KI og effekten på arbeidsmengden

Vil kunstig intelligens automatisere bort veldig mange arbeidsoppgaver, og hele jobben til mange? Eller er det tvert imot slik at KI gir oss tilgang til nye metoder og verktøy som gjør oss bedre i stand til å skape verdier for virksomheten og kundene, og dermed sikrere og bedre jobber? 

Det temaet har jeg vært innom her på bloggen flere ganger, blant annet i omtalen av Kompetansebehovsutvalgets siste analyser og scenarioer. Den diskusjonen er definitivt ikke over.

 Men en ny artikkel i Harvard Business Review (HBR) tar for seg en litt annen diskusjon om hvordan KI endrer hvordan og hvor mye vi arbeider. I stedet for å se på om arbeidsoppgaver og jobber erstattes av KI eller ikke, har de snudd problemstillingen litt på hodet og heller sett på om de som tar i bruk KI i jobben får mer avlastning og jobber mindre, eller om KI-verktøyene er designet slik at man faktisk påvirkes til å jobbe mer?

KI gjør at vi jobber mer, og mer intenst enn før

Man skulle jo kanskje tro at effektiviserende og produktivitetsøkende verktøy fristere til å ta det litt roligere på jobben. La dmaskinen ta seg av merkbare deler av arbeidsoppgavene, og sånn sett ha mindre å gjøre enn før. Kanskje bruk av KI være en slags start på et samfunn med redusert arbeidtid  og mer fritid.

Vel, så langt har ikke dette skjedd, heller tvert imot,  i følge Aruna Ranganathan og Xingqi Maggie Ye som er forskere ved Haas School of Business, UC-Berkeley i USA. De har skreve om sine funn i artikkelen "AI Doesn’t Reduce Work—It Intensifies It i Harvard Business Review (HBR). Hovedfunnet deres er at folk velger å jobber mer når de har tilgang til KI-verktøy, ikke fordi vi blir tvunget til å jobbe mer, men fordi det eer mulig og tilgjengelig, men også fordi det kan gi en positiv opplevelse å jobbe mer

"In our in-progress research, we discovered that AI tools didn’t reduce work, they consistently intensified it. In an eight-month study of how generative AI changed work habits at a U.S.-based technology company with about 200 employees, we found that employees worked at a faster pace, took on a broader scope of tasks, and extended work into more hours of the day, often without being asked to do so. Importantly, the company did not mandate AI use (though it did offer enterprise subscriptions to commercially available AI tools). On their own initiative workers did more because AI made “doing more” feel possible, accessible, and in many cases intrinsically rewarding."

Nå er det ikke helt nytt ukjent at noen jobber er slik at grensen mellom privatliv og jobb er mer flytende, og det også kan høres ut som en god nyhet at mange får lyst til å jobbe mer, og ta med seg jobben hjem, så er det selvsagt ikke uten problemer hvis en umiddelbar entusiasme blir til en permaent arbeidshverdag. 

Tre måter arbeidet utvides på

HBR-artikkelen peker på tre måter tilgang til og bruk av KI-verktøy kan gi en mer intens arbeidshverdag. Den første forklaringen på at mange jobber mer enn før er at de jobber med flere ting enn de pleide å gjøre.  Tilgang til KI-verktøy bidrar til at flere får kunnskap og hjelpemidler som gjør at man blir i stand til å klare andre oppgaver enn før. Kompetansen med KI blir med større enn den man har uten KI, og da får man mulighet til å gjøre flere ting . Og ikke bare kan man gjøre mer, for mange er det også en positiv opplevelse å mestre flere oppgaver:

"These tools provided what many experienced as an empowering cognitive boost: They reduced dependence on others, and offered immediate feedback and correction along the way. Workers described this as “just trying things” with the AI, but these experiments accumulated into a meaningful widening of job scope".

En negativ effekt av dette forskerne fanget opp var at fagfolk som faktisk kunne og hadde erfaring med disse arbeidsoppgavene, og hadde gjort dem før, i økende grad fikk en ny rolle i å etterprøve det andre hadde gjort. For eksempel å gå igjennom og kvalitetssikre programvare skrevete av noen som har brukt KI til å gjøre jobben.

Den andre effekten forskerne oppdaget i sine mer en 40 intervjuer over 8 måneder i et amerikansk teknologiselskap, var at det utviklet seg et mindre tydelilg skille mellom arbeid og ikke-arbeid blant de ansatte. Pausetid og lunsjtid ble i større grad brukt til å sette igang små nye oppgaver, fordi det å starte opp nye oppgaver med blanke ark er så mye lettere enn får når du kan få help fra KI.

"These actions rarely felt like doing more work, yet over time they produced a workday with fewer natural pauses and a more continuous involvement with work. The conversational style of prompting further softened the experience; typing a line to an AI system felt closer to chatting than to undertaking a formal task, making it easy for work to spill into evenings or early mornings without deliberate intention"

Mer multitasking 

Det tredje funnet i denne forskningen er at mange ansatte begynte å beherske det å bruke KI-verktøy og at de begynte å bruke det til å igangsette og overvåke mange flere oppgaver samtidig. KI-partneren ble sett på som en variant av en kollega man kunne stole på til å følge med på og holde orden på mange ting på en gang. Forskerne skriver at: 

"AI introduced a new rhythm in which workers managed several active threads at once: manually writing code while AI generated an alternative version, running multiple agents in parallel, or reviving long-deferred tasks because AI could “handle them” in the background. They did this, in part, because they felt they had a “partner” that could help them move through their workload.

Men etter hvert som flere jobbet på denne måten fikk de også ansvaret for å håndtere mer, og dermed en mer intens rolle knyttet til å følge opp alt som skulle skje samtidig. Flere fikk et slags lederanasvar for KI-boter de egentlig ikke hadde, og teknologi som tilsynelatende skulle avlaste og redusere stress, fikk i stedet en rolle der intensiteten i arbeidet ble høyere.

Hva skal en virksomhet gjøre for å håndtere og styre en slik økt intensitet, og er den positiv eller negativ for ledere og ansatte? Forfatterne er opptatt av at det ikke trenger å være negativ i seg selv å bruke verktøy som øker intensiteten og produktiviteten, men anbefalter virksomehter å tenke igjennom formelle og uformelle spilleregler og rammer. Hvordan sørger man for nødvendige pauser og grensesettinger for å hindre at alt flyter over i hverandre? Det må være tid til å samtale og tid til å reflektere, slriver forfatterne i artikkelen.

Bruken av KI skyter fart

Statistisk sentralbyrås (SSB) siste tall bekrefter et inntrykk av kraftig vekst i bruken av KI-teknologi og -tjenester. SSB beskriver i artikkelen "Bruken av KI har skutt fart det siste året" fra slutten av september hvordan det i både blant privatpersoner og i næringslivet er slik at bruken av kunstig intelligens skyter fart. SSB skriver at:

"Nye tall fra undersøkelsen Bruk av IKT i husholdningene viser at 54 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år har brukt generativ KI verktøy de siste tre månedene mot 36 prosent i 2024. Videre har 3 av 10 norske foretak med minst ti sysselsatte brukt en eller flere kunstig intelligens teknologier i 2025, mot 2 av 10 i fjor, viser siste tall fra undersøkelsen Bruk av IKT i næringslivet. 

Innbyggernes bruk av KI

SSBs tall viser at 54 prosent av nordmenn bruker generativ KI-verktøy som ChatGPT, Bing Chat, Google Gemini eller bilde- og videogenereringsprogrammer i 2025, en vekst på 18 prosentpoeng fra samme tid i 2024. Men det er noen forskjeller i kjønn, alder og geografi. Når det gjelder kjønnsforskjeller i bruken av generativ KI-verktøy er det slik at 58 prosent av menn oppgir at de benytter slike verktøy, mot 49 prosent av kvinner. Men denne differansen er mindre enn i fjor.

I aldergruppen 16-24 år er det slik at 8 av 10 bruker generative KI-verktøy. Denne aldersgruppen var tidligst ute med mange brukere av KI, og da ofte i utdanningssammenenheng, mens det nå er slik at den sterkeste veksten er hos de som er 35 til 55 år, som vi ser i grafen til venstre. SSB skriver at:

"Alle aldersgrupper under 75 år har økt sin bruk av KI siden 2024, men den mest markante veksten finner vi blant personer i alderen 35–44 år. Nesten sju av ti i denne aldersgruppen bruker generativ KI-verktøy i år, en økning på 30 prosentpoeng fra året før. For gruppen 45-54 år har andelen økt fra 35 til 56 prosent siden 2024".

Kunstig intelligens i næringslivet

Det kan virke som utbredelsen av KI i første omgang, som gjelder å ta i bruk KI i det hele tatt, går raskere når det gjelder innbyggernes private bruk, eller i forbindelse med utdanning, enn i arbeidslivet. Men også i næringslivet er det nå en høy veksttakt, og de store bedriftene rykker fra de små: SSB skriver at:

"I 2025 oppgir tre av ti foretak med minst ti ansatte at de benytter én eller flere typer KI-teknologi mot to av ti i 2024 og én av ti i 2023. (...) ...små foretak med færre enn 50 ansatte har mer enn tredoblet sin KI-bruk siden 2023 (riktignok fra et veldig lavt nivå). Store foretak med over 99 ansatte har økt sin andel av KI-brukere fra 27 til 58 prosent i samme periode slik at avstanden mellom store og små foretak har blitt enda større."

Hva denne forskjellen mellom store og små foretak egentlig forteller er jeg litt usikker på. Det kan være slik at at store bedrifter har større ressurser til å utvikle egne tjenester og arbeidsprosesser basert på KI. Men så er det jo mer sannsynlig at dersom en bedrift er veldig stor så vil en eller annen arbeidsprosess, eller en kundetjeneste, benytte KI, selv om ikke alle i bedriften bruker KI i sin vanlige arbeidshverdag, mens det i små og spesialiserte bedrifter er noen disruptive aktører som transformerer hele sin forretningsmodell til å være basert på KI.

Jeg skrev i sommer om en OECD-rapport som går dypere inn i dette med om KI brukes til støtteprosesser eller til å transformere kjerneproessene i en virksomhet, og hvilke bransjer som er mest modne når det gjelder å virkelig få opp produktivitetesveksten ved bruk av KI. Den OECD-rapporten er relativt moderat i sine anslag.

Årsaker til ikke-bruk av KI

Vel så interessant som å se på bedriftenes størrelse kan kan det være å se på hvor langt fremme bedriftter i ulike bransjer er kommet. Her viser tallene at det er en del store forskjeller. Ikke uventet er det slik at bedrifter innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi ligger i forkant, og bruker KI-teknologi til flere ulike ting, mens andre bransjer er mer avgrede i sin KI-anvendelse.

SSB har også sett på hva det er som gjør at bedrifter foreløpig ikke tar i bruk kunstig intelligens i virksomheten. Det jo fortsatt slik i Norge at 70 prosent av bedriftene er i kategorien som svarer at de ikke bruker KI. SSB skriver at:

"I undersøkelsen blant næringslivet spør vi også om hovedårsaken til ikke å bruke KI-teknologier. Dette gjelder 70 prosent av foretakene. Så mange som 77 prosent av disse oppgir at de mangler relevant kompetanse for å bruke KI-teknologier. Dette er en økning fra 69 prosent i fjor. Av dem som ikke har brukt KI-teknologier sier også 4 av 10 foretak at de var bekymret for data- og personvern og at det er manglende klarhet om de juridiske konsekvensene."

Om noen år vil vi helt sikkert synes at slike generelle spørsmål om bruk av kunstig intelligens og uten å være mer presis på tjenester og anvendelsesormåder, virker ganske dumme. Det er litt som å spørre hvor mange som brukte internett på slutten av 90-tallet, da det var nytt og spennende, og vokste veldig raskt, uten å være mer presis på hva vi brukte internett til. Men de tjenestene vi bruker internett til i dag, som sosiale medier, streaming av musikk, film og TV-serier og podcaster, var ikke der i begynnelsen. De kom på grunn av internett.

Nå spør faktisk SSB fortsatt om innbyggeres og bedrifters bruk av internett, og det tallet er så godt som 100 prosent hver dag, så er det ikke så mye nytt å finne der. Men i tillegg spør de om hva vi bruker internett til å gjøre, slik som epost, musikk, film, nettaviser,  Facebook. YoutTube, TikTok osv, tjenester som har vokst helt eksplosivt raskt etter at de ble lansert. Og slik blir det sansynnligvis med KI også. Mye av det vi skal bruke KI til er ikke funnet på enda, men vi må regne med at noe av det som kommer vil vokse fryktelig raskt.

KI er ikke noe vi vil gå og kjøpe som en vare i butikken, men inngå i en rekke andre tjenester, produkter og prosesser. Oppgaver vi gjør i dag vil vi få hjelp av KI til å gjøre bedre og raskere, som å søke og løse oppgaver på nettet.. Vi vil også bruke KI til å lage tekst og bilder, til å analysere og kvalitetssikre, til å løse oppgaver og til å finne mønstre og sammhengheter i enorme mengder data. Men i tillegg til det skal vi bruke KI til å løse nye utfordringer og til tjenester og prosesser vil ikke vet hva er i dag.

De 10 mest verdifulle selskapene i verden

Hvilke 10 bedrifter i verden er mest verdt? Hvilke bransjer dominerer, og i hvilke land holder de til? Hvordan har troen på kunstig intelligens påvirket markedsverdiene? Og hvordan er verdien av de største selsakpene sammenlignet med noen annet vi kjenner godt, som det norske oljefondet?

Jeg synes dette er veldig interessante spørsmål å utforske fra tid til annen, ikke minst fordi selskapenes markedsverdi ikke bestemmes av historien alene, av regnskapstall og balanse, men først og fremst av forventninger til fremtidige inntekter. Og slike forventninger kan ende seg, ikke bare for selskaper, men for hele bransjer. Plutselig kan det være energiaksjer eller finansaksjer som seiler oppover listen, eller de som satser på bestemte teknologier.

Nå skal det sies at denne ti på topp-listen, som Wikipedia oppdaterer kvartalsvis, har vært forbløffende stabil de siste årene. Det er de store amerikanske digitale plattformselskapene som dominerer i toppen. For ti år siden var det mye snakk om FAANG; det vil si Facebook, Amazon, Apple, Netflix og Google. De siste par årene med Teslas og Nvidias voldsomme vekst i markedsverdi har det vært snakk om "The magnificent seven", som er Microsoft, Apple,  Alphabet, Amazon, Meta, Nvidia og Tesla. 

Nylig har Tesla falt nedover listen, samtidig som det er spørsmål om det er en egen gruppe ekstra godt posisjonerte selskaper innenfor kunstig intelligens som kan dra fra de andre. Denne våren har det vært en del oppmerksomhet om at det er strekk i laget. Apple, Google og Tesla henger ikke så godt med som de andre, og det er en egen gruppe "Fabulous Four" med Microsoft, Amazon, Meta og Nvida som dominerer, spesielt på grunn av posisjonene de har på kunstig intelligens. 

Men det stopper jo ikke der. Forbes anbefaler investorer å se på selskaper som er på vei oppover når det gjelder både inntjening og posisjon innenfor kunstig intelligens, og nevner speselt tre selskaper som er på vei opp, den taiwanske brikkeprodusenten TSMC, hardwareselskapet Broadcom og mikroprosessorselskapet AMD. Som vi ser på topp 10-listen over er de to første inne på topp 10-listen.

Er det mulig å være blant de mest verdifulle selskapene i verden uten å være et digitalt plattformselskap som er opptatt av kunstig intelligens? Ja, på topp 10-listen finner vi både investeringsselskapet Berkshire Hathaway, som er kjent for å investere langsiktig i gode verdiselskaper i mange ulike bransjer, og Eli Lily som er et legemiddelselskap. Det er ikke lenge siden Visa og Exxon Mobil var innom topp 10. 

Akkurat nå er listen ekstremt dominert av amerikanske selskaper, men det er ikke lenge side det var kinesiske aktører som Tencent og Alibaba på listen. Kanskje vi kinesiske batteriprosdusenter eller leverandører av løsninger for solenergi bli de neste? Det at bilprodusenten Tesla har vært høyt oppe viser at også at innovative nyskapere i transportsektoren kan få svært høy verdi. Og ser vi på de mest verdifulle selskapene i Europa nå er det Novo Nordisk innenfor legemidler som er størst, De har vokst kraftig og er rett bak topp 10 globalt. Litt bak følger ASML, den nederlandskap verktøyleverandøren til dataprossorindustrien, en deretter kommer LVHM og Hermes, to franske merkevareselsakper.

Så, ja det kan være lurt å være godt posisjonert i bransjer som er del av en teknologisk transformasjon og som er svært skalerbare. Men, på den annen side, er mange ulike deler av den digitale verdikjeden representert, både hardware og komponentprodusenter, softwareutviklere, designere av produksjonsutstyr og produsenter av produksjonsutstyr, reklamefinansierte plattformutviklere. Og som før hjelper det å finne nisjer som det av en eller annen grunn ikke er så lett for andre å komme inn i, for eksempel fordi det er sterke nettverkseffekter ("winner takes all"), veldig høye FoU- og kapitalkostnader eller veldig spesielle kompetansebehov. Samtidig som flere av disse selskapene har lykkes ved å redefinere selve bransjebegrepene og skapt nye bransjer (søkemotorer, operativsystemer, smarttelefoner. sosiale medier), og i noen grad trukket stigen opp etter seg etter at de har lykkes.

Jo, og så var det dette med Oljefondets verdi sammenliget med disse store selskapene. Oljefondets alltid oppdaterte kalkulator viser at det nå har en markedsverdi på omkring NOK 18 150 milliarder. I amerikanske dollar blir verdien omring USD 1 700 milliarder. Hadde oljefondet vært et børsnotert privat investeringsselskap som ble priset etter verdien av eiendelene, ville det kommet på 6. plass. Bak Amazon, men større enn Meta. Og omkring dobbelt høy markedsverdi som Berkhire Hathaway, som er i samme bransje.

Mobilitet i USA

Folk flytter. Fra utkantene til byene, fra innlandet til kystene. Fra steder der industrier i tilbakegang dominerer til steder der teknologiindustri og kunnskapsbasert tjenesteproduksjon er i vekst. Men først og fremt flytter folk dit det er utdanningsmuligheter og mulig å få jobb. Helst en bedre betalt jobb enn den man hadde før.

Høres det kjent ut? Vel i dette tilfellet er det ikke snakk om Norge, som i internasjonal sammenheng har en ganske balansert befolkningsutvikling, men om USA. Der flytter folk vestover og sørover, Fra innlandet til kysten, fra landsbygd til by og, ikke minst, til universitetsbyer og steder med fremvoksende teknologi- og tjenestenæringer.

Det er nettstedet Visual Capitalist som har skrevet om dette flotte kartet som illustrerer befolkningsutviklingen i alle USAs 3,142 fylker. Selv om USAs folketall totalt økte fra 309 millioner til 327 millioner fra 2010 til 2018, en økning på 6 prosent, var denne utviklingen ujevnt fordelt. Mens 1,489 fylker opplevde vekst var det  1,653 fylker i USA som opplevde en befolkningsnedgang. Visual Capitalist skriver:

"The American Heartland continues to feed the growth of urban centers — not only with its agricultural products and natural resources, but with its people as well. Across the nation, coastal urban centers are adding new citizens, while rural counties are seeing their populations decline."

Ser man litt nøyere på kartet ser man at det i USA ikke bare handler om by og land eller om innland og kyst. Noen små innlandsfylker er helt på topp over listen over de raskest voksende, mens andre områder, som er langt tettere befolket, er blant de store taperne. Dette handler gjerne om næringer i vekst og fall. I USA er det voldsom vekst i "fracking" av skifergass og skiferolje i områder som Nord Dakota og det nordlige Texas, som skaper ny industri og befolkningsvekst på små steder,. 

Mens gassnæringen er i vekst er kullgruver og kullkraftverk i rask nedgang. Nedgangen i kullindustrien fører til fraflytting og befolkningsnedgang i flere tidligere folkerike industriområder. Halvparten av alle kulljobbene i USA er i bare 25 fylker, og mange av disse er i stater som Vest Virginia og Kentucky.

Petroleumsnæringens ringvirkninger

At skatteinntektene og statens øvrige inntekter fra olje- og gassvirksomheten er viktig for offentlige budsjetter og for velferdsnivået burde være nokså kjent. Men hvor viktig er petroleumsvirksomheten for annet næringsliv i Norge? Hvor mange arbeidsplasser er der fordi det er etterspørsel i
petroleumsnæringen etter ulike varer og tjenester fra andre?

Et nytt notat fra Statistisk Sentralbyrå laget av Thomas von Brasch, Håvard Hungnes og Birger Strøm i Statistisk Sentralbyrå med tittelen "Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi" har beregnet disse ringvirkningene basert på nasjonalregnskapstall fra 2015. Det er snakk om veldig mange arbeidsplasser i andre bransjer som er finnes på grunn av etterspørsel etter varer og tjenester fra petroleumsnæringen. I rapportens sammendrag skriver de:

"Basert på kryssløpsberegninger finner vi at det i 2015 var om lag 195 000 sysselsatte personer som kan knyttes til norsk petroleumsutvinning. Av disse var et mindretall sysselsatte i petroleumsnæringen, mens et flertall var sysselsatt i andre næringer som leverte varer og tjenester til petroleumsnæringen enten direkte eller indirekte. (...) Sysselsettingen knyttet til petroleumsnæringen utgjorde 7,1 prosent av samlet sysselsetting i 2015."

Rapporten sier også en del om hvordan ulike bransjer er påvirket av etterspørsel fra petroleumsnæringen. SSB skriver at:

"Vår analyse viser at de fleste næringer har leveranser til petroleumsnæringen, enten direkte eller som underleverandører. Industrien, og særlig næringen produksjon av verkstedsprodukter, skip og oljeplattformer, har store leveransene målt som andel av bruttoproduktet i næringen, men de leverer likevel en mindre andel av de totale leveransene enn tjenestenæringene. Privat tjenesteproduksjon og tildels også eiendomsdrift (dvs. utleie av forretningsbygg, omsetning og drift av fast eiendom) og varehandel, er tjenestenæringer med relativt store leveranser og de kan dermed også være sårbare for svingninger i etterspørselen fra petroleumsnæringen. Tjenester i tilknytning til olje og gassutvinning var tidligere regnet som en del av petroleumsnæringen. Denne næringen leverer noe over halvparten av sin produksjon til petroleumsnæringen og er således en viktig leverandør. Den øvrige aktiviteten i denne næringen er i hovedsak eksport."

Nye næringsklynger

Mandag ble det offentliggjort at syv nye næringklyngemiljøer får offentlig støtte og blir tatt opp i klyngeprogrammet, blant annet den første næringsklyngen for finansteknologi. En veldig gledelig nyhet. Men dette med statlig støtte til næringnsklynger kan også fortjene litt forklaring:

Vi har flere forskjellige næringsrettede forsknings- og innovasjonsvirkemidler i Norge, stort sett innrettet på å bidra til innovasjon, vekst og internasjonalisering av bedrifter, men tilpasset det at bedrifter er i litt ulike utviklingsfaser og har ulike utfordringer. Offentlig støtte kommer ikke i stedet for at man må leve av å skaffe kunder i markedet, og finne partere og investorer, men det er penger som bidrar til at bedrifter kan vokse raskere og bli mer lønnsomme enn de ellers ville blitt. De utgjør et lite tillegg til de private pengene og er begrunnet med at den er en samfunnsøkonomisk lønnsomhet i å finansiere for eksempel kunnskapsutvikling, innovasjon, forskning og nettverksbygging er høyere enn den er hvor hver enkelt bedrift isolert. .

Et av mine favorittvirkemidler i det norske virkemiddelapparatet har alltid vært næringsklyngeprogrammene. Det tar utgangspunkt i at det allerede finnes spennende bedrifter og kunnskapsmiljøer i et område som jobber mer eller mindre tett sammen og i et mer eller mindre definert felles marked. Noen av dem kan være konkurrenter, men ofte vil det også være en form for verdikjede der bedriftene er leverandører til hverandre og samarbeider om innovasjon i ulike prosjekter, og der de som er konkurrenter i noen situasjoner er samarbeidspartnere i andre.

Slike nettverk og klynger er ofte langt bedre rustet til å håndtere omstilling og satse på innovasjon og teknologiutvikling enn det en enkeltstående bedrift klarer. Men problemet er ofte at bedrifter med felles interesser underinvesterer i nettverket seg imellom fordi det kan være vanskelig å få noen til å ta på seg kostnadene for det som deles, i hvert fall i første fase av samarbeidet. Derfor har Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva sammen utviklet et Norwegian Innovation Clusters-program som gir norske næringsklynger mulighet til å styrke innovasjonssamarbeidet og koblingene til forsknings- og innovasjonsmiljøer.

Nyheten som kom mandag var at syv nye klynger blir en del av klyngeprogrammene. Fem av dem blir del av den minste satsingen, Arena-programmet, for nettverk som er på vei opp og frem, mens to  to rykker opp til det som kalles Norwegian Center og Expertise (NCE), en større satsing for de mer komplette klyngene. Innovasjon Norge skriver dette på nettsiden sin:

"I alt fem nye klynger får Arena-status: Finance Innovation i Bergen, Arena Oslo – The Smart Event City, Arctic Cluster Team i Nordland Arena Smart City i Stavanger og Tequity Cluster i Trondheim. To miljøer avanserer til status som Norwegian Centre of Expertise, iKuben – Rapid Transformation i Molde og NCE Energy Technology – tidligere Arena Subsea Valley. I tillegg til de nye, får klyngene Norwegian Fashion Hub og Norwegian Smart Care Cluster forlenget status som Arena-prosjekter for to nye år."

Om den spennende nye finansklyngen skriver Innovasjon Norge:

"Finansteknologi-klyngen Finance Innovation består av virksomheter innen bank, forsikring, konsulentmiljø, teknologi, investorer, universitet og høyskoler. Dette Arena-prosjektet ønsker å bidra til at Norge kan være i front på et nytt forretningsområde, FinTech."

En annen spennende og ganske utradisjonell næringsklyngesatsing som nå er løftet opp til NCE-status, er iKuben i Molde. Der er målet å gi bedriftene som deltar det som trengs for å gjennomføre en digital transformasjon:

"NCE iKuben – Rapid Transformation i Molde består av 46 partnere med nesten 15 000 ansatte og 62 milliarder kroner i omsetning. Målet er å styrke medlemmenes konkurransekraft og innovasjonskapasitet gjennom innsikt, metodikk og infrastruktur og kultur for å hjelpe bedriftene i rask digital transformasjon."

Hva er Norges største næringer?

Hvilke næringer er størst i Norge? Jeg synes det er et ganske spennende tema. Dels fordi ulike bransjer ofte mener de bør ha innflytelse basert på hvor store de mener de er, og det noen ganger kan være litt ulike oppfatninger om hvor store ulike næringer er. Men først og fremst fordi vi lever i en tid der arbeidslivet er i endring, og da kan det være viktig å følge med på hvordan ulike deler av næringslivet utvikler seg over tid.

Jeg har blogget om dette temaet et par ganger før, både i 2015 og 2016, men nå som vi ser ut vil å ha kommet oss igjennom en kraftig nedtur i deler av næringslivet, og ser lysere på fremtiden igjen, kan det være greit å gjøre opp en ny status basert på de siste tilgjengelige tallene.

Det første vi da må ta stilling til er hvordan vi definerer en næring og hvordan vi måler dens størrelse. Det første er enklest å løse ved å bruke Statistisk sentralbyrås definisjon av en næring, selv om både definisjoner og avgrensninger alltid kan problematiseres. Når det gjelder størrelse mener jeg det løses best ved å ikke bare bruke en måte å måle størrelse på, men ved å sammenligne både sysselsettingen i ulike næringer, bidraget til BNP fra ulike næringer og omsetningen i ulike næringer. Ved å gjøre det kommer man frem til tre ulike svar på hvilke næringer som er størst, noe som også forteller noe interessant om strukturen og mangfoldet i norsk næringsliv.

En opplagt måte å sammenligne næringers størrelse på er å telle hvor mange som jobber der. Det kan man gjøre ved å bla opp i siste utgave av Økonomiske Analyser fra Statistisk Sentralbyrå og lete frem tabellen over sysselsatte personer i ulike næringer, både i offentlig og privat sektor. Noen av næringene, som helse og undervisning er dominert av offentlig sektor, men har også en del private aktører, og når vi teller ansatte gir det mening å ha dem med. Kvartalstallene for utgangen av andre kvartal 2017 viser at næringene som sysselsetter flest personer i Norge er:

1.   Helse og omsorgstjenester               577 000 sysselsatte
2.   Varehandel                                        377 000
3.   Bygg og anlegg                                 335 000
4.   Industri                                             227 000
5.   Undervisning                                    213 000
6.   Forretningsmessig tjenesteyting       129 000
7.   Teknisk tjenesteyting                        127 000
8    Kultur, underholdning og fritid          103 000
9.   Overnatting og servering                   99 000
10. Informasjon og kommunikasjon         92 000

Som en ser er de store sysselsetterne i privat sektor varerhandel, byggenæring og industri. Et stykke bak disse, men også veldig store, kommer blant annet tekniske tjenesteyting (her er det rådgivende ingeniører, oppdragsforskning og annen kunnskapsintensiv konsulentvirksomhet), forretningsmessig tjenesteyring (blant annet arbeidskraftsutleie og sikkerhetsbransje), hotell- og serveringsnæring og ikt-næring. Men som en også ser mangler oljenæringen, Norges største verdiskaper, på denne listen.

For å fange opp olje- og gassnæringen, finansnæringen og noen andre kapitalintensive næringer må vi måle størrelse på en litt annen måte og finne et mål som sier noe om bidraget deres til den økonomiske verdiskapingen. Da kan vi bla opp i det samme heftet med Økonomiske analyser og se på tabellen som viser den enkelte næringens bidrag til Norges BNP, eller det som hos SSB heter  bruttoprodukt etter næring, i basisverdi. Basisverdi handler om at det er det bedriften sitter igjen med, det vil si etter at skatter er betalt, men inkludert eventuelle subsidier. Og bruttoprodukt er definert som: "Økonomisk merverdi opptjent gjennom innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats.". 

For å ha sammenlignbare næringer er det her greit å holde seg til næringer som hovedsaklig består av privat sektor og se på BNP-bidraget deres i 2016. Når vi tar utgangspunkt i verdiskapingen på denne måten ser listen over Norges største næringer slik ut:

1.   Utvinning av olje- og gass               395 milliarder kroner
2.   Varehandel                                       215
3.   Industri                                             210
4.   Bygg og anlegg                                189
5.   Finans og forsikring                         146
6.   Teknisk tjenesteyting                        132
7.   Informasjon og kommunikasjon      117
8.   Transport                                         105

Her er det interessant å konstatere at olje- og gassutvinning i 2016 holder stillingen som klart største næring målt på denne måten, til tross for en ganske kraftig nedgang fra 2014 til 2015, og en fortsatt nedgang i 2016 fra 510 til 395 milliarder kroner. Ellers ser vi at varehandelen har gått forbi industrien på listen og at byggenæringen har økt mye det siste året. Så er det selvfølgelig også noen utfordringer når en måler størrelsen på denne måten, blant annet forsvinner typiske "outsourcingsnæringer" som forretningsmessig tjenesteyting ut av listen fordi man bare kan måle bidraget deres til BNP i en næring. De som bidrar til verdiskaping i andre næringer teller da med i næringen de jobber for, og ikke i egen næring.

Dette problemet kan man løse ved å bruke en tredje måte å sammenligne på og se på omsetningstall for de ulike næringene, eller produksjon etter hovednæring i basisverdi som det heter hos SSB. Her det ikke bedriftenes "merverdibidrag" som måles, men produksjonsverdien deres. Fordi næringslivet består av verdikjeder der bedrifter selger tjenester og arbeidskraft til hverandre er tallene delvis overlappende ved at samme aktivitet blir målt i flere bedrifter i en verdikjede. Måler vi næringenes størrelse på denne måten ser listen over Norges største næringer i 2016 slik ut:

1.  Industri                                              782 milliarder kroner
2.  Bygg og anlegg                                 531
3.  Utvinning av olje og gass                  530
4.  Varehandel                                         403
5.  Transport                                           277
6.  Teknisk tjenesteyting                         242
7.  Informasjon og kommunikasjon        240
8.  Finans og forsikring                           214
9.  Forretningsmessig tjenesteyting        150
10.Kultur, underholdning og fritid           114

Så vil sikkert enkelte lure på hvor det er blitt av viktige norske næringer vi er kjent for i utlandet, som fiskeoppdrett, reiseliv og vannkraft i disse oversiktene. Og svaret er at ja, dette er viktige norske næringer som bidrar til store eksportinntekter, men de er ikke så store at de er helt i toppen når det gjelder sysselsetting eller omsetning,. Hvis vi ser på omsetning og tar utgangspunkt i den sist oversikten over produksjon etter hovednæring i basisverdi, er tallene for fisk og havbruk 90 milliarder kroner, overnatting og servering 89 milliarder kroner og elektrisitetsforsyning 79 milliarder kroner.

Hvilken næring er så den største i Norge? Svaret er som man ser litt avhengig av hva man velger å måle, men det er i hvert fall ingen tvil om at både olje- og gassutvinning, industri, bygg og anlegg, varehandel og teknisk tjenesteyting er blant de store i privat sektor. Og tar vi med offentlige tjenesteytere er også helse og omsorgstjenester og undervisning høyt oppe på listen over Norges største næringer.

På teknotur med Jan Tore - dag 4

Da vi fikk inn forslag og diskuterte hvor vi skulle dra og hvem vi skulle besøke på vårens teknotur rundt i landet, var det i hvert fall en by det aldri var noen tvil om at vi måtte innom. I teknologihovedststaden Trondheim er det en kompetanse og et økosystem mellom forskning og næringsliv som stadig løfter frem nye og spennende teknologiske løsninger.

Men vi begynte turen vår på fredag hos noen av kjernevirksomhetene i offentlig sektor, på Midt Norge 110-sentral. Der hadde vi en svært interessant og lærerik samtale med folk fra nødetatene, fylkesmannen og Trondheim kommune om hvordan teknologi kan brukes til å hjelpe oss ved store og små hendelser. Der bruker de teknologien til gründerbedriften SmartHelp til å automatisk finne nøyaktig lokasjon på de som ringer inn og trenger hjelp. Også ved veldig store og plutselige hendelser, der mange ringer inn samtidig, gir denne løsningen ulike muligheter for å gi rett beskjed til riktig person, og unngå misforståelser og usikkerheter som kan stjele verdifull tid i en krisesituasjon.

Neste stopp var den splitter nye Artificial Intelligence Lab (AI-Lab) hos NTNU der NTNU, Telenor, Sintef og andre partnere i næringsliv og offentlig sektor forsker og utvikler nye anvendelsesområder for maskinlæring, eller kunstig intelligens. Dette er selvfølgelig et veldig forsknings-, og teoritungt område, men på den nye labben traff vi en veldig entusiastisk gjeng som var i gang med svært konkrete og lett forståelige anvendelsesområder for stordata. Men der det også kom råd og synspunkter på hvordan vi i Norge kan tilrettelegge bedre for bruk av de dataene vi har, slik at vi både kan finne bedre løsninger på viktige samfunnsutfordringer, blant annet på helse- og miljøområdet, og også legge til rette for økt verdiskaping i næringslivet basert på smartere bruk av data.

Prosjektene ved AI-laben er i mange tilfeller en del av masterutdanningen til studenter ved NTNU og vi fikk blant annet presentert en drone som kan vinne feil på kraftmaster ved å bruke data fra en enorm billeddatabase til å kjenne igjen feil og lære underveis. Eller en matoppskriftsdatabase som gir råd om hvilke ingredienser man kan bytte ut med andre dersom man mangler noe, eller for eksempel er allergisk mot noe, og det fortsatt smaker godt. Og siden dette er NTNU var det selvfølgelig også noen som forsker på hvordan man designer fremtidens datamaskiner som skal prosessere alle disse dataene.

Vi besøkte også gründerbedriften Blueeye som har utviklet en undervannsdrone som kan bæres, som ikke krever lang opplæringstid og som koster omkring 30 000 kroner, noe som gjør at den kan være interessant for et ganske stort privatmarked, ikke minst som nyttig hjelpemiddel og samtidig veldig morsomt leketøy for folk med båt. Adresseavisen i Trondheim fikk frem dette på en fin måte i sin omtale av besøket. Det at norske teknologibedrifter utvikler hardware rettet inn mot privatmarkedet er ikke så veldig vanlig, men av den grunn er det også litt ekstra spennende å følge med på hvordan det går.

Neste stopp på teknoturen vår går til London. På tirsdag skal vi besøke både et ledende universitet, en offentlig forvaltning som er opptatt av å jobbe smartere, eksisterende næringsliv som satser tungt på digitalisering og noen norske gründere som har valgt London som base når de skal vokse videre.

På teknotur med Jan Tore - dag 3

Etter et lite opphold for å gjøre andre viktige ting, blant annet feire 17. mai, er vi i gang igjen med våre teknoturer for å møte virksomheter i ulike deler av landet som gjør spennende og nyskapende ting med teknologi.

I dag dro vi til Sørlandet. Vi begynte på Sørlandet sykehus i Kristiansand der de bruker programvare som kan gjenkjenne språklige mønstre og begreper i store menger ustrukturerte data.  Noe som gjør at det kan brukes til raskt å hente frem viktige pasientopplysninger, for eksempel før en operasjon. En gjennomsnittlig pasientjournal består av 200 dokumenter, der det kan være vanskelig å finne all relevant informasjon om viktige ting, for eksempel allergier, når det virkelig haster.

I et forskningsprosjekt sammen med Universitetet i Agder og lokale teknologibedrifter har de utviklet et verktøy som gjør at de får hentet frem den viktige informasjonen de trenger i løpet av sekunder. Målet er at dette ikke bare skal brukes på sykehuset i Kristiansand, men være et verktøy som kan lykkes både nasjonalt og internasjonalt.

Neste stopp var Dyreparken i Kristiansand der vi i tillegg til å få noen ordentlig flotte bilder av nærkontakt mellom statsråd og dyreparkens lemurer, også fikk demonstrert bruk av beacons for å forbedre opplevelsesproduktet for de besøkende. Det fungerer slik at fjestene laster ned en app og samtidig gir tillatelse til at Dyreparken kan få vite akkurat hvor du er og få lov til å sende deg meldinger. Da kan man få til i hvert fall to typer merverdi. For det første kan du få meldinger og tips underveis under besøket tilpasset det du er interessert i vite. Du kan for eksempel få melding om når dyr i nærheten av der du befinner deg skal mates. Og for det andre kan man gjennom å holde oversikt over hvor folk befinner seg sette inn tiltak dersom det skulle oppstå køer og flaskehalser. I stedet for å analysere og oppsummere hva som burde vært gjort lenge etterpå, er det mulig å gjøre noe med en gang.

Deretter gikk turen til Grimstad og Frivolltun bo- og omsorgssenter for å se på prosjektet Digitalt tilsyn. Det er etter hvert mange kommuner som har klart å bevege bruken av velferdsteknologi fra å være demonstrasjonsrom og små pilotprosjekter til noe som tas i bruk i stor skala. På Sørlandet og i Grimstad er de svært ambisiøse på dette området. På nettsidene skriver de om Digitalt tilsyn at:

"Prosjekt Digitalt tilsyn går ut på at det installeres sensorer på pasientrom. Disse som registrerer bevegelser og annet i rommet, og vil kunne varsle om når personer forlater rom eller bolig nattestid, unormale bevegelser/anfall, fall og/eller fravær fra seng, fukt. Dette er til hjelp for de ansatte, og målet er å kunne gi bedre og tryggere hjelp. Arbeid med gevinstrealisering viser til betydelig gevinster innenfor områdene økt kvalitet, spart tid og reduserte kostnader ved bruk av digitalt tilsyn."

Vi avsluttet dagen i Arendal, der vi besøkte industribedriften Macgregor, som har røtter langt tilbake og i sin tid blant annet leverte teknisk utstyr til Nansens polarskuter, men som nå er midt oppe i en stor digital omstilling. Det handler både om å digitalisere de tradisjonelle produktene, ved å utstyr dem med bi sensorer og koble dem til internett, men også om å lage nye digitale tjenester og forretningsmodeller. Vi fikk blant annet demonstrert simulering av kran- og løfteoperasjoner ved bruk av VR-briller og egenutviklet programvare. Det har vært tøffe tider for denne delen av næringslivet som er særlig avhengig av aktivitetsnivået innen olje- og gass. Desitter ikke og venter på at alt skal bli som før, men har i stedet valgt å bruke nedturen til å posisjonere seg i nye markeder og til å utvikle nye digitale løsninger.

Fredag går turen videre til Trondheim der vi skal på flere spennende besøk og få se enda flere eksempler på hvordan innovative virksomheter bruker teknologi til å skape bedre brukeropplevelser og til å skape ny vekst og nye arbeidsplasser.

Mer gründervennlig skatt

Shifter om skattefradrag for investorer

Da revidert nasjonalbudsjett ble presentert i dag var det to viktige nyheter der som vil gjøre det lettere å være nystartet gründerbedrift med ambisjoner om å vokse nasjonalt og internasjonalt.

Det er viktig å gjøre det attraktivt å bygge nytt næringsliv og nye arbeidsplasser. Hvis en bedrift skal vokse raskt må den investere mye i dag for å legge grunnlaget for fremtidige inntekter. Investorer tar høy risiko når de satser pengene sine på at gründerbedrifter skal lykkes på sikt. Ansatte tar risiko når de velger å jobbe et sted med lav lønnsevne i strartfasen. Det er viktig at rammebetingelser og skattesystem bidrar til å redusere denne risikoen, for å få flere til å satse på å bygge nye bedrifter.

Det ene ordningen vil gjelde allerede fra 1. juli 2017 og innebærer at personlige skatteytere som investerer i gründerbedrifter vil få fradrag i alminnelig inntekt for opp til 500 000 kroner i årlige investeringer. For å målrette ordningen mot de bedriftene der en slik risikoavlastning virkelig kan få stor betydning er den avgrenset til aksjeselskaper som er maksimalt seks år gamle, har færre enn 25 årsverk og ikke har driftsinntekter over 40 millioner kroner. Investoren må beholde aksjene sine i minst tre år for å ha rett til fradraget. Et selskap kan ta imot inntil 1,5 millioner kroner i investeringer årlig gjennom denne ordningen.

Selv har jeg argumentert i mange år for at en slik risikoavslastning for såkalte "business angels", privatpersoner som har litt penger til overs og ønsker å investere dem i nye virksomheter, er en svært god ide. Det kom også med i Høyres program på landsmøtet. Vi har Skattefunn, et skatteinsentiv som stimulerer forskning i næringslivet og bidrar til å få frem nye produkter og tjenester. Nå får vi et nytt skatteinsventiv som vil stimulere private norske investeringer i nye og innovative vekstbedrifter.

Den andre viktige endringen er omtalt på side 64 i budsjettdokumentet om revidert nasjonalbudsjett. Det handler om beskatning av opsjoner i arbeidsforhold i små, nyetablerte bedrifter. Dagens skattesystem gjør at man må betale skatt av gevinster som ligger inn i fremtiden, er svært usikre og kanskje ikke blir noe av. Proposisjonen beskriver problemstillingen slik:

"Gjeldende regler kan skape særlige utfordringer for små, nyetablerte selskap fordi aksjer i slike selskap gjerne kan være spesielt vanskelig å omsette på innløsningstidspunktet. Videre vil lønnsnivået i slike selskap ofte være lavere enn for større, mer etablerte selskap. Det kan dermed bli krevende for den ansatte å finne likvide midler til å dekke skatteregningen for opsjonsfordelen. I tillegg vil den fremtidige verdien av aksjer i slike selskaper ofte være svært usikker på ervervstidspunktet, og i mange tilfeller kan aksjen ha falt i verdi når den senere skal realiseres. Et eventuelt fradrag i alminnelig inntekt for tap ved realisasjon av aksjene vil ikke kompensere fullt ut for lønnsbeskatningen betalt ved innløsningstidspunktet. Alle opsjoner og aksjer vil ha et innslag av usikkerhet med hensyn til fremtidig avkastning, men denne usikkerheten vil ofte være større for små, nyetablerte selskap enn for større og mer etablerte selskap. Regjeringen vil på denne bakgrunnen i Statsbudsjettet for 2018 foreslå endringer i reglene for beskatning av ansatteopsjoner i små, nyetablerte selskap. Det legges opp til å endre beskatningstidspunktet for opsjoner i slike selskap til tidspunktet for realisasjon av aksjen."

Det handler med andre ord ikke om at noen skal slippe å betale skatt på det de tjener nå de forhåpentligvis blir rike en gang, men at tidspunktet for beskatning skal være når det faktisk er en gevinst, og ikke lenge før. Finansdepartementet skal jobbe videre med å finne en god modell som sikrer dette. Proposisjonen beskriver noen problemstillinger de er opptatt av å finne gode svar på, blant annet hvordan en slik ordning skal utformes slik at den leder til mer entreprenørskap og flere bedrifter, men ikke gir utilsiktede og uheldige skattetilpasninger.

I gårsdagens Dagens Næringliv ga representanter for fire partier som til sammen er i flertall i Stortinget uttrykk for at de støtter disse forbedringene som vil gjøre det lettere å være gründer. Da er det vel grunn til å håpe og tro at begge disse viktige forbedringene blir vedtatt.

Tillitsbasert ledelse

I uken som gikk har jeg vært med som innleder på to store møteplasser om styring og ledelse i offentlig sektor. Først var det statens egen topplederkonferanse der hovedtema var hvordan vi gjennomfører gode og vellykkede omstillingsprosesser i en tid der behovet for endringer øker. Og torsdag hadde FAFO sin årskonferanse der tillit og tillitsbasert ledelse var hovedtema.

Og dette henger naturligvis sammen. En av styrkene vi har i Norden er at vi i utgangspunktet har stor tillit både til hverandre og til ulike samfunnsinstitusjoner. I arbeidslivet gjør dette at vi ikke trenger å bruke like mye tid og krefter på å kontrollere hverandre som i samfunn der tilliten er svakere.

Eva Grinde skrev svært godt om dette med tillit i forholdet mellom ledelse og ansatte i offentlig sektor i Dagens Næringsliv for et par uker siden da hun tok et lite oppgjør med de som påstår at Norge har innført noe svært få klarer å definere hva er og som omtales som "New public management". Hun skriver:

"I en artikkel i DN mandag skriver Kuvaas sammen med partner i Great Place to Work Norge Tron Kleivane og tidligere divisjonsdirektør for administrasjon i Helsedirektoratet Bård Mossin Olesen, at Norge bør gjøre som Sverige: Forkaste New Public Management som system og gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. Her ligger det innbakt flere tvilsomme premisser. For det første at NPM er et spesifikt styringssystem som Norge har innført. For det andre at «bruk av mål- og resultatstyring, kontroll og rapportering», ikke lar seg kombinere med tillit. For det tredje er det langt fra klart hvordan Sveriges «tillitsreform» skiller seg fra norske politikeres selverkjennelse og arbeid på dette feltet særlig etter 22. juli-rapporten."

Hun har helt rett i alt dette. Vi kan ikke avskaffe noe vi aldri har innført. Men det er fullt mulig å ha både dårlig styring og dårlig ledelse uten at vi behøver å sette på ideologiske merkelapper som tåkelegger mer enn de oppklarer. Eva Grindes artikkel tar opp flere eksempler på det som kan oppfattes som overdreven detaljstyring. Men hvis noen har for mye detaljstyring trenger vi ikke påstå at det skyldes såkalt new public management når det egentlig skyldes den enkelte virksomhet selv, eller den politiske styringen av dem. 

Artikkelen Eva Grinde kritiserer (og som også er bak en betalingsmur hos DN) er et ganske typisk eksempel på en avsporing av gode og viktige debatter om tillitsbasert styring og ledelse. Det er en tilbakevendende påstand om at tillit i arbeidslivet står i et motsetningsforhold til det å være opptatt av mål og resultater. Det kan umulig være tilfelle. Her synes jeg diskusjonen på FAFOs årskonferanse om tilltsbasert ledselse i offentlig sektor ble konstruktiv og god, blant annet fordi den trakk inn erfaringene Danmark har gjort med ulike ledelsesmodeller i offentlig sektor. Det de i dag kaller "tillitsreformen" i offentlig sektor i Danmark bygger på syv prinsipper, der det første er:

"Styring i offentlig sektor skal fokusere på mål og resultater."

Og det er jo også ganske naturlig at det er en klar sammenheng mellom mål, resultater og tillit. Det er er når det er åpenhet om målene og når man leverer det man har lovet at forutsetningene for tillit er best.

Nytt arbeidsgiverråd i staten

Den kanskje aller viktigste forutsetningen for at kunnskapsintensive virksomheter skal levere gode tjenester, ta veloverveide beslutninger og holde et høyt kvalitetsnivå når de leverer det de har lovet, er at de har den nødvendige kompetansen. Man må rekruttere unge, kloke hoder, i konkurranse med andre arbeidsgivere, man må tilby attraktive arbeidsoppgaver og -vilkår og man må tilpasse seg endringer i omgivelsene - og evne å omstille når det er nødvendig.

Slik er det også i statlige virksomheter. Man må være en attraktiv og moderne arbeidsgiver i et mangfold av ulike virksomheter som har litt ulike behov. Det må være en sammenheng mellom den enkelte virksomhets roller og utfordringer, og den arbeidsgiverpolitikken staten har.

For at staten skal bli bedre i stand til å forstå og ta hensyn til virksomhetenes behov og utfordringer som arbeidsgiver, er det nå etablert et nytt arbeidsgiverråd, ledet av direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, med 15 toppledere i ulike statlige virksomheter som medlemmer. Arbeidsgiverrådet skal gi råd til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen i staten. Jan Tore Sanner sier i sakens anledning at:

"– Virksomhetene i staten er ulike og mangfoldige. Opprettelsen av arbeidsgiverrådet i staten skal bidra til at arbeidsgiverpolitikken i større grad er basert på virksomhetenes behov og utfordringer og det skal styrke vårt arbeid med å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere, sier Sanner."

Vedtektene for det nye arbeidsgiverrådet sier at det skal bidra aktivt i utviklingen av den statlige arbeidsgiverpolitikken, blant annet i sentrale forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår, i utforming av regelverk og i prioriteringen av ulike arbeidspolitiske tiltak og satsinger. Dessuten skal rådet drøfte viktige problemstillinger ved utøvelse av arbeidsgiverrollen i staten og gi samordnede tilbakemeldinger, Disse vedtektene kan en lese her. Og pressemeldingen fra KMD om det nye arbeidsgiverrådet er her.

51 200 ledige stillinger

Som vi vet har nedgangen i oljepris og oljeinvesteringer gitt langt høyere arbeidsledighet i deler av Norge. Men selv om det er slik at ikke alle som ønsker seg jobb har en jobb og gå til, er det også slik at ganske mange jobber er ubesatte. Ja, i følge Statistisk Sentralbyrå var det i tredje kvartal hele 51 200 ledige stillinger, noe som tilsvarer 1,8 prosent av alle stillinger.

Hvordan kan det være slik at det både er arbeidsledighet og ledige stillinger samtidig? Dels har det med omstillingtempo å gjøre: at det er en forsinkelse fra behovet oppstår til man får fylt stillingen. Dels har det med geografiske variasjoner å gjøre: det er ikke alltid personene man trenger er der hvor de ledige jobbene er. Og dels har det med at det i et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsliv ikke alltid er slik at de som er ledige har den kompetansen som kreves for å ta de ledige jobbene.

Hvor er det så de ledige stillingene er? Ser vi på tallene næringsfordelt ser vi at det er få og stadig færre ledige stillinger innenfor olje- og gassvirksomhet. Mens det tilbake i 2012 var over 2000 ledige stillinger er tallet nå 300. Det har også vært en viss nedgang i ledige stillinger i transport, undervisning og offentlig administrasjon. Men i andre næringer er det både mange og også flere ledige stillinger. SSB skriver:

"Næringa fagleg-, vitskapleg-, og teknisk tenesteyting hadde ein oppgang på 57 prosent frå 3. kvartal i fjor. Her var det no 3 300 ledige stillingar, mot 2 100 i 2015. For næringa industri steig talet på ledige stillingar frå 1 700 i 3. kvartal 2015 til 2 000 i same kvartal 2016."

Ikke overraskende er det innenfor noen av de mest kunnskapsintensive sektorene og innenfor helse- og omsorgsyrker det er mange ledige stillinger. Innenfor informasjon og kommunikasjon er det 2 700 ledige stillinger, 3 prosent av totalen. Og innenfor gruppen helse- og omsorgstjenester i institusjon var det hele 6 900 ledige stillinger, noe som tilsvarer 3,7 prosent av totalen. I helsesektoren er det 5 600 ledige stillinger og i hjemmebasert omsorg er det 3 600. 

Hvordan er så andelen ledige stillinger i Norge sammenlignet med andre europeiske land? I følge SSB er vi omtrent midt på treet. De siste årene er det flere EU-land som har opplevd vekst og hatt en jevnt økende tilgang på ledige stillinger, mens Norge har vært preget av nedgangen i olje- og gassektoren. SSB skriver:

"EU hadde 1,8 prosent ledige stillingar i 2. kvartal 2016, opp 0,1 prosentpoeng frå same kvartalet året før. I denne internasjonale gjennomgangen har vi nytta tal frå 2. kvartal 2016 sidan tal for 3. kvartal 2016 førebels ikkje er gjort offentlege for alle landa (...) Det er store skilnader i nivået på prosentdelen ledige stillingar mellom landa i EU/EØS-området. I 2. kvartal 2016 var til dømes prosentdelen ledige stillingar 0,9 i Bulgaria, 0,7 i Portugal og 0,8 i Spania. På det same tidspunktet var prosentdelen 2,5 i Storbritannia, 2,3 i Sverige og 2,4 i Tyskland. Noreg hadde til samanlikning ein prosentdel ledige stillingar på 2,0 i 2. kvartal 2016."

Klosterøya 10 år etter

Alle som var politisk aktive da, og veldig mange andre også, husker godt hvordan nedleggelsen av Norske Skogs Union papirfabrikk på Klosterøya i Skien for 10 år siden preget norsk politikk. Fabrikken hadde 360 ansatte og produserte 240 000 tonn avispapir i året da den ble stengt.

At avispapir ikke akkurat var det mest fremtidsrettede man kunne drive med var verden i ferd med å oppdage for fullt for 10 år siden, men det var likevel en dramatisk beslutning som raskt ble en stor nasjonal sak, og utløse stor politisk debatt om ulike gode og mindre gode krisetiltak. Mange insisterte på at "noe må gjøres", men akkurat hva dette "noe" skulle være var ikke helt opplagt. Men kunne jo ikke akkurat vedta at avisbedriftene skulle bruke mer papir.

Tirsdag var jeg tilbake på Klosterøya og var innleder på en av de mest interessante konferansene om næringspolitikk jeg kan huske å ha deltatt på på svært lenge. Ikke fordi det handlet om krise og problemer, men tvert imot fordi en del av de sentrale personene fra den gang fortalte om hvor stor suksess Klosterøya har blitt, blant annet fordi de tidlig bestemte seg for å ikke kjempe mot noe som uunngåelig, men heller ville legge til rette for nye muligheter og ny næringsvirksomhet i det som er en av landets flotteste beliggenheter på Klosterøya.

For å markere at byen både er opptatt av å se bakover, og lære av det som ble gjort riktig for ti år siden, og av å se framover og legge til rette for ytterligere vekst og utvikling, het konferansen "Klosterøya 10 år etter - Skien om 10 år". Der fortalte blant annet Norske Skogs daværende topper Christian Rynning Tønnesen og Jan Terje Olsen, fagforeningsleder Jan Grini og tidligere fylkesordfører Gunn Marit Helgesen om hvordan de tok tak i utfordringen og fikk snudd krisestemning til "nye muligheter".

På den tiden var jeg selv i Abelia og NHO og husker godt hvordan jeg dro til møteplasser i Grenland og møtte blant annet IKT Grenland og andre nettverksbyggere i næringlivet som framsnakket hverandre og hørtes så forbløffende optimistiske ut. Men de hadde jo rett, viste det seg. Klosterøya er en suksess og legger til rette for enda mer suksess. Derfor ble konferansen i går brukt til å diskutere byutvikling, samarbeid med høyere utdanning og forskning, samferdsel og ikke minst hvordan en mer fornuftig kommunestruktur vil gjøre det enklere å få til enda mer vekst og utvikling. I næringslivet fremover vil det være behov for omstilling omtrent hele tiden og da er det viktig at vi ikke må vente på en krise for å gjøre de riktige tingene. Vi må legge til rette for mer entreprenørskap og ny vekst allerede i utgangspunktet.

Vi snakker ofte om at det er viktig å lære av våre feil slik at vi ikke gjentar dem. Det er naturligvis riktig. Men det er like viktig at vi lærer av våre suksesser og finner ut hva som ble gjort riktig, slik at vi kan gjenta det som fungerte godt senere. De som bidro til at krisen ble snudd til nye muligheter på Klosterøya og i Skien har ganske mye å lære bort.

Jubel for regionale innovasjonspenger

I løpet av dagen er det jublet i lokalaviser over hele landet for friske penger til kompetanse-bygging i næringsklynger. Illustrasjonen til høyre er fra et avisoppslag om det som heter Arena Innovasjon Torskefisk i Lofoten og Vesterålen, men det er lignende oppslag om NCE Subsea og Maritim Forenings satsing på etter- og videreutdanningstilbud i Sogn og Fjordane og også om 57 nord-norske reiselivsbedrifter som satser på kompetansebygging på vinterturisme i nord og får støtte til dette.

Ordningen det er snakk om heter Kompetansebygging i regionale næringsmiljø og beskrives slik på Kommunal- og moderniseringsdepartementets nettsider i mandagens pressemelding:

"Kompetanseutvikling i regionale næringsmiljø er ei ordning oppretta og finansiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ordninga skal medverke til tettare samarbeid mellom næring og utdanningsinstitusjonar. Målet er regional utvikling og fleire kompetansearbeidsplassar i distrikta. Årleg blir det sett av omlag 20 millionar kroner til denne innsatsen. Ordninga er forvalta av Innovasjon Noreg i samarbeid med fylkeskommunane, Forskingsrådet og Siva."

Ordningen er ikke blant de største næringsrettede virkemidlene vi har, men den er veldig spennende fordi den er så målrettet mot det å bygge opp samarbeidet mellom noen fremoverlente regionale næringsklynger og noen utvalgte utdanningsinstitusjoner, Denne brobyggingen mellom næringslivet i distriktene og kunnskapsmiljøene er sannsynligvis noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape forutsetninger for at lokale næringsklynger kan vokse seg sterkere.

På våren i fjord ble det tildelt penger til syv spennende kompetanseprosjekter gjennom denne ordningen, noe jeg blogget om her da jeg besøkte Høyskolen i Bergen og fikk lære mer om samarbeidet de har med næringslivet i Osterfjord-regionen i Hordaland som er verdensledende på robotteknologi og trenger tilgang på mer kompetanse. Ordningen som støtter kompetansebyggingen rundt slike regionale klynger gjør det lettere for både høyskoler og videregående skoler å bygge opp nye og mer næringslivsrelevante utdanningstilbud.

I år var det i alt 28 søkere og av disse var det 10 regionale prosjekter som fikk støtte. De 10 prosjektene kan man lese om her på KMDs nettsider. Både IKT-klynger, marint næringsliv og ikke minst satsinger på å utvikle fremtidens produksjonsindustri er med på listen. I tillegg til de tre jeg allerede har nevnt finner vi følgende syv klyngesamarbeid på listen over de som får støtte til kompetansesatsinger:

IKT Telemark med utgangspunkt i Rjukan/Notodden miljøet: "Industriell datasenterkompetanse",
IT-forum Sogn og Fjordane: "Næringsretta IT-utdanning i Sogn og Fjordane",

Kongsbergregionen: "Smart automasjon og produksjon for fremtidig norsk industri", 

Kunnskapsparken Helgeland : "Kompetanse for grønt skifte i industrien på Helgeland". 

Legasea (biomarin arena-klynge i primært i Ålesund og Kristiansund) "Et marint drømmeløft - kompetansesprang innen prosessteknologi", 

Molde Kunnskapspark: "Etterutdanningsprogram i innovasjon med fokus på Industrielt Internett",
TotAl gruppen: "Avansert -og automatisert utdanning for framtidsretting av norsk vareproduserende/mekanisk industri med utgangspunkt i Industri 4.0"

Advokatbransjen og likestilling

I min tidligere jobb, som leder i en næringslivsorganisasjon som blant annet rekrutterte advokater med engasjement og spisskompetanse på arbeidsrett, merket jeg en av effektene av den holdningen deler av advokatbransjen har til hva som er normal arbeidstid og til å kombinere jobb og familieliv. De gjorde det rett og slett lettere for oss andre å rekruttere meget dyktige unge kvinner, og også noen menn, som ikke ville leve opp til advokatpartnernormen, men leve litt mer balanserte liv.

Derfor synes jeg det er uhyre interessant å lese føljetongen i Dagens Næringsliv de siste dagene der ledere og partnere diverse advokatbedrifter uttaler seg om hva man bør forvente av de som vil til topps i advokatbedriftene. Noen ser ut til å leve i en for for dobbelt villfarelse om at det a) er slik at advokatbransjens krav til tidsbruk gjør den mindre kompatibel med å ta ansvar hjemme enn det å være topppolitiker, toppembetskvinne, industrileder eller turnuslege, og b) at dette kravet til tidsbruk er noe som gjør det særlig umulig for kvinner å gjøre lederkarrièrer i akkurat denne bransjen.

En fin ting med Dagens Næringslivs artikkelserie er at det ikke er utenforstående synsere og ombud som kommenterer utfordringen med tilrettelegging for mer balanse mellom jobb, familie og fritid, men erfarne ledere i bransjen selv som vet hva slags utfordringer av både praktisk og kulturell art som må håndteres, som deler sine erfaringer. Som for eksempel Susanne Munch Thore som lørdag sa i et intervju i DN at:

"Det er noen som vil holde liv i en tåpelig myte som sier at man jobber hele døgnet i denne bransjen. Sannheten er at det ikke nødvendigvis er noe verre eller hardere å jobbe som partner i et forretningsadvokatfirma enn det jeg vil anta at det er i en del andre krevende jobber. Det er vel ikke lettere for turnusleger, sykepleiere eller andre som jobber høyt oppe i det offentlige embedsverket å hente i barnehagen? Som partnere i et advokatfirma tjener vi godt, har stor fleksibilitet og mulighet til å kjøpe oss hjelp, sier hun."

Og så tror jeg de to partnerne i PwC som også blir intervjuet i DN på lørdag, Trine A. Lorenzen og Lene Sakariassen, har et viktig poeng når de minner om at det faktum at noen jobber nødvendigvis krever mye tilstedeværelse ikke er det samme som at den tidsbruken alltid må gå ut over familien. Enten det gjelder kvinner eller menn så kan man velge å prioritere ned andre aktiviteter når det er slik at jobben krever sitt:

"Hardt arbeid går likevel på bekostning av andre ting enn familie. – Det er ikke familien som ofres, men venninner, sier Sakariassen. Lorentzen er enig. – Og trening, legger hun til. Det er heller ikke alltid like enkelt å få tid til matlaging. – Jeg kjøper av og til middag på jobb, som kan varmes opp hjemme. Jeg benytter meg av det ganske ofte, men ikke hver uke. Andre har jo matkasser og sånn, sier Lorentzen."

Men hva er det så som gjør at advokatbransjen ser ut til å henge igjen i noen helt andre holdninger enn mye av næringsliv og arbeidsliv ellers i Norge? Jeg skal ikke prøve meg på å være ekspert på det, men jeg har sett et par steder at de ikke bruker "næringslivet" om sin egen bransje, som er noe helt for seg selv, men om noen andre der ute som har kommet lenger. Og disse andre i "næringslivet" er noen som Cecilie Amdahl i advokatfirmaet Schjødt har opplevd at kan stille krav til advokatbransjen som bidrar til mer likestilling:

"For et par uker siden var første gang jeg så det eksplisitt: Vi hadde et møte med sjefen og den juridiske lederen i en bedrift som ga oss et oppdrag på den betingelse at den ansvarlige partneren hos oss var en kvinne. Vi vet at dette nå i stadig økende grad skjer i Stockholm og London. Det er ganske kult. Det viser at ute i næringslivet er de kommet lenger, sier hun."

Nå vil sikkert noen innvende at virkeligheten er mer nyansert enn spissformulerte avisartikler gir inntrykk av, men det ser likevel ut som det kan være sunt med litt utlufting. Hvis det er slik at kunder stiller krav til til bransjen er det et interessant eksempel på hvordan markedskreftene kan spille på lag med likestillingen. Men en enda viktigere markedsmekanisme, som fungerer godt i en del andre bransjer, er at bedriftene forstår at de av hensyn til egen rekruttering og egen fremtid som attraktiv arbeidsgiver blir nødt til å legge til rette for mer likestilling, For eksempel ved å  innrette arbeidsprosessene slik at de ivaretar en bedre balanse mellom jobb og familieliv. Og for eksempel ved at ledere insisterer på at ikke bare mødre, men også advokatfedre med karrièreambisjoner må ta sin del av foreldrepermisjonen. 

God vekst i næringslivets forskning

Hvordan går det med næringslivets forskningsinnsats når vi er inne i en periode der mange bedrifter opplever tøffere tider i markedet? Ideelt sett burde jo bedriftene vri mer ressurser over i forsknings- og innovasjonsrettede aktiviteter i vanskelige tider. Men er det slik at bedriftene satser mer på FoU nå?

For noen dager siden la Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem nye tall som forteller at det i 2014 var god vekst i næringslivets forskning, ja faktisk var forskningsinnsatsen hele 10 prosent høyere enn året år. I sin nyhetssak om disse tallene skriver SSB:

"Næringslivet utførte forskning og utvikling (FoU) for om lag 24,8 milliarder kroner i 2014. Dette er 10 prosent høyere sammenliknet med 2013. Målt i faste priser er økningen på 6,5 prosent. Det ble utført nesten 18 100 FoU-årsverk i 2014, 10 prosent flere enn i 2013. Økningen i kostnader til egen FoU-aktivitet og utførte FoU-årsverk, som de foreløpige tallene for 2014 viser, er den høyeste på over 10 år."

Tallene viser at ellers at både de tjenesteytende næringene og industrien hadde bra vekst i forksningsinnsatsen, mens gruppen "andre næringer" som inkluderer olje- og gassutvinning hadde en noe lavere vekst. Vi ser også av tallene at de større bedriftene hadde en sterkere vekst i sin forskningsinnsats enn de små. SSB skriver:

"Foretak i tjenestenæringene utførte FoU i egen regi for 12,7 milliarder kroner, som er 12 prosent høyere enn året før. Disse kostnadene utgjorde 51 prosent av næringslivets samlede FoU-kostnader i 2014. Tilsvarende kostnadsandel for industrinæringene var 37 prosent. Disse hadde kostnader til egenutført FoU på 9,1 milliarder kroner, som er 9 prosent mer enn året før. Samlet for næringslivet har foretakene med under 100 ansatte hatt en økning i FoU-kostnadene på 5 prosent, mens de større foretakene har hatt tilsvarende økning på 12 prosent."

Dette er en gledelig utvikling. Og her er det viktig å huske på at de 24,8 milliardene som ble brukt til FoU i 2014 i all hovedsak er private penger som bedriftene selv har valgt å investere i forskning og utvikling. Andelen offentlige penger som går til forskning i næringslivet er imidlertid ikke helt uten beydning, og den er dessuten på vei opp. Leser man Nasjonalbudsjettet 2016 vil man se at det i 2014 ble brukt i alt 1,4 milliarder kroner på næringrettede forskningsprogrammer, mens verdien av skattefradraget i SkattFunn for bedriftenes forskning utgjorde omlag 2 milliarder kroner. Og det at de næringsrettede forskningsvirkemidlene er blitt styrket i 2015 og foreslår styrket ytterligere i 2016, vil forhåpentligvis bidra til å stimulere enda mer FoU-innsats i næringslivet fremover.

Verdens viktigste maritime byer

Den siste uken har det vært arrangert Nor-Shipping i Oslo og regjeringen har lagt fram en ny og offensiv maritim strategi med flere viktige tiltak for å bygge kompetanse og bedre rammebetingelsene for næringen. Begge deler er gode eksempler på hvor viktig denne næringen er i Norge og hvor viktig den norske maritime klyngen er i næringen globalt.

Men hvilke byer i verden er viktigst for den maritime næringen? Hvor er det innovasjonen foregår og hvor er det kunder og leverandører i hele verdikjeden har sine møteplasser? Og hvor viktig er egentlig Oslo for den globale maritime næringen? Dette har analyseselskapet Menon laget en ny rapport om, der de rangerer de viktige maritime byene i verden. Rapporten heter "The leading maritime capitals of the world" og slår fast at Singapore er viktigst, med Oslo på andreplass, London på tredje og Hamburg på fjerde.

Det betyr at Oslo har en mye større rolle innenfor maritim virksomhet enn jeg tror mange i Norge er klar over. Selv om det er betydelig færre norske sjøfolk på verdenshavene enn det var før i tiden, er det veldig mange andre som jobber i kunnskapsbedrifter i ulike deler av den globale maritime klyngen. Særlig i de mest kunnskapsintensive delene.

Hva er det så denne undersøkelsen til Menon har sett på når den rangerer Oslo så høyt? Det er fire ulike hovedområder i næringen de har analysert, der de har sett på noen indikatorer og noen subjektive ekspertvurderinger. Første hovedområde er tilstedeværelse av globale rederier og andre bedrifter som driver selve shippingvirksomheten. Her topper Oslo listen foran Singapore og Athen. Andre hovedområde er kvalitet og volum på finanssektoren som er eksperter på bransjen og sikrer nødvendige lån og kompetent risikokapital til nye investeringer i maritim virksomhet. Også her er er Oslo på topp, tett fulgt av New York, London og Singapore.

Maritim kompetanse innenfor juridiske tjenester og forsikring er tredje kategori. Her er London klar vinner, foran New York og Singapore. Fjerde område er maritim teknologi og kompetanse. Her er Singapore på topp foran Hamburg. Oslo scorer lavt på den indikatoren som handler om selve driften av havn fordi det sammenlignet med Singapore og Hamburg er en liten havn, men høyt på teknologisk kompetanse, noe som blant annet skyldes lokaliseringen av DNV, Her kan man nok også innvende at maritim teknologisk kompetanse i minst like stor grad finnes i andre norske byer, som Trondheim, Ålesund og Bergen, men så er vel Norge også kjennetegnet av et godt samspill mellom rederier. finansinstitusjoner, meglere og rådgivere i hovedstaden og sterke teknologiklynger og forskningsmiljøer flere steder i landet.

Avslutningsvis sier rapporten noe om hva ekspertene tror om styrkeforholdet mellom disse globale sentrene om ti år. Ikke uventet er det stor tro på at Asias økte betydning vil føre til at Singapore kan holde på posisjonen og at Shanghai vil øke i betydning. Også Rio vil bli mye viktigere, mens de europeiske klyngene må kjempe for å beholde sine globale posisjoner. En av ekspertene som er sitert i rapporten sier dette om fremtiden:

There is no doubt that the industry has strong faith in the future of Singapore as a maritime center: “Singapore will still be there because it is embedded into the whole economic strategy of the city state.” “Singapore has the head start on other Asian competitors and will remain no 1. Oslo has a solid foundation and will ride on the back of the offshore industry development to remain in a top 3 position. Watch the Chinese. They put weight behind their ambitions.”

Folk flytter ikke hit fordi det er pent

Redaktør Kristian Skullerud i avisen GD - Gudbrandsdølen Dagningen, dagsavisen for Lillehammer og Gudbrandsdalen, hadde fredag en bra kommentar om tilflytting, fraflytting og lokalpolitikere. Han åpner med å slå fast noe som egentlig er åpenbart, men ofte blir glemt, at det er mange flotte ting ved norske lokalsamfunn som likevel ikke er viktige nok til å avgjøre hvor folk velger å bo:

"Ingen flytter til Gudbrandsdalen fordi det er pent her. Eller fordi det er godt skiføre. Eller fordi det er et blomstrende kulturliv. Eller fordi vi har høye fjell og gamle tømmerhus. Eller blide ordførere..."

Og slår fast at det som virkelig betyr noe for attraktiviteten til et lokalsamfunn er interessante fagmiljøer og arbeidsplasser, ikke minst i privat sektor, der unge mennesker med utdanning opplever at de kan både både lære, utvikle seg og bidra:

"Til syvende og sist er det bare en løsning på fraflytting og manglende tilflytting: Flere arbeidsplasser, mer allsidige arbeidsplasser, greit betalte arbeidsplasser og interessante arbeidsplasser. Det er også verdt å legge til flere kompetansekrevende arbeidsplasser."

Poenget hans er ikke at kultur, fritidstilbud, skoler, barnehager og skiløyper er uviktig. Men at det fungerer best når slike tilbud kommer som en konsekvens av at arbeidsliv og næringsliv fungerer og trekker til seg folk. Rekkefølgen er viktig, sier Kristian Skullerud:

"De store kulturbyene rundt i verden – de byene som vi elsker å besøke. Byene med det pulserende kulturlivet, de enestående museene og de praktfulle bygningene har en ting felles: Det var arbeidsplasser og et blomstrende næringsliv som la grunnlaget. Ikke motsatt. (...) De ble verdens viktigste kulturbyer først og fremst takket være næringsutvikling. Det kan virke som våre politikere tenker stikk motsatt av denne helt åpenbare logikken. Får vi nytt kulturhus, får vi ny idrettshall, får vi nye skoler og barnehager, får vi brede skiløyper, får vi asfalt og bredbånd – ja, så kommer nye innbyggere i strie strømmer. Selvfølgelig gjør de ikke det."

Hva betyr dette for norske lokalpolitikere og kommuneorganisasjoner? Først og fremst at de lykkes best når de bruker mest innsats og ressurser på det som betyr mest, er pådrivere for lokal næringsutvikling og ikke drukner helt i de kortsiktige administrative og byråkratiske oppgaver. Eller som GDs redaktør selv trekker frem som spissformulert eksempel på hvordan denne balansegangen kan bli i praksis:

"I Lillehammer sitter en ung kar på sitt kommunale kontor for å drive næringsutvikling. I samme bygg sitter en stor avdeling som skal passe på at du og jeg ikke bygger en halvmeter for høyt eller setter opp for mange flagg. Intet vondt om dem, men det gir et bilde av hvordan vi tenker."

Nå må det vel nevnes at media selv ikke alltid er den store pådriveren for å holde blikket festet på de langsiktige og positive mulighetene, fremfor å bruke tid på de små tingene. Men jeg synes denne kommentaren har noen gode påminnelser om hvor viktig tilrettelegging for et kunnskapsbasert arbeidsliv bør være i lokalpolitikken.