Vi er Stabæk fra Bærum

Etter et straffedrama på overtid vant Stabæk 2-1 over Sandefjord på Nadderud i kveld, og håpet om fortsatt spill i eliteserien lever videre. Fire lag kjemper om posisjonene, Stabæk, Haugesund, Sandefjord og Vålerenga,  og det er bare en kamp igjen. To lag vil overleve i eliteserien, et lag skal rett ned og et lag får en ny sjanse i en ekstra kvalifiseringskamp.

Den endelige avgjørelsen om rekkefølgen kommer neste helt. Stabæk møter Haugesund borte, og begge lag kjemper for videre liv i eliteserien. Men den helt utrolige seieren mot Sandefjord på overtid gjør at håpet lever. Og på Nadderud ble det feiret med "Vi er Stabæk fra Bærum", en stolt hyllest til den beste klubben i kommunen:

Erik og Kriss på hjemmebane på FOMA

 Et annet innslag som gjorde stor suksess i regnværet på musikkfestivalen FOMA på Fornebu på fredag var Erik og Kriss. Rapperne fra Bærum, som slo igjennom for omkring 15 år siden da de ironiserte over myter om Bærum, kom hjem til sine egne på Fornebu og ble tatt godt imot. Her er "Dra tilbake" fra slutten av 2007:

E18 Lysaker i 1966

For tiden byggets det ny E18 rett vest for Oslo, fra Lysaker og mot Høvik. Det er viktig av flere grunner, blant annet for å håndtere den økende trafikken til og fra Fornebu når det blir stadig flere boliger der.  Men det er ikke nytt at området rundt Lysaker er krevende trafikkmessig. Jeg kom over denne videoen på YouTube som blant annet vi ser hvordan bilene som kom ned Vollveien ved Lysaker og skulle videre til  Oslo måtte krysse trafikken i de to vestgående feltene og lirke seg inn i den tette trafikken på østgående side.

E18 Lysaker 1966

 Her er en riktig godbit fra det store YouTube-arkivet. Filmklipp fra Lysakerkrysset i 1966:

Slik blir Fornebubanen - under bakken

Den offisielle oppstarten av byggearbeidene på Fornebubanen skjedde rett før jul, og vi som bor i området der de nye t-banestasjonene kommer opplever at rivearbeidene og gravingen er i gang for fullt. Det er enorme mengder masse som nå skal sprenges og flyttes vekk.  Og det skal vare lenge, helt frem til 2027, så det kan bli en interessant tid å være nabo til Norges største byggegrop ved den nye endestasjonen.

Men resultatet kommer til å bli veldig bra. Fornebubaneprosjektet har laget noen videoer som er tilgjengelige på YouTube som viser ulike deler av prosjektet. En av dem viser det nye tunnelsystemet og stasjonsområdene under bakken. Mens mye av t-banen utenfor sentrum ellers i Oslo-området er over bakken, skal hele Fornebubanen være i tunnel. Denne videoen viser hvor og hvordan det som er under bakken skal bli:

Åsne Seierstad: To søstre

To Søstre er Åsne Seierstads fortelling om den somaliske familiefaren Sadiq Juma (her intervjuet i Aftenposten) som opplevde at hans to døtre ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til IS. Han har reist ned et par ganger for å hente dem tilbake, men det viser seg at de slett ikke har noe ønske om å komme tilbake til Norge. Jentene bor sannsynligvis fortsatt i Raqqa  i Syria, har giftet seg med hver sin IS-kriger og har begge fått barn.

Boken, som kom i fjor høst, har fått terningkast 6 i VG og vunnet Bragepris, så den har fått mye og fortjent positiv oppmerksomhet. Jeg har likevel lyst til å trekke frem et par ting ved boken. Det ene er at jeg for egen del synes det er særlig interessant å lese den fordi handlingen i Norge foregår i området rundt Dønski i vestre Bærum, der jeg vokste opp. De to søstrene gikk på de samme skolene som meg, Evje barneskole og Gjettum ungdomsskole. Nå er det riktignok 30 år siden og mye har skjedd i mellomtiden, men det er samme sted.

Det andre, og som er enda mer interessant, er beskrivelsen Åsne Seierstad gir av holdningene og verdiene som preger den somalisiske fembarnsfamilien og deres forhold til det norske samfunnet og til sin egen identitet og tilhørighet. Den offentlige debatten i Norge preges ofte av en overforenklet "oss og dem"-virkelighet, der man må velge side, for eksempel mellom vesten og islam. Der innvandrere til Norge enten blir norske eller forkaster det norske og forblir i kulturen og religionen fra der de kommer. Åsne Seierstad viser i boken at virkeligheten kan være langt mer komplisert og nyansert, selv i en liten innvandrerfamilie.

Men kan kanskje si at denne lille familien med far, mor og fem barn representerer fire forskjellige måter å være innvandrer i Norge: Faren, som er den eneste av hovedpersonene som har stått fram offentlig, var politisk aktiv i Somalia, deltok i krigshandlinger på Afrikas horn, er muslim og tilhører naturligvis en somalisk kultur, men han mener likevel at fremtiden hans er i Norge og ikke noe annet sted. Han vil at barna skal ta utdanning, arbeide og bli en del av det norske samfunnet.

Moren har derimot ikke slått seg til ro i Norge. I følge boken ønsker hun seg tilbake til Somalia, og på et tidspunkt, mens faren er opptatt med å finne døtrene, tar hun med seg de to yngste barna og flytter dit. Hun drømmer om å kunne flytte tilbake med hele familien. Men selv om hun ikke finner seg til rette som integrert i Norge har hun absolutt ingen sympati med fundamentalisme eller hellig krig og kan ikke begripe hvordan døtrene har latt seg forføre av radikale islamister.

Den eldste sønnen i familien representerer et tredje alternativ, og har et ønske om å bli langt mer integrert i Norge, og drømmer verken om det tradisjonelle somaliske klanssamfunnet eller om å bli en hellig kriger. Han stiller tvert imot spørsmål ved om islam lar seg forene med vitenskap, demokrati, menneskerettigheter og andre sentrale verdier og prinsipper i et moderne samfunn, og ender vel med å mer eller mindre ta avstand fra religion. I perioder har denne sønnen diskusjoner via sosiale medier med søstrene sine i Syria om ulike religiøse og politiske spørsmål. Det er en avgrunn mellom det de står for.

Og så er det for det fjerde de to søstrenes veivalg som innebærer en slags ekstrem konsekvens av å både forkaste alt som har med norske og vestlige verdier, men samtidig også forkaste de tradisjonelle verdiene i kulturen familien kommer fra, i dette tilfellet Somalia. De forkaster til og med familiens rett til å kunne være med å ha en mening om å påvirke livet deres. Sånn sett er det å slutte seg til IS et enda mye mer dramatisk brudd med kultur og tradisjonelle verdier blant innvandrerne det gjelder enn det å bli en del av det norske samfunnet.

Stasjonene på Fornebubanen

Det har unektelig tatt tid. Først og fremst fordi det i mange år, og i flere omganger, ble utredet noen helt urealistiske og til dels ganske spinnville alternativer. Blant annet en dobbeltsporet jernbanesløyfe via Fornebulandet. Samt den merkverdige planen om en førerløs automatbane, oppe i luften, som bare skulle gå fra fra Fornebu inn til Lysaker, med en teknologi som virket mer egnet som transportmiddel i et tivoli enn en måte å frakte hundrevis av mennesker mellom hjem og jobb hver dag.

Men nå er det endelig blitt fremdrift. I denne regjeringsperioden har det vært jobbet med det som helt åpenbart er den fornuftige samferdselsløsingen mellom Fornebu og Oslo - en t-bane, En infrastruktur både Oslo og Bærum kjenner godt fra før og som frakter tusenvis av mennesker raskt og effektivt hver eneste dag. Den nye t-banen til Fornebu vil bli koblet sammen med det øvrige t-banenettet på Majorstua. Det blir flere nye stasjoner og rundt noen av disse nye stasjonene på strekningen blir det spennende byutviklingsprosjekter.

Nå når planleggeingen av den nye Fornebubanen nå har kommet langt finnes det også planer for hvordan de nye stasjonene skal se ut. I Budstikka kunne vi for noen dager siden lese om hvordan stasjonene er tenkt utformet, blant annet hvordan t-banedelen er lagt i forhold til andre kollektive transportmidler, slik at de skal fungere som effektive kollektivknutepunkter. Etter Majorstua stasjon vil Fornebubanen gå til Skøyen, Vækerø (en ny stasjon på nordsiden av E18), Lysaker, Arena, Flytårnet (ved Telenor) og Fornebu Senter, som blir endestasjon og driftsbase.

Ved endestasjonen på Fornebubanen ligger også den store tomten i Koksa-området som tidligere var eid av IT-Fornebu og skulle være deres tredje byggetrinn, men som nettopp ble kjøp av Selvaag Bolig for 1,55 milliarder kroner. De ønsker å bygge omkring 2000 nye boliger i området de omtaler som "indrefileten" på Fornebu. Det blir spennende å følge med på dette prosjektet, ikke minst for meg som bor rett på andre siden av veien som går på nedsiden av dette området. Og ja, jeg får om noen år veldig kort vei til t-banen.

Avtale om penger til Fornebubanen

Det ble i dag signert en historisk bymiljøavtale mellom Oslo, Akershus og staten som sikrer finansiering til en rekke viktige samferdselsprosjekter i Osloregionen i årene som kommer. Blant de prosjektene som nå er blitt sikret finansiering er Fornebubanen.

Litt forenklet kan man vi at det er to ting som må være på plass for at et stort samferdselsprosjekt som Fornebubanen skal bli noe man bygger og ikke bare noe man bare snakker om. Det ene som trengs er penger. Det andre er arealer. Begge deler forutsetter politiske beslutninger der flere er involvert og må samarbeide.

Når det gjelder penger til Fornebubanen er som sagt finansieringen avtalt i den bymiljøavtalen som nå er undertegnet. Budstikka skriver dette om hva avtalen konkret innebærer når det gjelder fordelingen av kostnader for selve Fornebubanen:

"Staten og de lokale partene finansierer hver sin halvpart av de resterende 11,2 milliardene. Dette innebærer at staten forventes å bidra med 5,6 milliarder kr. Fra grunneierne langs banetraseen skal det komme 3 milliarder, samt 3,1 milliarder kr i bompengeinntekter gjennom Oslopakke 3. Økte inntekter fra kollektivtransporten bidrar med 450 millioner kr."

Men penger løser ikke problemene med å komme i gang hvis det ikke er arealer å bygge t-banestasjoner på eller ikke er avklart hvordan banen skal samspille med øvrig kollektivtransport på noen av landets mest trafikkerte knutepunkter som Lysaker, Skøyen og Majorstua. Slike avklaringer gjøres i arbeidet med reguleringsplaner som må komme opp til politisk behandling i kommunene og vedtas der før man kan bygge noe som helst. Budstikka har følgende beskrivelse av hva som blir svart når de stiller spørsmål om når det er realistisk å regne med at banen kan være ferdig:

"Heller ikke Ruters utviklingsdirektør Hanne Bertnes Norli fra Jar vil si noe om hva som er et realistisk tidspunkt for ferdigstillelse.Hennes kommunikasjonssjef Sofie Bruun svarer på vegne av henne at det er Oslo kommune som må svare på dette. Heller ikke Byråd for miljø og samferdsel i Oslo vil gi noe årstall for når banen skal stå ferdig før det nye prosjektkontoret er ferdig med sin fremdriftsplan. Reguleringsplanen for Bærums-delen av banen ble godkjent i juni 2015, mens Lysaker stasjon ble vedtatt i 2016. De tre stasjonene i Oslo er Vækerø (helt nytt stasjonssted), Skøyen og Majorstua."

Det er med andre ord slik at det gjenstår litt innsats for å få på plass reguleringsplaner på deler av strekningen. Men arbeidet med å få realisert en t-bane til Fornebu har nå tatt en langt steg videre når avtalen om finansiering er undertegnet i dag som en del av den nye bymiljøavtalen mellom Oslo, Akershus og staten (pressemelding fra Samferdselsdepartementet her). Så kan det også være greit å minne om at bymiløavtalen senere skal utvides til å bli en byvekstavtale som inkluderer et mer forpliktenede samarbeid om arealbruk rundt kollektivknutepunkter (en nytt og viktig verktøy for bedre miljø, boligpolitikk og arealutnyttelse jeg blogget om her for en stund siden).

For en avslutning av Magnus Carlsen!

Etter veldig mange dager med stang-ut, der 10 av 12 partier i langsjakk endte uavgjort, noen etter flere timers spill, og de to øvrige endte med en seier hver, ble det et fyrverkeri av en avslutning i kveld med fire partier hurtigsjakk. De første to fulgte omtrent samme spor og endte med remis selv om Magnus Carlsen var svært nær vinne parti to. Men så ble det to vakre og knusende seire i parti tre og fire.

Det har i hvert fall gått opp for verden at Sergej Karjakin er verdens beste defensive sjakkspiller. Litt som Italia i fotball, som forsvarer og forsvarer, men gjerne klarer å utnytte den ene feilen motstanderen gjør, scorer og legger seg i forsvar igjen. Ofte ekstremt effektivt. Og det er som kjent fullt tillatt å vinne på denne måten. Problemet kommer når motstanderen scorer fordi man ikke klarer å stå imot alle angrepene og derfor blir tvunget til å gå i angrep selv. Vi har ventet lenge på at dagen skulle komme der Karjakin måtte vinne, men det var først i det siste partiet på VMs siste og avgjørende dag det ble slik. Og da var Magnus klart best.

Sjakk på TV er skummelt avhengighetsskapende også når det går sakte, men det ble virkelig spennende TV-underholdning med fire raske kamper på rad. Det er bare å gratulere NRK og VG-TV med utmerkede sendinger og Magnus Carlsen fra Lommedalen med sitt tredje verdensmesterskap. Jeg blogget om han også da han ble verdensmesters for første gang i 2013, og hadde denne lille analysen av en viktig ting som skiller sjakk fra andre store publikumsidretter, og som jeg tenker at er like mye tilfelle denne gangen som det var da:

"Det er en spesiell ting ved sjakk som gjør at det skiller seg fra stort sett alle andre publikumsidretter. I stort sett alle andre idretter kan man kan sitte i sofaen hjemme og være skråsikker på hva utøverne burde gjort bedre, enten de driver med fotball, tennis eller skihopping, og uten at man har noe som helst av egne prestasjoner å skryte av. Vi vet likevel hva de burde gjort. Sjakk er annerledes. Det er rett og slett umulig å sitte hjemme i sofaen og ha en bedre plan enn den Magnus Carlsen har, selv for svært gode utøvere. I ettertid ser vi jo hvor genial planen hans var, og hvordan motstanderen ble lokket inn i en felle, men der og da er det bare en person som ser det. Det er derfor han er best i verden."

Ingeniører til kommunene

Det har de siste årene vært ganske vanskelig for norske kommuner å få tak i nok ingeniører og andre med teknisk fagkompetanse til å løse alle oppgavene. Og det har ikke akkurat hjulpet med en oljepris på over 100 dollar fatet og tidenes investeringsnivå på norsk sokkel. Da har det vært mer attraktivt å jobbe i privat sektor, og særlig i den mest oljedominerte delen av privat sektor.

Nå er det blitt litt andre tider. Selv om man ikke skal juble for at oljeprisen er mer enn halvert, at oljeselskapene investerer langt mindre og at den oljedominerte leverandørindustrien har fått langt vanskeligere tider nå, er det også noen som nyter godt av at tilgangen til tilgangen til folk med høy teknisk kompetanse er blitt langt bedre. Både den delen av privat sektor som trives med lavere kronekurs og de tekniske avdelingene i norske kommuner er blant dem som ansetter flere ingeniører.

Min lokalavis Budstikka har et oppslag i dag der de skriver om hvordan dette påvirker Asker og Bærums mulighet til å få tak i kompetansen de trenger. I Asker beskriver de det slik:

"– I Asker er det blitt en annen verden, der vi tidligere kun fikk inn noen få søknader er det nå flere titalls og på enkelte jobber over 50, forteller leder for kommunalteknisk avdeling, Kari Ekerholt.(...) Kommunalsjefen i Asker mener kommunen ikke har vært så attraktiv arbeidsplass for yngre ingeniører tidligere. – Den saken er det jobbet med og vi ser at mange som er ute etter jobb søker etter gode fagmiljøer, og det er virkelig noe vi kan tilby. Asker og Bærum er store kommuner med mange ulike oppgaver og store fagmiljøer. De som jobber her følger prosjekter fra start til slutt."

Også i Bærum ser de at det er blitt mer attraktivt å jobbe i kommunen enn tidligere. Ikke bare fordi det er vanskeligere å få jobb i petroleumssektoren, men også fordi det er gjort en innsats for å være en mer attraktiv arbeidsgiver som tilbyr interessante faglige utfordringer. Og her er det utvilsomt slik at store kommuner med større fagmiljøer har et konkurransefortrinn. Kommunaldirektør Arthur Wøhni sier til Budstikka at:

"– Flere ser på kommunen som en trygg og god arbeidsplass med interessante arbeidsoppgaver. Før var det nok mange som mente at det å jobbe i det private mer spenstig, men dette har vi klart å jevne ut de siste årene. Vann og avløp og innenfor samferdsel er det fremdeles en utfordring å skaffe nok ingeniører."

Nå er det forhåpentligvis slik at det vil bli mer fart i privat sektor igjen, både den som driver med olje og den som skal bidra til at Norge får flere ben å stå på, slik at kommunene igjen vil møte sterkere konkurranse om ingeniører og andre med teknisk kompetanse. Men kommunene gjør utvilsomt lurt i å utnytte mulighetene til å få tak i dyktige folk nå når muligheten er der. Og mange vil helt sikkert også oppleve at det å jobbe med viktige samfunnsoppgaver som vann og avløp eller veibygging er både meningsfylt og spennende.

Det satses på jernbane

Aftenposten om de tre "nye" stasjonene

Det satses for tiden mye på jernbane i Norge. En bra påminnelse om det kom i dag da samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, jernbanedirektør Elisabeth Enger og Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh markerte åpningen av tre "nye" togstasjoner på strekningen mellom Sandvika og Oslo. De tre stasjonene er Stabekk. Høvik og Blommenholm.

Når "nye" står med anførselstegn er det fordi det egentlig er noen svært gamle stasjoner på Drammensbanen det er snakk om. Stabekk stasjon åpnet i 1884, Høvik stasjon helt tilbake i 1874 og Blommenholm stasjon i 1910. Alle tre er mindre stasjoner mellom Lysaker og Sandvika som kom etter at jernbanen mellom Oslo og Drammen ble åpnet i 1872. Men de tre stasjonene har vært stengt siden 2011, da det nye dobbeltsporet mellom Asker og Oslo (Askerbanen) åpnet.

Gjenåpningen av de tre stasjonene markerer avslutningen på en enorm investering i jernbaneinfrastruktur vest for Oslo. Første etappe var nytt dobbelspor mellom Sandvika og Asker, 9,5 kilometer som ble igangsatt i 2001 og åpnet i 2005. Neste del var strekningen Lysaker og Sandvika, 6,7 kilometer til en kostnad på 3,2 milliarder, som ble åpnet daværende statsminister i 2011. Dette er til sammen 17 km ny jernbane der nesten hele strekningen går i tunnel. Men det betød også at den gamle Drammensbanen i dagen kunne bygges om til å bli lokaltog, med helt eller delvis nye stasjonsbygg, flere parkeringsplasser og langt flere togavganger.

Det er ikke bare her det investeres store beløp i ny jernbaneinfrastruktur for tiden. Follobanen, det nye dobbetsporet mellom Oslo og Ski, er Norges største samferdselsprosjekt og inkluderer landets lengste jernbanetunnel. Og nord-vest for hovedstaden skal det snart bygges en Ringeriksbane som vil knytte Hønefoss og Ringerike tettere til Oslo og forkorte Bergensbanen. Og for noen dager siden ble det kjent at det skal igangsettes et arbeid med å planlegge både vei og jernbane mellom Arna og Voss, også dette en stor jernbaneinvestering. Jernbane er med andre ord en viktig del av svaret på hvordan er transportsystem som kan håndtere vekstutfordringene ser ut.

Undersøkelse om kommunereformen i Asker, Bærum, Hole, Lier, Røyken og Hurum

Det bor over 240 000 innbyggere der. Derfor tror jeg ganske mange har vært spent på dagens store innbyggerundersøkelse der folk i de seks kommunene Asker, Bærum, Hole, Lier, Røyken og Hurum er spurt om blant annet tilhørighet, jobbreiser, bruk av kulturtilbud og uteliv, og holdning til kommunesammenslåinger.

De seks kommunene har samarbeidet om denne undersøkelsen og la frem resultatene sammen i dag. Totalt svarer 38 prosent av befolkningen i de seks kommunene at de er for og 28 prosent mot kommunesammenslåinger, men det mest interessante er å se på tallene for hver enkelt kommune, både totaltallene og tallene for hvilke kommuner en eventuelt foretrekker å slå seg sammen med.

I både Røyken og Hurum er det store flertall for kommunesammenslåinger og veldig få som sier de er negative (15 prosent er mot i Røyken og 18 prosent i Hurum). Når folk i Hurum blir spurt om hvem de i så fall vil slå seg sammen med svarer 37 prosent Røyken, 19 prosent Røyken og Asker og 17 prosent Røyken og Lier. Når folk i Røyken blir spurt om det samme svarer 28 prosent Hurum og Asker, 21 prosent Asker, 17 prosent Asker og Bærum og 17 prosent Lier og Hurum. At det er så mange alternativer kan tilsynelatende virke litt kompliserende, men når folk er så entydig positive til sammenslåing er det vel heller et slags luksusproblem å ha flere ulike alternativer å ta stilling til.

I Lier er utgangspunktet litt annerledes. Her er befolkningen delt i tre nesten like deler i synet på sammenslåing, 35 prosent er for, 32 prosent er mot og 32 prosent vet ikke. Når folk i Lier blir spurt om hvilken kommune de eventuelt foretrekker å slå seg sammen med er det tydelig at flertallet i Lier ikke ser på disse seks kommunene som hovedalternativet. Hele 45 prosent svarer i stedet Drammen (pluss eventuelle naboer Drammen slår seg sammen med). 20 prosent svarer Røyken og Hurum, mens 19 prosent svarer Asker (og eventuelle naboer). Drammensalternativet har mest støtte i alle deler av Lier. Andre tall i innbyggerundersøkelsen gir gode forklaringer på hvorfor det er slik. Folk i Lier arbeider i Drammen eller Oslo, Og de bruker mer uteliv og kulturtilbud i Drammen enn i egen kommune.

I Asker og Bærum er det også flere som er for kommunesammenslåinger enn som er mot, men mange svarer at de ikke vet. I Asker er 36 prosent for sammenslåing, 27 prosent mot og 34 prosent vet ikke. I Bærum er 34 prosent positive, 29 prosent negative og 29 prosent vet ikke. I disse kommunene har det vært ganske lite diskusjon om kommunereform så langt og kanskje litt overraskende at så mange er positive til sammenslåinger allerede nå. Men med en stor gruppe usikre vil det uansett være viktig å få frem de konsekvensene og mulighetene en annen inndeling vil kunne gi. I Asker og Bærum er folk i denne runden ikke blitt spurt om hvilke kommuner de ville foretrekke å slå seg sammen med.

Bare i Hole kommune, den klart minste av de seks med under 7000 innbyggere, er det et flertall mot så slå seg sammen med andre. Her er 51 prosent negative og 26 prosent positive. Når folk i Hole likevel må svare på hvilke kommuner de eventuelt kunne tenke seg å slå seg sammen med er det en overvekt som svarer enten Ringerike (26 prosent) eller Ringeriksregionen (23 prosent), mens 37 prosent svarer Bærum. Og går man litt dypere inn i tallene ser man at det er klart ulike preferanser i de ulike delene av kommunen, men at tilhørigheten til Ringerike jevnt over er nokså sterk (og svak til Bærum) selv om det er skepsis til sammenslåing.

Dette med tilhørighet er for øvrig et interessant tema som blir belyst i undersøkelsene. Felles for alle kommunene er at det er sterkest tilhørighet til lokalmiljøet, selv om dette er områder preget av stor innflytting. Andelen med svært stor tilhørighet er jevnt over på omkring 30 prosent og summen av svært stor og ganske stor tilhørighet på 60 til 73 prosent (lavest i Røyken og Lier). Tilhørighet til kommunene er også ganske sterk. Litt svakere i Røyken og Hurum der litt over 50 prosent svarer stor eller ganske stor tilhørighet og over 60 prosent i de øvrige. Men interessant nok er det et overveldende flertall som sier at denne tilhørigheten ikke vil bli endret av en kommunesammenslåing.

Tilhørigheten til fylket er derimot nokså svak i alle seks kommunene. Summen av stor og ganske stor tilhørighet til fylket er litt høyere på Buskerud-siden, med mellom 30 og 40 prosent, mens tilhørigheten til Akershus i Bærum er helt nede  i 24 prosent og i Asker 29 prosent. Og andelen som føler en sterk tilhørighet til fylket sitt er under ti prosent i alle disse kommunene, så det å lansere sterkere fylkeskommuner som et alternativ til større kommuner med flere oppgaver finner i hvert fall ikke noen støtte i disse tallene.

Summen av alt dette er et veldig spennende materiale som jeg vil tro virker positivt avklarende på noen områder og kanskje overrasker litt på andre. Uansett burde det gi et godt kunnskapsgrunnlag for gjøre noen veivalg og så gå videre med konkretiseringen av de mest realistiske alternativene.

Ny båtrute Fornebu - Aker Brygge

Det var en merkedag på Fornebu dag da en ny båtrute ble åpnet mellom Sjøflyhavna og Aker Brygge. Nå kan vi som bor på Snarøya og Fornebu slippe bil- og busskø, og komme oss inn til Oslo sentrum på bare 12 minutter med båt. Men enda viktigere er det at mange av de tusenvis av ansatte som reiser motsatt vei, og skal på jobb på Statoil, Telenor, Aker Solutions og IT Fornebu, og tilbake på ettermiddagen, har fått en transportløsning som avlaster køen av overfylte busser.

Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh og Akershus fylkesordfører Annette Solli markerte åpningen da første båt ankom Fornebu mandag morgen. Båten har fått rutenummer 101 og går fra Sjøflyhavna på Fornebu, rett nedenfor Statoil og til klokketårnet på Aker Brygge. Det er avganger hver halvtime begge veier i rushtiden, mellom kl 6:30 og 9 om morgenen og mellom kl 15 og 18 om ettermiddagen alle hverdager.

Jeg var ikke med båten på morgenen i dag, men tok derimot siste båt fra Aker brygge til Fornebu 17:45. En veldig behagelig reise. Båten kom helt presis og brukte 12 minutter på turen. Vi var bare en håndfull passasjerer i en båt der det er plass til over 100, så det var veldig god plass, men det vil nok endre seg etter hvert som flere oppdager tilbudet. Og det var en god del folk som ventet på Fornebu for å ta båten kl 18 inn til Oslo,

Nå er det jo ikke slik at denne båtruten passer for alle. Selv om den er både raskest og mest komfortabel på selve reisen er utfordringen med båt at det for mange blir litt lenger avstand i begge ender for å komme dit du skal. Jeg har det i hvert fall slik at knappe marginer, særlig på morgenen, gjør buss og noen ganger bil til et bedre alternativ. Men båten vil helt sikkert være det beste alternativet for noen og et bra alternativ i enkelte situasjoner for veldig mange flere. Vi får håpe de det gjelder også bruker tilbudet og bidrar til å sikre driftsgrunnlaget fremover, i hvert fall frem til en ny t-baneløsning blir klar om noen år.

Sandvika, Kolsås og Claude Monet

Claude Monet-maleri med Løkke Bro og Kolsåstoppen

Mine gamle hjemtrakter i vestre Bærum har dessverre havnet i nyhetsbildet i det siste fordi noen lokale ungdommer har blitt radikale islamister og reist til krigen i Syria. At disse unge menneskene ikke er representative for verken de innfødte eller de tilflyttede på steder som Sandvika, Dønski og Kolsås skjønner jo egentlig alle. Men det kan jo for ordens skyld være greit å minne om at dette er flotte bomiljøer som dessuten tilbyr kort reisevei til jobb- og utdanningsmuligheter og kulturtilbud i blant annet Oslo, Fornebu, Asker og Drammen, i tillegg til det som finnes helt lokalt.

Spennende lokalhistorie finnes det også i denne delen av verden, der store ting ofte har vært drevet frem av folk som kom utenfra. Jeg har tidligere blogget om industrigründeren Caspar Donato Brambani som kom til Sandvika i 1870 og etablerte flere industrivirksomheter, blant annet kalkfabrikker, teglverk og takstensfabrikker. I 1892 kjøpte Brambani Brønnøya for å bygge en stor kalkovn og i årene 1896-1905 var han den første formannen i Sandvika Vel. Bærum Bibliotek har en egen nettside der de forteller mer om Brambanis liv og virke. Brambanigården er nyere og ligger sentralt i Sandvika, rett over veien fra rådhuset. I BAKgården på baksiden er det uteservering og et eget kulturprogram fra mai til slutten av august.

En annen som både har satt spor etter seg lokalt og også satt vestre Bærum på kartet internasjonalt er den franske maleren Claude Monet. Han bodde i vestre Bærum vinteren 1895 og laget mange malerier med motiver fra Sandvika-områder. Som man kan se på denne kunstbloggen med oversikt over Monets malerier i denne perioden, dukker Løkke bro i Sandvika opp på mange bilder. Det samme gjør Kolsåstoppen. Og på bildet over er både Løkke Bro og Kolsåstoppen med i samme bilde, et motiv han malte i flere versjoner. I dagens Sandvika finner vi både Claude Monets Allé, som går fra kulturhuset og forbi Sandvika Storsenter og Claude Monets Plass.

Løkke bro er der fortsatt, nesten på samme sted som da Monet malte den. Den ble bygget i 1829 og var Norges første støpejernsbro. Helt frem til 1977 var den en del av hovedveien (først Drammensveien, så Ringeriksveien) gjennom Sandvika. Da ble den erstattet av en mer moderne bro, og flyttet hundre meter høyere opp Sandvikselven der den fungerer som gangbro ved Sandvika videregående skole. Huset helt til høyre i Claud Monets maleri ble bygget i 1894 og står fortsatt. Det heter i dag Monethuset Restaurant og Selskapslokale og huser også den relativt nyåpnede tapasrestauranten La Casa Monet tapas bar. Den har jeg foreløpig ikke hatt mulighet til å teste.

10 år med Bærum Kulturhus

På et veldig hyggelig arrangement i Bærum Kulturhus lørdag kveld ble det feiret at dette kulturhuset i Sandvika har rukket å bli 10 år. Ordfører Lisbeth Hammer Krog var vertskap for en gjesteliste som inkluderte mange lokale kunstneriske ildsjeler som har sørget for at det har vært en suksess, men også mange støttespillere fra næringslivet som har bidratt til at det har vært mulig rent økonomisk. På Kulturhusets nettsider kan vi i artikkelen "En kronglete vei til suksess" lese at:

"Det første forslaget til «et nøkternt kulturhus i Bærum» kom allerede i 1962, men kulturhuset måtte gjennom lange debatter og mye politisk motstand før det endelig sto ferdig over 40 år senere, høsten 2003. Da var det langt mindre nøkternt, men et storslått bygg, designet av Snøhetta, som kom i tillegg til Sandvika teater, Musikkflekken og Lille Scene. Kulturhuset er bygget på to søyler; det lokale kulturlivet skulle dyrkes, samtidig som kulturhuset skulle bli en ledende arena for formidling av profesjonell kunst."

I løpet av de ti årene har det vært 4757 forestillinger med 817 600 besøkende på i alt fem scener. Det er veldig imponerende det kulturhussjef Morten Walderhaug og hans folk har fått til. Ikke fordi det mangler befolkningsgrunnlag i Bærum, men fordi folk der har tilgang til et så stort og mangfoldig kulturtilbud inne i Oslo, en kort tog- eller busstur østover. For mange i Bærum er det langt enklere å reise til Oslo sentrum enn til Sandvika. Derfor må tilbudet i Sandvika rent kunstnerisk og kvalitetsmessig holde et veldig høyt nivå, slik at man ikke bare tetter lekkasjen østover, men også får ganske mange til å reise motsatt vei.

Selv etter at Operaen i Oslo åpnet i 2008 og konkurransen fra andre scener også er blitt sterkere, har Bærum Kulturhus klart seg bra. Så bra at det i 2010 ble kåret til årets bedrift i Bærum av en jury med representanter fra Bærum Næringsråd, kommunen, Budstikka og Nordea. I talene i kulturhuset i Sandvika på lørdag ble vi minnet om at det ikke bare er å bygge et flott nytt hus (og i dette tilfellet er det veldig flott, tegnet av Snøhetta) og tro at suksessen kommer. Utfordringen er å fylle det med et innhold som er så interessant at publikum stadig fortsetter å komme. Den miksen som har gitt publikumssuksess kommenterer Morten Walderhaug slik i artikkelen om 10-årsjubileet:

"Kulturhuset er bygget på to søyler; det lokale kulturlivet skulle dyrkes, samtidig som kulturhuset skulle bli en ledende arena for formidling av profesjonell kunst. - I dag er vi glade for å kunne slå fast at ambisjonene er nådd, sier Walderhaug. - 60 prosent av forestillingene hos oss er skapt av lokale entusiaster, 20 prosent fylt opp av turnerende artister og de resterende 20 prosentene er artister vi henter inn spesielt til Bærum og Norge"

Sjøflyburger

Jeg var en tur på Sjøflyhavna kro i går og spiste middag med de to andre i familien som var hjemme. Det var veldig hyggelig. Og det gir en god anledning til å anbefale Sjøflyhavna Kro og deres utmerkede sjøflyburgere igjen her på bloggen.

For de som ikke er lokalkjente (jeg har bare kort gangavstand dit): Sjøflyhavna Kro ligger ved Rolfsbukta på Fornebu, rett nedenfor IT Fornebu og Statoils nye Fornebu-kontor. Det er åpent hele året og som en ser på bildet veldig trivelig innvendig. Derfor er det god grunn til å ta en tur på vinteren også, men det er naturligvis på godværsdager om sommeren det virkelig kommer mye folk som fyller takterrassen og bordene ute på forsiden. Eller trekker inn på kjølige kvelder.

Åpningstidene i sommersesongen er fra 11 og til sent på kvelden. De serverer sjøflyburgere, pizza og sjømat hele dagen, andre lunsjretter mellom 11 og 15 og andre middager fra kl 15 og utover. De har også en liten barnemeny. Menyen ligger på nettet og kan studeres her. For min del har det pleid å bli sjøflyburger uansett. Den er veldig god og finnes i en klassisk versjon og i en utvidet XL-versjon for de veldig sultne.

Kommunikasjonsmessig er det enkelt å komme seg til Sjøflyhavna. Reiser man kollektivt er det enkleste å ta 31-bussen fra Oslo/Lysaker til Snarøya og gå av på Rolfstangen (eller gå av på IT Fornebu hvis man tar den varianten av 31-bussen som ender på Fornebu).  Man kan også kjøre bil og parkere rett utenfor. Det er dessuten planer om en fergerute mellom Fornebu og Oslo sentrum med fergebrygge rett utenfor Sjøflyhavna Kro. Men her pågår det nå en politisk prosess i fylkestinget og det tar erfaringsmessig veldig lang tid.

Bueskytteren på Snarøya skole

Bueskytteren på Flickr

Det har gått for lang tid mellom innleggene på bloggen om nær-området her på Fornebu og Snarøya. Jeg har vært innom Sjøflyhavna Kro, Statoils tårn, teknologiskolen på Hundsund og Hundsund Bad. Og jeg tror bloggposten om Fornebu og Storøya rundt på sykkel fra 2009 står seg godt fortsatt. Men det bygges stadig mer og mye nytt har kommet til, blant annet flere nye boligområder og et par nye hoteller langs sykkelruten, så jeg må skrive mer.

Et bra sted å begynne oppdateringen er utenfor Snarøya barneskole. Her feires 17. mai hvert år på skoleplassen og på 17. mai i 2011 re-avduket Snarøen Vel og historielaget ved Snarøya seniorsenter skulpturen "Bueskytteren", som står plassert langs skoleveggen på hjørnet av skoleplassen, nærmest oppkjørselen. En plakett på veggen forteller om skulpturens historie:

"BUESKYTTEREN
Skulpturen laget i gips av NICOLAI MEYDELL i 1896. Gitt til Snarøya skole av komponisten/pianisten Tore Sinding i 1957. Ved innsamlede midler og donasjon fra Gunvor Sæther ble den støpt i bronse og avduket i 1959. I 10 år stod statuen uten arm og bue. Lokalhistorielaget ved Snarøya Seniorsenter tok initiativet til å få reparert og rehabilitert den i 2011, følgende bidrog økonomisk: Lokalhistorielaget ved Snarøya Seniorsenter - Snarøen Vel - Snarøykilen Båthavnforening - Langodden Vel - Fornebubanken - Snarøya og Fornebu Lions. 17. mai 2011 ble skulpturen avduket på ny og har fått en iøyenfallende plassering."

Et tips til de som er særlig opptatt av Fornebu og Snarøya, for eksempel fordi de bor der, har bodd der eller vurderer å flytte dit, er å følge med på websidene til Snarøen Vel. De har blitt veldig aktive de siste par årene, med aktuelle lokale saker, intervju med skolens nye rektor Petter Moen, mange fine bilder fra nærområdene tatt av foreningens aktive styreleder Paal Alme, samt noen spennende historiske bilder.

Lunsj i Bakgården i Sandvika

Cathrine og Marianne i Bakgården

Denne bloggen har forsømt seg i det siste når det gjelder å melde om interessante steder å besøke i nærområdet (steder som Sjøflyhavna Kro og Cafe Odonata). Men nå er det sommer, og litt bedre tid til å utforske og skrive om de nære omgivelsene. I dag var deler av familien en tur i Sandvika, "hovedstaden" i Bærum kommune.

Jeg vokste opp ganske nær Sandvika og har sånn sett et forhold til stedet, men for de fleste er Sandvika i dag lik Sandvika Storsenter og et sted man kjører raskt forbi når man kjører E18 sørover eller tar E16 vestover mot Sollihøgda. Jeg husker fra barndommen at det var underskriftskampanje mot å "ødelegge det gamle Sandvika" ved å bygge et nytt kjøpesenter på Løkketangen. I dag holder NAV til i den røde mursteinsbygningen med "det store kjøpesenteret" på Løkketangen. Sandvika Storsenter på den andre side av elven er mange ganger større og tilhører en helt annen divisjon.

Men selv om storsenteret trekker til seg mye folk og aktivitet er det faktisk ting som skjer i det gamle Sandvika på østsiden av Sandvikselven også, selv om det ikke er like godt kjent. Og det har kommet til mer i det siste, blant annet flere spisesteder langs elven og et bra kulturtilbud med teaterscener og gallerier. Sandvika er ikke bare kjøpesenter,  kommuneadministrasjon og bussterminal. I dag spiste  Marianne, Cathrine, Petter og jeg lunsj i Bakgården inne i Brambanigården/Budstikkagården. De åpnet i mai (med omtale i Budstikka) og har egen Facebookside. Det er en ordentlig stor og trivelig bakgård som ligger mellom gågaten, Rådhuset, Kinoveien og Sandvikselven. Og i dag fant vi ut at de serverer store, gode lunsjretter der.

At den flotte hvite bygården midt i gamle Sandvika heter Brambanigården kan kanskje virke underlig, men det har sin klare historiske forklaring. Den er oppkalt etter industrigründeren Caspar Donato Brambani, den viktigste personen i Sandvikas historie. Han ble født i Christiania, var barnebarn av en nord-italiensk vinbonde og kom til Sandvika i 1870, der han etablerte kalkfabrikker, teglverk og andre industrivirksomheter. I Budstikkas store Asker og Bærums leksikon står det om Brambani at:

"Han bygde sommerhus i Sandvika (...) i 1870, og etablerte snart en omfattende industrivirksomhet: Sandviken Kalkfabrik (1871), Kampebråten Kalkfabrik på Jong (1874), Sandviken Blikvarefabrik (1888), Bjørnegård Teglverk, Sandvikens Takstenfabrik og en kjemisk fabrikk. Brambani tjente gode penger, og kjøpte i 1892 Brønnøya, der han også anla en kalkfabrikk. Han grunnla Christiania Portland Sement på Slemmestad, bl.a. sammen med Viktor Plahte på Høvik."

Flere av Brambanis industrivirksomheter fikk problemer i den økonomiske krisen i 1899 og måtte stenge. Han døde 72 år gammel i 1906  (Brambanigården er nyere, den eldste delen stod ferdig i 1937, med blant annet en av landets eldste yrkesskoler). Men det er jo interessant at en industribygger med italiensk opprinnelse har betydd så mye for historien til et sted man i dag forbinder med alt mulig annet enn industri. 

Tilbake på Valler

Fornøyde avgangselever på skoletrappen

Onsdag i forrige uke var jeg tilbake på Valler Videregående Skole, min gamle skole der jeg gikk  1981-84 med et årskull jeg dessuten feiret et veldig hyggelig 25-års jubileum i 2009. Denne gangen var anledningen vitnemålsutdeling og avslutning for årets avgangselever, blant dem min eldste datter Marianne. Jeg kan ikke huske noen slik formell avslutning fra den gang jeg gikk ut, nå var det bunader, dresser, kjoler - og foreldre. Og en serie kulturinnslag av høy kvalitet fra elevene selv.

En virksomhets kultur og verdier er interessante saker. På en skole, der alle elevene skiftes ut etter å ha gått på skolen i bare tre år, skulle man kanskje tro at kultur og identitet blir ganske flyktig og skiftes ut i takt med de elevene som til en hver tid er der. Men det virker som om det også "sitter noe i veggene" på Valler, noe som gjør at kulturen og verdiene blir langt mer bestandige. Jeg opplevde i hvert fall at det jeg synes var positivt for 28 år siden, og kanskje har verdsatt enda høyere i årene etter, var lett å kjenne igjen.

Valler Videregående skole har en interessant historie som går helt tilbake til 1888, opprinnelig som en privat middelskole på Valler gård, men dagens lokalisering fikk skolen i 1937. Det er denne etableringen som er utgangspunktet når skolen feirer sitt 75 års jubileum til høsten i år. I løpet at disse årene har det naturligvis skjedd store endringer i arbeidsmarkedet og samfunnet rundt, blant annet har videregående skole blitt en rettighet for alle og det har kommet til flere videregående skoler i nærheten. I dag er det en konkurranse mellom skolene om å trekke til seg elevene på en helt annen måte enn det var for 25 år siden.

Likevel, og kanskje på grunn av dette, har Valler klart å beholde en profil som en skole som holder en svært høy faglig standard og gir elevene et godt grunnlag for videre studier, med en særlig satsing på fordypning i realfagene, samtidig som skolen er opptatt av en mye bredere kulturell og samfunnsmessig allmenndannelse. Den store overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole for meg, i tillegg til langt høyere faglige krav, var å plutselig oppleve en kultur der men oppmuntret elevene til være selvstendige individer, ha egne meninger og forfølge sine ambisjoner, også på helt andre områder enn de rent skolefaglige.

For over 20 år siden gikk jeg sammen med elever på Valler som senere har blitt toppidrettsutøvere, forskere, tegneserieforfattere, konsernsjefer, ballettdansere og TV-programledere. På avslutningen onsdag fikk jeg følelsen av at det kan komme minst like mye spennende mangfold ut av kullene som går der nå. Jeg har til og med inntrykk av at dagens skoler er flinkere når det gjelder å forbedre elevene på å snakke, opptre og presentere ting i forsamlinger, noe som gir elevene en enda bedre plattform enn før. Det gir unektelig grunnlag for en viss optimisme, i hvert fall hvis skolene også passer på resultatene i Pisa-undersøkelser og slike ting, og samtidig evner å fornye sin kultur og identitet i pakt med endringer i omgivelsene.

Statoil kommer til Fornebu

Der det store parkeringshuset på Fornebu var tidligere, ved siden av en Statoilstasjon som også er blitt borte, er det nå et stadig dypere hull. Men Statoil er ikke blitt helt borte, over dette hullet skal Statoil bygge sitt nye hovedkontor for virksomheten i Oslo som tidligere var spredd på Vækerø, Majorstua og Hamang.

Bildet (klikk for å forstørre) er tatt med ryggen mot sjøen og Sjøflyhavna med min nye HTC Desire Android (telefonen som knuser alt annet). Oppe til venstre i bildet ligger IT Fornebu, som mange vil gjenkjenne som det gamle terminalbygget til Fornebu flyplass. Over hullet til høyre ligger Aker Solutions hovedkontor. Og man kan såvidt skimte en flik av Telenors hovedkontor helt til høyre.

I tillegg til å ha et flott sykkel- og turterreng på Storøya og ved Nansenparken, Sjøflyhavna kro og svømmehall ved Hundsund, er Fornebuområdet også i ferd med å bli vertskap for flere av Norges største bedrifter, og ganske mange av de litt mindre. I tillegg til nevnte Statoil, Telenor og Aker Solutions, er også Norske Skog og Umoe-gruppen rett i nærheten. I det nye byggetrinnet til It-Fornebu finner vi HP og Ventelo, Software Innovation og snart også Ericsson. Og på Lysaker finner vi det nye hovedkontoret til Storebrand, sammen med blant annet Microsoft, PGS, Gjensidige og Wilhelmsen.