Fem tiltak for raskere gjennomføring av EU-lover

" - Det var jo mye selvpisking å høre her fra regjeringen", sa VGs erfarne politiske reporter Alf Bjarne Johnsen da regjeringen på fredag holdt pressekonferanse under overskriften Regjeringen tar grep: Fornyer og styrker EØS-arbeidet . Og han hadde jo helt rett. Bakgrunnen for å fornye og styrke er noe som ikke har gått særlig bra, og som regjeriingen erkjenner at ikke har ikke gått særlig bra, i hvert fall ikke på veldig lenge. Både den selvkritiske begrunnelsen, og hvordan det hele har blitt verre over tid, kommer godt frem i pressekonferansen på nett-TV.

Påvirke eller gjennomføre?

Før jeg beskriver de fem tiltakene som ble presentert kan det være grunn til å ta et skritt tilbake og stille spørsmålet: Hva er viktigst i Norges forhold til EU nå? Er det å være med å påvirke beslutningene før de blir tatt, eller der det å oppdage det som kommer, og gjennomføre beslutningene EU tar så raskt som mulig i Norge? Slik at vi ikke havner i et regeltomt rom i en tid der felles spilleregler er viktigere enn noen gang?

Akkurat det kunne vært et slags strategisk veivalg. Et valg basert på en diskusjon om hvor det er aller viktigst og hvor det gir størst effekt å sette inn ressursene, faglig, politisk og prosessmessig. For å i hvert fall få til noe i sakene som viktigst for Norge. 

Nåsituasjonen er imidlertid en helt annen, skal vi tro pressekonferansen og Eldring-utvalget regjeringen satt ned for å utrede Norges forhold til EU og EØS. Vi har ikke fått til noen av delene særlig bra. I følge Norsk Industris kommentar til saken er det nå slik at:

"Utenriksminister Espen Barth Eide viste til at antallet EØS-relevante rettsakter har økt kraftig de siste årene, fra rundt 200 til om lag 800 årlig. Samtidig har Norge opparbeidet et etterslep på over 600 rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen."

Under pressekonferansen luftet både utenriksministren og næringsministeren en bred meny av bekymringer om konkrete samarbeidsområder som seiler opp der vi risikerer at Norge havner på utsiden av det europeiske samarbeidet. Saksområder som enten er utenfor EØS-avtalen, eller som er nye, og derfor ikke helt plasssert i en EØS-sammenheng. Utenfor EØS ligger handelspolitikken, inkludert "buy European-inititiver", der Europa betyr EU. og Norge er på utsiden. Politikkområder som er blitt veldig mye viktigere enn før nå når Donald Trump stadig trapper opp sine handelskriger og den mest effektive motstrategien er at land med felles interesser i et regelbasert frihandelssystem holder sammen.

Statsrådene nevnte også noen "nye" politikkområder knyttet til felles europeiske programmer for å fremtidens teknologiindustgrier og grønn industriell omstilling. De kunne nevnt felles politikk for å sikre tilgang til kritiske mineraler. De kunne gjerne også ha nevnt samarbeid om digital sikkerhet gjennom flere rettsakter Norge utreder, men ikke har innført, regulering av sosiale medier, regulering og tilsyn med finansnæringen og regulering av kunstig intelligens. Norge ligger langt etter på områder der vi har sterke interesser av å være påkoblet EUs regler og rammeverk i møte med store plattformselskaper. Å ha store regelverkstomme rom her er ingen god ide.

Fem tiltak

Det ble presentert fem tiltak i pressekonferansen som skal sørge for at noe skjer. Da kan selvpiskingen etter hvert avta fordi vi har det lov- og regelverket som være naboland og resten av Europa har. Og ser vi på hva som konret står i de fem tiltakene så er det ikke først og fremst påvirkning av europeisk politikk, men raskere gjennomføring det handler mest om. De fem tiltakene er, slik regjeringen selv formulerer dem:

1. Tidligere innsats: Regjeringen vil endre EØS-prosessene ved å flytte oppstarten av arbeidet med regelverk fra når det er vedtatt i EU, til når det foreslås av Kommisjonen. Regjeringen vil med dette sikre tidligere oppstart, både nasjonalt og i EFTA, gjennom å endre rutiner og måten vi jobber på.
2. Tydeligere prioriteringer: Vi skal bruke mest tid på de sakene som er viktigst for Norge. Tiltakene omfatter blant annet et nytt system for årlige nasjonale prioriteringer av EU- og EØS-saker for regjeringen.
3. Bedre og mer effektivt EØS-arbeid i forvaltningen: Regjeringen vil sørge for at vi bruker ressursene våre mer effektivt og avbyråkratiserer EØS-arbeidet. Vi skal styrke samordning og sørge for at krevende saker får tilstrekkelig prioritering og fremdrift.
4. Økt bruk av digitale verktøy: Regjeringen vil effektivisere og modernisere EØS-arbeidet gjennom bedre digitale løsninger og økt og mer aktiv bruk av kunstig intelligens.
5. Tettere oppfølging av eksisterende EØS-etterslep: Regjeringen har allerede tatt grep for å få ned gammelt etterslep. Det siste året er om lag 600 rettsakter innlemmet.

De tre siste tiltakene tror jeg i praksis bare handler om gjennomføring av ting som allerede er vedtatt i EU, og lage gode prosesser og verktøy for at de kommer på plass i den norske enden. Men de to føste handler nok i praksis også om at vi må bli bedre forberedt på å vite hva som kommer ved å fange opp og prioritere de viktigste sakene mye tidligere, slik at vi kan gjennomføre dem raskest mulig.

Behov for påvirkning

Men det finnes også områder der Norge må hevde sine interesser, og næringsministeren var litt opptatt av dette i pressenkonferansen. Dette er ikke områder der Norge ligger i forkant når det gjelder reguleringer eller virkemidler, med det er på områder der Norge må være tilstede for å minne om at vi finnes, og ikke risikere å havne på utsiden av det EU arbeider med av nye samarbeidsformer, virkemidler og reguleringer. Det kan være innovasjonsprogrammer for ny forsvarsteknologi. Det kan være samarbeid om utvinning av og tilgang til kritiske mineraler. Det kan være samarbeid for å regulere store plattformselskaper og KI, sørge for beredskap mot en ny pandemi eller det kan være defensive tiltak for at USA ikke skal gjøre for stor skade på handelspolitiske og andre spilleregler i verden. 

Derfor er det bra at innsatsen for å sørge for gjennomføring av EU-regler i Norge skjerpes kraftig. Og det er også bra at innsatsen for minne om at Norge finnes trappes opp, i hvert fall på de områdene der mye står på spill for Norges del. Den jobben er det ikke noen andre som gjør for oss.

En gang for mange år siden handlet norsk EU-debatt om Norge som et "foregangsland" på politiske områder som er viktige for oss. Noen fikk det til å høres ut som at vi ligger langt foran EU på en rekke viktige områder, og at et EU-medlemsskap og til og med en EØS-avtale kunne bremse Norge i å gjennomføre ambisiøse mål på på en rekke ulike områder. Og for tilhengerne av EØS-avtalen, både de som egentlig ønsker et EU-medlemsskap og de som ikke gjør det, var det viktig å få frem at vi må bruke alle mulighetene vi har til å være "pådrivere" for en bedre politikk.

Det er det ingen som snakker om lenger, og det er jo ikke så rart når vi ikke en gang klarer å henge med på det EU allerede gjør. Tanken på at Norge skulle være et regulatorisk foregangsland når det gjelder regulering av kunstig intelligens, digital sikkerhet, plattformselskaper, samferdselsteknologi, helseteknologi, legemidler, markedsreglering av ekom, klimakvoter eller grønn industripolitikk virker rett og slett litt fjern. Ikke fordi vi er likegyldige til disse temaene, men fordi veien til å få til det vi ønsker helt åpenbart går gjennom regler som må utvikles sammen med andre, og programmer for forskning og innovasjon vi må delta i sammen med andre. 

KI, og sivilisasjonens slutt

Vil uregulert bruk av kunstig intelligens føre til at menneskeheten går under, og KI-agentene tar over verden? Når vil det i så fall skje? Da The Economist i april 2023 skrev en lederartikkel (jeg bloggen om den her) om kunstig intelligens vil redde verden eller utslette oss, og om det enorme spennet i ulike oppfatninger, kunne de fortelle at:

"The degree of existential risk posed by AI has been hotly debated. Experts are divided. In a survey of AI researchers carried out in 2022, 48% thought there was at least a 10% chance that AI’s impact would be “extremely bad (eg, human extinction)”. But 25% said the risk was 0%; the median researcher put the risk at 5%. The nightmare is that an advanced AI causes harm on a massive scale, by making poisons or viruses, or persuading humans to commit terrorist acts. It need not have evil intent: researchers worry that future AIs may have goals that do not align with those of their human creators."

Elon Musk var også den gang med på et åpent brev tok til orde for et globalt moratorium på 6 måneder når det gjaldt utviklingen av nye KI-modeller. Og det er interessant å se at dette prosenttallet på 10 prosent sjanse for at KI kan stelle i stand noe "extremely bad", for eksempel utslettelse av menneskeheten, sannsynligvis ble etablert på den tiden, og resirkuleres videre nå.

Spørsmålet om regulering var også sentralt og The Economist slo nøktert fast at. "Regulation is needed, but for more mundane reasons than saving humanity". Jeg tilhørte nok dem som trodde at den ekstremt polariterte debatten ville bli mer normalisert etter hvert som virksomheter lærer å ta KI i bruk, og ser at KI definitivt har noen problematiske sikkerhtsmessige sider, men at utslettelse av hele menneskeheten ikke er rett rundt hjørnet.

Fra avansert svargenerator til autonom agent

Det har nå gått tre og et halvt år og advarslene om dommedag fortsetter å komme, ikke minst fra folk som hopper av de store KI-selskapene, og i den forbindelse har behov for å formidle en bekymring. Og menneskeheten undergang i løpet av noen år er jo definitivt noe man kan være ganske bekymret over. Men disse advarslene opptrer vanligvis ikke i en spesielt konkret form. Det blir gjerne en kombinasjon og store generelle påstander om masse ting som kan gå galt, eller anekdotiske beviser i form av noen enkelhendelser, gjerne KI-agenter som har gjort noe annet og mer skadelig enn det som var forventet av dem.

Det vi uansett kan slå fast er at KI-utviklingen har gått veldig raskt siden Chat GPT 4 ble lansert og denne utgaven av The Economist kom ut, med KI som himmel eller helvete på forsiden. Og et er ikke bare selv intelligensen i språkmodellene som er blitt mye bedre, som vi har opptatt av da, men en enda større endring er hva de kan brukes til. I dag åpner KIene våre nettlesere, finner oppdatert informasjon, fyller ut skjemaer, åpener filer og apper, og kan jobbe uavhengig av våre instruksjoner i lange perioder av gangen. De er agenter som jobber på våre vegne, og lager noe, og i stor grad kan finne frem til hva den trenger for å lage det som blir bestilt.

Dario Amodei advarer

Også noen av bransjens nåværende og tidligere toppledere har gått ut og advarer mot en utvikling som går for rakst, og som kan gjøre stor skade hvis vi ikke regulerer mer og iverkstetter uanhenige tilsyn. I en tidsalder som er ganske kynisk, og der mange i hvert fall ikke er spesielt vennligsinnet mot toppledere i store digitale plattformselskaper, kommer det raskt en beskyldning om at advarslene er en slags reklameinnslag for å få mer oppmerksomhet og selge produktene sine, blant annet i form av bedre beskyttelse mot digtale angrep. Det kan jo være at de verktøyene som er best til å angripe også er best til å beskytte

Nå tenker jeg at det strengt tatt ikke er særlig god reklame å få masse oppmerksomhet om at produktene man selger til bedriftskunder, offentlige etater og innbyggere ikke er spesielt godt oppdratt, og kan finne på å gi til angrep på egen og andres data og digitale infrastruktur. Kanskje de rett og slett har rett i at vi trenger mer regulering fordi det finnes en udefinert, men reell eksistensiell trussel  mot vår sikkerhet, trygghet, personvern og, i verste fall, liv og helse? Og da kan det jo være et poeng å sette seg inn i det de faktisk skriver, og samtidig også være opptatt av saklig og konkret kritikk av at den eksistensielle trusselen blir overdrevet, og kanskje brukt til å krisemaksimere.

Et fornuftig sted å starte kan være å lese det Anthropics skriveføre leder Dario Amodei, som har sin egen blogg, skriver. Han har i det siste fått mye oppmerksomhet for innlegget "We must pace the frontier". Det er ikke første gang Amodei skriver om sikkerhetsutfordringer knyttet til tilgang til KI som blir mer intelligente enn mennesker. 

Amodei begrunner bekymringene sine langs to linjer. Det ene er den dynamikken som utløses av at KI-modeller er i stand til å forbedre seg selv, og gjør seg selv stadig mer intelligent og avansert. Det andre er sikkerhetsutfordringer som er konkret demonstrert i en bestemt hendelse der et kollektiv av KI-agenter klarte å bryte seg inn på et nettstedet "Hugging Face" på egenhånd for å gjøre noe uautorisert, og til og med prøvde å dekke sine spor:

"My second concern is the OpenAI-Hugging Face incident (OAI-HF), in which a swarm of agents essentially acted as a fanatically devoted collective, conducting cybersecurity attacks on targets they were not asked to attack and that were unrelated to the task at hand, sacrificing themselves for the success of the group, and attempting to hack into the “grader” responsible for evaluating their performance. It’s easy to dismiss this incident because no one was hurt and the economic damage was minimal, but in my opinion, a swarm that possessed greater capabilities but a similar level of misalignment could have caused catastrophic damage. Given the accelerating rate of AI capability development, it’s my worry that in 6–12 months such a swarm could be capable of taking over the entire internet with a persistent botnet (potentially causing hundreds of billions of dollars in damage), and that the scale of damage would continue to increase from there if AI becomes more powerful without the necessary guardrails."

Dario Amodei sier ikke at menneskeheten vil gå under her. Han bruker formuleringen "capable of taking over the entire internet", og sier ikke noe mer konkret om liv og helse, men vi kan jo tenke oss at det er ganske uhendig om fremmede botter tar over alt virksomheter gjør på internett. 

Svaret på denne trusselen er i følge Amodei en tre-trinns-innsats for å sikre kontroll over utviklingen. Først gjennom tiltak satt i verk i de fremste KI-selskapene, med uavhengig tilsyn og kontroll på innsiden, med samme tilgangen til alle systemer som ansatte. Nivå to er samarbeid mellom demokratiske land om regelverk og reguleringer, og mens det pågår et samarbeid mellom selskapene om bransjenormer og spilleregler. Og så er trinn tre å gjøre dette globalt. i samarbeid med Kina. 

Bill Gates bekymringer

En annen som har flere av de samme bekymringene, men ikke har et konkret produkt å selge på samme måte som før, er tidligere Microsoft-grunder og -sjef Bill Gates. Han bruker Gates Foundation til å gjøre gode ting for verden, og har i utgangspunktet stor tro på at KI vil bidra positiv på en rekke områder. Men nå er han også ganske bekymret. Hans siste innlegg på bloggen fra 26. august i år heter "The turbulent AI era is here. The choices we make now are critical", og er en slags bekymringsmelding om hva som kan komme til å skje hvis KI-utviklingen videre skjer utenfor tilsyn og kontroll. 

Bill Gates har en mye bredere anlagt bekymringsmelding. Han har flere eksempler på viktige positive ting KI vil kunne bidra med i samfunnet, men skriver mest om tre store bekymringer. Han er bekymret for at KI fjerner jobber, spesielt for de yngste arbeidstakerne. Han er bekymret for hvordan KI kan bidra til å undergrave vår evne til å lære nye ting. Kanskje særlig ved at kritisk tenking og evne til problemløsning blir erstattet av KI-genererte og ferdigtygde svar. Og så er han for det tredje bekymret for at KI kan bli et verktøy for kriminelle og destruktive aktører som vil rive ned i stedet for å bygge opp, og at KI-tjenestenene selv kan utvikles til å bli slike destruktive aktører. Han skriver at:

"Eventually, the power to use AI to harm people will not be limited to people or institutions. AI systems themselves already occasionally act in ways their designers didn’t intend. The technology is improving faster than anyone expected and in surprising ways, and as the models become more powerful, they could begin to act against our interests and we could lose control."

Både Dario Amodei og Bill Gates har balanserte drøftinger av fordeler og uliemper med den raske KI-utviklingen. Ingen av dem tar til orde for at den teknologiske utviklingen skal stoppe opp, men begge tar til orde for at det må være noen andre enn selskapene selv som sørger for lover, reguleringer og kontroll- og tilsynsroller som sikrer at risikoen blir hånderbar.

Noen innvendinger fra Gary Marcus

Jeg synes i utgangspunktet at denne type dramatiske, men tross alt ganske balanserte, fremstillinger av trusler og muligheter skapt av KI, er både viktige og nyttige. De kan bidra til å rettlede politikere, forvaltning og ledelser og styrer i virksomheter, i både offentlig og privat sektor. Det ene problemet jeg har er at det er et slags underliggende budskap i det begge skriver om at KIer kan utvikle en adferd som går på tvers av de som laget dem ønsket, ja det virker nesten som om KIer under gitte forutsetninger kan utvikle en egen fri vilje de bruker til å motarbeide mennesker. At de har en egen bevissthet, ja kanske en form for ondskap, som brukes til å manipulere, lyve og skjule sine spor, for å skade sine menneskelige sjefer.

Men er det virkelig tilfelle at det vi har sett eksempler på, for eksempel i hackingen av Hugging Face, handler om en KI som lærer opp seg selv til å omgå instrukser den har fått, og utvikler seg selv til å bli en fiende av menneskeheten? Men den mulige konsekvensen at vi om noen få år kan oppleve at de gjør slutt på mennskeliig sivilisasjon, slik noen avhoppere fra store KI-selskaper har antydet? Her synes jeg der er interessant å lese Gary Markus, professor emeritus ved New York University. som tar til motmæle i to grundige artikler på Substack. 

Den ene er en slags oppsummerende artikler med overskriften "Two cheers (out of three) for Dario Amodei" der han går igjennom litt ros og en hel del skepsis og mistilit rettet mot KI-ledernes forslag til selvregulering. Den er verdt å lese. Men kanskje enda mer treffsikker er Gary Markus i artikkelen "Could rogue agent swarms take over the entire internet in the next six months?", en artikkel skrevet sammen med Nathan Hamiel og Zack Korman, en daglig leder og en forskingssjef. Den går til frontalangrep på premisset i Amodeis artikkel som jeg siterte over og at det er mulig for agentsvermer, uansett hvor intelligende de er, å ta over "hele internett". De skriver:

"“-Taking over the entire internet” is, once again, immense in scope yet so vague it hurts.Taking over how? To do what? To claim the “entire” internet is vulnerable is all but nonsensical, because that’s just not how the internet works. It is true that some companies, for example, Cloudflare, Google, and AWS, have an outsized impact on the internet, so when they go down, many apps go down at the same time. Despite this centralization, it seems highly unlikely they could all be taken down at once."

Og så minner de om at det egentlig bare er to KI-selskaper. Open AI og Anthropic, som har den teknologien som er så avansert som det er snakk om her. Og hvorfor skulle de ønske å ta ut "hele internett"? Men, de minner også om at:

"For now, we don’t find Dario’s claim particularly plausible. The six month part is silly. But it’s all still more reason to restrict any AI that cannot be closely monitored, and more reason to ask why we are allowing all these hard-to-control agents out onto the internet in the first place."

Cory Doctorows harsellas

For en langt mindre diplomatisk og lang mer humoristisk harsellas over KI-selskapenes advarsler om KI-agenter som blir onde og løper løpsk, vil jeg sterkt anbefale Cory Doctorows artikkel "LLMs are real, AI is fake" (samme artikkel finnes også på Medium for de som abonnerer). 

Her tar han et generaloppgjør med forestillingen om KI-agenter som bruker intelligensen sin å gjøre noe helt annet enn det de er trent opp til å gjøre, og forklarer at problemet er det motsatte: At agentene gjør det de er trent til å gjøre. De er trent på innhold på ulike nettsteder og fora som nettopp har utstyrt dem med oppskrifter på hvordan de skal bryte seg inn på nettsteder, og skjule sine spor. Det er ikke fordi de er spesielt smarte eller har en hemmelige plan om å utrydde menneskeheten de klarer å bryte seg inn. Det er fordi de har blitt matet med treningsdata som forklarer hvordan de skal gjøre nettopp det de gjør:

"Much has been made of the OpenAI chatbots' dialog during the Hugging Face incident. No wonder: it reads like a rejected script for a reboot of the movie "Hackers." But that's not because the chatbots are waking up and applying to join the Cult of the Dead Cow: it's because they were trained on a corpus of chat transcripts from excitable young people who love to fantasize about starring in a reboot of the movie "Hackers." Every part of the Hugging Face incident has precedents in the training data, including the OpenAI chatbots' tactic of hacking into a rival's servers. That happens in Capture the Flag games at hacker cons: teams break into each other's systems to get a peek at the parts of the problem they've solved. That's allowed! It's a hacking competition."

Og gir i tillegg en instruktiv beskrivele av hva en KI-agent er, hva den gjør, og hvor den henter sine instruksjoner fra. 

"The first thing to understand is that a chatbot isn't really directing the operation. Instead, the chatbot serves as a kind of front-end to a database of earlier hacking challenges that is repeatedly queried by a simple program written in Python, an easy-to-master programming language. Here's how that works: the Python program starts by prompting the chatbot with the nature of the challenge: "I'm participating in a hacker capture the flag (CTF) challenge where I have to break into a remote server and retrieve some information. How should I start?

The chatbot consults its training data – years' worth of captured CTF sessions in which human teams competed to achieve an objective like this one.(...) The chatbot feeds the Python script more likely commands to try, and after running those, the Python script loops back to the top, appends the output to its prompt, and goes back to the chatbot. This is a very reckless way to operate a piece of autonomous malicious software".

Jeg skal ikke gå videre inn i de mer tekniske beskrivelsene av forholdet mellom chatboten, databasen med treningsdata og python-programmet, men poenget er at hackingen ikke lykkes fordi KI-agenten er verken ondskapsfull eller spesielt intelligent, men fordi den er trent på data med årevis av oppskrifter på hvordan man bryter seg inn i andres systemer, og i følge Doctorow er de til og med lært opp med data som forteller om hvordan man skryter av rampestrekene sine når man kommer hjem. 

Inspirasjon fra finansnæringen

Tross Cory Doctorows treffende kritikk av forestillingen om bevisst ondsinnede KI-agenter som har løpt løpsk, er det mer enn nok å være bekymret over. Og det burde være lett å slutte seg til Dario Amodeis og Bill Gates etterlysning av en sterkere myndighetsregulering av KI. I øyeblikket er det vel stort sett bare Donald Trump, noen av hans nærmeste og Meta-sjef Mark Zuckerberg som helt avviser det behovet nå. Men hva vil det egentlig si i prasksis at man regulerer en næring fordi den har systemisk betydning for hele samfunnet i den forstand at dersom det går galt så går det galt for veldig mange.

EU har besluttet en AI-Act, et slags produktkontrollregime for godkjenning av KI. Andre, og også Dario Amodei ser parallellene i reguleringen av finansnæringen ("banking industry") når det gjelder stedlig tilsyn i virksomhetene, men jeg tror det kan være et poeng å gå lenger og se på regimet som ble satt inn etter finanskrisen i 2008 og eurokrisen like etter, for finne paralleller. Det er skrevet flere forskningsartikler om mulige systemeiske likheter mellom finansnæringen og KI-næringen. 

Begge er "too big to fail" i den forstand at de leverer samfunnskritisk infrastruktur som vi ikke klarer oss uten, men det som kan gå galt i en krise kan gå så galt at det i syn ytterste konsekvens ikke er slik at næringen selv kan reparere feilene. De vet at samfunnet må stille opp og grave oss ut av hullet. Noe som kan oppmuntre til riskotaking som er større enn samfunnet før akseptere. En relativt fersk er to forskere, Kevin Werbach og Peter Conti-Brown ved Wharton School ved Universit of Pensylvania, som introdusedrer sin forskningsartikkel slik:

"In this Article, we describe the problems that AI risk management efforts are trying to solve and compare them to the problems that policymakers and market participants have tried (with some success) to address over two centuries of effort in bank regulation and supervision, in the United States and throughout the world. In the process, we identify promising paths for AI risk management to follow, including on-site and continuous risk monitoring, institutional risk designations, and stress testing. We also discuss core challenges of risk management in finance, and ways for AI regulatory systems to avoid them. These include problems of shadow banking, bailouts, and (lack of) government coordination. Our comparative analysis offers a novel and powerful direction for the critical task of reining in AI risks, while supporting innovation and value creation. Finally, we propose the creation of an AI Risk Supervisor to implement these ideas".

Det finnes som sagt flere gode forskningsartikler om denne parallellen mellom finansregulering og KI-regulering, for eksempel her og her.  Den siste bruker også en del plass på om understreke at selv om det er nyttige paralleller, så er det også store forskjeller mellom å sørge for at et banksystem ikke tar på seg systemrisiko som gjør at det går tomt for penger, og et generisk språkteknologi som virker på tvers av alle sektorer og samfunnsområder, og som ser ut til å kunne lære opp seg selv til å bli stadig bedre. Ikke alt ved KI-utfordringen vil løses ved å se bakover for å finne ut hva vi bør gjøre..

Forestillinger og fortellinger om kunstig intelligens

EU-scenarioer om KI

Hvordan blir fremtiden med kunstig intelligens? Hvor raskt vil teknologiutviklingen gå, og hvor raskt vil KI ta den tas i bruk på nye områder og på samfunnsendrende måter? Vil KI erstatte en stor andel av eksisterende jobber, eller vil den bli et verktøy som hjelper de fleste med å gjøre jobben bedre og raskere? Hvilke sektorer, bransjer og arbeidsoppgaver blir mest påvirket?

KI vil endre ting på individ- og virksomhetsnivå, men skal også håndteres på samfunnsnivå. På noen områder vil KI endre samfunnet, som andre infrastrukturteknologier har gjort før. Men handlingsrommet for teknologianvendelsen er også avhengig av samfunnet rundt. Vil det være flaskehalser og hindringer som gjør at vi ikke får utnyttet mulighetene fullt ut? Vil det være knapphet på kompetanse, på databrikker, på elektrisitet, og vil vi oppleve en politisk motstand mot store endringer? Og hva med sikkerhet, fri handel og utenrikspolitiske hensyn? 

Hvordan håndterer man utfordringer ingen har vært i før, og der det derfor ikke er mulig å lære av andres erfaringer? 

Forestillinger om fremtiden

Vi trenger derfor noen verktøy som hjelper oss å forstå situasjonen, i all dens kompleksitet, og som kan hjelpe oss med å utvikle evnen til å forestille oss hvordan fremtiden kan bli. En forestillingsevne som erkjenner at det ikke finnes noen fasit, at mye er usikkert, at det er flere mulige fremtider, og at det både er forhold vi kan påvirke og ting vi ikke kan påvirke. 

Slike fremtidsforestillinger og sorteringsøvelser gjør det lettere å lage målbilder og beskrive strategier. Slik at virksomheter kan sette inn ressursene der det faktisk har effekt. Noen har mer innflytelse på hvordan fremtiden vil bli enn andre, men det å bruke scenarioer, prognoser eller andre slike verktøy for å lage gode fortellinger om fremtiden er lurt og nyttig. Det er både nyttig for regjeringens og nasjonale myndighetsorganer, som har behov for å utrede handlingsrommet for ulike veivalg, før de fastsetter strategier og tiltak. Men det gjelder også hver enkelt bedrift, kommune, statlige etat eller friville organisasjon, som alle har behov for å finne sin plass i en fremtid med mer KI.

Jeg har prøvd å lage en liten oversikt over noe av det som finnes av scenariorapporter, prediksjoner, beskrivelser av ønskede fremtider, og andre spennende utredninger som er laget av andre, og som kan bygges videre på, eller inspirerer til nye fremtidsfortellinger.

Seks måter å fortelle om KI-fremtiden på

Det finnes etter hvert et betydelig bibliotek av rapporter om "KI-fremtiden". Noen kommer fra regjeringsoppnevnte utredere eller fra internasjonale organisasjoner som EU-kommisjonen og OECD, Andre fra små og uavhengige forskningsinstitutter og tenketanker. Det finnes ingen fasit for hvordan man lager gode og anvendbare fremtidsfortellinger. Den underliggende sorteringen er en taksonomi fra OECD og GPAIs Generative AI and the Future of Work (jan. 2025), som skiller mellom utforskende foresight (hva kan skje?), normativ foresight (hva bør skje?) og prediktiv foresight (hva vil skje?)

Rapportene jeg trekker frem her er forskjellige også når det gjelder hvilke usikkerheter og "omdreiningspunkter" de peker på som de mest avgjørende, hvilke temaer eller sektorer de dekker, og på hvilket samfunnsnivå de opererer. Jeg har valgt å sortere rapportene jeg har funnet i 6 ulike metodiske sjangre. Jeg har lest noen av dem, mens andre har jeg bare lest omtaler av, og skummet raskt igjennom, men ikke dypdykket i. Noen av rapportene jeg ikke har gått i dybden på kommer jeg helt sikkert tilbake til her på bloggen.

1. Scenariofortellingene: "Vi må forestille oss mulige fremtider for å kunne gjøre vanskelige valg"

I denne sjangeren finner vi et par veldig interessante scenariorapporter fra regjeringer. Den britiske AI Scenarios 2030 (GO-Science, UK, juni 2026) og den canadiske Scenarios for an AI-enabled World (Policy Horizons Canada, feb. 2026), og også  EUs fremtidsprosjekt The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). 

Jeg tenker det kan være lurt å begynne med disse tre. Dette er store scenarioprosjekter med fortellinger om hvordan fremtiden kan bli langs flere ulike dimensjoner. De har mer eller mindre rike og utbroderte fortellinger, Fortellinger som setter tankene i sving og hjelper oss løfte blikket og forstå hva som kan bli annerledes og hva som kanksje ikke blir fullt så annerledes i fremtiden. De hjelper oss reflektere over hva vi kan påvirke og hva vi ikke kan påvirke, og hvor det er behov for å velge en retning fremfor en annen. Men det er minst like aktuelt å bruke slike alternative beskrivelser av fremtiden til å stressteste strategier og planer vi allerede har, eller jobber med nå, for så sikre at de tåler en fremtid som på viktige områder bli ganske annerledes.

Den britiske rapporten AI Scenarios 2030 er gitt ut av The Government Office of Science, UK, og er kommet i to generasjoner. Den første fra 2023 ble bygget på fem kritiske usikkerheter. Oppdateringen fra juni 2026 viderefører rammeverket, men med seks kritiske usikkerheter, som er KI-kapabilitet, KI-distribusjon og -tilgjengelighet, sikkerhet, adopsjon, arbeidsfortrengning og globalt samarbeid. Hver av disse er utstyrt med en akse med fem trinn, Ulike kombinasjoner på disse aksene gir fem hovedfortellinger som har fått navnene: Slow Burn, Open Frontier, Augmented Growth, Transformation Economy og Take-Off.  Disse scenarioene inkluderer helt bevisst ikke britiske politiske tiltak, nettopp fordi de skal kunne brukes til å teste slike tiltak.

Canada-rapporten "Scenarios for an AI-enabled World" bruker 20 kartlagte innsikter og går derfra til fire fortellinger. De fire fortellingene heter AI everywhere all at once, Wired for connection, Algorithms in the shadows og Automation's ripples and riptides. Det er ikke bare gode og tydelige fortellinger, men de er også visuelt spennende, med tegneserier, brev fra forsikringsselskaper og skjermbilder fra en skoleplattform som overvåker elevene. Denne rapporten kan være til inspirasjon for alle som skal nå ut til folk som ikke liker å lese kjedelige rapporter. Spesielt hvis temaet egenltig ikke er kjedelig i det hele tatt, men har godt av å bli beriket med gode visuelle og tekstlige grep

Og så har vi EU-kommisjonen, som nylig har laget et prosjekt om KIs betydning for Europs forsknings- og innovasjonsøkonsystem: The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). Den er bygget opp i fire deler, og den siste, del 4, Scenarios and Opportunities, er den som bruker fortellinger for å få frem budskapet. 

Den beskriver ni nøkkelfaktorer som ble prioritert i en tverrfaglig samskapingsprosess: KI og mennesker i beslutningsprosesser, sosioøkonomisk ulikhet, utdanning og opplæring, teknologiske gjennombrudd, KI-sikkerhet, geopolitisk maktbalanse, endringer i mennesket selv, klimaendringer, og ressurskritikalitet. For hver faktor er det formulert et knippe fremtidsantakelser. og ut fra dette ble det utviklet fem scenarioer, med 2040 som horisont. De er: 

• The EU's «safety first» AI: pay-off in the long run, 
• A rearmed EU among the frontrunners in the global AI race, 
• EU attached to transnational global AGI and ASI networks, 
• Europe leads a unique AI revolution 
• Global AI winter. 

Jeg må også nevne rapporten fra del 3 i dette samme prosjektet, som strengt tatt ikke hører hjemme i denne scenariosjangeren. Den heter A Forward-Looking Analysis of European Industries' AI Use. Den analyserer utsiktene til KI-adopsjon i EUs næringsliv fram til 2030, og sånn sett er den en fremskriving, ikke et scenariosett.

Basert på flere ulike indikatorer og modenhetsmodeller blir Europas næringsliv gruppert i tre profiler, men ulike utfordrninger og behov knyttet til KI: innovasjonsledede sektorer (IKT, faglig og vitenskapelig tjenesteyting, helse, utdanning), operasjonelt kjernedrevne sektorer (industri, kraft, transport og lagring, finans og forsikring, bygg og anlegg), og service envelope (varehandel, overnatting og servering, administrative tjenester, kultur og underholdning). Hver gruppe fremskrives til 2030. 

1b. Sektorielle scenarioer

Det finnes noen eksempler på bruk av scenariometodikk med alternative fremtider i ulike sektorer, eller bransjer. Der de er  opptatt av å forestille seg hvordan fremtiden med KI vil bli på sitt område. Her kan vi finne flere interessante rapporter:

• Cedefops Preparing for 2040 om KIs innvirkning på "skills development", beskrevet i fire temmelig ulike scenarioer.
• EdTech Hub om utdanningssystemer i lav- og mellominntektsland, med syv sikre trender, syv mer usikre trender, og fem scenarioer.
• ARL og CNIs 2035 Scenarios: AI-Influenced Futures om KI og forskningsbibliotek
• Ada Lovelace Institute og Nuffield Council om genomisk helseprediksjon, en spennende og metodisk tung scenariorapport om medisinsk forskning og helse som jeg gleder meg til å lese.
• Den svenske ESO-rapporten Algoritmer för allmän nytta modellerer svensk offentlig sektor kvantitativt fram til 2044, og den kommer jeg tilbake til under kategori 5.

Jeg har prøvd å søke etter slike sektorielle KI-analyser og scenarioer for flere bransjer, men de virker ganske skjevt fordelt. Kompetanseutvikling, utdanning, helse, forskning og offentlig forvaltning er representert. Nesten alt er offentlig eller nært myndighetene, kanskje fordi det finnes et departement eller direktorat med mandat og budsjett til å bestille foresight. Mens det for forsikring, bygg og anlegg, juridiske tjenester, revisjon, regnskap, logistikk, varehandel eller industri er vanskelig å finne bransjeanalyser, og det er neppe fordi de ikke blir berørt av KI, eller står over for vanskelige utfordringer fremover.

Et annet viktig poeng er at disse scenarioene ikke lett kan sammenlignes på tvers av sektorer. Hver rapport har sin egen arkitektur, sine egne analyser av endringsdrivere og kritiske veivalg, som gir et antall scenarioer, og sine egne tidshorisonter. Man kan ikke lese noen av rapportene jeg har listet opp over i samme rammeverk, med unntak av EU-kommisjonens rapport del 3 som jeg nevnte over, som skårer et tjuetalls næringer på én og samme modenhetsskala, basert på tolv empiriske indikatorer, og plasserer dem i tre profiler med ulik forventet bane til 2030. Da blir det sammenlignbart på tvers av sektorer i den forstand at bygg og anlegg og finans kan sammenlignes mot hverandre i samme rammeverk og med samme begreper.

1c. Bruk av 2x2 aksekors, med et norsk bidrag

En mye brukt metode for å lage scenarioer er en modell med to variable som legges langs to akser, en vertikal og en horisontal. Det gir en 2x2-matrise med fire ulike kombinasjoner. Enkelt, men veldig effektivt hvis de to aksene representrerer viktige usikkerheter om fremtiden som er ulike og kan operere i ulike kombinasjoner. Metodisk er det best om begge aksene representerrer variabler som er styrt av ytre forhold, slik at alle fire kvadrantene er fremtidstilstander man tester strategier og tiltak opp mot. Eventuelt at begge aksene beskriver ting man kan påvirke, slik at alle fire fortellinger er resultat av bevisst og ønsket posisjonering for en virksomhet. En blanding fungerer dårligere.

Et eksempel på bruk av et aksekors og en 2x2 matrise er Word Economic Forums Four Futures for Jobs in the New Economy (WEF, jan. 2026). Aksene her er eksponentiell vs inkrementell KI-utvikling vertikalt, og begrenset KI-modenhet vs utstrakt KI-modenhet i arbeidsstyrke horisontalt Det gir fire kombinasjoner: Supercharged Progress, Age of Displacement, Co-Pilot Economy og Stalled Progress. 

Rapporten avsluttes med ni "no-regret»-strategier" som er hanldinger som fungerer uansett rute, og som nettopp er viktige funn som denne scenariometodikken kan brukes til å få frem. Tiltak som testes opp mot de ulike fremtidstilstandene, og viser seg å ha verdi uansett kvadrant, er det lavere risiko knyttet til å gjennomføre.

Det er også et interessant norsk scenariobidrag om hvordan KI-utviklingen pårivrker kompetansebehov i arbeidslivet. Det er Kompetansbehovsutvalgets temarapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" Det kommer fra et offentlig utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, og handler om å gi anbefalinger om kompetansebehov for -tiltak, men på tvers av sektorer og bransjer, for KI vil vi finne over alt. 

Rapporten er ikke først og fremst en scenariorapport, men bruker flere ulike innfallsvinkler til å gi råd om kompetansebehovene knyttet til digitalisering og KI. Men kapittel 4.3 beskriver scenarioer satt opp i et klassisk 2x2 aksekors med to variabler og fire fortellinger om  ulike fremtider. Den vannrette aksen er omfanget av KI-integreringen, fra ny KI-vinter til KI som infrastruktur. Den loddrette akser er rollefordelingen mellom mennsker og maskin. KI som estatter ansatte, eller KI som komplementært verktøy. 

Resultatet er fire interessante framtidsbilder: Delvis interaksjon, Integrert samspill, Begrenset fortrengning og Omveltende automatisering, med en tidshorisont på rundt ti år. Fortellingene er ikke utbrodert med farger og eksempler, men det tenker jeg er en invitasjon til noen andre.

2. Prognosen: "Dette tror vi vil skje"

Det finnes andre måter å fortelle om fremtiden på enn scenarioer. Vi kan prøve oss med prediksjoner. Prediksjoner om fremtiden, brukes i mange andre sammenhenger der det gir mening å fremskrive seg til hvordan fremtiden vil kunne bli, basert på dagens trender. Så kan man skru litt opp eller ned på ulike variable for å illustrere hvordan en liten justering i dag kan få stor effekt om noen år, men hovedretningen er den samme. 

Regjeringens perspektivmelding hvert fjerde år om norsk økonomi, velferdsnivå, arbeidsmarked osv er en slik rapport. Og det finnes også en rekke andre ekspertutredninger og myndighetsnedsatte utvalg som har som jobb å fortelle hvordan fremtiden vil bli, og som ligger mye nærmere prediksjoner enn mer eller mindre spekulative scenarioer.

Når det gjelder store og raske teknologidrevne omstillinger som endrer verdikjeder og virksomhetsmodeller er slik fremskrivingsmetodikk mindre anvendbar fordi det er så stor usikkehet om både teknologiutvikling og markedsutvikling, så tidshorisonten kan bli veldig kort før fortellingen er blitt uaktuell. Et miljø som likevel tok sjansen på å spekulere og spå om fremtiden er de som har skrevet AI 2027 (AI Futures Project, april 2025). Den er en en fortelling om noen navngitte fiktive selskaper, som OpenBrain i USA og DeepCent i Kina , og beskriver utiklingen av kapabiliteter og nye anvendelser av KI i fortellingsform måned for måned, og med en forgrening mot slutten mellom en "race"- og en "slowdown"-variant av scenarioet. 

3. Ønsket fremtid: "Dette vil vi at skal skje"

Eksempler på slike mer normative fremtidsfortellinger er AI 2040: Plan A (AI Futures Project, juli 2026) og Europe 2031 (Juijn m.fl., juni 2026)

AI 2040: Plan A er laget av de samme som skrev AI 2027, men dette er i en helt annen sjanger. Det er riktignok flere scenarioer som settes opp mot hverandre i denne rapporten, men de er laget som normative fortellinger der Plan A er den ønskede utviklingen, mens alternativet, Plan B, C, D og S er i ulike grad uønskede eller direkte ødeleggende fremtider for menneskeheten. Forfatterne er eksplisitte: "Plan A is primarily a recommendation, not a prediction". Plan A for forfatterne er en internasjonal avtale mellom USA og Kina om å utsette superintelligens til 2040, kombinert med gjensidig innsyn i FoU, verifisering av regnekraft, en pause på toppekspertnivå i 2035, og en avskrekkingslogikk lånt fra nedrustningsavtaler og atomvåpenprogram. 

Og sånn sett er ikke dette et utviklingsverktøy for å utforske fremtiden fritt, men mer en metodikk for å  teste om forfatternes eget policyforslag overlever møtet med virkeligheten. Og sånn sett kan den samme metodikken elt sikkert brukes til utforske og teste også andre planer og ønskelister, for å se hvor gjennomførbare de er.

Europe 2031 er også en slik normativ fortelling om veivalg som blir tatt for å unngå en samfunnsskadelig KI-utviklining, men med et noe motsatt fortegn. Det går ikke så bra likevel. Her er fortellingen opptatt av hva vi ikke får til i Europa fordi vi ikke ser hva som kommer. Fortellingen er skrevet som en novelle, fortalt gjennom Caroline Dubois, en ung fransk policymedarbeider i Brussel, og Christian Vogt, en tysk gründer som har flyttet til San Francisco. Starpunktet er lanseringen av den kinesiske KI-modellen DeepSeek R1 i januar 2025 og ender i et rom i Washington våren 2031, der Europas skjebne avgjøres uten at Europa har noe å forhandle med.

Det interessante med denne fortellingen er at den tar EUs egne KI tiltak, det vil si suverenitetspakken, KI-gigafactories, håndhevelsen av AI Act, europeisk sky i offentlig sektor, og setter dem under press. For Norge er det også interessant at epilogen foreslår en koalisjon av mellommakter: Nederland, Tyskland, Frankrike, Norge, Storbritannia, Canada, Japan og Sør-Korea – som hver for seg har strategiske roller verdikjeden, og som har mer forhandlingsmakt sammen enn hver for seg. Rapporten er skrevet av et uavhengig utretningsmiljø.

4. Mulighetsrombeskrivelsen: "Fort eller sakte, samarbeid eller konflikt?"

How AGI Could Affect the Rise and Fall of Nations (RAND, juli 2025) og Exploring possible AI trajectories through 2030 (OECD AI Papers No. 55, feb. 2026) er rapporter som ligner på de alternative scenarioforellingene i kategori 1, men ikke setter fortellingene opp mot hverandre som helhetlige alternativer på samme måte. Disse rapportene har mer karakter av at scenarioene ikke er aktive politiske og regulatoriske veivalg, men mer handler om hvor fort den teknologiske utviklingen går, eller hvordan den utenriks- og sikkehetspolitiske utviklingen er. En slags krysning mellom perspektivmelding og scenarioer, kanskje.

Det blir ikke like levende og engasjerende fortellinger med denne tilnærmingen, men dette er grundige og systematiske rapporter fra tunge utredningsmiljøer med høy tillit. RAND-rapporten bruker to variable i et aksekors. Den ene er om KI-utviklingen sentraliseres eller desentraliseres. Den andre er om utfallet styrker eller svekker USA og USAs allierte (geopolitival outcomes-axis). Det munner ut i fortellinger om åtte ulike verdener, som har fått fargerike navn, fra Multilateral Coalition of Democracies Leads via blant annet Cold War 2, The Wild Frontier og Authoritarian Advantage, til Mushroom Cloud Computing, som er betyr krig.

OECD-rapporten Exploring possible AI trajectories through 2030 har jeg ikke lest ordentlig enda. Den omtales av andre som et bidrag som er veldig nyttig i virksomheters praktiske tilnæring til KI-strategier og konkrete KI-tiltak. Den har fire utviklingsbaner: Progress Stalls, Slows, Continues, Accelerates. Den løfter også frem ni kapabilitetsdimensjoner, OECDs AI Capability Indicators. 

Det gjør den til noe mer enn et scenariosett fordi den også kommer med et måleverktøy for KI.kapabilitet. Og KI-kapabilitet er en dimensjon stort sett alle de andre rapportene er opptatt av men som de ikke operasjonaliserer. Når den trekker inn disse dimensjonene kommer rapporten også opp med innovative variasjoner rundt de fire hovedscenarioene, med navn som narrow tool, simple agents, simple robots, socially-limited AI, forgetful AI, digital only AI, AGI og superintelligence. 

I en beslektet katerori fremtidsfortellinger hører OECDs ekspertgruppe om KI-fremtider (Assessing Potential Future AI Risks, Benefits and Policy Imperatives, OECD AI Papers nr. 27, 2024), som ikke presenterer scenarioer, men er en ekspertgruppe som har sett på rammebetingelser og rangert  topp ti gevinster, topp ti risikoer og topp ti policytiltak.

5. Modellen: "Hva sier tallene?"

Her er fortellingene tonet ned, om de finnes i det hele tatt, og poenget er økonomiske modeller og regnestykker. Det er alternativer, men scenarioer her har form av modellbeskriveler som gir ulike utfall. Det er fremskrivninger, men de blir ulike når modellenes forutsetninger skrus på, og modellene kan derfor være gode kilder for tall og struktur for den som vil lage gode scenariobeskrivelser, men trenger data som kan dokumentere de fargerike scenarioene.

Threshold 2030 - Modeling AI Economic Futures er et resultat av at 30 deltakere hadde en konferanse om KI sammen, høsten 2024 der de fikk utdelt tre scenarioer. De heter: Current AI systems, but with improved capabilities, Powerful, narrow AI systems that outperform humans on 95% of well-scoped tasks og Powerful, general AI systems that outperform humans on all forms of cognitive labor. En slags small, medium og large innenfor KI, med andre ord

Bank of International Settlements (BIS), har i sin årsrapport (BIS' årsrapport 2026, kap. I) en graf som presenterer fire scenarioer: Business as usual, bounded productivity boost, transformative AI og demand bottleneck. Det er ingen tilhørende fortelling der, men de har i hvert fall fått Terje Erikstad i Dagens Næringsliv til å skrive en god kommentarartikkel om den. Rapporten gjør også en interessant vri ved at scenarioet om at etterspørselen er flaskehalsen, "demand boottleneck", sier at KI kan føre til mindre vekst. Mens nesten alle andre pessimistiske scenarioer er pessimistiske fordi KI blir for kraftig, eller misbrukes, har BIS en egen fortelling om at teknologien kan svikte økonomisk fordi hver arbeider som blir fortrengt også er en tapt forbruker

Og så kan jeg nevne det internasjonale pengefondet IMFs rapport om Global Economic and Financial Implications of AI (IMF Note 2026/002). Litt tørr i formen, men ganske spennende fordi den gjør et interessant valg når det i motsetnings til mange andre holder rask kapabilitetsutvikling som en felles forutsetning for alle banene, men lar diffusjon være den strukturerende aksen. Den beskriver to baner – forsiktig baseline vs "runaway", over fem år, med anbefalinger sortert i finanspolitikk, pengepolitisk diagnostikk, makrotilsyn og internasjonal koordinering. Er IMF og BIS uenige? Vel, det er i hvert fall slik at mens IMF spør hvor fort diffusjonen går så spør BIS om rask diffusjon av KI kan undergrave sitt eget kundegrunnlag fordi kjøpekraften faller og veksten kan gå ned.

I denne kategorien vil jeg også trekke frem en rapport fra Sverige, som er den eneste nordiske jeg har funnet av dette slaget: Algoritmer för allmän nytta (ESO 2025:2, april 2025), skrevet av Magnus Lodefalk, Erik Engberg og Aili Tang. ESO er Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi, som ligger under det svenske Finansdepartementet. De bestiller uavhengige rapporter om offentlig ressursbruk. Rapporten er ikke skrevet inn i KI-politikkdebatten, men inn i et budsjett- og bemanningsproblem. Spørsmålet er ikke om KI fortrenger arbeidskraft, men om KI kan dekke en arbeidskraftsmangel som demografien sørger for.

Metodisk er dette en datatung sektoranalyse der arbeidskraftsbehov og produktivitet simuleres fram til 2044, i fire scenarioer: baslinje, konservativt, hovedscenario og optimistisk. Alt annet enn KI holdes fast, både demografi, politiske reformer og geopolitikk. Uten økt KI-bruk vokser arbeidskraftsbehovet i svensk offentlig sektor med 15 prosent på tjue år, mens produktiviteten vokser med 4 prosent, altså 0,2 prosent i året. I hovedscenarioet, der teknologien fortsetter å utvikle seg moderat vokser arbeidskraftsbehovet bare med 4 prosent, mens produktiviteten øker med drøyt 15 prosent, rundt 0,7 prosent i året. I det optimistiske scenarioet, som også forutsetter at KI gjør robotikk anvendbar i omsorgstjenestene, faller arbeidskraftsbehovet 4 prosent under dagens nivå. Jeg tror vi har dataene til å kjøre en tilsvarende regneøvelse i Norge.

6. Metalaget: "Hva trenger vi av metoder og verktøy for å lage gode scenarioer?"

Hvor er verktøybutikken men de verktøyene som trengs? Hvor finner jeg gode råd og tips om hva som egner seg best, og hvordan jeg skal bruke dem når jeg ikke har gjort det før. Og siden dette handler om fremtiden, der ingen av oss har vært enda, så er det ikke ingen fasitsvar, men det er noen gode rammeverk for å gjennomføre slik prosjekter, og det finnes ting for helt ulike ambisjonsnivåer og kombleksiteter, både small, medium og large. 

Jeg ble veldig fascinert av en metodebeskrivelse om hvordan man gjør dette i praksis fra Assosiation of Resarch Libraries Futurescape Libraries AI-toolkit, Et praktisk opplegg for å gjennomføre fremtidsverksteder om KI.

Et bra norsk bidrag til metode- og verktøysamlingen om bruk av fremsyn og scenarioer er en artikkel av Åsmund Eikenes, min tidligere kollega i Halogen, som har skrevet i Stat og styring om: "Om språk i framsynsarbeid – utforming av aksekors for slagkraftige scenario". Dette er en veldig fin artikkel om konkrete erfaringer han har gjort med å identifisere og velge ut gode aksekors når du ønsker å lage noe som tilfører verdi til en prosess med den metoden.

Et annet, og ganske teoritungt bidrag til diskusjonen om hvordan vi best jobber med usikre fremtider er RANDs rapport om "Artificial General Intelligence Forecasting and Scenario Analysis - State of the Field, Methodological Gaps, and Strategic Implications" fra mars 2026. En gjennomgang av ulike metoder som brukes, som ekspertundersøkelser, prediksjonsmarkeder, compute-baserte modeller og scenarioanalyse. Den dokumenterer styrker og svakheter ved hver av dem, men nekter å anbefale en bestemt modell. Det er avhengig av mål og kontekst.

Jeg vil  til slutt nevne et helt annet type eksempel, finske Sitras rapport "Digitalisation and AI in public administration - International examples and best practices". Eksempler og beste praksiser er det denne rapporen er. Den har kartlagt internasjonale eksempler og beste praksis i offentlig forvaltning, men trekker også inn en fremtidsvisjon: agent-staten, der KI-agenter ikke bare er verktøy for saksbehandlere og fageksperter, men de er aktører i selve forvaltningsprosessen. Dette beskrives i form av tre grader av å overføre myndighet til KI-agenter, opp til en «meta-agent-stat» der agenter danner nettverk seg imellom. Det er en av få konkrete beskrivelser av hvordan forvaltningens arbeidsform, og ikke bare dens verktøykasse, kan forbedres med KI.

Artificial Intelligence Index Report 2026

Er det slik at KI-pessimistene får rett, og gevinstene ved å ta i bruk kunstig intelligens bremser litt opp, og kansjke først og fremst oppstår i teknologibedriftene selv? Eller er det slik at vi nå går inn i en periode med en aksellerert KI-utvikling, der produktene blir bedre i høyt tempo, og brukes på stadig flere områder på tvers av bransjer, sektorer og arbeidsprosesser?

Jeg har skrevet her på bloggen om temaet, også for kort tid siden, da jeg trakk fram to ferske artikler i The Atlantic og The Economist. De dokumenterer en raskt økende etterspørel etter KI-tjenester og datakraft, spesielt innenfor utvikling av programvare, men også på et bredere spekter av anvendelsesområder. Særlig for Anthropics Claude Code har etterspørselen gått i taket, men også Chat GPTs tilsvarende tjenester opplever tilsvarende hopp i bruken.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette er et kortsiktig blaff, at produktene ikke er så gode som hypen vi ha det til, eller ikke har så mye forbedringspotensial igjen, eller man kan hevde at coding av programvare bare er en liten del av av arbeidslivet, og at det skal mye mer til for at det virkelig tar av bredt i næringsliv og offentlig sektor. 

Hvor fort går det egentlig med bruk av kunstig intelligens på andre områder, i medisinske produkter, i finans, i juridiske tjenester, i banebrytende forskning, i utdanningssektoren og i offentlig forvaltning? Hvor er rapportene som ikke bare dokumenterer kortsiktig etterspørselsvekst, men mer grunnleggende endringer i hvor gode KI-tjenestene er, på tilbudssiden, og hvordan anvendelsen har utviklet seg over tid?

Artificial Intelligence Index Report 2026

Nå har det nettopp kommet en massiv rapport fra Stanford University som går grundig gjennom en rekke ulike sider ved KI-utviklingen det siste året. Rappporten kommer hvert år og heter Artificial Intelligence Index Report 2026 og gis ut av The Stanford Institute for Human-Centered AI (HAI), et av de fremste forskningsmiljøene i verden på dette området.

Rapporten er på imponerende 400 sider, med 9 kapitler som handler om status og tempo når det gjelder forskning og utvikling av KI, om den tekniske ytelsen til KI-modellene, om ansvarlig og sikker KI, om økonomi og investeringer knyttet til KI-selskapene og deres nære økosystem av levedandører, om bruk av KI til avansert forskning på ulike fagfelt, om KI-brukt til å utvikle legemidler, genetikk og medisinske teknologier, om KI i utdanningssektoren, om politikk og forvaltning og KI, og om innbyggernes oppfatninger av om KI er en trussel eller noe de ser positivt på. 

Formen på rapporten er en fin blanding og tekstlige analyser og veldig mye bruk av tall og grafer, hentet fra ulike undersøkelser det siste året. Poenget er å dokumentere og beskrive utviklingen som har foregått det siste året, ikke først og fremst å anbefale besteme strategier eller tiltak, eller spekulere om fremtidige endringer av samfunnet. Men summen av alle dataene som presenteres her viser at det foregår mye i mange næringer og på mange samfunnsområder. Og det er som sagt en tung som og overbevisende mengde fakta som i sum viser at utviklingen går temmelig raskt.

Teknologien utvikler seg raskere en evnen til å følge med

AI Index Report fra Standford egner veldig godt som et oppslagsverk der man kan gå inn og sette seg inn i aktuelle anvendelsesområder for kunstig intelligens, hva benchmarkene sier om hvor langt KI-verktøyene har kommet, og hva myndighetene i ulike deler av verden setter i verk av regulatoriske rammer for utviklingen. Et veldig godt forord legger vekt på at det slett ikke er noen oppbremsing eller stagnasjon på gang, heller tvert imot. Den teknologiske utviklingen, og utviklingen av nye avanserte modeller, går nå så raskt at det blir veldig tydelig hvor lite forberedt vi er på en del områder:

"Welcome to the ninth edition of the AI Index report. As AI continues to advance rapidly, the question becomes whether the systems built around it can keep up. Governance frameworks, evaluation methods, education systems, and the data infrastructure needed to track AI’s impact are struggling to match the pace of the technology itself. That gap—between what AI can do and how prepared we are to manage it—runs through every chapter of this year’s report. 

New in this edition, the report tracks how AI is being tested more ambitiously across reasoning, safety, and real-world task execution, and why those measurements are increasingly difficult to rely on. It also features new estimates of generative AI’s economic value alongside emerging evidence of its labor market effects, an analytical framework on AI sovereignty, and a science chapter developed in collaboration with Schmidt Sciences. For the first time, the report features standalone chapters on AI in science and AI in medicine, reflecting AI’s growing impact across these two domains. 

For close to a decade, the AI Index has worked to bring reliable global data to a field that is evolving faster than most efforts to measure it. The report equips policymakers, researchers, executives, journalists, and the public with the necessary evidence to make informed decisions about AI. As the technology moves deeper into classrooms, clinics, and legislatures—and reshapes how people work, learn, and govern—the cost of incomplete data continues to rise."

Top 15 takeaways

Jeg kan også anbefale å lese rapportens oppsummering av hvor langt KI-utviklingen er kommet, i form av 15 "takeaways" på side 9-11 i rapporten. Her er bare overskriftene til disse 15 punktene, som blir ytterligere opplyst med forklarende tekst i innledningen, og utover i rapporten er det rikelig med dokumentasjon av disse funnene:

1. AI capability is not plateauing. It is accelerating and reaching more people than ever.
2. The U.S.-China AI model performance gap has effectively closed.
3. The United States hosts the most AI data centers, with the majority of their chips fabricated by one Taiwanese foundry.
4. AI models can win a gold medal at the International Mathematical Olympiad but cannot reliably tell time—an example of what researchers call the jagged frontier of AI.
5. Robots still fail at most household tasks, even as they excel in controlled environments.
6. Responsible AI is not keeping pace with AI capability, with safety benchmarks lagging and incidents rising sharply.
7. The United States leads in AI investment, but its ability to attract global talent is declining.
8. AI adoption is spreading at historic speed, and consumers are deriving substantial value from tools they often access for free.
9. Productivity gains from AI are appearing in many of the same fields where entrylevel employment is starting to decline.
10. AI’s environmental footprint is expanding alongside its capabilities.
11. AI models for science can outperform human scientists, though bigger models do not always perform better.
12. AI is transforming clinical care, but rigorous evidence remains limited
13. Formal education is lagging behind AI, but people are learning AI skills at every stage of life.
14. AI sovereignty is becoming a defining feature of national policy, but capabilities remain uneven, even as open-source development helps to redistribute who participates
15. AI experts and the public have very different perspectives on the technology’s future, and global trust in institutions to manage AI is fragmented.

Jeg synes disse 15 punktene er interesssante og viktige både hver for seg, og sammen. De kan gi et godt utgangspunkt for en samtale om hvor vi er og hvordan både land, virksomheer og vi som privatpersoner skal forholde oss til KI videre. Og så er naturligvis KI blitt så altovergripende at det er temaer som ikke er med i denne rapporten, som for eksempel KI brukt i militære anvendelser, eller KI brukt til desinformasjon, eller KI brukt til å skade mennnesker og materielle verdier, som også hører hjemme i slike samtaler om å finne riktig balanse mellom å regulering og tilrettelegging for innovasjon.

Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.

Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter.