Dan Jones: The Hollow Crown

For noen år siden skrev jeg på bloggen om den glimrende historeboken "The Plantagenets -The Kings who made England", som handler om engelsk histrorie i lang peroden da dette dynastiet regjerte uavbrutt mellom 1154 og 1399. Med oppturer og nedturer, fra tronen ble ledig i 1120 fordi "The White Ship" forliste, via korstog, mordet på Samuel Beckett, Magna Carta, etableringen av "The Prince of Wales" og første del av Hundreårskrigen. Og til til slutten da Richard II ble avsatt og det ble spørsmål om arverekkefølgen videre.

Dan Jones tar historien videre i boken "The Hollow Crown", med undertittelen "The Wars of the Roses and the rise of the Tudors". en bok som dekker en kortere og mer konsentrert tidsperiode, men er like velskrevet og leseverdig. Det er rett og slett spenende å lese gammel historie når den blir fremstilt på denne måten, selv om det er en haug med personer, relasjoner, allianser, motsetninger og hendelser å holde orden på.

Jeg må jo innømme litt mangelfulle kunnskaper om den engelske borgerkrigsepoken i England, og hva denne konflikten mellom Lancaster- og York-grenene av slekten, og deres omskiftelige og usikkre allianser med andre føydalfamilier i og utenfor England. Mest kjent fra denne tiden er sannsynligvis Richard IIIs maktovertagelse da han fengslet sin avdøde brors mindreårige sønner i Tower of London, og sannsynligvis tok livet av dem. Dette var et kupp innad i York-dynastet, men Richards paranoia og brutalitet bidro sannsynligvis til at det hele raknet. Og at et helt nytt dynasti, Tudorene med røtter i Wales, og ganske langt unna noe legitimt krav på tronen, kunne overta kongemakten etter slaget ved Bosworth Field i 1485.

Og hva var det egenlig med Lancaster og York og disse rosene, den røde i Lancaster og den hvite i York, som senere ble fusjonert inn i den røde og hvite Tudor-rosen da Henry VII Tudor ble gift med Elisabeth of York i 1486? 

Vel, det er alt dette denne boken gir god innsikt i. Man kan kanskje betrakte rosekrigen på flere ulike nivåer, og Dan Jones tar dem for seg. For det første handler det naturltigvis om selve borgerkrigen mellom to rivaliserende grener av det gamle Plantagenet-kongehuset. En særdeles blodig og hensynsløs konflikt, som bølget frem og tilbake, med over 100 000 døde, som som varte fra 1455 til 1487. I den militære konfliktens startfase gjorde ikke York-grenen krav på tronen selv, men Richard of  York ville øke egen innflytelse over Henry VI og kongemakten på bekostning av Lancaster-fløyen. Kravet om å overta kongeembetet kom først i 1460, men Richard of York ble drept i slaget ved Wakefield, mens han sønn Edward overtok kravet på tronen og etter mye frem og tilbake ble kan kronet til Edward IV i 1461 etter slaget ved Towton der Henry VI led nederlag og ble tatt til fange. 

Så fulgte en kaotisk periode der ting svingte frem og tilbake. Begge kandidater måtte i eksil en periode, begge var tatt til fange av motstanderen i en periode, en stund var de fanger samtidig hos motstanderen, Henry VI var en kort tid i 1470-71 tilbake på tronen. Edward IV flyktet til allierte i Burgund, lanserte en motoffensiv, og erobret kongemakten igjen etter slaget ved Barnet  1471. Henry VI ble tatt til fange og døde i Tower of London litt senere, hans sønn kronprins Edward ble drept i slaget ved Tewksbury sammen med mange av de ledende på Lancaster-siden. Lenge så det ut til at York hadde avgjort det hele, selv om det var en brysom outsider, Henry Tudor, i eksil i frankrike. Men etter 12 års relativ stabilitet under Edward IV dør han, og hans sønn den 12 år gamle Edward V overtar, men blir kastet i fengsel sammen med sin lillebror av sin onkel Richard, og Richard tar kongemakten gjennom et statskupp og blir Richard III. Til glede for Shakespeare, som senere skrev skuespill om han og andre konger på den tiden, men også til glede for Henry Tudor som kunne utnytte misnøyen og invadere England, og etablere et nytt dynasti bare to år senere.

Så kan man for det andre se på denne konflikten som noe mer enn en 30 år med krig mellom rivaliserende grener i et kongehus, men som en reaksjon på en sterkt svekket kongemakt. Det er dette som er Dan Jones hovedperspektiv og derfor boken heter "The Hollow Crown". Kongemakten er uthulet på grunn av økonomiske problemer, som blant annet skyldes langvarig krig med Frankrike, misnøye med høye skatter og uflaks og udykrighet i politisk  manøvrering både utenlands og innenlands. Men kanskje særlig viktig var det at Henry VI ikke var spesielt godt egnet til å være konge, og ble offer for kamp mellom de rundt seg, både rådgivere og mektige familier. Da han ble konge var han bare et barn og da han ble voksen viste det seg at han var både snill og from, men han var ikke noen kriger og heller ikke i stand til å ta vanskelige beslutninger.

Dan Jones trekker i boken linjene tilbake til Henry V, faren til Henry VI, kongen som vant slaget ved Agincourt og som la grunnlaget for en avtale der England og Frankrike skulle forenes under samme konge. England var på toppen av sin internasjonale maktposisjon militært, og økonomisk, og kongehuset skulle endelig innta det de mente var sin rettmessige posisjon som ledere av både England og Frankrike. Så døde plutselig Henry V, hans tronarving var mindreårig, Jeanne d'Arc dukket opp som en svært vellykket hærfører på fransk side akkurat da alt var på det mørkeste, og England falt ned i en stadig mer elendig situasjon i årene etterpå, som ledet frem til Rosekrigen.

En tredje måte å beskrive denne konflikten er som et dynastisk problem som oppstod enda tidligere da Edward III døde i 1377 og hans sønn, Edward the Black Prince, krigerhelten fra Hundreårskrigen, var død året før. Da ble det hans sønn, den 10 år gamle Richard II som overtok og som fikk en temmelig ulykkelig periode som monark i 22 år og som endre med at han ble avstatt og drept. Hvorfor var det slik at barnebarnet ble konge og ikke en yngre sønn av Edward III? Og uansett, etter at Richard II ikke lenger var i live, hvem var da den rette arvingen blant Edward III yngre sønners etterekommere? Her ligger både Lancaster-grenen og York-grenens krav på legitimitet. Det er ikke noe Dan Jones legger speseilt mye vek på, han er mer opptatt av forfallet i kongemakten, men for de som liker å spekulere i hvordan ting kunne blitt helt annerledes, ligger det mye gøy her og som ettertidens historikere har vært opptatt av. Wikipedia gir en oversikt over det de intrikate dynastiske forholdene.

Regjeringen - boken som manglet

For litt over en uke siden var jeg med i et panel på en boklansering på Litteraturhuset. Ikke fordi jeg har skrevet bok, men for å kommentere noen av de viktige og ikke så veldig godt kjente temaene boken handler om. Boken heter "Regjeringen", med undertittelen "historien, makten og hverdagen". 

Det er ikke en bok om dagens regjering eller om noen bestemt regjering. Det er heller ikke så mye omtale av enkeltpersoner. Dette er en fagbok om Regjeringen, den viktigste institusjonen i vårt norske politiske og administrative systemet, men en institusjon som forfatterne omtaler som en maktens høyborg som er innhyllet i at slør av mystikk. Forfatterne skriver,

"Formålet med Regjeringen: Historien, makten og hverdagen er å fjerne noe av mystikken rundt denne viktige statsinstitusjonen, og erstatte den med kunnskap og forståelse. Gjennom en tverrfaglig tilnærming og basert på et omfattende datagrunnlag gir boken svar på de grunnleggende spørsmålene om hva regjeringen er og gjør."

Jeg er begeistret for boken og synes den er virkelig god. De som har vært i regjering eller innenfor regjeringsapparatet i departementenes politiske eller administrative ledelser kan kjenne seg igjen og tenke at: endelig kommer det en bok som beskriver hvordan dagene ser ut og hvordan tingene faktisk fungerer for de som er der både på hverdager og når ting blir veldig vanskelige.

En viktig grunn til at denne boken er god er den tverrfaglige tilnærmingen. Her får vi beskrevet den historiske utviklingen fra 1814 frem til i dag og vi får forklart det formelle og juridiske rammeverket for regjeringsmakten, som knapt nok eksisterer og som i hvert fall ikke forklarer hvor og  hvordan de viktigste beslutningsprosessene egentlig foregår. Grunnloven beskriver kongen, det formelle organet Kongen i statsråd og statsrådenes individuelle roller og ansvar, men nevner ikke regjeringens viktigste møter, sakstyper og beslutningsprosesser, for eksempel regjeringskonferanser, budsjettkonferanser og regjeringsnotater.

Derfor er en beskrivelse av hvordan det hele faktisk foregår og hvordan dagens måte å gjører det på har vokst frem, svært velkommen. Boken beskriver statsrådenes roller både som medlemmer av regjeringen og som departementssjefer, hvordan forholdet er mellom politikere og embetsverk, hva de andre i politisk ledelse gjør og ikke gjør, og ikke minst er det mye omtale i boken av statsministerens kontor. Hva det er og gjør, hvordan det vokste frem som en departmentslignende institusjon som både passer på at statsministeren får gjort jobben sin, men også koordinerer regjeringens arbeid, men som samtidig er en svært beskjeden del av apparatet, og derfor ikke er utstyrt for å ta den fulle styringen når nye initiativer skal tas eller krevende reformer skal gjennomføres.

Jeg lærte også noen nye ting om hvordan dagens praksis har vokst frem. For eksempel protokoller fra regjeringskonferansene med alle de finformulerte konklusjonspunktene. Det er i  dag en helt sentral del av en regjerings arbeidsmåte og noe veldig mange i et departement kan gå rundt og vente på utover dagen etter en regjeringskonferanse. Men noe slikt som skriftlige konklusjoner fantes ikke før Willoch-regjeringen innførte det. Eller systemet med budsjettkonferanser i mars og august der hele statsbudsjettet for neste år blir avgjort i to omganger. Jeg trodde disse "alltid" hadde vært der, men denne boken forteller at det før 1996 var slik at det var bilaterale møter mellom Finansdepartementet og fagdepartementene som utformet statsbudsjettet, ikke egne budsjettkonferanser.

Men bidrar boken til noen viktige diskusjoner om regjeringen og regjeringens arbeidsproseser fungerer godt nok? Er de godt nok tilpasset samfunnsutviklingen, endringstempoet og utfordringsbildet fremover? Boken er langt mer opptatt av å beskrive hvordan regjeringen virker og hva den gjør enn å beskrive ting den ikke gjør, men det gir jo også et slags utgangspunkt for å problematisere om systemet virker godt nok. 

Boken beskriver i et eget viktig kapittel hvordan regjeringsapparatet virker som en effektiv "beslutningsmaskin" der de ulike delene av "maskinen" er designet slik at man får tatt et stort antall beslutninger, mang av dem faglig og politisk krevende, på veldig kort tid. Mye av departementenes tid brukes til å innrette seg mot disse beslutningene i regjeringskonferanser ved skrive egne saker og komme med "merknader" til andre departementers saker. 

Det gjør at tilsynelatende enorme uenigheter, som ofte er minst like store mellom departementer som mellom partier, blir formulert, diskutert høylytt og avklart effektivt. Og etter møtet står alle sammen om konklusjonen. Men et interessant spørsmål i møte med en slik perfekt designet beslutningsmaskin, som gjør det den gjør godt, er om det er problemer den ikke er spesielt godt egnet til å løse eller avklaringer som krever andre virkemidler? Er det fare for at vi kan gå glipp av noe viktig? Eller er det ting den ikke løser i det hele tatt? 

Jeg tror det er to ting denne "perfekte beslutningsmaskinen" ikke løser spesielt godt, og der problemene kan øke fremover, i et samfunn som er mer komplekst, har behov for mer tverrsektorielle prosesser, og der endringstakten på grunn av blant annet teknologi er økende. Det ene problemet handler om hvordan saker forberedes og kommer frem til beslutning. Hvis det er en sak som eies av et departement, eller en etat med en fagavdeling i et departement, og som best løses akkurat der, så går det gjerne bra, selv om noen har motforestillinger. Sektoransvar og linjevei fungerer i slike saker. Men hva som et sakskompleks går tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, for eksempel ungt frafall og utenforskap, natur- og klimapolitikk, eller samfunnssikkerhetsutfordringer, Eller ønsket om økt brukerorientering av offentlige tjenester der brukeren ikke brukerne ikke har noe ønske om å være eksperter på offentlig sektors organisasjonskart, og der vi bør lage digitale løsninger som av den grunn må fungere på tvers av sektorer og nivåer, og gjerne også på tvers av offentlig og privat sektor.

Det andre problemet er at alt i "beslutningsmaskinen" regjeringen er rettet inn mot å ta en beslutning, ikke mot at beslutningen skal gjennomføres. Når loven, budsjettkapittelet eller stortingsmeldingen er vedtatt så er man ferdig med saken, og får videre til neste sak og neste budsjett, i hvert fall frem til Riksrevisjonen undersøker hvordan det egentlig gikk lenge etterpå. De finner noen ganger ut at det et enormt sprik mellom de politiske vedtatte målene og det som ble resultatet. Men hvordan skal regjeringen fange opp dette tidligere og forholde seg til problemer som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av et stort prosjekt? Eller ta tak i utfordringer som oppstår fordi den offentlige virksomheten som har ansvaret for oppfølingen ikke rår over alle virkemidlene som kreves for å lykkes med gjennomføringen?

"Regjeringen" er som sagt en bok som ikke bare er høyst velkommen, men den er også en bok som har manglet. Det finnes bøker om det meste, men merkelig nok har ingen skrevet en bok om hvordan regjeringen virker. De som har stått for dette nybrottsarbeidet, som er del av et større pågående forskningsprosjekt om politisk makt i Norge, er Jostein Askim, Yngve Flo, Eirik Holmøyvik, Kristoffer Kolltveit,  Marte Mangset og Bjørn Erik Rasch, et knippe ledende forskere på sine respektive områder. 

Virkelighetens "Makta": 5. oktober 1979

Dagsrevyen 5. oktober 1979

Mange av oss har latt oss underholde av TV-serien "Makta"s fremstilling av hvordan norsk politikk foregikk på 70-tallet. Sist søndag var regjeringsslitasje og partislitasje etter braknederlaget ved kommunevalget i 1979 tema, og en ommøblering av regjeringen som gjorde at Gro Harlem Brundtland gikk ut av regjeringen. Men hvordan så det egentlig ut på TV den kvelden i oktober da store deler av regjeringen ble byttet ut? Dagsrevyen for 5. oktober 1979 ligger faktisk tilgjengelig i NRKs arkiv på nett, og kan sees her.

Jeg er begeistret for "Makta" og synes den treffer godt på både tidsånd og personer. Ikke alt er helt presist naturligvis, noen ting er overdrevet og ikke alt som skjedde kan være med, men både høydepunkter og vinklinger er godt håndtert. I 1979 gikk jeg på ungdomsskolen og fulgte litt med, men mye er litt tåkete og jeg blir nysgjerrig på hva som skjedde og hvordan mediene dekket ting den gang, og begynner å lete i nyhetsarkiver, blant annet hos NRK. Det gjelder særlig noen hendelser jeg helt hadde glemt. 

En av disse glemte hendelsene for meg er den store ommøbleringen Odvar Nordli gjorde i sin regjering underveis i perioden. Nordli var statsminister i 5 år, fra januar 1976 til februar 1981. I oktober 1979 var det en større ommøblering i Nordlis regjering. der flere ministre byttet jobb, noen helt nye kom inn, og noen måtte ut. NRKs Dagsrevyarkiv er komplett fra 1982, og veldig tynt før dette, men noen få sendinger finnes fra 70-tallet, blant annet denne fra 5. oktober 1979, dagen Nordli ommøblerte regjeringen og faktisk også dagen statsbudsjettet for 1980 ble lagt frem, av Per Kleppe, litt før han gikk av som finansminister og ble utnevnt til planleggingsminister. Med i det politiske kommentatorteamet til NRK er Geir Helljesen, Tom Berntzen og Herbjørn Sørebø. 

I TV-serien Makta er det naturligvis det at Gro Harlem Brundtland, som var med i Nordlis regjeringen fra starten, som miljøvernminister, og den største oppadgående stjernen i et ellers temmelig slitent team, som må forlate regjeringen, som er hovedsaken. Hun vandrer foran høyblokka i frustrasjon (for anledningen omringet av et byggegjerde anno ca 2022 da det bygges nytt regjeringskvartal her). Men Gros skjebne den dagen blir det ikke gjort noe hovedpoeng ut av i Dagsrevyen den dagen. Kanskje fordi mange da var enige i at hun trengte erfaring fra Stortinget for å klatre videre i partiet. Og det gjorde hun jo, for allerede litt over et halvt år før Stortingsvalget, i januar 1981 ble Odvar Nordli sykemeldt, gikk av som statsminister, og ble erstattet av Gro.

Det som derimot fikk mye oppmerksomhet var at både Einar Førde og Ronald Bye kom inn i regjeringen, som kirke- og undervisningsminister og som samferdselsminister. De ble oppfattet som å komme fra motsatte fløyer i partiet, Førde langt til venstre og Bye langt til høyre i partiet, og skulle balansere hverandre. For begge var det første statsrådspost, men også den siste. Partileder Reiulf Steen ble tatt inn i regjeringen som handelsminister, også dette fremstilt som en måte å skape balanse, mellom regjeringen og partiet. Eller mellom Nordli og Steen. Dette ble også Steens siste ministerpost.

Ulf Sand ble ny finansminister den dagen. Per Kleppe gikk av, men ble etter noen uker utnevnt til sjef for langtidsplanlegging og samordning (planleggingsminister)  i en helt ny og udefinert ministerpost i Finansdepartmentet. Kanskje ikke helt ulikt noe tilsvarende Terje Rød Larsen og deretter Bendik Rugaas fikk ansvaret for i regjeringen Jagland, og som i en kort periode (1997) het Planlegging- og samordningsdepartementet.

To nye stjerner kom inn i Regjeringen for første gang, Thorvald Stoltenberg som Forsvarsminister og Sissel Rønbeck som forbruker- og administrasjonsminister. Rønbeck som den yngste statsråden noen gang. LO fikk inn Lars Skytøen, den mektige lederen i Jern- og Metallarbeiderforbundet som ny industriminister. Andre statsråder byttet jobb denne dagen. Inge Louise Valle byttet fra justisminister til kommunalminister. Partiveteranen Rolf Hansen byttet fra å være forsvarsminister til å bli miljøvernminister. 

De rødeste i AP opplevde nok at både justis- og miljøpolitikken ble mindre reformorientert. Så hadde det neppe hjulpet å bli rødere. Perioden mellom kommunevalget i 1979 og stortingsvalget i 1981 gikk det en høyrebølge over landet. For et Arbeiderparti jeg først og fremst forbinder med "grått" ble det fortsettelsen på en lang nedtur frem til og forbi stortingsvalget i 1981.

Vinmonopolet 100 år

Vinmonpolet ble opprettet i 1922 og feirer i år 100 år. Et statlig monopol som i dag virker svært veldrevet og sannsynligvis aldri har vært så lite omstridt som akkurat nå. Opp gjennom historien har det vært mange som har vært mot Vinmonopolet, både de som har vært kritiske fordi alkohol blir alt for tilgjengelig og de som har ment at Vinmonopolet begrenser tilgang og valgfrihet for innbyggerne og at i hvert fall sterkøl og vin burde vært mulig å kjøpe i dagligvarebutikker. Men det er færre kritikere på begge sider nå.

Pussig nok ble Vinmonopolet født under brennevinsforbudet i Norge som varte fra 1916 til 1927. Men det var unntak. Leger kunne skive ut brennevin på resept til både mennesker og dyr. Aftenposten historie skriver om hvordan hestehelsen aldri har vært dårligere i Norge enn i disse årene, særlig i forbindelse med høytider og bryllup, for hesten kunne få to hele flasker med brennevin.

Da spanskesyken kom fra 1918 ble det et folkekrav at man skulle få tilgang på konjakk fordi ingenting legene ellers hadde av legemidler hadde noen virkning. Og det ble rasjonering av konjakk til folket med egne rasjoneringskort. I tillegg var et en del leger som gjorte utskriving av resepter på brennevin til en lukrativ levevei. Aftenposten historie skriver:

"En rekke leger utnyttet situasjonen og gjorde brennevinsresepter til en levevei. I løpet av 1923 hadde den aller ivrigste reseptskriveren i hovedstaden klart å skrive ut 48.000 resepter. Det er 130 pr. dag! Smutthullene ble stadig større, og interessen for hjemmebrenning økte. I tillegg ble alkohol innført illegalt, noe forfatter Salmund Kyvik vet mye om. Han har beskrevet disse ulovlige smuglertoktene i bokserien «Nattlys». Smuglertiden er en velbrukt betegnelse på forbudstiden, ikke minst i kyststrøkene."

Mer om forbudstiden og om Vinmonopolets historie ellers, blant annet om kampen om antall utsalgssteder,  gjennom 100 år er det her på Aftenposten historie.

Statsminister i 45 dager

Liz Truss klarte i hvert fall å sette en ny rekord det kan bli vanskelig å slå. Nå kjennes det kanskje ut som de siste konservative statsministrene har vært i en svingdør og har sittet kort og blitt skiftet ut ofte, men det er ikke helt slik. Både Theresa May og Boris Johnson var statsministre i over tre år hver og David Cameron satt i over seks. Alle vant valg også.

Liz Truss er i en helt annet divisjon. Hun var statsminister i bare 45 dager, bare litt over en tredel av George Cannings periode som statsminister i 1827 og under en fjerdedel av de to tidligere konservative rekordholderne, Andrew Bonar Law og hans etterfølger Stanley Baldwin, som begge satt noe i overkant av 200 dager tidlig på 1920-tallet. The Economist skriver.

"Ms Truss barely managed one-third of the time of the next briefest prime minister, George Canning. His premiership ended after 118 days in 1827, when he succumbed to a bout of pneumonia. Aside from Ms Truss, only four other prime ministers since the turn of the 20th century have lasted less than a year in the job. Andrew Bonar Law, a Conservative born in Canada, took office in 1922 but left it after 211 days. He had lost his ability to speak during a battle with throat cancer."

I Stanley Baldwins tilfelle var det imidlertid slik at han kom tilbake som statsminister to ganger til etter den første korte perioden, og satt i over 7 år totalt. Baldwins hovedkonkurrent fra Labour på 1920- og 30-tallet var Ramsay MacDonald, satt som statsminister i 288 dager i sin første stasministerperiode i 1924, men kom tilbak en gang til og satt til sammen i nesten 7 år. Noen sjanse for at Liz Truss kommer tilbake er det ikke. Hun har  derfor klart å sette en rekord som kan vare svært lenge.

Historiens verste år: 536

Kan det bli verre? I vår tid er det vel ganske opplagt at tross pandemi, høye strømpriser, Taliban, Trump, Putin og andre problemer i verden, er det vanskelig å påstå at alt var bedre før. For eksempel under andre spanskesyken eller andre verdenskrig. Og selv da kunne man trekke frem svartedauden midt på 1300-tallet som noe som var betydelig vanskeligere. Rundt halvparten av befolkningen i Norge døde i 1349 og 1350.

Men hva er det verste året i historien? I følge en vurdering gjort av middelalderhistoriker Michael McCormick, gjengitt på YouTube-nettstedet Wierd History er "the worst year to be alive" året 536. Et enormt vulkanutbrudd første til en global sky som skygget for solen i over et år, med avlingssvikt og global sultkatastrofe som konsekvens. Og verden ble i denne perioden betydelig kaldere, med et anslått temperaturfall på omring 2 grader.

Gratis konjakk mot spanskesyke

Vi har hatt mange ulike tiltak for å begrense og bekjempe covid-19 det siste halvannet året. Det har vært regler om å holde avstand, regler om bruk av munnbind, regler om å bruke hjemmekontor, regler om isolasjon ved smitte og karantene ved nærkontakt, begrensninger på innreise til Norge og i perioder har blant annet serveringssteder og butikker holdt stengt. Tiltakene har vært nødvendige og de har virket.

Men det er et tiltak som Stortinget vedtok gjennomført høsten 1918 under spanskesyken er det fortsatt ikke kommet noe forslag om under denne pandemien: Utdelingen av gratis konjakk. 

Spanskesyken mellom 1918 og 1920 tok livet av 15 000 mennesker i Norge og et sted mellom 50 og 100 millioner globalt. Legene var enda mer hjelpeløse når det gjaldt hvordan man skulle behandle de som ble smittet enn under koronapandemien og langt flere unge ble alvorlig syke og døde. 

Og hva gjør så politikere i møte med en krise der det ikke er så mye man kan gjøre? Jo, man viser handlekraft ved å gjør "noe". Utdeling av 1/2 flaske konjakk var dette "noe" som et flertallet i Stortinget kunne samle seg om i begynnelsen av november 1918. Nettstedet Faktisk.no har bidratt til at dette ganske spesielle pandemitiltaket har blitt hentet frem fra glemselen. De skrev en artikkel i fjor om hvordan Stortinget kom til å vedta at folket skulle få utlevert konjakk ved å møte frem på sitt lokale apotek:

"Brennevin var et middel legene håpet kunne ha en drepende effekt på viruset. Derfor anmodet de myndighetene om å utlevere brennevin til alle husstander. Det var kanskje ikke åpenbart at regjeringen ville gå med på dette, ettersom ministeren for Socialdepartementet var den kjente avholdspolitikeren Lars Kristian Abrahamsen fra Venstre. Partiet ledet forbudspolitikken og var med på å innføre brennevinsforbudet i Norge fra 1916 til 1927. Abrahamsen var imidlertid selv blitt syk da saken ble behandlet. Derfor måtte kirke- og undervisningsminister (og tidligere statsminister) Jørgen Løvland steppe inn som vikar. Saken ble vedtatt, og konjakken delt ut mot et særskilt rasjoneringskort ved apotekene rundt om i landet."

Film fra D-dagen, farget ved hjelp av kunstig intelligens

Det er i dag 77 år siden "D-dagen", navnet på operasjonen der de allierte styrkene gikk i land i Normandie under 2. verdenskrig 6. juni 1944. Filmklippet under består av autentisk filmopptak som ble gjort før og under D-dagen. Klippet består av flere opptak fra "Juno Beach", som var et av brohodene som ble etablert i Normandie og der styrken som gikk i land var dominert av kanadiske tropper.

Disse filmklippene er som vi ser fargelagt i ettertid. Selv om det fantes muligheter for å lage film i farger i 1944 ("The Wizard of Oz" og "Gone With the Wind" kom begge i 1939), men fargefilm var ikke vanlig til denne typen filmklipp. Problemet med å farge i ettertid har vært omstendelig og se ganske rart ut. Men i produksjonen av dette klippet er det brukt kunstig intelligens til å få mest mulig naturtro fargelegging. Det er nettstedet Open Culture som skriver om hvordan dette har blitt til her. De skriver:

"These Juno Beach D-Day clips benefit from a technology unavailable even in Saving Private Ryan‘s day: artificial intelligence-based enhancement and colorization processes. Originally shot in black-and-white like most (but not all) Army footage of the 1940s, it’s been “motion-stabilized, contrast- and brightness-enhanced, de-noised, upscaled, restored to full HD and artificially colorized.” The result looks crisp enough that anyone without first-hand memories of the Western Front — a generation, alas, now fast leaving the stage — may well forget that it isn’t a war film but a film of war. None of the participants are re-enactors: not the Allied troops boarding their boats by the hundreds, not General Dwight D. Eisenhower, not the German prisoners of war, and certainly not the wounded and dead. What’s more, none of their actions are rehearsed: as the 77th anniversary of D-Day approaches, we should remember that, whatever the bravery on their faces, not one of these men could have felt assured of victory."

Syke presidenter

At Donald Trump ble virussmittet og hvordan dette påvirket både valgkampinnspurten og kanskje også innvirket på hans utøvelse av jobben, er verdens største nyhet akkurat nå. Men det vil også bli skrevet om dette i historiebøker om den spesielle tiden vi lever i nå.

Det er også ganske sjelden i nyere tid at amerikanske presidenters helse har vært en viktig faktor. det politiske live. Det har ikke skjedd siden Ronald Reagan ble skutt og nesten drept i 1981, måtte opereres og var tre uker på sykehus. Men går vi litt lengre tilbake i historien var det slett ikke uvanlig at presidenter var alvorlig syke, og heller ikke uvanlig at det ble forsøkt holdt hemmelig for media og velgere.

Disse syke presidentene er tema i en artikkel i The New Yorker med tittelen "Presidential Illnesses Have Changed the Course of World History". Den tar særlig for seg to presidenter som spilte hovedroller ved store verdenshistoriske begivenheter mens de var alvorlig syke, noe som også kan ha påvirket utfallet. Franklin D. Roosevelt hadde politi og hjerteproblemer og var svært svekket da han fløy til Jalta på Krim mot slutten av andre verdenskrig for å forhandle med Stalin og Churchill om Europas fremtid.

Artikkelforfatter Robin Wright skriver også om Woodrow Wilsons begredelige helsetilstand da ha var med å forhandle freden etter 1. verdenskrig:

"In April, 1919, Woodrow Wilson caught influenza while in Paris negotiating terms to end the First World War. His temperature soared; he had difficulty breathing; he had wild hallucinations; even as he got better, he often seemed disoriented. Wilson’s illness almost unravelled the six-month peace talks. His positions also changed after he returned to the negotiating table.."

Og som ikke det var nok fikk Wilson slag alvorlig i september 1919, men uten at noen fikk vite om det. Wilson var mer eller mindre paralysert og det var hans kone Edith som var de facto president frem til perioden hans tok slutt i 1921. Enda dårligere stod det til med Grover Cleveland som var president i USA de en stor finanskrise inntraff i 1893. The New Yorker skriver:

"In 1893, during one of the worst financial crises in American history, Grover Cleveland engaged in a classic coverup after he was diagnosed with a cancerous lesion in his upper palate—on the cigar-chewing side of his mouth. The stock market had already started to crash, and he feared a catastrophic depression if the news got out, Algeo said. Cleveland also didn’t tell his Vice-President, Adlai Stevenson (the grandfather of the future Democratic Presidential candidate), instead dispatching him on a speaking tour. Feigning a fishing trip, Cleveland and a medical team of six boarded a friend’s yacht and set sail for Cape Cod. Cleveland’s tumor—as well as five teeth and part of his jaw—were removed at sea. The story did not become public for almost a quarter century—long after Cleveland’s death."

Forrige gang valgresultatet i USA ikke ble akseptert

Det er grunn til å være litt bekymret for hva som skjer etter USAs valgdag denne gangen, særlig dersom opptellingen viser et veldig jevnt resultat. Den sittende presidenten har også sagt klart og tydelig at den eneste måten han kan tape valget er dersom det jar vært juks. Noe som får det til å høres ut som han ikke har tenkt å gå av, uansett resultat.

Men er det noen historiske paralleller? Har det skjedd før i USAs historie? Mange vil sikkert tenke på det jevne valget i 2000 da det ble klart at resultatet i Florida ville avgjøre valget og verken George Bush eller Al Gore ville akseptere at den andre kanditaten hadde vunnet valget der. Det sørget for at valgresultatet i Florida til slutt ble avgjort i høyesterett 11. desember, over en måned etter selve valgdagen.

Det var en dramatisk periode, men stemningen var likevel slik at alle regnet med at det ville komme en avklaring, og at man deretter ville gå videre sammen, på tvers av partigrenser. Faren for at valgresultatet ville forbli uavklart og at man ville ende opp med to konkurrerende presidenter, var ikke spesielt stor. Det er for mye å være enige om, noe Al Gore også erkjente da han erklærte nederlaget:

"President-elect Bush inherits a nation whose citizens will be ready to assist him in the conduct of his large responsibilities. I, personally, will be at his disposal, and I call on all Americans — I particularly urge all who stood with us — to unite behind our next president. This is America. Just as we fight hard when the stakes are high, we close ranks and come together when the contest is done."

Det er vanskelig å se for seg at noen av årets kandidater vil holde akkurat den talen. Det er langt mer polarisert nå. Og skal man finne en historisk parallell i USA, og det er jo alltid interessant å prøve det, må man helt tilbake til valget i 1876 for å finne ut hva som kan skje når det er stor uenighet om hva valgresultatet faktisk er. Det er New York Magazine som har minnet om dette veldig spesielle valget i artikkelen "The Last Time a Contested Presidential Election Nearly Tore the Country Apart"

Da USA hadde presidentvalg i 1876 var det økonomiske nedgangstider, landet var fortsatt sterkt splittet etter borgerkrigen og det var uenighet om veien videre for sørstatene som hadde tapt. Føderale tropper var der for å ivareta sikkerhet og borgerrettigheter, og garantere at at alle fikke stemme ved valg, også tidligere slaver. Republikaneren og generalen Ulysses Grant hadde styrt USA i åtte år, men opplevde et katastrofalt mellomvalg i 1874 der demokratene vant kontroll over kongressen. Den gang var det demokratene som hadde hvite sørstatsvelgere som sine kjernevelgere.

Grant valgte å ikke søke en tredje presidentperiode selv om det var mulig dengang. Republikanerne valgte Rutherford Hayes, guvernør i Ohio, som sin kandidat, mens demokratene nominerte Samuel Tilden fra New York. Valgdeltagelsen ved presidentvalget var på hele 82 prosent, og har aldri senere vært så høy. Da resultatet skulle være klart viste det seg at resultatet var omstridt i Florida, Lousiana og South Carolina, mens det i Oregon ble strid om sammensetningen av valgmannsdelegasjonen. Og Tilden manglet bare en valgmann på å oppnå flertall i valgmannskollegiet.

Floken, som virket uløselig, ble først forsøkt løst gjennom en slags partssammensatt kommisjon og deretter gjennom hemmelige møter mellom partene. Fordi republikanerne fikk overtaket i kommisjonen, mens kongressen som måtte godkjenne utfallet av valget hadde demokratisk flertall og drev med en svært langvarig fillibuster, så det ikke ut som det ville bli noen avklaring. Da innsettelsesseremonien 3. mars nærmet seg, fire måneder etter valget og uten noen avklaring, ble det forhandlet frem et omstridt kompromiss som løste floken. Rutherford Hayes ble USAs president, men sørstatene skulle få større friheter. I artikkelen i NY Magazine kan vi lese:

"After months of stalemate and rising tensions over the contested Election of 1876, emissaries from the Hayes-Tilden camps privately met several times at the Wormley Hotel and negotiated a settlement…arguably one of the most important in our Nation’s history which remains shrouded in denials to the present. The “secret deal” was formulated only days before the end of the Grant Administration under threat of filibuster and violence on Monday evening, February 26, 1877, (...) The Wormley Agreement paved the way for the end of the Reconstruction Era, providing assurances for the early withdrawal of remaining Federal troops in three southern states (Louisiana, South Carolina and Florida) and the right of these states to “control their own affairs.”

Dan Jones: The Plantagenets

Hvis man liker lange historiebøker som maler med bred pensel og dekker en lengre historisk epoke, og også er godt skrevet, kan jeg anbefale Dan Jones "The Plantagenets", med undertittelen "The Kings Who Made England"  Undertittelen kunne for så vidt også vært "From the White Ship to the Black Prince", for den handler om et dynasti og om åtte ulike konger som regjerte England sammenhengende i nesten 250 år, fra 1154 til 1399.

Blant disse kongene er noen av de mest kjente nasjonsbyggerne, som Henry II, Richard I, Edward I og Edward III, men også noen som ble berømt for alt de ikke lyktes med, som John, Henry III, Edward II, og sistemann i rekken, Richard II. Felles for alle var at de hadde sans for både selve utøvelsen av kongemakt men også kongelig luksus og symbolikk. Noen var også formidable krigerkonger i en tid der kongene selv ledet sine tropper i kamp. Og alle hadde sine opp- og nedturer underveis. Men tross flere fellestrekk var balansen mellom egeninteresse og hensyn til fellesinteresser litt ulikt fordelt i familien, noe som er et gjennomgangstema som forklarer hvorfor det gikk så galt for noen.

Boken er på i alt 600 sider i papirversjon. Den begynner med fortellingen om engelsk histories viktigste drukningsulykke i 1120. Da dør tronarvingen William fra det normanniske kongehuset som hadde regjert siden invasjonen i 1066, Han og store deler av den unge engelske eliten var på fest i Frankrike og gikk ned med The White Ship som skulle frakte dem hjem. Og uten noen mannlig tronarving ble det en lang borgerkrig som endte med at en adelsfamilie fra Anjou i Frankrike overtok den engelske tronen i 1154. 

Boken avslutter også med en arvefølgekonflikt som avslutter hovedlinjen i dynastiet og som kommer når tronarvingen og krigshelten "The Black Prince" dør av sykdom før sin far Edward III. Hans sønn Richard II er bare et barn når han overtar, har en personlighet som var dominert av noen av denne familiens mer paranoide og autoritære trekk, og det hele endte med at han blir avsatt i 1399, og deretter sannsynligvis drept for å hindre at han skulle bli et samlingssymbol for opposisjon til det nye regimet.

Hva skjer så i løpet av disse 250 årene? Ganske mye viktig, skulle det vise seg. Her er fortellingen om hvorfor Thomas Becket ble myrdet i Cantebury Cathedral, hvorfor Magna Carta (og flere andre traktater) ble skrevet for å avklare forholdet mellom kongen og adelen, hvordan det engelske parlamentet ble til og om da Richard I (senere kjent som "løvehjerte") deltok i korstog i Midt Østen som datidens kanskje mektigste konge. Det er også interessant hvordan disse kongene fant sine forbilder og symboler tilbake i historien. De mer åndelig orienterte valgte Edward the Confessor, men i denne perioden oppstod det også en dyrking av kong Arthur, som ble stjålet fra waliserne, og etter hvert Saint George, en militær skytshelgen fra romerriket.

Sentrale i historien var også noen svært sterke kvinner som ikke bare deltok i styringen av landet, men også var sentrale i noen avgjørende dynastiske konflikter, blant annet Mathilda, datter av Henry I og enke etter en tysk-romersk keiser, som var med på å grunnlegge dette dynastiet. Og dronning Eleanor av Aqutaine som ble gift med Henry II, men en periode også var alliert med sine sønner Richard og John i et forsøk på å avsette kongen.

I boken får vi også  historien om hvordan tronarvingen Edward II fikk den helt nye tittelen "Prince of Wales" av sin far. Wales ble en del av det engelske kongeriket under Edward I, som brukte enorme ressurser på borger som fortsatt ruver i landskapet, blant annet i Conwy, Beaumaris, Caernarfon og Harlech. Mot slutten av Plantagenet-perioden brøt svartedauden ut, noe som også påvirket forholdet mellom styrende og styrte fordi arbeidskraft ble knappere - og dyrere, Og 100-årskrigen mot Frankrike begynte, blant annet med store engelske seire ved Poiters og Crecy som innledet en ny militærhistorisk epoke, men likevel ikke førte til noen forening av England og Frankrike under samme dynasti.

Men den aller viktigste tråden i fortellingen er hvordan England ble England. Ikke Storbritannia eller UK. For selv om Skottland og Irland spiller en viktig rolle i historien, og også tidvis ble invadert, var de ikke del av kongedømmet før mye senere. Forholdet til Frankrike var det mest sentrale. Dynastiet kom derfra, hadde landområder der og ambisjoner om å erobre tilbake enda mer. Både konge og adel i England snakket fransk til daglig til langt ut på 1300-tallet og ikke engelsk som ble brukt av folk flest. Men gradvis ble også kongehuset engelsk.

Uventede stedsnavn på Snarøya

Mens nye veier og plasser på Fornebu nå for tiden får sine navn i tråd med en velregulert og ordentlig kommunal prosess, er det slett ikke alle navn i området som har kommet til gjennom den typen beslutninger. Særlig bukter, nes, holmer og skjær på Oslofjord-siden har noen historiske navn som er ganske morsomme, og der enkelte neppe hadde vunnet frem i en navnekonkurranse i dag.

Hvem vil for eksempel bo ved siden av Lortbukta eller rett innenfor Møkkalassene? Vel, akkurat der ligger faktisk noen av Norges dyreste boligeiendommer, ved Strømstangen på Snarøya. Og ikke langt unna finner man både Hundesundet, Kokseflua, Svartebukta, Rolfsflua og Geitesteinen. Man finner disse navnene på yr.no også, med lokale værmeldinger, så navnene er i bruk. Men hva er historien bak kuriøse navn som dette?

Her må man ty til lokalhistoriske kilder. En god inngang er lokalhistoriewiki.no som drives av Nasjonalbiblioteket og er en enorm lokalhistorisk ressurs for hele Norge, med nesten 60 000 artikler. Om Møkkalassene og Lortbukta kan de fortelle at:

"Møkkalassene i Bærum er tre små holmer like utenfor Snarøya. 19 dekar. Bukta innenfor kalles Lortbukta, antakelig på grunn av oppsamling av rekved og lignende. Møkkalassene naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon 15. desember 1978 og omfatter 19 dekar, hvorav mesteparten er sjøareal. Reservatet omfatter de tre holmene i Møkkalassene med tilliggende skjær og tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av ca. 50 m fra land. Det er ilandstigningsforbud i perioden 15. april–15. juli. Møkkalassene er en av de viktigste sjøfuglkoloniene i Indre Oslofjord."

Geitesteinen tror jeg er en grunne sør for øya Geita og om denne og Geitegrunna kan lokalhistoriewiki.no fortelle at:

"Geita, også kalt Geitholmen eller Gjeita, er en øy i Bærum, øst for Snarøya. Den ble tidligere benyttet til småfebeite. Ble frasolgt gården Snarøya i 1844 og videresolgt til Lars Olsen i 1875. 10 år senere fikk Nils Pedersen kjøpt den vesle øya, som biskop Jens Nilssøn beskriver som et «Skier kallis Gieden». Geitegrunna like ved er en populær fiskeplass. Geitholmen naturreservat, opprettet ved kongelig resolusjon 27. juni 2008, omfatter 5 dekar landareal."

Ikke langt fra der jeg bor ligger Hundsund ungdomsskole, barnehage idrettshall og grendesenter, en av de mange flotte nyskapingene på Fornebu de siste årene, men navnet på sundet senteret har navnet fra, som skiller Snarøya og Langodden, er Hundesundet. Om dette sundet forteller lokalhistoriwiki.no at:

"Hundesundet, tidligere kalt Hundsundet eller Hundsund, er et grunt sund i Bærum, mellom Snarøya og Langodden på Fornebulandet. I sundet ligger Hundesundholmene, også kalt Dokkskjærene og Holsa. Her gikk den offisielle isveien fra Slependen til Kristiania, som kommunen var pålagt å holde ved like vinterstid. Før Snarøya var landfast, gikk det bro her."

Mens alle disse stedsnavnene er gamle, er Rusegropa av litt nyere dato, det vil si fra flyplassens tid. Den forsvant også noen år etter at Fornebu flyplass stengte og er i dag fylt igjen og blitt et boligområde rett ved Fornebu Senter. Men hva var Rusegropa? Lokalhistoriewiki kan fortelle at:

"Rusegropa var et lite område på Fornebu lufthavn ved Koksaverkstedet der en avskjermet fordypning ble brukt til å teste flymotorer i stempelmotorfly og til å varme opp motorene før flyet ble kjørt over til ekspedisjonsbygget. Lyden hørtes over store deler av østre Bærum og førte til sterke protester, særlig ved oppstart klokken seks om morgenen."

Hva så med Sagflisodden, som også er et navn som dukker opp hos yr.no på Fornebu? Jeg finner ingen beskrivelser på verken lokalhistoriewiki eller på google mer generelt, men på Kartverkets kart kan man se at Sagflisodden er den lille odden der Sjøflyhavna Kro kro ligger, nedenfor Equinors kontorbygg og Scandic-hotellet på Fornebu. Men hva denne odden har har med sagflis å gjøre må jeg lete videre for å finne ut.

Myter om årsaker til borgerkrigen i USA

Denne videoen fra TED x Talks dukket nylig opp i anbefalingene mine på YouTube. Et godt tips. Det er en kort og god TED-forelesning av historieprofessor Roy Wisecarver som forteller om hva primærkildene sier om årsakene til borgerkrigen i USA. Om hvorfor sørstatene ville forlate unionen. Wisecarver kommer selv fra Arkansas i sørstatene og forteller om hvordan han på skolen oppveksten fikk høre ulike fortellinger om dette. At det ikke handlet om slaveriet, men om et slags heroisk opprør mot autoritære makthavere. Om demokrati. Dette stemmer ikke med kildene. Og som Wisecarver sier: Man bør lære historie fra historikere, ikke fra fulle onkler:

Verdens høyeste inflasjon 1980-2018

Her er et ganske kult og pedagogisk videoklipp som viser hvilke ti land som har hatt høyest inflasjon i verden fra 1980 og frem til desember 2018. På 1980-tallet var det særlig Bolivia, Nicaragua og Peru som i perioder opplevde helt ekstrem inflasjon. Fra tidlig på 1990-tallet kom flere av de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa høyt på listen, sammen med Kongo (Zaire) og Angola, som i perioder hadde himmelhøy prisstigning.

På 2000-tallet har tallene vært betydelig lavere, på det verste rundt 100-200 prosent inflasjon, helt frem til det tok av for fullt i Venezuela i 2017 og 2018. Her er det viktig å få med seg slutten av videoen, der Venezuela stadig satte nye rekorder og hadde en inflasjon på 1,3 millioner prosent i desember 2018:

300 år siden Karl XII ble skutt

På dagen i dag for 300 år siden, den 11. desember 1718, ble den svenske kongen Karl XII skutt og drept ved Fredriksten festning i Fredrikshald, byen som i dag heter Halden.

At Norge, som var en del av Danmark, og Sverige var i krig var ganske normalt på den tiden. Og det var helt normalt at kongen ledet sine tropper selv. Men det var to ting ved Karl XIIs død som var ganske spesielle, og som gjør at det fortsatt er et populært og omdiskutert tema blant historikere:

Det ene er at ingen vet helt sikkert hvem som skjøt Karl XII. Om skuddet kom fra en norsk soldat, et vådeskudd fra svensk side, eller om det rett og slett var et svensk attentat på egen konge. NRK kunne for noen dager siden fortelle om at det i Myking i Lindås kommune på Vestlandet finnes en gammel bauta som hedrer han som drepte svenskekongen, men det finnes en rekke andre teorier, og ingen ved med sikkerhet hva som er riktig svar.

Det andre er at mens Karl XIIs død må ha været ganske viktig i Norge, fordi det gjorde slutt på noe som kunne blitt en lengre krig, fikk det en langt større betydning for Sveriges rolle i Europa. Det markerte avslutningen på perioden der Sverige var en europeisk stormakt og som ble innledet i 1611 da Gustav II Adolf ble svensk konge og etablerte Sverige som en av de store spillerne i europisk krigføring og diplomati. Etter 1718 har Sverige aldri mer hatt en slik posisjon. Begivenhetene i desember 1718 markerte avslutningen på en tid som helt sikkert ville tatt slutt uansett, men kanskje kom overgangen ekstra raskt på denne måten.

Så vil kanskje noen protestere på datoen 11. desember og si at det i svenske oppslagsverk og historiebøker er 30, november som er dødsdagen til Karl XII. Og svenskene må jo vite dette. Men saken er den at begge datoene er korrekte. På grunn av overgangen fra den julianske til den gregorianske kalenderen, som ikke skjedde samtidig over alt, hadde Danmark-Norge og Sverige i noen få år forskjellig kalender. I katolske land skjedde overgangen i 1582. I Norge kom den i 1700, mens det i Sverige, etter et mislykket forsøk på en trinnvis overgang, ikke kom et bytte av kalender før i 1753. Derfor var datoen i Halden og Norge 11. desember, mens den i Sverige var 30. november den dagen Karl XII ble skutt.

Antall døde i krig

Det er nå akkurat 100 år siden våpenhvilen etter første verdenskrig inntrådte, kl 11 den 11.11.1918. Et viktig vendepunkt i europeisk historie. Men som med mange slike viktige øyeblikk diskuteres det fortsatt hva effekten var, og om måten denne freden ble innrettet samtidig bidro til fremveksten til anti-demokratiske politiske ytterfløyer, på begge sider, og dermed la noe av grunnlaget for neste krig.

Et annet viktig spørsmål som med jevne mellomrom kommer opp er hvor store og ødeleggende disse to verdenskrigene var sammenlignet med Korea-krig, Vietnam-krig eller dagens kriger og konflikter. Svaret er at de verdenskrigene, og spesielt andre verdenskrig, var langt mer ødeleggende i form av antall dødsfall enn krigene som har vært senere. En mer komplett liste over antall døde i krig gjennom verdenshistorien finner man i Wikipedias artikkel List of wars by death toll.

The Economist har i artikkelen "Which countries are most likely to fight wars?"  sett på krigene fra 1900 og frem til i dag og brukt grafen over til å illustrere forholdet mellom ulike kriger. Her er det ikke det absolutte antall døde, men hvor mange som er døde i krig pr 100 000 innbyggere på hvert enkelt kontinent. Både militære og sivile tap tatt med og vi ser at når en måler den relative deødeligheten av kriger på denne måten så er det Europa under de to verdenskrigene hvor det har vært i særklasse høyest andel døde. The Economist skriver:

"When the first world war ended on November 11th 1918, David Lloyd George, Britain’s prime minister, told Parliament: “I hope we may say that thus, this fateful morning, came to an end all wars.” History proved him wrong. But 100 years on, the world is far more peaceful. Fewer than one in 100,000 people have died in combat per year since 2000—one-sixth the rate between 1950 and 2000, and one-fiftieth of that between 1900 and 1950."

Artikkelen beskriver også forskning som er gjort på årsakene til at noen områder er mer utsatte for krig enn andre. Dette bildet er sammensatt, men det er en klar sammenheng mellom forhold som demokrati og åpne økonomier, som gjør land mer gjensidig avhengige av hverandre, og tilbøyelighet til å gå til krig. Og så har mangel på demokrati også noen andre viktige ulemper for innbyggerne:

"Even a bit of democracy, however, saves lives overall—because empires and dictators are more likely to starve and slaughter their subjects. Counting man-made famines and genocides, colonial and undemocratic powers have caused 250m premature deaths since 1900—five times the death toll from combat in all wars combined."

Romas nedgang

Nå har er det strengt tatt ikke nytt av man er opptatt av nedgang og forfall i Roma. Det har man vært bekymret for i over 2000 år. De har opplevd keisere som Nero og Caligula, vestromerrikets kollaps da goterne erobret Roma på 400-tallet og Sacco di Roma i 1527 da Karl Vs  keisertropper erobret byen. Bare for å nevne noe.

Edward Gibbon ga i 1776 ut det første av seks bind i historien om "The History of the Decline and Fall of the Roman Empire", fortellingen om århundrene da Romerrikets makt, selve sivilisasjonen og stabiliteten i verden, forvitret og forfalt, og til slutt ble borte. En annen helt glimrende fortelling om Romas stadige kriser er "The Popes: A History" av historikeren John Julius Norwich. Den dekker hele pavehistorien fra St Peter og frem til i dag.

Opplevelsen av krise er med andre ord ikke så uvanlig i Roma. Og helt uvanlig er heller ikke troen på at noen nye ansikter, eller en ny politisk retning, skal rydde opp og med enkle grep gjenopprette gammel storhetstid. Når Romas borgermester og politiske flertall fra den såkalte femsternersbevegelsen, som skulle fjerne korrupsjon, bygge infrastruktur, bedre tjenestene og rydde opp, nå møtes med store demonstrasjoner, tenker vel de fleste at dette har de stakkars romerne opplevd så mange ganger før.

The Guardian skriver om at "Rome says enough': thousands rally to denounce city's decaying state" og sier dette om hvorfor folk i Roma er så sinte på sin borgermester og på femstjernersbevegelsen som vant forrige valg:

"Several thousand people demonstrated in the centre of Rome to denounce the ragged state of the Italian capital, where roads are potholed, rubbish often goes uncollected and wild boar roam the streets.(...) Critics say the city has been in decline for years and accuse the mayor, Virginia Raggi, who took office in 2016, of failing to fulfil campaign promises to clean up the mess."

Og de skriver dette om en del av problemene som forblir uløste, på tross av fagre valgløfter:

"More than 20 buses have caught fire on the streets of the city so far this year, largely the result of poor maintenance, while a broken escalator injured more than 20 Russian football fans at a city metro station last Tuesday. The death this week of a 16-year girl, whose body was found in an abandoned building used by drug dealers, underscored fears about law and order in the city. Police say they believe the girl was gang-raped and have arrested four migrants. “Rome has become an open sewer, a scandal, full of rats, foxes, wild boar and rubbish,” said Rome resident Salvatore Golino. “We are drowning in trash and we can’t take it anymore.”

Så må man selvsagt skynde seg og legge til at Roma er en av de flotteste byene i verden å besøke. Den er spennende nettopp fordi byen i alle tider har vært så viktig for så mange og derfor har så mye historie. Men både når man leser i historiebøkene om tidligere tiders kriger, kriser og konflikter, og når man leser i avisene om dagens kriser, tenker man jo at Romas innbyggere har fått mer enn sin rettmessige andel av populistiske ledere og brutte løfter.

Romerrikets nedturer - og lite regn

I en artikkel i uken The Economist med tittelen: "The rise and the rainfall of the Roman empire" skriver de om hvordan noen forskere har studert på sammenhengen mellom politisk ustabilitet og variasjoner i regnvær, i Romerriket. De skriver:

"In a new paper published in Economics Letters, Cornelius Christian of Brock University and Liam Elbourne of St Francis Xavier University identify a strong association between rainfall patterns and the duration in power of Roman emperors. The academics hypothesise that lower precipitation reduced crop yields, leading to food shortages and eventually starvation for soldiers stationed at the empire’s frontiers. As a result, troops were more likely to stage mutinies and assassinate their emperor."

Forskerne mener at det for omkring 1500 år siden var en nokså klar sammenheng mellom tørke og politisk uro, for eksempel når det gjaldt hyppigheten på drap på romerske keisere. I alt 25 keisere ble myrdet, omtrent 20 prosent av totalen, men disse var på ingen måte jevnt fordelt over perioden. Spesielt i den gordiske perioden var det mye uro:

"The Gordian dynasty from 235 AD to 285 AD was particularly tumultuous: 14 of the 26 emperors who ruled were assassinated during this period. Of course hungry troops were not the only cause of the demise of emperors. This period was also marked by plague, invasions and economic depression."

Verdens fem største byer 1600 - 2100

Og her er fortsettelsen på videoen fra forrige bloggpost. Denne begynner i 1600 og går frem til i dag, og så videre til 2100 basert på prognoser for hvordan verdens største byer vil vokse. Som en ser flytter tyngdepunktet seg flere ganger, der både Paris, London, Beijing, Tokyo og New York er størst i perioder, men der det er gigantbyer i Sør-Asia og Afrika som er i ferd med å bli verdens største.

Verdens fem største byer 3000 f.Kr - 1600

YouTube er full av spennende pedagogiske ressurser. YouTube-kanalen til Ollie Bye har tatt mål av seg til å forklarer verdenshistorien gjennom korte og pedagogiske videoer som viser hvordan kartene har endret seg over tid. Der kom jeg over denne videoen som viser hvilke fem byer i verden som var de fem største gjennom fra 3000 f.Kr til år 1600.