Fem tiltak for raskere gjennomføring av EU-lover

" - Det var jo mye selvpisking å høre her fra regjeringen", sa VGs erfarne politiske reporter Alf Bjarne Johnsen da regjeringen på fredag holdt pressekonferanse under overskriften Regjeringen tar grep: Fornyer og styrker EØS-arbeidet . Og han hadde jo helt rett. Bakgrunnen for å fornye og styrke er noe som ikke har gått særlig bra, og som regjeriingen erkjenner at ikke har ikke gått særlig bra, i hvert fall ikke på veldig lenge. Både den selvkritiske begrunnelsen, og hvordan det hele har blitt verre over tid, kommer godt frem i pressekonferansen på nett-TV.

Påvirke eller gjennomføre?

Før jeg beskriver de fem tiltakene som ble presentert kan det være grunn til å ta et skritt tilbake og stille spørsmålet: Hva er viktigst i Norges forhold til EU nå? Er det å være med å påvirke beslutningene før de blir tatt, eller der det å oppdage det som kommer, og gjennomføre beslutningene EU tar så raskt som mulig i Norge? Slik at vi ikke havner i et regeltomt rom i en tid der felles spilleregler er viktigere enn noen gang?

Akkurat det kunne vært et slags strategisk veivalg. Et valg basert på en diskusjon om hvor det er aller viktigst og hvor det gir størst effekt å sette inn ressursene, faglig, politisk og prosessmessig. For å i hvert fall få til noe i sakene som viktigst for Norge. 

Nåsituasjonen er imidlertid en helt annen, skal vi tro pressekonferansen og Eldring-utvalget regjeringen satt ned for å utrede Norges forhold til EU og EØS. Vi har ikke fått til noen av delene særlig bra. I følge Norsk Industris kommentar til saken er det nå slik at:

"Utenriksminister Espen Barth Eide viste til at antallet EØS-relevante rettsakter har økt kraftig de siste årene, fra rundt 200 til om lag 800 årlig. Samtidig har Norge opparbeidet et etterslep på over 600 rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen."

Under pressekonferansen luftet både utenriksministren og næringsministeren en bred meny av bekymringer om konkrete samarbeidsområder som seiler opp der vi risikerer at Norge havner på utsiden av det europeiske samarbeidet. Saksområder som enten er utenfor EØS-avtalen, eller som er nye, og derfor ikke helt plasssert i en EØS-sammenheng. Utenfor EØS ligger handelspolitikken, inkludert "buy European-inititiver", der Europa betyr EU. og Norge er på utsiden. Politikkområder som er blitt veldig mye viktigere enn før nå når Donald Trump stadig trapper opp sine handelskriger og den mest effektive motstrategien er at land med felles interesser i et regelbasert frihandelssystem holder sammen.

Statsrådene nevnte også noen "nye" politikkområder knyttet til felles europeiske programmer for å fremtidens teknologiindustgrier og grønn industriell omstilling. De kunne nevnt felles politikk for å sikre tilgang til kritiske mineraler. De kunne gjerne også ha nevnt samarbeid om digital sikkerhet gjennom flere rettsakter Norge utreder, men ikke har innført, regulering av sosiale medier, regulering og tilsyn med finansnæringen og regulering av kunstig intelligens. Norge ligger langt etter på områder der vi har sterke interesser av å være påkoblet EUs regler og rammeverk i møte med store plattformselskaper. Å ha store regelverkstomme rom her er ingen god ide.

Fem tiltak

Det ble presentert fem tiltak i pressekonferansen som skal sørge for at noe skjer. Da kan selvpiskingen etter hvert avta fordi vi har det lov- og regelverket som være naboland og resten av Europa har. Og ser vi på hva som konret står i de fem tiltakene så er det ikke først og fremst påvirkning av europeisk politikk, men raskere gjennomføring det handler mest om. De fem tiltakene er, slik regjeringen selv formulerer dem:

1. Tidligere innsats: Regjeringen vil endre EØS-prosessene ved å flytte oppstarten av arbeidet med regelverk fra når det er vedtatt i EU, til når det foreslås av Kommisjonen. Regjeringen vil med dette sikre tidligere oppstart, både nasjonalt og i EFTA, gjennom å endre rutiner og måten vi jobber på.
2. Tydeligere prioriteringer: Vi skal bruke mest tid på de sakene som er viktigst for Norge. Tiltakene omfatter blant annet et nytt system for årlige nasjonale prioriteringer av EU- og EØS-saker for regjeringen.
3. Bedre og mer effektivt EØS-arbeid i forvaltningen: Regjeringen vil sørge for at vi bruker ressursene våre mer effektivt og avbyråkratiserer EØS-arbeidet. Vi skal styrke samordning og sørge for at krevende saker får tilstrekkelig prioritering og fremdrift.
4. Økt bruk av digitale verktøy: Regjeringen vil effektivisere og modernisere EØS-arbeidet gjennom bedre digitale løsninger og økt og mer aktiv bruk av kunstig intelligens.
5. Tettere oppfølging av eksisterende EØS-etterslep: Regjeringen har allerede tatt grep for å få ned gammelt etterslep. Det siste året er om lag 600 rettsakter innlemmet.

De tre siste tiltakene tror jeg i praksis bare handler om gjennomføring av ting som allerede er vedtatt i EU, og lage gode prosesser og verktøy for at de kommer på plass i den norske enden. Men de to føste handler nok i praksis også om at vi må bli bedre forberedt på å vite hva som kommer ved å fange opp og prioritere de viktigste sakene mye tidligere, slik at vi kan gjennomføre dem raskest mulig.

Behov for påvirkning

Men det finnes også områder der Norge må hevde sine interesser, og næringsministeren var litt opptatt av dette i pressenkonferansen. Dette er ikke områder der Norge ligger i forkant når det gjelder reguleringer eller virkemidler, med det er på områder der Norge må være tilstede for å minne om at vi finnes, og ikke risikere å havne på utsiden av det EU arbeider med av nye samarbeidsformer, virkemidler og reguleringer. Det kan være innovasjonsprogrammer for ny forsvarsteknologi. Det kan være samarbeid om utvinning av og tilgang til kritiske mineraler. Det kan være samarbeid for å regulere store plattformselskaper og KI, sørge for beredskap mot en ny pandemi eller det kan være defensive tiltak for at USA ikke skal gjøre for stor skade på handelspolitiske og andre spilleregler i verden. 

Derfor er det bra at innsatsen for å sørge for gjennomføring av EU-regler i Norge skjerpes kraftig. Og det er også bra at innsatsen for minne om at Norge finnes trappes opp, i hvert fall på de områdene der mye står på spill for Norges del. Den jobben er det ikke noen andre som gjør for oss.

En gang for mange år siden handlet norsk EU-debatt om Norge som et "foregangsland" på politiske områder som er viktige for oss. Noen fikk det til å høres ut som at vi ligger langt foran EU på en rekke viktige områder, og at et EU-medlemsskap og til og med en EØS-avtale kunne bremse Norge i å gjennomføre ambisiøse mål på på en rekke ulike områder. Og for tilhengerne av EØS-avtalen, både de som egentlig ønsker et EU-medlemsskap og de som ikke gjør det, var det viktig å få frem at vi må bruke alle mulighetene vi har til å være "pådrivere" for en bedre politikk.

Det er det ingen som snakker om lenger, og det er jo ikke så rart når vi ikke en gang klarer å henge med på det EU allerede gjør. Tanken på at Norge skulle være et regulatorisk foregangsland når det gjelder regulering av kunstig intelligens, digital sikkerhet, plattformselskaper, samferdselsteknologi, helseteknologi, legemidler, markedsreglering av ekom, klimakvoter eller grønn industripolitikk virker rett og slett litt fjern. Ikke fordi vi er likegyldige til disse temaene, men fordi veien til å få til det vi ønsker helt åpenbart går gjennom regler som må utvikles sammen med andre, og programmer for forskning og innovasjon vi må delta i sammen med andre. 

Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter. 

Kina vinner handelskrigen

Kina ser ut til å ha erobret overtaket i handelskrigen mot USA, skriver the Economist denne helgen. Merkelig nok vil mange si, fordi det er USA som insisterer på å føre denne krigen, med stadig høyere tollsatser, eksportrestriksjoner og andre handelshindrende tiltak. Men selv om Kina er dratt inn i en krig de egetlig ikke ønsker, er de blitt mer effektive i måten de går frem på. De har fått en plan. The Economist skriver:

"China is winning the trade war. It has learned to escalate and retaliate as effectively as America. And it is experimenting with its own extraterritorial trade rules, thus changing the path of the world economy. The “Liberation Day” tariffs imposed by Mr Trump on China in April were reversed after Wall Street slumped. Recently, after China imposed limits on exports of the rare earths used in high-tech manufacturing, Mr Trump threatened 100% tariffs, only to back down again."

Helgens The Economist har handelskrigen mellom USA og Kina på forsiden (illustrert med to basketballspilleres som prøver å få kontroll på jordkloden). I en lederartikkel med tittelen "Why China is winning the trade war", og undertittelen "It has rebuffed America and rewritten the norms of global commerce" trekker de opp hovedargumentene for hvordan det ser ut til at Kina blir mindre skadet, og kanskje kan komme styrket ut av denne konflikten på noen områder, mens USA stort sett bare taper, og i tillegg blir uvenner med sine venner.

Kina har en plan

Lederartikkelen ligger åpent på nettet, mens et lengre dypdykk i disse problemstillingene ser bak The Economists betalingsmur, og som har tittelen "China is using America’s own trade weapons to beat it". Hovedbudskapet her er at Kina ble både overrasket og veldig skremt av det amerikanske handelspolitiske linjeskiftet som ble igangsatt under forrige Trump-administrasjon, og har brukt de siste syv årene på å gjøre en rekke selvkritiske analyser av sin egen situasjon. De har funnet ut hvor de selv er mest såbare, og bygger motstadskraft, og analysert hvor USA er mest sårbare. Det bidrar til at mens Trump stadig skyter seg selv i foten, har Kina fått en plan. 

Og ikke bare har de fått en plan. Det ser også ut til at de holder seg til planen og gjennomfører den. Etter seks nye måneder med Trump etter at han ble gjenvalgt. mener The Economist at Kina har fått overtaket i handelskrigen. USA hevder at Kina er svake og sårbare, men The Economists lederartikkel penger på tre grunner til at mens begge sider risikerer å tape, er det USA som har mest å tape 

Den første grunnen handler om at Kina er bedre forberedt, og i stor grad klarer å yte motstand mot de amerikanske tiltakene. Samtidig som de har en plan for hvor de skal slå tilbake, for eksempel på områder der Kina kontrollerer ressurstilgangen til ulike kritiske materialer som USAs elektronikkindustrier er avhengige av til sin produksjon.

"After six months China is breathing more easily than America, for three reasons. First, it has proved able to withstand American coercion and deft at retaliating, achieving what is known in the jargon as “escalatory dominance”. Some of Mr Trump’s critics attribute this to TACO (Trump Always Chickens Out). It also reflects China’s underlying power, preparation and skill."

Beijings nye spilleregler 

 Det andre grunnen The Economist trekker frem at Kina er i ferd med å lykkes med, er etablere det de omtaler som "...a new set of global trading norms", som rett og slett handler om et handelssystem der kinesiske interesser spiller hovedrollen på en helt annen måte enn i det systemet vi er vant til. Kina er den største handelspartneren for omkring 70 land i verden, og vet å benytte den posisjonen. De har riktignok ikke kontroll over økosystemet for bank og finans, eller valutaene det handles med, men de er heller ikke i en situasjon der de er helt avhengige av USAs velvilje. The Economist skriver at:

"Already China has shifted the geography of its trade: in the year to September its goods exports grew by over 8%, even as those to America fell by 27%. China’s threats to limit rare-earth exports inspire fear because it dominates the market and could cripple Western manufacturing supply chains."

Tredje grunn til at Kina klarer seg bedre i denne konflikten enn USA er at den ser ut til å konsolidere og styrke den kinesiske ledelsens posisjon i befolkningen. The Economist skriver:

"The final reason why China is winning is that the trade war has made Mr Xi and the Communist Party stronger, not weaker. Outsiders point to China’s huge problems, including its property hellscape, timid consumers, cowed entrepreneurs and the overcapacity and capital misallocation that its industrial policy creates. Yet to many Chinese Mr Trump’s bullying has vindicated Mr Xi’s 12-year project to prepare China for a hostile world by becoming a techno-industrial superpower."

Så er det naturligvis slik at Kina definitivt har noen egne problemer på hjemmebane som er vanskelige å håndtere. Som gjeldskrisen i eiendomsmarkedet, forsiktige forbrukere som ikke bidrar til vekst, kuede entreprenører som jevnlig må vise at de underkaster seg staten, og en statlig industripolitikk som fører til overkapasitet og feilallokering av kapital, og mye annet rart. Det er mye som ikke er i orden der også. Men med USA som en samlende ytre fiende er det slik at Kinas president og kommunistparti styrker sin stilling, og står langt sterker enn de ellers ville gjort. Takket være Donald Trump.

Nok en uke med selvskading fra Donald Trump

Det har vært enda en uke med destruktiv selvskading av amerikansk økononomi, signert Donald Trump. Og nok en helg der Donald Trump er på forsiden av The Economist, heller ikke denne gangen er det på den hyggelige måten.

Forsidetittelen er "The Age of Chaos" og lederartikkelen har overskriften "Trump’s incoherent trade policy will do lasting damage", med en ingress som lyder "Even after his backtracking, the president has done profound harm to the world economy." 

The Economists analyse er at til tross for at Donald Trump i løpet av uken har utsatt innføring av toll mot mange land, og inviterer til å forhandle først, så er dette likevel snakk om det størte selvpåførte sjokket mot USAs økonomi i historien. Tidligere innført toll gjelder fortsatt. Minimumssatsene på 10 prosent gjelder også. Og det er på ingen måte over:

"The scale of the shock to global trade set off by Mr Trump is still, even now, unlike anything seen in history. He has replaced the stable trading relations which America spent over half a century building with whimsical and arbitrary policymaking, in which decisions are posted on social media and not even his advisers know what is coming next. And he is still in an extraordinary trade confrontation with China, the world’s second-biggest economy."

USA vs Kina

The Economist tar også for seg påstanden om at Kina i lang tid har brutt de grunnleggende intensjonene og spillereglene i internasjonal handelspolitikk ved at den kinesiske staten gir støtte til selskaper gjennom kapitaltilførsler, subsidier og lån på andre betingelser enn markedsbaserte. I EU/EØS-regelverket ville dette vært ulovlig statssøtte. Den kritikken har USA rett i, og det er helt riktig også av andre land å reagere mot det, men fremgangsmåten Trump har valgt er skadelig for alle, og særlig for USA selv:

"Both sides’ tariffs are causing deep economic harm; they may also raise the risk of a military showdown. A more promising route for America was to marshal its allies into a free-trade bloc large enough to force China to change its trade practices as the price of admission. This was the strategy behind the Trans-Pacific Partnership, a trade deal that Mr Trump binned in his first term. Scott Bessent, the treasury secretary, talks of doing a trade deal with allies and approaching China “as a group”. But now that it has bullied its allies and reneged on its past deals, America will find they are less willing to co-operate."

USAs tollhistorikk

De som abonnerer på The Economist vil i tillegg til lederartikkelen, som er åpen for alle, også kunne lese en god artikkel om hvordan USA også tidligere i historien har drevet med en del selvskading i form av høy toll på utenlandsk vareimport, riktignok ikke så brått og brutalt som nå. Det skriver de om i artikkelen "Despite the pause, America’s tariffs are the worst ever trade shock". En av Donald Trumsp store helter fra historien er William McKinley som var president 1987-1901, og kjent for å øke tollsatsene mot andre land for å beskytte USAs industri. Men selv McKinley var forsiktig sammenlignet med Trump:

"The Dingley Act of 1897, which McKinley signed into law, gave the president power to cut tariffs if trading partners acquiesced to America’s demands. By comparison with today’s policies, McKinleyism was weak tea. From the start to the end of McKinley’s presidency the effective tariff rate on America’s imports rose from 21% to 29%. Today’s administration is overseeing an increase of twice the size."

Donald Trumps selvskading

Donald Trump er på forsiden på The Economist igjen, og ikke på den bra måten. Selvfølgelig er han det etter den totalt selvdestruktive og temmelig vilkårlige innføringer av høye tollsatser mot alle USAs handelspartnere. "Liberation Day" kalte Trump denne dagen. "Ruination Day" er navnet The Economist har gitt denne markedagen, med en tilhørende lederartikkel de har kalt "President Trump’s mindless tariffs will cause economic havoc." Der skriver de at:

 "It’s hard to know which is more unsettling: that the leader of the free world could spout complete drivel about its most successful and admired economy. Or the fact that on April 2nd, spurred on by his delusions, Donald Trump announced the biggest break in America’s trade policy in over a century—and committed the most profound, harmful and unnecessary economic error in the modern era."

The Economist, som har en lang og stolt historie når det gjelder å argumentere for global frihandel, og mot toll og handelshindringer, er helt opprørt over hvordan Donald Trump ikke forstår at den øknomomiske depresjonen i mellomkrigstiden skydtes datidens ødeleggende høye toll, og ikke fravær av toll. De skriver at:

"Almost everything Mr Trump said this week—on history, economics and the technicalities of trade—was utterly deluded. His reading of history is upside down. He has long glorified the high-tariff, low-income-tax era of the late-19th century. In fact, the best scholarship shows that tariffs impeded the economy back then. He has now added the bizarre claim that lifting tariffs caused the Depression of the 1930s and that the Smoot-Hawley tariffs were too late to rescue the situation. The reality is that tariffs made the Depression much worse, just as they will harm all economies today. It was the painstaking rounds of trade talks in the subsequent 80 years that lowered tariffs and helped increase prosperity."

 

Dommen fra markedet

Hva er så dommen fra markedet når det gjelder det Donald Trump holder på med, og markedsdommen over Donalds Trumps presidentperiode så langt? Grafen til venstre viser at dommen har vært hard. Det har rett og slett ikke gått særlig bra fra janauar og frem til nå. Trump kan true og trakkassere både allierte, venner og mostandere både i USA og internasjonalt, og satse på at han får trunget igjennom viljen sin, men markedet får han ikke gjort noe med. Når markedet oppdager selvskading og inkompetanse, blir man straffet.

Og akkurat det er i ferd med å skje nå. Mens det de siste årene har vært slik at amerikanske aksjeindekser  har prestert langt bedre enn de europeiske, fordi USAs selskaper, blant annet de store tech-selskapene, har gjorte det bra, har det den siste tiden vært slik USAs akjemarked har falt etter hvert som Trump har kunngjort innføringen av nye handelshindringer. Mens er hardt kritisert Tyskland har plutsetselig fremsttått som mer attraktivt for investeringer, også fordi de nå vil trappe opp sine forsvarsinvesteringer.

Går det bra med norsk økonomi?

Dagens Næringsliv om nedbemanninger

Nettavisoppslaget til venstre er fra Dagens Næringsliv i helgen der det omtales at mange selskaper, ikke minst innen varehandel, nedbemanner for for tiden. De nevner pågående nedbemanninger i Plantasjen, Oda, Posten Bring, DNB, Telia og Otovo. Samtidig har bygg- og boligbransjen vært rammet av salgstørke i lengre tid. Og investor- og gründer-Norge uttrykker stadig sjokkreaksjoner på grunn av det ene skadelige skatteforslaget etter det andre.

Samtidig virker det som regjeringen og samarbeidspartnerne deres i SV tar det hele med knusende ro. Jeg hører talspersoner derfra. blant annet på politisk kvarter i NRK om morgenen der både Vedum, Kaski og Støre opptrer regelmessig og erklærer at det nå går svært bra i norsk økonomi. Grunnlaget for denne vendepunktsteorien, om at fra nå av går det mye bedre, ble vel lansert allerede i statsministrens nyttårstale 1. januar, der han sa at:

"Men hver dag i hele denne tiden har vi jobbet mot et vendepunkt i økonomien: Der prisveksten dempes slik at også rentene kan settes ned. Ja, det har tatt tid. Men vi nærmer oss dette vendepunktet nå. Vi har utsikter til en mer stabil økonomi, for landet, bedrifter og for hver og én av oss."

Og kanskje er denne fortellingen riktig?. Kanskje er oppslagene om nedbemanninger, konkurser og skadelig exit-skatt og formueskatt noen kuriøse unntak, mens landet og næringslivet egentlig går så det suser? Hvor finner vi mer presis informasjon om hva som er riktig?

De 145 000 som har kommet i jobb

Finansminister Vedum forklarte i radio for noen dager siden at det nå går oppover i norsk økonomi fordi lønnsoppgjøret i år ble så godt og at folk nå opplevere en sterk reallønnsvekst og vil bruke mer penger. Og det er jo fint, men høyere lønn er en kostnad for bedriftene, og ikke en inntekt. Hvis reallønnveksten i privat sektor blir sterkere enn produktivitetsveksten går det dårligere i næringslivet, ikke bedre.

Vi trenger noe mer håndfast enn påstander. Nasjonalbudsjettet forteller at sysselsettingen i Norge vokser, og særlig i privat sektor:

"145 000 flere har kommet i jobb fra tredje kvartal 2021 til andre kvartal 2024, hvorav 84 pst. har kommet i privat sektor. Den registrerte arbeidsledigheten er lav i historisk sammenheng. Mange sektorer opplever knapphet på arbeidskraft."

Men denne påstanden ligner på noe vi har sett før? Hvorfor velger regjeringen å telle antall sysselsatte fra tredje kvartal 2021? Et helt logisk svar på det er at dagens regjering tok over nesten da, tidlig i fjerde kvartal 2021. Problemet med å sammenligne med 2021 er at det fortsatt var pandemi, og det gikk plutselig fort oppover da restriksjoner på reiser og uteliv ble fjernet. Noe som gjorde at allerede i Nasjonalbudsjettet 2023, som ble lagt frem høsten 2022, fikk vi forklart at den sysselsettingsveksten Vedum fortsatt snakker om nå i 2024, i all hovedsak hadde skjedd høsten 2022:

"Det er høy aktivitet i norsk økonomi. Den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere siden 2008, og sysselsettingen er høy. Aldri før har flere nordmenn hatt en jobb å gå til. Siden andre kvartal i fjor har det blitt om lag 150 000 flere sysselsatte."

Hvor skal vi finne bedre svar?

Det er tre ting som slår meg med disse to sitatene fra 2022 og 2024. Det ene er hvor optimistisk regjeringen var i 2022. Pilene så ut til å peke riktig vei. Mange flere var kommet i jobb etter en tøff pandemi og det gikk mot lysere tider. Det andre er hvor fristende det er tilpasse tallene slik at historien høres litt bedre ut. For eksempel tar omtalen av sysselsettingen i det første sitatet utgangpunkt i 2. kvartal 2021, da enda flere var utenfor arbeidslivet, mens det senere ble sammenlignet med 3. kvartal 2021. Men hvorfor ikke justere startpunktet videre, slik at vi ser klarere hvordan økonomien går nå? 

Og her er den tredje utfordringen. Hvor er det noen bedre beskrivelser enn dette av hvordan det har gått i norsk økonomi det siste året, og hvor kan vi finne gode prognoser på hvordan det kommer ti å gå i tiden som kommer? Tallene finnes, både de historiske og prognosene fremover, og de er ikke hemmelige. Noen av dem er med i tabeller og tekst i det nevnte Nasjonalbudsjettene, og er lette å finne. 

Jeg har også noen andre forslag, men tar gjerne imot gode innspill og korreksjoner når det gjelder hva som er viktigst for å gi et mest mulig realitisk bilde at tilstanden i norsk økomi. Og jeg har valgt ganske mange, hele 10, for å ikke bli beskyldt for å håndplukke ting støtter et bestemt syn.

1. Sysselsetting, arbeidsledighet og ledige jobber:

Jeg er helt enig med regjeringen i at dette er viktig indikatorer på om det står bra til i norsk økonomi, og dette er viktige ting å følge med på, både på kort og på lengre sikt. Både virkememidler og insentiver for å få flere i arbeid, og for å få tilgang på nok kompetanse til å fylle behovene i arbeidslivet, har en sentral plass i perspektivmeldingen, i hvert fall på et veldig overordnet og lansiktig plan. I det kortsiktige bildet innrømmer nasjonalbudsjettet at den sterke sysselsettingsveksten i privat sektor da vi gikk ut av pandemien ikke har vedvart men at det tvers imot er litt mer vekst i den offentlige sysselsettingen nå:

"Det siste året har veksten i privat sysselsetting avtatt, mens offentlig forvaltning har stått for en større andel av den samlede veksten."

Grafen til venstre hentet fra Nasjonalbudsjettet 2025 viser jo netopp hvordan det fra litt ut i 2022 og frem til nå har vært en temmelig utvikling i sysselsettingen. Da hadde det vært ryddigere å kommunisere det i stedet for å fortsette å fortelle om en kraftig oppgang som ikke er der lenger.

Litt urovekkende er det også at arbeidsledigheten i følge Nasjonalbudsjettet kryper sakte oppover, mens antall ledige stillinger, som har vært relativt høyt og stabilt, nå er på vei ned, i følge siste tall fra Statistisk sentralbyrå. Nå er det riktignok slik at det er mange ledige jobber i Norge, og det er i seg selv en utfordring for vekstkraften i økonomien når ledige jobber ikke fylles, men SSBs tall viser som sagt at det er en nedgang:

"Det var 99 800 ledige stillingar i 2. kvartal 2024. Det er ein nedgang på 17 100 stillingar sidan førre kvartal, viser sesongjusterte tal frå statistikken Ledige stillingar. – Heilt sidan starten av 2022 har det vore stor etterspørsel etter arbeidskraft i arbeidsmarknaden, med over 100 000 ledige stillingar kvart kvartal. Med unntak av førre kvartal har det vore ei avtakande utvikling det siste året, og no har nivået så vidt bikka under 100 000 stillingar."

2. Kronekursen

En viktig indikator når det gjelder tilliten til et lands økonomi er hvor mye andre er villige til å betale for landets valuta. Styrkeforholdet mellom kroner og de store valutaene i verden, euro og dollar, har blitt betydelig svekket i løpet av de tre siste årene. Så kan man sikkerrt argumentere for at det kan være flere ulike grunner til at det er slik, og kanskje har små land en særlig ulempe i vanskelige tider med å ha en egen valuta som skal forsvares. 

Men uansett sier kronekursen en hel del om tilliten til styringen av Norge. Heller ikke relativt høy oljepris ser ut til å hjelpe, slik det gjorde før. Er det fordi olje- og gassinntektene over tid skal fases ut av norsk økonomi og at det ikke er en fordel å bli stadig mer oljeinntektsavhengig når vi egentlig skal bli mindre oljeavhengige? Overgangen til å i større grad leve av andre sektorer og bransjer i privat sektor, enn olje og gass er i hvert fall ikke blitt enklere.

3. Rentenivået

Høyt rentenivå betyr at penger koster mer. I Norge virker det ikke som det kommer noen snarlig rentenedsettelse. Vi har et høyere rentenivå enn mange andre land og Nasjonalbudsjettet 2025 illustrer det godt i en egen graf som viser hvordan renten er allerede er satt ned i Sverige, USA, euro-sonen og UK. Det er i følge Nasjonalbudsjettet varslet ytterligere rentenedsettelser i både USA og i Sverige. 

"Både Riksbanken i Sverige og Den europeiske sentralbanken (ECB) for euroområdet har allerede satt ned styringsrenten flere ganger i år. Riksbanken med 0,25 prosentenheter i mai, august og september, og ECB med 0,25 prosentenheter i juni og september. (...) Også sentralbanken i Storbritannia, Bank of England (BoE), satte ned renten med 0,25 prosentenheter i august. Sentralbanken i USA, Federal Reserve (Fed), fulgte etter med et første rentekutt på 0,5 prosentenheter i september."

4. Handelsbalansen

Fra slutten av 2021, gjennom 2022 og litt inn i 2023 hadde Norge et rekordhøyt handelsoverskudd. Slik er det ikke nå. Statistisk sentralbyrå kan fortelle i sin oppdtaterte statistikk fra oktober i år at handlelsoverskuddet er det laveste siden sommeren 2021. Oljeprisen har gått ned og gassprisene er langt unna det de var i 2021.

Det som kanskje er viktige i denne sammenhengen, og på sikt, er hvordan det såkalte "fastlands-Norge" går. Tross lav kronekurs, som hjelper eksortbedriftene, og god fart i lakseeksporten i det siste, er eksporten fra fastlands-Norge ganske flat. Det der mange enkeltbedrifter og næringer som klarer seg godt, men trekker vi fra oljen har Norge et stort handelsunderskudd. Det er i dag ingen næringer som er i nærheten av å fylle dette gapet.

5. Igangsetting av nye boliger

Mens handelsbalansen gir et bilde av hvordan det står til med eksportindustrien, gir tallene for igangsetting og ferdigstilling av nye boliger et bilde av hvordan det står til viktige deler av næringslivet som er avhengig av hjemmemarkedet. Mens svak kronekurs kan være bra for eksportbedrifene, er det ikke bra for de som importerer materialer, og kanskje også arbeidskraft, for å bygge noe eller som levere produkter i det norske markedet. De som bygger nye boliger er slike aktører.

Og som statistikken fra Boligprodusentene viser så går det ikke bare litt dårlig med boligbyggingen i Norge nå, det går fryktelig dårlig. Utsiktene fremover er er heller ikke særlig gode, det er svært langt opp til et "normalnivå" og det i en situasjon der det er underskudd på nye boliger i forhold til det egentlige boligbehovet, men problemet er at kostnadsnivået og rentenivået gjør at få nye boliger blir bygget.

6. Produktivitetsutviklingen

Produktiviteten er ikke noe som svinger fra kvartal til kvartal, eller endrer seg markant fra det ene året til det neste, men det har vært en lang nedgang i produktivitetsveksten som har rammet både Norge og andre land. Statistisk sentralbyrå skriver dette i Nasjonalregnskapet 2023 om utviklingen de siste årene, og hvordan produktivieteten de siste årene ikke har tatt seg opp igjen til nivået før pandemien:

"Fra 1970-årene og fram til 2000-årene vokste arbeidsproduktiviteten i markedsrettet virksomhet med godt over 2 prosent, men de neste tiårene har den bremset ned. I perioden 2020-2023 har arbeidsproduktivitetsveksten vært spesielt lav, på kun 0,3 prosent i snitt. Dette skyldes i første omgang at produktiviteten falt betydelig under koronapandemien, og den har ikke vokst nok til å motvirke dette i etterkant. Den gjennomsnittlige TFP veksten var enda litt lavere, 0,1 prosent Industri og annen vareproduksjon har en nedgang i produktiviteten i denne perioden, mens tjenesteproduksjon viser en svak vekst."

Det har den siste tiden vært en diskusjon mellom økonomer i spaltene i Dagens Næringsliv om denne nedgangen i produkitivitetsvekst er ekstra stor i Norge, eller om andre land i Europa, og kanskje også USA, er i samme situasjon. Her kan det være grunn til å minne om hva OECD rapporten om Norge fra i sommer sa om at vi har en dårligere utvikling enn landene vi liker å sammenligne oss med:

"Norway is one of the most productive countries of the OECD, but at around 0.5% per year productivity growth is clearly below the OECD average of around 1%. Without oil, productivity growth would have been even lower (it was around 0.8% in the oil sector). Moreover, the share of employment in startups is below other Nordic countries except Sweden, and post-entry growth of firms among the lowest, suggesting weak business dynamism".

7. OECDs rapport om Norge

Jeg skal ikke gjenta alt jeg skrev i juni på bloggen om denne gode rapporten om norsk økonomi, men lenker til innlegget her. Rapporten går igjennom kortsiktige utfordringer knyttet til blant annet kronekurs og rentenivå, men er mest opptatt av langsiktige og mer strukturelle problemer i norsk økonomi, som produktivitetsutviklingen, balansen mellom offentlig  og privat sektor, problemet med å skaffe tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft til kunnskapsintenisivt arbeidsliv, og særlig helsetjenestene, industriproduksjon utenom olje og gass, og mye annet. Her er et sitat om offetnlige utgifter sammenlignet med andre land:

"...government spending is the highest in the OECD. Public sector spending amounts to more than 60% of mainland GDP. Disregarding the upward blip in spending during the pandemic, public spending has drifted up in Norway, contrary to the OECD average and developments in Denmark and Sweden. Even after considering measurement issues, spending remains very high. Government employment amounts to one third of total employment, which is nearly double the OECD average. The general government mainland tax revenue to GDP ratio is also among the highest in the OECD, despite the sizeable oil revenues."

8. NHOs medlemsundersøkelser

En annen og supplerende måte å vurdere hvordan det egentlig går i økonomien og i næringslivet er å spørre bedriftene hva de mener selv. Det er dette NHO gjør i sine medlemsundersøkelser som gjennomføres hver måned, og der bedriftene blir spurt både om de vurderer markedssituasjonen som positiv eller negativ nå, og også om de vurderer fremtidsutsiktene som positive eller negative. 

I denne undersøkelsen er det undersøkt hvordan de ulike bransjene innenfor NHO ser på fremtidsutsiktene. I oktober-undersøkelsen har det snudd i negativ retning i de aller fleste av NHOs bransjer, med byggenæringen som den klart mest pessimistiske. Men pessimistene er flere enn optimistene også Norsk Industi og Sjømat Norge, til tross for at eksportindustrien skulle tjene på lav kronekurs. 

9. Abelias omstillingsbarometer

En annen, mer helhetlig og mer langsiktig måte å vurdere fremtidsutsiktene for norsk næringsliv finnes i Abelias omstillingsbarometer, en ganske omfattende sammenligning av rammevilkår for det kunnskaps- og  teknologibaserte næringslviet i Norge sammenlignet med andre land. Her er det forhold som kompetansetilgang og kompeanseutvikling, rammebetingelser for forskning og innovasjon, tilgang på risikokapital, digital infrastruktur, offentlige digitale tjenester og rammebetingelser for grønn omstilling som måles med et stort batteri av indikatorer. Rapportens innledende konklusjon er at:

"Abelias omstillingsbarometer måler Norges evne til omstilling relativt til andre land. Blant de 21 landene Norge sammenlignes med på utvalgte indikatorer, ligger Norge midt på resultatlisten. Resultatene fra årets barometer viser en negativ utvikling på en rekke områder som er viktige for Norges omstillingsevne. Barometeret indikerer at Norge har mangel på relevant kompetanse, virksomhetene sakker akterut i bruk av muliggjørende teknologi og entreprenøraktiviteten og risikokapitalinvesteringer er synkende i Norge relativt til andre land."

10. Investeringsvilje og entreprenørskap

Hvor går den kompetente og risikovillige private kapitalen vi er avhengige av for å skape flere nye bedrifter og fremtidsarbeidsplasser i Norge? Flytter det flest investorer inn i Norge eller ut av Norge? Hva skjer når gründerne har kommet gjennom første fase og skal ansette flere og utvide?  Hvordan ser investorer på markedsutsiktene for virksomheter som skal gjøre den skaleringen på de som har hovedkontor i Norge? 

Det er kanskje her det er aller størst grunn til å være urolig. Det er bekymringsfult og får langsiktige negative virkningene når investorer med god kjennskap til landet og til næringsliv, markedsforhold og verdikjeder og bransjestrukturer flytter ut. Dette er et område som hadde fortjent bedre statistikker og mer kunnskap som en del beslutningsgrunnlaget om hvordan skattesystemer og andre rammebetingelene for forskning, innovasjon og eierskap i næringslivet skal innrettes. 

Fallende handelsoverskudd

Fortsatt stor eksport av olje og gass gjør at det norske hadelsoverskuddet fremdeles er høyt. Men det er noen urovekkende signaler når vi ser på Statistisk sentralbyrås (SSB) ferske tall. Handelsbalansen overskudd første halvår 2024 er lavere enn i både 2022 og 2023. Og dersom vi ser fort fra olje og gass, og bare er opptatt av fastlands-Norges handelsbalane, går det i feil retning.

Egentlig burde eksporten øke og handelsbalansen styrkes når kronekursen er svak. Men slik er det ikke nå. Noen klipp fra det SSB skriver:

"Fastlandseksportensvekket seg med 10,1 prosent fra fjorårets juni og endte på 56,3 milliarder kroner. Eksportverdien fra fastlandet er også 2,6 prosent lavere for halvåret sett under ett (...)  Fiskeeksporten første halvår med 76,9 milliarder kroner totalt er 2,8 prosent lavere enn i første halvår i 2023. Likevel er det den nest høyeste eksportverdien vi har registrert i et halvår.

Metalleksporten sank også fra juni 2023, nedgang i eksporten av andre metaller mer enn oppveide for oppgangen i eksportvolumet av aluminiumslegeringer. Eksporten av metaller utenom jern og stål sank derfor med 5,2 prosent og endte på 7,0 milliarder kroner. Eksporten av strøm falt med 37,0 prosent fra juni i fjor, og endte på 1,6 milliarder kroner. Den gjennomsnittlige strømprisen på 549 kroner per MWh er nå 37,3 prosent lavere enn i juni 2023."

Verdenshandelen under angrep

Et av kjennetegnene ved vår moderne verden er at verdenshavene er fulle av skip som frakter ulike varer mellom land og kontinenter. Olje, gass, biler, maskiner, klær, elektronikk, kjemikalier, metaller, bygningsmaterialer og masse annet.

Billig og effektiv verdenshandel er en forutsetning for det velstandsnivået og velferdsnivået vi har.  Det  muliggjør en avansert global arbeidsdeling der vi eksporterer det vi har har mer enn vi trenger, og kan tjene penger på å selve (for eksempel olje og laks), og kjøper det andre produserer langt billigere enn det vi kunne gjort (for eksempel datamaskiner og biler). Kjøpe billig og selge dyrt er lurt, men det er vanskelig om mye forsvinner på veien i transportkostnader.

En forutsetning for å kunne transportere billig på båt er at det er trygt og at avstanden varer skal fraktes er så kort som mulig. Noen ganger har mennesker gjort store inngrep i naturen for å få avstanden til å bli kortere, som Suez-kanalen, som var ferdig i 1867, og ble den foretrukne ruten mellom Asia og Europa. I fjor gikk det 24 000 båter gjennom Suez-kanalen. Det var ti prosent av varevolumet i verden som ble fraktet på båt. Så mye ser det ikke ut til å bli i år.

The Economist har skrevet litt om dette i en artikkel som også viser noen infografiske fremstillinger av effekten på skipstrafikken fra den pågående konflikten i Midt-Østen. Skal man gjennom Suez-kanalen må man passere Rødehavet. Og der ligger blant annet Yemen. The Economist skriver:

"More than 200 container ships travelled through the Red Sea and the Suez Canal between January 4th and 11th last year. During the same week in 2024 only 122 dared to make the journey. Container firms accounting for 95% of the capacity that usually sail the Suez have suspended services in the area. A few energy firms, such as BP and Equinor, have also temporarily stopped using the canal. This is the biggest disruption to shipping in the Red Sea in recent years. Data from the Kiel Institute, a German think-tank, show that the current volume of cargo is 66% lower than would have otherwise been expected, based on averages between 2017 and 2019 (see chart 1). By January only 200,000 standard containers were passing through the waterway per day, compared with around 450,000 in December 2022—the lowest point of the pandemic."

Lavere gasspriser, lavere norsk handelsoverskudd

Etter en helt ellevill økning i norske eksportinntekter på grunn av høyere gasspriser og økt etterspørsel etter naturgass, er ting nå tilbake til det mer normale. Handelsoverskuddet er der, men var på 44,2 milliarder kroner i juni, ikke 111 milliarder kroner som i juni for et år siden, eller 225 milliarder som det var i august i fjor. Det skriver Statistisk sentralbyrå i sin siste eksportstatistikk.

Eksportinntektene og handelsoverskuddet på grunn av ekstraordinære gasspriser etter Russlands invasjon av Ukraina var store at det til og med var antydning til debatt om dette overskuddet skal øremerkes noen gode internasjonale formål. Som om det skulle en naturlov som sier at gassprisene vil være permanent høye. Det hadde jo vært fint for Norge, men markeder har en tendens til å tilpasse seg, gassprisene er blitt normale og debatten om det ekstraordinære overskuddet forsvant igjen. I hvert fall der man følger med på gasspriser og eksportstatistikk.

Hva viser så disse mer normale tallene? De viser at det i juni var en norsk eksport på 137 milliarder kroner, 31 prosent lavere enn i fjor på samme tid. Handelsoverskuddet endte som nevnt på 44,2 milliarder, som er 60 prosent lavere enn for et år siden. Men mens olje- og gasseksport har svekket seg fra i fjor har en lavere kronekurs gjort at norsk fastlandseksport har gode tider. For varer for samme kronebeløp betaler utlendingene mindre i euro eller dollar, og det er jo bra for norske virksomheter som har lønn og andre kostnader i kroner. SSB skriver:

"Den importveide kronekursen fra Norges Bank viser at kronen har svekket seg med 8,6 prosent sammenlignet med samme måned i fjor. En svekket norsk krone virker positivt inn for eksportrettet industri. Fastlandseksporten styrket seg med 10,5 prosent, og endte på 62,9 milliarder kroner i juni. Størst oppgang er det i verdien av fiskeeksporten som økte med 19,3 prosent."

Thomas Friedman: Verden er blitt enda flatere

"- The world is flat", skrev Thomas Friedman i 2005. Og slo fast at en flatere og mer globalisert verden, der varer, tjenester og kapital flyter friere, drevet fram av teknologi, internett, globalisering og  grenseoverskridende leverandørkjeder, er en god ting.

Det er en bra ting fordi handel og samarbeid bygger tillit, og dermed sikkerhet. Gjensidig avhengighet hindrer krig og konflikt. Dessuten blir verden rikere fordi en mer utviklet internasjonal arbeidsdeling gjør at kunnskap deles og ressurser utnyttes mer effektivt. Og jeg var veldig enig i alt dette og skrev både mange blogginnlegg og holdt gode  foredrag om hvorfor en flatere verden er så mye bedre enn det motsatte.

Nå skal det sies at ikke alle ville skrive under på at verden er helt flat. Richard Florida skrev for eksempel bøker om at verden var "spiky", eller "humpete" fordi vel er konkurransen global, men den favoriserer de som tilhører den høyt utdannede "kreative klassen" og særlig de som bor der de utdannede og kreative menneskene foretrekker å bo, der de beste universitetene ligger og der bedriftene må være for å trekke til seg folkene de trenger. Bor du der er verden ganske flat.

Alt dette virker veldig lenge siden nå. WTOs liberaliseringer ble stoppet og til dels reversert, Globaliseringen er blitt til handelskonflikter, subsidiekonkurranse og proteksjonistisk retorikk, spesielt fra høyresiden i USA som tidligere var de varmeste tilhengerne av frihandel. Og Kina er heller ikke lenger noen pådriver for friere handel. Nå er frihandelsavtaler og felles markeder noe som i beste fall skjer mellom land innad i regionale blokker, som i EU og i Nord Amerika, mens det mellom disse regionale blokkene bygges høyere hindringer. Verken Francis Fukuyamas "End of History and the last man" fra 1992 eller Thomas Friedmans "The World is Flat" fra 2005 har stått seg som spesielt gode fremtidsprofetier. Og på toppen av det hele har globaliseringsoptimismen og teknologioptimismen fått noe av skylden for denne reverseringen fordi den har bidratt til økt ulikhet og utenforskap.

Men Thomas Friedmans analytiske evner og skarpe penn fungerer i beste velgående fortsatt. Han er fortsatt utenrikskommentator i New York Times og er fortsatt en av de beste når det gjelder å skrive om utenrikspolitikk, enten det er Midt Østen, som han også har dekket som korrespondent, Kina, India, Russland eller Europa. Og Thomas Friedman mener fortsatt at en flatere verden, tross utfordringene, er langt tryggere og bedre enn en verden med fysiske murer, tollmurer eller andre hindringer for menneskelig og økonomisk samhandling. 

Derfor er det interessant å lese Thomas Friedmans analyse av forholdet mellom USA og Kina nå, etter hans første besøk i Kina etter pandemien. Han er opptatt av at Kinas har gjort fantastiske teknologiske og miljømessige fremskritt, men må ta skylden selv for i at andre har fått mindre tillit til landet. Nasjonalistisk egeninteresse har blitt langt mer fremtredende og han beskriver den farlige situasjonen som har blitt verre rundt Taiwan, Men slår også fast at man ikke kan forstå stemningen i et land særlig godt uten å besøke det og snakke med folk som bor der og forstå hva de er mest opptatt av, og hvorfor. Han har snakket med og fått spørsmål fra kinesiske studenter om han fortsatt mener at verden er flat. Og svarer, nokså overraskende for de som spør, at den er flatere enn noen gang, Med en interessant begrunnelse:

"On my first day in Beijing, I had a conversation with a young Chinese woman, a college student. Her first question, alluding to a book I wrote, was: “Mr. Friedman, is the world still flat?” I explained why I thought it was flatter than ever by my definition — that because of steady advances in connectivity and digitization, more people can compete, connect and collaborate on more things for less money from more places than ever. During my time in Beijing, I was struck at how educated Chinese people seem to be more connected, and able to get around digital firewalls, than before. I could see the woman wasn’t totally convinced by my explanation, so we moved on to other subjects. And then she dropped this: “I just used ChatGPT.” I said, “You used ChatGPT from Beijing, and you’re asking me if the world is still flat?”

Indeed, a story making the rounds in Beijing is that many Chinese have begun using ChatGPT to do their ideology homework for the local Communist Party cell, so they don’t have to waste time on it. It’s funny, though — just when you start to worry about the state of J.F.K. Airport, and all the stories in recent years that China was going to bury us in the race to A.I., an American team, OpenAI, comes up with the world’s leading natural language processing tool, which enables any user to have humanlike conversations, ask any question and get deep insights in every major language, including Mandarin."

Det er et interessant perspektiv Thomas Friedman trekker opp. Han hevder vel egentlig at til tross for at stadig flere politikere i verden, med et hederlig unntak for mange i Europa, vil bygge flere handelshindringer og bruke langt mer skattepenger på konkurransehemmende næringslivssubsidier, så sørger elektronikk, programvare, internett, kunstig intelligens og kunnskaps- og datadeling, for at vi samarbeider og samhandler mer enn noen gang likevel. Teknologi som finnes og er tilgjengelig, vil bli brukt og vil bli bygget videre på.

Og Thomas Friedman holder fast på sin gamle tese fra "The World is Flat" om hva som best hindrer krig og konflikt i verden og som han da kalte "The Dell theory of conflict prevention". Den ble definert slik:

"The Dell Theory stipulates: No two countries that are both part of a major global supply chain, like Dell's, will ever fight a war against each other as long as they are both part of the same global supply chain,"

Så vidt jeg husker prøvde han å gjøre et anslag på fra hvor mange leverandører og fra hvor mange land er en vanlig bærbar PC satt sammen av. Og i en helt innvevd verden der vi har tillit til hverandre så er ikke det så helt enkelt å holde oversikt over, noe som byr på problemer den dagen man ikke lenger har tillit og lurer på om alt som er inne i boksene er trygt å bruke. Det er ikke noen lett utfordring for verken næringsliv eller myndigheter å finne den balansen mellom naivitet og paranoia,

Artikkelen til Thomas Friedman der han drøfter maktforholdet mellom USA og Kina, og hva teknologi som Chat GPT forteller om det forholdet heter "America, China and a Crisis of Trust" og er vel verdt å lese i sin helhet.

Eksportoverskuddet faller igjen

Etter en eventyrlig eksportvekst i 2022, der det stadig ble satt rekorder i eksport over overskudd i handelsbalansen, mye på grunn av olje- og gasseksporten, er vi på vei ned mot mer normale nivåer. Ja, i 2020 var det minus i handelsbalansen i flere av månedene.

Minus i handelsbalansen  er det ikke nå..  Handelsoverskuddet endte på 71,1 milliarder kroner i mars, en nedgang på 55,4 fra mars i fjor og 8,7 prosent lavere enn i februar. SSB skriver i sin utenrikshandelsstatistikk at:

"Handelsoverskuddet i mars falt for tredje måned på rad og endte på drøye 71 milliarder kroner, mer enn en halvering fra mars i fjor. Lavere verdi på olje- og gasseksporten er hoveddriveren bak nedgangen. Ferske tall fra Utenrikshandel med varer viser at vareeksporten endte på 171,3 milliarder kroner i mars 2023, en nedgang på 31,3 prosent fra mars i fjor. Eksportverdien er imidlertid 8,9 prosent høyere enn i februar i år. I historisk sammenheng er eksporten fortsatt ekstraordinær høy, og både olje, gass og fastlandseksporten bidrar til dette – selv om de svinger en del mot tidligere perioder. Både råolje og naturgass kan vise til lavere eksportverdier sammenlignet med mars i fjor. Fastlandseksporten styrket seg med 14,2 prosent i samme periode og endte på 72,0 milliarder kroner. Økte laksepriser og store enkelttransaksjoner trekker opp fastlandseksporten i mars.
Importen av varer endte på rekordhøye 100,2 milliarder kroner. Dette er 11,5 prosent høyere enn i mars i fjor og 26,2 prosent høyere enn i februar."

Når importen øker så mye som nå har det også sammenheng med en uvanlig svak kronekurs akkurat nå. Sammenlignet med mars i fjor er kronen 13,9 prosent svakere målt mot en importveid referansekurs av andre valutaer. Når det gjelder det kraftige fallet i eksporten det siste året er det flere grunner, men lavere naturgasspriser der den viktigste forklaringen. Naturgassen har ikke vært billigere på 18 måneder, en god stund før krigen i Ukraina. Det kan se ut som Europa har funnet ut av energikrisen. SSB skriver:

"Verdien av naturgasseksporten falt for tredje måned på rad og endte på 57,6 milliarder kroner i mars, en nedgang på 6,9 prosent fra foregående måned. Nedgangen på 55,5 prosent fra mars i fjor skyldes at gassprisen har mer enn halvert seg. Prisen på naturgass tiltok i andre halvdel av 2021 og var eksepsjonelt høy gjennom 2022. – I mars var gassprisen på sitt laveste nivå på over 18 måneder. Nedgangen kan forklares med god tilgang på flytende naturgass i Europa, fylte gasslagre og lavere etterspørsel, sier seksjonssjef Therese Vestre."

Fraktkostnader tilbake til normalt nivå

Pandemien gjorde dramatiske ting med kostnadene for å frakte varer rundt i verden. Dels fordi havner og transporttjenester både til havs og til lands ble rammet. Men også fordi folk kjøpte flere varer og færre tjenester da alle måtte være på hjemmekontor og ikke kunne leve et normalt liv sosialt og på jobb.

Men som The Economists graf over viser så er fraktprisene nå nede på normalt nivå igjen.  Og The Economist skriver at:

"The easing of port traffic and the opening of other supply-chain bottlenecks have led to a collapse in freight rates from the all-time highs reached during the pandemic. The cost of shipping a 40-foot container from China to America’s west coast is now $1,400, down 93% from its peak of $20,600 in September 2021, according to Freightos, an online freight marketplace. It is roughly equal to its value in February 2020, before the pandemic struck."

I USA er det i følge The Economists artikkel nå en nedgang på 4,3 prosent i forbruket av varer, mens det er en oppgang på over 8 prosent i forbruket av tjenester. Det er langt færre TVer, møbler og hvitevarer som skal fraktes over havet. For inflasjonstallene er dette sannsynligvis godt nytt.

Rekordhøy eksport - igjen

Det siste året har disse jevnlige visittene mine inn i statistikken for norsk eksport, import og handelsbalanse, stadig vekk handlet om nye rekorder. Flere ganger har det vært slik at Norge aldri tidligere har eksportert mer og aldri har hatt større overskudd på handelsbalansen. Og selv om også importen er historisk høy holder den en langt flatere utvikling.

Og slik var det også i august 2022, med rekordverdier for eksport, import og handelsbalansen. Statistisk sentralbyrå skriver at:

"Med nye rekordhøye nivåer for både eksport- og importverdien i august 2022, endte handelsoverskuddet på historiske 197,7 milliarder kroner. Utviklingen kommer av høy prisvekst på energivaren naturgass, som har sammenheng med usikkerheten internasjonalt. Statistikken for utenrikshandel med varer viser flere rekordnoteringer for august 2022. Med eksport- og importverdier på henholdsvis 287,8 og 90,2 milliarder kroner, endte handelsbalansen for august på hele 197,7 milliarder kroner, de høyeste verdiene som er målt i en måned i løpende priser. Utviklingen av eksportverdien, som økte med 25,8 prosent sammenlignet med juli måned, skyldes i stor grad skyhøye priser på naturgass."

Dersom noen lurer på hvorfor det er viktig å holde i igjen når det gjelder offentlig forbruk akkurat nå, for å ikke prisstigning og press i økonomien, er dette et godt sted å starte. Da risikerer vi at summen av oljesektoretterspørsel og offentlig etterspørsel blir så massiv at alt annet av privat sektor som ikke har med olje å gjøre fortrenges. Men slik er det heldigvis ikke blitt, i hvert fall ikke foreløpig. Fastlandsindustrien henger med i eksportkonkurransen den også. SSB skriver:

"For august endte fastlandseksporten på rekordhøye 65 milliarder kroner, som er 46,5 prosent høyere enn samme måned i fjor, og 1,9 milliarder mer enn forrige rekordmåned mars 2022. Energivarer fra fastlandet står for det meste av 12 måneders endringen, som er preget av høye priser sammenlignet med august i fjor. I august ble det eksportert raffinerte oljeprodukter for 10,6 milliarder kroner, som er mer enn det dobbelte fra i fjor. Det ble eksportert elektrisk strøm for nesten 7 milliarder kroner, mer enn fem ganger høyere enn for ett år siden. Dette er nye rekordnoteringer for begge varegruppene.  

"Fiskeeksporten endte på 12 milliarder kroner i august. Verdien er 2,7 milliarder kroner høyere enn samme måned i fjor. Lakseeksporten står normalt for mye av dette, og så langt i år har prisen for fersk laks vært høyere enn i 2021. Det ble utført metaller for nesten 9,1 milliarder kroner i august 2022, en oppgang på 10,2 prosent fra samme måned i fjor. Aluminium økte med 1,6 milliarder kroner til totalt 5,7 milliarder kroner for august."

Hvor lenge kan det fortsette slik? Sannsynligvis ikke så veldig mye lenger. Dagens situasjon er en ganske spesiell kombinasjon av ulike ting, blant annet Russlands invasjon av Ukraina og av ulike sanksjoner og reaksjoner i kjølvannet av dette. I lengden er neppe dagens energipriser bærekraftige, og dessuten er vil det bli etterspørselsvekst og knapphet til vinteren hvis ikke mer skjer på tilbudssiden. Men når og hvordan dette spiller ut utover vinteren tør ikke jeg spå nå.

The World for Sale: Money, Power and the Traders Who Barter the Earth’s Resources

I noen av kapitalismens mørkere kroker finner vi råvaretraderne. Personer og selskaper som handler, men ofte ikke selv produserer, varer som råolje, metaller, matvarer og raffinerte oljeprodukter. Men selv om selskapene. Men selv om selskapene tidvis går med enorme overskudd, er de ikke veldig store i antall ansatte og heller ikke spesielt kjente, og trives godt med det.

Boken "The World For Sale - Money, Power Traders Who Barter the Earth’s Resources" av Javier Blas og Jack Farchy kom for et år siden og handler om disse traderne. Selskapene som driver med dette har navn som Glencore, Trafigura, Vitol, Cargill og Gunvor. Boken er skrevet lenge før Russlands invasjon i Ukraina, men er likevel et viktig bakteppe for å forstå sider av den konflikten fordi det historisk nettopp er denne type kriser, som gjerne også forstyrrer forsyningslinjer og tilgang til viktige råvarer, som er tradernes mulighet til å skape ekstraordinære fortjenester ved å være på steder og gjøre ting ingen andre gjør.

Fordi dette er en nokså lukket verden er det ikke helt enkelt å skrive om den. De to forfatterne Javier Blas og Jack Farchy er blant de få som har jobbet med å dekke råvaremarkeder i mange år, både i Financial Times og i Bloomberg, og kan sitt fag. Noe som bidrar til en innsikt, både historisk og utviklingstrekk i dag, som gir en enestående god innsikt. 

Boken beskriver opprinnelsen til dette markedet, som sprang ut av noen små virksomheter som fant noen små, men lønnsomme nisjer i markeder som gjerne var dominert av produsentene selv, som oljeselskaper, gruveselskaper og metallprodusenter. Noen store geopolitiske endringer ga noen ganger store nye muligheter, som da de store vestlige oljeselskapene ("de syv søstrene"), som gjerne handlet egen olje, ble skjøvet ut av nye statlige oljeselskaper i land som Saudi Arabia og Irak, men som trengte noen å selge oljen til. 

Den islamske revolusjonen i Iran skapte et ytterligere behov for noen som ville være mellommann for olje ingen kunne kjøpe åpent. Og ut av dette oppstod blant annet Mark Rich & co AG, med hovedkontor i tilbaketrukne Baar i Sveits. Mark Rich dominerte råvaretrading på 80-tallet, men det ble et økende problem at selskapet gjorde ting som gikk helt på tvers av både FN-beslutninger, vestlige sanksjoner og synet på hva man kan og ikke kan gjøre i despotiske regimer, så gründeren ble etter hvert etterlyst og dømt, og også tvunget til å selge seg ut av selskapet sitt (Mark Rich ble for øvrig benådet av Bill Clinton på hans siste dag som president). 

Ut av Mark Rich & co oppstod Glenore som et børsnotert gruve og tradingselskap. Ut av kaoset etter Sovjetunionens oppløsing kom Gunvor, som håndterte enorme mengder russisk olje og andre råvarer som var "innelåst" i Russland. Boken tar også for seg historien og skandalene rundt Trafigura og Vitol, som har valgt å fortsatt være privateide, blant annet for å unngå den regnskapsmessige åpenheten Glencore må ha,

Så er det jo et spørsmål om traderne i dagens geopolitiske verden, med industrielle verdikjeder som ikke virker som de skal, og stadige kriser, står klare til å fylle rommet på samme måte som ved tidligere kriser. Forfatterne av boken peker på noen utviklingstrekk som gjør at det ikke er like opplagt som før. For det første er det helt andre krav til åpenhet i dag, uansett om man er børsnotert eller ikke. Selv sveitsiske banker må dele informasjon med myndighetene. Dessuten er det lenge siden korrupsjonspengere kunne trekkes fra på skatten som en forretningsutgift. Det er tvert imot strenge straffer. 

Et annet forhold er at den finansielle delen ("paipirhandel") med råvarer er blitt veldig mye større og krever en helt annen tilgang til kapital enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det gjør at de store investeringsbankene har en helt annen rolle enn får, og de må passe på å ikke sette omdømmet sitt i spill ved å bryte lover eller bevege seg inn i etiske minefelt.

Og for det tredje har ikke traderne den type informasjonsmonopol de en gang hadde fordi de satt nærmest informasjonskilden, gjerne i noen veldig risikable områder ingen andre ville være i, og visste ting før alle andre. I dagens digitale informasjonssamfunn er det ikke så mange slike fortrinn, noe som gjør at denne industrien blir mer lik andre markeder. Det er har først til at flere av de store råvaretraderne heller beveger seg i retning av å produsere varer selv, og skaffer seg et konkurransefortrinn innenfor trading ved å også være produsenter, og blir på den måte mer som andre industriselskaper.

Eventyrlig eksportvekst

Vi har i flere måneder blitt vant til historisk høye tall for norsk eksport og for handelsbalanseoverskudd. Ikke bare har oljeprisen vært høy, men gasspriser og gassvolumer har økt til historiske rekorder, fiskeeksporten har vært god, men også eksporten fra fastlands-Norge har vært høy.

Det har nesten vært litt rart at alt har gått bra på en gang, i en tid der verden ellers ikke akkurat har gått på skinner. Og da venter man jo at ting snart må snu. Men snu nedover gjorde det i hvert fall ikke i mars 2022, tvert imot. Fra et høyt nivå spratt eksporten opp til enda høyere nivåer, i følge SSBs eksportstatistikk. SSB skriver:

"I mars 2022 sprengte eksporten nye grenser og endte på 226,3 milliarder kroner - nesten 25 prosent mer enn ved forrige topp i desember 2021. Handelsoverskuddet er med 138,4 milliarder kroner også historisk høyt, og 64,3 prosent høyere enn i foregående måned. Statistikken over utenrikshandel med varer viser rekordnoteringer for blant annet totaleksport, fastlandseksport og handelsbalansen i mars. Det er likevel utførselen av naturgass som er hoveddriveren bak oppgangen. Naturgass for over 112 milliarder kroner ble utført i mars.(...) Fastlandseksporten endte på 62,3 milliarder kroner. Dette er en økning på omtrent 21 prosent fra februar i år, som også var forrige toppmåned. Det ble ellers importert varer for nesten 88 milliarder kroner i mars, en økning på 19,4 prosent sammenlignet med mars 2021."

Verden rundt oss må jo under seg litt over hvordan Norge er den evige fetter Anton i internasjonal økonomi og handel. Nå heter det vel også at man skal være godt forberedt for å ha mye flaks, og Norge har jo en god del medgangskompetanse. Men det spørs om stikken går så mye lenger.