Bortgjemte musikalske perler (113)

Det har vært et lite opphold i denne spalten med bortgjemte musikalske perler, men jeg kom over et klipp i det store arkivet på YouTube som var så bra at jeg må blåse liv i spalten igjen og dele det. En virkelig perle av et TV-opptak der David Bowie er gjest på Chers TV-program "The Cher Show" i 1975 og de to sammen fremfører en medley av ulike sanger, som starter med og avslutter med "Young Americans". 

Bowie var på dette tidspunktet ferdig med å være Ziggy Stardust og hadde også avsluttet den orwellske Diamond Dogs-fasen, og kledde seg pent og satset på amerikansk soulmusikk for å bli spilt på radio i USA. Noe som skuffet mange fans da det skjedde, men som er blitt en viktig del av Bowies svært varierte katalog:

Miley Cyrus: Midnight Sky

Miley Cyrus hadde i en periode noen pussige valg av låter og tilhørende musikkvideoer like etter at hun avsluttet karrièren som Disney-stjerne. Det begynner å bli noen år siden, men det ble noen skandaleoppslag i media jeg tror kan kan kommet i skade for å tildekke hvilken fremragende artist hun er.  Og hun blir stadig bedre. Det gjelder både egne låter, men også en del helt glimrende coverversjoner av andres sanger, innenfor forbausende mange ulike sjangere. Men nå her hun en helt fersk egen låt ute som ny singel. Den heter "Midnight Sky":

Brutalt omsetningsfall i andre kvartal

Mens det i enkelte bransjer, som varehandel og boligomsetning, ser ut til å gå riktig bra til tross for koronakrise, er det for noen bedrifter slik at andre kvartal var en nedtur ingen har opplevd maken til noen gang. 

At nedgangen har vært svært ujevnt fordelt ser vi også godt i SSBs nye omsetningsindekser for andre kvartal i tre viktige næringer: Transport og lagring, overnatting og servering og informasjon og kommunikasjon. Tabellen over viser omsetning sammenlignet med 2010-nivå og sammenlignet med samme kvartal i fjor. Både mellom disse næringene og innenfor disse tre næringene er det noen helt ekstreme forskjeller.

For å ta transport og lagring først. Her har transporttjenester generelt, som ventet, hatt en generell nedgang på omkring ti prosent fra i fjor. Kanskje litt overraskende har sjøtransport hatt en oppgang på 18 prosent fra i fjor i andre kvartal, mens landtrasport, tjenester knyttet til transport og post- og distribusjonsvirksomhet alle har falt med litt over 10 prosent. Mens den virkelig store nedturen har kommet i lufttransport som har falt med 70 prosent sammenlignet med samme kvartal i fjor og omsetningen i flybransjen ligger på omkring en tredjedel av 2010-nivå.

Overnatting og servering har en nesten like brutal nedtur. Selv om noen i bransjen sikkert fikk en fin opptur i juni, på slutten av kvartalet, med flere norske besøkende, er dette på langt nær nok til å oppveie for stopp i utenlandske besøkende og, i enda større grad, det norske bedriftsmarkedet for kurs, årsmøter og konferanser, Det har i vår vært nokså tynt i rekkene på bursdager , konfirmasjoner og bryllup også. Tallene viser at omsetningstallene for overnatting har falt med 59 prosent, mens servering har falt med 43 prosent sammenligning med andre kvartal i fjor.

Innenfor den brede kategorien informasjon og kommunikasjon er det langt mer sammensatt og totaltallet på 8,3 prosent vekst fra i fjor til i år gir ikke så mye innsikt. Bryter man ned på bransjer ser man at radio- og fjernsynskringkasting har tapt 30 prosent omsetning fra i fjor, sannsynligvis på grunn av tapte reklameinntekter, mens produksjon av film, video, TV-programmer, musikk og lydopptak har falt med 14 prosent. 

Men innenfor denne store kategorien som også omfatter telekommunikasjon og digitale tjenester finner vi også noen av koronakrisens vinnere. Forlagsvirksomhet, som inkluderer utgivelser av programvare og digital innholdsproduksjon, er opp over 3 prosent. Det samme er telekommunikasjon (mobil og bredbånd) og ulike digitale informasjonstjenester. Mens den største vinneren, med en vekst fra andre kvartal i fjor på over 20 prosent, er kategorien "tjenester tilknyttet informasjonsteknologi". Her finner vi de som drifter og forvalter it-systemener, utvikler, tester og setter sammen programvare og systemer, og ulike konsulenttjenester knyttet til alt dette. Vi har hørt en del om "sjokk-digitalisering" i koronatiden. Tallene viser at det kan stemme og at disse bedriftene har fått mye mer å gjøre den siste tiden. 

Krisetiltak under Spanskesyken: Konjakk til folket

Omfanget av krisetiltak rettet mot bedrifter og personer som er rammet av den pågående pandemien er betydelig større enn under noen annen krise i historien. Og går vi riktig langt tilbake vil vi finne at det var relativt lite myndighetene kunne bidra med. 

Men helt uten krisetiltak var man heller ikke før i tiden. En historie som er mye spredd i sosiale medier nå er hvordan regjeringen i 1918 besluttet å utlevere en halv flaske konjakk til hver husstand i landet. Og da lurer jo mange på: Kan det virkelig stemme at regjering og storting delte ut konjakk til folket? I dag ville noe slik være helt utenkelig, og det var jo flere avholdsfolk i politikken da enn det er nå.

Men svaret på spørsmålet er at: Ja, regjeringen besluttet å dele ut konjakk til folket under spanskesyken. Faktisk.no har for sikkerhets skyld faktasjekket denne påstanden, og kan bekrefte at slik var det. Selv om sosialministeren var avholdsmann var det hans departement som stod bak tiltaket. Faktisk.no skriver:

"De fleste avisene i landet publiserte nyheten denne dagen for over 101 år siden. Bakgrunnen var at legestanden sto hjelpeløse mot utbruddet av spanskesyken. Brennevin var et middel legene håpet kunne ha en drepende effekt på viruset. Derfor anmodet de myndighetene om å utlevere brennevin til alle husstander. Det var kanskje ikke åpenbart at regjeringen ville gå med på dette, ettersom ministeren for Socialdepartementet var den kjente avholdspolitikeren Lars Kristian Abrahamsen fra Venstre. Partiet ledet forbudspolitikken og var med på å innføre brennevinsforbudet i Norge fra 1916 til 1927.  Abrahamsen var imidlertid selv blitt syk da saken ble behandlet. Derfor måtte kirke- og undervisningsminister (og tidligere statsminister) Jørgen Løvland steppe inn som vikar. Saken ble vedtatt, og konjakken delt ut mot et særskilt rasjoneringskort ved apotekene rundt om i landet."

Grensehandelen ned 99 prosent

Ingen kan være det minste overrasket over at grensehandelen har gått rett i gulvet under koronakrisen. I andre kvartal 2020, der det på grunn av karantenebestemmelser ikke har vært mulig å dra på korte turer over grensen. Men hvor stort hva fallet vært, og hvor mye er verdien av den handelen som er blitt borte? 

Statistisk Sentralbyrå gjør hvert kvartal beregninger av verdien av grensehandelen, blant annet fordi det er interessant å måle hvordan for eksempel endringer i ulike avgifter eller endringer i kronekursen påvirker hvor mye som handles på den andre siden av grensen. Aldri har fallet vært så stort som nå. SSB skriver:

Nye tall fra statistikken grensehandel viser at nordmenn brukte 28 millioner kroner på grensehandel i 2. kvartal 2020. Dette står i sterk kontrast til grensehandelen i 2. kvartal 2019, som ble målt til 4,1 milliarder kroner. Det gir en nedgang på hele 99 prosent. Grensehandelen i 2. kvartal 2020 var preget av restriksjonene som trådte i kraft i mars, særlig mot Sverige. Flere land og regioner i Norden ble unntatt restriksjonene fra 15. juni, men de populære grensehandelsdestinasjonene i Sverige forble røde på smittekartet gjennom hele 2. kvartal,"

Verdien av et munnbind er $56. Per dag.

Det lages regelmessig nye beregninger av hvor mye koronakrisen reduserer økonomien, i form av økt ledighet, tapt produksjon, redusert handel og andre negative forhold som har gjort at BNP krymper. Men er det mulig å samtidig regne motsatt vei, og finne ut hva verdien er av ulike tiltak som reduserer smittespredningen? For eksempel verdien av at vi bruker munnbind?

Dette har The Economist prøvd å gjøre i artikkelen "Why the economic value of a face mask is $56.14". Regnestykket har to forutsetninger: 1) At når 15 prosentpoeng flere personer bruker munnbind reduserer det daglige antallet som blir smittet med et prosentpoeng. Og 2) at et prosentpoeng færre smittede per dag i et land gjør at man kan oppheve smitteverntiltak som ellers vil redusere BNP med 5 prosent. 

Og så har The Economist tatt regnestykket enda et skritt lenger og brutt det ned til hva et enkelt munnbind er verdt i gjennomsnitt. Og hva en dag med et enkelt munnbind er verdt. Svaret er 56 US dollar, eller 500 norske kroner. For samfunnet. The Economist skriver:

"Calculations from Goldman Sachs, a bank, suggest that a 15 percentage-point rise in the share of the population that wears masks would reduce the daily growth of cases by about one percentage point. That obviates the need for lockdown measures that would otherwise subtract nearly 5% from gdp. The Economist took those calculations a step further. According to our reckoning, an American wearing a mask for a day is helping prevent a fall in gdp of $56.14. Not bad for something that you can buy for about 50 cents apiece."

Holdninger til demokrati

 Er det slik at demokrati som styreform har stadig sterkere støtte i verden? Eller har det vært en svekkelsen av oppslutningen om demokratiet etter en topp på 90-tallet da Øst Europa og mange land i Latin Amerika ble demokratier?

The Economist skriver om en undersøkelse gjort av universitetet i Göteborg som sammenligner en meningsmåling fra midten av 1990-tallet med en tilsvarende måling i dag der innbyggere i 98 land har svært på noen spørsmål.

Undersøkelsen viser at svaret på om demokratiet står svakere som styreform er avhengig av hvordan spørsmålet er stilt, men også av hvem man spør. På spørsmål om folk mener demokrati er noe direkte negativt er det bare 10 prosent som svarer dette, og det har ikke vært noen endring i negativ retning. På spørsmål om å være styrt av militæret er positivt er det derimot en merkbar økning i andelen som støtter en slik påstand. I land der demokratiet står ganske svakt er det opp mot 40 prosent som svarer dette, og andelen enda høyere i land som Thailand og Fillippinene.

Men det mest urovekkende i denne undersøkelsen er svarene på spørsmålet om det er bra å ha en sterk leder som ikke bryr seg om å ta hensyn til den valgte nasjonalforsamlingen i landet. På engelsk er spørsmålet "Having a strong leader who does not have to bother with parliament and elections is good". The Economist skriver:

"On average, we found a big increase in support for despots in flawed democracies, but little change in places with lots of political freedom. For example, Mexico’s approval for a strongman leader has surged from 39% to 70% over the past two decades, whereas New Zealand’s ebbed from 17% to 15%. Contrary to widespread fears about the death of democracy in the West, the share of people who think it is a bad system has fallen in the past decade in ten of the 15 most wealthy and free countries."

Kontantandelen i Norge har falt til 3 prosent

Norges Bank gjennomfører hvert halvår undersøkelser om husholdningens bruk av kontanter, og har nettopp publisert nye tall som en del av en rapport om kortbruk, straksbetalinger og andre data om betalingsformidling i Norge. Norge har lenge hatt en svært lav kontantandel sammenligning med andre land. Jeg blogget for et år siden om hvordan vi ligger på en kontantandel rett over 10 prosent, mens store land i Vest-Europa ligger på 40-50 prosent bruk av kontanter.

Hvordan påvirker så koronakrisen kontantandelen i Norge? Vi har fått et ytterligere sprang i veksten i bruken av digitale betalinger. Norges Banks siste tall viser at kontantandelen har falt helt ned til tre prosent. De skriver i notatet at:

"I undersøkinga våren 2020 stod kontantane for 3 prosent av både dei samla ­betalingane og betalingane på utsalsstader og mellom privatpersonar, sjå figur 17. Resultata i denne undersøkinga er truleg påverka av at undersøkinga vart gjord i tida rett etter at korona-­tiltaka vart sette i verk. I denne perioden rådde helsestyresmaktene til å bruke kontaktlaus betaling om mogleg, og fleire brukarstader ville ikkje ta imot kontantbetalingar. I undersøkinga hausten 2019 stod kontantane for 7 prosent av dei samla betalingane."

Forholdet mellom bruk av kontanter og digitale penger i et land er en interessant måte å måle hvor langt digitaliseringen har kommet. At folk velger å å betale for varer og tjenester eller overfør penger til familie og venner digitalt har naturligvis med teknologi å gjøre, Det må finnes betalingsterminaler, nettbanker og betalingsløsninger i nettbutikker. Og men må ha tilgang til apper som Vipps som gjør det mulig å overføre penger til privatpersoner på en sikker måte. 

Men digitalisering av penger handler like mye om tillit. At pengene kommer dit de skal. At de institusjonene om har ansvaret for digitale betalingsløsinger tar ansvaret. I noen land går kontantandelen opp når det er en krisesituasjon. Slik er det definitivt ikke i Norge.

Quarantunes (38): Under Pressure

Sangen "Under Pressure" har naturligvis ingenting med pandemi å gjøre. Den ble skrevet av Queen og David Bowie i fellesskap og kom ut som singel i 1981, og litt senere på et av Queens album. En av 80-tallets signaturlåter, og kanskje aller mest for sin spesielle basslinje. Akkurat hvem som hadde hovedansvaret for den har vært mye diskutert, og blir drøftet i Wikipedias artikkel om sangens tilblivelse.

Det er imidlertid ingen tvil om at "Under Pressure" passer helt utmerket til en spilleliste i en så krevende tid som dette:

Koronakrise og jobbmøter

The Economist viderebringer stadig interessante statistikker om hvordan hverdagsliv og jobbliv har endret seg under koronakrisen, og om noen av disse endringene kan vise seg å bli varige.

Denne uken har de sett på data hentet fra en leverandør av it-verktøy vi bruker på jobb som gjelder omkring 3 millioner brukere i 16 ulike byer. Problemstillingen de har sett på er hvordan møter endrer seg når stor sett bare møtes digitalt og ikke fysisk. Svaret er at det er blitt flere møter og med flere deltagere, men de varer mye kortere enn før. The Economist skriver:

"The team analysed anonymous data, acquired from an information-technology services provider, covering more than 3m people in 16 cities in America, Europe and the Middle East. They found that, compared with pre-lockdown levels, the number of meetings an average worker attends has risen by 13% (see chart). The number of people in the average meeting has risen too, by 13.5%, perhaps because video conferences, unlike office-bound ones, are not constrained by space. One ray of hope is that meetings are shorter, by about 20%, or 12 minutes, on average. Europeans have been keener than Americans to cut meetings short: the trend is most marked in Brussels, Oslo and Zurich."

En annen interessant problemstilling de har sett på er om folk får bedre tid til å gjøre private ting når de slipper å bruke masse tid på jobbreiser. Konklusjonen er at nei, det er slik at folk fyller opp den tilgjengelige tiden med mer jobb, og vel så det. I gjennomsnitt 48 minutter mer hver dag etter nedstengningen. En grunn til det er at det sendes åtte prosent flere eposter utenfor vanlig arbeidstid nå enn før korona-nedstengningen.

Norsk kraftoverskudd

Norge er i den heldige situasjon av vi både har et overskudd på elektrisk kraft og en produksjon som nesten utelukkende er fornybar energi. 

Fordi kraftproduksjonen er avhengig av hvor mye det regner og forbruket er avhengig av hvor kaldt det er om vinteren, varierer særlig produksjonen, men også forbruket en del fra år til år, men normalt går regnestykket i pluss. Norge har et overskudd av fornybar energi som kan eksporteres til andre land og brukes i nye datasentre eller ny industri som vil etablere seg der verdens reneste energi finnes.

Kraftbalansetallene til Statistisk Sentralbyrå bekrefter dette. Ser vi på tallene for hele 2020 til og med juli er det slik at produksjon var på 87 TWh mens bruttoforbruket var på 78,5 TWh. Hele 80 TWh var elektrisitet produsert med vannkraft, mens 5 TWh elektrisitet er produsert med vindkraft. Vindraftens andel er i vekst og produksjonen i 2020 er hele 70 prosent høyere enn i fjor.

Hva brukes all denne elektrisiteten til. Det alminnelige og ikke-industriell forbruket av elektrisitet, det vil si til boliger, kontorbygg, elbiler osv. er på 45,7 TWh. Elektrisitet brukt til produksjon av olje og gass er på 5 TWh. Så er det slik at metall produksjon bruker mye kraft. 12,7 til aluminium og 2,8 TWh til jern, stål og ferro. 4,2 TWh brukes til kjemiske råvarer og 2 TWh til papirproduksjon.

Koronakrise og demokrati

 Det er ikke bare den økonomiske aktiviteten som tar seg en pause under den pågående koronakrisen, også de demokratiske prosessene utfordres. Demokrati handler om å møtes, diskutere og ta beslutninger som veivalg og prioriteringer, noe som er blitt vanskeligere med dagens smittevernsituasjon.

Også det mest grunnleggende av alle demokratiske prosesser, valg av de politikerne som skal representere befolkningen nasjonalt eller lokal i et representativt demokrati, blir utfordret i mange land i dagens situasjon. Selve valghandlingen er blitt utsatt eller valget er gjennomført, men på en annen måte enn det som har vært planen.

The Economist har en oversikt i artikkelen "The pandemic is affecting elections around the world" over hvor valg er blitt utsatt. Det gjelder blant annet nasjonale valg i tre velfungerende demokratier: Sveits, Chile og New Zealand. Men også mange andre valg er i følge artikkelen utsatt:

"According to the International Institute for Democracy and Electoral Assistance, a Swedish intergovernmental organisation, at least 70 countries and territories have rescheduled elections since mid-February; this includes 25 nationwide elections or referendums. Data from the latest edition of the Democracy Index from The Economist Intelligence Unit, our sister company, shows that such suspensions have been carried out across the spectrum, from bona fide democracies to authoritarian states."

Er utsettelser av valg udemokratisk? I noen situasjoner er det åpenbart slik. Særlig hvis handlingen er motivert nettopp av at en autoritær ledelse ikke synes det passer så godt å gjennomføre et valg akkurat nå. Men The Economist minner om at dette også er avhengig av situasjonen. I noen situasjoner kan det være slik at et valg blir mer demokratisk, med en høyere og mer representativ valgdeltagelse, hvis det kan foregå når samfunnet ikke er helt stengt ned, eller har strenge begrensninger på det å kunne reise. Poenget er at det bør være bred enighet om rammene for den demokratiske prosessen, inkludert gjennomføring av valg, slik at spillereglene ikke blir en del av den politiske striden. The Economist skriver:

"Just as delaying elections is not inherently authoritarian, ploughing ahead with a vote can be antithetical to democratic principles. On March 22nd, after some delays, Guinea carried on with its constitutional referendum to allow its president to rule for 12 more years despite a severe covid-19 outbreak, making it difficult for opposition parties to campaign. As the world struggles to bring covid-19 under control, more election delays can be expected in the coming months. Will they all be justified? That is—or should be—for voters to decide."

Quarantunes (37): I Drink Alone

 Og på den anda litt mer selvdestruktive siden når det gjelder ensomhet og drikking, har vi George Thorogood and the Destroyers. I 1985 ga de ut albumet Maverick der vi finner sangen "I Drink Alone". 

Quarantunes (36): Drinking Alone

 I tidligere bidrag til denne spalten om musikk med koronarelaterte temaer, har jeg vært innom det å danse på egenhånd. Både Billy Idol og Robyn har laget sanger om det. Enda tristere blir det når man synger om å drikke alene. Som for eksempel USAs store countrystjerne Carrie Underwood som har en singel fra sitt forrige album som heter "Drinking Alone"

Færre jobber i andre kvartal

 Koronakrisens har gått hardt ut over antall jobber verden over. Både på grunn av smitteverntiltak og på grunn av lavere økonomisk aktivitet må virksomheter redusere antall ansatte, eller avslutte helt.

Nå har SSB sluppet nye kvartalstall om antall arbeidsforhold som viser hvordan dette har slått ut i Norge. Og forskjellen mellom andre kvartal i 2019 og andre kvartal i år er stor. Det er 129 000 færre jobber. SSB skriver:

"I 2. kvartal 2020 var det i underkant av 129 000 færre jobber enn på samme tid året før, en nedgang på 4,4 prosent. Nedgangen har hovedsakelig inntruffet i etterkant av koronautbruddet og de påfølgende nasjonale smitteverntiltakene som ble iverksatt i mars."

De aller fleste næringer er berørt av denne nedgangen, men det er noen store forskjeller mellom de som er aller mest berørt og de øvrige. SSB skriver:

"Næringsfordelte tall viser at jobbnedgangen i 2. kvartal berører store deler av arbeidsmarkedet. Overnatting og servering hadde klart størst nedgang fra året før med hele 23,6 prosent færre jobber, som følge av at hoteller og restauranter måtte redusere aktiviteten i etterkant av koronautbruddet. Antall jobber gikk også kraftig ned i personlig tjenesteyting og forretningsmessig tjenesteyting, begge med en nedgang på over 10 prosent. Disse næringene omfatter blant annet utleie av arbeidskraft, frisører, kultur- og underholdningsaktiviter."

Så er det også noen få næringer som har opplevd litt jobbvekst i det siste. Vi har sett digitale tjenester blir tatt i bruk i større grad enn noen gang under denne krisen, og det viser også disse tallene. Både kategoriene "informasjon og kommunikasjon" og finansnæringen vokser litt. Det samme gjør infrastrukturbransjene "elektrisitet, vann og renovasjon". Mest overraskende er det kanskje at næringen som øker med flest nye jobber fra i fjor er olje- og gassvirksomheten, som vokster med 5 prosent. Helt mørkt er det heldigvis ikke.

Langt flere kvinner enn menn med høyere utdanning

Andelen som har utdanning på universitets- og høyskolenivå i Norge øker stadig. Det er nå 35 prosent. Men det er store forskjell mellom kvinner og menn. Det er i dag. 39 prosent av kvinnene i Norge som har utdanning på dette nivået, men bare 30 prosent av mennene.

SSBs utdanningsstatistikk viser at denne forskjellen har økt de siste årene. Andelen kvinner med høyere utdanning har økt med 10 prosentpoeng de siste 10 årene, fra 29 til 39 prosent, mens det for menn bare har økt med fem prosentpoeng, fra 25 til 30. 

Det er imidlertid stor forskjell mellom de yngste og de eldste aldergruppene både når det gjelder utdanningsnivå og når det gjelder kjønnsfordelingen. Kvinneflertallet er større jo lengre ned i alder man går. Bare i aldersgruppen over 67 år er det flere menn enn kvinner som har høyere utdanning. SSB skriver:

"Ser vi på kjønnsfordelingen, var andelen kvinner større enn andelen menn i alle aldersgrupper bortsett fra 67 år og eldre. Dette henger sammen med at det tidligere var mindre vanlig for kvinner å ta høyere utdanning. Størst forskjell mellom andelen menn og kvinner finner vi for dem mellom 25 og 29 år. Der hadde 59 prosent av kvinnene mot 38 prosent av mennene en utdanning på universitets- og høgskolenivå i 2019, noe som er en differanse på 21 prosentpoeng."

Hvor høyt er norsk prisnivå?

Vi vet at Norge har et høyt lønns- og velferdsnivå, men et høyt prisnivå på en del varer. Men er vi dyrest? Og hvor mye priser har Norge en gjennomsnittet i EU-landene?

Den siste europeiske kjøpekraftsundersøkelsen viser at prisnivået på konsum i husholdningene i Norge ligger 50 prosent høyere enn gjennomsnittsprisene i EU. Det gjør Norge til et av de dyreste landene i Europa, men ikke aller dyrest. Statistisk Sentralbyrå (SSB) skriver:

"Sveits var i 2019 dyrest i Europa, med et prisnivå som lå 62 prosent over EU27. Island, Norge og Danmark fulgte deretter med priser som lå henholdsvis 54, 50, og 41 prosent over EU-gjennomsnittet. Lavest prisnivå ble registrert i Øst-Europa, spesielt blant landene på Balkan. Flere land på Balkan viste prisnivå som lå rundt halvparten av gjennomsnittet i Europa."

Vi kan også se av tallene at Tyskland, Italia og Spania ligger omkring gjennomsnittet i EU-27. Sverige og Storbritannia ligger begge 21 prosent over EU-gjennomsnittet. Disse undersøkelsene sammenligner også prisnivået i Japan og USA med de europeiske prisene. Japan ligger 24 prosent over EU-snittet, mens USA er 23 prosent over.

Hva er det som er er spesielt dyrt i Norge. Tallene viser, ikke særlig overraskende, at matvarer er særlig dyre i Norge, mens klær relativt sett ikke er det. Men aller dyrest er alkoholholdige drikkevarer i Norge. SSB skriver:

"Når det gjelder konsumgruppen «alkoholholdige drikkevarer og tobakk» ble Norge og Island målt til de høyeste prisene i Norden og i Europa med indekser på henholdsvis 236 og 213. Dette betyr at prisnivået i Norge og på Island var 136 og 113 prosent over EU-gjennomsnittet, mye grunnet høye avgifter innen denne varegruppen. Sammenlignet med Norge betalte danskene og svenskene bare rundt halvparten for alkohol og tobakk, mens finnene betalte om lag 30 prosent mindre."

Varige adferdsendringer etter korona?

Mye har endret seg det siste året i måten folk lever livene sine. Mindre reising, uteliv og sosiale sammenkomster. Mindre jobbing på kontoret og mer hjemmekontor. Mer tid til å ulike hjemmeaktiviteter som matlaging og oppussing. Mindre organisert trening på treningsstudio, mer trening på egenhånd utendørs.

Det meste av dette er helt nødvendige og naturlige tilpasninger til en situasjon påført utenfra, og sånn sett ikke spesielt overraskende. Det virkelig interessante spørsmålet er om adferden faller tilbake til situasjonen før korona så raskt det blir mulig, eller om noen av endringene har satt seg og kanskje blir mer varige.

En måte å analysere dette på er å se på endringer i google-søk gjennom koronaperioden og se om de søkene som har gått kraftig ned kommer opp igjen, og ikke minst om søk som har eksplodert i denne perioden faller raskt tilbake til utgangspunktet. The Economist skriver om dette i artikkelen "Covid-19 seems to have changed lifestyles for good" og slår der fast at ting blir noe mer normale igjen, men slett ikke helt som før. Det virker som enkelte endringer er i ferd med å feste seg.

Av ting som har gått kraftig ned er søk på "billett" og "restaurant". At vi fortsatt reiser mindre er ikke så overraskende, men vi går også mindre på restaurant. Selv om det de fleste steder er mulig igjen er det 17 prosent færre søk. Søk på "hangover" falt 40 prosent i mars, men er tilbake på normalt nivå. Hva så med det som har økt under koronakrisen, som baking og matlaging, sykling, streaming av filmer og ulike kunstneriske aktiviteter. The Economist skriver:

"Even as people are less comfortable going out and about, Google’s data show that they are persisting with home activities they picked up months ago. Take baking, for example. “Yeast” quickly became a fad, with searches rising by 280% in April—and by 1,300% in peckish Italy. Global interest has flattened since, but is still 19% above normal. Other gastronomic words show a similar pattern. (...) Though people are feasting at home, fitness has also become a priority during quarantine. Searches for “dumbbell” and “Strava”, a workout app, remain more than 60% above the usual level, despite gyms reopening. The continued interest in “electric bicycles” and “standing desks” (especially in America) shows that workers are making their transport and home offices healthier too.".

Quarantunes (35). Manic Monday

Jeg kan ikke gi meg helt med Green Days Billie Joe Armstrong som i hele vår har vært hjemme brukt tiden til å spille inn en coverlåt i uken og kalt prosjektet "No Fun Mondays". Og når det er så galt at man må holde seg hjemme er det jo en fin mulighet til gjøre sin egen versjon av sanger man liker. Billie Joe Armstrong liker mye bra musikk. 

Siden det nå også nærmer seg mandag passer det bra å trekke frem den coverversjonen han har gjort av The Bangles monsterhit "Manic Monday" fra 1986. Det spesielle med akkurat denne innspillingen er at han har fått med seg selveste Susanna Hoffs som spiller gitar hjemme i sin stue. Helt i pakt med tidsånden i disse koronatider, med andre ord.

Her er lenken til hele spillelisten med Quarantunes.

Quarantunes (34): Should I Stay Or Should I Go?

 Ok, det var ikke akkurat pandemiens dilemmaer The Clash hadde i tankene da de sang om "Should I Stay Or Should I Go?" tidlig på 80-tallet. Men I en tid der vi alle har et ansvar for å hindre at coronaviruset gjør et stort comeback, praktiserer alle de forebyggende smitteverntiltakene vi har lært det siste halvåret og holder oss unna festlige lag der for mange mennesker er samlet på for liten plass. Da kan problemstillingen nettopp være om man skal gå ut,  eller heller bli hjemme.

Her er en lenke til hele spillelisten med Quarantunes.

Quarantunes (33): Quarantine

Som nevnt i denne spalten tidligere i sommer begynner det å komme både coverversjoner av gamle sanger som er relevante, noen ganger med nye tekster, men også helt nykomponert musikk med som tar opp korona-relevante teamaer. Og vi bør kanskje regne med at tiden vi er inne i vil være inspirasjon for både litteratur, filmer, teater og ikke minst musikk i tiden som kommer.

Et eksempel på en slik nyskrevet sang fra karantenens og hjemmekontorenes tidsalder. Dette er pop-punk bandet Blink-182 med "Quarantine". Et band jeg har pleid å tenke på som litt mindre kjent og litt yngre slektning av Green Day, som også dukket opp i California for omtrent 30 år siden. Begge band holder det faktisk gående fortsatt og holder fast på musikksjangeren sin. Og budskapet? Karantene er kjedelig:

Her er en lenke til hele spillelisten med Quarantunes.

Mary Trump: Too Much and Never Enough

Det er kanskje en smule paradoksalt at en bok som handler om det konstante behovet for hevn, og for å holde både familiemedlemmer og andre nede i familien Trump, selv kan fremstå som den ultimate hevnen. Det er ikke bare et vanlig karakterdrap, men en diagnose. Men det kreves jo substans når man skriver en bok med undertittelen "How my family created the worlds most dangerous man". En million solgte eksemplarer allerede første dag er jo en fin takk for sist.

I motsetning til en rekke andre bøker som er kommet de siste to årene om Donald Trump, som Michael Wolffs to bøker og John Boltons bok, handler ikke Mary Trumps bok om livet i det hvite huset eller om Trump som president. Ikke i det hele tatt. Den handler nesten ikke om Donald Trumps familieliv de siste årene heller, for Mary Trump har knapt nok snakket med resten av familien de siste ti årene, etter et svært  konfliktfylt arveoppgjør etter at Fred Trump, Donalds far og Marys bestefar, døde

Men det at boken er en innsidefortelling fra en helt annen tid, og beskriver hendelser svært få har forutsetninger for å skrive om, er også bokens unike styrke. Den er godt skrevet, går langt i små og ofte såre personlige detaljer som bygger opp under hovedfortellingen. Og kunne ikke vært skrevet av noen andre enn en person som var til stede da det skjedde. Eller har snakket med andre og eldre medlemmer av familien om det som ligger enda litt lenger tilbake i tid. 

Dette handler om Fred og Mary Trump, om de fem barna, der Donald var nummer fire i rekken, og hvordan de levde og ble oppdratt. Sikkert litt overraskende for noen er ikke Donald Trump den største skurken i fortellingen. Det er faren, tyrannen Fred Trump, som får skylden for å skape og opprettholde en dysfunksjonell familie der lillebror Donald vant makten og pengene, mens storebror Fred, Marys far, ble mobbet og plaget, og drakk seg ihjel. Donald er i følge Mary også et offer for faten. Han er fortsatt treåringen som gjør alt han kan for at far skal være fornøyd. Da må han aldri tape, aldri vise svakhet og aldri innrømme feil. 

Dette er sikkert den boken Michael Wolff skulle ønske at han kunne skrevet, men bare Mary Trump kunne gjøre det. Det er en bok det er vel verdt å lese. Selv om det unektelig også er et paradoks at den viktigste politiske boken i USA akkurat nå ikke handler om politikk i det hele tatt.

Trump vs Biden - ifølge bettingselskapene (2)

Spillselskapenes odds på presidentvalget i USA snudde omkring 1. juni, fra å holde Donald Trump som ganske klar favoritt til å holde Joe Biden som klar favoritt. Forspranget har har økt den siste tiden.

Da jeg i juni blogget om hvem bettingselskapene har mest tro på mente at det er 52 prosent sjanse for at Joe Biden vinner og 43 prosent sjanse for at Trump vinner. Dette var et gjennomsnitt av syv bettingsselskapers odds. Disse varierte mellom et forsprang for Biden på to og 14 prosentpoeng.

Nå tidlig i august viser gjennomsnittet at det er 61 prosent sjanse for sier til Biden og 37 prosent sjanse for at Trump vinner. Forpranget hos de syv bettingsselskapene varierer. Forspranget når det gjelder vinnersjanser er blitt svært stort hos samtlige bettingselskaper og varierer mellom 29 prosentpoeng og 20 prosentpoeng i følge oversikten hos RealClearPolitics.

EUs BNP falt 11,9 prosent i andre kvartal

Jeg skrev for noen dager siden her på bloggen at USAs BNP falt med historiske 9,5 prosent fra første til andre kvartal 2020. Eurostats nye tall viser at det ikke noe bedre i EU. 

De økonomiske kvartalstallene her i Europa viser at BNP-fallet fra første til andre kvartal i EU er på 11,9 prosent, mens det i eurosonen er på 12,1 prosent. Det kommer på toppen av et BNP-fall i første kvartal på 3,2 prosent og 3,6 prosent i henholdsvis EU og eurosonen. Nå er disse tallene for andre kvartal veldig tidlige estimater, men det sier uansett mye om situasjonen. I april, mai og juni har vi hatt en nedgang i økonomien vi aldri har sett maken til i fredstid.

Av de 16 landene som har bidratt med foreløpige tall er nedgangen høyest i Spania med et BNP-fall på 18,1 prosent fra første til andre kvartal og en nedgang på 22,1 prosent i forhold til samme kvartal i 2019. Også Frankrike og Portugal rapporterer som nesten like store nedganger. Lavest BNP-fall siste kvartal hadde Litauen med 5,1 prosent og "bare" 3,7 prosent nedgang i økonomien sammenlignet med samme kvartal i 2019.

Avgjør Florida og Ohio presidentvalget i USA?

I hvert fall siden det historisk jevne presidentvalget i 2000, da George Bush vant med et nødskrik over Al Gore, har analysen vært at selv om alle stater stemmer, avgjøres presidentvalg aller mest av resultatet i Florida og Ohio. Men dagens meningsmålinger viser at Joe Biden kan bli president uten å vinne verken Ohio eller Florida. Hva har skjedd med valggeografien i USA?

For å ta litt historie først. Ved valget i 1992 var det slik at Clinton/Gore gjorde det ganske godt i sørstatene. Særlig på hjemmebane i henholdsvis Arkansas og Tennessee, men demokratene vant også i Louisiana, Georgia,  Missouri og Kentucky, mens Bush vant i stater som Virginia, North Carolina og Florida. I mange av sørstatene var det hard kamp om flertallet.

Slik var det ikke i 2000. Det utrolig jevne presidentvalget etablerte det mye mer polarisert politiske kartet vi har sett siden, der nord-østkysten, industristatene ved innsjøene og vestkysten stemte på Al Gore, mens sørstatene og alle statene i midten stemte på George Bush. På vippen var Ohio og Florida og Bush vant valget fordi han vant begge. Riktignok med et nødskrik. Han fikk flertallet av valgmenn uten å ha flest stemmer nasjonalt. Om enten Ohio eller Florida hadde hatt motsatt resultat ville Al Gore blitt president.

Dette mønsteret ble gjentatt ved presidentvalget i 2004 da John Kerry på samme måte vant statene i nord-øst, kysten i vest og industristatene rundt de store innsjøene (både Minnesota, Wisconsin, Michigan, Illinois, Pennsylvania). Bush vant alt i sør og i midten. Også denne gangen var det så jevnt at hadde enten Ohio eller Florida fått et annet resultat ville John Kerry blitt president i USA 

Valgkartene i 2000 og 2004 er for øvrig forbløffende like. Her er det også viktig å merke seg (og jeg kommer tilbake til det) at Virginia og North Carolina stemte republikansk ved begge disse to valgene og det samme gjorde Nevada, Colorado og Arizona. De eneste som byttet side var tre små stater, New Hampshire gikk fra republikansk til demokratisk, mens New Mexico og Iowa ble republikanske. Små endringer, men endringer som bidro ytterligere til et mer strømlinjeformet kart over det todelte USA.

Dette hovedmønsteret ble gjentatt ved Obamas to valgseire i 2008 og 2012, men han vant såpass klare valgseire at han kunne tapt både Ohio og Florida, noe han ikke gjorde, og likevel vunnet begge valgene. Det var fordi han også vant i Virginia og North Carolina (bare 2008) i sør, i Iowa og Indiana (bare i 2008) i midt-vesten og i Nevada, Colorado og New Mexico i vest. Men til tross for to såpass klare seire var kartet fortsatt veldig gjenkjennelig i sin polarisering.

Ved valget i 2016 fortsatte den samme politiske delingen, men med en ny og litt overraskende vri. Man kan hevde at Florida og Ohio igjen avgjorde, som i 2000 og 2004 fordi de stemte på Trump, mens hvis begge hadde stemt på Hillary Clinton ville hun vunnet valget. Men det var likevel annerledes denne gangen og ikke først og fremst der valget ble avgjort. Den mest dramatiske endringen fra valgene før var at industristatene i nord hadde store velgerbevegelser over til republikanerne. Ikke bare i den forventede vippestaten Ohio, der Trump vant veldig klart, men også i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin fikk Trump flest stemmer. Da hjalp det ikke at Clinton hadde klart flest velgere bak seg nasjonalt (48% mot 45,9%). 

Men en annen viktig ting å merke seg ved valget i 2016 var at demokratene vant i Virginia, Nevada, New Mexico og Colorado, stater som ikke var en opplagt del av demokratenes kjerneområder på 2000-tallet. Kerry vant ingen av disse og Al Gore vant bare i New Mexico. Dette er stater som har økt i folketall og valgmenn, og får større betydning.

Tre måneder før valget i 2020 viser målingene at Joe Biden er stor favoritt til å vinne valget, selv om han ikke skulle vinne i Ohio eller i Florida (i Ohio er han bak i følge målingen, men litt foran i Florida). Hvordan kan det være mulig? Dels har det med at Trumps velgere i industristatene i nord ser ut til å være veldig skuffet og heller velger Biden nå. Både i Michigan, Minnesota, Wisconsin og Pennsylvania leder Joe Biden klart på målingene. Men det at tradisjonelle demokratiske velgere, som stemte på både Bill Clinton, Gore, Kerry og Obama, vender tilbake til demokratene, behøver som vi har sett ikke bety valgseier. Hva er det da som gjør at Ohio og Florida ikke er vippestater på samme måte som før?

Årsaken er den endrede velgerdemografien både vest og sør i USA. I vest har demokratene vunnet terreng i lang tid og leder nå stort i både Nevada, New Mexico og Colorado. I tillegg ligger de foran i Arizona, som har pleid å være solid republikansk, og kan til og med utfordre Trump i Texas. Kombinasjonen av innvandring, intern mobilitet i USA og endringer i økonomi og næringsliv, med en stadig større tjenestesektor, har gitt varige endringer i det politiske kartet. I sørstatene har det i flere år stor grad vært motsatt, de har blitt stadig mer republikanske siden 90-tallet, men også der er det noen interessante nyanser. Virginia har i løpet av noen valg blitt en bunnsolid demokratisk stat, mens North Carolina er blitt vippestat. Og det ser ut som Georgia kan gå i samme retning.

Det gjør at vi ikke lenger kan erklære at resultatene i Ohio og Florida vil avgjøre valget. For Trump er det rett og slett ikke nok å vinne Florida i tillegg til Ohio. Han er på defensiven og må mobilisere langt flere velgere helt andre steder. Og demokratene fremgang vest og sør i USA har vært så sterk at det ikke er like viktig  for Joe Biden å vinne Florida og Ohio som det vært de siste valgene.