Norsk suksess i EUs forsvarsfond

Det europeiske forsvarsfondet EDF får en stadig viktigere rolle i forskning og innovasjon for forsvarsformål. Vekst i forsvarsbudsjerttene, en rask teknologiutvikling med droner, autonomi og KI, og et ønske om flere europeiske fellesprosjekter, gjør at EDFs strategiske betydning er blitt større. Det har også mulightene for forsvarsindustri, anvendte forskningsinstitutter og næringsliv som har relevante bidrag innenfor EUs prioriteringer.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har en gladsak på nettsidene sine om hvordan norske bedrifter gjør det svært godt i tildelingene fra EDF. Selv om Norge ikke medlem i EU, er vi med i EDF på samme måte vi også er med i EUs generelle forskningsprogram Horisont Europa, og digitalprogrammet DIGITAL. I den siste tildelingen av 12 milliarder kroner fordelt på 57 prosjekter, er det Norske aktører med i 16 av disse prosjektene. FFI skriver at:

"Totalt deltar 19 norske aktører i 16 ulike prosjekter i denne runden. Dette inkluderer alt fra store lokomotiv som Kongsberg Defence & Aerospace, som er med i hele sju prosjekter, sentrale forskningsmiljøer som Sintef og Norsk Regnesentral, og mindre teknologibedrifter. Denne bredden er viktig for Norge og for FFI. At flere viktige aktører fra industri og forskning lykkes i EDF, styrker det norske «forsvarstriangelet» – bestående av myndigheter, industri og forskning – slik at Norge får maksimalt utbytte av de milliardene som nå investeres i europeisk sikkerhet."

Anerkjennelse av norske spissmiljøer 

Det å nå opp med mange deltakere og i mange prosjekter i slike internasjonale tildelinger er en viktig anerkjenelser av at norske forskningsmiljøer og bedrifter. Våre kompetansemiljøer innenfor forsvarsindustri er helt i front når det gjelder utvikling av fremtidens militære kapasiteter, også når det gjelder cyberforsvar, droner, robotikk og KI. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er med på to prosjekter selv. Sintef Ocean, Norsk Regnesentral og NTNU er andre forskningsmiljøer som er tildelt prosjekter.

Store forsvarsleverandører som Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), Kongsberg Maritime, NFM og Teleplan Globe er blant de som er inne i prosjekter som har nådd opp, men også noen mindre norske spissmiljøer er med. Og jeg synes naturligvis at det er særlig gledelig at Halogen er blant de mindre leverandørerne som har nått opp i konkurransen, med et samarbeidsprosjekt som heter MIDAS, om anvendelse av kunstig intelligens på en sikker måte. FFI skriver at:

"Innenfor kunstig intelligens og fremtidens teknologi skal Norsk Regnesentral utvikle sikre språkmodeller for forsvaret i LLM Secret, mens Halogen skal jobbe med MIDAS-prosjektet for å lage smarte og trygge grensesnitt for AI-dialog."

Inneværende programperiode i EFD går mot slutten, og jeg antar at neste periode fra 2028 vil øke de felleseuropeiske satningene på å styrke Europas forvarsevne gjennom forskning, innovasjon og teknologiutvikling ytterligere. I alt brukes det rundt 90 milliarder kroner for perioden 2021–2027, med et klart om å redusere fragmenteringen av det europeiske markedet og gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig gjennom samarbeid. 

Mye har skjedd siden dagens EDF-periode ble besluttet, og den sikkerhetspoliktiske situasjonen er blitt langt mer krevende, både på grunn av Russland og USA. Noe som gjør at EDF, eller en etterfølger av EDF, vil ha enda større strategisk betydning, både for europeisk forvarssamarbied og som en del av EUs felles industri- og konkurranseevnepolitikk. Her er en artikkel som sier litt om denne prosessen og arbeidet som må gjøres for å få på plass en nytt flerårig EU-budsjett.

Mythos-øyeblikket

I tillegg til mye annet bra stoff om kunstig intelligens denne uken i The Economist, vider de forsiden og og en lederartikkel til "The Mythos moment". De antyder at april 2026 kan bli stående som "øyelikket" der vi gikk over en terskel for når KI ble så skadelig for sikkerheten at det trengs en ny måte å tenke innretningen myndighetenes regulatoriske rammeverk, i hvert fall i USA.

De skriver også om hvordan polariseringen rundt bruk av KI øker, og flere blir bekymret for jobben sin, og at dette også gjør at myndighetensroller og ansvar må tenkes igjennom på nytt:

"The watershed was Anthropic’s announcement of Claude Mythos on April 7th. The model-maker’s latest creation is so startlingly good at finding software vulnerabilities that, in the wrong hands, it would threaten critical infrastructure, from banks to hospitals. AI models increasingly pose other risks, too, from biosecurity hazards to industrial-scale scamming. Anthropic’s boss, Dario Amodei, wisely thought Mythos too dangerous for general release. Instead he has reserved it for use by around 50 big firms, in computing, software and finance, so that they can boost their own defences."

Netscape-moment og iPhone moment

Selve begrepet "The Mythos-moment" er naturlligvis inspirert av "The Chat GPR-moment" som skjedde i november 2022, der den første KI-språkmodellen ble tilgjengelig for alle, og passerte100 millioner brukere på under to måneder, en klar ny rekord. The "Netscape moment", da Netscape gikk på børs i august 1995 symboliserte at nettleseren skulle det vanlige og alminnelig tilgjengelige verktøyet for å bruke internett, og la grunnlaget for både helt nye forretnignsmodeller og nye næringer.

"The iPod moment" i 2003 (da iTunes Music Store åpnet), "The iPhone moment" i januar 2007, da telefonen fikk apper og ble en internettilkoblet datamaskin, er andre slike omdefinerende øyeblikk. Som ikke handler om langseringen av en ny dings, eller en morsom ny tjeneste, men er en slags "vendepunkter" som beskriver en form for systemskifte i måten privatpersoner og virksomheter mottar tjenester, utfører opgaver og samhandler på.

Man kan også tidfeste slike "øyeblikk" for andre radikale forretnigsmodellinnovasjoner, for eksempel Netflix og digital filmdistribusjon som tok livet av video og DVD-utleie, Google for reklamefinansisert søk Amazon/AWS for forretningsmodeller bygget rundt skyløsninger og Salesforce og flere andre for "software as a service". Ingen av dem var resultatet av en enkelt produktlansering (og ofte var de ikke engang først ute med ny teknologi), og flere av dem var kjennetegnet av at de representerte noe man hadde snakket om en stund, og kanskje lurt på hvorfor ting ikke går fortere, men for ettertiden ble dette  en slags trampoline for noe som radikalt endret eneksisterende forretningsmodell, og kanskje også en infrastruktur.

KI og behovet for reguleringer 

Anthropics påståtte gjennombrudd med den nye KI-modellen Mythos er litt annerledes fordi det er de umiddelbare skadevirkningene som har fått oppmerksomheten. Er den så sikkerhetstruende at det vil kreves et helt nytt sett med reguleringer og grensedragninger, og trengs detnoen andre enn de store plattformselskapene selv til definerer hva som er innenfor og hva som er utenfor det som sikkert. Dette er det vanskelige for utenforstående å vurdere, men The Economist mener i hvert fall det i sin lederartikkel:

"Suddenly, America’s free-wheeling treatment of AI looks as if it is coming to an end. The reason is that the models’ dizzying progress also poses a threat to America’s own national security, unnerving members of the Trump administration previously more inclined to worry about overregulation. At the same time, growing resentment among American voters is turning AI into a political lightning-rod. A laissez-faire approach is no longer politically tenable or strategically wise."

Nå der det forhåpentligvis slik at EU er langt bedre forberedt på den rent juridiske og regulatoriske siden av dette, og har fått på plass både AI-act, GDPR, DMA, DSA og en rekke andre digitalt moderniserte regelverk for sikkerhet, datadeling. ytringsfrihet og flere andre ting, men Europa har ikke den forskningsmessige og selskapsmessige styrken og innovasjonskraften som USA har, og da risikerer man å ikke bare regulerer bort uønskede ting, men også eierskap og kontroll med teknologiutviklingen.

KI i cyberangrep og i cyberforsvar

Nå blir det i hvert fall veldig spennende å se hvor, hvordan og til hvem Anthropic lanserer Mythos, og  i hvilken grad de andre store selskapene som kanskje har kommet nesten like langt velger å være like forsiktige. Foreløgig er den bare tilgjengelig for en eksklusiv gruppe store selskaper som er innlemmet i noe som heter "Project Glasswing". Bra for markedsføringen er det nok helt sikkert. Og det betyr tydeligvis ikke at vi andre bllir uten nye og forbedrede produkter. Antropics Claude er nå nettopp oppgradert til Opus 4.7, som er bedre enn den forrige, og bruker enda litt mer av brukskvotene. Men Mythos er den ikke.

I en annen og svært beslektet artikkel i helgens The Economist med overskriften "How AI hackers will shake up cyber-security", er underoverskriften "The technology could eventually favour the defenders—but expect a bumpy ride". Den artikkelen gir en god oversikt over denne stilllingskrigen mellom KI som verktøy for de som vil gjøre skade, vs KI brukt til å avsløre hull og sårbarheter før noen får sjansen til å utnytte dem. Det kan blli et svært risikabelt, og potensielt svært dyrt veddemål for mange.The Economisst skriver:

"A world of “vibe hacking”, in which amateurs can use AI models to find flaws in software—and perhaps even write the “exploits” needed to crash them, hold them to ransom or even take control of them remotely—sounds terrifying. (...). But security researchers themselves seem guardedly optimistic. “In the medium term I think this will be a mess,” says Bruce Schneier, an American computer-security expert. “But in the long run I think it will actually be good for the defenders.”

Og videre at:

" All the researchers The Economist spoke to thought that, in the long run, AI-enabled hacking would probably help defenders more than attackers, by allowing companies to more thoroughly check their software before it is published. But there is plenty of short term to worry about. For one thing, AI checking is not cheap: Anthropic says one of the bugs it found cost the AI lab nearly $20,000-worth of tokens to find. For software such as Linux, a family of widely used operating systems which are at least partly maintained by volunteers, that would be a steep price. And much of the code out in the world—running on home routers, smart gadgets like TVs or fridges and industrial machinery—has nobody maintaining it at all. In such cases, attackers could have a field day."

Tech-oligarker før og nå 

Noe av utfordringen som beskrives i disse artiklene henger naturligvis også sammen med at de store techselskapene og nøkkelpersonene som eier og leder dem, har en vanvittig stor makt og innflytelse. Det er Anthropics Dario Amodei som har besluttet å holde tilbake Mythos fordi den ikke er sikker nok til å slippes løs fritt,og det er Sam Altmanns Open AI som nylig har gjort det samme for sin nyeste språkmodell GPT 5.4 Cyber (pressemelding her). Men hvor mektige er disse nye næringslivsoligarkene sammenlignet med de som i sin tid etablerte jernbaneselskaper, investeringsbaker, oljeselskaper og legemiddelselskaper?

I artikkelen "Could AI’s leading men become as powerful as Ford or Rockefeller?" ser The Economist tilbake på tidligere tiders industribyggere og industrieiere, og sammenligner dem med Dario, Demis, Elon, Mark og Sam:

"The five most important people in artificial intelligence are so famous that first names alone are enough to identify them. Politicians and journalists hang on their every word. ChatGPT, run by Sam Altman’s OpenAI, has more than 900m weekly users. Dario Amodei’s Anthropic has developed an AI model so good at hacking it has caused panic among policymakers. Demis Hassabis, head of Google’s AI efforts, has won a Nobel prize for his scientific research. Elon Musk, who runs xAI, among other businesses, is the richest person alive. Mark Zuckerberg’s Meta has created the West’s most popular family of open-source models, and is spending enormous sums on AI researchers in an attempt to catch up to the technology’s frontier."

Artikkelen sammenligner 11 teknologiske bølger, fra jernbane til internett i løpet av 150 år, og rangerer de 5 viktigste personene i hver av disse epokene opp mot hverandre ut fra en kombinasjon av makt, rikdom og påvirkning av samfunnet. toppen av listen er dominert av ledere fra ganske lenge siden, som Ford, Rockefeller, Gould, Vanderbilt og Carnegie, men av nåtidens ledere er Musk, Bezos og Zuckerberg høyt opp, men hovedsakelig av ande grunner enn KI-virksomhfetene deres. Frontfigurene i de rene KI-selskapene er litt lengre ned på denne historiske listen, men de er i topp 50 de også. Og ting kan endre seg. Det er i hvert fall en interessant måte å prøve å sammenligne næringslivsmakt på tvers av tidsepoker.

Robert Wachter: A Giant Leap

Jeg er på jakt etter gode bøker om hvordan kunstig intelligens vil kunne føre til store og disrpuptive endringer i helsetjenestene. En god bok i min verden må være balansert, og verken henfalle til ukritisk KI-optimisme, men den må heller ikke underslå muligene og bare se problemer. Og så må den ikke være for utdatert, noe som ikke er så enkelt når teknologiutviklingen går raskt.

Finnes det noen slike balanserte og oppdaterte fremstillinger av KI i helsetjenestene? En meget god kandidat er Robert Wachters bok "The Giant Leap", med undertittelen. "How AI Is Transforming Healthcare and What That Means for Our Future". Robert Wachter er lege og sjef på medisinsk avdeling på universitetessykehuset ved University of California, San Francisco (UCSF). Boken kom i februar i år og er sånn sett helt oppdatert.

Digitaliseringens skuffelser

Wachter er ikke noen tradisjonell teknologioptimist. Han har til og med skrevet en bok før om hvordan digitaliseringen i helsesektoren stort sett ikke har levd opp til forventningene, og begynner også denne boken med å beskrive alt som ikke har lykkes, og hvordan helsesektoren ligger etter stort sett alle andre når det gjelder å ha digitale arbeidsprosesser. Så hvis vi skal tillate oss å være optimister nå skyldes det i hvert fall ikke erfaringene så langt.

Robert Wachter trekker frem to ting som ikke levde opp til forventningene i den han kaller den forrige digitaliseringsbølgen, fra litt etter år 2000, og til ganske nylig. Det ene handlet om innføring av elektroniske pasientjournaler (EPJ på norsk, EHR på engelsk) som skulle bli navet i et datadrevet digitalt helsesystem. I Norge ble det kalt "en innbygger, en journal", men det har vært ganske likeartede satsinger i mange land, og også i USA. Selskapet Epic, som er den dominerende aktøren på journalmarkedet i USA, på godt og vondt, får en grundig omtale i boken. Men hovedpoenget er at i stedet for å automatisere datadeling og frigjøre arbeidskraft, har disse systemene ført til at helsepersonell bruker mye mer av tiden klistret til en skjerm, i stedet for å se på pasientene sine i øynene. For primærlegene har den elektroniske postboksen vært en minst like stor tidstyv, og noe de bruker kvelder og helger på for å å ta igjen ubesvarte henvendelser.

Den andre store skuffelsen er hvordan visjonene og løftene fra de store it-selskapene om å digitalisere helsesektoren ikke er innfridd. Mest spektakulært er kanskje IBMs mye hypede KI Watson som skulle grave alle verdens pasientjournaler og finne svarene, men som ble solgt, sterkt nedsatt i pris, til et oppkjøpsfond i 2022. To ganger har Google lansert Google Health, og forlatt det igjen, i 2012 og i 2021. Microsoft Health Vault ble igangsatt i 2007 og oppgitt i 2021. Amazon har hatt Amazon Haven og Amazon Care, og gitt opp begge, i løpet av forbløffende kort tid. Apple har holdt en lavere profil på helse, men har hatt Apple Health Records, og muligens finnes i en aller annen form fortsatt.

Det er annerledes med KI

Wachter mener det er annerledes denne gangen, på grunn av KI. De rigide gamle pasientjournalsystemene trenger entydelige kategorier og klare data, men mye helsedata kan være notorisk ustrukturert og komplekst.Og sortering og analyse av det som er ustrukturert er noe KI trives langt bedre med. 

Når forfatteren beskriver hvordan den langsomme digitaliseringen plutselig blir avbrutt av noen store sprang, tyr han til et sitat fra "The Sun Also Rises" av Ernest Hemingway. Der får en av karakterene spørsmålet om hvordan han gikk konkurs, og svarer: "Gradually, then Suddenly". Og slik kan det være både når noe går kritisk galt, og når et etterlengtet teknologisk gjennombrudd kommer. Digitalisering i helsesektoren også, mener Wachter. Etter masse ikke-innfridde forventninger. treghet og skuffelser, kan KI vøre trengs for å oppnå en kjedereaksjon av endringer. En transformasjon av helsetjenestene.

Wachter argumenterer også med at det i et helsesystem som strever med manuelle og byråkratiske prosesser, raskt økende kostnader og mangel slitne ansatte, trenger ikke KI å være perfekt for å gi gevinser - den må bare være en del bedre enn dagens måter å gjøre ting på. Og så sier Wachter noe annet viktig: I stedet for å bruke KI til å gå løse på de aller vanskeligste og mest komplekse oppgavene først, for eksempel å stille krevende diagnoser når det er et sammensatt sykdomsbilde, tar han til orde for at man må begynne men de enkle tingene der KI-produktene allerede finnnes, og de får rask effekt. Han nevner blant annet disse oppgavene:

• Digitale notatassistenter (digital scribes) er KI som både kan lytte til og transkribere muntige beskjeder og informasjon fra samtaler, men også sortere og koble denne informasjonen til eksisterende informasjon i journaler og registere. Dette er et område der det både finnes norske og internasjonale løsninger som har fått stor utberedelse.
• Håndtering av innboksen. KI kan skrive  utkast til svar, og legen kan redigere og bygge videre, men slipper å skrive hver melding helt fra bunnen av. Også her er det løsninger som har kommet langt og er i bruk.
• Radiologi og patalogi. Billedanalyse er noe KI har særlig gode forutsetnigner for å effektivisere, og det er mange år siden KI-eksperter som Geoffrey Hinton begynte å spå at jobbene raskt ville forsvinne innenfor disse fagområdene. Det har ikke skjedd enda, og det vil nok trengs mennsker til å tolke og vurdere, og ta beslutninger, også i fremdiden, men mulighetene for tids- og pengebesparelser er store. 
• Klinisk beslutningsstøtte og diagnostikk. Også her har nok forventningene vært urealistiske, men den siste tidens fremskritt i språkmodellene gjelder selvfølgelig også KIenes evne til å analysere helseinformasjon, og fungere som sparringspatner for helsepersonell.
• Administrative oppgaver. Noen av de mest tidkrevende arbeidsprosessene handler om å dokumentere, kategorisere og sette riktige koder på helseinformasjon, slik at de riktige pengene kommer til riktige oppgaver. 

Robert Wachter jobber i et amerikansk helsetstem der leger og sykehus må kommunisere med pasientenes forsikringsselskaper som dekker kostnader som følger av inntgåtte avtaler. Men selv om systemene er uliike, må et norsk og europeisk helsevesen også sørge for å dokumentere og få betalt for det som blir gjort. Og dette er også arbeidsprosesser som egner seg godt for KI-verktøy.

Flere muligheter kommer

På andre områder vil digitalisering og automatisering ta lenger tid, i følge Wachter. Ikke fordi teknologien står i veien, men fordi det handler om mennesker, om komplekse kontekster, om vanskelige samtaler med pasieter og pårørende, om sammensatte diagnoser og om etiske, juridiske og regulatoriske rammeverk som nå navigeres, og som krever menneskelig vurderingsevne. Helsesektoren skla fortsette å prioritere og fordele ansvar og oppgaver, også i en situasjon med mer og bedre KI.

Men også på disse områdene vil KI komme inn og spille en viktig rolle som støtteverktøy og samarbeidspartner. En interessant betraktning Robert Wachter gjør i boken er å slå fast at mens folks skepsis til økt bruk av KI er ganske stor på mange andre samfunnsområder, så viser meningsmålinger av innbyggerne er langt mer positive til økt bruk av KI i helsetjenestene. Kanskje er det fordi digitaliseringen i helsetjenstene har kommet kortere enn på mange andre samfunnsområder, og at gevinstene derfor er mer opplagte? Eller kanskje er det fordi liv og helse er så viktig at vi ikke kan la være å utnytte de mulighetene som ligger der. 

Vi går uansett inn i en spennende tid når det gjelder innovasjon og omstilling i helsetjenestene. Der den største utfordringen ikke er å få frem nye teknologiske muligheter, men om ledere, medarbeidere og rammebetingelsene i helsesektoren er godt forberedt på å ta i bruk de nye mulighetene.