Nils Ola Widme: Velferd og vinning

Nils-Ola Widme har skrevet en kunnskapstung og klok bok om private virksomheters plass i de offentlige velferdstjeneste, "Velferd og vinning", med undertittelen "Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon". 

Hvilken rolle har private leverandører til offentlig finansierte og regulerte tjenesteområder som sykehus, sykehjem, hjemmetjenester, skoler, barnehager, barnevern, asylmottak og rusomsorg? Er de private en trussel mot likhet og kvalitet? Eller er de private og ideelle en forutsetning for innovasjon, nyskaping og effektivisering? Eller er private og ideelle rett og slett forbausende like sine offentlige konkurrenter?

Begrenset plass til marked

Den bærende tråden i boken til Nils-Ola Widme er er at det til tross for all mulig politisk retorikk og skremmebilder, er det siste som er mest fremtredende. Private velferdstjenester er sjelden disruptive. De er en del av et offentlig lovverk, er offentlig finansierte og er i økende grad gjenstand for reguleringer for at de ikke skal være forskjellige fra tilsvarende kommunale og statlige leverandører, hverken i pris, kvalitet eller nedslagsfelt. Derfor blir de også ganske like. I en oppsummering mot slitten av boken skriver Widme at:

"Den grunnleggende tesen i denne boken er at velferdstjenestene er gjort om fra markedstjenester til offentlige tjenester gjennom regulering. Dette begrenser potensialet for konkurranse og innovasjon. Motsatsen er at gjennom å regulere og styre på en måte som fremmer konkurranse og innovasjon, kan underverker skapes.

Tjenestene er svært ulike og har en rekke egenskaper som gjør dem komplekse. Noen tjenester er universelle, mens andre er behovsprøvd. Private produsenter brukes på veldig ulike måter innenfor det offentlige tjenestetilbudet. Måten de brukes på, styres av den grunnleggende organiseringen og reguleringen av den enkelte tjenesten. Dette betyr noe for hvilke effekter man kan vente å få gjennom konkurranse."

I stedet for å argumentere ideologisk for større eller mindre innslag av av private eller ideelle, er bokens ambisjon å si noe meningsfull om hvordan vi, gitt disse rammebetingelsene som begrenser mulighetene  til å gjøre helt nye ting, likevel kan finne et visst handlingsrom for nyskaping, innovasjon og effektivisering. Og da dreier virkemildene i følge Widme seg mer om styring, ledelse og så sette klare politiske mål, enn om tradisjonelle markeds- og konkurransestrategier vi kjenner fra private markeder ellers.

Paradoksalt nok kan handlingsrommet for nyskaping og innovasjon bli innskrenket når private aktører slipper til, fordi det heller ikke blant politikere som vil gjøre det lettere for private å slippe til, er noe klart formulert ønske om at de skal bidra til nye tjenester og nye måter å levere tjenester på. Tvert imot blir det viktig å passe på at de private ikke gjør noe annerledes knyttet til pris, kvalitet eller nedslagsfelt, og derfor kontrolleres de som om de er offentlige, men med enda flere reguleringer, for eksempel for å sikre at et eventuelt overskudd ikke tas ut av eierne, eller at overskudd brukes til for eksempel tjenesteutvikling på tilgrensende områder.

Informativ og grundig

Man kunne jo tro at en mann som Nils-Ola Widme med sin brede erfaring fra både næringspolitik, utredning og offentlig forvaltning har et oppmagasinert behov for å slå tilbake mot venstresidens ideologiske mistenksomhet og mistillit mot alt som er privat, spesielt innenfor velferdstjenestene. Når man er tidligere næringspolitisk direktør i Abelia, fagekspert i konkurransepolitisk avdeling i NFD, jurist i næringsjuridisk avdeling i NHO, og dessuten har vært medlem av regjeringens berømte "avkommersialiseringsutvalg", og der hadde en lang og kraftig dissens, så er det ikke akkurat mangel på ammunisjon eller argumenter som preger forfatteren. 

Men han har, sikkert litt skuffende for noen, valgt bort å skrive det politiske kampskriftet om privat sektors fortreffelighet og overlegenhet, og i stedet skrevet en informativ bok som går grundig til verks når det gjelder å forklare både hindringer og handlingsrom for omstilling, innovasjon og effektivisering i offentlig styrte velferdstjenester. Og om hvilken plass private og ideelle aktører kan ta i disse.

"Velferd og vinning" er den fagbok med en klart uttrykt tverrfaglig ambisjon. Forfatteren argumenterer for at vi må ha et realistisk forhold til hva det er mulig å oppnå, gitt at også de private opererer innenfor rammen av plikten staten og kommunene har  til å levere en rekke navngitte helse- og velferdstjenester, og gitt de lovefestede rettighetene innbyggerne har til å motta slike tjenester. Dette er et komplekst politisk og regulatorisk landskap der hver tjeneste har sine unike lover, rettigheter, finansieringsmodeller, aktører og ansvarsfordeling, og hver sine måter å håndtere statens og kommunenes tilskudd til eller anskaffelser av tjenester fra private. 

Et komplekst landskap av tjenester

Boken gjør en imponerende jobb når den går igjennom hele dette komplekse landskapet av hva som er offentlige velferdstjenester, og lover, ansvarsplassering, finansiering, rettigheter og aktører knyttet til disse. Den gir gode analyser av det begrensede, men også litt varierende handlingsrommet for innovasjon i  velferdstjenestene, og hvordan personellmangel mer enn pengemangel gjør at endringstakten må økes fraover. Men uten å gå vekk fra hovedmodellen med offentlig ansvar, finansiering og vektlegging av likeverd i tjenestetilbudet. 

Nils-Ola Widme er opptatt av å finne måter å få til produktivitetssvekst i tjenestene gjennom effektivisering og innovasjon. Når dette ikke først og fremst kan skje gjennom innovasjons- eller priskonkurranse mellom aktørene, må det skje gjennom politisk styring, med tydeligere mål for hvordan den politiske lederskapet i politikk og forvaltning gjennom sine virkemidler skal bidra til at både de offentlige og private tjenesteleverandørerne øker omstillingstakten. I stedet for å ha et batteri av mål som til dels er i konflikt med hverandre, må det ryddes i prioriteringene, og hvis noe er viktigere enn alt det andre, så må det tydeliggjøres, slår Widme fast. 

For å ta kapitelene i boka i tur og orden: Etter en innledning og et første kapittel som trekker opp og avgrenser hvilke problemstillinger boken tar opp, handler kapittel 2 om forholdet mellom markedskonkurranse og konkurransepolitikk på den ene siden, og den politiske styringen av velferdstjenester på den andre siden. Disse tjenestene blir gjenstand for stadig mer offentlige reguleringer, og ikke mer marked. Også de private aktørene blir stadig mer regulert. Men på alle de ulike tjenesteområdene er det et innslag av private og ideelle som i dag brukes til å oppnå noen politiske mål. 

Ikke et vanlig marked

Kapittel 3 handler om de private og ideelle aktørene som leverer velferdstjenester, og hvilke type strategier de kan og ikke kan velge for å lykkes, og hvordan handlingsrommet for å velge ulike typer markedsstrategier er langt mer begrenset enn i et vanlig privat tjenestemarked. Det er også en særlig drøfting av de ideelles plass i velferdstjenestene og i hvilken grad de er forskjellige fra private, og hvordan de eventuelt kan reguleres annerledes enn de private leverandører.

Kapittel 4 går videre inn i den politiske styringen og finansieringen av velferdstjenestene, og dypere inn i beskrivelser av hvorfor og hvordan velferdstjenestene styres og reguleres annerledes enn markedsbaserte tjenester. De er et resultat av politikk, og politikken sørger for å lovfeste retten til å motta bestemte offentlgie tjenester, og plikten til å sørge for at tjenestene blir levert. Kapittel 5 og 6 går så inn i hvilke tjenester, hvilke pris- og kvalitetesmekanismer som er laget for å sørge for at tjenestene blir levert. 

Vi får vite om forskjell på private virksomehter som har mottar tilskudd fra det offentlige for å drive innenfor bestemte sektorer med særlig lovverk, som barnehager og private skoler, og private virksomheter som leverer på anbud fra det offetlige, som sykehjem og barnevern. Dette er kapitler som samtidig fungerer som en god generell innføring i hvordan velferdssstaten er satt sammen, hvilke lover og reguleringer som gjelder, hvordan kontraksmessige forhold ordnes, og hvordan stat, kommune, private og ideele fyller sine roller, og hvordan forholdet mellom dem reguleres.

Kapittel 7 i boken gir en innføring i hvor og hvordan EU/EØS-retten gjelder, og stort sett ikke gjelder, på velferdsområdet, et område Nils-Ola Widme er spesialist på. Kapittel 8 går så over til å drøfte hvilke posisjonerings- og konkurransestrategier private virksomheter kan velge i kvasi-markeder som dette, mens kapittel 9 handler om innovasjon. Det løfter innledningsvis blikket opp til det mer innovasjonsfaglige og teoretiske, og tar for seg noen ulike innovasjonsteoretiske rammeverk det kan være lurt å forholde seg til når nye tjenester, kvalitetsforbedringer eller effektivisisering er på dagsorden. 

Ledelse

Det er fristende å ønske seg både i pose og sekk, og både ønske seg både mye likhet gjennom streng regulering på den ene siden, om samtidig ønske mye fleksibilitet, utprøving og omstilling på den andre siden, men det få i både pose og sekk er som oftest ikke mulig. Målkonflikter må balanseres. Og da er det lurt å ha et blikk på hvordan ambisjonsnivået står i forhold til det selvpålagte handlingsrommet som gjelder for offentlig styrte, og lovregulerte, velferdstjenester, Hva slags ledelse kreves når jobben er å ivareta denne balansen, men man er på jakt etter å finne utnytte handlingsrommet nyskaping.

Dette er tema på slutten av boken, i kapittel 10, og i en avslutning som nok en gang minner om at rommet for konkurranse og innovasjon er begrenset, men at det nettopp fordi det er vanskelig så er et ekstra viktig å å utstyre lederne med kombinasjonen av mål, tydelige forventninger, kompetanse og handlingsrom som muliggjør nødvendig omstilling:

"(...) politikere og ledere må sette tydelige utviklingsmål og utløse den kappestriden om å lykkes med forbedringer. Dette er vanskeligere enn det kan høres ut som, og krever endring i måten politikk og ledelse utøves på i velferdstjenestene. Gode grep for effektiv utnyttelse av realkapital og bemanning må møtes med lærelyst og forbedringsvilje. Ledere må gjøres ansvarlige for å sikre kontinuerlig forbedring. Velferdsmiks er ikke et mål, det bør bli en metode for kontinuerlig forbedring"

Nils-Ola Widmes boken har fått velfortjent positiv omtale både i Dagens Næringsliv i sommer og på Civitas nettsider. Den er som sagt ikke et ideologisk kampskrift, men nettopp den systemorienterte og balanserte fremstillingen, og sorteringen av forskjellen på mål ogvirkemidler, som gjør at den kan få en enda viktigere betydning som premissleverandør for diskusjonen om innretningen av velferdstjenestene.

Medlemskap i arbeidsgiverorganisasjoner

Det er høysesong for partene i arbeidslivet, med lønnsoppgjør og kongresser. SSB kom med årets tallslipp om medlemsutviklingen i 2024 for arbeidslivets parter, og jeg skrev her på bloggen om hvordan antall medlemmer i fagforeningene har utviklet seg de siste årene. Men hvordan er det på arbeidsgiversiden? Vokser NHO og Virke når fagorganiseringen øker? Eller er det slik at det er andre grunner som gjør at man blir med i en arbeidsgiverorganisasjon? Og hvordan er styrkeforholdet arbeidsgiverorganisasjonene i mellom, og mellom alle foreningene internt i NHO?

Som sagt skrev jeg på bloggen om at arbeidstakerorganisasjojnene LO, Unio, Akademikerne og YS øker i medlemstall, og de vokser både i offentlig og i privat sektor. Veksten hos Akademikerne, som har medlemmer med lengst utdanning, er relativt sett sterkest. Det har ikke blitt umoderne å være fagorganisert blant ansatte med lang utdanning og mer lokal og individuell lønnsfastsettelse. Det er tvert imot slik at man kan velge mellom forskjellige organisasjoner som mener ulike ting, blant annet har de ulikt syn på om lønn skal fastsettes sentralt og likt, eller fastsettes lokalt og mer individuelt. 

Så er spørsmålet: Er det en tilsvarende vekst på arbeidsgiversiden? Der private bedrifter i alle næringer, offentlige tjenesteleverandører og frivillige organisasjoner slutter opp om arbeidsgiverorganisasjoner mer enn før? 

De fire hovedorganisasjonene

De fire store hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden er NHO, KS, Virke og Spekter, i den rekkefølgen. I følge SSBs ferske tall fra utgangen av 2024, er NHO klart størst med 866 000 ansatte i medlemsbedriftene ved utgangen av 2024. I 2014 var det 625 000 ansatte, så der har vært god vekst. Det kan se ut som NHOs vekst de siste ti årene skyldes flere medlemsbedrifter, men i noen grad også flere ansatte hos eksisterende medlemmer. KS er Norges nest største arbeidsgiverorganisasjon med 514 000 ansatte.som jobber i  kommuner og fylkeskommuner. Her skyles veksten fra 461 000 ansatte i 2014 at det har blitt flere ansatte i kommunene, for der er ikke blitt flere kommuner.

Hovedorganisasjonen Virke, som særlig organiserer virksomheter innen handel, og mange tjenestesektorer, har 305 000 ansatte i sine medlemsbedrifter, mot 220 000 i 2014. God vekst er det der også. Mens Arbeidsgiverforeningen Spekter, som først og fremst har har statlig eide sykehus som medlemmer, men også andre store statlige foretak som Posten Norge, Vinmonopolet, Avinor, Bane Nor, Innovasjon Norge og NRK som medlemmer, har 254 000 ansatte, opp fra 201 000 i 2014. Jeg tipper veksten særlig handler om at det har blitt flere ansatte i sykehusene, mens man i noen grad lekker offentlige eide, men konkurranseutsatte bedrifter, til de private arbeidsgiverorganisasjonene. 

Under en den største av disse fire hovedorganisasjonene, NHO, er det flere underliggende, men i noen grad uavhengige foreninger, omtrent på samme måte som de fire hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden har tilkyttede fagforeninger. Men på arbeidsgiversiden er det bare NHO som under sin paraply har en slik konføderasjonsmodell med delvis selvstendige foreninger under seg. Det er 18 organisasjoner som på NHO-språket kalles landsforeninger og som har helt egne styrer, administrasjon, vedtekter og økonomi, men der medlemmene er forpliktet til å betale en medlemskontingent til både NHO og en landsforening. Man kan ikke velge bort NHO-delen og heller ikke være direktemedlem i NHO uten å være i en landsforening. Disse landsforeningene i NHO kommer jeg tilbake til. 

Det finnes finnes det også noen få helt separate arbeidsgiverforeninger som har vært der i mange år, og som mener at de klarer seg fint utenfor de fire store og forhandler sine egne tariffavtaler med de landsomfattende fagforeningene på arbeidstakersiden. Maskinentreprenørenes forening (MEF) og Private Barnehagers landsforbund (PBL) er eksempler på slike helt uavhengige arbeidsgiverorganisasjoner, mens Finans Norge er et eksempel på at noen som var utenfor de fire store har valgt å bli en den av NHO som en ny landsforening.

Måter å telle på

Et lite metodisk poeng før jeg dykker videre ned i tallene. Statistisk sentralbyrå (SSB) har tall for både antall bedrifter som er medlemmer i arbeidsgiverorganisasjoner og for antall ansatte i disse bedriftene. De har også et eget tall for "antall ansatte i tariffbundne bedrifter" det vil si antall ansatte i bedrifter som er kjennetegnet ved at de har en eller flere tariffavtaler med arbeidstakerorganiasjoner (men der det ikke nødvendigvis er slik at alle de ansatte er med i en fagforening). 

Jeg har valgt å bruke antall ansatte i bedriftene som målestokk for størrelse når jeg sammenligner. Det gjør at arbeidsintensive bransjer blir større enn kapitalintensive og/eller teknologiintensive bransjer som olje/gass, havbruk, energi og finansnæring, og denne rangeringen vil avvike fra både verdiskapingsstatistikker og eksportstatistikker som gjerne plasserer olje- og gassnæringen på topp. Men det er nå sånn organisasjonene er opptatt av å måle styrke og gi representasjon. 

Det er også verdt å merke seg at statsforvaltningen som rettssubjekt, med sine departementer, direktorater, tilsyn, vesen og verk, ikke har noen egen arbeidsgiverorganisasjon. Kommunene og statlige selskaper har det, i for av KS og Spekter, men ikke statsforvaltningen. De bruker statens personaldirektør som holder til i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet til å forhandle avtaler med arbeidstakerorganisasjonene for hele statlig forvaltning. Og så finnes det noen fellestjenester på arbeidsgiversiden i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som statlige virksomheter kan benytte for å få hjelp, bygge kompetanse og utvikle seg som gode arbeidsgivere.

NHOs landsforeninger

Men tilbake til tellingen av hvem som er størst og viktigst i norsk arbeidsliv på arbeidsgiversiden. De hvite radene i tabellen over er organisasjoner som tilhører NHO-fellesskapet, noen med NHO i navnet, som NHO Reiseliv og NHO Byggenæringen, og noen med helt andre navn, som Norsk industri og Abelia. Men de er alle på lik linje under den samme NHO-paraplyen og kalles "landsforeninger". Noen av disse landsforeningene har dessuten underliggende bransjeforeninger med egne styrer, men for å ikke komplisere ting ytterligere, lar jeg det ligge nå. NHO er også den eneste av organisasjonene i privat sektor som har egne regionforeninger med ansatte på lokale kontorer og regionale styrer rundt om i landet, som gjerne tar opp viktige felles saker for næringslivet i regionene, på tvers av NHO-bransjene.

Det er i alt 18 landsforeninger i NHO-fellesskapet som samarbeider med NHO og med hverandre der man har felles interesser, men som i praksis også konkurrerer om synlighet og gjennomslag, og ikke så rent sjelden om medlemmer. Med hele 18 landsforeninger hjelper det å være blant de store som betyr noe. Da får man inn mest kontingent, har flest ansatte og blir best representert i NHOs styrende organer. 

I NHO er Norsk Industri aller størst med 151 000 ansatte i bedriftene, opp fra 136 000 i 2014. Norsk Industri er en del av frontfaget med Fellesforbundet i LO, noe som også er en viktig grunn til å være store sammenlignet med andre næringer. Nærmest følger NHO Service og handel, en forening med 116 000 ansatte hos medlemmene. De var 83 000 i 2014, så det har åpenbart gått bra der også. Mens industibedrifter stort sett er organisert i NHO og Norsk Industri, er det mer konkurranse om medlemmer i handel- og tjenestenæringene. NHO Service og handel konkurrerer derfor med Virke om medlemmer, men begge har også muligheter for å rekruttere flere uorganiserte og små bedrifter.

På NHOs interne ligatabell følger NHO Byggenæringen på tredjeplass med 86 000 ansatte, opp fra 72 000 i 2014. I byggenæringen er det mange underliggende bransjeforeninger for ulike deler av verdikjeden, og selv om det er vekst har det også vært litt avskalling ved at Norsk Eiendom og Byggmesterforbundet har gått ut. Det er også slik at deler av verdikjeden, som arkitekter og rådgivende ingeniører helt eller delvis er i andre næringsorganisasjoner, utenfor NHO. Dessuten har byggenæringen viktige teknologidrevne endringsprosesser og aktører i verdikjeden som ikke ser på seg selv som del av den tradisjonelle byggebransjen, så her er det mye ugjort når det gjelder å fremstå som en sterkere og mer samlet og slagkraftig næring. 

Bransjeglidning og fremvoksende næringer

Abelia har inntatt fjerdeplassen i NHO og har hatt en veldig solid vekst fra 43 000 ansatte i 2014, rett etter at jeg sluttet som leder der, til 78 000 i dag. NHO Reiseliv, der blant annet hoteller og serveringssteder er medlemmer, har også vokst bra, fra 46 000 ansatte i 2014 til 65 000 i dag. Det samme gjelder den spennende nyskapingen NHO Geneo, en organisasjon for private og frivillige helse- og omsorgsleverandører, inkludert sykehjem, sykehus, legemidler og barnehager, som har medlemsbedrifter med 50 000 ansatte og er nummer seks i størrelse av NHOs landsforening. De burde ha gode utsikter til å vokse videre i en tid der både demografi- og teknologiutvikling skaper behov for endringer. Videre nedover NHOs interne ligatabell finner vi næringsmiddelbedriftene i NHO Mat og drikke, tidligere en ganske fragmentert bransje organisatorisk, men der både privateide og landbrukseide matvareprodusenter, inkludert kjøtt, melk, pizza, bakevarer, øl, brus, sjokolade og alt mulig annet (men ikke fisk) har funnet hveandre i en større enhet. 

NHOs støste nyvinning, sammen med nevnte NHO Geno er at Finans Norge har blitt med. De var tidlige den største arbeidsgiverorganisasjonen på utsiden av de store, men er nå blitt en viktig organisasjon innenfor NHO. Finansnæringen i Norge er veldig teknologintensiv. Det er 46 000 ansatte i medlemsbedriftene, opp fra 39 000 i 2014. Med tanke på hvor mye automatisering og effektivisering det hvar vært så er dette en imponerende vekst. Selv om mange rutinejobber er automatisert vekk, og penger i det daglige stort sett er digitale, så er det vekst og utvikling i den mest kompetanseintenvise og spesialiserte delen av næringen, der verdiskapingen er aller størst.

Videre nedover listen finner vi NHO Elektro som organiserer elektrobedriftene, og Offshore Norge, der oljeselskapene og andre som har  ansatte på offshoreinstallasjoner er med, med egne tariffavtaler, med noe over 40 000 ansatte. Litt lenger bak er Norsk Bilbransjeforbund, Sjømat Norge, Fornybar Norge og NHO Luftfart. Det finnes landsforeninger og bransjeorganisasjoner for det meste i NHO. Utfordringen er ikke å finne en forening som passer for eksisterendde næringer som har vært der en stund, men heller å omstille seg enda mer og raskere for å fange opp nye fremvoksende bedrifter som ikke føler seg helt hjemme i eksisterende bransjestukturer, eller som migrerer inn i nye områder. og er vanskelige å plassere i de gamle bransjeinndelingene. 

Her er det viktig å nevne at Virke har valgt en annen modell enn NHO med en mer enhetlig organisasjonsmodell, uten formaliserte og selvstendige landsforeninger med egen kontingent, egne styrer og egne ansatte. Men Virke må også ta hensyn til at bransjer er forskjellige og kan ha behov for noen egne møteplasser, blant annet fordi det er noen rammebetingelser og kampsaker man ikke har felles med de andre. Man må prøve å arbeide sammen om i bransjen sin. Virke har noe de kaller bransjeområder som en slags møteplasser og talerørsvirksomhet organisert ganske løst og fleksibelt, slik at man kan prøve ut hva som fungerer og ikke fungerer, og tilpasse seg etterspørselen. Uten å være ekspert på dette, tror jeg også Virke bruker et mer menybasert medlemsskap der man i større grad kan sette sammen sin egen pakke av tjenester og nettverk, også på tvers av tradisjonell bransjetenking.

Jeg skal ikke våge meg på noen spådom om hvilken organisasjonmodell om er best egnet når man både skal ta vare på det som virker i dag, og sørge for kontinuitet og gjenkjennbarhet, men også være forberedt på endringer som kommer, og som man ikke fullt ut vet hva er. 

Utenfor de fire store

På arbeidsgiversiden er det som tidligere nevnt noen uavhengige arbeidsgiverorganisasjoner som ikke ser ut til å ønske å være del av et større fellesskap, men trives med å være for seg selv. Størst av disse er Maskinentreprenørenes forbund (MEF) og Private Barnehagers Landforbund (PBL), med henholdsvis 36 000 og 33 000 ansatte i medlemsbedriftene. Begge har vokst fra ca 27 000 ansatte i 2014. I hvert fall PBL konkurrer med NHO og Virke om å organisere samme barnehagebransje. Hadde MEF og PBL vært landsforeninger i NHO ville de ligget mellom Offshore Norge og Norsk Bilbransjeforbund i størrelse. Neste uavhengige arbeidsgiverforening på listen er Norges Lastebileierforbund med 22 000 ansattte. Så kommer Samfunnsbedriftene, som organiserer kommunalt og interkommunalt eide virksomheter, med 17 000 ansatte og Norges Rederiforbund med 16 000 ansatte i sine medlemsvirksomheter. 

Hvor går veien videre for arbeidsgiverdelen av det organiserte arbeidslivet? Jeg tror det er gode muligheter for at medlemsveksten fortsetter i en tid der arbeidsgiverorganisering ikke hovedsaklig er en defensiv motreaksjon mot at ansatte organiserer seg, men fordi det er mange fordeler knyttet til å være med i en arbeidsgiverorganisasjon i form av juridisk støtte og andre medlemstjenester, i form av gode møteplasser for ledere, HR-ledere og folk på jakt etter nye samarbeidspartnere, og i form av en mulighet til å påvirke viktige rammebetingelser.

Grunner til å være arbeidsiverorganisert

Når bedrifter velger å være organisert i arbeidsgiverorganisasjoner handler det for i mange bransjer om et ønske om kollektive tariffavtaler og at det finnes noen som tar seg av sentrale forhandlinger og holder orden på rammeverk og praksis rundt lønnsfatsettelse. Også IA-avtaler, bransjeprogrammer, HMS-samarbeid, felles oppærings- og utviklingsprosjekter, og andre ting som partene har funnet ut at blir bedre av at man gjør ting sammen tilhører dette partssamarbeidet, som gjerne omtales som en del av den norske-, eller nordiske modellen.

Men det finnes en hel del andre grunner til å være organisert i en arbeidgiverorganisasjon som ikke har så mye med parter, tariffavtaler eller fagforeninger å gjøre. Ganske mange bedrifter er i dag med i næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjoner uten at bedriften verken har fagorganiserte eller tariffavtaler. Medlemmene får likvel juridisk og arbeidsrettslig bistand som en del av medlemskapet og kan få hjelp til å håndtere omstilling, nedbemanninger og permitteringer når det er vanskelige tider, eller veiledning når man skal forstå arbeismiljølovens bestemmelser på ulike områder, for eksempel arbeidstidsbestemmelelser. Det er dyrt å gjøre feil, og det er en god forsikring å ha advokater man ringe og spørre om hjelp, eller få tilgang til advokat i en rettslig prosess, som en del av et medlemskap.

Dessuten er man en del av et fellesskap som arbeider for bedre næringspolitiske rammebetingelser for egen og andre virksomheter i samme næring, og for næringslivet og arbeidslivet totalt sett. Gjør organisasjon man er medlem i en god jobb så er det bra for bedriften, næringen og for landet. Men får tilgang til areaner for læring, erfaringsdeling og faglig påfyll, noe skal gir en bedrift en god pakke med verdiøkende tjenester og nettverk til en fornuftig pris, dersom man utnytter mulighetene. 

Nye utfordringer og innovasjonsbehov

Helt uten skjær i sjøen er det jo likevel ikke for arbeidsgiverorganisasjonene fremover. Det at et medlemsskap er en totalpakke av tjenester, og ting som gir verdi mer indirekte, og som man betaler for en gang i året, skal sammenlignes med mer spesialiserte og spissede tjenester i markedet der man betaler for det man trenger, og bruker. Og selv om en totalpakke med flere ting kan virke fornuftig, er utfordringen for de store arbeidsgiverorganisasjonene å være relevante nok i møte med raskere omstillingstempo, mer bransjeglidning, flere aktører som ikke passer helt inn i tradisjonelle strukturer, mer teknologidrevet omstilling, mer profesjonelle og spesialiserte investorer og eiermiljøer, og mer og statig mer internasjonalisering. 

Det er ikke nok å være ekspert på politikk og arbeidslivsparter, og ta seg av det for medlemmene, hvis rammebetingelser blir skapt andre steder enn på Stortinget og i forhandlinger med LO. Hvordan ser de verdiøkende bedriftsarenaene ut da? Hvis mediebedrifter bare møter andre mediebedrifter, energibedrifter bare møter andre energibedrifter og ikt-bedrifter bare møter andre ikt-bedrifter, og dyrker sin egen fortreffelighet, vil man sikkert stimulere selvfølelsen, men spesielt verdiøkende og nyskapende blir det ikke for ledere og ansatte i bedriftene som er mer opptatt av at kundene, partnerne og investorene deres er andre steder. Som organisasjon må man i større grad viser at man er viktig for flere enn egen bransje, for andre i næringlivet, for det offentlige, og som brobygger mot forskning og utdanning. Man må vise at man er en viktig del av løsningen på viktige samfunnsutfordringer. Og det vil nok kreve en hel del innvasjon og nytenking for å få til det.

Disclaimer: Jeg må skyte inn her at jeg ikke er helt nøytral når det gjelder dette med organisasjoner i arbreidslivet. Jeg var leder i Abelia i 12 år og er godt over middels begeistret for at bedrifter tilhører det organiserte arbeidslivet, og er med i organisasjoner som bidrar til en enklere hverdag og gir muligheter til å påvirke hvoredan fremtiden blir. Jeg har også vært styreleder i Næringslivets sikkerhetsråd (NSR). Og som rådgiver i Halogen har jeg vært med på spennende og viktige strategi-, fremsyns- og omstillingsprosjekter med blant annet NHO Reiseliv, NHO, NHO Geneo, NHO Reiseliv, Næringslivets Sikkerhetsråd og Eier- og forvalterforum (EFF). Og dermet også veldig opptatt av at organisasjonene må følge med i tiden og klare å omstille seg og tjenestetilbudet sitt i trakt med endringene og behovene i virksomhetene de organiserer. De må være relevante for framvoksende bedrifter og bransjer som utfordrer gamle strukturer og evne å sette viktige samfunnsutfordringer på dagsorden.

En revitalisert offentlig sektor - med KI

Fra teknologer og teknologiselskaper får vi jevnlig høre om det enorme potensialet som ligger i bruk av kunstig intelligens (KI). Det skal forandre alt mulig i samfunnet, og også gi oss bedre offentlig tjenester og raskere beslutninger. Men akkurat hva er det som skal bli bedre? Hvordan ser de ut disse nye tjenestene vi innbyggere skal få tilgang til? Og hva er det de ansatte i offentlig sektor skal få av nye verktøy de ikke har i dag, og som vil gjøre dem mer effektive?

Et problem med påstander om at ny teknologi generelt, og kunstig intelligens spesielt, skal forandre alt og gi enorme produktivitetsgevinster, er at det fort kan bli veldig abstrakt. For at vi skal kunne tro på dette, og til og med bli inspirerte og entusiastiske, holder det ikke å fortelle om hvordan vi skal putte noen bra spørsmål inn i Chat GPT-4 eller i Microsofts Copilot. 

Vi trenger en mye mer konkret beskrivelse av hvilke store og små problemer det vil bli mulig å løse på en bedre måte enn i dag. Og målet kan jo ikke være at 80 eller 90 prosent av offentlige etater eller dere ansatte skal bruke en bestemt programvare? Poenget må være å løse konkrete problemer og ha hjelpemidler og tjenester som gjør dette mulig ved hjelp av kunstig intelligens. Målet er ikke kunstig intelligens, men bedre offentlige tjenester.

Tony Blair Institute

Det er en slik vei til bedre offentlige tjenester Tony Blair Institute for Global Change i Storbritannia har tatt på seg å beskrive i rapporten "Governing in the Age of AI: A New Model to Transform the State". Og, ja, det er den samme Tony Blair som var statsminister i UK og i sin tid ble beskyldt for å være nyliberalist av venstresiden. Og, ja det kan høres litt pompøst ut å skulle transformere staten. Men Tony Blair verken er eller var nyliberalist, og heller ikke revolusjonær, men mest opptatt av å tenke nytt om økonomisk bærekraftige velferdsmodeller. Og om hvordan vi utvikler bedre modeller for samarbeid mellom offentlig og privat sektor, ikke minst når det gjelder å løse de virkelige store utfordringene i vår tid. (Og så er det ikke Blair som har skrevet rapporten, han har bidratt til et forord, men det er en gruppe eksperter som har analysert og skrevet rapporten.)

Jeg synes denne rapporten er god nettopp fordi den handler om hvordan og hvorfor KI kan bidra med store kvalitets- og effektiviseringsgevinster i offentlig sektor, og hvordan og i hvilken rekkefølge det kan være lurt å gå frem når KI skal tas i bruk for å lage nye innbyggertjenester og nye verktøy for offentlig ansatte. Ja, til og med de som tar politiske beslutninger om fremtiden har noe å se frem til når det gjelder analyse- og beslutningsstøtte, i følge denne rapporten.

Jeg vil særlig trekke frem tre ting i denne rapporten som jeg tenker at det er verdifullt å ha med seg for offentlige virksomheter som lurer på hvordan de skal håndtere alle oppgavene de skal løse, med knappere økonomiske rammer og med økte forventninger fra innbyggerne, og som kanskje lurer på om digitalisering og kunstig intelligens kan være en del av svaret.

Forskjeller på offentlig og privat sektors satsing på KI

For det første er det noen gode refleksjoner i rapporten rundt de enorme investeringene private bedrifter nå gjør i sitt egen KI-økosystem, i form av datakraft, infrastruktur, forskning, innovasjonsprosjekter, tjenester og software. Og forventningene om at det skal gi gevinster er også svært høye. I offentlig sektor finnes ikke denne type investeringsbudsjetter og det er en betydelig lavere takt både når det gjelder radikal innovasjon og investeringer i teknologi. Samtidig er det sannsynligvis i tilknytning til offentlig forvaltning og -tjenesteproduksjon noen av de største gevinstene ligger, både når det gjelder å bruke data smartere for å få bedre beslutninger og potensialet for frigjøre mer tid og ressurser. Rapporten slår fast at:

"In the public sector, profound changes are now possible. Harnessing AI tools could repair the relationship between government and citizens, put public services on a new footing and unlock greater prosperity. This prospect should be exciting in its own right, but in reality it is the only path forward. The public sector is on its knees, with large backlogs and lengthy waits for services, a demoralised, unproductive workforce and a lack of long term thinking as policymakers go from crisis to crisis. Adopting AI in the public sector is a question of strategic prioritisation that supersedes everything else. The UK cannot be consumed by old debates when the real issue is AI. AI could make countless tasks performed by public-sector workers every day better, faster and cheaper. It could help them to match service supply to demand, accelerate processing of planning applications or benefits claims, upgrade investigations and analysis, communicate with citizens better, collect and process information for transactional services, model and intervene in complex systems, expedite research and support tasks, manage diaries, draft notes and much, much more."

Ingen kan vite nøyaktig hvor store gevinster bruk av KI kan bidra med i privat eller offentlig sektor. I privat sektor gjør man store veddemål på nye teknologier og tjenester i håp om en fremtidig kjempegevinst. Feiler man vil en annen bedrift kunne fylle tomrommet. I offentlig sektor må man være mer forsiktige og ta mindre risiko. Men det å la være å utnytte nye muligheter for tjenesteinnovasjon og effektivisering er ikke noe godt alternativ. Svaret må ligge i bedre måter å utnytte innovasjonskraften i privat sektor og legge til rette for et godt offentlig-private samarbeid om innovasjon, også rundt bruk av kunstig intelligens.

Tre nye KI-verktøy

Det andre verdifulle i rapporten er hvordan den ikke nøyer seg med abstrakte makrobetraktninger om hvordan gevinster kan oppnås med teknologi, men beskriver tre konkrete nye tjenester KI kan bidra til å virkeliggjøre. KI-verktøy rapporten mener kan være klare til bruk innen 2030. Det er:

• En digital innbyggerassistent for alle innbyggere, som skal kunne hjelpe oss holde orden på livene våre, i hvert fall når det gjelder vår kontakt med og samhandling med offentlig sektor, og ikke minst holde orden på sammenhengen mellom de ulike tjenestene, enten de kommer fra stat, fylke, kommune, helseforetak eller andre. En slik digital assistent gjør det også mulig å holde orden på våre egne data, hva myndighetene vet om oss, og gjøre det mulig å dele data om oss selv med andre. Tanken er ikke helt ny, også den norske Digitalieringsstrategien for offentlig sektor har en slik visjon for en digital assistent, (kanskje en slags virtuell utgave av R2-D2 fra Star Wars), men denne ambisjonen er nok lettere å få realisert med hjelp fra kunstig intelligens.
• Et multidisiplinært/tverrfaglig støtteteam for ansatte i det offentlige. Ikke i form av et team av fysiske personer som kan svare på alle spørsmål, men i form at en verktøykasse av ulike KI-verktøy, og tilgang til alt av relevante data, analyser, evalueringer, policydokumenter og annet som er relevant, som er tilgjengelig og satt opp slik at den enkeltes jobb kan gjøres mer effektivt. Rapporten beskriver denne KI-assistenten i forvaltningen og offentlig tjenesteproduksjon slik:

"By 2030, we envisage that the civil servants who carry out the work of government could be guided and supported in their day-to-day tasks by a Multidisciplinary AI Support Team (or MAST) platform. Rather than a single system, MAST is a platform that integrates a wide range of AI-enabled tools, which can be developed by central-government teams, individual departments or external vendors, to make officials more productive. Each official has their own configuration of MAST built on the tasks they perform. The platform connects these tools to suggest the official’s next task based on their expertise, level of responsibility and availability "

• En digital tvilling for strategiske beslutninger i det offentlige. Slike beslutninger som tas av politiske ledelser og administrative ledelser i departementer, ledelser i kommuner og ledelser i statlige etater. Rapporten kaller dette "A National Policy Twin for Aligned, Agile, Strategic Decisions", og skriver:

"In addition to operational duties, government departments are responsible for developing and implementing a wide range of policies. By 2030, we believe they could be using a National Policy Twin (NPT), a platform and data environment that brings together information from across a wide range of sources to act as a single source of truth for policy-planning processes across government. The NPT is a complex “computational twin” that aggregates and processes structured and unstructured data from across government departments and agencies, cyber-physical infrastructure such as digital twins, official statistics and forecasts, and information about current rules and regulations. It is used at every stage of the development process for new policy, as well to monitor and iterate existing policies and provide broader operational awareness, including forecasting."'

Alle disse  fremtidige verktøyene er naturligvis spekulative i den forstand at de ikke finnes i dag. Om de kan lages som beskrevet vet vi ikke, men i så fall er det bare gjennom en krevende prosess som vil være avhengig av blant annet teknologisk, juridisk, økonomisk og forvaltningsmessig spisskompetanse.

Men det mest sentrale med de tre nye og spekulative KI-tjenestene i rapporten er ikke nøyaktig hvordan de skal virke, men at disse eksemplene hjelper oss forestille oss en fremtidig situasjon der både innbyggere, ansatte i offentlig sektor og beslutningstagere har en mer avansert og omfattende verktøykasse enn vi har i dag. Og dersom vi tenker at denne type verktøykasser er noe vi burde arbeide for å utvikle, så tvinger det oss til å tenke igjennom hvordan vi burde innrette oss for å komme dit.

Veien til målet

Og her er vi ved det tredje jeg vil trekke frem i denne rapporten. Den foreslår hvordan en regjering skal gå frem for å komme dit at kunstig intelligens spiller en viktig rolle i å redusere tidsbruk og kostnader, og levere bedre offentlige tjenester. I denne rapporten er det naturligvis Storbritannia det handler om, og Tony Blair Institute har ambisjoner om å utstyre en ny regjering utgått av Labour med en konkret strategi for å få dette til. Men jeg tenker at det er forslag her som kan være relevante for mange andre, selv om statsforvaltningen er litt annerledes organisert og tradisjonene for offentlig-privat samarbeid om innovasjon også er forskjellige.

Konkret foreslår rapporten flere endringer i den sentrale statsforvaltningen i UK for å tilrettelegge bedre både for fangst, forvalting og gjenbruk av data og for å få fortgang i satsinger på KI-verktøy, Blant forslagene deres er at regjeringen oppretter en ny KI-enhet tilknyttete statsministerens kontor. De skriver at:

"Set up a new, expert AI operation in Number 10 to join up existing teams – an AI Mission Control, headed by a dynamic AI Mission CEO with a strong mandate to drive change. Reporting to the prime minister and working closely with departmental teams, it should act as a beacon for the best and the brightest people to build a new operating model of government."

Rapporten foreslår også at finansdepartementet skal ha et overordnet ansvar for forvaltningen av data på tvers av sektorene:

"Put the chief secretary to the Treasury in charge of digital transformation, data and AI across government (as in Australia), to work hand in hand with the new AI Mission Control and its CEO, and ensure the Treasury specifically directs departments to include proposals for AI systems in funding bids."

Og det er også en rekke andre forslag til hva slags rolle ulike departementer og institusjoner skal ha i dette arbeidet. Også den britiske riksrevisjonen får råd om hvordan den skal innrette seg for å stille de riktige spørsmålene og støtte opp om dette arbeidet. Men kanskje minst like viktig er det at denne rapporten ikke gir råd om å vente med å gjøre jobben til noen nye KI-verktøy er på plass. Tvert imot er rådet å ta i bruk eksisterende digitale verktøy for å fjerne tidstyver, ventelister og flaskehalser:

"Use existing AI tools to end the backlogs and waiting lists plaguing public services, freeing them up for deeper reforms. These are tools that are already being used, but only in a handful of hospitals, schools and government offices across the UK,"

Det er flere konkrete eksempler i rapporten fra sektorer der det er køer og tidstyver som smartere bruk av data kan bidra til å fjerne. blant annet i sykehussektoren og undervisningssektoren. Så er det selvfølgelig både mulig og nødvendig å ha diskusjoner både om hvor realistiske slik eksempler er og om det også følger med noen negative konsekvenser av offentlig saksbehandling støttet av kunstig intelligens. Her har for øvrig rapporten noen betraktinger om hvordan man går trinnvis frem, og sørger for at KI-verktøyene må gjøre seg fortjent til å tillit fra innbyggere og ansatte. 

Rapporten har ingen fasitsvar på hvordan en en offentlig sektor med utstrakt bruk av kunstig intelligens vil se ut, men den gir mange begrunnelser for hvorfor vi må være opptatt av det, gode eksempler på hvordan slik KI-tjenester kan se ut og hva de kan brukes til, og noen interessante forslag om hvordan man bør organisere seg for å få nødvendig kraft i arbeidet.

Design for bedre innovasjon

Kan forskningsbasert designkompetanse bidra til mer innovasjon i offentlige sektor? Og er det slik at innovasjon der vi tar i bruk ny teknologi blir mer vellykket dersom vi også er opptatt av hvordan brukergrensesnitt, arbeidsprosesser og tjenesteleveranser er designet?

Det var tema da jeg besøkte Arkitekt- og designhøyskolen i Oslo (AHO) på mandag for å høre mer om to av forskningsprosjektene deres og diskutere hvordan vi kan bygge flere og bedre broer mellom den forskningsbaserte kunnskapen om verktøy og metoder som finnes i akademia og virksomhetenes innovasjonsutfordringer.

På et par timers besøk var det naturligvis ikke mulig å gå inn i alt AHO driver med av ulike spennende forskningsprosjekter (her er en liste), så vi konsentrerte oss om to. Det ene var
Centre for Connected Care (C3). er et senter for forskningsdrevet innovasjon som er opptatt av å spre nye og bedre modeller for å levere helsetjenester der pasienten settes i sentrum. En del av dette prosjektet har vært å se på hvordan det er mulig å drive overvåkning og oppfølging av pasienter som vanligvis skjer på sykehus, i eget hjem.

Det andre prosjektet vi fikk anledning til å lære mer om og diskutere var et helt annet type prosjekt der designkompetansen blant forskere og studenter ved AHO blir brukt til å designe fremtidens løsninger i den maritime næringen. Prosjektet heter Opembridge og har som mål å samle leverandører og kunder rundt en sikker og brukervennlig teknologiplattform for skipsbroer, og kanskje også andre typer kontrollrom, overvåking og fjernstyring etter hvert. På prosjektets nettsider skriver de:

"With 20 partners from the Norwegian maritime industry holding a leading international position, Openbridge develops an open platform that provides better and safer user interfaces on ships, simplifies multi-vendor integration and opens the ship bridge for new applications. Openbridge realizes modern digital innovation strategy for maritime systems and is an important step towards automation and more advanced maritime operations. OpenBridge will provide cost effective, safer and user-friendly ship bridges and open up for new digital innovation."

De har også en egen nettside om det de gjøre i labben når det gjelder testing av teknologi, feltarbeid og andre nyheter om hva som foregår. Det som også slår en når man lærer om disse ambisiøse og komplekse innovasjonsprosjektene, i samspill med komplekse virksomheter, er at dette er prosjekter som gir store gevinster for virksomhetene i form av bedre kvalitet og reduserte kostnader. Men de har minst like stor verdi som en arena der studentene som bidrar til å finne nye og bedre løsninger høster masse verdifull kompetanse og erfaring de tar med seg inn i arbeidslivet, og på den måten bidrar til at designkompetanse vil få en mer sentral plass i fremtidens innovasjoner.

Rekordhøy tjenesteeksport

De siste kvartalstallene fra SSB viser at norsk eksport øker. I 3. kvartal 2018 var den på sitt høyeste siden årtusenskiftet, beregnet til drøyt 348 milliarder kroner. Det er 16 milliarder kroner mer enn i 2. kvartal. 

Det er økt eksport av råolje og naturgass, hovedsakelig på grunn av høyere olje- og gasspriser. som er hovedforklaringen på vesten i den totale eksporten. SSB skriver:

"Over 80 prosent av økningen fra 2. kvartal forklares med høyere eksport av råolje og naturgass, hovedsakelig som følge av økte olje- og gasspriser. Samlet sett utgjorde eksporten av råolje og naturgass 42 prosent av den totale eksporten, viser nye tall fra Utenriksregnskap".

Men det er ikke bare eksporten av olje og gass som øker. SSBs tall viser at også eksporten av tjenester fra Norge øker, og er på sitt høyeste nivå noen gang. SSB skriver:

"Vareeksport utenom olje- og gass og eksport av skip gikk ned med 5 milliarder kroner fra et høyt nivå i 2. kvartal. Tjenesteeksporten økte derimot med nærmere 9 milliarder kroner, til det høyeste nivået noensinne."

Innovasjonspriser for universell utforming

At produkter, tjenester og omgivelser er universelt utformet handler om å utforme dem på en slik måte at de kan brukes av alle, uten at man må gjøre spesielle tilpasninger i ettertid. Det kan handle om å gjøre bygninger tilgjengelige, om utearealer, om billettautomater, transportmidler eller om nettsider.

Universell utforming er et viktig demokratisk prinsipp fordi det bidrar til inkludering, også av personer med funksjonsnedsettelser. Men det er i mange sammenhenger også et svært lønnsomt prinsipp, fordi det ofte vil være både dyrt og upraktisk å bygge om og tilpasse i ettertid enn å designe for lovpålagt tilgjengelighet allerede i utgangspunktet. Når befolkningen blir eldre er det jo også slik at ganske mange av oss vil dra nytte av at man kan bruke produkter og tjenester selv om for eksempel synet eller hørselen er blitt dårligere.

Norge har et lovverk som sikret universell utforming og regjeringen har laget en handlingsplan for universell utforming, men noe av det aller viktigste er at innovatører og designere viser vei i praksis og lager universelt utformede løsninger som er nyskapende og spennende. Derfor er et etablert en innovasjonspris for universell utforming. Om den heter det på nettsiden at:

"Innovasjonsprisen for universell utforming hedrer virksomheter, designere og arkitekter som på en nyskapende måte har utviklet produkter, tjenester og omgivelser som bidrar til et mer inkluderende samfunn."

17. oktober delte Solveig Horne ut priser til vinnerne i syv ulike kategorier, der alt fra båter til apper var blant vinnerne. Båten som vant var i kategorien transport og heter Vision of the fjords. Den omtales slik på nettsiden til innovasjonsprisen:

"Sightseeingbåten Vision of the Fjords er første båt bygget etter Brødrene Aas nye båtkonsept «Seasight», konstruert ut fra en grunntanke basert på inkluderende design. Utvendige skråramper og 80 prosent vindusflater i passasjerarealer gjør hele båten tilgjengelig for alle, inkludert de med nedsatt funksjonsevne. Båten er en hybrid som kan gå på 100 prosent utslippsfri batteridrift."

I kategorien interaksjonsdesign og digitale løsninger er vinneren Finn.no som blant annet har samarbeidet med Blindeforbundet for å få appen til å benytte en talestyringsfunksjon som enkelt kan anvendes av blinde og svaksynte. Kategorien grafisk design ble vinneren Aftenposten Junior for sin lettfattelige og enkle presentasjon av nyhetsstoff. Kolonial.no vant prisen for tjenestedesign. Her skriver nettsiden til innovasjonsprisen at:

"Kolonial.no har utviklet en nettbutikk som gjør det mulig for alle å handle mat. For blinde og svaksynte er løsningen en aldri så liten revolusjon med tilpassing til talefunksjon. De har hittil vært avhengig av at andre har måttet fortelle dem hvilke varer som ligger hvor i butikken. Å få en komplett dagligvarebutikk hjem gagner også syke, eldre og travle småbarnsforeldre."

De andre prisvinnerne var Hamaren aktivitetspark i Fyresdal kommune i kategorien Landskapsarkitektur, FeltRolls lyddempende veggfilt i kategorien Produkt. Og garderobehusene på Solvik Camping i kategorien Arkitektur. 

Og så er det også trukket frem noen produkter som har fått hederlig omtale av juryen. Her har jeg veldig særlig sans for Orkla Foods som har tatt på alvor utfordringen med emballasje som er vanskelig å åpne og laget et lett å åpne-lokk for syltetøyglass. Noe som utvilsomt bidrar til en enklere hverdag for  mange.

Designdrevet innovasjon i helse

I beskrivelsen av hva Designdrevet Innovasjonsprogram (DIP) er på nettsidene til Norsk Design og Arkitektursenter står det at:

"- Designeren skal ikke komme inn på slutten for å pynte på fargene, men bidra til et produkt eller en tjeneste som er tilpasset brukerens faktiske behov".

Det er en virkelig flott målsetting. Hva hvis vi også kunne designe offentlige tjenester slik at det ikke er virksomhetens organisasjonskart eller teknologiene vi skal bruke som bestemmer hvordan tjenestene skal se ut, men brukerens faktiske behov? Vel, det er akkurat det vi gjør når vi i KMD tildeler midler til prosjekter i offentlig sektor som skal fjerne tidstyver, øke tjenestekvaliteten og sette brukeren i sentrum ved hjelp av designkompetanse. Noen ganger kan ganske små penger gi veldig stor effekt.

Mandag var det et seminar som blant annet oppsummerte erfaringene fra tre prosjekter som har brukt designmetodikk til å skape en enklere hverdag. Her er det en lenke til informasjon om seminaret, om DIP-programmet, inkludert en mer utfyllende rapport om de tre prosjektene som er gjennomført i helse- og omsorgssektoren, ved Oslo Universitetssykehus, Rokilde sykehjem og Sykehuset Østfold. Og i tillegg er det laget en fin video som beskriver de tre prosjektene:

Nye avtaler om handelsliberalisering i WTO

Financial Times om ITA2-avtalen

Å følge med på de globale forhandlingene i WTO om liberalisering av verdenshandelen har vært omtrent like spennende som å se på maling tørke. Det har egentlig ikke manglet ambisjoner. I 2001 ble den såkalte "Doha-runden" satt i gang, en forhandlingsrunde skulle vedta en altomfattende pakke med nye spilleregler for handel med varer og tjenester, investeringer og immaterielle rettigheter. Men de etter hvert 162 landene ble stort sett aldri enige om noen ting.

Derfor mente nok noen at det var like greit at en ny runde med forhandlinger i WTO i Nairobi denne gangen skulle foregå i skyggen av det store klimatoppmøtet i Paris, der forventningene tross alt var noe større i forkant og resultatet ble minst like bra som forventet.

Men det er viktig å huske på at temaene WTO har ansvar for å finne globale løsninger på er svært viktige for verden, Når stadig flere mennesker i verden løftes ut av ekstrem fattigdom er det som et resultat av investeringer i et næringsliv som kan selge flere varer og tjenester og skape nye arbeidsplasser. Friere bevegelse av varer, tjenester og kapital på tvers av landegrensene er, sammen med satsing på utdanning og helse, de viktigste redskapene vi har for gi folk en høyere levestandard. I vår åpne norske økonomi, som er så avhengig av både eksport og import. vet vi godt hvor viktig det er å ha god markedsadgang til større markeder enn vårt lille hjemmemarked.

Hvordan gikk det så på WTO-toppmøtet i Nairobi? I følge Utenriksdepartementets pressemelding og ulike presseoppslag gikk det langt bedre enn vi kunne frykte. Og da er det særlig tre ting som trekkes frem som svært positive.

Det første er at WTO har forlatt ideen om en stor forhandling som skal løse alt på en gang, men vil satse på flere og mindre omfattende pakker med liberaliseringer. Financial Times har omtalt dette som "The death of Doha and birth of new WTO" og skriver:

"They also opened the door to discussing new issues and focusing more on delivering smaller packages of trade reforms. Agreements included a global ban on farming export subsidies that Roberto Azevêdo, the WTO’s director-general, called the “most significant” achievement on agriculture in the organisation’s history. The new line in Nairobi, said one senior trade official, amounted to “the death of Doha and the birth of a new WTO”.

Det andre som er verdt å merke seg er en ny om omfattende avtale om handel med informasjonsteknologiprodukter. Her går den teknologiske utviklingen så raskt at når man har en snart 20 år gammel avtale og så holder på i 14 år uten forhandlingsresultat, så ser listen over varer land kan eksportere og importere uten toll ut som inventarlisten i et teknisk museum. Mange av dagens ikt-produkter fantes ikke da den forrige avtalen ble vedtatt og er derfor ikke er dekket.

Det gjør at produkter som lages av norsk høyteknologisk industri innen blant annet maritim teknologi. energiteknologi  og telekommunikasjon møter handelshindringer. Dessuten er høy toll  og andre handelshindringer også en fordyrende faktor for næringsliv og forbrukere i Norge som har behov for å kjøpe varer fra utlandet. Derfor er den informasjonsteknologiavtalen som 50 land i WTO har skrevet under på viktig for Norge og svært viktig for den globale handelen. Man snakker om et marked som utgjør 10 prosent av varehandelen i verden, eller 1 300 milliarder dollar. Financial Times skriver i en egen sak om ITA2-avtalen. at dette er den største WTO-avtalen siden 1996:

"More than 50 members of the World Trade Organisation on Wednesday concluded the biggest tariff-reduction deal in almost two decades, eliminating restrictions on the $1.3tn trade of 201 IT products. The expansion of the 1996 Information Technology Agreement will increase global gross domestic product by $190bn a year, according to IT experts, as the costs are cut in trading goods from GPS devices and video game consoles to next-generation semiconductors."

Den tredje positive nyheten handler om eksportsubsidier. Det lille som har vært skrevet i norske medier om toppmøtet i WTO har handlet om subsidier til eksport av Jarlsberg-ost som kanskje må fjernes. Nå er ikke den globale utfordringen først og fremst norsk ost, men at eksportsubsidier generelt sender en stor ekstraregning til skattebetalerne, gjør markedet mindre effektivt og hindrer utviklingsland i å kunne konkurrerer på like vilkår. I Utenriksdepartementets pressemelding oppsummeres enigheten som er oppnådd om eksportsubsidier slik:

"For en mellomstor, åpen økonomi som Norge, er det viktig at forhandlinger i det multilaterale handelssystemet gir resultater. Enighet om utfasing av eksportsubsidier og innstramming av andre former for støtte til eksport av landbruksprodukter er et viktig bidrag til å redusere fattigdom i mange utviklingsland, legger utenriksministeren til. For Norge innebærer enigheten at våre eksportsubsidier må avvikles senest innen utgangen av 2020. (...) Det ble også fattet vedtak til fordel for de minst utviklede landene (MUL), om forlengelse av muligheten til å gi tjenesteeksportører fra MUL positiv særbehandling samt bedre opprinnelsesregler for import av varer fra de fattigste landene. Bomullseksport fra minst utviklede land vil få bedre markedsadgang. Eksportstøtte for bomull skal avvikles umiddelbart i i-land og fra 1. januar 2017 i u-land."

Hva skjer så videre med de globale multilaterale forhandlingene om friere handel? Det er jo ganske håpløst med et avtaleverk som står stille mens virkeligheten rundt er i stadig raskere utvikling. For eksempel har forhandlinger om handelsliberalisering historisk handlet mest om tollsatser på industrivarer og landbruksvarer, mens den klart største delen av den økonomiske aktiviteten i dag foregår i tjenestektoren. Det gjør at det er store huller i det internasjonale avtaleverket, noe som i praksis betyr at det ofte er svært vanskelig å selge tjenester til andre land. Men forhåpentligvis innebærer møtet i Nairobi starten på en mer kraftfull innsats også her. Financial Times skriver i en oppsummerende kommentar om møtet at:

"After a death scene so drawn-out it would have done credit to a Victorian melodrama, the curtain has finally come down on one of the longest-running farces in global policymaking. The so-called Doha round, the programme of multilateral trade talks that started in 2001, was last week declared dead by World Trade Organisation members after nearly a decade spent comatose. The admission that Doha is no more is welcome: the talks were wasting a lot of breath, time, energy and air miles. But to preserve the negotiating function of the WTO, member governments need to pursue other ways of doing business that preserve the multilateral approach as far as possible while having a fighting chance of actually producing a deal."

Kampen mot private barnehager

De rødgrønne partiene har veldig mye å takke de private barnehagene for. Uten private virksomheters utbygging og drift ville aldri et av de største prestisjeprosjektene under forrige regjering vært mulig. Sunnmørsposten beskrev det slik på lederplass da målsettingen om full barnehagedekning var i ferd med å bli nådd i 2010:

"Uten hjelp av private barnehageutbyggere hadde aldri SV-leder og barneminister Kristin Halvorsen greid å oppfylle valgløftet om full barnehagedekning. Selv om målet ble nådd noen år senere enn det hun lovte, så har nå de fleste kommuner bortimot full barnehagedekning. Over halvparten av de nye barnehagene er bygd av private utbyggere."

Og på et tidspunkt i 2011, etter å ha trukket tilbake et forslag om å forby uttak av utbytte for eiere av private barnehager, gikk hun langt i å erkjenne den avgjørende innsatsen private utbyggere har bidratt med:

"Det er etablerere av barnehager som har lagt ned en stor innsats og mange timer uten å ta ut lønn for alt, og noen har investert private penger. Da ville det være urimelig å ikke tillate utbytte. Men reglene er lagt opp slik at ingen skal fly høyt på dette."

Når det nå er etablert et nytt rødgrønt byråd i Oslo med AP, MDG og SV, med parlamentarisk støtte fra Rødt, har tydeligvis denne viktige erkjennelsen fordampet helt. Nå snakkes det ikke om mange timers innsats uten lønn eller om private penger som er blitt investert, men om "velferdsprofitører" I stedet for å bruke det normalt begrepet privat virksomhet har Rødt fått blant annet NRK til å begynne å omtale det som "kommersielle" virksomheter. De skal kanskje begynne på samme måte med andre deler av privat sektor? Hva med kommersielle frisører, kommersielle kaffebarer og kommersielle rørleggere?

Det viktigste her er imidlertid å ha et realistisk bilde av hva vi ville gått glipp av og kommer til å gå glipp av uten det private bidraget i barnehagesektoren. Hvor stort er det egentlig blitt? Og hva vil kunne forsvinne hvis man bevisst lager så dårlige rammebetingelser for de private virksomhetene at de ikke lenger kan drive forsvarlig? Her er det jo ikke snakk om å la noen berike seg ved å ha et sugerør ned i offentlige budsjetter som andre ikke har, men om å likebehandle kommunale og private tilbydere og om å kunne benytte seg av kompetanse og investeringer fra private for å nå viktige samfunnsmessige mål. For å sikre nettopp dette er det helt nylig fastsatt nye regler for finansiering av private barnehager, i tråd med det kommunene har ønsket seg

En god oversikt over antall offentlige og private barnehager, antall barn i barnehagene og antall ansatte i barnehagene, fordelt på de ulike fylkene, finner vi på Statistisk Sentralbyrås nettsider. Der ser vi at det i 2014 var 6205 barnehager i Norge, med 286 400 barn og 93 800 ansatte. 3312 av barnehagene er private og 2893 er offentlige, noe som betyr at 53 prosent av barnehagene i Norge i dag er private. 

Når det gjelder de 286 414 barnehagebarna i Norge gikk 147 729 barn i offentlig barnehager og 138 668 i private barnehager i 2014. Et raskt blikk på disse tallene forteller at det ikke er slik at private barnehager er mest opptatt av stordriftsfordeler og derfor er større. Gjennomsnittsstørrelsen på de private barnehagene er lavere enn de offentlige barnehagene. Og leter man rundt i statistikkbanken til SSB på kommunetall og fylkestall vil man se at det å ha en høy andel private barnehager ikke er et Oslo-fenomen eller et storbyfenomen. Private barnehager finnes over hele landet og i alle typer kommuner, men fylkene med en klart høyere andel barn i private barnehager er Østfold, Buskerud, Aust Agder, Vest Agder og Hordaland.

Situasjonen er med andre ord slik at det rødgrønne flertallet i Oslo har gått til ideologisk krig mot de virksomhetene og de løsningene som alle for noen år siden var enige om at leverte full barnehagedekning i Norge. Det kommer til å gå ut over både mangfold og kvalitet, og gjør det vanskeligere å sørge for en videre kapasitetsøkning som holder følge med den høye befolkningsveksten i Oslo. Det vil også gjøre det vanskeligere å møte behovet for flere barnehageplasser som kommer som et resultat av flyktningetilstrømningen. Men det synliggjør i hvert fall at de rødgrønne i Oslo nå er mer opptatt av å stanse private virksomheter enn av å forbedre barnehagetilbudet.

Markedsandeler i nettskyen

The Economist har laget et enkelt mobiltilpasset nyhetsbrev som heter Economist Espresso som de tilbyr abonnentene sine via en app eller på epost. Der for du de fem viktigste nyhetene hver morgen fem dager i uken. I en travel hverdag er det ganske praktisk, for eksempel på bussen eller båten på vei til jobb på morgenen.

Det var der jeg fanget opp denne grafen, og en lenke til en artikkel i forrige ukes The Economist, om markedet for nettskytjenester. Her ser vi de fem største i verden og deres markedsandeler. Sikkert litt overraskende for mange, fordi de går litt under radaren, er Amazon klart størst med en markedsandel på nesten 30 prosent. Men de som vokser raskest av de de fem store er Microsoft og Google, med en vekst på nesten 100 prosent i løpet av det siste året. Det sier mye om den voldsomme utviklingen i markedet for datalagring akkurat nå.

Nå er det ikke alt som egner seg for lagring i nettskyen. På noen områder, som for leverandører av finansielle tjenester, kan det være regulatoriske begrensninger når det gjelder hvor man har mulighet til å oppbevare data. For andre, både i offentlig og privat sektor, er problemet at man sitter på utdaterte spagettilignende it-systemer som ikke muliggjør lagring i en nettsky. The Economist observerer at mange bedrifter derfor forfølger en strategi der it-virksomheten splittes i to deler :

"However, many businesses are stuck running important parts of their operations on ancient bits of software, and are aware that replacing such legacy systems can be fraught with difficulty. Many such applications would need to be rewritten to run in the cloud, says John Rymer of Forrester, another market-research firm. And they are often too embedded in a firm’s day-to-day operations to be replaced easily with newer, cloud-ready software. Heavily regulated businesses, such as banks, face a different problem. Although they may be convinced by the cost advantages and convenience of moving their systems into the ever-cheaper cloud, they will have to persuade both their regulators and the insurers which cover them against any data leakages or system breakdowns. So businesses are beginning to split their IT departments into two groups, explains David Mitchell Smith of Gartner. One lot grapples with keeping a diminishing number of creaking, legacy systems going, while the other develops and manages the snazzy new systems that run in the cloud." 

For de som følger med på it-bransjens strategier og opp- og nedturer er det også en interessant analyse av hva de ulike store selskapene gjør for å finne sin rolle i dette nye markedet. Blant annet beskriver de hvordan de som har en fungerende forretningsmodell som fungerer fra før og kan videreutvikles i nettskyen, som Google i nettbasert reklame eller Microsoft i kontorstøtteverktøy, ser ut til å ha en fordel i konkurransen. De som lager store datamaskiner, servere og annen hardware for å lagre data, og som man kanskje skulle forvente hadde en lederrolle i dette markedet for datalagring, ser ut til å slite mer med å finne sin plass. Men kanskje er det egentlig helt logisk når datalagring går fra å være noe du løser med et fysisk produkt til å bli en tjeneste.

Tjenestehandelen vokser

Norsk olje- og gassproduksjon vil falle i årene som kommer og det er viktig at vi har flere ben å stå på. I form av flere næringer som har det som skal til for å klare seg godt i internasjonal konkurranse. Derfor er det interessant å studere statistikken over utenrikshandelen med tjenester for å se hvordan tjenestehandel bidrar i norsk eksportstatistikk. Det vi kan lese der er ganske oppmuntrende. Statistisk Sentralbyrå skriver:

"Tenestehandelen med utlandet har vakse i fleire år. I 2014 heldt den positive trenden fram. Tenesteeksporten auka med 12 prosent, medan importen steig med 8 prosent samanlikna med 2013. Dermed aukar handelsoverskotet. Totalt eksporterte Noreg tenester for 220,5 milliardar kroner i 2014. Importen var på 211,7 milliardar kroner. Kraftiggare eksportvekst bidrog til større overskot på balansen for tenestehandelen som i 2014 utgjorde 8,8 milliardar kroner."

Grafen over viser at tjenesteimporten til Norge er veldig dominert av handel med Norden og EU, mens eksporten av tjenester fra Norge skjer mye bredere. Her utgjør Norden og EU i underkant av 50 prosent, mens både Nord-Amerika og Asia også utgjør veldig store markeder.

Hva er det så denne store tjensteeksporten fra Norge består av? SSB har to tabeller som kaster lys over dette, den ene handler om tjenestehandel etter tjenestetype og den andre om tjenstehandel etter næring. Summen av disse to tabellene viser at det særlig er to store tjenestetyper som dominerer, sjøtransporttjenester som står for omkring 35 prosent av eksporten og faglig og teknisk tjenesteyting som står for omkring 20 prosent. Tjenstetypestatistikken forteller oss at petroleumstjenester står for 10 prosent av eksporten og 23 prosent av importen, mens næringsstatistikken forteller at ikt-næringen står for 8 prosent av eksporten og 10 prosent av importen. SSB sier dette om tallene for eksport etter tjenestetype;

"Sjøtransporttenester dominerte framleis den norske tenesteeksporten i 2014. Denne tenestegruppa synte ein eksportauke frå 69,3 milliardar kroner i 2013 til 82,6 milliardar kroner i 2014. Dette tilsvararar ein vekst på 19 prosent. Med ein eksportverdi på 42,9 milliardar kroner var forretnings-, profesjons- og tekniske tenester den nest største tenestegruppa i 2014. Det er omtrent det same nivået som i 2013."

Digitaliseringskonferanse hos IKT Agder

Jeg er mye på reise om dagen og ligger litt på etterskudd med reisebloggingen. Jeg har blant annet vært på en spennende storbykonferanse i Bergen i regi av Bergen Høyre. Bergen er sted der man ikke trenger å bruke mye tid på å begrunne hvorfor bypolitikk er viktig, man kan gå rett på de konkrete sakene. Og så har jeg vært på et veldig interessant besøk i Brønnøysund og hatt møter med Brønnøysundsregistrene og AltInn, og lært mye om hvordan de kan og vil bidra til ytterligere digitalisering av Norge.

Alle stedene jeg har vært har naturligvis også kommunereform vært tema. Både utredningene og diskusjonene har nå kommet i gang over hele landet (372 kommuner er i følge Kommunal Rapport i gang med reformen)

Men jeg må også nevne dagens reisemål som var en stor konferanse i Grimstad om digitalisering av offentlig sektor i regi av IKT Agder. En flott konferanse der det særlig var forenkling og forbedring av kommunale tjenester som var tema og der det deltok både ordførere, rådmenn, en stortingsrepresentant og ikt-ansvarlige fra kommuner og fylker på Sørlandet.

Jeg var en av innlederne på konferansen og jeg var også med i en paneldebatt med blant annet ordfører Hans Antonsen i Grimstad og Harald Danielsen i Arendal, som har mye erfaring og hadde mange bra refleksjoner om digitalisering. Vi var blant annet innom hvordan it-prosjekter egentlig er omstilllings- og organisasjonsutviklingsprojekter og derfor krever at toppledere både har kompetanse og engasjement dersom de skal lykkes. Vi diskuterte også den vanskelige gevinstrealiseringen, som er særlig vanskelig når gevinsten man er på jakt etter ikke kommer av selv selv når man innfører ny teknologi, men handler om om å redusere kostnader og frigjøre ressurser som kan brukes andre steder der de trengs bedre..

Hvordan vi får hentet ut gevinstene var også temaet i en innledning Else Skjellum holdt rett etter paneldebatten med tittelen "Digitalisering er ikke et ikt-prosjekt". Det var et pedagogisk og godt foredrag om forutsetningene som må være på plass for å i det hele tatt kunne gå løs på digitaliseringsprosjekter, hva man bør være opptatt av å få til, hva slags veivalg man må være forberedt på å gjøre underveis og hvilke interessenter man har med å gjøre. Jeg tror både politikere og ledere som var til stede hadde glede av den gjennomgangen,

Om å forstå brukernes behov

Hver sjette uke skriver jeg en kommentar i Computerworld, en ukeavis som finnes både på papir og på nett og som ikke overraskende har mye stoff om ikt og digitalisering. I forrige nummer handlet kommentaren min om hvordan vi jobber med å fange tidstyver i offentlige virksomheter, som en del av arbeidet for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor.

I det siste avsnittet i kommentaren skriver jeg om den helt nødvendige koblingen mellom det som er forenklingstiltak internt i det offentlige, som vi blant annet kan oppnå gjennom digitalisering, og det å alltid være opptatt av at det er brukerne, innbyggere og næringsliv, som avgjør om vi lykkes:

"Tidstyvjakten handler om å gjøre det enklere for brukerne, enten de er innbyggere, næringsliv eller ansatte i det offentlige. I år har vi særlig jaktet tidstyver internt i statlig forvaltning. Neste år skal vi fange tyvene som stjeler tiden til innbyggere, næringsliv, ideelle organisasjoner og kommuner. Men det er viktig å huske på at tidstyvjakt ikke er et skippertak som løser problemene en gang for alle. Det er en kulturbygging for kontinuerlig forbedring i offentlig sektor."

En offentlig sektor med smartere arbeidsprosesser og bedre digitale tjenester handler også om bedre design av løsninger, der brukerens behov står i sentrum. For å få til det kan ikke brukerperspektivet være noe man plutselig oppdager underveis i prosjektet, men må være det man bygger løsningen rundt når man lager nye digitale tjenester. Vi har sett flere prosjekter der en systematisk bruk av tjenestedesign som metode ved utviklingen av nye løsninger har gitt konkrete og målbare gevinster for brukerne. Utfordringen er å dele disse erfaringene slik at flere kan ta det i bruk.

Og hele kommentaren i Computerworld kan som sagt leses her.

På besøk hos Københavns Borgerservice

Tirsdag var jeg med Jan Tore Sanner på et innholdsrikt besøk i København der både kommune- reform og digitalisering stod på dagsorden. Vi besøkte blant annet Økonomi og Indenriksminister Morten Østergaard, Erhvervs- styrelsen, Digitaliseringsstyrelsen, København kommunes borgerservice og KL, de 98 danske kommunenes interesseorganisasjon.

Det er mye jeg kunne skrevet om etter besøket, og jeg kommer kanskje tilbake med en oppfølging her på bloggen, men skal jeg trekke frem en ting som virkelig var inspirerende må det være måten København kommune organiserer kontakten med innbyggerne gjennom sin Borgerservice. Her så vi hva man kan få til av fornying og forbedring når man både er opptatt av å digitalisere, av å legge flere oppgaver til sterkere kommuner og av å brukerorientere måten tjenestene blir levert til borgerne.

I Danmark er de opptatt av å legge til rette for at innbyggerne skal benytte seg av digitale tjenester, men også av å gi raske svar på telefonen når folk trenger hjelp. Noen tjenester vil alltid kreve en form for fysisk fremmøte. På kontoret vi besøkte i sentrum av København kan du blant annet få utstedt pass og førerkort, oppgaver som i Norge sorterer under hver sin statlige etat, men som i Danmark løses av kommunen i et borgerservicesenter. Møter du opp der kan du også få råd og hjelp med å finne frem i ulike arbeidsmarkedstiltak og sosiale ytelser. Et eget internasjonalt kontor hjelper utlendinger, blant annet utenlandske studenter og ansatte, med å finne frem i det danske byråkratiet.

På borgerservicesentrene kan man også få utstedt en elektronisk ID for pålogging på de digitale tjenestene og få opplæring i hvordan man skal ta i bruk PC, nettbrett og digital postkasse hvis man har behov for det. Danmark er opptatt av å få flest mulig til å ta i bruk de nye digitale selvbetjeningskanalen. Da frigjør de mer tid og kompetanse som kan hjelpe de som har det største behovet for hjelp, og for å få til dette er de svært aktive når det gjelder å lære opp og veilede borgerne i bruk av de digitale løsningene.

En enda mer innovativ kontaktkanal med borgerne er de grønne syklene som brukes til å oppsøke innbyggerne og løse oppgavene der innbyggerne er, i stedet for å få innbyggerne til å komme til kommunen. Syklene er utstyrt med strømforsyning, PC og en kommunikasjonsløsning som gjør at de har kontakt med borgerservicesenteret og kan løse mange av de samme oppgavene. I tillegg har de Borgerservice Mini, en boks på Københavns hovedbanegård med videoforbindelse til en medarbeider i kommunen, Her tilbys i tillegg til de andre kommunale tjenestene også turistinformasjon.

Lansering av CIENS Urban

For noen dagens siden var jeg en av innlederne da CIENS Urban - Senter for bærekraftig byutvikling ble lansert. Jeg var også til stede i 2006 da det nye CIENS-bygget ble åpnet i Forskningsparken i Oslo. Den gang ble det sagt mye vakkert om hvordan et felles bygg for forskerne i TØI, CICERO, NIVA, NINA og MET ville skape noe større enn det disse anvendte forskningsmiljøene får til hver for seg. Men det er ikke nok å være gode naboer. Man må samarbeide i konkrete prosjekter og satsinger, på tvers av fag- og organisasjonsgrenser, for å leve opp til en slik ambisjon.

CIENS Urban er en slik konkret felles satsing som både skal løfte forskningskvaliteten, bidra med kunnskap på områder som er viktige for samfunnet og skape bedre samarbeidsarenaer med partere i næringsliv og offentlig forvaltning. Det er enda ikke et ferdig utformet senter, men er en invitasjon til å delta i utviklingen av et sterkt kunnskapsmiljø som er opptatt av vekstutfordringene og samordningsutfordringene våre byregioner har.

Jeg var invitert til åpningen for å si noe om hvilket kunnskapsbehov offentlige myndigheter har på disse områdene. Det er det ikke spesielt vanskelig å peke på. I en tid der folketallet i Norge vokser mer enn vi trodde for noen år siden, der den kreative og kunnskapsbaserte delen av næringslivet vokser mest og koblingene til utdannings- og forskningsmiljøene blir tettere, og der mesteparten av veksten kommer i byene, er det behov for både mer kunnskap og gode møteplasser for å finne løsninger. Vekst skaper utfordringer både når det gjelder transportsystemer, arealutnyttelse, kollektivløsninger, energiinfrastruktur, miljø og planprosesser, Problemstillingene er også helt sentrale for diskusjonene om kommunestruktur og om oppgavefordeling mellom stat og kommune. Det er dessverre ikke slik at forskingen kan løse alle spørsmål. På mange områder må politikere uansett gjøre vanskelige veivalg, men forskningen kan skaffe oss et bedre kunnskapsgrunnlag for beslutningene.

Brosjyren CIENS Urban har laget for å presentere seg selv fremhever fire forskningsområder: de skal konsentrere seg om Det er for det første den fysiske utformingen og urbane infrastrukturen. For det andre skal de se på grønn teknologi og næringsutvikling, med vekt på hva som fremmer innovasjon. For det tredje skal de se på utfordringer knyttet til strategisk og samordnet styring og planlegging, slik at løsningene som velges ikke bare blir best for den enkelte sektor, men henger sammen. Og for det fjerde skal de se på bedre systemer og indikatorer for å måle og evaluere bærekraftig byutvikling.

Dette er prioriteringer som passer godt sammen med temaer EU prioriterer i sin nye store forsknings- og innovasjonssatsing Horizon 2020. Våre norske urbane utfordringer er stort sett nokså sammenfallende med de utfordringene byregioner har ellers i vår del av verden og det at norske forskere deltar aktivt i internasjonale forskningsprosjekter og kunnskapsnettverk er bra for både næringslivet og offentlige myndigheter.

En uvant seier for WTO på Bali

Møte i WTO på Bali

Møtet i WTO på Bail som ble avsluttet for noen dager siden har gått litt under radaren for de fleste. Men det er verdt å merke seg at det for første gang siden WTO ble etablert i 1995 er blitt enighet om noe som tar avtalen videre og utvider handelsorganisasjonens virkeområde. Dette er en god nyhet, selv om avtalen er liten i forhold til all handelspolitikken man burde blitt enige om.

Om avtalen på Bali, som har unngått noen av de mer sensitive spørsmålene som investeringer, landbruksvarer og handel med tjenester, for å i stedet konsentrere seg om praktisk tilrettelegging for mer handel over landegrensene, skriver Kjetil Wiedesvang i Dagens Næringsliv at:

"På Bali, torsdag, ble medlemslandene i Verdens handelsorganisasjon, WTO, enige om en global avtale. Den er anslått å redusere kostnadene med handel over grensene med 15 prosent, gi verdensøkonomien ekstra vekst på mellom 3000 og 6000 milliarder kroner årlig og skape mer enn 20 millioner nye jobber, de fleste i fattige land. Venstresiden og den norske landbrukslobbyen mener dette er en dårlig idé."

Mye at det som ble satt på agendaen gjennom WTOs Doha-runde som startet med et ministermøte i Doha i Qatar i 2001 er fortsatt på agendaen etter en rekke resultatløse forhandlingsmøter. Derfor er det bra at i hvert fall noen temaer fant sin løsning denne gangen i møtet på Bali. Det som også er positiv er at de har funnet en modell for å komme rundt kravet om konsensus i alle spørsmål, men som heller ikke skaper sementerte regionale handelsblokker. Gjennom såkalte "plurilaterale" forhandlinger kan de landene som vil videre lage avtaler på områder som foreløpig ikke er en del av WTO, men der avtalen er åpen for at alle land som ønsker det kan slutte seg til senere. The Economist skriver i helgens nummer i artikkelen "Unaccustomed victory":

"Not all subjects need be negotiated among all WTO members, as the Bali deal was. Some can be passed to those countries that are eager to press forward (“plurilateral” talks, in the jargon, as opposed to multilateral ones), as long as other WTO members are free to sign up to any resulting agreement. Negotiations on services and on information technology already fall into this category. In Bali China’s trade minister endorsed the use of the plurilateral approach as a way to move liberalisation forward. That should help the WTO provide a more inclusive alternative to the various regional trade blocks being negotiated around the world."