fredag 17. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (73)

I 1992 ga Shakespeares Sister ut singelen "Stay", med en musikkvideo som ble årets musikkvideo i UK. Den viser to bandmedlemmer som spiller livet og døden og slåss om en mann som er i koma. Dramatiske saker. Dette er ikke musikkvideoen, men en opptreden på BBCs Top of the Pops fra da singelen herjet hitlistene, og vi ser jo at også her er det skjønnheten mot udyret. - livet mot døden:



Shakespears Sisters periode som duo varte bare en kort periode, mellom 1989 og 1993. Både før og etter var dette avhoppet Bananarama-medlem Siobhan Faheys soloprosjekt, men i disse fire årene var Marcella Detroit, som egentlig het Marcy Levy, med. Det ble noen veldig produktive år der de laget to album som ble topp 10 i UK og 6-7 singler, der "Stay" ble listetopp i mange land. Men det at Detroit var hovedvokalist i et band der Fahey skulle være hovedperson ble så problematisk at det endte med at Marcella Detroit fikk sparken like etter. Og flere listetopper ble det aldri.

torsdag 16. november 2017

Ernas tale på Watson Summit

Torsdag ble digitaliseringskonferansen Watson Summit arrangert av IBM, med statsminister Erna Solberg som hovedinnleder. Hun brukte anledningen til å beskrive noen store utfordringer vi møter som et resultat av teknologiske endringer, noen fantastiske nye muligheter vi får til å løse problemer og noen politiske svar som blir viktige.

Hvorfor Watson? Det har ingen ting med Sherlock Holms venn og medarbeider Dr Watson å gjøre, men er en datamaskin i nettskyen som mates med stadig mer data og kan svare på stadig mer avanserte spørsmål, blant annet om medisinske diagnoser. Maskinen er oppkalt etter IBMs første sjef Thomas J. Watson og er mest kjent for å vinne den amerikanske mesteren i Jeopardy i 2011.

Men i denne sammenhengen er det sentrale at fordi datamaskiner som Watson, og tilsvarende fra andre leverandører, som tar i bruk kunstig intelligens, er i nettskyen og kan brukes av helt vanlige bedrifter og av virksomheter i offentlig sektor. Det at man ikke må eie store, avanserte og ekstremt dyre datamaskiner selv, men kan abonnere på datakraft som en tjeneste, er blant de tingene som vil øke omstillingstempoet i omtrent alle bransjer.

Erna Solbergs åpningstale ligger her på regjeringens nettsider. Hun sa blant annet dette om hvor mye som står på spill i møte med de teknologiske endringene:

"Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv. Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet. Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt. Da nytter det ikke å være middels gode. Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre."

Hun pekte på at strategien for å klare denne omstillingen må bygge videre på noe vi allerede er veldig gode til i Norge - å samarbeide:

"En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på. For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge."

Så pekte hun på fire områder der vi må lykkes dersom vi skal klare de teknologiske omveltningene som ligger foran oss. Områder der vi er ganske gode fra før og derfor må bygge videre på det vi gjør i dag fordi vi må bli enda bedre. Det første området er utdanning og kompetanse. Det andre området er rammevilkår for næringslivet. Det tredje området er digitalisering av offentlig sektor. Og det fjerde området er forvaltning og deling av offentlige data. Og for så vidt også private data i den forstand at det også er data om hver enkelt av oss og må håndteres innenfor rammen av god sikkerhet og strenge personvernregler.

Statsministeren avsluttet med å igjen slå fast at digitalisering ikke er målet, men et viktig virkemiddel for å nå de virkelig viktige målene for samfunnet vårt:

"For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet."

onsdag 15. november 2017

Velgerundersøkelsene 2017

Helt siden 1977 har Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning gjennomført valgundersøkelser i forbindelse med stortingsvalg.Omkring to år etter valget har resultatene kommet ut i bokform. I år er det derimot slik at det allerede nå, to måneder etter valget, er presentert noen svært interessante funn om velgerforflytninger mellom partiene siden forrige stortingsvalg, om hvilke saker som var viktigst for velgerne ved valget og om hvilke partier som har størst tillit på ulike saksområder.

Her skal jeg konsentrere meg om tallene som forteller noe om partienes sakseierskap til ulike viktige saker. Sakseierskap handler om hva velgerne svarer når de blir spurt om "hvilket parti mener du har best politikk?" på ulike saksområder. Dette er endrer seg gjerne mellom valg, og disse endringene er ofte en viktig forklaring på hvorfor noen partier går frem og andre partier går tilbake. Har man høyere tillit hos velgerne i saker som betyr mye er sjansen stor for fremgang. For de største partiene er det viktig at denne tilliten er til stede i flere viktige saker samtidig. Da vinner man valg.

Lørdagen før valget skrev Dagbladet om en annen velgerundersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS. Jeg blogget om den her. De nye tallene som nå er presentert av SSB og ISF er ganske like de tallene Dagbladet skrev om i september, så det er grunn til å tro at dette til sammen gir et ganske presist bilde av hvilket parti velgerne mente hadde de beste svarene i ulike saker da de stemte ved stortingsvalget. Et notat fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning sier dette om hovedtrekkene i endringene i sakseierskap ved dette valget:

"Høyre har særlig mye tillit i skole-, helse- og skattepolitikk. Partiet klarte i all hovedsak å holde på tilliten i disse sakene, men andelen som mente at partiet hadde best skattepolitikk sank med åtte prosentpoeng fra 2013 til 2017. Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap i innvandringspolitikken, og andelen som mente at partiet hadde best politikk økte fra 27 prosent i 2013 til 35 prosent i 2017. Arbeiderpartiet tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet, helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk. Selv om over 30 prosent pekte på Ap som partiet med best sysselsettingspolitikk i 2017, er nedgangen fra 2009 dramatisk. Da mente over seks av ti at Ap var best."

Den mest interessante endringen ser vi når det gjelder hvilket parti som har best politikk for økt sysselsetting. Nå ble dette temaet av en eller annen grunn ikke målt i 2013. men i 2009 var det slik at over 60 prosent mente Arbeiderpartiet hadde den beste politikken for flere arbeidsplasser. Nå er tallet 28 prosent, mens Høyre har økt fra 14 prosent til 30 prosent, og har passert Arbeiderpartiet. Jeg tror dette må være en viktig forklaring på valgresultatet.

Skattepolitikken er et annet interessant spørsmål fordi det nødvendigvis må handle om et ideologisk skille der de som svarer at Arbeiderpartiet har den beste politikken vil ha høyere skatter, mens de som svarer Høyre vil ha lavere skatter. Her er utviklingen den at Arbeiderpartiet har falt fra 33 prosent i 2013 til 25 prosent nå, mens Høyre, som også her er størst, har falt fra 34 prosent til 26 prosent. Men her er det også viktig å merke seg at Fremskrittspartiet, finansministerens parti, har økt fra 9 til 14 prosent.

Det resultatet som kanskje har overrasket mest i denne undersøkelsen er synet på hvilket parti som har best miljøpolitikk. Det er her vi finner den eneste store forskjellen mellom denne undersøkelsen og den i Dagbladet. I SSB og ISFs velgerundersøkelse er det flest som svarer at de mener Høyre har den beste miljøpolitikken, opp fra 8 prosent i 2013 til 19 prosent nå. MDG er på andreplass med 14 prosent. Både Venstre og SV har falt, til henholdsvis 9 og 10 prosent, mens Arbeiderpartiet har 11 prosent. 

Når det gjelder andre saksområder kan vi slå fast at i helsepolitikken har Arbeiderpartiet falt fra 35 prosent i 2013 til 27 prosent nå, mens Høyre har økt fra 27 prosent til 28 prosent. I skolepolitikken har Høyre falt fra 35 prosent til 33 prosent, men er likevel klart størst. Arbeiderpartiet har økt fra 23 til 25 prosent. På eldreomsorg er Arbeiderpartiet størst, men har falt fra 28 prosent til 25 prosent. Høyre har økt fra 17 til 20 prosent. I familiepolitikken er det jevnt mellom tre partier, Arbeiderpartiet 21 prosent (tilbake fra 27), Høyre 19 prosent (frem fra 11) og Kristelig Folkeparti 18 prosent (tilbake fra 28). 

Fremskrittspartiet har i følge denne undersøkelsen en spesielt sterk posisjon blant velgerne på to områder. Særlig i innvandringspolitikken der 35 prosent av FrP har den beste politikken, noe som en klar oppgang fra 2013. Og i samferdselspolitikken har FrP høyest tillit med 25 prosent, opp fra 18 i 2013. Høyre har likevel hele 20 prosent mens AP har 17 prosent. Bare på et område er det et annet parti enn Høyre, Arbeiderpartiet eller Frp som skårer høyest på sakseierskap. Det er i distriktspolitikken der 39 prosent svarer at Senterpartiet har den beste politikken, opp fra 35 prosent i 2013. Men det er interessant at Høyre er på en god andreplass på distriktspolitikk med en oppgang fra 11 til 17 prosent, mens Arbeiderpartiet faller fra 16 til 9 prosent.

mandag 13. november 2017

Mer fleksibel arbeidstid i staten

Noen radikal omveltning av arbeidstiden er det ikke snakk om, men en fornuftig tilpasning av avtaleverket til det at mange ansatte ønsker å kunne jobbe mer fleksibelt. For eksempel ved ta frem PCen på kvelden og jobbe hjemmefra når barna har lagt seg.

NRK omtalte denne endringen under overskriften "Nå utvides fleksitiden for statsansatte" og fortalte om tobarnsmor Kristine Kostøl som er fornøyd med å selv kunne styre tiden sin i større grad enn før:

– Den nye avtalen gjør at jeg kan ta igjen tapt arbeidstid etter at ungene har lagt seg, i stedet for å jobbe på ettermiddagen mens de fremdeles er våkne. Nå får vi mer tid til å være sammen som familie, sier Kostøl til NRK.

Endringene gjør at staten fra årsskiftet får regler som ligner mer på det som praktiseres i privat sektor og som er regulert av arbeidsmiljøloven. KMDs nettsider sier dette om de konkrete endringene som gjennomføres fra nyttår:

"Den nye avtalen utvider den ytre rammen for arbeidstid, som angir når arbeidstakere kan jobbe etter eget ønske. Den ytre rammen for arbeidstiden utvides fra kl. 7 til kl. 6 om morgenen, og fra kl. 20 til kl. 21 på kvelden. Det er ikke meningen at arbeidstakerne skal arbeide mer, men i stedet få anledning til å arbeide på en mer fleksibel måte. Avtalen er en prøveordning som skal evalueres. Dagens avtale er fra 1976, og arbeidslivet har endret seg betydelig siden den gang."

Dette handler ikke om å øke dagens arbeidstid eller om å få noen til å jobbe på mer ubekvemme tidspunkter, Utgangspunktet er tvert imot at vi må ha tillit til at den enkelte ansatte selv kan vurdere når det passer å jobbe hjemmefra. Og at avtaleverket ikke bør være en hindring for fleksible løsninger som ansatte selv ønsker.

lørdag 11. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (72)

The Skids kom fra Dumfermline i Skottland og var et punk og new wave band som var samtidige med The Clash og Sex Pistols fra1977-78, men med mer moderat suksess. De ga seg i 1982, men har hatt noen gjenforeningskonserter på 2000-tallet. En av The Skids aller tidligste singler var denne, The Saints Are Coming:



The Skids versjon er originalversjonen av sangen, men den er mer kjent i en coverversjon. I 2005 etter at Hurricane Katrina smadret New Orleans, spilte U2 og Green Day inn en ny versjon av sangen, som også ble fremført live i New Orleans Superdome da den ble gjenåpnet etter orkanen i september 2006. Den versjonen har jeg blogget om her.

fredag 10. november 2017

Åttitallet vender tilbake (9)

Singelen kom i september 1979, men det er vel få ting som symboliserer starten på 80-tallet bedre enn popduoen The Buggles første singel "Video killed the radiostar". Det var for eksempel den første videoen som ble vist på MTV da de gikk på luften i 1981, og innledet en ny tid for TV. Men her er "Video killed the radionstar" i 2013-versjon der låtskriver og Buggles-medlem Trevor Horn er tilbake med sitt nye band Trevor Horn and the Producers der blant annet Lol Creme er med:



En helt annen sak er at mens det på 80-tallet virket helt opplagt at musikkvideo-TV skulle ta over etter radio, så ble det ikke slik. Det var ikke radio som ble borte. Derimot har musikkvideokanaler på TV og videoutleie og slikt møtt store utfordringer, i møte med iTunes, streaming, YouTube og annet som vi ikke kunne forestille oss på 80-tallet. Men det er en annen historie som her blogget om her.

torsdag 9. november 2017

Om brevduer og tollfalker

I Stortinget stiller representantene spørsmål. Riktig mange spørsmål om ting de lurer på og som regjeringen må svare på. Det er en viktig del av demokratiet vårt.

Ikke bare er det en muntlig spørretime hver onsdag kl 10 med mer eller mindre spontane spørsmål, det er også en ordinær spørretime hver onsdag, som også er muntlig, men der spørsmålene er levert inn noen dager i forveien slik at statsrådene kan forbedrede seg. Dessuten har stortingsrepresentantene også anledning til å stille skriftlige spørsmål til alle statsrådene. Disse må besvares i løpet av seks virkedager.

I tillegg til dette er det også vanlig å stille skriftlige spørsmål til Finansdepartementet om statsbudsjettet. Riktig mange spørsmål. I høst har vi kommet opp i 1058 spørsmål (egentlig er det mange flere spørsmål fordi det kan være flere ulike spørsmål som er sendt samlet og derfor har samme nummer) . Alle spørsmål og svar er offentlige og kan leses her på regjeringens nettsider om Statsbudsjettet. Dette er jo veldig mange spørsmål og svar, og noe av det er kanskje litt kjedelig og i hvert fall ikke veldig fargerikt i formen, men det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Som svaret fra Finansdepartementet på spørsmål nummer 94 fra Senterpartiet. Senterpartiets spørsmål lyder:

"Hvor stor må bevilgningen i statsbudsjettet for 2018 være, dersom den anslåtte andelen beslaglagt hhv øl, vin, sprit og narkotika skal utgjøre hhv 50%, 70% og 100% av totalt ulovlig innført mengde?"

Finansdepartementet åpner sitt svar på sedvanlig vis ved å vise til hva Tolletatens oppgaver og mål er før man slår fast noe som er ganske innlysende, at man ikke kan beregne ressursinnsatsen som kreves for ulike prosenttall nå man ikke kjenner totalmengden:

Som det fremgår av svaret på Senterpartiets spørsmål nummer 92, foreligger det ikke tall på totalmengden av innsmuglede varer. Det er derfor ikke mulig å verken fastslå eller beregne nøyaktig hvor store beslag 50, 70 eller 100 prosent eventuelt innebærer. Et anslag på hva dette eventuelt forutsetter av bevilgninger er dermed heller ikke mulig å beregne.

Men fordi spørsmålet er stilt slik det er, og det er helt åpenbart at det ikke er mulig, selv med astronomiske ressurser, å avskaffe absolutt all smugling av øl, vin, sprit og narkotika inn til Norge, legger Finansdepartement også frem sitt syn på hvor astronomisk dyrt det kunne bli. Det er et meget leseverdig svar som motbeviser påstanden om at beregninger av samfunnsøkonomisk lønnsomhet må være kjedelige eller vanskelige å forstå:

"Å skulle stanse "100 prosent av totalt ulovlig innført mengde" vil innebære at absolutt alle reisende, transportmidler, containere, brev/pakker og så videre må stanses og kontrolleres på grensen. Samtidig må 2 366 kilometer grense mot Sverige og Finland stenges fysisk for å hindre at noen tar seg over grensen uten å bli kontrollert (grensen mot Russland er allerede stengt/kontrollert). Basert på kostnadsanslag for USAs mur mot Mexico kan prisen for Norges del bli alt mellom 120 og 800 milliarder kroner. Da er det ikke tatt høyde for at byggekostnadene i Norge trolig er høyere enn i USA. Og da har vi enda ikke begynt å bekymre oss for vår over 25 000 kilometer lange kystlinje (fire ganger så lang om vi teller med øyene). 

All post inn til Norge vil også måtte gjennomlyses og åpnes. Selv om vi trekker av for postkort fra ferierende nordmenn på de over 40 millioner postsendinger som hvert år distribueres av Posten (i tillegg kommer forsendelser med andre transportører), tilsier et uakademisk anslag at vi trenger i overkant av 10 000 tolltjenestemenn, bare for å kontrollere post og pakker. Tolletaten er godt kjent med at smuglere er kreative og oppfinnsomme. Det er derfor ikke usannsynlig at brevdueindustrien vil få en oppsving i et slikt regime. På dette området er det lite erfaring i dag, men man kan håpe at et eventuelt slikt problem kan løses med tollfalker eller droneteknologi. 

Hvor omfattende dette vil være kan også illustreres med at alle de nesten 3 500 trailerne som kjører inn i Norge hver dag, hvorav langt de fleste over Svinesund, vil måtte kontrolleres og skannes. Bare for å ta unna gjennomsnittstrafikken vil man trenge over 25 skannere på Svinesund for at ikke køene skal bygge seg opp, og det vil trolig være behov for omtrent det dobbelte for å kunne ta unna trafikken i pressperioder. 

I tillegg kommer om lag 9 millioner person- og varebiler som også vil måtte gjennom tilsvarende regime dersom 100 prosent-målet skal kunne nås. Når Tolletaten i dag har kontroller og stenger E6 slik at alle biler må innom tollstasjonen danner det seg raskt køer over grensen, selv om så godt som alle bilene bare får kjøre rett gjennom kontrollen. Hvor lange køene vil bli dersom alle bilene skal kontrolleres er vanskelig å se for seg. Alle personer vil dessuten måtte kroppsvisiteres ved grensepassering og bagasje må gjennomlyses og åpnes, og om man skal være 100 prosent sikker må reisende også gå gjennom en såkalt kropsskanner som viser om man smulger stoff inni kroppen. Med nesten 40 millioner reisende inn i Norge årlig sier det seg selv at dette ikke er praktisk gjennomførbart. Det er med andre ord umulig å sikre seg mot all smugling."

Jeg ser i Aftenposten av Trygve Slagsvold Vedum er forundret over at det er tatt til orde for at man kunne bruke falker i Tolletaten og i stedet tar til orde orde for å bruke ugler fordi de ser bedre om natten. Jeg er redd regnestykket ikke ville blitt noe bedre av det

onsdag 8. november 2017

Velstand, alder og helse

Over hele Europa blir befolkningen eldre. Europeiske kvinner som fyller 65 år kan regne med å leve i ytterligere 17,4 år, i gjennomsnitt. For menn er levealderen tre år kortere.

Men dette er gjennomsnittstall for europeiske land med nokså ulik økonomi. The Economist har i artikkelen Where is life in old age both longer and healthier? sett på sammenhengen mellom økonomi og levealder,  og sammenlignet data fra 30 europeiske land om to forhold:

For det første har de sett på den direkte sammenhengen mellom BNP pr innbygger. og levealder. Den viser at levealderen øker når et land blir rikere, men bare opp til et visst punkt. Når BNP når 30 000 USD pr innbygger øker flater forskjellen i levealder ut. For det andre har de sett på sammenhengen mellom BNP pr innbygger og hvor god helse den eldre befolkningen har. Dataene her viser en klar sammenheng mellom lands velstandsnivå og helsesituasjonen blant de eldre. Og her flater det ikke ut. The Economist skriver:

"Does it help to live in one of Europe’s richer countries? The data suggest that life expectancy at age 65 rises with a country’s wealth, but only up to a point. The trend levels off at a GDP per person of around $30,000 (adjusted for differences in price levels between countries), which is roughly the dividing line between eastern and western Europe. By contrast, the time spent in good health increases in a linear fashion with a country’s wealth. Italian 65-year-olds, for example, can expect to live about the same number of years as Norwegian ones, even though Norway is much richer than Italy. But Norway’s elderly are likely to spend nearly 80% of their remaining time in good health, whereas those in Italy can hope for just 40%."

Norge topper begge listene, og vi har god grunn til å være fornøyde med det. Men hvorfor er det slik at Norge, det rikeste landet av de 30 i undersøkelsen, bare ligger marginalt foran andre land i Vest Europa når det gjelder forventet levealder, men betydelig foran de fleste andre land i undersøkelsen når det gjelder hvor mange av de gjenværende leveårene den eldre befolkningen vil ha god helse? The Economist mener at dette både handler om offentlig finansiert velferd, men også om investeringer i infrastruktur og tilrettelegging for at eldre kan komme seg ut og fungere i samfunnet:

"This may be a result of countries’ spending on public services and infrastructure. Many characteristic health problems of old age, such as difficulties with hearing or eyesight, are not fatal; but unless they are dealt with, and unless public spaces are adapted to the needs of the elderly, they can make life miserable. Pavements, street signs and pedestrian signals, for example, are often designed for the young and able-bodied. Richer countries have more money to spend on making them better suited to older age groups. That may not extend lifespans, but it can help people make the most of their remaining years."

mandag 6. november 2017

Du er ingen keiser, du er en løk

For noen dager siden ble Virkekonferansen, den årlige næringslivskonferansen i regi av hovedorganisasjonen Virke, arrangert. Der var min gamle statssekretærkollega Jon Gunnar Pedersen og snakket om at måten vi velger å fremstille tall og statistikk kan ha stor betydning for om vi oppfatter noe som et problem eller ikke, og i verste fall kan det lede til både mytedannelser og selvbedrag.

Og han argumenterte for at vi bør velge konsekvensetikken fremfor sinnelagsetikken når det skal tas viktige politiske beslutninger. Et foredrag som de som ikke var på konferansen heldigvis kan se på YouTube. Med tittelen "Du er ingen keiser du er en løk":

søndag 5. november 2017

Sosiale medier, politikk og polarisering

Helgens The Economist har en meget leseverdig "briefing" om utviklingen vi har hatt i forholdet mellom sosiale medier, demokrati og politikk. Bakgrunnen er selvfølgelig høringene i kongressen i USA om hvordan saker betalt av fremmede stater fant veien til Facebook, Twitter og Google i presidentvalgkampen. I lederartikkelen "Do social media threaten democracy?" slår de innledningsvis fast at noe har gått veldig galt, og skriver:

"Facebook, Google and Twitter were supposed to save politics as good information drove out prejudice and falsehood. Something has gone very wrong"


I briefingen, med den dystre tittelen "Once considered a boon to democracy, social media have started to look like its nemesis" , tar The Economist for seg litt av historien frem til nå, blant annet Teheran i 2009. Tahirplassen i Kairo i 2010 og Euromaidan i Kiev i 2013, øyeblikk der optimismen på vegne av sosiale mediers rolle som verktøy for å sikre åpenhet, frihet og demokrati var himmelhøy. Noen av oss var riktignok litt betinget i forhold til den aller mest euforiske sosiale medier-fanklubben (jeg blogget om den forenklede forsetillingen om at alle stiller på lik linje i sosiale medier tilbake i 2009 og igjen i 2010 da Malcolm Gladwell langet ut mot sosiale medier i New York Times).

Men noe enda mer grunnleggende har skjedd når det gjelder tillitsforholdet vårt til sosiale medier, og The Economist går så langt som å reise spørsmålet om behovet for lovgivning, eierskapsbegrensning og reguleringer. Når vi i demokratiske land har omfattende lovgivning som sikrer åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, og både lovreguleringer, selvregulering og økonomiske insentiver som skal sikre uavhengighet og mangfold i redaksjonelle medier, hva gjør vi da med de plattformene som nå er blitt de viktigste kanalene for politisk påvirkning? The Economist skriver:

"Governments simply do not know how to deal with this—except, that is, for those that embrace it. In the Philippines President Rodrigo Duterte relies on a “keyboard army” to disseminate false narratives. His counterpart in South Africa, Jacob Zuma, also benefits from the protection of trolls. And then there is Russia, which has both a long history of disinformation campaigns and a domestic political culture largely untroubled by concerns of truth. It has taken to the dark side of social media like a rat to a drainpipe, not just for internal use, but for export, too."

The Economist beskriver noen ideer om regulering av sosiale medieplattformer som har vært lansert i debatten, men konkluderer ikke. I stedet er artikkelen mer opptatt av å beskrive hvorfor dette er et område som må tas svært alvorlig fremover, og hvordan utfordringene har tatt av de siste årene, fra store, men mer marginale fenomener som "4chan" og "#gamergate", i utkanten av det folk flest fikk med seg, til å bli et hovedtema i selve demokratidebatten og noe som utfordrer tilliten til selve den demokratiske prosessen. 

En svært interessant del av artikkelen til The Econimist er gjennomgangen de har av alternative "økosystemer" som etableres i eller distribueres ved hjelp av sosiale medier for å spre bestemte ideer, ofte fra politiske ytterfløyer. Små samfunn der man treffer likesinnede og får forsterket de meningene man allerede har, men der kravene til etterprøvbarhet og holdbarhet kan være høyst variable, eller ikke-eksisterende. Men selv når innholdet er korrekt er det uansett en utfordring med denne omgrupperingen rundt de nyhetskildene man liker best, fordi det fører til en langt sterkere polarisering. Eller som The Economist skriver, vegetarianere blir til veganere på grunn av sosiale medier:

"Such ecosystems are a symptom of political polarisation. They also drive it further. The algorithms that Facebook, YouTube and others use to maximise “engagement” ensure users are more likely to see information that they are liable to interact with. This tends to lead them into clusters of like-minded people sharing like-minded things, and can turn moderate views into more extreme ones. “It’s like you start as a vegetarian and end up as a vegan,” says Zeynep Tufekci of the University of North Carolina at Chapel Hill, describing her experience following the recommendations on YouTube. These effects are part of what is increasing America’s political polarisation, she argues."

The Economist minner om at det ikke er nytt at budbringeren har en hovedrolle i politisk endringer. Disruptive teknologier har ført til store endringer før. I disse dager feirer protestantismen 500 år (også grundig omtalt i The Economist denne helgen), noe som ikke kunne skjedd på den måten det gjorde uten at boktrykking var oppfunnet. Aviser, radio og TV forandret i tur og orden måten den politiske debatten foregikk på, i all hovedsak i positiv retning, tror jeg. Men det har aldri skjedd uten debatt om behovet for spilleregler, hvordan vi sikrer åpenhet og om det er behov for regulering. Og slik vil det bli også denne gangen.

lørdag 4. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (71)

Denne sangen må jeg innrømme at jeg hadde glemt, før jeg tilfeldigvis fant den på YouTube mens jeg lette etter annen åttitallsmusikk. Det er bandet Fiction Factory fra Perth i Skottland. Aktive fra 1983-87 og de ga ut to album. Men de var likevel et klassisk one-hit wonder i den forstand at bare en av sangene deres ble en topp 40-singel. Det var denne, "Feels like heaven", som nådde nr 6 på UK-hitlisten i 1984:

fredag 3. november 2017

Åttitallet vender tilbake (8)

Her er årets store nyhet når det gjelder åttitallsgjenforeninger. Selveste Bananarama, den kvinnegruppen som har hatt flest listeplasseringer i verden (blant annet 10 topp ti hits i UK) har funnet hverandre igjen og er ute på turne nå før jul i 2017, 30 år etter. Her er det gjenforente Bananarama fra en konsert i London tidligere i år der de spiller "Venus":



Bananarama er ekte 80-tall. Et band som ikke ble satt sammen av et plateselskap eller en manager, men av tre venninner som ville lage band sammen. De laget den ene hitlåten etter den andre mellom 1982 og 1988. Blant annet "It Ain't What You Do...", "Really Saying Something", "Shy Boy", "Cruel Summer" , "Robert De Niro's Waiting" og "I Heard a Rumour".  Venus" var en coverlåt av den nederlandske rockegruppen Shocking Blue i 1970, som gjorde det meget fra på hitlistene og gikk helt til topps i USA og flere andre land. Bananaras versjon kom i 1986 og gikk også til topps i USA og i mange andre land.

Så kan man for så vidt si at Bananarama fortsatte å lage plater og spille konserter fra 80-tallet og frem til i dag. Men etter 1987 har bare to av de tre opprinnelige vært med. Sara Dallin og Keren Woodward fortsatte bandet, med langt mindre kommersiell suksess enn før, mens Siobhan Fahey sluttet i bandet, giftet seg med Dave Stewart fra Eurythmics, flyttet til USA og startet et nytt suksessfullt band, Shakespears Sister. Men nå, 30 år etter, er det endelig klart for en stor 80-talls-husker-du konsertturne der alle tre er sammen igjen.

torsdag 2. november 2017

Lavenergiprogrammet 10 år

Torsdag hadde jeg gleden av å åpne en tettpakket liten konferanse i regi av Lavenergiprogrammet, som både feiret at den 10 års programperioden er gjennomført, oppsummerte erfaringene som er gjort gjennom dette arbeidet og pekte ut kursen videre når dette arbeidet med å øke kompetansen i byggenæringen på energieffektive bygg skal videreføres, men på litt andre måter.

Her er lenker til presentasjonene som ble holdt på "10 år på 100 minutter". Og her er en flott video som på en kort og pedagogisk måte oppsummerer hva dette arbeidet handler om i praksis:



Lavenergiprogrammet har i det hele tatt vært flinke til å bruke nye og utradisjonelle kanaler for å nå ut til mågruppene sine, blant annet video på YouTube og andre sosiale medier. Og de har samarbeidet tett med fagopplæringen i den videregående skolen. Her på siden "Festen er ikke over..." er det beskrevet hvor man finner flere kunnskapsressurser som er utviklet i dette programmet.

onsdag 1. november 2017

Kraftig vekst i bygg og anlegg

Bygg og anleggsvirksomhet er blant de aller største næringene i Norge, både i omsetning og i sysselsetting, og det har vært god vekst de siste årene. Statistisk Sentralbyrå har kommet med en ny næringsstatistikk som viser at bedriftene i bygg og anlegg omsatte for 522 milliarder kroner i 2016. Det er en økning på 8,1 prosent fra 2015.

Bransjen sysselsatte i underkant av 235 000 personer. Det er en økning på 2,2 prosent fra 2015 til 2016. Den delen av næringen som økte mest i omsetning i 2016 var den som driver med oppføring av bygninger. SSB skriver.

Størst vekst i omsetningen var det blant foretakene som driver med oppføring av bygninger. Disse hadde en omsetning på 270 milliarder kroner i 2016, som tilsvarer en økning på 10,1 prosent fra året før. Næringen sysselsatte i underkant av 83 500 personer. Det er 2,3 prosent flere personer enn i 2015.

Veksten i oppføringen av bygninger har først og fremst har med etterspørsel i markedet å gjøre, og bare delvis sammenheng med politiske beslutninger, blant annet at det tilrettelegges for mer boligbygging i arelplanleggingen og at bygge saker behandles raskt. Det er derimot en langt mer direkte sammenheng mellom poliske vedtak og aktivitetsnivå innenfor bygging av veier og jernbane, rett og slett fordi det er offentlig myndigheter som er kunden:

"I 2016 var det 424 foretak registrert med bygging av veier og jernbaner som sin hovedaktivitet. Dette omfatter foretak som bygger veier, motorveier, jernbaner, undergrunnsbaner, tuneller og broer. Disse foretakene hadde en omsetning på 35 milliarder kroner i 2016. Dette er en økning på 3,3 milliarder kroner, eller 10,6 prosent, fra året før. Det var også en økning innenfor den øvrige anleggsvirksomheten. Omsetningen innenfor anleggsvirksomheten totalt steg med 7,0 prosent fra 2015 til 2016. Næringen sysselsatte i overkant av 17 300 personer i 2016."