Drepte russiske soldater i Ukraina

Akkurat hvor mange som er drept i krigen i Ukraina er det ikke mulig å vite helt nøyaktig. Men det finnes noen gode anslag. The Economist bruker disse anslagene til å slå fast at antall russiske soldager som der døde krigen i Ukraina er høyere enn i alle andre krigene Russland/Sovjetunionen har deltatt i etter 2. verdenskrig, til sammen,

Det vi si mye høyere enn summen av antall døde i Afghanistan, Tsjetsjenia og i Ukraina etter invasjonen av Krim i 2014. Vi husker jo hvordan belastningen ble så stor av å stå i Afghanistan at de trakk seg ut igjen. Men nå er som konsekvensene mye større. The Economist skriver:

"By April 2023 Russia had already lost more soldiers by invading Ukraine than it had in all its combined previous wars since 1945. By January deaths had roughly doubled. According to rusi, a think-tank, the Kremlin believes that the current ratio of personnel attrition can be sustained until the end of 2025. The study by Mediazona and Meduza covers only Russia. On February 25th Volodymyr Zelensky, Ukraine’s president, said that 31,000 Ukrainian soldiers had been killed since Russia’s full-scale invasion; American officials have put the number at more than twice that. The confirmed death toll for Ukrainian civilians, meanwhile, is well over 10,000, with the true total believed to be far higher."

Stor russisk utvandring

Mange mennesker utvandrer fra Russland nå. Nå publiserer ikke Russland noen tall om dette nå, så anslagene har variert  mye, gjerne mellom 0,5 og 1 million, siden fjorårets angrep på Ukraina. Men nå har det i følge the Economist kommet langt mer treffsikre anslag som tallfester utvandringen til mellom 817 000 og 922 000 personer. 

Det har vært to store bølger av reisende, da invasjonen fant sted i februar i fjor, og så nye store runder i forbindelse med mobilisering av nye soldater. De som reiser kan ikke lett komme til vesten, så de største mottakerlandene er Kasakhstan og Serbia, med 150 000 personer hver, men også land som Armenia, Tyrkia, Israel og Georgia er store mottakerland.

Men en svært krevende demografisk utvikling er ikke dette akkurat noen drømmesituasjon for Russland. Og det som gjør situasjon enda verre er at det er de yngre med høyere utdanning som drar. The Economist skriver:

"In general, Russia’s wartime émigrés have relatively high levels of income, social capital and education. That is bad news for Russia, both economically and socially. Re: Russia reckons that the wartime emigrants account for roughly 1% of Russia’s workforce, exacerbating an acute labour shortage. The Gaidar Institute, a think-tank in Moscow, said that 35% of manufacturing businesses did not have enough workers in April, the highest figure since 1996. Shortages of specialists are especially severe: according to one Kremlin official, at least 100,000 IT professionals left the country in 2022."

Russlands støttespillere

Hvilke land er Russlands internasjonale støttespillere og hvor mange er de? Er det slik at et nesten enstemmig verdenssamfunn fordømmer Russland? Eller er det slik at det stort sett bare er USA og vesten som sympatiserer med Ukraina, mens resten av verden håper Russland vinner?

Ser vi på voteringer i FNs generalforsamling på antall land som aktivt fordømmer Russland så har det sunket fra 131 til 122. The Economist skriver om hvordan noen land, med Sør Afrika i spissen og inkludert Bolivia, Botswana, Uganda og Zimbabwe, har gått fra å være nøytrale til å helle mot Russland. Mens en annen gruppe land som inkluderer Tyrkia, Colombia og Qatar har gått fra å være Ukraina-vennlige til å erklære seg nøytrale.

Men det spørs om den kvaliteten på denne støtten til Russland er særlig solid når det kommer til stykke. Mens 31 land sender våpen til Ukraina er det så langt bare tre land som har sendt våpen til Russland, Belarus, Iran og Nord Korea. Ikke akkurat de du vil ha med på laget om du vil vise verden hvor opptatt du er av rettsikkerhet og rettigheter. Resten av klubben som mest aktivt snakker positivt om Russland er, i følge the Economist, den vanlige gruppen opportunister og statsledere i krise. Mens Kina ser ut til å ser ut støtte Russland i ord, for å irritere USA og EU, men holder seg foreløpig langt unna noen konkret støtte som kan trekke inn i den russiske militære hengemyren.

The Economist har også laget en interessant graf som viser forskjellen på land som fordømmer Russland målt i antall innbyggere og målt i størrelsen på BNP i disse landene. Det er ikke bare at de landene som støtter Ukraina er verdens mest prinsippfaste demokratier. De er også rikere og har råd til å stille opp:

"Together, Russia’s side and the neutral camp contain most of the world’s population, but they account for just one-third of global GDP. With few exceptions (namely China) Mr Putin’s pals are unlikely to be able to match the West’s fundraising capacity for Ukraine (see chart). America alone has provided more than $33bn-worth of training and equipment since Russia’s invasion, and some 50 other countries have given or committed more than $13bn in security assistance as of September. On paper Russia has gained a worrying amount of support over the past year. In practice, however, its friendships look hollow."

Årets land: Ukraina

I fjor ble Italia litt overraskende kåret til årets land av The Economist. Fortjent, men ganske overraskende. Italia er et land der politikerne vanligvis sliter med å gjøre kraftfulle og nødvendige strukturelle endringer i styringen av landet og i forholdet mellom inntekter og utgifter, men i 2021 var Mario Draghi statsminister og det var en sjelden periode med god styring.

I 2022 er det derimot ingen overraskelser. Ukraina er årets land. Og det er helt opplagt, i følge The Economist:"...this year, for the first time since we started naming countries of the year in 2013, the choice is obvious. It can only be Ukraine. The honour normally goes to the country which, in our view, has improved the most in the previous 12 months. So Ukraine is in one sense an unusual choice, in that life for most Ukrainians has grown spectacularly worse since Vladimir Putin’s unprovoked invasion of their country in February. Multitudes have died. Cities have been smashed and charred. Millions have fled their homes. Ukraine’s economy has shrunk by about a third. Because of Russian attacks, many Ukrainians are shivering in the dark without electricity. Yet Ukrainians have proved themselves this year. Four of their qualities stand out."

De fire egenskapene The Economist trekker frem, og som gjør valget helt opplagt er: heroismen, oppfinnsomheten, resiliensen (even til å stå imot) og even til å inspirere andre som kjemper mot en overmakt. Om Ukraina som global kilde til inspirasjon skriver The Economist:

"By standing up to Russia’s despot, Ukrainians have protected their neighbours. Had he conquered Ukraine, he might have attacked Moldova or Georgia next, or menaced the Baltic states. Ukraine has shown that underdogs can stand up to bullies, even enormous ones. It has thus been an inspiration not only to places with predatory neighbours, such as Taiwan, but also to oppressed people everywhere. Many tyrants broadcast big lies to justify their misdeeds, and impose their will through terror. Ukrainians have shown that lies can be exposed and terror can be resisted. Their struggle is far from over. But their example in 2022 was second to none. Slava Ukraini!"

Tomt for ammunisjon i Russland?

Er Russland i ferd med å slippe opp for ammunisjon? The Economist skriver i en interessant analyse at det er litt ulike analyser av problemstillingen og at det er litt avhengig av hvor gammel og dårlig lagret ammunisjon du tar med i regnestykket.

Representanter for både britiske og amerikanske forsvarsmyndigheter har gitt uttrykk for at det produseres så lite nye raketter og artillerigranater at det vil bli tomt allerede tidlig i 2023. Store nye russiske offensiver er i så fall utelukket.

Mens andre, blant annet eksperter fra Estland, mener at dette er betydelig overdrevet fordi Russland har lang mer gammel ammunisjon på lager enn det som er vanlig i vesten. Ammunisjon som også kan være dårlig lagret og ikke nødendigvis alltid virker som den skal, men som likevel har en militær effekt. The Economist skriver:

"Russian ammunition is often stored in poor conditions and for far longer than would be the case in nato armies. If the Pentagon is to be believed, Russia is firing some shells that were produced in the early 1980s. “You load the ammunition, and you cross your fingers and hope it’s going to fire,” said the American defence official. (Ukraine is drawing on old shells too.)"

Hvilket betyr at både våpen og ammunisjon i krigen kan være eldre enn mange av soldatene som utkjemper den. Det som er helt sikkert er at Russland er i ferd med å bli en svekket militærmakt. Et land som fortsatt gjør stor skade og påfører mye lidelse, i Ukraine, men som neppe har kapasitet til å være i konflikt med flere land samtidig.

Gassmangel og sårbarhet

The Economist har sett på hvilke land som er mest sårbare når hvis gassforsyningene strupes ytterligere. Artikkelen "The countries most at risk from Europe’s energy crunch" ser først på de direkte effektene av at gassen slås av og der blant annet industri må stenge slik at det er nok gass til at folk ikke fryser i hjel. Som kartet til venstre viser er det i tillegg til Tyskland særlig landene i Sentral-Europa uten kystline, som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike som er sårbare.

Men så ser de også på de sekundere effektene, det som skjer som en konsekvens av at andre må redusere aktiviteten. Og da er det en langt bredere krets av land som blir hardt rammet: 

"The secondary effect of tight energy supplies will spread the pain further. Global gas supplies will be constrained well into 2024, pushing prices higher. That will hit household incomes, lowering demand in the economy. Businesses may choose to reduce output to cut energy costs, which would then spread along supply chains to other sectors and countries."

Putins fasttelefoner

Vladimir Putin trenger åpenbart bedre kommunikasjonsrådgivere, av mange grunner. Noen som er litt mer oppdatert på hvordan kommunikasjon foregår i en moderne og digital verden. Som forstår seg på internett. For i følge hans egne talspersoner bruker han sjelden internett og har ikke noen smarttelefon.

I stedet har propagandaapparatet en forkjærlighet for å publisere bilder at Putin ved et skrivebord som er fullt av ulike fasttelefoner av den, i hvert fall for lenge siden, litt avanserte typen med mulighet for litt tekst i displayet og med veldig mange knapper. Sannsynligvis knapper som gjør at du kan ringe direkte til en annen telefon uten å taste hele telefonnummeret. Ganske smart. I hvert fall i en verden uten mobiltelefoner og søkbare kontaktlister der du finner alle kontaktene dine. Jeg er litt usikker på når telefoner som dette sluttet å være det ypperste innen teknologi og ble symbolet på noe byråkratisk og gammeldags. Jeg tror det var før årtusenskiftet, dvs mer enn 20 år siden. 

Det litt rare med Putin er at han ikke nøyer seg med å ha en fasttelefon på skrivebordet, men viser frem tre eller fire. Hva er grunnen til at han må ha mer enn en telefon? Er det flere parallelle telefonnett i Russland som ikke er koblet sammen og krever egne telefonapparater for å kunne bruke dem? Eller er det rett og slett slik at det skal imponere befolkningen når noen har flere av disse store fasttelefonene? Jo flere telefoner, jo mer makt? Jo mer makt, jo flere telefoner?

Matpriser

Høyere matpriser er en del av den nye globale normalen. Først som et resultat av krigen i Ukraina, fordi Ukraina er en svært stor eksportør av matvarer. Men nå som mulighetene til å transportere ut matvarer er mer normalisert igjen, og prisene går litt nedover, er det i følge The Economist andre ting som bidrar til høye matpriser.

I artikkelen "The next threat to global food supplies" skriver the Economist at:

"And despite the recent falls, the cost of food staples remains eye-wateringly high. The UN index is up by 8% from August last year, and 34% on the August average over the previous five years. Cereals and oils have become especially dear: over the past year they cost an average of 45% and 93% respectively more than the average over the previous five years. Unlike the port blockade, the impact of global warming on food supplies is likely to last."

Ukraina kan vinne krigen

Ja, Ukraina kan vinne denne krigen, hevder The Economist i dagens lederartikkel. Ukrainas fremganger nå skyldes både materiell og mennesker. De har etter hvert fått tilgang til bedre våpen og utstyr fra vennligsinnede land i vesten, og er flinkere til å ta reparere og vedlikeholde det materiellet har. I sterk kontrast til sin russiske motstander.

Men også på menneskesiden er det et ukrainsk overtak. At de er bedre motivert for å slåss er ikke så forbausende. Men, egentlig litt kontraintuitivt, er det også slik at Ukraina har både flere og bedre trente soldater. Og med Putins fiaskoer og Ukrainas spektakulære seire er dette menneskeovertaket i  ferd med å bli selvforsterkende. Et demoralisert lag blir ikke plutselig uslåelig. Et lag som begynner å vinne kampene og vet at de kan vinne serien gir ikke plutselig opp. The Economist skriver:

"Ukraine’s manpower advantage is growing, too. Mr Putin’s original invasion force of 200,000 was never big enough to occupy Ukraine. (He imagined, apparently, that the Ukrainian opposition would obligingly collapse.) Russia’s losses have been terrible; by one estimate 70,000-80,000 of its soldiers have been killed or wounded. Despite raiding jails and offering huge bonuses, Mr Putin is struggling to replace them. Ukraine, by contrast, has its entire adult male population to call on. Their morale is sky-high and, thanks partly to nato, they are well-equipped and increasingly well-trained. They will only gain in confidence as Russia falters. They are fighting for their homes and fellow citizens. Russia’s troops are fighting for a basket of lies: that Ukraine is run by “Nazis”, that it poses a threat to Russia, that its people want to be “liberated” by Russia."

LNG som alternativ til russisk gass

Russland stenger ned forsyningene av naturgass til andre europeiske land og kappløpet for å finne alternative energiforsyningskilder pågår for fullt. The Economist har en interessant artikkel om hvordan LNG fra USA og Asia er et ganske brukbart alternativ, ja det har faktisk vært ledig kapasitet:

"To wean themselves off Russian supplies, many European countries are turning to liquefied natural gas (lng) imported from America and Asia. lng imports increased by 47.7% year-on-year in April, and by 19.9% compared with March. This liquid supply must be returned to its gaseous state before it is sent to end users. Until recently Europe appeared to have plenty of processing facilities. It can in theory handle enough lng to replace nearly two-thirds of Russian piped gas. The continent’s import terminals ran at just 45% of capacity in 2021, according to Energy Intelligence, an industry publisher."

Slik er det ikke lenger. Og fordi de fleste eksisterende importterminalene er andre steder (særlig i Spania og UK) enn der behovet er størst (Tyskland, Italia, Polen), vil det kreves store investeringer i tiden som kommer. Men fordi det tar tid å få de nødvendige reguleringsplanene og tillatelsene, og det tar til å bygge, ser mange etter andre og raskere alternativer. For eksempel ved å ta i bruk flytende anlegg for mottak, lagring og regassifisering av LNG. The Economist skriver:

"But building onshore facilities takes time. One quick solution is to lease floating storage and regasification units (fsrus), ships that convert the liquid fuel back into gas. Germany’s government plans to install four in the near future, at a cost of nearly €3bn ($3.2bn). The first project, at Wilhelmshaven on the North Sea, may begin operation within months and will have a capacity of 7.5bn cubic metres per year, equivalent to around 8.5% of Germany’s gas demand. Other countries are following suit. Poland, which relied on Russia for around half of its gas (although around 70% of its energy comes from coal), plans to bring forward the opening of an fsru to 2025 and is considering installing another, allowing it to sell more gas to the land-locked Czech Republic and Slovakia. France and Italy have begun the process of acquiring their own; on May 30th SNAM, an Italian energy firm, reached a $350m deal to buy a vessel."

Prisen for å forlate Russland

Regnskapstall fra selskapene som har trukket seg ut av Russland viser at de har skrevet ned store verdier og tilsynelatende betalt en svært høy pris. Det interessante er at aksjekursene viser en litt annen historie.

The Economist har sammenlignet disse to måtene å måte verditap på for selskapene som har lagt ned virksomheten sin i Russland etter invasjonen av Ukraina. McDonalds har stengt 847 restauranter og skrevet ned 127 millioner dollar. Renault har tapt 175 millioner dollar. Og for oljeselskapene er det snakk om formidable summer. BP har skrevet ned 24 milliarder dollar. Shell regner med å tape 5 milliarder, og Exxon taper 3,4 milliarder dollar.

Da skulle man tro at aksjekursene til selskapene som velger å trekke seg ut av Russland ville falle tilsvarende, mens de som velger å bli i Russland ikke opplever at aksjeverdiene faller. Men slik er det i følge The Economist ikke. Heldigvis. Og det kan kanskje være fordi en aksjekurs ikke bare handler om regnskaper, men om forventninger til fremtidig verdiskaping. Og da er det ikke sikkert det å fortsette som før i Russland fremstår som så veldig klokt. The Economist skriver:

"Despite these losses, investors appear more confident in the long-term prospects of firms that chose to leave. According to an analysis by researchers at the Yale Chief Executive Leadership Institute, the stockmarket has rewarded companies that have divested. The team ranked roughly 1,000 companies based on how thoroughly they cut ties with Russia: the highest scores were given to firms that exited completely; the lowest, to those that continued to operate. On average the shares of firms that withdrew completely went up by 3.6% between February 23rd (the day before Russia invaded Ukraine) and April 19th; those of companies that continued as usual lost 6.8%. The researchers found that this held true for companies across sectors and regions, and for firms of different sizes."

Putin vs Zelenskij på frigjøringsdagen

Nå er det heldigvis slik at normale mennesker pleier å være kritiske til de som overfaller og har sympati for de som er ofre for ubegrunnede angrep og rene overfall. Derfor har Zelenskij en enklere sak å argumentere for når frigjøringsdagen etter 2. verdenskrig markeres og relateres til dagens konflikt. 

Men rent bortsett fra realitetene i hva krigen handler om er det er det også en slående forskjell i form og fortelling hos de to lederne. Putin ser ut til å ha tro på statiske sovjetinspirerte taler. Lange, kjedelige og fulle av ubegrunnede påstander og beskyldninger. Zelenskij lever i en moderne medieverden der han beveger seg ute, viser følelser og snakker direkte til de som ser på. Han spilte inn en video til den ukrainske markeringen av frigjøringsdagen 8. mai, og en ny video i etterkant av Putins tale på den russiske militærparaden 9. mai. Her er begge:

The World for Sale: Money, Power and the Traders Who Barter the Earth’s Resources

I noen av kapitalismens mørkere kroker finner vi råvaretraderne. Personer og selskaper som handler, men ofte ikke selv produserer, varer som råolje, metaller, matvarer og raffinerte oljeprodukter. Men selv om selskapene. Men selv om selskapene tidvis går med enorme overskudd, er de ikke veldig store i antall ansatte og heller ikke spesielt kjente, og trives godt med det.

Boken "The World For Sale - Money, Power Traders Who Barter the Earth’s Resources" av Javier Blas og Jack Farchy kom for et år siden og handler om disse traderne. Selskapene som driver med dette har navn som Glencore, Trafigura, Vitol, Cargill og Gunvor. Boken er skrevet lenge før Russlands invasjon i Ukraina, men er likevel et viktig bakteppe for å forstå sider av den konflikten fordi det historisk nettopp er denne type kriser, som gjerne også forstyrrer forsyningslinjer og tilgang til viktige råvarer, som er tradernes mulighet til å skape ekstraordinære fortjenester ved å være på steder og gjøre ting ingen andre gjør.

Fordi dette er en nokså lukket verden er det ikke helt enkelt å skrive om den. De to forfatterne Javier Blas og Jack Farchy er blant de få som har jobbet med å dekke råvaremarkeder i mange år, både i Financial Times og i Bloomberg, og kan sitt fag. Noe som bidrar til en innsikt, både historisk og utviklingstrekk i dag, som gir en enestående god innsikt. 

Boken beskriver opprinnelsen til dette markedet, som sprang ut av noen små virksomheter som fant noen små, men lønnsomme nisjer i markeder som gjerne var dominert av produsentene selv, som oljeselskaper, gruveselskaper og metallprodusenter. Noen store geopolitiske endringer ga noen ganger store nye muligheter, som da de store vestlige oljeselskapene ("de syv søstrene"), som gjerne handlet egen olje, ble skjøvet ut av nye statlige oljeselskaper i land som Saudi Arabia og Irak, men som trengte noen å selge oljen til. 

Den islamske revolusjonen i Iran skapte et ytterligere behov for noen som ville være mellommann for olje ingen kunne kjøpe åpent. Og ut av dette oppstod blant annet Mark Rich & co AG, med hovedkontor i tilbaketrukne Baar i Sveits. Mark Rich dominerte råvaretrading på 80-tallet, men det ble et økende problem at selskapet gjorde ting som gikk helt på tvers av både FN-beslutninger, vestlige sanksjoner og synet på hva man kan og ikke kan gjøre i despotiske regimer, så gründeren ble etter hvert etterlyst og dømt, og også tvunget til å selge seg ut av selskapet sitt (Mark Rich ble for øvrig benådet av Bill Clinton på hans siste dag som president). 

Ut av Mark Rich & co oppstod Glenore som et børsnotert gruve og tradingselskap. Ut av kaoset etter Sovjetunionens oppløsing kom Gunvor, som håndterte enorme mengder russisk olje og andre råvarer som var "innelåst" i Russland. Boken tar også for seg historien og skandalene rundt Trafigura og Vitol, som har valgt å fortsatt være privateide, blant annet for å unngå den regnskapsmessige åpenheten Glencore må ha,

Så er det jo et spørsmål om traderne i dagens geopolitiske verden, med industrielle verdikjeder som ikke virker som de skal, og stadige kriser, står klare til å fylle rommet på samme måte som ved tidligere kriser. Forfatterne av boken peker på noen utviklingstrekk som gjør at det ikke er like opplagt som før. For det første er det helt andre krav til åpenhet i dag, uansett om man er børsnotert eller ikke. Selv sveitsiske banker må dele informasjon med myndighetene. Dessuten er det lenge siden korrupsjonspengere kunne trekkes fra på skatten som en forretningsutgift. Det er tvert imot strenge straffer. 

Et annet forhold er at den finansielle delen ("paipirhandel") med råvarer er blitt veldig mye større og krever en helt annen tilgang til kapital enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det gjør at de store investeringsbankene har en helt annen rolle enn får, og de må passe på å ikke sette omdømmet sitt i spill ved å bryte lover eller bevege seg inn i etiske minefelt.

Og for det tredje har ikke traderne den type informasjonsmonopol de en gang hadde fordi de satt nærmest informasjonskilden, gjerne i noen veldig risikable områder ingen andre ville være i, og visste ting før alle andre. I dagens digitale informasjonssamfunn er det ikke så mange slike fortrinn, noe som gjør at denne industrien blir mer lik andre markeder. Det er har først til at flere av de store råvaretraderne heller beveger seg i retning av å produsere varer selv, og skaffer seg et konkurransefortrinn innenfor trading ved å også være produsenter, og blir på den måte mer som andre industriselskaper.

Flagg og symboler i Ukraina-krigen

Både krig og mer fredelige protester trenger flagg og symboler for å markere identitet. I Ukraina-krigen er det veldig enkelt på den ene siden. Støtter man landet og regjeringen som er blitt angrepet markerer man denne støtten ved å bruke det blå og gule ukrainske flagget. Noe millioner av mennesker over hele verden blant annet gjør klart og tydelig i sosiale medier.

For den andre siden er det litt vanskeligere å velge seg et symbol i og med at de mener at det ikke er noen krig og at de ikke har angrepet Ukraina. Og når man i Russlands nokså forvirrede tenking mener at det ikke er slik at Russland ikke har gått til angrep så vil man heller ikke innrømme noe angrep ved å bruke det russiske røde, hvite og blå flagget. 

I stedet har russiske kjøretøyer brukt den latinske bokstaven "Z", en bokstav som ikke finnes i det russiske alfabetet og som det derfor er noe uklart hva symboliserer ut over en form for støtte til Putin.

Men hva så med russere som er mot krigen, i Russland eller andre steder. De kunne kanskje prøvd å erobre flagget tilbake, men det er sannsynligvis ganske vanskelig å få til i praksis. I stedet skriver The Guardian om russiske krigsmotstandere som har strøket den nederste røde stripen på flagget og erstattet den med en hvit stripe: "Red is dead: Russian anti-war protesters fly a new flag for peace".

Russerne er færre, fattigere og mer misfornøyde

Allerede lenge før invasjonen i Ukraina pekte viktige indikatorer nedover for Russland. De har rett og slett hatt noe veldig dårlige år, særlig etter invasjonen av Krim i 2014. Militære eventyr i blant annet Syria har ikke forsterket problemene. Det samme har Covid-19, som har tatt over en million menneskeliv, langt flere enn i Europa.

The Economist skriver om den lange nedgangen i artikkelen "Russians are fewer, poorer and more miserable than a decade ago":

"The annexation of Crimea in 2014 was greeted with cheers in Russia. But it brought a wave of sanctions and triggered a collapse in oil prices. The subsequent recession hit the economy hard. Average incomes fell, especially for the poorest half of the population. Although GDP per person rebounded by 2018, median incomes did not. According to the Luxembourg Income Study, they were still some 10% lower than their 2012 peak in 2019, the last year for which estimates are available. The World Happiness Report, based on surveys asking people to rate how they feel about their lives, found that the mood in Russia has dipped. Since 2017 Russians have rated themselves as less happy than in 2012."

Bare i 2021 har folketallet i Russland falt med 693 000, i følge The Economist. En viktig bidragsyter til dette er covid, so har hatt i alt 1,2 millioner menneskeliv. Ikke i følge den offisielle statistikken, naturtligvis, der har Russland klart seg relativt bra, men i følge beregninger av "overdødelighet" sammenlignet med de normale dødstallene. Og på toppen av en allerede svært dårlig utvikling kommer den mislykkede krigen Russland har startet i Ukraina, som fører med seg enorme kostnader og nye sanksjoner. I følge The Economist utvikler Russland seg så dårlig økonomisk at de er blant de aller dårligste i verden:

"The IMF predicts a “bad recession”. The Institute of International Finance, a banker group, projects an economic contraction of 15%. That would undo the growth in real incomes over the past decade two times over. All of which is bad enough. But when compared with the world as a whole, or even rich countries in particular, Russia’s decline looks even worse. Over the past decade, GDP in advanced economies has grown by 22%; across the world as a whole it has risen by 41% (both adjusting for price changes). Should projections of a 15% contraction be right, by the end of the year Russia’s economy will be 7% smaller than in 2012. Russia has not just lost a decade of growth—be it in economics, health or happiness. It is moving into the past."

Økende støtte til NATO

Det er blitt veldig vanskelige tider for NATO-motstandere nå. Det er både naturlig og gledelig.

NATO-motstand i europeiske land har gjerne handlet om å bagatellisere trusselen fra Russland, både under kommunismen og nå, og underslå og latterliggjøre at Russland har offensive ambisjoner. Og i samme åndedrag gjerne også påstå at det er USA og vestens offensive hensikter og handlinger som er problemet og som utfordrer freden og sikkerheten i Europa.

Russlands overfall på Ukraina har avklart dette spørsmålet. Det er Russland som helt uprovosert har gått til angrep, slik noen hevdet ikke var mulig. Og denne nye og avklarte virkeligheten har hatt umiddelbar effekt på målinger av folk mener om NATO og NATO-medlemsskap. The Economist har sett på målinger og oppsummert funnene i artikkelen. "Putin’s aggression has bolstered support for NATO":

"As NATO’s leaders make their way to an emergency summit in Brussels on March 24th, support for the alliance is rising across Europe. Surveys by YouGov, a pollster, have been tracking Europeans’ attitudes towards NATO since the start of the war. In five countries YouGov has found respondents ever keener on staying in the security alliance. In a sixth, Sweden (a non-member, for now) there’s been a sharp uptick in support for joining. Nowhere has the shift in the perception of NATO’s value been more marked than in France. In 2019 Emanuel Macron, the country’s president, told The Economist NATO was experiencing “brain death”. Now Mr Macron’s tune has changed. He says that Russia has given NATO “an electroshock”."

Beton: Kyiv Calling

The Clash ga ut singelen "London Calling" i 1979, en sang  som inneholder en temmelig apokalyptisk beretning om Londons og verdens utvikling. Men teksten har en forbausende og skremmende aktualitet i Ukraina akkurat nå:

The ice age is coming, the sun's zooming in
Engines stop running, the wheat is growing thin
A nuclear error, but I have no fear
'Cause London is drowning, and I live by the river

Det Ukrainske punkebandet Beton (ja, de heter faktisk det og ja, det betyr "betong") har spilt inn sin versjon av sangen. Den er på engelsk, men London er byttet ut med Kyiv og teksten er tilpasset litt her og der:

The Guardian har et intervju med det ukrainske bandet der det også kommer frem hvordan de, i tillegg til å gi ut denne videoen, også deltar aktivt i den daglige innsatsen for å forvare landet sitt:

"The musicians are now also playing a part in the war effort. Zholob, the guitarist and vocalist, also works as an orthopaedic doctor, and is treating war victims and soldiers, while Hrynko, the drummer and vocalist, and the bassist and vocalist, Hula, are part of the territorial defence and are ready to join the resistance when called upon. In normal times Hrynko is an architect and Hula the co-owner of a company that supplies sound and lighting kit for concerts and festivals."

Selskapsflukt ut av Russland

Konsulentselskapet EY, tidligere kjent som Ernst and Young, har lagt ned sin russiske virksomhet med 4700 ansatte. "The big four" innenfor regnskap, revisjon og konsulentvirksomhet har alle trukket seg ut av Russland og 15 000 ansatte der jobber ikke lenger for disse selskapene.

Og de er slett ikke alene, alle de store big-tech selskapene har trukket seg ut. Det samme har oljeselskapene og Ikea, Coca cola, Pepsi og Nestle. Toyota stenger en fabrikk i St Petersburg som produserte 80 000 biler i fjor. McDonalds har stengt sine 847 butikker.

Og noen av bedriftene som først hadde tenkt å bli har ombestemt seg. Men The Economist skriver at det fortsatt er noen som går mot strømmen og ikke slutter seg til noen boikott enda:

"Some big firms are still holding out. By Mr Sonnenfeld’s estimates around 40 Western firms with significant operations in the country have yet to swear off the Russian market. On March 10th Deutsche Bank defended its decision to stay even though other major banks had announced they would pull out. Oilfield-services firms, such as Baker Hughes and Schlumberger, have remained quiet. In the retail space, Tadashi Yanai, the chairman and CEO of Fast Retailing, Japan’s biggest clothing retailer, had insisted that the clothing company would keep open its 50 Uniqlo shops in Russia. But on March 10th the firm made a U-turn. “We have recently faced a number of difficulties, including operational challenges and the worsening of the conflict situation,” the company said in a statement. “For this reason, we will temporarily suspend our operations."

Staliniseringen av Russland

The Economist har en god lederartikkel denne uken om "The Stalinisation of Russia", eller hvordan den mislykkede krigen i Ukraine skjer i parallell med en kraftig økning av undertrykkingen av egen befolkning. Men, mens Stalins Sovjet var et land med økonomisk oppgang og en ideologisk begrunnelse for det som ble gjort, er Putins Russland et slags tomt skall, uten verken sammenhengende ideologi eller økonomisk og ressursmessig fundament for å kunne lykkes. The Economist minner om at:

"Russia has more firepower than Ukraine. It is still making progress, especially in the south. It may yet capture the capital, Kyiv. And yet, even if the war drags on for months, it is hard to see Mr Putin as the victor. Suppose that Russia manages to impose a new government. Ukrainians are now united against the invader. Mr Putin’s puppet could not rule without an occupation, but Russia does not have the money or the troops to garrison even half of Ukraine. American army doctrine says that to face down an insurgency—in this case, one backed by NATO—occupiers need 20 to 25 soldiers per 1,000 people; Russia has a little over four."

The Economist minner også om hvordan Putins handlinger hver eneste dag undergraver Russlands omdømme som en sterk og slagkraftig militærmakt. De har vært helt ute av stand til å slå en langt svakere og dårlig utstyrt motstander og har gjort katastrofale tabber både når det gjelder strategi og taktikk. Og i tillegg mister de både soldater og militært utstyr i stort antall hver dag krigen fortsetter. 

Russland har blitt sett på som en militær stormakt og en energipolitisk stormakt, selv om de ikke er en økonomisk stormakt. Nå er de i ferd med å miste alt. Økonomisk hadde Russland, før krigen og sanksjonene, et BNP litt mindre enn Italia og Canada og litt større enn Australia og Spania. Som et middels stort vestlig land, med andre ord, og ikke akkurat noe materielt fundament som gjør det mulig å holde en større konflikt gående mot flere land samtidig.

Men mest urovekkende for Russland er det at krigen, og de repressive tiltakene som følger med, ser ut ti å undergrave den økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige ressursbasen som tross alt finnes der. Den russiske middelklassen vil ikke være med på Putins prosjekt. De stikker av. The Economist skriver:

"And, as Stalin did, Mr Putin is destroying the bourgeoisie, the great motor of Russia’s modernisation. Instead of being sent to the gulag, they are fleeing to cities like Istanbul, in Turkey, and Yerevan, in Armenia. Those who choose to stay are being muzzled by restrictions on free speech and free association. They will be battered by high inflation and economic dislocation. In just two weeks, they have lost their country.(...) As the scale of Mr Putin’s failure becomes clear, Russia will enter the most dangerous moment in this conflict. Factions in the regime will turn on each other in a spiral of blame. Mr Putin, fearful of a coup, will trust nobody and may have to fight for power."

Sangen om Bayraktar TB2

En av Ukrainas noe uventede krigshelter er en tyrkiskprodusert drone som heter Bayraktar TB2. Den ser ikke verken veldig elegant eller effektiv ut, men har i følge ukrainerne hatt helt avgjørende betydning for at russerne ikke har oppnådd fullt luftherredømme. Den har også vist seg å være effektiv når det gjelder å skyte raketter mot russiske stridsvogner, rakettutskytningsplattformer og forsyningslinjer, og er blant annet beskrevet i denne artikkelen i New York Times: Over Ukraine, Lumbering Turkish-Made Drones Are an Ominous Sign for Russia .

Krigshelter blir ofte hyllet av andre, for eksempel gjennom musikk og litteratur, og i Bayraktar så er det allerede laget en svært populær folkemusikk-inspirert sang som spilles over alt. Og som selvfølgelig også har fått sin egen YouTube video: