Teknologitrender og -spådommer 2026

Et årsskifte er gjerne tidspunktet der man man oppsummerer det som har skjedd, og kommer med noen spådommer om året som kommer. Hva er ligger under vannskorpen og er i ferd med å modnes? Vi vi ha en lineær utvikling? Kommer det noe nye innovative gjennombrudd? Eller er det noe som er hypet, og ikke blir helt slik det var lovet

Ikke minst på områder der utviklingen går raskt, for eksempel hvilke nye teknologier, eller bruksområder for teknologi som er rett rundt hjørnet, kan disse predisjonene være nyttige for forestillingene våre om hvordan fremtiden kan bli, og hva slags beredskap og hvilke planer det er lurt å ha på plass.

Slik prediksjoner om hvilke nye ting som er rett rundt hjørnet kommer fra flere ulike kanter, både fra tech-tidsskrifter, konsulentselskaper og teknologileverandører. Jeg har sett på noen utvalget av disse for å se om det er noen mønstere i prediksjonene, og begynner like gjerne med en stor autorititet på området, MIT Technology Review, et anerkjent teknologitidsskrift etablert i 1899, tilknyttet det verdensledende universitetet Massachusetts Institute of Technology.

MIT Technology Reviews 10 gjennombruddsteknologier

"10 Breakthrough Technologies 2026" heter artikkelen som predikerer hva som kommer av teknologiske gjennombrudd i året foran oss. Ikke uventet handler mye om kunstig intelligens og mye om energiteknologier og KI, men også nye gjennombrudd innenfor genteknologier. 9 av 10 "gjennombrudd er på disse tre hovedområdene, mens det siste er innenfor romfart.

På energiområdet nevnes to gjennombrudd, natrium-ion batterier, et batteri som bruker natriumioner i stedet for litium som landningsbærer. Det fungerer på omtrent samme måte, men natrium er billigere, sikrere og langt mer tilgjengelig. Det andre er videreutviklig av nye reaktordesign for kjernereaktorer som er mindre, enklere å produsere og bruker alternative kjølesystemer.

Innenfor kunstig intelligens beskrives hele fire teknologigjennombrudd. Og det er egentlige gjennombrudd, eller først og fremst veldig rask eksponentiell vekst, kan sikkert diskuteres, men fort går det, og bedre ytelse og presisjon blir det også. Om generativ koding skriver MIT Technology Review at:

"Professional software engineers and novices alike are using AI coding assistants to produce, test, edit, and debug code, reducing the amount of time it takes to complete the often tedious steps required to finish projects. And Big Tech is fully on board: AI now writes as much as 30% of Microsoft’s code and more than a quarter of Google’s, according to the heads of those companies"

Artiklen nevner også såkalte "KI-følgesvenner", det vil si chatboter som vi utvikler nære personlige relasjoner med. De blir ikke bare kolleger på jobben, men venner, lærere og rådgivere, og for noen blir de partnere de deler sine private tanker og følelser med. 

Neste gjennombrudd kalles "mekanistisk fortolkbarhet", som er teknikker eller egenskaper i KI-teknologien som lar forskere se inn i den «svarte boksen» og forstå hvordan store språkmodeller faktisk fungerer. Artikkelen beskriver det som et slags mikroskop som gjør det mulig å se inn i noe som i dag kan fremstå som utilgjengelig, eller i hvert fall umulig å forstå. Og så nevnes også "hyperscale KI-datafabrikker" som et gjennombrudd, disse enorme datasentrene med hundretusenvis av GPU-er som driver mye av kapitalkostnadene i AI-kappløpet, med tilhørende energi- og miljøutfordringer. Dette siste er vel strengt tatt ikke et nytt gjennombrudd, men handler om at noe som allerede skjer vil øke i omfang.

Personalisert genredigering - og gjenoppstandelse

Genteknologien får kanskje litt mindre oppmerksomhet for tiden enn KI, men flere av driverne i form av økt datakraft brukt på å koble og forstå enorme datamengder, er ganske like. Og KI-teknologier bidrar naturligvis også til å drive innovasjon og teknologiutvikling innenfor helse og medisin.

MIT Technologi Review nevner tre gjennombrudd spesielt i predisjonene for 2026. Noe som kalles "base editing", teknologi som kan rette opp "skrivefeil" i vår genetiske kode. Det er blitt brukt på en syv måneder gammel baby, som et alternativ til en levertransplantasjon, som får tidsskriftet til å bruke overskriften "Base-edited baby". En viktig del av personlig presisjonsmedisin fremover vil være slik personlig genredigering. 

"Embryo-screening" er teknologi som muliggjør enetisk testing som ikke bare kan forutsi alvorige generiske sykdommer, men der selskapene som står bak hevder de kan forutsi helt andre egenskaper, som intelligens: 

"Many Americans agree that it’s acceptable to screen embryos for severe genetic diseases. Far fewer say it’s okay to test for characteristics related to a future child’s appearance, behavior, or intelligence. But a few startups are now advertising what they claim is a way to do just that."

Den tredje på listen over de genteknologiske gjennombruddene er en slags genetisk gjenoppstandelse, eller "gen-oppstandelse", der DNA hentet fra utdødde arter brukes til å utvikle nye behandlinger eller motstandskraft mot sykdommer, til å redde truede arter, og kanksje også reetablere en variant av utryddede arter. 

Siste gjennombruddsteknologi på topp 10-listen, også som ikke passer inn i de andre kategoriene er en kommersiell romstasjon. Den første slike kommersielle romstasjonen skal skytes opp i år, og etter hvert være tilgjengelig for både turister og forskere. Vast Space fra California planlegger oppskyting av Haven-1 romstasjon i mai i år.

Konsulentenes teknologispådommer

Mange av de store intenasjonale konsulenthusene som Gartner, Deloitte og Forrester pleier også å fremføre sine prediksjoner for året som kommer på denne tiden. Det samme gjelder noen av tech-selskapene.

Gartners rapport heter Top 10 Strategic Technology Trends 2026 og putter sine trender i tre kategorier. "The Architect", som handler om KI-plattformer og infrastruktur, "The Synthesist" som handler om orkestreringen av KI slik at den skaper verdi. Det kan for eksemåel være flere KI-agenter som samarbeider om å løse komplekse oppgaver, domenespesifikke KIer som er trent på bransje- eller sektorspesifikke data. Den vil i økende grad også være fysisk KI", det vil si kobling av KI til roboter, droner og autonome systemer. Og "The Vanguard" handler om fire ulike trender som bidrar til å digital autonomi, sikkerhet og opphavsverifisering. Gartner anslår at domenespesifikke KI-modeller vil utgjøre over halvparten av virksomheters AI-bruk innen 2028, og at det store flertallet av virksomheter vil transformere store utviklerteam til mindre, AI-forsterkede team innen 2030.

Deloitte Insights har laget nettrapporten "Tech Trends 2026" og spår også at 2026 vil handle om å minske gapet mellom AI-løfter og virkelighet. De peker fem teknologitrender som vil prege 2026 når det gjelder å gå fra eksperimentering til faktisk nytte. De nevner også KI i den fysiske verden, i form av konvergens mellom KI og robotikk, KI-agenter som ikke bare overtar eksisterende opptaver fra ansatte, men der organisasjoner redesgnes rundt KI-agenter, optimering av de økende kostnadene knyttet til KI-bruk, og det de kaller "Architecting an AI-native tech organization", et begrep jeg tenker jeg må jobbe med å finne en god norsk oversettelse av. Men det høres trendy ut.

"From hype to hard hat work"

Forrester skiller seg ut med et mer kritisk perspektiv. Deres nettportal "Predictions 2026" har artikler som spår at KI vil større motstand mot og utsettelser av KI-investeringer i 2026 fordi gapet mellom overdrevne leverandørløfter og faktisk levert verdi, tvinger frem en korreksjon av forventningene, og av markedsverdier i selsakpene. "AI moves from hype to hard hat work", skriver de i en blogg og spår at virksomheter vil utsette 25 % av planlagte AI-investeringer fra 2026 til 2027.

IBM har også funnet seg fem trender, men har valgt å være mindre teknologisentriske og mer menneskesentriske i sine predisjoner. Rapporten heter "5 Trends for 2026", og har overskrifter som "Uncertainty will be your greatest asset—if you embrace it.", "Employees will want more AI—not less" og "Customers will hold your AI accountable.". Spennende påstander. Og fordi IBM er IBM så har de selvfølgelig også et punkt om at virksomheter må forberede seg på kvantedatamaskiner. De har også et spennende punkt som heter "Global AI resilience will require a local safety net", og som beskriver både digital autonomi, motstandskraft og "forklarbarhet", der både myndigheter og forbrukere vil kreve star på hvordan en beslutning er blitt til og en beslutning er gjennomført. Da må KI-en din kunne gi kunden det svaret.

Capgemini har også lagt seg på fem trender for 2026 i rapporten "Top Tech Trends 2026". Her er det lett tabloide overskrifter som "The year of truth for AI", "AI is eating software", "The borderless paradox of tech sovereignty" og "Cloud 3.0: all flavors of cloud". Jeg synes det er interessant at denne rapporten fra Campgeminim men også de fra Forrester og IBM, ikke er teknologideterministiske, men tvert imot løfter frem målkonflikter og dilemmaer, og også advarer mot at en svekket tillit kan gå ut over vekst- og investeringstakten. Gapet mellom leverandørenes løfter og evnen til å levere er et økende problem.

Forklarbarhet

Så det er noen helt tydelige fellestrekk i disse trendbeskrivelsene. I alle tar kunstig intelligens stor plass både i virksomheter og i samfunnet. Men hva vi kommer til å bli mer opptatt av å få til kan synes å være i utvikling. Flere fremhver gapet mellom forventninger og resultater er økende. Det er en opplevelse av at teknologien ikke helt holder det den lover, som kan gi en motreaksjon der som det ikke tettes. Og det er flere som løfter frem forklarbarhet og åpenhet som store utfordringer som ligger foran oss. Bedre måter å forstå hva den svarte boksen gjør, og hvorfor det som kommer ut av den blir slik det blir. Flere er også opptatt av det rundt KI er en stor "orkestreringsutfordring". 

Det kommer ikke til å være en enkelt teknologi, eller en chatbot, som løser alt for oss. Den digitale verden må virke sammen med en fysisk verden. Ting må henge sammen i en virksomhet og de må henge bedre sammen når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Inga Strümke: Maskiner som tenker

At Inga Strümke har skrevet en veldig god bok om kunstig intelligens trenger ingen å lure på etter å ha lest avisene bokanmelderes omtaler og terningkast. Det de har skrevet i VG, Aftenposten, DN og Dagbladet er helt sant, Det er viktig at en bok som dette kommer på norsk og det er rett og slett veldig flott at vi har en så fremragende formidler på dette nivået her i landet.

Boken skiller seg ut på en positiv måte sammenlignet med noen utenlandske bøker jeg har lest om temaet ved at den ikke bare handler om historien bak, eller bare om teknologiene bak, som maskinlæring og nevrale nettverk, eller bare om juridiske og regulatoriske utfordringer, bare om anvendelsesområder som vil revolusjoneres, eller bare om filosofi. etikk og moral, om kunstig intelligens brukt i krig eller bare om skrekkfilmscenariene som blir sanne når maskinene snart vil ta over. Men den handler en hel del om alle disse temaene. Så når anmelder Erle Marie Sørheim i Aftenposten skriver at denne boken kan bli en internasjonal suksess, tenker jeg at det slett ikke er umulig.

For tiden skrives det bøker i hele verden i full fart om kunstig intelligens og det går jo ofte sånn passe, fordi teknologier ikke alltid er så gode til å vurdere juridiske og regulatoriske svar, filosofer er ikke alltid så bevandret i teknologiens virkemåter og både jurister, økonomer og mange andre fagfolk kan slite med å forstå ulike sektorer og bransjers særskilte virkemåter og utfordringer. Vi trenger noen som forstår at komplekse utfordringer må løses helhetlig og tverrfaglig.

Og til dette bidrar Inga Strümke med en kombinasjon av teknologikunnskap, innsikt i komplekse sammenhenger og en prisverdig nøkternhet som dessverre er ganske uvanlig for tiden. Jeg kan ikke huske noen teknologidebatter der avstanden mellom optimister og pessimister er så stor som i diskusjoner om hva kunstig intelligens vil bringe av revolusjonære svar eller store forbannelser. Og vi har jo hatt noen teknologidiskusjoner, om kjernekraft, bioteknologi (som i Norge fikk sitt eget bioteknologiråd), nanoteknologi og internett. 

Det er vanskelig å ha gode diskusjoner og prosesser når avstanden er så stor at man ikke er enige om hva problemet er. I slike diskusjoner er det veldig nødvendig å ha mennesker som protesterer når noen lanserer et tiltak de hevder skal løse alt. Mennesker som minner om at det kan være slik at det kan kreve litt tålmodighet og at gode svar må få vokse frem når vi skal finne balansen vi er på jakt etter mellom å slippe løs innovasjon som vil gi fantastiske resultater på mange områder, som mer presise medisinske behandlinger og autonome kjøretøyer, men som  vi ikke vil at skal slippes løs på en slik måte at det  kan påføre mennesker, miljø og materielle verdier stor skade. 

Det kan jo være grunn til å minne om at da bilen var oppfunnet og skulle få kjøre på veiene, da flyene var oppfunnet og skulle få frakte passasjerer, og da alkoholen for alvor ble en handelsvare og man måtte trekke opp noen grenser for hvor og hvordan produksjon og forbruk skulle foregå, og sondere mellom det å skade seg selv og det å skade andre, så var det også litt prøving og feiling for å finne riktige svar. På ingen av disse områdene er det slik at et enkelt tiltak har løst alle utfordringene. Vi har heller ikke funnet løsninger som vil virke inn i evigheten. Mennesker er ikke slik. De erfarer og lærer, De kan justere kursen, Og ombestemme seg, Derfor fortsetter debatten om riktig balanse både når det gjelder, biler, fly og alkohol, og vil garantert gjøre det når det gjelder kunstig intelligens også..

Nå har de nevnte anmelderne allerede sagt mye flott om "Maskiner som tenker" som jeg ikke trenger å gjenta. Men hva er det jeg synes er fint med denne boken? Den første delen er opptatt av røtter langt tilbake i tid, med Kurt Gödel, John von Neumann, Alan Turing og andre som la grunnlaget for dagens datavitenskap før det egentlig var noen datamaskiner, i hvert fall ikke digitale. Vi blir kjent med Eliza og lærer om tidligere optimistiske perioder og lange og mørke vintre for kunstig intelligens. Noen datadeling på et felles internett fantes jo slett ikke da pionerene holdt på. Datavitenskapens teorier kom lenge før det var mulig å gjøre det i praksis. Og det kan være greit å huske på i dag at alt er avhengig av at det finnes data, at de er til å stole på, at de kan deles med de som skal ha tilgang, men ikke med de som ikke skal ha tilgang, og at noen tar ansvar for å forvalte og holde i orden på disse dataene. Det er slett ingen selvfølge i dag heller, men er en viktig forutsetning for at kunstig intelligens skal kunne anvendes. Kunstig intelligens frakoblet data og internett er ikke mye å bry seg om.

Så beskriver hun i del to, den lengste delen av boken, hvordan teknologiene som ligger bak løsninger som ChatGPT og Midjourney er bygget opp og virker. Veldig pedagogisk og godt fortalt, og heldigvis litt nerdete. Hva slags data som blir brukt, hvordan algoritmene er trent opp av mennesker og begynner å lære av seg selv, eller går igjennom såkalt forsterket læring. Hva slags problemer vi kan havne i når utvalget av data er skjevt, eller ganske vanlig: dataene  representerer en historisk korrekt virkelighet, men ikke en ønsket fremtidig virkelighet. Hva er "urettferdighet" i datasett og hvordan håndterer man det? Så må jeg innrømme at nerdefaktoren av og til utfordrer min evne til å henge med på alt. Det var nytt for meg, og ikke helt intuitivt å forstå at algoritmene som generer fotorealistiske bilder gjør det ved å fjerne digital støy, slik fotoredigeringsprogrammer gjør, men bruker data der det ikke finnes noe bilde i det hele tatt. Og gjennomgangen av hvordan man får dramatisk mye mer plass når man utvider antall dimensjoner (et kinderegg i to, tre, fire eller fem dimensjoner er veldig forskjellig). Rett og slett veldig lærerikt.

Del tre av boken, som er litt kortere enn de andre, men kanskje det vi kommer til å bruke mest tid på å diskutere fremover, handler om fremtiden for kunstig intelligens, og hva slags behov for lover, regler, tilsyn og etiske vurderinger som vil kreves. Også her har Inga Strümke en etter min mening helt riktig innfallsvinkel når hun forklarer at det ikke er så lett å forklare hva kunstig intelligens er, eller kan komme til å bli, når vi ikke klarer å forklare fullt ut hva menneskelig intelligens eller menneskelig bevissthet er. De fleste er vel enige om at mennesker har en bevissthet som ikke ting eller enkle organismer besitter. Som er noe mer enn kjemiske, biologiske og elektriske prosesser. Men hvor mye mer? Gir det mening å snakke om en "sjel" som befinner seg utenfor det fysiske og som aldri vil kunne gjenskapes av maskiner uansett hvor mye regnekraft de har?. Eller er mennesker i bunn og grunn et resultat av en biologisk evolusjon og kjemiske reaksjoner, som kan gjenskapes?. Og, kanskje mest sannsynlig, er sannheten et sted i mellom. Dette er viktige filosofiske diskusjoner som også vil få en viktig plass i drøftingene om hva kunstig intelligens er og kan bli.

Litt mer jordnært minner boken oss om at etikk og regulering ikke er helt det samme. Det er egentlig ganske enkelt å regulere noe. Man kan forby det eller tillate det, man kan sette aldergrenser, kompetansekrav, fartsgrenser eller områdebegrensninger (det er bare lov å kjøre bil på høyre side av veien). Eller man kan tillate at nye ting prøves ut på avgrensede områder for å få ny kunnskap, for eksempel i form av regulatoriske sandkasser eller lukkede baner. Slik reguleringer har naturligvis et moralsk og etisk opphav, men de virkelig vanskelige etiske spørsmålene kommer der det er målkonflikter og gråsoner, der det bare finnes dårlige utfall og der svarene ikke er opplagte og der det kreves en etisk modenhet og refleksjonsevne blant de som er satt til å håndtere bruken kraftige og potensielt farlige verktøy. Det er slike temaer Inga Strümke fortjenestefullt trekker opp på slutten av boken, uten å hevde at hun har svarene. Denne beskrivelsen av hva slags diskusjon vi trenger, og hvorfor, men uten å ha lettvinte og ferdige svar, er noe det beste ved denne boken. En bok jeg også må opplyse om at jeg fikk tilsendt i posten med en veldig hyggelig hilsen fra forfatteren.

Jeg kunne skrevet mye mer, og det kommer jeg nok også til å gjøre fremover, for dette er spennende saker. Men det som er minst like lurt som å lese min blogg er å lese Inga Strümkes bok.

Kunstig intelligens - og balansen mellom innovasjon og regulering

Erkjennelsen av at kunstig intelligens (KI) kommer til å få enorm betydning for mennesker, virksomheter, arbeidsplasser og samfunnet i stort i årene som kommer, er i ferd med å nå nye høyder. Endringskraften har vært sammenlignet med andre teknologiske revolusjoner som elektrisiteten, datamaskinen og internett, men her er det kanskje et større sprik mellom veldig optimistiske og ekstremt pessimistiske spådommer om hva slags virkninger teknologien vil få, hvor raskt det er mulig å utvikle en generell menneskelignende kunstig intelligens og hvor stort behovet vil bli for å lovregulere og kontrollere, og til og pause utviklingen, på dette feltet.

Helt nytt er det ikke at vi er opptatt av dette. I Norge skrev vi en nasjonal strategi for kunstig intelligens som kom tidlig i 2020, en strategi jeg var med på å jobbe fram sammen med Nikolai Astrup, Jenny Clemet og embetsverket i KMD, og der en rekke eksperter, virksomheter og organisasjoner ble invitert inn og bidro i dette arbeidet. Og på samme tid var EU i gang med et viktig arbeid med et nytt felles lovverk, en Artificial Intelligence Act som nå er i ferd med å bli europeisk og, antar jeg, etter hvert norsk lov.

Disse dokumentenes styrke ligger ikke i at de prøver å spå teknologiutviklingen, Verken hvor fort det vil gå, eller hva slags anvendelsesområder som vil kreve særlig stimulans eller begrensninger er presist beskrevet, men de trekker opp viktige prinsipielle, etiske og samfunnsmessige hensyn vi må være opptatt av å ivareta i møte med nye teknologiske systemer. Blant annet sikkerhet, personvern, ikke-diskriminering og opphavsrettsbeskyttelse. Og hensynet til åpenhet og dokumenterbarhet må være ivaretatt når det gjelder beslutninger som gjelder borgere og virksomheter. Vi kommer langt om vi lar bredt forankrede verdier og prinsipper sette rammene for akseptabel bruk av teknologi, og ikke gjør det i omvendt rekkefølge.

Men selv om kunstig intelligens ikke er helt nytt i samfunnsdebatten så har vi det siste halvåret fått et slags "KI-sjokk" på grunn av tjenester som Chat GPT, Dall-E og Midjourney, Plutselig er dette tjenester som er blitt tilgjengelige for oss alle og som både imponerer og skremmer når det gjelder hvor kraftfulle, kreative og raske de er. Og hvor gode de er til å tilpasse svarene til formkravene som ligger i bestillingen, enten det er å male malerier som Munch, skrive sangtekster som The Clash eller skrive prosa som Shakespeare, for å nevne noen eksempler på bestillinger jeg har prøvd selv. Samtidig virker disse modellene slik at de kan ha et svært lite presist forhold til sannhet og slår fast ting med stor selvsikkerhet som ofte høres ut som de kan være sannsynlige, og sikkert passer i statistiske språkmodeller, men er fullstendig feil. "Hallucination" eller "artificial hallucination" er det blitt døpt.

Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til disse nye KI-tjenestene og det som kommer i neste runde som vil være enda mer avansert, og sikkert betydelig mer korrekt når datamodellene blir større og bedre trent? Og hva skal vi gjøre med KI som lærer av egne suksesser og  feil, og trener seg selv til å bli stadig bedre? Og så tar sine egne avgjørelser om utviklingen videre? Dette er tema i The Economists siste nummer der KI på forsiden er utstyrt med både glorie og djevelhorn.  Og der lederartikkelen har fått tittelen "How to worry wisely about artificial intelligence?". 

Jeg synes The Economist gir en god og leseverdig analyse av hvordan vi skal gjøre en slik  kunnskapsbasert og klok gjennomgang av bekymringene knyttet til farene ved kunstig intelligens. De har en del  betraktninger om de potensielle eksistensielle truslene ved KI, og det store spriket i syn på hva slags trussel KI kan utgjøre mot menneskeheten, og hvordan den type trusler må møtes. Men peker på at regulering vil være nødvendig også av helt andre og mindre dramatiske grunner. Utfordringen da ligger i å finne den riktige balansen mellom hvor mye frihet det skal være til å teste ut helt nye ting og hvor mye det skal reguleres, The Economist skriver:

"Regulation is needed, but for more mundane reasons than saving humanity. Existing ai systems raise real concerns about bias, privacy and intellectual-property rights. As the technology advances, other problems could become apparent. The key is to balance the promise of ai with an assessment of the risks, and to be ready to adapt.

So far governments are taking three different approaches. At one end of the spectrum is Britain, which has proposed a “light-touch” approach with no new rules or regulatory bodies, but applies existing regulations to ai systems. The aim is to boost investment and turn Britain into an “ai superpower”. America has taken a similar approach, though the Biden administration is now seeking public views on what a rulebook might look like.

The EU is taking a tougher line. Its proposed law categorises different uses of ai by the degree of risk, and requires increasingly stringent monitoring and disclosure as the degree of risk rises from, say, music-recommendation to self-driving cars. Some uses of ai are banned altogether, such as subliminal advertising and remote biometrics. Firms that break the rules will be fined. For some critics, these regulations are too stifling."

But others say an even sterner approach is needed. Governments should treat ai like medicines, with a dedicated regulator, strict testing and pre-approval before public release. China is doing some of this, requiring firms to register ai products and undergo a security review before release. But safety may be less of a motive than politics: a key requirement is that ais’ output reflects the “core value of socialism”.

Av disse tre tilnærmingene gir The Economist støtte til EU-modellen som hovedmodell og sammenligner behovet for reguleringer av KI med behovet for å ha reguleringer for fly, biler eller legemidler for at de skal være sikre. De  mener EUs lov om KI kan være i overkant rigid i sitt klassifiseringssystem, og at det er viktigere å etablere prinsipper for åpenhet og innsyn i hvordan systemene er designet og trent opp, og et regime for tilsyn, på samme måte man har tilsyn med  virksomheter på andre viktige områder i samfunnet. 

Dette nummeret av The Economist har også flere andre artikler om KI, som går mer i dybden på teknologien og forskningen som ligger bak de gjennombruddene vi har sett den siste tiden og hvor denne eksponentielle utviklingen kan lede oss. Men de stiller også spørsmål ved om vi nærmer oss en grense for hva som er mulig å få til med store språkmodeller som ligger bak dagens gjennombrudd. Både mengden tilgjengelig språkdata av høy nok kvalitet og et energibehov som vokser raskere enn datamengden som mates inn, kan legge begrensinger på den videre veksttakten. Men så er kanskje ikke helt usannsynlig at vi finner veier rundt denne type hindringer. Drøftinger av dette er det i artikkelen "Large, creative AI models will transform lives and labour markets".. 

The Economist har også utstyrt disse temaartiklene med en egen pedagogisk video som beskriver både truslene og mulighetene som ligger i en fortsatt utvikling av kunstig intelligens:

Politikk og embetsverk

Jeg har i noen dager hatt en plan om å skrive et innlegg på bloggen om to nye hefter som er laget i Kommunal- og moderniseringsdepartementet om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk. Dette er svært gode drøftinger av verdier, plikter, roller og spilleregler når politikk møter forvaltning, slik det gjør departementene. Et tema som fortjener større oppmerksomhet enn det får.

Så ser jeg til min store glede at Agnar Kaarbø, med erfaring fra både departement og media, har skrevet en helt strålende kronikk over to sider i Dagbladet om dette viktige temaet, under overskriften "Lojal, men ikke servil" (Ja, den er åpent tilgjengelig på nett). Det er jo viktig å fortelle om bra ting man gjør, men enda bedre når noen andre forteller hvor bra det er. Agnar Kaarbø skriver blant annet:

"Kjedelig og gammeldags, tenker mange. Hvem snakker om plikter i en kunnskapsorganisasjon? Vent litt, sier jeg. Bak saklige omslag finner vi viktige refleksjoner om en av bærebjelkene i det demokratiske byggverket. Vi snakker om forholdet mellom ivrige politikere som vil gjennomføre politikk og et embetsverk som skal være lojalt, men også faglig uavhengig, effektivt og opptatt av rettssikkerhet. Pliktene som nå løftes fram er lovlighet, sannhet, lojalitet, faglighet og faglig uavhengighet, partipolitisk nøytralitet og objektivitet, åpenhet og til slutt god styring og ledelse. Og som det heter i publikasjonen, den moderne byråkrat skal være lojal, men ikke servil. Eller som det også kan formuleres: Ivrig, men ikke entusiastisk."

Som nevnt innledningsvis er det snakk om to hefter. Det ene drøfter og tydeliggjør verdier, prinsipper, plikter, roller og spilleregler, og har overskriften "Om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk". Det handler om retningslinjer. Jeg mener at det andre heftet er minst likeviktig. Det er en dilemmasamling og inneholder 32 eksempler på dilemmaer man kan bruke internt i diskusjoner om hva som er innenfor og utenfor når det gjelder hva embetsverk eller politikere kan gjøre i sine respektive roller.

 Den er svært god. Eksemplene er bevisst laget slik at de ikke skal være helt enkelt å gi et klart "ja" eller "nei" på om noe er greit eller ikke, men inviterer til diskusjon og problematisering om hva som er problematisk ved de ulike eksemplene. Det er nettopp ved å konfrontere og diskutere dilemmaene, tviltilfellene og gråsonene vi blir bedre til å håndtere det som kan dukke opp av utfordringer, og tryggere på når og hvordan det er riktig å si fra hvis noe ikke er slik det bør være.

Kunstig intelligens skaper nye jobber

Det er mye oppmerksomhet om jobbene som helt eller delvis vil forsvinne som et resultat av automatisering, roboter og maskinlæring. Så langt har det vært langt mindre oppmerksomhet om hvilke helt nye yrker som vil oppstå, og som vil være helt avhengig av mennesker, for å håndtere disse nye avanserte maskinene.

MIT Sloan Management Review har en interessant artikkel på nettet om nettopp dette: "The jobs that artificial intelligence will create", som beskriver noen nye behov som må fylles av mennesker i helt nye yrker. Man vil for eksempel trenge "trenere" som lærer maskinene å forstå ting som er avgjørende i mellommenneskelig kommunikasjon, men som maskiner behersker ganske dårlig. For eksempel en"empatitrener" som kan lære bort noe om forståelse, medfølelse og humor. Om hvordan man forstår budskapet som ligger der "mellom linjene". Og en "worldview trainer" som kan lære opp maskiner til å forstå den kulturelle konteksten de skal løse oppgaver i. I jobbbeskrivelsen kan det for eksempel stå:

"Trains AI systems to develop a global perspective so that various cultural perspectives are considered when determining, for example, whether an algorithm is “fair.”"

En annen hovedjobbkategori er "explainers", folk som skal beskrive og forklare ikke-teknologene i virksomheten hvordan maskinene kommer frem til svarene de finner. Ledere i både privat og offentlig sektor er i utgangspunktet skeptiske til å putte data inn i en "black box", i hvert fall hvis de ikke forstår hva som foregår. Da trengs det folk i virksomheten som kan forklare hva algoritmene egentlig gjør. Når noe går helt galt vil vi kunne trenge en "algorithm forensic analyst" som kan analysere hvorfor det gikk galt.

"...algorithm forensics analysts would be responsible for holding any algorithm accountable for its results. When a system makes a mistake or when its decisions lead to unintended negative consequences, the forensics analyst would be expected to conduct an “autopsy” on the event to understand the causes of that behavior, allowing it to be corrected."

Og så har vi jobbkategorien "sustainers", folkene som passer på at alt går som det skal og gjennomfører nødvendig vedlikehold underveis. De retter feil som oppstår, ikke bare av teknisk karakter, men minst like viktig er det å justere på ting som leder til uheldige beslutninger. Og ikke minst passe på at etiske og moralske verdier og normer holdes i hevd:

"One of the most important functions will be the ethics compliance manager. Individuals in this role will act as a kind of watchdog and ombudsman for upholding norms of human values and morals — intervening if, for example, an AI system for credit approval was discriminating against people in certain professions or specific geographic areas. Other biases might be subtler — for example, a search algorithm that responds with images of only white women when someone queries “loving grandmother.” The ethics compliance manager could work with an algorithm forensics analyst to uncover the underlying reasons for such results and then implement the appropriate fixes."

Det helt overordnede i dette budskapet er at det ikke er slik at mennesker erstatter maskiner i arbeidslivet. Det er slik at mennesker og maskiner må finne nye og bedre måter å jobbe sammen. I en verden der robotisering, maskinlæring får en rolle på flere områder kan det bety både nye oppgaver og at nye yrker kan fylle disse rollene. Utfordringen er å finne frem til den kompetansesammensetningen og den tverrfagligheten som vil kreves. Det blir en utfordring både for næringsliv, offentlige arbeidsgivere og utdanningsinstitusjonene våre i årene som kommer.

Når science fiction blir virkelighet

I dagligtale sier vi at "science fiction er i ferd med å bli virkelighet" når ting vi ikke trodde var mulig blir mulig ved hjelp av ny teknologi. Førerløse biler for eksempel, eller robotstøvsugere. Nå har magasinet Wired tatt dette med forholdet mellom science fiction og virkelighet litt lenger i sin oppsummering av 2014 og sett på noen av teknologiene som finnes i sci-fi litteraturen, eller i filmer, og hvordan de nærmer seg realisering.

Mest spektakulært av disse eksemplene synes jeg robotarmene (avbildet over) virker. De minner ikke så rent lite om Luke Skywalkers robotarm som han kunne styre med hjernen i Star Wars-filmen "The Empire Strikes Back". Wired beskriver status for denne teknologien slik i billedteksten:

"Back in May, the FDA approved a robot hand, inspired by Luke Skywalker's prosthetic from The Empire Strikes Back. This month, doctors at John Hopkins upped the ante by outfitting this double amputee with two brain-controlled robot arms."

En annen spennende teknologi Wired nevner og som har vært populære i mange science fiction fortellinger er nano- eller mikroroboter som kan svømme med blodet rundt i kroppen og gjennomføre reparasjoner der det er problemer. Det er et stykke frem før dette blir en vanlig del av kroppen, men det er ting på gang. I følge en artikkel i bladet IEEE Spektrum er forskere ved Max Plack Institutt i Tyskland i gang med å utvikle svømmeferdighetene hos slike mikro-roboter:

"The researchers say that the micro-scallop is more of a “general scheme” for micro-robots rather than a specific micro-robot that’s intended to do anything in particular. It’ll be interesting to see how this design evolves, hopefully to something that you can inject into yourself to fix everything that could ever be wrong with you. Ever."

En annen interessant nyvinning er at Skype tester ut en sanntids tolketjeneste, som i følge Wired har et av sine forbilder i Universal Translator fra TV-serien Star Trek, en innretning som gjorde det mulig for folk fra forskjellige planeter å snakke sammen på helt forskjellige språk og likevel forstå hverandre.

Eller hva med fotonkanoner til bruk i krig, slik vi kjenner dem fra blant annet Star Trek? Her bidrar det amerikanske forsvaret til at science fiction blir til virkelighet.US Navy testet i 2014 ut at nytt laservåpensystem til bruk på marinefartyøyer, kalt LaWS.

Wired nevner også nyheten om Google Genomics, der Google tilbyr lagring av en kopi av vår genetiske kode i nettskyen for $25 i året. At Google nå bruker sin kompetanse på drift av datasentraler og søk gjennom enorme mengder data til å dekode DNA og løse helsegåter er jo ikke en helt ulogisk kobling. I følge MIT Technology Review kan vi også komme til å oppleve en slags priskrig på lagring av DNA-koden.

"Also speeding the move of DNA data to the cloud has been a yearlong price war between Google and Amazon. Google says it now charges about $25 a year to store a genome, and more to do computations on it. Scientific raw data representing a single person’s genome is about 100 gigabytes in size, although a polished version of a person’s genetic code is far smaller, less than a gigabyte. That would cost only $0.25 cents a year."

Verdien av ulovlig handel

Jeg kom nylig over grafen til høyre i nettarkivet til The Economist. Den er fra i fjor og gjør et forsøk på å beregne den årlige verdien av handel med ulike ulovlige varer. Nettopp fordi handelen er ulovlig, og man ikke betaler toll og moms og slike ting, er det naturligvis vanskelig å beregne slike verdier nøyaktig, men dette er i hvert fall et kvalifisert forsøk på å finne troverdige tall.

Øverst på omsetningsoppen for ulovligheter finner vi narkotikahandel, der den globale omsetningen er anslått til 320 milliarder dollar i året. Ikke langt bak kommer salg av piratprodukter og forfalskninger, som har en omsetning på 250 millarder dollar.

De øvrige illegale bransjene ligger et godt stykke bak de to største. De neste på listen er menneskehandel med 32 mrd USD, ulovlig handel med ville dyr (19 mrd USD), ulovlig oljehandel (11 mrd USD), ulovlig fiske (10 mrd USD) og ulovlig handel med tropisk tømmer (10 mrd USD).

Om forskningsministre og forskningsfusk

De som pleier å rope høyest om at forskernes frihet er truet er Kristin Halvorsens partifeller ved universitetene. De hevder gjerne at den frie forskningen deres blir truet av et "kommersialiserings-press" fra næringslivet og av det man litt foraktfullt kaller "programforskning", forskning som skjer innenfor større tematiske satsinger som etter deres syn er mindre uavhengig enn forskning som er basert på tid og penger som er overlatt til den enkelte forsker.

Kristin Halvorsens partifelle Knut Kjeldstadli skrev til og med en hel bok om dette fenomenet som han kaller "Akademisk kapitalisme". I virkelighetens verden er det imidlertid ikke verken næringsliv, kommersialisering eller større forskningsprogrammer som  truer forskningens frihet.  Det er ikke disse som blander seg inn i forskningen og prøver å styre resultatene. De som oftest kritiseres for å bestille forskningsrapporter som passer deres egen agenda og prøver å pynte på resultater underveis er politikere og deres departementer.

Den mest omtalte saken de siste årene var da Arbeidsdepartementet i 2010 ville endre konklusjonene i en SINTEF-rapport om utviklingen i sykefraværet. Aftenposten gjorde i den forbindelse en kartlegging av om dette var noe flere forskningsinstitutter hadde opplevd, og konkluderte med at:

"SINTEF er et av mange anerkjente forskningsinstitutter som gjør oppdrag for staten. Mange av disse brukes som faglige begrunnelser når ny politikk skal utformes. Aftenposten har undersøkt hvilke vilkår forskerne må akseptere når de tar slike oppdrag, og har gått gjennom flere hundre kontrakter for evalueringer og utredninger. Gjennomgåelsen viser at forskerne i mange tilfeller er bundet av kontrakter som gir staten kontroll over resultatene."

I kjølvannet av dette gjennomførste Forskerforbundet en undersøkelse som viste at 11 av 26 institutter sa at de hadde opplevd at offentlige oppdragsgivere forøkte å styre resultater og konklusjoner i forskningsrapporter. I debatten som fulgte slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast, på et debattmøte på Universitetet i Oslo i januar 2011, at:

"...det er fullstendig uakseptabelt dersom et offentlig organ forsøker å manipulere forskningsresultater for å nå politiske mål. Likeledes er det fullstendig utilbørlig dersom et offentlig organ bryter prinsippene for god vitenskapelig skikk for å nå et politisk mål. Jeg kan forsikre dere om at jeg har møtt avsløringene før jul av utilbørlig adferd fra offentlige oppdragsgiveres side med det største alvor. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å motvirke slike forsøk på utilbørlig påvirkning."

Saken Aftenposten skrev om i et stort oppslag sist fredag tyder på denne jobben ikke er helt ferdig. Nå handlet det også om å pynte på forskningsresultater, selv om det ikke var selve forskningsrapporten fra NIFU som ble "sminket", slik Aftenposten kom i skade for å skrive på sin forside. Det var derimot pressemeldingen om forskningsrapporten som ble formulert slik at den sa omtrent det motsatte av det selve forskningsrapporten konkluderer med, men var helt i tråd med det gledesbudskapet ministeren gjerne ville formidle om sitt prosjekt. Saken det gjelder er prosjektet "Ny GIV" som Kristin Halvorsen satte igang høsten 2010 for å få flere elever til å fullføre og bestå videregående skole. I ingressen på pressemeldingen står det:

"Intensivopplæringen i Ny GIV har vært en suksess. Evalueringen viser at tiltaket fungerer etter hensikten, og tyder på at det er de aller svakest presterende elevene som har hatt størst utbytte av tiltaket."

Forskerne i NIFU som står bak forskningsrapporten mener at denne konklusjonen er så feil at de skrev et eget leserinnlegg i Aftenposten for å korrigere departementets fusk med forskingsresultatene. De skriver:

"På Kunnskapsdepartementets nettside heter det: «Ny GIV: løfter de faglig svakeste elevene mest». Dette kan gi inntrykk av at Ny GIV er en ubetinget suksess i den forstand at alle elever som deltar, får et større eller mindre karakterløft. Dette stemmer ikke. Vi fant at Ny GIV-elever i gjennomsnitt hadde en svakere karakterutvikling enn elever som ikke deltok i Ny GIV i 2012."

Nå har riktignok elever i Ny GIV med karakteren 1 gjort det noe bedre ved skoleårets slutt enn elever med samme karakter som ikke var med i prosjektet. Med dette gjaldt ganske få elever. For elever med karakteren 2 var det ingen effekt. Og for elever med karakteren 3 eller høyere, langt flere elever, var det en svakere utvikling for de som deltok i prosjektet enn for de som ikke var med. Det er noe helt annet enn departementet sier i sin pressemelding og viser at Kunnskapsdepartementet har fusket med sin tolking og formidling av en forskningsrapport som gjelder et av deres egne prestisjeprosjekter.

Aftenposten korrigerte lørdag påstanden om at forskningsrapporten var "sminket" av statsråden. Oppstyret har også gjort at NIFU har følt behov for å skrive et lite dementi på nettsidene sine der de sier at de ikke føler seg misbrukt av statsråden. Men slik jeg leser dette dementiet står fortsatt hovedkritikken fast. Der skriver NIFU at:

"NIFUs kritikk dreier seg om at pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet med overskriften «Ny Giv løfter de svakeste mest» ikke ga et dekkende bilde av våre funn. Det stemmer at elevene med karakteren 1 ser ut til å ha nytte av Ny GIV når man ser på karakterutvikling. Men samtidig ser det også ut til at elever med karakteren 3 og høyere gjør det dårligere enn sine medelever dersom de deltar i tiltaket."

Det er mange gode grunner til at man ikke bør forsøke å omskrive eller pynte på forskningsresultater. Historien viser med all tydelighet at det er mye smartere å basere politikken på kunnskap enn å omskrive kunnskapen for å få den til å passe til politikken. En forskningsminister burde være særlig opptatt av dette. 

Secret Service hos Evry Insight

Norges største IT-bedrift heter Evry (tidligere ErgoGroup og EDB) og har i 28 år arrangert en stor konferanse som heter IT-tinget, der man samler flere hundre deltagere, inkludert IT-ansvarlige hos kunder, IT-bedrifter og mange andre som er opptatt av  teknologiens muligheter og utfordringer

En innovasjon i år var at konferansen har endret navn til Evry Insight 2012, men det grunnleggende konseptet er det samme som før. Programmet er på et høyt nivå, med svært bra innledere og gjerne et par internasjonale storheter. Det at Evry også er rause i forhold til å invitere bredt, også konkurrenter får komme, sammen med partnere og kunder i offentlig og privat sektor, gjør at dette er en viktig årlig møteplass for it-bransjen. Kanskje den viktigste.

En grunn til det er at man får se og høre noen av disse internasjonale stjernene som skriver bestselgere om hvordan it forandrer verden. Tidligere år har for eksempel Nicholas Carr (mannen bak Does IT matter?) og Chris Anderson (The Long Tail) vært på IT-tinget samtidig med at jeg har vært der for å innlede eller være med i en paneldebatt. I år fikk jeg blant annet med meg Nick Donofrio som tidligere har vært Vice President of Innovation and Techonology i IBM, også som holdt et engasjert foredrag om innovasjon og behovet for tverrfaglig kompetanse. Og Andy Kyte fra Gartner som holdt et fyrverkeri av et foredrag om balansen mellom it-prosjekter og drift.

Men høydepunktet for min del var Scott Gee fra US Secret Service som snakket om "Cybercrime". Han var både morsom og lærrerik å høre på, av flere grunner. For det første hadde han god beskrivelse av hvordan myndighetsorganer ikke legges ned når de har løst oppgaven de ble etablert for å løse, de finner alltid noe annet å ta seg av. Secret Service ble etablert av president Abraham Lincoln 15. april 1865, samme dag som han ble skutt. Opprinnelig var ikke Secret Service oppgave å beskytte presidenter, men var en etat underlagt finansdepartementet som skulle bekjempe falskmynteri. Falske sedler var blitt et stort problem i USA etter at de begynte med felles pengesedler i alle delstatene, men det nye Secret Service løste dette problemet i løpet av kort tid, slik at de måtte finne noe annet å gjøre.

Siden 1901, året president William McKinley ble drept, har Secret Service hatt ansvaret for å beskytte amerikanske presidenter, visepresidenter, deres familier og enkelt andre fremstående myndighetspersoner. I tillegg fikk de gradvis et ansvar kriminalitet knyttet til sjekker, kredittkort og betalingssystemer, samt noe datakriminalitet. Etter at The USA Partriot Act ble vedtatt i kjølvannet av 11. september 2001 fikk Secret Service et mer omfattende ansvar for å bekjempe elektronisk kriminalitet og bygget opp en omfattende organisasjon med Electronic Crimes Task Force (ECTF) i 28 byer i USA, samt London og Roma.

Scott Gee brukte mesteparten av foredraget sitt til å snakke om noen av de konkrete sakene Secret Service har jobbet med de siste årene. Blant annet avsløringen av Alberto Gonzales som stod bak et datainnbrudd hos Heartland Payment Systems der 130 millioner kredittkortnummer og tilknyttede persondata ble stjålet. Gee beskrev hvordan de kriminelle organisasjonene er ledet og opererer, den avanserte spisskompetansen de besitter, og hvordan de kjøper og selger stjålet informasjon på ulike lukkede nettfora. Han demonstrerte til og med en nettbutikk der du kan kjøpe det antallet stjålne kredittkortnummer du ønsker, og kan betale de kriminelle med kredittkort ("an E-Bay for criminals").

Denne type datakriminalitet er grenseoverskridende, mens myndighetsorganer i all hovedsak må operere innenfor det landet de har ansvar for. Scott Gee beskrev hvordan det i forhold til enkelte land kan være vanskelig å få myndighetene med på å gjøre noe som helst for å ta de kriminelle. Da må man slå til når folk reiser ut av landet, for eksempel på ferie. Men også i forhold til land som samarbeider kan det være problemer knyttet til at det å innhente de nødvendige tillatelser til  gjøre noe kan ta lang tid, mens de kriminelle ikke trenger å bry seg om landegrenser i det hele tatt.

Scott Gee slo også fast at hele 90 prosent av all cybercrime skjer mot finansvirksomheter. Årsaken er, slik  bankraneren Willie Sutton slo fast da han etter at han ble tatt i 1952 ble spurt av en journalist om hvorfor han ranet banker, og svarte: "because that's where the money is".

Stormberger - om gründerskap, ledelse og samfunnsansvar

Boken om Stormberg kommer i salg om noen få dager og Steinar J. Olsen tok kontakt med meg, via en direktemelding på Twitter naturligvis, og lurte på om jeg hadde lyste til å lese boken i forkant og anmelde den her på bloggen. Det vil jeg gjerne, for det er ikke hver dag noen skriver bok om å skape bedriftskultur.

Selv om vi kanskje synes vi kjenner Steinar og Stormberg fra Steinars blogg og fra Twitter, er en bok er noe helt annet. Den gir fremfor alt muligheten til å komme med en sammenhengende fortelling der man man si noe om hvor man kommer fra, hva man tror på og hvor man skal. Den mangler bloggens mulighet til å være dagsaktuell eller føre samtale med leseren. På den annen side gir en bok en helt annen mulighet til å reflektere uten å bli forstyrret av støy og komme med litt mer komplekse vurderinger av hva man holder på med.

Vi lurer jo på om Steinar har noe mer å fortelle enn det vi kan lese i bloggen. Hva er egentlig historien bak Stormberg? Hvordan kom de dit de er i dag? Og hva er det egentlig som driver dem? Jeg synes denne boken er verdt å lese nettopp fordi den svarer på slike spørsmål og går litt dypere ned i stoffet. Den har også flere gode eksempler på at selv om man ønsker noe sterkt og bestemmer seg for å gjøre det, også ting aller er enige om er bra for samfunnet, så er det massevis av dilemmaer og vanskelige valg en bedriftsleder står midt oppe i.

Jeg tror jeg synes den aller beste delen av denne boken er den første tredjedelen. Den delen som ikke handler så mye om samfunnsansvar, miljø og sosiale medier, men om hvordan Steinar J. Olsen først hadde to erfaringer som gründer med bedrifter som rett og slett gikk konkurs, før han lyktes med Stormberg. En fortelling om hvor vanskelig det er å ha ansvar for ansatte og ha gjeld når ting ikke går bra. Da bedriftene som gikk dårlig ble avviklet var han dessuten en profilert lokalpolitiker for Høyre i Kristiansand, og problemene i bedriften ble brettet ut i media. Jeg tror mange kan la seg inspirere av denne fortellingen om å ikke gi opp, men å lære av sine feil og prøve igjen. Sannsynligvis både klokere og mer ydmyk enn forrige gang.

Det andre jeg liker med denne boken er at den gir gode og konkrete råd til andre gründere. Uten å late som det er spesielt lett eller at man kan kombinere det å være gründer med alt mulig annet man synes er gøy. Det å starte en bedrift er å velge bort. andre ting. Boken er helt tydelig på at bedriften fra starten må være mer opptatt av å tjene penger enn av å bruke penger. Og at man må ofre mye, at det er slitsomt både mentalt og fysisk, det tar veldig mye tid og det passer derfor ikke for alle. Et interessant råd Steinar gir er å jobbe mer enn konkurrentene dine. Han skriver:

"Det er mange ting jeg ikke er spesielt flink til, men jeg er flinkt til å jobbe. Det kompenserer for det meste av det jeg ikke er flink til. Jeg har alltid tenkt at mellom 8 og 16 så holder jeg følge med konkurrentene mine, mellom 16 og 8 tar jeg innpå dem"

Alle som er glad i å fremheve Stormberg som et forbilde for etikk, IA og samfunnsansvar bør lese boken og merke seg at alt dette stemmer, men at hele boken er gjennomsyret av holdningen om at det grunnleggende for alle bedrifter er hardt arbeid og det å tjene penger. Det er dette som er å ta ansvar for ansatte, kunder og dem man skylder penger, og som gjør det mulig å ta et større samfunnsansvar på andre områder. Når Steinar Olsen er opptatt av å kutte ned på emballasje, transport og energibruk er det ikke bare for å redde miljøet. Det er også fordi han er sjeldent opptatt av å kutte unødvendige kostnader.

Og så er det naturligvis noen kapitler i boken om ulike sider ved det å ta samfunnsansvar, eller kanskje man rett og slett skal kalle det å å ta ansvar. Fortellinger om bedrifter som er så flinke til å redde verden at det er litt for godt til å være sant kan være slitsomme. Jeg var litt redd for at denne boken også ville fremstå slik, og derfor er det befriende at boken i stedet er veldig konkret både når det gjelder hva Stormberg gjør og hvilke utfordringer de møter i det daglige. Det å drive handel på tvers av landegrenser innebærer en del utfordringer, både av sosial og miljømessig art, men det å trekke seg ut og gi opp er ikke noe godt svar.

Hvor høyt skal man legge ambisjonsnivået? Hvor utålmodig skal man være i forhold til at leverandører og partnere i helt andre deler av verden gjennomfører forbedringstiltak når man selv bare er en liten kunde? Det er er ikke uten videre enkle spørsmål dette, og boken har gode og til dels selvkritiske refleksjoner om hva man realistisk sett kan få til som en liten bedrift, for eksempel i møte med fabrikker i Kina som lager klær for Stormberg. Det er fascinerende å lese om tankegangen bak systemet Stormberg bruker med dels planlagte og dels uanmeldte inspeksjoner, hvordan det gjennomføres i praksis, hva slags motkrefter det kan møte og hvilke resultater det har ført til.

Jeg synes som sagt dette er en interessant bok som jeg tror flere i næringslivet kan ha nytte av å lese. Stormberg skal ha ros for å være så åpne i forhold til sine mål og resultater når det gjelder samfunnsansvar. Åpenheten gjør at vi alle kan se om målene er nådd. Og hvis vi lurer på noe eller har innspill kan vi ta en diskusjon med Steinar på bloggen. Dette er kanskje ikke en modell som passer for alle, men jeg tror dette er en måte å gjøre det på som har etablert en ny målestokk.

Trenger vi en (rosa)bloggplakat?

 Jeg skrev for noen dager siden om Ida Jacksons bok om sosiale medier der hun blant annet tar opp problemet med skjult reklame og sponsing i de såkalte rosabloggene, eller "reklameblogger" som man kanskje burde begynne å kalle noen av dem. Informasjonssjef i Cappelen Damm, Ingunn Lindborg, skal ha stor ros for å fortelle helt konkret og dagsaktuelt om problemet med bloggere som ikke forteller sine lesere at de tar betalt for å skrive positivt om bestemte produkter.

Dette har fått noen ikke helt tilfeldige aktører til å ta opp igjen ideen om at bloggere burde rydde opp i sitt forhold til etikk, lover og regler ved å innføre en bloggplakat, på samme måte som pressen har en redaktørplakat, en vær varsom-plakat og en tekstreklameplakat. Det er jo en besnærende tanke at man gjennom et frivillig etisk regelverk kan slå flere fluer i et smekk: Rosabloggerne kan få et gratis lynkurs i markedsføringslov og skattelov, andre bloggere får vist frem at de holder en høy etisk standard og leverandørene av bloggplattformer kan skryte av at de anbefaler kundene sine å holde seg innenfor loven.

Jeg tror ikke det er noen farbar vei å utvikle en felles bloggplakat, noe flere profilerte bloggere som Vampus, Liberaleren, Jan Omdahl, Heidi Helene Sveen, Rune Gulbrandsøy og Olav Torvund har vært inne på når samme ide har vært lansert tidligere. Det er særlig tre grunner til dette:

Første grunn er at en slik plakat er helt unødvendig dersom problemet er at noen ikke følger norsk lov og det finnes reklame på bloggen som er i strid med markedsføringsloven. Eller at de bryter skatteloven. Du lager ikke et etisk regelverk når noen bryter loven, du sørger for å reagere mot lovbruddet slik at det opphører. Folk har selv et ansvar for å sette seg inn i hva som er ulovlig, spesielt når man driver næringsvirksomhet. Og for ordens skyld er første setning i markedsføringslovens paragraf 3 kort og klar:

"Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring." 

Så er det naturligvis et interessant spørsmål hvem som har ansvaret dersom loven brytes. Er det annonsøren eller er det mediet? Dette har Olav Torvund noen nyttige refleksjoner om på sin blogg. Og konklusjonen hans er at det i hvert fall er slik at den næringsdrivende annonsøren må holdes ansvarlig hvis loven ikke følges, mens det er noe mer uklart i hvor stor grad en hobbyblogger som ikke lever av inntektene bryter loven. Lever man av inntektene er det for øvrig også slik at man må innrapportere inntekter og betale skatt slik som alle andre gjør, noe som også har vært gjenstand for en viss debatt blant rosabloggerne. Men siden det ikke er frivillig om man skal betale skatt, kan man ikke regulere det gjennom en frivillig bloggplakat.

Andre grunn er at redaksjonelle medier og blogger er ulike. Retningslinjer som egner seg for redaksjonelle medier passer ikke for blogger. Man kan selvfølgelig drive med journalistikk på en blogg også, men det er helt opp til hver enkelt blogger hva slags kvalitetetskrav man skal ha. Redaksjonelle medier kan ikke velge, de er helt avhengige av publikums tillit og må være tydelige på hva de er og hva de ikke er. Derfor har de redaktørplakat, tekstreklameplakat og vær varsom-plakat. De har også domstolslignende organer som behandler saker som gjelder brudd på regelverket i plakatene etter forutsigbare regler som sikrer en rettferdig behandling for både mediet og den som klager. Dette er mulig fordi medie-Norge har sluttet opp om denne måten å ta opp påstander om regelbrudd, og reagere mot dem. Alle vet hvem regelverket gjelder, det er tross alt et begrenset antall medievirksomheter som omfattes av plakatene. Man vet at de som blir dømt vil akseptere utfallet og rette seg inn etter det, for omkostningene i form av tapt tillit ved å stille seg utenfor mediefellesskapet i slike saker ville være ødeleggende.

Tredje grunn er at blogger ikke har noe tilsvarende felles bare fordi de er blogger. Bloggere har helt ulike målsettinger  og man kan vanskelig ha felles retningslinjer for hva som er rett og galt. Noen bloggere har som hovedmål å drive med reklame for ulike produkter i teksten, og ingenting er til hinder for det hvis man holder seg innenfor loven og forteller leserne at man får betalt. Andre bloggere setter sin ære i at bloggen er totalt fri for reklame. Noen blogger er forfattet av folk med høye ambisjoner om å drive uavhengig og maktkritisk journalistikk. Andre er skrevet av folk som har ledende stillinger i bedrifter eller politiske partier og bruker bloggen til å drive salg og bygge omdømme. Man kan umulig ha samme retningslinjer for så forskjellige produkter. Vampus har helt rett når hun skriver på bloggen sin at:

"En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (...) Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende."

Derfor er det ikke mulig å lage felles retningslinjer for noe bare fordi du leser det på en pc eller fordi det er i en blogg, like lite som du kan ha felles retningslinjer for aviser og telefonkataloger. Kanskje er det slik at rosabloggenes/reklamebloggenes leverandører av publiseringsverktøy trenger noen etiske retningslinjer for sin egen del, for å rydde litt i hva de selv mener er greit og ugreit av synlige og usynlige kommersielle bindinger. Jeg pleier å anbefale alle virksomheter å gå noen runder med seg selv og utforske om det er etisk problematiske sider ved relasjoner og kommersielle bindinger man er inne i. Det kan være en nyttig øvelse. NHO har for øvrig en god veileder, som heter over streken, som beskriver hvordan man kan ta en slik etikkdiskusjon i en virksomhet. Men da er det viktig at man er opptatt av hva man selv skal gjøre, ikke av å flytte ansvaret over på alle andre