Jentene forsvinner ikke lenger

Her er det to forsider fra The Economist som viser at store forbedringer i verden kan skje på overraskende kort tid. Det er  bare 15 år mellom den øverste forsiden, som er fra mars 2010, og den nederste som er fra juni 2025

Temaet er familiers ønske om å få guttebarn fremfor jentebarn, noe vi kan fristes til å tenke at ligger dypt forankret i mange konservative kulturer. Og at denne favoriseringen av gutter, i kombinasjon færre barn, billig ultralyd og enklere tilgang til abort, ville utløse en demgrafisk katastrofe på sikt.

Tallenes tale i 2010

Da The Economist skrev en lederartikkel og satte denne saken på forsiden i mars 2010 virket det temmelig dystert. De skriv under overskriften "Gendercide", at:

"Most people know China and northern India have unnaturally large numbers of boys. But few appreciate how bad the problem is, or that it is rising. In China the imbalance between the sexes was 108 boys to 100 girls for the generation born in the late 1980s; for the generation of the early 2000s, it was 124 to 100. In some Chinese provinces the ratio is an unprecedented 130 to 100. The destruction is worst in China but has spread far beyond. Other East Asian countries, including Taiwan and Singapore, former communist states in the western Balkans and the Caucasus, (...) Gendercide exists on almost every continent."

Analysen i 2010 var svært pessimistisk og konkluderte med at verken mer rikdom, høyere utdanning eller mindre familier ville stoppe denne utviklingen. Tvert imot gjorde mindre familier det anda viktigere å få gutter. Og på toppen av det hele kom det billige og tilgjenelige teknologier som raskt bidro til å aksellerere en kjønnsskjevhet som allerede var der:

"Wealth does not stop it. Taiwan and Singapore have open, rich economies. Within China and India the areas with the worst sex ratios are the richest, best-educated ones. And China's one-child policy can only be part of the problem, given that so many other countries are affected. In fact the destruction of baby girls is a product of three forces: the ancient preference for sons; a modern desire for smaller families; and ultrasound scanning and other technologies that identify the sex of a fetus."

Tallenes tale i 2025

I juni 2025, bare 15 år detter, er igjen denne problemstillingen på forsiden av The Economist, men noe dramatisk har skjedd. Overskriften er "Phew it's a girl! - The stunning decline of boy preference". Fordi det ikke er teknologien som har gått i revers, eller lovgivningen som er endret, så må det ha skjedde en helt bemerkelsesverddig global endring i holdninger. The Economist reflekterer over dette i lederartikkelen, og skriver at: 

"Without fanfare, something remarkable has happened. The noxious practice of aborting girls simply for being girls has become dramatically less common. It first became widespread in the late 1980s, as cheap ultrasound machines made it easy to determine the sex of a fetus. Parents who were desperate for a boy but did not want a large family—or, in China, were not allowed one—started routinely terminating females. Globally, among babies born in 2000, a staggering 1.6m girls were missing from the number you would expect, given the natural sex ratio at birth. This year that number is likely to be 200,000—and it is still falling."

Lederartikkelen går igjennom tallene. I Kina falt ubalansen fra en topp på 117,8 gutter per 100 jenter i 2006 til 109,8 i fjor, og i India fra 109,6 i 2010 til 106,8. I Sør-Korea er det nå helt tilbake til normalen, etter å ha vært sjokkerende 115,7 i 1990. Og nettopp i Sør-Korea har denne endringer kommet litt tidligere. De virket som et litt spesielt unntak i 2010, mens det nå er slik at alle land går i samme retning. The Economist er inne på et par interssante forklaringer og effekster denne nye endringen kan få.

Positive effekter av flere jenter

The Economist peker for det første på det ganske opplagte, som både er en årsak og en mulig virkning, at selve samfunnssystemet og verdigrunnlaget som første til et ønske om gutterbarn framfor jentebarn, må være svekket. At sønnene tjener pengene og sørger for familienes gamle, og at kvinnene skal tjene mannnen, er ideer som åpenbart finnes fortsatt, men de stemmer ikke så godt med virkeligheten.

En annen effekt er at det samfunnsskadelige overskuddet av menn ikke lenger vil være et stort problem. The Economist skriver at verden blir sikrere:

"Second, it heralds an easing of the harms caused by surplus men. Sex-selective abortion doomed millions of males to lifelong bachelorhood. Many of these “bare branches”, as they are known in China, resented it intensely. And their fury was socially destabilising, since young, frustrated bachelors are more prone to violence. One study of six Asian countries found that warped sex ratios led to an increase of rape in all of them. Others linked the imbalance to a rise in violent crime in China, along with authoritarian policing to quell it, and to a heightened risk of civil strife or even war in other countries. The fading of boy preference will make much of the world safer."

 Men kan det være at dette bare er begynnelsen, og at denne reverseringen av et overskudd av gutter ikke stopper når det blir likt, men fortsetter i favør av jentene? Hvis flere jenter tar høyere utdanning, jobber i de sikreste jobbene, tar jeg av sine foreldre, ikke er de som kommer i fengsel eller er voldelige i samme grad som menn, hvorfor ikke prioritere å få jentebarn? Og i følge The Economist er dette i ferd med å skje, i hvert fall i noen regioner i verden:

"In some regions, meanwhile, a new preference is emerging: for girls. It is far milder. Parents are not aborting boys for being boys. No big country yet has a noticeable surplus of girls. Rather, girl preference can be seen in other measures, such as polls and fertility patterns. Among Japanese couples who want only one child, girls are strongly preferred. Across the world, parents typically want a mix. But in America and Scandinavia couples are likelier to have more children if their early ones are male, suggesting that more keep trying for a girl than do so for a boy. When seeking to adopt, couples pay extra for a girl. When undergoing in vitro fertilisation (IVF) and other sex-selection methods in countries where it is legal to choose the sex of the embryo, women increasingly opt for daughters".

For mye kjønnsubalanse den ene eller andre veien er naturligvis ikke bra, og det er svært gledelig at det som kunne se ut som en fremvoksende demografisk katastrofe, ikke ser ut til å bli det likvel. Jeg er litt overrasket selv over hvor raskt en svært negativ utvikling har snudd og hvor mye det har utviklet seg i positiv retning. Det er mer enn nok andre store problemer i verden som krever tid og oppmerksomheten, så dette er en viktig fremgang det er grunn til å glede seg over. 

Utdanningsgapet mellom kvinner og menn øker

Statistisk sentralbyrå kunne i går melde om noen likestillingsmessige gladsaker. Andelen kvinnelige ledere øker. Færre kvinner jobber deltid. Og lønnsgapet mellom kvinner og menn blir mindre. Ganske gradvis i alle tre tilfeller, men det går i riktig retning, i følge SSB.

Et området der det ikke blir mer likestilt enn før er innenfor høyere utdanning. Her er er kvinner i en klar ledelse og gapet mellom kvinner og menn øker. SSB skriver at:

"Utdanningsnivået øker både blant kvinner og menn. Samtidig ser vi at andelen kvinner med høyere utdanning øker raskere enn menn, dermed øker også utdanningsgapet. Det er blant de med kort høyere utdanning vi ser de store kjønnsforskjellene. Andelen kvinner med kortere utdanning har økt raskere enn menn siden 1980-tallet. Dette kan til dels forklares av at utdanninger med store student-kull, som sykepleierutdanning, er kvinnedominert. Ser vi på andelen som tar lang høyere utdanning er det veldig liten forskjell mellom kvinner og menn i 2022."

Det siste er strengt tatt en stor understatement. Det har frem til nå vært slik at mange flere menn enn kvinner har lang høyere utdanning. I 1990 var det 5,2 prosent menn mot 1,4 prosent kvinner i befolkningen. I 2010 var det 8,4 prosent menn mot 5,7 prosent kvinner. Og nå i 2022 helt likt, 11,6 prosent menn og kvinner har lang høyere utdanning. 

Og fordi disse tallene gjelder hele befolkningen, mens et stort flertall blant dagens studenter er kvinner, vil det raskt bli slik at et flertall av de med lang høyere utdanning er kvinner. Fra nå og i all overskuelig fremtid vil det være slik at flest kvinner har både kort og lang høyere utdanning innenfor de fleste fagdisipliner. Det er et viktig unntak. Alt for få kvinner satser på utdanninger innenfor teknologifagene. 

36 prosent av professorene er kvinner

Det går riktig vei ganske raskt nå, men fortsatt er det bare 36 prosent av professorene i Norge som er kvinner. Til tross for at et stort flertall av studentene nå er kvinner og halvparten av forskerpersonalet totat i universitets og høyskolesektoren er kvinner, er det litt igjen for de aller høyest stillingskategoriene. SSB skriver:

"På det øverste karrieretrinnet, blant professorene, var andelen menn over 80 prosent tidlig på 2000-tallet, mens kvinnene var i flertall innenfor de mer undervisningsbaserte lektorstillingene. De foreløpige tallene viser at det var totalt 4 622 professorer ved norske læresteder i 2022. Det var rundt 100 flere kvinnelige professorer i 2022 enn i 2021, mens det var en marginal nedgang i antallet mannlige professorer. Dette medfører at andelen kvinner blant professorene i 2022 økte til nesten 36 prosent."

Det er imidlertid store ulikheter mellomfagdisiplinene. I medisin og helsefag er 50,4 prosent kvinner. I både humaniora og samfunnsfag er kvinneandelen omtrent 40 prosent. Mens det i matematikk og naturvitenskap er 22,3 prosent kvinner og blant teknologene bare 17.4 prosent kvinner. Men dette er i hvert fall en fremgang fra 11 til 17 prosent de siste ti årene.

De 4 622 professorene er del av en større gruppe faglige og vitenskapelig ansatte ved universitetene og høyskolene. Mens det helt på toppen fortsatt er flest menn, er det slik at kvinnene har inntatt stillingskategoriene lenger ned. Blant førsteamanuenser var andelen kvinner 51 prosent i 2022. Kvinneandelen blant både førstelektorer og universitets- og høgskolelektorer ligger på over 60 prosent. Blant postdoktorer var det 48 prosent kvinner og blant stipendiatene var det 55 prosent kvinner. Kvinnene tar over. Det tar bare litt lenger tid før det skjer helt i toppen.

Glasstakindeksen 2022

Gratulerer med kvinnedagen! Verden går heldigvis fremover. Til helgen skal kvinner for første gang konkurrere i femmil i langrenn i Holmenkollen og om to uker blir det skiflyging for kvinner i Vikersund for første gang. I høyere utdanning har det i mange år vært langt flere kvinner enn menn som studerer. Og i tidligere mannsbastioner som politiske lederjobber, statlige ledere, kommunale ledere, kultur- og medieledere og organisasjonslivets ledere er det nå like mange kvinner som menn, minst.

Men det er ingen grunn til å avblåse markeringen av 8. mars og slå fast at hele jobben er gjort av den grunn. Mens det på viktige samfunnsområder som i politikk og i høyere utdanning, er slik at kvinner har inntatt posisjonene, er det fortsatt slik at det på mange andre viktige områder har skjedd forbausende lite med likestillingen. Abelia kårer årlig Norges 50 fremste tech-kvinner fordi det innenfor teknologiyrkene fortsatt er veldig mannsdominert, og det er viktig å løfte frem kvinnelige forbilder. I helsefagene er det tilvarende kvinnedominert, og ikke ser det ut vil å skje store endringer heller.

Og ser vi på topplederstillinger i næringslivet eller på partnere i advokatfirmaer, management consulting, meglerhus eller private equity, noen av landets best betalte jobber, er det ganske langt mellom kvinnene. Endringer skjer sakte, om de skjer i det hele tatt. Forsvaret har fått bred mediedekning av sine vanskeligheter med å bygge en likestilt kultur og slå ned på uakseptabel oppførsel. På alle disse områdene er det veldig mye jobb som gjenstår før vi kan være fornøyde.

The Economist setter hvert år sammen en "glass-ceiling index" som søker å få frem dette sammensatte bildet av hvor langt likestillingen har kommet, både innenfor land og mellom land. De rangerer 29 OECD-landene etter hvor likestilte de er. Ikke land som Afghanistan, Iran, Saudi Arabia, eller Russland,, men de mest utviklede demokratiene og markedsøkonomiene i verden. Land der vi ser en tydelig sammenheng mellom kvinnelig utdanningsnivå og yrkesdeltagelse, og et velstående samfunn. Fordi likestilling lønner seg. The Economist skriver:

"The economist’s glass-ceiling index measures the role and influence of women in the workforce across the OECD club of mostly rich countries. Four Nordic countries—Sweden, Iceland, Finland and Norway—top the index as the best places for working women. Japan and South Korea, where women must still choose between a family or a career, fill the bottom two places. A country’s performance on the index is measured along ten metrics, including the gender pay gap, parental leave, the cost of childcare, educational attainment and representation in senior management and political jobs."

Limt fast nederst på denne listen er Sveits, Tyrkia, Japan og Sør Korea. Og særlig for de to siste handler bunnplasseringen om at kvinner i stor grad tvinges til å gjøre et valg mellom enten barn og familieliv, eller en yrkeskarriere. Det har skapt en lite heldig kombinasjon av både veldig lave fødselstall og veldig lav kvinnelig yrkesdeltagelse.

Øverst på listen ligger fire av de fem nordiske landene, Island, Sverige, Finland og Norge, mens Portugal, Frankrike og Belgia de siste årene har klatret forbi Danmark (Danmark gjør det blant annet dårligere på betalte fødselspermisjoner). For Norges del er det som ventet slik at vi ligger godt an på kvinnelig yrkesdeltagelse, kvinner i politikk og i bedriftsstyrer, lave lønnsforskjeller melom kvinner og menn og betalte fødselspermisjoner for både kvinner og menn, mens vi ikke er spesielt likestilte når det gjelder for eksempel kvinneandel i lederjobber i næringslivet eller i en del lederutdanninger. 

Distriktsungdom velger yrkesfag

Historiske var det slik at de fleste byungdommene velger studioforberedende programmer på videregående skoler, for å studere på universitet senere, mens distriktsungdommen valgte yrkesdag og kom raskere ut i jobb. Men er det også slik i dag? Svaret på det er ja.

I følge utdanningsstatistikken til SSB på dette området, og illustrert i grafen, er det stor forskjell mellom by og bygd når det gjelder videregående skole. Det som har forandret seg er at det ikke er noen stor forskjell på om man går på videregående skole eller ikke. Selv om den ikke er obligatorisk er det slik at alle har rett til å gå videregående skole og hele 97 prosent går rett fra grunnskole til videregående skole,  omlag 76 000 personer hver høst.

I landet totalt er det omtrent like mange som velger yrkesfag som velger studieforberedende. 51 prosent valgte studieforberedende og 49 prosent valgte yrkesfag høsten 2021. Men ser vi på geografi i tillegg er forskjellene veldig store. SSB skriver:

"Elever fra Oslo og omkringliggende kommuner velger i stor grad studieforberedende løp, med hele 71 prosent av elevene. Denne andelen synker gradvis jo mindre sentralt elevene er vokst opp. Fra og med de mellomstore byene er det en overvekt av elever i yrkesfaglige løp. Blant elever fra de minste distriktskommunene velger hele 68 prosent yrkesfag. En forklaring på forskjellene kan være at retningsvalg i videregående opplæring reflekterer arbeidsmarkedssituasjonen og næringsstrukturen der elevene bor. Markussen (2010) finner at elever ofte velger utdanningsprogram som speiler en dominerende næring i nærområdet. Det er også slik at andelen sysselsatte med yrkesfaglig utdanning er størst i distriktene, mens man i mer sentrale områder har flere sysselsatte med høyere utdanning"

Legger vi også til  kjønn som variabel så finner vi ytterligere forskjeller. Kombinasjonen kjønn, geografi og utdanningsvalg viser noen interessante forskjeller. SSB skriver:

"Blant begge kjønn ser vi samme trend – andelen som går yrkesfag er størst i distriktene og minker jo mer sentralt elevene er oppvokst. Forskjellene knyttet til sentralitet er imidlertid mer markert blant menn enn blant kvinner. Andelen som går studieforberedende er størst i Oslo og omkringliggende kommuner blant både menn (64 prosent) og kvinner (77 prosent). Andelene i studieforberedende løp synker med sentralitet. I de minst sentrale distriktskommunene går kun 22 prosent av mennene og 43 prosent av kvinnene studieforberedende."

Fødselstall og kvinnelig yrkesdeltagelse

En gammel sannhet sier at når flere kvinner kommer i jobb får de færre barn og fødselstallene går ned. Derfor er fødselsraten lavere i rike land med høy kvinnelig yrkesdeltagelse enn i fattige land med lav yrkesdeltagelse. Slik var det for 40 år siden og slik er det nå? Eller?

Problemet med denne gamle sannheten er at den ikke kan forklare hvorfor land som Spania og Italia, som har langt lavere kvinnelig yrkesdeltagelse enn for eksempel Norge og Sverige, har enda lavere fødselstall. I et forskningsnotat har National Bureau of Economic Research i USA har sett på tallene og slår fast at det ikke er som i 1980. Tvert imot er det et mønster at det i land som legger til rette for høy kvinnelig yrkesdeltagelse og der holdninger i samfunnet trekker i retning av likestilling i arbeidslivet, blir født flere barn, ikke færre.

The Economist skriver om disse tallene i artikkelen "In rich countries, working women and more babies go hand in hand". De har sett på forskningsnotatet og skriver at:

"A new working paper published by the National Bureau of Economic Research argues that the reversal was driven by both cultural and policy changes. In countries such as America and Norway it became economically and socially easier to hold down a job and be a mother. As a result, the birth rate increased. But in places where the two remained in conflict, for example in Italy and Spain, women still worked less and had fewer babies (see chart). The authors find that four main factors lead to higher fertility rates: flexible labour markets, co-operative fathers, favourable social norms, and good family policies."

De peker på fire faktorer som bidrar til høyere fødselstall i noen rike land: fleksible arbeidsmarkeder, samarbeidsvillige fedre, samfunnsnormer som støtter at kvinner flest er i jobb og gode (og dyre) offentlige tiltak for lange fødselspermisjoner og subsidierte barnehager. Og fremhever Norge og USA spesielt fordi begge land ser ut til å ha lykkes, men med en ganske ulike miks av tiltak. Norge er ledende i verden på offentlig betalte ordninger for barn og foreldre:

"In Norway, for example, where childcare is highly subsidised—in 2021 the government spent $29,726 per toddler—both the female employment rate and the fertility rate are among the highest in the OECD, a club of mostly rich countries. No doubt 49 weeks of parental leave helps too."

Mer overraskende for oss som bor i Norden og Nord-Europa er det nok at USA, med noen av den rike verdens mest elendige offentlige ordninger for betalte fødselspermisjoner og barnedekning, også klarer å kombinere relativt høy kvinnelig yrkesdeltagelse med høye fødselstall, ja høyere fødselstall enn i Europa. Det kommer i følge The Economist av at holdninger til likestilling er moderne, selv om offentlige velferdsordninger ikke fremmer det på samme måte som i Norden:

"Social factors also play a role. America ranks near the bottom of the OECD on childcare spending, dishing out just $500 per child each year. It is also the only country without national paid maternity leave. But men in America do more housework and take on more child care than in most OECD countries."

Glasstakindeksen 2021

Gratulerer med kvinnedagen! I anledning dagen pleier The Economist å presentere den årlige glasstakindeksen, en rangering av hvor langt eller kort likestillingen er kommet i arbeidslivet i OECD-landene, det vil si gruppen av de rikeste og mest utviklede landene i verden.

Indeksen har flere ulike indikatorer, blant ulikhet i yrkesdeltagelse, Andelen kvinner blant de med høyere utdanning, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, antall uker med betalt fødselspermisjon for kvinner og for menn, barnehagepriser, andel kvinner i toppledelser, i styrer og i nasjonalforsamlinger.

Både toppen og bunnen på denne listen over likestilte land har vært temmelig stabil de siste seks årene. I toppen av listen er det de samme fire landene hvert år, men rekkefølgen varierer litt, Sverige, Island, Finland og Norge. Og limt fast nederst ligger Sveits, Tyrkia, Japan og Sør Korea, hvert år. Særlig for de to sistnevnte handler plasseringen om at kvinner vanskelig kan kombinere yrkesaktivitet og familie, men blir tvunget til å velge.

Mellom de fire øverste og de fire nederste landene på listen har det vært mer bevegelse. Det største fallet i likestillingsrangering har skjedd i Ungarn, som har falt fra 9. plass i 2016 og helt ned til 24. plass i 2021. Den største forbedringen har kommet i Portugal som var på 12. plass i 2016, har klatret til en 5. plass, rett bak Norge, i 2021. The Economist beskriver valget av indikatorer og vektingen av dem slik:

"A country’s performance on the index is measured along ten metrics, including the gender pay gap, parental leave, the cost of childcare, educational attainment and representation in senior management and political jobs. We give more weight to the indicators which affect all women (such as labour-force participation) and less to those which affect only some (such as maternity pay). Paternity pay is also included. Studies show that where fathers take parental leave, mothers tend to return to the labour market, female employment is higher and the earnings gap between men and women is lower."

Er arbeidsmarkedet like kjønnsdelt blant innvandrere?

Til å være et i internasjonal sammenheng ganske likestilt land, har vi et oppsiktsvekkende kjønnsdelt arbeidsmarked. Her er det en SSB-oversikt over mannsdominerte yrker, der en ser at jobber innenfor bygg, industri, skog, fiske, teknologi, ikt, elektro og transport alle er svært dominert av menn, På samme måte som denne oversikten over kvinnedominerte yrker viser at det er en veldig stor overvekt av kvinner innenfor undervisning, helse, omsorg, kjøkken og renhold.

Et interessant spørsmål i den sammenheng er i hvor stor grad innvandrere til Norge tilpasser seg kjønnsforskjellene i det norske arbeidsmarkedet, eller om det er slik at deres bakgrunn, arbeidserfaring eller kompetanse gjør at de i større grad finner seg til rette i yrker som er dominert av personer med at annet kjønn enn deres eget. At det for eksempel er er en høyere andel innvandrermenn i tradisjonelle kvinneyrker og flere innvandererkvinner i typiske mannsyrker.

Dette har Statistisk Sentralbyrå nylig studert og beskriver i artikkelen "Kjønnsdelte yrker – har innvandrere et annet mønster?". De har sett på yrker der mannsandelen eller kvinneandelen er på over 70 prosent, og man derfor kan si at de er manns- eller kvinnedominert, og så ett på om arbeidstagere som er innvandrere skiller seg ut ved å ha mindre slik dominans. Svare når det gjelder mannsdominerte yrker er at forskjellen ikke er så veldig stor. SSB skriver:

"I alt 15 yrkesområder er mannsdominerte i majoritetsbefolkningen etter denne definisjonen. Også blant innvandrerne er det en klar overvekt av menn på disse yrkesområdene, selv om mannsandelen i tre av dem ligger noe i underkant av 70 prosent. Det er likevel noen forskjeller mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerne på disse 15 yrkesområdene. Mens andelen menn i gruppen «Prosess og maskinoperatører» i majoritetsbefolkningen er 80,8 prosent, er mannsandelen for innvandrere fra EØS etc. 67,1 og fra Asia, Afrika etc. 62,5 prosent. Videre er mannsandelen på de yrkesområdene som yrkesområdene som normalt krever høyere utdanning, mindre for innvandrerne enn den er i majoritetsbefolkningen."

Når det gjelder tradisjonelle kvinnedominerte yrker er det noe større forskjell i enkelte yrker SSB skriver at:

"De kvinnedominerte yrkene i majoritetsbefolkningen er færre. Syv yrkesområder har en kvinneandel på 70 prosent eller mer hos lønnstakere i majoriteten. Mønsteret for innvandrerne fra EØS etc. er ganske likt. Det er bare ett av de syv yrkesområdene hvor kvinneandelen er så vidt under 70, og det er «Undervisningsyrker» (67 prosent). For innvandrere fra Asia, Afrika etc. har tre av yrkesområdene en kvinneandel litt under 70 prosent, To av disse avviker en del fra majoriteten. Dette gjelder «Renholdere mv.» og «Kjøkkenassistenter» som har en kvinneandel på langt over 80 prosent i majoritetsbefolkningen."

Artikkelen beskriver også noen grunner til at det innenfor enkelte yrker er en slik forskjell i kjønnsfordelingen  Den klart viktigste forklaringen på hvorfor arbeidsmarkedet er kjønnsdelt er at det er en konsekvens av ulike utdanningsvalg. De fleste jobber med det man har utdannet seg til. For mange innvandrere er det annerledes. De har gjerne valgt utdanning ut fra helt andre kriterier enn hva som gir jobbmuligheter i Norge og opplever ofte at de står sterkere i konkurransen om helt andre type jobber, der det er stor etterspørsel etter arbeidskraft.

Levestandard og likestilling

Land med høy levestandard er mer likestilte enn fattige land. Men hvor sterk er sammenfallet mellom hvor velstående innbyggerne er og hvor mye likestilling det er mellom kvinner og menn? Og er det slik at noen land skiller seg ut ved å være rike og forbausende lite likestilte - eller omvendt?

Dette er blant temaene organisasjonen Equal Measures 2030 har studert og som er omtalt av The Economist i artikkelen: "The world is a long way from meeting its gender-equality target". Equal Measures 2030 har tatt utgangspunkt i FNs bærekraftsmål og rangert 129 land etter hvor godt de gjør det på ulike bærekrafts-indikatorer, blant annet likestilling. Så har de koblet denne kunnskapen med data om hvor høy levestandarden er i ulike land. Ikke uventet er det slik at de nordiske landene er blant de som gjør det best på likestilling:

"On gender equality, the index shows that no country exceeds the 90-point threshold to be considered “excellent”, though Denmark, the top performer, comes close with a score of 89.3. It is closely followed by nearby Finland, Sweden, Norway and the Netherlands. Unsurprisingly, fragile and conflict-ridden states, such as Niger, Yemen and the Republic of Congo lag far behind. Chad, the lowest-ranked country on the list, scores just 33.4 points. The global average score of 65.7 is “poor”, according to the index’s scoring system. Just 8% of the world’s population of girls and women live in countries that received a “good” rating of 80-89 points."

Men ikke alle velstående land følger denne trenden like godt, men underpresterer sammenlignet med det man kunne forvente når det gjelder likestilling. The Economist skriver at:

"Overall, countries’ scores on the index seem to track national income levels. Notable exceptions are South Korea, Switzerland and the United States, which all have lower gender-equality scores than might be expected considering their wealth. In the United States, for example, this is caused by poor performance on indicators related to poverty and women’s participation in the economy"

The Glass-ceiling index

Også i år på 8. mars publiserer The Economist sin Glass-ceiling index, eller glasstakindeksen på norsk. Den slår fast at det fortsatt er en vei å gå for å oppnå full likestilling i utdanning, deltagelse i arbeidslivet og lønn, også i OECD landene.

Men det er store variasjoner mellom ladene. Noen land er bedre enn andre. Og noen land er likestilte på noen områder, men ikke på andre. Med utgangspunkt i statistikk for likestilling som er sammenlignbar på tvers av OECD-landene har The Economist rangert landene på 10 delindekser og så aggregert resultatene for å komme frem til en samlet glasstakindeks som rangerer 29 land. The Economist skriver:

"Our index is based on performance across ten indicators including educational attainment, labour-market attachment, pay and representation in senior jobs. In the OECD, a club of mostly rich countries, the gender pay gap, which measures the difference between what a typical woman and man earn, remains largely unchanged from last year at around 14%. The share of women on company boards, at 23%, has slightly increased, but the proportion of women in management has barely budged. Although the share of women in the labour force has crept up a little, to 64%, it is still 16 percentage points below the male average."

På årets rangering er Norge på en 2. plass, like bak Sverige, men rett foran Island, Finland, Frankrike og Belgia. Og ganske langt foran land som Tyskland, USA, UK, Nederland og Sveits. At de Nordiske landene preger toppen av listen er det neppe noen som er overrasket over. The Economist skriver dette om noen av særtrekkene ved den nordiske modellen.

"The Nordics are particularly good at getting women to complete university (around half earn a degree) and secure a job (some 75% are in the labour force). They also have a large share of women in senior positions; in Sweden and Norway the figure is around 40%. Mandatory quotas for women on boards have helped boost female representation. The Nordics also offer better parental-leave systems. Flexible schedules help parents who want to juggle work and child care. More than half the employees in those countries have at least some control over their working hours."

Fedre jobber mindre, mødre jobber mer

Nye tall fra SSB viser at det har blitt mer likestillling i arbedslivet mellom kvinner og menn med barn. SSB har en nettsak med overskriften "Far jobber mindre - mor jobber mer" der de skriver at:

"Ni av ti fedre og åtte av ti mødre var sysselsatt i 4. kvartal 2017. Arbeidstiden fortsetter å øke for mødrene, mens den går ned for fedrene – særlig småbarnsforeldrene."

Det er er en ønsket utvikling at begge foreldrene skal bruke permisjonstid hjemme når de får barn og at både fedre og mødre skal kunne kombinere det å få barn med yrkesdeltagelse. Tidligere har det vært slik at mens småbarnsmødre mindre ofte er i jobb enn mødre generelt, har fedrene med de minste barna hatt en høyere sysselsettingsandel enn fedre generelt. Nå viser tallene en sysselsettingsandel på linje med andre fedre:

"Mens småbarnsmødrene sjeldnere var i jobb enn mødrene i alt, var fedrene med de minste barna oftere i jobb enn fedrene i alt. Dette bildet har endret seg for fedrene de seneste årene. I årene 2006 til 2013 var sysselsettingsandelen for fedrene til de yngste barna stort sett 2-3 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for fedrene i alt. De seneste årene har denne andelen sunket betydelig og fedre med barn under to år har nå om lag den samme sysselsettingsandelen som fedre i alt."

Andelen sysselsatte blant foreldre med barn under 18 år var 90 prosent blant fedre og 81 prosent blant mødre i 4. kvartal 2017, viser tall fra Arbeidskraftundersøkelsen. Men, minst like interessant som sysselsettingstall er det å se på den faktiske arbeidstiden til småbarnsforeldre. Her viser Statistisk sentralbyrås nyeste tall at det har skjedd en endring der småbarnsfedrene jobber mindre enn før, mens mødrene jobber mer. SSB skriver:

"Figur 1 viser at yngste barns alder trolig har betydning for både fedre og mødres faktiske arbeidstid ved at både mor og far med barn under to år er færre timer på jobb enn gjennomsnittet blant foreldre.Om vi ser på tidsperioden 2006 til 2017 under ett, har forskjellene i arbeidstiden blant småbarnsforeldrene sammenlignet med foreldre i alt blitt større blant fedrene og mindre blant mødrene; Fedre med små barn har redusert sin arbeidstid mer enn gjennomsnittet for fedre i alt og tilsvarende har mødre med små barn økt sin arbeidstid mer enn gjennomsnittet for mødre i alt. Dette gjelder også for siste år, fra 4. kvartal 2016 til 4. kvartal 2017."

Glasstak-indeksen

I anledning kvinnedagen og den stadig aktuelle diskusjonen om hvor likestilt samfunnet vårt egentlig er blitt, kan det være greit å minne om The Economists glasstak-index (The glass-ceiling index) som de sist oppdaterte før 8. mars  i fjor. Da skrev de dette om hva rangeringen viser:

"To mark the United Nations’ International Women’s Day on March 8th, we present our “glass-ceiling index” which aims to reveal where women have the best chances of equal treatment at work. It combines data on higher education, labour-force participation, pay, child-care costs, maternity rights, business-school applications and representation in senior jobs. We've also included paternity rights as an additional measure this year. Studies show that where new fathers take parental leave, mothers tend to return to the labour market, female employment is higher and the earnings gap between men and women is lower. Each country’s score is a weighted average of its performance on ten indicators. Unsurprisingly, the Nordic countries—Iceland (a newcomer to our index), Norway, Sweden and Finland—come out top overall."

Indikatorene som brukes i denne indeksen er utformet for å si noe fornuftig om tilstanden i ulike land når det gjelder kvinners muligheter til og deltagelse i utdanning, lønnet arbeid, politikk og ledende posisjoner i næringslivet. Den sier også noe om foreldrepermisjoner og barnehagekostnader. Norge ligger på andreplass på rangeringen rett bak Island og ikke overraskende dominerer Norden den øverste delen av tabellen. Litt mer overraskende er det kanskje at Ungarn og Polen havner rett bak Norge, Sverige og Finland og at også Frankrike ligger høyt. Blant land som ender under OECD-gjennomsnittet finner vi blant annet USA, UK, Nederland, Irland, Sveits og Japan.

Rekkefølgen i rangeringen jeg har nevnt her er den som er laget av The Economist selv basert på en vekting av de har gjort av de ulike indikatorene. I nettutgaven er det derimot er en interaktiv versjon der man selv kan justering på vektingen, for eksempel ved å øke eller redusere betydningen av hvor viktig det er med fødselspersmisjoner for mødre eller fedre, hvor viktig ulikhet i utdanning og deltagelse i arbeidslivet er eller hvor mye det betyr at det er høy kvinnerepresentasjon i bedrifters styrer. Ved å skru på de ulike indikatorene påvirker man også rekkefølgen og man man lage sin egen liste basert på hva man mener er viktigst. En spennende måte å skape interesse for et viktig tema.

Mannsdominert og kvinnedominert

Det er registrert nesten 135 000 foretak i Norge med en eller flere ansatte. Statistisk sentralbyrå (SSB) har i en ny undersøkelse sett på kjønnsfordelingen i disse og særlig sett på hvor mange av disse virksomhetene som bare har mannlige eller bare har kvinnelige ansatte.

Tallene viser at 45 prosent av foretakene har ansatte av begge kjønn. 38 prosent har bare menn i virksomheten, mens 17 prosent har bare kvinner. I nyetablerte bedrifter er det enda skjevere. Der har 54 prosent bare mannlige ansatte mens 19 prosent bare har kvinner. Noe som selvfølgelig også har sammenheng med at nye bedrifter pleier å være små. Sjansen for at alle har samme kjønn er mye større i en bedrift med 1-4 ansatte enn i en stor bedrift.

En annen interessant tabell tar for seg bransjeforskjeller når det gjelder kjønnsfordeling. I byggenæringen med 21 700 bedrifter er fordelingen som ventet slik at menn dominerer. Det er 63 prosent av bedriftene som bare har menn og 2,2 prosent som bare har kvinner som ansatte. Omtrent like mannsdominert er det i transportnæringen, med 9 900 bedrifter der 64 prosent bare har menn og 4 prosent bare har kvinner. Så skulle man kanskje tro at det hjelper på kjønnsbalansen å ha mange med høyere utdanning i  bedriften, men det er ikke alltid tilfelle. I kategorien faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, med 17 000 virksomheter, har 42 prosent bare mannlige ansatte mens 17 prosent bare har kvinner.

I en annen ende av skalaen finner vi de kvinnedominerte sektorene. Innenfor helse- og omsorgstjenester med 9 100 bedrifter, der det i 44 prosent av foretakene bare er kvinner, mens det i 9,6 prosent bare er menn. Kvinnedominert er det også i gruppen annen tjenesteyting, som omfatter 4 4000 virksomheter av veldig ulik art, men der den største gruppen inkluderer blant annet frisører og kroppspleie. Disse bidrar nok til at bare 12 prosent av virksomhetene bare har menn som ansatte mens 60 prosent bare har kvinner.

Så kan man vel si at motpolen til begge disse er de få bransjene der det er en ganske jevnt kjønnsfordeling. Av de 29 600 bedriftene som driver med varehandel er det 26 prosent som bare har menn som ansatte mens 21 prosent bare har kvinner. Innenfor overnattings- og serveringsvirksomhet er det enda mer tydelig at det normale er å ha ansatte av begge kjønn. Her har bare 14 prosent av de 17 300 bedriftene bare mannlige ansatte, mens bare 18 prosent bare har kvinner. Det betyr at omkring 68 prosent av bedriftene i reiselivsnæringen har ansatte av begge kjønn, mens det i bedriftene generelt er rundt 46 prosent som har ansatte av begge kjønn,

Omgitt av mektige kvinner

Det var ganske interessant å lese Kapitals årlige kåring av landets 300 mektigste kvinner. Det er ikke lett å lage en helt objektiv vurdering av rekkefølgen på en slik liste, men det er uansett en imponerende liste over personer og posisjoner. Og toppen er det ingen tvil om. De to mektigste kvinnene i Norge, statsministeren og finansministeren, er også er de to mektigste personene i Norge.

En annen refleksjon, som Kapital også gjør, er at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder andelen kvinner i maktposisjoner, men tettheten er langt større i noen samfunnssektorer enn i andre. Kvinner i Norge har mange av topposisjonene i politikk, organisasjonsliv og offentlig forvaltning. Der er kvinner statsminister, finansminister, regjeringsråd, høyesterettsjustitiarius, partiledere, statsråder, departementsråder, direktører i store statlige etater og ledere av landets mektigste arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Men det er fortsatt langt mellom kvinnelige styreledere og konsernsjefer i næringslivet.

En tredje og veldig hyggelig konstatering etter å ha lest Kapital er at jeg på min arbeidsplass i Kommunal og moderniseringdepartementet er omgitt av flere av disse kvinnen med mye makt. Noen er på listen og flere er i følge kapital på vei oppover. KMD har, kanskje ikke så veldig overraskende, grunn til å være stolt av en høy tetthet av kvinner med mye innflytelse i samfunnet. Jeg mener vel at noen strengt tatt burde vært plassert enda høyere, og at når det ikke er slik skyldes det sannsynligvis at Kapital har en litt original vurdering av hvor i offentlig forvaltning det mest makt, men det temaet skal jeg la ligge.

Blant politikerne er Kristin Holm Jensen, statssekretær i KMD, med på listen over de 30 mektigste kvinnelige politikerne i Norge, mens statssekretær Grete Ellingsen og Anne-Karin Olli, som begge er nyere i  politisk ledelse i KMD, er med på oversikten over de som er rett i nærheten av å komme med på listen over de 30 mektigste kvinnelige politikerne i landet. I tillegg er to av ekspedisjonssjefene, Sølve Monica Steffensen i Kommunalavdelingen og Cathrin Sætre, leder i Statsforvaltningsavdelingen,,med på den tilsvarende listen over de mektigste kvinnene i offentlig forvaltning.

Men jeg tenker at den gjeveste listen av alle må være listen som heter Morgendagens ledere og som lister opp 30 kvinner som er under 40 år og i følge Kapital "talentene som med stor sannsynlighet vil ta steget fra de mektiges korridorer til maktens kontorer" Der er naturligvis Jan Tore Sanners politiske rådgiver og min kontornabo Rikke Sjøberg med, Men det er også flere andre gode Høyre-navn på listen, som Sandra Bruflot, Tina Bru og Camilla Strandskog, Det er med andre ord grunn til å være optimistisk.

Advokatbransjen og likestilling

I min tidligere jobb, som leder i en næringslivsorganisasjon som blant annet rekrutterte advokater med engasjement og spisskompetanse på arbeidsrett, merket jeg en av effektene av den holdningen deler av advokatbransjen har til hva som er normal arbeidstid og til å kombinere jobb og familieliv. De gjorde det rett og slett lettere for oss andre å rekruttere meget dyktige unge kvinner, og også noen menn, som ikke ville leve opp til advokatpartnernormen, men leve litt mer balanserte liv.

Derfor synes jeg det er uhyre interessant å lese føljetongen i Dagens Næringsliv de siste dagene der ledere og partnere diverse advokatbedrifter uttaler seg om hva man bør forvente av de som vil til topps i advokatbedriftene. Noen ser ut til å leve i en for for dobbelt villfarelse om at det a) er slik at advokatbransjens krav til tidsbruk gjør den mindre kompatibel med å ta ansvar hjemme enn det å være topppolitiker, toppembetskvinne, industrileder eller turnuslege, og b) at dette kravet til tidsbruk er noe som gjør det særlig umulig for kvinner å gjøre lederkarrièrer i akkurat denne bransjen.

En fin ting med Dagens Næringslivs artikkelserie er at det ikke er utenforstående synsere og ombud som kommenterer utfordringen med tilrettelegging for mer balanse mellom jobb, familie og fritid, men erfarne ledere i bransjen selv som vet hva slags utfordringer av både praktisk og kulturell art som må håndteres, som deler sine erfaringer. Som for eksempel Susanne Munch Thore som lørdag sa i et intervju i DN at:

"Det er noen som vil holde liv i en tåpelig myte som sier at man jobber hele døgnet i denne bransjen. Sannheten er at det ikke nødvendigvis er noe verre eller hardere å jobbe som partner i et forretningsadvokatfirma enn det jeg vil anta at det er i en del andre krevende jobber. Det er vel ikke lettere for turnusleger, sykepleiere eller andre som jobber høyt oppe i det offentlige embedsverket å hente i barnehagen? Som partnere i et advokatfirma tjener vi godt, har stor fleksibilitet og mulighet til å kjøpe oss hjelp, sier hun."

Og så tror jeg de to partnerne i PwC som også blir intervjuet i DN på lørdag, Trine A. Lorenzen og Lene Sakariassen, har et viktig poeng når de minner om at det faktum at noen jobber nødvendigvis krever mye tilstedeværelse ikke er det samme som at den tidsbruken alltid må gå ut over familien. Enten det gjelder kvinner eller menn så kan man velge å prioritere ned andre aktiviteter når det er slik at jobben krever sitt:

"Hardt arbeid går likevel på bekostning av andre ting enn familie. – Det er ikke familien som ofres, men venninner, sier Sakariassen. Lorentzen er enig. – Og trening, legger hun til. Det er heller ikke alltid like enkelt å få tid til matlaging. – Jeg kjøper av og til middag på jobb, som kan varmes opp hjemme. Jeg benytter meg av det ganske ofte, men ikke hver uke. Andre har jo matkasser og sånn, sier Lorentzen."

Men hva er det så som gjør at advokatbransjen ser ut til å henge igjen i noen helt andre holdninger enn mye av næringsliv og arbeidsliv ellers i Norge? Jeg skal ikke prøve meg på å være ekspert på det, men jeg har sett et par steder at de ikke bruker "næringslivet" om sin egen bransje, som er noe helt for seg selv, men om noen andre der ute som har kommet lenger. Og disse andre i "næringslivet" er noen som Cecilie Amdahl i advokatfirmaet Schjødt har opplevd at kan stille krav til advokatbransjen som bidrar til mer likestilling:

"For et par uker siden var første gang jeg så det eksplisitt: Vi hadde et møte med sjefen og den juridiske lederen i en bedrift som ga oss et oppdrag på den betingelse at den ansvarlige partneren hos oss var en kvinne. Vi vet at dette nå i stadig økende grad skjer i Stockholm og London. Det er ganske kult. Det viser at ute i næringslivet er de kommet lenger, sier hun."

Nå vil sikkert noen innvende at virkeligheten er mer nyansert enn spissformulerte avisartikler gir inntrykk av, men det ser likevel ut som det kan være sunt med litt utlufting. Hvis det er slik at kunder stiller krav til til bransjen er det et interessant eksempel på hvordan markedskreftene kan spille på lag med likestillingen. Men en enda viktigere markedsmekanisme, som fungerer godt i en del andre bransjer, er at bedriftene forstår at de av hensyn til egen rekruttering og egen fremtid som attraktiv arbeidsgiver blir nødt til å legge til rette for mer likestilling, For eksempel ved å  innrette arbeidsprosessene slik at de ivaretar en bedre balanse mellom jobb og familieliv. Og for eksempel ved at ledere insisterer på at ikke bare mødre, men også advokatfedre med karrièreambisjoner må ta sin del av foreldrepermisjonen. 

Litt laber departementskunnskap i DN

"Syv av ti mektige bakspillere i regjeringen er menn", skrev Dagens Næringsliv på onsdag, og illustrerte det med en fin helside med bilder og navn på samtlige statssekretærer og politiske rådgivere i departementene. Det er et viktig tema DN tar opp, god kjønnsbalanse er viktig på alle områder i samfunnet, ikke minst i politiske verv, fordi mangfold gir mer og bredere kompetanse. DN har dessuten truffet med prosentregningen, men den flotte plakaten de har laget med alle bildene er dessverre så full av feil at den i hvert fall ikke bør henges på veggen eller på annen måte benyttes som politisk oversiktskart.

Når selve hovedpoenget i et oppslag er hvilke posisjoner personene som omtales sitter i, bør man forvente at den politiske redaksjonen i en av landets største aviser vet hva departementene heter. Ja, jeg mener vel at dette bør være en del av basiskunnskapen i en politisk redaksjon. Her har det blitt veldig mye rart. For eksempel er Dilek Ayhan blitt statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, mens Lars Jakob Hiim og Amund Drønen Ringdal (statssekretær for fiskeriministeren) er blitt statssekretærer i Næringsdepartementet. Begge deler er feil. Riktig navn på dette departementet er Nærings- og fiskeridepartementet.

Enda mer galt har det gått når politisk ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) skulle plasseres. Her har jeg og min gode kollega Jardar Jensen havnet i Kommunal- og regionaldepartementet, Per-Willy Amundsen og Anne Karin Olli har havnet i Kommunaldepartementet, mens Kristin Holm Jensen nok ble mest overrasket i går da hun leste at hun er statssekretær i Fornyingsdepartementet. Ingen av delene er riktig. Og politisk rådgiver Rikke Høistad Sjøberg jobber i følge DN ikke noe departementet i det hele tatt, en skjebne hun for øvrig deler med fem andre politiske rådgivere. De til sammen seks departementsløse kvinnene er dessuten partiløse, i følge DN. Også tre mannlige politiske rådgivere er uten kjent partitilknytning, skal vi tro Dagens Næringsliv.

I følge DN er Vidar Brein Karlsen statssekretær og Andre Kolve politisk rådgiver i Justisdepartementet , mens Hans Røssjorde og Jøran Kallmyr er statssekretærer i det betydelig mer korrekte Justis- og beredskapsdepartementet. Mer overraskende er det at DN tror at statssekretærene Thor Sættem og Torkil Åmland i Arbeids- og sosialdepartementet også har sin arbeidsplass i Justis- og beredskapsdepartementet. En annen som har grunn til å være overrasket er statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet som DN mener jobber i Finansdepartementet.

Av andre interessante feil kan nevnes at DN klarer å bruke to ulike navn på Helse- og omsorgsdepartementet i denne saken og at de ikke vet det riktige navnet på verken Landbruks- og matdepartementet (LMD) eller Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD).

Er så dette særlig viktig for andre enn de som jobber i departementene? Noen stor krise for folk flest er det vel ikke, men det er litt underlig at man på den ene siden bruker forsiden og to helsider inne i avisen på å få frem hvor mektige disse posisjonene er, når man ikke en gang klarer å bruke riktig navn på virksomhetene man skriver om. Når en annen finanspublikasjon snart kommer med sin årlige rangering av de mektigste kvinnene i landet blir det jo interessant å se hvor mange av dem som jobber i de departementene DN ikke er helt sikker på hva heter.

Oppdatering 21.05.2015 kl 22:30: I ettermiddag ble jeg gjort oppmerksom på enda en feil som jeg må innrømme at jeg ikke la merke til. Statssekretær Fredrik Färber er i DN oppført som statssekretær på Statsministerens kontor. Dette var riktig frem til oktober 2014, men siden da har han vært statssekretær for Siv Jensen i Finansdepartementet.

- Kom utkledd som et bær

Anne-Kari Bratten, som leder arbeidsgiverforeningen Spekter, har et bra innlegg i Budstikka i dag om balansegangen mellom krevende fulltidsjobb, tid alt barna skal være med på og ambisjoner om et aktivt sosialt liv med venner. Mange kvinner vil nok kjenne seg igjen i denne følelsen av å ikke , og forhåpentligvis ganske mange menn også.

Da jeg leste begynnelsen av dette innlegget husket jeg på følelsen jeg hadde en dag for omtrent 15 år siden da jeg kom til Lysaker barneskole med en helt vanlig kledd datter på morgenen en dag rett før jul, og så at alle de andre barna var utkledd som nisser. Men det gikk naturligvis bra det også. Anne-Kari Bratten åpner innlegget sitt med sitt eget eksempel på en typisk situasjon som kan skape denne dårlige samvittigheten:

"«Kom utkledd som et bær!» Bursdagsinvitasjonen smalt imot oss hver gang vi skulle åpne kjøleskapet. Dagen for når vår åtteårige datter skulle i bursdag utkledd som et bær, nærmet seg med stormskritt. Hverken barnets far eller jeg hadde peiling på hvordan vi skulle lage et bærantrekk, og hadde vi vært kreative på kle-deg-ut-som-et-bær-fronten, hadde vi uansett ikke hatt tid. Karnevalshyllene på Nille hadde ingen bærseksjon, og selv ikke et besøk på Standard hadde ført frem. Det gikk rykter om at mammaen til en av de andre jentene hadde sydd jordbærantrekk i helgen, og en annen mamma (med fri på fredag) hadde designet solbærkjole med hatt til. Jeg kjente på utilstrekkelighetsfølelsen, og så for meg hvordan vår førstefødte skulle være den eneste i bærbursdag utkledd som heks, Sabeltann eller harepus (de antrekkene hadde vi nemlig). 

Med så ekte fortvilelse som bare en heltidsarbeidende tobarnsmamma med konstant dårlig samvittighet kan føle, måtte jeg innlemme vår datter i at vi dessverre var i big trouble to dager før den store bær-burdagshappeningen i Lommedalen. Vår forstandige åtteåring så imidlertid rolig på pappa og meg og konstaterte: «Men jeg tar da bare på meg en blå genser og sier jeg er et blåbær!»."

Hele innlegget ligger på Budstikkas nettsider og der vel verdt å lese for for alle som føler at de ikke rekker alt, men likevel er opptatt av å kunne kombinere barn og familie med en spennende og krevende jobb.

5 156 451 innbyggere i Norge

Folketallet i Norge fortsetter å vokse ganske kraftig, og mye mer enn alle trodde det ville gjøre for noen år siden. Det var i mars 2012 Norge passerte 5 millioner innbyggere, men nå kan vi lese i den siste befolkningsstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at innbyggertallet har vokst til 5 156 451 mennesker ved utgangen av september år, og det er grunn til å tro at veksten vi fortsette.

SSB har også en fin oversiktsside der man blant annet finner grafen over og en del andre nyttige oversikter om aldersammensetning, fødselstall, forventet levealder, migrasjon osv.

De ni første månedene i i 2014 ble det til sammen født 45 728 personer i Norge, 29 914 personer døde, 54 049 personer innvandret fra andre land og 22 468 personer flyttet ut. Det gir i sum en befolkningsvekst på 47 395 personer de første tre kvartalene. I hele 2013 var befolkningsveksten på 57 781 i løpet av hele året, så veksten er minst like kraftig som før. Den klart største gruppen som kommer til Norge er fra Polen, mens Sverige og Litauen er på plassene bak.

Den kraftig befolkningsveksten i Norge er ikke jevnt fordelt. Store kommuner øker naturligvis mest, men noen store kommuner øker mer enn andre (her er hele kommuneoversikten). Oslo vokser klart mest med en befolkningsvekst hittil i år på 11 238 mennesker. De andre kommunene som har vokst med mer enn tusen nye innbyggere i år er Asker, Bærum, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen og Trondheim. Det har vært en vekst på over 500 personer i Fredrikstad, Skedsmo, Ullensaker, Drammen, Sola og Tromsø.

Samtlige fylkeskommuner har hatt befolkningsvekst i år, men blant kommunene har noen fått lavere innbyggertall i løpet av året. Denne listen toppes av Lødingen med 79 færre innbyggere, foran Trysil med minus 65 og Siljan med minus 64. Norges minste kommune er Utsira. Der har folketallet gått ned med seks personer så langt i år slik at de nå er 205 innbyggere. Norges største kommune er Oslo som har 645 701 innbyggere.

De mest populære lærestedene

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har nettopp publisert ny statistikk som forteller hvor mange som tok høyere utdanning ved våre universiteter og høyskoler høsten 2013. Der kan vi lese om kjønnsfordelingen (som blir stadig skjevere i jentenes favør), hvilke fagområder som vokser, hvor mange som studerer i utlandet og hvilke universiteter og høyskoler i Norge som har flest studenter.

Det er i følge SSB 269 063 personer i Norge som tar høyere utdanning. Det er en økning på omkring 45 000 fra 2003. Kvinner utgjør hele 59 prosent av studentene. 15 700 norske studenter er i utlandet, og mens Australia var det mest populære landet å dra til i 2003 er det Storbritannia, Danmark, USA og Polen som topper listen nå.

Tallene viser at de sosiale forskjellene når det gjelder hvem som tar høyere utdanning har blitt mindre siden 2003, i den forstand at det er langt flere med foreldre som bare har grunnskoleutdanning som tar høyere utdanning i dag enn for ti år siden. SSB skriver:

"Andelen studenter mellom 19 og 24 år som har foreldre med grunnskole som høyeste utdanningsnivå, var i 1995 litt under 9 prosent. Denne andelen var i 2013 steget til litt over 16 prosent. Andelen som har foreldre med videregående utdanning som høyeste fullførte, økte med 6 prosentpoeng i denne perioden, mens for dem som har foreldre med kort høyere utdanning, var økningen bare 3 prosentpoeng. For andelen studenter med foreldre med lang høyere utdanning var det marginale forskjeller fra 1995 til 2013."

Det er også interessant at hele 41 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre i aldergruppen 19-24 år tar høyere utdanning mens tilsvarende andel i majoritetsbefolkningen er 36 prosent. Tallene viser at masterutdanningene i farmasi og odontologi (tannlegeutdanningen) har en særlig høy andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. 

I en egen tabell kan vi også lese hvilke læresteder som er de mest populære i Norge. Flest studenter er det ved universitetet i Oslo med 27 095. På andre plass følger NTNU med 22 765 studenter. Og tredjeplassen går til private BI som har 21 877 studenter (og der min gamle kollega fra Abelia, Inge Jan Henjesand, snart overtar som ny rektor). Den nylig sammenslåtte Høgskolen i Oslo og Akershus er på fjerde plass med 17 510 studenter og Universitetet i Bergen på femte med 14 488. Deretter følger de tre universitetene i Agder, Tromsø og Stavanger, som alle tre har rundet 10 000 studenter i løpet av det siste året. Universitetet i Tromsø hadde bare litt over halvparten av dette studenttallet for ti år siden, men har i mellomtiden både vokst kraftig og fusjonert med den tidligere Høgskolen i Tromsø.

Ikke langt bak disse åtte største ligger Høgskolen i Sør Trøndelag med omkring 8500 studenter, men jeg vil tro at den fra 2014 sammenslåtte Høgskolen i Buskerud og Vestfold kan ha blitt et lite hakk større målt i antall studenter. Eventuelle universitetsambisjoner disse og andre store høyskoler måtte ha, med eller uten sammenslåingsplaner med andre, må vente til Kunnskapsministeren og regjeringen legger frem en ny stortingsmelding om struktur i høyere utdanning. Men uansett navn vil de fleste høyskolene vokse videre i årene som kommer også, for det er her mye av utdanningen til områder med stor etterspørsel foregår, både innen helsefag og teknologi. Og da er kvaliteten de leverer enda viktigere enn hvilket navn de har.

The glass-ceiling index

The Economist har i anledning den internasjonale kvinnedagen 8. mars laget en egen "glasstaksindeks", The glass-ceiling index, som er på trykk i helgens utgave. Om metoden de har valgt for å lage en internasjonal sammenligning av likestilling, skriver The Economist:

"As it is International Women’s Day on March 8th, The Economist has created a “glass-ceiling index”, to show where women have the best chances of equal treatment at work. It combines data on higher education, labour-force participation, pay, child-care costs, maternity rights, business-school applications and representation in senior jobs. Each country’s score is a weighted average of its performance on nine indicators."

Indikatorene handler med andre ord om muligheter og deltagelse i utdanning, arbeidsliv, politikk og ledende posisjoner i næringslivet. Ikke overraskende dominerer Norden den øverste delen av tabellen. Mer overraskende er det kanskje at Polen havner rett bak Norge, Sverige og Finland og at også Frankrike og Ungarn ligger høyt, mens vi blant land som ender under OECD snittet finner blant annet Italia, UK, Sveits og Japan.

I papir- og iPad-utgaven kan kan se en versjon av indeksen som er vektet av The Economist selv. I nettutgaven er det derimot er en interaktiv versjon der man kan justering på vektingen selv, for eksempel ved å øke betydningen av likestilling i utdanning og redusere betydningen av kvotering til styrer (en indikator der Norge ligger veldig høyt), og på den måten påvirke totalresultatet ut fra hva man mener er viktigst.