"Premonition" på engelsk betyr noe i retning av "fremsyn", eller "forutanelse" på norsk. Og det er manglende evne til å forstå hva som kan skje i kritiske situasjoner som er det underliggende temaet i denne boken av Michal Lewis. Boken kom våren 2021 da pandemien fortsatt pågikk for fullt og som jeg leste like etter, men av en eller annen grunn ikke husket å skrive om her på bloggen, noe den absolutt fortjener.

Bokens fulle tittel er "The Premonition - A Pandemic Story", og handler om hvordan det kan gå galt når man ikke klarer å forstå og fortuse hvordan og hvor raskt smitte spres og hvilke effekter det får i samfunnet. Ikke bare covid, men også andre farlige smittsomme sykdommer vi kanskje trodde vi var beskyttet mot. Helten i boken, Charity Dean er  smittevernlege på kommunenivå i California. Hun har samme rolle som norske smittevernleger, med mye makt til å iverksette inngripende tiltak, men fordi dette gjøres veldig sjeldent er det også en rolle som ikke er helt forstått og akseptert av omgivelsene, eller av andre deler av offentlig forvaltning.

Men Charity Dean er nettopp en actionhelt etter Michael Lewis-oppskriften, modig, handlekraftig, litt outsider, et par nivåer nede i hierarkiet, men ekstremt opptatt av å ta kunnskapsbaserte beslutninger og gjøre det riktige, selv om det vekker negative reaksjoner. Der hun selv har beslutningsmyndighet bruker hun den, der hun ikke har det sier hun tydelig i fra om hun mener noe er galt, og får både venner og fiender på den måten.

Her vil Michel Lewis-fans kjenne igjen en oppskrift som han har brukt mange ganger før når han har skrevet både om finanskrisen i "The Great Short" og om offentlig sektors reformatorer i "The Fifth Risk" (som jeg skrev om her i 2019). The Premonition er sånn sett en slags oppfølging av tematikken i The Fifth Risk, der han løfter frem noen ekstremt faglig kompetente, men litt uortodokse og til dels nerdete personer litt bortgjemt ulike steder i systemet. I en normalsituasjon blir de ofte ikke lagt merke til, eller dyttet ut på siden, og kanskje helt over sidelinjen. Men det som gjør Michael Lewis historier så spennende rent fortellermessig er at disse outsiderne kan utgjøre den store forskjellen når det virkelig gjelder, og i The Premonition er det også slik at noen av dem finner hverandre i et felles prosjekt for å sette i verk en nasjonal tiltaksplan for å bekjempe covid-19.

Faren med en slik måte å beskrive store nasjonale og globale kriser er selvfølgelig at det kan bli litt satt på spissen, litt overforenklet og individfokusert, og at det beskrives en noen sammenhenger mellom årsak og virkning som ikke kan forklares på personnivå alene. Men til tross for denne åpenbare svakheten, og også faren for å konkludere en del ting litt for raskt når pandemien fortsatt var i gang for fullt, synes jeg dette er en veldig god bok. Den klart mest velskrevne jeg har lest om covid-19, men også den beste, i hvert fall så langt. Og de skyldes i tillegg til fortelleregenskapene noen underliggende temaer den tar opp, og som var viktige og som vil fortsette å være viktige også neste gang en pandemi rammer oss. La meg nevne noen:

Den beskriver hvordan og hvorfor USA på nasjonalt nivå faktisk hadde en pandemiplan på plass, som hadde vært utarbeidet av et tverrfaglig team i Bush-perioden med noen dyktige, men ganske eksentriske eksperter av typisk Michael Lewis-type. Og noen av dem ble sittende litt bortgjemt i Obamas stab også etterpå. Planen var at den moderne typen som forstod at bremsing av smitte gjennom å begrense nærkontakt mellom mennesker, "social distancing" er det som virker. Men hvordan får man liv i en slik plan som det aldri har vært behov for å bruke?

Andre tema er forholdet mellom lokale smittevernsjefer, som må ta beslutninger om å stenge ned eller ikke stenge ned, fordi det kan bety forskjellen på liv og død, og de mer forskningstunge nasjonale smittevern- og folkehelsemyndighetene som helst vil vente med beslutninger till vi har litt mer data. En ganske gjenkjennelig problemstilling. 

Og så er det for det tredje en skarp og gjenkjennelig kritikk av hvordan offentlig forvaltning håndterer komplekse utfordringer som går på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og offentlig og privat. Ikke først og fremst politikerne helt på toppen, Trumps håndtering av covid er ikke noe stort tema her, mest fordi han neppe visste noe om de tingene boken beskriver. Men bekrivelsene av hvordan de mest forutseende, de som forstår seg på hva eksponentiell vekst betyr i smittesammenheng, hele tiden blir trykket ned av "systemet", og finner uortodokse bakkanaler, er leseverdige. 

Og ikke minst er det en helt herlig, og ganske deprimerende beskrivelser, av hvordan både privat og offentlig medisinsk laboratoriekapasitet, for eksempel til genetiske analyser, blir stående ubrukt fordi de ulike delene av systemet ikke klarer å finne hverandre. I helsesektoren er dette et problem også i en normalsituasjon, men pandemien satte det på spissen. I noen tilfeller ga det noen ekstraordinære positive innsatser fordi mennesker med kompetanse, erfaring og ressurser fant hverandre og handlet. Mens det i andre tilfeller synliggjorde pandemien alt som ikke fungerte. 

Norge er ikke USA, og mye i helsevesenet er organisert annerledes og finansieres annerledes, men noen av disse mest komplekse utfordringene er forbausende like. Og sånn sett er denne boken en god påminnelse om at de vanlige verktøyene i verktøykassen, budsjetter og reguleringer, ofte ikke er nok.

Høyeste sykefravær siden 2009

Sykefraværet i Norge er på vei opp. Hva som skyldes ettervirkninger av pandemien og influensasesong, hva som skyldes stramt arbeidsmarked og hva som skyldes helt andre ting, skal ikke jeg prøve å avgjøre. Men opp går det og ikke siden 2009 har det sykefravværet vært så høyt som det var i 2022. SSB skriver på sine nettsider at:

"Sykefraværet i 2022 var på 6,8 prosent. Et så høyt nivå har vi ikke sett siden svineinfluensaen i 2009.
Sykefraværet i 2022 var preget av mye korona- og influensa, særlig på starten av året. Sammenligner vi sykefraværet gjennom året med tidligere år, må vi tilbake til svineinfluensaen for å finne et like høyt nivå. Det viser ujusterte tall fra sykefraværsstatistikken.
Sykefraværsprosent på 6,8 prosent i 2022 innebærer 39,2 millioner tapte dagsverk i løpet av hele året. Det er 4,2 millioner flere tapte dagsverk enn i 2021 og en økning på 12 prosent. Ser vi kun på siste periode var sykefraværet på 6,7 prosent i 4. kvartal 2022. Det er en økning på 4 prosent fra forrige kvartal, men fortsatt en betydelig nedgang fra nivået på 7,2 prosent på starten av fjoråret. Det viser sesongjusterte tall."

I 2022 var det i følge disse tallene særlig først kvartal som hadde et veldig høyt sykefravær, en periode der vi var i ferd med å lette på restriksjonene og håpet ting ville være mer som normalt, men der den mer smittsomme varianten av omkron-varianten av Covid slo til for fullt. Ser vi på grafene ser vi at sykefraværet i første kvartal 2022 var det høyeste under hele pandemien, noe som sannsynligvis var mye tidligere under pandemien ble løst gjennom hjemmekontor og digitale arbeids- og møteformer for å hindre høyere smittespredning, mens i begynnelsen av 2022 var langt flere som faktisk ble smittet-

Når det gjelder hvilke bransjer som har det høyeste sykefraværet er det ingen store overraskelser. Det er som det pleier å være:

"I 4. kvartal 2022 hadde yrkesgruppene pleiemedarbeidere og barnehage- og skoleassistenter legemeldt sykefravær på henholdsvis 9,1 og 9,7 prosent. Det er det høyeste sykefraværet blant alle yrkesgrupper. (...) Det jobber flest kvinner i disse yrkene, 8 av 10 jobber tilhører kvinner, avslutter Køber. I yrkene der det jobber flest menn er det høyest sykefravær blant lastebil-, buss- og trikkeførere og bygningsarbeidere med henholdsvis 7,3 og 6,4 prosent sykefravær.."

Fra covid-krise til politisk krise

Helgens The Economist har viet forsiden og hovedlederen til Kinas nye covid-rise, og hvordan landet nå har malt seg inn i et hjørne det det ikke er noen gode alternativer. Enten opprettholder de en nedstenging som skader både mennesker og økonomi, og har ført til åpne politiske protester. Eller så risikerer de hundretusener av døde. The Economist skriver:

"But our modelling, based on predictions of the rate at which people become infected and recover or die, suggests that, if the virus spread unencumbered, infections would peak at 45m a day. Around 680,000 people would die, even if vaccines remained potent and all of them received care. In reality vaccines wane and many would go untreated. The need for intensive-care beds would reach 410,000, almost seven times China’s capacity."

The Economist peker også på at det som nå har satt det kinesiske lederskapet i en umulig situasjon i stor grad er selvforskyldt. Troen har vært sterk på at egen håndtering av covid har vært klokere og bedre enn i andre land, og særlig vesten. At den strenge nedstengingen har vært den eneste riktige strategien. At vaksinene de har utviklet selv har vært like gode som de i vesten. Og at all kritikk og alle spørsmål om strategien har vært riktig er kritikk av kommunistpartiets ledelse. Det er politikk.

Jeg vil også anbefale The Ecconomists mer omfattende briefing om covid-situasjonen i Kina. Det er store tall det er snakk om i modellene for eksponentiell virusspredning de presenterer. Og det vil få omfattende konsekvenser på innenlands og utenlands om de slår til. Men det å stramme ytterligere inn og fortsette med "null-covid"-linjen er heller ikke bærekraftig i lengden. Det bare utsetter problemet. Viruset blir ikke borte, som jo lenger nedstengning, jo høyere pris, uten lys i enden av tunellen. I følge The Economist er Kina i ferd med å få en stor økonomisk nedtur nå, tre år etter at pandemien først kom til Kina:'

"During the week of November 14th, as covid cases rose, the number of domestic flights fell by 45% year on year. The three biggest airlines lost a combined 74bn yuan in the first nine months of 2022. Subway traffic in the ten largest cities was down by 32% year on year, according to Macquarie, an Australian bank. A measure of road freight in the week to November 25th was 33% below its level the year before. Box-office revenues, a gauge of people’s willingness to go out and about, tumbled by 64%. Only 37% of cinemas were open on November 28th."

Og uviljen til å innrømme feil, ja ikke engang åpne for at det kan være litt tvil og  usikkerhet i møte med det ukjente, gjør det ekstra urovekkende. Jeg tror noe av det vi gjorde best her i Norge og i mange av våre naboland var å være helt åpne og ærlige om at vi ikke hadde alle svar. At noen tiltak var et skudd i mørket. At noen tiltak måtte revurderes etter kort tid fordi det hele tiden kom ny kunnskap. Stengte vinmonopol varte for eksempel bare en dag, et av verdens mest kortvarige koronatiltak. Men ved å ikke la det gå for mye politisk prestisje i tiltakene kom vi også mye bedre igjennom krisen. 

Rekordmange reiser

Aldri har så mange nordmenn dratt på reise som i 3. kvartal 2022.  10 millioner i alt. Av disse var 3 millioner til utlandet, en vekst på 250 prosent fra tredje kvartal 2021. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver at:

"I 3. kvartal 2022 dro nordmenn på nesten 10 millioner reiser. Det er det høyeste antallet som noen gang er målt for et enkelt kvartal i reiseundersøkelsen. Vi foretok litt færre reiser i eget land i forhold til i fjor, mens kraftig vekst i reiser til utlandet bidro til at vi samlet dro på rekordmange reiser."

Av de 10 millioner reisene som ble foretatt av nordmenn i 3. kvartal i år, var 1,5 millioner
yrkesreiser . Aldri før har nordmenn foretatt så mange yrkesreiser i et 3. kvartal. Og det var rekord for denne type reiser både til Norge og til utlandet. Det har nok vært et oppdemmet behov for å reise på jobbreiser. og spesielt til utlandet, for det slo alle rekorder:

"Yrkesreiser til utlandet som nesten var fraværende i 2020 og 2021, tok det seg kraftig opp i 3. kvartal i år. Vi reiste på rekordmange 560 000 yrkesreiser til utlandet. – Etter at alle reiserestriksjonene ble fjernet tidligere i år, reiste vi til utlandet som aldri før, enten det var i forbindelse med jobb eller det var på fritiden, sier Boyd Oyier."

Byene der det er best å leve

The Economist har rangert 172 av verdens byer for å finne ut hvilke byer det er best og hvilke det er verst å leve i.  Europa gjør det godt i toppen av listen. De tre øverste på listen er Wien, København og Zurich, foran Calgary og Vancouver i Canada. Nederst på listen finner vi Damascus, Lagos og Tripoli.

Vel så interessant er det å sammenligne byer internt i Europa, blant annet for å se hvordan pandemien har endret på rekkefølgen på rangeringene. 38 av byene i den globale listen er byer i Europa. De fem nederste på den europeiske listen er Istanbul, Baku, Bucuresti, St Petersburg og Sofia. 

Et viktig funn i undersøkelsen er at forskjellen mellom vest og øst i Europa har økt under pandemien. I Russland skyldes nedgangen krig, sanksjoner og at vestlige bedrifter har dratt sin vei, Men mer generelt er det slik at byene i Vest-Europa har kommet raskere tilbake til situasjonen før pandemien enn byene lenger øst. The Economist skriver:

"The reopening of cities across western Europe has returned the region’s average scores to something close to their pre-pandemic norms. That also makes it the most liveable region globally. In the overall list, all but one of the ten biggest improvements in the year were made in western Europe (the exception, Los Angeles, climbed 18 spots). The top three movers were in Germany: Dusseldorf, Frankfurt and Hamburg improved their liveability thanks mainly to big leaps in their culture scores after covid measures were eased. Not all corners of the continent have enjoyed the same improvements. By comparison, cities in eastern Europe are recovering from covid-era drops in liveability at a slower pace; the average score in the east is now 20 points lower than the west. Already-strained health-care systems have been hamstrung by slow vaccine rollouts; many cities remain rife with corruption."

Utenlandsreiser tilbake til normalen

Under pandemiårene 2020 og 2021 var det populært å erklære at ferie i eget land var den nye normalen, og at vi måtte støtte reiselivsnæringen, og at det derfor ville ta lang tid før utenlandsreisene ville komme opp igjen til gammelt nivå. Ja, noen mente kanskje at det aldri ville skje.

Jeg må innrømme at jeg var nokså skeptisk til slike påstander og har tenkt at mange, tross flotte og hyggelige feirer i Norge, som meg ville ønske å reise få ferie ut av landet igjen så fort som mulig. Og nå har det kommet et svar, SSBs tall reisetall for andre kvartal i år. Nå er riktignok andre kvartal uten flertallet av sommerferiereiser, men påskeferien er med. Og som grafen viser så er antall reiser til utlandet i andre kvartal år akkurat der det var i 2019. SSB skriver: 

"I løpet av april, mai og juni i år dro nordmenn på rett under 2 millioner reiser til utlandet. Dette var en enorm økning fra samme periode året før hvor det ble foretatt omtrent 190 000 reiser til utlandet. Hele fjorårets 2. kvartal var preget av restriksjoner som førte til at vi dro på langt færre reiser til utlandet enn i årene før pandemien."

Og det er fritidsreisene til utlandet som står for den største delen av denne veksten. Yrkesreiser til utlandet hang fortsatt litt igjen i andre kvartal, kanskje fordi man er vant til at digitale møter fungerer, men kanskje mer sannsynlig fordi det fortsatt var innreiserestriksjoner i mange land. SSB skriver dette om yrkesreiser mer generelt:

"Av de 7,5 millioner reisene nordmenn foretok i 2. kvartal i år, var omtrent 1,3 millioner
yrkesreiser. Det var en kraftig økning i både innenlandske og utenlandske yrkesreiser fra samme periode året før. – Ser en på antall yrkesreiser totalt, er vi tilbake på samme nivå som før pandemien. Nordmenn reise på litt over 1 millioner yrkesreiser innenlands i 2. kvartal, det høyeste som noen gang er målt for et 2. kvartal i reiseundersøkelsen, sier Kristin Aasestad.

Yrkesreiser til utlandet har nesten vært fraværende i perioden med pandemi og reiserestriksjoner. I 2. kvartal i år dro nordmenn på 250 000 yrkesreiser til utlandet. Dette er en kraftig økning fra i fjor, hvor det på samme tid ble gjennomført om lag 70 000 yrkesreiser, men det er et stykke til yrkesreisene til utlandet er på samme nivå som før pandemien."

Cubas covid-katastrofe

Det er veldig mye som ikke fungerer i det sosialistiske Cuba. Men en av de tingene de gjerne har fått ros for, og kanskje med rette, er helsevesenet. Som i hvert fall i latin-amerikansk målestokk har holdt høy kvalitet.

Slik er det kanskje ikke lenger, i hvert fall ikke hvis vi legger til grunn utviklingen i dødsfall på grunn av Covid. Cuba har en av de høyeste dødsratene i verden, til tross for en svært høy vaksineringsrate. Hva har gått galt?, spør The Economist. Og svarer:

"Cuba’s estimated tally of excess deaths per 100,000 people is 550. This revised death toll would place it among the 20 worst countries in the world. It would also make Cuba an outlier in the region: the average across the Americas is 368. Its ageing population—almost 20% of Cubans are over 60, more than anywhere else in the region—made Cuba especially vulnerable to covid. But other factors were avoidable. Budget cuts and a shortage of essential supplies were taking a toll even before the pandemic. After the outbreak hospitals quickly became overwhelmed; oxygen, personal protective equipment and medicines ran short. And although plenty of Cubans are now vaccinated, the country was slow off the mark."

Det kan derfor se ut som Cubas oppskrytte helsevesen ikke lenger er så mye å skryte av.

Vaksiner reddet 20 millioner liv

Er det mulig å beregne hvor mange liv som er reddet av vaksinering mot covid? Noe helt nøyaktig svar er et naturligvis ikke mulig å komme opp med. For det første fordi vi ikke kan vite helt sikkert hva som hadde skjedd med de som ble vaksinert dersom de ikke hadde blitt vaksinert, i hvert fall ikke på individnivå. 

For det andre er det et spørsmål om hva slags modell man skal bruke til å gjøre en slik beredning og hva slags premisser og antagelser man skal legge inn når man gjøre et mest mulig kvalifisert anslag over hvor mange menneskeliv som ble reddet. Og for det tredje er det vanskelig fordi vi ikke vet sikkert hvor mange som er døde av covid heller i og med at offisiell statistikk er mangelfull og til dels svært tvilsom i mange land. Og skal man gjøre et kvalifisert anslag over hvor mange liv som er reddet må man også vite omtrent hvor mange som er døde. 

The Economist har lenge laget oppdaterte beregninger av hvor mange dødsfall globalt som skyldes covid. Summen av alle lands offisielle tall er 6,3 millioner fra 2020 og frem til nå. Ved å se på hvor mange flere dødsfall det har vært i denne perioden i de samme landene enn i en normalsituasjon, har The Economist beregnet at det reelle tall på antall døde ligger mellom 14,8 og 26,2 millioner, og gjør et  estimat på 21,5 millioner døde. Det er 3,4 ganger høyere enn det offisielle tallet.

Hvor mange flere ville vært døde av covid dersom de ikke var vaksinert? Vaksiner har ikke eksistert i hele covid-perioden, men ble tatt i bruk i desember 2020, og i praksis først et stykke inn i 2021 i de fleste land. Forskere ved Imperial College i London har gjort en beregning av hvor mange liv vaksiner reddet det første året det ble vaksinert, i 2021. Den er omtalt på The Economists nettsider under overskriften "Covid-19 vaccines saved an estimated 20m lives during their first year".

Forskerne har tatt utgangspunkt i the Economist beretninger om det reelle antallet dødsfall som skyldes covid. Så har de brukt den epidemiologiske kunnskapen vi har fått om virusets evne til å spre seg, smittespredning og dødelighet i ulike alders- og befolkningsgrupper, resistens, mulighet for å bli smittet flere ganger osv. I en slik modell må det også legges inn noen forutsetninger om måten samfunnet setter inn ulike tiltak og hvordan folk oppfører seg i ulike scenarier. Og hva er så svaret? Forskerne sier at det i 2021 var 20 millioner menneskeliv som ble reddet av vaksinering. The Economist skriver:

"Such models can simulate any disease. The authors customised theirs for covid by finding the mix of impacts of these variables that yielded the best predictions of deaths in each country in each week. (...) The authors then used this model to predict how many additional deaths would have occurred during the year starting on December 8th 2020—the day of the first jab—if no vaccines had been given, but all other factors remained the same. Excluding countries with tiny populations and China, where our excess-mortality figures are highly uncertain, the answer was 19.1m- 20.4m, 170% more than our estimate of the actual death toll during this period."

Så er det naturlig å spørre om det er slik at dette er personer som i all hovedsak ble reddet i rike land, mens det er fattige land, med færre vaksiner, som har måttet bære den største byrden? Nei, mener forskerne: 

"...but the paper found that nearly as many deaths were prevented in the covax countries (around 7m) as in rich ones (roughly 8m). This is proportional to the number of people in these groups of countries aged at least 65, who are most at risk from covid."

At 20 millioner liv er blitt reddet globalt av disse vaksinene som ble forsket frem, utviklet, produsert og distribuert i et tempo verden aldri har sett maken til fortjener stor anerkjennelse. Og det fine er at det grunnlaget som ble lagt forbindelse med utviklingen av nye mRNA-vaksiner, et slags "byggesett" der man kan endre på ulike deler, gjør at vi også er langt bedre forberedt neste gang et slikt virus treffer oss.

Kinesiske vaksiner

Pandemien kommer stadig med overraskelser. Mens resten av verden har hatt enorme smittebølger, sykehusinnleggelser og mange dødsfall, har Kina tilsynelatende sluppet unna etter å ha stengt ned vinteren 2020. Men plutselig er det nå Kina som lukkes, langt mer hermetisk og brutalt enn verden ellers, mens stort sett alle tiltak er fjernet i vår del av verden. Hva har skjedd?

Noe handler kanskje om at et autoritært regime nekter å innrømme feil og bytte strategi, men det er nok dessverre en annen og svært urovekkende grunn til at Kina nå ser ut til å bare ha dårlige alternativer å velge mellom. De som nå smittes i Kina blir sykere enn vaksinerte europeere og amerikanere. Det er fordi de kinesiske vaksinene gir langt dårligere beskyttelse etter en og to vaksinedoser, og få kinesere har fått en tredje vaksinedose. The Economist skriver dette om forskjellen:

"A study by the University of Hong Kong has for the first time compared the effectiveness of China’s Sinovac vaccine with the mRNA vaccine developed by BioNTech against the Omicron variant of the virus (made with Pfizer in most countries, and Fusan Pharma in Hong Kong). Both vaccines work: at three doses they were estimated to offer over 90% protection against severe disease and death across all age groups. But without a booster, significant differences between the two vaccines emerged. With two doses, the BioNTech shot was 75-96% protective across age groups. Sinovac, however, had a range of 44-94%. For those aged 80 and above, the differences were even starker. The best estimates were then 85% for the BioNTech vaccine and 60% for Sinovac."

Bare omkring 50 prosent av Kinas befolkningen har fått en tredje vaksinedose. Blant de over 80 år er det bare omkring 20 prosent. Rund 40 prosent av de over 80 er ikke vaksinert i det hele tatt fordi det i begynnelsen bare var friske innbyggere under 60 som ble vaksinert. Det kan i følge the Economist ha bidratt til å gjøre mange usikre på om vaksinen er trygg. Prisen for det kan vise seg å bli høy.

Hong Kong er blitt koronaens episenter

Hvem skulle trodd for bare noen få uker siden at mens Norden og Nord-Europa er i ferd med å fjerne alle koronatiltak, så er restriktive Hong Kong, og kanskje Kina etter hvert, blitt koronaens episenter. Men slik er det blitt.

Det er The Economist som kårer Hong Kong til sentrum for pandemien i verden. De skriver at:

"Hong kong, once famed for its low covid-19 count, is now recording the world’s highest death rate from the virus. The city is facing a shortage of coffins; morgues are overflowing with victims; hospitals are struggling to cope. On March 17th 279 deaths were recorded in the city of 7.4m people. The death rate is more than twice as high as at the peak of Britain’s second wave in early 2021. One model by researchers at the University of Hong Kong predicts more than 5,000 people could die of covid during this wave."

Omikron er naturligvis mye av forklaringen her. Den mildere, men langt mer smittsomme varianten, har endret alle spillereglene slik vi skjente dem. Men når omikron nå tar over i alle land, hvorfor er da antall innlagte og antall dødsfall i ulike land såpass forskjellig? The Economist svarer at det har med immunitet og vaksinering å gjøre. I blant annet Hong Kong har få vært smittet tidligere og færre eldre er vaksinert enn i Europa. Tross en ny vaksineringsoffensiv er fortsatt 44 prosent av de over 80 år fullstendig uvaksinert. Kina er litt bak vekstkurven vi ser i Hong Kong, men kanskje det her den neste store bølgen kommer.

Kraftig nedgang på Kinas børser

Grafen til høyre viser kursutviklingen på Hong Kong-børsen de siste fem årene. Dagens sluttkurs er den laveste i hele femårsperioden, Den er lavere enn da pandemien kom vinteren 2020, over 30 prosent lavere enn den var for et år siden og over 40 prosent lavere enn i januar 2018.

Årsaken er sannsynligvis summen av en rekke ting, og kanskje særlig to, som ikke har gått Kinas vei den siste tiden. Den ene er Russlands brutale overfall på Ukraina, som også risikerer å sette Kina i et svært dårlig lys og de ikke klarer å distansere seg tydeligere fra Russlands handlinger. 

Kinas andre problem, som ser ut til å øke kraftig akkurat nå, er spredningen av omikron-varianten av covid. Det kan virke litt rart sett fra Nord-Europa, der tiltakene er mer eller mindre forsvunnet helt, men vi må huske på at mens vår strategi har vært å unngå overbelastning av helsetjenestene, og tilpasset tiltakene etter det, er Kina blant landene som har satset på å stanse smittespredningen helt. Det har krevd langt mer drastiske tiltak også tidligere, men med den langt mer smittsomme omikron-varianten er det sannsynligvis helt umulig. Og med en enorm befolkningen der nesten ingen har hatt covid før og relativt få har tatt en booster-dose, er det grunn til å tro at belastningen på helsetjenestene kan bli svært stor.

Og på toppen av dette kommer de utfordringene Kina allerede hadde, med økt proteksjonisme og ulike straffereaksjoner og motreaksjoner i forholdet til USA. Og landet har dessuten utfordringer med å overbevise vestlige land om at deres teknologileverandører respekterer personvern og opererer uavhengige av statens sikkerhets- og etterretningsvirksomheter.

Rekordhøyt sykefravær

Sykefraværet i fjerde kvartal 2021 er det høyeste på over 10 år. Kanskje ikke så rart når dette var kvartalet da koronaviruset kom tilbake for fullt i form av den svært smittsomme omikron-varianten. Sist sykefraværet var like høyt var i 2009 da svineinfluensaen herjet i Norge. Statistisk sentralbyrå skriver på nettsidene at:

"Justert for sesongvariasjon, var egen- og legemeldt
sykefravær på henholdsvis 1,2 og 5,5 prosent i 4. kvartal 2021, viser sykefraværsstatistikken. For å få et tydeligere bilde av koronapandemiens påvirkning på sykefraværet er disse tallene kun justert for sesongvariasjoner, og ikke for omfanget av influensa- eller koronadiagnoser. - Fra juli til september i 2021 var sykefraværet på det høyeste nivået siden svineinfluensaen i 2009, sier Tonje Køber, seksjonssjef for arbeidsmarked og lønn. - Ved slutten av året har det økt ytterligere, og det sesongjusterte sykefraværet var på 6,8 prosent i fjorårets tre siste måneder, sier Køber."

I grafen over er det den svarte linjen som viser sykefraværstallene sesongjustert, men ikke influensajustert, noe som kan være en interessant å måle effekten av noe (covid) som ikke er en vanlig sesonginfluensa, i hvert fall ikke enda.  

Hvor i arbeidslivet er det så sykefraværet har økt mest på slutten av fjoråret. I om med at omikronvarianten av covid er veldig smittsom, men kan være både mild og helt sympromfri for noen, er det naturlig å tenke seg at den gir høyest sykefravær der det er vanskelig å jobbe hjemmefra og der det er lett å bli smittet av andre i en normal arbeidssituasjon. Og slik ser det også ut vil å være. Viktigste bidragsytere til de høye sykefraværstallene i 2021, og særlig i 4. kvartal er at de store sysselsetterne i offetnlig sektor: Helse- og omsorgsyrker og undervisningsyrker.

"Flere av de yrkesgruppene med høyest sykefravær i slutten av året var også de største yrkesgruppene, (...) Dette gjelder blant annet pleie- og omsorgsarbeidere, renholdere og medisinske- og undervisningsyrker.  - I yrkesgruppen pleie- og omsorgsarbeidere gikk 1 av 10 dagsverk tapt på grunn av sykefravær i fjorårets siste tre måneder, sier Køber. - Dette er den klart største yrkesgruppen, med en overvekt av kvinnelige lønnstakere. Siden samme periode i 2019 har nivået steget med 16 prosent."

Rekordmange foretaksetableringer innen kultur

I fjerde kvartal 2021 ble det registrert hele 19 240 nye foretak, en liten nedgang fra året før, men seks prosent flere enn kvartalet før og det nest høyeste i et fjerdekvartal noen gang. Nivået på nyetableringer har ligget høyt under hele pandemien.

Disse totaltallene til å forstå. Pandemien har rammet Norge mindre hardt enn mange andre land og de fleste bransjer har klart seg etter det innledende sjokket. 

Det som er nokså kontraintuitivt i disse tallene er at den kraftigste veksten i antall foretaksetableringer er i kultur- og underholdningssektoren, som har vær hardest rammet, og at de fleste av disse nyetableringer er enkeltpersonsforetak og ikke aksjeselskaper. SSB skriver:

"Det vert etablert føretak innan kultur, underhaldning og fritid som aldri før, opp 20 prosent frå det førre kvartalet og heile 36 prosent fleire enn i 4. kvartal 2020. Talet på nyetableringar er det nest høgaste som er registrert i kulturnæringane noko kvartal, berre 4. kvartal 2019 låg marginalt høgare.

Innan transport og lagring er tala òg svært sterke – 1 612 etableringar er det høgste som er registrert i noko kvartal, opp 28 prosent frå både det førre kvartalet og frå 4. kvartal i fjor. Nivået er vesentleg høgare enn før pandemien. (,,,) Den auka nyetableringa innan kultur og transport skjedde utelukkande i form av einskildpersonføretak, trass i at aksjeselskap var den typen nyetableringar som totalt sett auka mest. Nesten all auke i nyetablering blant aksjeselskap under pandemien har komme innan kategorien ukjend næring. For desse nyetableringane vil næringa bli registrert seinare, og det kan tyde at veksten innan kultur- og transportnæringane var enda sterkare enn tala viser."

Covid: Fra pandemisk til endemisk

En pandemi er situasjon der en smittsom sykdom sprer seg med voldsom kraft i et avgrenset tidsrom. I motsetning til en endemisk sykdom som er der hele tiden, men som kommer og går mer tilfeldig. En endemisk sykdom kan komme tilbake i nye varianter år etter år, eller det kan være en sykdom som er utbredt i noen regioner i verden, men som ikke finnes i andre.

Dette videoklippet fra YouTube på den pensjonerte sykepleieren John Campbells kanal om helsespørsmål, som har over 2 millioner abonnenter, reflekterer rund hvordan slutten på covid-19 vil se ut. Omikron har endret situasjonen. Den er så smittsom, og også vaksinerte smittes, at det er umulig å tenke seg at den kan utryddes. Til gjengjeld virker den langt mindre farlig. Så en strategi som går ut på å utrydde ved å vaksinere og isolere vil ikke virke. - Vi må leve med korona, sier helsemyndighetene nå. Og da handler det om å endre strategi, og erkjenne en pandemisk sykdom vil bli til en endemisk sykdom.

Omikron: New York vs London

Det er ikke så veldig lenge siden Norge kom i verdensnyhetene etter et julebord på Aker brygge i desember, og som en kort periode etablerte Oslo som et slags episenter for omikron-varianten av koronaviruset. Men også et sted å hente kunnskap for forskere som trengte bedre svar.

Siden da har vi lært en hel del om denne nye virusmutasjonen, og om hvordan den både er mye mer smittsom, men heldigvis langt mindre farlig enn sine slektninger. Men det er også ting som ikke er helt helt lett å forklare enda, før vi får enda mer kunnskap. For eksempel noen store forskjeller mellom ulike land og byer når det gjelder både nye smittetilfeller og innleggelser på sykehus.

For eksempel: Hvorfor ser omikron ut til å ramme New York mye hardere enn London for tiden? Britene har åpnet opp samfunnet veldig i det siste og burde kanskje hatt det høyeste smittenivået og innleggelsesnivået i verden akkurat nå. Men slik er det ikke. I følge en ny artikkel i The Economist kan det både skyldes at langt flere er vaksinert med tredje vaksinedose i UK enn i USA, men det kan også skyldes at en høyere grad av flokkimunitet har  inntrådt i UK. Eller kanskje en kombinasjon av begge deler. The Economist skriver i artikkelen "The Omicron wave in New York looks worse than in England." at:

"Both London and New York have relatively young populations with high levels of immunity from infection and vaccination (about 80% of adults in both places have had at least two shots or a one-shot regimen). But in contrast to England, in New York the number of covid patients requiring intensive care has moved hand-in-hand with cases, and deaths are rising too (see chart). England’s leaders eased restrictions amid a wave of infections in July 2021, hoping that the country would benefit from higher immunity come winter. That immunity, along with a quick booster campaign, may have made the difference. In New York some 13m people have completed the initial regimen but only a third of adults, some 5m, have had booster shots."

Bring your own booze

Er dette slutten for Boris Johnson? Det er Prime Ministers question time (spørretime) i parlamentet i onsdag og tabloidenes forsider kvelden før er helt nådeløse etter de siste avsløringen om hagefest i Downing Street, med medbragt alkohol, mens resten av landet ble helt nedstengt.

Nå skal de sies at Boris Johnson har hatt tøffe  runder i parlamentet i lang tid allerede og sliter med oppslutningen i befolkningen. Men denne gangen er det mer alvorlig enn normalt fordi mange av hans egne har begynt å kreve at han går av. Og som alltid er det ikke hva man sier eller gjør som som er hovedproblemet, men at det er forskjell på hva han sier og hva han gjør. 

Eller kanskje enda mer presist; Det er forskjell på, på den ene siden, hva han har sørget for å få vedtatt av lover og regler om hva folk ikke får lov til å gjøre og, på den andre siden, hva han selv har tillatt seg å gjøre. Det at mediene og befolkningen reagerer så kraftig når det er blir avslørt en forskjell på liv og lære og at politikere tror regler som gjelder for alle andre ikke gjelder for dem selv, er et veldig sunt trekk i et demokrati.

Men mye tyder på at festen nå går mot slutten for Boris Johnson.

Langtidsvirkninger av covid - på fotballspillere

Andelen fotballspillere som har testet positivt for covid er langt høyere enn i befolkningen generelt. Dette har dels med den systematiske testingen å gjøre og som gjør at også personer  uten symptomer blir fanget opp. Men først og fremst har det med at fotballkamper spilles selv om smittenivået i samfunnet er høyt og det er tomt på tribunene. Idrettsfolk har derfor vært mer utsatt for å bli smittet enn andre.

Så kan man innvende at er det noen i samfunnet som er i så god form at det ikke er noe stort problem om de blir koronasmittet, så er det idrettsfolk. Men finnes det noe kunnskap om dette er et problem, og eventuelt hvor stort det er? Hva vet vi om langtidseffektene av covid hos fotballspillere på toppnivå?

The Economist skriver i artikkelen "For elite footballers, the effects of covid-19 linger for months" om et forskningsprosjekt gjennomført av to tyske og en engelsk forsker der de har identifisert nesten alle fotballspillerne i tyske Bundesliga og i italienske Serie A som har vært koronasmittet. Og så har de studert tre indikatorer før og etter tidspunktet de ble smittet og sammenlignet med spillere som ikke har hatt covid: Hvor mange kamper har  de spilt før  og etter? Hvor mange minutter har de spilt? Og hvor mange pasninger har de gjennomført i kampene de har spilt?. 

"Using this statistical methodology (called “difference-in-differences”), the authors detected a decline of 9% in minutes played. Passes completed fell by 6% and did not return to normal for months.(...) The odds of recovery from covid are stacked in favour of footballers, who are young, fit and able to get world-class medical care. The incentives to recover fully are much greater than for the ordinary citizen. Research on long covid is still progressing. But the fact that it may linger even in the professional game is a worrying sign."

Tilbake til normalen - en liten stund

En liten stund, rett før omikron-mutasjonen slo på  noen julebord tidlig i desember, kunne det se ut som denne forferdelige pandemien var over. Men slik gikk det ikke. Smittetallene skjøt i været igjen og nye tiltak ble iverksatt.

Gjennom hele pandemien har det vært mulig å følge med på statistikken over overnattings- og serveringsbransjen, og sett sammenhengen mellom pandemi og økonomi. Ikke alle næringer er blitt rammet, og for noen er det mulig å finne alternative måter å drive virksom heten på, for eksempel ved å gjøre ting digitalt, men driver man hotell eller pub og det er forbud mot å være sammen med andre, så slår det direkte ut på statistikkene når ting stenges ned.

Det er ikke like opplagt at ting kommer raskt tilbake igjen når samfunnet åpens opp igjen. Skepsisen til å reise kan vare lenger enn smitten. Og bedrifters og privatpersoners evne og vilje til å bruke penger på mat, drikke og reiser kan ha fått seg en smell.

Men slik ser det heldigvis ikke ut til å være i Norge. Den mest normale måneden vi har hatt på snart to år, november 2021, viste oss at aktiviteten kan komme tilbake temmelig raskt. Statistikken viser at antall hotellovernattinger i november var tilbake på samme nivå som november 2019, før pandemien, Antall utenlandske overnattinger er riktignok litt lavere enn i 2019, men antall norske som overnatter på hotell er litt høyere. SSB skriver:

"Hotellovernattingar i november 2021 var meir enn dobla i høve til november året før, og var på same nivå som før pandemien. Det er lite truleg at denne trenden vil halde fram etter at norske myndigheiter igjen innførde omfattande tiltak for å hindre spreiing av koronaviruset 7. desember. Nye tal frå overnattingsstatistikken syner at det var 2 millionar overnattingar ​ kommersielle overnattingsverksemder i november 2021. Det var 1,1 millionar fleire enn i november året før, da mykje av samfunnet var stengt ned. Talet på både norske og utanlandske overnattingar var meir enn dobla. – November var ein månad med få restriksjonar i samband med koronapandemien, og det var stor aktivitet for mange verksemder, seier seniorrådgjevar Jarle Kvile i SSB. Samanlikna med åra før pandemien var nivået på norske overnattingar i november over normalen, men det mangla framleis nokon utanlandske overnattingar. – Vi reknar med å sjå effektane av dei nye tiltaka mot spreiing av koronaviruset i tala for desember, seier Jarle Kvile."

Og dette siste er naturligvis helt riktig også. Omikron, avlyste julebord og nye tiltak i desember, som  fortsatte gjelde inn i januar, har helt åpenbart bidratt til redusert aktivitet igjen.

Pandemi og økonomi. Hvem har klart seg best?

Her er nok en interessant rangering av hvor godt ulike lands økonomier har klart seg gjennom pandemien. Her er det The Economist som har gått igjennom og sammenlignet data for 23 land på fem viktige områder: BNP-vekst, husholdningsinntekt, aksjekurser, investeringer og endring i offentlige gjeld som andel av BNP.

Som en ser av grafene så har norsk økonomi klart seg svært godt under pandemien, i likhet med Danmark og Sverige, men også Slovenia, Chile, Irland og Polen som også ligger høyt oppe. Det som særlig skiller de øverste fra listen fra de øvrige er at BNP er høyere i slutten av 2021 enn i begynnelsen av 2020, at husholdningenes inntekter har vokst litt og at den offentlige gjelden ikke har vokst like mye som i landene som har klart seg dårligere.

Så kan det også nevnes at Norge har et par interessante  "outliers" i denne grafen som skyldes vår litt spesielle økonomi. Norge (og Irland) har en nedgang i investeringsnivået. For Norges del tror jeg forklaringen ikke er særlig problematisk, men skyldes at de ellers svært høye oljeinvesteringene på norsk sokkel har gått litt ned. De er på vei opp igjen. Det andre og enda mer spesielle ved Norge er at vi som det eneste landet i oversikten ikke har økt den offentlige gjelden. Norge har i motsetning til andre land "penger på bok" i petroleumsfondet. Og petroleumsfondet har økt i verdi målt i norske kroner i løpet av pandemien. At den offentlige norske nettogjelden til utlandet er redusert vil egentlig si at det er enda mer penger på bok nå enn det var før.

AstraZeneca - langt bedre enn sitt rykte

Med et mulig unntak for Storbritannia, av patriotiske årsaker, tror jeg alle som følger sånn passe godt med i store vestlige medier har fått inntrykk av at AstraZenecas vaksiner har vært en stor fiasko. Fullt så galt er det imidlertid ikke. Selv om aksjonærene ikke fikk noen gevinst er det kanskje denne vaksinen som har reddet flest menneskeliv under pandemien,

Det begynte som den høyprofilerte alliansen mellom Oxfords forskere, britisk legemiddelindustri og britiske statlige penger, som skulle redde verden fra Covid, og helst begynne jobben før USA og EU rakk å bli ferdig. Slik gikk det ikke. Først var det forsinkelser i godkjenningsprosessen, så en krangel med  EU om fordelingen av færre vaksiner enn lovet, deretter en sterk uro over få, men svært alvorlige hendelser hos noen av de vaksinerte, som gjorde at mange vestlige land reduserte bruken av AstraZenecas vaksiner kraftig. Norge tok vaksinen helt ut av programmet i mars i år.

Heller ikke for aksjonærene har AstraZenecas vaksine bidratt positivt, aksjekursen er omtrent der den var før covid. Nå har ikke covid vært noen stor gullgruve for legemiddelindustrien ellers heller, men når Pfizer og særlig Moderna har økt en del i verdi har det nok med at deres mRNA-vaksiner blir sett på som større teknologiske gjennombrudd, og derfor viktige for selskapenes fremtidige muligheter, selv om selve pandemien ikke er så god butikk som mange kritikere av legemiddelindustrien tror.

Men i artikkelen "The triumph of the Oxford-AstraZeneca vaccine" går The Economist helt på tvers av inntrykket av Moderna og Pfizer som de største vinnerne og AstraZeneca som en taper. The Economist slår fast at fordi AstraZeneca helt bevisst valgte å sette prisen på vaksinedosene mye lavere enn de andre så har det gått ut over inntjeningen, men at det vil gjengjeld har ført til at de har distribuert flest vaksiner av alle. Først og fremst til de fattigste landene. 

Noe som også gjør at det er det er denne vaksinen som sannsynligvis har reddet flest menneskeliv under denne pandemien. The Economist skriver:

"Astra Zeneca has taken flak for data-presentation issues, delayed deliveries and rare adverse events. The share prices of Moderna and Pfizer have soared since covid-19 struck; AstraZeneca’s is pretty much back where it started. Nor, to the bemusement of many involved, has the company won a great public-relations victory. On some measures, it manufactures the most successful covid vaccine there is. According to Airfinity, a data firm, 2.2bn doses have been delivered, compared with 2bn by Pfizer and 0.5bn by Moderna (see chart 2). Because rich countries increasingly use other jabs, and poor countries mostly use their supply for initial doses rather than for boosters, Astra Zeneca’s vaccine is almost certain to have saved more lives than any other."