Norske forskningsmiljøer gjør det godt i EU

Dagen gladnyhet fra Forskningsrådet er et Norge hevder seg svært godt i Horisont Europa, EUs forsknings- og innovasjonsprogram. I 2023 har norske forskningsaktører konkurrert til seg omkring 6 milliarder euro, godt over målsettingen regjeringen har satt. Det er også flere prosjekter med norske miljøer i lederrollen.

Det er de anvendte forskingsinstituttene med Sintef i spissen som gjør det best i konkurransen om EUs forskingsmidler, men også universitetene gjør det bedre enn før. Khrone skriver dette om hvilke organisasjoner som gjør det best:

"Mest midlar har forskingsinstitutta fått, med Sintef på ein klar førsteplass. Forskingsinstituttet har åleine konkurrert seg til nær 1,5 milliardar kroner mellom 2021 og 2023. På plassane etter kjem Cepi (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations), NTNU, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.  Regjeringa peikar på at institutta er flinke til å ta med seg andre aktørar i søknadane, spesielt næringslivet, og at dette har mykje å seie for suksessen."

Digitaliseringsrådets erfaringsrapport 2023

Digitaliseringsrådets erfaringsrapport kom på slutten av 2023, så jeg er noen uker på etterskudd med å skrive om den. Men den er så full av gode råd og refleksjoner, bygget på mange års erfaring fra statlige digitaliseringsprosjekter, at disse rådene ikke går ut på dato med det første.

Jeg må kort minne om bakgrunnen for at vi har dette rådet, som så dagens lys i 2016. På det tidspunktet hadde vi hatt flere store it-prosjektskandaler med statlige it-prosjekter, blant annet i NAV.  Prosjektene leverte ikke det de hadde lovet. Politikere og etatsledere hadde ikke god nok styring og kontroll, og ga uttrykk for at de ikke hadde kompetansen og tryggheten man trenger for har ansvaret for styre store og komplekse digitale omstillingsprosjekter. 

Samtidig var det også i denne perioden en klar oppfatning av at til tross for noen enorme it-prosjekter som fikk problemer, var digitaliseringstempoet generelt for lavt de fleste steder i offentlig sektor. Og årsaken var sannsynligvis noe av den samme: Lederne følte  ikke at de hadde tryggheten og kompetansen som trengs. Og det var heller ikke noe opplagt sted å gå for å få støtte og gode råd. Det var tryggere å la være å gjøre noe enn å gjøre noe. Så kan man lure: Er ikke det litt underlig at staten manglet et sted å gå hvor man kan få help til å kvalitetssikre konsepter og prosjekter, og sparre med folk som har lang erfaring, før de store pengene begynner å rulle? For veldig store prosjekter på flere hundre millioner kroner er det et krav om både konseptvalgsutredning (KVU) fra prosjekteier og en ekstern kvalitetssikring (KS1 og KS2) i to trinn før et hovedprosjekt får starte opp. Men ikke for de mellomstore og små prosjektene.

Og slik ble Digitaliseringsrådet født i 2016 som et slags lavterskeltilbud til de som ikke må gjennom en obligatorisk og omfattende ekstern kvalitetssikring, men ber om eller burde be om råd og hjelp likevel. Regjeringen besluttet å opprette rådet og Kommunal og moderniseringsdepartementet spurte tidligere skattedirektør Svein Kristiansen om å lede det, en leder med flere suksesser på CVen. Han fikk også oppnevnt en liten gruppe folk med mye erfaring fra toppledelse og ledelse av digitale omstillingsprosjekter fra både offentlig og privat sektor. også noen som har lært av ting som ikke gikk så bra. Sekretariatet ble lagt til Difi, som litt senere ble del av Digitaliseringsdirektoratet. 

Erfaringsrapporten for 2023 er derfor også litt spesiell fordi Svein Kristiansen som har ledet rådet helt siden det ble opprettet i 2016 nå gir seg og overlater ansvaret til andre. Det har blitt mange prosjekter og etter hvert mange gode erfaringsrapporter. Dette arbeidet fortjener Svein Kristiansen og de øvrige i hans råd en stor takk for. Ikke bare har  mange prosjekter fått hjelp til å komme seg ut av blindveier, eller en tilstand der de ikke har tenkt godt nok igjennom hva de ønsker å oppnå, og for hvem? De har også, gjennom alle disse prosjektene de har vurdert, fått enormt med innsikt i hvordan digitaliseringsarbeidet i hvert enkelt prosjekt og i det store bildet kan bli bedre. 

Den nye erfaringsrapporten deler noen av disse viktige innsiktene. Jeg skal ikke gjenta alt det her. Det er veldig lurt å lese dette selv, men jeg vil trekke frem noen av de viktigste temaene de løfter frem. Svein Kristiansen har skrevet et forord der han er særlig opptatt av at tempoet på digitaliseringen fortsatt er for lavt og at for å lykkes med en raskere endring må vi jobbe på andre måter, mye mer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer;

"For å få meir verdi av digitalisering må vi jobbe på nye måtar og fornye oss. Dette klarer vi ikkje utan å samarbeide på tvers av alle nivå og sektorar. Forvaltninga er inne i ein digital transformasjon med nye samarbeidsformer. Teknologiutviklinga går stadig raskare. Det er ingen grunn til å vente på den digitale transformasjonen. Vi står allereie i han"

Det å jobbe på nye måter, mer tverrgående, mer brukerorientert og mer smidig, er lett å si, men ikke spesielt lett å gjøre hvis man ikke har gjort det før, og rett og slett ikke vet hva det egentlig innebærer. Den neste delen av rapporten "Meir trening gir bedre løysinger" handler om hvordan man trener på og jobber med å utvikle en måte å jobbe på som gir resultatene man ønsker. Her skriver de om  kultur og kompetanse, og hvordan man får tak i rett kompetanse. Og om smidige prosesser, produktorganisering, selvstendige team, veikart og målbilder, og om hvordan disse tingene må fungere i en kontekst som er offentlig sektor med sine forskrifter, retningslinjer og budsjettprosesser.

Den neste delen av rapporten bruker overskriften "modige leiarar veit ikkje alltid best". Modige ledere trenger vi, men ikke ledere som tror de har alle svarene selv. Rapporten reflekterer over balansen mellom det løse og fleksible og det faste og styrende, og hvordan det ser ut når det ikke er et enten-eller, men et spørsmål om å variere ledelsesmodell gjennom ulike faser av arbeidet. Jeg synes digitaliseringsrådet treffer godt på beskrivelsen av ledere og lederrollen når de skriver at:

"Fleire og fleire som kjem til rådet, verkar å vere på veg frå såkalla tradisjonell leiing til ein annan type leiing. Kva denne typen leiing er, har verken dei eller vi eit eintydig svar på. Det vi likevel veit sikkert, er at smidig utvikling utfordrar måten mange leiar og styrer verksemdene sine på i dag. Vande måtar å leie på, kjende strukturar og personlege eigenskapar som før blei verdsett, er i endring. Digitaliseringsrådet har møtt fleire verksemdsleiarar som har fått kjenne dette på kroppen."

Erfaringsrapporten har kanskje flere gode spørsmål enn fiks ferdige svar når det gjelder hvordan bedre resultater skal oppnås. Det er gode refleksjoner og det er gode eksempler på erfaringer som er gjort. Og det er slik det må være, tenker jeg, i en tid der vi er i ferd med å skaffe oss flere erfaringer med hvordan digital omstilling skal ledes.. Her finnes det ikke et svar eller en fasit man kan plukke ut av en manual. Det er ikke mulig å ekspertutrede seg frem det ene korrekte svaret heller, til det er det for mange kompleksiteter og avhengigheter, og kanskje flere mulige veier til målet. Derfor har heller ikke denne erfaringsrapporten fått en form som en slik ekspertrapporrt. I stedet beskriver den måter å jobbe, og styre, lede og samarbeide, som øker sjansen for å lykkes når vi skal løse vår tids mest komplekse utfordringer. Og nettopp derfor er det blitt en god rapport som utforsker og utfordrer, og som kan bidra til en mer opplyst og bedre samtale om hvilket problem som skal løses, hva som skal gjøres og hvordan man skal gjøre det.

Cher: Chiquitita

Gårsdagens musikkinnslag her på bloggen var Sinead O'Connors cover av ABBA "Chiquitita" fra 1999, til støtte for bombeofrene i Omagh i Nord-Irland. Men det er også mange andre som har covret denne sangen, en av ABBAs mestselgende gjennom tidende. Blant annet Cher som i 2020 spilte inn en spansk versjon av Chiquitita, og som med ABBA gikk inntektene til UNICEFs prosjekter for barn.

Sinead O'Connor: Chiquitita

 I 1999 spilt Sinead O'Connor inn en nydelig coververson av ABBAs store hit "Chiquitita" fra 1979. Halvpartene av inntektene fra ABBAs versjon gikk, og går fortsatt, til FNs barneorganisasjon UNICEF. 

Sinead O'Connors versjon kom ut på samlealbumet "Across the Bridge of Hope" fra 1999 der flere artister bidro og der inntekten fra salget gikk til ofrene for bombingen i Omagh i Nord-Irland året før. Der døde det 29 mennesker og 220 ble skadet etter at en bilbombe eksploderte og som the Real IRA, en fraksjon i IRA stod bak. Det var den mest dødelige bombeaksjonen i hele denne konflikten.

Verdenshandelen under angrep

Et av kjennetegnene ved vår moderne verden er at verdenshavene er fulle av skip som frakter ulike varer mellom land og kontinenter. Olje, gass, biler, maskiner, klær, elektronikk, kjemikalier, metaller, bygningsmaterialer og masse annet.

Billig og effektiv verdenshandel er en forutsetning for det velstandsnivået og velferdsnivået vi har.  Det  muliggjør en avansert global arbeidsdeling der vi eksporterer det vi har har mer enn vi trenger, og kan tjene penger på å selve (for eksempel olje og laks), og kjøper det andre produserer langt billigere enn det vi kunne gjort (for eksempel datamaskiner og biler). Kjøpe billig og selge dyrt er lurt, men det er vanskelig om mye forsvinner på veien i transportkostnader.

En forutsetning for å kunne transportere billig på båt er at det er trygt og at avstanden varer skal fraktes er så kort som mulig. Noen ganger har mennesker gjort store inngrep i naturen for å få avstanden til å bli kortere, som Suez-kanalen, som var ferdig i 1867, og ble den foretrukne ruten mellom Asia og Europa. I fjor gikk det 24 000 båter gjennom Suez-kanalen. Det var ti prosent av varevolumet i verden som ble fraktet på båt. Så mye ser det ikke ut til å bli i år.

The Economist har skrevet litt om dette i en artikkel som også viser noen infografiske fremstillinger av effekten på skipstrafikken fra den pågående konflikten i Midt-Østen. Skal man gjennom Suez-kanalen må man passere Rødehavet. Og der ligger blant annet Yemen. The Economist skriver:

"More than 200 container ships travelled through the Red Sea and the Suez Canal between January 4th and 11th last year. During the same week in 2024 only 122 dared to make the journey. Container firms accounting for 95% of the capacity that usually sail the Suez have suspended services in the area. A few energy firms, such as BP and Equinor, have also temporarily stopped using the canal. This is the biggest disruption to shipping in the Red Sea in recent years. Data from the Kiel Institute, a German think-tank, show that the current volume of cargo is 66% lower than would have otherwise been expected, based on averages between 2017 and 2019 (see chart 1). By January only 200,000 standard containers were passing through the waterway per day, compared with around 450,000 in December 2022—the lowest point of the pandemic."

Kvitnes/Evenrud/Staysman: Det Ville Østen

Det finnes sanger som hyller stedene folk kommer fra: byer, landskap og landsdeler, og selvfølgelig sanger om fotballag. Men finnes det sanger om fylkeskommuner? Det er nok ikke spesielt vanlig, men Ole Evenrud, Henning Kvitnes og Staysman har laget sang om gjenopplivingen at Østfold fylkeskommune i 2024. Fin sang, fine bilder og fin selvironi. 

Nå tviler jeg på at dette blir noen bølge. Det kom riktignok en fin sang om å være Trønder da nye Trøndelag fylke ble til i 2018. Men det stopper nok der. Noen sang om Akershus fylke kommer det aldri.

Helhetlig innsats for inkludering av barn og unge - et designbidrag

Hvordan ser resultatet ut når system- og tjenestedesignere blir satt til å oppsummere eksisterende kunnskap, finne og vise sammenhenger, avdekke hull, svakheter og manglende resultatoppnåelse, og antyde bedre måter å angripe problemene på? Og bruke pedagogiske og visuelle virkemidler for å ytterlig tydeliggjøre denne kunnskapen? Det kan bli riktig interessant.

Et fint eksempel på hvordan det kan bli er Halogens rapport "Utfordringer og behov knyttet til helhetlig innsats for inkludering av barn og unge" som både er en interessant og god rapport i seg selv om veier til mer sammenhengende tiltak mot utenforskap blant barn og unge. Og den er også et godt eksempel på hvordan man tilnærmer seg en slik oppgave og hvordan det kan presenteres. Som i dette tilfellet handler om bruk av tjeneste- og systemdesignmetodikk i en tidlig fase av et arbeide som skal løse tverrektorielle og komplekse utfordringer og trenger en kartlegging og et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på.

Litt kontekst: Det har vokst frem en mye større forståelse både i Norge og i mange andre land om at det å løse noen av våre mest komplekse samfunnsutfordringer, som store kutt i klimagassutslipp, omlegging av transport og energisystemer, velferdsstatens bærekraft i møte med demografiske endringer og frafall og utenforskap blant barn og unge, krever en annen tilnærming enn tradisjonell sektorstyring, faglige ekspertutredninger og regel- og rettighetsbaserte offentlige systemer som deler opp utfordringene i små og håndterbare biter og løser dem bit for bit.

Derfor snakker man om "målrettede samfunnsoppdrag" (omtalt som "missions" i EU) som en form for overbygning over tverrgående arbeid med å løse komplekse samfunnsutfordringer der man ikke kan ekspertutrede seg frem til et riktig svar, men må finne nye måter å å jobbe sammen på for å finne flere svar som skal virke sammen.  (En god generell innføring i hva målrettede samfunnsoppdrag er og hvor det egner seg som arbeidsform, finnes i NIFUs rapport "Målrettede samfunnsoppdrag i Norge") 

Forskningsrådets nettsider beskriver hvordan samfunnsoppdraget "Inkludering av barn og unge" er satt opp. Det har vært i en utformingsfase i 2023 og vil i 2024 fastsette en organisering og sette operative mål for arbeidet, basert blant annet på denne Halogen-rapporten Simon Sandoval og Maria Traasdahl har utarbeidet. Det har de gjort i et tett samarbeid med folkene og virksomhetene som i dette arbeidet heter Operativ gruppe, som ledes av Forskningsrådet og der representanter fra DOGA, Utdanningsdirektoratet (Udir), Helsedirektoratet, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), NAV), KS, Barne-, ungdoms –og familiedirektoratet (BufDir), og Kulturtanken deltar.

Rapporten handler om ansvar, samarbeid og tiltak når det gjelder inkludering av barn og unge. Utenforskap skyldes gjerne sammensatte årsaker, der det kan handle om skole, helse, familiesituasjon, dårlig økonomi, funksjonsnedsettelser, barnevern, kriminalomsorg, mobbing eller rus, og ulike koblinger mellom disse. Der det er viktig at tiltakene som settes inn virker sammen og i hvert fall ikke motarbeider hverandre. 

Så kan man spørre seg om dette med å finne måter å løse tverrsektorielle utfordringer bedre er så veldig nytt? Har det ikke vært en rekke initiativer og prosjekter og tverrgående satsninger som har forsøkt dette før? Svaret er naturligvis ja. Det er ikke nytt at utenforskap blant barn og unge har sammensatte årsaker og ikke kan løses av et tiltak eller en sektor alene. Det er heller ikke nytt at man prøver å sette opp store og tverrsektorielle satsinger. Det er gjort flere ganger og på ulike måter, som i områdesatsninger i områder med store levekårsutfordringer og i det såkalte 0-24 samarbeidet der mange departementer og etater har vært med. 

Det denne rapporten gjør er å ta det et skritt lenger når gjelder hvordan man bør tenke om ansvar, roller og bedre koblinger. Rapportens styrke er at den kobler kunnskapen vil har om utenforskaputfordringene fra forskningen, det praksisnære, og den erfaringsbaserte og skjønnsmessige klokskapen vi har opparbeiddet. Og kobler dette til tilsvarende kunnskap og erfaringer med sektorvise og tverrsektorielle tiltak, virkemidler og rammebetingelser som i dag ikke fungerer godt nok (for eksempel dokumentert i FAFOs rarpport "Trøbbel i grenseflatene".) Rapporten fra Halogen beskriver 34 forskjellige helt eller delvis sektorovergripende satsinger som er relevante. og som bidrar til å å belyse hva som virker og ikke virker. 

Basert på dette er det trukket noen konklusjoner i form av 5 hovedfunn og 23 delfunn, fra utfordringer i på det operative nivået i slike prosjekter til systemmessige utfordringer i form av styrings- og ledelseskultur, pengestrømmer og rammebetingelser for å kunne levere på det som er lovet. Rapporten har ikke alle svarene på hva man kan gjøre med dette, det skal det jobbes videre med fremover, men den vil være et rammeverk for forståelsen av problemet og et viktig diskusjonsgrunnlag når man skal finne bedre svar.

Rapporten fra Simon og Maria skal også ha skryt for å ha tatt inn et kapittel på slutten om "Sentrale teorier og begreper" (fra side 59 i rapporten") som beskriver ulike perspektiver på innovasjon, forklarer systemtenking og hva det vil si å ha et systemperspektiv på innovasjon. Den beskriver noen metoder og verktøy som kan brukes i endringsprosesser som dette der man ikke blir noe målrettet samfunnsoppdrag uten at man får til at mange og mangfoldige aktører får bygget en felles virkelighetsoppfatning når det gjelder hva som ikke fungerer godt nok og hvilke retning man må gå i.

Dersom det var et departement som gjennomførte en utredning med denne type tematisk blikk på en større og ganske flokete samfunnsutfordring ville men nok kalt det en områdegjennomgang, og hatt Finansdepartementet med som en av oppdragsgiverne. Og så ville hatt et støtte budsjett slik at man kunne grave dypere i pengestrømmer og budsjettsystemer. Hvordan gevinstene kommer et annet sted enn der tiltakene må gjennomføres, slik at man risikerer å underinvestere i tiltak som egentlig er lønnsomme. Hvordan de digitale systemene for å dele og koble data henger samme - men ofte ikke henger sammen. Og hvordan sektorlovgivning kan hindre gode helhetsløsninger. For å gjøre en slik områdegjennomgang som går en del dypere kreves det et større budsjett. 

Men kanskje kan denne rapporten fra Halogen være til inspirasjon for de som skal lage fremtidige områdegjennomganger og tilvarende brede utredninger av tverrsektorielle utfordringer. Der man kan kombinere designernes blikk og formidlingsevne når det gjelder sammenhengre og koblinger som virker, og ikke virker, og kombinere både domenekunnskapen og den andre kompetansen som må inn for å komme videre - på økonomi, regelverk og digitalisering. 

Kunstig intelligens og produktivitetsvekst

NHOs nettsider om rapporten

Vil bruk av kunstig intelligens øke verdiskapingen i Norge? Og gir det mening å tallfeste hvor mye, for eksempel i form av et regnestykke for hvor mye mer effektive og produktive vi blir når vi tar i bruk KI-verktøy i jobben?

Det er dette NHO, Abelia, Finans Norge og Nelfo har bedt Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) om å gjøre, og resultatet ble presentert i form av en rapport om om økt verdiskaping frem mot 2040 basert på produktivitetsvekst fra bruk av kunstig intelligens i forbindelse med NHOs årskonferanse. Tallet er i følge rapporten 5 600 milliarder kroner ekstra verdiskaping frem mot 2040,

 Jeg tenker at selve tallet er det minst viktige. Tallet er rett og slett en konsekvens av forutsetningene som er puttet inn modellen. Med andre forutsetninger får du et annet tall. Langt viktigere er derfor en diskusjon om disse forutsetningene som ligger bak er riktige, og hvordan de påvirkes av ulike ting vi kan gjøre noe med, eller av ting vi ikke kan gjøre noe med. 

Noen tenker nok at tallet virker veldig høyt. Det er omkring tre statsbudsjetter i ekstra verdiskaping på bare 15 år. Så kan man også innvende at tallet virker veldig lavt og utrykker en forventning om en temmelig slapp økonomisk utvikling framover, og som bare blir litt bedre med mer digitalisering og bruk av kunstig intelligens. 5 600 milliarder er tross alt bare litt over en tredjedel av markedsverdien av det norske oljefondet. Og i følge forrige regjerings perspektivmelding  er norsk finansformue bare 10 prosent av nasjonalformuen, mens verdien av fremtidig arbeidsinnsats og kompetanse utgjør 75 prosent. Og det er jo verdien av arbeidet vårt som skal fyres opp med kunstig intelligens.

Men tallet er som sagt ikke det viktigste. Det rapporten fra Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) gjør svært bra er å koble to problemstillinger som for sjelden sees i sammenheng: en drøfting av konkrete positive muligheter når det gjelder å ta i bruk kunstig intelligens til å løse ulike oppgaver, som til vanlig diskuteres av teknologene. Og en analyse av hvordan økt produktivitet i arbeidslivet gir gevinster for hele samfunnet, blant annet i form av et mer bærekraftig velferdssamfunn, en diskusjon som gjerne føres av samfunnsøkonomer. En god forståelse av denne koblingen er viktigere enn selve tallet,

Selve rapporten har som nevnt beregnet produktivitetsveksten som kan oppnås ved å ta i bruk kunstig intelligens til 5 600 milliarder kroner. Av dette kommer 2000 milliarder fra produktivitetsøkninger gjennom bruk av generativ kunstig intelligens fordi verktøy som Chat GPT, Copilot osv, vil bli tatt i bruk bredt i næringsliv og offentlig sektor. Det utløser gevinster i form av spart tid og høyere kvalitet når tekst, illustrasjoner, skriving av programkode og andre både kreative og analytiske prosesser, og sammenkobling av ulike data, gjøres maskinelt. En ytterligere gevinst på 3600 milliarder kommer fra annen digitalisering, også den med store innslag av kunstig intelligens, og gjerne i kombinasjon med automatisering, robotisering, autonome innretninger, stordata, droner, sensorer og masse annet spennende som vil gi oss teknologianvendelser og tjenester vi ønsker oss, og ting vi ikke har tenkt på enda.

Så sier rapporten at gevinstene naturligvis kan bli en del lavere fordi vi av ulike grunner ikke klarer å komme raskt nok  i gang med å ta i bruk de nye mulighetene, eller fordi det er hindringer eller flaskehalser som står i veien, for eksempel mangel på rett kompetanse, som hindrer oss i å få full effekt. Eller det kan være tilsiktede eller utilsiktede regulatoriske hindringer som står i veien for å hente ut gevinstene. Men gevinsten kan også bli mye høyere fordi denne type innovasjon kan utløse ulike dynamiske effekter som vanskelig lar seg planlegge eller beregne i forkant (eller i etterkant). For hva var egentlig produktivitetsgevinsten av internett? 

Jeg slutter meg helt til det Bente Sollid Storehaug, en dyktig og erfaren teknologileder, skrev på Linkedin etter en liten panelsamtale både hun og jeg var med på hos NHO da rapporten ble presentert. Der skriver Bente at:

"Vi har så lett for å snakke om gradvis og lineær vekst, og har en tendens til å glemme at nye sterke teknologier skaper eksponentiell vekst, en vekst som ofte er utenfor vår fatteevne. Nye teknologier skaper også disrupsjon. Det er noe annet enn gradvis innovasjon og mer effektive arbeidsprosesser. Alle bør ha som mål å ta ut gevinster, men problemene for næringslivet oppstår når disrupsjon endrer verdiskapningen. Mer kompetanse vil øke mulighetene for å retenke og digitalisere verdikjeder og forretningsmodeller og ikke minst løse de store oppgavene som ligger i den doble omstillingen."

Så når rapporten av ulike miljøer har blitt kritisert både for å være "tenk på et tall", for å være for lite dynamisk når det gjelder å beskrive hvordan teknologi-innovasjon, -spredning og -bruk faktisk skjer, og også for å være for nøktern når det gjelder veksttallene, så kan det stemme alt sammen. Det er avhengig av hva bedriftene, deres ansatte og ikke minst styrene og lederne klarer å få til, og av hva de ikke klarer å få til.

Jeg må innrømme at det aller først jeg reagerte på da jeg så disse beregningene til Samfunnsøkonomisk Analyse av produktivitetesveksten de neste 15 årene ikke var tallfestingen av veksten kunstig intelligens og digitalisering kan bidra med, men resten av produktivitetsveksten. Den veksten som ikke skyldes digitalisering og kunstig intelligens. For den er omtrent null. Eller litt mer presist, produktivitetsveksten er beregnet til 0,1 prosent i året. Så fra å ha hatt en gjennomsnittlige årlig produktivitetsvekst (målt som endringer i verdiskaping i faste priser per time) i Norge på 1980-tallet på 2,8 prosent pr år, på 1990-tallet på 2,7 prosent pr år, på tidlig 2000-tall, før finanskrisen, på 1,1 prosent pr år og i årene 2015-2022 på bare 0,6 prosent pr år, er  beregningen for årene som kommer helt nede på 0,1 prosent pr år uten bidraget fra digitalisering. Det er ikke mye å skryte av, og i hvert fall ikke noe som vil gi verken bedre velferdstjenester eller høyere reallønn fremover.

Derfor er et viktig hovedbudskap i denne rapporten at vi rett og slett må lykkes godt med å digitalisere mer  og ta i bruk kunstig intelligens, ellers blir det ingen vekst å fordele. Med avansert digitalisering og ikke-generativ KI er det beregnet relativt beskjedne 0,6 prosent produktivitetsvekst pr år. Lykkes vi med generativ KI blir summen litt høyere, i gjennomsnitt 1,1 prosent totalt, men heller ikke det er høyt når vi ser på historien. Så nok en gang: Det er ikke selve tallet som er det viktigste, men at vi legger til rette for at vi får på plass forutsetningene og rammebetingelsene som gjør at vi kan lykkes. Både den delen politikk kan legge til rette for, for eksempel innenfor forsknings og kompetansetiltak. Men aller viktigst er den jobben den enkelt virksomhet må gjøre når det gjelder å finne og ta i bruk de teknologiske mulighetene. Det er summen av alt det alle virksomhetene gjør som avgjør hva tallet blir. Så enkelt og så vanskelig.

Halvert handelsoverskudd i 2023

Etter et helt eventyrlig høyt overskudd på den norske handelsbalansen i 2022, på 1632 milliarder kroner, var vi tilbake på mer normale nivåer i 2023 der overskuddet ble 849 milliarder kroner. Vi importerte varer og tjenester for 1023 milliarder, marginalt lavere enn i 2022, mens vi eksporterte for 1873 milliarder, ned fra 2662 milliarder i 2022.

Hva har skjedd? Her er forklaringen ganske enkel. Gassprisene var langt lavere i 2023 og den store ekstra inntekten Norge fikk i 2022, etter utbruddet av krigen i Ukraina, ble borte nesten like brått som den kom. Nå er fortsatt naturgass litt dyrere enn det som har vært gjennomsnittet de siste årene, men ikke på det helt unormale nivået vi hadde. SSB skriver:

"I desember 2023 ble det eksportert naturgass for 55,2 milliarder kroner, dermed endte gasseksporten på 633 milliarder i 2023 – ned 55 prosent fra rekordåret 2022. Oljeeksporten falt med bare 5,5 prosent og endte på totalt 525 milliarder kroner i 2023."

Selv om handelsoverskuddet er halvert, er det likevel det nest høyeste noen gang. Det skyldes som nevnt at gassprisene fortsatt er ganske høye, at kronekursen er svak slik at vi får godt betalt for den norske fastlandseksporten og at importen har gått litt ned. Det er særlig kraftig fall i importen av personbiler biler og lavere pris på importert strøm som har gjort at importverdien har gått ned.

Chvrches: Over

De har holdt det gående i over 10 år det skotske bandet Chvrches med Lauren Mayberry som frontfigur. Her er de på TV i USA på Jimmy Fallons Late Night Show for noen måneder siden i forbindelse med at singelen "Over" ble gitt ut: 

37 prosent kvinnelige ordførere

Etter kommunevalget i september i fjor er det 37 prosent av ordførerne som er kvinner. Det er opp fra 35 prosent i 2019, og den høyeste andelen noen gang. I 2003 var bare 17 prosent av ordførerne kvinner og i 1983 var det bare 4 prosent.

Det kan vi lese i statistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om kommunevalget i 2023. Der kan vi lese at kvinneandelen i kommunestyrene etter valget er  41 prosent og at kvinneandelen i formannskapene er 44 prosent.

En annen interessant ting etter et valg er å se på hvordan partienes gjorde det når ordførervervene skulle fordeles. Hvilke partier har flest overførere, og hvilke partier har høyest andel ordførere sammenlignet med partiets oppslutning?

Etter valget er det tre partier som er helt dominerende når det gjelder ordførere. Arbeiderpartiet har 31 prosent av ordførerne og 25 prosent av kommunestyrerepresentantene. Høyre har 28 prosent av ordførerne og 20 prosent av kommunestyrerepresentantene. Og Senterpartiet har 25 prosent av ordførerne og 16 prosent av representantene. Målt på denne måten har jo Senterpartiet gjort det svært godt. Men så skal man huske på at folketallet er veldig ulikt i kommunene og at Senterpartiet er uforholdsmessig sterke i veldig små kommuner, mens Høyre og AP er lang mer jevne i oppslutning rent geografisk. 

Og ser man på hvor mange innbyggere som bor i kommuner med ordførere fra de ulike partier er bildet litt annerledes. Både Oslo, Bergen, Stavanger, Bærum og Asker har nå kvinnelige Høyre-ordførere, mens i Trondheim styrer en mann fra Høyre kommunen. I følge en oversikt TV2 har laget bor 66 prosent av innbyggerne i kommuner som ledes av ordførere fra Høyre, 16 prosent styres av en ordfører fra Arbeiderpartiet og 9 prosent av en ordfører fra Senterpartiet.

Et nytt Lysne-utvalg

Alltinget om Lysne-utvalget 3.0

Regjeringen har satt ned et nytt utvalg ledet av Olav Lysne som skal se på sikkerhet, beredskap og eierskapskontroll med digital infrastruktur. En god og erfaren utvalgsleder, mandatet er godt og utvalget er bra sammensatt. Men denne oppnevningen har også noen litt overraskende politiske og forvaltningsmessige sider både når det gjelder mandatformuleringen og hvem som er oppdragsgiver i regjeringen.

For å ta det i tur og orden: Utvalget skal ledes av Olav Lysne, professor ved OsloMet og direktør ved SimulaMet. Han er god både som forsker og formidler, ja faktisk så god at han under forrige regjering ledet to utvalg på beslektede temaer: NOUen om Digital sårbarhet og sikkerhet, et utvalg oppnevnt av Justisdepartementet, og det såkalte Lysne 2-utvalget oppnevnt av Forsvarsdeparetmentet, et ekspertutvalg som utredet det som dengang ble kalt "Digitalt grenseforsvar" og kom i 2016. Nå får vi det tredje Lysne-utvalget med sikkerhet og beredskap som tema.

Også denne gangen handler det om et ekspertutvalg som skal komme med råd om hvordan vi håndterer digital sikkerhet og beredskap, særlig knyttet til kommunikasjonsinfrastruktur. Utvalget er sammensatt av folk med teknologisk kompetanse, noen er i sentrale sikkerhets- og beredskapsroller, flere har forvaltningskunnskap og det er noen med erfaring fra norsk næringsliv som jobber i internasjonale leverandørkjeder. Trusselbildet er i rask endring på det digitale området, dels fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret og fordi teknologien er endring, men kanskje aller mest fordi vår avhengighet av digital infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoners avhengighet av digitale systemer og infrastruktur har økt veldig de siste årene. 

Mandatet sier at utvalget skal lage en oversikt over kritisk digital kommunikasjonsinfrastruktur av regional eller nasjonal betydning som er viktig for statssikkerheten, for samfunnssikkerheten og er bærer av tjenester av høy betydning for kritiske samfunnsfunksjoner. Og helt konkret skal utvalgets oversikt: 

"...inkludere en vurdering av følgende typer infrastruktur (både hardware og software):

• mobil- og bredbåndsnett
• transportnett
• undersjøiske fiberkabler
• datasentre
• satellittkommunikasjonssystemer
• særlig viktige anlegg som er viktig for hele krisespennet, blant annet fortifikatoriske anlegg/fjellanlegg"

Dette er et viktig og nødvendig arbeid og ikke minst viktig fordi Norge ligger kraftig på etterskudd med implementeringen av EUs direktiver på it-sikkerhetsområdet. Vi har ennå ikke implementert forrige versjon, mens EU nylig har vedtatt en oppdatert utgave i form av NIS 2 direktivet. 

Men det et er også noen pussigheter i dette, som på ingen måte er utvalgets feil, men som ligger i langsomme og lite forutsigbare politiske prosesser, der det ikke alltid er lett å forstå sammenhengen mellom den politiske retorikken som brukes når et arbeid settes i gang, og det som faktisk skjer etterpå. La meg nevne to ting:

Noen vil kanskje huske at tilbake i desember 2022 ble laget en stortingsmelding om "Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet", med mye slagordpreget retorikk om nasjonalt eierskap, men som var fragmentert, anekdotisk og ganske tynn på konkrete tiltak. Jeg skrev om den på bloggen her. Så skulle man kanskje håpe at det i året som har gått ville komme en viss fremdrift i dette arbeidet med å utvikle og konkretisere tiltakene og å sørge for at Norge kommer på linje med våre europeiske samarbeidspartnere når det gjelder lov- og regelverk som ivaretar sikkerheten. Men i stedet har regjeringen tatt et skritt tilbake og utnevner et ekspertutvalg. Retorikken fra 2022 var kanskje ikke så lett å implementere i konkrete tiltak likevel.

Det andre jeg må nevne er en interessant utvikling når det gjelder ansvarsplassering. Mens den nevnte stortingsmeldingen i 2022 kom fra Justisdepartementet og det også er JD som i følge en kongelig resolusjon fra våren 2013 er gitt samordningsansvaret for den forebyggende it-sikkerheten i samfunnet, er det Digitaliserings- og forvaltningdepartementet som nå har utnevnt ekspertutvalget som skal behandle temaer og tiltak som er midt i kjernen av den digitale samfunnssikkerheten. Er det fordi JD sliter med å levere på dette oppdraget? Er det fordi samordningsansvaret for ikt-sikkerhet og beredskap skal flyttes vekk fra Justisdepartemenetet og tilbake til det som i 2013 het Fornyingsdepartementet og nå heter Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet? Eller er begrunnelsen rett og slett at sektoransvaret for elektronisk kommunikasjon, det vil si mobil, bredbånd og datasentre ligger hos digitalisering- og forvaltningsministeren, og det er i egenskap av å være sektordepartement på ekom de har tatt ballen og løpt av gårde? Jeg vet ikke svaret, og heller ikke om det har vært noen kamp mellom departementene om å ha hovedrollen, men litt interessant er det jo.

Jeg tror vi også ser noen tydelige tegn til at flyttingen av ansvar har påvirket mandatet. Ja, formuleringer om "nasjonal kontroll" er fortsatt der, men nå stilles det gode og ganske åpne spørsmål om hva det egentlig betyr i praksis og hvordan ulike eierformer kan utfordre viktige sikkerhets- og beredskapshensyn. Noe premiss om statlige eide datasentre og skytjenester eller statlig eierskap til nettinfrastruktur er ikke der, slik det var tidligere. Dessuten er det tatt inn gode formuleringer om at det i internasjonale digitale verdikjeder er flere ulike hensyn som må tas hensyn til for å ivareta sikkerheten. I mandatet står det at:

"Digitale kommunikasjonsnett bygger på internasjonale standarder og et sterkt globalt økosystem med raskt teknologisk utvikling. Innovasjon i bransjen er viktig, og Norge ligger langt fremme med digitalisering og utbygging av slik infrastruktur, med høy grad av dekning og kapasitet i mobil- og bredbåndsnettene. Utvalget skal vurdere hvilken effekt virkemidlene for nasjonal kontroll kan ha for videre utvikling og innovasjon. Forslagene fra utvalget skal ta hensyn til behovet for videre utvikling og innovasjon, og skal i størst mulig grad legge til rette for dette. Utvalget skal også ta hensyn til sikkerhetssidene ved lange, komplekse og internasjonale digitale verdikjeder. Utvalget skal beskrive hvordan reguleringsregimer eller andre hensyn til nasjonal kontroll er ivaretatt i nordiske land."

Det er godt disse erkjennelsene synker inn. Sannsynligvis burde dette tredje Lysne-utvalget blitt satt ned langt tidligere, men det er bedre at det kommer nå enn at det ikke kommer i det hele tatt. Jeg ser også at utvalget utstyres med et sekretariat med fagekspertise fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). De har lang erfaring med å både være opptatt av sikkerhet og beredskap, inkludert virksomheter underlagt sikkerhetsloven, og samtidig har de ansvar for reguleringer og rammeverk for noen svært innovative og teknologiintensive virksomheter i konkurranseutsatte markeder. Og god greie på forvalting av EU-reguleringer. Når både Pål Wien Espen, direktør i Nkom og NSMs Bente Hoff er med i utvalget tenker jeg det bidrar til at arbeidet gir oss den oversikten og de virkemiddelforslagene vi trenger for å redusere den digitale sårbarheten.

Ekstremværåret 2023 i åtte grafer

The Economist reflekterer over klimaendringene og hvordan vi kanskje har blitt så vant til at vær- og temperaturrekorder stadig blir slått, at vi ikke tenker på det. Vi er kanskje blitt sløvere. 

Men selv med dette som bakteppe var 2023 et merkelig år i klimasammenheng der rekordene ikke bare ble slått, de er blitt knust. The Economist har skrevet artikkelen "Eight charts illustrate 2023’s extreme weather", med undertittelen "Will 2024 be worse?". Der har de plukket frem åtte grafer, både globale og regionale, som på ulike måter viser hvordan 2023 ble et veldig spesielt år.

Nå er ikke The Economist kjent for å være spesielt ekstreme i noen variant av ordet, de er tvert imot kjent for å være temmelig liberale, både når det gjelder økonomisk politikk, kultur, menneskesyn og næringsfrihet. Men en viktig del av det de er mest opptatt av er effektene av menneskeskapte klimaendringer. De skriver at:

"Climate researchers are calling last year’s events “weird” and say they will be untangling what exactly drove its remarkable extremes for months or even years to come. Data released this week by international, American and European government agencies and research groups confirmed that 2023 was the hottest year on record by a considerable margin. The World Meteorological Organisation (wmo) said that it was 1.45°C warmer than pre-industrial temperatures, give or take 0.12°C. That is within a sliver of the symbolic warming threshold of 1.5°C. The year brought a rash of regional records and extreme events, including floods, wildfires, drought and heatwaves."

Billy Bragg: A New England

 Litt tidlig 80-talls nostalgi her: I 1983 dukket plutselig fenomenet Billy Bragg opp. Han ga ut et album, eller kanskje heller et "mini-album" fordi det bare hadde 7 korte sanger og vinylplaten fikk i 45 rpm, ikke de vanlige 33. Navnet på platen var " Life's a Riot with Spy vs Spy". 

I en tid med mye identitetsmarkører knyttet til musikksjangre som new romantics, new wave, goth og punk, og gryende stadionrockere som U2 og Simple Minds, var det litt rart med en mann som var helt alene på scenen med en gitar. Senere ble det litt mer folk rundt Billy Bragg også, men i starten var han bare mann med gitar. Det ble noen fantastiske live-opptredener av det også. Her er et klipp med den kanskje mest klassiske sangen av alle, "A New England", fra oktober 1983.

Forsvarsindustrien i Norge

I en tid med mer krig og konflikt i verden, og også i Europa, er det naturligvis viktig å være oppmerksom på den norske forsvarsevnen. Og ikke bare i form av styrker, materiell og ressursinnsats, men også hvordan forsvarsindustrien i Norge gjør det. 

Industrien har naturligvis et marked også utover det norske forsvaret og er involvert i forsknings- og samarbeidsprosjekter sammen med industri og forsvar i andre NATO-land, men hvor stor er egentlig denne industrien i Norge, og hvor mye importerer det norske forsvaret fra industri i andre land?

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har laget en oversikt over dette, for året 2022. Den heter "Forsvarsindustrien i Norge - statistikk for 2022". I rapporten kan vi lese at både omsetning, eksport og antall ansatte i forsvarsindustrien økte i 2022, mens forskningsinnsatsen gikk ned.

Eksporten av norsk forsvarsmateriell økte med 15 prosent til 9,3 milliarder kroner. Samlet forsvarsrelatert omsetning var på 26 milliarder kroner, en økning på 13 prosent. Av dette utgjorde industriens omsetning relatert til Forsvaret i Norge 4,3 milliarder kroner, en vekst på 15 prosent fra 2021. Det var 8333 forsvarsrelaterte årsverk i forsvarsindustrien i 2022, en vekst på 4 prosent fra året før 

Det som ikke fikk riktig vei for forsvarsindustrien i 2022 var satsingen på forskning og utvikling (FoU). I følge disse tallene var det bruk 659 millioner kroner på FoU, en nedgang på 21 prosent fra året før.

Verktøy for innovasjon i helsetjenestene

Bedre helsetjenster med Step Up

Vi trenger mer innovasjon i helse- og omsorg. Sjelden har dette blitt så tydeliggjort som da den regjeringsoppnevnte Helsepersonellkommisjonen i fjor la frem sine analyser og regnestykker som viser hvordan vi er kommet i en situasjon der vi ikke lenger kan fremskrive trendene og tenke at neste år kommer alt til å bli litt bedre enn i år. For fremskrivingen går ikke lenger opp. 

Mens brukerne av tjenestene blir stadig flere fordi antall eldre øker, er det langt vanskeligere å rekruttere mange flere personer til å levere tjenestene. Vi er ganske fullmobiliserte i arbeidsmarkedet, særlig i den utdanningsintensive delen. Og når det ikke er utsikter til mange flere ansatte, blir mer innovasjon og digitalisering det opplagte svaret. 

Innovasjon er bra også av andre grunner. Det kan gi mer helhetlige og sammenhengende tjenester og mer fornøyde brukere. Men det er altså også nødvendig for å få det fremtidige ressursregnestykket til å gå opp. Hvis de helseansatte ikke skal løpe veldig mye fortere enn i dag eller jobbe mange flere timer enn i dag, ja kanskje hele døgnet, så må vi organisere oss smartere og bruke teknologi til oppgaver teknologi kan løse bedre. 

Dette er ting det er lett å si, men veldig vanskelig å gjøre i praksis i travle organisasjoner som har dagene fulle av krevende operative utfordringer og for lite tid til å rekke alt. Det som haster nå kommer alltid i veien for det som egentlig burde vært prioritert for å fungere mer effektivt på lang sikt. Helsesektorens innføring av store ikt-systemer har ikke akkurat vært noen reklameplakat for teknologisk innovasjon heller. Men det er heller ikke noe bærekraftig alternativ å la være å være innovativ eller la være å ta i bruk ny og bedre helseteknologi eller bedre måter å bruke data. 

Er det så noe en helsevirksomhet kan gjøre for å gjøre det lettere å lykkes med innovasjon? Tiltak som reduserer risikoen ved i sette i gang med krevende innovasjonsprosjekter? Som skaper en mer felles virkelighetsoppfatning rundt utfordringer, hindringer og muligheter i organisasjonen, og som involverer de som må være med, både ledere og ansatte. Og som sørger for at innovasjon og omstilling ikke er noe abstrakt og uklart langt der fremme, men noe konkret i form av nytteverdi og gevinster som skal realiseres. 

Hadde det ikke vært fint om virksomheten, en kommune, en helse- og omsorgsavdeling eller et sykehus, kunne ha tilgang til et felles metodeverk og noen konkrete verktøy, som det er overkommelig å sette seg inn i, for å legge et mer solid fundament for jobben skal gjøres?

Og svaret er at, ja, dette finnes. Det heter Step Up og er utviklet av C3 - Senter for fremtidig helse, et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ledet av Kari Kværner, som nå går mot sin avslutning. Deres forskning har blant annet handlet om å forske på hva som fremmer og hva som hindrer innovasjon i helsesektoren. Men i stedet for å slå seg til ro med å bare produsere forskningsrapporter om hva som fungerer, har de tatt det et skritt videre og laget et verktøy som tar tak i det som er utfordringene med å få til forandringer i komplekse organisasjoner der skalerbarhet og gevinstrealisering er vanskelig og der det er mange hindringer som skal navigeres forbi.

På nettsidene til Nasjonalt senter for e-helseforskning, et forskningssenter i Tromsø med et nasjonalt nedslagsfelt, har de nylig skrevet en flott artikkel om Step Up, der de skriver at:

"Med dagens metoder må en løsning være tatt i bruk før man kan måle hvor god effekt den har. Det har ført til at tvilsomme – og ikke minst kostbare – innovasjoner har blitt implementert, mens gode innovasjoner aldri når frem til pasientene. C3 Senter for fremtidig helse har forsket på hvordan tidlig metodevurdering kan brukes til å vurdere nytte underveis. En slik vurdering gjør det mulig for innovatører å justere kursen og avvise ineffektive løsninger på et tidlig tidspunkt. Det sparer både tid og ressurser, og hjelper å velge løsningen som har størst gevinst. Forskningen har resultert i Step Up, en åpent tilgjengelig metode for alle som er opptatt av innovasjon og tjenesteutvikling i helsesektoren. Metoden består av fire deler, som steg for steg tar et innovasjonsprosjekt fra idé til en faktisk endring."

C3 Senter for fremtidig helse er det samme forskningsmiljøet som tidligere i år ga ut "Håndbok i helseinnovasjon", som jeg tidligere har skrevet om her på bloggen, en bok med mye forskningsbasert kunnskap om innovasjon og innovasjonsprosesser, men også en håndbok i ordets rette forstand som gir anvendbare råd og tips om hvordan man går fram helt konkret. I Step Up er det tatt et skritt lenger med en pakke med både metodehåndbok, aktivitetsark og en arbeidsbok som er åpent tilgjengelige og nedlastbare. 

Halogen var med på å redigere "Håndbok i helseinnovasjon" sammen med C3 Senter for fremtidig helse, og vi har også vært så heldige å få bidra i utviklingen av materialet som brukes i Step Up, og som nå er gjort tilgjengelig for alle. Håpet er at denne ressursen ikke forsvinner igjen nå com C3 er avsluttet, men virkelig blir tatt i bruk bredt i både spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Jeg vet at Helse Nord og kommunene i den helseregionen har store ambisjoner, men drømmen er at Helsedirektoratet og KS tar ansvar for å forvalte og videreutvikle Step Up som en offentlige fellesressurs for mer og bedre helseinnovasjon. Ja, kanskje kan det også kan bli en anbefalt metode å bruke når man skal i gang med  innføring av ny og innovativ teknologi, for eksempel gjennom den nye søkbare Helseteknologiordningen, som blant annet erstatter Velferdsteknologiprogrammet, 

PS: På BIs nettsider skriver Kari Kværner om Step Up og hvordan det brukes i praksis. Det er ikke så rart at BI er opptatt av helseinnovasjon fordi BI har dette som en sentral del av sine programmer i helseledelse som har blitt et viktig bidrag til å løfte ledelseskompetansen i hele helsesektoren, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.