The Squad vs Nancy Pelosi

Det har tatt ordentlig fyr i presidentvalgkampen i USA, men på en litt annen måte enn demokratene hadde tenkt og håpet. Donald Trump har gått til frontalangrep mot en fløy i det demokratiske partiet, som gjerne omtaler seg som "The Squad", som fyrer tilbake med samme type språkbruk, krever Trump tiltalt - og ber samtidig om revolusjon i USA.

Hvorfor er det slik at Nancy Pelosi og andre mer moderate demokrater advarer mot å følge oppskriften til sine mer radikale kolleger? Er det ikke Trumps radikale oppskrift, både i form og politisk innhold som fungerer best, og som gjør at demokratene må svare med samme mynt, bare i motsatt retning?

To av mine favorittkommentatorer i amerikansk politikk, som begge er spaltister i New York Times har denne uken svart på dette og forklart på en helt strålende måte hvorfor det er forskjell på å ha rett og å få rett og hvorfor identitetspolitikk og sinnelagsetikk er en oppskrift på nederlag for demokratene. Samtidig som de på en helt utmerket forklarer hvordan denne krevende strategidiskusjonen, som er særlig vanskelig når man utsettes for populister på fløyene som får sin næring gjennom konfrontasjon og polarisering, er så avgjørende. Ikke bare for det kommende valget i USA, men også for muligheten til å drive ansvarlig og fremtidsrettet politikk i mange land fremover.

Først ute forrige helg var Maureen Dowd i kommentaren "Scaling Wokeback Mountain" , som tar et knusende oppgjør med både strategi, taktikk, retorikk og arbeidsform hos "The Squad" og deres støttespillere. Hun skrev:

"...Congress is not a place where you achieve radical progress — certainly not in divided government. It’s a place where you work at it and work at it and don’t get everything you want. The progressives act as though anyone who dares disagree with them is bad. Not wrong, but bad, guilty of some human failing, some impurity that is a moral evil that justifies their venom."

Og konkluderer med at resultatet av denne måten å dele inn verden, også egne partifeller, i gode og onde, er at Donald Trump blir valgt til president på nytt, fordi de som skulle være hans motstandere er langt mer opptatt av å ødelegge for seg selv enn av å vinne valg. Maureen Dowd skriver at:

"In the age of Trump, there is no more stupid proposition than that Nancy Pelosi is the problem. If A.O.C. and her Pygmalions and acolytes decide that burning down the House is more important than deposing Trump, they will be left with a racist backward president and the emotional satisfaction of their own purity."

Minst like klar tale om denne konflikten, og en ganske lik analyse, har Thomas Friedman, kanskje best kjent for sine bøker om globaliseringens og teknologiutviklingens muligheter og utfordringer. I kommentaren "‘Trump’s Going to Get Re-elected, Isn’t He?" tar han utgangspunkt i hvordan konkurransen i det demokratiske partiet om å ha de mest radikale ideene er i ferd med å frata dem muligheten for å få flertall ved et valg, fordi ideene er langt mer radikale enn velgerne er. 

"Dear Democrats: This is not complicated! Just nominate a decent, sane person, one committed to reunifying the country and creating more good jobs, a person who can gain the support of the independents, moderate Republicans and suburban women who abandoned Donald Trump in the midterms and thus swung the House of Representatives to the Democrats and could do the same for the presidency. And that candidate can win! But please, spare me the revolution! It can wait. Win the presidency, hold the House and narrow the spread in the Senate, and a lot of good things still can be accomplished. “No,” you say, “the left wants a revolution now!” O.K., I’ll give the left a revolution now: four more years of Donald Trump. That will be a revolution."

Denne debatten er viktig og kommer ikke til å gå over på en stund. Derfor er begge kommentarene vel verdt å lese. Dels fordi de sier noen kloke ting om den pågående presidentvalgkampen i USA og hvordan Donald Trump kan ha funnet sin drømmemotstander i en sosialistisk variant av det demokratiske partiet. Men poengene er også viktige i en langt bredere politisk kontekst, og i mange flere land enn i USA. 

I alle partier må det være en balansegang mellom å rendyrke og tydeliggjøre primæralternativene, som ikke har flertall i dag, men kan få det en gang i fremtiden , og å inngå avtaler og samarbeide med de som mener noe annet om brede og samlende løsninger som gir konkrete forbedringer her og nå. Gjør man for mye av det første risikerer man at ingenting blir gjort, eller at noen helt andre peker ut retningen og bestemmer hva som skal gjennomføres.