OECD om Norges langsiktige utfordringer

OECD kom i juni med en viktig og ganske urovekkende rapport om norsk økonomi. Den forteller hvordan Norge, til tross for et godt utgangspunkt, er kommet inn i en negativ utvikling på flere områder, og peker på noen langsiktige ubalanser vi må få rettet opp i. OECD-rapportens innledende sammendrag trekker frem problemer som at:

• "Government spending is rising fast and very high in international comparison. It has risen more than mainland GDP and tax revenues. Budgets are established for a single year only, making longer-term planning difficult."
• "Norway’s tax burden tops the OECD average despite high oil revenues. Tax reforms since 2022 have made the tax system more equitable but increased overall tax pressure. The marginal tax rate on savings and investments is high, with the risk of burdening small and family businesses."
• "Shortages of skilled labour have become more acute, notably in the technical and health sectors. Occupations that require vocational or higher education are among the most difficult to fill."
• "The quality of fundamental skills is declining to a worrying extent. While Norway scored above the OECD average between the 2009 and 2018 PISA waves, it is now below."
• "Regional policy should become more cost conscious. The government aims at maintaining a decentralised settlement pattern. Municipal mergers should be restarted to reap scale economies, at least for small municipalities."
• "Sickness and disability benefit reform has had limited traction so far. Spending on these schemes is still four times the OECD average and they are a major channel for exit from the labour force."

Finansministerens pressemelding

Det er finansministeren som er mottaker av slike rapporter fra OECD når de gir råd til regjeringen om om hva de bør gjøre for rette opp problemene. En liten pussighet i den forbindelse er at finansministeren sendte ut en pressemelding der det rett og slett er litt vanskelig å se at den handler om samme rapport. Mens han har valgt overskriften "OECD om Norge: Høyere økonomisk aktivitet og lavere prisvekst", er overskriften i sammendraget i OECDs rapport "The economy has slowed but inflation persists". Og i omtalen av innhodet i rapporten skriver Finansdepartementet at:

"OECD har levert en rapport som viser at vi i Norge har en solid økonomi, med et godt velferdssystem og sterke offentlige finanser. Norge er et land med mange i jobb, små forskjeller og et høyt velstandsnivå som gir trygghet og muligheter for folk. Vi skal løse fremtidens utfordringer innenfor rammene av en sterk velferdsstat, sier finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)."

Litt merkelig at man ut fra samme rapport kan trekke så ulike konklusjoner. Eller egentlig mer rart at det ikke kommer en klarere erkjennelse av at Norge står i noen store omstillingsutfordringer nå. At politikere som styrer landet har behov for å formidle at de jobber for at ting skal gå bedre og tror at de vil lykkes, er helt normalt. Det er også forståelig at de prøver å ta regi på fortellingen foran et valg. Men det blir litt komisk når kunnskapsgrunnlaget som skal bevise at det går bedre, forteller noe helt annet. 

Den norske stagnasjonen

OECD peker på et sett langsiktige og strukturell utfordringer i Norge som ikke er spesielt enkle å løse, og spesielt ikke når vi i mange år har hatt store ekstraordinære inntekter fra olje- og gassvirksomhet. Det meste av pengene går til gode formål og det kommer som oftest sinte reaksjoner når det foreslås kutt i offentlige tjenester, støtteordninger eller pensjoner. Å foreslå nye offentlige utgifter er mye lettere enn å ta noe bort. 

Derfor er denne OECD-rapporten om tilstanden i norsk økonomi, og utsiktene litt fremover i tid, et velkomment bidrag til en krevende diskusjon om hva vi skal gjøre når olje- og gassinntektene går ned og utgiftene til helse- og omsorgstjenester går opp på grunn av flere eldre og færre yngre. Skatteinntektene fra utvinning av petroleum var på 714 milliarder kroner i 2022 og 614 milliarder i 2023, omkring en tredjedel av skatteinntektene. De kommer til å gå mye ned i årene som kommer.

Så vil sikkert noen innvende at vi har klart slike løft i offentlig sektors tjenestetilbud og utgiftsnivå før i historien, og at det ikke bare handler om olje. Økt sysselsettning, økt kompetanse, bedre bruk av teknologi og økt produktivitet har finansiert både offentlige pensjoner, offentlige hesevesen, offentlig utdanning og offentlig infrastruktur på et veldig høyt nivå. Norge er nær verdenstoppen i produktivitet. Hvorfor ikke bare fortsette å gjøre nettopp dette, og øke sysselsettingen, kompetansen, teknologibruken og produktiviteten videre? Vel, det er nettopp det denne OECD-rapporten handler om. Det som virket før ser ikke ut til å virke like godt lenger, og det er flere grunner til at det er slik:

"While Norway is one of the OECD’s most productive countries, productivity growth over the past decade has been weak. Making skills more relevant, notably by strengthening vocational education and training, could help raise productivity and ease tight labour markets. Higher and broader taxation of greenhouse gas emissions and investing in lower‑cost emission cuts would help achieve emission reductions more efficiently. Public spending as a share of GDP is the highest in the OECD, which brings important benefits in the form of high-quality public services. However, oil revenues are set to decline, and ageing costs to rise, foreshadowing strains on public finances in the future."

Jeg vil anbefale alle som er opptatt av Norges viktigste fremtidsutfordringer å lese denne rapporten selv. Den er slett ikke så fryktinngydende som man kanskje forestiller seg at en slik makroøkonomisk analyse er. Men behøver ikke være økonom for å forstå budskapet. Hovedrapporten er på 100 sider (her i en praktisk pdf-versjon) og veldig mye er fylt oppp av gode figurer og grafer som både beskriver utviklingen over tid, og også sammenligner Norge med andre land.

OECD om Norge - utfordring for utfordring

OECD har delt rapporten i to. Etter en kompakt og god "executive summary", (som også er publisert som et eget hefte), et sammendrag på noen få sider, er den første delen (side 14-60) en bred gjennomgang av tilstanden i norsk økonomi på områder som forholdet mellom statens inntekter og utgifter, virksomheters tilgang på kompetanse, kapital, og energi, og hvordan produktivitetsutviklingen ser ut. Så har OECD i del to plukket ut et stort tema der de går enda mer i dybden, "Raising the Effectiveness of Public Spending", der de tar for seg områder der Norge ligger i verdenstoppen i offentlige utgifter, men der det ikke virker som resultatene står i forhold til pengebruken.

Første del av rapporten er som sagt den brede gjennomgangen som OECD gjennomfører med jevne mellomrom for alle medlemsland, også for Norge. Den gir en overordnet diagnose for Norge, peker på områder der det er store ubalanser og ting som nå går i feil retning, og det foreslås en del tiltak, riktignok på veldig overodrnet nivå, for å komme på et bedre spor. Felles for veldig mye av det som beskrives er at Norge har et godt utgangspunkt i form av et høyt tillitsnivå, relativt små sosiale forskjeller, høy grad av likestilling, et godt partssamarbeid og solide statsfinanser, Vi har generøse velferdsordninger på de fleste områder, men OECD mener at vi generelt får for lite effekt ut av pengebruken. På kort sikt tåler vi nedturer og ytre sjokk, men strukturelle ubalanser knyttet til demografi, arbeidsmarkedsbehov, utdanningskvalitet og innen helse- og omsorgstjenester løse ikke gjennom å fylle noen hull i neste års budsjett.

OECD peker på flere slike ubalanser. Jeg nevner et par at dem her: En økende ubalanse i det norske arbeidsmarkedet, som har tiltatt etter pandemien, er at det er en økende ledighet, men samtidig et enda større problem å få tak i nok kvalisert arbeidskraft, særlig innenfor helsefag og teknologi. OECD skriver at:

"The post-pandemic recovery has seen growing labour market imbalances. The relationship between unemployment and job vacancies has worsened, as the sum of vacant jobs and unemployed workers has increased since around 2021 (...) This partly reflects a high skills mismatch, as employers notably in health care and various technical areas struggle to recruit qualified labour. Despite overall high skills levels, lack of qualified workers and underqualification seems to be an issue in Norway. One-third of employers say they tried unsuccessfully to recruit/fill a job opening over the past year, while more than 40% of unemployed adults have not completed secondary education. The digital and green transitions as well as population ageing will further increase demand for qualified labour and require tailored labour-market policies, notably to increase the supply of jobs in the technical and health sectors."  

En annen ubalanse OECD løfter frem er at at privat sektor utenom olje og gass utgjør en langt mindre andel av økonomien i Norge enn i andre OECD-land. Nå er jo ikke det så merkelig, men det blir et problem om fastlands-Norges del av økonomien og eksportandel ikke øker i tråd med at petroleumssektoren vil ta mindre plass. Man skulle jo tro at lav kronekurs, energiomstilling, satsing på grønne industrier og teknologidrevet innovasjon i andre næringer ville øke fastlandsnæringslivets plass, men det ser kke ut til å ha skjedd. OECD skriver at:

"With oil exports becoming so large, the share of manufacturing exports in GDP has declined to around 4%, much less than in the other Nordic countries, and GDP per capita growth is lower than in countries endowed with fewer natural resources. Despite the high quality of its institutional and macroeconomic framework, Norway might to some extent be exposed to the risk of “resource curse”"

OECD-rapporten tar også for seg ubalanser i boligmarkedet, der det frigjøres for lite areal til boliger, både i form av fortetting ved kollektivknutepunkter, rehabilitering av eksisterende bygnninger og tilgjengeliggjøring av arealer ellers. Og de tar for seg ubalanser i energimarkedet, og er opptatt av at prognosene for økt behov for energi, blant annet til transportsektoren og nye, grønne industrier, ikke følges opp kraftfullt nok når det rammevilkår og fjerning av hindringer. Noe som gjør at Norge over tid kan bli gå fra å være stor nettoeksportør til å bli en nettoimportør av støm.

Manglende produktivitetsvekst

Men kanskje aller viktigst av alle disse temaene OECD peker på er bekymringen for den svake produktivitetsutviklingen i Norge. Når Norge lenge har vært et av verdens rikeste land, og også i følge UNDP et av verdens beste land å bo i, er de ikke fordi vi jobber flest timer, men fordi vi kombinerer en relativt høy deltagelse i arbeidslivet med høy produktivitet pr time. Hvis produktivitetsveksten stopper opp vil Norge falle på listen over verdens rikeste land, og grafene i denne rapporen viser også at Norges BNP-forsprang i OECD har falt kraftig i det siste. OECD skriver at:

"Norway is one of the most productive countries of the OECD, but at around 0.5% per year productivity growth is clearly below the OECD average of around 1%. Without oil, productivity growth would have been even lower (it was around 0.8% in the oil sector). Moreover, the share of employment in startups is below other Nordic countries except Sweden, and post-entry growth of firms among the lowest, suggesting weak business dynamism Against this background, Norway needs to develop a policy framework that enables the growth of new productive sectors less connected to extraction. Policy support should include improvements to the general legal and administrative environment for businesses. This will enhance the overall responsiveness of the business sector to changing conditions, and encourage competition, innovation, and the adoption of new technologies, as pointed out in the previous OECD Economic Survey of Norway (OECD, 2022). Structural reforms aimed at raising productivity could help raise Norway’s per capita income level by up to 8%."

Mer for pengene i offentlig sektor

Den andre delen av denne OECD-rapporten er som nevnt en mer spisset analyse av størrelsen på offentlig sektors utgifter, og i hvor stor grad den offentlige pengebruken er effektiv og oppnår resultatene den er ment å gjøre. Denne del to heter da også "Raising the Effectiveness of Public Spending". Her slås det fast at de offetnlige utgiftene i Norge er høye, også sammenlignet med nabolandene våre, og at skattenivået i fastlands-Norge er høyt, til tross for store oljeinntekter. Grafene viser hvordan nabolanden våre på flere områder har brutt den stigende trendkurven på grunn av ulike reformer, som også omtales i teksten som eksempler på hva man kan gjøre. OECD skriver:

"...government spending is the highest in the OECD. Public sector spending amounts to more than 60% of mainland GDP. Disregarding the upward blip in spending during the pandemic, public spending has drifted up in Norway, contrary to the OECD average and developments in Denmark and Sweden. Even after considering measurement issues, spending remains very high. Government employment amounts to one third of total employment, which is nearly double the OECD average. The general government mainland tax revenue to GDP ratio is also among the highest in the OECD, despite the sizeable oil revenues."

Men kanskje aller mest interessant er det å se på hvor alle disse pengene går, og om vi får den ønskede effekten av pengebruken. Når vi bruker mest penger så burde vi også kunne vise til bedre resultater enn andre. Men er det slik? Nei, ikke hvis vi skal tro på på OECDs analyser. Nå er riktignok ikke pensjonskostnadene i Norge høyere enn i nabolandene våre fordi Norge har en høy pensjonsalder etter pensjonsreformene, men på stort sett alle andre områder; helse, utdanning, transportinfrastruktur, næringssubsidier og syke- og uførepenger har Norge de høyeste offentlige utgiftene, uten at resultaene står i forhold til kostnadsnivået. Vi får ikke like mye igjen for pengene som andre. Rapporten dokumenterer dette, område for område, og er vel verdt å fordype seg i. 

Mye av dette er selvfølgelig godt kjent fra før gjennom andre utredninger, for eksempel Helsepersonellkommisjonens sammenligninger av antall leger og sykepleiere i Norge med andre land, og PISA-undersøkelsene som  viser hvordan Norge faller på internasjonale rangeringer, noe OECD-rapporten også beskriver. OECD-rapporen tar også for seg offentlige utgifter på noen andre områder, blant annet effektene av regional- og distriktspollitiske støtteordninger, landbrukssubsidier, kost/nytte-forhold i store samferdselsprosjekter og om det at vi bruker 8 prosent av BNP, omkring det dobbelte av våre nordiske naboer, på sykelønn og uføretrygd, gir de ønskede resultatene.

Ingen av disse områdene er det spesielt enkelt eller populært å gjøre noe med. Men spørsmålet er om det ikke blir enda mer ubehagelig om vi venter med å gjøre noe og skyver disse ubalansene foran oss. helt til problemene blir så aktutte at vi risikrer at tjenestetilbud bryter sammen. OECD pekter også på at det på noen områder er slik at den offentlige pengebruken ikke er mindre effektiv enn ønskelig, men til og med virker mot sin hensikt. Mens i andre tilfeller kan ressursbruken bli innefektiv fordi sektorer eller forvaltningsnivåer har overlappende virkemidler som ikke er koordinert.

I rådene fra OECD anbefaler de Norge å forbedre de politiske prosessene rundt prioriteringer og pengebruk også. De er opptatt av at flerårsbudsjettering kan gi mer reelle prioriteringer mellom ulike investeringer og driftskostander. De er opptatt av bedre evalueringer av kostnadsoverskridelser og andre ting som ikke gikk helt etter planen. Og de antyder behovet for en form for handlingsregel for å begrense offentlige utgifters andel av økonomien, på samme måte som vi har en handlingsregel for oljepengebruk. Jeg synes også det er interessant at de løfter frem bruk av større tematiske områdegjennomganger som et virkemiddel for å se på summen av virkemidler og tiltak på et område, og ikke bare på hver enkelt del. Det er et virkemiddel vi har i verktøykassen i Norge, men som helt sikkert kan utvikles videre og brukes mer straetgisk.

Opptaket til høyere utdanning - trendene forsterkes

Søkerne til 27 universiteter og høyskoler og 24 fagskoler har fått svar på søknadene sine. Og vi kan se hvor det er mange flere søkere enn plasser, og derfor veldig vanskelig å komme inn, og hvor det er flere plasser enn det er søkere. 

Nettavisen Khrono som dekker høyere utdanning i Norge, og skriver om mye viktig og interessant som ingen andre medier pleier å dekke, har en fin landet rundt-reportasje om hvordan det ser ut på de enkelte studiestedene i hele Norge. Hovedbildet er at det ikke er store overraskelser. De tunge trendene vi har sett over flere år er blitt ytterligere forsterket denne gangen.

Først litt om tallene. Det var i år 134 782 søkere, en liten økning fra i fjor. 104 618 søkere har fått tilbud om studieplass ved hovedopptaket. Av disse har 63 264 søkere fått tilbud om studieplass på sitt førstevalg. Og så er det pr 20, juli 16 604 kvalifiserte søkere som stod uten noe tilbud om plass. I historisk sammenheng er det ganske få, og mange av disse vil nok få en plass likevel, enten fordi de står på venteliste og en plass blir ledig, eller fordi det er mange studier der det er ledige plasser (mer om dette senere).

Hva er så disse tunge trendene som forsterkes ytterligere? Den første og egentlig ganske oppsiktsvekkende i sin styrke er hvor kvinnedominert høyere utdanning er blitt. I det samordnede opptaket denne gangen er kvinneandelen på 61,3 prosent og mannsandelen på 38,7 prosent. Nå er det selvfølgelig slik at dette er et gjennomsnitt og at noen utdanninger fremdeles er mannsdominerte, men det er blitt færre.

Den andre trenden som er vendt å nevne er at de utdanningene det er vanskeligst å komme inn på er blitt enda vanskeligere å komme inn på. Med noen absurd høye poengkrav for å komme inn. I Khrono kan vi lese at:

"Av de 20 enkeltstudiene med høyest poenggrense i år, har 16 høyere poenggrense i år enn i fjor. Medisinstudiene ved UiO, NTNU og UiB har de høyeste poenggrensene i ordinær kvote."

Men ikke bare medisinutdanningen er vanskelig å komme inn på. Også teknologiutdanninger som Industriell økonomi og teknologiledelse, kybernetikk og robotikk, nanoteknologi og datateknologi ved NTNU har et trangt nåløye. Jus-, veterinær- og psykologiutdanningene er populære. Men vi kan også lese at universitetet i Bergen har utdanninger i TV-produksjon og journalistikk som er svært populære.

Det tredje trenden, som er nokså bekymringsverdig, er at det er nedgang i søkingen til lærerutdanningene og sykepleieutdanningene og mange ledige studieplasser. Mens det for sykepleieutdanningen er slik at dette er en populær utdanning. Det er her det blir flest studenter, omkring 7000, eller 7 prosent av totalen. Men det er for lavt i forhold til den etterspørselen det er i sykehus og kommuner etter flere sykepleiere. Når det gjelder lærerutdanningene er problemet at popularitetene er fallende. Det er 20 prosent færre nye studenter enn det var i fjor. På 63 av 70 utdanningstilbud for grunnskolelærere er det ledige plasser og det er omkring 400 ledige studieplasser på grunnskolelærerutdanningen totalt. Khrono skriver:

"Det har vært en trend over flere år at stadig færre søker seg til lærerutdanningene. Ved årets opptak er det nesten 20 prosent færre som har fått tilbud om å begynne på en slik utdanning enn det var i 2022. Det gjør lærerutdanningen til det utdanningsområdet som har størst prosentvis nedgang sammenlignet med i fjor. Totalt sett har antallet som får tilbud om å begynne på en lærerutdanning gått ned over 30 prosent på tre år."

Livslang læring

Tirsdag ble en ny og viktig offentlig utredning overlevert Jan Tore Sanner og Kunnskapsdepartementet av det såkalte Markussen-utvlaget. NOUen deres har fått det flotte offisielle navnet  "Lærekraftig utvikling - Livslang læring for omstilling og konkurranseevne" og inneholder både grundige analyser, strategiske vurderinger og en rekke forslag til konkrete tiltak.

I et samfunn med mye omstilling og et stadig raskere tempo i måten vi tar i bruk ny teknologi i alle deler av arbeidslivet, er det nødvendig å tenke igjennom om vi har godt nok system for investere i økt kompetanse hos de som allerede er i arbeidslivet. Sist et offentlig utvalg ble satt ned for å komme med anbefalinger på dette området var Buerutvalget i 1997. Mye av det som ble forslått dengang ble gjennomført i årene etter, men siden har både arbeidslivet endret seg og det har vært endringer i både strukturer og finansieringssystemer i utdanningssystemet.

Arbeidslivet har blitt enda mer kunnskapsintensivt og teknologiintensivt på disse årene, og etterspørselen etter mer kompetanse har økt stadig mer i alle bransjer. Så er det viktig å legge til at deltagelsen i utdanning og opplæring blant norske arbeidstagere er relativt høy sammenlignet med andre land. Men det er noen skjevheter når vi ser på hvem som deltar. Utvalget skriver:

"Sammenlignet med de fleste andre land er deltagelsen i utdanning og opplæring i Norge høy. I 2018 deltok 63 prosent av norske arbeidstagere i en eller annen form for kompetansegivende aktivitet (SSB, 2019a). Klart flest, 48 prosent, deltar i ikke-formell opplæring av en eller annen sort, mens langt færre tar utdanning. Ser vi nærmere på hvem som deltar i utdanning eller ikke-formell opplæring, er det tydelig at de som allerede har mye formell kompetanse også deltar mer. I 2018 var det 34 prosent blant de sysselsatte med grunnskoleutdanning som deltok i ikke-formell opplæring, mens 59 prosent av dem med universitets- og høyskoleutdanning deltok. Da utvalget startet sitt arbeid var et bakteppe at deltagelsen i videreutdanning, etter SSBs definisjon, hadde gått ned over tid, fra noe over ti prosent av de sysselsatte pr. år til rundt åtte prosent. Dette var en bekymringsfull utvikling i en tid der mye tyder på at deltagelsen burde øke."

Jeg har ikke rukket å lese hele utredningen på 250 sider enda og har derfor ikke full oversikt over alle tiltakene som er foreslått. Den debatten regner jeg med vil komme ganske raskt. Og vi vil naturligivs ha en politisk prosess fremover, under ledelse av Kunnskapsdepartementet, men der mange andre også må bidra i arbeidet, der utvalgets arbeid skal være en viktig del av det kunnskapsgrunnlaget som skal omdannes til konkret politikk.

Jeg synes beskrivelsen utvalget gir av innfallsvinkelen de har brukt når de skulle identifiserer og konkretisere overordnede strategier og konkrete tiltak, som er formulert i sammendraget, er interessant. Det er oppsummert i tre punkter på side 14.  Det første handler om å identifisere "hindre, barrièrer og unødvendige kostnadsdrivere i dagens system", der de blant annet skriver:

"Der det lar seg gjøre, foreslås enkelte endringer, slik at systemet skal være bedre tilpasset livslang læring. Et illustrerende eksempel er forslagene til endring i forutsetningene for å få lån i Lånekassen. Studiestøtten er utformet med tanke på unge førstegangsstudenter og passer dårlig for å la personer lære hele livet. Vi foreslår derfor et sett med endringer som vil gjøre Lånekassens ordninger bedre egnet for en ny tid, uten at de har vesentlige konsekvenser for førstegangsstudentene. Vi har også fått innspill på innovative forretningsmodeller for utdanningstilbydere. Framfor å foreslå konkrete modeller, har vi vurdert om dagens system står i veien for slik innovasjon. I noen tilfeller finner vi at regelverket er til hinder for utvikling, og vi foreslår endringer for å fjerne disse."

Andre punkt handler om å identifisere "nye ordninger som kan stimulere til livslang læring", der utvalget skriver:

"På noen områder har utvalget vurdert det mest formålstjenlig å foreslå å opprette nye ordninger for å legge til rette for og stimulere til livslang læring, enten fordi forslagene angår noe som ikke finnes fra før eller fordi innretningen er såpass ulik det eksisterende at det bør ha en egen ramme. Vi foreslår blant annet at det startes et arbeid for å utvikle et godkjenningssystem for ikke-formell opplæring. Et slikt system finnes ikke i dag og det kreves relativt omfattende arbeid for å etablere et slikt. Vi foreslår også å opprette et program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging, samt å forsterke regionale tiltak for å utvikle næringsmiljøer og øke tilgangen til kompetanse."

Mens tredje punkt er et tydelig ønske om i større grad få testet ut hva som virker og ikke virker på en mer systematisk måte: Utvalget skriver:

"På mange områder er kunnskapsgrunnlaget begrenset og det er vanskelig å forutsi hvordan de ulike tiltakene vil virke. Utvalget foreslår derfor at enkelte tiltak iverksettes som systematiske, forskningsbaserte utprøvinger, på en slik måte at det i etterkant er mulig å lære om tiltakenes virkning."

Jeg ser frem til å lese hele utredningen, alle forslagene og begrunnelsene, og ikke minst blir det spennende å følge det videre arbeidet med politikkutviklingen på et veldig viktig område.

En enklere hverdag for pasientene

Her er det en lenke til et flott TV-innslag fra NRK Sørlandet som viser hvordan innovasjon og ny teknologi, i form av en liten digital pumpe, kan bidra til at pasienter kan klarer seg selv hjemme i stedet for å ligge i ukevis på sykehus. På nettsidene til Sørlandet sykehus har de en fin nyhetssak der de skriver dette om hva dette betyr for pasientene:

"I alle somatiske sykehus ligger til enhver tid en del pasienter inne for å få intravenøs antibiotika. Dette er en gruppe pasienter som har lang behandlingstid, gjerne 4 – 6 uker. De er som oftest velfungerende og kunne vært tilbake i jobb/skole, men på grunn av hyppige antibiotikainfusjoner, blir de hospitalisert. - Prosjektet vi har startet gjelder nytt behandlingsforløp for denne pasientgruppen. I november 2016 sendte vi hjem første pasient tilkoblet en digital infusjonspumpe. Vi har til nå hatt 130 pasienter i prosjektet og i 2018 vil vi ha ca. 1400 døgn med hjemmebehandling via det nye pasientforløpet, forklarte Jacobsen. Pasientene får tilbake råderetten over egen tid med de positive aspektene det gir og sykehuset får ledig sengekapasitet. Samarbeid med kommunene er også innledet."

Besøket på Sørlandet Sykehus var del av veldig godt og spennende program vi var politisk ledelse fra tre departementer for å diskutere og lære om mulighetene og utfordringene digitaliseringen skaper, blant annet i helsesektoren. Og som dette besøket viste er det mange spennende muligheter. Det at pasienter kan ta i bruk denne lille mobile pumpen betyr en langt enklere hverdag for pasientene, men det betyr også at sykehuset har 1400 færre liggedøgn i året, og frigjør tid og ressurser til andre.

Jan Tore Sanner, Bent Høie og jeg innledet også et dialogmøte på Universitetet i Agder om kompetansebehov og kompetansepolitikk. Kunnskapsdepartementet hadde invitert ulike regionale aktører, næringsliv, klyngemiljløer, kommuner, fylkeskommune, universitet, NHO, arbeidstakerorganisasjoner og eksperter til en meningsutveksling om hvordan virkemidler og samarbeidsarenaer bør se ut i fremtiden.

Utfordringene er sammensatte. Dels handler om at arbeidslivet og næringslivet trenger flere både med fagutdanninger og flere med mastergrader. Dels handler det om kunne tilby påfyll av nødvendig kompetanse for å mestre digitaliseringen som slår inn på stadig flere områder, og endrer innholdet i jobbene. Og mer generelt handler det om at en høy omstillingstakt og raskt teknologisk utvikling gjør at mange flere enn før trenger kompetansepåfyll underveis i yrkeslivet.

Hvordan innretter vi systemet vårt for å løse dette på en bedre måte? Det er en utfordring Kunnskapsdepartementet har tatt på seg å finne noen gode svar på, og på dagens innspillsmøte i Kristiansand kom det mange gode innspill.

Vil teknologi gi flere eller færre jobber i 2022?

Vil digitalisering, automatisering og robotisering betyr flere eller færre arbeidsplasser i fremtiden? Hvordan påvirkes ulike yrker, bedrifter og bransjer når nye teknologier blir tatt i bruk, som stordata, kunstig intelligens, tingenes internett og skytjenester? Hvor mye ny kompetanse trengs? Og hvor fort vil endringer i arbeidsmarkedet slå inn?

I rapporten "The Future of Jobs 2018" gjør World Economic Forum et prisverdig forsøk på å finne gode svar på disse spørsmålene. Det har de gjort ved å intervjue representanter for 313 bedrifter med over 15 millioner ansatte i 20 ulike land. Datamaterialet gjør det mulig å si noe generelt om hvor raskt endringene skjer, men også gi noen vurderinger av hva slags teknologisk omstilling som pågår og hvilket kompetansebehov som vil prege 12 ulike næringer.

Noe av det mest interessante i denne rapporten er at tidshorisonten er veldig kort og går fram til 2022. Det betyr at analysene ikke er preget av helt løse spådommer og spekulasjoner, men bygger på de strategiene bedriftene allerede er i ferd med å iverksette for å møte utfordringene de ser og handler om omstilling bedriftene skal gjennomføre de neste årene.

Rapporten i sin helhet, med bransjeanalyser og landanalyser, er på litt over 130 sider (her i pdf-utgave). Nettsidene til WEF har også noen gode artikler som går litt dypere inn i ulike sider av funnene som er gjort i rapporten. Det er også en artikkel med tittelen "5 things to know about the future of jobs" som gir en god oppsummering av flere av de viktigste hovedfunnene.

Blir det så færre jobber på grunn av automatisering og digitalisering ? Eller er det slik at de nye teknologiene krever flere folk som har den kompetansen som trengs for å ta i bruk alle de nye mulighetene? En kortversjon av svaret kommer under overksriften "There is a net positive outlook for jobs – amid significant job disruption", der det slås fast at begge deler skjer samtidig, men at nettoresultatet er positivt. De teknologiske endringene som skjer vil både gi økt verdiskaping og flere jobber:

"By 2022, today’s newly emerging occupations are set to grow from 16% to 27% of the employee base of large firms globally, while job roles currently affected by technological obsolescence are set to decrease from 31% to 21%. In purely quantitative terms, 75 million current job roles may be displaced by the shift in the division of labour between humans, machines and algorithms, while 133 million new job roles may emerge at the same time. Growing occupations include roles such as Data Analysts, Software and Applications Developers and E-commerce and Social Media Specialists – jobs that are significantly based on, and enhanced by, the use of technology. However, also expected to grow are job roles based on distinctively ‘human' traits, such as Customer Service Workers, Sales and Marketing Professionals, Training and Development, People and Culture, and Organizational Development Specialists as well as Innovation Managers."

Rapporten slår også fast at det er ganske store forskjeller mellom bransjene når det gjelder hvilke nye teknologier som får størst betydning de neste årene. Enkelte teknologier får relativt bred anvendelse i mange bransjer, mens andre vil ha mer nisjepreg, i hvert fall de nærmeste årene. Menneskelignende roboter vil vi se lite til, i hvert fall på kort sikt.

Selv om det blir en del flere jobber vil innholdet i arbeidet endre seg, også i eksisterende yrker. I artikkelen fastslås det, under overskriften "The division of labour between humans, machines and algorithms is shifting fast", at balansen mellom hvilke arbeidsoppgaver som utføres av mennesker, av maskiner og av software er i rask endring:

"Employers anticipate a significant shift in the division of labour between humans, machines and algorithms for the tasks of today. Currently an average of 71% of total task hours across the industries covered by our Future of Jobs Report are performed by humans, compared to 29% by machines or algorithms. By 2022 this average is expected to have shifted to 58% task hours performed by humans, and 42% by machines or algorithms. In terms of total working hours, no work task is yet performed predominantly by machines or algorithms today. By 2022, 62% of organization’s data processing and information search and transmission tasks will be performed by machines. Relative to their starting point today, the expansion of machines’ share of work task performance will be particularly marked in reasoning and decision-making, administrative and information search tasks."

Vi er med andre ord allerede inne i en stor omstilling av næringslivet, på tvers av sektorer, men med litt ulik innretning i ulike bransjer. Og det opplagte svaret på hvordan bedrifter og land skal klare seg igjennom disse endringene er naturligvis mer og bedre kompetanse. Mye av rapporten handler om hvor kompetansebehovene vil øke og hva som må gjøres, både av bedriftene selv og av utdanningssystemene. Det handler mye om å rekruttere teknologikompetanse. Men rapporten er også tydelig på at dette ikke bare handler om teknologisk kompetanse. I et arbeidsliv ned flere roboter, stordata og kunstig intelligens vil menneskers rolle også være å bidra med helt andre typer kompetanse, på områder maskiner og algoritmer ikke behersker så godt. I artikkelen om "5 things to know..." skriver de at:

"However, proficiency in new technologies is only one part of the 2022 skills equation. “Human” skills such as creativity, originality and initiative, critical thinking, persuasion and negotiation will likewise retain or increase their value, as will attention to detail, resilience, flexibility and complex problem-solving. Emotional intelligence, leadership and social influence as well as service orientation are also set to see particular increase in demand relative to their current prominence today."

Flere elever velger yrkesfag

Arbeidslivet kommer til å trenge flere folk med yrkesfaglige utdanninger i årene som kommer. Mye av veksten i etterspørselen etter mer kompetanse i bredden av norsk næringsliv, i byggenæring, varehandel, transport, service og reiseliv, handler om yrkesfag.

Og aller mest vekst i etterspørsel etter nye ansatte vil vi få i helse- og omsorgssektoren, ikke minst i den kommunale eldreomsorgen. Å få flere unge til å velge yrkesfag er en viktig forutsetning for å til en god balanse i arbeidslivet.

Derfor er det gledelig å se at det nå er like mange av de som begynner i videregående skole som søker seg til yrkesfagene som til studiespesialisering. Aftenposten skriver i sin nyhetssk i dag at:

"Totalt er det i underkant av 69.500 elever som skal begynne på det første året i videregående opplæring i høst, og for første gang på mange år er det like mange som begynner på studiespesialisering og yrkesfag. De fire siste årene har yrkesfagandelen ligget på mellom 48 og 49 prosent. – Det er svært gledelig at flere velger yrkesfag. Vi trenger mange flinke fagarbeidere i årene fremover, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H). Han mener at tallene viser at utviklingen går i riktig retning."

På Utdannningsdirektoratets nettside finner vi en interessant oversikt over hele søkermassen til videregående skole fra høsten, ikke bare de som søker VK1, I alt er det 175 631 personer som har fått tilbud om plass i videregående skole fra høsten. Studiespesialisering er det største utdanningsprogrammet med 72 500 som er tilbudt plass. Deretter følger helsefag med 18 300, idrettsfag med 12 200, Teknikk og industriell produksjon med 10 300, elektrofag med 9600, bygg/anleggsteknikk med 8200, og service/samferdsel med 7500. Mens studiespesialisering går ned sammenlignet med i fjor er det vekst i søkingen til blant annet helsefag og byggfag

Regjeringen har de siste årene gjort mye for å fornye og forbedre yrkesfagutdanningene, og det kan se ut som det begynner å gi gode resultater. Noen av dem er tiltak som er i ferd med å bli gjennomført nå, og vil kunne gi en ytterligere vekst i søkingen til yrkesfagene i årene som kommer: På Kunnskapsdepartementets nettside trekker de frem disse tiltakene spesielt. 

• Fornyer strukturen for yrkesfag. Fra 2020 vil elevene få tidligere spesialisering.
• Fornyer fellesfagene i videregående opplæring som vil gi en sterkere yrkesretting av fellesfagene slik at de er i tråd med det ungdommene møter i sin arbeidshverdag.
• Innfører et nytt, praktisk og arbeidslivsrettet håndverksfag som valgfag i ungdomsskolen for gi flere elever mulighet til yrkesretting tidligere.
• Fortsette satsingen på etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere gjennom yrkesfaglærerløftet, styrke hospiteringsordningen for yrkesfaglærere og videreføre lektor 2-ordningen for yrkesfag.
• Gitt yrkesfagelever rett til påbygg etter ferdig fagbrev. Gjør veien fra yrkesfag inn til høyere utdanning enklere.
• Økt lærlingtilskuddet med 21 000 kroner per kontrakt. Gjør det lettere for bedrifter å ta inn lærlinger.
• Skjerpet kravet om bruk av lærlinger overfor bedrifter som vil vinne offentlige anbud.
• Laget en egen strategi for å øke antall lærlinger i statlige virksomheter.

Satsing på digitale læremidler i skolen

I en fin nyhetssak i nettavisen Digi.no med overskriften "Regjeringen vil ha flere digitale læremidler i skolen" skriver de om hvorfor og hvordan det er viktig å oppgradere læremidlene i skolen nå som det er kommet nye læreplaner. Digi.no skriver:

"Regjeringen ønsker flere smarte, digitale læremidler i skolen og vil samtidig gi flere lærere mulighet til å bruke kompetansen sin i programmering. Det skriver Kunnskapsdepartementet i en pressemelding. Satsingen er en del av den femårige satsningen «Den teknologiske skolesekken», hvor regjeringen gir støtte til å utvikle digitale læremidler og utstyr til grunnskoler og videregående skoler. – Når vi fornyer læreplanene, må også læremidlene fornyes. Vi ønsker mer innovative og smarte digitale læremidler inn i skolen. Digitale læringsmidler gjør det lettere å tilpasse opplæringen til den enkelte elev, og vil vise frem fagene på en ny måte, sier statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Rikke Høistad Sjøberg."

Pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet er på hjemmesiden deres og heter "Satsar på digitale læremiddel og kompetanseheving i skolen". Der kan vi lese at det til sammen er 70 millioner kroner det er mulig å søke om. 55 av disse millionene skal brukes til utvikling av nye læremidler. De midlene kan forlag og andre produsenter av læremidler søke om. I pressemeldingen fra departementet kan man lese mer om hvilke fag og årstrinn som vil bli prioritert i søknadsbehandlingen.

I tillegg er det bevilget 15 millioner kroner til utstyr for programmering som lærerne kan bruke i klasserommet. De pengene kan kommuner, fylkeskommuner og private skoleeiere søke om. Her handler det heving av lærernes kompetanse i programmering og at dersom denne kompetansen skal være nyttig også for elevene så må det også være datautstyr i skolene som kan brukes til denne undervisningen.

Flere fullfører videregående skole

I dag kom det nye og gledelige tall som viser at flere enn før gjennomfører videregående skole innen fem år etter skolestart. I alt var det 74,5 prosent av de 66 166 elevene som startet sin videregående utdanning i 2012 som hadde fullført etter fem år. Statistisk sentralbyrå skriver dette på sine nettsider:

"Tre av fire elever fra 2012-kullet gjennomførte videregående i løpet av fem år. Siden Kunnskapsløftet ble innført i 2006 har andelen som fullfører, økt med nærmere 5 prosentpoeng. Den positive trenden med økt gjennomføring i videregående opplæring fortsetter."

Dette er interessante tall på flere måter. Vi ser at det er forskjeller i gjennomføringsgrad mellom de ulike utdanningprogrammene, men at det går i riktig retning over alt både på yrkesprogrammene og de studieforberedende programmene. På de yrkesfaglige utdanningsprogrammene var det slik at 55,6 prosent av 2006-kullet hadde fullført etter fem år, mens tallet nå er 60,3 prosent. På de studieforberedende utdanningsprogrammene har tallet økt fra 83 prosent gjennomføringsgrad til 87,5 prosent.

Det er fylkeskommunene som har ansvaret for videregående opplæring i Norge og det er verdt å notere seg at det er forskjeller mellom fylkene når det gjelder gjennomføringsgrad. I Oslo og Akershus ligger gjennomføringsgraden på omkring 80 prosent etter fem år, fordelt på 67 prosent som fullfører etter normert tid på tre år og ytterligere 13 prosent har gjennomført etter fem år. I Sogn og Fjordane er det 78 prosent som har fullført etter fem år.

I de fleste andre fylkene er gjennomføringen omtrent på landsgjennomsnittet, fordelt på omkring 60 prosent som fullfører på normert tid og ytterligere 15 prosent som har fullført etter fem år, til sammen 75 prosent eller litt under, mens Nordland og Troms er rett under 70 prosent. Det fylket som skiller seg mest ut i negativ retning i denne statistikken er Finnmark der det blant de 993 elevene som begynte på videregående skole i 2012 var 45 prosent som fullførte etter tre år og ytterligere 18 prosent etter fem år, til sammen 63 prosent gjennomføring etter fem år.

Det er med andre ord grunn til å være svært fornøyd med den forbedringer som har skjedd etter 2006, da kunnskapsløftet ble innført, men ingen grunn til å slå seg til ro. I nyere tid er det dessuten innført en fraværsgrense i videregående skole, som ikke kan ha påvirket 2012-kullet så mye, men som det blir interessant å se effekten av på de neste oversiktene over hvor mange som fullfører videregående skole.

Hvor er studentene mest fornøyde?

På nettsidene til Statistisk Sentralbyrå kan man i dag finne en interessant nyhetssak om en ny statistikk med overskriften "Hvilke studenter er mest fornøyde med undervisningen?". De skriver at det i gjennomsnitt er slik at 65 prosent av studentene er fornøyde eller svært fornøyde med undervisningskvaliteten, men at forskjellene er svært store.

Det er studentene ved Norges Handelshøyskole og ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) som i følge undersøkelsen er mest fornøyd. SSB skriver:

"Det er Norges Handelshøyskole som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med 86 prosent. (...) Resultatene gjenspeiler dermed trekkene vist i figur 2: de to vitenskapelige høgskolene Norges Handelshøgskole og Handelshøyskolen BI er i toppen når det gjelder studentenes evaluering av undervisningskvaliteten. 

Blant universitetene er det Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås i Akershus som har den høyeste andelen studenter som er fornøyde med kvaliteten på undervisningen i 2016, med rundt 80 prosent. Også ved universitetene i Oslo, Agder, Bergen og ved NTNU er andelen av studentene som er fornøyde over gjennomsnittet på 65 prosent i 2016. Universitetene i Tromsø og Stavanger og Nord universitet ligger under gjennomsnittet, både i 2013 og 2016. Det samme gjelder også høgskolene som er med i figuren. Ved Høgskolen i Bergen er det bare 52 prosent av studentene som er fornøyde med undervisningskvaliteten i 2016, en forskjell fra Norges Handelshøyskole på 34 prosentpoeng."

Undersøkelsen analyserer også forskjeller i tilfredshet mellom studenter på ulike fagfelt og slår fast at:

"Studenter i bedriftsøkonomiske, administrative og juridiske fag, samt studenter som tar naturvitenskapelige fag, matematikk eller informasjons- og datateknologi og studenter i humanistiske og estetiske fag, har de største andelene av studenter som er (svært) fornøyde med undervisningskvaliteten.(...) Studenter i tekniske fag, ingeniørfag eller håndverksfag, helse eller sosialfag samt studenter som tar en lærerutdanning, eller pedagogikk er minst fornøyde."

Dessuten er det, kanskje ikke helt overraskende, slik at studenter som tar et masterprogram eller en 5-6-åring profesjonsutdanning er langt mer fornøyd med undervisningen enn studenter som er i gang med en bachelor, et årsstudium eller tar enkeltemner.

Den lille og den store digitaliseringen

Omkring hver åttende fredag skriver jeg en teknologispalte på Etterbørs-sidene i Dagens Næringsliv På fredag tok jeg til orde for at vi ikke bør blande alt som handler om bruk av ikt sammen og lete etter noen ekle tiltak som skal løse alt.

Vi gjør i hvert fall lurt i å skille mellom den "lille" og praktiske digitaliseringen, som kan være krevende nok å få til, men som i rett og slett handler om å ta i bruk teknologi for å effektivisere og forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv. Og den "store" digitaliseringen som avdekker noen betydelig mer krevende politiske og etiske utfordringer som åpenbarer seg når arbeidsdelingen mellom mennesker og maskiner utsettes for mer dyptgripende endringer. Her er det jeg skrev:
Den lille og den store digitaliseringen

For en uke siden inviterte statsministeren til toppmøte om forskning og høyere utdannelse. Hovedtemaet denne gangen var hvordan forskning og utdannelse kan bidra til at vi mestrer omstillingen til en mer digital fremtid.

Det er et av mange eksempler på hvordan digitalisering som tema har rykket høyere opp på den strategiske agendaen i flere virksomheter, inkludert hos dem som har som jobb å styre landet. Erna Solberg leder også regjeringens digitaliseringsutvalg, et utvalg som består av ministre og som på sitt forrige møte 1. februar diskuterte hvordan vi kan frigjøre helseressurser og levere bedre helsetjenester med digitalisering.

Digitalisering foregår nå over alt og er mer eller mindre innvevd i alle typer virksomheter. Også de fleste politikkområder har en digital dimensjon. For at vi ikke skal trekke altfor mange problemer inn i samme debatter og handlingsplaner, tenker jeg at det noen ganger kan være lurt å skille mellom det jeg vil kalle den praktiske «lille digitaliseringen», det vi holder på med hver dag, og den mer samfunnsomformende «store digitaliseringen» som stiller oss overfor mer krevende politiske prioriteringer og veivalg.

Den lille digitaliseringen handler blant annet om å ta i bruk digitale selvbetjeningsløsninger og om å effektivisere arbeidsprosesser: nettbanker, automatiserte lånesøknader, digital skattemelding, digital byggesaksbehandling, digital tinglysing, sikker digital post og bruk av velferdsteknologi slik at eldre mennesker kan bo hjemme lenger ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler.

Den lille digitaliseringen er noen ganger komplisert og kostbar for dem som skal utvikle de nye it-systemene og omorganisere virksomhetene slik at vi får hentet ut gevinstene, men hensikten er at den skal forenkle hverdagen for innbyggere, kunder og næringsliv. Det skal dessuten være sikkert og ivareta personvernet til innbyggerne.

Alle internasjonale rangeringer jeg har sett viser at dette er noe vi er flinke til i Norge, ja vi er faktisk blant de beste i verden. Vi har innbyggere som er digitalt kompetente og gjerne vil bruke digitale selvbetjeningsløsninger, vi har bedrifter som er blant de fremste i verden på å automatisere og effektivisere sine interne prosesser og vi har en offentlig sektor som også hevder seg godt på digitale løsninger. Det betyr ikke at jobben noen gang er helt ferdig. Vi må alltid lete etter nye muligheter for å løse oppgavene raskere og smartere.

Den store digitaliseringen er noe mer enn den praktiske hverdagsdigitaliseringen og handler blant annet om at oppgavefordelingen mellom mennesker og maskiner endres. Om hvordan innholdet i mange jobber endrer seg og om at noen jobber forsvinner helt. Og om hvordan behovet for å få påfyll av ny kunnskap og kompetanse underveis i arbeidslivet blir langt større for mange av oss når den teknologiske utviklingen går stadig raskere.

Når balansen mellom hva mennesker gjør og hva maskiner gjør endrer seg, blant annet på grunn av bruk av kunstig intelligens, reiser det også nye politiske utfordringer knyttet til roller, ansvar og etiske veivalg. På noen områder vil det kunne kreve nye lover og regler. På flere områder vil det kreve kompetanse vi ikke har i dag.

Da Camilla Tepfers i inFuture innledet på statsministerens toppmøte om forskning og høyere utdannelse argumenterte hun for at når samspillet mellom mennesker og maskiner endres blir det enda viktigere å fremme det unikt menneskelige. Hun trakk frem fire fremtidskompetanser som vil være avgjørende for at vi skal lykkes i en mer digital fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse.

Jeg tror dette er noe av kjernen i hvordan vi på en best mulig måte skal forholde oss til den teknologiske omstillingen. Det handler ikke om å digitalisere for digitaliseringens skyld. Tvert imot må målet være at vi skal ta vare på det beste i det norske samfunnet, åpenheten, tilliten, velferdsnivået og den høye deltagelsen i arbeidslivet. Skal vi klare dette må vi være mer kreative, mer innovative og lære oss å like den usikkerheten som følger med når vi skal omstille mer enn før. Det blir helt sikkert krevende, men med den plassen disse diskusjonene har fått i samfunnsdebatten, tror jeg vi i Norge er godt rustet til å gå løs på utfordringene.

Toppmøte om forskning og høyere utdanning

Det er blitt en årlig tradisjon at statsministeren inviterer til et toppmøte i Parkveien om forskning og høyere utdanning, med rektorer, næringslivsledere, arbeidslivsorganisasjoner og mange statsråder til stede. Og blant statsrådene var også den nye ministeren for forskning og høyere utdanning Iselin Nybø fra Venstre.

Selv om dette formatet har blitt en tradisjon, er det litt ulike temaer som får hovedoppmerksomheten fra gang til gang. Sist jeg var med var i 2015 da hvordan vi utvikler talent og hvordan vi utvikler verdensledende forskningsmiljøer var tema (jeg blogget om det her).

I år var det omstillingen til en enda mer digital fremtid som var tema. Hvordan høyere utdanning og forskning skal bidra til at vi klarer omstillingen og utnytter mulighetene, slik at det skapes enda flere nye jobber enn de som forsvinner. Erna Solberg utfordret deltagerne til å være så konkrete som mulig når det gjelder hva vi bør gjøre for å være best mulig rigget for omstillingen som kommer:

"Vi vet mye om digitalisering som prosess. Nå er vi klare for handling. Min utfordring til dere i dag er derfor å tenke fritt og høyt om hva vi konkret bør gjøre fremover. - Er det områder det bør forskes mer på? - Er det kompetanse vi mangler? - Er det behov for endringer i regelverk? Hvis dere mener regjeringens politikk allerede er godt rigget til å møte digitaliseringens muligheter og utfordringer, er det også selvsagt lov å si."

Fire innledere holdt korte innledninger med litt ulike innfallsvinkler på disse digitale kompetanseutfordringene. Vi fikk gode innspill både fra teknologidrevet næringsliv, teknologiutdanning- og forskning, og noen spennende perspektiver om hva den humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningen kan og må bidra med i omstillingen. En av innlederne var Camilla Tepfers som ga en svært god og tankevekkende beskrivelse av hvilken type kompetanse mennesker vil trenge mer av når vi skal samspille mer med maskiner. Dagsavisen oppsummerer det slik:

"I sin innledning skisserte Camilla Tepfers en fremtid med et helt nytt samspill mellom mennesker og maskiner. Da blir det viktig å fremme det unikt menneskelig, mener hun. Hun skisserte fire fremtidskompetanser som hun mener vil være avgjørende for å lykkes i en digitalisert fremtid: Skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse. – De menneskenære oppgavene i alle yrker blir viktigere når vi får en ny rolledeling mellom mennesker og maskiner. Derfor bør vi trene på sosial kompetanse, sa hun. Tepfers mener vi fremover også må trene mer på skaperkraft og toleranse for usikkerhet, fordi forskning viser at mennesker ubevisst er negative til kreativitet fordi vi assosierer det med usikkerhet. 

Informasjonskyndighet – evnen til å finne og fortolke relevant informasjon – vil bli viktigere, fordi digitalisering vil forsterke den menneskelig tendensen til å oppsøke og tro på informasjon vi allerede er enig i. Fordypning blir enda viktigere fordi økt digitalisering fører til flere distraksjoner. – Det kan gjøre at vi ikke jobber forbi kjedelighetspunktet. Og det er særlig uheldig når studier viser at noe av det mest utslagsgivende for om man er i jobb som voksen, er hvorvidt man jobber forbi der det blir kjedelig, sier Tepfers."

Og fordi det var kunnskapssektoren som var samlet til toppmøte var det naturligvis også et gruppearbeid etter innleggene. Når folk med så mye erfaring og kunnskap fra ulike sektorer møtes for å diskutere et tema alle er veldig opptatt av blir det ikke akkurat stille rundt bordene. Heldigvis, vil jeg si, for det er det noen ganske krevende omstillingsutfordringer som ligger foran oss.

Sterk fremgang i norske leseferdigheter

Norge deltar i flere internasjonale undersøkelser som sammenligninger elevenes ferdigheter på ulike områder. Mest kjent fra debatten er PISA og TIMSS, som jeg har blogget om ved et par anledninger før. Tirsdag kom resultatene fra en annen viktig undersøkelse, PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) som sammenligner 10-åringenes leseferdigheter.

Og resultatene i denne undersøkelsen viser at det går rett vei med de norske resultatene. NRKs nettsider skrev dette om fremgangen de siste årene:

"– Jeg har gledet meg til denne dagen, for jeg har gode resultater å komme med, sier forsker Egil Gabrielsen ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger, som presenterer funnene i PIRLS (Progress in Reading Literacy Study). Undersøkelsen måler leseferdighetene til elever på 4. og 5. trinn. Norge fikk dårlige resultater på den internasjonale leseundersøkelsen i 2001 og 2006. I 2011 så man forbedring, og i dag varslet Gabrielsen ytterligere fremgang. Norske elever fortsetter fremgangen både på femtetrinn og fjerdetrinn, og kommer på andreplass i Norden. Bare Finland gjør det bedre. Mens 52 prosent av de norske femteklassingene lå over middels mestringsnivå i 2011, ligger andelen i 2016 på 58 prosent."

En grundigere omtale av disse resultatene kan man finne på Utdanningsdirektoratets nettsider, der det også der en lenke til en PDF-versjon av den norske utgaven av rapporten, med tittelen "Godt nytt! Norske resultater fra PIRLS 2016" . Der kan vi lese at rundt 50 land deltar i undersøkelsen. 8500 norske elever på 4. og 5. trinn har deltatt. Tabellene viser at Norge er blant ladene som gjør det best.

Nytt av året er det at også digitale leseferdigheter er undersøkt. 14 av landene deltok i denne undersøkelsen, og Norge hevder seg helt i toppen. I rapporten skriver de dette i innledningen om norske resultater i ePIRLS-undersøkelsen:

"Norske elever gjør det også svært godt i den digitale leseundersøkelsen ePIRLS, som er ny av året, og som måler lesing på internett. I Norge har 5.-trinnselevene deltatt i ePIRLS. Av de 14 landene som deltok i denne valgfrie tilleggsundersøkelsen, ligger Norge på andre plass, bare forbigått av Singapore. Hele 63 prosent av norske femteklassinger ligger på høyt eller avansert ferdighetsnivå i ePIRLS."

Neste periode (2): Tidlig innsats i skolen

Mye er blitt bedre i norsk skole de siste årene og den store innsatsen som gjøres for å videreutdanne lærere øker kvaliteten ytterligere. Men det er dessverre også slik at det går 10.000 elever ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.

Skolen skal være en arena for mestring, ikke for nederlag. Det skal ikke være slik at barn som blir blir hengende etter i lese-, skrive- og regneopplæringen. prøver å unngå det som er vanskelig og slutter å rekke opp en hånd. Forskning viser at det er tiltak tidlig i opplæringsløpet som har størst effekt på elevenes læring og personlige utvikling. 

Derfor har Høyre lagt frem 11 konkrete tiltak som skal gjennomføres i vår neste regjeringsperiode. De 11 tiltakene er:

1. Innføre en plikt for skolen til å gi intensivopplæring til elever som blir hengende etter. Hjelpen skal komme når den trengs, ikke når det er for sent.
2. Utvide lærerspesialistordningen og gjøre 3 000 lærere, én på hver barneskole, til spesialister i tidlig lese- og skriveopplæring med økt lønn, frikjøpt tid og faglig ansvar for at flere barn enn i dag lærer å lese og skrive skikkelig.
3. Tilby 2500 lærere plass på en ny videreutdanning i forskningsbasert begynneropplæring.
4. Innføre en nedre grense for skolekvalitet og pålegge skoleeiere som har for dårlige skoleresultater over tid, nasjonal hjelp til å løfte kvaliteten på skolen.
5. Sette i gang en nasjonal dugnad for leselyst og støtte opp med en søkbar tilskuddsordning for "Leselyst". Alle barn bør bli lest for minst en time i uken.
6. Reformere spesialundervisningen og sikre at innsatsen settes inn tidlig i utdanningsesløpet, blant annet gjennom å stille krav om at alle barneskoler skal ha spesialpedagogisk kompetanse.
7. Fortsette å prioritere tiltak mot mobbing og sikre en god implementering av nytt regelverk med nulltoleranse.
8. Sikre 20 minutters matpause for alle elever i barneskolen.
9. Ansette flere barnehagelærere med mål om at halvparten av de ansatte i barnehagen skal være pedagoger.
10. Innføre en kommunal plikt til å "banke dører" – drive oppsøkende virksomhet for å få innvandrerbarn i barnehage.
11. Lovfeste en samarbeidsplikt mellom barnehage og skole for å sikre en god overgang.

Og for de som ikke har sett en statsminister og tre statsråder gjøre et helhjertet forsøk på å gjennomføre "hode, skulder, kne og tå" like koordinert som en barneskoleklasse, er dette NRK-klippet verdt å se på.

Og mer om Høyres kunnskapspolitikk, det som er gjennomført i denne regjeringsperioden og det som er i programmet for neste periode både når det gjelder grunnskole, fagopplæring, høyere utdanning og forskning., er det ytterligere informasjon om her,

Aftenpostens løftesjekk

Aftenposten: Slik gikk det med løftene

Før et valg er rimeligvis mange opptatt av om det som ble lovet ved forrige valg er blitt gjennomført eller ikke. Et av de bedre verktøyene jeg har sett for å hjelpe folk vurdere dette er Aftenpostens nettbaserte og interaktive gjennomgang av regjeringsplattformen: "Fire år senere: Slik gikk det med Solberg-regjeringens løfter".

I denne oversikten er nesten 200 saker fra Sundvolden-plattformen gjennomgått. Den ble naturligvis også omtalt i papiravisen tidligere i sommer, men det er nettversjonen, der internettets muligheter for å sortere, filtrere og gi tilleggsinformasjon er tatt i bruk, som det kan være verdt å utforske for de som liker å grave litt og gjøre egne vurderinger.

Når man klikker på en av sakene får man opp en omtale om hvordan saken er fulgt opp av regjeringen, sammen med Aftenpostens vurdering av om løftet er helt innfridd, delvis innfridd eller ikke innfridd. Man kan også filtrere på tema slik at man får opp de saksområdene man er mest interessert i. Aftenposten skriver dette om mål og metode:

"Vi har tatt for oss nesten 200 løfter fra regjeringsplattformen. Vurderingene av hvilke løfter som er innfridd, ikke innfridd eller delvis innfridd står for Aftenpostens egen regning. Vi har hentet inn faktainformasjon om status på de ulike områdene fra en rekke ulike kilder, blant annet departementene, SSB, organisasjoner og ulike nyhetsmedier. Løfter som er vanskelige å måle eller der det har vært krevende å skaffe nok dokumentasjon er utelatt."

Aftenposten skriver i artikkelen at to tredjedeler av løftene er innfridd, 134 av 193. Legger man til de løftene som er delvis innfridd er det snakk om over 80 prosent. Så kan man diskutere hvordan det er riktigst å måle. Men i saker man er særlig opptatt av er det er uansett lurt å gjøre det Aftenposten har lagt til rette for: Lese selv hva som gjort, hva det konkret vil si at et løfte er innfridd, hvilke forhold som gjør at et løfte bare er delvis innfridd (kanskje handler det om at et annet virkemiddel er brukt for å nå et mål) og om årsaken til at noen løfter ikke er fulgt opp. Det kan være gode forklaringer på det også. Dette siste har Trine Eilertsen skrevet en kommentarartikkel om, med tittelen: "Derfor innfrir ikke Solberg-regjeringen alle løftene."

Jeg har vært med på gjennomføringen av flere av sakene som er med på denne oversikten. Det gjør at jeg ikke helt klarer å la være å ha kritiske synspunkter til noen av Aftenpostens vurderinger. I noen saker synes jeg de har vært urimelig firkantede. På den annen side kunne de sikkert vært enda strengere på et par saker også. Og leseren kan uansett lese vurderingen og gjøre seg opp sin egen mening om det er sammenheng mellom løfter og gjennomføring. Derfor er dette blitt en informativ og pedagogisk gjennomgang av hva regjeringen har lovet og hva regjeringen har levert. Og det er dessuten hyggelig å få bekreftet fra andre at så mye bra og viktig er gjennomført de siste fire årene.

Kraftig nedgang i fraværet i skolen

Det er to ting som er litt overraskende med det kraftige fallet i fraværet i videregående skole det siste året. Det vil si: Det ene er overraskende gledelig. Det andre er spektakulært uforståelig.

Det overraskende gledelige er at fallet i fravær har blitt så veldig stort. Som jeg blogget om i desember da vi begynte å se effektene i noen fylker: Politikk virker. Og her er det slik at et enkelt politisk vedtatt tiltak, det å kreve at skoleelever som er friske skal være på skolen i skoletiden, har hatt en enda større effekt enn mange av oss hadde håpet. Pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet oppsummerer tallene slik:

"Fraværet i videregående skole har gått ned med 40 prosent for dager og 33 prosent for timer etter innføringen av fraværsgrensen i fjor høst. Det er også færre elever som slutter underveis i skoleåret - og færre som ikke får karakter i et eller flere fag."

Aftenposten har laget en gjennomgang av endringene brutt ned på fylker, og enkeltskoler.  Og vi ser i tallene at fraværet er redusert mest blant de elevene som tar yrkesfag, der både fraværet og frafallet tidligere har vært høyest. I dagens pressemelding kommenterer Torbjørn Røe Isaksen dette:

"Fraværet har gått mest ned blant elever på yrkesfag. Her er fraværet halvert fra seks til tre dager. Fraværet er nå lavere blant elever på yrkesfag enn elever på studieforberedende. Mens det typiske fraværet på yrkesfag er tre dager og syv timer, er det typiske fraværet på studieforberedende tre dager og ni timer. – Det er interessant å se at fraværet har gått så mye ned på yrkesfag, hvor det tradisjonelt er flest elever som dropper ut. Det er for tidlig å si sikkert om fraværsgrensen vil påvirke frafallet i videregående skole på lengre sikt, men de foreløpige tallene er svært positive, understreker kunnskapsministeren."

Det som er helt uforståelig er at de som har vært mot fraværsgrensen, og har vært skeptiske til om det ville bli noen positive effekter, fortsetter å insistere på at dette er negativt for elevene. Elevorganisasjonen fremstiller det som om det skulle ligge en eller annen for for skadelig og motivasjonsødeleggende tvang bak det å kreve at friske elever skal møte på skolen hver dag.Det er en del unge personer som kan få seg en overraskelse når de kommer ut i arbeidslivet og oppdager at det også der er slik at man må møte på jobb hver dag, så sant man er i stand til det. Det ser ikke ut til å gå ut over motivasjonen. Det er rett og slett slik arbeidslivet og samfunnet vårt fungerer. 

Noen hevder i disse debattene at en fraværsgrense passer for de mest resurssterke elevene, mens de som står i fare for å falle fra dyttes lettere ut av skolen. Er det en ting jeg er helt overbevist om er det at det må være helt motsatt. De skoleflinke klarer seg ganske godt uansett rammer. Det er de som står i fare for å falle fra som har mest å vinne på at det er klare forventninger, regler og rammer rundt deltagelse i undervisningen. Dels fordi det ikke er noen tvil om at man må være til stede selv. Men også fordi fremdriften i fagene kan bli dårlig dersom mange andre elever pleier å være borte og læreren stadig må gå tilbake og gjenta ting som er gått igjennom før. Det er ikke de skoleflinke som taper mest på dårlig fremdrift i timene.

Kristin Clemet skrev på twitter tidligere i dag at: "Dette er en utrolig god nyhet. Antagelig viktigere for fortsatt lav økonomisk ulikhet i fremtiden enn vi aner". Jeg tror hun har helt rett.

Utdanningsnivået i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har nettopp publisert nye statistikker om befolkningens utdanningsnivå. Der er det mange interessante tall om både kjønnsforskjeller, aldersforskjeller, geografiske forskjeller og hvordan utdanningsnivået i Norge har endret seg de siste tiårene.

For å ta det siste først: I dag har en tredjedel av den voksne befolkningen, 32,9 prosent, utdanning på universitets- og høgskolenivå. I 2006 var dette tallet 25,7 prosent, i 1996 var det 19,8 prosent og i 1986 var det 13,4 prosent av befolkningen som hadde høyere utdanning. Den lange hovedtrenden de siste 30 årene har vært er en veldig sterk vekst i antall personer som har høyere utdanning.

Og det er ikke bare slik at flere tar høyere, utdanning, men det er også flere som tar en lang høyere utdanning, ut over bachelornivå. I dag har 9,5 prosent av befolkningen en universitetsutdanning på mer enn fire år, mens 23,4 prosent har en høyere utdanning på inntil fire år. 2,8 prosent har utdanning på fagskolenivå, en utdanning som gjerne handler om 1-2 års yrkesrettet spesialisering ut over videregående skole, 37,8 prosent har gjennomført utdanning på videregående skolenivå, men ikke fullført utdanning ut over dette, mens 26,5 prosent av den voksne befolkningen bare har grunnskole.

Kjønnsforskjeller blant de som har gjennomført høyere utdanning er et spennende område. Her har det vært store endringer. Inntil for ikke så veldig mange år siden var det flere menn enn kvinner i befolkningen med en universitetsutdanning. I 2000 var det for første gang like mange kvinner som menn i befolkningen som hadde gjennomført høyere utdanning, 22 prosent i begge gruppene. Men i årene etter årtusenskiftet har det oppstått en kjønnsubalanse motsatt vei og kvinnene rykkes klart fra. I dag er det slik at hele 36,5 prosent av kvinnene har høyere utdanning, mens 29,2 prosent av mennene har det.

De geografiske forskjellene er også relativt store. Oslo skiller seg ut ved at hele 50 prosent av befolkningen har høyere utdanning. Akershus er nummer to med 38 prosent mens i Sør Trøndelag har 35 prosent høyere utdanning. Nederst på listen er Hedmark, Oppland og Østfold der 25 prosent har høyere utdanning, men det er ganske jevnt mellom mange fylker i denne enden av listen. Og det er også slik at vi ser en kraftig vekst i utdanningsnivået i disse regionene, men det er store kjønnsforskjeller. I Finnmark, der 27 prosent av befolkningen har gjennomført høyere utdanning, er det 34 prosent av kvinnene som har høyere utdanning, men bare 20 prosent av mennene.

Når det gjelder aldersforskjeller i utdanningsnivå er det rimeligvis slik at det blant de rundt 30 år er betydelig flere personer med høyere utdanning enn det er er i de eldre aldersgruppene. I gruppen 30 til 34 år har hele 49 prosent av befolkningen høyere utdanning, 58 prosent av kvinnene og 40 prosent av mennene. Derfor vil andelen av befolkningen som har gjennomført en utdanning på universitets- og høgkolenivå fortsette å øke også de neste ti årene, og alt tyder på at kvinnenes utdanningsovertak vil fortsette å øke.

Norge i Europatoppen på digitale ferdigheter

Aftenposten om Europatoppen i digital kompetanse

EU-kommisjonen og Eurostat måler regelmessig de digitale ferdighetene i befolkningen i europeiske land. Og tallene viser at vi i Norge har gode digitale ferdigheter sammenlignet med de fleste andre.

Aftenposten hadde et fint oppslag om dette i nettutgaven på fredag. Og går man inn på Statistisk sentralbyrås nettsider finner man en oversikt over de ulike områdene som er målt med tall og tabeller. Der finner man også en lenke til Eurostats oversikt over resultatene i alle landene som er med i undersøkelsen. SSB skriver dette om resultatene:

"I EU har 29 prosent mellom 16 og 74 år gode digitale ferdigheter. Landene i Nord-Europa ligger jevnt over bedre an enn naboene i Sør- og Øst-Europa. Luxembourg ligger helt på topp. Der har 54 prosent av befolkningen gode ferdigheter. Andelen med grunnleggende ferdigheter og mangelfulle ferdigheter er nokså lik i EU som i Norge, henholdsvis 27 og 25 prosent. Delen av befolkningen som ikke bruker internett, er imidlertid mye større i EU enn i Norge. Hver femte EU-innbygger, eller 18 prosent, har ikke brukt internett de siste tre måneder, og disse regnes for å ha ingen digitale ferdigheter. I Norge er denne andelen bare 3 prosent."

Hva er det så denne undersøkelsen måler? Den har sett på befolkningens bruk av digitale tjenester og verktøy på fire ulike områder. For det første er det ting som har med informasjonssøking på nettet, som det å søke informasjon om varer og tjenester, søke helseinformasjon, finne offentlig informasjon eller lagre filer i en nettsky. Det andre området handler om bruk av kommunikasjonsverktøy som e-post, sosiale medier og samtaler med bruk av video.

Tredje område er evnen til å løse ulike oppgaver ved bruk av nettet, som bruk av nettbank (91 prosent i Norge bruker nettbank), netthandel, overføring av filer, gjennomføre læringsaktiviteter og endring av oppsettet på en PC. Det er litt variasjoner i tallene når det gjelder hvor mange som gjør ulike ting, men Norge ligger generelt høyt på det meste. Fjerde og siste område er ferdigheter i bruk av ulike typer mye brukt programvare, som tekstbehandling, regneark, presentasjoner og videoredigering. Her kan vi også lese at 10 prosent av befolkningen mellom 16 og 74 år kan skrive et programmeringsspråk.

Rekordmange lærere tar videreutdanning

Budstikka om videreutdanningsrekord

Rekordmange lærere ønsker å ta videreutdanning for å få faglig påfyll og bli bedre lærere. Og for noen dager siden kom beskjeden fra Kunnskapsdepartementet om at rekordmange lærere, i alt 6000, nå får tilbud om videreutdanning. Det er det høyeste antallet noen gang og innebærer en tredobling av antall studieplasser til videreutdanning siden 2013.

Nyhetssaken til venstre er hentet fra Budstikka som skriver om at det på Evje skole i Bærum, min gamle barneskole, er slik at syv av skolens 50 lærere ønsker videreutdanning, og alle har valgt matematikk. Budstikka skriver:

"Ingen annen kommune i hele landet er i nærheten av å ha så mange lærelystne lærere. Studieiveren kommer etter skjerping av formelle kompetansekrav. Fra 2025 må alle lærere som skal undervise i blant annet matematikk, norsk og engelsk på barneskolen ha minimum 30 studiepoeng i disse fagene. Lærere på ungdomsskolen må ha minst 60 studiepoeng i de samme fagene. – Dette er bra for elevene, og gir energi til hele skolen, sier Siv Herikstad, skolesjef i Bærum."

I Kunnskapsdepartementets pressemelding kan vi lese at det totalt i Norge i 2017 er slik at 1 809 søkere har fått innvilget videreutdanning i matematikk, det er 1 382 søknader som er innvilget engelsk, 1 191 søknader i norsk, 44 søknader i norsk tegnspråk, 4 søknader er i samisk, 305 søknader i praktiske og estetiske fag og 1 265 har fått innvilget søknaden sin i andre fag. Det er totalt 400 flere lærere enn i fjor. Og kunnskapsministeren er naturligvis en glad mann som er svært fornøyd med at denne storsatningen fra regjeringen og flertallet i Stortinget virker så godt:

"- Dette er svært gledelig. Tilbudet er veldig populært, og nesten 7 av 10 lærere som har deltatt på videreutdanning, sier at de har blitt bedre lærere og at elevene deres lærere mer, sier kunnskapsministeren."

Ti nye sentre for fremragende forskning

For 16 år siden ble det etablert et viktig nytt virkemiddel, Sentre for fremragende forskning (SFF), for å løfte norsk grunnforskning opp på internasjonalt toppnivå. Ordningen sikrer en langsiktig og forutsigbar finansiering ved at de sentrene som pekes ut mottar omkring 15 millioner kroner i året i ti år.

I dag ble det pekt ut 10 nye forskningsmiljøer som får status som Senter for fremragende forskning. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier i sakens anledning at:

"– Vi har som mål at Norge skal få flere verdensledende fagmiljøer. For å få det til må vi gi våre beste forskere fleksibel, langsiktig finansiering som gir rom for å satse dristig. May-Britt og Edvard Moser hadde mange års SFF-finansiering før de fikk Nobelprisen i medisin i 2014. Derfor er vi glade for at ti nye sentre for fremragende forskning nå kan starte opp. De vil styrke Norges status som forskningsnasjon, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

At denne ordningen bidrar til å løfte flere norske forskningsmiljøer til et høyere internasjonalt nivå er det liten tvil om. Det er flere grunner til dette. Det ene er som nevnt den gode langsiktige finansieringen, der et forskningssenter er sikret ganske mye penger i hvert år i 10 år. For det andre er det hard konkurranse mellom mange gode prosjekter. Man konkurrerer på tvers av fagdisipliner og geografisk tilhørigheter, og denne gangen var det 150 søknader om å bli SFF. De ble i første runde redusert ned til 34 som konkurrerte frem til andre runde der det til slutt ble 10 vinnere. For det tredje er SFF en ordning som oppmuntrer til samarbeid på tvers av institusjonsgrenser. Det gjør at de beste forskerne finner sammen og kan kombinere styrkene fra flere gode fagmiljøer.

Det er spennende prosjekter som har vunnet konkurransen om om bli SFF denne gangen. Jeg kan jo nevne Folkehelseinstituttet som forsker på hvordan helsen til foreldre og barn påvirkes av endringer i familiestrukturer og fruktbarhet, for eksempel det at foreldre er eldre enn før. NTNU har et prosjekt som har som mål å" "skape en revolusjon i lavenergi kommunikasjonsteknologi for et energieffektivt samfunn" ved å forske på materialer som kan brukes til signaloverføring. Universitetet i Oslo skal forske på hvordan kreftceller kan "reprogrammeres" til å bli ufarlige. Og UiO har et senter som i følge omtalen: "skal utvikle et "Organ på brikke", en ny teknologi som kan bidra til helt ny forståelse av kroppens organer og hvordan ulike behandlingsformer virker.". Norges Handelshøyskole skal forske på sammenhengen mellom ulikhet og hva vi oppfatter som rettferdig og urettferdig. Bare for å nevne noen av de ti.

Det er bare å gratulere disse flotte forskningsmiljøene med ny status som sentre for fremragende forskning.

Postfakta

I Tyskland ble ordet "postfaktisch" nylig kåret til årets ord i 2016. Og Oxford English Dictionary kåret "post-truth" til årets ord på engelsk, og ga det følgende definisjon:

"(Adjective) Relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief"

Dette beskriver en samfunnsutvikling der det er blitt mindre viktig om nyheter og påstander er korrekte og mer viktig at de har emosjonell appell og føles riktige. Timothy Garton Ash skrev en god kommentarartikkel, "What to do when the ‘truth’ is found to be lies" i Financial Times rett før jul der han pekte på hvor dypt problematisk det er for demokratiske samfunn om det ikke lenger spiller så stor rolle hva som er sant. Han skrev:

"Warm narrative prevails over cold fact, feeling over reason. Even when Mr Obama had actually published his birth certificate, Mr Trump declared “a lot of people feel it wasn’t a proper certificate” (my italics). The comedian Stephen Colbert’s satirical concept of “truthiness” has been trumped by Mr Trump. There is, however, no reason to despair. If Orwell and Solzhenitsyn did not surrender in the face of Goebbels and Stalin, it would be pathetic for us to give up now. There are numerous ways in which the post-fact threat can be countered to make 2017 the year of anti-post-fact."

Hva er det så Timothy Garton Ash mener at vi bør gjøre for å etablere en motoffensiv? Han peker på at de "private supermaktene" Facebook, Google og Twitter (omtalt som POPS - privately owned public spaces) har et særlig ansvar fordi algoritmer som utelukkende løfter frem nyhetsartikler basert på hva venner og kjente har likt ikke nødvendigvis bidrar til å fremme faktabaserte nyheter. Det kan tvert imot være en viktig katalysator for falske nyheter. Derfor må disse plattformleverandørene tar ansvar, skriver Garton Ash:

"Until recently the internet companies have been reluctant to face up to this responsibility. They have preferred to present themselves as neutral intermediaries, dedicated only to offering the best “experience” to their “community”. Fortunately, this is beginning to change. This month, Mr Zuckerberg wrote a remarkable Facebook post in which he said: “We’re a new kind of platform for public discourse — and that means we have a new kind of responsibility to . . . build a space where people can be informed. So users can now report what they think is fake news and, if a third party fact-checking organisation agrees, the item will be flagged as problematic. Facebook will also try to prevent fake news being exploited to harvest advertising income.”

Det blir interessant å se hvordan dette ansvaret blir forvaltet i praksis. Forhåpentligvis blir 2017 året der kunnskapsbaserte og faktabaserte nyheter og debatter blir moderne igjen og slår tilbake.