Fire feilkilder i visualiseringen av koronastatistikker

Visualiseringer kan være svært nyttige når man skal sammenligne statistikker, for eksempel statistikker som viser status og utvikling i ulike land, som økonomi, befolkningsvvekst, utdanning eller helsetilstand. Og akkurat nå under koronakrisen flommer både nettaviser og andre nettsteder over av slike visualiseringer som sammenligner utviklingen i ulike land når det gjelder koronasmitte og antall dødsfall som et resultat av viruset. Det er gode og nyttige verktøy som øker forståelsen for det som skjer, og hvordan ulike lands strategier og tiltak virker.

Men som alltid når det gjelder statistikk er det viktig å vite hva statistikken egentlig viser, om forskjeller mellom land når det gjelder data og valg som er gjort når det gjelder presentasjonsform, og som påvirker det man oppfatter. Nettstedet VOX har laget denne instruktive videoen som peker på fire slike premisser som er ligger der, og som vi bør være klar over fordi det i noen grad kan bidra til å fordreie fremstillingen og sammenligningen hvis man ikke om dem.



For å oppsummere: For det første peker videoen på at antall folk som er testet for smitte er svært forskjellig i ulike land. Det gjør at det lenge kan virke som landene som tester mye har et større problem med pandemien enn land som tester lite, mens realiteten kan være omvendt, noe som kommer brått på og blir svært problematisk etter hvert. Det kan virke som dette er tilfelle i land som Brasil, Tyrkia, Mexico og Russland, som lenge var nokså usynlige i statistikkene, men nå er på vei inn i topp-10 når det gjelder antall smittetilfeller og ikke virker ha en situasjon der ting er under kontroll.

For det andre minner videoen om at en logaritmisk skala fordreier perspektivet sammenlignet mange mange statistikker vi ser ellers. Det er mange fordeler med en logaritmisk skala, blant annet fanger den opp utflatinger som det er vanskelig å få øye på ellers, men man må huske på at antall personer som er rammet er enormt mye høyere i den øverste delen av grafen,

For det tredje skiller ikke grafene mellom store og små land, noe som kan gi inntrykk av at enkelte små land er hardest rammet av alle (blant annet fordi de har god oversikt og mye testing), mens det tildekker at noen regioner innenfor store land er langt hardere rammet, for eksempel New York i USA, fordi de blir borte i gjennomsnittstall.

Og for det fjerde er tidsaksen litt spesiell ved at den ikke har datoen, men antall dager som er gått etter et visst antall bekreftede smittetilfeller. I grafen over er starpunktet 100 smittetilfeller i et land, uavhengig av datoen dette skjedde. Fordelen med fremstillngsmåten er at den gjør tallene for land i ulike faser lettere å sammenligne med hverandre, men det kan være litt tilfeldig når og hvordan man når 100 smittede. Og som tidligere nevnt gjør mangelfull testing i mange land at det kan bli litt upresist.

Resistente selskaper?

Det er krevende tider. Mange bedrifter mister kunder og taper penger, eiernes verdier forsvinner og børsene har falt verden over. Men ikke alt faller slike mye. Det har naturligvis med at noen bransjer er mer utsatt enn andre å gjøre, men også med hvilket land du er i.

Kanskje ikke veldig overraskende faller verdiene mest i bedrifter som har sin virksomhet i landene som er hardest rammet, Og som grafen over viser er "hardest rammet" i denne sammenhengen målt ved hastigheten på smittespredningen, ikke hvor begrensende tiltakene fra myndighetene er. Tiltak som bremser spredning av smitte er bra for børsverdien, skal vi tro denne undersøkelsen.

Det spiller ikke bare en rolle hvor bedriftene har sin virksomhet. Det er ikke bare slik at selskaper som holder til i områder som er hardere rammet av pandemien, blir hardere rammet økonomisk, men også slik at de blir hardere rammet dersom leverandører og partnere har sin virksomhet der. Noe som understreker hvor avhengige vi er av hverandre på tvers av grenser. Norges rikdom og velstand bygger jo i stor grad på et slik velfungerende samarbeid på tvers av grenser.

Disse innsiktene kommer fra en undersøkelse The Economist har sett på og som sammenligner 6000 selskaper i 56 land. De skriver at:

"Using data from more than 6,000 publicly traded firms across 56 countries, the authors found that, as is to be expected, companies in countries with greater exposure to the pandemic, as measured by confirmed cases of covid-19, suffered more than those in less-affected countries (see chart). Supply chains mattered, too. Firms with networks of suppliers and customers located in hard-hit places also experienced larger share-price declines."

Et annet funn i samme undersøkelse, som kanskje ikke er så overraskende, er at når krisen rammer hjelper det å ha lite gjeld og mye penger på bok. I hvert fall nok til å komme uskadet ut på den andre siden, Men det er interessant å se at det også hjelper at bedrifter har tydelige verdier og posisjoner når det gjelder eget samfunnsansvar (corporate social responsibility - CSR), for eksempel når det gjelder spørsmål som bærekraft og miljø, i følge The Economist.

"Cash-rich firms weathered the storm better than those with less in liquid assets. All else being equal, the share prices of companies with more cash, larger profits and less debt were more resilient against the pandemic. A one-standard-deviation decrease in a firm’s cash-to-assets ratio was associated with an additional 6% drop in its stock return. A one-standard-deviation increase in its debt-to-assets ratio was associated with an extra 10% drop. Perhaps surprisingly, companies with better corporate social responsibility (CSR) policies, according to measures compiled by Thomson Reuters, outperformed their less socially responsible peers."

Oljeprisen til bunns

Oljeprisen har gått ned i kjelleren. I Nord-Amerika har oljeprisen i perioder vært negativ fordi det er mer olje enn det er lagringskapasitet. Da har produsentene problemer med å finne et sted gjøre av overskuddet.

Og så lenge de fleste flyene står på bakken og  annen transport er på et minimum, må vi regne med at oljeproduksjonen vil fortsette å være langt større enn etterspørselen. Men gradvis vil dette tvinge produsenter til å stenge ned ulønnsomme felt. Og samtidig vil samfunnet gradvis normaliseres igjen, og etterspørselen vil ta seg opp igjen nettopp når produksjonskapasiteten er lavere enn før. Det betyr høyere priser igjen, men ingen vet akkurat når, eller hvor mye høyere.

Slik er det i kapitalintensive og råvarebaserte industrier som olje- og gassproduksjon. Det tar tid å stenge ned når etterspørselen faller og det tar minst like lang tid å øke produksjonen når etterspørselen øker. Denne tregheten bidrar til at prisene svinger kraftig. Akkurat nå er oljeprisen veldig lav, men vi har vært der før. I følge The Economist er oljeprisen nå, målt i reelle priser, den samme som i 1870 eller i 1970.

I 1999 var oljeprisen 10 dollar og The Economist hadde sin legendariske forside med overkriften "Drowning in Oil" der de spådde alt prisen for et olje ville falle til fem dollar. Oljeprisen ville falle til marginalkostnaden ved å produsere et nytt fat i Saudi Arabia og bare bare Saudi Arabia ville tjene penger på olje, var spådommen. Det ble ikke slik, I løpet av tiåret ble oljeprisen ikke 5 dollar, men 100 dollar fatet. Kraftig etterspørselsvekst i Kina og andre fremvoksende økonomiser endret alle forutsetningene.

Så er jo spørsmålet: Når vi har opplevd disse svingningene i oljepriser før, og en rekke kriser som har både gitt oss høyere og lavere oljepris de siste 150 årene, hva forteller dette om utviklingen fremover. The Economists litt skuffende konklusjon er at det er umulig å finne noe klart mønster i den langsiktige oljeprisutviklingen. Det er ikke så lett å lære av historien. The Economist skriver:

"In the history of oil prices it is far easier to see short-term volatility after dramatic events than it is to spot a long-term direction. Indeed, looking at a chart of oil prices in inflation-adjusted dollars over the past 160 or so years, the most striking feature is the absence of any discernible pattern or trend. Although there were price spikes in the 1860s because of the American civil war, in the 1970s because of the oil shock and again during the 2000s commodities boom, the price of a barrel of crude today is in real terms around the same level it was between the 1870s and early 1970s."

Bråstopp i norsk økonomi

Konjunkturrapporten Statistisk Sentralbyrå (SSB) la ut på nettsidene på fredag i forrige uke må være noe av det mest dramatiske de har publisert noen gang. Ingen av de økonomiske krisene vi har opplevd de siste tiårene er i nærheten av det vi opplever nå. Og selv om smitteverntiltak etter hvert reduseres, og smittespredningen på et tidspunkt stanser helt, kommer vi til å leve svært lenge med virkningene på økonomi og arbeidsliv.

Kapittel 2 i konkjunkturrapporten handler om konjunkturutviklingen i Norge. Markedet pleier å følg godt med på disse rapportene for å se om det er noen viktige nyanseforskjeller sammenlignet med forrige rapport, men sort sett er det jo ganske udramatisk. Rett og slett litt kjedelig. Slik er det ikke nå. Denne gangen blir vi minnet på at kjedelig er bra. SSBs sedvanlige nøkterne språk er erstattet med noen svært tydelige meldinger om hvor alvorlig situasjonen er blitt:

"Norsk økonomi har gått på en bråstopp som savner sidestykke. Nedgangen skyldes utbruddet av koronaviruset og de påfølgende smittevernstiltakene som er innført over hele verden. Foreløpige anslag på nasjonalregnskap tyder på at BNP Fastlands-Norge falt med 6,4 prosent fra februar til mars, jf. avsnitt 3. BNP FastlandsNorge er ved utgangen av mars anslått å være rundt 14 prosent lavere enn ved inngangen til måneden.1 Aktiviteten i markedsrettet virksomhet og offentlig forvaltning har falt betraktelig. Stengte barnehager og innstilling eller reduksjon av driften for en rekke helsetjenester har redusert aktiviteten i offentlig forvaltning. Innenfor markedsrettet virksomhet er nedgangen særlig sterk i noen tjenesteytende næringer som for eksempel overnattings- og serveringsvirksomhet og kultur og underholdning. Det er stor usikkerhet rundt den videre utviklingen i norsk økonomi. I våre prognoser legger vi til grunn at de mest inngripende smittevernstiltakene gradvis slippes opp gjennom 2. kvartal, men at enkelte av tiltakene videreføres lenger. Selv om tiltakene slippes gradvis opp, vil ettervirkningene av dem og nedgangen i internasjonal økonomi trolig medføre at norsk økonomi forblir i en lavkonjunktur nesten hele prognoseperioden, som strekker seg til 2023."

Noe av det mest dramatiske er den sterke økningen i arbeidsløsheten. Nå inneholder disse tallene også mange som er permittert som et resultat av kortvarige smitteverntiltak, men SSB regner med at det nivået på arbeidsledigheten på litt lengre sikt også vil være langt høyere enn vi har vært vant til. SSB beskriver situasjonen slik:

"Bråstoppen i norsk økonomi har medført en dramatisk økning i registrert arbeidsledighet. Fra 10. mars til 24. mars økte antall registrert arbeidsledige (helt ledige) hos NAV fra om lag 65 000 til om lag 290 000, og har deretter ligget rundt dette antallet fram til 21. april. Dette utgjorde den 21. april 10,2 prosent av arbeidsstyrken. I denne statistikken registreres heltidspermitterte som arbeidsledige. Vi legger til grunn at mange av de som nå er permitterte vil sysselsettes når omfanget av smittevernstiltakene reduseres.(...) Ifølge våre beregninger vil arbeidsledigheten målt ved AKU stige til rundt 6 prosent som årsgjennomsnitt i 2020 og deretter reduseres noe fram mot 2023. Vi må tilbake til bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet for å finne et like høyt og vedvarende nivå på arbeidsledigheten målt i AKU."

Quarantunes (16): Caught a Light Sneeze

Helgens andre bidrag til spillelisten for alle som er i karantene, isolasjon eller jobber fra hjemmekontor, eller rett og slett trenger noen relevante musikalske bidrag til tidens store tema, er Tori Amos singel "Caught a Light Sneeze" fra 1996. Den har strengt tatt mer med kjærlighetsforhold enn med forkjølelse å gjøre, men tittelen passer jo.

Tittelen er for øvrig lånt fra en tekstlinje i en sang av bandet Nine Inch Nails. Men det kanskje mest spesielle med denne sangen er at dette var den første sangen i verdenshistorien som det var mulig å laste ned gratis på internett.

Quarantunes (15): Shake the Disease

Koronaens tid fortsetter. Mens noen land, inkludert Norge, ser en del lyspunkter i sykdomsutviklingen, er det andre steder i verden der det ikke virker som det er noen utpreget kontroll enda, og smitten sprer seg svært raskt. Kanskje fordi man tok litt for lett på det i starten og kom sent igang med tiltak.  Uansett er det bare å fortsette med å utvide listen over relevant musikk til karantener og isolasjoner, eller når man har en liten pause underveis på hjemmekontoret. 

Dagens bidrag er singelen "Shake the Disease" fra Depeche Mode. Den kom ut i 1985 i forbindelse med at bandet ga ut samlealbumet Singles 1981-85 med alle singlene de hadde gitt ut de første årene i karrièren. På denne samlingen var det to helt nye singler der den ene var "Shake the Disease"

Pessimisme i industrien

Det blir nok rikelig med anledninger til å skrive om økonomiske realiteter og prognoser her på bloggen fremover. Vi er på vei inn i en nedgang i BNP som blir sterkere enn både oljeprisfallet for noen år siden og finanskrisen omkring 2008. Og få ting vil derfor være viktigere fremover enn å få økonomien og næringslivet i gang igjen.

Den dype pessimismen som har slått inn blir godt fanget opp i Statistisk Sentralbyrås konjunkturbarometer for industri og bergverk. Den måler både hvordan det har gått de siste kvartalet, men inneholder også en indikator som måler hvordan ledere i industrien vurderer utsiktene for kommende kvartal.

Her ser det ganske mørkt ut, som grafen over viser. Industrien må forholde seg til en for for dobbel smell. Dels er det åpenbart at mange rammes direkte av ulike koranarelaterte forhold, dels av de må legge om sin egen virksomhet og dels at de har blitt rammet av myndighetenes reguleringer for å stanse smittespredning. Den andre smellen er oljeprisfallet som rammer norsk industri ekstra hardt fordi en stor del av norsk industri er leverandører til olje-og gassnæringen. SSB skriver:

"Den generelle bedømmelsen av utsiktene for 2. kvartal 2020 er preget av de norske og de globale tiltakene mot koronapandemien. Det er en stor andel av industriledere som melder at det er pandemien som er bakgrunnen for pessimismen som uttrykkes i indeksen for den generelle bedømmelsen av utsiktene for 2. kvartal. Pessimismen er bredt basert, men den generelle bedømmelsen er mest negativ blant ledere innenfor varetypen investeringsvarer.

Blant produsenter av investeringsvarer finner vi leverandørindustrien som er avhengig av ordrer fra olje- og gassnæringen. Det kraftige fallet i oljeprisen i 1. kvartal gir utsikter til kutt i oljeinvesteringene, som kommer på toppen av de nasjonale og globale tiltakene knyttet til pandemien. Dette er forhold som kan ramme leverandørindustrien ekstra hardt. Et tilleggsmoment er at leverandørindustrien er en arbeidsintensiv bransje. Strenge smittevernregler og karantene på ansatte rapporteres også som en årsak som kan bidra til å holde aktiviteten nede. Dette rammer særlig bruken av utenlandsk arbeidskraft på grunn av reiserestriksjoner og stengte grenser."

Vinner Kina?

Koronakrisen har gått hardt ut over verdens stormakter. Det hele startet i Wuhan i Kina, og den politiske ledelsen i landet har fått mye kritikk for manglende tiltak den første tiden. I USA sa landets ledelse det hele var et kinesisk og europeisk problem, med det resultat at USA har flest smittede og flest dødsfall i verden. Mens Russland inntil nylig var sikre på at de ikke ville rammes, og sendte flylaster med medisinsk utstyr til andre land med større problemer, men oppdaget så at de selv har en urovekkende rask smittespredning, og kan raskt få de største problemene av alle.

En stor krise som dette har naturligvis en viktig sikkerhetspolitisk og geopolitisk side. Det foregår en kontinuerlig en rivalisering mellom stormaktene. Den er særlig intens nå og kommer til uttrykk blant annet i form av en kommunikasjonskamp der det er viktig å gi inntrykk av at man har kontroll på situasjonen og håndterer den bedre enn konkurrentene. Og så er det også en mer langsiktig maktpolitisk dimensjon der stormaktene leter etter måter å bruke denne krisen til å svekke konkurrentene og styrke sin egen stilling, hjemme og overfor tredjeland.

Så langt ser det ut som Kina er best posisjonert når det gjelder å utnytte koronakrisen til å styrke sin stilling. Til tross for at de fikk en fryktelig dårlig start, ikke minst omdømmemessig, har Kina tilsynelatende fått kontroll på smittespredningen og åpner etter hvert økonomien, samtidig som USA og Russland har stengt ned og har en lengre vei frem før ting blir normale.

Dette er hovedtemaet i siste utgave av The Economist, med overskriften "Is China Winning?" på forsiden og over hovedlederartikkelen. For Kina er det et viktig poeng å bevise at de har et politisk og økonomisk system som er bedre enn konkurrentenes når det gjelder å bekjempe en krise som denne. De har tatt en internasjonal lederrolle i arbeidet med å utvikle en vaksine og teste nye legemidler, og hjelper andre land med smittevernutstyr.

Når USA ikke ser ut til å være interessert i å ha noen global lederrolle i kampen mot viruset, men har mer enn nok med sine egne problemer, er det ikke rart at mange beskriver situasjonen akkurat nå som et viktig vendepunkt der USA tar farvel med ambisjonen om å være den ledende stormakten samtidig som Kina får muligheten til å etablere seg  på en helt ny måte som global leder. Der de ikke er synes det er tilstrekkelig å bare bruke tid og ressurser på å motarbeide andre stormakters sikkerhetspolitiske og økonomiske ambisjoner, men der de tar steget frem og selv vil investere det som trengs for å forvalte en slik rolle.

Er vi på vei inn i en verden styrt av Kina? The Economist er ikke i tvil om at Kina er i ferd med å bli stadig sterkere, noe som har skjedd gradvis over flere år, men er i sterk tvil om Kina har viljen eller evnen til å lykkes med å ta en global lederrolle som er sammenlignbar med den USA har. Dels er de i tvil om Kinas selverklærte vellykkede innsats mot viruset er så fullstendig som de ønsker å gi inntrykk av. Det kan jo komme flere faser.

Dessuten vil et autoritært regimes problem alltid være at du kan tvinge fabrikker, butikker og andre virksomheter til å åpne, men du kan ikke tvinge kunder til å kjøpe varene de produserer eller bruke penger på å reise mer. Og å utvikle en holdning til samarbeid og en adferd som gjør at man er ønsket i en global lederrolle i andre land er heller ikke så enkelt. The Economist skriver:

"Perhaps, though, China is less interested in running the world than in ensuring that other powers cannot or dare not attempt to thwart it. It aims to chip away at the dollar’s status as a reserve currency. And it is working hard to place its diplomats in influential jobs in multilateral bodies, so that they will be in a position to shape the global rules, over human rights, say, or internet governance. (...) China’s rulers combine vast ambitions with a caution born from the huge task they have in governing a country of 1.4bn people. They do not need to create a new rules-based international order from scratch. They might prefer to keep pushing on the wobbly pillars of the order built by America after the second world war, so that a rising China is not constrained."

Internettbruk i koronatiden

Hvordan endres bruken av internett nå under koronakrisen? Flytter noen på tidspunkter på døgnet de jobber? Hvilke  tjenester er det som øker i bruk - og er det noe som synker? Er det jobb eller underholdning som vinner når krisen treffer?

At den generelle trafikken i bredbånds- og mobilnettene øker har vi sett i flere undersøkelser, både norske og internasjonale. God gammeldags taletelefoni i mobilnettet øker kraftig. Jeg synes også jeg så en norsk undersøkelse som viste av vi streamer mer film nå, mens streamingen av musikk går litt ned, uten at jeg er sikker på forklaringen på det siste.

Fordi koronakrisen er nå så uvanlig som en globale krisesituasjon, der mange land gjennomfører nokså like tiltak for å begrense reising og øke den fysiske avstanden mellom folk, er det også interessant å se på de større internasjonale trendenee. En undersøkelse gjengitt i The Economist som omtales i artikkelen "How the internet has changed during lockdowns" og som er basert på trafikktall fra New York, London og Paris målt av infrastukturleverandøren Cloudflare, beskriver tre viktige endringer som har skjedd de siste ukene.

Den første endringen er geografisk, og ganske åpenbar. Trafikken i nettet på dagtid har falt kraftig i områder med kontorer i storbyenes kontor. og forretningsområder og økt kraftig i boligområdene i byen. Den andre endringen, som kanskje er litt mer overraskende, gjelder tidspunktene på døgnet folk bruker internett til jobb. Det er mindre bruk at typisk jobb-relaterte digitale verktøy og tjenester innenfor arbeidslivets kjernetid midt på dagen, men det jobbes langt mer utover ettermiddagen og kvelden. Eller som The Economist skriver:

"One cost of not having to show up to work is that you also never get to unplug."

Dette kan jo også ha noe med at effekten av stengte barnehager og skoler er at det drives hjemmeundervisning på dagtid og jobbes når barne gjør andre ting.

Men aller mest interessant er det å se på statistikken over hva slags nettbaserte tjenester som står for den kraftigste veksten. Den aller største økningen i internettbruk under koronakrisen, på 250 prosent, skyldes tjenester og verktøy knyttet til jobb. Deretter følger gaming, netthandel og streaming av film, som også opplever svært stor vekst. The Economist skriver:

"Visits to business and learning sites have risen the most, followed by games, e-commerce and streaming. The only category that has seen a decline is one incompatible with social distancing: online dating."

Hva så med pengespill og porno, som det er vanlig å forestille seg at alltid er vinnere i krisetider? Her er det jo gjerne slik at både bransjene selv og deres mest høylytte motstandere har en felles interesse av å fortelle at det nå er en voldsom vekst i trafikken til disse nettsidene. Men tallene fra USA, UK og Frankrike kan ikke bekrefte dette, og i hvert fall ikke sammenlignet med den sterke veksten i bruken av jobbrelaterte nettjenester, spill eller netthandel.. The Economist kan tvert imot fortelle at utviklingen for kategorien"gambling and porn" er ganske flat.

Virtuelle museumsbesøk (1): Louvre i Paris

Det er mange gode grunner til å oppsøke digitale kunst- og kulturressurser på nettet, men det er kanskje litt ekstra interessant å gjøre det i disse koronatider. Ulike reiserestriksjoner gjør det helt umulig med fysiske besøk og mange museer, gallerier og utstillinger er dessuten stengt.

Men også her har internett spennende ting å tilby i form av virtuelle museumsbesøk i form av høykvalitets video der du ikke bare ser maleriene og andre kunstverk, men vandrer rundt i museet sammen med andre turister og kommer så nær et virkelig besøk som det er mulig å komme. Her fra Louvre-museet i Paris:

Quarantunes (14): The Disease

Helgens andre bidrag er ikke en nyskaping. Det er Echo and the Bunnymens "The Disease" fra 1981, en sang hentet fra deres store andrealbum "Heaven Up Here". Jeg har skrevet om Echo and The Bunnymen i ulike sammenhenger før her på bloggen, blant annet om hvorfor det ikke var de som ble det nye Beatles, og heller ikke de som ble de største stadionrockerne i konkurransen med U2 og Simple Minds, men det er en annen historie. I 1981 var disse svartkledde og dystre postpunkerne på vei opp og ble hyllet av den alternative musikkpressen.

Så i jakten etter relevant musikk til spillelistene i dagens koronatid passer det å grave litt i arkivene og trekke frem "The Disease". Riktignok ikke 1981-innspilling, men en liveversjon fra bandet kom tilbake igjen på 2000-tallet etter en lang pause. Konserten klippet er hentet fra foregikk i Sheperds Bush i London i 2005.

Quarantunes (13): Karantene

Det er heldigvis noen positive utviklingtrekk når det gjelder både smittespredning og sykehusinnleggelser. Samtidig er det ingen tvil om at selv om noen av de strengeste restriksjonene blir mindre strenge, vil ting være annerledes lenge. Det blir både hjemmekontor, karantener og isolasjon også i fortsettelsen for veldig mange.

Og da er det jo gledelig å se at kreativiteten på musikkfronten når stadig nye høyder. Nå er det ikke bare spillelister med gamle quarentunes, men det lages nye sanger, det fremføres sanger live på nett og det lages fanvideoer om livet i karantene og på hjemmekontor, tilsatt musikk. Et av de største musikalske bidragene så langt i denne nyskapingens tidsalder har Andreas Haukeland, bedre kjent som TIX, kommet med. Han er fra Bærum og gammel Valler-elev. Og har skrevet sangen "Karantene" som nå fines i en videoversjon satt sammen av innsendte fanvideoer fra livet i karantene. Den blir nok stående igjen lenge etter som dokumentasjonen på det vi opplever akkurat nå.

Andrew Cuomo tar ledelsen

Krisetider kan være nådeløse. En krise sorterer mellom de som har noe å bidra med og de som ikke har det. Spesielt når det gjelder ledere. Under vanlige forhold kan oppturer og nedturer blant ledere ta ganske lang tid. I en krise kan det skje fryktelig fort.

En grunn til dette er at rammebetingelsene for å lede er dramatisk annerledes. Arbeidsdagene består plutselig av en konstant strøm av vanskelige veivalg og prioriteringer. Innbyggere og bedrifter påføres store ulemper som må begrunnes og forklares av lederne selv og mulighetene for å gjemme seg blir helt borte. Toppledere får den fulle oppmerksomheten hver dag, på godt vondt, og måles på hvilke beslutninger de tar, om beslutningene virker og hvordan de kommuniserer det de gjør.

Samtidig er det en balansegang fordi det er dumt å gi inntrykk av at man vet alt eller kan alt, eller har all makt. En krise er gjerne kjennetegnet ved at man blir truffet av noe uforutsett man ikke har full kontroll over. Da er det dumt å skape urealistiske forventninger til at den kan forsvinne raskt. Man må vise at man er avhengig av mange andre for å løse problemene og samspille godt med fageksperter, operative virksomheter som håndtere effektene av krisen, som helsevesen og politi, og med lokale og regionale politiske ledere som inngår i et komplisert, men forhåpentligvis effektivt system

Opposisjonspolitikere har det svært vanskelig i krisetider og må minne verden om at de finnes, men må passe på å ikke henge seg mer opp i prosessene enn i resultatene, ikke klage over detaljer eller virke illojale mot dem som er satt til å gjøre jobben. Dette er Joe Bidens problem i USA nå. Han har et valg han vil vinne i november, men det er ikke så lett å finne et budskap som er tilpasset situasjonen når han ikke har noen egen rolle i det som pågår.

Men mens opposisjonspolitikere har det vanskelig i kriser, er det en annen type aktører som normalt får ganske begrenset oppmerksomhet på den store nasjonale arenaen, som plutselig havner i sentrum og kan oppleve at de frivillig eller ufrivillig er viktige politiske aktører. Det gjelder både de lederne med det daglige ansvaret for forebyggings- og beredskapsinnsats. Disse får en oppmerksomhet de aldri har ellers har til å fortelle og forklare hvor de setter inn innsatsen og hvorfor de gjør det de gjør. I de fleste land har fagmyndighetene en slik rolle, mens det i føderale politiske systemer også er en stor rolle for regionale politiske ledere. De som leder kampen mot viruset fra dag til dag i en region eller en delstat.

I USA er det slik at guvernørene i delstatene har de operative lederrollene og, slik vi har sett på TV de siste dagene, bestemmer når hele samfunnssektorer må stenge ned og når og hvordan de skal åpnes opp. De har mer makt over dette enn en president, og kan derfor komme til å utfordre den nasjonale politiske makten hvis det er uenighet. Eller de kan rett og slett oppleve at de i innbyggernes og velgernes øyne gjør en bedre jobb enn toppledelsen nasjonalt, og derfor utfordrer makten, uten å nødvendigvis ha ambisjoner om å gjøre det.

Andrew Cuomo, guvernør i New York og politisk veteran, har en slik rolle. Han har nasjonal politisk erfaring fra Clinton-administrasjonen og har flere perioder bak seg som guvernør i New York. Ofte nevnt som mulig presidentkandidat, slik faren Mario Cuomo også var, men alle har vel tenkt at tiden har løpt fra slike ideer. Helt til koronakrisen endret alt, og Andrew Cuomo holder timelange forelesninger her eneste dag om smittespredning og sykehuskapasitet. I normale tider ville dette vært drepende kjedelig, og virket ganske arrogant, men slik er det ikke nå. Cuomo har fått et nasjonalt publikum, og i motsetning til Donald Trump har han en rekordhøy popularitet.

Nå insisterer Cuomo på at han ikke har politiske ambisjoner lenger, men mange stiller spørsmål ved om det han kanskje burde hatt det. Rolling Stone Magazine, blant annet, som har Andrew Cuomo på forsiden og et interessant portrettintervju om hvem denne mannen er og hva han står for . Der kan vi blant annet lese en forklaring på hvorfor pressekonferansene hans er som de er:

But as a communicator, in particular, Cuomo has risen to the occasion, proving especially adept at walking viewers through the nuances of the daily barrage of bad news, offering realistic glimmers of hope but never magical thinking. He’s shared personal anecdotes about his family, including his younger brother, Chris, the CNN anchor, who has tested positive for the coronavirus, and displayed a surprising degree of warmth and humor for someone who acknowledged in his own memoir that the Albany media referred to him, alternately, as the Prince of Darkness and Darth Vader."

Faren Mario Cuomo ble kjent som en av sin generasjons aller største talere. Den mest berømte ble holdt på demokratenes landsmøte i 1984 og fikk navnet "A tale of two cities". Den har en egen oppføring på Wikipedia. Andrew Cuomo vil mye av det samme, men har en helt annen tilnærming til hvordan man kommuniserer budskapet. Han høres mer ut som en bilmekaniker som skal forklare hvorfor motoren ikke virker, enn som en predikant som lover deg en lys og lykkelig fremtid. Rolling Stone skriver:

"His father, Mario Cuomo, the late three-term governor of New York, was considered one of the great political orators of his generation, an intellectual whose bookshelves contained works by Aristotle, Marcus Aurelius, and Teilhard de Chardin. Andrew, on the other hand, “favors short, declarative sentences and unvarnished imagery,” Jonathan Mahler wrote in a 2010 profile for The New York Times Magazine, when the younger Cuomo was on the verge of winning his own first gubernatorial race. “In contrast with his father, he doesn’t articulate values, summon ideals, or transmit visions. Like a mechanic poking his head out from under the hood of your broken-down car, he tells you what’s wrong with your engine and how he’s going to fix it.”

Rolling Stone Magazines artikkel er en kombinasjon av kommentar og portrettintervju som det er vel verdt å lese nå når Andrew Cuomo har fått en de store hovedrollene i vår tids største globale hendelse.

Hva koster det å ikke gå på skole?

Utdanning og kunnskap blir gjerne fremhevet som det viktigste for å løse en rekke andre samfunnsutfordringer. Ikke bare bidrar kunnskap til å løse konkrete utfordringer, men på systemnivå er kunnskap avgjørende for økt sysselsetting, høyere levestandard, redusert ulikhet, likestilling mellom kjønnene - og mye annet viktig vi er opptatt av.

Derfor lages det med jevne mellomrom forsøk på å beregne de samfunnsøkonomiske gevinstene ved ulike kompetansetiltak. Når den menneskelige kapitalen er den viktigste delen av nasjonalformuen er det jo interessant å vite hvilke tiltak som best kan bidra til å øke verdien ytterligere.

Det vi ikke har hatt like god grunn til å regne på er det motsatte problemet. Hva er det samfunnsøkonomiske tapet ved tap av utdanning og kompetanse i samfunnet? Hva koster det om vi plutselig skulle stenge alle skolene? Dette har vært en såpass søkt problemstilling at ingen tidligere har brukt tid på å lage akkurat den utredningen. Men plutselig er det blitt en realitet at skoler, barnehager og universiteter er blitt stengt i Norge. Og da blir det jo plutselig veldig aktuelt å regne på hva samfunnet taper i den perioden dette pågår.

Statistisk Sentralbyrå har på kort tid produsert et forskningsnotat med tittelen "Hva koster det å stenge utdanningssektoren?" som også har vært et innspill til regjeringens ekspertutvalg som har sett på de bredere samfunnsøkonomiske kostnadene av smitteverntiltakene som er innført.

Det er naturligvis ingen enkel oppgave å beregne dette. Kostnadene er av veldig ulike karakter, og rapporten beskriver tre typer tap for samfunnet. Noe det handler ikke om kostnader ved tap av kunnskap, men handler om at barn som må være hjemme fra barnehage og skole må ha foreldre som er hjemme fra jobb, og ikke kan jobbe like produktivt som ellers. Denne kostnaden er beregnet til 234 millioner kroner pr arbeidsdag. Dette er de effektene i form av reduserte inntekter og/eller øke kostnader som kommer nå.

De to andre typene kostnadene kommer mer gradvis og handler om tapt læring i skole og barnehage og om tapt progresjon i høyere utdanning. Om de langsikte kostnadene på humankapitalen ved stengte skoler og barnehager sier rapporten at:

"Beregnede effekter på læring er i hovedsak basert på empirisk forskningslitteratur som vurderer hvordan humankapital formes av undervisningstimer. På lengre sikt vil redusert humankapital føre til reduserte livsløpsinntekter. I et forenklet anslag anslår vi at nåverdi på livsløpsinntektene for hver elev faller med om lag 1700 kroner per skoledag med vedvarende tiltak for barnehage og grunnskole og rundt halvparten av dette for elever i videregående skole. Samlet sett gir dette kostnader på 1,4 milliarder kroner per dag. Anslaget er basert på flere forenklende antakelser og må brukes med omhu."

I høyere utdanning er problemstillingen litt annerledes i og med at man ikke har samme type klasseromsundervisning og oppfølging som grunnskolen, og mer kan løses gjennom fjernundervisning, men antagelsen er at dagens situasjon vil kunne gå ut over studieprogresjonen for enkelte:

For høyere utdanning legger vi til grunn at studentene i hovedsak er i stand til å tilegne seg den samme kunnskapen gjennom fjernundervisning og egenstudier som de ville i fravær av tiltakene. Unntaket er et mindretall av studentene som ikke håndterer de alternative undervisnings- og vurderingsformene og derfor mister progresjon i inneværende semester, men som vi antar vil fullføre med forsinkelse dersom de hadde fullført i fravær av tiltakene. De beregnede kostnadene av tapt progresjon beløper seg til 2,2 milliarder.

"For høyere utdanning legger vi til grunn at studentene i hovedsak er i stand til å tilegne seg den samme kunnskapen gjennom fjernundervisning og egenstudier som de ville i fravær av tiltakene. Unntaket er et mindretall av studentene som ikke håndterer de alternative undervisnings- og vurderingsformene og derfor mister progresjon i inneværende semester, men som vi antar vil fullføre med forsinkelse dersom de hadde fullført i fravær av tiltakene. De beregnede kostnadene av tapt progresjon beløper seg til 2,2 milliarder."

Hva ville så summen av dette tapet blitt for samfunnet dersom barnehager, skoler og universiteter skulle forbli stengt ut hele dette skoleåret? I følge rapportens, riktignok ganske usikre, anslag at de totale kostnadene i så fall kan komme opp i 77,7 milliarder kroner. Nå foregår det allerede en gjenåpning av barnehager og skoler, så slik blir det uansett ikke. Men det er en interessant illustrasjon av hvor viktig det er og hvor krevende det er å veie svært ulike hensyn opp mot hverandre.

Nedgang i verdensøkonomien

I januar i år mente IMF at den globale økonomien ville vokse med "bare" 3,3 prosent i 2020. Det var en nedjustering fra tidligere prognoser og fortalte om ganske skuffende utsikter for tiden fremover.

Nå virker januar som fryktelig lenge siden og prognosene fra dengang virker som de ble laget i en tid der fremtiden var nokså ubekymret. IMFs siste prognoser forteller om en helt annen virkelighet, post-korona. Vi får i år den første nedgangen i verdensøkonomien siden finanskriseåret 2009, men den globale nedgangen denne gangen blir langt kraftigere. Artikkelen "The global economy is expected to shrink by 3% this year" i The Economist beskriver det slik:

"The downturn this time will be much deeper. In 2009, during the global financial crisis, world GDP fell by only -0.1%, as emerging economies continued to expand. This time the IMF reckons that a large share of countries—accounting for about 70% of global GDP in purchasing-power-parity terms—will fall into recession. Output in advanced economies is expected to shrink by 6.1% in 2020; in poorer countries it is forecast to fall by 1%."

Så antar IMF at oppturen i 2021 kan bli sterk, spesielt i utviklingsland, når vi kommer ut av nedturen. Men hvor raskt oppturen kommer og kraftig oppturen den kan bli er avhengig av en lang rekke uforutsigbare forhold, ikke minst i hvor stor grad globale verdikjeder og komplekse nettverk for samhandling, på tvers av land, kan bli reparert. Norge, med vår svært eksportrettede økonomi, der våre varer og tjenester brukes av mange andre, og vår industri er avhengig av import fra veldig mange andre, er særlig avhengig av at dette kommer i orden igjen.

Underrapportering av koronadødsfall?

Et av mine tidlige innlegg har på bloggen om koronavirus og dens konsekvenser var 5. mars og handlet om hvordan det sannsynligvis foregår en stor underrapportering av antall smittetilfeller. Selv om det nå testes mye mer i enkelte land er det stort sett helsepersonell og folk som blir syke om testes, slik at det fortsatt må være et stort gap mellom antall registrete smittetilfeller og antallet som reelt er smittet.

Men antall dødsfall er vel en pålitelig indikator på hvor stort omfang denne pandemien har fått? Nå er det selvfølgelig betydelig enklere å fastslå om en person er død enn om en person er smittet, men heller ikke her er det fullt så enkelt. Det er for eksempel slik at i noen land rapporteres det bare om korona-dødsfall på sykehusene, i noen land inkluderer man også døde i eldreomsorgen dersom det finnes et testresultat (dette kan komme litt forsinket), mens personer som dør hjemme gjerne ikke finnes i statistikkene. Her kan det være ulik praksis mellom land, og derfor tall som ikke er helt sammenlignbare.

The Economist har på samme måte som de antydet at det foregår en underrapportering av antallet som reelt er smittet, gjort noe av det samme når det gjelder antall døde. De har sett på utviklingen i New York når det gjelder tilfeller av hjertestans som er registrert i helsevesenet i 2020 og sammenlignet tallene med 2019. Og funnet er er at den eksplosive veksten i hjertelidelser er nødt til å ha koronasmitte som utløsende årsak. I artikkelen "Deaths from cardiac arrests have surged in New York City" skriver de:

"...when the final death toll is reported, it may be bigger than current data would suggest. A recent report from WNYC and The Gothamist, two New York media outlets, notes that the city’s official covid-19 fatality statistics have until recently excluded those who died in their homes, and therefore were never diagnosed with the virus. Exactly how many people are missing from the tally is unclear. One clue comes from the number of people calling 911 about cardiac arrests, a known consequence of covid-19. According to data from the city’s fire department, New Yorkers are making four times as many emergency calls about cardiac arrests as they did last year. The most recent figures show that about 200 of these heart-attack victims are being pronounced dead at the scene each day, up from around 30 this time last year (see chart)."

Nå kan det hende at noen alle disse flere personene i år enn i fjor som døde i sine hjem av hjertestans ikke er ofre for korona, men ofre for at helsesektoren er blitt overbelastet og ellers ville fått behandling på sykehus. Men fordi hjertestans er en kjent konsekvens av covid-19 er det sannsynligvis en sterk sammenheng her. Også mange som dør av koronavirus som ikke kommer med i statistikken.

Quarantunes (12): Ghost Town

The Specials "Ghost Town" var den store singelen sommeren 1981, i hvert fall i UK. Den ble et soundtrack til ungdomsopptøyer i flere britiske byer og et generelt nokså pessimistisk stemning, med høy arbeidsledighet og industribyer i nedgang. Noe som først og fremst skyldtes årevis med stagnasjon og svake rammebetingelser for innovasjon og omstilling, men som venstreorienterte musikere både da og senere beskyldte Margaret Thatcher for å være ansvarlig for.

Storbritannias byer omstilte og livnet til i årene som fulgte, og Storbritannia ble helt annerledes enn dystopien i "Ghost Town". Men nå i koronaens tid ser vi plutselig noen TV-bilder fra europeiske byer som viser livløse spøkelsesbyer. Heldigvis ser det ut til å bli relativt kortvarig de fleste steder og mange steder er man i ferd med å lette på tiltakene. Så får vi håpe aktiviteten og verdiskapingen tar seg opp igjen raskt.

Quarantunes (11): In The Air Tonight

Den spesielle koronatiden fortsetter og har på noen uker stengt ned mye normal aktivitet verden over. Og selv det blir litt lettelser på i de strengeste tiltakene, i hvert fall i land der utviklingen går rett vei, må vi nok i ganske lang tid fremover regne med både reiserestriksjoner, at mange er på hjemmekontor, tydelige karantenebestemmelser og naturligvis en streng isolasjon for de som tester positivt (med et håp om at disse da blir immunisert og kan drive samfunnet videre).

De spesielle koronatidene slår også ut i at lagt flere enn noen trodde er eksperter på både smittespredning, smittevern og statistikk. Så da passer det vel at dagens bidrag til spillelisten er Phil Collins med "In the Air Tonight". Det var vel ikke virus vi tenkte på at var i luften dengang, og det gjorde sikkert ikke han heller, men den hører definitivt hjemme på en slik spilleliste.

 Denne sangen fra 1981, hentet fra Phil Collins første soloalbum, finnes i masse ulike live-versjoner på YouTube, Også fra godt inn på 2000-tallet. Denne versjonen er derimot fra selveste Live Aid i 1985 da det var konserter for å bekjempe sultkatastrofen i Afrika samtidig i London og Philadelphia. Phil Collins fikk til en spesiell bragd da han rakk å spille på scenen på begge konsertene 13 juli 1985. Først sammen med Sting foran 72 000 tilskudere på Wembley Stadium  i London. Og så foran 89 000 tilskuere på John F. Kennedy Stadium, som vi ser i videoen over. Begge steder spilte han "In the Air Tonight"

Koronatidens vinnere: Baking

Fra 12. mars har mye av det vi vanligvis gjør i Norge i form av fellesskap på arbeidsplassen, skolegang, reiser, fritid og kulturaktiviteter blitt stengt ned. Vi må gjøre andre ting i stedet. Men hva er det som fyller denne plassen?

Jeg tror alle som har sett etter tørrgjær i butikkhyllene i det siste har sett at det har vært uvanlig tomt. Nå var det tendenser til merkelig hamstring av dopapir og andre varer det slett ikke vil bli mangel på i dagene etter 12. mars, men knapphet på gjær handler nok ikke om hamstring, men rett og slett om kraftig økt forbruk.

Det er ikke slik at folk har mengder av tørrgjør på lager i tilfelle alle butikkene i Norge stenger. Men mange, både skoleelever og ansatte på hjemmekontor,  bruker den ekstra tiden hjemme til å bake. Og da går salget av gjær og andre bakeprodukter til himmels. På Menys nettsider kan man for eksempel se at flere gjærprodukter er utsolgt fra leverandør. Også for andre bakevarer er det innført en viss rasjonering.

The Economist har brukt en litt annen innfallsvinkel i artikkelen "Home baking is on the rise, thanks to coronavirus lockdowns", og kommet til samme resultat. De har sett på hvor mange flere søk det er på google etter ord som gjær, brød, boller, mel og baking, og funnet at det har vært en vekst på 3-400 prosent sammenlignet med begynnelsen av mars. De har også sett på antall poster og "likes" på Instagram, et populært sted allerede i utgangspunktet for å dele bilder av det som bakes, og ser en kraftig vekst også her. Så får vi håpe leverandørene av bakevarer klarer å holde tritt med den økte etterspørselen.

Flere eller færre barn om 9 måneder?

Tidlige rapporter fra Wuhan, kanskje mer anekdotisk enn forskningsbasert, forteller om at effektene av nedstenging og karantene i forbindelse med koronaviruset er flere gravide og flere skilsmisser. Kanskje i kombinasjon også.

Men hva forteller historien om antall fødsler ni måneder etter at en støtte krise setter inn? Skjer det en brå endring i fødselstallet? Og går antall fødsler opp eller ned? The Economist har sett på ulike store katastrofer, som tropiske stormer, jordskjelv, sultkatastrofer og tsunamier, og funnet ut at ryktet om en "baby-boom" etter en større krise er sterkt oppskrytt. Er katastrofen stor nok går det tvert imot krafitg nedover med fødselstallet, men det kan gå kraftig opp igjen litt senere. The Economist skriver:

"But after other catastrophes—such as famines, earthquakes and tsunamis—birth rates tend to fall at the nine-month mark, and then bounce back soon afterwards. Data compiled by Lyman Stone, a researcher at the Institute for Family Studies, a conservative think-tank, suggest that epidemics produce a similar pattern. The SARS outbreak in 2002-03 led to a drop in births in Hong Kong nine months on, followed by a sharp rise in the subsequent two years. The Ebola epidemic in 2016 also saw an increase in fertility among West Africans around 18 months after it struck."

Skal man tro The Economists analyse kan man derfor vente litt med å investere i butikker som selger barneklær og barnevogner. All innetiden sammen øker derimot etterspørselen etter enkelte andre varer:

"For now, things are looking up for the sex-accessories industry. Amid the economic gloom, firms that produce sex toys are enjoying a surge in demand, thanks in part to stay-at-home rules. Condom-makers are also reporting booming sales (though government lockdowns of factories might eventually lead to a shortage). So self-isolating couples do seem to be finding that sex helps pass the time—but they may not be making babies."

Koronatiltak og politiske preferanser

Smarttelefoner gir helt nye muligheter til å spore folks bevegelser i en tid der vi er opptatt av å finne ut hvordan smitte spres, eller om tiltakene som har vært iverksatt for å forhindre smittespredning virker. Her skjer det mye spennende innovasjon for tiden.

Den norske grunderbedrifter Unacast er omtalt i The Economist med en slik innovativ anvendelse av sporingsteknologi. De har sett på hvor mye mindre folk i USA reiser nå enn for en måned siden. Her er det naturligvis forskjell på storbyer og svært spredt befolkede områder. Og det er forskjell på delstatene når det gjelder hvor mange som er spittet av koronavirus. The Economist skriver:

"The most interesting data are those from state and county levels. In Nevada people halved the total distance they travelled between February 28th and March 27th. In Wyoming they travelled around more. (The average national reduction was 30%.) The biggest declines in distance were in the north-east and Pacific coast. In the South, Midwest and Plains states declines have been modest."

Men er det også en forskjell på i hvor stor grad velgerne av ulike partier hører på myndighetenes reguleringer og råd når det gjelder bevegelse? Er det slik at demokrater hører mer på myndighetene enn republikanere? Eller er det omvendt, slik at Trumps velgere følger rådene, mens de som ikke liker Trump ikke bryr seg om dem? Her har The Ecoomist satt inn Unacasts data i en graf som sammenligner delstatenes oppslutning om Donald Trump med hvor kraftig reduksjonen har vært i reisevirksomhet. The Economist skriver:

"But the Unacast data suggest that politics is also playing a role. All the states where people have cut travel by more than 44% are Democratic (that is, they voted for Hillary Clinton). Of the 25 states where people have cut back by 29% or less, all but three voted Republican. The pattern is repeated at county level. In Florida, people in Democratic counties on the Atlantic coast, such as Miami-Dade and St. Johns, have restricted their movements more than those in Republican-counties on the Gulf coast and in the Panhandle. Democrats seem to be taking the crisis more seriously than Republicans. In a poll by the Pew Research Centre, 59% of Democrats said covid-19 is a major threat to the health of Americans; only 33% of Republicans said that."

Og for ordens skyld er det naturligvis viktig å understreke at det er anonyme data som er brukt i denne undersøkelsen. Det handler om summen av veldig mange mennesker, ikke om enkeltpersoner, Ingen av personene som har reist, eller ikke reist, kan identifiseres.

Tematiske og interaktive kart over koronaforskning

En stor krise kan heldigvis også være innovasjonsfremmende. Når man har dårlig tid, og må skaffe og sette sammen kunnskap på helt nye måter, bidrar det både til nye løsninger og til nye måter å dele kunnskap om ny kunnskap og nye løsninger.

Et eksempel på det er Folkehelseinstituttets nye interaktive kart over forskning på covid-19. Det pågår en massiv innsats over hele verden for å få frem nye og viktig kunnskap som kan hjelpe oss hindre spredning, diagnostisere, behandle og vaksinere, og mye annet som er relevant, men hvordan finne den forskningen som allerede er gjort? Her kan FHIs kart være til hjelp. De skriver:

"Vi lager en oversikt over vitenskapelige publikasjoner med detaljerte undergrupper for å vise enkel vei til relevante publikasjoner på spesifikke emner. Samtidig gjør kartet det synlig hvor forskning mangler, noe som kan stimulere til nye, viktige studier. Vi søker etter ny litteratur daglig eller annenhver dag i PubMed. Dette supplerer vi med publikasjoner funnet i søk utført av organisasjoner som WHO, CDC og andre. Hovedkartet inkluderer alle publikasjoner klassifisert etter publikasjonstype, hvilke personer det gjelder, og hvilket emne forskningen handler om."

Og for noen emner finnes det egne og mer detaljert kart, som for smitteforebygging, diagnostikk, behandlingstiltak og legemidler, tiltak på systemnivå og om erfaringer opplevelser, mediebildet og sosiale, politiske og økonomiske aspekter. Og alt dette oppdateres fortløpende, etter hvert som nye studier og rapporter blir publisert.

Quarantunes (10): Alone

Nok et bidrag til spillelister skal skal fungere i koronaens epoke med karantere, isolasjon, eller rett og slett bakgrunnsmusikk på hjemmekontoret. I dag kommer bidraget fra det kvinnelige svaret på mannlige puddelrockere, som var en stor og viktig sjanger på 80-tallet. Og, ja, det fantes også kvinnelige band som dyrket denne krysningen mellom hard-rock og power-ballader med stor suksess.

Heart var kanskje de største av alle, med søstrene Ann og Nancy Wilson i spissen. Bandet deres har eksistert i minst tre ulike hovedsammensetninger, fra 70-tallet og frem til i dag, men med de aller høyeste salgstallene på 80-tallet. Singelen "Alone" kom i 1987. Det var en coverlåt som ikke hadde hatt kommersielle suksess før, men Hearts versjon toppet hitlistene i både USA og Canada, og fikk høye listeplasseringer verden over. Og passer ypperlig i disse karantenetider:

Quarantunes (9): U Can't Touch This

Også hip-hop sjangeren fortjener en plass når det skal lages spillelister for karantener, hjemmekontor og isolasjon i koronaens epoke. Det begynte med Rita Wilson og Tom Hanks spilleliste fra karantene i Australia, men nå flommer YouTube, Spotify, Apple Music alle alle andre musikktjenester over av slike mer eller mindre velfunderte spillelister.

Noen litt dystre, med budskap om sykdom og død, mens andre har en slags gode helseråd. Dagens bidrag er i den siste kategorien. I disse tider er det jo ikke Samantha Fox og "Touch Me" som er ledestjernen, men for eksempel rapperen MC Hammer og "U Cant't Touch This." En legendarisk hip-hop låt fra 1990. Den var på topp-10 plassering på listene i USA og UK og verden over ellers, og vant priser på både Grammy og MTV:

Astrid Nøklebye Heiberg

I denne spesielle uken fikk vi også den triste nyheten om at Astrid Nøklebye Heiberg er død. Hun fortjener all den rosen jeg ser hun får i både medier og sosiale medier for sin langvarige innsats, kanskje først og fremst for å bidra til en positiv og løsningsorientert måte å gå løs på noen av vår tids viktigste utfordringer.

Jeg skal ikke skryte på meg noe nært personlig forhold til Astrid. Men vi hadde i tiden hun var statssekretær noen veldig gode diskusjoner, særlig om Strategien for et aldersvennlig samfunn, som var et arbeid hun var den store pådriveren for. Det fine bildet over er hentet fra en artikkel på Standard Norges nettsider fra denne tiden, og handler nettopp om hvordan vi må være opptatt av å legge til rette for at flest mulig kan bidra i samfunnet, også de aller eldste.

Vi møttes også flere ganger gjennom arbeidet vårt i regjeringsapparatet, på stortinget, og i årene før dette når veiene krysset mer tilfeldig, i forbindelse med konferanser, møter eller på flyplasser når vi tilfeldigvis skulle med samme fly til eller fra et eller annet foredrag. Jeg husker særlig to slike møter der Astrid overrasket med sin veldig positive og teknologioptimistiske innstilling til hvordan digitalisering og teknologi er våre fremste verktøy for å inkludere alle, også de eldre, på en bedre måte i samfunnet. Og jeg gjenoppdaget nå to blogginnlegg på denne bloggen fra noen år siden, der jeg var slått av denne optimismen.

Det første av disse møtene var på Flesland flyplass våren 2011. Hun leste i en papirbok, jeg lest i en Kindle. Jeg var nysgjerrig på hva hun leste og hun var nysgjerrig på hvordan en Kindle fungerte. Da jeg fikk hennes meget gode bokanbefaling. "A Short History of Tractors in Ukrainian" av Marina Lewycka (som jeg blogget om her,) viste jeg hvordan man kan kjøpe og laste ned en ebok på nettet i løpet av noen sekunder. Og neste gang jeg møtte Astrid hadde hun også kjøpt en Kindle og mente den var helt perfekt for hennes behov.

Det andre møtet var i 2016, mens vi var i hvert vårt departement og skulle lansere den nye strategien for universell utforming av våre fysiske og digitale omgivelser og verktøy, slik at alle kan delta på lik linje (jeg blogget om det her). Det var en flott felles fremleggelse i regi av tre departementer, der også barne- og familieminister Solveig Horne deltok. Og det jeg husker best er hvordan Astrid ikke snakket om tradisjonelle helseproblemstillinger eller om omsorgsteknologi, men stilte spørsmålet om hvilke teknologi som ville kunne gjøre mest for økt deltagelse og inkludering, blant annet for eldre.

Og det glimrende svaret hun kom med, til manges store overraskelse tror jeg, var selvkjørende biler. Det sa hun at hun gledet seg veldig til bildene blir selvkjørende fordi det vil bli et enormt viktig bidrag til å øke mobiliteten og redusere ensomheten  i samfunnet. Et fantastisk godt eksempel på hvordan den eldste i rommet også var den som var opptatt av å se lengst inn i fremtiden, når Astrid var med.