Verdenshandelen under angrep

Et av kjennetegnene ved vår moderne verden er at verdenshavene er fulle av skip som frakter ulike varer mellom land og kontinenter. Olje, gass, biler, maskiner, klær, elektronikk, kjemikalier, metaller, bygningsmaterialer og masse annet.

Billig og effektiv verdenshandel er en forutsetning for det velstandsnivået og velferdsnivået vi har.  Det  muliggjør en avansert global arbeidsdeling der vi eksporterer det vi har har mer enn vi trenger, og kan tjene penger på å selve (for eksempel olje og laks), og kjøper det andre produserer langt billigere enn det vi kunne gjort (for eksempel datamaskiner og biler). Kjøpe billig og selge dyrt er lurt, men det er vanskelig om mye forsvinner på veien i transportkostnader.

En forutsetning for å kunne transportere billig på båt er at det er trygt og at avstanden varer skal fraktes er så kort som mulig. Noen ganger har mennesker gjort store inngrep i naturen for å få avstanden til å bli kortere, som Suez-kanalen, som var ferdig i 1867, og ble den foretrukne ruten mellom Asia og Europa. I fjor gikk det 24 000 båter gjennom Suez-kanalen. Det var ti prosent av varevolumet i verden som ble fraktet på båt. Så mye ser det ikke ut til å bli i år.

The Economist har skrevet litt om dette i en artikkel som også viser noen infografiske fremstillinger av effekten på skipstrafikken fra den pågående konflikten i Midt-Østen. Skal man gjennom Suez-kanalen må man passere Rødehavet. Og der ligger blant annet Yemen. The Economist skriver:

"More than 200 container ships travelled through the Red Sea and the Suez Canal between January 4th and 11th last year. During the same week in 2024 only 122 dared to make the journey. Container firms accounting for 95% of the capacity that usually sail the Suez have suspended services in the area. A few energy firms, such as BP and Equinor, have also temporarily stopped using the canal. This is the biggest disruption to shipping in the Red Sea in recent years. Data from the Kiel Institute, a German think-tank, show that the current volume of cargo is 66% lower than would have otherwise been expected, based on averages between 2017 and 2019 (see chart 1). By January only 200,000 standard containers were passing through the waterway per day, compared with around 450,000 in December 2022—the lowest point of the pandemic."

USA og India

Noen uker har The Economist ulike forsider i forskjellige deler av verden. som denne uken der Risi Sunaks planer for satsing på kunstig intelligens er på forsiden i Europa, ambisjoner The Economist ikke er helt sikre på om de skal tro på. Mens det i resten av verden er en forside som handler om at India og USA er i ferd med å bli nye bestevenner, i hvert fall nesten.

Neste uke bli det et toppmøte mellom Joe Biden og Indias statsminister Narendra Modi. Forventningene er skrudd kraftig opp i forkant. Dels handler det om hvor viktig India er i ferd med  å bli. Og dels handler det om at både USA og India historisk har valgt bort det å ha et særlig tett forhold, både av ideologiske og geostrategiske grunner.

Historisk har USA ved viktige korsveier valgt å støtte Pakistan og ikke India, noe som har gjort at India har fremstått som mer Russland-vennlige enn de strengt tatt har vært, ut fra en slags "min fiendes venn er min fiende"-logikk. Og samtidig er India opptatt av at å ikke underkaste seg noe vestlig lederskap. 

Men når India nå ikke lenger bare er verdens største demokrati, men også verdens største land, er det mange gode grunner til å ha et ryddig og godt forhold til både vesten og USA. og en av de viktigste av disse heter Kina. Men det er også andre. The Economist skriver:

"America and its allies should be realistic about where India’s sympathy lies—with its interests, not theirs—and creative in their efforts to find overlaps between the two. That means layering the relationship with common endeavours. The Biden administration’s efforts to accelerate technology transfer to India seem a promising example. By boosting India’s defence industry, America hopes to wean it off dud Russian weapons and provide an affordable new source of arms for other Asian democracies. Other areas of co-operation could include clean energy and tech, where both seek to avoid relying on China."

Thomas Friedman: Verden er blitt enda flatere

"- The world is flat", skrev Thomas Friedman i 2005. Og slo fast at en flatere og mer globalisert verden, der varer, tjenester og kapital flyter friere, drevet fram av teknologi, internett, globalisering og  grenseoverskridende leverandørkjeder, er en god ting.

Det er en bra ting fordi handel og samarbeid bygger tillit, og dermed sikkerhet. Gjensidig avhengighet hindrer krig og konflikt. Dessuten blir verden rikere fordi en mer utviklet internasjonal arbeidsdeling gjør at kunnskap deles og ressurser utnyttes mer effektivt. Og jeg var veldig enig i alt dette og skrev både mange blogginnlegg og holdt gode  foredrag om hvorfor en flatere verden er så mye bedre enn det motsatte.

Nå skal det sies at ikke alle ville skrive under på at verden er helt flat. Richard Florida skrev for eksempel bøker om at verden var "spiky", eller "humpete" fordi vel er konkurransen global, men den favoriserer de som tilhører den høyt utdannede "kreative klassen" og særlig de som bor der de utdannede og kreative menneskene foretrekker å bo, der de beste universitetene ligger og der bedriftene må være for å trekke til seg folkene de trenger. Bor du der er verden ganske flat.

Alt dette virker veldig lenge siden nå. WTOs liberaliseringer ble stoppet og til dels reversert, Globaliseringen er blitt til handelskonflikter, subsidiekonkurranse og proteksjonistisk retorikk, spesielt fra høyresiden i USA som tidligere var de varmeste tilhengerne av frihandel. Og Kina er heller ikke lenger noen pådriver for friere handel. Nå er frihandelsavtaler og felles markeder noe som i beste fall skjer mellom land innad i regionale blokker, som i EU og i Nord Amerika, mens det mellom disse regionale blokkene bygges høyere hindringer. Verken Francis Fukuyamas "End of History and the last man" fra 1992 eller Thomas Friedmans "The World is Flat" fra 2005 har stått seg som spesielt gode fremtidsprofetier. Og på toppen av det hele har globaliseringsoptimismen og teknologioptimismen fått noe av skylden for denne reverseringen fordi den har bidratt til økt ulikhet og utenforskap.

Men Thomas Friedmans analytiske evner og skarpe penn fungerer i beste velgående fortsatt. Han er fortsatt utenrikskommentator i New York Times og er fortsatt en av de beste når det gjelder å skrive om utenrikspolitikk, enten det er Midt Østen, som han også har dekket som korrespondent, Kina, India, Russland eller Europa. Og Thomas Friedman mener fortsatt at en flatere verden, tross utfordringene, er langt tryggere og bedre enn en verden med fysiske murer, tollmurer eller andre hindringer for menneskelig og økonomisk samhandling. 

Derfor er det interessant å lese Thomas Friedmans analyse av forholdet mellom USA og Kina nå, etter hans første besøk i Kina etter pandemien. Han er opptatt av at Kinas har gjort fantastiske teknologiske og miljømessige fremskritt, men må ta skylden selv for i at andre har fått mindre tillit til landet. Nasjonalistisk egeninteresse har blitt langt mer fremtredende og han beskriver den farlige situasjonen som har blitt verre rundt Taiwan, Men slår også fast at man ikke kan forstå stemningen i et land særlig godt uten å besøke det og snakke med folk som bor der og forstå hva de er mest opptatt av, og hvorfor. Han har snakket med og fått spørsmål fra kinesiske studenter om han fortsatt mener at verden er flat. Og svarer, nokså overraskende for de som spør, at den er flatere enn noen gang, Med en interessant begrunnelse:

"On my first day in Beijing, I had a conversation with a young Chinese woman, a college student. Her first question, alluding to a book I wrote, was: “Mr. Friedman, is the world still flat?” I explained why I thought it was flatter than ever by my definition — that because of steady advances in connectivity and digitization, more people can compete, connect and collaborate on more things for less money from more places than ever. During my time in Beijing, I was struck at how educated Chinese people seem to be more connected, and able to get around digital firewalls, than before. I could see the woman wasn’t totally convinced by my explanation, so we moved on to other subjects. And then she dropped this: “I just used ChatGPT.” I said, “You used ChatGPT from Beijing, and you’re asking me if the world is still flat?”

Indeed, a story making the rounds in Beijing is that many Chinese have begun using ChatGPT to do their ideology homework for the local Communist Party cell, so they don’t have to waste time on it. It’s funny, though — just when you start to worry about the state of J.F.K. Airport, and all the stories in recent years that China was going to bury us in the race to A.I., an American team, OpenAI, comes up with the world’s leading natural language processing tool, which enables any user to have humanlike conversations, ask any question and get deep insights in every major language, including Mandarin."

Det er et interessant perspektiv Thomas Friedman trekker opp. Han hevder vel egentlig at til tross for at stadig flere politikere i verden, med et hederlig unntak for mange i Europa, vil bygge flere handelshindringer og bruke langt mer skattepenger på konkurransehemmende næringslivssubsidier, så sørger elektronikk, programvare, internett, kunstig intelligens og kunnskaps- og datadeling, for at vi samarbeider og samhandler mer enn noen gang likevel. Teknologi som finnes og er tilgjengelig, vil bli brukt og vil bli bygget videre på.

Og Thomas Friedman holder fast på sin gamle tese fra "The World is Flat" om hva som best hindrer krig og konflikt i verden og som han da kalte "The Dell theory of conflict prevention". Den ble definert slik:

"The Dell Theory stipulates: No two countries that are both part of a major global supply chain, like Dell's, will ever fight a war against each other as long as they are both part of the same global supply chain,"

Så vidt jeg husker prøvde han å gjøre et anslag på fra hvor mange leverandører og fra hvor mange land er en vanlig bærbar PC satt sammen av. Og i en helt innvevd verden der vi har tillit til hverandre så er ikke det så helt enkelt å holde oversikt over, noe som byr på problemer den dagen man ikke lenger har tillit og lurer på om alt som er inne i boksene er trygt å bruke. Det er ikke noen lett utfordring for verken næringsliv eller myndigheter å finne den balansen mellom naivitet og paranoia,

Artikkelen til Thomas Friedman der han drøfter maktforholdet mellom USA og Kina, og hva teknologi som Chat GPT forteller om det forholdet heter "America, China and a Crisis of Trust" og er vel verdt å lese i sin helhet.

Oslo faller på listen over verdens dyreste byer

I en tide der prisene stiger mer en vi er vant til, og strøm, mat, drivstoff og bygningsmaterialer er blitt mye dyrere, mens boligprisene har økt jevnt og trutt i mange år, er det kanskje en slags trøst at kostnadene øker mye mer andre steder i verden.

Ja, på målingen fra Economist Intelligence Unit (EIU) over verdens dyreste og billigste byer, med i alt 168 hovedsteder og andre stor byer på listen, har Oslo falt litt nedover. Oslo er fortsatt blant de 20 dyreste, og nummer 5 i Europa (bak Zurich, Geneve, Paris og København), men avstanden opp til de dyreste byene i verden har økt.

For ti år siden var Oslo verdens fjerde dyreste by i følge denne rangeringen og klart dyrest i Europa. I verden var det bare Tokyo, Osaka og Sydney som var dyrere byer å bo i enn Oslo for ti år siden. 

I 2022 er Oslo helt ute av topp 10-listen. Fem byer skiller seg klart ut i toppen. New York er dyrest i verden, så vidt foran Singapore, Tel Aviv, Los Angeles og Hong Kong. Deretter følger, litt bak, Zurich og Geneve, som er dyrest i Europa. Og enda et lite hopp nedover finner vi resten av de dyre byene, men her har også Paris og København blitt dyrere enn Oslo. Det kan virke som den generelle trenden de siste årene har vært at USA har hatt høyere kostnadsvekst enn Europa og Asia, i hvert fall i de støste byene.

De to byene som klarer raskest oppover listen er Moskva og St Petersburg, mens Kiev i Ukraina og Caracas i Venezuela er utelatt fra listen fordi forholdene er så utrygge og spesielle at det ikke er så meningsfullt å sammenligne priser med andre. Hvordan er utsiktene fremover når det gjelder priser og kostnader? The Economist mener at det kan bli bedre i tiden som kommer:

"There is some good news ahead. Supply-chain problems should start to dissipate as demand softens and the cost of freight comes down. The Drewry World Container Index, which measures the price of 40-foot containers across major shipping routes, has declined by 74% year on year. And unless the war in Ukraine escalates, EIU predicts that commodity prices for energy, food and metals will fall next year. Overall, eiu’s forecast for 2023 is that global consumer-price inflation will fall from an average of 9.4% this year to 6.5%. Although still high, this should bring some relief to struggling households in the new year"

Pengeoverføringer fra innvandrere til opprinnelseslandet har økt

En av de mange tingene det har vært grunn til en viss uro for under pandemien er hvordan pengestrømmene fra innvandrere i vesten til familien i landet de kom fra ville påvirkes. Innvandrere i rike land er overrepresentert i noen av de yrkene som har vært hardest rammet av nedstengninger og smitteverntiltak, som servering, overnatting og transport. Noe som kunne tilsi at en viktig pengestrøm til fattige land kunne stoppe opp.

Hvordan har det så gått? Faktisk er det slik, i følge en artikkel i The Economist i dag, at selv om innvandringen er kraftig redusert, og selv om mange ikke har kunnet jobbe, så har pengeoverføringene likevel økt. The Economist skriver:

"In 2021 remittances to low- and middle-income countries are projected to reach $589bn, a 5.5% increase over pre-pandemic levels in 2019, according to the World Bank. More surprisingly, even during the worst of the pandemic in 2020 remittances fell by just 1.7%. This resilience is a welcome contradiction to early predictions that the pandemic would squeeze remittances. Instead, the money has continued to flow. But the World Bank finds that during the pandemic many migrants went to even greater lengths to reduce their own spending or draw on savings in order to send money home."

Hvor viktig er så disse private pengeoverføringene til familiemedlemmer sammenlignet med vestlige bedrifter investeringer i fattige land, eller tradisjonell utviklingshjelp fra stater og organisasjoner, som gjerne får langt mer oppmerksomhet? Som grafen over viser er disse private overføringene større i 2021 enn begge de to andre i 2021. De er bare litt høyere enn utenlandske bedrifters investeringer (som har gått litt ned de siste årene), men de er tre ganger høyere enn den tradisjonelle utviklingshjelpen i verden. Og i noen land, som Libanon og Ghana utgjør de private pengeoverføringene til slektninger mer enn 30 prosent av BNP  i landet, og den klart viktigste inntektskilden.

Koronakrisens geografi (4)

Det er fire uker siden min forrige oppdatering av denne spalten om globaliseringen av koronakrisen, hvordan pandemien har gått fra å være en kinesisk krise til en europeisk og deretter amerikansk krise, og etter hvert blitt hele verdens problem. Og samtidig er det slik at noen land klarer seg mye bedre enn andre. Det er på tide å ta en oppdatering igjen.

Det har skjedd store endringer siden sist. Ikke så mye endringer i den forstand at ting utvikler seg helt annerledes enn det så ut for fire uker siden, men endringer som dels følger de trendene vi har sett lenge, men også flere tilfeller av at smittespredningen i enkelte land har vært kraftigere enn man kanskje hadde trodd. Og i noen land der det en stund virket som det var ganske god kontroll har smitten blusset kraftig opp ingen med økt sosial kontakt og mer reisevirksomhet, med USA som det fremste eksempelet.

Første gang jeg skrev om topp-listen over land med flest koronasmittende tidlig i mai var USA allerede på toppen av listen. Deretter fulgte fem land i Vest-Europa på de neste plassene. Men allerede da hadde Italia og Spania stengt ned og snudd trenden, mens noen store land andre steder var på full fart oppover, spesielt Russland, Tyrkia og Brasil. Det er jo litt interessant nå at Tyrkia og Brasil på det tidspunktet hadde omkring 130 000 smittede hver, men må ha håndtert situasjonen veldig forskjellig. I dag er det 216 00 som har vært koronasmittet i Tyrkia der kurven passerte toppen mot slutten av april, mens det i Brasil er to millioner smittede og ingen nedgang antall i nye tilfeller.

Neste gang, mot slutten av mai hadde Brasil og Russland allerede klatret opp på plassene bak USA, Men fortsatt var det slik at de fem store i Vest-Europa, Spania, Italia, UK , Frankrike og Tyskland var høyt på topp 10-listen, på plassene fra 4 til 8. Mens en del andre land, spesielt land i Latin-Amerika, men også India, var på vei oppover den globale statistikken.

Da jeg skrev om denne listen for tredje gang i midten av juni var pandemiens globalisering kommet enda et skritt videre. USA var fortsatt på topp, foran Brasil og deretter Russland. Og mens India hadde klatret helt opp på fjerdeplass hadde Kina forsvunnet helt ut av topp-20-listen over antall smittede. Vest Europa falt også videre, men det var noen interessante forskjeller. Fra å være fem land med relativt likt antall smittetilfeller i mai, var situasjonen i juni at UK hadde klar deg dårligst med flest smittetilfeller og dødsfall. UK var på 5. plass, Spania på 6. plass og Italia på 8. plass, mens Tyskland og Frankrike var ute av topp-10 globalt. Mens Peru og Chile var nye land inne i topp-10.

Nå i midten av juli har denne utviklingen tatt enda et nytt skritt videre. Antall smittetilfeller globalt er passerer snart 14 millioner, mens det var 8,5 millioner i midten av juni. Og det er ytterligere tydelig at veksten skjer andre steder enn i Europa og Kina. USA topper listen suverent, med omtrent hver fjerde koronasmittede i verden. Brasil er på en like suveren andreplass og passerer snart to millioner smittede og 75 000 døde. Og veksten der ser ut til å fortsette. India har rykket opp på tredjeplass med en million smittede, mens Russland på fjerde har 750 000.

På de fire neste plassene på denne listen er det ikke lenger noen land i Vest-Europa. Der finner vi Peru, Chile, Mexico og Sør-Afrika, som alle har hatt en urovekkenede utvikling de siste ukene. Først på 9. og 10. plass finner vi Spania og UK, som begge har en viss ny oppblomstring av smitte, og i Spania må de også ha justert litt opp på tallene sine nylig, slik at de igjen er havnet litt over UK. Disse to, likhet med Italia, Frankrike og Tyskland litt lenger ned på listen, og flere andre land i Europa har nå flere lokale smitteutbrudd enn for noen uker siden, men ikke slik at det sprenger kapasiteten i helsevesenet eller gjennomføres større reverseringer av tiltakene det er blitt lettet på. De er for eksempel ikke i nærheten av den vekten vi ser de nevnte latin-amerikanske ladene eller i Pakistan, Bangladesh, Colombia, Argentina og Saudi-Arabia.

Samtidig er det nyttige påminnelser om at dette ikke er over, og at prisen vi må betale hvis vi blir uforsiktige, og åpner for mye og for tidlig, er høy. Det har for eksempel vært mye oppmerksomhet om Israel de siste dagene i media, et land som fikk mye skryt for å reagere raskt og effektivt for å begrense smitten i første fase av pandemien, men der veksten i nye smittetilfeller har skutt raskt i været de siste ukene. Noen store arrangementer, blant annet bryllup og begravelser, har fått en del av skylden for at det stenges ned igjen nå.

Kinas utlån til u-land øker

The Economist skriver i artikkelen "Chinese loans to poor countries are surging" om et nytt forskningsnotat som går grundig til verks når det gjelder å studere og dokumentere Kinas utenlandske lånevirksomhet. Mens Kinas vareeksport og dominerende rolle i internasjonal handel er godt dokumentert, vet vi langt mindre om Kinas voksende rolle i global finansvirksomhet.

Det er forskerne Sebastian Horn og Christoph Trebesch, begge fInstitut für Weltwirtschaft i Kiel og Carmen Reinhart fra Harvard University som har bidratt til det som er den til nå mest fullstendige oversikten. De mener at nesten halvparten av kinesiske utlån til utviklingsland er "gjemt", i den forstand at verken Verdensbanken eller IMF har dataene i sine analyseverktøy. The Economist skriver:

"According to the authors, the 50 biggest recipients of Chinese credit owe debts to China worth about 17% of their GDP on average (see map), up from 1% in 2005. Strikingly, many of these countries were granted debt relief by wealthy creditors in the early 2000s after a wave of defaults. But thanks to China’s largesse they are now on track to reach the same level of debt that they had before the crisis. The structure of the debt is worrying, too. About 60% of Chinese loans are extended at higher interest rates and shorter maturities. They often have commodity revenues as collateral."

Nå er det naturligvis ingenting galt med å gi land tilgang til kapital slik at de kan investere, bygge infrastruktur og utvikle seg. Det interessante er hva slags politiske og økonomiske vilkår som følger med, og hvorvidt det er åpenhet om dette, ikke minst overfor egne egne innbyggere og skattebetalere. Dette forskningsnotatet bidrar til å øke kunnskapen om akkurat det. Her er en lenke til nettsiden der selve rapporten kan lastes ned.

Årets ord er "toll"

Tidsskriftet The Economist setter hvert år omkring 3,5 millioner ord på trykk i papirutgaven. Fordi dette er et tidsskrift som dekker dagsaktuelle saker innenfor internasjonal politikk, økonomi, samfunn og teknologi pleier de hvert år å studere om det har vært en kraftig økning i bruken av enkelte ord, og om dette forteller noe viktig om året som gikk.

I artikkelen The Economist’s word of the year,  med en tilhørende graf, kan vi se at det har blant annet har vært en kraftig vekst i bruken av ord som "crypto", "plastic", "Tesla", "Kim" (han i Nord Korea), "AI" (kunstig intelligens), "Football", "Facebook" og "Italy".

Vinneren i kåringen av årets ord i The Economist er "tariffs", som på norsk betyr toll. Og de gir følgende begrunnelse for at toll må være årets ord:

"Our choice for word of the year, however, is “tariffs”. Thanks to Donald Trump’s trade skirmishes and Britain’s painful divorce from Europe, the word has appeared in nine of our cover leaders. In all, we used it three times as often in 2018 as we did the year before. The Economist was founded in 1843 to argue against British tariffs on grain imports, which kept prices high for landowners and made bread more expensive for workers. The battle over free trade still rages."

Rekordhøy tjenesteeksport

De siste kvartalstallene fra SSB viser at norsk eksport øker. I 3. kvartal 2018 var den på sitt høyeste siden årtusenskiftet, beregnet til drøyt 348 milliarder kroner. Det er 16 milliarder kroner mer enn i 2. kvartal. 

Det er økt eksport av råolje og naturgass, hovedsakelig på grunn av høyere olje- og gasspriser. som er hovedforklaringen på vesten i den totale eksporten. SSB skriver:

"Over 80 prosent av økningen fra 2. kvartal forklares med høyere eksport av råolje og naturgass, hovedsakelig som følge av økte olje- og gasspriser. Samlet sett utgjorde eksporten av råolje og naturgass 42 prosent av den totale eksporten, viser nye tall fra Utenriksregnskap".

Men det er ikke bare eksporten av olje og gass som øker. SSBs tall viser at også eksporten av tjenester fra Norge øker, og er på sitt høyeste nivå noen gang. SSB skriver:

"Vareeksport utenom olje- og gass og eksport av skip gikk ned med 5 milliarder kroner fra et høyt nivå i 2. kvartal. Tjenesteeksporten økte derimot med nærmere 9 milliarder kroner, til det høyeste nivået noensinne."

Global eller kinesisk?

Forrige nummer av The Economist har en tankevekkende artikkel, "The Chinese century is well under way", om hvor stor betydning Kina har fått i verden de siste tiårene, ikke minst når det gjelder bidraget til global økonomisk vekst, produksjon og utslipp. Verdens økonomiske tyngdepunkt flytter seg.

Aritikkelens undertittel er "Many trends that appear global are in fact mostly Chinese". Med det mener The Economist at Kinas størrelse er så stor at sterke trender eller kraftige endringer der forplanter seg inn i globale statistikker, selv om den samme trenden ikke er på langt nær så sterk andre steder.

The Economist peker på fem områder der Kinas utvikling setter sitt preg på de globale statistikkene: BNP-vekst, fattigdomsreduksjon, patentsøknader, militærutgifter og CO2-utslipp, og skriver at:

"Because China is so populous and is developing so quickly, it is responsible for a remarkable share of global change. Since the start of the financial crisis in 2008, for example, China has accounted for 45% of the gain in world gdp. In 1990 some 750m Chinese people lived in extreme poverty; today fewer than 10m do. That represents two-thirds of the world’s decline in poverty during that time. China is also responsible for half of the total increase in patent applications over the same period. For all its talk of a “peaceful rise”, China has steadily beefed up its military investment—even as the rest of the world cut back after the end of the cold war. As a result, the People’s Liberation Army accounts for over 60% of the total increase in global defence spending since 1990. And all of this growth has come at a considerable cost to the environment: China is also the source of 55% of the increase in the world’s carbon emissions since 1990."

Langtidsvarsel for verdensøkonomien

Her er en riktig godbit for alle som er bekymret for at økonomer bare er kortsiktige og opptatt av hvordan det går med inntekter, kostnader og resultater fra det ene kvartalet til det neste. OECDs rapport "The Long View: Scenarios for the world economy to 2060" er det stikk motsatte. Den er et økonomisk langtidsvarsel for flere tiår fremover.

Rapporten forteller hvordan verdensøkonomien vil utvikle seg frem til 2060 dersom vi legger til grunn et "business-as-usual"-scenario, og ser deretter på hvordan ulike markedsreformer, strukturtiltak og strategiske investeringer på viktige områder vil påvirke utviklingen i verdensøkonomien som helhet og hvert enkelt land i OECD. Disse alternative utviklingsbanene er presentert som syv alternative scenarier.

Hovedbudskapet i rapporten er at veksten i verdensøkonomien vil avta ganske kraftig fra nå og frem mot 2060 dersom vi forlenger dagens trender. Kina har de siste 15 årene vært en viktig motor i verdensøkonomien, men den sterke veksten der vil avta kraftig. Og selv om Indias vekst utgjør en stadig større del av veksten i verdensøkonomien, kompenserer det ikke for nedkjølingen i andre store økonomier. OECD skriver:

"In a “business-as-usual” reference scenario without significant reforms, living standards (GDP per capita) in the OECD countries improve by between 1½ and 2% per annum over the coming 40 years. Living standards in the BRIICS countries (Brazil, Russia, India, Indonesia, China and South Africa) grow faster, but decelerate from the 6% annual growth achieved over the last decade to just over 2% by 2060, leaving them at less than half the level seen in the leading countries. India and China nevertheless take up a rising share of world output – between 20-25% of world GDP each by 2060, versus a bit more than 40% for the OECD countries – as the world’s economic centre of gravity continues to shift toward Asia. Meanwhile, demographic change weighs on living standards in advanced countries and creates substantial fiscal pressures, forcing governments to raise tax revenue by an average of 6½ percentage points of GDP to meet health and pension needs while preventing government debt from rising."

Så går rapporten igjennom ulike måter å få mer ut av ressursene slik at vi kan oppnå høyere levestandard og bedre tjenester. Dette er presentert som seks ulike alternative scenarier der en ser på: 1) markedsreformer for å få mer effektiv konkurranse, 2) arbeidsmarkedsreformer for å få flere i arbeid, ikke minst unge og eldre, 3) pensjonsreformer for å få flere til å arbeide lengre når levealderen øker, 4) økte investeringer i forskning og innovasjon, 5) satsing på bedre offentlig infrastruktur, blant annet i transportsektoren og 6) bedre kontroll på kostnadsveksten i helsesektoren. 

Tallfestingen av gevinstene ved å gjennomføre ulike reformer handler ikke om at OECD anbefaler ting ingen har prøvd før, eller finner på noe helt nytt, men tvert imot om å beregne hvor stor effekt det har dersom alle land gjennomfører endringer som allerede er på plass i de landene som fører den mest vellykkede politikken i dag. For eksempel skriver OECD dette i sin analyse av satsing på bedre offentlig infrastruktur:

"In the five leading OECD countries, namely Luxembourg, Hungary, New Zealand, Slovenia and Norway, public investment averages 6% of GDP, but many governments invest much less. In a scenario where all OECD countries gradually raise public investment to this level between 2019 and 2030, the median effort is around 2½ percentage points of GDP. Higher investment in turn raises potential output per capita growth in the OECD area by nearly ¼ percentage point at the peak in 2030, driven entirely by higher capital intensity The cumulative impact on total OECD productive capacity rises throughout the projection period, reaching over 4% by 2060.

Rapporten avsluttes med et siste scenario der OECD i stedet for å se på gevinstene av ulike strukturtiltak og reformer, ser på hvor galt det kan gå dersom den frie globale handelen reverseres og verden innfører nye tollmurer. Om dette står det i rapportens sammendrag at:

"Slipping back on trade liberalisation – returning to 1990 average tariff rates – depresses long-run living standards by 14% for the world as a whole and as much as 15-25% in the most affected countries."

Verdens største byer i 2100

Her er det en utmerket video fra nettstedet Visual Capitalist om "The World’s Largest Megacities by 2100" som forklarer og visualiserer hvilke byer i verden som var størst i 2010 og hvilke byer som basert på dagens prognoser om befolkningsvekst blir størst i 2025, 2050, 2075 og 2100. I dag er Tokyo verdens største by med 36 millioner innbyggere og Mexico City er nummer to med 20 millioner. I 2100 vil ingen av dem være med blant de 20 største i verden:



Det kan ellers være grunn til å minne om at selv om mange megabyer vokser voldsomt er det likevel ikke slik at verden generelt opplever en ukontrollert befolkningsvekst. Tvert imot er det slik at fødselstallene reduseres raskere enn vi trodde bare for noen år siden og flere land vil oppleve fallende folketall. I Europa opplever noen land nedgang allerede, men også i land i Asia og Amerika vil dette kunne bli det normale.

Videoen over er basert på en rapport fra Global Cities Institute. som er tilknyttet universitetet i Toronto. Trenden den beskriver handler i hvert fall om tre ting: 1) Folk flytter fra landsbygd til by, så selv om befolkningsveksten avtar vokser fortsatt byene, spesielt i land der mange fortsatt bor på landet. 2) Lavere fødselstall gjør at ingen byer i Europa, Kina, Japan eller Amerika vil være blant verdens 20 største i 2100. 3) Fordi mange land i Afrika ikke forventes å få en like rask nedgang i fødselstall vil verdens tre største byer, og 13 av de 20 største byene, ligge i Afrika i 2100.

Norges viktigste handelspartnere

Nå når vi skal oppleve et flott kongelig besøk fra Storbritannia kan det jo passe å trekke frem en helt fersk artikkel om hvilke land som er Norges viktigste handelspartnere. Artikkelen handler om norsk eksport og import i 2017 og står på Statistisk Sentralbyrås nettsider.

Den slår fast at i 2017 importerte Norge varer for 683 milliarder kroner og eksporterte for 843 milliarder kroner. Hvis vi inkluderer all eksport av varer fra Norge, også olje og gass fra sokkelen, er Storbritannia det landet som kjøper mest fra Norge. SSB skriver:

"Dersom vi inkluderer varer fra sokkelen eksporterte vi som tidligere år mest til Storbritannia, etterfulgt av Tyskland og Nederland. I 2017 eksporterte vi råolje og naturgass til Storbritannia til en samlet verdi av nesten 143 milliarder kroner, noe som er en økning på 15 prosent fra året før. Etter flere år med nedgang i verdien av råoljeeksporten til Storbritannia, økte den med 6 prosent i 2017. Eksportverdien av naturgass endte på 61,5 milliarder kroner i 2017, noe som er en oppgang på 30 prosent fra 2016."

Det er også mye annet interessant om norsk varehandel med utlandet i artikkelen. Vi kan for eksempel lese at det går bra med eksporten av fisk og fiskevarer til både USA og Kina. Fra 2012 har eksportverdien av fiskevarer til USA mer enn firedoblet seg, og verdien økte i 2017 til 5,4 milliarder kroner. Tilsvarende økning i eksportverdien til Kina var på 56 prosent, noe som gjorde at de i 2017 importerte fiskevarer for 3,3 milliarder kroner.

Hva så med importen til Norge? Vi importerer klart mest fra EU-land. I 2017 utgjorde vareimporten fra EU nesten 399 milliarder kroner, eller 60 prosent av vår import utenom skip og oljeplattformer. Denne importen består av mange ulike typer varer. SSB trekker blant annet frem biler, og skriver dette om bilimporten fra EU-land:

"Eksempelvis importerte vi i overkant av 11 000 personbiler fra Sverige til en verdi av 3,8 milliarder kroner i fjor, noe som er en økning på 52 prosent fra året før. Tyskland er imidlertid det landet vi importerte flest personbiler fra. I 2017 importerte vi mer enn 60 000 tyske personbiler, noe som representerte 29 prosent av den totale personbilimporten til Norge."

Men er det ikke slik at Kina dominerer stadig mer når det gjelder norsk import? Svaret er at Kina ikke stod for mer en 9 prosent av norsk import, men Kina har en svært dominerende posisjon innenfor datamaskiner og forbrukerelektronikk som mobiltelefoner og nettbrett:

"I 2017 importerte vi varer fra Kina for i alt 67 milliarder kroner, eller 9 prosent av vår import utenom skip og oljeplattformer. De viktigste importvarene fra Kina var telekommunikasjonsapparater og databehandlingsutstyr. Eksempelvis kom nesten tre av fire mobiltelefoner fra Kina i 2017, en andel som har vært stabil de siste tre årene. Når det gjelder import av bærbare PC-er, kom nesten 90 prosent fra Kina i fjor. Tilsvarende tall for nettbrett var 83 prosent."

Hva så med USA? Importen fra USA var i 2017 bare litt mindre enn importen fra Kina, omlag 7 prosent. Og mest datamaskinene og mobiltelefonene våre kommer fra Kina, kjøper vi fly og biler i USA:

"Importen fra USA utgjorde 46 milliarder kroner (...), eller 7 prosent av vår import utenom skip og oljeplattformer. De største importverdiene fra USA er innenfor produktgruppene kjøretøyer og andre transportmidler. I 2017 importerte vi eksempelvis fly til en samlet verdi av 7,7 milliarder kroner. Videre importerte vi i overkant av 16 000 personbiler for nesten 7 milliarder kroner."

Britisk vs amerikansk engelsk

I disse ferietider, der folk med andre morsmål gjør sitt beste når det gjelder å kommunisere på et mer eller mindre godt engelsk, kan det være greit å gjøre opp en status når det gjelder hva slags engelsk vi foretrekker. Er det det den britiske eller den amerikanske varianten som er mest utbredt utenfor USA og Storbritannia?

The Guardian skriver i dag i artikkelen "Do you want fries with that?" om en spennende forskningsrapport som har undersøkt forholdet mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk over flere tiår, ved å analysere tekstene i 15 millioner bøker, men også ved å studere hvordan folk i ulike deler av verden skriver engelsk på twitter. Og konklusjonen er:

"The Fall of the Empire: The Americanization of English analyzed 15 million digitized books published between 1800 and 2010, as well as over 30 million geolocated tweets. The authors searched for differences in vocabulary (eggplant v aubergine, or liquor store v off-licence) as well as differences in spelling (estrogen v oestrogen, or travelling v traveling).

The findings varied by geography. In Madrid, Paris, Amsterdam, Berlin and other western European cities, American English has significant influence on vocabulary even though British English has historically been the norm. By contrast, in Commonwealth countries such as South Africa, Australia and New Zealand, sweets are preferred to candy."

Grafen over som er hentet fra denne forskningsrapporten og også gjengitt i The Guardian, viser hvordan amerikansk engelsk dominerer i flertallet i de 30 landene som er målt, men også at det er store variasjoner mellom landene. Britisk engelsk dominerer både ordforråd og stavemåte i Storbritannia, Irland og New Zealand, og har et visst overtak, i hver fall når det gjelder rettskriving, i land som India, Sør Afrika og Australia. 

Og så er det interessant å se at det i mange land er ganske jevnt når det gjelder stavemåten, men det engelske ordforrådet som brukes blir stadig mindre britisk og mer amerikansk. Slik er det i Canada, men også i mange europiske land som Frankrike, Belgia, Sveits, Sverige og Finland. Tyskland og Italia er ganske markant over på den amerikanske siden av midtstreken både når det gjelder ordvalg og stavemåte. 

I den mest amerikanske enden av grafen finner vi, ikke uventet, USA, Mexico, Filippinene, Brasil og Sør Korea, men amerikansk engelsk dominerer også stort i Japan, Kina, Russland, Thailand og Indonesia. De som arbeider for at the Queen's English skal prege bruken av engelsk verden over har en krevende jobb.

Teknologibedrifter og politikk

Det skjer mye rart i internasjonal politikk for tiden, og mye av det er egnet til å skape bekymring. Det gjør at det ikke akkurat er kjedelig å lese internasjonale nettaviser og tidsskrifter om politikk og økonomi. Som The Economist, som har en tankevekkende leder denne helgen om "An insurgent in the White House", og dessuten en litt lengre briefing med overskriften "America first and last". Begge er vel verdt å lese.

Men det var en annen og kortere artikkel i kommentarspalten Schumpeter i helgens The Economist som trigget meg til å blogge om dette. Den heter "Silicon Valleys criticism of Donald Trump" og handler om at teknologibedriftenes tradisjonelle berøringsangst når det gjelder alt som handler om politikk kan være i ferd med å bli endret. Tradisjonelt har nemlig it-bedrifter og denslags vært lite opptatt av, og derfor også nokså kunnskapsløse om, politiske spørsmål. De har sluppet unna saker som annet næringsliv må forholde seg til og ha meninger om. The Economist skriver:

"Early in 2016 Schumpeter went to a dinner with one of Silicon Valley’s luminaries, a man of towering intelligence and negligible humility. Asked about the upcoming election, he scoffed: it didn’t matter who America’s president was. Politics had become irrelevant, he said. Technology firms, and their leaders, would carry on fashioning brilliant products and generally carrying out God’s work on Earth, regardless of who occupied the White House. Cue smirks and more Hawaiian Kampachi all round."

Nå er det for så vidt ikke noe mål at folk som driver bedrifter skal bli tvunget til å være veldig opptatt av politikk. Det mest praktiske er at det er minst mulig byråkrati, liten politisk innblanding og at skattenivå og reguleringer er langsiktige, forutsigbare og så lite inngripende som mulig. Sik at bedriftene får holde på med det de kan og slipper å bruke tid og penger på lobbyvirksomhet. Men akkurat nå kan det virke som om en gode del it-næringslivsfolk, etter først å ha fulgt litt dårlig med på hva USA var i ferd med å gjøre, plutselig har våknet og begynt å si ting høyt (97 bedrifter står sammen om et nytt opprop i følge New York Times) om innvandring, et tema de er opptatt av:

"Attracting hyper-brainy people from around the world is at the heart of the tech business model. Mr Brin was born in Moscow, Mr Pichai in Tamil Nadu and Satya Nadella, the head of Microsoft, in Hyderabad. The biological father of the late Steve Jobs was a Syrian who moved to America, a journey that as of this week would be impossible. Half of all the American startups that are worth more than $1bn were founded by migrants. Many of the engineers at tech firms were born abroad, too. In Cupertino, a posh suburb in Silicon Valley, half the population is foreign-born. The industry has long supported immigration, therefore. But taking a vocal stand on political subjects has not been its habit, and by entering the fray it will draw attention to its own hypocrisies."

Problemet her er naturligvis at ved å trekke oppmerksomheten mot et politisk spørsmål som påvirker teknologinæringens rammebetingelser, så trekkes også oppmerksomheten mot flere av industriens egne etiske dilemmaer og veivalg. Da blir det tydeligere at dette ikke bare handler om å fjerne noen hindringer for en lykkelig og harmonisk teknologisk utvikling, men også om beslutninger som blir tatt av bedriftene selv, med politiske og økonomiske konsekvenser når det gjelder utflagging av arbeidsplasser, hvor man betaler skatt, hensyn til personvern, aksept av sensur, spredning av "fake news" og mye annet vanskelig. 

The Economist skriver at den nye debatten om arbeidsinnvandring gjør at flere  av teknologiselskapene toner flagg i en sak de mener er viktig, men slår samtidig fast at de har en ganske lang vei å gå når det gjelder forholde seg til andre sider av sin samfunnsmessige rolle:

"Yet tech firms still have an awfully long way to go. Often they define virtue as what they judge to be in their business interests. Last year, Mr Cook dismissed a demand by the European Union to pay more tax as “political crap”. In December Apple agreed to a state request to ban the New York Times’s app in China, where the firm makes just over a fifth of its sales. Mr Zuckerberg fits the same pattern: he says he wants to give away 99% of his fortune and that he believes in the ideal of free expression, but his firm paid a tax rate of just 6% over the past half-decade, and he has toadied up to China’s censors, too. Oligopolistic, hubristic and ruthless to its core, Silicon Valley is no beacon of moral leadership."

Jeg tenker at det er bra om bedriftene må bli tydeligere på hvilke dilemmaer de møter og hvilke valg de tar. Og ikke bare om hva de mener at myndighetene skal gjøre. Dette er tross alt de største bedriften i verden. Fem av de syv mest verdifulle børsnoterte selskapene i verden, Apple, Google, Microsoft, Amazon og Facebook, er teknolologiselskaper. De er  større enn de største oljeselskapene, bankene, industrigigantene, legemiddelselskapene og butikkjedene - og alle andre. Da slipper man ikke unna å opplyse om hvordan det bedriften gjør påvirker samfunnet.

Landene med størst og minst risiko

Bloomberg.com har laget en "Global Risk Briefing", med noen interessante oversikter over alle landene i verden, rangert etter hvor høy risiko det er på noen viktige områder.

Her finner man blant annet et kart (til venstre) med de tryggeste landene i grønt og de med høyest risiko for problemer i rødt. Vil man gå litt grundigere til verks i analysen kan man studere Bloomberg Risk Indicators Matrix, en oversikt der landene er rangert etter inflasjonsnivå, arbeidsløshet, finansielle reserver og valutasvingninger.

Men den mest interessante og avanserte rangeringen heter Global Country Risk score og gir en poengsum mellom 0 og 100 basert på 29 ulike indikatorer som lagt sammen.

"The Bloomberg Country Risk Score is a composite of 29 indicators representing financial, economic and political risks facing investors. Risk scores are calculated on a monthly basis and range from 0 to 100, with a higher score indicating less overall risk relative to other countries."

Og på denne listen er Norge helt i topp på listen, med lavest risiko av alle land i verden. På en skala fra 0 til 100 har Norge en poengssum på 96,5. Bak Norge følger Sveits, Sverige , Hong Kong, Tyskland, Danmark, Irland, Japan og Sør Korea, alle med over 90 poeng.

I motsatt ende av skalaen, finner vi de mest utrygge og usikre landene i verden, der det er høy risiko for at ting kan gå enda mer galt. På toppen av listen over land med høy risiko ligger Vensezuena. Deretter følger Tanzania, Nigeria, Honduras, El Salvador, Ghana og Ecuador, alle med godt under 10 poeng på denne indeksen.

Politisk kalender 2017

Det kommer til å skje mye viktig internasjonalt i 2017 også. Med tanke på noen av de overraskelsene vi fikk i 2016 er det jo grunn til å følge godt med, og kanskje være litt bekymret. På den annen side innebærer et nytt år alltid noen nye muligheter for å gjøre det bedre enn før.

Financial Times har laget et politisk kalender for 2017 der det trekker frem ni store hendelser internasjonalt som kan få stor betydning for mange i verden.

Først på listen, og kanskje viktigste av alle, er innsettelsen av Donald Trump som ny president i USA 20. januar. Da vil han ha på plass et mer eller mindre komplett team og sannsynligvis ha et visst hastverk når det gjelder å gjennomføre nokså omfattende valgløfter. Men minst like spennende som programmet for de første ukene i det hvite hus blir det å se hva slags toneleie Trump velger i den politiske samtalen, både nasjonalt og internasjonalt. Det kan få stor betydning for hva som skjer videre i 2017.

I mars er det ventet at Storbritannia vil aktivere artikkel 50 i EU-traktaten, regelverket som regulerer utmelding av EU. Da må utmelding gjennomføres innenfor en tidsfrist på to år og mye, ikke minst forhandlingsmålene de har, må være avklart politisk på hjemmebane. I april og mai er det presidentvalg i Frankrike. Etter at både venstresidens og høyresidens forhåndsfavoritter, Francois Hollande og Nicolas Sarkozy, er ute av kampen virker det hele mye mer åpent. Høyst sannsynlig vil Marine Le Pen være en av to kandidater som går videre vil finalen i mai.

I mai er det også presidentvalg i Iran. Sittende president Hassan Rouhani burde ha et godt utgangspunkt blant annet fordi han har oppnådd en avtale med USA, EU og Russland om blant annet Irans bruk av kjernefysisk teknologi. Men både ytre forhold, som det nye politiske regimet i USA, og indre forhold i Iran kan bidra til å gjøre dette spennende. I løpet av våren, og mest sannsynlig i mai, skal også velgerne i Tyrkia i sin mening om den videre politiske kursen. Tyrkia skal ha folkeavstemning om forslag til grunnlovsendringer som vil endre og utvide presidentens utøvende makt i landet.

I august skal det kinesiske kommunistpartiet ha sin 19. partikongress. Alle regner med at sittende generalsekretær Xi Jinping holder det gående i fire tår til, men det vil være andre posisjoner som skal fylles og naturligvis interessant å følge med på signalene om hvor den politiske kursen går videre i en tid der Kina opplever sin laveste økonomiske vekst på over 25 år.

I Tyskland er det valg av nasjonalforsamling i september eller oktober. Angela Merkel er kandidat til sin fjerde periode som regjeringssjef, men utfallet er mer usikkert enn på lenge. Ikke fordi sosialdemokratene gjør det spesielt godt, heller tvert imot, men fordi også Tyskland har fått sitt høyrepopulistisk parti som utfordrer de tradisjonelle partiene. Og Tysklands tradisjon med flertallsregjeringer, der man i tillegg holder populister både til høyre og til venstre utenfor regjeringsmakten, kan gjøre det uvanlig vanskelig å finne et styringsdyktig flertall denne gangen.

To hendelser i Financial Times kalender for 2017 er ikke datert nøyaktig. Det gjelder slaget om Raqqa i Syria, et militært slag som forhåpentligvis resulterer i at Isis mister byen de bruker som hovedsete for all sin terroraktivitet. Financial Times anslår at det kan komme i første halvår allerede, men det vil være avhengig av når Mosul i Irak blir endelig frigjort fra Isil. Og udatert er også rentehevingene USAs sentralbank vil gjennomføre i løpet av 2017, men der Financial Times anslår at det vil bli gjennomført tre renteøkninger i 2017, kanskje flere dersom Trump får kongressen med på svært ekspansive offentlige budsjetter for å finansiere infrastrukturprosjekter. Høyere rente i USA betyr at penger blir dyrere over hele verden, noe som kan begrense andre lands handlefrihet.

Og så er det sett fra et norsk ståsted også grunn til å minne om at det, blant mange andre viktige ting som skjer i 2017 som ikke nådde opp på listen, også er et viktig stortingsvalg i Norge 11. september 2017.

Globaliseringen må forsvares

Frihandel og globalisering er for tiden utsatt for harde angrep fra både venstrepopulister og høyrepopulister. Donald Trump er en av frontfigurene og vil si opp flere av USAs handelsavtaler med andre land. Det normalt frihandelsvennlige Storbritannia skal snart forlate EUs indre marked. Og i Norge krever nå Trygve Slagsvold Vedum nå at Norge skal melde seg ut av EØS.

Felles for de fleste som nå vil at det skal bli vanskeligere å flytte varer over landegrenser, vanskeligere å investere penger i andre land og vanskeligere for arbeidsinnvandrere å slippe inn, er at de skaper et inntrykk av at frihandel og globalisering er noe bare de rikeste personene og de største bedriftene tjener på, mens flertallet, og særlig de fattigste, taper.

Siste nummer av The Economist tar et grundig oppgjør med denne måten å tenke på. I sin lederartikkel "Anti-globalists - Why they're wrong" tilbakeviser de myten om at frihandel og globalisering er noe flertallet taper på. Nå har for så vidt The Economist tatt et kontinuerlig oppgjør med proteksjonisme helt siden avisen kom ut for første gang i 1843 og redaktør James Wilson skrev om datidens proteksjonistiske "Corn Laws" at:

"They are, in fact, laws passed by the seller to compel the buyer to give him more for his article than it is worth. They are laws enacted by the noble shopkeepers who rule us, to compel the nation to deal at their shop alone."

Historien har vist at det er nødvendig å minne om dette igjen og igjen. I et en lang artikkelserie om fordeler og ulemper ved globaliseringen er The Economist innom mange ting, blant annet effekten av migrasjon, hva økt import fra Kina gjør med arbeidsmarkedet i andre land og hvordan kapitalbevegelser over landegrensene påvirker oss. De slår fast at det er mange utfordringer knyttet til til alt dette og det er mange som opplever et sterkt press for å omstille. Men det er en myte at det er de rikeste som tjener på dette. De rikeste er mange steder rike nettopp fordi det er for mye beskyttelse og for lite fri konkurranse. Forskning viser at de som tjener mest på frihandel over landegrensene er de minst velstående forbrukerne. The Economist skriver:

"A study by Pablo Fajgelbaum of the University of California, Los Angeles, and Amit Khandelwal, of Columbia University, suggests that in an average country, people on high incomes would lose 28% of their purchasing power if borders were closed to trade. But the poorest 10% of consumers would lose 63% of their spending power, because they buy relatively more imported goods. The authors find a bias of trade in favour of poorer people in all 40 countries in their study, which included 13 developing countries."

Økt konkurranse fra lavkostland har også en positiv effekt på innovasjon og på næringslivets investeringer i forskning fordi mer konkurranse innenfor lavteknologiske varer og tjenester tvinger bedriftene til å finne nye og mer kunnskapsintensive nisjer der det er høyere lønnsomhet. Noe som gir høyere produktivitet i økonomien som helhet:

An in-depth study of European industry by Nicholas Bloom, of Stanford University, Mirko Draca of Warwick University and John Van Reenen of the LSE found that import competition from China led to a decline in jobs and made life harder for low-tech firms in affected industries. But it also forced surviving firms to become more innovative: R&D spending, patent creation and the use of information technology all increased, as did total factor productivity.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er ting som er vel og bra når man snakker om samfunnet og økonomien som helhet, men for den enkelte som blir direkte berørt, og kanskje mister jobben på grunn av konkurranse fra utlandet, så er det liten trøst at det øker produktiviteten i samfunnet. Og det er naturligvis helt riktig. The Economist er også veldig tydelig på at en vellykket omstilling krever at vi bruker mer ressurser på å hjelpe folk inn i annet arbeid, spesielt gjennom utdanning og kompetanseheving og bruker offentlige budsjetter til å støtte opp om investeringer på områder som gjør omstillingen enklere å få til. 

I avslutningskapitlet "Saving globalisation - The reset button" peker The Economist på noen politiske innsatsområder som fungerer langt bedre enn proteksjonisme hvis man er opptatt av langsiktig sysselsetting og vekst, og som må kombineres med arbeid for mer globalisering og frihandel. Det første er det The Economist kaller "demand management", som handler om å investere mer i infrastruktur og vedlikeholdstiltak som både bedrer produktiviteten i samfunnet, men også bidrar til sysselsetting og kompetanseutvikling under en omstilling, slik vi har gjort i Norge når vi har økt investeringene i samferdsel og i forskning. 

Det andre vi må gjøre er å satse på tiltak som får folk tilbake i jobb så raskt som mulig, blant annet ved å satse på utdanning og kompetanseutvikling. Og det tredje er å føre en aktiv konkurransepolitikk, slik at små bedrifter får muligheten til å slippe til og store bedrifter alltid er blir nødt til å skjerpe seg. Det er dette omstilling handler om. Å beskytte seg mot konkurranse nasjonalt og internasjonalt for å slippe unna endringer kan virke fristende på kort sikt, men proteksjonisme er en helt umulig strategi på lang sikt hvis vi ønsker å opprettholde dagens levestandard og velferdsnivå.

Web people vs. Wall people

I sin bestselger fra 2005 om at verden blir flatere, den glimrende boken "The world is flat" skrev Thomas L. Friedman at den egentlige motsetningen i amerikansk politikk ikke går mellom demokrater og republikanere. Den går mellom åpen og lukket. Mellom folk som vil bygge nettverk sammen med hverandre og folk som vil bygge murer mot hverandre, Det er "Web people" vs. "Wall people".

I New York Times denne uken, etter at de to store partiene har gjennomført sine landsmøter har han i sin faste spalte vendt tilbake til dette temaet, nettopp under overskriften "Web People vs. Wall People" og skriver at der nå er klarere enn noen gang at den viktigste skillelinjen ikke går mellom partiene, men tvers igjennom begge partier. Donald Trump og Bernie Sanders fremstiller seg som motpoler, men begge argumenterer for mer proteksjonisme og høyere murer mot andre. Friedman skriver:

"The primary focus of Wall People is finding a president who will turn off the fan — the violent winds of change that are now buffeting every family — in their workplace, where machines are threatening white-collar and blue-collar jobs; in their neighborhoods, where so many more immigrants of different religions, races and cultures are moving in; and globally, where super-empowered angry people are now killing innocents with disturbing regularity. They want a wall to stop it all.(...) Wall People have two candidates catering to them: Donald Trump, who boasts that he is “The Man” who can stop the winds with a wall, and Bernie Sanders, who promises to stop the winds by ending our big global trade deals and by taking down “The Man” — the millionaires, billionaires and big banks. I don’t see how the country could afford either man’s plans, but they have a simple gut appeal, and there is overlap between them."

"Web-people" forstår at ingen av disse strategiene er mulige i møtet med stadig raskere teknologiendringer og mer globalisering, skriver Friedman. Man kan ikke skru av teknologiutviklingen som gjør at innholdet i jobbene må endre seg eller at kommunikasjonsteknologi gjør at verden blir knyttet tettere sammen. Det er gjennom forskning og innovasjon, strategier for livslang læring, gjennom en styrt arbeidsinnvandring for å dekke behov i arbeidsmarkedet og gjennom bedre handelsavtaler mellom land, som også inkluderer tjenestesektoren og legger til rette for økte utenlandske investeringer, vi må møte forandringene.

Det republikanske partiet har allerede sprukket langs denne konfliktaksen og særlig de som er opptatt av det globalt orienterte næringslivets behov, eller av å ta ansvar for å løse globale sikkerhetsutfordringer, sliter med å støtte en presidentkandidat som har som viktigste svar å ikke delta. Thomas Friedman mener at Hillary Clinton, blant annet fordi hun har vært utenriksminister, forstår disse utfordringene men at Clinton, i frykt for en lignende splittelse i sitt parti, er nølende til å ta et oppgjør med de mest proteksjonistiske kreftene i eget parti:

"So, rather than take on Wall People in her party — and saying to Sanders, “Socialism was the wrong answer for the industrial age, so it sure isn’t the right answer for the information age” — she is tacking toward Wall People. She is opposing things she helped to negotiate, like the Pacific trade deal, and offering more benefits from government but refraining from telling people the hardest truth: that to be in the middle class, just working hard and playing by the rules doesn’t cut it anymore. To have a lifelong job, you need to be a lifelong learner, constantly raising your game."

At dette nå er blitt en dominerende konfliktlinje i USA understrekes også av at The Economist har en forside og en leder om "The new political divide", og en litt mer omfattende briefing om samme tema . The Economist minner oss om at det er enormt mye som står på spill:

"Start by remembering what is at stake. The multilateral system of institutions, rules and alliances, led by America, has underpinned global prosperity for seven decades. It enabled the rebuilding of post-war Europe, saw off the closed world of Soviet communism and, by connecting China to the global economy, brought about the greatest poverty reduction in history. A world of wall-builders would be poorer and more dangerous. If Europe splits into squabbling pieces and America retreats into an isolationist crouch, less benign powers will fill the vacuum."

Jeg vil også anbefale den litt lengre analysen i "Drawbridges up" som beskriver hvordan proteksjonistiske høyrepopulister og venstrepopulister er i fremgang i mange land for tiden. Summen av disse partienes oppslutning i Europa er omtrent fordoblet siden 2000. Artikkelen peker på flere konkrete politiske endringer som er kommet i kjølvannet av dette og på ytterligere problemer som kan komme, for eksempel når det gjelder konsekvensene av brexit og manglende vilje til å inngå nye handelspolitiske avtaler. Og i verste fall tilbakerulling av avtaler som allerede er inngått, for eksempel i WTO. Men denne artikkelen avsluttes i en tross alt litt optimistisk tone når den peker på at de yngre velgerne åpenbart er langt mer negative til proteksjonisme og til å bygge nye murer mot andre land enn de eldre velgerne, Problemet er det kan skje mye uheldig i mellomtiden:

"As young people flock to cities to find jobs, they are growing up used to heterogeneity. If the Brexit vote were held in ten years’ time the Remainers would easily win. And a candidate like Mr Trump would struggle in, say, 2024. But in the meantime, the drawbridge-raisers can do great harm. The consensus that trade makes the world richer; the tolerance that lets millions move in search of opportunities; the ideal that people of different hues and faiths can get along—all are under threat. A world of national fortresses will be poorer and gloomier."

Betyr så dette at det vi vanligvis forbinder med høyreside og venstreside i politikken blir mindre viktig enn den nye konfliktdimensjonen åpen vs lukket ,som både Thomas Friedman og The Economist skriver om? Går det nye skillet mellom "the web" og "the wall"? Jeg tror det vil være å overdrive å si at dette blir den ene store konfliktdimensjonen og jeg tror slett ikke tradisjonelle skillelinjer mellom høyre og venstre vil forsvinne. Det vil fortsatt være slik at sosialister vil ønske at staten skal blande seg inn og detaljregulere på langt flere områder enn liberale og konservative. Det vil også være ulike syn på hvor høye skattene på innbyggere og næringsliv skal være.

Men politikken har aldri vært endimensjonal. Det har alltid vært slik at noen viktige konfliktsaker går på tvers av det tradisjonelle ideologiske høyre-venstre-skillet. Synet på hvor mye samarbeid vi skal ha på tvers av nasjonale grenser og konflikten mellom tilhengere av frihandel og tilhengere av handelsmurer og proteksjonisme er slike saker som også historisk har skapt uenighet innad i partier. Jeg tror den konflikten vil være spesielt vanskelig å håndtere i land med to-partisystemer, som opplever at det nå er andre konflikter enn de partiene var laget for å løse som kommer i forgrunnen, og kan avgjøre valg. I et land som Norge er det lettere fordi vi har lang tradisjon for at partisystemet mer mer mangfoldig og i større grad har fanget opp opp at politikken består av flere dimensjoner,. Men også vi vil merke at svarene på hva vi gjør med en stadig raskere teknologiutvikling og med en globalisering som merkes stadig bedre, vil ta en mer sentral plass i den politiske debatten.

Verdens 23 største språk

Det er 7102 kjente språk i bruk i verden i dag, men for over 4 milliarder mennesker, eller omkring 2 tredeler av verdens befolkning, er det et av bare 23 ulike språk som er deres morsmål. Nettstedet lucasinfografia.com har laget en helt strålende infografikk som viser hvor store disse 23 største språkene er og hvor de snakkes. (her er en enda større versjon).

Klart største morsmål er summen av de ulike variantene av kinesisk, med 1,2 milliarder mennesker, der mandarin alene snakkes av 848 millioner. Nest størst er spansk som er morsmålet til 399 millioner mennesker som særlig bor i sør- og mellom-Amerika, men også 34 millioner i USA i tillegg til 38 millioner i Spania. Tredje størst er engelsk som er morsmålet til 335 millioner, der 225 millioner av dem bor i USA og 56 millioner i UK, samt en del millioner i blant annet Canada, Australia og Irland.

Hvorfor er ikke Indias 1,2 milliarder nevnt enda? Ganske enkelt fordi befolkningen i India har mange ulike morsmål. Størst av disse er hindi som er verdens fjerde største språk og snakkes av 260 millioner, der nesten alle bor i India. Men i India er det også flere andre store språk, som bengali (189 millioner totalt i Bangladsh og India der 82 millioner av disse bor i India) telugu (74 milllioner), marathi (72 millioner), tamilsk (69 millioner i India og Sri Lanka til sammen, de fleste i India) og urdu (64 millioner, der over 50 millioner bor i India)

Verdens femte største morsmål er arabisk (242 millioner) og det sjette største er portugisisk som snakkes av 203 millioner der 90 prosent bor i Brasil. Hva så med verdensspråkene fransk og tysk som vi lærte på skolen. Tysk er morsmålet til 78 millioner og fransk er morsmålet til 76 millioner. Store språk naturligvis, men ikke blant de største som jeg har nevn, og dessuten også mindre enn russisk (166 millioner), japansk (128 millioner), lanhnda (snakkes av 88 millloner i Pakistan) og javanesisk (84 milloner), men jevnstort med koreansk (77 millioner).

Nå er naturligvis telling av antall mennesker som har ulike morsmål bare en måte å måle hvor dominerende et språk er. Nederst på infografikken finner vi et par andre statistikker som er med på å vise hvorfor engelsk er blitt så dominerende i verden selv om flest mennesker snakker kinesisk. Denne ene grafen viser at engelsk har en form for offisiell plass i klart flest land, 180, mot 60 for arabisk, 50 for fransk og 30 for kinesisk og spansk.

Men enda viktigere er grafen som viser at engelsk er blitt det språket desidert flest mennesker i verden lærer seg som et fremmedspråk. 1,5 milliarder har lært engelsk, mot 82 millioner som har lært fransk, 30 millioner kinesisk og 15 millioner spansk og tysk. Det er rett og slett ingen konkurranse lenger om hva som er verdens foretrukne språk når man må kommunisere på noe annet enn sitt eget morsmål.