Pengeoverføringer fra innvandrere til opprinnelseslandet har økt

En av de mange tingene det har vært grunn til en viss uro for under pandemien er hvordan pengestrømmene fra innvandrere i vesten til familien i landet de kom fra ville påvirkes. Innvandrere i rike land er overrepresentert i noen av de yrkene som har vært hardest rammet av nedstengninger og smitteverntiltak, som servering, overnatting og transport. Noe som kunne tilsi at en viktig pengestrøm til fattige land kunne stoppe opp.

Hvordan har det så gått? Faktisk er det slik, i følge en artikkel i The Economist i dag, at selv om innvandringen er kraftig redusert, og selv om mange ikke har kunnet jobbe, så har pengeoverføringene likevel økt. The Economist skriver:

"In 2021 remittances to low- and middle-income countries are projected to reach $589bn, a 5.5% increase over pre-pandemic levels in 2019, according to the World Bank. More surprisingly, even during the worst of the pandemic in 2020 remittances fell by just 1.7%. This resilience is a welcome contradiction to early predictions that the pandemic would squeeze remittances. Instead, the money has continued to flow. But the World Bank finds that during the pandemic many migrants went to even greater lengths to reduce their own spending or draw on savings in order to send money home."

Hvor viktig er så disse private pengeoverføringene til familiemedlemmer sammenlignet med vestlige bedrifter investeringer i fattige land, eller tradisjonell utviklingshjelp fra stater og organisasjoner, som gjerne får langt mer oppmerksomhet? Som grafen over viser er disse private overføringene større i 2021 enn begge de to andre i 2021. De er bare litt høyere enn utenlandske bedrifters investeringer (som har gått litt ned de siste årene), men de er tre ganger høyere enn den tradisjonelle utviklingshjelpen i verden. Og i noen land, som Libanon og Ghana utgjør de private pengeoverføringene til slektninger mer enn 30 prosent av BNP  i landet, og den klart viktigste inntektskilden.

Kinas utlån til u-land øker

The Economist skriver i artikkelen "Chinese loans to poor countries are surging" om et nytt forskningsnotat som går grundig til verks når det gjelder å studere og dokumentere Kinas utenlandske lånevirksomhet. Mens Kinas vareeksport og dominerende rolle i internasjonal handel er godt dokumentert, vet vi langt mindre om Kinas voksende rolle i global finansvirksomhet.

Det er forskerne Sebastian Horn og Christoph Trebesch, begge fInstitut für Weltwirtschaft i Kiel og Carmen Reinhart fra Harvard University som har bidratt til det som er den til nå mest fullstendige oversikten. De mener at nesten halvparten av kinesiske utlån til utviklingsland er "gjemt", i den forstand at verken Verdensbanken eller IMF har dataene i sine analyseverktøy. The Economist skriver:

"According to the authors, the 50 biggest recipients of Chinese credit owe debts to China worth about 17% of their GDP on average (see map), up from 1% in 2005. Strikingly, many of these countries were granted debt relief by wealthy creditors in the early 2000s after a wave of defaults. But thanks to China’s largesse they are now on track to reach the same level of debt that they had before the crisis. The structure of the debt is worrying, too. About 60% of Chinese loans are extended at higher interest rates and shorter maturities. They often have commodity revenues as collateral."

Nå er det naturligvis ingenting galt med å gi land tilgang til kapital slik at de kan investere, bygge infrastruktur og utvikle seg. Det interessante er hva slags politiske og økonomiske vilkår som følger med, og hvorvidt det er åpenhet om dette, ikke minst overfor egne egne innbyggere og skattebetalere. Dette forskningsnotatet bidrar til å øke kunnskapen om akkurat det. Her er en lenke til nettsiden der selve rapporten kan lastes ned.

Japan gir utviklingsbistand til flest land

The Economist har en interessant interaktiv grafikk på sine nettsider som viser hvor mange land de store bistandsgiverne gir penge til, og hvor mye penger som går til hvert land. Selv om mange sier at de er opptatt av å konsentrere bistanden om færre land, er det stort sett slik at de store giverne gir penger til veldig mange land.

Øverst på rangeringen over flest land som man gir bistand til finner vi Japan som bruke penger i 141 land i verden. Deretter følger USA med 132 land, Sør Korea som gir til 131 land, Frankrike 130, Australia 127, Tyrkia 125, UK 123, Tyskland 119 og Norge som gir utviklingbistand til 111 ulike land. Forbausende høyt på listen finne vi også lille Luxemburg som bruker penger på bistand i 74 land, til tross for at det totale bistandsbudsjettet er mindre enn USA bruker i Burkina Faso alene.

I grafikken kan man også se hvor mye penger de store giverne bruker i hvert enkelt land, Nå er disse tallene fra 2014. De som er opptatt av å finne ut hvor mye Norge bruker på de største mottakerne bør heller se på Norads nettsider for å finne 2015-statistikker. Der vil man blant annet se at de 10 største mottakerne av norsk bistand i 2015 var Brasil, Afghanistan, Palestina, Malawi, Syria, Nepal, Sør-Sudan, Etiopia, Tanzania og Uganda.

Bistand 2.0

Forrige helgs The Economist hadde nok en interessant påminning om at forholdet mellom utviklingsland og såkalte utviklede land ikke lenger er helt som før. Denne gangen handlet det om Indias forhold til bistand. Fra å være verdens største mottaker av bistand gjennom noen tiår er India i ferd med å bli et giverland. De skal etablere en ny enhet som skal administrere bistanden fra India til andre land. The Economist skriver:

"Between 1951 and 1992 India received about $55 billion in foreign aid, making it the largest recipient in history. Now it seems on the verge of setting up its own aid-giving body. A spokesman for the foreign ministry says the government is in “active discussions” to create an India Agency for Partnership in Development (IAPD), an equivalent of America’s Agency for International Development (USAID) or Britain’s Department for International Development (DFID). Bureaucrats in other ministries are dragging their feet but Gurpreet Singh of RIS, a Delhi think-tank, says the government will announce the body within months, and give it $11.3 billion to spend over the next five to seven years."

Det er ikke like opplagt at land i vesten skal gi bistand til et land som selv gir bistand. Særlig ikke når dette landet har 300 milliarder dollar i valutareserver og driver et romfartsprogram. Indias bistand er dessuten del av et større bilde. Mens USA fortsatt er verdens største bistandsgiver med 31 milliarder dollar, er Kina kommet opp på andre plass. Nå er riktignok tallene for ikke-OECD landenes bistand litt vanskelig å vurdere, det er mye egeninteresse i mange av programmene og mye ikke alt ville kvalifisere som bistand med vårt regelverk, men uansett er det helt utvilsomt at land som Kina, Russland, Saudi Arabia og Brasil er stadig viktigere når det gjelder å overføre penger til verdens fattigste land.

Gjør dette at selve poenget med bistand nå er blitt borte? Nei, sier The Economist i en lederartikkel om "Aid 2.0", men det kan være grunn til å tenke igjennom hvor ulike givere har sine komparative fortrinn. Kanskje er det slik at land som nylig har mottatt bistand selv kan ha noen erfaringer som gjør dem særlig godt egnet til  ta ansvar for infrastrukturprosjekter i mottakerland, mens vesten i større grad kan satse på å utvikle et demokratisk og profesjonelt institusjonelt rammeverk i mottakerlandene:

"...like trade, aid benefits from specialisation and comparative advantage. Emerging countries, with recent experience to draw upon, might do a better job of infrastructure spending. The West should focus more on policies and good governance (something many poorer Indian states are crying out for)"

Hvordan bruke sosiale medier til å selge bøker

Man må rett og slett bli imponert når 19 år gamle Tor Økland Barstad er så opptatt av å redde verden fra fattigdom at han bruker 50 000 kroner av egne sparepenger til å gi ut en bok om "Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige". Han har vært i både Dagbladet og i NRK TV hos Christian Strand.

Og like imponerende som idealismen er salgsstrategien Tor Økland Barstad har valgt for å få oppmerksomhet om boka gjennom bruk av sosiale medier. Han har en egen gruppe på Facebook. Han har et eget nettsted for å fortelle om boka som heter "Oljefondet til bistand" Og han har kontaktet flere av Norges mest leste bloggere som skriver om samfunn og politikk og sånn (ja, han har ringt meg også og sendt bok i posten), og overtalt dem til å anmelde boka. Skribenter på kryss og tvers av det politiske spekteret. Og dette gir selvsagt resultater.

Det har blant annet resultert i at den profilerte stortingskandidaten Filip Rygg i KrF anbefaler boka sterkt (det er vel slike tanker som må støttes når man er i KrF og vil øke bistanden).

Jan Simonsen er imponert over pågangsmotet, men har en negativ holdning til selve det politiske budskapet. Som naturlig er. Jan Simonsen trekker blant annet fram Dambisa Moyo fra Zambia og hennes bok "Dead Aid" som lister opp en rekke grunner til at bistand ikke virker slik en ønsker (jeg er i gang med å lese "Dead Aid" og kommer kanskje tilbake på bloggen med noen synspunkter på denne og på Paul Colliers glimrende bøker om årsakene til fattigdom hos "The bottom billion").

Interessant nok skriver Ida Jackson (Virrvarr) i Rødt også en kritisk anmeldelse (noe som har utløst en lang diskusjon mellom blogger og forfatter på bloggen til Virrvarr). Men Ida, som selv er tilhenger av økt norsk bistand, minner om at man ikke løser problemer ved å dele ut penger. Man må gjøre noe med årsaken til problemene.

Selv mener jeg også idealismen er sterkere enn argumentene i boken. Det er gode grunner til at også vi som er moralske tilhengere av bistand bør være kritiske til et budskap om at dersom vi skal løse et problem må hele oljefondet sendes av gårde. Boka er etter mitt syn litt for svak i argumentasjonen på tre viktige områder:

For det første er de positive effektene av dagens bistand litt dårlig begrunnet i boken. Det er selvsagt en rekke gode moralske argumenter for at rike skal hjelpe fattige, men det hjelper ikke med et godt sinnelag hvis bistanden ikke virker eller til og med har negativ effekt. Og selv om Økland Barstad nevner noen gode eksempler på bistand som har en dokumentert positiv effekt (som GAVIs vaksineprogrammer, Leger Uten Grenser og Mikrokredittprogrammer), blir det for tynt i forhold til alle de milliardene som går til bistand hvert år. Nå er jo ikke dette først og fremst Økland Barstads skyld. Det er giverlandene og organisasjonene som må dokumentere resultatene sine bedre. Men det gjør det problematisk å argumentere for å bruke hele oljefondet på bistand.

Det andre problemet er at oljefondet er en formue, mens bistandsmidler er årlige bevilgninger. Pengene i oljefondet kan brukes en gang, så er det tomt. Det er som å selge huset sitt for å hjelpe noen som har høyere utgifter enn de har inntekter. Hvis man selger huset og bruker opp denne formuen uten at det har noen varig effekt for dem man hjelper, så har vi egentlig kommet dårligere ut enn før uten at vi har oppnådd noe særlig.

Den tredje innvendingen min er at bistandsmidler ikke er et mål, men et virkemiddel som må brukes til å oppnå strukturelle og varige forbedringer. Det kan ikke være et mål å dele ut penger. Land som mottar penger på varig basis kommer inn i et uheldig avhengighetsforhold (og her er gjerne sosialister og liberalister forbløffende enige). Pengene fortrenger lokalt næringsliv og de vil i mange tilfeller oppmuntre til korrupsjon. Bortsett fra ren nødhelp bør derfor bistandspenger så langt det lar seg gjøre, bidra til at land som mottar penger blir selvhjulpne. Ved at de for eksempel bygger et utdanningssystem og et lønnsomt næringsliv.

Jeg er som sagt tilhenger av at Norge og andre land bidrar med bistandsmidler til de fattigste landene i verden. Og jeg synes det er flott at Tor Økland Barstad bidrar til mer debatt ved å utgi en debattbok, med noe av den mest systematiske markedsføringen via sosiale medier jeg noen gang har sett. Så får vi håpe de sosiale mediene bidrar til at det blir enda mer debatt.