Bredbåndssuksessen fortsetter

Nkoms dashbord for bredbåndsdekning

Hvordan går det med bredbåndsdekningen i Norge? Temmelig bra, viser det seg. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) la i mai frem rapporten "Husstandsdekning for fast bredbånd 2024" som kan fortelle at det ved utgangen av 2024 var en nasjonal dekning på 99,1 prosent for tilbud om bredbånd med hastigheter på 100 Mbit/s og på 96,2 prosent for hastigheter på 1 Gbit/s.

Med tanke på at mye av debatten har handlet om hvor dårllig bredbåndsdekningen i distriktene er, og at staten må bruke milliardbeløp på å sikre bedre dekning, så er det interessant å lese at det er i spredtbygde områder forbedringene er størst, og at dette i all hovesak har skjedd uten offentlige penger. Kombinasjonen av teknologiutviklng, bredbånds- og mobilselskapenes milliardinvesteringer, og kundenes betalingsvilje for film, serier og fotball på nett, har sørget for at vi har et svært godt bredbåndstilbud i Norge.

Den norske bredbåndssuksessen

Denne suksessen har ikke kommet over natten, men skyldes en lykkelig kombinasjonen av betalingsvillige innbyggere, store infrastrukturinvesteringer fra de private selskapene og myndigheter som har laget gode regulatoriske rammebetingelser for mobil og bredbåndsselskapene. I tillegg har teknlogiutvikingen gjort det mulig å tilby bredbånd til husstander via 5G, og mer nylig via satelitt, slik at der er konkurranse ikke bare mellom leverandører av samme teknologi, men også mellom bredbånd levert på ulike teknologier.

Myndighetene har vært opptatt av å ha en teknologinøytral tilnærming og legge til rette for konkurranse, men samtidig gjort det lønnsomt å ha god dekning i hele landet. Hovedstrategien i samspillet mellom myndigehter og de private leverandørene er grundig og godt beskrevet i en stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra 2021, som senere er fulgt opp med en ny og modernisert lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt i 2024. Selv om statlige og fylkeskommunale tilskudd finnes, og har spilt en rolle i noen områder, er dette en suksess markedet må ta hovedæren for.

Forestillingen om at det trengs flere statlige milliarder

Likevel er det en utbredt forestilling om at det det trengs langt høyere statlige subsidier til bredbånd, en forestilling som har vært forbausende gjenstridig både hos politikere og næringslivsorganisasjoner. Man skulle jo tro at næringslivsorganisasjonene heller burde prioritere å fjerne diskriminerende eierskapsbeskatning (formuesskatt) og forbedre andre generelle rammevilkår, fremfor å skrive opprop som krever milliardbeløp til oppgaver markedet tar seg av.

Jeg irriterte meg såpass over dette ropet på mer subsidier at jeg skrev et innlegg her på bloggen høsten 2022 med overskriften "Den norske bredbåndssuksessen". Allerede da kunne jeg konstaterte at bredbåndsdekningen i Norge for lengst hadde overoppfylt de politiske målene som var satt. Jeg vil minne om hva de var: Stoltenberg-regjeringen 2005-2013 hadde ingen bredbåndsmål, tror jeg. Solberg-regjeringen 2013-2021 satte i stortingsmeldingen om Norges digitale agenda i 2016 et mål om et tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s til minst 90 prosent av husstandene innen utgangen av 2020. På det tidspunktet var det bare 73 prosent av husstandene nasjonalt som hadde et slikt tilbud og det var store geografiske ulikheter. 

Målet fra 2016 virket derfor veldig krevende å nå, men det ble nådd med god margin. Et mål om gigabithastigheter til alle husholdningene var derimot ikke nevnt i 2016 og ble vurdert som temmelig utenkelig da. Men fiberutrullingen gikk over all forventning på på den tiden, og erstattet andre teknologier. Våren 2022 var det derfor blitt slik at 93,6 prosent av husstandene hadde tilgang til over 100 Mbit/s nedstrømss hastighet og 92,5 prosent av husstandene hadde tilgang til Gbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent bare to år tidligere. Og så nevnt innlednignsvis er disse tallene i 2024 økt til 99,1 prosent og 96,2 prosent.

Større tilbud enn etterspørsel?

I stedet for å lure på hvordan vi kaste enda mer statlige penger etter noe som ser ut til å løses seg veldig godt uten, er det mer interessant å se på hvor godt godt dette gode bredbåndstilbudet harmonerer med etterspørselen etter bredbånd i befolkningen og i næringlivet. Og om det er strategier som kan bidra enda mer kostnadseffektive måter å sørge for bedre dekning der det er udekkede behov, for eksempel langs veier, jernbane eller i fritidsboliger. Vi kan for eksempel lure på:

• Er det samsvar mellom tilgjengeligheten av høyhastighets bredbånd til nesten alle husstander og den faktiske tilknytningen til nettet? Det er bra med tilbud, men vil kundene ha det?
• Hva er sammehengen mellom det at 96 prosent har tilbud om bredbånd med Gbit/s hastighet og de hastighetene husstandene faktisk velger å abonnere på? Synes de at de trenger 1000 mbit/s?
• Fast trådløst bredbånd (FTB) via 5G gjorde har gjort det mulig å gi et mer kostnadseffektivt høyhastighets bredbåndstilbud i flere spredbygde områder. Kan bredbånd via satelitt ytterligere bidra til kostnadseffektivt tilbud til alle?

Nkom noen interessante tall om hva bredbåndskundene velger fra andre undersøkelser, som også er referet til i slutten av denne rapporten, og som svarer på noe av det jeg lurer på. Når det gjelder tilkyningen til høyhastighets bredbånd er det i følge Nkom slik at ikke alle som kan ha det velger å benytte seg av det:

"Nasjonalt er over 78 prosent av husstandene tilkoblet fiberbredbånd. Sett i lys av at dekningen er på 91 prosent (jf. Figur 3), er det fremdeles en stor differanse mellom husstandenes muligheter for tilkobling til fiberbredbånd og hvor mange husstander som fysisk er tilkoblet."

Det er med andre ord slik at tilbudet om raskt bredbånd er en del større enn etterspørselen. Antall tilknytninger øker, men det er ikke obligatorisk å ha bredbånd i Norge, og ikke alle synes de trenger det. Og blant de som er blitt tilkoblet er det slik at selv om de ønsker å ha bredbånd, så er det ikke nødvendigigvis slik at de trenger de raskeste bredbåndshastinghetene. Nkom skriver at:

"Den gjennomsnittlige nedlastingshastigheten for abonnementene har økt fra 304 Mbit/s i 2023 til 325 Mbit/s i 2024. Median, forstått som det «vanligste» verdien av samlingen av abonnementer, har økt fra 200 i 2023 til 250 i 2024. Oppgangen skal sees i lys av at tilbyderne i økende grad endrer sine kjerneprodukter til å inkludere stadig høyere hastighet. Det observeres også at abonnement med høy nedlastingshastighet (1 GB/s og mer) fortsetter økningen. Per utgangen av 2024 utgjør abonnement med nedlastingshastighet på 1 GB/s eller mer, nesten 7,5 prosent av samlede abonnement. Dette er en oppgang fra 6,5 prosent i 2023.

En solid digital grunnmur

Eller for å si det på en annen måte: Mens 96,2 prosent av husstandene har mulighet for å ha bredbånd med en hastighet på 1 Gbit/s er det bare 7,5 prosent som faktisk har valgt å ha det. Resten klarer jeg med mindre. Om ikke huset ditt er fullt av TV-apparater som er på og spillkonsoller som er i bruk samtidig, så er jo ikke det så rart. Staten kan jo ikke akkurat tvinge folk til å bruke noe de ikke synes de trenger.

På den annen side betyr dette at Norge har en fantastisk digital infrastruktur for høyhastighets kommunikasjon som er godt tilpasset en fremtid med enda mer hjemmekontor, medier og underholdning, og hjemmebasert etter- og videreutdanning. Og skulle vi bli rammet av en pandemi så er vi bedre rigget enn de fleste andre for det også. Norge er rett og slett et bra land å prøve ut nye produkter og tjenester fordi vi ligger langt fremme når det gjelder vår digitale grunnmur.

Slutten for kobbernettet

Det er nyttårsaften og Teknisk Ukeblad minner om at denne datoen også representerer slutten for kobbernettet, infrastrukturen for fasttelefoni vi har hatt i Norge siden 1855, som dekket stadig større områder og stadig flere husstander. Og for en historie! Knapt noen teknologi har betydd så mye for moderniseringen av Norge, skriver Teknisk Ukeblad.

Men i møte med mobiltelefoni, fiber og 5G som løser problemet bedre enn kobber, er det helt riktig å fjerne den. Nå var det riktignok slik at dagens regjeringspartier ganske nylig, da de var i opposisjon. lovet å beholde kobbernettet, men det har de selvfølgelig ikke fulgt opp.. 

Jeg har tidligere blogget om den eksplosive veksten i fiberdekning vi har hatt i Norge de siste årene, og når 5G i tillegg kan tilby høyhastighets bredbånd kjemper man ikke for å beholde noe som er mye dårligere.

Da internettet skulle inn i folks hjem fra 90-tallet var faktisk kobbernettet en veldig bra ting å ha når kravene til båndbredde ikke var alt for store. Tenk hvor mye penger som ble spart på å ikke måtte lage helt ny infrastruktur, men bare koble på et modem på telefonkontakten som allerede var der. 

Min første intenetttilkobling hjemme på Stabekk i 1995 var via et analogt modem koblet til kobbernettet. Så ble det ISDN som ga to kanaler, en til tale og en til data, og deretter ASDL, før jeg hoppet over på internett via kabel TV-nettet da det ble mulig. I dag har jeg både TV og internett fra Altibox via en fiberkabel. Og det er noen år siden den gamle fasttelefonen forsvant. Og et nett ingen lenger trenger er det jo ingen grunn til å betale for. Teknisk Ukeblad skriver:

"Internett var en slags oppblomstring for kobbernettet. Først via analoge modemer, så ISDN og etter hvert via ulike DSL-teknologier. Men her kom det også til kort. Bitraten ble for dårlig for de fleste etter hvert som vi konsumerte strømme-TV. Nå har fiber, kabel og trådløse forbindelser overtatt det aller meste. Det er ikke slik at rivingen begynner nå. Den har pågått lenge, men det blir ikke lenger mulig å ringe med fasttelefon over kobbernettet. Det blir neppe noen krise for det er mindre enn 300 private abonnementer igjen. Kobbernettet er også en formidabel strømbruker. Hele 100 GWh trengs årlig for å holde det i drift. Strøm vi heller kan bruke mye bedre til andre formål."

Ekomportalen ble lansert

Onsdag var jeg med på å lansere den nye Ekomportalen, Nkoms nye digital portal som tilgjengeliggjør informasjon om  infrastruktur som er egnet til fremføring av bredbånd og om pågående bygge- og anleggsarbeider. Hensikten er å dele denne informasjonen slik at kostnadene ved å bygge bredbånd blir lavere og vi kan få mer bredbånd for pengene.

Det er den nye bredbåndsutbyggingsloven som ble vedtatt i Stortinget før sommeren i fjor som fastsetter en plikt til å dele informasjon om infrastruktur. Nkom skriver dette på sin nettside:

"Bredbåndsutbyggingsloven skal bidra til kostnadseffektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Fra 1. oktober er det lovpålagt å gi følgende informasjon i Ekomportalen (i loven kalt sentral informasjonstjeneste): 

- oversikt over eksisterende fysisk infrastruktur som er egnet til fremføring av høyhastighetsnett og kontaktinformasjon- 
- informasjon om planlagte og pågående bygge- og anleggsarbeider.

Denne delen av Bredbåndsutbyggingsloven, kapittel 6, trer i kraft 1. oktober 2021 etter vedtak i statsråd 26. august 2021."

Så er det naturligvis ikke tilstrekkelig med noen lovbestemmelser alene, for at denne delingen av informasjon skal bidra til at informasjonen også deles i praksis, og kostandene skal gå ned, må det være en tjeneste som utbyggerne kan slå opp i og finne den informasjonen de trenger. Det var den som ble lansert på onsdag denne uken, og som foreløpig mangler noe særlig innhold, men det kommer til å komme på plass ganske raskt nå som portalen blir tatt i bruk.

Forsterket ekom i 8 kommuner i innlandet

Mandag hadde jeg gleden av å besøke Skarnes og Kongsvinger i Innlandet fylke for å fortelle hvilke kommuner som får ekstra penger til å øke sikkerheten i mobil- og bredbåndsnettene.

Stadig flere tjenester og stadig mer samfunnskritiske data flyttes digitalt. Og vi er stadig mer avhengige av at disse nettene virker når det oppstår en kritiske situasjon oppstår og noen trenger hjelp. Og heldigvis fungerer denne infrastrukturen hver dag, døgnet rund i en normalsituasjon Men den er avhengig av elektrisitet og er også sårbar ekstremvær, flom og andre naturhendelser som det er blitt mer av som et resultat av klimaendringer. 

Derfor investerer vi i tiltak der denne infrastrukturen er mest sårbar og der det trengs bedre reservestrømsløsninger og alternative ruter de digitale signalene kan følge, slik at man ikke blir uten kontakt med omverdenen selv om noe skulle skje. I KMDs pressemelding om saken skriver vi:

"Gjennom programmet Forsterket ekom får åtte kommuner styrket mobilberedskapen ved at det bygges reservestrøm i et sentralt område i kommunen. Bevilgningen vil styrke mobilnettet for alle de tre operatørene Telenor, Telia og ICE. De åtte kommuner som får glede av bevilgningen er:
Sel, Skjåk og Vågå i Nord-Gudbrandsdal Grue, Åsnes, Våler, Nord-Odal og Sør-Odal i Glåmdalen.

Sårbare distrikter som er særlig utsatt for langvarige utfall, blant annet grunnet ekstremvær, blir prioritert. Programmet gir et område i de utvalgte kommunene tiltak som styrker mobilberedskapen, blant annet tre døgn med reservestrøm og styrket oppkobling videre inn i nettene, såkalt transmisjon."

Med de åtte nye kommunene i Innlandet, er det totalt 72 kommuner som vil ha forsterket mobilberedskap i Norge.

Mini TV - En teknologi det aldri ble noe av

Vi lever i en tid der ny teknologi stadig blir tatt i bruk i ulike produkter og tjenester. Men ikke alt av ny teknologi lykkes. Noen ganger er det rett og slett ikke nok etterspørsel. Og andre ganger kommer det noe annet og bedre i stedet for det man trodde kanskje ville bli det nye store.

Mini-TV er en slik teknologi som aldri ble noe av. Jeg blogget ganske entusiastisk om denne teknologien i for 12 år siden, i mai 2009, og kalte det "En mini-TV revolusjon". Et nytt nett for distrubusjon av TV-signaler til mobile enheter og provesenderinger fra fire sendere i Oslo-området. 

Jeg kjøpte til og med en liten mottaker til et par tusen kroner. Det var få kanaler, men det ville naturligvis komme flere etter hvert. Og tilgangen til utstyr til en overkommelig pris var ganske god fordi Norge satset på den såkalte DMB-teknologien, den samme som Sør-Korea hadde valget. Et land fullt av produsenter av rimelig elektronikk, også mini-TV- mottakere. Og med Samsung og LG som store produsenter av smarttelefoner ville sikkert de også kunne ta imot signalene. Hva kunne gå galt?

Vel, særlig en ting ble raskt annerledes enn Mini-TV optimistene spådde, og jeg var for så vidt inne på dette i slutten av bloggposten min fra 2009. Konkurrenten til mini-TV var å se TV på smarttelefon via 3G-mobilnettet. I 2009 var det ingen tvil om at TV-innhold til mobile enheter var interessant og kunne bli stort. Det var også slik at smarttelefoner fantes. iPhone ble lansert i 2007 i USA og og kom til Norge året etter. Det var heller ikke mange som var i tvil om at begge deler ville bli kjempestort. Troen på at mini-TV kunne lykkes kom ikke av manglende tro på at smarttelefoner med flotte skjermer skulle vise levende bilder, men av en helt annen feilvurdering som ikke er så helt uvanlig når man skal spå om fremtiden: Evnen til å forstå eksponentiell vekst når det gjelder økt nettkapasitet og fellende priser.

Det var ikke helt unaturlig å se for seg at mottakerteknologi for tradisjonell kringkasting, for TV og/eller radio kunne havne på mobile enheter, og gjerne på mobiltelefoner. DAB for radio, DMB for TV. Mobiltelefonene bruke på det tidspunktet 3G-nett med begrenset kapasitet for dataoverføring, noe sånn som 0,5 mbit/s. Jeg tror det etter hvert kom noe som het "turbo 3G" med en hastighet på 4-7 mbit/s. På en veldig liten skjerm kunne det bli et ok TV-bilde etter datidens standard, men hva hvis veldig mange skulle bruke 3G-nettet samtidig til å se på TV? Og prisene for å overføre data var veldig høye, og kanskje den aller største begrensningen. TV over 3G virket ikke så veldig realistisk, i hvert fall ikke på kort sikt.

Nå tok det ikke så lang tid før dette endret seg. Smarttelefonene skape etterspørsel etter data, og 4G-nett med mange ganger høyere hastigheter ble bygget. Fra 2011 ble 4G bygget ut nasjonalt og lavere priser og nye prismodeller for datapakker gjorde at et helt eget tv-nett for mini-TV ganske raskt viste seg å ikke være noe poeng likevel. Jeg tror ikke det var så mange av oss som rakk å kjøpe en mini-TV før det var slutt.

En forsterket digital grunnmur

Stadig mer samfunnskritisk og virksomhetskritisk informasjon, og alt mulig annet viktig i livene våre, er avhengig av at digitale mobil- og bredbåndsnett virker. Konsensene av å ikke ha tilgang til nettet er langt større i dag enn for noen år siden.  Derfor har beskyttelse av nettene mot skader, vær og ondsinnede angrep blitt stadig viktigere. 

Jeg blogget for noen dager siden om den nye stortingsmeldingen om den digitale grunnmuren vår der dette er et helt sentralt tema. Men det er ikke bare et tema for stortingsmeldinger og store generelle analyser, men et området der det gjennomføres helt konkrete tiltak for å gjøre nettet sikrere og tryggere.

I det reviderte budsjettet som kom fra regjeringen i dag kom det enda et eksempel på en slik satsing. Det skal brukes 25 millioner kroner allerede i år på en styrking av den digitale grunnmuren i Troms. KMDs nyhetssak om dette tiltaket i RNB gir også litt bakgrunn for denne satsingen:

"Satsinga bygger på erfaring frå sårbarheitsanalyse og tiltak for 45 millionar kroner for å styrke den digitale grunnmuren i Finnmark. Dei neste åra vil Nkom gjennomføre denne typen analysar i minst fem nye regionar for å identifisere moglege tiltak. Tiltaka i Troms blir bestemt etter sårbarheitsanalysen, men kan mellom anna inkludere fleire føringsvegar i transportnetta slik at utfall ein stad ikkje nødvendigvis vil føre til utfall av tenester for innbyggarar og verksemder, og styrking av viktige enkeltpunkt i netta."

Denne satsingen på en mer sikker og robust ekom-infrastruktur er også en viktig oppfølging av anbefalingen som kom fra Lysne-utvalget for noen år siden og som var særlig opptatt av sårbarhetene i den digitale infrastrukturen. Men dette er ikke de eneste tiltakene som gjennomføres for å ha bedre og sikrere nett. En annen satsing som har gått gjennom flere år handler om å ruste opp den lokale infrastrukturen i kommunene. Nyhetssaken fra KMD beskriver det slik:

"I 2014 innførte regjeringa minstekrav for reservestraumkapasitet i mobilnetta i heile landet, med spesielt høge krav i spreiddbygde strøk. Dette har kosta mobilnettilbydarane omlag ein milliard kroner. I tillegg har regjeringa bidratt med omlag 500 millionar kroner til forsterka mobilberedskap i 64 kommunar sidan oppstart av "Program for Forsterket ekom" i 2014 og fram til 2020. Kommunane får oppretta minst tre døgns reserverstraum i mobilnetta i utvalde område. Nye kommunar står for tur i 2021."

Stortingsmelding om den digitale grunnmuren

Siste fredag før påske la regjeringen frem en stortingsmelding om "data som ressurs", som jeg blogget om her.  Den første stortingsmeldingen av sitt slag i Norge. Og stortingsmeldingene om digitalisering kommer tett for tiden, for i dag, første fredag etter påske, presenterte regjeringen en melding om "Vår felles digitale grunnmur".

Tematisk ligger disse to meldingen på sett og vis i hver sin ende av digitaliseringsområdet. Mens meldingen om data handler om dataene vi trenger for å mate de digitale systemene, og få tjenester og kunnskap ut av dem, handler meldingen om den digitale grunnmuren om den fysiske infrastrukturen som trengs for at systemene skal virke, dataene komme dit de skal og tjenestene nå ut til de som skal bruke dem. 

Den handler om bobilnett og bredbåndsnett naturligvis, men også om internettet mer generelt, det vi bruker de fysiske nettverkene til og sensorene og innretningene som er koblet til nettet. Meldingen er opptatt av den elektroniske kommunikasjonsbransjen som bransje, og betydningen den har for norsk økonomi, men vi er enda mer opptatt av hvilke enorme verdier og muligheter denne infrastrukturen bidrar med for andre, i alle sektorer og næringer, og både i offentlig og privat sektor.

Det er ikke første gang det legges frem en stortingsmelding om mobil- eller bredbånd, og sist det skjedde var det en viktig del av stortingsmeldingen om Digital Agenda i 2016, men denne meldingen er langt mer omfattende og langt bredere tematisk enn noe som har vært lagt frem av noen regjering før. Regjeringens Granavolden-plattform lovet en melding om sikkerhet og robusthet i ekomnettene i en tid der stadig mer samfunnskritisk aktivitet foregår i disse nettene. Dette har en sentral plass i meldingen, men den handler om mye annet viktig også.

Her er det mye mål for høyhastighetsbredbånd til husstander og virksomheter og en beskrivelse av hvordan dataoverføringskapasiteten raskt øker ytterligere, det noen omtaler som "gigabitsamfunnet".  Det er en beskrivelse av hvordan 5G raskt vil spille en viktigere rolle i nettinfrastrukturen vår, og samspille med fibrer når det gjelder å sørge for enda flere og bedre digitale tjenester på ulike områder. 5G vil ha en særlig viktig rolle i industrien og annet næringsliv. Ikke bare det vi vanligvis tenker på som høyteknologisk næringsliv, men i havbruk, landbruk, prosessindustri, fornybar energi, byggenæring og transportsektor skjer det store innovasjoner der 5G-teknologi er helt sentralt for å få det til. Samtidig vil 5G bidra til at det blir mulig å få høyhastighets-bredbånds til husstandene og bedriftene enda raskere.

Jeg har allerede nevnt at sikkerhet og sårbarhet har en sentral plass i meldingen. Det må det ha når nettene spiller en stadig viktigere rolle i samfunnskritiske tjenester og transporterer stadig mer samfunnskritisk informasjon. Meldingen drøfter derfor både hvordan gjør infrastrukturen mer robust for å forebygge utfall og angrep, men også hvordan vi organiserer oss for å hindre at slike hendelser, enten det skyldes vær og vind, ulykker eller ondsinnede angrep, gjør stor skade. Meldingen drøfter også hvordan ekomsektoren kan bidra til å redusere belastninger på klima og miljø ved å hjelpe oss gjøre ting på smarte og mer effektive måter, med mindre ressursbruk og transport, men også sørge for at denne sektoren selv reduserer sitt miljø- og ressursmessige avtrykk.

Også priser og forbrukerinteresser må nevnes. Vi har noen av verdens beste mobil- og bredbåndsdekning i Norge. og en svært god dekning som vil bli enda bedre. Vi har en god modell som sikrer dette der det er private investeringer, som kommer som et resultat av etterspørsel i markedet, som sørger for hoveddelen av infrastrukturen, men der det finnes offentlige tilskudd til å bygge bredbånd der markedet ikke alene er tilstrekkelig. Men mens infrastrukturen er i verdensklasse, er prisene en god del høyere enn i våre naboland. Noe av dette skyldes geografiske ulemper, spredt befolkning, høyt kostnadsnivå og høye krav til sikkerhet, men ikke alt. Derfor er det viktig å arbeide for at en effektiv og virksom konkurranse mellom flere aktører. Vi har gått fra to til tre mobiloperatører i Norge og vi har mange steder fått en mer virksom konkurranse i bredbåndsmarkedet mellom flere aktører. Den utviklingen må fortsette.

Storutbygging av 5G

Utbyggingen av den neste generasjonen mobilnett er allerede i full gang i Norge, og de første smarttelefonene er allerede i salg, men den virkelig store utbyggingen av hele landet vil komme etter at nye og store frekvensblogger blir auksjonert ut over sommeren.

Hvordan utbyggingen av 5G skal bidra både til høyhastigshetsbredbånd til hele landet, også i distrikter med lav dekningsgrad i dag, og bidra til vekst og innovasjon i næringslivet, her E24 skrevet en lang og god sak om her:

Her er regjeringens pressemelding om Historisk satsing på høyhastighetsbredbånd i distriktene, der beskrives hvordan utbyggerne av 5G kan få prisreduksjon på opp til 560 millioner kroner mot å oppfylle ambisiøse dekningskrav. Saken er det også en lenke til et interessant nettmøte Erna Solberg og Linda Hofstad Helleland hadde med næringsliv og offentlige virksomheter som er opptatt av hvordan 5G skal bidra til bedre tjenester og økt verdiskaping.

Og for de som ønsker enda mer konkret informasjon om hvordan når og hvordan tildelingen skal gjennomføres og når utbyggingen skal skje, er det på Nkoms nettsteder man finner mer om dette. De hadde sitt informasjonsmøte om 5G på fredag. 5G-epoken i den digitale infrastrukturen vår er i gang og kommer til å få stor betydning for oss alle. Og det kommer til å gå fort. Operatørene snakker om at de vil dekke hele landet med 5G dobbelt så raskt som det tok å bygge ut landsdekkende 4G i Norge

Norsk mediebarometer 2019

Hvert år siden 2009 har jeg skrevet om Norsk Mediebarometer her på bloggen. Dette er et spennende tema der det har skjedd store endringer i folks seer- og lyttervaner hvert eneste år. Det som har skjedd det siste tiåret må vel kunne kalles en medierevolusjon.

Få næringer har vært så endret av digitaliseringen som medie- og underholdningsindustriene som måles her. Helt nye medieprodukter og distribusjonsteknologier har fått raske gjennombrudd. Det er blitt et betydelig større mangfold i produktspekteret i underholdnings- og medielandskapet, men også en mye større fragmentering der det finnes nisjeprodukter for det meste og der generasjonene har utviklet ganske ulike medievaner.

Norsk Mediebaromenter 2019 er om mulig enda mer dramatisk enn de undersøkelsene som er laget i foregående år. Og det er ikke fordi karantene og hjemmekontor har sjokkdigitalisert Norge. Om det er varige effekter av årets koronatid vi først se det på neste års mediebarometer. Det virkelig oppsiktsvekkende i denne undersøkelsen er at antall daglige TV-seere stupte i 2019. Da jeg skrev om 2009-barometeret for ti år siden var det fortsatt 80 prosent daglige TV-seere i Norge og TV var i motsetning til papiraviser ikke særlig negativt påvirket av at folk var stadig mer på internett. Men så kom nedgangen gradvis. Fra 74 prosent i 2014 og ned til 60 prosent i 2018. Men den siste nedgangen er mye brattere. Bare 48 prosent av befolkningen, under halvparten, ser nå på TV daglig. Det er en så bratt nedtur at jeg lurer litt på om tallene kanskje overdriver litt denne gangen.

Men det går uansett ned, og jeg vil tro at en avgjørende årsak er noe annet som går like raskt opp. 43 prosent av befolkningen ser daglige på "film-og videomedier", mens tilbake i 2009 var dette tallet 13 prosent. Da var det DVDer og harddiskopptagere, mens den kraftige veksten nå handler om strømming av filmer og serier fra Netflix og HBO. Her er det store aldersforskeller. I aldergruppen 16-24 år ser over 65 prosent på slike film og videotjenester daglig. I samme aldersgruppe er det bare 34 prosent som ser vanlig TV en gjennomsnittsdag. Og bare 11 prosent ser NRK 1 og bare 14 prosent TV2 i denne gruppen på en vanlig dag.

Jeg må sin noe om internett også. Sammenligner vi med 2009 er ikke den store nyheten at internett har kommet, 75 prosent brukte faktisk internett daglig dengang også, mot 90 prosent i dag. Den store forskjellen er at vi bruker internett mye mer og til langt flere ting. Og i dag er det i stor grad mobiltelefonen vi bruker til å være på nett hele tiden. I 2009 var bare 7 prosent på nett via mobilen en vanlig dag, i 2019 var det 83 prosent. Også 45 prosent av befolkningen over 67 år er på nett via mobilen en gjennomsnittsdag, mens tallet er nær 100 prosent for de mellom 13 og 50 år.

Hva gjør vi så en gjennomsnittsdag på nett via mobilen? 83 prosent sender meldinger, 74 prosent bruker sosiale medier, 58 prosent sender epost, 35 prosent ser video og 49 prosent hører musikk. Er det noen som snakker i mobiltelefonen? Ja, faktisk gjør 81 prosent det også.

Så er det naturligvis ikke slik at daglig bruk av ulike underholdningstilbud forteller alt om hvilke muligheter vi har. Noen er rett og slett mer ivrige brukere og forbrukere enn andre, som har tilgang men lar være å bruke det de har tilgang til like ofte. Men hvordan er så tilgangen til ulike digitale teknologier og tjenester.

Er det fortatt slik at færre har tilgang til digitale dingser enn tilgang til TV og radio? Nei, det er lenge siden det var slik. I 2019 svarte 82 prosent at de har tilgang til NRK 1 og 78 prosent at de har tilgang til TV2. 72 prosent har DAB-radio. Samtidig er det slik at 98 prosent har tilgang til internett, 92-prosent har tilgang til hjemme PC, 99 prosent har egen mobiltelefon, 95 prosent har smarttelefon, 69 prosent har nettbrett og like mange abonnerer på en strømmefilmtjeneste. Verden er ikke helt som før.

Kraftig vekst i bredbånd

På denne tiden i fjor blogget jeg om Nkoms nye statistikk for bredbånd og mobil. Der skrev jeg om hvordan hastighetene i bredbåndsnettene øker veldig raskt i Norge. Vi har både hatt en sterk vekst i bruken av mobilt bredbånd og samtidig en voldsom vekst i antall bredbåndskunder på fiber, langt sterkere enn jeg tror noen kunne forestille seg for noen få år siden.

Et år har gått og denne uken fikk vi nye tall, for utviklingen i 2019. Tallene viser at utviklingen fortsetter i riktig retning, og svært raskt. Og her er det viktig igjen å understreke at tallene ikke viser hva folk har tilgang til (de tallene kommer fra Nkom her høst), men hvor mange husstander og bedrifter som velger å utnytte det de har tilgang til. Og tallene viser også hva dette betyr for teleoperatørenes og bredbåndsselskapenes investeringer i ny infrastruktur.

Nkoms nyhetssak om de siste markedstallene ligger her. De har også en egen side om Ekommarkedet 2019 med en rekke tall, grafer og analyser der man finner mer utfyllende informasjon om de ulike temaene. Her kan man lese flere gode nyheter:

For det første har investeringene mobil- og bredbåndsselskapene gjør i infrastruktur økt kraftig i 2019. Investeringene er rekordhøye og kom opp i 12,2 milliarder kroner, opp 2,5 milliarder kroner fra året før. 8,2 milliarder av dette var investeringer i fastnett og det meste av investeringene i fastnettet var fiber. Særlig fiberinvesteringene i aksessleddet mot kunder for å få raskt bredbånd til flere:

"Om lag 76 prosent av investeringene i fastnett i 2019 kan knyttes til fibernett, hovedsakelig i aksessleddet mot sluttkunder."

For det andre har det aldri vært en så sterk vekst i antall personer og bedrifter som får bredbånd via fiber som fra 2018 til 2019. Det er blitt 154 000 flere i løpet av året og totalt er det nå 1,22 millioner som abonnerer på bredbånd via fiber i privat- og bedriftsmarkedet. I 2013 var tallet bare 489 000. 

For det tredje er slik at hastighetene kundene vil ha på bredbåndet også øker kraftig. Selv om man har et tilbud om bredbåndshastigheter på 100 mbit/s eller mer, såkalt høyhastighetsbredbånd, er det jo valgfritt om man vil ha så raskt bredbånd. I 2019 var det 913 000 privatabonnenter som ønsket så høy hastighet, 43 prosent av alle med bredbånd. Tilbake i 2014 var det bare 62 000 som hadde så raskt bredbånd. Det er også interessant å se at hele 177 000 private har en hastighet på over 500 mbit/s nedstrøms. Nkom skriver:

"Andelen av private abonnement for fast bredbånd med høy hastighet er økende. Figur 19 viser antall abonnement med en nedstrøms hastighet på 100 Mbit/s eller mer. Det er først og fremst abonnement basert på fiber eller kabel-TV-nett som har tilbud om disse hastighetene. Ved utgangen av 2019 var det mer enn 912 000 slike abonnement. Det er en økning på nesten 186 000 sammenlignet med samme tidspunkt ett år tidligere. Ved utgangen av 2019 utgjorde dette 43 prosent av totalt antall private abonnement for fast bredbånd. Ved utgangen av 2018 var denne andelen til sammenligning 35 prosent."

Betyr så dette at data via mobilnettet er blitt mindre viktig når flere har fiber? Nei, på ingen måte. En fjerde viktig ting å trekke frem fra disse tallene er at bruk av mobilnettverk til dataoverføring også vokser veldig sterkt. Det ser vi blant annet i tallene for inkluderte datakvoter i mobilabonnementene kundene kjøper. Nkom skriver:

For både mobiltelefoni og mobilt bredbånd er det en overgang til abonnement med større datakvoter inkludert. 16 prosent av de private abonnementene for mobiltelefoni hadde 10 GB eller mer inkludert per måned ved utgangen av 2019. På samme tidspunkt i 2018 var denne andelen 13 prosent. For mobilt bredbånd hadde 45 prosent av de private abonnementene 20 GB eller mer inkludert per måned ved utgangen av 2019. Det er en økning fra 40 prosent fra samme tidspunkt året før.

Så er det viktig å huske på at vi bare såvidt har begynt utbyggingen i Norge av neste generasjons mobilnett i Norge, såkalt 5G, som kan gi oss en 10-15-dobling av hastighetene for dataoverføring. Det vil gi helt andre muligheter når det gjelder nye tjenester og nye måter å samhandle på i sanntid, og legge til rette for nye tjenester i næringslivet og i offentlige tjenestetilbud. Det blir veldig spennende å se hvordan dette slår ut i statistikkene for investeringer, abonnementer og databruk i årene som kommer.

Koronatiltak og politiske preferanser

Smarttelefoner gir helt nye muligheter til å spore folks bevegelser i en tid der vi er opptatt av å finne ut hvordan smitte spres, eller om tiltakene som har vært iverksatt for å forhindre smittespredning virker. Her skjer det mye spennende innovasjon for tiden.

Den norske grunderbedrifter Unacast er omtalt i The Economist med en slik innovativ anvendelse av sporingsteknologi. De har sett på hvor mye mindre folk i USA reiser nå enn for en måned siden. Her er det naturligvis forskjell på storbyer og svært spredt befolkede områder. Og det er forskjell på delstatene når det gjelder hvor mange som er spittet av koronavirus. The Economist skriver:

"The most interesting data are those from state and county levels. In Nevada people halved the total distance they travelled between February 28th and March 27th. In Wyoming they travelled around more. (The average national reduction was 30%.) The biggest declines in distance were in the north-east and Pacific coast. In the South, Midwest and Plains states declines have been modest."

Men er det også en forskjell på i hvor stor grad velgerne av ulike partier hører på myndighetenes reguleringer og råd når det gjelder bevegelse? Er det slik at demokrater hører mer på myndighetene enn republikanere? Eller er det omvendt, slik at Trumps velgere følger rådene, mens de som ikke liker Trump ikke bryr seg om dem? Her har The Ecoomist satt inn Unacasts data i en graf som sammenligner delstatenes oppslutning om Donald Trump med hvor kraftig reduksjonen har vært i reisevirksomhet. The Economist skriver:

"But the Unacast data suggest that politics is also playing a role. All the states where people have cut travel by more than 44% are Democratic (that is, they voted for Hillary Clinton). Of the 25 states where people have cut back by 29% or less, all but three voted Republican. The pattern is repeated at county level. In Florida, people in Democratic counties on the Atlantic coast, such as Miami-Dade and St. Johns, have restricted their movements more than those in Republican-counties on the Gulf coast and in the Panhandle. Democrats seem to be taking the crisis more seriously than Republicans. In a poll by the Pew Research Centre, 59% of Democrats said covid-19 is a major threat to the health of Americans; only 33% of Republicans said that."

Og for ordens skyld er det naturligvis viktig å understreke at det er anonyme data som er brukt i denne undersøkelsen. Det handler om summen av veldig mange mennesker, ikke om enkeltpersoner, Ingen av personene som har reist, eller ikke reist, kan identifiseres.

Ny stortingsmelding om mobilnett og bredbånd

I nettavisen E24 kan vi i dag lese om at vi starter arbeidet med en egen stortingsmelding om elektronisk kommunikasjon (ekom), det vil si tele-, mobil- og bredbåndsnett.

E24 skriver godt om hvorfor ekom blir stadig viktigere i samfunnet vårt når stadig flere samfunnskritiske og virksomhetskritiske tjenester er avhengig av disse nettene. Da er det viktig å drøfte hvordan vi sikrer nødvendig sikkerhet og beredskap, men også hvordan vi sikrer rammebetingelser for et fortsatt høyt investeringsnivå slik at vi både øker hastighetene og dekningsgraden.

Det aller meste av investeringene i mobil- og  bredbåndsnett, rundt 10 milliarder kroner i året, er det private selskaper som sørger for. Det er et høyt nivå i internasjonal sammenheng og bidrar til at vi har noen av de beste nettene i verden. Samtidig er det viktig å ha rammebetingelser som bidrar til konkurranse mellom flere aktører, noe som igjen bidrar til både lavere priser for kundene og mer innovasjon når det gjelder tjenester og innhold.

KMD skriver også om beslutningen om å starte arbeidet med en ny stortingsmelding om ekom. Arbeidet starter på et svært spennende tidspunkt. Tidligere politiske mål om hastigheter og dekningsgrad er i ferd med å bli nådd og fiberutbyggingen overgår tidligere prognoser (flere ser i dag TV via fiber enn via kabel). Samtidig har tilnærmet alle husstander i landet 4G-dekning, mens vi står foran en stor investering i nye 5G-nett, med langt høyere datakapasitet, som vi muliggjøre nye tjenester og samhandlingsløsninger. Dette er derfor et godt tidspunkt å beskrive veien videre.

Norge har verdens nest raskeste mobilnett

Norge er et land med mye fjorder og fjell, og derfor et dyrt land å bygge ut infrastruktur for kommunikasjon. Likevel snakker vi ofte om at vi i Norge er blant de fremste i verden når det gjelder overføringskapasitet og hastighet i mobilnettene våre. Kan det virkelig stemme?

Svaret er at det stemmer. Norge har i mange år hevdet seg i toppen, og noen gange vært helt på topp, i rangeringer av hvor godt mobilt bredbånd vi har. Det kom nettopp en ny bekreftelse av dette i Speedtest Global Index helt ferske rangering av hastighetene i mobilnettene. Der har Sør Korea rykket opp på en klar førsteplass etter at de som første land i verden lanserte 5G-tilbud i det kommersielle markedet, men Norge er på en relativt klar andreplass i denne kåringen. De skriver på bloggen at:

"As of May 2019, South Korea ranks first in the world for mobile download speed according to the Speedtest Global IndexTM. Norway previously held the number one spot, but with a mean download speed of 76.74 Mbps in May 2019, South Korea was 13.0% faster. While Norway has moved to second place, Telenor Norway maintains Ookla’s award for Fastest Network. South Korea’s May 2019 download speed is also a 79.7% increase over that in May 2018, when the country ranked 14th in the world. The Speedtest Global Index compares country-level averages of results from all providers on a monthly basis using data generated by consumer-initiated tests taken with Speedtest."

Statssekretær for tredje gang

Større endringer i regjeringens sammensetning er alltid spennende. Og når regjeringen nå ble utvidet til fire partier, etter at Kristelig Folkeparti besluttet å delta, måtte det komme forandringer for flere av oss. For min del lyder beslutningen fra Kongen i Statsråd slik:

"Statssekretær Paul Chaffey gis avskjed i nåde som statssekretær for statsråd Monica Mæland i Kommunal- og moderniseringsdepartementet og utnevnes på nytt til statssekretær for statsråd Nikolai Eivindssøn Astrup i Kommunal- og moderniseringsdepartementet."

Jeg blogget om endringene som skjedde for nøyaktig et år siden, da Jan Tore Sanner flyttet ut og Monica Mæland flyttet inn i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Da var det store endringer i politisk ledelse med ny statsråd og flere nye statssekretærer. Og litt flere ansvarsområder enn jeg hadde før, blant annet fordi vi ble litt færre politikere enn vi hadde vært.

Denne gangen er det færre endringer i KMDs politiske ledelse samlet sett, og jeg vil også jobbe sammen med både Monica og de andre jeg vært så heldig å være i politisk ledelse sammen med det siste året, men min rolle blir annerledes nå  Jeg får ny sjef, vil være del av en helt ny politisk ledelse, og ha en litt annerledes og mer konsentrert portefølje av ansvarsområder fordi jeg blir digitaliseringsminister Nikolai Astrups statssekretær. Den tredje i politisk ledelse er politisk rådgiver Jenny Clemet von Tetzchner. 

Mens jeg de siste årene har jobbet med mye mer enn digitalisering, blant annet Statsbygg, fylkesmenn, nytt regjeringskvartal, forvaltningspolitikk, statens arbeidsgiverpolitikk og inkluderingsdugnad, vil arbeidet fremover handle om ulike sider av digitalisering. Her har KMD allerede hatt et viktig ansvar for digitalisering av offentlig sektor og for koordinering av IKT-politikken, men nå kommer det også inn nye ansvarsområder og oppgaver fra andre departementer. Disse endringene er beskrevet slik i pressemeldingen fra Statsministerens kontor:

Digitaliseringsministeren overtar styret av IKT-politikken i Kommunal- og moderniseringsdepartementet og får ansvaret for å styre Direktoratet for forvaltning og IKT. Astrup overtar også ansvaret for arbeidet med elektronisk kommunikasjon i Samferdselsdepartementet, herunder ansvaret for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. I tillegg overtar han ansvaret for næringsrettet IKT, Digital21, Altinn og ressurser til IKT-forskning fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Dette er viktige endringer som vil gjøre det lettere å se digitalisering i offentlig sektor, bedre rammebetingelser for digitalisering i næringslivet og utbygging av den elektroniske kommunikasjonsinfrastrukturen i sammenheng. De viktigste kompetansemiljøene og virkemiddelorganisasjonene for digitalisering, Difi, AltInn og Nkom vil styres fra samme departement og av samme minister. Det blir lettere å jobbe på tvers av sektorer og få til et enda bedre samarbeid mellom stat og kommune. Nå har Norge allerede et godt utgangspunkt, og er på flere områder blitt et digitalt foregangsland, men disse endringene skaper forutsetninger for å få til mye mer.

Digitale nerdelover (4): Metcalfes lov

Sist skrev jeg at Moores lov er både litt mer kjent og litt viktigere enn de andre nerdelovene i denne serien. Det den beskriver er tempoet i en underliggende ytelsesforbedring i datamaskiners hastighet og regnekraft. Noe som igjen er en forutsetning for mye annen teknologiutvikling og produktutvikling. Moores lov handler om hardware.

Metcalfes lov, dagens bidrag, er også en en nerdelov som beskriver kraften i en underliggende ytelsesforbedring som er en grunnleggende forutsetningen for digitaliseringen som skjer rundt oss, men det handler ikke handler om raskere og bedre hardware, men om verdien av nettverk. Metcalfes lov slår fast den at nytten av et kommunikasjonsnettverk ikke vokser lineært ved at hver nye node øker verdien med én, men slik at hver nye node øker nettverket med ny forbindelse til hver av de eksisterende nodene. Jo flere brukere, jo mer øker verdien av hver nye bruker.

Dette fenomenet blir  ofte illustrert med telefonsystemet. Hvis det bare var en telefon i verden er den verdiløs. Du ville ikke ha noen å ring til. Mellom to telefoner er det én forbindelse. Mellom fem telefoner er det 10 forbindelser. Mellom 10 telefoner er det 45 forbindelser og mellom 20 telefoner er det 190 forbindelser. Formelen for dette er n(n − 1)/2. Nettverkseffekter er kraftige saker. Wikipedia beskriver det slik

"Metcalfe's law states the effect of a telecommunications network is proportional to the square of the number of connected users of the system (n2). First formulated in this form by George Gilder in 1993, and attributed to Robert Metcalfe in regard to Ethernet, Metcalfe's law was originally presented, c. 1980, not in terms of users, but rather of "compatible communicating devices" (for example, fax machines, telephones, etc.).Only later with the globalization of the Internet did this law carry over to users and networks as its original intent was to describe Ethernet purchases and connections."

Og så er selvfølgelig en av utfordringene med dette fenomenet at det kan bidra til en "winner takes all"-tilstand. Det er ikke er så lett for små utfordrere å ta opp kampen mot nettverkssystemer som allerede har mange brukere. Alle vil jo være med i det nettverket der man treffer mange andre, ikke der man bare treffer noen få. I dagens sammenkoblede verden, med store globale kommunikasjonsplattformer som både kobler brukere sammen, og fungerer som markedsplass for en rekke tredjepartsaktører som selger varer og tjenester via plattformene, er det naturligvis også slik at ulike konkurransemyndigheter interesserer seg for for hvordan man kan sikre mer konkurranse mellom ulike nettverk.

Robert Melcalfe selv er en virkelig digital nettverkspionér i den forstand at han var med på å legge grunnlaget for høyhastighetsnettverkene som kobler datamaskinene sammen. Han var med på å utvikle nettverksteknologien Ethernet, som ble introdusert i 1980 og sørger for kablet datakommunikasjon og han grunnla selskapet 3com.

Da Metcalfes lov ble formulert var det først og fremst kommunikasjon mellom fysiske enheter han tenkte på, for eksempel nettverk av telefoner, telefakser og datamaskiner. Med fremveksten av internett og alle de nye tjenestene der, som sosiale medier, ble det tydelig at Mecalfes lov har blitt enda mer aktuell nå når den beskriver hvordan ulike kommunikasjonsplattformer og samhandlingsverktøy øker i verdi fordi når nettverket av brukere øker og følger en eksponentiell vekstkurve.

Digitale nerdelover (1): Coopers lov

Hvorfor går utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi så fort? Og hvor fort går det egentlig? Som et bidrag til folkeopplysningen på dette området skrev Silvija Seres og Espen Andersen en kronikk i Aftenposten i 2016 om "De digitale nerdelovene", som jeg blogget om her og la til et par nerdeloveksempler til.

Jeg ble minnet om dette da jeg var med på å åpne et spennende seminar hos Telenor for noen dager siden om neste generasjons mobiltelefoni, såkalt 5G. 5G kommer om at par år og vil gi oss veldig mye mer båndbredde til å overføre data i mobilnettet enn dagens 4G-nett, som hadde veldig mye mer plass til data enn 3G. En av foredragsholderne var Mischa Dohler som er professor i trådløs kommunikasjonsteknologi ved Kings College i London (her er bloggen hans).

Dohler trakk frem "Coopers lov", en digital nerdelov jeg ikke har nevnt tidligere, og heller ikke kan huske at jeg har hørt om før, men som passer svært godt inn i denne familien av forklaringer på hvorfor utviklingen går så fort. Det handler om eksponentiell vekst som vedvarer over tid og der tilsynelatende små forbedringer i begynnelsen blir til større og større forbedringer for hver dobling av ytelsen eller hastigheten. Utfordringen med disse teknologiske fremskrittene er noen ganger vi risikerer å undervurdere mulighetsrommet som skapes med de nye teknologiene og planlegger nye tjenester og forretningsmodeller innenfor begrensninger som ikke vil være der om noen år..

Coopers lov, også omtalt som "The Law of Spectal Efficiency", eller loven om effektiv utnyttelse av frekvensbånd, er oppkalt etter ingeniøren Martin Cooper som fant opp den første håndholdte mobiltelefonen hos Motorola i 1973 og fikk den utviklet og lansert i markedet i 1983 som Motorola DynaTac, verdens første håndholdte mobiltelefon som kom i kommersielt salg. Coopers lov er beskrevet slik på Wikipedia:

"This led Cooper to formulate the Law of Spectral Efficiency, otherwise known as Cooper's Law. The Law states that the maximum number of voice conversations or equivalent data transactions that can be conducted in all of the useful radio spectrum over a given area doubles every 30 months."

Denne kapasitetsveksten i hvor mye radiosignaler teknologien gjør det mulig å sende samtidig innen for et gitt område er en helt avgjørende forutsetning for utviklingen fra de første mobiltelefonene til 2G, 3G og dagens 4G og videre til 5G-nettverkene som kommer. Coopers lov sier at den tilgjengelige kapasiteten dobles hver 30. måned, noe som betyr at hver nye generasjon mobiltelefoni er mer enn 20 ganger raskere enn forrige. Nå er det også andre ting som forbedres med 5G, blant annet ventetiden fra man trykker på knappen til det kommer en respons, såkalt "latens", slik at mulighetene for virkelig samhandling i sanntid på tvers av store avstander også blir helt annerledes. Vi har mye å se frem til.

Og så er det viktig å minne om at disse nerdelovene ikke er naturlover, slik for eksempel Newtons bevegelseslover eller Ohms lov er, men erfaringsbaserte observasjoner som har vist seg å med stor sannsynlighet å kunne forutsi en fremtidig utvikling på viktige områder. Økt forutsigbarhet om fremtiden har også bidratt til å stimulere svært store investeringer i den forskningen og utviklingen som må til for å omdanne prediksjonen om at noe er mulig til helt konkrete produkter og tjenester.

Hvordan fremtiden så ut i fortiden (1)

Hvordan folk i fortiden har ment at fremtiden kom til å se ut er et såpass interessant fenomen at det finnes et eget ord for det: retrofuturisme. Ganske ofte i historien har man tatt veldig feil om fremtiden, ikke minst fordi man har overvurdert og overdrevet hvor mye en del teknologier og fenomener som er nye og spennende i nåtiden, vil utvikle seg videre, mens det er andre ting man ikke har sett komme i det hele tatt.

For noen år siden blogget jeg om noen reklamevideoer telefonselskapet AT&T laget om fremtiden i 1993, med filmstjernen Tom Selleck som veiviser. Han slo fast at du i fremtiden kan sende telefax fra badestranden og at du kan ha videotelefonsamtaler med familien din når du er på reise fra fremtidens telefonkiosker. Begge deler er på en måte forutseende, men likevel helt feil. Og et vanlig problem for mange av fortidens spådommer om fremtiden, helt frem til nyere tid, er at den smarte internettilkoblede mobiltelefonen pleier å mangle.

Derfor var det morsomt å se denne (bildet over) spådommen om fremtiden, riktignok fra 1999 da både internett og mobiltelefoni hadde begynt å ta av, som spår at vi vil gå fra å ha mange dingser i lommen til å ha en felles dings som gjør alt mulig rart. Det var science-fiction forfatteren David Gerrold, som skriver dette om hvordan han ser for seg teknologiutviklingen:

"I’ve got a cell phone, a pocket organiser, a beeper, a calculator, a digital camera, a pocket tape recorder, a music player, and somewhere around here, I used to have a colour television. Sometime in the next few years, all of those devices are going to meld into one. It will be a box less than an inch thick and smaller than a deck of cards. (The size will be determined by what’s convenient to hold, not by the technology inside).

The box will have a high-res colour screen, a microphone, a plug for a headset or earphones, a camera lens, wireless connectivity, cell phone and beeper functions, a television and radio receiver, a digital recorder, and it will have enough processing power and memory to function as a desktop system. It will be able to dock with a keyboard and full size monitor. Oh yes, and it will handle email as well.

Most important of all, it will have both speech recognition and speech synthesis. It will listen and respond in English or whatever language you need, and yes it will be a translator too. It will be an agent, going out and doing cyber errands for you. For instance, I need a Japanese restart in Tulsa, near the Ramada Inn. Book a reservation and arrange transportation. If there’s no Japanese restaurant, try for Italian. Or voicemail Bob as follows: ‘Bob, we accept your offer, but we’ll need a draft of the deal memo by the 15th. Let me know if that’s a problem.’

I call this device a Personal Information Telecommunications Agent, or Pita for short. The acronym also can stand for Pain in the Ass, which it is equally likely to be, because having all that connectivity is going to destroy what’s left of everyone’s privacy.”

Noen tror sikkert det var opplagt at alle disse dingsene måtte fusjonere inn i en smart internettilkoblet telefon-dings etter hvert, men det var jo ikke det i 1999. Jeg har eid stort sett alle de dingsene han nevner, kalkulator, PDA, digitalkamera, lommeradio, iPod - og til og med en lomme-farge TV, og det var på ingen måte opplagt at disse skulle bli del av en telefon. Det var ikke før i 2007 at iPhone ble lansert.

Men det mest profetiske synes jeg likevel er siste avsnitt om hvor lite privatliv det kommer til å bli i fremtiden når alle ser på skjermen og kommuniserer med hverandre hele tiden. Det er godt gjort å være så treffsikker.

Enklere og billigere å bygge bredbånd og strømnett

I juni blogget jeg om  at forenklinger i regelverket for å grave ned ledninger i grunnen var sendt på høring. Og om hvordan forenklingene kan bidra til å spare milliardbeløp, blant annet for de bedriftene som investerer i bredbåndsnett.

Problemet er at gravekostnadene gjerne utgjør hele 70–80 prosent av kostnadene for fremføring av bredbånd i offentlig vei. Og at det har vært ulik praksis og forskjellige gebyrregimer forbundet med å legge ned ledninger som strøm og bredbånd under veistrekninger i kommunal vei. Dette har gjort det både unødvendig byråkratisk, tidkrevende og dyrt å bygge ut bredbånd, fiber og elektrisitetsnett.

Nå er dette arbeidet med å forenkle reglene og reduserer kostnadene avsluttet og det er besluttet noen viktige endringer i regelverket for ledninger under bakken . Endringer som vil gjøre det både enklere og billigere å bygge bredbåndsnett og strømnett. Det er gjort endringer i det som populært er blitt kalt graveforskriften, og som egentlig heter ledningsforskriften. Regjeringens nettsider omtaler endringene slik:

"Endringene vil gjøre det enklere og billigere å etablere ledningsanlegg som strømnett og bredbånd i hele landet. Samtidig skal endringene bidra til å klargjøre hvilke plikter ledningseiere har i forbindelse med anleggsarbeidene og hvilke kostnader vegmyndigheten kan kreve å få dekket i forbindelse med saksbehandlingen. Det er også lagt stor vekt på å sikre vegens og trafikantenes behov. I regelverket som nå er vedtatt, innføres klarere regler for ledningseieres rett til å legge ledning i offentlig vei. Det blir felles regler for gravedybde, og det legges til rette for moderne gravemetoder som "microtrenching" der dette er mulig."

Endringene i ledningsforskriften skal gjelde fra 1. januar 2018.

Hva skjer i løpet av et minutt på internett?

Nettstedet Visual Capitalist, som er en interessant kilde for infografikk som forklarer ulike størrelsesforhold og sammenhenger i verden, har laget et bilde som viser hva som skjer på internett i løpet av et minutt i 2017. På et internettminutt skjer det veldig mye, og stadig mer enn før.

Jeg har jo noen ganger skrevet her på bloggen (blant annet i 2009 og i 2014) om hvor stor andel av trafikken på internett som er video, og da særlig YouTube. I følge denne nye oversikten er det nå slik at verdens befolkning ser 4,1 millioner YouTube-videoer hvert minutt. Og i tillegg kommer blant annet Netflix som også blitt veldig stort. Hvert minutt ser folk 70 000 timer film og TV på Netflix. Ikke rart det bygges mye bredbånd over hele verden.

Eller kan vi se at 900 000 personer logger seg på Facebook i minuttet, det er 3,5 millioner søk på Google, det lyttes til 40 000 timer musikk på Spotify og det lastes ned 340 000 apper på Google Play og Apple Appstore hvert minutt. Vi ser også at de er god vekst i bruken av plattformer der man sender meldinger med bilder eller video. Hvert minutt sendes det 1,8 millioner snaps i Snapchat.

Hva så med Twitter, kanalen som noen spådde skulle dominere live nyhetsvarsling, og som kjendiser, journalister, politikere generelt, og Donald Trump spesielt, elsker å bruke til å kritisere og krangle? 452 000 tweets hvert minutt er slett ikke så verst. Men til sammenligning er det 990 000 sveip på Tinder hvert internettminutt.

Og så må vi ikke tro at gode gammeldags epost og tekstmeldinger (riktignok også via nye plattformer) er i ferd med å forsvinne selv om det kommer nye tjenester og plattformer. I løpet av et minutt sendes det utrolige 156 millioner eposter i verden. Og det sendes 16 millioner tekstmeldinger. Det virker med andre ord som om epost er kommet for å bli. Og slik der det ikke bare i verden utenfor Norge, tallene fra det siste norske mediebarometeret viser at vi i Norge ligner ganske mye på de andre.

Kraftig økning i fiberbredbånd

Noen ganger får opposisjonen i Stortinget og enkelte interesseorganisasjoner det til å høres ut som det ikke lenger bygges ut bredbånd i Norge. At ting har stoppet opp, ja at båndbredden i Norge nærmest er blitt smalere.

Heldigvis har vi statistikk for slike ting. Og den nye ekomstatistikken fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) viser at det veksten i fiberbasert bredbånd er kraftigere enn noen sinne. NKOM har skrevet denne kommentaren til tallene:

"Antall abonnement for bredbånd over fiber øker mer enn noensinne. Ved utgangen av første halvår 2017 var det mer enn 868 000 slike abonnement. Det er en økning på nesten 134 000 abonnement sammenlignet med samme tidspunkt i 2016. Bredbånd over fiber utgjør nå 41 prosent av totalt antall bredbåndsabonnement. (...) Totalt var det mer enn 2,1 millioner abonnement for fast bredbånd ved utgangen av første halvår 2017. Det er en økning på nesten 70 000 abonnement sammenlignet med samme tidspunkt i 2016."

Hvis vi holder oss til fiberbredbånd i privatkundemarkedet viser tallene at det ved utgangen av første halvår 2017 var 818 000 privatabonnement for fast bredbånd basert på fiber, en økning på drøyt 18 prosent siden utgangen av første halvår 2016. Sammenligner vi med situasjonen første halvår 2013, det siste året med rødgrønn regjering, var det 414 000 privatabonnement for bredbånd basert på fiber. Det er omtrent en fordobling på fire år.

Samferdselsdepartementet har en kommentar til disse tallene på sine nettsider, der de oppsummerer hvordan vi ligger an i forhold til målsettingen om å dekke landet med høyhastighets bredbånd og hva vi gjør for å stimulere til mer utbygging. De skriver at:

"Regjeringen arbeider for at alle skal få tilgang til høyhastighetsbredbånd, og på veien dit er det satt som mål at 90 prosent av husstandene skal ha tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s innen 2020. I dag har 80 prosent av husstandene dette tilbudet, slik at regjeringen er i rute til å nå målet. Markedsaktørene gjør en svært viktig jobb. Deres årlige investeringer i ekomnett og -tjenester har økt med over 3 milliarder kroner siden 2013. I 2016 ble det investert for 10,7 milliarder kroner i de norske ekomnettene. Investeringene utgjør om lag 30 prosent av den samlede omsetningen. Dette er blant de høyeste prosentandelene i Europa.

Regjeringen arbeider tett med næringen for å se på regelverk og krav som kan redusere utbyggingskostnader for bredbånd. Arbeidet med det såkalte graveregelverket er sentralt i det. I tillegg bidrar staten i 2017 med økonomisk støtte til bredbånd i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging og til økt sikkerhet i nettet. For 2018 vil staten også bidra til utbygging av såkalt alternativt kjernenett og til fiberkabler til utlandet."

I tillegg er det en kraftig vekst i bruk av data over mobilnettet. Datatrafikken som er en del av mobilabonnementer var i første halvår 2017 på over 70 PB (petabyte = millioner GB). Det er en økning på over 28 PB, eller 67 prosent, sammenlignet med første halvår 2016. Fra første halvår 2015 til første halvår 2016 var økningen på 13 PB. 

På toppen av dette kommer datatrafikken fra særskilte abonnementer for mobilt bredbånd, en abonnementstype det blir færre av, men der trafikken likevel øker kraftig. I første halvår 2017 utgjorde trafikken 35 PB. Det er en økning på over 9 PB sammenlignet med første halvår 2016. Fra første halvår 2015 til første halvår 2016 var økningen på nærmere 9,8 PB. Datatrafikk generert av privatabonnement utgjør det aller meste av trafikken. Disse mobilstatistikkene er her:

En fin ting med slike statistikker er at man lett finner fram til tall og oversikter og kan gjøre seg opp sin egen mening om hvilken retning det går. Her er lenke til hovedsiden i ekomstatistikken.