Vel, dette er ikke alle viktige trender i verden akkurat nå, men en morsom oversikt over 20 trender innenfor markedsføring og merkevarebygging, i en video fra trendhunter.com. Mye handler naturligvis om sosiale medier, som "real-timing" og "tweetonomics", men slett ikke alt. De virkelige teknogeekene vil glede seg over både "wearable tech" og "tangible printing". Noe av det som slår meg er hvor mangfoldig og til dels motsetningsfylt dette bildet som tegnes av tidens hovedtrender innen markedsføring er. I dagens verden er det plass til både "luxury lives on" og "next besting". Både "discrete consumerism" og "rockstar self-expression".
Og nok en gang takk til Suongirs blogg for tips om hva som rører seg innen markedsføring og sosiale medier.
fredag 31. desember 2010
torsdag 30. desember 2010
Alder og lykke
Hvor gamle er vi når vi er lykkeligst? Man skulle kanskje tro at vi blir mindre fornøyde jo eldre vi blir. Og at også ungdommen er sure, mens de materielt velstående 40- og 50-åringene er de mest lykkelige. Men det er helt feil. På tvers av land og kulturer er kurven U-formet, skriver The Economist i forrige uke, det er 40- og 50-åringene som er minst lykkelige:
"Life is not a long slow decline from sunlit uplands towards the valley of death. It is, rather, a U-bend. When people start out on adult life, they are, on average, pretty cheerful. Things go downhill from youth to middle age until they reach a nadir commonly known as the mid-life crisis. So far, so familiar. The surprising part happens after that. Although as people move towards old age they lose things they treasure—vitality, mental sharpness and looks—they also gain what people spend their lives pursuing: happiness."
Førtiårskrisen er med andre ord høyst reell. Det gjennomsnittlige globale bunnivået når det gjelder lykke er 46 år, noe som på sett og vis er oppmuntrende for min del fordi jeg selv fyller 46 til sommeren. Da skal det jo gå oppover herfra. Vendepunktet varierer fra 35 år i Sveits til 62 år i Ukraina, men U-formen går igjen over alt. Lands lykkenivå er for øvrig også satt på den politiske dagsorden i mange land, blant annet av president Nicolas Sarkozy i Frankrike og statsminister David Cameron i Storbritannia. Og argumentet deres i disse tider med trangere offentlige budsjetter er det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom hvor rikt et land er og hvor lykkelig befolkningen er, land trenger andre måter å måle fremgang på enn bare pengeverdier.
Nå er det bare delvis riktig at det ikke er noen sammenheng mellom materiell velstand og lykke, som grafen i denne artikkelen fra The Economist viser, er det en ganske klar sammenheng mellom BNP pr innbygger og tilfredshet med livet, men den avtar jo rikere et land blir. Og derfor er det naturligvis interessant, også for politikere, å se på andre faktorer som påvirker lykkenivået i et samfunn. Hva er det så som påvirker hvor lykkelige vi er, bortsett fra alder og materiell velstand? Det er det flere ting som gjør i følge The Economist, for eksempel kjønn og personlighet.
"...what makes people happy? Four main factors, it seems: gender, personality, external circumstances and age. Women, by and large, are slightly happier than men. But they are also more susceptible to depression: a fifth to a quarter of women experience depression at some point in their lives, compared with around a tenth of men. Which suggests either that women are more likely to experience more extreme emotions, or that a few women are more miserable than men, while most are more cheerful."
Kvinner er i gjennomsnitt litt lykkeligere enn menn. Og ekstroverte personer er lykkeligere enn de introverte, de som liker å jobbe i team og gå på fest er lykkeligere enn de som lukker kontordøren og holder seg hjemme om kvelden. Men dette er som sagt globale gjennomsnittstall, ikke noen oppskrift på hvordan hver enkelt skal bli lykkeligere.
"Life is not a long slow decline from sunlit uplands towards the valley of death. It is, rather, a U-bend. When people start out on adult life, they are, on average, pretty cheerful. Things go downhill from youth to middle age until they reach a nadir commonly known as the mid-life crisis. So far, so familiar. The surprising part happens after that. Although as people move towards old age they lose things they treasure—vitality, mental sharpness and looks—they also gain what people spend their lives pursuing: happiness."
Førtiårskrisen er med andre ord høyst reell. Det gjennomsnittlige globale bunnivået når det gjelder lykke er 46 år, noe som på sett og vis er oppmuntrende for min del fordi jeg selv fyller 46 til sommeren. Da skal det jo gå oppover herfra. Vendepunktet varierer fra 35 år i Sveits til 62 år i Ukraina, men U-formen går igjen over alt. Lands lykkenivå er for øvrig også satt på den politiske dagsorden i mange land, blant annet av president Nicolas Sarkozy i Frankrike og statsminister David Cameron i Storbritannia. Og argumentet deres i disse tider med trangere offentlige budsjetter er det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom hvor rikt et land er og hvor lykkelig befolkningen er, land trenger andre måter å måle fremgang på enn bare pengeverdier.
Nå er det bare delvis riktig at det ikke er noen sammenheng mellom materiell velstand og lykke, som grafen i denne artikkelen fra The Economist viser, er det en ganske klar sammenheng mellom BNP pr innbygger og tilfredshet med livet, men den avtar jo rikere et land blir. Og derfor er det naturligvis interessant, også for politikere, å se på andre faktorer som påvirker lykkenivået i et samfunn. Hva er det så som påvirker hvor lykkelige vi er, bortsett fra alder og materiell velstand? Det er det flere ting som gjør i følge The Economist, for eksempel kjønn og personlighet.
"...what makes people happy? Four main factors, it seems: gender, personality, external circumstances and age. Women, by and large, are slightly happier than men. But they are also more susceptible to depression: a fifth to a quarter of women experience depression at some point in their lives, compared with around a tenth of men. Which suggests either that women are more likely to experience more extreme emotions, or that a few women are more miserable than men, while most are more cheerful."
Kvinner er i gjennomsnitt litt lykkeligere enn menn. Og ekstroverte personer er lykkeligere enn de introverte, de som liker å jobbe i team og gå på fest er lykkeligere enn de som lukker kontordøren og holder seg hjemme om kvelden. Men dette er som sagt globale gjennomsnittstall, ikke noen oppskrift på hvordan hver enkelt skal bli lykkeligere.
mandag 27. desember 2010
I hvilke land er det best å starte ny bedrift?
Kilde: Small Business Administration |
En annen oversikt, fra Global Entrepreneurship Monitor, ser på forholdet mellom kvinner og menn når det gjelder deltagelse i nystartede bedrifter:
"In most places, men are more likely to launch businesses than women. The exceptions: Japan, where 5.22% of the country's women own a small early-stage business versus 3.47% of men, and Peru, where women edge out men 26.06% to 25.74%. In Brazil, it's a dead heat."
På dette området ligger Norge et godt stykke bak. Oversikten viser at det blant menn er 8,6 prosent som jobber i en forholdsvis nystartet bedrift, mens det blant kvinner i Norge bare er 4,3 prosent. For så vist ikke helt overraskende når vi vet at 48 prosent av alle yrkesaktive kvinner jobber i offentlig sektor i Norge, mens bare 21 prosent av mennene gjør det. Justert for dette er ikke andelen kvinnelige entreprenører fullt så lav.
Norge er derimot i riktig ende av listen over hvor kort tid det tar, hvor mye penger det koster og hvor mange prosedyrer man må gå igjennom for å starte en bedrift. På den samlede listen fra Verdensbanken med 183 land er Singapore på topp foran New Zealand og Hong Kong. Danmark er nummer 6 og best i Europa, mens Norge er nummer 10.
onsdag 22. desember 2010
Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?
Olje og gass er som kjent ikke-fornybare ressurser, og tar på et tidspunkt slutt. På norsk sokkel er produksjons-nedgangen allerede godt i gang. Men det investeres fortsatt mye penger i oljevirksomhet. Så mye at 2012 vil være all-time high i følge prognosen, da vil oljevirksomhetens andel av norsk BNP være 26 prosent. I 2030 vil den ha falt til 11 prosent.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) stiller i rapporten Nedbyggingen av petroleumsvirksomhten - hvor store blir utfordringene for norsk økonomi, fra november, to viktige eksistensielle spørsmål om konsekvensene av dette fallet. De er adressert i slutten av rapporten på tre korte sider fra side 46-49 og lyder: a) Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? og b) Kan vi leve av å klippe håret på hverandre?
Før rapporten kommer så langt ser den blant annet på veksteffekter og sysselsettingseffektene av nedgangen i oljeproduksjon. Dette skjer akkurat samtidig som eldrebølgen slår til for fullt, og endringen i sysselsetting blir ganske betydelige de neste 20 årene. Privat tjenesteyting vil være vinneren med 340 000 nye arbeidsplasser. Det blir 300 000 flere ansatte i offentlig sektor. Mens det i industrien vil være en nedgang på rundt 50 000, fra 280 000 i dag til 230 000. Nå skal man huske på at dette er et ganske optimistisk anslag for industrien, det er ikke en prognose for avindustrialisering, men tvert imot en videreføring av en utvikling der økt produktivitet gjør at færre ansatte produserer større verdier.
Men hva skal vi så leve av når oljen tar slutt? SSBs svar på det er klart og tydelig. Vi skal leve av arbeid, akkurat som nå. Siden det meste av inntektene havner i pensjonsfondet, er vi heller ikke i dag så avhengig av oljen som mange tror:
"Svaret er enkelt og greit at vi skal arbeide, da som nå. Det er nemlig ikke slik at vi i dag lever av oljen. Faktisk lever vi nesten ikke av olje i det hele tatt! Vi utvinner petroleum og sparer grunnrenten. De som lever av oljen er de ansatte i oljeselskapene, men de arbeider som oss andre. (...) Forventet realavkastning av SPU utgjør nå om lag 4 prosent av Norges nasjonalinntekt, eller om lag 5 prosent av Norges nasjonalinntekt fratrukket petroleumsrenta. Det er dette som er oljepengebruken i handlingsregelen og den tilsvarer altså knappe to år med normal økonomisk vekst her i landet, eller to ukeverk med produksjon hvert år."
Men kan vi egentlig leve av å klippe håret på hverandre? Ja, sier SSB, men de som hevder at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre snakker egentlig om to helt forskjellige spørsmål. Det ene handler om varer versus tjenester, og her viser SSB at tjenester ikke er noe mindre verdifulle enn vareproduksjon i en moderne kunnskapsøkonomi:
"Det avanserte tjenestesamfunnet vi lever i nå, er speilbildet av at vi lever i et av verdens rikeste land med høy grad av arbeidsdeling. Alle rike land i hele verden lever i stor grad av å ”klippe håret på hverandre”. Når en større del av befolkningen i Norge framover blir avhengige av omsorg, er det rimelig at produksjonsstrukturen vris i retning av tjenesteproduksjon dvs. ”hårklipping”. Vi blir også rikere, noe som innebærer et ønske om å øke andelene av budsjettet som går til tjenester. En kan også spørre seg om hva tjenesteproduksjon er. Det er ikke bare hårklipp. Det er mer fritidsaktiviteter og turisme, det er kulturaktiviteter og underholdning og ikke minst undervisning og helsetjenester. Men tjenestesamfunnet omfatter også outsourcing ved at produksjonsaktiviteter som tidligere blant annet ble oppfattet som en integrert del av produksjonsprosessen innenfor vareproduksjon, nå blir tjenesteproduksjon. Skillet mellom vare- og tjenesteproduksjon er derfor ikke alltid så relevant."
Det andre spørsmålet kritikerne tar opp er skjermet versus konkurranseutsatt virksomhet, eller om vi kan klare oss uten eksportinntektene fra oljevirksomheten hvis vi skal finansiere import av andre varer. Vi kan jo ikke betale for importerte mobiltelefoner og PCer med hårklipp? Også her mener SSB at problemstillingen er feil:
"Nå er det ingen en-til-en sammenheng mellom vareproduksjon og produkter som det kan handles med internasjonalt. Norge har for eksempel i mer enn hundre år vært en stor eksportør av tjenester gjennom vår handelsflåte. (...) Det finnes land som har betydelig eksportinntekter fra handel med banktjenester, eller turisme. Men det er likevel relevant å stille spørsmålet om hvordan vi skal finansiere vår import i framtiden når en stor eksportnæring som petroleumsnæringen blir relativt sett kraftig redusert framover. Svaret på dette er litt av det samme som vi har vært inne på tidligere. Norge har i dag enorme eksportinntekter av olje og gass, men inntektene fra denne eksporten blir i stor grad spart. Vi skal ikke erstatte dagens eksport med annen eksport, fordi vi ikke bruker dagens petroleumseksport til å finansiere dagens import. Vi konverterer nettoen til finansielle fordringer på utlandet, dvs. Norge finansinvesterer i utlandet. Når petroleumsnæringen blir liten, kommer vi til å finansinvestere mye mindre. Dette går langt på vei opp i opp og representer ikke et problem."
Problemet er med andre ord ikke at oljevirksomheten bygges ned eller at tjenestenæringene vokser. Utfordringen vil være å utvikle en tjenestenæring som er enda mer kunnskapsintensiv og internasjonalt konkurransedyktig, og kan generere inntektene som skal til for å finansiere utdanning, helse og eldreomsorg.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) stiller i rapporten Nedbyggingen av petroleumsvirksomhten - hvor store blir utfordringene for norsk økonomi, fra november, to viktige eksistensielle spørsmål om konsekvensene av dette fallet. De er adressert i slutten av rapporten på tre korte sider fra side 46-49 og lyder: a) Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? og b) Kan vi leve av å klippe håret på hverandre?
Før rapporten kommer så langt ser den blant annet på veksteffekter og sysselsettingseffektene av nedgangen i oljeproduksjon. Dette skjer akkurat samtidig som eldrebølgen slår til for fullt, og endringen i sysselsetting blir ganske betydelige de neste 20 årene. Privat tjenesteyting vil være vinneren med 340 000 nye arbeidsplasser. Det blir 300 000 flere ansatte i offentlig sektor. Mens det i industrien vil være en nedgang på rundt 50 000, fra 280 000 i dag til 230 000. Nå skal man huske på at dette er et ganske optimistisk anslag for industrien, det er ikke en prognose for avindustrialisering, men tvert imot en videreføring av en utvikling der økt produktivitet gjør at færre ansatte produserer større verdier.
Men hva skal vi så leve av når oljen tar slutt? SSBs svar på det er klart og tydelig. Vi skal leve av arbeid, akkurat som nå. Siden det meste av inntektene havner i pensjonsfondet, er vi heller ikke i dag så avhengig av oljen som mange tror:
"Svaret er enkelt og greit at vi skal arbeide, da som nå. Det er nemlig ikke slik at vi i dag lever av oljen. Faktisk lever vi nesten ikke av olje i det hele tatt! Vi utvinner petroleum og sparer grunnrenten. De som lever av oljen er de ansatte i oljeselskapene, men de arbeider som oss andre. (...) Forventet realavkastning av SPU utgjør nå om lag 4 prosent av Norges nasjonalinntekt, eller om lag 5 prosent av Norges nasjonalinntekt fratrukket petroleumsrenta. Det er dette som er oljepengebruken i handlingsregelen og den tilsvarer altså knappe to år med normal økonomisk vekst her i landet, eller to ukeverk med produksjon hvert år."
Men kan vi egentlig leve av å klippe håret på hverandre? Ja, sier SSB, men de som hevder at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre snakker egentlig om to helt forskjellige spørsmål. Det ene handler om varer versus tjenester, og her viser SSB at tjenester ikke er noe mindre verdifulle enn vareproduksjon i en moderne kunnskapsøkonomi:
"Det avanserte tjenestesamfunnet vi lever i nå, er speilbildet av at vi lever i et av verdens rikeste land med høy grad av arbeidsdeling. Alle rike land i hele verden lever i stor grad av å ”klippe håret på hverandre”. Når en større del av befolkningen i Norge framover blir avhengige av omsorg, er det rimelig at produksjonsstrukturen vris i retning av tjenesteproduksjon dvs. ”hårklipping”. Vi blir også rikere, noe som innebærer et ønske om å øke andelene av budsjettet som går til tjenester. En kan også spørre seg om hva tjenesteproduksjon er. Det er ikke bare hårklipp. Det er mer fritidsaktiviteter og turisme, det er kulturaktiviteter og underholdning og ikke minst undervisning og helsetjenester. Men tjenestesamfunnet omfatter også outsourcing ved at produksjonsaktiviteter som tidligere blant annet ble oppfattet som en integrert del av produksjonsprosessen innenfor vareproduksjon, nå blir tjenesteproduksjon. Skillet mellom vare- og tjenesteproduksjon er derfor ikke alltid så relevant."
Det andre spørsmålet kritikerne tar opp er skjermet versus konkurranseutsatt virksomhet, eller om vi kan klare oss uten eksportinntektene fra oljevirksomheten hvis vi skal finansiere import av andre varer. Vi kan jo ikke betale for importerte mobiltelefoner og PCer med hårklipp? Også her mener SSB at problemstillingen er feil:
"Nå er det ingen en-til-en sammenheng mellom vareproduksjon og produkter som det kan handles med internasjonalt. Norge har for eksempel i mer enn hundre år vært en stor eksportør av tjenester gjennom vår handelsflåte. (...) Det finnes land som har betydelig eksportinntekter fra handel med banktjenester, eller turisme. Men det er likevel relevant å stille spørsmålet om hvordan vi skal finansiere vår import i framtiden når en stor eksportnæring som petroleumsnæringen blir relativt sett kraftig redusert framover. Svaret på dette er litt av det samme som vi har vært inne på tidligere. Norge har i dag enorme eksportinntekter av olje og gass, men inntektene fra denne eksporten blir i stor grad spart. Vi skal ikke erstatte dagens eksport med annen eksport, fordi vi ikke bruker dagens petroleumseksport til å finansiere dagens import. Vi konverterer nettoen til finansielle fordringer på utlandet, dvs. Norge finansinvesterer i utlandet. Når petroleumsnæringen blir liten, kommer vi til å finansinvestere mye mindre. Dette går langt på vei opp i opp og representer ikke et problem."
Problemet er med andre ord ikke at oljevirksomheten bygges ned eller at tjenestenæringene vokser. Utfordringen vil være å utvikle en tjenestenæring som er enda mer kunnskapsintensiv og internasjonalt konkurransedyktig, og kan generere inntektene som skal til for å finansiere utdanning, helse og eldreomsorg.
Labels:
eldrebølge
,
innovasjon
,
olje
,
oljefondet
,
statistikk
,
økonomi
tirsdag 21. desember 2010
Behovet for høyere utdanning i Norge
Kunnskapsdepartementet la i dag fram en rapport om Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020.
Tilbud i den forstand at rapporten ser på utviklingen i hvor mange personer norske læresteder utdanner innen ulike fag og hvordan antall studenter vil øke, blant annet på grunn av større årskull. Og etterspørsel i den forstand at andre del av rapporten ser på prognoser om hvordan næringsliv og arbeidsmarked vil endre etterspørselen etter personer med høyere utdanning
Hovedtallene når det gjelder høyere utdanning i Norge er omtrent slik: Det er ca 223 000 registrerte studenter i Norge. Av disse er 60 prosent kvinner. Rapporten anslår at antall studenter vil øke med et sted mellom 17 000 og 40 000 innen 2020, litt avhengig av hvilke forutsetninger som legges inn. Når det gjelder arbeidslivet så har i dag 34 prosent av alle i arbeid høyere utdanning, 25 prosent i privat sektor og 52 prosent i offentlig sektor. Offentlig sektor er med andre ord betydelig mer kunnskapsintensiv enn privat sektor i Norge, men dette er i ferd med å endre seg raskt. Og endringene i privat sektor er, sammen med veksten i helse- og omsorgsektoren, hovedforklaringen på den store veksten i etterspørsel etter personer med høyere utdanning:
"Flere studier viser at det er de teknologiske endringene som bidrar til å forklare størstedelen av det økte behovet for høyt utdannet arbeidskraft, Høyt utdannet arbeidskraft kan i større grad utvikle og utnytte ny teknologi, nye arbeidsmåter og organisering, og er dermed mer produktiv enn lite utdannet arbeidskraft. Det økte behovet for høyt utdannede akademikere skyldes med andre ord ikke først og fremst at den norske næringsstrukturen har endret seg med internasjonal arbeidsdeling, men at sammensetningen av arbeidskraften forskyves i retning av flere med høy utdanning innenfor hver næring. En analyse gjennomført av Barth m.fl. (2004) viser at hele 73 prosent av veksten i bruk av akademikere fra 1989–2001 skyldtes økt bruk av akademisk arbeidskraft innenfor hver næring, mens 27 prosent skyldtes endringer i næringsstrukturen".
Det handler altså både om endringer innenfor eksisterende næringer, og om endringer i næringsstruktur der næringene som vokser er mer kunnskapsintensive enn de som forsvinner. Omstillingsprosesser med nedbemanning i noen næringer og etableringen av nye veskstbedrifter bidrar til å øke etterspørselen etter folk med høyere utdanning::
"Undersøkelser viser også at bedrifter som vokser oppretter flest jobber som krever middels eller lang utdanning, mens bedrifter som nedbemanner legger ned flest jobber for dem med lite utdanning (Tobiassen og Døving 2006). Norge er det landet i OECD med lavest andel av arbeidsstyrken i yrker som består av enkle og rutinepregede oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Samlet betyr dette at arbeidstakere med lav utdanning er særlig utsatte ved omstilling og står i fare for å falle utenfor arbeidslivet."
Det er med andre ord bra for etterspørselen etter folk med høyere utdanning at det skjer omstilling i næringlivet. Det øker kunnskapsintensiteten og dermed også behovet for høyt utdannet arbeidskraft. Mot slutten av rapporten er det egne oversikter over behovet for arbeidskraft i årene som kommer i både privat og offentlig sektor. I privat sektor er det økt behov for mange ulike grupper høyt utdannede, men det aller største behovet i følge disse framskrivingene er innenfor teknologi- og realfag.
Rapporten har også en bra gjennomgang av de rekrutteringsutfordringene helse- og omsorgsektoren står overfor i årene som kommer. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500 000 personer (rundt 20 prosent av de 2,5 millionene som er i arbeid i Norge). I følge rapporten vil behovet være på ytterligere et sted mellom 83 000 og 166 000 personer innen 2030. Av disse skal mellom 48 000 og 100 000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Det blir med andre ord en ganske krevende jobb å få motivert nok unge mennesker til å ta utdanninger på de områdene det vil være størst behov for kompetanse i årene som kommer. Og når stadig flere er på jakt etter folk med høyere utdanning blir det hard kamp om de kloke hodene.
Tilbud i den forstand at rapporten ser på utviklingen i hvor mange personer norske læresteder utdanner innen ulike fag og hvordan antall studenter vil øke, blant annet på grunn av større årskull. Og etterspørsel i den forstand at andre del av rapporten ser på prognoser om hvordan næringsliv og arbeidsmarked vil endre etterspørselen etter personer med høyere utdanning
Hovedtallene når det gjelder høyere utdanning i Norge er omtrent slik: Det er ca 223 000 registrerte studenter i Norge. Av disse er 60 prosent kvinner. Rapporten anslår at antall studenter vil øke med et sted mellom 17 000 og 40 000 innen 2020, litt avhengig av hvilke forutsetninger som legges inn. Når det gjelder arbeidslivet så har i dag 34 prosent av alle i arbeid høyere utdanning, 25 prosent i privat sektor og 52 prosent i offentlig sektor. Offentlig sektor er med andre ord betydelig mer kunnskapsintensiv enn privat sektor i Norge, men dette er i ferd med å endre seg raskt. Og endringene i privat sektor er, sammen med veksten i helse- og omsorgsektoren, hovedforklaringen på den store veksten i etterspørsel etter personer med høyere utdanning:
"Flere studier viser at det er de teknologiske endringene som bidrar til å forklare størstedelen av det økte behovet for høyt utdannet arbeidskraft, Høyt utdannet arbeidskraft kan i større grad utvikle og utnytte ny teknologi, nye arbeidsmåter og organisering, og er dermed mer produktiv enn lite utdannet arbeidskraft. Det økte behovet for høyt utdannede akademikere skyldes med andre ord ikke først og fremst at den norske næringsstrukturen har endret seg med internasjonal arbeidsdeling, men at sammensetningen av arbeidskraften forskyves i retning av flere med høy utdanning innenfor hver næring. En analyse gjennomført av Barth m.fl. (2004) viser at hele 73 prosent av veksten i bruk av akademikere fra 1989–2001 skyldtes økt bruk av akademisk arbeidskraft innenfor hver næring, mens 27 prosent skyldtes endringer i næringsstrukturen".
Det handler altså både om endringer innenfor eksisterende næringer, og om endringer i næringsstruktur der næringene som vokser er mer kunnskapsintensive enn de som forsvinner. Omstillingsprosesser med nedbemanning i noen næringer og etableringen av nye veskstbedrifter bidrar til å øke etterspørselen etter folk med høyere utdanning::
"Undersøkelser viser også at bedrifter som vokser oppretter flest jobber som krever middels eller lang utdanning, mens bedrifter som nedbemanner legger ned flest jobber for dem med lite utdanning (Tobiassen og Døving 2006). Norge er det landet i OECD med lavest andel av arbeidsstyrken i yrker som består av enkle og rutinepregede oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Samlet betyr dette at arbeidstakere med lav utdanning er særlig utsatte ved omstilling og står i fare for å falle utenfor arbeidslivet."
Det er med andre ord bra for etterspørselen etter folk med høyere utdanning at det skjer omstilling i næringlivet. Det øker kunnskapsintensiteten og dermed også behovet for høyt utdannet arbeidskraft. Mot slutten av rapporten er det egne oversikter over behovet for arbeidskraft i årene som kommer i både privat og offentlig sektor. I privat sektor er det økt behov for mange ulike grupper høyt utdannede, men det aller største behovet i følge disse framskrivingene er innenfor teknologi- og realfag.
Rapporten har også en bra gjennomgang av de rekrutteringsutfordringene helse- og omsorgsektoren står overfor i årene som kommer. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500 000 personer (rundt 20 prosent av de 2,5 millionene som er i arbeid i Norge). I følge rapporten vil behovet være på ytterligere et sted mellom 83 000 og 166 000 personer innen 2030. Av disse skal mellom 48 000 og 100 000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Det blir med andre ord en ganske krevende jobb å få motivert nok unge mennesker til å ta utdanninger på de områdene det vil være størst behov for kompetanse i årene som kommer. Og når stadig flere er på jakt etter folk med høyere utdanning blir det hard kamp om de kloke hodene.
lørdag 18. desember 2010
- Et kjempende universitet
I siste Morgenbladet har Nils Rune Langeland, forfatter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, en god kronikk om hva det vil si å være et universitet. Kronikken finnes bare på papir, men de som har tilgang til Morgenbladet i helgen burde unne seg å lese den.
Langeland angriper talsmenn for det han kaller Blindern-Oslo, som mener at UiO er det eneste skikkelige universitetet i landet og som nå roper på staten for å hindre at hvem som helst mellom norske fjorder og fjell kan påberope seg universitetsstatus. Langeland vil ha flere universiteter over hele landet. Og minner oss om at en kunnskapsøkonomi trenger institusjoner som gjør at vi får mer kunnskap i form av bedre forskning og flere unge mennesker med relevant høyere utdanning:
"Universiteta er nemleg våpensmiene i den globale kunnskapsindustrien. Ei kjempande mellomklasse treng eit kjempande universitet. Den norske mellomklassa må rustast til tennene frå landsende til landsende inn i det 21. hundreåret".
Og det er jo helt sant. Derfor skal vi ikke være bekymret over at det blir flere av dem, det er bra. Det vi må bekymre oss for er hvordan vi kan sikre at vi får gode nok universiteter. Hva er det som gjør et universitet godt? Hva er det avgjørende for å lykkes? Det avgjørende er naturligvis kvaliteten på menneskene som er der.
Det handler om å få tak i de beste forskerne, trekke til seg de beste studentene og bygge seg et godt omdømme, på samme som et fotballag med internasjonale ambisjoner må konkurrere med andre klubber om å få tak i de beste spillerne for å trekke publikum. Langeland spør retorisk om vi i Norge burde legge hindringer i veien for andre fotballklubber for at Vålerenga skal få mulighet til å bli enda bedre. Det ville naturligvis være meningsløst, ingen fotballag blir bedre av å ikke konkurrere med andre gode lag:
"På samme naturlege vis som når fotballklubbar på små stader i Noreg kjøper og sel spelarar på en global marknad, må og norske universitet sjå på seg sjølvve som globale aktørar. Difor skal dei ikkje gå i eitt med lokalsamfunnet. Heile poenget er at ungdomane skal bli noko anna enn dei var."
Det blir ikke vanskeligere for Universitetet i Oslo eller NTNU å bli et eliteuniversitet i verdensklasse selv om det er blitt universitet i Stavanger, Agder og Bodø. Like lite som Rosenborgs internasjonale potensial blir svekket av at Brann og Viking blir bedre. Verken forskning, utdanning eller fotball er et nasjonalt nullsumspill. Man hva er det da som hindrer norske universiteter fra å hevde seg bedre på rangeringene? Nils Rune Langeland spissformulerer sitt svar slik:
"Men den største hindringa for å bli universitet kjem innanfrå. For spørsmålet om eliteuniversitet handlar ikkje om geografi, men om rekruttering. Kanskje burde alle søkje stillingane sine på nytt ved oppnådd universitetsstatus?"
Dette er gode poenger. Norge er et lite land, og det er dumt å spre ressursene for tynt utover, enten det gjelder sykehus eller universiteter. Man kan ikke ha sterke akademiske fagmiljøer over alt. Men Nils Rune Langeland har helt rett i at man må få konkurrere på lik linje og at det må være universitetenes egne strategier for å løfte kvaliteten og omdømmet som må avgjøre hvem som skal spille i øverste divisjon. Det må foregå i konkurranse med andre, i og utenfor Norge. Ikke som et resultat av at staten plukker noen få vinnere og beskytter dem mot utfordrere. Derfor er det også grunn til å gratulere det nye Universitetet i Nordland og håpe de gjør alt de kan for å trekke til seg forskere og studenter med høye internasjonale ambisjoner.
Langeland angriper talsmenn for det han kaller Blindern-Oslo, som mener at UiO er det eneste skikkelige universitetet i landet og som nå roper på staten for å hindre at hvem som helst mellom norske fjorder og fjell kan påberope seg universitetsstatus. Langeland vil ha flere universiteter over hele landet. Og minner oss om at en kunnskapsøkonomi trenger institusjoner som gjør at vi får mer kunnskap i form av bedre forskning og flere unge mennesker med relevant høyere utdanning:
"Universiteta er nemleg våpensmiene i den globale kunnskapsindustrien. Ei kjempande mellomklasse treng eit kjempande universitet. Den norske mellomklassa må rustast til tennene frå landsende til landsende inn i det 21. hundreåret".
Og det er jo helt sant. Derfor skal vi ikke være bekymret over at det blir flere av dem, det er bra. Det vi må bekymre oss for er hvordan vi kan sikre at vi får gode nok universiteter. Hva er det som gjør et universitet godt? Hva er det avgjørende for å lykkes? Det avgjørende er naturligvis kvaliteten på menneskene som er der.
Det handler om å få tak i de beste forskerne, trekke til seg de beste studentene og bygge seg et godt omdømme, på samme som et fotballag med internasjonale ambisjoner må konkurrere med andre klubber om å få tak i de beste spillerne for å trekke publikum. Langeland spør retorisk om vi i Norge burde legge hindringer i veien for andre fotballklubber for at Vålerenga skal få mulighet til å bli enda bedre. Det ville naturligvis være meningsløst, ingen fotballag blir bedre av å ikke konkurrere med andre gode lag:
"På samme naturlege vis som når fotballklubbar på små stader i Noreg kjøper og sel spelarar på en global marknad, må og norske universitet sjå på seg sjølvve som globale aktørar. Difor skal dei ikkje gå i eitt med lokalsamfunnet. Heile poenget er at ungdomane skal bli noko anna enn dei var."
Det blir ikke vanskeligere for Universitetet i Oslo eller NTNU å bli et eliteuniversitet i verdensklasse selv om det er blitt universitet i Stavanger, Agder og Bodø. Like lite som Rosenborgs internasjonale potensial blir svekket av at Brann og Viking blir bedre. Verken forskning, utdanning eller fotball er et nasjonalt nullsumspill. Man hva er det da som hindrer norske universiteter fra å hevde seg bedre på rangeringene? Nils Rune Langeland spissformulerer sitt svar slik:
"Men den største hindringa for å bli universitet kjem innanfrå. For spørsmålet om eliteuniversitet handlar ikkje om geografi, men om rekruttering. Kanskje burde alle søkje stillingane sine på nytt ved oppnådd universitetsstatus?"
Dette er gode poenger. Norge er et lite land, og det er dumt å spre ressursene for tynt utover, enten det gjelder sykehus eller universiteter. Man kan ikke ha sterke akademiske fagmiljøer over alt. Men Nils Rune Langeland har helt rett i at man må få konkurrere på lik linje og at det må være universitetenes egne strategier for å løfte kvaliteten og omdømmet som må avgjøre hvem som skal spille i øverste divisjon. Det må foregå i konkurranse med andre, i og utenfor Norge. Ikke som et resultat av at staten plukker noen få vinnere og beskytter dem mot utfordrere. Derfor er det også grunn til å gratulere det nye Universitetet i Nordland og håpe de gjør alt de kan for å trekke til seg forskere og studenter med høye internasjonale ambisjoner.
torsdag 16. desember 2010
Et barn er født i....Jerusalem?
VG Nett 20.12.2006 |
Også VG koser seg og har trykket hele teksten til "Et barn er født i Betlehem", slik at både statsministeren og vi andre skal huske. Denne bloggen kan imidlertid, etter godt tips fra bloggen History Matters, avsløre årsaken til at Jens ble såpass geografiisk forvirret. Det er nemlig ikke lenge siden han besøkte fødselskirken i Betlehem. Det gjorde han i desember 2006. Og som man vil se av bildeteksten over fra VG Netts dekning av besøket, så skrev VG at Jens var i fødselskirken i Jerusalem. Bideteksten lyder: "Jens Stoltenberg ble rørt til tårer da han besøkte fødselskirken i Jerusalem". Moralen er at man ikke må stole på alt man leser i avisene.
onsdag 15. desember 2010
McKinsey om sosiale medier i bedrifter
Siste nummer av McKinsey Quarterly har med en interessant undersøkelse om investeringer i sosiale medier gir noen dokumenterbare gevinster for bedrifter. Hvor store og hva slags gevinster det er i så fall snakk hvis man bruker bedriftens tid og penger på blogger, sosiale nettverk, podcasts og wikier?
Er det kanskje slik at sosiale medier er noe alle tror de må ha, men som det foreløpig er umulig å måle konkrete effekter av? Omtrent som da PCene gjorde sitt inntog i bedrifter for tre tiår siden og økonomen Robert Solow i 1987, etter å ha forsket på effektene, måtte konkludere med at:
“You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.”
Nå ble det utover 90-tallet målt store positive effekter av investeringer i PCer, ikt-systemer og programvare, spesielt etter at internett kom, men det tok litt tid. Man snakket om alle de positive effektene lenge før noen klarte å måle dem. Og slik er det kanskje med sosiale medier også? For å få svaret på om de som har tatt sosiale medier i bruk aktivt har opplevd noen produktivitetsgevinster, har McKinsey intervjuet 3249 bedriftsledere på øverste ledergruppenivå får å få deres vurdering av om det er noen gevinster.
Av bedriftene de har snakket med så er 1711 "developing", noe som vil si at de er i gang med sosiale medier, men det er ikke særlig integrert i det daglige arbeidet. 287 bedrifter er "internally networked organizations", noe som vil si at de bruker web 2.0-verktøy på innsiden av bedriften, men ikke utad. 100 bedrifter er "externally networked organizations", noe som vil si at de bruker sosiale medier til kontakt med kunder og partnere. Og 76 bedrifter, rundt 3 prosent av totalen, er "fully networked enterprizes", organisasjoner der man bruker sosiale medieteknologier på grensesprengende nye måter. McKinseys konklusjon er at investeringer i web 2.0-teknologier har svært stor betydning:
"New McKinsey research shows that a payday could be arriving faster than expected. A new class of company is emerging—one that uses collaborative Web 2.0 technologies intensively to connect the internal efforts of employees and to extend the organization’s reach to customers, partners, and suppliers. We call this new kind of company the networked enterprise. Results from our analysis of proprietary survey data show that the Web 2.0 use of these companies is significantly improving their reported performance. In fact, our data show that fully networked enterprises are not only more likely to be market leaders or to be gaining market share but also use management practices that lead to margins higher than those of companies using the Web in more limited ways."
Nå sammenligner ikke denne rapporten faktiske regnskapstall eller markedsandeler, de viser bare hva ledere selv mener at bedriften har oppnådd av gevinster. Men her er tallene til gjengjeld svært klare, de som gjør mest opplever store forbedringer på områder som raskere tilgang til informasjon, større medarbeidertilfredshet og lavere kostnader på kommunikasjon, markedsføring og reiser, blant annet. Det meste av tallmaterialet er åpent tilgjengelig på nettsiden. Vil man lese en interaktiv grafikk som ser på effektene av bedriftenes bruk av ulike verktøy som blogger, wikier, podcasts, video, mikroblogging og sosiale nettverk, må man registrere seg som bruker på nettsiden til McKinsey.
Er det kanskje slik at sosiale medier er noe alle tror de må ha, men som det foreløpig er umulig å måle konkrete effekter av? Omtrent som da PCene gjorde sitt inntog i bedrifter for tre tiår siden og økonomen Robert Solow i 1987, etter å ha forsket på effektene, måtte konkludere med at:
“You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.”
Nå ble det utover 90-tallet målt store positive effekter av investeringer i PCer, ikt-systemer og programvare, spesielt etter at internett kom, men det tok litt tid. Man snakket om alle de positive effektene lenge før noen klarte å måle dem. Og slik er det kanskje med sosiale medier også? For å få svaret på om de som har tatt sosiale medier i bruk aktivt har opplevd noen produktivitetsgevinster, har McKinsey intervjuet 3249 bedriftsledere på øverste ledergruppenivå får å få deres vurdering av om det er noen gevinster.
Av bedriftene de har snakket med så er 1711 "developing", noe som vil si at de er i gang med sosiale medier, men det er ikke særlig integrert i det daglige arbeidet. 287 bedrifter er "internally networked organizations", noe som vil si at de bruker web 2.0-verktøy på innsiden av bedriften, men ikke utad. 100 bedrifter er "externally networked organizations", noe som vil si at de bruker sosiale medier til kontakt med kunder og partnere. Og 76 bedrifter, rundt 3 prosent av totalen, er "fully networked enterprizes", organisasjoner der man bruker sosiale medieteknologier på grensesprengende nye måter. McKinseys konklusjon er at investeringer i web 2.0-teknologier har svært stor betydning:
"New McKinsey research shows that a payday could be arriving faster than expected. A new class of company is emerging—one that uses collaborative Web 2.0 technologies intensively to connect the internal efforts of employees and to extend the organization’s reach to customers, partners, and suppliers. We call this new kind of company the networked enterprise. Results from our analysis of proprietary survey data show that the Web 2.0 use of these companies is significantly improving their reported performance. In fact, our data show that fully networked enterprises are not only more likely to be market leaders or to be gaining market share but also use management practices that lead to margins higher than those of companies using the Web in more limited ways."
Nå sammenligner ikke denne rapporten faktiske regnskapstall eller markedsandeler, de viser bare hva ledere selv mener at bedriften har oppnådd av gevinster. Men her er tallene til gjengjeld svært klare, de som gjør mest opplever store forbedringer på områder som raskere tilgang til informasjon, større medarbeidertilfredshet og lavere kostnader på kommunikasjon, markedsføring og reiser, blant annet. Det meste av tallmaterialet er åpent tilgjengelig på nettsiden. Vil man lese en interaktiv grafikk som ser på effektene av bedriftenes bruk av ulike verktøy som blogger, wikier, podcasts, video, mikroblogging og sosiale nettverk, må man registrere seg som bruker på nettsiden til McKinsey.
Labels:
Facebook
,
sosiale medier
,
twitter
,
web 2.0
Hvor kommer gode ideer fra?
Her er en god og inspirerende video fra TED.com om hvordan virkelig store nye ideer blir til. Steven Johnson argumenterer med at det ikke er den ensomme oppfinneren som får sitt "Eureka"-øyeblikk som er den vanlige måten grensesprengende innovasjoner oppstår. Innovasjon er derimot en høyst sosial prosess som skjer på steder folk møtes, diskuterer og er sosiale. Møteplasser der det både er mangfold og støy.
Steven Johnson argumenterer også for at innovasjon ikke alltid handler om å utvikle helt nye, avanserte og dyre ting, men at det oftere handler om å bruke kjent kunnskap på helt nye måter. Og viser et eksempel på det der man har bygget en kuvøse av bildeler, fordi de som trenger den bor i et utviklingsland der folk er ganske gode til å reparere gamle biler, men ikke klarer å vedlikeholde og reparere avansert medisinsk elektronikk.
Johnson minner også om at innovasjon kan være en ganske langsom prosess, der en idé må modnes, utvikles og deles med andre over lang tid før den er klar til å lanseres. "The slow hunch", kaller Steven Johnson dette fenomentet, og bruker Charles Darwin som eksempel på hvordan en viktig vitenskapelig teori ikke ramler ned fra himmelen, men utvikler seg mer gradvis.
Steven Johnson argumenterer også for at innovasjon ikke alltid handler om å utvikle helt nye, avanserte og dyre ting, men at det oftere handler om å bruke kjent kunnskap på helt nye måter. Og viser et eksempel på det der man har bygget en kuvøse av bildeler, fordi de som trenger den bor i et utviklingsland der folk er ganske gode til å reparere gamle biler, men ikke klarer å vedlikeholde og reparere avansert medisinsk elektronikk.
Johnson minner også om at innovasjon kan være en ganske langsom prosess, der en idé må modnes, utvikles og deles med andre over lang tid før den er klar til å lanseres. "The slow hunch", kaller Steven Johnson dette fenomentet, og bruker Charles Darwin som eksempel på hvordan en viktig vitenskapelig teori ikke ramler ned fra himmelen, men utvikler seg mer gradvis.
tirsdag 14. desember 2010
YouTube Trends
YouTube blir stadig større, og hvert eneste minutt lastes det nå opp utrolige 35 timer ny video. Fordi det er blitt umulig for noen å ha oversikt over alt som ligger der, og hva som plutselig tar av, har YouTube nettopp lansert en ny nettside, YouTube Trends, som skal hjelpe oss holde oversikt over fenomener og trender. Der finner man nå statistikker over de mest populære videoene og søkeordene. Og i et eget "Dashboard" kan man se hva som er populært i ulike land, og i ulike byer i USA. Her er en liten video som forteller om hva YouTube Trends er:
Vi går mot slutten av 2010 og YouTube Trends har i den forbindelse laget noen lister over de mest populære videoene i året som har gått i ulike kategorier. Her finner vi blant annet de 10 mest populære nyhets- og politikkvideoene i 2010 og de 10 mest populære filmtrailerne i 2010 (Twilight på topp foran Harry Potter). Og så kan man lese i den globale oversikten at videoen der Vladimir Putin synger Blueberry Hill er blant de mest populære videoene i verden akkurat nå:
Vi går mot slutten av 2010 og YouTube Trends har i den forbindelse laget noen lister over de mest populære videoene i året som har gått i ulike kategorier. Her finner vi blant annet de 10 mest populære nyhets- og politikkvideoene i 2010 og de 10 mest populære filmtrailerne i 2010 (Twilight på topp foran Harry Potter). Og så kan man lese i den globale oversikten at videoen der Vladimir Putin synger Blueberry Hill er blant de mest populære videoene i verden akkurat nå:
søndag 12. desember 2010
Hvordan skaffe nok ansatte i helsesektoren?
Mike Mandel, blogger og tidligere spaltist i Business Week, har skrevet om sysselsetting og produktivitet i helsesektoren i bloggen sin. Som grafen til høyre viser, er det slik at en fremskriving av dagens trender fører til at andelen av befolkningen i USA som arbeider i helsesektoren øker fra 10 prosent i dag til over 25 prosent i 2040. Det er et ganske utfordrende tall, for å si det forsiktig.
Med en slik utvikling er det ikke først og fremst mangel på penger som blir den store utfordringen i helsesektoren i årene som kommer, men mangelen på arbeidskraft. Eller enda mer presist, mangelen på kompetanse. I Norge har vi en helt lik situasjon. Slik Statistisk Sentralbyrå definerer næringer så jobber litt over 500 000 personer i dag i helse- og omsorgsektoren, av rundt 2,5 millioner yrkesaktive. Det er omkring 20 prosent. Allerede innen 2025 sier prognosene at andelen vil øke til 25 prosent, og øke videre etter dette. Og Europas situasjon er mer krevende enn i USA, for andelen eldre i forhold til yrkesaktive er høyere i Europa enn i USA.
Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at så mye som 25-30 prosent kan jobbe i helse- og omsorgsyrker? Hvordan kan disse jobbene gjøres attraktive nok til å konkurrerer om arbeidskraften når det blir stadig flere attraktive jobber i andre kunnskapsintensive yrker, ikke minst i private kunnskapsbedrifter? Mike Mandel er inne på svaret når han skriver at det handler om å investere i teknologi og innovasjon:
"Labor is the real long-term issue around Medicare, Medicaid and other medical entitlements. Not share of GDP. Not the cost of medical technology or the price of drugs. You can bring down payments to drug and medical device companies and doctors all you want, but unless you dramatically increase the growth rate of ‘output per worker’ in healthcare, we will still end up in trouble. This is why ‘cost controls’ have failed to stem the rise of healthcare costs. Final implication: History suggests that investment in physical capital, technology, and R&D is the best way to increase the growth rate of “output per worker” in an industry."
Jeg tror dette siste er helt sentralt i debatten om helse- og omsorgssektoren. I iveren etter å kutte kostnader er det lett å kutte i kostnader til forskning, teknologi, legemidler og omstillingstiltak når man må øke bemanningen, men det er å skyve problemene foran seg. I følge ulike statistikker bruker vi i Norge mindre penger på ikt i helsesektoren enn andre land. Og vi bruker mindre penger på legemidler. Vi forsker heller ikke spesielt mye på helse i Norge. Dessverre er det å kutte i slike investeringer noe som ikke gjør oss bedre rustet til å takle eldrebølgen eller gjøre arbeid i helse- og omsorgsyrker mer attraktivt. Kloke investeringer i teknologi, forskning og innovasjon er tvert imot en forutsetning for å øke produktiviteten, jobbe smartere og tilby mer attraktive arbeidsplasser for unge mennesker med mange valgmuligheter.
Med en slik utvikling er det ikke først og fremst mangel på penger som blir den store utfordringen i helsesektoren i årene som kommer, men mangelen på arbeidskraft. Eller enda mer presist, mangelen på kompetanse. I Norge har vi en helt lik situasjon. Slik Statistisk Sentralbyrå definerer næringer så jobber litt over 500 000 personer i dag i helse- og omsorgsektoren, av rundt 2,5 millioner yrkesaktive. Det er omkring 20 prosent. Allerede innen 2025 sier prognosene at andelen vil øke til 25 prosent, og øke videre etter dette. Og Europas situasjon er mer krevende enn i USA, for andelen eldre i forhold til yrkesaktive er høyere i Europa enn i USA.
Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at så mye som 25-30 prosent kan jobbe i helse- og omsorgsyrker? Hvordan kan disse jobbene gjøres attraktive nok til å konkurrerer om arbeidskraften når det blir stadig flere attraktive jobber i andre kunnskapsintensive yrker, ikke minst i private kunnskapsbedrifter? Mike Mandel er inne på svaret når han skriver at det handler om å investere i teknologi og innovasjon:
"Labor is the real long-term issue around Medicare, Medicaid and other medical entitlements. Not share of GDP. Not the cost of medical technology or the price of drugs. You can bring down payments to drug and medical device companies and doctors all you want, but unless you dramatically increase the growth rate of ‘output per worker’ in healthcare, we will still end up in trouble. This is why ‘cost controls’ have failed to stem the rise of healthcare costs. Final implication: History suggests that investment in physical capital, technology, and R&D is the best way to increase the growth rate of “output per worker” in an industry."
Jeg tror dette siste er helt sentralt i debatten om helse- og omsorgssektoren. I iveren etter å kutte kostnader er det lett å kutte i kostnader til forskning, teknologi, legemidler og omstillingstiltak når man må øke bemanningen, men det er å skyve problemene foran seg. I følge ulike statistikker bruker vi i Norge mindre penger på ikt i helsesektoren enn andre land. Og vi bruker mindre penger på legemidler. Vi forsker heller ikke spesielt mye på helse i Norge. Dessverre er det å kutte i slike investeringer noe som ikke gjør oss bedre rustet til å takle eldrebølgen eller gjøre arbeid i helse- og omsorgsyrker mer attraktivt. Kloke investeringer i teknologi, forskning og innovasjon er tvert imot en forutsetning for å øke produktiviteten, jobbe smartere og tilby mer attraktive arbeidsplasser for unge mennesker med mange valgmuligheter.
Labels:
eldrebølge
,
forskning
,
helse
,
ikt
,
life science
fredag 10. desember 2010
Tilgang til offentlig ruteinformasjon
Med utgangspunkt i offentlige data er det mulig for innovatører å lage nye og spennende tjenester, også ting som kan lykkes kommersielt og produsere både arbeidsplasser og fornøyde kunder. Fornyingsminister Rigmor Aasrud har skjønt dette og besluttet at offentlige virksomheter har en plikt til å tilgjengeliggjøre slike data vi skattebetalere allerede har betalt for. Og at det er rådata som skal gjøres tilgjengelige i en maskinlesbar form. Slik meteoroligidata fra Meteorologisk Institutt er tilgjengeliggjort, noe som har gjort det mulig å for værtjensten yr.no å bli så populær.
Men jeg merker i diskusjonen om dette at det er kan være krevende å formidle akkurat hva det er som skal tilgjengeliggjøres og hvorfor. Ofte kan det være vanskelig å beskrive verdien av en slik tjeneste før den er laget, og det kan også være krevende å forklare hvorfor det blir bedre tjenester av at rådataene legges åpent ut enn at offentlige virksomheter lager slike tjenester selv. Derfor er det viktig å få fram noen gode og konkrete eksempler på som illustrerer akkurat dette. Under er en presentasjon Bjørn Tennøe holdt på et frokostmøte i Oslo IKT-nettverk i november, og som på en veldig god måte viser hva som kan skje når man legger til rette for deling av data om kollektivtransport.
Selv om Rigmor Aasrud har vært klar i forhold til at offentlig produserte og skattebetalerfinansierte data skal legges ut åpent, er det ikke uten videre slik at de etatene som eier dataene vil følge opp i praksis. Og det finnes masse mer enn mindre dårlige unnskyldninger for hvorfor det "ikke passer så godt hos oss". For eksempel at man i statsbudsjettet har lagt inn noen inntekter som skal skaffes gjennom salg av data man har i kraft av en monopolrolle til bedrifter og privatpersoner. Disse inntektene blir naturligvis mindre dersom det legges til rette for tilgjengeliggjøring av data for alle store og små innovatører som vil lage apps eller andre tjenester. Men for samfunnet er det veldig lurt, for det vil gi oss både flere tjenester, bedre tjenester og mer innovasjon i næringslivet, noe som i sin tur gir gevinster som er mange ganger større enn de forholdsvis små inntektene offentlige etater normalt klarer å hente ut av produktsalg i et marked.
Men jeg merker i diskusjonen om dette at det er kan være krevende å formidle akkurat hva det er som skal tilgjengeliggjøres og hvorfor. Ofte kan det være vanskelig å beskrive verdien av en slik tjeneste før den er laget, og det kan også være krevende å forklare hvorfor det blir bedre tjenester av at rådataene legges åpent ut enn at offentlige virksomheter lager slike tjenester selv. Derfor er det viktig å få fram noen gode og konkrete eksempler på som illustrerer akkurat dette. Under er en presentasjon Bjørn Tennøe holdt på et frokostmøte i Oslo IKT-nettverk i november, og som på en veldig god måte viser hva som kan skje når man legger til rette for deling av data om kollektivtransport.
View more presentations from Bjørn Tennøe.
Labels:
ikt
,
innovasjon
,
mobiltelefoni
,
web 2.0
torsdag 9. desember 2010
Pisa - og tilstanden i norsk skole
Hvert tredje år gjennomføres den store Pisa-undersøkelsen i regi av OECD, en sammenligning av 15 år gamle skoleelevers ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag. 400 000 elever fra 1993-årskullet i 65 land deltok i den siste utgaven, som ble gjennomført våren 2009 da de norske elevene gikk i 10. klasse (dette årskullet går i dag i 2. klasse på videregående skole).
Kristin Halvorsen, som ennå ikke var blitt statsråd da undersøkelsen ble gjennomført, jubler høylytt over at norske skoleelever gjør det bedre enn for tre år siden og seks år siden. Og det er naturligvis grunn til å glede seg over fremgang. Særlig når det handler om skole og kunnskap. Men før man blir alt for revet med kan det være grunn til å minne om fire ting:
For det første viser undersøkelsen at Norge nå er på et gjennomsnittlig OECD-nivå når det gjelder prestasjonene i 10-klasse. Det er jo bedre enn å ligge under gjennomsnittet, men det er vel likevel slik at vi på andre områder har som mål å være bedre enn gjennomsnittet. Ja, på enkelte områder, som i håndball og skisport, er det et klart uttrykt mål om at Norge skal være best. Og vi bør vel ikke ha lavere mål for nivået i skolen enn for norske idrettsprestasjoner?
For det andre betyr fremgangen i siste undersøkelse av Norge nå er tilbake på samme nivå som i 2000. Da den undersøkelsen ble lagt frem i desember 2001 av daværende undervisningsminister Kristin Clemet var reaksjonen nærmest sjokkartet. For vi hadde aldri målt kvaliteten på skolen på en systematisk måte før, og mange trodde nok at norsk skole var best i verden. Vi bruker jo mest penger. Men 2000-undersøkelsen viste at Norge bare var gjennomsnittlig. Det positive var at vi for første gang fikk vite det. Det ledet til flere positive tiltak, der kunnskapsløftet var det viktigste. Og sannsynligvis er det effektene av disse tiltakene som nå har bidratt til å resultatene endelig er i ferd med å bli bedre. Men vi er som sagt på samme nivå i dag som det "sjokkartede" 2000-nivået.
For det tredje er det slik at noen elever i Norge gjør det langt bedre enn andre. Pisa-undersøkelsen viser at jentene gjør det klart best og for eksempel ligger et og et halvt år foran guttene i leseforståelse. Nå er jentene flinkere enn guttene til å lese i alle OECD-land, men Norge er blant de landene hvor kjønnsforskjellen er størst. Mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerungdom født i utlandet er forskjellen på nesten to år. Det er med andre ord ganske mange som ikke får det ut av skolegangen som kreves i et kunnskapssamfunn.
Og for det fjerde er det litt rart å se hvem som mener hva i denne runden med debatter om Pisa-undersøkelsen. Nå jubler Kristin Halvorsen over bedre resultater. Men tidligere har SV vært negative både til denne type testing og til at kunnskapen vi får ut av testene er nyttig. Ja, det har faktisk vært slik at da resultatene var enda dårligere, i 2003 og 2006, så synes ikke SVs talsmenn det var et stort problem. Rolf Reikvam, som da ledet utdanningskomiteen i Stortinget sa i 2004 at:
"- Norske elever gjør det ikke dramatisk mye dårligere enn tidligere. Jeg synes ikke det er grunn til å overdramatisere dette, selv om det selvsagt ikke er moro at norske elever gjør det dårligere enn på den forrige undersøkelsen, sier Reikvam til VG."
Og Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sa til Aftenposten i 2008 at:
"De fleste leser og skriver bra. Svartmalingen bidrar til å demotivere lærerne og til å skremme søkere vekk fra lærer-utdanningen, sier han. Solhjell påpeker også at man skal være forsiktig med å bruke PISA til mer enn det den gir uttrykk for."
Men nå som Pisa-undersøkelsen viser at Norge gjør det bedre er den plutselig blitt viktig også for tidligere kritikere. Ganske pussig. Nå er det naturligvis ikke noe galt i å skaffe seg mer kunnskap og endre syn på fordi man har fått større innsikt. Men det kan være greit å si fra om at man har gjort det.
Kristin Halvorsen, som ennå ikke var blitt statsråd da undersøkelsen ble gjennomført, jubler høylytt over at norske skoleelever gjør det bedre enn for tre år siden og seks år siden. Og det er naturligvis grunn til å glede seg over fremgang. Særlig når det handler om skole og kunnskap. Men før man blir alt for revet med kan det være grunn til å minne om fire ting:
For det første viser undersøkelsen at Norge nå er på et gjennomsnittlig OECD-nivå når det gjelder prestasjonene i 10-klasse. Det er jo bedre enn å ligge under gjennomsnittet, men det er vel likevel slik at vi på andre områder har som mål å være bedre enn gjennomsnittet. Ja, på enkelte områder, som i håndball og skisport, er det et klart uttrykt mål om at Norge skal være best. Og vi bør vel ikke ha lavere mål for nivået i skolen enn for norske idrettsprestasjoner?
For det andre betyr fremgangen i siste undersøkelse av Norge nå er tilbake på samme nivå som i 2000. Da den undersøkelsen ble lagt frem i desember 2001 av daværende undervisningsminister Kristin Clemet var reaksjonen nærmest sjokkartet. For vi hadde aldri målt kvaliteten på skolen på en systematisk måte før, og mange trodde nok at norsk skole var best i verden. Vi bruker jo mest penger. Men 2000-undersøkelsen viste at Norge bare var gjennomsnittlig. Det positive var at vi for første gang fikk vite det. Det ledet til flere positive tiltak, der kunnskapsløftet var det viktigste. Og sannsynligvis er det effektene av disse tiltakene som nå har bidratt til å resultatene endelig er i ferd med å bli bedre. Men vi er som sagt på samme nivå i dag som det "sjokkartede" 2000-nivået.
For det tredje er det slik at noen elever i Norge gjør det langt bedre enn andre. Pisa-undersøkelsen viser at jentene gjør det klart best og for eksempel ligger et og et halvt år foran guttene i leseforståelse. Nå er jentene flinkere enn guttene til å lese i alle OECD-land, men Norge er blant de landene hvor kjønnsforskjellen er størst. Mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerungdom født i utlandet er forskjellen på nesten to år. Det er med andre ord ganske mange som ikke får det ut av skolegangen som kreves i et kunnskapssamfunn.
Og for det fjerde er det litt rart å se hvem som mener hva i denne runden med debatter om Pisa-undersøkelsen. Nå jubler Kristin Halvorsen over bedre resultater. Men tidligere har SV vært negative både til denne type testing og til at kunnskapen vi får ut av testene er nyttig. Ja, det har faktisk vært slik at da resultatene var enda dårligere, i 2003 og 2006, så synes ikke SVs talsmenn det var et stort problem. Rolf Reikvam, som da ledet utdanningskomiteen i Stortinget sa i 2004 at:
"- Norske elever gjør det ikke dramatisk mye dårligere enn tidligere. Jeg synes ikke det er grunn til å overdramatisere dette, selv om det selvsagt ikke er moro at norske elever gjør det dårligere enn på den forrige undersøkelsen, sier Reikvam til VG."
Og Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sa til Aftenposten i 2008 at:
"De fleste leser og skriver bra. Svartmalingen bidrar til å demotivere lærerne og til å skremme søkere vekk fra lærer-utdanningen, sier han. Solhjell påpeker også at man skal være forsiktig med å bruke PISA til mer enn det den gir uttrykk for."
Men nå som Pisa-undersøkelsen viser at Norge gjør det bedre er den plutselig blitt viktig også for tidligere kritikere. Ganske pussig. Nå er det naturligvis ikke noe galt i å skaffe seg mer kunnskap og endre syn på fordi man har fått større innsikt. Men det kan være greit å si fra om at man har gjort det.
mandag 6. desember 2010
Hvorfor øker ulikheten i Norge etter 150 år med utjevning?
Tidsskriftet Minerva har kommet med et nytt nummer om fordeling, fattigdom og rikdom der de spør hvorfor det er slik at ulikheten i Norge øker igjen etter å ha falt i 150 år. Artikkelen Upolitisk ulikhet er lagt ut på nett som en interessant smakebit på det som finnes i papirutgaven.
Grafen til venstre viser ulikhet i Norge målt som lønnsinntekt før skatt og overføringer. Det gir ikke det fullstendige bildet, da måtte også formue inn i regnestykket, men det er nok et ganske riktig bilde av situasjonen. Ved å måle ulikhet før og ikke etter skatt, får man også vekk effektene av eventuelle skatteendringer som kan ha økt eller redusert forskjellene mellom ulike grupper.
Vi må vel anta at verken den sittende rødgrønne regjeringen eller de andre regjeringene som har styrt Norge på 90- og 2000-tallet har hatt som mål å øke inntektsforskjellene mer enn tidligere regjeringer i Norge. Men hvis det ikke er politikk, hva er det da som gjør at en 150 år lang trend er brutt og at forskjellene ser ut til å øke igjen. Minervas artikkel av Jørgen Heidal Modalsli oppsummerer det slik i konklusjonen:
"Hva nå? Jeg har i denne artikkelen trukket fram ulike drivere for ulikhet, og brukt disse til å diskutere den historiske utviklingen i Norge. Hva forteller dette oss om veien framover? Den teknologiske framgangen vil fortsette. Kravene til utdanning vil fortsatt være der, og farten i arbeidslivet vil stige. Flere vil kunne bli hektet av. Det er bekymringsfullt. Når det gjelder sortering og like muligheter til utdanning er det faktorer som peker mot at det ikke er mer å hente; vi har allerede et godt utdanningsfinansieringssystem som har fått virke i en generasjon.
Til sist: Toleransen for ulike valg vil stige. Hvis det blir lettere å hoppe av produktivitetskarusellen og ta mer fri, vil vi få økt ulikhet i inntekt. Det vil være helt greit, siden vi i det tilfellet ikke får økt ulikhet i velferd. Selv om Norge langt fra er et klasseløst samfunn, er det tegn som tyder på at den sosiale utjevningen er i ferd med å stoppe opp. Det skjer i stor grad fordi det er vanskeligere å få til utjevning i dagens samfunn enn det var i embetsmannsstaten på 1870-tallet, i Venstre-staten rundt 1910 eller i under Einar Gerhardsen i 1960. Det er mye politikere kan ta fatt i også i dag. Men diskusjonene om ulikhet og relativ fattigdom, og hvordan vi kan regulere oss vekk fra det, bør ha de grunnleggende driverne for likhet og ulikhet i mente."
Det er med andre ord flere faktorer som spiller inn her. Teknologisk utvikling og krav til høyere kompetanse enn før er helt sentralt, og trekker i dag i retning av større ulikhet, mens det før ga mer utjevning. Innvandring av har også bidratt til å øke ulikheten. Men som artikkelforfatteren understreker så handler dette også mye om frie valg. Noen ønsker å innrette seg annerledes og for eksempel ta mer fri. Det øker ulikheten, men er ikke et velferdsproblem. Utfordringen er neppe å gjøre noe med disse gruppene. Utfordringen er primært å gjøre noe for å heve utdanningskvaliteten i skolen og hindre frafall. Slik at kompetansen i befolkningen står i et rimelig forhold til det kunnskapsbaserte arbeidslivet vi er i ferd med å få.
Civita skal forøvrig ha et frokostmøte onsdag om disse problemstillingene med tittelen Økende forskjeller - et ubetinget onde?
Grafen til venstre viser ulikhet i Norge målt som lønnsinntekt før skatt og overføringer. Det gir ikke det fullstendige bildet, da måtte også formue inn i regnestykket, men det er nok et ganske riktig bilde av situasjonen. Ved å måle ulikhet før og ikke etter skatt, får man også vekk effektene av eventuelle skatteendringer som kan ha økt eller redusert forskjellene mellom ulike grupper.
Vi må vel anta at verken den sittende rødgrønne regjeringen eller de andre regjeringene som har styrt Norge på 90- og 2000-tallet har hatt som mål å øke inntektsforskjellene mer enn tidligere regjeringer i Norge. Men hvis det ikke er politikk, hva er det da som gjør at en 150 år lang trend er brutt og at forskjellene ser ut til å øke igjen. Minervas artikkel av Jørgen Heidal Modalsli oppsummerer det slik i konklusjonen:
"Hva nå? Jeg har i denne artikkelen trukket fram ulike drivere for ulikhet, og brukt disse til å diskutere den historiske utviklingen i Norge. Hva forteller dette oss om veien framover? Den teknologiske framgangen vil fortsette. Kravene til utdanning vil fortsatt være der, og farten i arbeidslivet vil stige. Flere vil kunne bli hektet av. Det er bekymringsfullt. Når det gjelder sortering og like muligheter til utdanning er det faktorer som peker mot at det ikke er mer å hente; vi har allerede et godt utdanningsfinansieringssystem som har fått virke i en generasjon.
Til sist: Toleransen for ulike valg vil stige. Hvis det blir lettere å hoppe av produktivitetskarusellen og ta mer fri, vil vi få økt ulikhet i inntekt. Det vil være helt greit, siden vi i det tilfellet ikke får økt ulikhet i velferd. Selv om Norge langt fra er et klasseløst samfunn, er det tegn som tyder på at den sosiale utjevningen er i ferd med å stoppe opp. Det skjer i stor grad fordi det er vanskeligere å få til utjevning i dagens samfunn enn det var i embetsmannsstaten på 1870-tallet, i Venstre-staten rundt 1910 eller i under Einar Gerhardsen i 1960. Det er mye politikere kan ta fatt i også i dag. Men diskusjonene om ulikhet og relativ fattigdom, og hvordan vi kan regulere oss vekk fra det, bør ha de grunnleggende driverne for likhet og ulikhet i mente."
Det er med andre ord flere faktorer som spiller inn her. Teknologisk utvikling og krav til høyere kompetanse enn før er helt sentralt, og trekker i dag i retning av større ulikhet, mens det før ga mer utjevning. Innvandring av har også bidratt til å øke ulikheten. Men som artikkelforfatteren understreker så handler dette også mye om frie valg. Noen ønsker å innrette seg annerledes og for eksempel ta mer fri. Det øker ulikheten, men er ikke et velferdsproblem. Utfordringen er neppe å gjøre noe med disse gruppene. Utfordringen er primært å gjøre noe for å heve utdanningskvaliteten i skolen og hindre frafall. Slik at kompetansen i befolkningen står i et rimelig forhold til det kunnskapsbaserte arbeidslivet vi er i ferd med å få.
Civita skal forøvrig ha et frokostmøte onsdag om disse problemstillingene med tittelen Økende forskjeller - et ubetinget onde?
fredag 3. desember 2010
iPad og Kindle - ja takk begge deler
Som faste lesere av denne bloggen vil vite er jeg den lykkelige eier av en Kindle, ja jeg har faktisk hatt to. Men jeg har ventet lenge med å kjøpe en iPad, og jeg ser at estimatene sier at rundt 40-50 000 andre i Norge har kjøpt en iPad allerede før den var i alminnelig salg. Så noen "first mover" har jeg definitivt ikke vært. Men nå er den kommet på ordentlig også i norske butikker, til og med til en litt lavere pris enn mange hadde spådd. Og jeg har også kjøpt en iPad, med både WiFi og 3G. Det er en utrolig morsom dings, og så er det jo viktig å følge med nå som de norske medieapplikasjonene vil komme på rekke og rad også. Vi går inn i en veldig spennende tid når det gjelder innovasjoner i mediebransjen. De skal både tilpasse innholdet til en plattform som gir helt nye muligheter og de skal tjene penger på det. Det siste blir spesielt vanskelig.
To utmerkede publikasjoner som allerede er tilrettelagt for iPad er Financial Times og The Economist. Det fine med disse er at vi som allerede er nettabonnenter får dem på iPad innenfor samme det samme abonnementet vi allerede har, og til samme pris. Jeg tror det er en klok modell, for det blir krevende hvis man skal prøve å ta betalt tre ganger for det samme innholdet, en gang for papir, en gang for nett og en tredje gang for iPad. Videoen under viser hvordan Financial Times har oppfrisket designet og tilpasset det til iPad. De er langt mer gjennomført og moderne her enn på nettsidene sine, så det er tydelig at de har stor tro på iPad som viktig plattform i sine målgrupper:
Hva vil så dette bety for Kindle? Jeg tror ikke de har så mye å frykte, men Amazon vil oppleve at aviser og magasiner passer langt bedre på iPad og andre mediebrett enn på rene lesebrett. Farger, bilder, videoer osv er en viktig del av fremtiden for aviser og ukeblader, og Kindle kan ikke tilby noen av delene, i hvert fall ikke enda. Men til lesing av ren tekst i form av bøker og dokumenter er Kindle best. Det er helt greit å lese en stund på en iPad eller en smarttelefon også, men i lengden blir man mer sliten. Det har Amazon skjønt, så man kan laste ned bøkene man har kjøpt til både pc, iPad og telefon, gjerne samtidig. Så synkroniserer programvaren slik at man åpner boken der man sluttet sist, uahengig av plattform. Men de som leser mye tekst vil uansett bruke Kindle mest. Dessuten fungerer mediebrett dårlig i sterkt utelys, mens en Kindle fungerer helt utmerket selv i sollys.
Jeg er derfor ganske sikker på at både Kindle og andre lesebrett og iPad og andre mediebrett, vil ha en lys fremtid. Det er papir som blir utfordret av begge. Det mest spennende er vel om det vil være Kindle og iPad som dominerer totalt i hver sin nisje eller om vi vil se flere leverandører som klarer å bryte inn. Jeg tror vel særlig androidbasete brett, som den lekre Samsung Galaxy Tab vil ha gode muligheter til å lykkes. Den er mindre, men derfor også lettere og mer mobil enn en iPad. Dessuten har den kamera og telefon. Og er kanskje mer et personlig arbeidsredskap, mens iPad for mange vil være et stuebrett for hele familien. Men det er farlig å være skråsikker her, for vi er fortsatt helt i starten av noe som kommer til å bli både stort og veldig spennende.
To utmerkede publikasjoner som allerede er tilrettelagt for iPad er Financial Times og The Economist. Det fine med disse er at vi som allerede er nettabonnenter får dem på iPad innenfor samme det samme abonnementet vi allerede har, og til samme pris. Jeg tror det er en klok modell, for det blir krevende hvis man skal prøve å ta betalt tre ganger for det samme innholdet, en gang for papir, en gang for nett og en tredje gang for iPad. Videoen under viser hvordan Financial Times har oppfrisket designet og tilpasset det til iPad. De er langt mer gjennomført og moderne her enn på nettsidene sine, så det er tydelig at de har stor tro på iPad som viktig plattform i sine målgrupper:
Hva vil så dette bety for Kindle? Jeg tror ikke de har så mye å frykte, men Amazon vil oppleve at aviser og magasiner passer langt bedre på iPad og andre mediebrett enn på rene lesebrett. Farger, bilder, videoer osv er en viktig del av fremtiden for aviser og ukeblader, og Kindle kan ikke tilby noen av delene, i hvert fall ikke enda. Men til lesing av ren tekst i form av bøker og dokumenter er Kindle best. Det er helt greit å lese en stund på en iPad eller en smarttelefon også, men i lengden blir man mer sliten. Det har Amazon skjønt, så man kan laste ned bøkene man har kjøpt til både pc, iPad og telefon, gjerne samtidig. Så synkroniserer programvaren slik at man åpner boken der man sluttet sist, uahengig av plattform. Men de som leser mye tekst vil uansett bruke Kindle mest. Dessuten fungerer mediebrett dårlig i sterkt utelys, mens en Kindle fungerer helt utmerket selv i sollys.
Jeg er derfor ganske sikker på at både Kindle og andre lesebrett og iPad og andre mediebrett, vil ha en lys fremtid. Det er papir som blir utfordret av begge. Det mest spennende er vel om det vil være Kindle og iPad som dominerer totalt i hver sin nisje eller om vi vil se flere leverandører som klarer å bryte inn. Jeg tror vel særlig androidbasete brett, som den lekre Samsung Galaxy Tab vil ha gode muligheter til å lykkes. Den er mindre, men derfor også lettere og mer mobil enn en iPad. Dessuten har den kamera og telefon. Og er kanskje mer et personlig arbeidsredskap, mens iPad for mange vil være et stuebrett for hele familien. Men det er farlig å være skråsikker her, for vi er fortsatt helt i starten av noe som kommer til å bli både stort og veldig spennende.
onsdag 1. desember 2010
Et animert innlegg i utdanningsdebatten
Videoklippet under fra RSA, The Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures and Commerce, er en animert versjon av et foredrag av Sir Ken Robinson. Tittelen er Changing Education Paradigms, og det handler om hvordan skolesystemet undertrykker kreativitet. Man kan nok ha litt ulike syn på hvor langt skolen skal gå i den retningen Robinson anbefaler, men foredraget er tankevekkende. Og presentasjonsformen i videoen under er veldig spennende. Flere videoer fra RSA ligger på kanalen deres på YouTube.
mandag 29. november 2010
Helsetjenester via mobiltelefon
Bill Gates har skrevet på bloggen sin om hvordan mobiltelefoner blir et viktig redskap for at folk i utviklingsland skal få tilgang til livsviktige helsetjenester. Han skriver at Bill & Melinda Gates Foundation nylig har støttet åtte forskingsprosjekter innenfor mobil helse med USD 100 000 hver.
Hva er det så forskerne skal løse av helseutfordringer i u-land ved hjelp av mobiltelefoner? Bill Gates nevner flere eksempler, blant annet diagnostikk for å oppdage malaria:
"For example, Peter Lillehoj and Chih-Ming Ho of the University of California, Los Angeles, received a grant to develop a disposable malaria biosensor based on a SIM card platform. The SIM card-biosensor will allow malaria detection to be performed using a cell-phone, which will make diagnostic testing more widely available in rural and remote areas."
Et helt annet eksempel er applikasjoner på mobiltelefonen som støtter helsearbeidere som hjelper gravide kvinner i Mozambique og blant annet brukes i prosessen med å henvise de som har behov for spesialisthjelp til et sykehus.
Og så er det noen forskere som arbeider med å utvikle et vaksinasjonsregister basert på avlesing av fingeravtrykk med en scanner koblet til en mobiltelefon. Ved å få bedre oversikt over hvem som er blitt vaksinert tidligere kan man redusere sløsing med vaksiner og utnytte ressursene bedre:
"Mark Thomas will be leading a team at VaxTrac to field test a mobile phone-based vaccination registry that uses fingerprint scans to track people who have received immunizations. The goal is to reduce redundant doses and increase coverage levels in developing countries."
Nå er det mest nærliggende å tenke på dette som innovasjoner som kommer befolkningen i fattige land til gode, på steder der tilgangen til ordinære helsetjenester er dårlig. Men sannsynligvis er det et for snevert perspektiv, man kan godt tenke seg at tjenester som først utvikles for folk i utviklingsland som mangler universelle helsetjenester etter hvert blir så bra at de også kan fungere i mer utviklede land. Mer mobile løsninger for diagnostikk er for eksempel viktig over alt, ikke bare i fattige land.
Dessuten er det allerede etablert et stort marked for helse-apps på til smarttelefoner. I følge en artikkel i Computerworld for noen dager siden finnes det allerede 17 000 helserelaterte apps i apps-butikkene. De finnes både for helsepersonell og for vanlige brukere. Og i følge artikkelen vil om ikke lenge rundt 500 millioner mennesker i verden bruke helseapplikasjoner på mobiltelefonen.
Hva er det så forskerne skal løse av helseutfordringer i u-land ved hjelp av mobiltelefoner? Bill Gates nevner flere eksempler, blant annet diagnostikk for å oppdage malaria:
"For example, Peter Lillehoj and Chih-Ming Ho of the University of California, Los Angeles, received a grant to develop a disposable malaria biosensor based on a SIM card platform. The SIM card-biosensor will allow malaria detection to be performed using a cell-phone, which will make diagnostic testing more widely available in rural and remote areas."
Et helt annet eksempel er applikasjoner på mobiltelefonen som støtter helsearbeidere som hjelper gravide kvinner i Mozambique og blant annet brukes i prosessen med å henvise de som har behov for spesialisthjelp til et sykehus.
Og så er det noen forskere som arbeider med å utvikle et vaksinasjonsregister basert på avlesing av fingeravtrykk med en scanner koblet til en mobiltelefon. Ved å få bedre oversikt over hvem som er blitt vaksinert tidligere kan man redusere sløsing med vaksiner og utnytte ressursene bedre:
"Mark Thomas will be leading a team at VaxTrac to field test a mobile phone-based vaccination registry that uses fingerprint scans to track people who have received immunizations. The goal is to reduce redundant doses and increase coverage levels in developing countries."
Nå er det mest nærliggende å tenke på dette som innovasjoner som kommer befolkningen i fattige land til gode, på steder der tilgangen til ordinære helsetjenester er dårlig. Men sannsynligvis er det et for snevert perspektiv, man kan godt tenke seg at tjenester som først utvikles for folk i utviklingsland som mangler universelle helsetjenester etter hvert blir så bra at de også kan fungere i mer utviklede land. Mer mobile løsninger for diagnostikk er for eksempel viktig over alt, ikke bare i fattige land.
Dessuten er det allerede etablert et stort marked for helse-apps på til smarttelefoner. I følge en artikkel i Computerworld for noen dager siden finnes det allerede 17 000 helserelaterte apps i apps-butikkene. De finnes både for helsepersonell og for vanlige brukere. Og i følge artikkelen vil om ikke lenge rundt 500 millioner mennesker i verden bruke helseapplikasjoner på mobiltelefonen.
lørdag 27. november 2010
Europe Is Our Playground
Søndag er det 16 år siden flertallet i befolkningen sa nei til norsk medlemskap i EU for andre gang. Selv om mye er annerledes i dagens EU (Sverige og Finland er blitt medlemmer, Sentral- og Øst Europa er blitt medlemmer, Euro er innført som felles valuta), så er det lite som tyder på at det kommer noen snarlig debatt om norsk medlemskap igjen. Men vi kan jo bruke anledningen til å tenke igjennom hvor Norge egentlig hører hjemme, mens vi for eksempel hører på "Europe is our Playground" med Suede. Utgitt i 1996, av alle ting som en b-side:
Nå har vel mp3-filer og streaming forvist b-sidene til historiens skraphaug. Men før i tiden hadde singler to sider, en a-side og minst en b-side. B-sidene var gjerne restmateriale som artistene hadde spilt inn, men som ikke var bra nok til å komme på et album. Men noen band var i perioder så kreative og produktive at selv de albumløse b-sidene var stor musikk, og langt bedre enn det de fleste andre band tok med på album. The Smiths er et godt eksempel, de ga ut et par egne album med bare b-sider, The Clash ga ut "Black Market Clash". Og Suede samlet sine b-sider på dobbeltalbumet Sci-Fi Lullabies, som alt i alt kanskje er enda bedre enn de ordinære albumene. Særlig første halvdel er veldig bra og inneholder b-sidene som ble forkastet til de to første albumene. Samt Europe is our Playground, som var b-siden til "Trash".
Nå har nettopp Suede gitt ut Best of Suede, et dobbelt samlealbum. Der har også Europe is our Playground og flere av de beste av de øvrige b-sidene fått plass, ser jeg. Et bra kjøp, i hver fall for de som ikke har alt fra før.
Nå har vel mp3-filer og streaming forvist b-sidene til historiens skraphaug. Men før i tiden hadde singler to sider, en a-side og minst en b-side. B-sidene var gjerne restmateriale som artistene hadde spilt inn, men som ikke var bra nok til å komme på et album. Men noen band var i perioder så kreative og produktive at selv de albumløse b-sidene var stor musikk, og langt bedre enn det de fleste andre band tok med på album. The Smiths er et godt eksempel, de ga ut et par egne album med bare b-sider, The Clash ga ut "Black Market Clash". Og Suede samlet sine b-sider på dobbeltalbumet Sci-Fi Lullabies, som alt i alt kanskje er enda bedre enn de ordinære albumene. Særlig første halvdel er veldig bra og inneholder b-sidene som ble forkastet til de to første albumene. Samt Europe is our Playground, som var b-siden til "Trash".
Nå har nettopp Suede gitt ut Best of Suede, et dobbelt samlealbum. Der har også Europe is our Playground og flere av de beste av de øvrige b-sidene fått plass, ser jeg. Et bra kjøp, i hver fall for de som ikke har alt fra før.
fredag 26. november 2010
Enda mindre innovasjon i Innovasjon Norge
Som jeg har vært inne på flere ganger på bloggen er det for lite av det som foregår i Innovasjon Norge som bidrar til innovasjon. Akkurat hvor mye innovasjon som foregår som et resultat av tiltakene er det litt ulike syn på, men alle mener at det er for lite. Da Riksrevisjonen gikk igjennom effekten av det Innovasjon Norge gjør, konkluderte de med at:
"Undersøkelsen viser at bare halvparten av prosjektene som får støtte av Innovasjon Norge, registreres som innovative. Mange av disse har attpåtil en svært liten grad av innovasjon, siden det ofte skal lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovativt. Det er dermed en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå selskapets mål om å fremmebedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling."
Da Innovasjon Norge ble evaluert tidligere i år var språkbruken mer positiv, men også her var konklusjonen at innovasjonsgraden må opp i prosjektene de støtter. I pressemeldingen om evalueringen fra Innovasjon Norge selv het det:
"Innovasjon Norge har i stor grad oppfylt de målene som gjelder for virksomheten. Likevel anbefaler rapporten en vridning mot høyere grad av innovasjon i prosjektene, og at Innovasjon Norge går inn i flere prosjekter der det er større risiko. I følge rapporten går særlig en del av midlene til landbruk til prosjekter med lav innovasjonsgrad."
Da skulle man jo tro at statsbudsjettet for neste år ville følge opp disse klare anbefalingene fra Riksrevisjonen, og evalueringen. Og når Trond Giske snakker om budsjettet så fremstiller han det som om et budsjett som trekker opp retningen Innovasjon Norge skal gå i. Nå er det riktignok kuttet hele 147,2 millioner kroner i Innovasjon Norges budsjett, men dette er i følge Giske ganske uproblematisk fordi det dels er snakk om administrasjonsutgifter og dels er snakk om å reversere økninger som kom under finanskrisen og som ikke trengs lenger. Her er pressemeldingen fra Næringsdepartementet som beskriver innretningen på kuttene. Det høres jo veldig greit ut slik de er beskrevet, kuttene rammer jo i følge pressemeldingen ikke bedriftene, men bare administrasjonen og tiltak som ikke lenger behøves.
Men er det virkelig slik? Jeg er redd effekten av disse kuttene er at Innovasjon Norge går i stikk motsatt retning av det evalueringen anbefaler, og at innovasjonsgraden blir lavere. Det er tre grunner til dette:
For det første er det ikke alltid slik at penger til bedrifter er bra, mens personalkostnader er dumt. Det kommer an på hva pengene brukes til. Noe av problemet i Innovasjon Norge er, slik Abelia har dokumentert i sine rapporter, at de store og enkle låne- og tilskuddsordningene til primærnæringene ikke fremmer innovasjon, vekst og internasjonalisering. Mens gode rådgivere (som gjerne kan være tjenester Innovasjon Norge kjøper av andre) kan være en avgjørende forutsetning for å lykkes i en kommersialiserings- og internasjonaliseringsfase. Innovasjon Norge har fått mye kritikk for å ha for svak kompetanse i forhold til teknologi- og kunnskapsbedrifters behov for nettverk og hjelp til å vokse ute. Da er det ikke særlig konstruktivt å kutte denne kompetansen ytterligere.
For det andre er det ikke opplagt at alle tiltakene som ble trappet opp under finanskrisen bør tas bort igjen, det kan hende man burde ta bort noe annet i stedet. Noen av virkemidlene som ble styrket mest i 2009 var de som har en høy innovasjonsgrad. Blant annet kom det på plass et landsdekkende etablererstipend, det vil si støtte til å starte nye bedrifter, der innovasjonsgrad og vekstambisjoner er viktigere enn hvor i landet du bor. I 2009 ble det bevilget 150 millioner kroner til denne ordningen, i 2011 er det foreslått 20 millioner. Samtidig som Kommunal- og regionaldepartementets rammer for å støtte bedrifter i utkantene øker, så desimeres ordningen som gjelder i hele landet og har innovasjon som hovedbegrunnelse. Det rammer ikke bare Oslofjord-området, det rammer muligheten til å støtte nyetableringer i alle de større byene.
Og for det tredje så fjerner regjeringen de såkalte inkubatorstipendene, penger så går til utvikling og kompetanseoppbygging i bedrifter som holder til i forskningsparkene (se utklipp fra KRD-budsjettet over til høyre, det er ikke lett å oppdage slike kutt). Dette er små penger, totalt 18 millioner kroner fordelt på 62 tilsagn i 2010. Men viktige penger, for de bidrar til at Forskningsparkene og innovasjonsselskapene ikke bare blir eiendomsbestyrere som leier ut lokaler til gründerbedrifter, men at de også kan tilby et konkret program for å støtte kommersialisering. Når alle ser ut til være enige om at det er mange gode ideer i Norge, men at det svikter i kommersialiseringsfasen, er det ganske utrolig at man fjerner en av de få postene i statsbudsjettet som støtter akkurat dette. Denne ordningen burde økes, ikke fjernes hvis det er alvorlig ment at vi må få bedre rammebetingelser for kommersialisering.
Det ulykkelige her er at den landsdekkende ordningen for inkubatorstipend har vært på Liv Signe Navarsetes budsjett i Kommunal og regionaldepartementet. Hun vil heller ha distriktspolitiske penger som deles ut av fylkeskommunene. Og konsekvensene av det er at bedrifter i de største byene for alle praktiske formål faller utenfor. Siden universiteter ligger i byer og forskningsparker er noe som ligger i eller nær byer, betyr dette i praksis at de bedriftene som kvalifiserer til inkubatorstipend holder til på steder det ikke er mulig å søke om penger. Så sjansen for at noen får et inkubatorstipend neste år blir vel omtrent null.
Man kan si mye om Innovasjon Norges organisasjon og kvaliteter. Mye kan forbedres. Men det som i hvert fall ikke hjelper er å ta bort den kompetansen og de virkemidlene som faktisk bidrar til å øke innovasjonsgraden i næringslivet.
"Undersøkelsen viser at bare halvparten av prosjektene som får støtte av Innovasjon Norge, registreres som innovative. Mange av disse har attpåtil en svært liten grad av innovasjon, siden det ofte skal lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovativt. Det er dermed en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå selskapets mål om å fremmebedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling."
Da Innovasjon Norge ble evaluert tidligere i år var språkbruken mer positiv, men også her var konklusjonen at innovasjonsgraden må opp i prosjektene de støtter. I pressemeldingen om evalueringen fra Innovasjon Norge selv het det:
"Innovasjon Norge har i stor grad oppfylt de målene som gjelder for virksomheten. Likevel anbefaler rapporten en vridning mot høyere grad av innovasjon i prosjektene, og at Innovasjon Norge går inn i flere prosjekter der det er større risiko. I følge rapporten går særlig en del av midlene til landbruk til prosjekter med lav innovasjonsgrad."
Da skulle man jo tro at statsbudsjettet for neste år ville følge opp disse klare anbefalingene fra Riksrevisjonen, og evalueringen. Og når Trond Giske snakker om budsjettet så fremstiller han det som om et budsjett som trekker opp retningen Innovasjon Norge skal gå i. Nå er det riktignok kuttet hele 147,2 millioner kroner i Innovasjon Norges budsjett, men dette er i følge Giske ganske uproblematisk fordi det dels er snakk om administrasjonsutgifter og dels er snakk om å reversere økninger som kom under finanskrisen og som ikke trengs lenger. Her er pressemeldingen fra Næringsdepartementet som beskriver innretningen på kuttene. Det høres jo veldig greit ut slik de er beskrevet, kuttene rammer jo i følge pressemeldingen ikke bedriftene, men bare administrasjonen og tiltak som ikke lenger behøves.
Men er det virkelig slik? Jeg er redd effekten av disse kuttene er at Innovasjon Norge går i stikk motsatt retning av det evalueringen anbefaler, og at innovasjonsgraden blir lavere. Det er tre grunner til dette:
For det første er det ikke alltid slik at penger til bedrifter er bra, mens personalkostnader er dumt. Det kommer an på hva pengene brukes til. Noe av problemet i Innovasjon Norge er, slik Abelia har dokumentert i sine rapporter, at de store og enkle låne- og tilskuddsordningene til primærnæringene ikke fremmer innovasjon, vekst og internasjonalisering. Mens gode rådgivere (som gjerne kan være tjenester Innovasjon Norge kjøper av andre) kan være en avgjørende forutsetning for å lykkes i en kommersialiserings- og internasjonaliseringsfase. Innovasjon Norge har fått mye kritikk for å ha for svak kompetanse i forhold til teknologi- og kunnskapsbedrifters behov for nettverk og hjelp til å vokse ute. Da er det ikke særlig konstruktivt å kutte denne kompetansen ytterligere.
For det andre er det ikke opplagt at alle tiltakene som ble trappet opp under finanskrisen bør tas bort igjen, det kan hende man burde ta bort noe annet i stedet. Noen av virkemidlene som ble styrket mest i 2009 var de som har en høy innovasjonsgrad. Blant annet kom det på plass et landsdekkende etablererstipend, det vil si støtte til å starte nye bedrifter, der innovasjonsgrad og vekstambisjoner er viktigere enn hvor i landet du bor. I 2009 ble det bevilget 150 millioner kroner til denne ordningen, i 2011 er det foreslått 20 millioner. Samtidig som Kommunal- og regionaldepartementets rammer for å støtte bedrifter i utkantene øker, så desimeres ordningen som gjelder i hele landet og har innovasjon som hovedbegrunnelse. Det rammer ikke bare Oslofjord-området, det rammer muligheten til å støtte nyetableringer i alle de større byene.
Og for det tredje så fjerner regjeringen de såkalte inkubatorstipendene, penger så går til utvikling og kompetanseoppbygging i bedrifter som holder til i forskningsparkene (se utklipp fra KRD-budsjettet over til høyre, det er ikke lett å oppdage slike kutt). Dette er små penger, totalt 18 millioner kroner fordelt på 62 tilsagn i 2010. Men viktige penger, for de bidrar til at Forskningsparkene og innovasjonsselskapene ikke bare blir eiendomsbestyrere som leier ut lokaler til gründerbedrifter, men at de også kan tilby et konkret program for å støtte kommersialisering. Når alle ser ut til være enige om at det er mange gode ideer i Norge, men at det svikter i kommersialiseringsfasen, er det ganske utrolig at man fjerner en av de få postene i statsbudsjettet som støtter akkurat dette. Denne ordningen burde økes, ikke fjernes hvis det er alvorlig ment at vi må få bedre rammebetingelser for kommersialisering.
Det ulykkelige her er at den landsdekkende ordningen for inkubatorstipend har vært på Liv Signe Navarsetes budsjett i Kommunal og regionaldepartementet. Hun vil heller ha distriktspolitiske penger som deles ut av fylkeskommunene. Og konsekvensene av det er at bedrifter i de største byene for alle praktiske formål faller utenfor. Siden universiteter ligger i byer og forskningsparker er noe som ligger i eller nær byer, betyr dette i praksis at de bedriftene som kvalifiserer til inkubatorstipend holder til på steder det ikke er mulig å søke om penger. Så sjansen for at noen får et inkubatorstipend neste år blir vel omtrent null.
Man kan si mye om Innovasjon Norges organisasjon og kvaliteter. Mye kan forbedres. Men det som i hvert fall ikke hjelper er å ta bort den kompetansen og de virkemidlene som faktisk bidrar til å øke innovasjonsgraden i næringslivet.
torsdag 25. november 2010
Brian Eno om "The Age of Generosity"
Lenke til selve videoen på Vimeo her |
Det jeg ikke visste var at Brian Eno også er aktiv i mange andre sammenhenger, blant annet som foredragsholder om fremtiden. Her er et eksempel der Eno snakker på en prisutdeling om hvordan kunnskap blir mer verdifull når man deler den, og at kunnskapsøkonomien derfor bidrar til en ny type altruisme og mer problemløsning i fellesskap. Vi blir mer generøse. Så mye at Eno mener at tiden vi går inn i kan kalles "The Age of Generosity". Det kan det sikkert være delte meninger om, jeg tror han kan ha et viktig poeng. Innovasjon foregår jo også i økende grad på arenaer som går på tvers av virksomheter. Uansett morsomt å se han som foredragsholder. Takk til Suongirs blogg for tipset.
onsdag 24. november 2010
Trenger vi en (rosa)bloggplakat?
Jeg skrev for noen dager siden om Ida Jacksons bok om sosiale medier der hun blant annet tar opp problemet med skjult reklame og sponsing i de såkalte rosabloggene, eller "reklameblogger" som man kanskje burde begynne å kalle noen av dem. Informasjonssjef i Cappelen Damm, Ingunn Lindborg, skal ha stor ros for å fortelle helt konkret og dagsaktuelt om problemet med bloggere som ikke forteller sine lesere at de tar betalt for å skrive positivt om bestemte produkter.
Dette har fått noen ikke helt tilfeldige aktører til å ta opp igjen ideen om at bloggere burde rydde opp i sitt forhold til etikk, lover og regler ved å innføre en bloggplakat, på samme måte som pressen har en redaktørplakat, en vær varsom-plakat og en tekstreklameplakat. Det er jo en besnærende tanke at man gjennom et frivillig etisk regelverk kan slå flere fluer i et smekk: Rosabloggerne kan få et gratis lynkurs i markedsføringslov og skattelov, andre bloggere får vist frem at de holder en høy etisk standard og leverandørene av bloggplattformer kan skryte av at de anbefaler kundene sine å holde seg innenfor loven.
Jeg tror ikke det er noen farbar vei å utvikle en felles bloggplakat, noe flere profilerte bloggere som Vampus, Liberaleren, Jan Omdahl, Heidi Helene Sveen, Rune Gulbrandsøy og Olav Torvund har vært inne på når samme ide har vært lansert tidligere. Det er særlig tre grunner til dette:
Første grunn er at en slik plakat er helt unødvendig dersom problemet er at noen ikke følger norsk lov og det finnes reklame på bloggen som er i strid med markedsføringsloven. Eller at de bryter skatteloven. Du lager ikke et etisk regelverk når noen bryter loven, du sørger for å reagere mot lovbruddet slik at det opphører. Folk har selv et ansvar for å sette seg inn i hva som er ulovlig, spesielt når man driver næringsvirksomhet. Og for ordens skyld er første setning i markedsføringslovens paragraf 3 kort og klar:
"Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring."
Så er det naturligvis et interessant spørsmål hvem som har ansvaret dersom loven brytes. Er det annonsøren eller er det mediet? Dette har Olav Torvund noen nyttige refleksjoner om på sin blogg. Og konklusjonen hans er at det i hvert fall er slik at den næringsdrivende annonsøren må holdes ansvarlig hvis loven ikke følges, mens det er noe mer uklart i hvor stor grad en hobbyblogger som ikke lever av inntektene bryter loven. Lever man av inntektene er det for øvrig også slik at man må innrapportere inntekter og betale skatt slik som alle andre gjør, noe som også har vært gjenstand for en viss debatt blant rosabloggerne. Men siden det ikke er frivillig om man skal betale skatt, kan man ikke regulere det gjennom en frivillig bloggplakat.
Andre grunn er at redaksjonelle medier og blogger er ulike. Retningslinjer som egner seg for redaksjonelle medier passer ikke for blogger. Man kan selvfølgelig drive med journalistikk på en blogg også, men det er helt opp til hver enkelt blogger hva slags kvalitetetskrav man skal ha. Redaksjonelle medier kan ikke velge, de er helt avhengige av publikums tillit og må være tydelige på hva de er og hva de ikke er. Derfor har de redaktørplakat, tekstreklameplakat og vær varsom-plakat. De har også domstolslignende organer som behandler saker som gjelder brudd på regelverket i plakatene etter forutsigbare regler som sikrer en rettferdig behandling for både mediet og den som klager. Dette er mulig fordi medie-Norge har sluttet opp om denne måten å ta opp påstander om regelbrudd, og reagere mot dem. Alle vet hvem regelverket gjelder, det er tross alt et begrenset antall medievirksomheter som omfattes av plakatene. Man vet at de som blir dømt vil akseptere utfallet og rette seg inn etter det, for omkostningene i form av tapt tillit ved å stille seg utenfor mediefellesskapet i slike saker ville være ødeleggende.
Tredje grunn er at blogger ikke har noe tilsvarende felles bare fordi de er blogger. Bloggere har helt ulike målsettinger og man kan vanskelig ha felles retningslinjer for hva som er rett og galt. Noen bloggere har som hovedmål å drive med reklame for ulike produkter i teksten, og ingenting er til hinder for det hvis man holder seg innenfor loven og forteller leserne at man får betalt. Andre bloggere setter sin ære i at bloggen er totalt fri for reklame. Noen blogger er forfattet av folk med høye ambisjoner om å drive uavhengig og maktkritisk journalistikk. Andre er skrevet av folk som har ledende stillinger i bedrifter eller politiske partier og bruker bloggen til å drive salg og bygge omdømme. Man kan umulig ha samme retningslinjer for så forskjellige produkter. Vampus har helt rett når hun skriver på bloggen sin at:
"En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (...) Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende."
Derfor er det ikke mulig å lage felles retningslinjer for noe bare fordi du leser det på en pc eller fordi det er i en blogg, like lite som du kan ha felles retningslinjer for aviser og telefonkataloger. Kanskje er det slik at rosabloggenes/reklamebloggenes leverandører av publiseringsverktøy trenger noen etiske retningslinjer for sin egen del, for å rydde litt i hva de selv mener er greit og ugreit av synlige og usynlige kommersielle bindinger. Jeg pleier å anbefale alle virksomheter å gå noen runder med seg selv og utforske om det er etisk problematiske sider ved relasjoner og kommersielle bindinger man er inne i. Det kan være en nyttig øvelse. NHO har for øvrig en god veileder, som heter over streken, som beskriver hvordan man kan ta en slik etikkdiskusjon i en virksomhet. Men da er det viktig at man er opptatt av hva man selv skal gjøre, ikke av å flytte ansvaret over på alle andre
Dette har fått noen ikke helt tilfeldige aktører til å ta opp igjen ideen om at bloggere burde rydde opp i sitt forhold til etikk, lover og regler ved å innføre en bloggplakat, på samme måte som pressen har en redaktørplakat, en vær varsom-plakat og en tekstreklameplakat. Det er jo en besnærende tanke at man gjennom et frivillig etisk regelverk kan slå flere fluer i et smekk: Rosabloggerne kan få et gratis lynkurs i markedsføringslov og skattelov, andre bloggere får vist frem at de holder en høy etisk standard og leverandørene av bloggplattformer kan skryte av at de anbefaler kundene sine å holde seg innenfor loven.
Jeg tror ikke det er noen farbar vei å utvikle en felles bloggplakat, noe flere profilerte bloggere som Vampus, Liberaleren, Jan Omdahl, Heidi Helene Sveen, Rune Gulbrandsøy og Olav Torvund har vært inne på når samme ide har vært lansert tidligere. Det er særlig tre grunner til dette:
Første grunn er at en slik plakat er helt unødvendig dersom problemet er at noen ikke følger norsk lov og det finnes reklame på bloggen som er i strid med markedsføringsloven. Eller at de bryter skatteloven. Du lager ikke et etisk regelverk når noen bryter loven, du sørger for å reagere mot lovbruddet slik at det opphører. Folk har selv et ansvar for å sette seg inn i hva som er ulovlig, spesielt når man driver næringsvirksomhet. Og for ordens skyld er første setning i markedsføringslovens paragraf 3 kort og klar:
"Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring."
Så er det naturligvis et interessant spørsmål hvem som har ansvaret dersom loven brytes. Er det annonsøren eller er det mediet? Dette har Olav Torvund noen nyttige refleksjoner om på sin blogg. Og konklusjonen hans er at det i hvert fall er slik at den næringsdrivende annonsøren må holdes ansvarlig hvis loven ikke følges, mens det er noe mer uklart i hvor stor grad en hobbyblogger som ikke lever av inntektene bryter loven. Lever man av inntektene er det for øvrig også slik at man må innrapportere inntekter og betale skatt slik som alle andre gjør, noe som også har vært gjenstand for en viss debatt blant rosabloggerne. Men siden det ikke er frivillig om man skal betale skatt, kan man ikke regulere det gjennom en frivillig bloggplakat.
Andre grunn er at redaksjonelle medier og blogger er ulike. Retningslinjer som egner seg for redaksjonelle medier passer ikke for blogger. Man kan selvfølgelig drive med journalistikk på en blogg også, men det er helt opp til hver enkelt blogger hva slags kvalitetetskrav man skal ha. Redaksjonelle medier kan ikke velge, de er helt avhengige av publikums tillit og må være tydelige på hva de er og hva de ikke er. Derfor har de redaktørplakat, tekstreklameplakat og vær varsom-plakat. De har også domstolslignende organer som behandler saker som gjelder brudd på regelverket i plakatene etter forutsigbare regler som sikrer en rettferdig behandling for både mediet og den som klager. Dette er mulig fordi medie-Norge har sluttet opp om denne måten å ta opp påstander om regelbrudd, og reagere mot dem. Alle vet hvem regelverket gjelder, det er tross alt et begrenset antall medievirksomheter som omfattes av plakatene. Man vet at de som blir dømt vil akseptere utfallet og rette seg inn etter det, for omkostningene i form av tapt tillit ved å stille seg utenfor mediefellesskapet i slike saker ville være ødeleggende.
Tredje grunn er at blogger ikke har noe tilsvarende felles bare fordi de er blogger. Bloggere har helt ulike målsettinger og man kan vanskelig ha felles retningslinjer for hva som er rett og galt. Noen bloggere har som hovedmål å drive med reklame for ulike produkter i teksten, og ingenting er til hinder for det hvis man holder seg innenfor loven og forteller leserne at man får betalt. Andre bloggere setter sin ære i at bloggen er totalt fri for reklame. Noen blogger er forfattet av folk med høye ambisjoner om å drive uavhengig og maktkritisk journalistikk. Andre er skrevet av folk som har ledende stillinger i bedrifter eller politiske partier og bruker bloggen til å drive salg og bygge omdømme. Man kan umulig ha samme retningslinjer for så forskjellige produkter. Vampus har helt rett når hun skriver på bloggen sin at:
"En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (...) Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende."
Derfor er det ikke mulig å lage felles retningslinjer for noe bare fordi du leser det på en pc eller fordi det er i en blogg, like lite som du kan ha felles retningslinjer for aviser og telefonkataloger. Kanskje er det slik at rosabloggenes/reklamebloggenes leverandører av publiseringsverktøy trenger noen etiske retningslinjer for sin egen del, for å rydde litt i hva de selv mener er greit og ugreit av synlige og usynlige kommersielle bindinger. Jeg pleier å anbefale alle virksomheter å gå noen runder med seg selv og utforske om det er etisk problematiske sider ved relasjoner og kommersielle bindinger man er inne i. Det kan være en nyttig øvelse. NHO har for øvrig en god veileder, som heter over streken, som beskriver hvordan man kan ta en slik etikkdiskusjon i en virksomhet. Men da er det viktig at man er opptatt av hva man selv skal gjøre, ikke av å flytte ansvaret over på alle andre
Labels:
blogg
,
etikk
,
lover og regler
,
sosiale medier
mandag 22. november 2010
James Dean og Ronald Reagan
Nettstedet Open Culture er en fantastisk ressurs når det gjelder lenker til historiske og kulturhistoriske høydepunkter, særlig i form av gamle filmer som er gjenfunnet og lagt ut på internett. Jeg har tidligere lenket til en video med døvblinde Helen Keller og hennes lærer Anne Sullivan. Her om dagen hadde de funnet en film om Leo Tolstoijs siste dager, han døde for nøyaktig hundre år siden nå i november.
Og en annen godbit er filmen under som nylig er dukket opp, et redigert utdrag av en episode av The General Electric Theater i 1954 med James Dean og Ronald Reagan i hovedrollene. Ingen av dem hadde på det tidspunktet funnet rollene som senere skulle definere hva de huskes for, noe The Atlantic skrev om i forbindelse med at denne filmen ble funnet tidligere i år.
For flere tips om kulturelle ikoner som er gjenfunnet på filmer som ligger ute på nettet kan denne oversikten fra Open Culture anbefales. Her er det for eksempel lenke til Mark Twain filmet av Thomas Edison i 1909 og kroniningen av Nicolai II i 1896, den siste tsar. Og Leo Trotskij i en tale på engelsk i Mexico 1937, tre år før han ble drept av Stalins agenter. Og det er som sagt mye mer, det legges ut nye klipp daglig som det ikke uten videre er lett å finne frem til andre steder.
Og en annen godbit er filmen under som nylig er dukket opp, et redigert utdrag av en episode av The General Electric Theater i 1954 med James Dean og Ronald Reagan i hovedrollene. Ingen av dem hadde på det tidspunktet funnet rollene som senere skulle definere hva de huskes for, noe The Atlantic skrev om i forbindelse med at denne filmen ble funnet tidligere i år.
For flere tips om kulturelle ikoner som er gjenfunnet på filmer som ligger ute på nettet kan denne oversikten fra Open Culture anbefales. Her er det for eksempel lenke til Mark Twain filmet av Thomas Edison i 1909 og kroniningen av Nicolai II i 1896, den siste tsar. Og Leo Trotskij i en tale på engelsk i Mexico 1937, tre år før han ble drept av Stalins agenter. Og det er som sagt mye mer, det legges ut nye klipp daglig som det ikke uten videre er lett å finne frem til andre steder.
14 grunner til å starte en ny bedrift
Jeg kom nylig over entreprenørskapsbloggen OnStartups.com via en bloggpost fra Terje Wold der han skriver om 11 utfordringer med å være gründer og entreprenør. Og hadde hentet følgende linjer fra OnStartups.com om de harde realitetene ved å være gründer:
"There’s always talk about the end game in the form of an acquisition, funding announcement, or eventual flame out. Hollywood has even made a movie about the founding of Facebook that glamorizes startup life instead of showing what it really is: a day in day out marathon of work with very little glamor. We rarely hear about the harsh realities that entrepreneurs face and the journey that this entails. This isn’t meant to be a downbeat and negative article, but actually quite the opposite. By knowing the harsh realities that lie ahead, you can be prepared when they come about so you can solider on. Here are some of the harsh realities that come with the territory of being an entrepreneur."
Det er verdt å lese både 11 harsh realities of being an entrepreneur, og Terje Wolds vurdering av disse punktene basert på sine egne erfaringer som gründer i Norge. Men OnStartups.com er ikke bare opptatt av de vanskelige sidene ved å være entreprenør. I en bloggpost nylig lister de opp 14 gode grunner til at du bør starte en ny virksomhet, eller: 14 reasons why you need to start a startup. Overskriftene i den artikkelen er:
"You will have the time of your life.
You have the power to create something from nothing.
A world of knowlege is available.
Cloud Computing And Web Apps Make It Cheap To Start.
Location isn't important at first.
You can get press and attention overnight.
There Are More Customer Acquisition Channels Than Ever Before.
It's Possible To Make A Living From A Startup Fairly Fast.
The Capital To Grow Is Widely Available If You Need It.
You Will Make Friends And Connections That Will Last A Lifetime.
The Amount Of New Platforms And Technologies Is Staggering.
Finding Out Whether You Are Right Takes Far Less Risk.
A Traditional "Job" Isn't Much More Secure In The Long Run.
The Worst That Can Happen, Isn't Really That Bad."
Dette er et knippe interessante overskrifter om gründerskap og entreprenørskap, der kanskje ikke alle påstandene er like opplagte. Derfor kan det være lurt å se på den forklarende teksten i bloggposten også, for eksempel på hva han mener med at det er nok kapital tilgjengelig og hvorfor han mener det ikke er avgjørende i første fase hvor bedriften holder til.
"There’s always talk about the end game in the form of an acquisition, funding announcement, or eventual flame out. Hollywood has even made a movie about the founding of Facebook that glamorizes startup life instead of showing what it really is: a day in day out marathon of work with very little glamor. We rarely hear about the harsh realities that entrepreneurs face and the journey that this entails. This isn’t meant to be a downbeat and negative article, but actually quite the opposite. By knowing the harsh realities that lie ahead, you can be prepared when they come about so you can solider on. Here are some of the harsh realities that come with the territory of being an entrepreneur."
Det er verdt å lese både 11 harsh realities of being an entrepreneur, og Terje Wolds vurdering av disse punktene basert på sine egne erfaringer som gründer i Norge. Men OnStartups.com er ikke bare opptatt av de vanskelige sidene ved å være entreprenør. I en bloggpost nylig lister de opp 14 gode grunner til at du bør starte en ny virksomhet, eller: 14 reasons why you need to start a startup. Overskriftene i den artikkelen er:
"You will have the time of your life.
You have the power to create something from nothing.
A world of knowlege is available.
Cloud Computing And Web Apps Make It Cheap To Start.
Location isn't important at first.
You can get press and attention overnight.
There Are More Customer Acquisition Channels Than Ever Before.
It's Possible To Make A Living From A Startup Fairly Fast.
The Capital To Grow Is Widely Available If You Need It.
You Will Make Friends And Connections That Will Last A Lifetime.
The Amount Of New Platforms And Technologies Is Staggering.
Finding Out Whether You Are Right Takes Far Less Risk.
A Traditional "Job" Isn't Much More Secure In The Long Run.
The Worst That Can Happen, Isn't Really That Bad."
Dette er et knippe interessante overskrifter om gründerskap og entreprenørskap, der kanskje ikke alle påstandene er like opplagte. Derfor kan det være lurt å se på den forklarende teksten i bloggposten også, for eksempel på hva han mener med at det er nok kapital tilgjengelig og hvorfor han mener det ikke er avgjørende i første fase hvor bedriften holder til.
lørdag 20. november 2010
Ledere i sosiale medier - hva er strategien?
Kilde: HBR |
Soumitra Dutta stiller spørsmål ved hvorfor ledere i det hele tatt skal bry seg om å være i sosiale medier, og svarer slik på spørsmålet:
"Today’s leaders must embrace social media for three reasons. First, they provide a low-cost platform on which to build your personal brand, communicating who you are both within and outside your company. Second, they allow you to engage rapidly and simultaneously with peers, employees, customers, and the broader public, especially younger generations, in the same transparent and direct way they expect from everyone in their lives. Third, they give you an opportunity to learn from instant information and unvarnished feedback. Active participation in social media can be a powerful tool—the difference between leading effectively and ineffectively, and between advancing and faltering in the pursuit of your goals."
Han reflekterer også over hvilke plattformer man kan bruke og hvilke mål man skal ha, med utgangspunkt i to dimensjoner: Om du vil være personlig eller profesjonell i formen, og om nettverket du skriver for er offentlig eller lukket. Blogg, Twitter og Youtube vil for eksempel være best egnet hvis du er relativt personlig og kommuniserer offentlig. I mer private og lukkede nettverk kan andre verktøy være bedre egnet.
Dutta nevner også en del eksempler på toppledere som har utnyttet sosiale medier til personlig branding. Det er fortsatt forholdsvis få toppledere i store bedrifter som blogger eller tvitrer, men noen av de som gjør det har fått til ganske mye. Et eksempel er Tom Dickson i den lille blederprodusenten Blendtech som har laget YouTube-filmene Will it Blend? der sjefen selv prøver ut hva som passer i maskinen. Filmen der en iPhone blir til pulver er sett av over ni millioner mennesker. Ander høyprofilerte ledere med tung bruk av sosiale medier til egen merkevarebygging er Robert Scoble (med bloggen Scobleizer) i Rackspace, tidligere i Microsoft. Og Padmasree Warrior, CTO i Cisco, som har hele 1,4 millioner følgere på Twitter.
Artikkelen drøfter også noen risikoområder når det gjelder bruk av sosiale medier, som Dutta grupperer i tre kategorier. For det første hvem du vil kommunisere med. Med mer flytende grenser mellom arenaer for det private og det profesjonelle, slik også Marit K. Slotnes reflekterer om i Morgenbladet fredag, kan det være vanskelig å trekke grensene. Men Soumitra Dutta er ikke enig i at det å ikke delta er noe godt alternativ, for hvis du er leder foregår diskusjonen om deg og produktene dine på nettet uavhengig av om du er der selv eller ikke. Det andre spørsmålet er hva du skal kommunisere om. Hva er temaene? Hva er innenfor og hva er utenfor det man kan mene noe om? Tredje risikoområde er momentum. Hvordan sikrer du en ressurseffektiv bruk av sosiale medier som ikke sløser med din egen og andres tid? Hvordan måler man nytten? Arikkelen har noen tips om hvordan man kan følge med på og måle noen resultater.
Soumitra Dutta har for øvrig også skrev bok om sosiale medier. Den heter Throwing Sheep in the Boardroom. Jeg hadde også gleden av å være møteleder da Soumitra Dutta var første innleder på ISOs åpne dag om IT@Work under ISOs generalforsamling i Oslo tidligere i høst. Foredraget ble filmet og er lagt ut på denne nettsiden sammen med en del andre utmerkede foredrag og diskusjoner om betydningen av IT på ulike områder.
Labels:
blogg
,
ledelse
,
sosiale medier
,
twitter
torsdag 18. november 2010
Harry Potter og meg
For noen år siden ble det stadig pekt på at jeg så ut som storebroren til Harry Potter, til og med i Nytt på Nytt. Men etter at jeg konverterte fra runde til firkantede briller for noen år siden forsvant disse "skilt ved fødselen" oppslagene fra avisenes baksider. Derfor var det veldig hyggelig å lese Adresseavisas anmeldelse av den siste filmen, Harry Potter og Dødstalismanene del 1, i dag:
"Flere generasjoner tilskuere har vokst med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Harry Potter. Som skuespiller har han blitt eldre raskere enn Potter, særlig fordi han nå ser ut mindre som en ungdomsstjerne enn noen gang. Han minner mer om en Paul Chaffey som har tatt veien fra SV til NHO enn en fyr som har tatt steget fra ung og lovende trollmann til plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre."
Nå er jeg usikker på hvor positivt dette egentlig er ment, men det må i hvert fall være bra å slippe å se ut som en plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre. Det er jo tross alt mye å glede seg over i verden. Og det er jo langt verre ting å være kjent for enn å ligne på Harry Potter. Men jeg skjønner at jeg må se filmen.
"Flere generasjoner tilskuere har vokst med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Harry Potter. Som skuespiller har han blitt eldre raskere enn Potter, særlig fordi han nå ser ut mindre som en ungdomsstjerne enn noen gang. Han minner mer om en Paul Chaffey som har tatt veien fra SV til NHO enn en fyr som har tatt steget fra ung og lovende trollmann til plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre."
Nå er jeg usikker på hvor positivt dette egentlig er ment, men det må i hvert fall være bra å slippe å se ut som en plaget magiker med verdens ondskap over sine skuldre. Det er jo tross alt mye å glede seg over i verden. Og det er jo langt verre ting å være kjent for enn å ligne på Harry Potter. Men jeg skjønner at jeg må se filmen.
tirsdag 16. november 2010
En beretning om nettets tilstand
Det pågår akkurat nå en stor Web 2.0 Summit i San Fransico med foredragsholdere fra stort sett alle de store og kjente bedriftene. For en god oversikt over nettets tilstand akkurat nå anbefales denne presentasjonen av Mary Meeker i Morgan Stanley (ja, nettopp, den legendariske Mary Meeker fra dotcom-tiden):
Internet Trends Presentation -
Dette er en grundig og god oversikt over hvor raskt en del ting skjer på nettet akkurat nå. Av høydepunktene her kan nevnes (sitert fra Mashables sak om presentasjonen):
- There are 670 million 3G subscribers worldwide, 136.6 million in the U.S. and 106.3 million in Japan.
- iOS devices reached 120 million subscribers in 13 quarters, far faster than Netscape, AOL or NTT docomo’s growth rates.
- Nokia and Symbian used to own 62% of the smartphone market (units shipped). Now it’s only 37%, mostly due to Android and iOS.
- It took e-commerce 15 years to get to 5% of retail. Morgan Stanley predicts mobile should get to that same level in five years.
- Streaming video is up to 37% of of Internet traffic during traditional “TV hours.” Netflix is the biggest contributor to this, followed by YouTube.
- Seven of the companies that were in the top 15 publicly traded Internet companies in 2004 are not in that list in 2010.
Internet Trends Presentation -
Dette er en grundig og god oversikt over hvor raskt en del ting skjer på nettet akkurat nå. Av høydepunktene her kan nevnes (sitert fra Mashables sak om presentasjonen):
- There are 670 million 3G subscribers worldwide, 136.6 million in the U.S. and 106.3 million in Japan.
- iOS devices reached 120 million subscribers in 13 quarters, far faster than Netscape, AOL or NTT docomo’s growth rates.
- Nokia and Symbian used to own 62% of the smartphone market (units shipped). Now it’s only 37%, mostly due to Android and iOS.
- It took e-commerce 15 years to get to 5% of retail. Morgan Stanley predicts mobile should get to that same level in five years.
- Streaming video is up to 37% of of Internet traffic during traditional “TV hours.” Netflix is the biggest contributor to this, followed by YouTube.
- Seven of the companies that were in the top 15 publicly traded Internet companies in 2004 are not in that list in 2010.
Abonner på:
Innlegg
(
Atom
)