Anskaffelser og habilitet i Statsbygg

Riksrevisjonsrapporten om "Habilitet og anskaffelser i Statsbygg" kom for noen uker siden og har undersøkt om tingene er i orden når det gjelder habiliteten til ansatte i Statsbygg som er  involvert i anskaffelser. Eller mer presist: Om rutinene og systemene som skal avsløre at noe ikke er i orden, er i orden. Jeg synes det er mye interessante funn i rapporten, og de peker på viktige svakheter, men er kanskje litt ufullstendig når det gjelder å trekke opp bedre svar.

Bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er en serie medieoppslag våren 2024 om mangelfulle rutiner og mulig inhabilitet hos nøkkelpersoner i Statsbygg. Rapporten bekrefter at dette er et problem. Den går ikke inn på konkrete enkeltpersoners habilitet i forhold til konkrete leverandører, men er mest opptatt av å finne ut av om rutiner og systemer for dokumentasjon som sikrer nødvendig kontroll og etterprøvbarhet er på plass.

Informasjonshull

Utfordringen min når jeg leser denne rapporten er at jeg synes jeg får for lite informasjon om to viktige ting. Det ene er at selv om det blir beskrevet hvordan er en  rekke anskaffelser mangler tilfredsstillende dokumentasjon, så kommer ikke undersøkelsen til bunns i hva konsekvensene av dette har vært. Er det feil som skyldes at det glipper på grunn av dårlig tid? dårlige systemer? dårlig oppfølging fra ledere? Eller er det tilfeller av inhabilitet, uheldige koblinger til leverandører og mulig korrupsjon? Dette har ikke Riksrevisjonen hatt tid og ressurser til å gå dypere inn i.

Det andre problemet er om disse de rutine-, dokumentasjons- og etterprøvbarhetsproblemene som er avdekket i Statsbygg er særegne for Statsbygg, eller om det er et mer generelt problem i at det mangler et godt digitalt system for dokumentere offentlige anskaffelser, både på prosjektnivå og aggregert nivå. Slik at vi vet hvem som kjøper hva av hjem og hvordan resultatene av all denne anskaffelsesvirksomheten blir for samfunnet. En slik mangel bidrar til at vi ikke har den ønskede åpenheten. 

Om Statsbyggs rolle

Men først litt om Statsbyggs rolle og hvorfor orden og etterprøvbarhet i offentlige anskaffelsesprosesser er spesielt viktige der. Statsbygg er underlagt Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Formålet til Statsbygg er å skaffe til veie og forvalte lokaler for statlige virksomheter i sivil sektor. De planlegger, organiserer og gjennomfører byggeprosjekter på vegne av staten. I tillegg er Statsbygg ansvarlig for å forvalte, drifte og gjennomføre verdibevarende vedlikehold av eiendommer som inngår i den statlige husleieordningen, og eiendommer som mottar bevilgninger fra statsbudsjettet.

Denne rollen gjør at anskaffelser utgjør omkring 80 prosent av alle Statsbyggs kostnader og investeringer. Statsbygg har opplyst til Riksrevisjonen at de har regnskapsført kjøp av varer og tjenester for i underkant av 18 milliarder kroner i perioden 1. januar 2023 til 31. mai 2024, perioden denne undersøkelsen dekker. Riksrevisjonen skriver også at:

"Statsbygg skal følge de grunnleggende prinsippene i anskaffelsesloven om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet i anskaffelsene sine. Brudd på disse prinsippene kan undergrave offentlige tjenester, påvirke kostnadseffektiviteten negativt og øke risikoen for korrupsjon. Dersom Statsbygg ikke følger reglene for offentlige anskaffelser kan det få betydelige konsekvenser for økonomien og omdømmet til virksomheten. Ifølge anskaffelsesforskriften skal Statsbygg etablere egnede tiltak for å forebygge, identifisere og avhjelpe tilfeller av inhabilitet i gjennomføringen av anskaffelser."

Riksrevisjonens funn

Så har Riksrevisjonens jobb vært å undersøke alle kontrakter som er inngått i perioden fra 1. januar 2023 til 31. mai 2024 og finne ut om ting er dokumentert, kontrollert og etterprøvbare når det gjelder habilitet. Først fikk Riksrevisjonen beskjed om at det var inngått til sammen 490 kontrakter om anskaffelser i den aktuelle perioden, og som kunne undersøkes. Så et par måneder senere oppdaget man at det var en rekke kontrakter som ikke var kommet med i den første oversikten. Riksrevisjonen skriver:

"Den 15. november 2024 opplyste Statsbygg i møte med Riksrevisjonen at de hadde gjennomført flere anskaffelser som ikke var inkludert i oversikten over inngåtte kontrakter de hadde sendt oss tidligere. Dette er anskaffelser som er gjort som fritekstbestillinger. Det vil si at anskaffelsene er opprettet som bestillinger som ikke er knyttet til en registrert avtale i bestillingssystemet, og der arkivreferansen knyttet til anskaffelsen skal registreres manuelt i bestillingen. Det var i alt 2 211 slike fritekstbestillinger som ikke var identifisert tidligere i revisjonen. Disse anskaffelsene inngår ikke i kontrollutvalget vårt."

343 av den opprinnelige gruppen på 490 ble deretter fulgt opp med en egen kontroll av om det foreligger anskaffelsesprotokoll, om habiliteten til de som har deltatt i evalueringen er vurdert, at protokollen er signert av minst to personer osv. Basert på dette kommer Riksrevisjonen med kritikk på tre punkter: For det første har det ikke vært gode nok rutiner for å dokumentere hvilke personer som har vært involvert i anskaffelsesprosessene. For det andre at det svakheter i rutinene som skal dokumentere at habiliteten de som har vært med har vært vurdert i anskaffelsesprosessen. 

Ikke-etterprøvbare fritekstbestillinger

Og for det tredje blir det pekt på at det i flere anskaffelser er vanskelig å etterprøve habiliteten i ettertid. Det er også her de nevnete 2211 fritekstbestillingene som ble oppdaget kommer inn. Her skriver Riksrevisjonen i rappporten at:

"Fritekstbestilling er en bestilling som ikke er knyttet til en registrert avtale. I en fritekstbestilling skal arkivreferansen til underliggende dokumentasjon legges inn i et fritekstfelt manuelt. Det er imidlertid mulig for saksbehandleren å gjennomføre bestillingen uten å gjøre dette. Ifølge Statsbygg er dette en utfordring siden det medfører en risiko for at eksterne og interne regelverk ikke blir fulgt. 1 003 av de 2 211 fritekstbestillingene i perioden 1. januar 2023 til 31. mai 2024 mangler arkivreferanse til underliggende dokumentasjon. Dette betyr at det er vanskelig å etterprøve disse anskaffelsene, både generelt sett og om habiliteten er ivaretatt. Totalt utgjør anskaffelsene 255 millioner kroner."

Jeg er helt sikker på om jeg forstår rekkevidden av det som står her, men jeg tror det står at det er anskaffelser for 255 millioner kroner som det rett og slett ikke lar seg gjøre å kontrollere fordi de mangler en referanse og at det derfor er umulig å finne underliggende dokumentasjon. At noe ikke er dokumentert behøver ikke bety at det har skjedd noe galt, men vi vet ikke helt sikkert. Det har ikke Riksrevisjonen kunnet undersøke. Det som heller ikke er klart for meg er hvor og hvordan en slik "fritekstbestilling" blir gjort, og om det blir sett på som et alvorlig brudd på regelverket, eller om det er blitt normalt fordi man har dårlig tid og man mangler en bedre måte å gjøre det på.

Tiltak

Jeg leser derfor denne Riksrevisjonsrapporten som at Statsbygg gjør seg skyldige en kombinasjon av å ha rutiner som egentlig finnes, men som i mange tilfeller ikke etterleves, og heller ikke etterprøve, mens det på andre områder mangler gode rutiner for dokumentasjon og kontroll. Det er huller, og disse blir beskrevet i rapporten. Noen av disse manglene har i følge riksrevisjonsrapporten blitt tettet i den forstand at det kommet på plass noen nye tiltak i 2024, men det er for tidlig å si om de virker som forutsatt.

Det er imidlertid gjennomgående slik at Riksrevisjonsrapporten bare omtaler ulike titak internt i Statsbygg, i form av aksjeforbud, internt etterlevelsesutvalg, digitalt habilitetsverktøy, rutine for egenerklæring av habilitetsvurderinger og nye veiledere, for å nevne noen. Alt det er vel og bra, men burde ikke problemene som er belyst også reise spørsmål om det trengs et bedre system for å få data og innsikt om offentlige anskaffelser mer generelt i staten, og ikke bare i Statsbygg? Verktøy som gjør det er mer effektivt å gjør ting riktig. Og gjerne også bedre innsikt på anskaffelsområdet ut over evaluering av tilbydere i en konkret ansettelsesprosess i form av informasjon som også gir myndigheter og samfunn bedre innsikt om det er endringer etter at kontrakt er inngått, og om hvordan regnskapstallene ser ut til slutt.

Jeg vet fra et arbeid et annet arbeid Halogen har gjort og jeg har deltatt i, på oppdrag fra Digitaliserings- og forvlatningsdepartemetnet,om åpenhet i offentlig forvaltning og Norges arbeid i Open Govenment partnership (OGP), at et system for åpne og pålitelige data i offenltige anskaffelser er løftet fram som en prioritert sak i norske handlingsplaner. Med bedre data kunne vi fått bedre besluninger og lettere avslørt når noe ikke er i orden. Spørsmålet er om ikke arbeidet med å utvikle et slikt digitalt system for domumentasjon av prosessene og tilgang til mer data, på tvers av virksomheter, kunne bidratt til å gjøre jobben enklere, også for Statsbygg.

Modernisert lovverk om viderebruk av data

I etterkant av at Stortinget våren 2021 behandlet en stortingsmelding om "Data som ressurs - datadrevet økonomi og innovasjon", ble det satt ned et lovutvalg. Et utvalg som skulle vurdere om lovverket som regulerer tilgjengeliggjøring og gjenbruk av offentlige data er tilstrekkelig tilpasset dagens teknologi og behov. Om hvordan nye EU-lover skal tas inn i det norske lovverket. Og foreslå endringer der det trengs.

Et svært kompetent utvalg, med medlememr fra både offentlig og privat sektor, gode jurister, ledere i offentlig forvaltning og sterke teknologinavn, har nå kommet med sine anbefalinger i NOUen "Med lov skal data deles - Ny lovgivning om viderebruk av offentlige data". Det er en grundig og god utredning som foreslår ikke bare en, men to nye lover om viderebruk av offentlige data. 

Hensikten med det nye lovverket er å gi felles regler for hvordan offentlige virksomheter skal gjøre data tilgjengelig på en måte som skaper verdi for næringslivet og andre, og bidrar til et åpent og demokratisk samfunn.

Hvorfor skal egentlig offentlig sektors data deles og kunne gjenbrukes av andre? Her har prinsippet lenge vært at data er en verdifull ressurs, og når man har brukt samfunnets penger på å samle inn data og forvalte dem, så må andre også få tilgang til og kunne bruke disse dataene, enten det handler om geografi, vær, energi, miljø, eiendom eller transport. Og kanskje noen klarer å lage bedre tjenester og skape økonomiske vedier utover det myndighetene selv bruker dataene til. Innenfor rammen av personvern og sikkerhet, naturligvis.

Forslaget innebærer også at Norge gjenomfører flere EU-rettsakter som skal legge til rette for viderebruk av data fra offentlige virksomheter: Åpne data-direktivet (EU) 2019/1024, med gjennomføringsforordningen om datasett med høy verdi (EU) 2023/138, og dataforvaltningsforordningen (EU) 2022/868. EU-kommisjonen har også pekt ut noe de omtaler som "high value datasets", som er dataområder som er særlig vikitige å dele og få tiltgang til i en datadrevet økonomi.

"The Regulation is set up under the Open Data Directive, which defines six categories of such high-value datasets: geospatial, earth observation and environment, meteorological, statistics, companies and mobility. This thematic range can be extended at a later stage to reflect technological and market developments. The datasets will be available in machine-readable format, via an Application Programming Interface and, where relevant, as bulk download."

En viktig del av utvalgets drøftig av hvordan vi får til dette på en bra måte i Norge, har vært om tilgjengeliggjøring og viderebruk av offetnlige data bør reguleres av offentlighetslova, et lovverk som er ment å regulere innbyggernes rett til innsyn i myndighetenes korrespondanse, dokumenter og saksbehandling. Eller om lovverket om bruk av data for å oppnå andre målsettinger, for eksempel tjenesteutvikling og innovasjon, hører hjemme et annet sted, som et separat lovverk. Utvalget har konkludert med at disse formålene er såvidt forskjellige, og måten datadelingen må håndteres på, er såvidt ulik at det best reguleres i ulike lover. De skriver:

"Hovedhensynet bak offentleglova er åpenhet og demokrati, og retten til å kontrollere offentlig forvaltnings virksomhet. Som et markedsinstrument hjemlet i traktatene om den europeiske unions virkeområde, handler de sentrale hensynene til direktivet bl. a om å stimulere til nyskaping og innovasjon. Dette perspektivet fanges i mindre grad opp i offentleglova. En rett til viderebruk bygger riktignok på forutsetningen om at opplysningene er innsynsberettigede, men viderebruk handler om mer enn innsynsberettiget data. Det at dataforvaltningsforordningen regulerer viderebruk av beskyttede data er et eksempel på dette. I tillegg gjelder retten til viderebruk der offentlige virksomheter tilgjengeliggjør data på eget initiativ."

Så gjør også utvlaget en viktig jobb når det gjelder å oppdatere ord og begreper slik at språkbruken blir forståelig og treffer det som er dagens teknologier og løsninger for å sikre innsyn og viderebruk. Når  det er to lover som foreslås er det fordi en ene gjelder det som allerede i utgangspunktet er definert som data som skal være åpne og tilgjengelige, mens den andre gjelder regler og prosedyrer for data som i utgangspunktet ikke er åpne og tilgjengelige, av ulike grunner, men der det trengs lovregler for å fastsette hvordan de som skal ha tilgang skal få det.

NOUen er på over 250 sider, og jeg skal ikke omtale alt den handler om, men jeg vil trekke frem drøftingen som gjøres om hvordan statens tilsynsvirksomhet bør innrettes fremover for å sikre at offentlige etater i staten og kommunene faktisk følger loven. Jeg blogget om dette også for noen dager siden i forbidelse med at det også i forbindelse med EUs nye lovverk om kunstig intelligens også er et behov for å peke ut en koordinerende tilsynsrolle på nasjonalt nivå. Det samme gjelder også andre av EUs nye lovverk om digitale tjenester. Her har videreubruksutvalget tatt til orde for at de nye foreslåtte lovene, og behovet for tilhørende nye tilsynsroller, må sees i sammenheng på tvers av de ulike regelverkene som berører data og digitalisering, slik at vi ikke får en ytterligere tilsynsfragmentering. Vi må bruker anledningen til å sortere og forenkle. De skriver at:

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennomfører en mer helhetlig gjennomgang av den nasjonale tilsynsorganiseringen på det digitale området i lys av endrede og nye krav fra EU. Formålet med gjennomgangen bør være å vurdere alternative modeller for organisering, der ett av alternativene er etableringen av et nasjonalt tilsyn på det digitale området."

Her er det også grunn til å minne om at det er fremmet noen andre viktige lovforslag for å modernisere og tilpasse sentrale lover i forvaltningen til dagens mer digitale arbeidsformer. Et utvlag la frem et forslag om en ny arkivlov i 2019, en lov som regulerer forhold som plikt til jornalføring og arkivering av korrespondanse og dokumenter i det offentlige. Hvordan skal det foregå når dokumenter og brev ikke lenger er det de var? Og så kom det et lovforslag fra et forvaltningslovutvalg til ny Forvaltningslov, også dette i 2019. Men ingen av disse lovene er lagt frem for Stortinget til vedtak. Og nå kommer viderebruksutvalget med enda en ny og modernisert lovgivning, som henger tett sammen med de to andre, men vi risikerer at det også her at det blir med forslagene. 

Denne mangelen på moderniseringen av lovverket er et hinder for videre effektivisering og digitalisering av prosessene i forvaltningen, og også en hindring for en mer aktiv politikk for viderebruk av data. Vi får håpe digitaliseringensministren snart leverer digitaliseringsstrategien som ble lovet at skulle vær ferdig før sommeren. Men en ny stratetgi hjelper ikke dersom lovverket som regulerere bruk av digitale arbeidsprosesser ikke henger med. Vi får håpe regjeringen bruker den siste tiden den har igjen til å få frem de nødvendidge lovproposisjonene til Stortinget, slik at det i hvert fall kan vedtas og tre i kraft fra 2026.

Gamle og nye tilsynsfloker

Hvor mange tilsynsorganer trenger vi i Norge? Har de en fornuftig arbeidsdeling seg imellom, eller er det mangelfull koordinering og overlappende nedslagsfelt, og dermed unødige administrative byder for virksomhetene det drives tilsyn med? Som i først og fremst er private bedrifter og kommuner.

Spørsmålet blir jevnlig aktualisert når man finner nye områder det skal drives tilsyn med. I forrige uke i form av en ny rapport fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som drøfter hvor ansvaret for tilsyn etter EUs forordning for kunstig intelligens skal plasseres i staten, og det drøftes fire ulike alternativer i rapporten. Spørsmålet i dette tilfellet er ikke om det være tilsyn, det er vi forplitktet til av EUs AI-act, men om det må etableres et nytt tilsyn, eller om vi kan bruke noe vi allerede har, som Datatilsynet, Digitaliseringdirektoratet eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

For noen år siden var det en liknende runde om hvor ansvaret for tilsyn med universell utforming av publikumsrettede digitale tjenester skulle plasseres, som endte opp som et nytt UU-tilsyn inne i Digitaliseringsdirektoratet. Og da det for noen år siden var enighet om at noen burde føre tilyn med skolene og kommunene som eier dem, for å påse at de gjør jobben sin når det gjelder å reagere på mobbing, så ble ansvaret lagt til Utdanningsdirektoratets regionale ledd, som er Statsforvalterne.

Hvor mange tilsyn er det egentig i Norge? Den eneste Stortingsmeldingen jeg vet om som har drøftet hva som er en hensiktmessig tilsynsstruktur heter "Om statlige tilsyn" og kom i 2003, ble lagt fram av Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman. Den gikk igjennom prinsipper, avgrensninger, anvar og roller, og foreslo også flere organisatoriske endringer. Stortingsmeldingen åpner med å slå fast at det da var nær 40 statlige tilsynsorganer i Norge. Meldingen tok for seg hele listen av statlige tilsyn og statlige etater med tilsynsfunksjoner som en del oppgavene, på tvers av alle sektorer, og førte til noen sammenslåinger, endringer av mandater og, ikke minst, relokaliseringer. Noen forsvant inn i andre tilsyn på den tiden (f.eks Taubanetilsynet, Edemetallkontrollen og Park- og tivolitilsynet) og noen nye tilsyn kom til som et resultat av sammenslåinger (f. eks Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) og Nokut). 

80 statlige etater med tilsynsoppgaver

I 2021 var jeg med på å lansere en felles datadelingsplattfrom, Tilda, for samordning og effektivisering av tilsyn. Da ble det slått fast at vi var kommet opp i 80 statlige etater som utfører tilsynsvirksomhet. Nå er det ikke sikkert at det innebærer en fordobling fra 2003, for noe av dette er nok avgrensede tilsynoppgaver innenfor en større etat, men det er ingen tvil om at det har vært en vekst både i antal organer og i volumet på tilsynsaktivieten. Bare for restaurantvirksomheter var det snakk om 16 ulike tilsynsorganer man må forholde seg til, i følge dette oppslaget i Finansavisen der Nikolai Astrup og Thorbjørn Røe Isaksen skrøt av hvordan datadeling i Tilda skal bidra til å effektivisere og forenkle kraftig for næringslivet. 

Dessverre ble ikke Tilda den suksessen som ble forespeilet dengang. Statlige etater er gjerne positive til å bruke andres data når det kan efffektivisere egen virksomhet, men de er ikke like begeistret for å dele sine egne data med andre, og på den måten forenkle hverdagen for næringsliv og kommuner. Riksrevisjonen har beskrevet dette i en leseverdig rapport om deling av data i staten som kom i november 2023.

Dette er en god illustrasjon på samordnings- og effektiviseringsutfordringer i statlig tilsynsvirksomehet som ser ut til å vokse i omfang, men som ikke helt får til å hente ut gevinster fra samarbeid, samordning og datadeling. Jeg tror de færreste av oss vil fjerne statlige tilsyn helt. Vi skjønner at det må drives tilsyn med om biler og russebusser er sikre, legemidler er trygge, sykehjemmene drives forvarlig, byggeplasser er sikre, flyene er trygge å fly med, offentlige bygg er brannsikret eller skoler driver forsvarlig undervisning. 

Selv de som roper opp om at det er for mye tilsyn kan plutselig finne ut at forbrukere må beskyttes enda bedre mot farlige produkter eller bakterier i næringsmiddelindustri eller på restaurantkjøkken. Desuten liker vi at de kriminelle i arbeidslivet blir tatt, slik at det lønner seg å være lovlydig og seriøs. Det vi ikke liker er at det er de lovlydige og seriøse som rammes av en strie strøm av kontroller og rapporteringskrav, som de kriminelle ikke bryr seg om.

Derfor er det behov for å utnytte digitaliserings muligheter til å ikke kontrollere og rapportere det samme flere ganger, koordinere kalendere, slik at man ikke får besøk av et nytt tilsyn hver dag med mange av de samme spørsmålene, og en prioritering av hva som er viktigst på tvers av sektorer og tilsynsorganer. Og vi må sørge for at det ikke blir opprettet et nytt tilsyn for hver nye utfordring som nye teknologier eller nye tjenester skaper, men prøve å plassere likeartede oppgaver sammen, slik stortingsmeldingen i 2003 la opp til.

Digitaliseringen gir nye tilsynsfloker

En del av utfordringene med tilsynsoverlapp skyldes at de fleste tilsynsorganer skal håndtere en sektorlovgivning, som handler om legemidler, matkvalitet, byggkvalitet, telekom, medier, luftfart eller finans, mens det samtidig er noen tilsynsorganer som håndterer mer tverrgående samfunnsverdier og regelverk, som personvern, likestilling og forbrukerbeskyttelse. Digitaliseringen kan i mange tilfeller virke forenklende, men bidrar også på sin måte til å øke utfordringen fordi de digitale systemene som brukes tar med seg sitt eget sett med utfordringer inn i dette, i form av blant annet sikkerhetsutfordringer, personvernutfordringer, markeds- og konkurransehensyn knyttet til plattformselskaper, og nå også hvordan kunstig intelligens skal kunne brukes på en sikker måte.

Hvor mange ulike tilsynsorganer skal for eksempel få slippe inn og sjekke at alt er i orden i et stort datasenter som håndterer sikkerhetskritiske og personsensitive data innenfor sikkerhets-, helse- og finanssektorene? Blir det sikrere jo flere tilsyn som kommer på besøk? Er svaret at man i stedet burde dele data og samordne bedre mellom de ulike tilsynsorganene? Eller burde man ta enda et skritt lenger og gjøre organisatorsiske endringer i tråd med at teknologi og tjenestemodeller er i endring?

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på dette. Vi må helt sikkert basere oss på at hovedstrukturen vil være både horisontale hensyn, som sikkerhet og personvern, kombinert med en sektorinndeling av både lovverk og tilsynsroller som ivaretar det at behovene er ulike. Vi regulerer ikke helsedata på samme måte som vi regulerer en sosial medietjeneste. Men det er heller ikke nødvendigvis slik at alle nye behov som oppstår kan løses ved å putte oppgaver inn i eksisterende strukturer og etater. 

Noen ganger må grensene mellom hva som hører hjemme i sektorene og hva som er tverrgående også utfordres. Er for eksempel Bank ID-tjenesten en del av finanssektoren, og bør reguleres som det, eller er det en tverrgående teknologi som brukes på tvers av veldig mange tjenestesektorer, og må betraktes som det? Ja, noen politikere har til og med foreslått et nytt lovkrav om å bruke Bank ID for å logge seg på sosiale medier for å bevise at man er gammel nok. Men hvordan lar et slikt krav seg kombinere med at det regulatorisk tilhører finanssektoren? Ganske dårlig, tror jeg. Og teknologiutviklingen gjør at det stadig vil kunne være slike migreringer der teknologier "bytter sektor".

En annen trend er at EU går for full fart i retning av av å utforme nye digitale lovverk som gjelder på tvers av sektorer, men som vil slå ned på ulike måte og medføre ulike krav til reguleringer og tilsyn i hver enkelt sektor. Det har EU naturligvis forstått at kan skape tilsynskaos, og stiller derfor krav om, at det må utpekes noen koordinerende tilsynsroller, nettopp slik DFØ nå har utredet for EUs KI-lovgivning, der de foreslår Nkom som koordinerende tilsyn i Norge.

Jeg har også inntrykk av at det i norske tilsynsorganer for tiden pågår både posisjonering og drøfting av hvor ansvaret for koordinering av tilsyn etter en hel rekke EU-direktiver og -forordninger skal plasseres, blant annet Digital Markets Act (DMA), Digital Sevices Act (DSA), Data Governance Act og Data Act. Hvem skal sitte i førersetet på disse områdene av de norske tilsynsorganene? Er regulering av digitale tjenester noe Medietilsynet skal koordinere? Eller Finanstilsynet eller Forbrukertilsynet skal koordinere? Og er det egentlig lurt å peke ut en sektormyndighet til en slik rolle, slik DFØ peker på Nkom når det gjelder kunstig intelligens? Har ikke Nkom bedre greie på bredbånd- og mobilkonkurranse, og frekvensforvaltning, enn på algoritmer?

En gjennomgang av roller og ansvar

En alternativ tilnærming til dette, i hvert fall på litt sikt, er netopp blitt foreslått av et utvalg som har levert en NOU om viderebruk av data, om implementering av ny EU-lovgivning om datadeling i norsk lovverk. Dette utvalget foreslår at vi i stedet for å putte nye oppgaver inn i gamle tilsyn, heller tar et skritt tilbake og går igjennom hele den digitale tilsynsstrukturen. Utvalget skriver at.

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennomfører en mer helhetlig gjennomgang av den nasjonale tilsynsorganiseringen på det digitale området i lys av endrede og nye krav fra EU. Formålet med gjennomgangen bør være å vurdere alternative modeller for organisering, der ett av alternativene er etableringen av et nasjonalt tilsyn på det digitale området."

Jeg tenker at dette er et godt innspill til hvordan en modernisert ansvars- og rollefordeling kan se ut, og som forhåpentligvis ikke bare sikrer at rett kompetanse er på rett sted, men også kan bidra til å forenkle og effektivisere tilsynsvirksomheten. Og i en drøfting om hvordan det nye lovverket skal tilpasses tilsynsmessig med andre tverrgående lover om innbyggerrettigheter og innsyn, skriver dette viderebruksutlvaget at:

Arkivlovutvalget foreslo i "NOU 2019: 9 Fra kalveskinn til datasjø – Ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver" å utrede et eget statlig organ til å føre tilsyn med offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, omtalt som Digitaliseringstilsynet. Begrunnelsen for deres forslag er at et Digitaliseringstilsyn kan gi et nødvendig forvaltningspolitisk, digitaliseringspolitisk og arkivpolitisk løft. Etter deres vurdering bør dokumentasjonsforvaltning og arkiver ses i sammenheng med pliktene etter offentleglova og forvaltningsloven og omvendt. Med unntak for de avgrensede klagerettene i forvaltningsloven og offentleglova og kontrollen som utføres av Stortingets organer Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen, er det i dag ingen statlig kontroll med etterlevelsen av disse regelsettene, ifølge arkivlovutvalget. Utvalgets forslag til ny lov om datadeling bygger på de samme alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene i offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, og må ses i sammenheng med disse lovene.

Det er litt å ta tak i, med andre ord, og sannsynligvis ikke tilstrekkelig å putte nye oppgaver inn der de passer minst dårlig. 

Nei, alt var ikke bedre før

Det er sannsynligvis ganske mange av oss som savner Hans Rosling, den svenske legen og professoren som spesialiserte seg på analyser og visualiseringer av data om hvordan det går i verden. Fordi kunnskap om hvordan det faktisk går er en mye bedre rettesnor enn både svartmaling og dommedagsscenarier, men også til fornektelse eller ubegrunnet teknologioptimisme.

Jeg så Hans Rosling live en gang, på NHOs årskonferanse for omkring 20 år siden, da han var i ferd med bli verdensstjerne og hadde noen enorme skjermer i begge endene av den digre konferansesalen som han løp imellom. Og hadde stige, en lang pekestokk og en enorm energi som han brukte til å spre et mye mer optimistisk budskap om helse, ernæring, barnedødelighet og befolkningsvekst enn vi var vant til å høre. 

Det går ikke stadig dårligere i verden, var budskapet, de fleste steder går det stadig bedre, og spesielt mange land som tidligere var svært fattige. Dataene ble samlet i database og visualiseringsverktøy utviklet av stiftelsen Gapminder og forklaringene på hvorfor det er slik, og hva det betyr, kom i bøker som "Factfullness - Ten Reasons We're Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think", som ble utgitt i 2018, etter at Rosing døde året før, og ble en internasjonal bestselger.

Er det noen som tar denne verdifulle arven videre når det gjelder datagrunnlag, pedagogiske verktøy og fortellerevne som hjelper oss forstå hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og hvordan et egentlig går i verden? Og som kanskje også er opptatt av den grønne bærekraften. Klimaendringer og bevaring av natur, for eksempel. Det virker som Roslings familie har tatt opp tråden når det gjelder Gapminder. 

Men en annen stigende stjerne når det gjelder denne type dataformidling er Hannah Ritchie (egen hjemmeside her), som er seniorforsker på Oxford Universitys Martin School der hun er tilknyttet the Oxford Martin Programme on Global Development. Men viktigst i denne sammenheng er at hun er sjefsforsker ved den enorge datadelingstjenesten Our World in Data, som har tatt mål av seg til å samle og dele alle disse datane om de viktigste utviklingstrekkene i verden:

"Poverty, disease, hunger, climate change, war, existential risks, and inequality: The world faces many great and terrifying problems. It is these large problems that our work at Our World in Data focuses on. Thanks to the work of thousands of researchers around the world who dedicate their lives to it, we often have a good understanding of how it is possible to make progress against the large problems we are facing. The world has the resources to do much better and reduce the suffering in the world."

Hannah Richie har også skrevet en god bok om dette som heter "Not the End of the World - How We Can Be the First Generation to Build a Sustainable Planet", som kom i januar i år. Den må jeg lese ferdig først, før jeg etter planen skal om den her på bloggen. Hun skriver også sammen med flere andre på bloggen "Sustainability by numbers"

Det er lett å være pessimist om dagen, både når det gjelder sikkerhetspolitikk, økonomi, demokratiets tilstand, tap av natur og klimaendringer. Men det betyr ikke at alt var bedre før eller at alt som er viktig har utviklet seg i negativ retning. Ja, på de aller fleste områder er det slik at ting er langt bedre i dag enn for både 200, 100 og 50 år siden. Og som Hannah Richies boktittel slår fast kan dagens bederasjon bli det første som gjør planeten bærekraftig.

Et eksempel på dette, ogs om man kan finne på Our World in Data, er en graf som viser utviklingen i barnedødelighet i ulike land. Jeg har klippet inn et skjerbilde derfra øverst i denne posten. Her er en lenke til kilden. Grafen viser barnedødelighet målt ved andelen barn i ulike land som dør før de fyller fem år, før og nå. I India og Kina døde 25-30 prosent av barne før de fylte fem år i 1950, i Norge 3,3 prosent. I dag ligger på ikke bare Kina, men også India under nivået Norge var på i 1950. Mens Kina og USA er på omtrent samme nivå i dag, omkring 0,6 prosent. 
 

En stortingsmelding om økonomisk kriminalitet

Kan man bekjempe økonomisk kriminalitet med flere utredninger? Eller krever det noen konkrete og kraftfulle tiltak også, basert på kunnskap og utredninger vi allerede har? For meg står dette igjen som det sentrale spørsmålet etter å ha lest regjeringens nye Stortingsmelding om økonomisk kriminalitet.

Jeg kommer tilbake til eksempler på tiltak som egentlig ikke er tiltak, men utsettelser av å gjøre viktige ting som allerede er utredet, og der behovet til og med beskrevet godt i denne meldingen. For det er ikke analysene og beskrivelsen av alvorlighetsgraden, og tapene samfunnet lider, som mangler, det er på plass. Utfordringen er overgangen fra problembeskrivelse til handling.

For å gi et overblikk først. Stortingmelding nr 15 (2023-24) heter "Felles verdier - felles ansvar" og har undertittelen "Styrket innsats for forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet". Den kom fra regjeringen på fredag, og er på omkring 130 sider. Etter en innledning og et kort sammendrag er sidene 15 til omring 50 en overordnet og god gjennomgang av hva vi vet om økonomisk kriminalitet: Hvordan den kan defineres, hva slags ulike kategorier den kommer i og hvordan forhold som teknologiutvikling og krig og konflikt kan påvirke type og omfang. 

Det er i løpet av disse sidene også en analyse av omfanget av økonomisk kriminalitet og av politiets måloppnåelse når det gjelder å forebygge, etterforske og løse sakene. Veldig mange saker blir som kjent henlagt. Meldingen beskriver godt det problematiske i dette, men også hvordan det i tillegg er veldig store mørketall i form av økonomisk kriminalitet som aldri blir anmeldt fordi privatpersoner og virksomheter antar det er aldri vil bli prioritert eller fordi det er vanskelig å dokumentere hva som har skjedd og hvem som står bak. Noen typer økonomisk kriminalitet har ikke et direkte offer i form av en person eller en virksomhet, men utgjør store tap for samfunnet. Det gjelder for eksempel skatteunndragelser og misbruk av offentlige støtteordninger. 

Til slutt i denne første delen av meldingen er det en beskrivelse av politiets organisering på feltet, med Økokrim og de 12 politidistriktene i sentrale roller, og også en god gjennomgang av samarbeidet Politiet har mye samarbeid med andre tilsyn og etater for å avdekke økonomisk kriminalitet: Skatteetaten, Tolletaten, NAV,  Finanstilsynet, Arbeidstilsynet og andre, som samarbeider i mange ulike konstellasjoner for å både forebygge og avdekke kriminalitet. Og i denne delen begynner leseren også å ane at dette samarbeidet på tvers ikke er helt enkelt, blant annet fordi det mangler både systemer, lovhjemler og organisering for å få tilgang til data på tvers av virksomhetene. Veldig mye tid og ressurser brukes på ineffektive arbeidsprosesser og noen ganger på saker som aldri fører frem. 

God problembeskrivelse

I et kort, men interessant, kapittel 5 om "Veien videre, oppsummering av utfordringer og tiltak" blir dette spriket mellom problemet som skal løses og tiltakene som foreslås, satt på spissen. På side 43 er rammeteksten til venstre. Og så på side 44-45 er det en samlet liste over alle tiltakene som blir grundigere omtalt utover i resten av meldingen. 

Jeg synes listen "Hva er problemet?" gir er god oppsummering av noen systemiske problemer som ligger bak det denne Stortingsmeldingen vil gjøre noe med. Utfordringene er på litt ulike områder, blant annet spesialistkompetanse, tilstrekkelig kapasitet til mange komplekse saker samtidig, ulik prioritering, ulik praksis, interne og eksterne organisasjonsfloker, internasjonalt samarbeid og noen andre ting. Store og krevende spørsmål hver for seg, og enda mer krevende når man må jobbe med alt på en gang. 

Dessuten er det inne i alt dette en stor digital utfordring som må arbeides med for å bedre resultater, en utfordring som berører både det organisatoriske, juridiske og teknologiske. Eller som det sies i en veldig lang og innholdsrik setning i denne opplistingen av problemer:

"Det mangler en samlet tilnærming til etterretning og forebyggingstiltak, deling og sammenstilling av informasjon, herunder teknologi, åpenhet og registerkvalitet, mellom kontrolletater og kontrolletater og politi, samt mellom offentlige og private aktører".

Her kan det også være grunn til å minne om at Riksrevisjonen nylig har sett på dette med mangel på datadeling i staten for å løse viktige oppgaver på tvers av sektorer. De to casene Riksrevisjonen så på var samarbeid om å dele tilsynsdata (Tilda) og på samarbeid om deling av data for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Begge disse eksemplene er direkte relevant for temaene i Stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet, men disse ikke høyt nok prioriterte satsingene er av en eller annen grunn ikke nevnt.

Forskjell på tiltak og utredning

Etter en god problembeskrivelse, en relativt ærlig erkjennelse av at vi ikke har den ønskede måloppnåelsen og flere gode tilløp til å beskrive hva de er viktig å gjøre noe med, kommer kapitlene med svarene utover i resten av stortingsmeldingen som en skuffelse. Kapittel 8, 9 og 10 gir data og digital teknologi en helt sentral plass. Kapittel 8 handler om bedre samarbeid og informasjonsdeling for å forebygge kriminalitet, kapittel 9 er om nødvendigheten av offentlige registre av høy kvalitet for å få tak i informasjonen som trengs, og kapittel 10 er om bruk av ny teknologi, som kunstig intelligens, automatiserte løsninger og om "compliance by design", som dreier seg om at det å følge lover og regler er en designet og innebygget egenskap i gode digitale systemer. På samme måte som "security by design" og "privacy by design" også er viktige prinsipper å designe inn i nye systemer.

Så var det tiltakene da, "Regjeringen vil..."-punkene, som skal følge opp dette store behovet for å gjøre noe mer kraftfullt med samfunnsskadelig og alvorlig kriminalitet. Tiltakene står dessverre ikke i stil, men handler i stor grad om å bestille flere utredninger om ting som har vært utredet før. Noen eksempler. Tiltakspunktene om bedre offentlige registre er temmelig tåkete;

• Regjeringen vil ferdigstille igangsatt arbeid med å vurdere reguleringen av innsyn i og offentlighet om aksjeeieropplysninger
• Regjeringen vil gjøre det vanskeligere å skjule penger fra beskatning og hvitvaske utbytte fra kriminelle handlinger ved å utrede obligatorisk registrering av eierskap i fast eiendom. 
• Regjeringen vil vurdere hvordan resultatene fra kartleggingen av myndighetenes mulige bruk av opplysninger om direkte og indirekte eierskap til, og kontroll over, aksjer og fast eiendom skal følges opp.

Ferdigstille arbeidet med å vurdere? Gjøre det vanskeligere å skule penger ved å utrede? Og det siste punktet her er jo helt legendarisk uforpliktende og intetsigende.  Og det til og med etter at næringsministeren i januar hadde pressekonferanse om hvordan det på deler av dette feltet faktisk er igangsatt et arbeid for å følge opp. Men det har kanskje ikke noen fortalt Justisdepartementet?

Det er mange andre slik punkter i denne meldingen som gir inntrykk av å si noe, men uten å love noe. Og flere av dem er på områder der det er rikelig med utredninger fra før. Som disse områdene, der "Regjeringen vil:"

• utrede behovet for en ytterligere regulering av informasjonsdeling, sammenstilling og behandling av informasjon på tvers av forvaltningsområder og til konkrete formål, med sikte på å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet.
• utrede hvordan finansiell etterretning i større grad kan deles med og utnyttes mer effektivt av andre etater, som for eksempel Tolletaten, Finanstilsynet og Skatteetaten.
• utrede mulighetene for mer effektiv datadeling og samhandling i det tverretatlige samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse, herunder vurdere regelverksendringer, tekniske løsninger, avtaler for deling av data og nye samarbeidsformer. A-krimsentrene vil være sentrale i dette. Utredningen skal ses i sammenheng med utredningen av behovet for informasjonsdeling i kapittel 8.
• be relevante etater om å kartlegge potensial for misbruk i ordninger som antas utnyttet til økonomisk kriminalitet.

Her kan man jo lure på om Justisdepartementet leser rapportene som kommer fra Riksrevisjonen. Det kom som nevnt en rapport fra Riksrevisjonen for ikke lenge siden som viser hvordan et godt tenkt samarbeid om å bruke data på tvers av tilsynsvirksomheter og for å bekjempe arbeidslivskriminalitet faktisk er vedtatt, men har blitt så nedprioritert av de som skal dele at det ikke er i nærheten av å nå målene som var satt for dette arbeidet.  (Jeg blogget om rapporten her) Noe som også går ut over kriminalitetesbekjempelsen, naturligvis. 

Da er det ikke flere utredninger vi trenger. Utredninger kan være viktige der det ikke er gjort et tilstrekkelig arbeid med å beskrive problemet som skal løses og hvilke mulige løsninger som finnes. Der det allerede finnes et godt kunnskapsgrunnlag er behovet konkret handling, inkludert en klarere prioritering av ting som allerede er vedtatt, men ikke gjennomført.

Kunstig intelligens og annen ny teknologi

En siste kommentar som også handler om at bedre verktøy må skapes og ikke bare utredes: Det er et fint kapittel i denne meldingen om fremtidige teknologier, blant annet hvordan kunstig intelligens og automatiserte prosesser kan øke både effektivitet og treffsikkerhet i politiet og i samarbeidende etater. Men her er det grunn til å minne om at ingen av disse teknologiene virker uten gode data. Tilgangen til gode data er drivstoffet som gjør det mulig å bruke kunstig intelligens. Det hjelper ikke å ha tilgang til allverdens nye flotte teknologiske verktøy hvis man ikke holder orden i eget hus og tilrettelegger for bruk av data, slik at dataene både finnes og det både teknisk og juridisk er lagt til rette for at de som trenger dem får tak i dem. Her er det en stor jobb å gjøre, og den handler nok ikke mest om nye utredninger.

Nasjonal vegdatabank

En liten informasjonsvideo om Nasjonal Vegdatabank og om at det jobbes med en ny vegdataforskrift. Videoen er også en god påminnelse om hvor viktig gode og godt forvaltede data er i transportsektoren i dag, og sannsynligvis vil få enda større betydning fremover med mer automatisering og mer autonomi:

Riksrevisjonen: Mangelfull deling og gjenbruk av data i offentlig sektor

Riksrevisjonen: Dok 3;8 (2023-24)

Riksrevisjonen har studert offentlig sektors satsing på å dele og gjenbruke data for å skape bedre og mer treffsikre tjenester, forbedre kunnskapsgrunnlaget forut for viktige myndighetsbeslutninger, avsløre juks og kriminalitet og dele data for å løse oppgaver raskere og mer effektivt. Det handler om å få mer for mindre, ved å bruke data smart. Resultatet er nedslående.

Det var en slags digital "super Tuesday" hos Riksrevisjonen i forrige uke, med rapporter om digitalisering i sykehusene, digitalisering i politiet og om deling og gjenbruk av data i offentlig sektor mer generelt. Alle tre er kritiske og kunne være verdt en kommentar, men jeg skal konsentrere meg om den om datadeling her, som kanskje den mest alvorlige fordi den handler om alle mulighetene som går tapt.

Den gode nyheten i denne nye riksrevisjonsrapporten om deling og gjenbruk av data er at det er tenkt veldig riktig i beskrivelsen av utfordringene, det er fastsatt gode mål og strategier på tvers av sektorene og det finnes gode beskrivelser av hvordan man jobber med digitalisering og datadeling. Den dårlige nyheten er at gjennomføringen på viktige områder står til stryk. Fjerning av juridiske, økonomiske, tekniske og styringsmessige hindringer for deling av data er lavt prioritert. Gjennomføringskraften mangler og på noen områder går utviklingen feil vei.

Hva er bra?

Riksrevisjonen peker på betydningen av å ha tydelig formulerte mål, gode beskrivelser av hvordan krevende tverrsektorielle utfordringer skal jobbes med, ha klare tanker om hva som skal prioriteres og i hvilken rekkefølge ting skal gjøres. Og Riksrevisjonen skryter av og siterer friskt fra de stortingsmeldingene og strategiene som har ligget til grunn for arbeidet, og de virkemidlene som er kommet på plass de siste årene for å støtte opp om mer deling og gjenbruk.

Riksrevisjonen viser til at Stortingsmelding. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet ble fulgt opp av Digitaliseringsstrategien for offentlig sektor 2019−2025 som definerer felles mål og innsatsområder for digitaliseringsarbeidet fram mot 2025. Den siste beskriver også syv "livshendelser", på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer der samarbeid om å dele og bruke data er noe av nøkkelen til å lage sammenhengende tjenester. De viser til at Digitaliseringsrundskrivet som sendes til alle statens  etater i dag legger føringer for etatenes deling og gjenbruk av data og at tilskuddsordninger som Stimulab og Medfinansieringsordingen for statlige it-prosjekter  er virkemidler som støtter opp om arbeidet med deling og gjenbruk av data.

Ansvaret for å hjelpe og støtte virksomheter som ønsker å dele egne data eller gjenbruke andres data er lagt til Digtaliseringsdirektoratet. Riksrevisjonen gir en god beskrivelse av den verktøykassen de har utviklet og som ble prioritert i statsbudsjettene frem til nylig. I Felles datakatalog, finner man beskrivelser av datasettene som er publisert, det er laget oversikter over ulike verktøy og veiledere som kan brukes. Hos Nasjonalt ressurssenter for deling og bruk av data kan man hente rådgivning og hjelp, og redusere risiko, Datafabrikken (avviklet av dagens regjering) bidro med hjelp til både bedrifter og offentlige etater med å få verdiskaping og gevinstrealisering ut av datadeling og Datalandsbyen er et digitalt forum for erfaringsutveksling, samarbeid og støtte til datadeling.

Det er forholdsvis beskjedne ressurser som er brukt både når det gjelder folk og penger, og langt mindre enn det som brukes i de store etatenes it-drift og digitaliseringsprosjekter, men tanken er at også en relativt beskjeden innsats for å oppmuntre samarbeid og deling på tvers kan gi en stor gevinst. Det gir Riksrevisjonens rapport også et klart inntrykk av at brukerne mener. Mange etterlyser enda sterkere virkemidler.

Hva har gått galt?

Til tross for gode mål og virkemidler som stimulerer til mer deling og gjenbruk, står ikke resultatene i forhold til målene. Det er mye deling av data mellom etater i offentlig sektor, men det er også mange og til dels spektakulære eksempler på at man ikke deler data der det er helt åpenbare gevinster. Tempoet er for lavt og på noen områder har det faktisk også vært en reversering den siste tiden. Norge faller derfor på internasjonale rangeringer over hvilke land som er flinkest til å dele og gjenbruke data. 

Hva er det som går galt når offentlige etater lar være å arbeide for å hente ut åpenbare gevinster for innbyggere og næringsliv, og også for offentlig sektors samlede ressursbruk? Den barrieren som trekkes frem av flest er det juridiske. Det mangler lovhjemler for å dele data med andre. Eller så er man usikre på om eksistende lover tillater det, og man lar være å dele for sikkerhets skyld, eller setter i gang enda en utredning. Avklaringer kan ta mange år, og systemene som er utviklet for å dele data mangler både data og deltagere. Man kan få inntrykk av at det er veldig tidkrevende og vanskelig å endre lover i Norge. Det er det jo egentlig ikke, men de som har ansvaret for å gjøre det er ofte noen andre enn de som får gevinsten av at prosjekter kan gjennomføres. 

Manglende prioritering og manglende finansiering er en annen viktig grunn som trekkes frem. Dette handler ofte om at gevinstene ved tiltakene kommer et annet sted enn der det må investeres i datafangst og tilrettelegging. eller i tekniske systemer for å håndtere delingen. Sektorprinsippet har ofte den negative bivirkningen at man er mer opptatt av kostnader og konsekvenser i egen sektor enn av offentlig sektors ressursbruk i stort, og da lar man være å investere i tiltak med stor gevinst hvis man ikke får denne gevinsten selv. Dette er Riksrevisjonen svært tydelige på at ikke er tilfredsstillende og at KDD (Digitaliserings- og forvaltningsdepartmententet fra nyttår) må ta ansvaret for å gjøre noe med. 

En tredje grunn til alt for dårlig oppfølgning av målene om utstrakt deling og gjenbruk av data er tekniske barrierer. Dette er mindre fremtredende enn det juridiske men oppe på samme nivå som det økonomiske og handler ofte om områder der man er avhengig av eldre fagsystemer, for eksempel fagsystemer bruk i tilsyn, som må oppgraderes for å i det hele tatt kunne benytte data fra felles registre. Også styrings- og ledelsesmessige faktorer blir pekt på. Selv om etater på tvers av sektorer klarer å samarbeide er det ikke sikkert at departementene som eier dem klarer det samme. Og hvis de har hver sine mål, hver sin resultatoppfølging og hver sine styringssystemer som er det ikke så lett å samarbeide. Ja, i noen tilfeller lager de også hver sine strategier for å løse samme problem, i følge Riksrevisjonen.

To konkrete eksempler: Tilda og a-krim

I sin analyse av hva det er som ikke fungerer har Riksrevisjonen sett på to konkrete eksempler på prosjekter som skal bruke deling av data for å oppnå viktige samfunnsmål og redusere kostnader. To prosjekter der gevinstene er enorme dersom man lykkes, men der man så langt ikke har fått det til. Fordi det er så åpenbart at det er store gevinster knyttet til deling av data er dette to svært gode eksempler som bidrar til forklaringer på hvorfor det er vanskelig å lykkes også på andre områder, med mindre oppmerksomhet.

Det ene eksemplet er Tilda-prosjektet (jeg deltok på lanseringen i 2021), en datadelingstjeneste for alle tilsyn i Norge. Delingstjenesten skulle gi tilsynsmyndighetene bedre muligheter til å koordinere sine tilsyn, blant annet slik at informasjon fra andre virksomheters tilsyn kan brukes i egne risikovurderinger. Det ble identifisert 87 tilsynsmyndigheter som kan inngå i tjenesten. I tillegg finnes 203 brannvesen og 111 el-tilsyn, som også utøver en tilsynsfunksjon. Bedre samordning av tilsyn er en fantastisk ide som gir gevinster både for tilsynene og virksomhetene det drives tilsyn med. 

Men dette arbeidet har åpenbart blitt en stor skuffelse for de involverte og noen tilsyn har trukket seg helt fra samarbeide fordi de ikke får tilgang til det som var forespeilet. Riksrevisjonen skriver:

Styringsgruppen til Tilda mener at grunnen til at flere etater ennå ikke bruker tjenesten, er at juridiske spørsmål om deling av data knyttet til enkeltpersonforetak ikke har blitt avklart. Arbeidstilsynet peker på at dataene derfor vanskelig kan brukes i risikoarbeid. I enkelte næringer, som landbruk, er det en svært høy andel enkeltpersonforetak. Når informasjon om disse ikke kan deles, blir tjenesten mindre relevant for de aktuelle tilsynsmyndighetene. Det er ønskelig å dele konklusjoner fra etatenes tilstands- eller risikovurderinger. Per april 2023 er det ikke avklart hvorvidt etatenes risikovurderinger kan deles. Fiskeridirektoratet, Arbeidstilsynet og Statsforvalternes fellestjenester uttrykker at det ville vært svært verdifullt for dem om risikovurderinger kunne deles. Arbeidsgruppen fra prosjektet «Samordning av tilsyn» anbefaler at tilstands- og risikovurderinger ikke deles i en løsning for automatisk deling av tilsynsdata. Likevel deler tilsyn risikovurderinger gjennom andre plattformer, for eksempel BarentsWatch, der blant annet Fiskeridirektoratet deltar.

Det kan virke som arbeidet med å få dette avklart har vært svært lavt prioritert. Med den konsekvens at store gevinstmuligheter går tapt. Men også på det tekniske området har det vært problemer:

"Statsforvalternes fellestjenester og Arbeidstilsynet viser til at mange tilsynsetater har utdaterte fagsystemer som må oppdateres før de kan integreres med Tilda. Arbeidstilsynet vises også til at det er stor forskjell på størrelsen på tilsynsetatene. Noen saksbehandler for eksempel i regnearket Excel."

Slik jeg forstår Riksrevisjonens beskrivelse er det pr i dag bare fem tilsyn som bruker muligheten til å dele data gjennom Tilda. Noen av disse er store tilsyn, men uansett er fem av 87 tilsyn som kunne koblet seg på et ekstremt dårlig resultat. Og særlig med tanken på alle ressursene som er brukt på å planlegge og utvikle denne løsningen. Flere etater gir uttrykk for at de er interessert i å være med i fremtiden, men ikke nå når det er så få som deltar. Men da burde jo de ansvarlige departementene pålegge disse tilsynene å bli med. Gjerne i tildelingsbrevene for neste år, slik at vi endelig kan begynne å få hentet ut gevinstene, og forhåpentligvis også forenklet hverdagen for kommuner og bedrifter det drives tilsyn med.

Det andre eksemplet er om mulig enda mer åpenbart når det gjelder store samfunnsmessige gevinster, samarbeidet for å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Dette gjøres gjennom et samarbeid mellom Arbeidstilsynet, Nav, Skatteetaten, tolletaten og politiet. Informasjonsdeling er et av de viktigste premissene for å få til et systematisk og effektivt tverretatlig samarbeid mellom kontrolletatene når det gjelder å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Virksomhetene har sammen opprettet åtte a-krimsentere i de største byene. I 2016 etablerte etatene et felles IT-system, akrim.no, for lagring og deling av informasjon.

På et så viktig og høyt prioritert område må det vel i hvert fall være slik at barrierer ryddes vekk for å få til deling og gjenbruk av data? Nei, slik er det dessverre ikke, i følge Riksrevisjonen. Og ting man trodde var ryddet av veien er ikke blitt avklart likevel, spesielt på det juridiske området. Riksrevisjonen skriver:

"Skatteetaten opplyser at det i forbindelse med opprettelsen av a‑krimsamarbeidet i 2015 ble kommunisert at det var et handlingsrom som ikke ble benyttet for å dele data med formål om å bekjempe arbeidslivskriminalitet. De uttaler videre at det viste seg å være behov for juridiske avklaringer, og at det handlingsrommet som en mente fantes, ikke var så stort likevel. En av utfordringene for a‑krimsamarbeidet har vært at juridiske hensyn ved deling av data ikke har blitt avklart, og etatene har derfor ikke hatt mulighet til å dele data i fellesapplikasjonen akrim.no. Økokrim mener at viljen til å dele data har vært, og er, til stede hos alle etatene, men at den til dels har vært større enn det omforente rammeverket har gitt mulighet for. Økokrim etterlyser også en mer helthetlig tenkning rundt hva de samarbeidene etatene kan løse i fellesskap, og hvilke hjemler man trenger for å gjøre dette."

Det virker kanskje litt rart at en statlig fagmyndighet "etterlyser en mer helhetlig tenking" på sitt eget fagområde, men slik er det overraskende ofte. Tanken er nok at "noen" skal finne ut av det. Riksrevisjonen skriver at en ny a-krimforskrift som kom på plass i 2022 er et viktig skritt i riktig retning. Og kanskje et godt eksempel på at det faktisk er mulig å endre lover og regler for å oppnå det man ønsker av samfunnsgevinster, selv om det har tatt tid. Men selv etter dette virker det ikke som aktørene tør være veldig optimistiske når det gjelder tempoet:

"Skatteetaten viser til at det fortsatt er usikkerhet knyttet til hvilke data som kan hentes inn og behandles, og hvordan personopplysninger skal lagres og behandles med tanke på offentlig innsyn. Økokrim uttaler at en nå begynner å se mer konturene av hva akrim.no kan bli. Når de siste juridiske avklaringene er på plass, kan det bli vurdert om akrim.no inneholder den informasjonen som er hensiktsmessig til formålet, og deretter kan det arbeides videre med å utvikle systemet og hvilke data som kan deles."

Den god nyhet om a-krimsamarbeidet er at de ikke har opplevd like store finansielle eller tekniske utfordringer som Tilda. Til gjengjeld har det vært en stor utfordring med styring og koordinering når det er flere departementer involvert, med hver sine tildelingsbrev, resultatmål og etatsstyringsprosesser som ikke er godt nok koordinert. Økokrim sier til Riksrevisjonen at: 

"Dagens system er innrettet slik at strategiske føringer i mål og resultatstyringen og krav til resultatrapportering knyttet til a‑krimsamarbeidet foretas i de tre ulike departementer. Dette er utfordrende i en kontekst hvor departementene i stor grad mangler nødvendig styringsinformasjon. Det framkommer også av rapporten at etatssamarbeidet ikke har etablert en plan for hvordan en kan nyttiggjøre seg av teknologi og bruk av registerdata på tvers av samarbeidet. En av anbefalingene er å utvikle metoder for effektiv bruk av tilgjengelige data i a‑krimsamarbeidet. Økokrim påpeker at det er utfordrende når flere departementer skal samarbeide og det kommer stortingsmeldinger og handlingsplaner fra flere departementer om samme tema til omtrent samme tid, for eksempel om sosial dumping. Økokrim mener det gir grunn til en viss bekymring for at arbeidet blir for fragmentert og ikke målrettet nok."

Som sagt er a-krimsamarbeidet og Tilda bare to eksempler Riksrevisjonen har valgt ut. Situasjonen er sannsynligvis den samme for en rekke andre prosjekter der deling av data er nødvendig for å skape bedre tjenester og hente ut gevinster. Og når så høyprofilerte og åpenbart lønnsomme satsinger som disse ikke prioriteres høyt nok, hvordan er det da med andre satsinger på tvers av etater og sektorer? Kanskje Digitaliseringsdirektoratet kunne gjøre en liten kartlegging av tilstanden i ulike prosjekter for å finne ut mer om alle gevinstene samfunnet går glipp av?

Om dataøkonomien i offentlig sektor

Det er satt i gang flere oppfølginger av den utmerkede Stortingsmeldingen om datadrevet økonomi og innovasjon og den like utmerkede strategien for digitalisering av offentlig sektor. En av bitene i dette arbeidet er en utredning skrevet av Agenda Kaupang på oppdrag fra KDD som nettopp ble offentligjort som de har kalt "Utredning av dataøkonomien i offentlig sektor". De omtaler mandatet sitt slik:

"Agenda Kaupang har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) utredet dataøkonomien i offentlig sektor. Det er et nasjonalt mål at det skal skapes verdier og flere nye arbeidsplasser ved hjelp av data. Analysene og anbefalingene fra denne utredningen skal inngå i kunnskapsgrunnlaget til det offentlige lovutvalget som skal vurdere og foreslå en helhetlig regulering av viderebruk av offentlig informasjon (data). Formålet med utredningen er å identifisere sentrale utfordringer og muligheter knyttet til offentlig sektors rolle og oppgaver som forvalter og tilbyder av offentlige data til viderebruk."

Hvorfor dataøkonomi i offentlig sektor og ikke tilgjengeliggjøring eller deling? Det er fordi denne rapporten ikke først og fremst er opptatt av å utrede prinsippet om at det skal deles og jobbes på tvers, det er grundig slått fast andre steder, men den går dypere inn i materien og ser på hvordan den datadelingen det er lagt til rette for i dag foregår. Hvordan den er organisert, hvilke roller og ansvarsforhold som gjelder i ulike deler av kjeden, og hvilke finansierings- og/eller betalingsmodeller man bruker. Er det en bevilgning over statsbudsjettet til formålet? Er det blitt til gjennom et spleiselag mellom flere etater? Eller er det brukerne av data som betaler? Eller er det en kombinasjon av litt av hvert?

Noe av det mest interessante med denne utredningen er at den ser konkret på disse forholdene på 8 ulike områder der det offentlige i dag deler data med andre på en tilrettelagt og avansert måte: Helsedata, samtykkebasert boliglånesøknad, Diskos (olje/gass-data), Nasjonal reiseplanlegger, meteorologiske data, Copernicus (satellittdata), Geovekst (geodata) og mikrodata fra statistisk sentralbyrå. Veldig ulike formål, ulike typer data og ulike brukere av dataene, Derfor er det store forskjeller på organisasjonsmodeller, betalingsmodeller, roller og ansvar. 

Noen av disse forskjellene er fornuftige og naturlige, men noe er nok også et resultat av at slike tverrgående samarbeid i Norge i det offentlige, og mellom offentlige og privat sektor, er vokst frem nedenfra, men ikke nødvendigvis basert på hva som er skalerbart og fremtidsrettet, eller hva som er best samfunnsøkonomisk på sikt. De er et resultat av "det muliges kunst", ikke vakre konseptvalgsutredninger, fordi alternativet var å ikke få til noen ting. Innovative ledere i det offentlige får til mye på den måten. Men det gjør at jo mer vellykket det blir, og jo mer det vokser i volum, kompleksitet og bredde, jo flere problemer oppstår fordi denne nedenfra og opp-utviklingen, som kanskje har et lappeteppe av finansierings og betalingsløsninger, begynner å støte på ting de ikke hadde tenkt på, eller visste om, men skjøv fremtidige problemer inn i fremtiden.

Utfordringen er å få de som styrer på overordnet nivå, og som faktisk bestemmer hvordan budsjetter innrettes og hvilke prinsipper og finansieringsmodeller som skal gjelde, til å interessere seg såpass mye for detaljene i dette at vi får ryddet og satset. Hvis ikke risikerer vi at vi går glipp av viktige muligheter og at ressurser står ubrukte. Nå er det også langt flere slike felles offentlige organisatorer av datadeling enn de Agenda Kaupang har fått sett på, og jeg håper at flere av dem vil gjøre lignende gjennomganger i egen regi. 

Et annet problem rapporten er inne på er at kompetansen og interessen i statlige etater for at man sitter på data som kan være verdifulle for andre er, for å si det litt diplomatisk, veldig ujevnt fordelt. Allerede i kartleggings- og intervjuarbeidet møtte utrederne dette problemet i møtet med personer de ville hente kunnskap fra:

"Det fremkom også av intervjuene at informantene og deres virksomheter i varierende grad hadde satt seg inn i, og gjort seg opp en mening om hva som skulle til for at offentlige data i større grad blir brukt av næringslivet. Dette reflekteres i de svarene vi fikk. Det er også interessant at noen av virksomhetene vi kontaktet, og som vi forventet at ville ha gjort seg opp tanker om bruk av offentlige data, hadde gjort dette i så liten grad at de ikke anså deltakelse i utredningen relevant nok til å bruke tid på. Dette kan i seg selv si noe om modenheten og bevisstheten rundt bruk av offentlige data i enkelte sektorer".

Utfordringene ligger med andre ord på nokså ulike plan, fra grunnleggende mangel på kunnskap og interesse til nokså avanserte samarbeidskonstellasjoner som har behov for å avklare finansierings og samarbeidsmodeller når de skal gå løs på store og viktig samfunnsutfordringer der smartere deling av data er en forutsetning for å lykkes. Agenda Kaupang har foreslått 16 tiltak i utredningen som reflekterer dette spennet. Alt fra grunnleggende forståelse og kompetanse om datadeling i forvaltningen, via tiltak for å effektivisere datafangst og lagringsinfrastruktur, til å vurdere om dagens fellesløsninger er gode nok til å løse oppgavene fremover.  

Flere av tiltaksforslagene (6-10) handler om finansierings og prismodeller, der hovedanbefalingen er at offentlige data skal tilbys gratis, men der det anbefales å se fleksibelt på ulike modeller for marginalprising, vurderes betaling for tilleggstjenester som finansiering om det er realistisk og vurdere om medfinansieringsordningen for statlige it-prosjekter skal være et virkemiddel for økt datadeling. 

De siste tiltaksforslagene (11-16) tror jeg kan settes under samleoverskriften en mer strategisk tilnærming fra offentlig sektor selv. Da handler det om tydeliggjøring av forventninger i tildelingsbrev, mer systematisk arbeid med å realisere gevinster, arenaer for samarbeid med næringsliv, prioriteringsdiskusjoner (hvilke data er viktigst?), modeller for offentlig-privat samarbeid og plassering av ansvar for "krevende" datakilder.

Jeg synes det ser ut som en god liste. Men skal den få verdi må den bevege seg fra å være noe som er foreslått i en utredning til å bli til noe som kan diskuteres, konkretiseres og gjennomføres. Dette tilhører en av politikkens mer krevende sjangre fordi det går på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og griper inn i både ansvarsfordeling, etatsstyring, insentiver og budsjetter. Det handler om en helhet som bør være noe mer enn summen av mer eller mindre gjennomtenkte enkeltdeler. Da kan det bli bra.

Er data scientist fortsatt den mest sexy jobben?

For ti år siden skrev forskeren Thomas Davenport og DJ Patil, tidligere US Chief Data Scientist, en artikkel i Harvard Business Review der de kåret data scientist til vårt århundres mest sexy jobb. Jeg tror data scientist også er begrepet på norsk, men vi bruker ofte datavitenskap som begrep om faget de jobber med, som tilsvarer data science på engelsk.

Allerede for ti år siden var det tusenvis av mennesker som hadde som jobb å prøve å finne gull ut av rotete og sølete data, ved å finne fram til, strukturere, koble sammen og tilrettelegge, og anvende ulike verktøy for å skape verdi for virksomheter ut av dataene. Artikkelen beskrev at en viktig del av jobben den gang var å jobbe med å utvikle og programmere verktøyene sine selv:

"Perhaps it’s becoming clear why the word “scientist” fits this emerging role. Experimental physicists, for example, also have to design equipment, gather data, conduct multiple experiments, and communicate their results. Thus, companies looking for people who can work with complex data have had good luck recruiting among those with educational and work backgrounds in the physical or social sciences. Some of the best and brightest data scientists are PhDs in esoteric fields like ecology and systems biology. George Roumeliotis, the head of a data science team at Intuit in Silicon Valley, holds a doctorate in astrophysics. A little less surprisingly, many of the data scientists working in business today were formally trained in computer science, math, or economics. They can emerge from any field that has a strong data and computational focus."

Det har skjedd my på ti år både når det gjelder å etablere dette som et eget utdannings- og forskingsfelt, og også når det gjelder å utvikle verktøykassen, blant annet bruk av kunstig intelligens og andre hjelpemidler for å analysere stordata. Mindre tid må brukes på å utvikle verktøyene (noen er blitt spesialister på den delen av fagområdet også) og mer tid kan brukes på å finne verdien i dataene. 

Men er dette like attraktivt og viktig arbeid som for ti år siden? De to artikkelforfatterne har stilt og besvart spørsmålet i Harvard Business Review ti år etter: "Is Data Scientist Still the Sexiest Job of the 21st Century?". Svaret er at det i hvert fall ikke er mindre behov nå. Etterspørselen etter kompetansen er langt høyere:

"A decade later, the job is more in demand than ever with employers and recruiters. AI is increasingly popular in business, and companies of all sizes and locations feel they need data scientists to develop AI models. By 2019, postings for data scientists on Indeed had risen by 256%, and the U.S. Bureau of Labor Statistics, predicts data science will see more growth than almost any other field between now and 2029. The sought-after job is generally paid quite well; the median salary for an experienced data scientist in California is approaching $200,000."

Selv om utdanningene, jobb-beskrivelser og verktøy er langt mer standardisert og "mainstreamet" i dag enn for ti år siden, og erkjennelsen av hvilke verdiskapingsmuligheter som kan utløses i en virksomhet med ved smart bruk av data er langt større, peker de også på at noen av de grunnleggende utfordringene består. Forståelsen er ganske ujevnt fordelt. Og tilretteleggingen for at man virkelig skal kunne realisere disse mulighetene er også svært variable:

"Many of the same headaches remain, too. In our research for the original article, many data scientists noted that they spend much of their time cleaning and wrangling data, and that is still the case despite a few advances in using AI itself for data management improvements. In addition, many organizations don’t have data-driven cultures and don’t take advantage of the insights provided by data scientists. Being hired and paid well doesn’t mean that data scientists will be able to make a difference for their employers. As a result, many are frustrated, leading to high turnover."

Og dette er jo en god påminnelse om at vi har med mennesker og organisasjoner å gjøre, ikke bare teknologi. Avstanden mellom hva teknologi kan bidra med og hva vi får til av innovasjon og verdiskaping med teknologi har neppe vært større noen gang. Så ja, data scientists og andre som kan hjelpe oss bygge den broen er nok enda viktigere enn før. Ikke minst fordi, som artikkelen avslutter med å understreke, de får en stadig viktigere jobb når det gjelder å forklare og hjelpe oss med de viktige etiske og samfunnsmessige veivalgene som dukker opp når data skal kobles og brukes på nye måter. 

Men her er det også viktig å minne om at ingen yrkesgrupper løser slike systemiske og ofte komplekse utfordringer, som handler om mennesker. organisasjoner og teknologi, alene. Når utfordringer og muligheter er tverrgående og kan ha etiske og samfunnsmessige konsekvenser, løses de best når de teknologiske ekspertene er opptatt av brukerperspektivet og samarbeider godt med andre fagmiljøer som har gode verktøy for å analysere hva slags endringer som er mulige og ønskelige.

Deling av næringslivsdata

Stortingsmeldingen om "Data som ressurs - Datadrevet økonomi og innovasjon" som ble lagt fram av den forrige regjeringen i mars i fjor sier mye klokt om både de økonomiske verdiskapingsmulighetene og den samfunnsmessige gevinsten som ligger i at vi legger bedre til rette for å dele, koble og gjenbruke data. Den pekte også på noen viktige områder der faglige ekspertise og næringsliv må jobbe videre med å beskrive hvordan rammebetingelsene for datadeling ser ut, hva næringslivet bør gjøre selv, hva myndighetene kan gjøre for å legge til rette.

For noen dager siden kom det en slik viktig oppfølging av Stortingsmeldingen. Et ekspertutvalg ledet av Heri Ramampiaro, professor ved NTNU, leverte rapporten "Deling av industridata" til regjeringen. Det er et godt pedagogisk dokument som beskriver ulike scenarier datadeling foregår i, den gir råd til næringslivet om hva man må tenke på og være opptatt å få på plass, den sier kloke ting om standarder og arkitektur for datadeling, og den sier også noe om juridiske og regulatoriske rammer.

Når det gjelder juridiske forhold er rapporten innom både lovverk som regulerer personvern, konkurranse, forretningshemmeligheter og databaser, og understreker hvordan dette rammer inn hva en virksomhet kan og ikke kan gjøre, men som for de fleste tilfeller av datadeling ikke legger spesielt sterke hindringer og begrensninger på hva som er mulig. Det er ikke først og fremst lovverket som er utfordrende, men det å finne gode forretningsmodeller og gode kontrakter som sørger for at viktige ting er på plass. Rapporten slår fast at:

"Innenfor dagens rettslige rammeverk, er det nødvendig med kontrakt for å regulere vilkårene for tilgang til og deling av data. En lisensavtale gir tilgang og rett til å bruke data, i motsetning til en kjøpsavtale som vanligvis brukes om et endelig salg, der selger ikke lenger skal ha rettigheter eller plikter i det som blir solgt. Lisensavtalen fastsetter vilkårene for bruken, og regulerer risiko og ansvar. Dersom Data Act blir vedtatt og gjennomført i EØS og dermed i Norge, forutsetter den at deling av data reguleres i kontrakter/lisenser, men avtalen må respektere og oppfylle kravene i Data Act. Også i fremtiden, vil altså kontrakter være helt sentrale for å regulere deling av data. Det er også fullt mulig å fordele rettigheter og plikter i kontrakten ved å bruke ord som “eierskap” og lignende, men det motsvares altså ikke av noen konkret rettslig posisjon i lovverket."

Arbeidet i EU med et regulatorisk nybrottarbeid for digitale markeder og digitale tjenester som skal sørge for å regulere nok til å hindre monopoldannelser, men ikke så mye at det hindrer innovasjon, er også behandlet. Dette er lovgivning som også gjelder i Norge. Og så beskriver rapporten på en utmerket måte, som sikkert også kan fungere godt som en form for veileider for bedrifter som skal finne sin vei til å ta steget for fullt inn i dataøkonomien, hvordan bedriftene selv, gjennom sine strategier, sin innovasjonskultur, sin delingskultur og sin ledelse, må sette seg selv i førersetet. Rapporten sier i kapittel 7 om "Kompetanse og forankring" at:

"I mandatet til ekspertgruppen er det lagt særlig vekt på tekniske, juridiske og forretningsmessige hindringer knyttet til datadeling. Det er imidlertid også gitt av mandatet at gruppen skal peke på praksis som fremmer deling og verdiskaping med data. Ut over de områder som er dekket over opplever gruppen at også andre, mindre målbare faktorer er av stor betydning for hvorvidt man lykkes med deling – som bedriftskultur, strategi og planlegging, organisatoriske rammevilkår og kompetanse. I dette kapittelet vil vi dele erfaringer fra medlemmene i ekspertgruppa knyttet til kultur og andre organisasjonsmessige rammebetingelser for datadeling i en virksomhet. Dette er på ingen måte ment som en oppskrift som kan følges punkt for punkt, da det dessverre ikke finnes noen one size fits all når det gjelder å utvikle kulturen i en virksomhet. Vi håper likevel at rådene og erfaringene som blir presentert kan inspirere og gi ideer til hvordan man kan jobbe med, og stimulere til, deling av data i en virksomhet."

Og herfra er det en fin flyt over til avslutningskapitlet i rapporten som beskriver fem ulike scenarier for datadeling mellom virksomheter, og hva man bør være særlig oppmerksom på. Fra den enkleste modellen med bilateral datautveksling mellom to bedrifter til en avansert modell med en felles data- og tjenesteplattform som brukes til å utveksle data og levere tjenester til mange bedrifter samtidig. Det finnes derfor ikke et svar som passer for alle. Bransjer er ulike, bedrifter er ulike og det gjelder å finne sin strategi for hvordan data skal bidra til verdiskaping.