KI og fremtiden for redaksjonelle medier

Vil journalistikken og redaksjonelle medier overleve kunstig intelligens? Det er spørsmålet som drøftes i en antologi Fritt ord har gitt om fremtiden for journalistikk og redaksjonelle medier i møte med KI. Den heter "KI og veien videre for mediene".

Det er i alt 12 artikler. Flere av dem beskriver hvordan KI brukes, sannsynligvis kommer til å bli brukt, og hvordan dette utfordrer det journalistiske håndverket, og muliggjør nye former for datainnsamling og informasjonsbearbeiding. Andre beskriver hvordan medievirksomhetenes verdikjeder og økosystemer for produksjon og distribusjon blir disruptert av KI. Og flere er inne på hvordan medievirksomhetene var noen av de som ble kraftigst endret av internett for ikke så lenge siden. Dette er en bransje som har god trening i å omstille, og nå skjer det igjen.

Lanseringsseminar og nivåer av utfordringer

Som sagt; les antologien. Den ligger på nett her og består av 12 veldig gode tekster. Dette er jo folk som virkelig kan skrive om interessante ting, og her skriver de som befinner seg i frontlinjen i den teknologiske transformasjon om seg selv og sin egen omskiftelige hverdag. 

Fritt Ord arrangerte også et veldig bra lanseringsseminar for i forrige uke der flere av bokens forfattere bidro i tre tematiske panelsamtaler. Jeg hadde gleden av å lede en av disse samtalene. Omtale av seminaret og videoklipp fra de tre samtalene ligger ute på nettsiden her. Både antologien og seminaret beskriver tre nivåer av utfordringer når mediebransjen møter KI. Ikke om menneskehetens eksistens står på spill, men ganske konkrete og praktiske utfordringer knyttet til yrke,til virksomhetsmodeller og til det større økosystemet av medievirksomheter i et liberalt og demokratisk samfunn, og rammebetingelsene for disse. 

På et nivå er det snakk journalitikk som profesjon og fag, og hvordan hverdagen blir annerledes med KI.. KI muliggjør nye verktøy og arbeidsprosesser, men skaper også nye innholdsprodusenter og nye konkurrenter. Mye er fortsatt uavklart når det gjelder teknologier og/eller krav om merking av KI-generert innhold, garantier for at bilder og tekst ikke er KI-generert, og om dette i det hele tatt er relevant og fornuftig. 

Her gjør flere av bidragene en helt strålende jobb i å beskrive store endringer i hvordan journalister og redaktører jobber med KI i hverdagen, alt fra skammen noen kanskje kan føle hvis de bruker KI, til hvordan det spres tvil om fotografier er ekte eller KI-generete, og til journalister som selv lager praktiske KI-verktøy til seg selv og kollegene som løfter kvaliteten på produktet. Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten bekskriver i sin artikkel denne kombinasjonsrollen av journalist og digital verktøymaker for seg selv og kolleger.

Forholdet til leserne, og til samfunnet

Et annet viktig nivå er hvordan relasjonen mellom journalisten og leserne, lytterne og seerne bygges, og hvordan denne kan endres med KI. Hvordan påvirker KI rammebetingelsene for lokalaviser, for redaktøransvaret og for forholdet til ulike målgrupper? Er det kanskje slik at KI endrer måten vi jobber på, men verdier, roller og ansvar grunnleggende sett er fra før? En av artiklene handler om hvordan unge mediebrukere allerede har  sosiale medier som inngangsdør til nyheter, og søker direktekontakt med innholdsprodusenter der. Hvordan vil KI påvirke denne relasjonen, og hvordan skiller man det som er sant fra det som er uriktig innhold?

Og så er det selvfølgelig viktig å se på den sentrale samfunnsmessige rollen redaksjonelle mediebedrifter har i et demokrati, både hvordan medievirksomhetene er avgjørende for åpen og kritisk etterprøving av de som har makt, men også hvordan samfunn og poltikken skaper rammebetingelser og legger til rette for at redaksjonelle medier kan løse sitt samfunnsoppdag. Og da er det er ikke sikkert at rammevikårene som virket før er de beste fremover.

I en veldig interessant artikkel beskriver Tellef Raabe hvordan norske medievirksomheter gjennomførte en stort sett svært vellykket omstilling i møte med internett, og har klart seg bra. Et stort fall i annonseinntekter er erstattet med en vekst i abonnementsinntekter. Og så spekulerer han i om det vil kreves en like store omstilling i denne runden, og hva slags nye modeller som kan vokse frem.

Scenarioer for fremtiden

- Hva skjer med journalistikk når KI blir økosystemet, spør Andreas Foss i E24, og besvarer spørsmålet med å trekke opp to grunnleggende forskjellige scenarioer for fremtiden. Et negativt og et positivt. En destruktiv spiral og en posivit spiral. Denne tilnærmingen kjennetegner egentlig hele boken i den forstand at fremtiden ikke er skjebnebestemt. Vi kan påvirke fremtiden, men det krever at vi forstår hvordan økosystemet fungerer og hva det er mulig og viktig å påvirke, og det er mange aktører som må bidra på ulike nivåer for at det skal gå bra.

Så i stedet for å gi ut en teknologipessimistisk eller en teknologioptimistisk bok, så er budskapet at teknologien er der og den blir ikke borte igjen. Det vi kan gjøre noe med er hvordan mennesker og organisasjoner skal forholde seg til teknologien. Jeg synes redakøtene Joakim Lie i Fritt Ord og Henrik Skaug Sætra ved institutt for informatikk ved UiO har gjort en glimrende jobb når det gjelder å få skrevet artikler det er verdt å lese hver for seg, men som blir enda mer spennende når de er satt sammen til en helhet. 

Og jeg tror faktisk også andre bransjer og yrkesgrupper kan ha stor nytte av å lese om de erfaringene medievirksomhetene har fra KI-bruk og utvikling av KI-verktøy. Ja, jeg savner rett og slett flere artikler og bøker som beskriver KI-bruk og KI-konsekvenser på dette praktiske nivået. Det er skrevet mange gode bøker om det teknologiske og regulatoriske rundt KI, og regjeringer verden over skriver KI-strategier om hvordan vi skal ta i bruk KI til å løse viktige samfunnsutfordringer. Men hvordan gjør vi det i praksis i en virksomhet? Hvordan skal KI redefinere arbeidsprosesser og forretningsmodeller? Hvordan skal det brukes som verktøy i hverdagen? 

Her er mediebedriftene interessante å lære av. Både fordi de blir tidllig og hardt rammet av digitale innovasjoner generelt og kunstig intelligens spesielt, og sånn sett kan bidra med både advarsler og som inspirasjon for andre kunnskskaps- og dataintensive virksomheter. Men også fordi de har noen særegne roller i samfunnsinfrastukturen og demokratiet som ikke uten videre kan byttes ut med noe annet.

Falske sitater, og en sikkerhetsdirektør som ikke finnes

Journalisten om NTBs artikkel

Noen ganger går det helt galt når man tar i bruk kunstig intelligens på en ukritisk måte, og lar være å sjekke påstander og kontekst opp virkeligheten. Et ganske spektakulært eksempel på det var da NTB for et par uker siden skulle skrive en sak om en ny sikkerhetsraport fra Telenor.

Telenors rapport Digital sikkerhet 2025 virker som et godt produkt som fortjener å leses av flere, og blant annet tar opp hvordan trusselbildet er i endring. Det er mye god analyse og flere gode råd om tiltak der. Det meste av rapporten handler om nettverkssikkherhet og beskyttelse mot digitale angrep, men også bruk av KI til svindel og desinformasjon har fått en sentral plass i rapporten. Både KI som verktøy for de kriminelles angrep på sikkerhet, trygghet og tillit, og KI brukt som verktøy for å forsvare virksomheter og samfunnet mot angrep, er omtalt i rapporten.

KI-havari hos NTB

Så gikk det åpenbart helt i ball for NTB da de skulle skrive pressemelding om rapporten til alle landets medier. Og fordi rapporten handler nettopp om sikkerhet, tillit, trusler og KI, er det derfor ikke bare en liten "glipp" men en alvorlig sak når noen finner på egne fakta. Saken slik den opprinnelig ble sendt ut er selvfølgelig endret på NTBs nettsider (her er en versjon med korrekte fakta). Det skjedde ganske raskt, men noen hos noen av mediene som publiserte den opprinnelige teksten finner man den fortsatt. Hos Finansavisen for eksempel. (Kanskje de har gjort dette som en tjeneste for alle som lurer på hvor galt det kan hvis man ikke har sin kritiske sans i orden) Der er den originale saken fra15. oktober. kreditert NTB, med overskriften "Telenor: Ekstremvær truer mobilnettet".

Er det så farlig om det er litt unøyaktig? Jeg tanker at når redaksjonelle medier publiserer ting som er direkte feil, ja, så er det alvorlig. Nettmediet Journalisten dokumenterer i en arikkel om saken at den opprinnelige saken hadde fem falske sitater, og i tillegg er det en sikkerhetsdirektør Håkon Berg, som er sitert, en person som kke finnes i virkeligheten. Journalisten skriver at NTB ganske raskt fikk trukket  pressemeldingen med falske sitater tilbake, og at de senere skal gransket hva som egntlig gikk galt. Nettavisen Journalisten skriver:

"Tidlig om morgenen 15. oktober gikk det alvorlig galt for NTB; da publiserte nyhetsbyrået en nyhetsmelding om Telenors årlige sikkerhetsrapport som hadde blitt sendt ut samme morgen. Kort tid etter ble hele meldingen trukket og erstattet med en annen tekst.Nå kan Journalisten fortelle nøyaktig hva som var problemet med den opprinnelige meldingen. Den inneholdt nemlig en lang rekke feil om hva Telenor uttalte og mente i rapporten. Ikke minst; av de fem direkte sitatene, som alle oppgis å være hentet fra rapporten, kan ingen gjenfinnes i originalkilden, viser Journalistens egen gjennomgang."

Sikkerhetsdirektøren som ikke finnes 

Noen av de fem sitatene kan med litt velvilje sies å være omskrivinger av setninger som finnes i Telenors rapport, mens i hvert fall et sitat er i direkte motstrid til det Telenor mener er riktig tiltak. Journalisten har referert til alle de fem, og skriver at: 

Ingen av disse direkte formuleringene er å finne i rapporten, og Telenor går for eksempel ikke ut og krever ny nasjonal standard for reservestrøm."

Men det mest spesielle av alt er at noen originale pressemeldingen ikke siterte Telenor Norges leder Birgitte Engebretsen, men sikkerhetsdirektør Håkon Berg. I versjonen av artikkelen som er på Finansavisens nettsted, står det:

"Telenor mener beredskapen står ved et veiskille og etterlyser et nasjonalt løft for å styrke robustheten i mobilnettet. – Kombinasjonen av ekstremvær, aldrende infrastruktur og digital risiko krever en ny tilnærming, skriver selskapet i forordet, signert sikkerhetsdirektør Håkon Berg."

Problemet er at det ikke finnes noen Håkon Berg som er, eller har vært, sikkerhetsdirektør i Telenor.

7 KI-tips fra Digital Norway

Hvilken konklusjon skal man så trekke av dette? At man skal slutte å bruke KI til å sammenfatte og skrive artikler om utredninger, rapporter og andre kilder til kunnskap? Jeg tror ikke det er riktig svar, til det er de positive sidene ved å ta i bruk kunstig intelligens alt for store. Utfordringen er ikke om man skal bruke KI eller ikke, men hvordan man sørger for rutiner og kvalitetssikring som sørger for at man ikke gjør slike feil, og i verste fall sprer falske nyteter.

Et godt tips her er Digital Norways 7 tips for å unngå KI-feilene. De tar utgangspunkt i denne NTB-saken som case, og beskriver noen kjøreregler man kan venne seg til å bruke. Gode råd om hvordan man bør bruke, og ikke bruke, KI, og hva man kan gjøre for å kvalitetssikre og redusere muligheten for feil. He er det gode råd om at man bør bruke KI på områder der man har kunnskap selv, og dermed kan avsløre feil, at man faktisk kan bruke KI til faktasjekk og at man kan lage ulike GPT-er til ulike oppgaver, er gode tips.

Og så har jeg veldig sans for tips nummer 7, som lyder:

"7. Jobb sammen. Ha en KI-venn eller to på jobb! (Da snakker vi om ekte mennesker, ikke om KI-assistenter). Det er fort gjort å se seg blind på egne prosjekter. Derfor kan det være lurt å ha med et par friske øyne som kan se om alt faktisk henger sammen, eller om det har sneket seg inn glipp du ikke legger merke til selv."

Akkurat det er en holdning til kvalitetssikring og faktasjekk som kan være nyttig også i andre sammenhenger i livet, og på jobben, men sannsynligvis er det slik at KI bidrar til både et tempo og en en form for samhandling med teknologien som gjør det ekstra viktig å få hjelp til å ta et skritt tilbake og se det man gjør utenfra.

Norsk mediebarometer 2024

Artikler om Norsk medebaromenter

Det har nettopp kommet en ny utgave av Norsk Mediebarometer. Det er en publikasjon som kommer hvert år fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og måler hva slags innholdsmedier befolkningen bruker og hvor mye tid vi bruker på dem. Den siste heter Norsk Mediebarometer 2024.

Jeg har skrevet om denne fine rapporten fra SSB omtrent hvert år her på bloggen siden jeg begynte i 2009. Det er interessant å se tilbake på hva jeg tenkte og skrev i 2009, eller i 2011 eller 2015, for å ta noen gode eksempler fra tiden der papiravisene stupte, internett- og PC-bruk var litt stort, smartelefonene var på vei opp, mens lineær TV holdt seg godt.  Allerede i 2009 nevnte SSB sosiale medier, spesielt Nettby og Facebook, som av SSB ble omtalt som nettsamfunn". 

I 2009 oppga 7 prosent at de brukte internett på mobilen daglig, mens det i 2015 var 68 prosent, en helt enorm samfunnsendring. Når historikere skal slå fast når i verdenshistorien folk planet nesen i mobiltelefonen, så var det i disse årene det skjedde. Det var også i 2015 tiden vi bruke på internett passerte tiden vi brukte på å se på TV. Men samtidig var det fortsatt slik i 2015 at 42 prosent hadde lest en papiravis og 67 prosent hadde sett på lineær TV. I 2015 brukte vi i gjennomsnitt 127 minutter daglig på internett hver. I 2024 bruker vi 275 minutter på internett. Men hva bruker vi alle disse ekstra minuttene på? Det er særlig dette SSB har blitt bedre til å fortelle om i det siste.

De nye kanalene

Disse årlige barometrene dokumenterer hvor mye som har endret seg og fortsatt endrer seg. Det som slår meg når jeg ser tilbake på egne blogger og på nyhetssakene som har blitt laget, både i SSBS egne nyhetsoppslag og andre mediers nyheter basert på mediebarometer-tallene, er at sakene har handlet mest om mediene som er på vei ned. Papiraviser, ukeblader, tidsskrifter, kino, og etter hvert lineær TV og radio. 

Det som har kommet opp av nye innholdstyper og mediekanaler har i mye mindre grad fått omtale, med blitt kategorisert som "bruk av internett" eller "bruk av sosiale medier". Men hvilke sosiale medieplatformer er de største, og i hvilke aldersgrupper? Hvilke typer innhold hører folk på når de hører en podcast? Hvor finner folk nyheter? Hvilke strømmetjenester for TV-serier, film og musikk er mest populære? Det har statistikkene sagt alt for lite om..

Men dette er i endring nå. Bildet over er tatt fra SSBs nettsider og viser flere av nyhetsoppslagene som er laget basert på Norsk mediebarometer. En av dem kan fortelle om at "Dette er de mest populære sosiale mediene". Ja, for hva er de mest populære kanalene, og er Facebook på vei ned? Grafen til venstre kan fortelle oss at Facebook er størst, med 62 prosent av befolkningen som daglige brukere, men på vei nedover, Snapchat har 56 prosent daglig bruk, Instagram 46 prosent, YouTube har 27 prosent og TikTok har 24 prosent. Med store aldersmessige variasjoner naturligvis. Til sammenlikning var det 15 prosent som leste en papiravis en gjennomsnittsdag, mens 58 prosent leste en nettavis. Også her er det store aldersforskjeller.

Strømmetjenester

Et annet tema vi får vite veldig mye mer om nå på SSBs nyhetssider er tilgang til og bruk av strømmetjenester. En artikkel heter "9 av 10 nordmenn abonnerer på strømmetjeneter", noe som er utrolig høyt. i 2020 var det slik at 71 prosent av befolkningen hadde tilgang til minist et abonnement, i 2024 hadde det økt til 90 prosent. 42 prosent av befolkningen ser på strømmede filmer eller serier en gjennomsnittsdag, 13 prosent ser på nyheter og 10 prosent på sport.

En annen artikkel heter "Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge". Den siste tar for seg hvor mange i Norge som har tilgang på ulike betalte strømmeabonnementer. Her er Netflix størst med 69 prosent, så kommer TV2 Play med 48 prosent, Viaplay med 36 prosent, MAX med 34 prosent og Disney+ med 23 prosent. Nordmenn bruker mye penger på strømming. En annen interessant statitikk i samme sak trekker inn en sammenligning med de som ikke krever et abonnement, det vil si NRK. Vi får vite at når det gjelder daglig bruk av strømmetjenester så er Netflix størst med 22 prosent, NRK TV har 15 prosent  og TV 2 Play har 14 prosent. 

Videoklipp og podcaster

Selv om kategoriene i Norsk mediebarometer har vært imponerende stabile opp gjennom årene, og også måler medieforbruk på tvers av om det er "gamle" eller "nye" måter å se på TV på, høre musikk på, eller lese nyheter på, er det noen fenomener som rett og slett er nye, Sosiale medier/nettsamfunn var en slik for noen år siden. Digitale spill er en annen som kom i 2015. Og siden 2022 er det en egen statistikk som viser tiden vi bruker på "videoklipp", definert som:

"Videoklipp omfatter alt fra kortfilmformater som for eksempel YouTube Shorts, Instagram Reels og TikTok, til lengre videoer på for eksempel YouTube, Twitch og andre videoklippnettsider. Tallene inkluderer ikke strømming eller nedlasting av filmer, serier eller sport, eller direktesendt nett-TV," 

Og det er ikke uten grunn at dette er blitt en egen kategori, for hele 56 prosent av befolkningen så på videoklipp en gjennomsnittsdag i 2024. Det varierer med alder. 80 prosent av de mellom 9 og 15 år ser videoklipp daglig, og blant personer mellom 16 og 24 år er andelen 85 prosent. Youtube er største med 32 prosent daglige seere, mens Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat alle har mellom 18 og 23 prosent, men med store aldersforskjeller og TikTok som klart størst bland de unge.

Hva så med Podcast, en kategori som dukket opp i statistikken til SSB fra 2016? Har vi tid til det når vi konsumerer som mye annet medieinnhold? Artikkelen "Her hører vi mest på podcast" forteller at 18 prosent hører på podcast en gjennomsnittsdag (I alt 63 prosent hører daglig på lydmedier som ikke er lineær radio, men musikk dominerer). Det er omkring like mange som benytter seg av betalt podcastinnhold som av gratis innhold. Blant de unge er det 7 av 10 som betaler og blant de eldre er det motsatt. Det er Spotify og NRK som brukes av flest podcastlyttere, med en andel blant lytterne på henholdsvis 53 og 33 prosent, men også YouTube, Podme og Apple er aktører med over 10 prosent andel. Grafen over forteller at det er at bra tematisk mangfold i det som høres på.

Men hva blir det neste store? Internett passerte lineær TV i tidsbruk i 2015. I dag bruker vi internett 275 minutter hver daglig, mens vi ser lineær TV 71 minutter. Men så gir ikke disse kategoriene helt samme mening lenger, for også de lineære TV-signalene kan gå over internett og konsumeres i sanntid via NRK-app eller en TV2-app. Nye kategorier oppstår og noen gamle kategorier gir mindre mening å skille. Det mest interessante for de som skaper og distribuerer innhold er å prøve å forstå hva som vil være stort om 5 år eller om 10 år, og posisjonere seg for det. Vil utviklingen gå langsommere? Jeg tviler sterkt på det. Det vil helt sikkert være noen nye kategorier i Norsk mediebarometer 2035 det er vanskelig å forestille seg i dag.

Norsk mediebarometer 2023

Man bør være opptatt av å finne sine favorittstatistikker. I mange år har en av mine favorittstatistikker vært Norsk mediebarometer fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Jeg har blogget om den mange ganger før. Den kommer på våren hvert år og er en liten bok på 150 sider med statistikk om befolkningens daglige mediebruk og hvor mye tid vi bruker på det (lenke til pdf her).

Det er i hvert fall to grunner til at jeg synes denne undersøkelsen er vedlig interessant. For det første er mediebruk, det vil si hvordan vi bruker tid på nyheter, film og serier, musikk, sosiale medier og spill, interssant i seg selv når vi bruker så enormt mye tid på det. Det har skjedd enorme endringer i måtene vi konsumerer medieinnhold på, muliggjort av teknologi, innovasjon og kreative og skapende mennesker. Flere av årets funn er så interessante at de har fått sine egne nyhetssaker på SSBs nettsider, blant annet om at:

• Stadig færre leser parpiraviser
• Her hører vi mest på podcast
• Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge (svar: Netflix er i dag klart størst, mange kjemper om andreplassen)

Og for de som lurer på slike ting, som meg, så er den sosiale medieplattformen med flest daglige brukere fortsatt Facebook med 63 prosent daglige brukere, men det blir jevnere. Snapchat har 56 prosent, Instagram 46 prosent og Tiktok 22 prosent. Og det er altså i Norsk mediebarometer man finner denne kunnskapen.

Fort og sakte samtidig, og i rykk og napp

Den andre grunnen til at dette er interssant, også utover det å måle mediebruk i seg selv, er at den forteller mye om måten teknolgidrevne endringer i samfunnet skjer. Og spesielt den type endringer som skjer i skjæringspunktet mellom hva som er teknologisk mulig, hva innovative virksomheter får frem av nye tjenester og hva brukerne faktisk gidder å bruke tid på. Det er jo ikke sånn at bare fordi noen lager en ny tjeneste så blir den en suksess. selv om den er aldri så digital og moderne. Det er sjelden vi går rundt og venter på at en helt ny teknologi skal komme. 

Mediebruk er et område der folk velger selv hva de vil bruke tid og penger på, ikke arbeidgiver eller myndigheter, slik det kan være med en del annen teknologibruk i samfunnet. Fordi kunden er sjef kan man si "nei takk", og la være å omfavne nye digitale tjenester. Men det har jo ikke skjedd, tvert imot har kundene omfavnet de nye medietilbudene. Noe av det Norsk mediebaromenter også forteller oss er at endring ofte skjer i rykk og napp, ikke som en rett linje fra A til B, elle som et stort sprang. Og den fortaller at endrede brukervaner ikke handler om å bytte ut en totalpakke med tjenester med en helt ny pakke med tjenester. For brukerne er det ikke bare analog vs digital eller lineær og tilbyderstyrt vs flesibelt og brukerstyrt, men styrt av hva passer best for meg her jeg er akkurat nå. Da kan jeg velge å kombinere noe av det nye og spennende med noe av det gamle og kjente.

Internett er kommet for å bli

Disse mediebruksundersøkelse fra SSB har vært laget en stund og dekker hele perioden fra før vi brukte internett, via perioden da det kom, men vi ikke var sikre på hva vi kunne bruke det til, til dagens situasjon der internett er over alt og hos alle. Bruk av internett en gjennomsnittsdag er derfor et av spørsmålene, som kanskje er blitt litt meningsløst nå når biler, komfyrer, varmepumper og støvsugere også er på nett. Men tallene viser i hvert fall at det i 1997, første gangen det ble målt, var 7 prosent på internett daglig. Så gikk det veldig fort og passerte 35 prosent i 2002, 60 prosent i 2006 og 80 prosent i 2012, i hele befolkningen. Alle aldergrupper. Daglig. Og i dag er dette tallet 94 prosent. Blant de over 80 år, der SSB først nylig har begynt å måle, er det 60 prosent daglig. 

Betyr det at folk i alle aldergrupper sitter foran hjemme-pcene sine og "surfer" nettet? Nei, daglig privat pc-bruk er bare 36 prosent, mens daglig bruk av mobiltelefon er 97 prosent. Det er smarttelefonen som er den foretrukne medie- og internetterminalen i de flestes liv. Daglig bruker 85 prosent telefonen til meldinger, 73 prosent til samtaler, 62 prosent til epost, 57 prosent til nyheter, 45 prosent til videoklipp og 72 prosent til sosiale medier. Det er alderforskjeller naturligvis, men de er overraskende små. Så selv om alle er på nett, og de fleste har vært der i årevis, går den dagelige tidsbruken stadig oppover, både privat og på jobb. 153 minutter privat og 90 minutter på jobb eller skole, hver dag. Det er tjenester på telefonene våre som driver denne oppgangen videre. 

En viktig lærdom for andre næringer er naturligvis at alt som kan gjøre enklere og bedre på en smarttelefon før eller senere havner på en smarttelefon. Men samtidig viser mediebruksundersøkelsen at det også er ting vi brukere foretrekker å gjøre som før, enten det skjer ved hjelp av en telefon eller ikke. Mens noen måter å levere tjenester på er blitt totalt endret på under 20 år (f,eks lese papiraviser) så er andre medievaner forbausende uendret (f.eks. lytte til radio og lese bøker). Hvorfor? Det har i hvert fall ikke bare med teknologi å gjøre. Noen ganger muliggjør teknologien tjenester vi ikke vil ha, eller venter med å ta i bruk til noen lager en tjeneste som er brukervennlig og verdt prisen (f.eks videostrømming).I andre tilfeller er det slik at nye teknologiplattformer muliggjør nye tjenester som er påfallende like det de erstatter (f.eks bøker på lesebrett vs bøker på papir, eller radioprogammer på nettradio eller som podcast). Vi beholder det vi liker ved det gamle, men får tilført en fleksibilitet og et større innholdsmangfold.

Teknologiutvikingen skaper gjerne nye muligheter raskerer enn virksomheter og brukere har lyst og evne til å ta den i bruk. Plutselig får en ny måte å gjøre ting på likel raskt fotfeste, og forandrer på tjenestetilbud og brukervaner, mens det på andre områder ikke er slik at nye og innovative digitale tjenester lykkes.  Det gjør at ulike næringer og ulike sektorer i samfunnet endres i ulik hastighet. Ja, også innenfor innenfor samme sektor, enten det er helse, bolig, handel eller transport, kan det være slik at deler av prosessene blir helt forandret fordi vi omfavner nye teknologi (hvor ble et av minibankene og telefonkioskene?), mens andre ledd i kjeden fortsetter akkurat som før, år etter år. 

Papiraviser, TV, videomaskin...

Litt mer om medievaner, som tross alt er hovedpoenget med undersøkelsen, og dette med utvikling skjer i rykk og napp, og ofte litt etter at nye teknologier og tjenester finnes. Det er ganske intrerssant å se tallene som beskriver oppslutningen om blant annet papiaviser, TV, radio og bøker fra årtusenskiftet, da internett inntok hjemmene båre, og frem til i dag, 

I 2000 var papiraviser som VG og Dagbladet veldig stort og fortsatte å være det i mange år framover. I 2000 bruke gjennomsnittsinnbyggeren 34 minutter på papiraviser og så sent som i 2013 brukte vi 21 minutter. En betydelig nedgang, men fortsatt var det slik at over halvparten leste en papiravis daglig. Skulle mediebedriftene anta t nedgangen ville flate ut, eller øke i hastighet? Vel, nå vet vi svaret på det. Bare 17 prosent leser papiravis(er) daglig og det går fort ned. 

TV er et annet eksempel på dette med utvkling i rykk og napp. I 2000 var TV største og viktigste mediakanal. Over 80 prosent så på TV hver dag, og vi brukte 140 minutter daglig på det. Spol frem til 2013 og 75 prosent av oss så TV hver dag og vi bruke 133 minutter. Tross internett, sosiale medier og smarttelefonner som forlengst var tatt i bruk. I 2023 er det plutselig bare er 47 prosent som ser TV daglig og vi bruker 74 minutter på det.

Så er det selvfølgelig noe annet som har kommet og tatt denne plassen, og når skiftet først skjer kan det skje veldidg fort. Mediebarometeret til SSB måler en kategori som heter "videomedier". I 2000 ble det målt til 10 prosent daglig bruk, og 7 minutter i gjennomsnitt. Dette var i VHS-alderen, og i tiden der DVD var på vei inn, og det var stor optimisme i bransjen. I 2013 var det fortsatt DVD og etterfølgeren Blu-ray. Youtube og strømmetjenester via internett var på vei opp. Men fortsatt bare 15 prosent daglige brukere og 14 minutter tidsbruk i gjennomsnitt. I 2023 ser verden helt annerledes ut. 50 prosent av oss bruker "videomedier" en gjennomsnittsdag og vi bruker 81 minutter på det. Men "videomedier" er blitt noe annet. Det er videostrømmetjenester via internett som de siste 3-4 årene brått er blitt større enn tradisjonell TV, både målt i daglige brukere og målt i tidsbruk.

Radio og bøker holder stand

Men, så er det likvel ikke slik at denne aksellererende teknologifyrte endringen slår like hardt inn på alle områder. Lineær radio holder for eksempel stillingen mye bedre enn TV. I 2000 hørte 57 prosent på radio daglig og tiden som ble brukt var 83 minutter. I 2023 hører 48 prosent radio daglig og gjennomsnittstiden er 52 minutter. Og det til tross for at det i SSBs statitsikk er en kategori som heter "lydmedier" som både er gamle og nyere måter å høre på lyd, både "stereoanlegg" og Spotify via telefonen, som i alt har 60 prosent daglige lyttere og brukes i 76 minutter. Vi har på noen år gått fra LP-plater og CD, via nedlastbare mp3-filer til strømming via mobilen eller den smarte høyttaleren. Konseptet platespiller og stereoanlegg hjemme ser ut til å overleve.

Også bøker hoder stand, og de holder stand i samme format som Johann Gutenberg lanserte for 600 år siden, men med et visst supplement fra nettbrett og litt mer fra lydbøker. 25 prosent leser bøker daglig, litt flere enn i 2000, og gjennomsnittlig tidsbruk er 17 minutter, litt høyere enn i 2000. Jeg gleder meg over det mangfoldet og den fleksibiliteten som er blitt muliggjort av av internett, smarttelefoner og annen teknologi, og virksomhetenes innovasjonsevne. Men jeg gleder meg minst like mye over at klassiske medieformater fra lenge før internett, som bøker og radio, holder stand. Fordi det er brukerne som bestemmer.

Fra sosiale nettverk til massekringkasting

I dag fyller Facebook 20 år. The Economist har brukt anledningen til å gjøre opp status for hva som egentlig kom ut at av de nye såkalte "sosiale nettverkene" og trekker konkusjonen allerede på forsiden med overskriften "The End of the Social Network".

The Economist poeng er ikke at det går dårlig med butikken. Facebook har 3 milliarder brukere Markedsverdien er 1200 milliarder dollar, og selskapet er en av "the magnificent seven", de syv store tech-lokomotivene som har økt i verdi selv om stor sett alle andre har falt i verdi. 

Poenget er at det vi før kalte sosiale medier. en slags blanding av personlig medieproduksjon og sosial samhandling er i ferd med å endres og deles i to ulike økosystemer, en mer lukket verden der vi samhandler sosialt med andre, og en massekommunikasjonsdel der vi kommuniserer videoer produsert av andre. The Economist skriver:

"The weird magic of online social networks was to combine personal interactions with mass communication. Now this amalgam is splitting in two again. Status updates from friends have given way to videos from strangers that resemble a hyperactive tv. Public posting is increasingly migrating to closed groups, rather like email. What Mr Zuckerberg calls the digital “town square” is being rebuilt—and posing problems. This matters, because social media are how people experience the internet. Facebook itself counts more than 3bn users. Social apps take up nearly half of mobile screen time, which in turn consumes more than a quarter of waking hours. They gobble up 40% more time than they did in 2020, as the world has gone online."

Det som er i ferd med å skje, kanskje litt gradvis og umerkelig, er i følge The Economist en "tik-tokifisering " av appene og tjenestene som vi kaller sosiale medier. I stedet for at deling av innhold mellom venner får den mest fremtredende plassen i feeden vår, er det i økende grad videoer fra helt andre kilder og fra personer vi ikke kjenner. TikTok er størst, men de andre følger etter. På Facebook og Instagram kan vi klikke på Reels, YouTube har Shorts, Snapchat har Spotlight og den nye eieren av Twitter/X påstår det er en "video first-platform". Vi mates med videoer algoritmene mener vi er interessert i,  basert på hva vi har sett på før, ikke primært deling fra venner og kjente.

Samtidig påpeker The Economist at deling av nyheter i sosiale medier og diskusjoner, gjerne opphetede, er på i full tilbakegang. Bare tre prosent av innholdet i de store sosiale medieplatformene handler om nyheter fra medieselskaper. Det politiske innholdet er ikke helt borte, men flyttes i økende grad inn på andre og mer lukkede digitale kanaler der likesinnede sender meldinger til hverandre, blant annet på Telegram og WhatsApp. The Econonist er bekymret, og skriver i briefingartikkelen "As Facebook turns 20, politics is out; impersonal video feeds are in", at:

"Now, after two decades of evolution, the town square is being dug up and rebuilt. Following the arrival of competitors such as TikTok, powered by artificial intelligence, Facebook and other incumbents have been forced to reinvent themselves. Platforms that began as places for friends to interact and share their own content are turning into television-like feeds of entertainment, for passive consumption. At the same time, users are moving their conversations and arguments off the open networks and into closed, private groups on platforms like WhatsApp and Telegram."

Så kanskje er frykten for at sosial medie-manipulasjon på de store plattformenen skal avgjøre kommende valg overdrevet? Kanskje vi skal være mer bekymret for at det nesten ikke er nyheter eller politisk diskusjon der lenger. 

Alisdair Nairn: Engines That Move Markets

Jeg ligger litt på etterskudd med bokomtaler her på bloggen. Dumt fordi noe av poenget med en blogg som dette er at det er et fint sted å dele tips om bøker det er verdt å lese. Årsaken er delvis at jeg er blitt mindre flink til å lese bøker utenom ferier, og faller for fristelsen til å heller lese kortere ting på internett. Men det skyldes i enda større grad at jeg ikke har vært så flink til å skrive om bøker jeg faktisk har lest. Og det siste er det enklere å gjøre noe med. 

Og da begynner jeg med en gang. Denne boken er skrevet av Alisdair Nairn og dens fulle tittel er "Engines that move markets - Technology investing from railroads to the internet and beyond". Forfatteren har sin bakgrunn i et skotsk investeringsfond og boken blir markedsført som en slags håndbok i teknologiinvesteringer. Men egentlig er det i enda større grad en bok om teknologihistorie og om sammenhengen mellom mange av teknologihistoriens største og viktigste innovasjoner de siste 200 årene og det de nye teknologiene utløste av kamp om investeringskapital, patentbeskyttelse, myndighetskonsesjoner, markedsposisjoner, forsøk på å skape monopoler - og om avkastning til aksjonærene.

Denne veien fra teknologiske gründervirksomhet og selskapsetableringer, via markedseufori og bobler som sprakk, til restrukturering, konsolidering og en mer moden og langt kjedeligere virkelighet, ser ut vil å ha mange fellestrekk på tvers av teknologier og tid. Det Alisdair Nairn også tilfører, i tillegg til historiefortellingen om oppfinnerne, gründerne, investorene og selskapene, er en innsikt i  dataene. Tidslinjer og markedsverdier som dokumenterer vekst og fall, og ofte en berg-og-dalbaneutvikling som gjerne hadde både noen store vinnere og mange tapere.

Jeg har lest denne boken to ganger, i litt ulike utgaver. Først etter at den kom ut i 2001 og tok fortellingen frem til rett etter dot.com-boblen, men også en gang til da jeg husket at jeg syntes boken var bra, men ikke fant den igjen, heller ikke på nettet noe sted, og lurte på om hadde drømt om en bra bok som ikke finnes. Men så i 2018 kom den ut i en oppdatert versjon med en ny slutt som har tatt historien videre til de nye internett-, telecom- og sosiale medieteknologiene som har kommet de siste par tiårene etter dot.com.

Boken begynner med kanalbygging for 200 år siden og kanalaksjer var noe av det hotteste man kunne eie. Så kom jernbanealderen med store investeringer i ny teknologi, som utkonkurrerte kanalene, men også skapte noen enda større bobler. Boken er også opptatt av at disse markedsfinansierte teknologinnovasjonene skjedde i en tid der investorbeskyttelse og innsideregler ikke var så utviklet som i dag, og mange mennesker ble lurt. Noe som også bidro til økt oppmerksomhet om behovet for å regulere mer for å skape nødvendig åpenhet, tillit og å beskytte markedet mot seg selv.

Så tar boken for seg telegrafi og telefoni, tjenester som i likhet med kanaler og jernbane også var i konkurranse med hverandre og der den ene etter hvert utkonkurrerte den andre, men der de som var først ute (kanaleiere, telegrafselskaper) ikke kunne eller ville se hva som var i ferd med å skje og så  i begynnelsen på de nye utfordrerne som produsenter av morsomme leketøy som aldri ville kunne lykkes i stor skala i den virkelige verden. 

For at glødelampen, som utkonkurrerte hvalolje- og gassbelysning, skulle inn i folks hjem måtte den ha sin nettverksteknologi, elektrisiteten. Og med den fulgte det også kamp om kontrollen over nettet, blant annet om man skulle stase på vekselstrøk eller likestrøm. Westinghouse mot Edison. 

Så går boken videre til jakten på olje, som hadde sine monopolutfordringer, blant annet ble Standard Oil oppløst av USAs myndigheter., forbrenningsmotoren og bilen, som inneholdt en knallhard kamp om patenter. En periode i mellomkrigstider var aksjer i radioselskaper det mest spennene man kunne eie. Og så kom de ulike bølgene i datarevolusjonen, først med maskinell databehandling på stormaskiner, transistorer og integrerte kretser som la grunnlaget for PC-revolusjonen, en fortelling som også er et godt eksempel på hvordan den mest lukrative delen i en ny og umoden næring forflyttes over tid, ofte fra integratorens dominans (datidens IMD) til spesialiserte nisjer der inngangsbarrierene kan lages  høyere, som software (Microsoft) og prosessorer (Intel).

Til slutt kommer den delen av boken som er ny i 2018-utgaven og som handler om internett og de teknologiinnovasjonene og medfølgende forretningsmodellinnovasjoner som stadig hyppigere kommer i ulike deler av det verdiøkosystemet.  Fra netteknologiselskapene som bygget ut det fysiske ip-nettet, via kampen mellom nettleserselskapene (Netscape, Explorer, Firefox) og søkemotorer og kataloger som Google og Yahoo, til MySpace og Facebook og de andre sosiale mediene. 

Teknologiinnovasjon vil helt garantert medføre nye markedsbobler, og de kan godt komme både hyppigere og blir større enn før. Forfatteren prøver i siste kapittel å oppsummere og gi noen refleksjoner over fellestrekk og lærdommer fra historien. Men som han også slår fast:

"It is not much of an exaggeration to say that the corporate history of technological change is as much a history of heroic failure as it is a history of triumph and success, While in retrospect the winners are usually clear, there is a huge amount of survivorship bias in the data. At the time, what investors are faced with is rarely anything like as sure a thing as subsequently appears. There is a thin line between success and failure, Knowing this does not make the task of the investor any easier, as genuine technological shifts - ones that transform social and economic behaviour - cannot be ignored. Whole industries or ways of doing business can be made redundant, when such shifts occur and companies which will not, or cannot, adapt are simply washed away."

Vi følger nyhetene i sosiale medier

En ny utgave av Norsk Mediebarometer er nettopp gitt ut av Statistisk Sentralbyrå, og den er jeg nødt til å komme tilbake til her på bloggen snart. Slik jeg gjør hvert år. Men en liten smakebit kan jeg komme med, med noen tall der er laget en egen nyhetssak på med overskriften "Fire av ti 16-19 åringer finner nyheter på TikTok".

Saken handler egentlig om et enda bredere tema, at store deler av befolkningen, og særlig de yngre aldersgruppene, finner og får med seg nyheter via sosiale medier og ikke direkte fra selve nyhetsmediet. Mens 8 av 10 i befolkningen bruker sosiale medier daglig, er det slik at halvparten av oss også bruker sosiale medier til å følge med  på nyheter. SSB skriver:

"– 25 prosent av de i alderen 20 til 24 år finner nyheter på TikTok og det er en enda større andel blant de mellom 16 og 19 år med 40 prosent, sier Emma Schiro, statistikkansvarlig for Norsk mediebarometer.  Unge voksne oppdaterer seg på nyheter i størst grad via nettaviser og sosiale medier, mens eldre fortsatt bruker tradisjonelle medier som aviser, radio og TV. Blant ungdommer og unge voksne er det Snapchat som har den største brukerandelen for nyheter."

Som grafen over viser er det Facebook som er den klart viktigste sosiale mediekanalen for å følge med på må nyheter. Og den er helt dominerende både i aldersgruppen 25-44, 44-66 og 67.79 år. Og i år har SSB for første gang begynt å måte nettbruk blant de over 80 år, og den er slett ikke så lav:

"For første gang publiserer Norsk mediebarometer tall for de som er 80 år og eldre. Omtrent alle i befolkningen mellom 9 og 66 år er på internett daglig. I aldersgruppen mellom 67 og 79 år er 84 prosent på internett daglig og dette er en markant økning fra 2021. Blant de over 80 år er halvparten på internett en gjennomsnittsdag. – De eldres mediebruk følger etter resten av befolkningen, ved at de blir stadig mer digitale. Likevel er det viktig å fortsatt ha tjenester som ikke forutsetter at alle over 80 år er daglige nettbrukere, sier Schiro."

Ungdommen og sosiale medievaner

Bør vi være bekymret over ungdommen. Kanskje ikke mer eller mindre enn samfunnet alltid har vært urolig for om ungdommen er verre enn før. Men bør vi være bekymret over at ungdommen bruker stadig mer tid i sosiale medier?

Da kan de først være et poeng å finne ut om det faktisk er slik av ungdom bruker mer tid i sosiale medier enn for noen år siden, og hva det i så fall er de bruker tid på. Jeg kom over en helt ny undersøkelse fra Pew research, gjengitt i The Economist, om 13-17 åringers sosiale medievaner i 2014 og 2022. Dette er ungdom i USA, og det kan være noen forskjeller, men fullstendig ulikt er det neppe.

Et viktig hovedfunn er at ungdom brukte sosiale medier mye i 2014, men enda mye mer nå. Kategoriene som blir brukt er "almost continually", "several times a day" og "about once a day", og The Economist slår fast at:

"Overall, young Americans are online much more than their counterparts were eight years ago. The share of youngsters who are “almost constantly” online has roughly doubled, from 24% in 2014-15 to 46% now. Another 48% use the internet “several times a day”. Despite this, most believe they spend the right amount of time on social media. Only 36% think they are on it too much,"

Men hvile sosiale medietjenester er mest brukt. Det er veldig endret siden 2014, og den største forskjellen er at Facebook har gått fra å være helt dominerende til å bli en av de mindre kanalene. Mens godt voksne og eldre har flokket til Facebook har ungdommen funnet nye tjenester. The Economist skriver:

"YouTube, one of the oldest platforms in the survey, is the most liked: 95% have used it at least once; a fifth of those are on it “almost constantly” and 77% use the app daily. Not bad for a 17-year-old platform. Facebook, just one year older than YouTube, is nonetheless a dinosaur in comparison. When Pew last polled teens in 2014-15, Facebook was the most popular social-media platform, used by 71% of respondents. Now only 32% say they have ever used it. Teens now shun text-heavy apps, such as Facebook, Tumblr and Twitter."

Norsk Mediebarometer 2021

Også i år må jeg reklamere for Statistisk sentralbyrås årlige publikasjon Norsk mediebarometer. Den dekker temaer der det har skjedd enorme endringer de siste årene, og grundig og god statistikk både om det som faller, men også om det som er på vei opp av nye medieplattformer og forbruksmønstre, er veldig interessant lesestoff. 

I 30 år har denne undersøkelsen blitt laget, og i hvert fall de siste 15-20 årene har mye handlet om de tradisjonelle medienes tilbakegang, og digitale og nettbaserte nyhets- og kulturtilbud som har vokst. Det er ikke lenger analogt vs digitalt, men i mange tilfeller nye digitale tjenester som erstatter dagens digitale produkter og tjenester. Og pandemien har nok akselerert en slik utvikling ytterligere. Noe av det som har fått mye oppmerksomhet i år er den voldsomme veksten i bruk av Netflix og andre strømmetjenester for film og serier.

I 2021 var det en gjennomsnittsdag slik at 22 prosent leste en papiravis, 59 prosent leste nettavis, 46 prosent så på TV (inkludert direktesendt nett-TV) 47 prosent hørte på radio, 58 prosent hørte på lydmedier, 21 prosent leste en bok, 52 prosent så film eller video, 33 prosent spilte et digital spill og 93 prosent brukte internett. Noe av det norsk mediebarometer bidrar til å formidle er at bruken av ulike medier ikke er helt jevnt fordel, og at alder er noe av det som skiller:

"Ni av ti personer i alderen 9-79 år bruker internett en gjennomsnittsdag, men det er stor forskjell på de eldste og resten av befolkningen. Nesten alle i alderen 13 til 44 år er innom internett en gjennomsnittsdag, mens andelen blant de mellom 67-79 år er 68 prosent. Andelen eldre som er på internett en gjennomsnittsdag har ikke økt fra 2020. Gjennomsnittlig tid som befolkningen bruker på internett fortsetter å øke markant på alle ukedager. 98 prosent har tilgang til internett hjemme og dette har ligget på samme høye nivå de siste fire årene. Andelen som har smarttelefon holder seg stabil på 96 prosent, og totalt 99 prosent av befolkningen mellom 9-79 år har sin egen mobiltelefon, inkludert smarttelefon. 81 prosent av befolkningen ringer private samtaler en gjennomsnittsdag, og en større andel kvinner enn menn tekster. 73 prosent bruker mobiltelefonen til å sjekke sosiale medier og 61 prosent leser nettavis med telefonen."

Netflix på den norske strømmetoppen

Norsk mediebarometer fra SSB utgis årlig og en bloggpost om den kommer hvert år her på bloggen. Det kommer jeg tilbake til når jeg har sett til grundigere på tallene.

Men et viktig tema rapporten dekker grundigere enn før er hvilke stømmetjenester befolkningen i Norge har tilgang til. Her har det jo også vært stor vekst i antall tjenester de siste par årene, og det er interessant å se hvem som finner og hvem som taper. 

Det korte svaret er at hele 74 prosent abonnerer på en eller flere strømmetjenester og at de aller fleste av disse her tilgang til Netflix (66 prosent av befolkningen). Så er det slik at ganske mange abonnerer på en eller flere andre strømmetjenester i tillegg. Nummer to er HBO Max med 30 prosent av befolkningen, TV2 Play har 27 prosent, Viaplay 26 prosent, Disney+ 21 prosent, Discovery+ 12 prosent, Amazon Prime 6 prosent og Apple TV+ 3 prosent. Det er med andre ord svært jevnt i mellom de fire som er i gruppen bak Netflix, men ingen tvil om hvem som er markedsleder for tiden.

SSB har også en oversikt over oppslutning i ulike aldersgrupper. Det er langt lavere abonnementstall blant de over 45 år enn blant den under. Og interessant å se at i aldersgruppen 9-15 år har 92 prosent tilgang til en strømmetjeneste. Også i denne gruppen er Netflix klart størst , men Disney+ er på andre plass. Og sammenlikner vi 2021 med 2020 er det Disney+ som vokser mest. I begge disse årene har pandemien satt sitt preg på tallene, men det det er nok likevel grunn til å regne med at det ikke blir noen reversering av film- og seriestrømming. Det som er langt mer usikkert er hvor mange tjenester det er plass til på en gang. Man skal ha både god tid og god råd for å abonnere på mange samtidig.

Kampen om barna i TV-markedet

Grafen til venstre viser utviklingen i strømmemarkedet i USA, fra før pandemien og frem til tredje kvartal i fjor. Her finner vi noen av pandemiens vinnere: Netflix, Disney, Paramount, Amazon, Hulu og HBO. 

Veksten når det gjelder innhold laget for voksne er 22 prosent siden før pandemien, en solid oppgang, Men når det gjelder konsum av strømmet innhold laget for barn er på utrolige 58  prosent. Nå er det ingen ny ting at man er bekymret for at barn bruker mye tid foran TVen, men nå er det ikke lenger tradisjonell TV som sjeler oppmerksomheten, men strømmetjenestene.

Det er The Economist som skriver om denne kraftige veksten og kampen om å vinne markedsandeler blant barn i artikkelen "Streaming services are competing fiercely for young viewers". Og om hvem som vinner i denne konkurransen i USA, skriver The Economist:

"Competition for young viewers among American streaming services is fiercer than it is for more general content. Across all genres (not just children) Netflix and Hulu are the leaders, commanding 21% and 19% of the market respectively. But while Netflix, with shows like “CoComelon” and “Barbie Life in the Dreamhouse”, commanded a dominant 25% of the children’s market during the third quarter of 2021, among the lower ranks the race is tighter. Paramount +, Disney +, and Amazon’s Prime Video each claim around 15%, with Hulu and HBO Max close behind."

Norsk mediebarometer 2020 - koronaens år

Tradisjonen tro må jeg også i år blogge om SSBs "Norsk mediebarometer", en fantastisk kunnskapskilde om nordmenns medievaner og bruk av internett. Jeg blogget om den i fjor og har så vidt jeg husker skrevet om den her på bloggen hvert år siden 2009.

Det er noen enorme endringer vi har sett i denne perioden, godt illustrert i grafen over, der vi ser hvordan papiraviser, og etter hvert TV, faller, mens internett, og deretter video- og filmmedier, skyter i været. Men innenfor disse kategoriene har det også skjedd store endringer, og i denne publikasjonen kan man for eksempel finne ut om ungdommen fortatt er på Facebook, om noen bruker mobiltelefoner til å snakke i og hvilke strømmetjenester for film som er mest populære.

Så er det viktig å huske på at 2020 var et veldig spesielt år, noe rapporten også bruker plass på å omtale. Covid-19 har satt sitt merke også på medievanene våre. Det mest opplagte er at langt færre har vært på kino og færre har sett på sport på TV i en tid med færre idrettsarrangementer. Samtidig har tiden brukt på internett generelt, og på spill og videostrømming spesielt, økt kraftig. 7 av 10 i Norge har nå tilgang til et betalt strømmeabonnement. (Mer om spill- og strømmevaner i denne nyhetssaken).

Samtidig ser det ut til at koronaen har hatt en positiv effekt på oppslutningen om TV og radio. Nedgangen vi har sett de sist årene har tatt en pause, noe som særlig skyldes at flere har fult med på nyhetssendinger. SSB skriver: 

""En større andel av de som så på TV en gjennomsnittsdag valgte å se på direktesendte nyheter i fjor. Andelen økte fra 53 prosent i 2019 til 62 prosent i 2020. En kikk på alders- og kjønnsfordelingen blant TV-titterne viser at det særlig var flere unge kvinner som så mer på direktesendte nyheter i 2020. – Også flere av radiolytterne hørte på nyheter i 2020. 47 prosent av de som hørte på radio gjorde dette, som er en liten økning fra 2019, sier Schiro. Oppslutningen om radio har falt helt siden 2014. I 2020 flatet også denne trenden ut, da 49 prosent oppga å ha hørt på radio en gjennomsnittsdag."

Korona dominerte nyhetene i 2020

2020 har vært totalt dominert av koronaviruset. Det har preget hverdagen vår. Og i nyhetene har det vært den store og dominerende saken som har fortrengt mye annet som i mer normale tider ville fått større oppmerksomhet.

Men er koronaviruset den største nyhetssaken noen gang? Ja, nesten. Det er bare de to verdenskrigene som har vært like dominerende, i hvert fall i et par av de større nyhetsmediene globalt som har lang nok historie til å kunne gjøre en slik sammenligning.

The Economist har gjort en slik analyse der de har sett på alle artikler i sine egne arkiver, som går tilbake til 1843, og på arkivene til New York Times, som går tilbake til 1851. At korona og covid-19 har satt sitt preg på nyhetsbildet i 2020 er det ikke mye tvil om. Nesten halvparten av alle artikler i året under ett har nevnt disse ordene i en eller annen sammenheng:

"In both publications, just under half of articles this year (including January and February, when the disease was mostly limited to China) have included “covid-19” or “coronavirus”. In late March, four-fifths of our own stories used one of those words."

Hvordan er dette sammenlignet med økonomiske kriser, verdenskriger, spanskesyke, kommunisme, dot-com eller klimaendinger? Det er ikke særlig mye de siste 170 årene som kan måle seg. The Economist skriver:

"Only two events in modern history have come close to these fractions: the world wars. The share of Economist stories referring to “war” reached 53% in 1915 and 54% in 1941. For the New York Times, it peaked at 39% in 1918 and 37% in 1942. This gap may be explained by America’s distance from the battlefronts, which reduced the effect of the fighting on daily life. If newspapers around the world hewed closer to 35% than 55% in their reporting of the wars, then covid-19 has probably set a new record."

Så må det nevnes at medieomtale ikke alltid trenger å være den riktigste indikatoren på hvor viktig noe er. Det kan noen ganger være slik at det kortsiktige fortrenger det langsiktige. Men når det gjelder korona er det neppe noen tvil om at den har dominert verden, både privatliv, arbeidsliv og samfunn, og derfor også medienes fortellinger om hva som skjedde i 2020. I løpet av neste år blir det forhåpentligvis annerledes igjen.

Flukten til seriøse medier

Facebook og Twitter har vært blant de viktigste distribusjonskanalene til ulike nettmedier som utgir seg for å være seriøse nyhetsformidlere, men i realiteten sprer usanne påstander og udokumenterte rykter. Mens noen slike nettsteder er finansiert av aktører som aktivt ønsker å bidra til usikkerhet om hva som er sant, og destabilisere samfunnet, gjerne i et annet land, er andre slike nettsteder utviklere og formidlere av spinnville konspirasjonsteorier av ulike slag.

Så er det jo interessant å se på om spredningen av slike tvilsomme eller falske "nyheter" øker eller minker i en krisesituasjon som den vi nå er inne i, med stor usikkerhet om årsaker og sammenhenger, og om hva som bør skje fremover for å normalisere samfunnet igjen. Man kan jo tenke seg at usikkerhet og frykt bidrar til en økt deling av tvilsomt nyhetsstoff som gir en form for forklaringer og plasserer skyld. Men man kan like gjerne anta at frykt og usikkerhet øker behovet for noen faste holdepunkter og at det derfor skjer en form for flukt til anerkjente og seriøse nyhetsmedier i en krise.

Det finnes heldigvis måter å måle hvordan ulike hendelser påvirker hva slags medier folk stoler på og deler videre i sosiale medier. To forskere ved universitetet i Michigan utviklet i 2018 to indekser der den ene måler delingen av nyheter fra seriøse nyhetsmedier som BBC, New York Times og The Economist som de kaller "Mainstream Quotient". Og en annen indeks, "Iffy Quotient" hvor stor del av delingene på Facebook og Twitter som kommer fra tvilsomme nyhetskilder. 

Det er The Economist som i artikkelen "Pandemic fears are boosting demand for trustworthy news"  har sett på utviklingen i disse indeksene og skriver om hvordan koronakrisen har påvirket folks deling av nyheter på Facebook og Twitter. Og det er heldigvis en svært tydelig effekt at folk blir mer opptatt av å lese og dele nyheter fra seriøse redaksjonelle medier i en krisesituasjon. The Economist skriver:

"Both indices have shifted significantly during the pandemic. Beginning in February, when the coronavirus started to spread outside China, traffic to traditional media outlets and news sites surged, whereas dodgier sites attracted fewer readers. The Mainstream Quotient rose steadily during this period, a phenomenon Messrs Resnick and Park call a “flight to quality”. The Iffy Quotient, meanwhile, tumbled. The drop was particularly steep during March, when many countries instituted lockdown measures."

Så er det naturligvis ingen som vet om dette er et varig fenomen. Grafene over kan tyde på at delingen av "nyheter" som ikke er dokumentert eller faktasjekket, eller som er basert på konspirasjonsteorier, er i ferd med å ta seg litt opp igjen. Men det er i hvert fall oppmuntrende at det ser ut til å være en form for flukt til kvalitet når det virkelig gjelder. 

Norsk mediebarometer 2019

Hvert år siden 2009 har jeg skrevet om Norsk Mediebarometer her på bloggen. Dette er et spennende tema der det har skjedd store endringer i folks seer- og lyttervaner hvert eneste år. Det som har skjedd det siste tiåret må vel kunne kalles en medierevolusjon.

Få næringer har vært så endret av digitaliseringen som medie- og underholdningsindustriene som måles her. Helt nye medieprodukter og distribusjonsteknologier har fått raske gjennombrudd. Det er blitt et betydelig større mangfold i produktspekteret i underholdnings- og medielandskapet, men også en mye større fragmentering der det finnes nisjeprodukter for det meste og der generasjonene har utviklet ganske ulike medievaner.

Norsk Mediebaromenter 2019 er om mulig enda mer dramatisk enn de undersøkelsene som er laget i foregående år. Og det er ikke fordi karantene og hjemmekontor har sjokkdigitalisert Norge. Om det er varige effekter av årets koronatid vi først se det på neste års mediebarometer. Det virkelig oppsiktsvekkende i denne undersøkelsen er at antall daglige TV-seere stupte i 2019. Da jeg skrev om 2009-barometeret for ti år siden var det fortsatt 80 prosent daglige TV-seere i Norge og TV var i motsetning til papiraviser ikke særlig negativt påvirket av at folk var stadig mer på internett. Men så kom nedgangen gradvis. Fra 74 prosent i 2014 og ned til 60 prosent i 2018. Men den siste nedgangen er mye brattere. Bare 48 prosent av befolkningen, under halvparten, ser nå på TV daglig. Det er en så bratt nedtur at jeg lurer litt på om tallene kanskje overdriver litt denne gangen.

Men det går uansett ned, og jeg vil tro at en avgjørende årsak er noe annet som går like raskt opp. 43 prosent av befolkningen ser daglige på "film-og videomedier", mens tilbake i 2009 var dette tallet 13 prosent. Da var det DVDer og harddiskopptagere, mens den kraftige veksten nå handler om strømming av filmer og serier fra Netflix og HBO. Her er det store aldersforskeller. I aldergruppen 16-24 år ser over 65 prosent på slike film og videotjenester daglig. I samme aldersgruppe er det bare 34 prosent som ser vanlig TV en gjennomsnittsdag. Og bare 11 prosent ser NRK 1 og bare 14 prosent TV2 i denne gruppen på en vanlig dag.

Jeg må sin noe om internett også. Sammenligner vi med 2009 er ikke den store nyheten at internett har kommet, 75 prosent brukte faktisk internett daglig dengang også, mot 90 prosent i dag. Den store forskjellen er at vi bruker internett mye mer og til langt flere ting. Og i dag er det i stor grad mobiltelefonen vi bruker til å være på nett hele tiden. I 2009 var bare 7 prosent på nett via mobilen en vanlig dag, i 2019 var det 83 prosent. Også 45 prosent av befolkningen over 67 år er på nett via mobilen en gjennomsnittsdag, mens tallet er nær 100 prosent for de mellom 13 og 50 år.

Hva gjør vi så en gjennomsnittsdag på nett via mobilen? 83 prosent sender meldinger, 74 prosent bruker sosiale medier, 58 prosent sender epost, 35 prosent ser video og 49 prosent hører musikk. Er det noen som snakker i mobiltelefonen? Ja, faktisk gjør 81 prosent det også.

Så er det naturligvis ikke slik at daglig bruk av ulike underholdningstilbud forteller alt om hvilke muligheter vi har. Noen er rett og slett mer ivrige brukere og forbrukere enn andre, som har tilgang men lar være å bruke det de har tilgang til like ofte. Men hvordan er så tilgangen til ulike digitale teknologier og tjenester.

Er det fortatt slik at færre har tilgang til digitale dingser enn tilgang til TV og radio? Nei, det er lenge siden det var slik. I 2019 svarte 82 prosent at de har tilgang til NRK 1 og 78 prosent at de har tilgang til TV2. 72 prosent har DAB-radio. Samtidig er det slik at 98 prosent har tilgang til internett, 92-prosent har tilgang til hjemme PC, 99 prosent har egen mobiltelefon, 95 prosent har smarttelefon, 69 prosent har nettbrett og like mange abonnerer på en strømmefilmtjeneste. Verden er ikke helt som før.

Verdens 100 største nettsteder

Nettstedet Visual Capitalist har en spennende infografikk med en god visualisering av hvilke 100 nettsteder som er de største i verden, målt som antall besøkende hver måned.

Men i stedet for å bare ha en liste over de 100 største er også størrelsesforholdet illustrert her ved at størrelsen på sirklene viser at det er stor forskjell på de aller største og de neste på listen. Google har 60 milliarder besøkende hver måned. YouTube har 24 milliarder, Facebook har 20 milliarder, Baidu har 10 milliarder og Wikipedia har 5 milliarder.

Det som også er interessant er at de har fargelagt sirklene slik at nettsteder som tilhører selskaper i samme konsern har samme farge. Da ser man hvor dominerende Alphabet/Google-sfæren er med google.com og YouTube, men og en rekke nasjonale google-søkemotorer i ulike land, som til sammen utgjør 44 prosent av trafikken hos de 100 største nettstedene.

Men det finnes også en Facebook-sfære som inkluderer Instagram og Whatsapp, en kinesisk Baidu-sfære, en Microsoft-sfære med Bing, LinkedIn og MSN, en Amazon-sfære og en Yahoo-sfære. Og det finnes også noen andre slike konsernkoblinger av eierskap til nettsteder som er blant verdens 100 største, blant annet noen russiske og noen kinesiske, som jeg vil tro når opp fordi de er store i store hjemmemarkeder. Det er også noen kanadiske-eide nettsteder og noen tjekkisk-eide nettsteder som klynger seg sammen i oversikten og som har et innhold som gjør dem store globalt uten spesielt store hjemmemarkeder.

Norsk mediebarometer 2018

Nok en gang har det kommet et nytt Norsk mediebarometer fra Statistisk Sentralbyrå. Det har nå kommet ut hvert år siden 1991 og dekker en lang periode med veldig store endringer i folks bruk av ulike medier. Denne utgivelsen er en gullgruve av informasjon for alle som er opptatt av å følge litt med folks bruk av TV, radio, aviser og internett.

Undersøkelsen er opptatt av å måle hvor mange som bruker ulike medier en gjennomsnittsdag, og hvor mange minutter vi bruker ulike medier daglig. En vanlig dag bruker 91 prosent av oss internett, 60 prosent ser på TV, 50 prosent hører radio, 37 prosent ser film eller video, 35 prosent spiller digitale spill, 30 prosent leder papiraviser og 24 prosent leser papirbøker. Vi kan også lese at 16 prosent hører på podkast, mens bare 5 prosent leser ukeblad.

Som jeg har skrevet om mange ganger er det mange store endringer over tid i disse tallene, men aller størst for papiraviser. Mens over 80 prosent leste en eller flere papiraviser en gjennomsnittsdag hele 1990-tallet og det fortsatt lå på 75 prosent i 2005, er vi nå nede i 30 prosent. I 1991 leste 21 prosent et ukeblad en gjennomsnittsdag, mens det nå har falt til 5 prosent. Andelen som så fjernsyn en vanlig dag holdt seg på over 80 prosent til 2011, men har siden falt raskt til bare 60 prosent i fjor. Radio har hatt en langt mer stabil utvikling, men falt i fjor til 50 prosent, det laveste tallet som er målt.

Stikk motsatt utvikling er det for bruk av internett. Første gang bruken av interentt ble målt var i 1997 da 7 prosent oppga at de hadde brukt internett en gjennomsnittsdag. Det passerte 50 prosent i 2005 og i 2018 var tallet 91 prosent. Her er det også interessant å se på både alderssammensetningen og hva vi bruker internett til. Mest bemerkelsesverdig er den store økningen i antall eldre som bruker internett daglig. I 2006 var hele 73 prosent av aldergruppen 25-44 år på nett, men bare 17 prosent av de mellom 67 og 79 år. Så sent som i 2014 var bare 54 prosent av de mellom 67 og 79 på internett daglig, men i 2018 er dette tallet hele 69 prosent, opp fra 60 prosent året før. Det er en kraftig økning.

En gjennomgående og sterk trend de siste årene er det at smarttelefonen tar en stadig mer sentral plass i forbruket av kultur og medietjenester og på stadig flere bruksområder. En gjennomsnittsdag bruker 56 prosent telefonen til å sende epost, 53 prosent bruker den til å lese avis, 44 prosent bruker den til musikk, 34 prosent til å se video og 74 prosent til sosiale medier. Og gledelig nok er forskjellen mellom aldergruppene er langt mindre enn de var for bare for kort tid siden. I aldergruppen 67-79 år har 75 prosent tilgang til smarttelefon, 83 prosent har hjemme-PC og 94 prosent har tilgang til internett, mens bare 71 prosent har et papiravisabonnement. Det har skjedd mye på kort tid.

Ellers inneholder dette heftet på omkring 100 sider mengdevis med interessante tall når det gjelder hvilke TV-kanaler og radiokanaler som har flest lyttere, hvilke tjenester vi bruker på internett og hvordan vi foretrekker å lytte til musikk og spille digitale spill. Det er tall for daglig bruk, ukentlig bruk og tilgang, og omstillingen skjer så raskt er det alltid spennende å lese denne oversikten.

Høy bruk av offentlige nettjenester

I følge en ny og interessant undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå hadde 9 av 10 nordmenn kontakt med det offentlige via internett i løpet av det siste året. Det har vært en jevnt høy vekst de siste årene. Norge plasserer seg blant de aller fremste landene i Europa når det gjelder bruk av digital kontakt med det offentlige. SSB skriver:

"Ifølge undersøkelsen Bruk av IKT i husholdningene har det siden 2009 vært en jevn økning blant befolkningen mellom 16 og 79 år i bruk av nettjenester fra det offentlige. I 2018 hadde 88 prosent av nordmenn mellom 16 og 79 år brukt minst én av de tre nettjenestene etterspurt i undersøkelsen i løpet av de siste tolv månedene. Dette er en økning fra 72 prosent i 2009 og opp fra 83 prosent i 2017."

Undersøkelsen måler tre ulike måter å ha kontakt med det offentlige via internett: Det å skaffe seg informasjon fra offentlige nettsider, nedlasting av offentlige skjema, og, den mest avanserte varianten, å sende inn utfylte skjema digitalt til det offentlige. Det siste er det 65 prosent som oppgir at de har gjort. Undersøkelsen forteller også om ulikheter i bruk av nettjenester mellom ulike aldergrupper og når det gjelder utdanningsnivå.

En annen interessant sammenligning er å se på i hvor stor grad befolkningen bruker offentlige nettjenester sammenlignet med ulike private tjenester og medieinnhold. Det er jo nyttig å vite om bruk av offentlige tjenester ligger på et lavere nivå enn de mest populære private, og om det derfor er noe med de offentlige tjenestene som bør bli bedre, eller om de mest bruke offentlige tjenestene ligger på samme høye nivå som de mest brukte private tjenestene, og utfordringen derfor handler mer om digital deltagelse mer generelt i samfunnet.

SSBs måling av IT-bruk i husholdningene viser at når folk blir spurt om de har brukt ulike digitale tjenester i løpet av det siste året så svarer hele 96 prosent av da har brukt PC og internett, 93 prosent har brukt epost, 92 prosent har bruk banktjenester, 41 prosent har kjøpt reiser, 45 prosent har kjøpt klær, 41 prosent har kjøpt film eller musikk og 31 prosent har brukt internett til å selge varer eller tjenester.  SSBs siste årlige mediebarometer viser at det i løpet av en gjennomsnittsuke er, 96 prosent som er på internett, 91 prosent har tilgang til en smarttelefon, 71 prosent leser aviser på nett og 52 prosent abonnerer på en strømmetjeneste for film eller musikk. 

Når det til sammenligning er 88 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år som har hatt kontakt med myndighetene via internett , så viser det en bruk som er på høyde med noen av de mest brukte private tjenestene.

I USA er tillit til media koblet til partipreferanse

Medias tillit i befolkningen er et aktuelt og viktig tema i mange land for tiden. Det generelle bildet er nok at den jevnt over er lavere i dag enn for noen år siden. Slik er det også i USA. Men jeg tror ikke det er noe land der tilliten til media er så avhengig av partipolitisk tilhørighet som i USA.

The Economist har en interessant graf som viser den enorme forskjellen i tillit til media mellom demokrater og republikanere. Slik har det ikke alltid vært. På 1970-tallet var tilliten til media svært høy i begge partier. Så sent som på slutten av 90-tallet hadde tilliten til media sunket en del, men tilliten var fortsatt relativt likt fordelt mellom de to partienes velgere. Men i årene siden har demokratenes tillit til media holdt seg ganske stabilt, og økt de siste to årene, mens den har stupt blant republikanerne. The Economist skriver at:

"According to figures from the General Social Survey (GSS), a long-running poll run by the University of Chicago, trust in the press fell sharply from 84% in 1973 to just 54% last year. Both Republicans and Democrats lost faith in the media at roughly similar rates until the mid-1990s. But since then—when Newt Gingrich pushed the Republican Party to the right, and shock radio and ideological cable TV were born—a partisan gap has opened ever wider. Today trust in the press is closely linked to political preference. According to newly released data from the GSS, less than a third of Republicans reported having “a great deal of” or “only some” confidence in the press last year, a record low. After seeing very little change from 2000 to 2010, that share dipped 19 percentage points in the past nine years."

Norsk mediebarometer 2017

Hvert år på denne tiden presenterer Statistisk Sentralbyrå Norsk Mediebarometer, og hvert eneste år de siste årene har jeg blogget om overgangen fra papirmedier til digitale medier, veksten antall smarttelefoner, bruken av sosiale medier, og om hvordan analoge lagringsmedier er erstattet av digitale lagringsmedier som igjen er erstattet av strømmetjenester og nettsky-tjenester.

Det har skjedd voldsomme endringer. Og man skulle kanskje tro at denne reisen snart var ferdig, at endringene nå flater ut, men jeg synes tallene og statistikken vi finner i Norsk Mediebarometer 2017 (her i pdf versjon) er minst like dramatiske nå som det vi har sett tidligere år.

Hvis jeg skal trekke frem en ting jeg tenker det kan være viktig å merke seg i årets tall så er det andelen av befolkningen som oppgir at de ikke har lest en papiravis en gjennomsnittsdag. I 1998 var det bare 19 prosent av Norges befolkning som ikke hadde lest en papiravis en vanlig dag. I 2008 var andelen som ikke hadde lest en papiravis økt til 32 prosent. Nå ved inngangen til 2018 var det hele 68 prosent av befolkningen som oppgir at de ikke har lest en papiravis, mens det i målingen for et år siden var 61 prosent. Andelen som ikke leser aviser på papir fortsetter å øke.

Ellers er det veldig mye annet interessant i denne undersøkelsen også. SSB har laget to nyhetssaker der de oppsummerer noen hovedtrender. Den ene heter: "Færre leser aviser – både på papir og nett". Der kan vi blant annet lese at:

"I 2017 leste 32 prosent av befolkningen én eller flere trykte aviser en gjennomsnittsdag, mot 38 prosent ett år tidligere, sier statistikkrådgiver Odd Vaage. Denne utviklingen har pågått lenge. I 1997 var andelen papiravislesere på 84 prosent. Lesing av avisenes nettsider, som VG.no og Aftenposten.no, har også sunket. Leserandelen en gjennomsnittsdag var 52 prosent i 2017 mot 56 prosent i 2016 når det gjelder avisenes nettsider, sier Vaage."

Også bruken av tradisjonell TV har falt det siste året, etter å frem til ganske nylig ha ligget stabilt høyt:

"Andelen som ser på de lineære TV-sendingene en gjennomsnittsdag, medregnet sendingene på internett, har i mange år holdt seg nokså stabil, på i overkant av 80 prosent en gjennomsnittsdag. De seinere åra har det imidlertid vært en nedgang. Det gjelder også siste år. – Andelen som ser TV var 67 prosent i 2016 og 62 prosent 2017, sier Odd Vaage."

En annet nyhetssak SSB har laget de siste dagene om Norsk Mediebarometer 2017 har overskriften "Markant økning i bruk av strømmetjenester". Der skriver SSB at:

"– I 2016 var andelen som benyttet seg av video- og filmmedier, som inkluderer strømmetjenester, på 26 prosent. I 2017 var den på 37 prosent, sier statistikkrådgiver Odd Vaage i SSB. (...) 70 prosent av dem som hørte på lydmedier en gjennomsnittsdag i 2017, hørte på strømmete lydfiler fra internett. Seks år tidligere var denne andelen på 35 prosent."

Det er som sagt mye interessant å finne i rapporten. Som at andelen radiolyttere i løpet av en gjennomsnittsdag har sunket fra 59 prosent i 2016 til 54 prosent i 2017 etter å ha vært stabil i flere år. Og at 33 prosent spiller digitale spill i løpet av et gjennomsnittsdøgn. Og så er det jo jo også interessant at den eksplosive veksten i bruk av Facebook ser ut til å ha flatet ut. 73 prosent av internettbrukerne oppgir at de har vært på Facebook en gjennomsnittsdag, omtrent samme andel som oppgir at de har brukt e-post, mens hele 57 prosent av internettbrukerne oppgir nå at de har brukt "andre sosiale medier", opp fra bare 19 prosent for fire år siden. Det skjer noe nytt hele tiden.