fredag 16. august 2019

Bortgjemte musikalske perler (105)

I oktober 1981, et halvt år etter at The Cure hadde sluppet tredjealbumet "Faith" og et halvt år før de gikk fra nyanser av grått til det helsvarte på fjerdealbumet "Pornography", kom den albumløse singelen "Charlotte Sometimes". Både sangtittel og tekst er hentet fra en barnebok fra 1969 skrevet av Penelope Farmer.



Selv om sangen var albumløs, var den med på en singelsamling og et live-album på 80-tallet, og også livealbumet Paris fra 1992, men ikke på livealbumet Show som kom ut samme år, med nyere sanger i en tid The Cure gjorde det godt på hitlistene. Og siden har den heller ikke vært med på noen samlinger av de beste sangene. Det er jo ikke så vanskelig å forstå med tanke på den suksessen The Cure fikk fra midten av 80-tallet og frem til midten av 90-tallet, med en serie sanger med relativt høye listeplasseringer, som nye fans fikk som lydspor til sin ungdomstid. Charlotte Sometimes ble derfor ganske bortgjemt, men fortjener å bli tatt frem fra glemselen av og til.

torsdag 15. august 2019

Fortsatt vekst i bruk av sosiale medier

Er det slik av bruken av sosiale medier har stagnert, eller kanskje til og med faller, fordi tilliten til at Facebook og de andre plattformene er svekket? Eller rett og slett fordi flere begynner å gå lei?

Er fersk undersøkelse fra eMarketer viser at det slett ikke ser ut til å være tilfelle. Nå er riktignok tallene fra USA, og det kan jo hende utviklingen i enkelte andre land er annerledes. Men i USA er det i hvert fall slik at både antall brukere av sosiale medier og tiden hver enkelt bruker på sosiale medier daglig forsetter å stige selv om nivået allerede var svært høyt.

The Economist har en artikkel om disse trendene, og skriver i artikkelen "America’s social-media addiction is getting worse" dette om utviklingen i antall brukere:

"Mr Hawley’s proposal may not go down well with his constituents. A survey in January and February 2019 from the Pew Research Centre, a think-tank, found that 69% of American adults use Facebook; of these users, more than half visit the site “several times a day”. YouTube is even more popular, with 73% of adults saying they watch videos on the platform. For those aged 18 to 24, the figure is 90%"

Den økende tidsbruken og flere forskningsfunn som påviser en sammenheng mellom svært høy bruk av sosiale medier og ensomhet, angst og depresjoner, gjør også at noen politikere krever tiltak for å begrense nettgruken. En svært reguleringsivrig amerikansk politiker har fremmet et lovforslag der han ønsker å begrense tidsbruken i sosiale medier og også fjerne funksjonalitet som forslagsstilleren mener gjør sosiale medier mer avhengighetsskapende. Sjansen for at det blir vedtatt er neppe særlig stor.

tirsdag 13. august 2019

Dette er Norge 2019

Her på bloggen er jeg noe over gjennomsnittet opptatt av statistikk om ulike fenomener og trender, både i Norge og i utlandet. Og ganske ofte dukker jeg ned i Statistisk Sentralbyrås nyhetssaker, tabeller og statistikkbank for å synliggjøre ulike størrelsesforhold og utviklingstrekk. Det er spennende saker.

Men for de som ikke har tid eller lyst til å ta slike dypdykk finnes det en litt enklere måte å finne veldig gode statistiske fremstillinger av landet vi bor i. Den helter "Dette er Norge 2019", innholder grafer, tabeller og forklaringer, og har nettopp kommet i ny utgave. Det er en PDF-versjon her som kan lastes ned, men den kan også bestilles gratis i papirutgave på SSBs nettside.

Det begynner med fremstillinger av befolkningsutviklingen, inkludert alderssammensetning, innvandring, fruktbarhet, ekteskap, skilsmisser, levealder og dødsårsaker. Så kommer det en del statistikk om utdanning, arbeid og likestilling. Deretter følger oversikter over inntekt, formue og ulikhet, og hvordan forbruket har endret seg gjennom noen tiår, både når det gjelder hvor stor andel av inntekten vi bruker på mat, bolig og transport, men også hvordan preferansene når det gjelder mat og drikke har forandret seg.

En bra ting med denne boken er at det ikke først og fremst handler om kortsiktige svingninger fra et kvartal til et annet, men om lange tidsserier, gjerne flere tiår. Det gjelder også grafene og tabellene over flere sider om boliger og fritidsboliger. Deretter følger det oversikter over helse og sosial trygghet i Norge, tall for bruken av ulike kulturtilbud og oversikt over medieutviklingen, ved særlig vekt på bruken av medier fra omkring 1995 og frem til i dag, en periode med enorme endringer. Så kan vi lese om transport, reiser og trafikksikkerhet, oversikter over kriminalitetsutviklingen i Norge og om oppslutningen ved valg i Norge, også sammenlignet med andre land.

Da er det et par viktige temaer som gjenstår i fremstillingen av hvordan Norge ser ut. Det gjelder for det første verdiskaping og næringsliv. Hvordan BNP-vekst, eksport, import og handelsbalanse har utviklet seg, hvordan næringsstrukturen har vært i kraftig endring og hvilke næringer som har flest nyetableringer og nedleggelser. Det er også interessante fremstillinger av utviklingen innenfor både primærnæringene, industrien og tjenestesektoren. Og så avsluttes det hele med noen oversikter over natur og miljø, inkludert energibruk og avfall.

En slik oversiktsbok kan naturligvis ikke dekke alt som er viktig og spennende, så jeg vil forsette mine dypdykk i ulike statistikker, men som en overordnet oversikt over utviklingstrekk på mange viktige samfunnsområder, er dette en helt utmerket fremstilling.

mandag 12. august 2019

Likeverdsreformen

Dagens viktigste politiske nyhet, presentert av de fire regjeringspartienes partiledere sammen, er at regjeringen skal jobbe med en ny likeverdsreform. Den kan man lese mer om i nyhetssaken på regjeringens nettsider i dag, med overskriften "Ny reform for barn og familier med behov for sammensatte tjenester".

Hva er så innholdet i en slik likeverdsreform? Mye viktige er allerede igangsatt. Det jobbes videre med BPA som likestillingsverktøy. Neste år kommer det en stortingsmelding om menneskerettigheter for utviklingshemmede. Det jobbes med å utrede lovendringer for å få en bedre koordinering av tjenestene. Og det kommer en pårørendestrategien der målet er å fremme god helse og tilbud for pårørende i krevende omsorgssituasjoner.

Samtidig er det et behov for å skape bedre sammenheng mellom ulike behov og tjenester for barn og familier med behov for sammensatte tjenester, slik at disse tingene som er igangsatt ikke bare blir enkeltinitiativer, men bidrar til en best mulig helhet for de det gjelder. Derfor har partilederne sagt i dag at regjeringen skal legge til rette for en åpen og inkluderende prosess der resultater presenteres fortløpende, men der en samlet sak legges frem for Stortinget i 2021. Arbeidet skal konsentrere seg om fire områder der vi trenger med sammenhengende og helhetlige løsninger:

Det må for det første være bedre samhandling mellom offentlige etater. For brukere og pårørende må det bli arbeidskrevende å forholde seg til hjelpeapparatet. Regjeringen vil innføre en koordinatorgaranti som skal bistå med individuell plan og sikre tilgang til hjelpetilbudet.

For det andre må ikke hjelpen man mottar umyndiggjøre den enkelte. Tjenestene må tilpasses individuelle behov. Regjeringen skal legge frem en stortingsmelding om utviklingshemmedes menneskerettigheter i 2020, og definere BPA som et likestillingsverktøy.

For det tredje må vi legge til rette for at alle skal ha en meningsfylt hverdag og mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, jobb og skole. Det krever godt samarbeid mellom det offentlige, frivilligheten, arbeidslivet og ideelle. Regjeringen jobber for å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet og vil tilby flere varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA). 

Og for det gjerne må inkluderingen av familie og pårørende bli bedre. Pårørende skal få støtte, veiledning og avlastning ved behov og pårørende skal ha mulighet for reell innflytelse på tjenestetilbudet. Regjeringen vil legge frem en egen pårørendestrategi, og utrede en ordning med husvikar ved kortvarig sykdom hos pårørende til barn med store omsorgsbehov.

søndag 11. august 2019

Lana Del Rey: Looking For America

Den andre sangen Lana Del Rey har sluppet på YouTube denne helge, og som heller ikke er på det nye albumet som kommer øyeblikkelig, er sangen "Looking for America". Sangen er dessverre svært dagsaktuell og er skrevet som en reaksjon på alle skyteepisodene den siste tiden. Musikkavisen Pitchfork skriver dette om sangen, og hvor inntektene fra salget går:

"The same day she previewed her version of Donovan’s song, Lana also shared a new song called “Looking for America.” The track was written and recorded in response to the recent series of shootings in the U.S. That song has also been officially released. Have a listen below. All proceeds from the song will benefit the Gilroy Garlic Festival Victims Relief Fund, the El Paso Community Relief Fundand the Dayton Foundation."



Med dette refrenget:

"I'm still looking for my own version of America 
One without the gun, where the flag can freely fly 
No bombs in the sky, only fireworks when you and I collide 
It's just a dream I had in mind"

lørdag 10. august 2019

Lana Del Rey: Season Of The Witch

Selv om Lana Del Rey har et nytt album rett rundt hjørnet, har hun likevel valgt å gi ut ny musikk som ikke er på albumet. Ikke bare en sang, men hele to nye sanger, har dukket opp på YouTube. Den ene er et stykke filmmusikk til skrekkfilmen "Scary Stories To Tell In The Dark", som ble sluppet på kino i USA denne i helgen.  Sangen er en coverversjon av en sang den skotske sangeren Donovan ga ut i 1966:

fredag 9. august 2019

Britisk økonomi falt i andre kvartal

Kombinasjonen av brexit og opptrapping av handelskrigen mellom USA og Kina virker svært uheldig på britisk økonomi. For første gang siden fjerde kvartal 2012, for seks og et halvt år siden, faller britisk BNP i andre kvartal 2019.

Nå er det gjerne litt svingninger fra kvartal til kvartal, og det må to kvartaler med nedgang til for å kalle det en økonomisk resesjon, men bra er det uansett ikke. Og pessimisme skaper ofte mer pessimisme. BBC skriver dette på sine nettsider om dagens økonomitall:

"The surprise decline came after Brexit stockpiles were unwound and the car industry implemented shutdowns. The pound slipped when the data was released, raising fears of a recession. Rob Kent-Smith, head of GDP at the ONS, said manufacturing output fell and the construction sector weakened. A recession occurs when the economy contracts in two consecutive quarters. This is the first contraction since the fourth quarter of 2012. Economists had not been forecasting a contraction in the economy in the second quarter, but had expected it to stagnate, with the consensus forecast for 0% growth."

torsdag 8. august 2019

50 tiltak for at 5000 flere skal fullføre videregående skole

Onsdag gjennomførte Høyre sin sentrale valgkampkonferanse for stortingsgruppe, sentralstyre og regjeringsapparat. Det er en viktig møteplass internt for å snakke om hovedbudskap og argumenter, og om at vi også denne gangen må være mest opptatt av å snakke om egen politikk, ikke andres.

En slik samling er også en god anledning til å presentere noen av Høyres viktigste saker nasjonalt, som er viktige for lokalpolitikernes mulighet til å skape bedre tjenester for innbyggerne i sine kommuner og fylker. Og denne gangen, som mange ganger før, var det skolepolitikken som ble løftet frem som noe av det viktigste vi må jobbe med fremover.

Mye går bedre i norsk skole nå enn for noen år siden. Det blir satset på tidlig innsats i barneskolen, mange flere lærere tar videreutdanning, yrkesfagene er styrket, lærlingetilskuddet er økt og fraværet i videregående skole er gått ned. Både internasjonale og nasjonale målinger viser at resultatene er bedre. Men vi må bli enda bedre. Det er fortsatt slik at frafallet er for høyt. Det er ikke bra nok når vi fortsatt risikerer at 3 av 4 som begynner i videregående skole ikke fullfører, dersom vi ikke klarer å løfte gjennomføringsgraden fra dagens nivå.

Derfor lanserte Erna og Jan Tore 50 tiltak for at 5000 flere elever skal fullføre videregående skole hvert år.  Det handler både om tiltak i barne- og ungdomsskolen for å sørge for at de som begynner i videregående skole har et bedre grunnlag, det handler å bedre læringsmiljøet på skolen og bekjempe mobbing, det handler om videre satsing på videreutdanning for lærere, vi har i gang med å gjennomføre en ny struktur for yrkesfagene for å gjøre dem enda mer arbeidslivsrelevante og det handler om å plassere et mye tydeligere ansvar hos de nye fylkene for oppfølging av de elevene som slutter eller ikke får læreplass.

Tiltakene i sin helhet, alle 50, er omtalt i lenken som er nederst i denne nettsaken og heter 50 steg for at flere skal fullføre og bestå videregående. 

tirsdag 6. august 2019

London Metal Exchange

Noen som husker den gang handel på børs skjedde gjennom muntlige utrop, eller signaler, på selve handelsgulvet i børsbygningen, og ikke elektronisk? Det finnes faktisk en børs i Europa der det fortsatt foregår på gamlemåter, der meglerne sitter i ring og gir muntlig beskjed om hva de vil kjøpe eller selve. Det er på London Metal Exchange, der det fortsatt er en "open outcry venue", slik denne videoen viser:


De har riktignok forbudt "daytime drinking", men de holder på en konservativ kleskode og det er et strengt regulert handelssystem der det handles i et metall av gangen, for å sikre åpenhet, oversikt og likviditet. Børsen i dagens form, som en ren metallbørs, åpent i 1877, i en tid der en båtlast med kobber fra Chile kunne bruke tre uker til England, og eierne hadde behov for å låse inn en pris for å ikke risikere kursfall underveis. Hovedprinsippene rundt den åpne handelen er beholdt.

Det foregår selvfølgelig en diskusjon om ikke dette systemet er modent for å skiftes ut, men det er faktisk noen fordeler ved dette åpne og gjennomsiktige handelssystemet også, som The Economist beskriver i en artikkel om "The LME is Europe’s only surviving “open outcry” venue". Artikkelen avsluttes med at:

"Some things have changed: daytime drinking is now banned. But the lmeis still the place to find liquidity of the right sort. Trading could scarcely be more transparent (once you can speak the argot). Prices are trusted worldwide. Traders can feint, but must play fair. Tomorrow they will be face-to-face with the same people. You can’t help wishing that all financial markets were like this."

mandag 5. august 2019

Michael Lewis: The Fifth Risk

Michael Lewis har skrevet den kanskje mest interessante boken så langt om Trump-administrasjonen, og om overgangen fra Obama til Trump. Det er en annerledes bok fordi beretningen om "livet på innsiden" ikke først og fremst handler om personene og konfliktene på innsiden av den innerste kretsen i Det hvite hus, slik for eksempel Michael Wolff hadde som tema i "Fire and Fury", men om hva overgangen har betydd for utøvelsen av noen utvalgte myndighetsoppgaver.

I stedet for å beskrive det politiske spillet i Washington er det selve utøvelsen av viktige samfunnsfunksjoner som er tema. Lewis har gjort et dypdykk i noen utvalgte statlige forvaltningsorganer og som har særlig sentrale roller med ansvar for liv, helse og sikkerhet på viktige områder. Han beskriver hva virksomhetene faktisk gjør, noe som ikke alltid er helt åpenbart i et komplisert samspill mellom forvaltningsnivåer og sektorer, hvordan Trump-administrasjonen gikk frem i månedene etter valget da det var klart at de skulle ta over, og hva som skjedde da de tok over.

I USA er det slik at et politisk skifte etter et valg ikke bare innebærer at noen få politikere i toppen av departementene skiftes ut, mens embetsverkene der og statsforvaltningen ellers består som før, men med nye politiske sjefer. De bytter ut flere nivåer med administrative ledere i departementene og også den øverste ledelsen i underliggende etater. Grenseoppgangen mellom fag og politikk er helt annerledes enn i Norge. Det betyr at veldig mye endres på kort tid og at selve overgangsperioden er svært krevende, der den avtroppende ledelsen må prøve å forberede de innkommende på hvordan oppgaver og utfordringer ser ut.

Michael Lewis tilnærming til å skrive om kompliserte temaer i andre bøker, enten det handler om finanskrise, robotisert aksjehandel eller baseball,  har vært å formidle hva det handler om gjennom å fortelle om spesielt begavede og gjerne litt eksentriske personer som brenner for noe, som gjør noe utenom det vanlige, og ofte går motstrøms. Disse eksentrikerne med idéer som ikke passer er heltene i fortellingen. I denne boken er heltene føderale byråkrater. Ledere med ekstraordinært store og viktige ansvarsområder i samfunnet. Og fortellingen konsentrerer seg virksomheter under tre slike departementsområder: Department of Energy, Department of Agriculture og Department of Commerce, 

Akkurat det utvalget krever en liten forklaring, for i alle tre tilfeller er det slik det inne i disse departementsområdene er noen ansvarsoppgaver og oppgaver som ikke er helt åpenbare ut fra navnene, men som er sentrale for helse, sikkerhet og beredskap. I energidepartementet er et av de største ansvarsområdene  ansvaret for håndtering av kjernefysisk avfall, både fra sivil og militær sektor. I landbruksdepartementet har de ansvar for matvaresikkerheten. Og i Department of Commerce har de ikke bare ansvar for handelspolitikk, men også ansvar for meteorologiske tjenester, blant annet værvarsling, inkludert varsling av flom, orkaner og tornadoer - og klimaovervåkning.

Budskapet i Michael Lewis anekdotiske, men svært leseverdig fortelling om hva som egentlig skjedde ute i disse etatene, er at Trumps folk ikke dukket opp. Og når de dukket opp var de både uforberedte og uinteresserte i det faglige arbeidet virksomhetene driver med. Nå er det jo ikke slik at dette skaper noen samfunnskrise på kort sikt, men Michael Lewis budskap som gjennomsyrer hele boken er at de langsiktige konsekvensene av å være uinteressert i og underinvestere i ledelse, fagkompetanse og datainnsamling på slike områder kan bli veldig store fordi fagkompetansen forvitrer og kunnskapsgrunnlaget svekkes når interessen for datainnsamling og forskning ikke er der.

Har man sans for en velskrevet og pedagogisk fortelling om sammenhengen mellom politiske beslutninger (eller ikke-beslutninger) sentralt og konsekvensene ute i den praktiske virkeligheten, er dette bok som kan anbefales på det sterkeste. Skulle man også ha et litt nerdete forhold til forvaltningens virkemåte og væremåte passer den spesielt godt.

lørdag 3. august 2019

Hjemmebanene med kortest avstand

Hvilke klubber har kortest avstand mellom fotballbanene sine? Her holder det ikke med en treningsbane ved siden av stadion, eller et stort anlegg med mange baner, som på Ekeberg. Det er snakk om kortest avstand mellom to ulike klubber der begge er i ligasystemet, men ikke nødvendigvis i øverste divisjon. I denne videoen har de funnet de syv tetteste banene. Og det er snakk om veldig nært naboskap:

fredag 2. august 2019

Ny albumtrailer fra Lana Del Rey

Et nytt album fra Lana Del Rey har vært rett rundt hjørnet en stund, men nå har hun selv meldt at det kommer 30. august. Det er jo strålende nyheter. Og i den forbindelse har hun også sluppet en albumtrailer på You Tube med noen flere smakebiter fra albumet enn de fire sangene som allerede har vært gitt ut som "fan tracks" på YouTube.



Nå vil sikkert ganske mange lure på hvem denne Norman Fucking Rockwell er som har fått et helt album oppkalt etter seg. Og svaret er at albumet er hyllest til maleren og illustratøren Norman Rockwell, som hadde en sentral plass i amerikansk populærkultur i flere tiår. Han kan man lese mer om her på Wikipedia.

torsdag 1. august 2019

Norge har verdens laveste kontantandel

En god indikator på hvor langt digitaliseringen har kommet i et samfunn er å se på hvor stor andel av betalingen for varer og tjenester som skjer digitalt og hvor mange som fortsatt foregår med kontanter. Kan man betale med kort i en taxi eller på restaurant? Er det kontantbetaling på busser og trikker? Og kan folk dele på regninger med Vipps-lignende løsninger?

Jeg tror mange nordmenn i disse ferietider blir litt overrasket over hvor mye mindre digitalt tilrettelagt det fremdeles er i mange andre land, selv om mye har skjedd de siste årene. Globalt er det nå slik at 77 prosent av transaksjonene skjer med kontanter, ned fra 89 prosent i 2013.

Men forskjellene er store. I noen land er det  blitt slik at transaksjoner med kontanter er i mindretall. Aller lengst fremme på denne kurven er Norge, der betaling med kontanter nå utgjør mindre enn 20 prosent av totalen. Litt bak oss følger Danmark, Sverige og Storbritannia, mens land som Frankrike, Finland, Nederland, Estland, USA og Canada ligger på omkring 40 prosent kontantandel.

Det som kanskje er mer overraskende her er at land som ellers er digitale foregangsland som Sør-Korea, Singapore og Sveits, fortsatt har 50 prosent kontantandel og at avanserte økonomier som Tyskland, Irland og Japan fortsatt er oppe i over 60 prosent kontantbruk. Det er kanskje ikke like overraskende at Italia har over 80 prosent kontantbruk og at Hellas har over 90 prosent, høyere en Brasil, Mexico og Kina, og også et uttrykk for at den "uformelle" økonomien er veldig stor.

Det er tidsskriftet The Economist som i artikkelen "High internet use and state support help countries ditch cashhar sett på dette med kontantandel og skriver om en ny studie i regi av Bank of England som har sett på forskjellen mellom land når det gjelder bruk av digitale betalingsløsninger, og hva disse forskjellene kommer av. De skriver at:

"Most transactions around the world are still conducted in cash. However, its share is falling rapidly, from 89% in 2013 to 77% today. Despite the attention paid to mobile banking in emerging markets, it is rich countries, with high financial inclusion and small informal economies, that have led the trend. Within the rich world, more-digitised societies tend to make fewer cash payments. In Nordic countries like Norway and Denmark, where 97% of people use the internet, around four out of five transactions were already cashless by 2016, according to a recent review chaired by Huw van Steenis of the Bank of England. In contrast, internet penetration in Italy is just 61%, and 85% of transactions there were still handled in cash in 2016."

Der er to viktige forklaringer som peker seg ut når det gjelder hvorfor noen land, med Norge i spissen, har lavest kontantandel. Det ene er andelen som er koblet på og bruker internett i befolkningen. Man må være på nett for å betale digitalt. Det andre er land med høy BNP per innbygger i gjennomsnitt har langt hyppigere bruk av betalingskort og mobilbetaling. Selv om nye mobilbaserte betalingsløsninger kan være et svært godt alternativ til tradisjonelle banktjenester for småbedrifter i utviklingsland, er hovedtrenden likevel slik at folk med god økonomi handler oftere og har gode insentiver til å velge den enkleste og raskeste måten å betale på.

Men dette forklarer likevel ikke alt. Det er interessante og ganske store forskjeller mellom land på omtrent samme BNP-nivå. Som grafen over viser betyr det noe om det er god konkurranse i markedet for betalingstjenester og om det er lagt til rette for innovasjon når det gjelder å ta i bruk nye tjenester. Her har myndighetene en sentral rolle i å legge til rette for digitalisering og innovasjon. 

Er det viktig om bruken av digitale betalinger og kontantandelen går ned? Det er flere grunner til at det er en fordel. For innbyggerne er gode og brukervennlige måter å betale for varer og tjenester både mer behagelig, raskere og tryggere. For bedrifter og banker bidrar det til å reduserer kostnadene og øker sikkerheten. Og for myndighetene, gjør digitale transaksjoner det langt enklere og billigere å avsløre skatteunndragelse og annen kriminalitet. Og selv om gamle vaner er vanskelige å endre, mener The Economist at den raske utviklingen vi ser nå kan tyde på at vi har et "tipping point" for digital betaling flere steder:

"So far, cash has proved stubbornly difficult to stamp out completely. Even in Sweden, a front-runner, one in four transactions involves it. But a tipping-point may loom. Handling cash is expensive. Studies estimate its overall cost to society at 0.5% of gdp. As more payments become digital, this burden will fall on ever fewer stores, shoppers and banks. If cash-withdrawal fees rise to $10 a time, even technophobes and older shoppers may start paying for those truffle fries with their phones."

tirsdag 30. juli 2019

Mer godstransport på sjøen

Mer gods enn før blir fraktet på sjøen. I alt ble noe over 215 millioner tonn gods lastet og losset i norske havner i 2018. Det er 2,2 prosent mer enn i 2017. De siste fem årene har godsmengden over havnene økt med 7,5 prosent. Det viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som er omtalt på nettsidene deres. De skriver også at:

"Rundt to tredeler av godset var på vei til eller fra en utenlandsk havn, mens en tredel ble fraktet innenriks i Norge eller til/fra norsk kontinentalsokkel, viser statistikken godstransport på kysten. De siste fem årene har utenlandsvolumet av gods over norske havner økt med nærmere 15 prosent. Innenriksvolumet har derimot vært tilnærmet uendret."

Hvilke havner var det så som var størst i 2018? Fordi dette handler om varer og varevolum, er både våtbulk- og tørrbulktransport dominerer stort, er det kanskje ikke så overraskende at havner på vestlandet med transport knyttet til offshorevirksomhet som er aller størst. SSB skriver:

"Havneanleggene i Bergen og Omland sto alene for mer enn 20 prosent av den samlede godsmengden i 2018, hovedsakelig som følge av lasting av råolje og petroleumsprodukter til utlandet. Til sammenligning bidro utskiping av malm til at Narvik sto for like under 10 prosent av den samlede lastingen og lossingen i 2018. Deretter fulgte havneanleggene som rapporterer under Porsgrunn, Haugesund og Tønsberg med rundt 5 prosent av godsmengden over norske havner hver."

mandag 29. juli 2019

Venstresidens puritanisme

Jeg har en mistanke om at et av høstens store temaer vil være uenigheten innad i det demokratiske partiet i USA, og om veivalgene de gjør vil bidra til at Donald Trump blir gjenvalgt om et år. For eksempel fordi de er så opptatt av vise hvem som er mest mot Trump, og bruker masse krefter på en riksrettstiltale, fremfor å utforme et politisk fremtidsrettet politisk program for vekst og velferd, for sitt eget parti.

Igjen har Maureen Dowd i New York Times en helt strålende kommentar om den sosialistiske venstresiden i det demokratiske partiet, som er blitt ganske hissige etter hennes tidligere kommentarer om hvordan de kan sørge for at Trump vinner valget, og som forventet utløst kommentarer om at hun tilhører en liten uansvarlig elite som er mer opptatt av høye glass, sjokolade og sko enn av politikk. Og man må for all del ikke ha det gøy hvis man er på venstresiden.

Helgens svar i denne ganske viktige feiden heter "Spare Me the Purity Racket" og handler om den ytre venstresidens puritanisme, noe som er et ganske universelt fenomen, tror jeg. Hun skriver:

"Yo, proletariat: If the Democratic Party is going to be against chocolate, high heels, parties and fun, you’ve lost me. And I’ve got some bad news for you about 2020. The progressives are the modern Puritans. The Massachusetts Bay Colony is alive and well on the Potomac and Twitter. They eviscerate their natural allies for not being pure enough while placing all their hopes in a color-inside-the-lines lifelong Republican prosecutor appointed by Ronald Reagan. The politics of purism makes people stupid. And nasty."

Hun skriver også om hvordan venstresiden roter det til ved å gjøre spørsmålet om riksrettstiltale mot Trump til målestokken på hvem som er de gode og hvem som er de onde, internt i eget parti. Men ikke erkjenner at velgere flest ikke er særlig opptatt av det og, ganske viktig det også, at høringen av Robert Mueller i kongressen ikke akkurat ble noen stor suksess for de som trodde den skulle få alle brikkene til å falle på plass. Matt Taibbi i Rolling Stone Magazine, til vanlig en av Trumps hardeste kritikere, har en helt nådeløs kritikk av demokratenes strategi i artikkelen "The Myth Of Robert Mueller, Exploded". Absolutt verdt å lese.

lørdag 27. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (53)

I følge musikknettstedet allmusic.com var The Only Ones et av punk-æraens mest undervurderte band. Jeg er helt enig i at de kunne fortjent mye mer suksess enn de fikk, men det at noen artister slår igjennom, mens andre på mystisk vis ikke selger så mange plater, har historien mange eksempler på. Heldigvis er det blitt mye lettere å lete fram glemte perler fra fortiden. Det med punk-æra er jo også rett i den forstand at bandet oppstod i London i 1976, gå ut tre album, i 1978, 1979 og 1980, før de ga seg.

Om det er riktig å kalle musikken punk kan derimot diskuteres. The Only Ones kunne i motsetning til mange andre på den tiden spille instrumenter og var påvirket av flere andre sjangre, så man kan like gjerne kalle dette gitarbasert rock eller pop, som til tider også var både jazz- og bluesinspirert. Og kanskje var de vel så inspirert av amerikanske New York Dolls og Johnny Thunders som av engelske punkere. Bandet synger mer om romantikk og kjærlighet enn om politiske saker. Det mest særpregede ved bandet er vokalist Peter Perretts stemme, som dessverre ikke hadde helt godt av alle kjemikaliene han puttet i kroppen på den tiden, noe som også bidro til at bandet tok slutt etter tre album.

Fordi karrièren  ble så kort, med bare tre album, nytter det ikke å finne noen stor samleboks med greatest hits. For å nå opp i nok låter til å fylle en varm dag på stranden må man i dette tilfellet gå for de samlede verkene, noe som heldigvis eksisterer i en utgivelse fra 2012 i serien "Original Album Classics", der alle de tre albumene er med i originalutgavene, pluss tre ekstra bonuslåter til hvert album som jeg tror kom med da albumene ble gitt på nytt i CD-versjoner på 2000-tallet. Da blir det i alt 42 sanger i kronologisk albumrekkefølge og en samling som det absolutt er verdt å bruke litt tid på.

Først ut er albumet som rett og slett het "The Only Ones" fra 1978, som inneholdt singelen "Another Girl, Another Planet", det nærmeste bandet noengang kom en hit og er en fin låt. Bra er også "The Whole of the Law" og "Creature of Doom". Det andre albumet fortsatte i samme spor med gjenkjennelig litt kantete gitarbasert rock og het "Even Serpents Shine". Her kan jeg nevne sangene "Out There in the Night" og "Someone Who Cares", men dette er et svært hørbart album ellers også, og kanskje jevnt over enda bedre enn det første. Etter at suksessen uteble var tredje album  det klassiske forsøket på å slipe vekk kanter og hente inn en produsent som kunne skape noe hitlistevennlig. Det fungerte ikke. Dessuten var ikke låtene like bra, men også her er det hørbare ting, som sangene "The Big Sleep" og "Oh, Lucinda".

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament
50. The Velvet Underground: Peel Slowly and See
51. Manic Street Preachers: Original Album Classics
52. Bob Dylan: The Rolling Thunder Revue - The 1975 Live Recordings

fredag 26. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (52)

Jeg har gledet meg til å gå løs på Bob Dylans "The Rolling Thunder Revue - The 1975 Live Recordings", med 148 låter og 10 og halv times spilletid, som kom ut tidligere i sommer. Ikke bare passer den til én dag på badestranden,  den krever minst et par dager der med varmt vær for at man skal komme seg igjennom. I den fysiske versjonen er dette en boks med 14 CDer, men heldigvis er det også en digital versjon å få kjøpt.

Det er langt fra alle artister som kan gi ut store samlinger av den typen jeg skriver om i denne spalten med minst 40 låter. For å ha så mye til en "beste of...", "rarities and b-sides" eller "outtakes" må man jo ha laget mye mer. Bob Dylan er derimot i en annen liga. Han har skrevet så mange låter, har så mye som aldri ble gitt ut på ordinære album eller utgitte sanger han har kommet tilbake til og fremført på andre måter senere, at han gir ut slike samlebokser stadig vekk. Dylans box-set "Biograph" (jeg skrev om den her) fant opp  hele denne sjangeren i 1985. Jeg har også skrevet om samlinger i "The Bootleg Series", sist i 2016 om en ny samling ikke-utgitt materiale fra konsertturneene med The Band.

En dag tar det kanksje slutt, men slik er det enda ikke med Bob Dylans arkiver.. Der er det fortsatt skatter å hente fram.  Denne nye nye boksen er imidlertid annerledes enn The Bootleg Series eller ulike samlealbum. Her handler det ganske enkelt om opptak fra fem konserter i 1975, pluss litt andre demoer og øvinger fra samme tid, Kvaliteten på live-opptakene er helt fremragende, både når det gjelder det musikalske, men overraskende nok også den tekniske lydkvaliteten. Fordi det er snakk om fem konserter på samme turné er det i stor grad samme settliste som gjentas, og mange av sangene her blir gjentatt mange ganger, men de er arrangert så forskjellig fra gang til gang at de i seg selv er et interessant poeng med denne utgivelsen

Hva var så dette The Rolling Tunder Revue? I serien av mange musikalske linjeskifter i løpet av snart 60 år som artist var dette en helt annerledes og ganske kort konsertturne der Dylan samlet et midlertidig band med noen fantastiske artister, og laget et slags reisende sirkus. The Pitchfork skriver dette i sin anmeldelse av boksen om hvem som var med i troppen:

Dylan had rarely played live since his motorcycle accident in 1966, and he was supported by the Band, who had made the transition from his backing band to stars in their own right. Although the ’74 tour was a wild success, Dylan grew tired of playing arenas, and that boredom, combined with personal unrest, was the catalyst for his attempt to re-create his coffeehouse roots via the Rolling Thunder Revue. Surrounding himself with figures from his past—his old advocate and paramour Joan Baez, Ramblin’ Jack Elliott, Bob Neuwirth, and Roger McGuinn—Dylan also roped in new blood. He wound up having a drink with Mick Ronson, late of David Bowie’s Spiders From Mars, so he invited the guitarist to become part of the unruly band that would eventually become known as Guam. He saw Scarlet Rivera wandering the streets of New York with her violin in hand, so she brought her into the fold. Most importantly, he happened to stumble upon Jacques Levy, the director of 1969’s Off-Broadway hit Oh! Calcutta!, and the pair hit it off so well, they wrote most of Desire together and decided it was time to put on a show."

Denne omreisende sirkusforestillingen, med lite annonserte konserter i små lokaler, ble aldri dokumentert på noe album da det skjedde. Mange år etter, i 2002, kom det ut et veldig bra bootleg-series album med 22 låter som løftet frem litt fra denne musikalske gullgruven. Men det utløste jo et behov for å enda mer. Det har tatt litt tid, men i år er det utgitt en dokumentarfilm fra turneen, laget av Martin Scorcese og utgitt på Netflix. Derfor kom også denne boksen ut nå.

Hva er så det musikalsk mest spennende her? Konsertene har mange sanger fra albumet "Desire", som først kom året etter og er at av Dylans beste. Live-fremføringene er minst like bra. Budskapet og sangen om den drapstiltalte bokseren "Hurricane" har en sentral plass på konsertene, men også "Sara", om forholdet til hans daværende kone, "Isis", "Romance in Durango", "One More Cup of Coffee" og "Oh, Sister" er i strålende liveversjoner. Men minst like spennende er det at flere av Dylans gamle klassikere, flere fra tilbake på 60-tallet, er med her i helt andre og opprockede versjoner. Sanger som The Lonesome Death of Hattie Carroll," "I Shall Be Released," "Knockin’ on Heaven’s Door" og "Blowin' in the Wind".

De som er på nokså bar bakke og skal oppdage Bob Dylan kan ikke begynne her. Da er en av de mange greatest hits-samlingene en langt bedre inngang. De som har hørt en del annet av Dylan, men vil skrape litt mer i overflaten på "The Rolling Tunder Reveue" kan skaffe The Bootleg Series nr 5, som kom i 2002 og løftet frem 22 sanger. Man da kan faren være stor for at man vil ha mer. Og det er da denne samlingen kommer inn i bildet.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament
50. The Velvet Underground: Peel Slowly and See
51. Manic Street Preachers: Original Album Classics

torsdag 25. juli 2019

Facebook og ungdommen

Ja, det er ikke bare enkelthistorier man har hørt, det er helt riktig at ungdommen vender ryggen til Facebook. I dag er det mer sannsynlig at en 60-åring aktivt bruker Facebook enn en 17-åring. Men det har neppe noe med skepsis til selskapet å gjøre, for alternativene som vinner er også eid av Faccebook.

Det er Economist som har sett på disse tallene og omtalt dem i artikkelen "Teenage wasteland - Youngsters are avoiding Facebook—but not the firm’s other platforms". Nå er det ikke helt enkelt å måte dette, blant annet fordi det opprettes en haug med falske kontoer hele tiden, men The Economist mener de det finnes noen rimelig gode analyser:

"...eMarketer, a consultancy that blends Facebook’s reported figures with polls, reckons that 16-year-old Americans are less likely to use it than 60-year-olds are. The share of people aged 12-17 who do so at least once per month has fallen from 60% in 2015 to 39% today. The figure for those aged 45-64 is 58%. A similar trend holds in other countries with reliable data."

Facebook-tjenesten har 2,5 milliarder månedlige brukere globalt, klart størst av alle sosiale medieplattformer. Men ser vi på listen videre kommer WhatsApp, Facebook Messenger, WeChat og Instagram, alle med mellom 1 og 1,5 milliarder aktive månedlige brukere. Og av disse er fire av fem eid av Facebook-selskapet, bare kinesiske WeChat av de fem største er ikke det. Facebook Messenger ble skilt ut fra Facebooks hovedtjeneste tilbake i 2011, mens både Instagram og WhatsApp er senere oppkjøp, godkjent av konkurransemyndighetene.

onsdag 24. juli 2019

Verdens 10 mest verdifulle selskaper (1997-2019)

Her er en god animasjon som viser hvordan listen over verdens 10 rikeste selskaper stadig har endret seg fra 1997 og frem til i dag. Når det gjelder hvilke land de kommer fra er det kraftig USA-dominans hele veien, men periodevis en hel europeiske og noen japanske, latin-amerikanske og russiske - og ikke minst kinesiske i senere år.



Og så er det naturligvis veldig interessant å se på hvilke bransjer som dominerer i toppen gjennom denne perioden med dotcom-boble, finankrise, eurokrise og andre opp- og nedturer i markedet.. Akkurat nå er det veldig teknologitungt, med Microsoft, Apple, Amazon og Google helt i toppen, men det er jo strengt tatt ikke helt nytt. Ved inngangen til 2000-tallet var det også en veldig høy verdsetting av teknologiselskaper, da i enda større grad i it-hardware og telekom. Selv om de fleste navnene nå er nye sammenlignet med 20 år siden er det interessant nok Microsoft som topper listen nå og som også gjorde det ved tusenårsskiftet.

Ellers ser man på animasjonen at det har vært en viss kamp mellom teknologi og olje når det gjelder å være de største, men periodevis har blant annet finansnæringen vært godt representert, samt en del store enkeltbedrifter i andre bransjer, som General Electric, Walmart, Nestle, Toyota og Johnson & Johnson.

Det pleier bare å være børsnoterte selskaper med på lister som dette. Et spørsmål jeg lurer litt på er om dette gir et riktig bilde dersom statseide bedrifter var med. Er det for eksempel slik at det ikke er slik at alle de 4-5 største selskapene i verden er teknologiselskaper dersom det saudi-arabiske statsoljeselskapet Aramco hadde vært børsnotert (noe de kanskje også blir)?

tirsdag 23. juli 2019

Boris Johnsons popularitet

Som ventet vant Boris Johnson uravstemningen i det konservative partiet om hvem som er partiets statsministerkandidat og blir dermed statsminister i Storbritannia allerede onsdag. Men hvordan vurderer velgerne Boris Johnsons egenskaper og egnethet? Og hvordan er denne vurderingen sammenlignet med de seks forgjengerne hans da de ble vurdert rett før de gikk løst på jobben?

Det er The Economist som skriver om denne undersøkelsen, og noe av konklusjonen kommer allerede i artikkelens overskrift: "Boris Johnson’s approval ratings are surprisingly high. På spørsmålet om de påtroppende statsministerne vurderers som mer ærlige en politikere flest ligger Boris Johnson litt bak John Major og Margaret Thatcher, men godt foran Tony Blair, David Cameron og Gordon Brown. Og på vurderingen av egnethet som leder er han midt på treet, godt foran blant annet Margaret Thatcher.

Det er på to andre spørsmål han skiller seg markant ut fra sine seks forgjengere. Det handler om personlighet og om folkelighet. Og man kan vel slå fast at disse trekker i litt forskjellig retning. The Economist skriver:

"He differs starkly from his predecessors on two fronts. Thanks to his wit (some say buffoonery), 79% of Britons agree that he has lots of personality, more than double the equivalent figure for Mr Blair before his election. Mr Johnson’s fondness for obscure historical jokes (and his record of offensive comments about non-whites) mean that 62% think he is out of touch. That is nearly three times as high as for Mr Cameron, his confrère from Eton and Oxford."

Nå gir ikke disse meningsmålingene noe godt svar på hvordan det går senere, noe også The Economist minner om. Margaret Thatchers lå ikke spesielt høyt på tillitsmålingene da hun tok over, men steg gradvis og vant tre valg på rad. Mens både John Major og Theresa May skåret høyt da de tok over statsministerjobben. underveis i en valgperiode, og begge vant deretter et valg, men så falt tilliten nokså bratt. Det blir spennende se hvordan Boris Johnsons formkurve blir, og ikke minst hvor lenge han faktisk blir sittende.

mandag 22. juli 2019

Befolkningsnedgang på italiensk

Sicilia var en gang kjent for store barneflokker, men i den lille byen Acquaviva Platani i innlandet på Sicilia er barnefødsler blitt så uvanlige at det ringes i byens kirkeklokker hver gang det skjer. Jeg vil tro det samme er tilfelle i mange andre små italienske byer og landsbyer.

Mange europeiske land opplever for tiden en endring i befolkningssammensetningen, der det blir stadig flere pensjonister for hver person i yrkesaktiv alder og stadig flere 80-åringer og 90-åringer. Det foregår også en flytting fra utkantene vil byene, der særlig de unge flytter dit det er muligheter for utdanning eller arbeid i de voksende tjenesteytende sektorene, i byene.

Men Italia ligger foran resten av Europa på denne kurven. Der er det ikke bare færre unge relativt til andre aldersgrupper, det er rett og slett befolkningsnedgang i landet som helhet, ikke bare i distriktene. The Guardian her vært i Acquaviva Platani, men skriver også om de to viktigste komponentene som bidrar til befolkningsnedgang: lave fødselstall og utvandring fra Italia til andre land. De skriver:

"For the first time in 90 years the Italian population has fallen to about 55 million, according to the national statistics agency (ISTAT). From 2014 to 2018, the population decreased by 677,000 people. Two factors are behind the decline according to experts: a decrease in births, which is at an all-time low since the unification of Italy, and an increase in the emigration of young people to other European countries in search of job opportunities. According to ISTAT nearly 157,000 people left the country in 2018. UN reports that Italy is the only major European economy with a population set to decline further in the next five years. It ranks second – behind only Japan – in terms of having the greatest share of older people, with an estimated 168.7 people over 65 for every 100 young people."

Hva er så den bakenforliggende årsaken til at Italia har en enda mer krevende demografisk utvikling enn andre europeiske land? Jeg er redd noe av grunnen er politisk. Med et svært fragmentert partisystem har det vært vanskelig å gjennomføre nødvendige reformer i offentlig forvaltning, pensjonssystem, skattesystem og alt det andre som trengs for å få ned kostnadene og være bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer. Man kunne kanskje håpe at en alvorlig krise som dette ville bidra til at politikerne tok seg sammen, og gjennomførste upopulære, men helt nødvendige reformer, men i stedet har enda mer uansvarlige partier i Italia økt sin oppslutning, med løfter om å bruke mer penger og få enda mer gjeld.

Dette rammer også næringslivet som også opplever et ekstremt byråkrati og ineffektivitet, og at økonomien ikke lenger vokser. Det har den ikke gjort på mange år, og da blir det heller ikke skapt nye arbeidsplasser. Når det bare er i eldreomsorgen unge folk har jobbmuligheter er det ikke så rart at mange flytter ut.

lørdag 20. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (51)

Etter forrige ganske omfattende bidrag om The Velvet Underground er det på tide med noe enklere. Men ikke for enkelt, naturligvis. Valget falt på bandet Manic Street Preachers og en fleralbumsutgivelse som verken er "greatest hits" eller "outtakes" og rariteter, men der plateselskapet har satt sammen en samling med tidligere utgitte album, i dette tilfellet bandets tre første, og selger dem om igjen uten at noe nytt er tilført. Den fysiske versjonen av denne er en 3CD-boks i serien Original Allbum Classics, som også er tilgjengelig for nedlasting i iTunes.

The Manic Street Preachers kommer fra Wales og har gitt ut omkring 13 album  siden starten i 1991, og holder det fortatt gående med brukbar suksess. Men ikke helt der de hadde ambisjonene i starten. De så på seg selv som arvtagerne etter The Clash, ikke minst politisk, og skulle kombinere dette med å være glam-inspirerte stadion-rockere som Queen og Guns'n'Roses. Da første album, dobbeltalbumet "Generation Terrorists" kom ut slo de fast at det skulle selge langt flere eksemplarer enn Guns'n'Roses "Appetite for Destruction" fem år tidligere. Deretter skulle de holde en konsert for et utsolgt Wembley, og oppløse bandet fra scenen.

Slik gikk det selvfølgelig ikke. Bandet ble bare unntaksvis lagt merke til utenfor Storbritannia, og selv der var det et problem at de oppstod i en tid der musikksmaken gikk fra introvert house-musikk og "shoegazing", noe the Manics skulle gjøre opprør mot, men i stedet svingte over til britpop, ikke pompøs stadionrock med et mer eller mindre klart politisk budskap. Men nettopp derfor, nå som bandet har holdt det gående i snart tre tiår, kan det være interessant å gå tilbake til de tre første albumene fra tidlig 90-tall, som på litt ulike måter og med litt ulik gjennomføringsevne, forteller hva dette handlet om. De tre første albumene er også en naturlig avgrensning fordi det var her låtskriver og gitarist Richey Edwards var med, før han sporløst forsvant i februar 1995 og aldri dukket opp igjen. Resten av bandet fortsatte etter en tids pause, med bra suksess også, med har vært preget av hendelsen siden, og vender noen ganger tilbake til det tapet på senere sanger og album.

Førstealbumet til bandet, og først i denne samlingen, er dobbeltalbumet "Generation Terrorists", et forsøk på å ta opp arven etter the Clash og til og med skape et ut nytt London Calling. Det klarte de ikke, men her er det likevel god driv og noen sterke sanger, som "Motorcycle Emptyness" (en fantastisk sangtittel!) og "Little Baby Nothing". Så kom andrealbumet "Gold Against the Soul", som ble litt i overkant. Det er sannsynligvis et forsøk på å dra musikken enda mer i retning av Guns'N'Roses, og mene mye venstreorientert politisk, men i stedet blir det ganske masete og kjedelig. Men et par bra sanger er det her, for eksempel "Life Becoming a Landslide".

Tredje albumet er høydepunktet her, "The Holy Bible". Det kåres ofte til det beste av alle Manics album, men det er også ganske forskjellig fra alle de andre fordi det er gjennomført mørkt, introvert, angstfylt og smertefullt. Her er det ingen forsøk på å lage hitlåter, slik bandet gjorde før og ikke minst etterpå. Albumet er en helhet der det ikke er så lett på plukke ut enkeltsanger, men sangtitler som "She is Suffering", "Archives of Pain" og "The Intense Humming of Evil" beskriver toneleiet. Det er vanskelig å leve opp til egne ambisjoner når man lager krevende konseptalbum som dette, men jeg synes forsøket er rimelig bra.

En liten fotnote om kategorier i denne spalten. Det kan sikkert diskuteres hvordan slike bokser som bare samler artisters ordinære album passer inn. I noen tilfeller passer det opplagt svært godt, som The Pogues formidable boks "30 Yearsmed samtlige av deres album med i alt 112 sanger, men der to av albumene ble mikset i helt nye og bedre versjoner, og der det også er med masse bonusmateriale. Sik var det også med Velvet Undergrounds store samling som jeg skrev om i går, som inneholder veldig mye mer enn reprise på de fire originale albumene. På den annen side har jeg to ganger valgt å skrive om digitale bokser med Ramones-album, både de seks albumene på "The Sire Years 1976-81" og de fire (pluss et live) på "The Chrysalis Years Anthology", som er slike ompakkinger av ordinære album. Og noen ganger kan det være akkurat det man trenger for å utforske en artist man kjenner biter av fra før, men vil utforske mer i dybden.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament
50. The Velvet Underground: Peel Slowly and See

fredag 19. juli 2019

Lang musikk til lange feriedager (50)

Denne spalten feirer 10-årsjubileum i år og i tillegg har antall musikksamlinger som er omtalt og vurdert nå nådd 50. Det krever et bidrag som både er noe utenom det vanlige, men samtidig behagelig hørbart og velegnet på en badestrand. Og nettopp det mener jeg at jeg har klart å finne frem til.

Dagens band er The Velvet Underground, et band det ikke finnes spor av på hitlistene i årene deres singler og album ble gitt ut, men som likevel er blitt stående som en av de viktigste og mest innflytelsesrike gruppene i rockens historie. Brian Eno skal ha sagt at selv om deg første albumet bare solgte 30 000 eksemplarer da det kom, var det slik at: "Everyone who bought one of those 30,000 copies started a band". De ga ut i alt fire album og alle fire er gjerne med på lister som kårer de beste rockealbumene i historien. Spesielt det første med bildet av en banan, som ofte er med blant de aller øverste på slike lister.

Men hvordan skal man gå frem for å sette seg inn i The Velvet Undergrounds musikk dersom man ikke har mye fra før, men heller ikke ikke vil nøye seg med en enkelt "best of..."-samling? Det siste finnes, og er langt bedre enn ingenting, men er en ikke helt tilfredsstillende måte å oppleve dette bandet. Og dessuten ikke nok til å fylle en dag på stranden heller.

Jeg vil i stedet anbefale en av tidens beste "box-sets", den store "Peel Slowly and See" som kom i 1995, har 73 sanger, en del svært lange, og som i den fysiske utgaven var fordelt på 5 CDer i en svært ordnet og kronologisk rekkefølge. Total spilletid er over seks timer og her er det slik at man ikke velger mellom å få samlede verker eller demoer, b-sider og live-klipp. Her får man litt av alt. Men hovedprinsippet er at innholdet er organisert rundt er de fire studioalbumene som kom mellom 1967 og 1970 der Lou Reed og noen fra originalbesetningen ellers er med.

Her må det imidlertid skytes inn at den digitale utgaven som er tilgjengelig på Apple Music, og også den som kan kjøpes på iTunes, mangler den femte CDen med det fjerde albumet "Loaded", slik at det bare er 55 sanger. Mulig det har med noen rettigheter og bytte av plateselskap å gjøre. Det er selvsagt en mangel, men samlingen er helt strålende også uten slutten, og denne delen av materialet er uansett tilgjengelig i en annen bra samling. Jeg kommer tilbake til det.

Hva får man så på de fem CDene (om vi fortsetter å sammenligne med den fysiske boksen)? Det hele begynner ganske krevende. Første CD er en samling lange demoinnspillinger, ofte flere forsøk på rad på samme sang, fire som senere kom på bandets første album, og to sanger som ikke gjorde det. Og for anledningen er bandet uten trommer fordi trommeslager Angus MacLise var imot å ta penger for å lage plater eller holde konserter, så han ville ikke delta på innspillingen. Min anbefaling er å vente med disse versjonene til en annen gang om man ikke har hørt originalene. De er definitivt i kategorien rariteter.

Andre CD er kremen av kremen. Det består av albumet "The Velvet Underground and Nico" (de hadde ikke særlig fantasifulle albumnavn), albumet med Andy Warhols banan på coveret, med klassikere fra rockehistorien som "All Tomorrows Parties", "Venus in Furs", "Sunday Morning", "I'm Waiting for the Man" og "There She Goes Again".  Bandet har her den klassiske besetningen med Lou Reed, John Cale, Sterling Morrison og Maureen Tucker som er kommet inn på trommer. Og dessuten er tyske Nico vokalist på flere av sangene. Andy Warhol, en tid bandets manager og mentor, insisterte på det, selv om bandet var skeptiske. Og det fungerte jo rett og slett så bra at de skrev seg inn i musikkhistorien selv om svært få visste det da. På denne CDen er det også litt bonusmateriale, blant annet to sanger fra Nicos første soloalbum "Chelsea Hotel" der bandmedlemmene bidro.

Kjernen på CD tre, etter litt innledende demoer og live-låter, er bandets andre album "White Light/White Heat". Warhol og Nico er borte, men bandet i den klassiske sammensetningen er uendret og resultatet er Velvet Undergrounds mest eksperimentelle og støyende album, med et temmelig utagerende budskap i både tekst og musikk. Over 17 minutter brukes på en sang, "Sister Ray". Jeg synes de andre albumene er bedre, men også her er det mye bra. Og til slutt på denne CDen er også flotte "Stephanie Says", en albumløs sang.

På fjerde CDen er kjernen bandets tredje album som ganske enkelt het "Velvet Underground" (nei, ikke spesielt fantasifullt). Manglende suksess og uenighet om retning gjorde at John Cale, pådriveren for det mest eksperimentelle, hadde forlatt bandet. Dessuten forteller historien at fordi bandet var blitt frastjålet flere forsterkere og annet utstyr, kunne de rett og slett ikke lage like mye elektrisk støy som før. Resultatet er uansett noe helt annerledes, et veldig mye mer rolig og dempet album. Og for sikkerhetsskyld er den her i en miks som Lou Reed selv stod bak, den såkalte "Closet Mix", som er et alternativ til den opprinnelige på albumet. Her har Lou Reeds vokal og gitar fått en mer fremtredende plass. Det er uansett et utmerket album med flotte sanger som "Cindy Says", "Pale Blue Eyes", "I'm Set Free" og nydelige "After Hours" til slutt med Moe Tucker på vokal. Fjerde CD inneholder også en del albumløst materiale fra den tidligere samlingen "VU", blant annet fine "Lisa Says".

Så er det som nevnt slik sangene fra femte CD i originalboksen, 19 låter i alt, der kjernen er albumet "Loaded" fra 1970, ikke er med i min versjon av "Peel Slowly..." fra Apple Music, eller på iTunes. Den mangelen kan man lett løse ved å lete frem "Re-Loaded - 45th Annivarsary Edition" samme sted, Der finner man "Loaded" i originalutgave, men også en rekke andre versjoner av albumet, blant annet remastret, mono, steroe og surround, og enda mer bonusmateriale.. Den er på formidable 95 sanger, nok til enda en dag på stranden. Men hovedpoenget her er fjerdealbumet "Loaded". Det ble spilt inn uten Moe Tucker som var i fødselspermisjon, en Lou Reed på vei ut, men med Doug Yule som kom inn på forrige album og fikk en stadig mer sentral rolle. "Loaded" er et bevisst steg i mer kommersiell retning, noe som må ha provosert gamle fans, men dessverre uten at det hjalp så mye på salget. Uansett er også dette et glimrende album. Med klassiske Lou Reed-rockere om "Sweet Jane" og "Rock & Roll". Og fine "Who Loves the Sun" og "New Age".

De 49 foregående episodene i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of
32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking
43. The Pogues: 30 Years
44. The Highwaymen: The Essential Highwaymen

45. Dolly Parton, Emmylou Harris, Linda Ronstadt: The Complete Trio Collection
46. Nick Cave & the Bad Seeds: Lovely Creatures: The Best of...
47. Ramones: The Sire Years 1976 -1981
48. Rolling Stones: Honk
49. The Stranglers: The Old Testament