at dette slett ikke behøver å være tilfelle. Det å tilby tilgang til gode og  innsiktsfulle blogger har blitt en helt sentral del av de tradisjonelle mediehusenes digitale strategier.

Stjernene innen akademisk blogging

New York Times har en interessant liten artikkel om noen av USAs største superstjerner innen akademisk blogging. Det vil si professorer som deler av sin faglige kunnskap gjennom en blogg, og også bruker av fagkompetansen når de deltar i samfunnsdebatten via innlegg på bloggen.

Man trenger jo strengt tatt ikke kunne noen ting for å skrive en blogg, og en trenger ikke lete lenge for å finne eksempler på det. Nettopp derfor er det så viktig å finne innlegg fra folk som faktisk har kunnskap, klarer å formulere seg godt og evner å anvende kunnskapen på relevante og aktuelle problemstillinger. Det er bra for demokratiet og bra for samfunnsdebatten at akademisk kunnskap formidles via sosiale medier.

Dessuten er det bra for universitetene å ha noen superstjerner. Nå er det flere måter å få stjernestatus, man kan for eksempel vinne Nobelpriser eller bokpriser, være med i TV-debatter eller ha hatt en ministerpost, men en blogg med titusenvis av lesere er også en sikker måte å styrke stjernestatusen til professoren og omdømmet til universitetet. New York Times skriver:

"College campuses have always had their boldface names: professors who’ve logged time in a White House cabinet, opined on “PBS NewsHour” or written Pulitzer Prize-winning best sellers. To this venerated lot we can add the academic blogger. A remarkable variety of scholars have achieved blogosphere fame, particularly those devoted to subjects related to the public sphere — politics, economics, legal affairs."

I følge New York Times er det juristene som er mest synlige blant de professorale superbloggerne, men så vidt jeg kan se på listen som trekkes frem er det også en del økonomer. New York Times trekker blant annet frem jusprofessorene Ann Althouse fra University of Wisconsin, Eugene Volokh fra UCLA og Glenn Reynolds fra University of Tennessee, som har blogget helt siden 2001 og vært et forbilde for mange andre. Økonomiprofessorene som nevnes i artikkelen er professor Greg Mankiw fra Harvard og fellesbloggen til Gary Becker og Richard Posner (økonom og jurist) fra University of Chicago. De kunne også godt ha nevnt bloggen til Paul Krugman ved Princeton University, han blogger for New York Times og er en av verdens mest leste bloggere.

Hva så med norske akademiske bloggere? Det er naturligvis ingen på amerikansk superstjernenivå, men det er noen som prøver seg. På forskning.no er det en felles blogg der rundt 50 personer bidrar mer eller mindre regelmessig, men å påstå at flertallet som skriver der er professorer ville være å overdrive. Men det finnes noen professorer i Norge som skriver gode akademiske blogger i Norge også. For eksempel informatikkprofessorene Morten Dæhlen og Sverre Holm, og jusprofessor Olav Torvund ved Universitetet i Oslo som alle er ganske aktive.

Handelshøyskolen BI har en nettside med oversikt over sine bloggere. Dette samme har NTNU. Og jeg har tidligere beskrevet bloggene NHH nylig har lansert i forbindelse med sine forskingsprogrammer der det er flere professorer som bidrar. Men man kan vel trygt slå fast at det er god plass til flere akademiske stemmer. Både universitetene og forskningsinstituttene er fortsatt svakt representert i sosiale medier sammenlignet med mange andre i samfunnet.

Trenger vi en (rosa)bloggplakat?

 Jeg skrev for noen dager siden om Ida Jacksons bok om sosiale medier der hun blant annet tar opp problemet med skjult reklame og sponsing i de såkalte rosabloggene, eller "reklameblogger" som man kanskje burde begynne å kalle noen av dem. Informasjonssjef i Cappelen Damm, Ingunn Lindborg, skal ha stor ros for å fortelle helt konkret og dagsaktuelt om problemet med bloggere som ikke forteller sine lesere at de tar betalt for å skrive positivt om bestemte produkter.

Dette har fått noen ikke helt tilfeldige aktører til å ta opp igjen ideen om at bloggere burde rydde opp i sitt forhold til etikk, lover og regler ved å innføre en bloggplakat, på samme måte som pressen har en redaktørplakat, en vær varsom-plakat og en tekstreklameplakat. Det er jo en besnærende tanke at man gjennom et frivillig etisk regelverk kan slå flere fluer i et smekk: Rosabloggerne kan få et gratis lynkurs i markedsføringslov og skattelov, andre bloggere får vist frem at de holder en høy etisk standard og leverandørene av bloggplattformer kan skryte av at de anbefaler kundene sine å holde seg innenfor loven.

Jeg tror ikke det er noen farbar vei å utvikle en felles bloggplakat, noe flere profilerte bloggere som Vampus, Liberaleren, Jan Omdahl, Heidi Helene Sveen, Rune Gulbrandsøy og Olav Torvund har vært inne på når samme ide har vært lansert tidligere. Det er særlig tre grunner til dette:

Første grunn er at en slik plakat er helt unødvendig dersom problemet er at noen ikke følger norsk lov og det finnes reklame på bloggen som er i strid med markedsføringsloven. Eller at de bryter skatteloven. Du lager ikke et etisk regelverk når noen bryter loven, du sørger for å reagere mot lovbruddet slik at det opphører. Folk har selv et ansvar for å sette seg inn i hva som er ulovlig, spesielt når man driver næringsvirksomhet. Og for ordens skyld er første setning i markedsføringslovens paragraf 3 kort og klar:

"Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring." 

Så er det naturligvis et interessant spørsmål hvem som har ansvaret dersom loven brytes. Er det annonsøren eller er det mediet? Dette har Olav Torvund noen nyttige refleksjoner om på sin blogg. Og konklusjonen hans er at det i hvert fall er slik at den næringsdrivende annonsøren må holdes ansvarlig hvis loven ikke følges, mens det er noe mer uklart i hvor stor grad en hobbyblogger som ikke lever av inntektene bryter loven. Lever man av inntektene er det for øvrig også slik at man må innrapportere inntekter og betale skatt slik som alle andre gjør, noe som også har vært gjenstand for en viss debatt blant rosabloggerne. Men siden det ikke er frivillig om man skal betale skatt, kan man ikke regulere det gjennom en frivillig bloggplakat.

Andre grunn er at redaksjonelle medier og blogger er ulike. Retningslinjer som egner seg for redaksjonelle medier passer ikke for blogger. Man kan selvfølgelig drive med journalistikk på en blogg også, men det er helt opp til hver enkelt blogger hva slags kvalitetetskrav man skal ha. Redaksjonelle medier kan ikke velge, de er helt avhengige av publikums tillit og må være tydelige på hva de er og hva de ikke er. Derfor har de redaktørplakat, tekstreklameplakat og vær varsom-plakat. De har også domstolslignende organer som behandler saker som gjelder brudd på regelverket i plakatene etter forutsigbare regler som sikrer en rettferdig behandling for både mediet og den som klager. Dette er mulig fordi medie-Norge har sluttet opp om denne måten å ta opp påstander om regelbrudd, og reagere mot dem. Alle vet hvem regelverket gjelder, det er tross alt et begrenset antall medievirksomheter som omfattes av plakatene. Man vet at de som blir dømt vil akseptere utfallet og rette seg inn etter det, for omkostningene i form av tapt tillit ved å stille seg utenfor mediefellesskapet i slike saker ville være ødeleggende.

Tredje grunn er at blogger ikke har noe tilsvarende felles bare fordi de er blogger. Bloggere har helt ulike målsettinger  og man kan vanskelig ha felles retningslinjer for hva som er rett og galt. Noen bloggere har som hovedmål å drive med reklame for ulike produkter i teksten, og ingenting er til hinder for det hvis man holder seg innenfor loven og forteller leserne at man får betalt. Andre bloggere setter sin ære i at bloggen er totalt fri for reklame. Noen blogger er forfattet av folk med høye ambisjoner om å drive uavhengig og maktkritisk journalistikk. Andre er skrevet av folk som har ledende stillinger i bedrifter eller politiske partier og bruker bloggen til å drive salg og bygge omdømme. Man kan umulig ha samme retningslinjer for så forskjellige produkter. Vampus har helt rett når hun skriver på bloggen sin at:

"En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (...) Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende."

Derfor er det ikke mulig å lage felles retningslinjer for noe bare fordi du leser det på en pc eller fordi det er i en blogg, like lite som du kan ha felles retningslinjer for aviser og telefonkataloger. Kanskje er det slik at rosabloggenes/reklamebloggenes leverandører av publiseringsverktøy trenger noen etiske retningslinjer for sin egen del, for å rydde litt i hva de selv mener er greit og ugreit av synlige og usynlige kommersielle bindinger. Jeg pleier å anbefale alle virksomheter å gå noen runder med seg selv og utforske om det er etisk problematiske sider ved relasjoner og kommersielle bindinger man er inne i. Det kan være en nyttig øvelse. NHO har for øvrig en god veileder, som heter over streken, som beskriver hvordan man kan ta en slik etikkdiskusjon i en virksomhet. Men da er det viktig at man er opptatt av hva man selv skal gjøre, ikke av å flytte ansvaret over på alle andre

Ledere i sosiale medier - hva er strategien?

Kilde: HBR

Novemberutgaven av Harvard Business Review har en veldig bra artikkel av professor Soumitra Dutta om lederes personal branding gjennom bruk av sosiale medier, og behovet for å ha avklarte strategier for budskap og målgrupper for å få dette til. Dessverre er hele artikkelen bare tilgjengelig for oss som abonnerer (noe som kan anbefales), men via denne lenken kan man i hvert fall finne de første avsnittene.

Soumitra Dutta stiller spørsmål ved hvorfor ledere i det hele tatt skal bry seg om å være i sosiale medier, og svarer slik på spørsmålet:

"Today’s leaders must embrace social media for three reasons. First, they provide a low-cost platform on which to build your personal brand, communicating who you are both within and outside your company. Second, they allow you to engage rapidly and simultaneously with peers, employees, customers, and the broader public, especially younger generations, in the same transparent and direct way they expect from everyone in their lives. Third, they give you an opportunity to learn from instant information and unvarnished feedback. Active participation in social media can be a powerful tool—the difference between leading effectively and ineffectively, and between advancing and faltering in the pursuit of your goals."

Han reflekterer også over hvilke plattformer man kan bruke og hvilke mål man skal ha, med utgangspunkt i to dimensjoner: Om du vil være personlig eller profesjonell i formen, og om nettverket du skriver for er offentlig eller lukket. Blogg, Twitter og Youtube vil for eksempel være best egnet hvis du er relativt personlig og kommuniserer offentlig. I mer private og lukkede nettverk kan andre verktøy være bedre egnet.

Dutta nevner også en del eksempler på toppledere som har utnyttet sosiale medier til personlig branding. Det er fortsatt forholdsvis få toppledere i store bedrifter som blogger eller tvitrer, men noen av de som gjør det har fått til ganske mye. Et eksempel er Tom Dickson i den lille blederprodusenten Blendtech som har laget YouTube-filmene Will it Blend? der sjefen selv prøver ut hva som passer i maskinen. Filmen der en iPhone blir til pulver er sett av over ni millioner mennesker. Ander høyprofilerte ledere med tung bruk av sosiale medier til egen merkevarebygging er Robert Scoble (med bloggen Scobleizer) i Rackspace, tidligere i Microsoft. Og Padmasree Warrior, CTO i Cisco, som har hele 1,4 millioner følgere på Twitter.

Artikkelen drøfter også noen risikoområder når det gjelder bruk av sosiale medier, som Dutta grupperer i tre kategorier. For det første hvem du vil kommunisere med. Med mer flytende grenser mellom arenaer for det private og det profesjonelle, slik også Marit K. Slotnes reflekterer om i Morgenbladet fredag, kan det være vanskelig å trekke grensene. Men Soumitra Dutta er ikke enig i at det å ikke delta er noe godt alternativ, for hvis du er leder foregår diskusjonen om deg og produktene dine på nettet uavhengig av om du er der selv eller ikke. Det andre spørsmålet er hva du skal kommunisere om. Hva er temaene? Hva er innenfor og hva er utenfor det man kan mene noe om? Tredje risikoområde er momentum. Hvordan sikrer du en ressurseffektiv bruk av sosiale medier som ikke sløser med din egen og andres tid? Hvordan måler man nytten? Arikkelen har noen tips om hvordan man kan følge med på og måle noen resultater.

Soumitra Dutta har for øvrig også skrev bok om sosiale medier. Den heter Throwing Sheep in the Boardroom. Jeg hadde også gleden av å være møteleder da Soumitra Dutta var første innleder på ISOs åpne dag om IT@Work under ISOs generalforsamling i Oslo tidligere i høst. Foredraget ble filmet og er lagt ut på denne nettsiden sammen med en del andre utmerkede foredrag og diskusjoner om betydningen av IT på ulike områder.

Sosiale medier fra innsiden

Ida Jackson, på nettet også kjent som bloggeren Virrvarr, har skrevet en ny bok om sosiale medier (Aschehoug, 250 sider, kr 349, bare papirversjon). I en tid der konsulenter står i kø for å selge råd til bedrifter og departementer om hvordan de skal unngå å stå igjen på perrongen når sosiale medie-toget går, men ingen helt vet hvem som er eksperter, er det spennende når en av de beste bloggerne i landet deler sine erfaringer og gjør et forsøk på å fortelle oss hva det hele egentlig handler om.

Jeg har aldri møtt Ida på ordentlig, men synes vel jeg kjenner henne litt etter at vi har diskutert saker på hverandres blogger noen ganger og hatt litt kontakt på Facebook. Hun er kanskje den i Norge som utnytter bloggformatet aller best, og har derfor en stor og lojal  leserskare som hun pleier og kommuniserer med hele tiden. Og fryktelig mye kommentarer i kommentarfeltet, noen ganger kan et enkelt innlegg ha over hundre kommentarer. I forhold til min blogg er den langt mer litterær i stilen, den er personlig og til dels ganske privat. Hun har skrevet gripende godt om egenopplevd mobbing , skrevet en anmeldelse av et psykiatrisk sykehus og gir støtte til vitenskapen ved å gå til jevnlige frontalangrep mot tilhengere av kvakksalveri.

Et 23 år gammelt litterært multitalent av dette kaliberet måtte vel blitt forfatter eller journalist for inntil noen få år siden. Men Ida Jackson lever av å være i sosiale medier. Ikke som direkte inntektskilde , men ved at bloggingen indirekte skaffer skrive-, foredrags- og konsulentoppdrag. Hun beskriver innledningsvis i boken hverdagen sin slik:

"Jeg skrur på datamaskinen om morgenen. 500 uleste eposter. 80 nye kommentarer på bloggen. 350 henvendelser på Twitter siden i går. Facebook har jeg mistet oversikten over. Jeg tok et skjermskudd da meldingsboksen rundet 666 uleste meldinger. Det er dette jeg bruker fritiden min på. Dette er livet mitt."

Er så dette en bok det er verdt å lese? Jeg synes absolutt det. Det er naturligvis en engasjert bok skrevet av en entusiast, med masse konkrete eksempler, men det er også en reflektert og selvkritisk bok som tar opp noen av de mer utfordrende problemstillingene man kan utsettes for i sosiale medier. Den fungerer som en innføring og historisk oversikt over utviklingen i Norge, men den fungerer nok aller best for folk som allerede er aktive og kanskje har planer om å gjøre enda mer. Særlig aktive bloggere og folk med en blogger i magen vil ha glede av å lese de litt dypere refleksjonene om hvordan ting virker på nettet. Her er både lister med tips til ting man kan blogge om hvis man mangler ideer, og refleksjoner over hva som egentlig ligger bak når ting går galt

Et par av de aller mest interessante kapitlene i boken tar opp ulike sider ved vår identitet på internett. Skal man være anonym eller seg selv? Eller ha en egen nettperson? Hva kan man si og hva bør man holde for seg selv? Ida Jackson bruker begrepene speil og slør for å få frem at de aller  fleste, også de som utleverer veldig mye, gjerne bruker bloggen bevisst til å speile enkelte ting de vil vise frem, mens andre ting alltid blir holdt skjult. Det varierer veldig mellom ulike bloggtyper hva som blir vist frem og hva som forblir privat, noen er veldig utleverende med bilder, men sier lite om seg selv og sine relasjoner i teksten. Andre gjør det helt omvendt og skriver ting i teksten som tilsynelatende virker mer ufarlige, men kan dukke opp igjen senere og være problematiske både for en selv om andre. Dessuten stiller bloggformatet noen krav til tydeliggjøring av hvem du er på bloggen. Er du jobbperson eller privatperson? Hva er den tematiske rammen, er det en politisk blogg eller en hageblogg, eller begge deler? Man kan prøve å kombinere, men mange vil slite med å holde på leserne hvis det blir alt for store sprang tematisk. Noen velger derfor å ha flere parallelle blogger, eller i hvert fall et lite sideprosjekt. Andre velger å holde seg til en nettpersonae som er smalere og mindre flerdimensjonal enn den personen de er ellers.

Et annet viktig tema boken tar opp er åpenhet om penger og sponsing. Mange bedrifter tjener i dag gode penger på at produktene deres blir omtalt på blogger. Og noen (få) bloggere tjener penger på å omtale varer og tjenester de bruker. Det som er viktig er at sponsing skjer i full åpenhet, slik at leserne vet om det. Ida Jackson beskriver fire ulike eksempler på hvordan hun selv er blitt kontaktet av alt fra et pokernettsted til en humanitær organisasjon, med ganske kreative forslag til ytelser for å få omtale på bloggen. Disse eksemplene er ganske instruktive fordi de illustrerer noen interessante gråsoner som kan oppstå når man direkte eller indirekte skal leve av å drive med sosiale medier, og ikke er underlagt pressens strenge regler mot å drive markedsføring på redaksjonell plass.

Jeg savner egentlig bare et tema i boken, og det er hvordan deltagelse sosiale medier og diskusjon med annerledes tenkende, i tillegg til alt det andre, har forvandlet Ida Jackson fra å være troende kommunist til å bli noe helt annet. Akkurat hvilken politiske merkelapp som passer best på henne nå vet ikke jeg, det sier heller ikke boken noe særlig om, men hun er i hvert fall betydelig mer liberal og reflektert, og har for eksempel stor omsorg for selvstendig næringsdrivende og deres rammevilkår. Denne politiske prosessen ville det være spennende å høre mer om, men det kan jo også bli et bra tema i en senere bok. Og så må jeg nevne at jeg har vært så heldig å få tilsendt at anmeldereksemplar av boken fra forfatteren i posten, noe som i hvert fall har bidratt til at denne omtalen kom raskere enn den ellers ville gjort.

Utenriksdepartementets bloggere

Utenriksdepartementet har i høst lansert nettstedet Norge i Verden, en samling blogger skrevet av norske diplomater stasjonert ved ulike utenriksstasjoner rundt om i verden. Nå er ikke norske diplomater blant de mest høyrøstede på egne vegne, så dette initiativet har så langt fått moderat oppmerksomhet i media og på andre blogger, men dette er absolutt noe å følge med på. I dag kan man for eksempel lese generalkonsul Tormod Endresen i Guangzhou sin beretning om en spennende møteplass mellom kinesisk og norsk kultur, og som ikke er avlyst.

Diplomater er kunnskapsrike og analytiske mennesker som gjerne kan skrive også. En egenskap de ikke får brukt til mye annet enn å skrive glitrende notater bare noen få mennesker får gleden av å lese. Derfor er det en veldig god ide å la oss andre ta del i noe av denne innsikten, selv om det selvsagt er slik at enkelte karakteristikker må tilpasses det at man representerer det offisielle Norge og skriver i full åpenhet. Nå er det foreløpig bare seks bloggere på listen, de befinner seg i Guangzhou i Sør-Kina, i Dili på Øst Timor, i Murmansk i Russland. i Dar es Salaam i Tanzania, samt i Madrid, Washington DC (med en blogg om kongressvalget) og i FN-delegasjonen i New York.

Nå kan man jo innvende at dette er litt magert. Ambassadene i våre nordiske naboland mangler, London, Berlin, Moskva, Roma og Paris, og hele resten av Europa utenom Spania mangler. Norges representasjon i EU, Nato, WTO og OECD mangler. Bare for å nevne noe. Men det kan komme etter hvert. Jeg synes det er positivt at man ikke venter til alle er klare, men bare setter i gang med de som vil skrive. Her er det grunnlag for stoff med en vinkling vi aldri vil finne i utenlandske aviser, fordi det her settes i en norsk kontekst, og heller ikke vil finne i norske medier fordi de ikke har de ressursene og den rekkevidden som UD har. Det gjelder særlig saker som ikke er øverst på den internasjonale nyhetsagendaen, og det gjelder jo de fleste.

Bloggene er foreløpig ganske ferske og noen har ikke rukket å skrive så mye, men det er allerede flere gode eksempler på hvordan disse bloggene kan bidra til å opplyse oss om viktige temaer og ha litt andre vinklinger enn de vi ser ellers. For eksempel Madridambassadør Torgeir Larsens bloggpost om nordmenn i den spanske borgerkrigen i går og FN-amabsssadør Morten Wetlands bloggpost om valget av nye medlemmer til FNs sikkerhetsråd i forrige uke. Morten Wetland i New York og Torgeir Larsen som nettopp er blitt ambassadør i Madrid, har begge en meget lovende start som bloggere og fortjener å bli lest av mange. De skriver om interessante temaer med en personlig vri. Forhåpentligvis er konkurranseinstinktet i diplomatiet slik at flere ambassadører lar seg inspirere.

Fritt Ord og bloggerne

Den private stiftelsen Fritt Ord har som formål å styrke ytringsfriheten i Norge og stimulere til en levende samfunnsdebatt. Det gjør de ved å tildele penger til ulike prosjekter som kan bidra til allsidig meningsbrytning. Og hva er da mer naturlig i våre dager enn å kanalisere litt penger, 2,5 millioner kroner for å være nøyaktig, til ambisiøse bloggprosjekter som bidrar til utvide meningsmangfoldet.

Nå er pengene tildelt og av 250 søkere har 16 prosjekter har fått tildelt penger fra Fritt Ord. Tildelingen vekker naturligvis reaksjoner, og for kritiske og reflekterte tanker om hvordan Fritt Ord kanskje ikke helt har truffet mål, anbefales Virrvarrs to innlegg om saken (her og her) og Kristine Løwes analyse av hvordan de personlige bloggene i Norge så langt er større suksesser når det gjelder å sette dagsorden enn de politiske. Debatten er stadig vekk intens (også om denne tildelingen) på Virrvarrs blogg, hun er en av bloggerne der ute som virkelig behersker formatet og inviterer leserne inn i diskusjonene, noen ganger om politiske temaer noen ganger om personlige. Men Virrvarr er et godt eksempel på en type blogg som ikke fikk tildelt støtte fordi den av juryen beskrives som "privat", og som illustrerer en av utfordringene når man skal lage kategorier og kriterier. For hvor går grensen mellom personlig og privat på en plattform som inviterer til litt andre sjangerinndelinger en andre medier?

Juryen har valgt å dele ut penger til prosjekter i to helt ulike kategorier, av de 16 er åtte eksisterende blogger som har fått støtte til å styrkes og utvikles videre og 8 er helt nye prosjekter som skal realiseres i fremtiden. Jeg synes juryen har gjort noen bra og spennende valg i den første gruppen. I den andre er det flere ting jeg ikke skjønner noe av, som ikke nødvendigvis er så viktig i den store sammenhengen, men som kanskje sier noe om hvordan en jury med tre akademikere og en representant for de gamle mediene, er bedre til å å analysere det som allerede finnes enn til å forstå hvordan nye ideer innen sosiale medier kan realiseres. Det er grunner til at forskere forsker og sjelden lykkes med entreprenørskap, selv om de forsker på det. For å ta det i tur og orden:

Fritt Ord har gitt prosjekttøtte til åtte eksisterende blogger, stort sett "temablogger" juryen mener har vist at de har stort potensiale ulike områder. Jeg synes for eksempel det er flott at Jan Arild Snoens Mediekritikk, som avslører faktafeil og politiske fordommer i tradisjonelle politiske medier, har fått litt støtte. Et annet spennende prosjekt med stor rekkevidde og høyt ambisjonsnivå er Pål Hivands Ad:varsel, en blogg om varsling i norsk arbeidsliv. Og jeg har sans for at Masterbloggen får støtte, en blogg som har som mål å gjøre masterstudenters kunnskapsproduksjon kjent i offentligheten. Og Marias Metode, sannsynligvis den mest personlige av bloggene har fått støtte, en blogg skrevet av Maria Gjerpe som selv er både lege og pasient og reflekterer over helsevesenet og livet.

Alle de nevnte bloggene er aktive, mer eller mindre etablerte, og holder et høyt nivå. Jeg tror det også er tilfelle for de øvrige etablerte, Litteraturbloggen, satirebloggen 5080 og spillkulturbloggen Spillpikene.no, som jeg ikke kjenner så godt. Jeg er litt undrende til at bystyremedlem for SV i Oslo Ivar Johansen, som representerer et statstøttet regjeringsparti, får bloggstøtte, mens helt uavhengige og alternative røster som Document.no, Vox Populi og Liberaleren ikke har fått noe støtte. Dokument.no er, enten man liker det politiske der eller ikke, en blogg som virkelig representerer noe annet enn det man finner i den politiske debatten i mediene ellers. Og vel har Ivar Johansen en bra og veldig godt besøkt blogg. Men i våre dager er det jo helt vanlig at politikere i de etablerte partiene blogger, og de burde jo kunne dekke kostnadene ved utvidelser med partistøtten de allerede får. Men det sier vel noe om at juryen synes det får være grenser for alternative røster.

Dette tradisjonelle synet på hva som er støtteverdig innhold ser vi enda tydeligere når det gjelder de åtte nyskapingsprosjektene juryen har valgt å støtte. Og særlig de to som har fått mest penger. Her må jeg si jeg skjønner svært lite av vurderingene som er gjort. Det virker som det har vært viktigere for juryen å støtte tradisjonelle journalisters ambisjoner om å prøve seg på nettet, selv om de ikke har gjort noe der før, enn å støtte folk som har vist at de behersker sosiale medier. Jeg stusser veldig når VG-journalist Elisabeth Breien Ellingsen får 300 000 kroner for å lage en portal som skal være en veiviser til gode blogger:

”Det trengs en pilot som kan vise vei til blogger som tar opp samfunnsspørsmål og som genererer en god debatt. Jeg ønsker å skape en bloggportal som viser veien til alle de gode bloggene som skrives. Hensikten er at flere stemmer skal bli synlige, og at leserne skal få en veiviser inn i bloggsfæren."

Det finnes jo allerede gode nettsteder som hjelper oss holde oversikt, som Sonitus Magasin og Borgeravisen.no, drevet av erfarne nettfolk. TV2s politiske blogger Kjetil Løset har også en bra oversikt over de politiske bloggene der ute. Trenger vi virkelig en journalist fra en avis for å lage et nytt nettsted som forteller oss hva vi bør lese på nettet?

Aller merkeligst er det at Morten Øverbye fra Dagbladet og Jan Thoresen fra Klikk.no får 500 000 til å lage et nytt nyhetsnettsted. Forklaringen på hva de skal lage er såpass underlig at den bør leses i sin helhet hos Fritt Ord. Men et lite utdrag:

"Hver dag vil vi aktivt hente inn personer med unik personlig kunnskap om dagens viktigste hendelser. Dette kan være mennesker som allerede er sentrale i dagens største nyhetssaker, og som er sitert i avisenes førstesideoppslag. Vi ønsker å gi disse en mulighet til å utdype sine standpunkter ved å fortelle sine historier uredigert og uten plassbegrensninger. Vi vil aktivt jobbe sammen med dem for å sikre at de veiledes i vinklinger og skriving når det er nødvendig."

Hæ? Et det ikke det nyhetsmediene allerede gjør hver dag? Hva er egentlig forskjellen på dette nettstedet og en annen nettavis? Ja, det står at de skal ha blogger der, men det har jo også mange av dagens nettaviser også. Og jeg lurer på hvorfor juryen tror at to journalister uten bloggerfaring, som representerer omtrent det de tradisjonelle mediene allerede gjør på nettet, skal tilføre noe nytt. Det kan virke som juryen synes bloggverdenen er for fragmentert og ønsker seg litt mer regi, sånn at vi kan finne fram litt lettere.

De øvrige nykommerne skal blogge om aktuelle temaer som klima, vegetarianisme, helse, Afghanistan og Kina. Og en ny blogg for sekulære muslimer skal etableres. Med et lite unntak for helsebloggens bakkvinne som har blogget en stund, er det folk som til nå ikke har vært synlige på nett som skal få litt penger til å komme seg på nett. Flere av ideene de har kommet med er interessante, men det er litt vanskelig å skjønne hvorfor akkurat disse skal lykkes med å få lesere i konkurranse med hundretusener av andre blogger. Men vi kan jo håpe at disse pengene vil gjøre underverker. Og så kan de jo lese Virrvarrs gode bloggtips før de starter.

Nå er Fritt Ord en privat organisasjon som må få lov til å bruke pengene sine på det de selv vil. Det er ikke en statlig støtteordning. Men samtidig har Fritt Ord en veldig ambisiøs formålsparagraf som handler om å utvide debatten, skape mer mangfold og sørge for flere stemmer. Det vil i praksis handle om å lete etter stemmer som ikke allerede er godt representert, eller konsepter som tilfører noe helt nytt og er utenfor de tradisjonelle politikk- og mediekretsene som allerede har mange kanaler og mye ressurser. Og samtidig finne prosjekter som ikke bare er en god skrivebordsidé, men der de som står bak representerer både høy kvalitet og gjennomføringsevne. Tross noen innvendinger synes jeg vel en slik bloggstimulans fra Fritt Ord er en god ide. Og det at den skaper såpass mye debatt er jo i seg selv en bra ting.

Seth Godin og Tom Peters om blogging

I denne korte videoen forteller Seth Godin og Tom Peters, to av verdens mestselgende forfattere av bøker om entreprenørskap, innovasjon og ledelse, om hvor viktig det er for dem å skrive blogg. Tom Peters hevder det har endret livet hans og at det er det viktigste som har skjedd i yrkeslivet hans de siste 15 årene. Han avslutter sitt lille innlegg med følgende spissformulering:

"...and its the best damm marketing tool,by an order of magnitude, that I have ever had. And it's free"

Og takk til Suongirs blogg for godt tips om noen flotte spissformuleringer av hva det å publisere via sosiale medier betyr..

Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet

I følge senere beretninger knuste Ned Ludd to strikkemaskiner utenfor Leicester i 1779 i protest mot at han ble arbeidsledig. Ingen vet helt sikkert hvem han var, kanskje er det bare en god fortelling. Men fortellingen inspirerte i hvert fall Luddittene som rundt 1811-13 angrep og brant ned tekstilfabrikker og bomullsmøller i England fordi de mente maskinene tok fra dem jobbene og bare skapte elendighet. Siden har det med jevne mellomrom dukket opp bevegelser som er generelt skeptiske til alt det ny teknologi bringer med seg. I følge Wikipedia er nyluddisme i dag særlig knyttet til skepsis til alt som har med datamaskiner og informasjonsteknologi å gjøre:

"Neo-luddism may also be expressed as doubts as to whether new computer and internet based technology really brings benefits, or the belief that we were better off before its advent. (...) Neo-luddism may express itself in stark predictions about the effect of new technologies. John Philip Sousa for example regarded the introduction of the phonograph with suspicion, predicting: "- a marked deterioration in American music and musical taste, an interruption in the musical development of the country, and a host of other injuries to music in its artistic manifestation, by virtue - or rather by vice, - of the multiplication of the various music-producing machines."

Marit K. Slotnæs ga oss over to sider i fredagens Morgenbladet en fascinerende innsikt i hvordan denne skepsisen til ny teknologi, og i dette tilfellet i særdeleshet sosiale medier, er levende også i dag. Nå har skribenten visstnok aldri brukt sosiale medier selv, men hun har brukt e-post og vet derfor hva det handler om. Selv må jeg innrømme at jeg bruker sosiale medier ganske mye etter hvert, og synes likevel jeg sliter med å fullt ut se konsekvensene det etter hvert vil få for både kunderelasjoner, virksomheters interne samhandling og samhandling i privatsfæren. Det er jo fortsatt ganske nytt for de fleste av oss. Men da er det godt vi har folk som Marit K. Slotnæs som allerede vet svaret og ser at det undergraver selve demokratiet.

Men midt oppe i all denne voldsomme pessimismen kan det kanskje være et lite poeng å peke på at artikkelen er så full av feil, manglende dokumentasjon og selvmotsigelser at det kan være grunn til å ta opp et par ting. Slotæs skriver (teksten i kursiv er høydepunkter fra hennes innlegg):

"Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook-profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer. De som vil meg noe, vet hvor jeg treffes."

Tja, hva skal man si til det? Det vitner jo om en viss prinsippfasthet å aldri ha vurdert å prøve Facebook som snart passerer 500 millioner brukere globalt. Man trenger jo ikke like det, men det er kanskje litt rart å være journalist og skrive om sosiale medier når man aldri har prøvd. Men på den annen side, ikke alle som skriver om mord har prøvd det. Det som kanskje er mer bekymringsfult er hvis man tror historien tok slutt med telefon og e-post. Siste mediabarometer fra SSB viser at det i aldersgruppen under 25 er langt flere som bruker sosiale medier hver dag enn som sender e-post hver dag. Man kan nok gå glipp av en del ting i årene som kommer hvis man insisterer på å få alt via e-post.

"Karakteristisk for de sosiale mediene, er at de bryter ned skillet mellom offentlig og privat. Eller: De sosiale mediene privatiserer offentligheten og profesjonaliserer privatlivet."

Interessant påstand. Nå har det for så vidt blitt flere teknologiplattformer som brukes om hverandre offentlig og privat, som for eksempel nettopp den mobiltelefonen og e-posten som er nevnt tidligere. Men det som er helt sikkert er at sosiale medier bidrar ytterligere til å rive ned skiller mellom arbeid og privatliv, skiller som har vært opprettholdt av at det er noen bestemte fysiske steder der vi bruker tid på arbeid, og andre fysiske steder der vi er private og bruker tid på familie, venner og fritidsaktiviteter. Men er det en naturtilstand? Da luddittene knuste fabrikker var det for å protestere mot at arbeidet ble flyttet fra hjemmene deres og inn i fabrikkene. Historisk har skillet mellom arbeid og privatliv vært mindre enn det er i industrisamfunnet og kontorsamfunnet. Det var mange praktiske grunner til at arbeid og privatliv flyttet fra hverandre og arbeidet endte opp i industrien og på kontorene, i fabrikkene var maskinene og i kontorene var dokumentene. I et kunnskapssamfunn er det annerledes. Der jobber flere med informasjon eller med kreative jobber og vi bruker informasjonsteknologi uavhengig av tid og sted. Da vil skillet mellom arbeid og privat måtte finne noen nye grenser. Det er vel noe av denne grensedragningen som er i ferd med å skje, på en litt uryddig måte muligens, akkurat nå på Facebook og Twitter.

"De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne."

Dette er helt feil. Sosiale medier handler også om å fortelle om ting man er opptatt av, men det handler enda mer om å lytte og om å dele. For hele logikken er ganske enkel. De som lytter til deg kan slutte å gjøre det hvis du er for masete eller ikke har noe interessant å si. Da hører de heller på noen andre. Derfor må du behandle folk med respekt og du må samtale på likeverdig basis hvis du skal fortjene å bli hørt på. Nå er det mulig Slotnæs tror alle sosiale medier er en slags personlig radiosending der vi bombarderer andre med støy hele tiden. Sannheten er at MySpace, som lenge var verdens største sosiale medie, oppstod som en arena for å dele musikk med andre. D&B (Del og bruk) der lærere i norsk skole deler erfaringer og diskuterer fag med hverandre på tvers av alle skolene i Norge, er så vidt jeg kan se ikke særlig preget av narsissister. Og slik må det være, det er fortsatt lettere å få et unormalt stort ego i de gamle mediene enn i de nye.

"Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen."

Denne påstanden skjønner jeg ikke helt. Slike personligheter finnes nok i sosiale medier også, men er det flere der enn ellers? Og hva er det som gjør at en person som mangler et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig skal ta større skade av å bruke sosiale medier enn å ikke gjøre det? Sosiale medier er tross alt ganske transparente, så det kan jo være noen fordeler ved at folk opererer der, og ikke i det skjulte.

"De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt".

Jeg tror alle som er aktive i sosiale medier kan forsikre Marit Slotnæs om at man blir motsagt i sosiale medier når noen er uenige. Høyt og tydelig, og av mennesker du ellers aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for bloggene eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv tone mesteparten av tiden, for folk liker å diskutere. Både blogger og Twitter har jo en infrastruktur som nettopp muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Ved å skrive på en blogg inviterer jeg til kommentarer fra alle som ønsker å kommentere. Jeg tror Morgenbladets papirbaserte infrastruktur utgjør et langt større problem for debatten, for å si det slik. Og merkelig nok legger Morgenbladet ut artikkelen på nett, men uten mulighet til å kommentere.

"Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden."

Det er mulig det er av hensyn til demokratiet Morgenbladet bare gis ut en gang i uken og ikke hver dag. Da kan de tenke litt lengre før de må mene noe. Men vanlige samtaler mellom mennesker har en tendens til å foregå i sanntid (bortsett fra de som foretrekker å skrive brev til hverandre, men det tror jeg er ganske få). Derfor vil nok de fleste være enige om at teknologi som fjerner noe av behovet for å reise fysisk for å delta i samtalen er et gode. Det er også et gode dersom myndigheter og virksomheter kan svare på spørsmål med en gang. Dessuten tror jeg alle som har sett politikere på TV de siste årene er klar over at muligheten til å tenke seg om lenge ikke er så veldig stor. At enkelte prosesser er mer krevende og trenger lengre tid er ikke noe argument for å erstatte e-post med brevpost. Det er et argument for å bruke lengre tid der den demokratiske prosessen eller rettsikkerheten krever tid, ikke for at alt skal ta like lang tid.

"Det er interessant å merke seg at Obama, kort tid etter at bildene av Stoltenberg og hans splitter nye iPad gikk verden rundt, nå nærmest erklærer krig mot den nye teknologien: I en tale til 1100 avgangsstudenter ved Hampton University i Virginia nylig, advarte han mot å bruke for mye tid på teknologi der informasjon blir «en distraksjon og en avledning, en form for underholdning i stedet for et nyttig instrument".

Dette er bare surr. Så vidt jeg kan se er Obama aktiv både på Twitter, Facebook og på blogg fortsatt. Og jeg er overbevist om at hans neste presidentvalgkamp vil være enda mer preget av sosiale medier enn den forrige. Det Obama snakket om, med god grunn etter min mening, er at det ikke er bra hvis vi bare bruker teknologi til å la oss underholde og være passive konsumenter. Vi må tilpasse den og skape innhold og tjenester som bidrar til å frigjøre oss og gjøre verden til et bedre sted. Og da trengs unge folk som vil ta utdanning og ha den kunnskapen som kreves for å forme teknologien. (Ved hjelp av sosiale medier kan man faktisk finne og lenke til Obamas tale slik den faktisk ble holdt). Her er et lite uttdrag):

"And with iPods and iPads; and Xboxes and PlayStations — none of which I know how to work - information becomes a distraction, a diversion, a form of entertainment, rather than a tool of empowerment, rather than the means of emancipation. So all of this is not only putting pressure on you; it’s putting new pressure on our country and on our democracy. Class of 2010, this is a period of breathtaking change, like few others in our history. We can’t stop these changes, but we can channel them, we can shape them, we can adapt to them. And education is what can allow us to do so.

Nå er det sikkert vanskelig å vite forskjellen på en Xbox og Facebook hvis man ikke bruker noen av delene. Men sosiale medier er jo nettopp en slik plattform Obama snakker om, som man kan være med på å forme selv. Der barrierene for å være produsent og ikke bare konsument er mye lavere enn i tradisjonelle medier. Obama har helt rett i sin advarsel. Nettopp derfor håper jeg Obama vil fortsette med å oppfordre folk til å gripe de mulighetene sosiale medier gir.