Sjøflyhavna Kro - også om vinteren

Mange fikk sikkert med seg at Sjøflyhavna Kro på Fornebu åpnet igjen i sommer. Med stor takterrasse og en perfekt beliggenhet for varme sommerdager. Men det er ikke sikkert like mange er klar over at Sjøflyhavna Kro også er åpen om vinteren, til over påske er det åpent hver dag mellom 12 og 19.

Jeg var der en rask tur på fredag med den 3/5-delen av familien som ikke er bortreist i helgen, og vi prøvde Sjøflyburger og BBQ Ribs før vi skulle hjem og se skiskyterstafett. Menyen består av enkle og ganske billige retter, som salater, burgere, kyllinglår, entrecote og fish and chips. Det er samme meny til lunsj og middag, bra til en enkel familiemiddag ute. Og det smakte godt også.

Sjøflyhavna Kro minner i følge Aftenpostens anmeldelse om Ekebergrestaurantens rocka lillebror:

"Sjøflyhavna Kro har gjenoppstått med et fjernt slektskap med Ekebergrestauranten, som glitrer i åsen på den andre siden av fjorden. Kroen kunne vært restaurantens rocka lillebror. De to har samme stilsikkerhet, samme stolthet, like herlig beliggenhet.Og begge er drevet av drevne restaurantfolk, på Fornebu med fortid fra Palace Grill, Kampen Bistro og Oslo Mekaniske Verksted."

Også Dagens Næringsliv er opptatt av den fantastiske sjarmen dette stedet har, både bygget, interiøret (masse flymodeller over alt) og beliggenheten. Det har vært i drift siden 1949, men med masse ulike eiere og gradvis forfalt de siste årene. Før dagens eiere har rehabilitert bygget slik at det nå sannsynligvis er flottere enn noen gang. Og vinterisolert slik at det er i bruk hele året. Et besøk kan absolutt anbefales.

Sjøflyhavna Kro har egen side på Facebook der man kan bli tilhenger. Men det viktigste er at de får gjester som spiser og drikker og bruker penger der, både om sommeren og ellers. Det er kortere vei med taxi fra Oslo enn mange er klar over, et er jo som å ta drosje ut til Fornebu flyplass i gamle dager. Og et godt alternativ til taxi er 31-bussen som bruker 25 minutter fra Oslo sentrum og stopper ved Rolfsbukta, rett nedenfor IT-Fornebu.

Norge og de andre stormaktene i Vancouver

Fordi medaljetabeller blir lest med en enorm interesse i USA i disse dager, ligger de der mer eller mindre permanent på hjemmesiden til for eksempel Wall Street Journal og New York Times.

Det er også generelt mye omtale av OL i Vancouver i amerikanske medier nå. Det at USA gjør det så godt øker interessen. Akkurat nå har for eksempel USA Today noe så eksotisk som et hovedoppslag om amerikansk dobbeltseier i kombinert. All denne interessen for OL og vintersport fører også til at også Norge blir veldig synlig. Både norske utøvere og det at Norge er på medaljelisten sammen med store land som USA, Tyskland og Canada. Og langt foran Russland, Kina og Japan.

Og ser man historisk på vinterlekene har ingen vunnet like mange gull eller like mange medaljer totalt som Norge. Wall Street Journal konstaterer dette med en viss forundring, og har skrevet om "The Mystery of Norway":

"Norway has won more Winter Games medals than any other nation. Last week it became the first country to win 100 Olympic gold medals, and Tuesday it hit the 300-medal milestone (the U.S. is second on the all-time list with dozens fewer.) What makes its performance hard to fathom, however, is that Norway has only 4.7 million people to choose from. It's as if the American team finished third in Vancouver after limiting the athlete pool to people living in metropolitan Detroit."

Artikkelen er blant de mest leste i nettutgaven til Wall Street Journal og har noen gode poenger, selv om den jo overdriver hvor spredt befolket Norge egentlig er i forhold til Sverige og hvordan dette bidrar til å skaffe Norge så mange medaljer. Men det er meget god reklame for Norge når vi synes på listen over land som kjemper med USA, Tyskland og Canada om å vinne flest gull i OL.

Wall Street Journal spekulerer også om hvilken land som vil vinne denne gullkampen og holder Canada som sin favoritt. De siste dagene er fulle av canadiske favorittøvelser på is, som ishockey, lagtempo på skøyter og curling. Kanskje blir det curlingfinalen mellom Norge og Canada som avgjør.

Ikke så modig fra handlingsromutvalget

Forskningsminister Tora Aasland nedsatte i høst et utvalg for å se på universitetenes og høyskolenes handlingsrom for å selv ta beslutninger, gjøre prioriteringer og gjennomføre strategier. Eller for å si det på en litt annen måte: Et utvalg som skulle finne en god forklaring på hvorfor universitetene har stadig mer penger men likevel klager på at de har stadig mindre handlingsrom.

Da utvalget, der jeg selv har vært med, la fram sin rapport i dag sendte Tora Aasland ut følgende kommentar i en pressemelding med overskriften "Modig om handlingsrom, men ikke modig nok":

"-De har gjort en modig jobb. Men de har ikke vært modige nok når det gjelder hva de selv kan gjøre. Det er nødvendig med enda mer mot for å vurdere prioriteringene universitetene og høyskolene selv har ansvaret for. Jeg savner for eksempel en diskusjon om forholdet mellom overordnet styring og faglig frihet og om hva det er som gjør det vanskelige å foreta prioriteringer."

Rent bortsett fra at jeg ikke synes rapporten er spesielt modig, er Tora Aaslands kommentar en ganske presis oppsummering av en alt for lang rapport. Men det er kanskje ikke annet å vente når man setter ned et utvalg som i all hovedsak har bestått av rektorer og fagforeninger innenfor sektoren selv. I en kultur som sliter med å vende blikket ut mot verden og forstå sin egen konkurransesituasjon, er det behov for nye impulser, ikke for å sende flere hilsener hjem til egne institusjoner.

Jeg tror at det i en hver annen sektor som skulle vurdere sitt eget handlingsrom i omskiftelige tider, ville vært fokusert særlig på to forhold: Dels egen kompetanse og ledelseskapasitet til å gjennomføre kraftfulle nok endringer. Og dels hvilken posisjon egen institusjon har i den internasjonale konkurransen om å få tak i den kompetansen man trenger, i universitetens tilfelle de beste forskerne og studentene. Disse temaene er nevnt i rapporten, men det er fordelingen av kroner på statsbudsjettet som er hovedtema, ikke institusjonenes egen evne til å rydde seg mer handlingsrom.

Men når det sagt så er det noen viktige problemstillinger som er tatt opp i denne rapporten, som drukner litt i helheten, men som det er viktig å følge opp politisk og som har med måten staten styrer og bruker penger. Jeg vil nevne tre ting jeg synes det er positivt at blir løftet fram og som det er viktig at departementet følger opp:

For det første kritiserer rapporten at universitetene og høyskolene får mer penger dersom alle universitetene og høyskolene produserer flere studenter som fullfører, men ikke får mer penger dersom de publiserer mer forskning. Mens den resultatbaserte utdanningskomponenten ikke har noe øvre tak, er forskning er et nullsumspill mellom institusjonene. Det gir ikke den type satsing på forskning vi ønsker. Derfor burde de resultatbaserte pengene til forskning økes. Man kunne for eksempel flytte penger fra den frie grunnbevilgningen og over til den resultatbaserte forskningsfinansieringen.

For det andre tar rapporten opp det etter hvert store gapet mellom studenttallet myndighetene sier de finansierer i grunnbevilgningen til universitetene og det faktiske studenttallet som i dag er langt høyere. Det er jo i utgangspunktet billig å presse noen flere lavere grads studenter inn i auditoriene hvis det er ledige plasser. Men dette er ikke bærekraftig når kravene til oppfølging av den enkelte student blir større. Og det er i hvert fall ikke bærekraftig når det er flere tusen studenter for mye, da må man investere i nye bygg. Hvis ikke departementet og universitetene sammen gjør noe med dette vil det ende med at man reduserer antall studieplasser i en tid hvor vi trenger enda flere.

Og for det tredje må Kunnskapsdepartementet slutte å detaljstyre gjennom sine tildelingsbrev på alt for mange sider, brev som tar opp alle mulige store og små spørsmål de mener institusjonene skal gjøre. Nå er det sikkert gode grunner til at departementet ikke stoler på at institusjonene gjør ting slik departementet vil. Byråkratier har lange tradisjoner når det gjelder å styre gjennom direktiver. Men skal man utvikle en ledelseskultur som tar ansvar for egne prioriteringer og strategier må departementet la styrene og ledelsen ved institusjonene selv ta ansvar. Departementets overordnede mål, insentivene i finansieringssystemet og kvalitetssikringen fra Nokut skal sikre hovedretningen. Hvordan man innretter seg for å nå målene må institusjonene ta et større ansvar for selv.

Hele rapporten kan leses her. Den er som sagt litt lang, men gir en grei innføring i hvilke økonomiske , juridiske, kulturelle og historiske rammer som finnes og som denne sektoren må forholde seg til. Og som man sannsynligvis ikke utnytter så godt som man egentlig kunne. Og for de som er interessert i å diskutere rapporten videre med utvalgsleder Marianne Harg og statssekretær Kyrre Lekve i Kunnskapsdepartementet er det mulig å gjøre det på frokostmøte 2. mars hos Akademikerne.

Hjelp, det trådløse nettet er blitt borte

Morsom video fra et innringingsprogram på radio der Jennifer klager over at hun har mistet tilgangen til internett. Programlederen spør om hun egentlig har noe internettabonnement og hun svarer nei, men hun hadde tilgang via et WiFi-nett som heter Linksys, som nå er blitt borte. Nå er er hun neppe alene om å snylte på andres trådløse nettverk. Men det er sjelden noen er så forvirret at de ringer til media for å klage...

Finn mobilsenderne der du bor

I dag har Post og Teletilsynet lansert tjenesten finnsenderen.no. Dette er en ny karttjeneste der du kan finne mobilsenderne der du bor. Og selvfølgelig sjekke hvor mye stråling du eksponeres for. En egen kalkulator forteller om det er over de anbefalte grensene.

Når jeg ser på kartet over området der jeg bor ser jeg en ganske imponerende samling mobilsendere. I alt seks sendere rundt 150-200 meter fra bebyggelsen ved Rolfsbuktveien og Haldenskogveien på Snarøya. Som en vil se på kartet til venstre er det tre GSM-basestasjoner markert med gult (Telenor, Netcom og Mobile Norway), to UMTS-basestasjoner markert med blått (Telenor og Netcom) og en CDMA 2000-basestasjon markert med grønt (ICE).

Dette er jo fint med tanke på mobildekningen og mulighetene for trådløst bredbånd i området. Men med så mye mobilsendere føles det jo ganske nødvendig å teste kalkulatoren for å finne ut om det blir mye stråling. I følge den er strålenivået helt minimalt i forhold til grenseverdiene WHO opererer med. Du skal ganske nær en mobilsender for at det skal slå ut noe særlig i det hele tatt, i følge denne kalkulatoren.

En politisk reise

For litt over tre år siden skrev jeg min egen politiske reiseskildring i form av en litt lengre artikkel i tidsskriftet Samtiden under tittelen "En politisk reise". En kortere versjon av denne beretningen finnes som en kronikk i Dagbladet fra november 2006, en kronikk som ligger på nett og er blitt kommentert 239 ganger av lesere. Kronikken havner som nummer to på listen når noen "googler" meg, bak denne bloggen, men rett foran oppføringen i Wikipedia og Twitter.

Det er bra at en sånn kronikk skaper interesse. Men så har jeg jo tenkt at det også er litt synd om den egentlige artikkelen i Samtiden, den lange, er blitt henvist til støvete arkiver der gamle trykksaker havner, og umulig å få tilgang til på nett. Men her en dag fant jeg plutselig ut at det er helt feil. For det finnes et nettsted som heter idunn.no og som er en stor tidsskriftsdatabase på nett der en nå får tilgang til mange fagtidsskrifter fra ulike forlag:

"idunn.no er Nordens ledende database for fagtidsskrifter. Vi tilbyr unike søkemuligheter i kvalitetssikret innhold på tvers av 49 ulike fagtidsskrifter. Her finner du utgivelser fra Universitetsforlaget, Gyldendal Akademisk, Samlaget og Aschehoug. idunn.no eies og driftes av Universitetsforlaget."

For flere av disse fagtidsskriftene koster det penger å få tilgang elektronisk, men Samtiden har faktisk gitt gratis tilgang til alle tidligere utgaver, med omtrent en utgaves forsinkelse. Det betyr at min artikkel "En politisk reise" ligger her i lang versjon som pdf-fil som kan lastes ned helt gratis.

Og leter en rundt i idunn.no i gamle utgaver av Samtiden, vil en finne ganske mye spennende. Jeg kan for eksempel anbefale intervjuet med Jens A. Risnæs og hans beretning om den reelt eksisterende sosialismen i Samtiden nr 3-2003 (her må man bla frem til side 36 i pdf-filen). Og Tom Therkildsens glitrende sosialdemokratiske oppgjør med den populistiske venstresiden i "Historien som svik" fra 2006.

En annen leseverdig sak er Torbjørn Røe Isaksens analyse av kulturforskjellen mellom Høyre og Fremskrittspartiet i "When Harry met Preben". Og en bedre beskrivelse enn noe man kan finne i noen lærebok om hvordan statsbudsjettprosessen i regjeringen egentlig foregår, finnes i Kristin Clemets artikkel "Budsjettprosessen. I verdens rikeste land". Som en vil se av disse navnene og det de mener, har det i utgangspunktet ganske venstreorienterte Samtiden de siste årene vært flinke til å trekke inn skribenter med ulike politiske ståsteder.

Og mens jeg er inne på Samtiden må jeg selvfølgelig også anbefale et årsabonnement til 399 kroner, og gjerne et årsabonnement på Minerva til kr 200 i tillegg for å sikre balanse. For selv om begge disse tidsskriftene er flinke til å gi gratis tilgang til tidligere publisert stoff, bør man jo helst lese ting når det er helt ferskt og blir omtalt i andre medier. Dessuten er det viktig å støtte opp om disse viktige pustehullene i norsk politisk debatt der man kan lese analyser som er lengre enn bare noen få setninger. Jeg tror til og med at politikken blir bedre av at det er noen som tar seg bryet med å legge til rette for en arena for analyser og sammenhengende meningsytringer som stiller helt andre krav til form og innhold enn vanlige slagord og soundbites.

Produksjon av organer i en 3D bioprinter

Noe av problemet med organer i kroppen som må skiftes ut, er at det ikke uten videre er en tilgjengelig donor der når du trenger en. Pasienter må noen ganger vente i måneder og kanskje flere år. Tenk om man kunne lage kroppsdeler i en printer.

Et samarbeid mellom bedriftene Organovo og Invetech har i følge en felles pressemelding resultert i utviklingen av en bioprinter for trykking av 3D biomaterialer. I pressemeldingen fra desember heter det:

"Invetech, an innovator in new product development and custom automation for the biomedical, industrial and consumer markets, today announced that it has delivered the world's first production model 3D bio-printer to Organovo, developers of the proprietary NovoGen bioprinting technology. Organovo will supply the units to research institutions investigating human tissue repair and organ replacement. Dr. Fred Davis, president of Invetech, which has offices in San Diego and Melbourne, said, "Building human organs cell-by-cell was considered science fiction not that long ago."

The Economist skriver i dag om den enorme betydningen denne type teknologi kan få. Denne første utgaven av maskinen vil koste rundt 200 000 USD. Og det høres unektelig litt ut som science fiction:

"To start with, only simple tissues, such as skin, muscle and short stretches of blood vessels, will be made, says Keith Murphy, Organovo’s chief executive, and these will be for research purposes. Mr Murphy says, however, that the company expects that within five years, once clinical trials are complete, the printers will produce blood vessels for use as grafts in bypass surgery. With more research it should be possible to produce bigger, more complex body parts. Because the machines have the ability to make branched tubes, the technology could, for example, be used to create the networks of blood vessels needed to sustain larger printed organs, like kidneys, livers and hearts."

Nå er det naturligvis langt fram før vi kommer så langt. Det skal gjennomføres kliniske tester og skje mye mer teknologiutvikling før man er i nærheten av å lage kroppsorganer i en printer. Men dette er et viktig skritt på veien.

Jens Stoltenberg hos Opera Software for å lære

I dag tok Jens Stoltenberg, Trond Giske, Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Rigmor Aasrud turen til Opera Software for å lære mer om hvordan det er å være en norsk kunnskaps- og teknologibedrift i global konkurranse. Noe norsk hjemmemarked for nettlesere finnes ikke, så dette er et godt eksempel på en "born global", en bedrift som måtte ut og konkurrere med de store helt fra starten.

Noe av det interessante med Opera som også dette innslaget trekker frem, er hvordan de må rekruttere blant de beste globalt for å skaffe den kompetansen de trenger. Halvparten av de ansatte er ikke-norske og så vidt jeg vet er det 40-50 ulike nasjonaliteter blant de ansatte. Og selv om Opera Software ikke er noen helt vanlig norsk småbedrift, er de et godt eksempel på hvilke utfordringer en stadig større del av næringslivet vil stå overfor, både når det gjelder konkurranse og når det gjelder å lete utenfor Norge når man skal finne kompetansen som trengs.

Den greske tragedien

I gresk mytologi var Plutus rikdommens gud. Han var sønn av Demeter og var gjerne avbildet med et overflødighetshorn med korn, som på bildet. Plutus ville dele ut rikdommene bare til dem som fortjente det, men Zevs ble misunnelig og gjorde ham blind slik at Plutus ble tvunget til å dele ut rikdommene på en helt vikårlig måte. Omtrent slik som i dagens Hellas, skriver to forskere i Wall Street Journal i dag:

"As the myth goes, Plutus wanted to grant riches only to the "the just, the wise, the men of ordered life." Zeus blinded him out of jealousy of mankind (and envy of the good), leaving Plutus to indiscriminately distribute his favors. Modern-day Greece may be just and wise, but it certainly has not had an ordered life. As a result, the great opportunity and wealth bestowed by European integration has been largely squandered."

Artikkelen er skrevet av Simon Johnson, professor ved MITs Sloan School of Management og Peter Boone som er tilkyttet LSE. De beskriver hva som har skjedd i forholdet mellom EU, IMF og Hellas, og argumenterer for hvorfor det er IMF og ikke Frankrike og Tyskland som burde støtte Helles direkte. Og de minner om hvordan de som mottar støtte er takknemlige i omtrent tyve minutter før de begynner å klage igjen:

"The Europeans will experience firsthand what the IMF has long known. When you ride to the rescue of a financially embattled nation, your arrival is appreciated for about 20 minutes. Then people become embarrassed, resentful and even angry."

Akkurat dette er nå i ferd med å skje. Statsminister Papandreou er i ferd med å flytte oppmerksomheten bort fra det Hellas må gjøre for å rydde opp i eget hus, og av alle ting i ferd med å begynne med populistiske angrep på EU. I følge Financial Times:

"Greece on Friday unleashed a fierce attack on its European Union partners, accusing them of creating a “psychology of looming collapse” a day after they pledged support for the country’s crisis-hit government. George Papandreou, Greek prime minister, said that, in the eurozone’s first big test, Greece had become “a laboratory animal in the battle between Europe and the markets”.

Hellas sitt problem er at tyske politikere og skattebetalere ikke ser det helt på samme måte. I deres verden er det Hellas som har vært uansvarlige. Og det er Tyskland som alltid må stille opp når andre land i Europa ikke tar ansvar. Det er de lei av, og det kommer ikke til å hjelpe at Hellas sutrer og kjefter, tvert imot. Det eneste Hellas kan gjøre for å bli tatt på alvor er å begynne å rydde opp. Som parlamentarisk nestleder for CDU/CSU i Forbundsdagen Hans-Peter Friedrich så treffende sier:

"We have a big problem,” said Hans-Peter Friedrich, deputy leader of the largest Christian Democrat-Christian Social Union group in the parliament. “Four years ago we increased our pension age to 67. In Greece it is 55. We cannot persuade our people that we will give the Greeks money to finance their state spending when they have not carried out their most urgent reforms.”

Hvis man skal trekke parallellene tilbake til Plutus og gresk mytologi så minner situasjonen om det som skjedde i Aristofanes skuespill om Plutus. Plutus er her en blind tigger som fordeler rikdommen vilkårlig fordi han ikke kan se. Men han besøker et tempel og får synet tilbake igjen. Etter dette kan han igjen begynne å fordele rikdommen til dem som lever ordnede liv og har gjort seg fortjent til rikdom. Dette fører til kaos i bystaten Athen, for det er ikke lett å omstille seg til at rikdommen skal gå til dem som oppfører seg ordentlig og jobber for pengene.

Det kan virke som Athen i dag står overfor omtrent samme situasjon som Athen gjorde i Aristofaens greske komedie. Uansett hvor mye man klager og nekter å innse realitene, vil enten Tyskland eller IMF ta på seg rollen som den seende Plutus og kreve at rikdommene ikke sløses vekk på ineffektivitet og korrupsjon, og at inntekter og utgifter må henge sammen. I Hellas vs Tyskland er det derfor viktig for EU at Tyskland vinner.

Minnepinnemonstre i kamp

Morsomt spill. Og samtidig en utradisjonell reklame man husker. Verbatims spill er et godt eksempel på hvordan man kan få kundene til å se på produktene på websiden din ved å legge inne et morsomt spill som også viser fram det du selger på original måte. Sett sammen ditt eget monster av ulike minnepinner og andre lagringsmedier fra Verbatim og slåss mot alle de andre minnepinnemonstrene der ute.

Connectivity Scorecard - Norge i verdenstoppen

En ny rangering av ulike land i forhold til kommunikasjons-infrastruktur og bruk av kommunikasjonsteknologi ble lagt fram i dag (egen webside her). Og ikke overraskende er både Norge og de øvrige nordiske landene høyt oppe på listen.

Sverige troner aller øverst på listen som rangerer "innovasjonsdrevne økonomier". Så kommer Norge og USA . Deretter følger Danmark, Nederland og Finland. Hele listen på 25 land er her. Her vil man også finne rangeringen av "resource-driven economies", med Malaysia på topp foran Tyrkia, Chile og Sør Afrika. Klikker man på navnet på landet kan man lese mer om sterke og svake sider.

Det er Nokia Siemens Networks som er oppdragsgiver, og underøkelsen er gjennomført av Professor Leonard Waverman, dekan ved Haskayne School of Business ved University of Calgary og konsulentselskapet LECG. Det er en rekke ulike indikatorer. Blant indikatorene finner vi ting som antall sendte sms-meldinger pr innbygger, antall nettbankbrukere, andel skoler med bredbånd, andel av husholdningene som har PC, netthandel som andel av all handel og forskning som andel av landets BNP.

Det er en egen oppsummerende delrapport om Norges sterke og svake sider. Norge scorer svært høyt innen alt som har med anvendelse av kommunikasjonsteknoloigi, både hos privatbrukere, i næringslivet og i noen grad også hos myndighetene.

"Norway performs best in consumer usage and skills, where it clinches the top score of 0.82. The country reports the highest usage rate of online banking as well as adoption of e-commerce. Norway also has the highest proportion of frequent internet users per 100 individuals (...) Norway also packs in a strong performance across all metrics of the business usage and skills subcategory. IT services spending by Norwegian businesses is relatively high and so is the internetpresence among its companies and the proportion of electronic transactions among overall businesstransactions. In fact, Norway, along with Denmark, is at the top of the table on the e-transactions metric."

Mens Norge ligger godt plassert på anvendelse og kompetanse, er det som trekker ned for Norge flere av kategoriene som har med fysisk kommunikasjonsinfrastruktur å gjøre. Sammenlignet med for eksempel Sverige er det mindre fiberbasert bredbånd. 3G-dekningen er i følge rapporten svært god, men noe dårligere enn hos de aller beste. Og som ventet trekker det ned Norge bruker mindre ressurser på forskning enn nabolandene våre og USA:

"Another weak link in Norway’s otherwise stellar performance is its business infrastructure. Here, Norwegian businesses appear to invest less in ICT hardware and software as well as ICT-relatedresearch and development (R&D) than some of its neighbors and the United States."

Det er med andre ord noen forbedringsområder. Men alt i alt kommer Norge svært godt ut i denne rangeringen. Interessant nok er flere av de landene som nå sliter aller mest med å få opp investeringene etter finanskrisen, som Hellas, Portugal og Spania, langt nede på listen. Denne sammenhengen mellom kvaliteten på informasjonsinfrastrukturen og innovasjons og omstillingsevnen i krisetider er neppe helt tilfeldig.

Gutenberg slår tilbake

En ny optimisme preger plutselig forlagsbransjen etter at Macmillan klarte å presse Amazon til å godta at de og ikke Amazon skal bestemme prisen på ebøker. Mens Amazon ville ta USD 9,99 for nye ebøker, og gi dem ut samtidig med papirbøker, har Amazon nå kapitulert og godtar, i hvert fall i øyeblikket, en mer fleksibel modell der forlagene kan ta høyere priser.

Financial Times har en god artikkel om maktkampen så nå pågår mellom verdens største forlag og noen av de store teknologibedriftene. Bedrifter som i følge mange i forlagsbransjen allerede har ødelagt for musikkbransjen og avisene, så nå vil man ha et annet utfall av kampen om bokbransjen. Financial Times skriver:

"Publishers complain that in its quest for market share, Amazon has set e-book prices artificially low. Rupert Murdoch, the News Corp chief executive whose properties include HarperCollins, last week expressed that concern during a conference call. “We don’t like the Amazon model of selling everything at $9.99,” he said. “We think it really devalues books and it hurts all the retailers.Now, publishers are trying to take back control. Rather than let Amazon determine prices, they are demanding more flexible pricing for their digital wares. E-books are seen as a very important part of the survival of publishers,” says Mike Shatzkin of Idea Logical, a consultancy that helps publishers with their digital strategies. “So the publishers are looking to get some control of the retail pricing.”

Det ser ut som Apples inntreden på ebokmarkedet har hjulpet forlagene, i hvert fall på kort sikt. For forlagene har fått en sterkere forhandlingsposisjon i forhold til Amazon når de nå kan true med å trekke seg fra Amazon og bare selge bøker bare til iPad. Forlagenes mål er høyere priser på bøker enn den prisen Amazon har tatt:

"Publishers hope that raising e-book prices will have a twofold effect on their business. In the long run it would set a higher benchmark for e-book pricing, critical as volumes increase. In the short term, it could forestall the decline of physical book sales."

Men det spørs om ikke det blir en svært kortvarige glede. Å tro at man kan redde det papirbaserte markedet ved å sette opp prisen på det digitale alternativet virker litt naivt. Når kundene har gått over til ebøker går de ikke tilbake igjen til papir. Dessuten er det ikke mulig å bestemme at alle skal ta samme høye pris for bøker, i hvert fall ikke uten å bryte konkurranselovgivningens forbud mot prissamarbeid.

Erfaringene fra musikksalg tilsier at det går raskt motsatt vei, musikk på nett er blitt langt billigere enn de fysiske CDene og prisen går videre ned. Og når det gjelder musikksalg på nett er det jo nettopp Amazon og Apple som konkurrerer om salg av nedlastbare filer. Alternativet i musikkbransjen er abonnementbaserte eller reklamefinansiert modeller som senker prisen ytterligere. Det er neppe helt annerledes når det gjelder bøker.

En gigantisk restrukturering feier over flere av kultur- og innholdsbransjene for tiden. Og selv om Macmillan vant første runde mot Amazon er forlagsbransjen forholdsvis svak i forhold til de kreftene den nå blir utsatt for. Benedict Evans i Enders Analysis minner om dette i Financial Times:

"The genteel book business is being drawn into a clash between technology titans and, if publishers do not play their cards right, they may wind up as collateral damage.“Content companies are getting into an area where there are powerful technology companies that have no particular interest in them,” says Mr Evans. “As someone once said, Google destroys entire industries without even noticing.”

Slipp offentlige data fri

Det skjer spennende ting internasjonalt nå når det gjelder å slippe fri offentlige data. The Economist har skrevet en bra artikkel i siste nummer med følgende oppsummerende ingress:

"In several countries more official data are being issued in raw form so that anybody can use them. This forces bureaucrats and creative types to interact in new ways."

Artikkelen sier mye fornuftig, for eksempel om hvorfor datasett med geografiske lokasjonsdata ofte er mer verdifulle enn kronologiske lister når man skal finne et mønster i et sett hendelser, som for eksempel innbrudd eller trafikkulykker. Når staten legger ut datasettene åpent kan innovatører ute i bedrifter eller non-profit organisasjoner utvikle nye tjenester på toppen, tjenester byråkratene i offentlige etater aldri ville klart å finne på selv. På denne måten kan verdien av dataene for samfunnet bli mange ganger høyere enn om myndighetene holder dem for seg selv eller prøver å selge dem. Som The Economist skriver:

"Apart from their political uses, openly available data (about the weather, say, or from global positioning satellites) have proved valuable to many people. The British initiative, led by Sir Tim Berners-Lee, inventor of the world wide web, reflects his belief that any data can be useful."

Og samspillet regjeringen i UK har med webbens far Tim Berners-Lee har nok vært viktig for å løfte dette temaet høyt opp på den politiske dagsorden. Britene lanserte sitt nettsted data.gov.uk like før jul. Der er det til nå lagt ut 3000 datasett akkurat slik it-folket vil ha dem, som maskinlesbare rådata som kan flyttes direkte inn i andre programmer. Tim Berners-Lee og Nigel Shadbolt skrev kronikken Our Manifesto for Government Data i The Guardian den dagen nettstedet ble lansert. En veldig god oppsummering av hva dette handler om. Her skriver de blant annet:

"It's re-use of data in new - and often unexpected - ways that creates both social value and opportunities for economic growth. It's not our job to say where data might be useful; it's our job to unleash it and allow businesses and independent developers to build innovative services which they can then deliver to users. That's the story of technology through the years - and the way the World Wide Web itself has grown over the last twenty years."

Også USA har sitt prosjekt for å frigjøre offentlig innsamlede data på nettstedet data.gov. I både England og USA er dette blitt ganske høyprofilerte initiativer som Gordon Brown og Barack Obama har gitt sin offentlige tilslutning til. Man kan lese mer om både det britiske og det amerikanske nettstedet på NRK Beta. Og The Guardian har laget en slags felles portal med inngang til alle offentlige nettsteder som tilbyr datasett med offentlige data. Som en ser er det i tillegg til UK og USA (inkludert flere delstater) også slik at Australia, Canada og New Zealand er aktive på dette området.

Hva med Norge? Et bra nettsted der man kan lese om hva som burde gjøres i Norge, men som i liten grad skjer er Voxpublica.no. De har blant annet skrevet et slags norsk manifest om saken, om Ti tiltak for frigjøre offentlige data i Norge. Her finner man også en prosjektrapport fra Universitetet i Bergen som går dypere inn i temaet med tittelen "Fakta først - viderebruk av datakilder i offentlig sektor". Et grundig stykke arbeid fra et miljø som gjør en viktig jobb når det gjelder å vise hvorfor og hvordan vi bør slippe fri offentlige data.

Som en vil forstå er det fortsatt ganske mye ugjort på dette området her i landet. Og dermed massevis av urealiserte muligheter for å lage nye innovative tjenester til glede for både befolkningen og innovatører i næringslivet som kan utnytte dette kommersielt. Vi får prøve å påvirke den nye Fornyingsministeren slik at hun får øye på mulighetene på dette området.

Super Bowl vs Champions League

I natt er det Super Bowl XLIV mellom New Orleans Saints og Indianapolis Colts, og for første gang vises Super Bowl også i NRK. Dette er amerikansk idretts største arrangement og eksportvare. Men det er ikke lenger den største årlige enkeltkampen i verden. I følge Reuters var det i 2009 første gang UEFA Champions League var størst:

"The Champions League final between Barcelona and Manchester United, on May 27, drew an average audience of 109 million while the Super Bowl between the Pittsburgh Steelers and the Arizona Cardinals on February 1, attracted three million less. In terms of 'total audience', the amount of people who watched part of the event, the difference was larger with the Champions League pulling in 206 million throughout the game while the Super Bowl managed 162 million. While the Super Bowl's audience was overwhelmingly domestic, UEFA's product appeared to be doing better in the battle for viewers globally..."

Det er jo betryggende for verdens videre utvikling at ordentlig fotball er større enn amerikansk fotball. Og interessant at det i kampen om det globale TV-publikumet, som i første rekke handler om å vinne oppslutning om sporten i Asia, er en europeisk eksportvare som vinner mot en amerikansk. Slik er det jo ikke med eksport av andre kulturprodukter. Super Bowl vokser, men Champions League vokser fortere. Først og fremst fordi europeisk fotball vinner i Asia.

Nå er det selvsagt ingenting i veien for å nyte både vanlig fotball og amerikansk fotball. Kveldens Superbowl XLIV kan bli en spennende kamp. På den ene siden av banen finner vi Indianapolis Colts som vant for fire år siden og som ledes av quarterback og superstjerne Payton Manning, Manning er faktisk født i New Orleans. Han er noe av det største som finnes av stjerner innen amerikansk idrett og er fire ganger kåret til årets spiller i NFL.

På andre siden av banen et New Orleans Saints som er i finalen for første gang og sannsynligvis får mye sympati fordi suksessen laget nå har er et slags symbol på hvordan byen har reist seg etter Hurricane Katrina i 2005. Lagets opptur begynte etter New Orleans Saints flytten inn igjen i New Orleans Superdome i september 2006. Og på den store dagen spilte U2 og Green Day fire sanger sammen til støtte for orkanofrene, blant annet denne coverversjonen av av skotske The Skids "The Saints are Coming" fra 1978. Siden har sangen blitt spilt før alle Saints hjemmekamper.

Barack Obamas innerste krets

Financial Times hadde en interessant artikkel i går om hvem Barack Obama har i sin innerste krets. Hvem er det Obama alltid lytter til når han tar de viktige avgjørelsene? Det analysen beskriver er en svært liten og tett gruppe på bare fire personer.

"In dozens of interviews with his closest allies and friends in Washington – most of them given unattributably in order to protect their access to the Oval Office – each observes that the president draws on the advice of a very tight circle. The inner core consists of just four people – Rahm Emanuel, the pugnacious chief of staff; David Axelrod and Valerie Jarrett, his senior advisers; and Robert Gibbs, his communications chief."

Dette er i følge artikkelen den minste og tetteste gruppen noen president i USA har omgitt seg med siden Richard Nixon. Og det er en gruppe mennesker som har kjent hverandre ganske lenge. Tre av de fire er i likhet med Obama fra Chicago. (Robert Gibbs er fra Alabama). Og tre av de fire hadde helt sentrale roller i Obamas presidentvalgkamp (mens Rahm Emanuel drev sin egen valgkamp for bli gjenvalgt til kongressen):

“It is a very tightly knit group,” says a prominent Obama backer (...) “This is a kind of ‘we few’ group ... that achieved the improbable in the most unlikely election victory anyone can remember and, unsurprisingly, their bond is very deep.”

Artikkelen gir et interessant innblikk i hvem disse fire personene i den innerste kretsen er og hva de er opptatt av. Og når det er en så liten krets som er med på de store beslutningene er det jo også interessant å se hvem som ikke får være med.

Statoil vil skille ut detaljhandel og energi

Styret i Statoil vil gjennomføre en prosess for å sikre en ny eierstruktur for energi og detaljhandelsevirksomheten (E&R), en virksomhet med 2300 bensinstasjoner i åtte land og et omfattende energiproduktsalg direkte til sluttkunder, blant annet propan og drivstoff til fly og marine fartøyer. Jeg jobbet i denne delen av Statoil for omtrent ti år siden, så dette synes jeg er veldig interessant.

Analytikerne er positive, mens fagforeningene fremstiller det som om man blir rammet av en stor katastrofe at det som på oljespråket heter "nedstrømsvirksomhet" skilles ut. Og det kan jo virke som om fagforeningene har et poeng i at det er lurt å ha kontroll på hele verdikjeden, for både Esso, Shell og BP har jo både oljeplattformer, raffinerier og bensinstasjoner.

Ut fra mitt kjennskap til Statoil, både fra konsernstab i Stavanger og fra den skandinaviske energivirksomheten, tror jeg det Statoil gjør nå er veldig lurt. Jeg tror de ansatte vil oppleve det som positivt dersom det blir et litt annet eierskap og fokus. Statoil er i dag for alle praktiske formål et lete-, utbyggings og produksjonsselskap når man ser stort på det. Ikke som Exxon, BP og Shell som har en balansert virksomhet oppstrøms og nedstrøms.

I Statoil er den ene delen veldig mye større enn den andre og man vil aldri verken ønske eller klare å bygge opp en nedstrømsvirksomhet som er sammenlignbar med det de store integrerte oljeselskapene har. Det er hva som skjer ute i havet i form av nye prosjekter og i form av produksjon både investorer og politikere er mest opptatt av. Denne ubalansen gjør at det er i hvert all tre grunner til at det er lurt å skille ut energi og detaljhandel som en mer selvstendig virksomhet:

For det første har det med mulighetene til å skaffe kapital til å investere og vokse gjennom oppkjøp. I dag må energivirksomheten i Statoil hente penger internt. Det kan være vanskelig av flere grunner. Dels fordi risikoen og avkastningskravene er mye høyere i utbyggingsprosjekter offshore enn i en energi- og detaljhandelsvirksomhet. Dermed er det ikke lett å få til prosjekter innen retail og energi som når opp. Dessuten er det pedagogisk vanskelig å få aksjonærer som mener de har investert i et oppstrøms oljeselskap til å forstå hvorfor man skal investere i å åpne bensinstasjoner i flere land eller selge flere energiprodukter til sluttkunder i Europa.

For det andre er det kompetansemessig og markedsmessig ganske forskjellig å være god til å kjøpe letearealer, finne olje og designe smarte utbyggingsløsninger i miliardklassen på dypt vann og på den andre siden være god til å selge boller, kaffe, pølser og bioetanol til kunder. Begge deler er komplekse virksomheter som krever både teknisk og kommersiell kompetanse, it-systemer og logistikk. Men det er helt ulike bransjer, helt ulike konkurrenter og helt ulike kompetanser som kreves. Ved å dele virksomheten kan man få inn eiere som tilfører rett eiermessig kompetanse på nedstrøms energimarkeder og på retail. Og det er jo grunn til minne om at Statoil Detaljhandel for noen år siden var eid 50 prosent av ICA og 50 prosent av Statoil.

For det tredje skaper det en litt ny situasjon å få en internasjonal retailvirksomhet inn på Oslo Børs. Dette er en sektor som ikke er spesielt godt representert på børsen i dag og dette grepet vil kunne gi både retailbransjen og denne delen av Statoil mer oppmerksomhet fra finanspresse, investorer og analytikere. Og som nevnt vil det også gi en helt annen handlefrihet til å gripe muligheter som dukker opp når det gjelder restruktureringer i denne sektoren.

Bill Gates med ny blogg

Bill Gates fant veien til Twitter for noen dager siden. Her er hans profil, og ja det er en Verified Account. På noen dager har han klart å få over 398 000 followers, og det ble spekulert i om hans inntreden bidro til at Twitter gikk ned for telling.

Men kanskje enda mer spennende er det at Bill Gates også lanserte en ny blogg for noen dager siden, en blogg han har kalt The Gates Notes. Bloggen handler om de store samfunnsutfordringene Bill Gates er opptatt av, som helse, fattigdom, energi og miljø. Her kan man lese artikler om bedre respons på pandemier, hvordan skape bedre læringsmiljøer, hvorfor det er så vanskelig å måle innovasjon og hvorfor det kreves mer forskning for å få fram fremtidens bærekraftige energisystemer. Store og spennende temaer.

Det som slår en når en leser denne bloggen til Bill Gates er hvor opptatt han er av kunnskap og læring. En egen fane på bloggen heter "What I'm Learning" og handler om ting han selv er i ferd med å lære mer om. Her reklamerer han blant annet for The Teaching Company, en virksomhet som tilgjengeliggjør selger kurs i form av forelesninger av høy kvalitet som lydfiler eller på DVD og som Bill Gates skriver at han selv har brukt til å lære mer historie og økonomi. Sannsynligvis verdt å teste ut.

Jeg hadde for øvrig gleden at å møte Bill Gates for litt over fem år siden i København. Bildet over er tatt der. Egentlig var jeg bare med, for det var sønnen min Petter som var hovedpersonen og som fikk vise hvordan han bruker en Micro RollTalk talemaskin når han ikke kan snakke på vanlig måte. Hardware er en vanlig smarttelefon, men det er software fra norske Falck Igel som gjør at disse hjelpemidlene kan brukes til helt andre ting, både til å kommunisere og som fjernkontroller som styrer rullestoler, lys og ulike apparater på en enklere måte. Ganske viktige saker, ikke bare for funksjonshemmede, men mange eldre med problemer med å bevege seg kan også ha stor glede av slike smarte teknologiløsninger for å klare seg bedre i hverdagen.