torsdag 31. desember 2009

Årets ingeniørbragd: Vscan fra GE Vingmed


Teknisk Ukeblad har en flott tradisjon der de deler ut en pris til "Årets Ingeniørbragd". Etter en runde med nominasjon av finalister og en leseravstemning, er det en jury som avgjør hvem som vinner. Og årets vinner ble det lille mobile ultralydapparatet Vscan som er utviklet av GE Vingmed Ultrasound i Horten. I konkurranse med blant annet havvindmøllene Hywind og sjømålsmissilet NSM.

GE Vingmed Ultrasound er et tradisjonsrikt norsk teknologimiljø som etter et par runder med oppkjøp havnet i GE Healthcare i 1998. Og miljøet i Horten har etter hvert blitt en global node for GEs forskning og utvikling innenfor uttralyd. Et verdensledende teknologimiljø innenfor en viktig framtidsrettet nisje, i et globalt konsern. Så da Vscan ble presentert i oktober var det konsernsjef Jeff Immelt selv som gjorde dette, med solid pressedekning. Og Time Magazine har Vscan med på en 14. plass på listen over "The 50 best inventions of 2009".

Men hva er det ved denne rare lille mobiltelefonlignende dingsen som er så viktig? Og som gjør at i hvert fall jeg som var med i juryen for Årets Ingeniørbragd aldri var i tvil. Jeg mener dette handler om to ting, en som har med teknologi og en som har med en helt ny virksomhetsmodell:

For det første er det en imponerende teknologisk prestasjon å presse stadig bedre teknologi inn i stadig mindre rom. Vi ser det samme når det gjelder datamaskiner og telefoner. Ting som tidligere fylte hele rom får nå plass på en bærbar enhet. Og i ultralyd handler det om at store tunge maskiner som i beste fall kan trilles fra et rom til et annet i en avdeling på et sykehus, blir erstattes med apparater du kan ha med i lommen.

Men den andre og viktigste innovasjonen er det som skjer hvis man utnytter mulighetene som oppstår når hjertesyke og gravide plutselig kan få tilgang til ultralyd uten å måtte reise til et sykehus. Der fastlegen, en helsestasjon eller en omsorgsinstitusjon kan finne svar du i dag må på et sykehus for å få. Når utgiftene i helsesektoren eksploderer (spesialisthelsetjenesten i Norge bruker over 100 milliarder kroner i året) er dette et strålende eksempel på hvordan teknologi muliggjør andre og bedre måter å organisere arbeidet. Teknologi som er kjent, men dyr og upraktisk å bruke for andre enn noen spesialister, blir mobil og tilgjengelig over alt. Som med PCer og mobiltelefoner er det ikke maskinene i seg selv som er det aller viktigste, men vår evne til å bruke dem på innovative måter og til å stimulere tjenesteinnovasjoner som gjør at vi forebygger helseplager bedre og behandler pasienter mer effektivt enn tidligere.

Hvor stort kan dette bli? Det er selvfølgelig avhengig av når Vscan er klart til å rulles ut og hvor mye det vil koste. Som med andre teknologier som blir miniatyrisert ser ikke prisen ut til å være spesielt avskrekkende. I følge Teknisk Ukeblad:

"Vscan kommer for salg i løpet av første kvartal neste år. Prisen vil bli under 10 000 dollar og kundene vil være både spesialister og helt nye brukere av ultralyd."

Man bør kanskje tenke på dette som en klassisk disruptiv innovasjon. Der kvaliteten på produktet eller tjenesten er litt lavere enn eksisterende teknologi, i hvert fall i første fase. Men til gjengjeld er prisen mye lavere og bruksområdene langt større, omtrent som da Sony lanserte reiseradioer med transistorer på 50-tallet som alternativ til GE og RCAs tunge stueradioer. Sonys mål var ikke å vinne kunder som kjøpte stor stueradio. Målgruppen var de som ikke hadde tilgang til radio, som ungdom som ville høre popmusikk og folk på ferie og reise. Først senere ble transistorradio bra nok til å utkonkurrere de store boksene i stua.

Og slik er det sannsynligvis med ultralyd også. Det er ikke de store sykehusmaskinene man vil erstatte. Muligheten er introdusere ultralyd i sammenhenger der den ikke er tilgjengelig i dag, for eksempel i utviklingsland med knapphet på sykehustilbud eller i situasjoner der ultralyd kan introduseres som en ny tilleggstjeneste, for eksempel hos fastlegen.

For mer analyse og innspill til hvordan disruptive innovasjoner kan forandre helsesektoren vil jeg anbefale Clayton Christensens bok The Innovators Prescription. En bok som beskriver hva som kan skje av innovasjon i helsesektoren når teknologier som Vsan blir tatt i bruk, og lar mulighetene teknologien åpner for sette mer av rammene, og ikke legge til grunn at vi skal beholde alt i dagens organisasjonsmodeller, finansieringssystemer og forvaltningsnivåer. Sånn sett er Vscan et godt agrument for hvorfor det er nødvendig med en samhandlingsreform i helsesektoren. Og at teknologi er en et viktig premiss for det som bør skje.

mandag 28. desember 2009

Tiåret da tyngdepunktet flyttet østover

Da 2000-tallet begynte var USAs økonomi åtte ganger større enn Kinas økonomi. Nå er den bare fire ganger større. Og hvis dagens trend fortsetter vil Kinas økonomi være størst allerede i 2027, kanskje før. Kina er allerede størst på et viktig område, de slipper ut mest CO2. Noe som gjør et en klimaavtale uten kinesisk medvirkning blir ganske meningsløs.

Eller ta et annet eksempel: England dominerte verden hele 18oo-tallet, noe som hadde en nær sammenheng med at de ledet an i en industrialisering som førte til en kraftig økonomisk vekst. Englands økonomi ble firedoblet mellom 1830 og 1900, en periode på 70 år der England styrte store deler av verden. Kinas økonomi er mer enn tidoblet mellom 1978 og 2008, en periode på bare 30 år.

Betyr så dette at Asia er i ferd med å gjenerobre hegemoniet i verden som vesten har lånt i rundt 500 år? Niall Ferguson stiller spørsmålet i Financial Times i dag, og filosoferer litt omkring hva som skal til for at et slikt skifte i tyngdepunkt virkelig skal finne sted. For vesten dominerer fremdeles når det gjelder både økonomisk makt og militær makt. Men i tiåret vi nå legger bak oss har det skjedd mye som minner oss om at dette kan være i ferd med å forandre seg:

"By the end of the decade the western world could only look admiringly at the speed with which the Chinese government had responded to the breathtaking collapse in exports caused by the US credit crunch, a collapse which might have been expected to devastate Asia.While the developed world teetered on the verge of a second Great Depression, China suffered little more than a minor growth slow-down, thanks to a highly effective government stimulus programme and massive credit expansion."

Men bortsett fra den mer kortsiktige finanskrisen, hva er et vestens hegemoni egentlig handler om og som Kina eventuelt må lære av og kopiere? Niall Ferguson skriver:

"What gave the west the edge over the east over the past 500 years? My answer is six “killer apps”: the capitalist enterprise, the scientific method, a legal and political system based on private property rights and individual freedom, traditional imperialism, the consumer society and what Weber probably misnamed the “Protestant” ethic of work and capital accumulation as ends in themselves. Some of those things (numbers one and two) China has clearly replicated. Others it may be in the process of adopting with some “Confucian” modifications (imperialism, consumption and the work ethic). Only number three – the Western way of law and politics – shows little sign of emerging in the one-party state that is the People’s Republic."

En god oppsummering. Kina har kommet langt, men det er fortsatt noen åpne spørsmål, særlig knyttet til spørsmål om demokrati og liberale rettsstatsprinsipper. Og høyst sannsynlig er det her det må skje endringer i tiåret som kommer for at Kina skal ta en lederrolle som er fullt ut akseptert.

søndag 27. desember 2009

Amazon solgte flere ebøker enn papirbøker på første juledag

Første juledag ble en ny digital milepæl nådd. For første gang i historien ble det solgt flere ebøker enn fysiske bøker hos Amazon, verdens største bokhandel og nettbutikk. Er dette "the iPod moment" for bokbransjen?

Det er et viktig skritt på veien, men man bør vente litt med å slå fast at dette er selve øyeblikket ebøker har passert papirbøker. Det som har skjedd er at Kindle er den mest kjøpte julegaven hos Amazon gjennom tidene.Og hva gjør hundretusener av nye Kindle-eiere når de har pakket opp gaven? Jo, de må naturligvis kjøpe en bok eller to med en gang for å teste den.

Jeg antar at papirboksalget ikke er så veldig høyt på første juledag, så det er ikke så veldig mystisk at ebøker passerte papirbøker akkurat på å første juledag i år. Jeg vil tro det samme skjer på iTunes når mange har fått en ny iPod samtidig, men mens musikksalget er stadig mer dominert av digital musikk, har vi fortsatt bare sett begynnelsen når det gjelder bøker og aviser.

Det kan for øvrig se ut som Amazon har opplevd en bra julehandel i år. På 14. desember, den beste dagen i julehandelen i år, solgte de 9,5 millioner ting. Det tilsvarer 110 salg i sekundet.

torsdag 24. desember 2009

De beste sangene til jul - en topp 20 liste

Det er julesanger som gjelder. Jeg har oppdatert min julespilleliste på iPoden, som nå er kommet opp i over 120 sanger. Blant nykommerne på spillelisten år er Bob Dylan som har gitt ut egen plate med julesanger.

Rekkefølgen justeres stadig vekk, og påvirkes av stemning og dagsform. Og i dag på selveste julaften 2009 ser spillelistens topp 20 slik ut (med lenker til YouTube versjoner der dette finnes, men slike opplastede videoer har en tendens til å komme og gå):

1. Fairytale of New York, The Pogues & Kirsty McColl
2. O Holy Night, Mahalia Jackson
3. The Little Drummer Boy, Johnny Cash
5. The First Noel, Bob Dylan
6. Christmastime, Smashing Pumpkins
7. O Little Town of Bethlehem, Elvis Presley
8. A Snowflake Fell, Glasvegas
11. The Bells of St Mary's, Bob B. Soxx & The Blue Jeans
12. Take My Hand Precious Lord, Elvis Presley
13. Silent Night, Holy Night, Mahalia Jackson
14. When You Wish Upon a Star, Louis Armstrong
15. Do You Hear What I Hear, Bob Dylan
16. Little Drummer Boy, David Bowie & Bing Crosby
17. Blue Christmas, Elvis Presley
18. Mary's Boy Child, Bony M

onsdag 23. desember 2009

Lille julaften 1969: Første olje på norsk sokkel

For akkurat 40 år siden i dag, lille julaften 1969, ble det for første gang funnet olje på norsk sokkel. Det er vanskelig å finne noen hendelse i denne perioden som har hatt like stor betydning for Norges utvikling som det å finne olje.

Til sammen har statskassen blitt tilført 7 000 milliarder kroner fra norsk oljevirksomhet, dels gjennom skatter og avgifter og dels gjennom statens direkte eierskap i lisensene. Bare i dag kommer det inn nye 1,2 milliarder kroner på statens konto. Oljeproduksjonen er i dag på vei ned, men eventyret er ikke slutt på lenge enda. Dessuten har Norge en høyteknologisk leverandørindustri som eksporterer varer, tjenester og kunnskap for 100 milliarder kroner i året.

Det begynte i grunnen ganske dårlig det norske oljeeventyret. Første letebrønn ble igangsatt i juni 1966 av Esso med boreriggen "Ocean Traveller" på lisens 001. Men det skulle bli mange skuffelser i tiden som fulgte. Shell la ned letekontoret sitt etter å ha boret fem tørre brønner. Så da Phillips begynte å bore i lisens 2/4 med riggen Ocean Viking (bildet) sensommeren 1969 var mange i ferd med å gi opp håpet om at Norge skulle bli en oljenasjon. Første brønn måtte sikres og oppgis på grunn av et "gasskick", men virket såpass lovende at Phillips tok sjansen på å bore en andre letebrønn. Den ble igangsatt i september, og problemene tårnet seg opp med dårlig vær, sviktende utstyr og høyt gasstrykk. Brønnen måtte sikres og riggen forlot feltet uten av man var helt sikre på hva man hadde funnet. Men ryktene gikk om at det var noe stort der nede.

Men "the rest is history", som det heter. Ocean Viking hadde funnet olje i utvinningstillatelse 019 på blokk 2/4. Et felt som skulle få navnet Ekofisk og etter hvert viste seg å være et av verdens største oljefelt offshore. I følge Oljedirektoratets faktahefte for 2009 produserer Ekofisk fortsatt mer enn 200 000 fat olje om dagen. 40 år etter at Ekofisk ble funnet er det igjen blitt det feltet som produserer mest olje på norsk sokkel, etter at andre felt avtar i produksjon. Ekofisk har etter at produksjonen startet i 1971 produsert 11,9 prosent av all olje på norsk sokkel, bare Statfjord har produsert mer. Men Ekofisk har en jevnere produksjonskurve og vil fortsette å produsere olje til 2028 i følge siste prognose. En helt fantastisk teknologisk prestasjon.

De skulle bare visst hva de la grunnlaget for de som slet på Ocean Viking i julen 1969. Mer om denne og andre norske oljehistorier kan man lese om i Bjørn Vidar Lerøens bok "1001 brønn" som ble skrevet til Oljedirektoratets 25-års jubileum i 1997. Eller på nettsidene til Kulturminne Ekofisk som ble laget for å dokumentere historien til et helt spesielt kulturminne.

søndag 20. desember 2009

Earth Day vs Earth Race

Klimatoppmøtet i København ble en skuffelse. Som ventet. Det er for mange land og for ulike interesser. (New York Times har for øvrig en god oversikt over de ulike gruppene her, alt fra OPEC, via de små øystatene til G77).

Jeg har noen ganger lurt på om hele denne FN-modellen for å komme fram til mål er feil. Den er i hvert fall alt for langsom. Det hele blir redusert til et politisk show, der miljøorganisasjonene skal vise hvor flinke de er, og der politikere i ulike land krangler med hverandre og skal "vinne seire". Og politiske seire på denne arenaen handler mest om at andre må gi seg, og mindre om at man skal gjøre noe selv.

For man må vise velgerne hjemme at man ikke stoler helt på at andre vil ta på seg nok "byrder" eller gjøre sin del av jobben. Og da kan man ikke forplikte seg. USA og Kina, som til sammen står for 40 prosent av verdens utslipp er begge tilhengere av en avtale, men de er svært uenige om hvor mye den andre skal bidra med. Og noen land, som Sudan, Zimbabwe, Venezuela og Cuba gir i grunnen blaffen i klima og bruker slike konferanser til å irritere resten av verden med trenering og merkverdige utspill mot USA, slik denne bloggen fra siste natt i klimaforhandlingene viser. Da er det ikke rart at man ikke får til gode nok avtaler.

Men er det ikke noen bedre vei? Hvis strategien der alle skal holde hverandre i hånden og være enige ikke virker likevel, er det ikke en bedre måte å få til noe? Der det ikke er snakk om minste felles multiplum, men der det handler om å ta en lederrolle når vi skal designe fremtidens industrier, teknologier og tjenester.

Thomas Friedman har skrevet om dette problemet i bloggen sin i New York Times i dag og sier rett ut at han ikke tror klimaproblemet kan løses hvis man ser på tiltak som en byrde og venter på at alle land skal bli enige:

"I’ve long believed there are two basic strategies for dealing with climate change — the “Earth Day” strategy and the “Earth Race” strategy. This Copenhagen climate summit was based on the Earth Day strategy. It was not very impressive. This conference produced a series of limited, conditional, messy compromises, which it is not at all clear will get us any closer to mitigating climate change at the speed and scale we need."

Man må i stedet være opptatt av hvordan de landene som legger til rette for at næringslivet skal gå løs på klimaproblemene kan vinne konkurransen. Og den konkurransen foregår i et marked, ikke på FN-konferanser. Thomas Friedman mener det er mye positivt å si om FN-prosessen for å få til en klimaavtale, blant annet har den frembragt et vitenskapelig materiale om klimaendringer som blant annet gjør det lettere for rike land å finansiere tiltak for å bevare regnskog og andre pengeoverføringer til utviklingsland. Men i det store bildet går det alt for tregt. Thomas Friedman sier:

"Still, I am an Earth Race guy. I believe that averting catastrophic climate change is a huge scale issue. The only engine big enough to impact Mother Nature is Father Greed: the Market. Only a market, shaped by regulations and incentives to stimulate massive innovation in clean, emission-free power sources can make a dent in global warming. And no market can do that better than America’s."

Politiske appeller og miljøargumenter kan nok kan fungere bra for å få med mange, ikke minst i Europa. Men de sliter med å overbevise bredt nok. Det må være lønnsomt å gå løs på miljøutfordringene også. Som Friedman så fint formulerer det:

"...once we get America racing China, China racing Europe, Europe racing Japan, Japan racing Brazil, we can quickly move down the innovation-manufacturing curve and shrink the cost of electric cars, batteries, solar and wind so these are no longer luxury products for the wealthy nations but commodity items the third world can use and even produce. If you start the conversation with “climate” you might get half of America to sign up for action. If you start the conversation with giving birth to a “whole new industry” — one that will make us more energy independent, prosperous, secure, innovative, respected and able to out-green China in the next great global industry — you get the country."

Og dette gjelder naturligvis ikke bare i USA. Utfordringen er å få alle land, også Norge, til å legge til rette for å skape nye og globale industrier og tjenesteleverandører som kan tjene penger på å redde miljøet. Bildet øverst er for øvrig omslaget til boken "Hot, Flat and Crowded" der Thomas Friedman gir en bredere beskrivelse av hvordan globalisering, innovasjon og miljøvennlige løsninger kan og må virke sammen.

torsdag 17. desember 2009

Staten sender pasientlister på diskett

Noen som husker disketter? 3,5 tommers plastdingser man brukte til å flytte filer mellom datamaskiner og som tok 1,4 MB med data. Nok plass til å lagre en kvart låt fra iTunes. Vanlige minnepinner i dag lagrer flere tusen ganger så mye data som en diskett. Bredbåndet jeg har hjemme overfører 1,4 MB data på under et sekund.

Derfor ble diskettene borte fra PC-ene og erstattet med bredbånd og minnepinner. Trodde vi. Men i Teknisk Ukeblad kan vi lese at staten fortsatt bruker disketter til å sende pasientlister til fastlegene:

"– Vi bruker mellom én og to millioner kroner i året på kopiering, pakking og utsending av disketter, opplyser seniorrådgiver Vegard Håvik i Helsedirektoratet. På denne måten får landets 4000 allmennleger – fastleger – oppdatert oversikt over sine pasienter én gang i måneden."

Nå har jo selvfølgelig fastleger i Norge både PC og bredbånd. Og de bruker det i økende grad som hovedkanal for rapportering og kommunikasjon. Fra 1. januar 2010 er leger også pålagt å bruke elektronisk innrapportering via Norsk Helsenett til legeoppgjør, sykemeldinger og legeerklæringer. Det er bra. For tidligere har helsesektoren fått mye kritikk av blant annet riksrevisjonen for å somle med å ta i bruk elektroniske løsninger som kan forenkle og effektivisere arbeidsprosessene.

Men av en eller annen ganske merkelig grunn sender likevel Statens Helseøkonomiforvalting (HELFO) ut pasientlister til fastlegene på diskett. Og det er ikke noen liten informasjonsmengde det er snakk om:

"Hvert år bytter 565 000 pasienter fastlege. Det er i gjennomsnitt 1548 bytter pr. dag, mens Helfo oppdaterer listene manuelt en gang pr. måned. Det gir et etterslep på informasjonen. Nå viser det seg at Helsedirektoratet i samarbeid med Nav har utviklet en elektronisk løsning, men den er ikke tatt i bruk. Årsaken er at ingen vil betale for å teste den ut. Staten krever at leverandørene tar regningen."

Og her er vel noe av kjernen. Staten finner ikke noen som vil betale for å ta i bruk en nettbasert elektronisk løsning. Litt pussig, for det ser jo ut som staten vil tjene ganske mye på å automatisere dette. Og det er jo vanlig at den som får gevinsten dekker investeringene som skal til. Da bankene innførte nettbank ba de ikke it-leverandørene eller kundene betale for det. Og på samme måte som nettbanker reduserte bankenes kostnader kraftig, vil elektronisk samhandling gi store gevinster i helsesektoren.

Går Hellas konkurs?

Hellas er et hyggelig sted å dra på ferie. Flotte badestrender og masse sol. Men når det gjelder politikk og økonomi så sliter landet med å få det til. Offentlig sektor i Hellas er kjent for å være både korrupt og inkompetent. Og den er alt for stor.

Dessuten har regjeringer i Hellas hatt en lei uvane med å ikke snakke sant om den økonomiske situasjonen i landet. Men nå har sannheten kommet ut og landets kredittverdighet gått utfor stupet. The Economist skriver i siste nummer:

"Successive Greek governments have managed to hoodwink the European Union over the size of the country’s budget deficit and its public debt by blaming their predecessors and then promising to do better. No longer. The European Commission’s fury over a leap in the projected deficit for 2009 from 6.7% of GDP (the figure from the old centre-right New Democracy-led lot) to 12.7% (the figure produced by the new centre-left Pasok government) helped to trigger a collapse in the Greek bond markets and even provoke dire warnings that the country might go bust."

En svært alvorlig side ved situasjonen Hellas har kommet opp i er at myndighetene ikke har betalt regningene for medisinsk utstyr og legemidler de har importert. Gjelden bare vokser og vokser. Nå vil leverandørene ha betaling, hvis ikke vil de slutte å selge noe til Hellas. Financial Times skriver:

"Yiannis Chryssopathis, legal counsel at the Hellenic Association of Pharmaceutical companies, said the debt was significantly larger than the official statistics. He said drug and device companies were cumulatively owed €5.2 bn by the end of last year and by this summer the total had reached €6.5 bn. No regular payments have been received from the Greek health ministry since 2005, when a settlement was reached on outstanding bills from earlier years."

Hellas er det landet i EU som har størst gjeld målt som andel av BNP, neste år vil gjelden vokse til 125 prosent. Og budsjettunderskuddet er høyt. Men dette er likevel en situasjon der er mulig håndtere dersom det er politisk vilje og evne til å gjøre noe. Slik vi ser i for eksempel Irland, der de offentlige utgiftene blir redusert på en drastisk måte. Problemet er at selv om Hellas ikke går konkurs i neste uke, er det ingen som tror at Hellas kommer til å gjøre nok. Med en så stor offentlig sektor er ikke landet konkurransedyktig. De har et pensjonssystem som ikke er bærekraftig. Hellas har fem forvaltningsnivåer (Norge har tre forvaltningsnivåer, som etter mitt syn også er et nivå for mye). Og mest alvorlig av alt, landet er infisert av omfattende korrupsjon, noe statsministeren også erkjenner.

"Our basic problem is systemic corruption,” Mr Papandreou said in Brussels on Friday. “We intend to take harsh measures to root it out.” However, he made it clear that Greece would not follow Ireland’s example and enforce drastic wage cuts.“If we were at the edge of the abyss, we would cut wages in half. But we are not and we are fighting hard not to get there. We will protect wage-earners and pensioners.” His unwillingness to specify cost-cutting measures disappointed market-watchers, aware that Greece is expected to record a budget deficit of more than 12 per cent of gross domestic product this year."

EU vil neppe overlate Hellas helt til seg selv denne gangen heller. Men EU-landene har mye annet å tenke på. Og Hellas sliter med troverdigheten. De er klart i konflikt med reglene for Euromedlemskap og det er ikke første gang de lover å rydde opp.

onsdag 16. desember 2009

Klima, Kyoto, utviklingsland og utviklede land

De siste dagene har media vært preget av nyheter fra klimatoppmøtet i København, og særlig nyheten om at en gruppe utviklingsland har forlatt møtet i protest mot de rike landene. For så å komme tilbake igjen.

Norske organisasjoner er raskt på banen og gir støtte til u-landene, for vi kan jo ikke la de fattige betale for noe som er de rikes ansvar? Men hva er nå bakgrunnen for denne konflikten? Og hvilke fattige og rike land er det snakk om? Financial Times har satt sammen et lite ekspertpanel som kaster litt lys over hva denne delen av striden i København egentlig handler om.

De såkalte utviklingslandene (et urettferdig begrep, egentlig er vel alle land under utvikling) krever at Kyotoavtalen fra 1997 skal videreføres. Forklaringen på dette er at Kyototoavtalen skiller mellom såkalte "Annex I-land" med forpliktelser, og alle de andre landene som ikke har forpliktelser. Slik verden så ut fram til midt på 90-tallet var dette lurt. Det var noen rike i Europa og Nord Amerika, samt Australia og New Zealand. Øst Europa, inkludert land som Russland, Ukraina og Belarus tilhørte den lille gruppen rike land. Det var her klimaproblemet ble skapt. Resten av verden, inkludert land som Brasil, Mexico, Kina og India var definert som utviklingsland, med små utslipp og uten utslippsforpliktelser.

Det har skjedd mye i verden i siden midten av 90-tallet, endringer som blant annet har gjort at mange av de såkalte fattige landene er blitt veldig mye rikere. Å dele verden i to grupper, i-land og u-land, er ganske meningsløst. De største ulikhetene i dag går internt i den store gruppen "utviklingsland", der noen fortsatt er ekstremt fattige, mens flere andre er i ferd med å ta igjen de rike landene både målt i velstand og i klimagassutslipp. Siden 2006 er det Kina og ikke USA som slipper ut mest klimagasser totalt. Og i løpet av noen år vil de såkalte utviklingslandene samlet slippe ut mer klimagasser enn landene med forpliktelser i Kyoto. Det gir ingen mening å ha en klimaavtale som dekker under halvparten av utslippene i verden.

Dessuten er ikke alle de rike landene så rike som de en gang var, i hvert fall ikke relativ til u-landene. Det er blitt 50 land uten Kyoto-forpliktelser som er rikere enn det fattigste landet med forpliktelser. På IMFs liste over BNP pr innbygger i 2008 ser vi at Sør Koreas BNP er på linje med New Zealand og betydelig større enn Portugals. Men Sør Korea er i følge Kyotoprotokollen et utviklingsland, selv om de har et BNP pr innbygger på over 27 000 USD. I Mexico er BNP 14 000 USD pr innbygger og i Brasil 10 000 USD. Disse er også definert som u-land. Blant de såkalte rike Annex I landene med forpliktelser finner vi Romania, Bulgaria og Belarus med et BNP år innbygger på rundt 12 000 USD og Ukraina med 7000 USD. Ukrainas BNP pr innbygger er litt større enn Kinas og omtrent halvparten av Botswanas og Malaysias BNP pr innbygger.

Det gamle verdensbildet, der det var noen rike land med store utslipp og mange fattige som ble rammet, stemmer ikke. Mange utviklingsland har blitt rikere, og har hatt stor glede av globaliseringen og å kunne koble seg på den markedsbaserte verdensøkonomien. De kjøper privatbiler, spiser kjøtt og bygger industri. Men dette har samtidig bidratt negativt til verdens klima. Så når verdens ledere nå skal bli enige om en byrdefordeling for å redde klimaet, er det viktig at de har dagens verden som utgangspunkt, og ikke et foreldet bilde av u-land og i-land.

mandag 14. desember 2009

TIMSS: Svakere resultater i realfag i videregående skole

For noen dager siden ble det igjen lagt fram en internasjonal undersøkelse som viser at norske elevers realfags-kunnskaper er dårligere enn for ti år siden.

Denne gangen er det TIMSS Advanced, en undersøkelse som sammenligner kunnskapene hos elever i det siste året i videregående skole som har valgt full fordypning i matematikk og fysikk. Det er med andre ord de 19-åringene som kan mest realfag, de vi må anta er motivert for å lære mer, og en gruppe der mange skal studere nettopp realfag på universitetsnivå. Resultatene viser tilbakegang i både matematikk og fysikk. Særlig er resultatene i matematikk bekymringsfullt svake, bare Sverige har dårligere resultater enn Norge.

Undersøkelsen er gjort i 2008 og sammenligningen er med 1998 da undersøkelsen ble gjort forrige gang. I rapporten heter det at:

"Det er en klar tilbakegang i de norske matematikkprestasjonene fra 1998 til 2008. De norske 3MX-elevene presterer svakere enn elever i de fleste land det er naturlig å sammenlikne med."

I fysikk er situasjonen litt bedre. Her er Norge på et internasjonalt gjennomsnittsnivå, men også i fysikk er de norske resultatene dårligere enn for ti år siden. Men i tillegg til at resultatene hos realfagselevene i videregående skole er svakere enn vi kunne ønske, er det også alt for få elever som tar matematikk og fysikk på dette nivået. Av et årskull på rundt 60 000 er det omlag 6800 elever i året som velger matematikk på høyeste nivå i videregående skole, og omlag 4500 velger fysikk på høyeste nivå.

Og fordi det er matematikk og fysikk på dette nivået som trengs for å studere ingeniør- og realfag på universitetsnivå senere, så er dette en hovedårsak til at verken forskningen, lærerutdanningen eller næringslivet får tak i så mange unge talenter som de trenger med realfagskompetanse. Et allerede alt for lite antall elever blir til et katastrofalt lavt antall studenter når kvaliteten på videregående skole er for lav:

"... er prosentandelen av det norske årskullet som tar full fordypning i matematikk i det siste året på videregående skole 11 % ( i TIMSS Advanced kalt Coverage Index). Denne indeksen varierer mye mellom land, fra vel 40 % i Slovenia til litt over 1 % i Russland og under 1 % i Filippinene. Det er viktig å ta hensyn til dette i fortolkningen av resultater. (...) I fysikk varierer Coverage Index fra 11 % i Sverige til under 3 % i Russland. I Norge var den snaue 7 %."

Undersøkelsen ser på flere ulike bakgrunnsfaktorer, blant annet på lærersituasjonen:

Norske lærere i 3MX har en høy kompetanse i matematikk, men de utmerker seg også internasjonalt med høy alder. Over 36 % av 3MX-lærerne er 60 år eller mer, like mange er mellom 50 og 59 år. Det reiser med full tyngde problematikken om hvem som skal overta når disse pensjonerer seg."

En annen grunn til bekymring er at mange av jentene som velger full fordypning i matematikk i videregående skole ikke har planer om å gå videre med realfag etter videregående skole:

Det er urovekkende at en mindre andel av årskullet valgte 3MX i 2008 enn i 1998, særlig på bakgrunn av en del satsninger på økt rekruttering. 38 % av elevene i 3MX er jenter, hvorav 30 % tar sikte på videre studier innen helsefag. Guttene i 3MX tar som oftest sikte på ingeniørutdanninger. Når man vet at en hovedgrunn til frafallet i ingeniørutdanningene er svake forkunnskaper i matematikk, er norske 3MX-elevers svake faglige prestasjoner i TIMSS Advanced et tankekors."

Er det så noen formildende omstendigheter? Noe som gir grunn til større optimisme for fremtiden? Det må i så fall være at det i dag satses mer målrettet på å heve nivået i realfagene, men at den slik systematisk satsing tar tid før den gir seg utslag i en målbar nivåheving. Det tar lang tid å løfte kompetansen hos lærere, og vi må vel anta at det er en ganske avgjørende faktor.

En annen ting det kan være grunn til å minne om er at dette årskullet som tok testen i 2008 i all hovedsak er født i 1989 og tilhører det siste årskullet som gikk 9 år på grunnskolen og ikke 10 år. Dersom seksårig skolestart og et ekstra år på skolen har hatt noen effekt på resultatene vil vi se det i neste TIMSS Advanced.

søndag 13. desember 2009

Kåring av Norges ti beste blogger

Året går mot slutten og det er tid for lister og kåringer. Også når det gjelder blogger. Nå er jo dette en særdeles subjektiv vitenskap, for blogger kommer i alle mulige sjangere. Og hva skal man egentlig vektlegge? Hvordan sammenligner man politiske blogger med moteblogger og interiørblogger?

Av den grunn er det naturligvis flere lister. Nettavisen har en topp 100 liste basert på trafikk, noe som ser ut til å favorisere rosabloggene. Twingly har en topp 100-liste som teller hvor mange andre blogger som lenker. Her er de bredere samfunnsorienterte bloggene godt representert, men også mange spennende temablogger. Og så har vi Svein Tore Martinsen som snart er i mål med sin kåring av den beste politiske bloggen i Norge.

Men hvilken blogg er det de mest aktive bloggerne selv mener er best? Hva er bloggernes parallell til engelsk fotballs "The Players' Player of the Year"? Her har Sonitus.org som daglig videreformidler gode blogginnlegg (også på Twitter) tatt på seg å arrangere Tordenbloggen. En konkurranse der bloggere selv stemmer på sine ti favoritter. I løpet av neste uke vil det bli kåret en norsk vinner.

I dag har Tordenbloggen publisert min stemmegivning i denne kåringen. Jeg synes det er veldig mange gode blogger der ute, og litt vanskelig å bestemme seg for hva jeg skal vektlegge. Men som en vil se av listen min, har jeg nok en dragning i retning av samfunnsengasjerte og politiske blogger. Og så liker jeg gode lederblogger, blogger som brukes til å vise frem hva en virksomhets ledelse står for av verdier og holdninger. Og gjerne til å øke salget gjennom å gå inn i en dialog med kundene sine. Her er min liste:

1. Steinars blogg. Mens andre bedriftsledere og -eiere ikke har tid til å bruke sosiale medier, er Steinar J. Olsen på blogg og twitter hele tiden. Og han er ganske avansert i sin bruk av for eksempel videoblogg og gjestebloggere. Bedriften Stormberg som han leder er en miljøbevisst og samfunnsbevisst bedrift som tar ansvar. Og bloggen bygger opp om den sterke og særpregede bedriftskulturen. Steiner er flink til å invitere andre inn i samtaler på bloggen. Det er høyt under taket, alle behandles med respekt. I valgkampen klarte Steinar å alle partilederne til å fortelle om sin klimapolitikk i kommentarfeltet i bloggen.

2. Virrvarr (Revolusjonært Roteloft). Røde meninger og temaer som i all hovedsak er langt unna det jeg er skriver om. Men Virrvarr er sannsynligvis den beste skribenten i hele blogsosfæren og skriver så gripende godt om både lyse og mørke temaer at man må bli påvirket. Veldig personlig om temaer som mobbing og psykisk sykdom. Men ganske allsidig, uforutsigbar og søkende i formen, derfor vanskelig å putte i bås. Slikt blir det en bra blogg ut av.

3. Vampus Verden. En blogg jeg stadig må besøke. Politisk liberal og godt til høyre, skarp i formen og masse humor. Vampus er bloggdronning og god til å bruke de mulighetene sosiale medier gir. Flink til å lenke til andre blogger og til aktuelle saker i andre medier. Hyppige oppdateringer og mye engasjement.

4. Sjefsengel (Engleblikk). En veldig særpreget og fin blogg laget av hotelleier og gründer Céline Thommessen. Masse entusiasme, veldig personlig og litt kaotisk i formen. Men her er det også mye stoff som egentlig handler om entreprenørskap og ledelse som det er verdt å med seg for alle som har en gründer i magen.

5. Konservativ.no. Den beste bloggeren i rikspolitikken akkurat nå er Torbjørn Røe Isaksen som tok en pause fram til i høst, men han er godt i gang igjen. Velskrevet og analytisk. Det er i grunnen godt å se at det i hvert fall er noen politikere som kan kommunisere i form av analyser og som setter ting inn i en ideologisk ramme.

6. Iskwews hjørne. Kunnskapsrik dame som blogger om mange forskjellige temaer som har med finans, politikk og samfunn å gjøre. Og om mer nære og private ting. Holder med Stabæk. En ryddig, men samtidig særpreget blogg det er lagt mye arbeid i.

7. Astrid Meland. Dette er en veldig lesverdig blogg. Jeg liker aller best Astrid Melands oppgjør med konspirasjonsteorier og ironiseringer over politisk korrekthet. Masse humor, men tydelig på holdninger og verdier. Hun har noen herlige runder med journalistikk som ikke holder mål kvalitetsmessig, blant i noen oppgjør med Erling Borgens filmer.

8. Eiriks forfatterblogg. Eiriks Newth lever av å skrive og holde foredrag, så bloggen hans er en sentral markedsføringskanal. Her er det naturlig nok mye om sosiale medier, om ebøker og om foredrag. Men også en rekke andre lettere nerdete temaer, og tips om hardware og software. For oss som liker slikt er dette en blogg man må innom jevnlig.

9. Kristin Clemets blogg. Kristin Clemet har bare blogget i et par måneder, men starten lover svært godt. Blogging er en form som passer til Kristins skarpe og spissformulerte analyser. Og den er minst like godt egnet til innleggene om hvordan politikk og regjeringsapparat egentlig fungerer. Det er mange innlegg til å bli klokere av på denne bloggen. En blogg der det helt sikkert vil bli produsert mye spennende fremover.

10. Tomsnakk. Eneste grunn til at Tom Therkildsen ikke er enda høyere opp på listen, kanskje blant de aller øverste, er at den oppdateres for sjelden, med bare 2-5 innlegg i måneden. For når Tom først skriver så blir det til noen av det beste som er produsert av politiske analyser i Norge. Innleggene tar opp en rekke ulike temarer som energipolitikk, kulturforskjeller, Iran, integrering og andre ting som opptar den tidligere statssekretæren til Jens Stoltenberg.

Og når jeg først er inne på noen litt mindre kjente samfunnsblogger som fortjener å bli lest av flere så vil jeg også nevne Eirik Bergesens kommunikasjonsblogg, Oddbjørn Evenshaug, Frustrert Frøken, og Torgeir Michaelsens blogg om politikk og sykkel. Og så må jeg også nevne Hjorten og Saccarina som står bak Tordenbloggen og derfor ikke får lov til å delta, men helt sikkert ville fått mange stemmer om de var med.

torsdag 10. desember 2009

Om rettferdig krig

Jeg har vært kritisk til fredsprisen til Barack Obama fordi jeg synes den kommer for tidlig Og jeg har nevnt her i bloggen en gang før at jeg synes Obama selv gir den beste begrunnelsen for hvorfor det er slik. I dag sa han noe av det samme igjen om sin egen rolle i forhold til mange tidligere nobelprisvinnere:

"I cannot argue with those who find these men and women - some known, some obscure to all but those they help - to be far more deserving of this honor than I."

Men når det er sagt, så var Nobelforelesningen et av de beste prinsipielle innleggene om krig og fred jeg har hørt på veldig lenge. Obama understreket at det finnes situasjoner der krig er nødvendig for å oppnå en rettferdig fred. Fred i seg selv er ikke alltid rettferdig. Foredraget kom inn på begrepet "Just war", en forestilling som har sine røtter hos Augustin og Thomas Aquinas i middelalderen og gjentatt av både kristne og av liberale humanister mange ganger senere:

"We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations - acting individually or in concert - will find the use of force not only necessary but morally justified."

Obama pekte på hvordan han har mye å takke Martin Luther King for, men hvorfor ikke-voldelige strategier mot overgrep og terror likevel ikke er tilstrekkelige:

"I know there is nothing weak, nothing passive, nothing naive in the creed and lives of Gandhi and King. But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: Evil does exist in the world. A nonviolent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al-Qaida's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history, the imperfections of man and the limits of reason."

Og så gikk Obama rett videre og understreket hvorfor det er nødvendig at nettopp USA tar på seg rollen som krigførende part i slike konflikter, selv om det ikke alltid blir forstått i andre land:

"I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower. Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: The United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other people's children and grandchildren can live in freedom and prosperity."

Det var en strålende tale. Et sterkt og velformulert innlegg for USAs rolle som humanitær global supermakt. Det må ha vært litt underlig å sitte i salen på Oslo Rådhus og være blant dem som har hyllet Obama fordi man trodde at han skulle trekke USA ut av internasjonale konflikter og avlutte bruken av militære virkemidler. I stedet kom en Obama til Oslo som brukte fredsprisforelesningen til å argumentere for bruk av militær makt på Balkan, i Irak og i Afghanistan for å utrydde terror, bekjempe undertrykkelse og skape en mer rettferdig fred.

onsdag 9. desember 2009

Universitetet i Oslo er best i Norden på it-forskning

Jeg ser i Teknisk Ukeblad at Universitetet i Oslos er kåret til det beste universitetet i Norden på it-forskning. Eller enda mer presist, Academic Ranking of World Universities (den såkalte Shanghai-undersøkelsen) har rangert de hundre beste universitetene innen Computer Science. Og der er Universitetet i Oslo nr 49 i verden, nr 6 i Europa og nr 1 i Norden.

Universitetets egen avis Uniforum feirer naturligvis også dette og skriver:

"IT-forskinga ved Universitetet i Oslo kjem på førsteplass i Norden, sjetteplass i Europa og på 49.-plass i verda på den prestisjetunge rankinglista til Shanghai Jiao Tong-universitetet i Kina. – Dette er utruleg kjekt, seier Morten Dæhlen som leier Institutt for informatikk. I Europa er det berre universiteta i Oxford og Cambridge, dei to avdelingane av Swiss Federal Institute of Technology i Zürich og Lausanne og University of Manchester som gjer det betre i IT-forsking enn Universitetet i Oslo."

Nå er jo resultatene i slike rangeringer veldig avhengig av hva man måler. I denne undersøkelsen er dette redegjort utførlig for. Og som en vil se så scorer UiO for eksempel svært godt i forhold til mange andre på "Awards" og "Alumni" som handler om tidligere og nåværende forskere har vunnet Turing Awards, en slags parallell til nobelpriser på andre områder. Men også på flere andre kriterier hevder UiO seg bra.

Hvem er så de beste i Computer Science i verden? Ikke overraskende er listen totalt dominert av USA, men noen innslag i øvre del av listen fra Canada, Israel og UK. Best i verden i følge denne rangeringen er Stanford University tett foran Massacusets Institute of Technology (MIT). Så følger University of California i Berkeley, Carnegie Mellon, Princeton, Cornell og University of Texas i Austin. University of Toronto på syvendeplass er best utenfor USA. Og Oslo er som sagt innenfor topp 50.

mandag 7. desember 2009

En blogg for en smartere verden

Det er mange som skal vise seg frem i forbindelse med klimatoppmøtet i København. Ikke minst kommer vi til å høre mye fra politikere og miljøorganisasjoner som "vil" mye mer enn andre.

Men hva med de egentlige løsningene? De innovative og nytenkende måtene å tilby tjenester, designe produkter og produsere energi på. Tjenester og produkter fra næringslivet som gjør at vi som enkeltpersoner og bedrifter kan forurense mindre. Ja, kanskje også spare penger på å være mer miljøvennlige. Jeg skrev litt om hvorfor og hvordan vi må oppmuntre næringslivet til å gjøre denne jobben i spalten min i Dagsavisen i forrige uke. For uansett hva som vedtas i København må det innovasjon til for å utvikle de nye produktene, tjenestene og energikildene. Politikerne kan i beste fall lage noen gode rammebetingelser for en smart, grønn vekst.

Et godt sted å finne flere slike konkrete eksempler på smarte løsninger er bloggen A Smarter Planet Blog som jeg kom over nylig. Der er det eksempler på tjenesteinnovasjoner fra en rekke ulike land og sektorer. Det er IBM som står bak bloggen, så det er ikke overraskende mange eksempler som har med smart bruk av teknologi IBM selv er involvert i. Men hovedsaken er ikke teknologien i seg selv, men å vise frem konkrete eksempler på innovative løsninger. På hva det er mulig å til. Mange av eksemplene er grønne prosjekter, men det er også eksempler på andre smarte løsninger, for eksempel innenfor helsesektoren.

Bloggen finnes også i en lokal norsk utgave som heter En blogg for en smartere verden. Her kan man lese om smartere transportsystemer, om fem smarte miljøløsninger og et innlegg forfattet av sjefen i IBM Norge der han skriver om Abelias toppmøte for Smart, grønn vekst.

Men hva er nå egentlig en smartere verden? Denne videoen forsøker å gi en forklaring. Og forhåpentligvis husker også forhandlerne og miljøorganisasjonene som er samlet i København at det er dette som må være poenget. Det hjelper ikke å ha ambisiøse mål om kutt i utspill hvis vi ikke også har et næringsliv som kan fram de smarte løsningene.

søndag 6. desember 2009

100 Top Global Thinkers 2009

Det er sesong for lister. Og fordi et tiår snart er slutt, blir det nok ekstra mye lister i år som omhandler hele tiåret. Men den listen jeg omtaler her gjelder året 2009. Det er tidsskriftet Foreign Policys liste der de kårer de 100 mest betydningsfulle globale tenkerne i 2009.

Listen er klart påvirket av at vi er inne i en global økonomisk krise. For helt øverst finner vi FED-sjef Ben Bernanke. FP skriver
at:

"Not long ago a Princeton University professor writing paper after paper on the Great Depression, "Helicopter Ben" spent 2009 dropping hundreds of billions in bailouts seemingly from the skies, vigilantly tracking interest rates, and coordinating with counterparts across the globe. His key insight? The need for massive, damn-the-torpedoes intervention in financial markets."

På andreplass finner vi Barack Obama, noe som neppe trenger noen lang begrunnelse. Men på tredjeplass finner vi Zahra Rahnavard, en 64 år gammel iransk kvinne med doktorgrad i statsvitenskap og en sentral leder for opposisjonsbevegelsen. Så følger dr. Doom Nouriel Roubini på en fjerdeplass og FNs klimapanelsjef Rajendra Pachauri på femteplass. Jeg synes det er interssant å se at David Petraeus, USAs øverstkommanderende i Irak er nr 8, Zhou Xiaochuan, sentralbanksjef i Kina nr 9 og Sayyid Imam al-Sharif, en sentral al Quaida-leder fra Egypt som har skiftet side er nr 10.

Av øvrige plasseringer verdt å nevne er Bill Gates på 12. plass den næringslivslederen som er høyest på listen, og temmelig alene fra næringslivet. Martin Wolf i Financial Times er på 15. plass, øverst av mediekommentatorene (Thomas Friedman i NY Times er nr 21 og Paul Krugman nr 29). Paven Benedict XVI er på 17 plass, biolog og ateist Richard Dawkins er på 18. plass og forfatter Malcolm Gladwell er nr 19. Vaclav Havel er på 23. plass.

Høyest på listen fra Norden, på en 53. plass er Linus Thorvalds, finnen bak operativsystemet Linux. (Han er på plassen foran Tim Berners-Lee, mannen bak world wide web.) Eneste andre fra Norden på listen er Hans Rosling fra Sverige, verdens kanskje beste foredragsholder, en mann jeg har skrevet om her på bloggen et par ganger før. Og når jeg er inne i er inn på interessante koblinger, Andrew Mwenda fra Uganda som var en hovedinnleder på FrPs landsmøte i 2008 er nr 98 på listen. Han er eneste afrikaner fra sør fra Sahara på listen bortsett fra Kofi Annan.

Det er morsomt med lister og rangeringer. De er selvsagt subjektive og preget av hva de som lager dem er opptatt av. De gir anerkjennelse til noen som fortjener det, og kanskje til noen som ikke fortjener det. Derfor skaper de debatt. Og det er vel hovedpoenget

Kindle - nå også med støtte for pdf-filer

Denne uken kom det en liten gladnyhet om at en ny softwareoppdatering som er lagt inn gjør at den internasjonale versjonen av Kindle kan lese pdf-filer direkte. Før måtte man konvertere filen til et annet format først ved å sende filen via en spesiell epostadresse. Nå kan man flytte direkte over fra pc eller sende som epost uten å konvertere.

Jeg tror det betyr mye for utbredelsen av en leseplate at den kan lese dokumenter i det filformatet som er det dominerende når det gjelder å distribuere dokumenter, nyhetsbrev og mange aviser elektronisk. Man kan spare miljøet, avlaste slitne rygger og spare mye porto når bedrifter og organisasjoner distribuerer dokumenter elektronisk.

Det blir for eksempel spennende å se hvilken kommune som blir den første til å utstyre sine kommunestyremedlemmer med hver sin leseplate, slik at de slipper papirhaugene.

Nå må det sies av Kindle-versjonen som selges til oss utenfor USA med 6 tommer skjerm ikke er helt ideell til å lese lærebøker, aviser og sider med tegninger, figurer osv. Det er blitt mulig å snu bildet på skjermen sidelengs, det hjelper litt, men det er nok mye bedre å ha 9,7 tommers utgaven som i dag bare selges i USA.

Å ha en Kindle føles i det hele tatt litt som å gå tilbake til mobiltelefonene vi hadde på 90-tallet. Svarthvit skjerm, lav oppløsning, begrenset bruk av internett, ingen bilder osv. Og levende bilder virker som en fjern drøm. Men som med mobiltelefonene på 90-tallet er det mye bedre å ha det enn å ikke ha det. Eirik Newth skriver på bloggen sin at det er forskjell på å bære 41 bøker som veier 25,5 kilo og 41 bøker som veier 340 gram.

Jeg leser Financial Times hver dag på min Kindle, levert over mobilnettet. Det er ikke farger og ikke bilder, og det følges litt retro i forhold til moderne nettaviser. Men det fungerer mye bedre enn å ikke ha en leseplate. Jeg slipper papir og får den når jeg skal. Og siden de fleste bøker ikke har så mye bilder uansett, så har begrensningene i funksjonalitet mindre betydning i forhold til alle fordelene i form av det store utvalget, den raske leveringstiden og den lave vekten.

Jeg tror vi står overfor et slags førstegenerasjonsfenomen, der de nye leseplatene i første runde konkurrerer mot det å ikke ha leseplate. Akkurat som de første mobiltelefonene som også var dyre og ganske begrensede i hva de kunne gjøre utover hovedbruksområdet (snakke i telefonen) Det vil raskt forandre seg. Det kommer raskt flere og bedre leseplater. Vi vil både farger, bedre brukergrensesnitt og ikke minst plater som utnytter nettets muligheter langt bedre. En slik drøm om neste generasjons leseplater kan man se her. Jeg er i hvert fall helt klar.

fredag 4. desember 2009

Norsk teknologi i Microsofts produkter

Digi.no har et spennende hovedoppslag med overskriften "Norsk teknologi løfter Sharepoint og Bing". Det er snakk om to av Microsofts største satsinger der Fast leverer innmat. Sharepoint er et samhandlingsverktøy for virksomheter og Bing er den nye søkemotoren til Microsoft.

Det er snart to år siden Microsoft kjøpte det børsnoterte norske søkemotorselskapet Fast for 6,6 milliarder kroner. Mange var den gang redd for at et viktig utviklingsmiljø innen ikt ville forsvinne fra Norge. Utviklingen nå viser at det ikke trenger å være slik at oppkjøp betyr utflagging. Når et oppkjøp skjer fordi en stor kjøper trenger gode utviklingsmiljøer og kompetanse man ikke har selv, så kan resultatet bli svært positivt for alle.

Fast får glede av Microsofts finansielle kjempekrefter, distribusjonsapparat og produktbredde. Og Microsoft får glede av Fasts kompetanse på internettsøk, og kan bruke den inn i sine store applikasjoner. Det gjør at man kan selge til fryktelig mange flere enn før. Som Digi skriver:

"Det ikke beskjedne målet er å hundredoble antall bedrifter som bruker Fast. - Internt ser vi på dette som den første eksamen vår i Microsoft-systemet, sier Olstad, som leder hele Microsofts globale initiativ for bedriftsrelaterte søk. Det innebærer 380 utviklere, omtrent halvparten her i Norge."

En hundredobling av antall kunder er jo blitt en mulighet nettopp fordi en kan legge teknologien inn i et produkt som har hundre millioner brukere. For å si det litt enkelt: Før solgte Fast et avansert produkt til ganske få krevende kunder som var villig til å betale for en unik funksjonalitet. Nå leverer Bjørn Olstad og Fast en teknologi som forbedrer et produkt som har mange kunder fra før og får stadig flere. Det skaper noen begrensninger, for man må passe inn i Microsofts produktportefølje, men det skaper også flere nye muligheter. Det blir spennende å se hvor Fast-teknologi dukker opp i andre av Microsofts produkter.

I dag ble det endelig klart at Cisco kjøper Tandberg. Over 90 prosent av aksjonærene har godtatt budet. Fast sin posisjon i Microsoft viser at et slikt oppkjøp ikke behøver å være negativt. Det kan tvert imot skape masse nye muligheter, noe jeg tror er tilfelle med Tandberg og Cisco også.

Bildet over er av Bjørn Olstad, leder i Fast og leder for forretningsområdet for bedriftssøk i Microsoft. En dyktig og svært hyggelig mann som utmerker seg på mange måter, blant annet ved å ha vært forskningsdirektør i GE Vingmed Ultrasound og ved å være tidenes yngste professor ved NTNU.