"Premonition" på engelsk betyr noe i retning av "fremsyn", eller "forutanelse" på norsk. Og det er manglende evne til å forstå hva som kan skje i kritiske situasjoner som er det underliggende temaet i denne boken av Michal Lewis. Boken kom våren 2021 da pandemien fortsatt pågikk for fullt og som jeg leste like etter, men av en eller annen grunn ikke husket å skrive om her på bloggen, noe den absolutt fortjener.

Bokens fulle tittel er "The Premonition - A Pandemic Story", og handler om hvordan det kan gå galt når man ikke klarer å forstå og fortuse hvordan og hvor raskt smitte spres og hvilke effekter det får i samfunnet. Ikke bare covid, men også andre farlige smittsomme sykdommer vi kanskje trodde vi var beskyttet mot. Helten i boken, Charity Dean er  smittevernlege på kommunenivå i California. Hun har samme rolle som norske smittevernleger, med mye makt til å iverksette inngripende tiltak, men fordi dette gjøres veldig sjeldent er det også en rolle som ikke er helt forstått og akseptert av omgivelsene, eller av andre deler av offentlig forvaltning.

Men Charity Dean er nettopp en actionhelt etter Michael Lewis-oppskriften, modig, handlekraftig, litt outsider, et par nivåer nede i hierarkiet, men ekstremt opptatt av å ta kunnskapsbaserte beslutninger og gjøre det riktige, selv om det vekker negative reaksjoner. Der hun selv har beslutningsmyndighet bruker hun den, der hun ikke har det sier hun tydelig i fra om hun mener noe er galt, og får både venner og fiender på den måten.

Her vil Michel Lewis-fans kjenne igjen en oppskrift som han har brukt mange ganger før når han har skrevet både om finanskrisen i "The Great Short" og om offentlig sektors reformatorer i "The Fifth Risk" (som jeg skrev om her i 2019). The Premonition er sånn sett en slags oppfølging av tematikken i The Fifth Risk, der han løfter frem noen ekstremt faglig kompetente, men litt uortodokse og til dels nerdete personer litt bortgjemt ulike steder i systemet. I en normalsituasjon blir de ofte ikke lagt merke til, eller dyttet ut på siden, og kanskje helt over sidelinjen. Men det som gjør Michael Lewis historier så spennende rent fortellermessig er at disse outsiderne kan utgjøre den store forskjellen når det virkelig gjelder, og i The Premonition er det også slik at noen av dem finner hverandre i et felles prosjekt for å sette i verk en nasjonal tiltaksplan for å bekjempe covid-19.

Faren med en slik måte å beskrive store nasjonale og globale kriser er selvfølgelig at det kan bli litt satt på spissen, litt overforenklet og individfokusert, og at det beskrives en noen sammenhenger mellom årsak og virkning som ikke kan forklares på personnivå alene. Men til tross for denne åpenbare svakheten, og også faren for å konkludere en del ting litt for raskt når pandemien fortsatt var i gang for fullt, synes jeg dette er en veldig god bok. Den klart mest velskrevne jeg har lest om covid-19, men også den beste, i hvert fall så langt. Og de skyldes i tillegg til fortelleregenskapene noen underliggende temaer den tar opp, og som var viktige og som vil fortsette å være viktige også neste gang en pandemi rammer oss. La meg nevne noen:

Den beskriver hvordan og hvorfor USA på nasjonalt nivå faktisk hadde en pandemiplan på plass, som hadde vært utarbeidet av et tverrfaglig team i Bush-perioden med noen dyktige, men ganske eksentriske eksperter av typisk Michael Lewis-type. Og noen av dem ble sittende litt bortgjemt i Obamas stab også etterpå. Planen var at den moderne typen som forstod at bremsing av smitte gjennom å begrense nærkontakt mellom mennesker, "social distancing" er det som virker. Men hvordan får man liv i en slik plan som det aldri har vært behov for å bruke?

Andre tema er forholdet mellom lokale smittevernsjefer, som må ta beslutninger om å stenge ned eller ikke stenge ned, fordi det kan bety forskjellen på liv og død, og de mer forskningstunge nasjonale smittevern- og folkehelsemyndighetene som helst vil vente med beslutninger till vi har litt mer data. En ganske gjenkjennelig problemstilling. 

Og så er det for det tredje en skarp og gjenkjennelig kritikk av hvordan offentlig forvaltning håndterer komplekse utfordringer som går på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og offentlig og privat. Ikke først og fremst politikerne helt på toppen, Trumps håndtering av covid er ikke noe stort tema her, mest fordi han neppe visste noe om de tingene boken beskriver. Men bekrivelsene av hvordan de mest forutseende, de som forstår seg på hva eksponentiell vekst betyr i smittesammenheng, hele tiden blir trykket ned av "systemet", og finner uortodokse bakkanaler, er leseverdige. 

Og ikke minst er det en helt herlig, og ganske deprimerende beskrivelser, av hvordan både privat og offentlig medisinsk laboratoriekapasitet, for eksempel til genetiske analyser, blir stående ubrukt fordi de ulike delene av systemet ikke klarer å finne hverandre. I helsesektoren er dette et problem også i en normalsituasjon, men pandemien satte det på spissen. I noen tilfeller ga det noen ekstraordinære positive innsatser fordi mennesker med kompetanse, erfaring og ressurser fant hverandre og handlet. Mens det i andre tilfeller synliggjorde pandemien alt som ikke fungerte. 

Norge er ikke USA, og mye i helsevesenet er organisert annerledes og finansieres annerledes, men noen av disse mest komplekse utfordringene er forbausende like. Og sånn sett er denne boken en god påminnelse om at de vanlige verktøyene i verktøykassen, budsjetter og reguleringer, ofte ikke er nok.

Fraktkostnader tilbake til normalt nivå

Pandemien gjorde dramatiske ting med kostnadene for å frakte varer rundt i verden. Dels fordi havner og transporttjenester både til havs og til lands ble rammet. Men også fordi folk kjøpte flere varer og færre tjenester da alle måtte være på hjemmekontor og ikke kunne leve et normalt liv sosialt og på jobb.

Men som The Economists graf over viser så er fraktprisene nå nede på normalt nivå igjen.  Og The Economist skriver at:

"The easing of port traffic and the opening of other supply-chain bottlenecks have led to a collapse in freight rates from the all-time highs reached during the pandemic. The cost of shipping a 40-foot container from China to America’s west coast is now $1,400, down 93% from its peak of $20,600 in September 2021, according to Freightos, an online freight marketplace. It is roughly equal to its value in February 2020, before the pandemic struck."

I USA er det i følge The Economists artikkel nå en nedgang på 4,3 prosent i forbruket av varer, mens det er en oppgang på over 8 prosent i forbruket av tjenester. Det er langt færre TVer, møbler og hvitevarer som skal fraktes over havet. For inflasjonstallene er dette sannsynligvis godt nytt.

Fra covid-krise til politisk krise

Helgens The Economist har viet forsiden og hovedlederen til Kinas nye covid-rise, og hvordan landet nå har malt seg inn i et hjørne det det ikke er noen gode alternativer. Enten opprettholder de en nedstenging som skader både mennesker og økonomi, og har ført til åpne politiske protester. Eller så risikerer de hundretusener av døde. The Economist skriver:

"But our modelling, based on predictions of the rate at which people become infected and recover or die, suggests that, if the virus spread unencumbered, infections would peak at 45m a day. Around 680,000 people would die, even if vaccines remained potent and all of them received care. In reality vaccines wane and many would go untreated. The need for intensive-care beds would reach 410,000, almost seven times China’s capacity."

The Economist peker også på at det som nå har satt det kinesiske lederskapet i en umulig situasjon i stor grad er selvforskyldt. Troen har vært sterk på at egen håndtering av covid har vært klokere og bedre enn i andre land, og særlig vesten. At den strenge nedstengingen har vært den eneste riktige strategien. At vaksinene de har utviklet selv har vært like gode som de i vesten. Og at all kritikk og alle spørsmål om strategien har vært riktig er kritikk av kommunistpartiets ledelse. Det er politikk.

Jeg vil også anbefale The Ecconomists mer omfattende briefing om covid-situasjonen i Kina. Det er store tall det er snakk om i modellene for eksponentiell virusspredning de presenterer. Og det vil få omfattende konsekvenser på innenlands og utenlands om de slår til. Men det å stramme ytterligere inn og fortsette med "null-covid"-linjen er heller ikke bærekraftig i lengden. Det bare utsetter problemet. Viruset blir ikke borte, som jo lenger nedstengning, jo høyere pris, uten lys i enden av tunellen. I følge The Economist er Kina i ferd med å få en stor økonomisk nedtur nå, tre år etter at pandemien først kom til Kina:'

"During the week of November 14th, as covid cases rose, the number of domestic flights fell by 45% year on year. The three biggest airlines lost a combined 74bn yuan in the first nine months of 2022. Subway traffic in the ten largest cities was down by 32% year on year, according to Macquarie, an Australian bank. A measure of road freight in the week to November 25th was 33% below its level the year before. Box-office revenues, a gauge of people’s willingness to go out and about, tumbled by 64%. Only 37% of cinemas were open on November 28th."

Og uviljen til å innrømme feil, ja ikke engang åpne for at det kan være litt tvil og  usikkerhet i møte med det ukjente, gjør det ekstra urovekkende. Jeg tror noe av det vi gjorde best her i Norge og i mange av våre naboland var å være helt åpne og ærlige om at vi ikke hadde alle svar. At noen tiltak var et skudd i mørket. At noen tiltak måtte revurderes etter kort tid fordi det hele tiden kom ny kunnskap. Stengte vinmonopol varte for eksempel bare en dag, et av verdens mest kortvarige koronatiltak. Men ved å ikke la det gå for mye politisk prestisje i tiltakene kom vi også mye bedre igjennom krisen. 

Rekordmange reiser

Aldri har så mange nordmenn dratt på reise som i 3. kvartal 2022.  10 millioner i alt. Av disse var 3 millioner til utlandet, en vekst på 250 prosent fra tredje kvartal 2021. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver at:

"I 3. kvartal 2022 dro nordmenn på nesten 10 millioner reiser. Det er det høyeste antallet som noen gang er målt for et enkelt kvartal i reiseundersøkelsen. Vi foretok litt færre reiser i eget land i forhold til i fjor, mens kraftig vekst i reiser til utlandet bidro til at vi samlet dro på rekordmange reiser."

Av de 10 millioner reisene som ble foretatt av nordmenn i 3. kvartal i år, var 1,5 millioner
yrkesreiser . Aldri før har nordmenn foretatt så mange yrkesreiser i et 3. kvartal. Og det var rekord for denne type reiser både til Norge og til utlandet. Det har nok vært et oppdemmet behov for å reise på jobbreiser. og spesielt til utlandet, for det slo alle rekorder:

"Yrkesreiser til utlandet som nesten var fraværende i 2020 og 2021, tok det seg kraftig opp i 3. kvartal i år. Vi reiste på rekordmange 560 000 yrkesreiser til utlandet. – Etter at alle reiserestriksjonene ble fjernet tidligere i år, reiste vi til utlandet som aldri før, enten det var i forbindelse med jobb eller det var på fritiden, sier Boyd Oyier."

Utvikling i støtten til forskning og innovasjon siste 5 år

Her er det en nyttig tabell fra Statistisk Sentralbyrå som viser utviklingen i støtten til næringsrettet forskning og innovasjon i Norge de siste fem årene, fra 2016 til 2021. Tabellen forteller også hvordan utviklingen har vært innenfor de ulike virkemiddelordningene.

En litt mer utdypende tekstlig beskrivelse av utviklingen finner man hos SSB her i artikkelen "Utviklingen av næringspolitiske virkemidler under koronakrisen"

Nå var 2021 et år som var preget av fortsatte koronatiltak til nærlingslivet, litt mindre enn i 2020 riktignok, men fortsatt et langt høyere nivå enn normalsituasjonen. Tallene er likevel interessante fordi de viser hvordan det til å begynne med under pandemien særlig var Innovasjon Norge som hadde de viktigste ekstraordinære støtteordningene, og at dette fortsatte i 2021, men i litt mindre grad fordi også Forskningsrådet og Enova var blant de som fikk mer sentrale roller. 

Samtidig var det kraftig vekst i Norges bidrag til EUs programmer fra 2016 til 2022, noe som ikke skyldes pandemien, men er en mer langsiktig utvikling. Men størst av alle de næringsrettede virkemidlene var Skattefunn, til tross for en nedgang på 5,8 prosent siden 2016.

Utenlandsreiser tilbake til normalen

Under pandemiårene 2020 og 2021 var det populært å erklære at ferie i eget land var den nye normalen, og at vi måtte støtte reiselivsnæringen, og at det derfor ville ta lang tid før utenlandsreisene ville komme opp igjen til gammelt nivå. Ja, noen mente kanskje at det aldri ville skje.

Jeg må innrømme at jeg var nokså skeptisk til slike påstander og har tenkt at mange, tross flotte og hyggelige feirer i Norge, som meg ville ønske å reise få ferie ut av landet igjen så fort som mulig. Og nå har det kommet et svar, SSBs tall reisetall for andre kvartal i år. Nå er riktignok andre kvartal uten flertallet av sommerferiereiser, men påskeferien er med. Og som grafen viser så er antall reiser til utlandet i andre kvartal år akkurat der det var i 2019. SSB skriver: 

"I løpet av april, mai og juni i år dro nordmenn på rett under 2 millioner reiser til utlandet. Dette var en enorm økning fra samme periode året før hvor det ble foretatt omtrent 190 000 reiser til utlandet. Hele fjorårets 2. kvartal var preget av restriksjoner som førte til at vi dro på langt færre reiser til utlandet enn i årene før pandemien."

Og det er fritidsreisene til utlandet som står for den største delen av denne veksten. Yrkesreiser til utlandet hang fortsatt litt igjen i andre kvartal, kanskje fordi man er vant til at digitale møter fungerer, men kanskje mer sannsynlig fordi det fortsatt var innreiserestriksjoner i mange land. SSB skriver dette om yrkesreiser mer generelt:

"Av de 7,5 millioner reisene nordmenn foretok i 2. kvartal i år, var omtrent 1,3 millioner
yrkesreiser. Det var en kraftig økning i både innenlandske og utenlandske yrkesreiser fra samme periode året før. – Ser en på antall yrkesreiser totalt, er vi tilbake på samme nivå som før pandemien. Nordmenn reise på litt over 1 millioner yrkesreiser innenlands i 2. kvartal, det høyeste som noen gang er målt for et 2. kvartal i reiseundersøkelsen, sier Kristin Aasestad.

Yrkesreiser til utlandet har nesten vært fraværende i perioden med pandemi og reiserestriksjoner. I 2. kvartal i år dro nordmenn på 250 000 yrkesreiser til utlandet. Dette er en kraftig økning fra i fjor, hvor det på samme tid ble gjennomført om lag 70 000 yrkesreiser, men det er et stykke til yrkesreisene til utlandet er på samme nivå som før pandemien."

Rekordmange foretaksetableringer innen kultur

I fjerde kvartal 2021 ble det registrert hele 19 240 nye foretak, en liten nedgang fra året før, men seks prosent flere enn kvartalet før og det nest høyeste i et fjerdekvartal noen gang. Nivået på nyetableringer har ligget høyt under hele pandemien.

Disse totaltallene til å forstå. Pandemien har rammet Norge mindre hardt enn mange andre land og de fleste bransjer har klart seg etter det innledende sjokket. 

Det som er nokså kontraintuitivt i disse tallene er at den kraftigste veksten i antall foretaksetableringer er i kultur- og underholdningssektoren, som har vær hardest rammet, og at de fleste av disse nyetableringer er enkeltpersonsforetak og ikke aksjeselskaper. SSB skriver:

"Det vert etablert føretak innan kultur, underhaldning og fritid som aldri før, opp 20 prosent frå det førre kvartalet og heile 36 prosent fleire enn i 4. kvartal 2020. Talet på nyetableringar er det nest høgaste som er registrert i kulturnæringane noko kvartal, berre 4. kvartal 2019 låg marginalt høgare.

Innan transport og lagring er tala òg svært sterke – 1 612 etableringar er det høgste som er registrert i noko kvartal, opp 28 prosent frå både det førre kvartalet og frå 4. kvartal i fjor. Nivået er vesentleg høgare enn før pandemien. (,,,) Den auka nyetableringa innan kultur og transport skjedde utelukkande i form av einskildpersonføretak, trass i at aksjeselskap var den typen nyetableringar som totalt sett auka mest. Nesten all auke i nyetablering blant aksjeselskap under pandemien har komme innan kategorien ukjend næring. For desse nyetableringane vil næringa bli registrert seinare, og det kan tyde at veksten innan kultur- og transportnæringane var enda sterkare enn tala viser."

Covid: Fra pandemisk til endemisk

En pandemi er situasjon der en smittsom sykdom sprer seg med voldsom kraft i et avgrenset tidsrom. I motsetning til en endemisk sykdom som er der hele tiden, men som kommer og går mer tilfeldig. En endemisk sykdom kan komme tilbake i nye varianter år etter år, eller det kan være en sykdom som er utbredt i noen regioner i verden, men som ikke finnes i andre.

Dette videoklippet fra YouTube på den pensjonerte sykepleieren John Campbells kanal om helsespørsmål, som har over 2 millioner abonnenter, reflekterer rund hvordan slutten på covid-19 vil se ut. Omikron har endret situasjonen. Den er så smittsom, og også vaksinerte smittes, at det er umulig å tenke seg at den kan utryddes. Til gjengjeld virker den langt mindre farlig. Så en strategi som går ut på å utrydde ved å vaksinere og isolere vil ikke virke. - Vi må leve med korona, sier helsemyndighetene nå. Og da handler det om å endre strategi, og erkjenne en pandemisk sykdom vil bli til en endemisk sykdom.

Omikron: New York vs London

Det er ikke så veldig lenge siden Norge kom i verdensnyhetene etter et julebord på Aker brygge i desember, og som en kort periode etablerte Oslo som et slags episenter for omikron-varianten av koronaviruset. Men også et sted å hente kunnskap for forskere som trengte bedre svar.

Siden da har vi lært en hel del om denne nye virusmutasjonen, og om hvordan den både er mye mer smittsom, men heldigvis langt mindre farlig enn sine slektninger. Men det er også ting som ikke er helt helt lett å forklare enda, før vi får enda mer kunnskap. For eksempel noen store forskjeller mellom ulike land og byer når det gjelder både nye smittetilfeller og innleggelser på sykehus.

For eksempel: Hvorfor ser omikron ut til å ramme New York mye hardere enn London for tiden? Britene har åpnet opp samfunnet veldig i det siste og burde kanskje hatt det høyeste smittenivået og innleggelsesnivået i verden akkurat nå. Men slik er det ikke. I følge en ny artikkel i The Economist kan det både skyldes at langt flere er vaksinert med tredje vaksinedose i UK enn i USA, men det kan også skyldes at en høyere grad av flokkimunitet har  inntrådt i UK. Eller kanskje en kombinasjon av begge deler. The Economist skriver i artikkelen "The Omicron wave in New York looks worse than in England." at:

"Both London and New York have relatively young populations with high levels of immunity from infection and vaccination (about 80% of adults in both places have had at least two shots or a one-shot regimen). But in contrast to England, in New York the number of covid patients requiring intensive care has moved hand-in-hand with cases, and deaths are rising too (see chart). England’s leaders eased restrictions amid a wave of infections in July 2021, hoping that the country would benefit from higher immunity come winter. That immunity, along with a quick booster campaign, may have made the difference. In New York some 13m people have completed the initial regimen but only a third of adults, some 5m, have had booster shots."

Bring your own booze

Er dette slutten for Boris Johnson? Det er Prime Ministers question time (spørretime) i parlamentet i onsdag og tabloidenes forsider kvelden før er helt nådeløse etter de siste avsløringen om hagefest i Downing Street, med medbragt alkohol, mens resten av landet ble helt nedstengt.

Nå skal de sies at Boris Johnson har hatt tøffe  runder i parlamentet i lang tid allerede og sliter med oppslutningen i befolkningen. Men denne gangen er det mer alvorlig enn normalt fordi mange av hans egne har begynt å kreve at han går av. Og som alltid er det ikke hva man sier eller gjør som som er hovedproblemet, men at det er forskjell på hva han sier og hva han gjør. 

Eller kanskje enda mer presist; Det er forskjell på, på den ene siden, hva han har sørget for å få vedtatt av lover og regler om hva folk ikke får lov til å gjøre og, på den andre siden, hva han selv har tillatt seg å gjøre. Det at mediene og befolkningen reagerer så kraftig når det er blir avslørt en forskjell på liv og lære og at politikere tror regler som gjelder for alle andre ikke gjelder for dem selv, er et veldig sunt trekk i et demokrati.

Men mye tyder på at festen nå går mot slutten for Boris Johnson.

Tilbake til normalen - en liten stund

En liten stund, rett før omikron-mutasjonen slo på  noen julebord tidlig i desember, kunne det se ut som denne forferdelige pandemien var over. Men slik gikk det ikke. Smittetallene skjøt i været igjen og nye tiltak ble iverksatt.

Gjennom hele pandemien har det vært mulig å følge med på statistikken over overnattings- og serveringsbransjen, og sett sammenhengen mellom pandemi og økonomi. Ikke alle næringer er blitt rammet, og for noen er det mulig å finne alternative måter å drive virksom heten på, for eksempel ved å gjøre ting digitalt, men driver man hotell eller pub og det er forbud mot å være sammen med andre, så slår det direkte ut på statistikkene når ting stenges ned.

Det er ikke like opplagt at ting kommer raskt tilbake igjen når samfunnet åpens opp igjen. Skepsisen til å reise kan vare lenger enn smitten. Og bedrifters og privatpersoners evne og vilje til å bruke penger på mat, drikke og reiser kan ha fått seg en smell.

Men slik ser det heldigvis ikke ut til å være i Norge. Den mest normale måneden vi har hatt på snart to år, november 2021, viste oss at aktiviteten kan komme tilbake temmelig raskt. Statistikken viser at antall hotellovernattinger i november var tilbake på samme nivå som november 2019, før pandemien, Antall utenlandske overnattinger er riktignok litt lavere enn i 2019, men antall norske som overnatter på hotell er litt høyere. SSB skriver:

"Hotellovernattingar i november 2021 var meir enn dobla i høve til november året før, og var på same nivå som før pandemien. Det er lite truleg at denne trenden vil halde fram etter at norske myndigheiter igjen innførde omfattande tiltak for å hindre spreiing av koronaviruset 7. desember. Nye tal frå overnattingsstatistikken syner at det var 2 millionar overnattingar ​ kommersielle overnattingsverksemder i november 2021. Det var 1,1 millionar fleire enn i november året før, da mykje av samfunnet var stengt ned. Talet på både norske og utanlandske overnattingar var meir enn dobla. – November var ein månad med få restriksjonar i samband med koronapandemien, og det var stor aktivitet for mange verksemder, seier seniorrådgjevar Jarle Kvile i SSB. Samanlikna med åra før pandemien var nivået på norske overnattingar i november over normalen, men det mangla framleis nokon utanlandske overnattingar. – Vi reknar med å sjå effektane av dei nye tiltaka mot spreiing av koronaviruset i tala for desember, seier Jarle Kvile."

Og dette siste er naturligvis helt riktig også. Omikron, avlyste julebord og nye tiltak i desember, som  fortsatte gjelde inn i januar, har helt åpenbart bidratt til redusert aktivitet igjen.

Pandemi og økonomi. Hvem har klart seg best?

Her er nok en interessant rangering av hvor godt ulike lands økonomier har klart seg gjennom pandemien. Her er det The Economist som har gått igjennom og sammenlignet data for 23 land på fem viktige områder: BNP-vekst, husholdningsinntekt, aksjekurser, investeringer og endring i offentlige gjeld som andel av BNP.

Som en ser av grafene så har norsk økonomi klart seg svært godt under pandemien, i likhet med Danmark og Sverige, men også Slovenia, Chile, Irland og Polen som også ligger høyt oppe. Det som særlig skiller de øverste fra listen fra de øvrige er at BNP er høyere i slutten av 2021 enn i begynnelsen av 2020, at husholdningenes inntekter har vokst litt og at den offentlige gjelden ikke har vokst like mye som i landene som har klart seg dårligere.

Så kan det også nevnes at Norge har et par interessante  "outliers" i denne grafen som skyldes vår litt spesielle økonomi. Norge (og Irland) har en nedgang i investeringsnivået. For Norges del tror jeg forklaringen ikke er særlig problematisk, men skyldes at de ellers svært høye oljeinvesteringene på norsk sokkel har gått litt ned. De er på vei opp igjen. Det andre og enda mer spesielle ved Norge er at vi som det eneste landet i oversikten ikke har økt den offentlige gjelden. Norge har i motsetning til andre land "penger på bok" i petroleumsfondet. Og petroleumsfondet har økt i verdi målt i norske kroner i løpet av pandemien. At den offentlige norske nettogjelden til utlandet er redusert vil egentlig si at det er enda mer penger på bok nå enn det var før.

Flest republikanere dør av korona

Aftenposten har en interessant artikkel om hvordan koronaens demografi i USA har endret seg kraftig i løpet av de snart to årene pandemien har vart. Den har overskriften "Før rammet viruset flest demokrater. Nå er dødstallene langt høyere blant Trump-velgerne."

Det første poenget, at covid-19 i begynnelsen rammet hardest i byer og valgkretser der demokratene står sterkest, er ikke så vanskelig å forstå. Dødsfallene i New York alene forklarer mye, men også USAs demografi mer generelt er slik at det er lettere å bli offer for en pandemi der demokratene vinner valg. Det er flere demokrater i de største byene, og flere demokrater som bor trangt. Dessuten stemmer minoritetene i  større grad på demokratene enn på republikanerne, befolkningsgrupper der mange har lavere inntekt, kortere utdanning, dårligere boforhold og er overrepresentert i andre statistikker som viser helseforskjeller.

Det er på ingen måte like innlysende at flere republikanere skal dø av en alvorlig smittsom sykdom nå. Det har rett og slett med en ting å gjøre: vaksinasjonsgrad. Den politiske polariseringen i USA rundt pandemi og pandemihåndering har gjort at det meste er blitt politikk. Det er uenighet om samfunnet skal være åpent eller stengt, om munnbind og om vaksiner virker eller ikke. Og særlig det siste slår kraftig ut på statistikkene over smittede og døde. Covid-19 tar livet av langt flere republikanske velgere enn demokratiske velgere. Aftenposten skriver:

"Det er også et klart sammenfall mellom andelen Trump-velgere og andelen vaksinerte. Tendensen er den samme her: Jo flere som stemte på republikanerne, desto færre har tatt vaksinen. Omtrent 91 prosent av voksne demokratiske velgere har vaksinert seg. Kun 60 prosent av voksne republikanske velgere har gjort det samme."

Covid resilience index (2)

I slutten av juli skrev jeg om Bloombergs rangering av hvilke land som har klart seg best og dårligst gjennom den etter hvert ganske langt koronapandemien. Det har vært en berg og dalbane for veldig mange land,  der man har gjort mye bra i perioder, men slitt veldig i andre perioder. 

Undersøkelsen fra  i sommer, Covid-resilience index, viste at noen få land utmerker seg seg ut i toppen, blant annet Norge, ved å klare å holde smitte og dødsfall lavere enn andre, men uten å måtte stenge ned alt eller holde folk innesperret.

Det har nå gått fire måneder siden den forrige rangeringen og det er interessant å se hvordan land har håndtert den vanskelige gjenåpningsfasen. Helt øverst på listen troner fortsatt Norge, og bak følger noen få andre land som har klart å holde seg i øvre halvdel av denne tabellen hele veien, mens det tilsvarende er noen land som hele veien har svært i nederste del av tabellen, Bloomberg skriver:

"Amid the flux, a handful of places proved the most consistent. Most of them never reached No. 1 of the 53 economies ranked, but they never fell below 26th place, either. These seven countries -- Norway, Denmark, Finland, the United Arab Emirates, Canada, South Korea and Switzerland -- are the closest the pandemic has to season MVPs: whether rolling out vaccination, fighting delta or reopening the economy, they always scored above average. Strong healthcare safety nets and societal cohesion are common denominators among the seven, qualities that advantaged them at every stage of the pandemic. A faith in government and people’s willingness to follow rules helped with containing the virus, while these countries’ relative wealth meant they had the buying power to snap up the first supplies of vaccines.

At the other end, nine countries -- Argentina, Iran, Mexico, Brazil, Peru, Poland, Nigeria, Pakistan and South Africa -- have never risen above the Ranking’s mid-point the past year. These places have been the most devastated by the pandemic, infections-wise, and many still struggle with limited access to vaccines."

Pandemien er ikke over. Vi har nå fått en ny og enda mer smittsom mutasjon som også ser ut vil å smitte vaksinerte i større grad. Derfor er det ingen garantier denne gangen heller for at de landene som har klart seg best til nå vil fortsette å klare seg best. Men det er vel grunn til å håpe at den tilliten som er opparbeidet til myndighetenes smittehåndtering her i Norge gir oss noen fordeler i fortsettelsen, i hvert fall dersom myndighetene passer på å kommunisere hva de ønsker å oppnå og hva som kreves av folk for å klare det.

Vaksiner virker, men noen virker bedre enn andre

At vaksiner mot covid-19 virker er det ingen som helst tvil om. Det får vi demonstrert hver eneste dag når det kommer nye oversikter over hvor mange som er blitt smittet og hvor mange som er innlagt på sykehus, og der uvaksinerte er i stort flertall.

Men det er ikke nok å vite at vaksiner virker. Vi trenger også kunnskap om hvor godt de virker mot å bli smittet og hvor godt de virker mot alvorlig sykdom dersom du blir smittet. Det er også viktig å vite hvor godt de ulike vaksinetypene og -produktene virker, og hvor godt de beskytter mot ulike virusmutasjoner.

Denne store jobben med å sammenstille ulike data har The Economist tatt på seg å gjøre. De beskriver funnene så langt i artikkelen "Which vaccine is the most effective against the Delta variant?". 

"For symptomatic infections, more plentiful data make ranges narrower and easier to compare. Two mRNA vaccines, Moderna and Pfizer-BioNtech, performed best. They are followed by AstraZeneca, which in a trial in Canada was 69-95% effective (though a trial in England gave a worse result of 61-72%, possibly due to protection from past infections in the control group). Chinese and Indian shots are not as impressive. In a very small real-world trial in Guangzhou, a city in southern China, data from recipients of two shots of vaccines made by either Sinopharm or Sinovac indicated an effectiveness of 16-82% (with 59% as the most probable). Clover’s product had an efficacy against Delta of 57-90% in its phase-three trials. That is better than two doses of Covaxin (33-83%), and roughly equal to a single dose of Johnson & Johnson (77-80%). These findings have implications for the trajectory of the pandemic. They make China’s zero-covid strategy, for example, look even less tenable, since the two most widely used Chinese vaccines appear among the least effective at limiting transmission of the Delta variant."

Alle vaksinene gir beskyttelse mot både smitte og alvorlig sykdom. Men det er som vi ser forskjeller. De to mRNA-vaksinene fra Moderna og Pfizer virker aller best. Noe som selvfølgelig er bra for Norge der det nesten bare er disse vaksinene som er brukt.

Gratis konjakk mot spanskesyke

Vi har hatt mange ulike tiltak for å begrense og bekjempe covid-19 det siste halvannet året. Det har vært regler om å holde avstand, regler om bruk av munnbind, regler om å bruke hjemmekontor, regler om isolasjon ved smitte og karantene ved nærkontakt, begrensninger på innreise til Norge og i perioder har blant annet serveringssteder og butikker holdt stengt. Tiltakene har vært nødvendige og de har virket.

Men det er et tiltak som Stortinget vedtok gjennomført høsten 1918 under spanskesyken er det fortsatt ikke kommet noe forslag om under denne pandemien: Utdelingen av gratis konjakk. 

Spanskesyken mellom 1918 og 1920 tok livet av 15 000 mennesker i Norge og et sted mellom 50 og 100 millioner globalt. Legene var enda mer hjelpeløse når det gjaldt hvordan man skulle behandle de som ble smittet enn under koronapandemien og langt flere unge ble alvorlig syke og døde. 

Og hva gjør så politikere i møte med en krise der det ikke er så mye man kan gjøre? Jo, man viser handlekraft ved å gjør "noe". Utdeling av 1/2 flaske konjakk var dette "noe" som et flertallet i Stortinget kunne samle seg om i begynnelsen av november 1918. Nettstedet Faktisk.no har bidratt til at dette ganske spesielle pandemitiltaket har blitt hentet frem fra glemselen. De skrev en artikkel i fjor om hvordan Stortinget kom til å vedta at folket skulle få utlevert konjakk ved å møte frem på sitt lokale apotek:

"Brennevin var et middel legene håpet kunne ha en drepende effekt på viruset. Derfor anmodet de myndighetene om å utlevere brennevin til alle husstander. Det var kanskje ikke åpenbart at regjeringen ville gå med på dette, ettersom ministeren for Socialdepartementet var den kjente avholdspolitikeren Lars Kristian Abrahamsen fra Venstre. Partiet ledet forbudspolitikken og var med på å innføre brennevinsforbudet i Norge fra 1916 til 1927. Abrahamsen var imidlertid selv blitt syk da saken ble behandlet. Derfor måtte kirke- og undervisningsminister (og tidligere statsminister) Jørgen Løvland steppe inn som vikar. Saken ble vedtatt, og konjakken delt ut mot et særskilt rasjoneringskort ved apotekene rundt om i landet."

Inflasjon og pandemi

Er det en sammenheng mellom pandemi og økende priser? Det kan jo nesten virke slik når vi nå for første gang på mange år opplever en årlig prisvekst på 3-4 prosent i vår del av verden. Energi, materialer, byggevarer og PC-prosessorer er blant varene som er blitt dyrere enn før.

Og flaskehalser og knapphet på enkelte varer og komponenter som skyldes ulike effekter av pandemien får gjerne skylden. Men er det også slik at man kan gå bakover i historien og finne ut av det finnes en slik historisk sammenheng mellom pandemier og høy prisstigning? Ikke i det hele tatt slår The Economist fast. Tvert imot viser forskningen at det er at prisene har falt :

"A recent paper by Dennis Bonam and Andra Smadu, two economists at the Dutch central bank, looks at the effect of pandemics on inflation and concludes that they typically lead to lower, not higher, price pressures. Using data going back to the 14th century, covering six European countries and 19 pandemics, the authors find that such events have historically caused inflation to fall for more than a decade, on average, yielding an inflation rate about ​​0.6 percentage points lower than if the pandemic had not occurred. The more prolonged and severe the outbreak, the more pronounced and persistent the negative effects on trend inflation."

Blir det annerledes nå? Og hva er i så fall årsaken til at det denne gangen blir flaskehalser og prisstigning, mens det tidligere har vært fallende priser? Forklaringen er ganske enkel mener disse forskerne. I tidligere tiders pandemier har prisene falt på grunn av lavere etterspørsel. Denne gangen er økonomiene stimulert med milliarder av euro og dollar som er gitt i ulike former for støtte- og kompensasjonstiltak fra myndighetene.

Covid-19. Det reelle antall døde

Jeg har også tidligere vært inne på gapet mellom de offisielle tallene for covid-19 dødsfall og de beregningene man kan gjøre basert på hvor mange flere døde det er enn vanlig i ulike land. Da har man et tall som ligner langt mer på det reelle antall døde av covid-19.

I noen veldig få land, blant annet Norge, er det slik at dette tallet på "overskuddsdødsfall" er lave enn antall døde av covid. Noe som tyder på at alle smitteverntiltakene har hatt en effekt også når det gjelder å forebygge også andre sykdommer og dødsårsaker. Folk vasker hendene oftere og lever sunnere enn vanlig. Slik er det også i Danmark. Australia, New Zealand, Sør Korea og Taiwan, men veldig få andre steder.

Det vanlige er at det er langt flere døde sammenlignet med en normaltilstand, men at bare en del av dødsfallene har covid-19 som registrert dødsårsak. The Economist har de sist månedene fulgt dette løpende, og har daglige oppdaterte tall. Nå i oktober er det slik at det offisielle antallet døde av koronaviruset er 4,9 milloner mennesker globalt, mens de mener at det reelle tallet må være mellom 10  og 19 millioner mennesker, og beregner det til å være 16,3 millioner. Det er 3,3 ganger høyere enn det offisielle tallet. The Economist skriver:

"Rather than trying to distinguish between types of deaths, The Economist’s approach is to count all of them. The standard method of tracking changes in total mortality is “excess deaths”. This number is the gap between how many people died in a given region during a given time period, regardless of cause, and how many deaths would have been expected if a particular circumstance (such as a natural disaster or disease outbreak) had not occurred. Although the official number of deaths caused by covid-19 is now 4.9m, our single best estimate is that the actual toll is 16.3m people. We find that there is a 95% chance that the true value lies between 10.1m and 19m additional deaths."

Rekordmange norske på hotell, men få utenlandske

Tallene for antall hotellovernattinger har en god og en dårlig nyhet for reiselivsbransjen. Den gode nyheten er at det aldri har vært så mange nordmenn som har overnattet på hotell i august måned som i år. Den dårlige nyheten er at det var svært få utledninger på norske hoteller, også i august.

 Noen stor overraskelse er det ikke, men SSBs siste tall for hotellovernattinger gir et interessant bilde av hvordan ting er mer og mer normalisert innenlands i Norge, men veldig langt fra normalen når det gjelder forholdet til utlandet. SSB skriver at:

"For fyrste gong syner statistikken over 2 millionar norske hotellovernattingar i august. Men framleis mangla det over 1 million utanlandske overnattingar samanlikna med før pandemien. Samla var det om lag 4,4 millionar overnattingar ved kommersielle overnattingsverksemder i august 2021, ifølgje nye tal frå overnattingsstatistikken. Det er 845 000 fleire overnattingar enn i august i fjor, og ei auke på 24 prosent. Talet på norske overnattingar auka med 21 prosent, medan utanlandske overnattingar auka med 37 prosent. Samanlikna med åra før pandemien var nivået på norske overnattingar godt og vel tilbake til normalen, men det mangla framleis mange utanlandske overnattingar."

USA: Flere døde av covid enn av spanskesyken

USA har passert noen nye dystre milepæler når det gjelder covid-19. De har nå passert 700 000 registrerte koronadødsfall. Det betyr også at antall personer som har covid-19 som dødsårsak er høyere enn de 675 000 som døde av spanskesyken i 1918.

Nå er naturligvis befolkningen i USA langt større i dag enn i 1918, så sammenligningen er ikke helt presis, men det er ingen tvil om at det er et svært høyt tall, spesielt med tanke på at det i motsetning til i 1918 finnes en effektiv vaksine. Dessuten er ikke denne pandemien over enda. 

Det er flere grunner til at USA skiller seg ut negativ i en global sammenligning, og akkurat nå handler det aller mest om at mange velger å ikke bli vaksinert. Mens befolkningen i USA er 4,2 prosent av verdens befolkningen er USAs andel av koronadødsfallene i verden hele 14 prosent. Hvor nær er vi så den mest dødelige hendelsen i USAs historie, uavhengig av årsak til at folk dør? I følge bioteknologi og livsvitenskapsnettstedet "Stat" er borgerkrigen årsaken til aller flest dødsfall i historien, men covid-19 er ikke særlig langt unna. De skriver:

"Whether the Covid pandemic will qualify as the deadliest event in U.S. history is perhaps a question for Civil War historians. The long-accepted toll of the War Between the States was 620,000, which this pandemic has already surpassed. But in 2011, David Hacker, a historian at Binghamton University in New York State, published an article in the journal Civil War History arguing the true number of deaths in the Civil War was more likely around 750,000."