onsdag 29. april 2015

Veien videre for Moores lov

De som lager datamaskiner har klart å pakke stadig flere transistorer på et stykke silisium, slik at prosessorene, datamaskinens regnesentral, blir stadig raskere. Dette fenomenet, der datakraften dobles omkring annenhvert år er blitt kalt "Moores lov", oppkalt etter Intels grunnlegger Gordon Moore som for 50 år siden beskrev denne utviklingsbanen for første gang.

Fordoblinger annenhvert år innebærer en kraftig eksponentiell vekst som jeg illustrerte med en graf og beskrev slik her på bloggen i 2010;

"Fordi antall transistorer er helt avgjørende for ytelsen til prosessoren i en datamaskin, man kan litt forenklet si at datamaskinene er blitt en million ganger kraftigere siden 1970 og 1000 ganger kraftigere siden 1990. Og veldig mye billigere og lettere. Denne "loven" eller spådommen fremsatt av flere ulike forskere om at antall transistorer det er mulig å plassere på en integrert krets dobles omtrent hver 18 måned, kalles "Moores Lov", etter Intels grunnlegger Gordon Moore. Det er Moores lov som gjør at datamaskiner ikke lenger må løftes inn i store datarom med heisekran, men er inne i mobiltelefoner, netbooks og lesebrett. Uten Moores Lov ingen iPad, Android eller HDTV. Sammen med Metcalfes Lov, Nielsens Lov og Kyders Lov, forklarer Moores Lov hvorfor alt går så fryktelig mye fortere enn før, og er grunnlaget for mye av vår økonomiske vekst og velstand."

For noen dager siden skrev The Economist en interessant artikkel om "The end of Moores lov", som har noen vurderinger av når denne ekstreme veksten i ytelse må ta slutt. En åpenbar begrensning er at det er grenser for hvor små komponenter kan bli. Ingen ting kan lages mindre enn et atom, så det er noen nedre fysiske grenser for størrelsen på transistorer. Men i følge artikkelen er det omkring 10 år igjen før vi kommer dit.

Det som virker som en mer dagsaktuell begrensning er prisutviklingen. Frem til nå har Moores lov handlet om en kombinasjon av stadig større prosessorkraft og stadig lavere pris, Nå blir komponentene fortsatt mindre og raskere, men nye chip-fabrikker er rekorddyre å sette opp og prisene på prosessorer går ikke lenger ned som før. På den annen side er det som skjer med selve komponentene kanskje ikke det viktigste lenger, antyder The Economist. Grunnen er at databehandlingen blir flyttet fra PCene våre og ut i nettskyen. Der er det ikke antall transistorer pr silisiumstykke som er avgjørende, men hvor mye datakraft i form av servere det er plass til i datasenteret:

"And with the rise of cloud computing, the emphasis on the speed of the processor in desktop and laptop computers is no longer so relevant. The main unit of analysis is no longer the processor, but the rack of servers or even the data centre. The question is not how many transistors can be squeezed onto a chip, but how many can be fitted economically into a warehouse. Moore's law will come to an end; but it may first make itself irrelevant."

tirsdag 28. april 2015

Social progress index 2015

Det er alltid interessant med nye internasjonale rangeringer og spesielt gledelige er naturligvis målinger der Norge havner øverst. Social Progress index 2015 er en slik bred rangering basert på mange ulike sosiale indikatorer der Norge havner på første plass foran Sverige, Sveits, Island, New Zealand, Canada, Finland og Danmark. De som står bak undersøkelsen sier dette om hva de ønsker å vise frem:

"To truly advance social progress, we must learn to measure it, comprehensively and rigorously. The Social Progress Index offers a rich framework for measuring the multiple dimensions of social progress, benchmarking success, and catalyzing greater human wellbeing. The 2015 version of the Social Progress Index has improved upon the 2014 version through generous feedback from many observers and covers an expanded number of countries with 52 indicators."

Disse 52 indikatorene er gruppert i tre hovdeområder der det første handler om dekking av grunnleggende behov for vann, mat. helse, bolig og personlig sikkerhet. De andre handler om forutsetninger for velferd og utvikling, i form av adgang til utdanning, helse- og velferdstjenester, informasjons og kommunikasjonstjenester og et bærekraftig økosystem- Tredje område består av indikatorer innenfor individets mulighet for å utfolde seg, i form av personlig frihet, individuelle rettigheter, toleranse og inkludering. og adgang til høyere utdanning.

Den interaktive grafikken kan brukes til å se hvilke land som topper de ulike områdene. Generelt ligger de nordiske landene høyt på mye, sammen med land som Canada, Sveits, New Zealand og Nederland. Norge topper for eksempel indikatoren "access to information and communications" og helt oppunder toppen på "ecosystem sustainability" og "personal freedom and choice"

Så skal man naturligvis huske på at slike rangeringer ikke er noe fasitsvar på hva som er viktigst og at det dessuten er ganske tett mellom landene i toppen. Likevel tenker jeg at det kan være veldig nyttig med gode oversikter over hvordan situasjonen i Norge er sammenlignet med andre.Det finnes også en side med en samleovervsikt med Norges plasseringer på ulike indikatorer,

mandag 27. april 2015

En enkel guide til republikanske kandidater

På den ene siden av midtstreken ser det ut som de kan være avgjort allerede. Hillary Clinton er eneste seriøse kandidat. Men på republikanske side er det foreløpig 21 kandidater som enten har erklært sitt kandidatur eller sagt at de vurderer å stille. Og det kan jo bli enda flere før valgkampen begynne på ordentlig over sommeren. Hvordan skal vi holde orden på hvem vi skal bry oss om?

The Economist har vært så greie å lage en egen "Republican presidential hopefuls - A field guide to 2016", der de har kategorisert de som har vist interesse så langt. Slik de vurderer mulighetene er det bare seks av disse som har noe som helst håp om å bli nominert, tre hovedfavoritter og tre "dark horses". Resten er enten ute etter å markedsføre bøker og TV-programmene sine, de er egentlig ute etter andre jobber i administrasjonen eller de er helt uten håp.

De tre kandidatene The Economist mener at de tre dette sannsynligvis vil stå mellom er Scott Walker, Marco Rubio og Jeb Bush. Walker er guvernør i Wisconsin mens Bush er tidligere guvernør i Florida, Marco Rubio er senator fra Florida, og er derfor uten den samme operative ledererfaringen som de to andre. Men Obama demonstrerte i 2008 at en karismatisk senator med store talegaver ikke bør undervurderes av de andre.

De tre The Economist har med på listen over "dark horses" er Rick Perry, guvernør i Texas, John Kasich, guvernør i Ohio og Chris Christie, guvernør i New Jersey. Chris Christie er republikansk guvernør i en typisk demokratisk delstat og mye mer moderat og sentrumsorientert enn flere av de andre kandidatene. Det har nok bidratt til at mange i media allerede har avskrevet han, men The Economist mener at han har blitt avskrevet for tidlig:

"Most pundits have been too quick to discount Chris Christie, the governor of New Jersey, who reminded them why his candidacy might be interesting by announcing support for raising the retirement age and means-testing Social Security, two things that are usually considered the electoral equivalent of drinking weedkiller. 

lørdag 25. april 2015

Fornye, forenkle og forbedre på landsmøtet

Dagen i dag på Høyres landsmøte har vært preget av innlegg om skole, om psykisk helse, om eldreomsorg, om samferdsel og om kommunereform. Men også temaer som har med fornying, forenkling og forbedring av offentlig sektor har vært diskutert av flere. Her i et godt innlegg fra Gerd Marit Langøy fra Møre og Romsdal som minner om at vi må passe på brukerperspektivet og forenklingsmålsettingen i alt vi arbeider med:

fredag 24. april 2015

Rekordmange lærere får ta videreutdanning

Lærernes kompetanse er den aller viktigste nøkkelen til å få en enda bedre skole. Derfor har regjeringen og flertallet i Stortinget gjort satsing på videreutdanning av lærere til en hovedsak i skolepolitikken. Men en slik satsing blir ikke til virkelighet av budsjettvedtak i Stortinget alene. Den krever at to andre ting er på plass for at den skal bli noe av:

Det ene som må skje for at flere lærere skal ta videreutdanning er at flere lærere faktisk må søke om å få ta videreutdanning. I følge Kunnskapsdepartementets nettsider har 8595 lærere søkt i år, noe som er rekordmange og gir et veldig godt utgangspunkt. Men heller ikke dette er nok. Fordi kommunene er både skoleeiere og arbeidsgivere for lærerne må de godkjenne søknadene om noe som også kan skape praktiske problemer på den enkelte skole når man skal få timeplaner til å gå opp. For en kommune kan det derfor være fristende å si nei til de som søker.

I dag kom statsminister Erna Solberg med svaret på hvor mange lærere som skal ta videreutdanning i sin tale på Høyres landsmøte. Hun kunne fortelle at 5696 søknader om videreutdanning er godkjent av kommunene, et tall som er mer enn 1000 høyere enn i fjor og, som grafen over viser, veldig mye høyere enn tallene i årene før. Erna Solberg gjorde også dette til et poeng i sin tale til Høyres landsmøte i dag:

"I fjor trappet vår regjering kraftig opp satsingen på videreutdanning av lærere. Vi har trappet ytterligere opp dette året. Tallene som viser hvor mange plasser kommunene har godkjent i år er nå klare. Tallet er 5696 og slår alle rekorder! Rekorden under forrige regjeringen var til sammenligning 1940. Kunnskap er den beste næringspolitikken og den beste sosialpolitikken. Vi ruster Norge for de store oppgavene fremover."

Og som sagt er det grunn til å takke landets ordførere og kommunestyrer for å gjøre dette mulig. Erna Solberg gjorde nettopp det i sin landsmøtetale:

"Jeg vil takke alle ordførerne og kommunestyrene som med dette har satset på lærerne sine og på elevenes læring, konstaterer hun. Vi skal glede oss over dette, for dette vet vi virker. En kunnskapsskole er det aller viktigste sosiale prosjektet som finnes, understreker Solberg."

torsdag 23. april 2015

Rekordmange vil ta høyere utdanning

I fjor på denne tiden blogget jeg om samordna opptak til høyere utdanning 2014  og konkluderte med at det var historisk mange søkere og at vinnerfagene var helsefag, lærerutdanning og ingeniørfag. Det var mye å glede seg over i tallene for et år siden.

Hva skal vi så si etter at tallene for 2015 kom i går? Vi kan konkludere med at trendene fra i fjor er ytterligere forsterket, med et viktig unntak, og at det er enda mer å glede seg over. I år er det like under 128 000 søkere, en oppgang på 8 000, eller 6,7 prosent fra i fjor. Det slår alle gamle rekorder med klar margin.

Hva som er størst ser man i grafen over som er hentet fra en artikkel i Aftenposten om søkertall og trender. Demografiske endringer gjør at det blir behov for flere leger, sykepleiere og andre med helsefagutdanninger i årene som kommer. Det har tydeligvis søkerne fått med seg og disse utdanningene har de klart største søkertallene med nesten 32 000 førstevalgsøkere. Økonomifag har 16 436 søkere, samfunnsfag 14 497 søkere, teknologifag 14 095 søkere, lærerutdanning 11 916 søkere og jus 9641 søkere. Nå må man imidlertid huske på at ikke alle søkere blir studenter og ikke alle som blir studenter fullfører. Det er omkring to søkere pr studieplass i utgangspunktet men det er også et ganske høyt frafall underveis på mange fag. I motsatt retning trekker det at man noen steder har lokale opptak utenom samordna opptak. For eksempel er det noen som følger"Y-veien" fra yrkesfag til ingeniørutdanninger som kommer i tillegg til disse tallene.

Minst like interessant som antall søkere totalt er det å se på hvilke utdanningsområder som vokser og hvilke som faller. Høyere utdanning er jo kundestyrt i den forstand at studentenes valg avgjør hvor det er vekst. Størst prosentvis vekst har informasjonsteknologi med 17,5 prosent til 3473, foran pedagogiske fag som vokser med 17,4 prosent til 1927 søkere. Høy vekst er det også i realfag som øker med 11,4 prosent til 4274. Og helsefag, som er klart størst av alle i utgangspunktet, vokser med 10,7 prosent. Og det er også solid vekst i søkningen til lærerutdanningene, språkfag, økonomi og jus.

Det ene området som nå bryter klart med trenden fra i fjor er at vi har fått en nedgang i søkningen til teknologifag og da særlig til de 3-årige og 5-årige ingeniørutdanningene. Mens det som nevnt er kraftig vekst i søkingen til informasjonsteknologi og realfag, må nok de vanskelige tidene i oljebransjen ta hovedæren for at søkningen til teknologiske fag har falt med 1,1 prosent til 14 095 søkere, mens det i fjor økte med 5,4 prosent..

Litt nedgang er det også søkingen til idrettsfag og reiselivsfag, men det virkelig store nedgangen, som fortsetter trenden fra i fjor, er i mediefag, Her er var nedgangen i fjor på 7,5 prosent. I år er nedgangen ytterligere 5,1 prosent, til 3506 søkere. Men på samme måte som studentene ser ut til å ha fått med seg at det er nedgang i oljesektoren så har de helt åpenbart fått med seg at det jevnlig er nedbemanning i mediebedriftene.

En annet forhold i dette tallmaterialet som hvert år får en del medieoppmerksomhet er kampen om hvilket enkeltstudie som har flest søkere, Her vinner siviløkonomstudiet ved NHH med 2117 søkere, knapt foran rettsvitenskap ved UiO med 2100 søkere. Litt bak følger politiutdanningen ved Politihøyskolen i Oslo, rettsvitenskap med UiB, sykepleieutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus og profesjonsstudiet i psykologi ved UiO. Sistnevnte er for øvrig et av de aller vanskeligst å komme inn på av alle studier fordi det her bare finnes 60 studieplasser å fordele til 994 søkere.

onsdag 22. april 2015

Markedsandeler i nettskyen

The Economist har laget et enkelt mobiltilpasset nyhetsbrev som heter Economist Espresso som de tilbyr abonnentene sine via en app eller på epost. Der for du de fem viktigste nyhetene hver morgen fem dager i uken. I en travel hverdag er det ganske praktisk, for eksempel på bussen eller båten på vei til jobb på morgenen.

Det var der jeg fanget opp denne grafen, og en lenke til en artikkel i forrige ukes The Economist, om markedet for nettskytjenester. Her ser vi de fem største i verden og deres markedsandeler. Sikkert litt overraskende for mange, fordi de går litt under radaren, er Amazon klart størst med en markedsandel på nesten 30 prosent. Men de som vokser raskest av de de fem store er Microsoft og Google, med en vekst på nesten 100 prosent i løpet av det siste året. Det sier mye om den voldsomme utviklingen i markedet for datalagring akkurat nå.

Nå er det ikke alt som egner seg for lagring i nettskyen. På noen områder, som for leverandører av finansielle tjenester, kan det være regulatoriske begrensninger når det gjelder hvor man har mulighet til å oppbevare data. For andre, både i offentlig og privat sektor, er problemet at man sitter på utdaterte spagettilignende it-systemer som ikke muliggjør lagring i en nettsky. The Economist observerer at mange bedrifter derfor forfølger en strategi der it-virksomheten splittes i to deler :

"However, many businesses are stuck running important parts of their operations on ancient bits of software, and are aware that replacing such legacy systems can be fraught with difficulty. Many such applications would need to be rewritten to run in the cloud, says John Rymer of Forrester, another market-research firm. And they are often too embedded in a firm’s day-to-day operations to be replaced easily with newer, cloud-ready software. Heavily regulated businesses, such as banks, face a different problem. Although they may be convinced by the cost advantages and convenience of moving their systems into the ever-cheaper cloud, they will have to persuade both their regulators and the insurers which cover them against any data leakages or system breakdowns. So businesses are beginning to split their IT departments into two groups, explains David Mitchell Smith of Gartner. One lot grapples with keeping a diminishing number of creaking, legacy systems going, while the other develops and manages the snazzy new systems that run in the cloud." 

For de som følger med på it-bransjens strategier og opp- og nedturer er det også en interessant analyse av hva de ulike store selskapene gjør for å finne sin rolle i dette nye markedet. Blant annet beskriver de hvordan de som har en fungerende forretningsmodell som fungerer fra før og kan videreutvikles i nettskyen, som Google i nettbasert reklame eller Microsoft i kontorstøtteverktøy, ser ut til å ha en fordel i konkurransen. De som lager store datamaskiner, servere og annen hardware for å lagre data, og som man kanskje skulle forvente hadde en lederrolle i dette markedet for datalagring, ser ut til å slite mer med å finne sin plass. Men kanskje er det egentlig helt logisk når datalagring går fra å være noe du løser med et fysisk produkt til å bli en tjeneste.

tirsdag 21. april 2015

Norskpetroleum.no

norskpetroleum.no
Lurer du på hvor mye olje Ekofisk-feltet, som har produsert olje helt siden 1971, produserer i dag? Eller hvile oljeselskaper som har eierandeler i det gigantiske gassfeltet Sleipner Øst? Kanskje lurer du på hvor på kartet Johan Sverdrup befinner seg? Eller hvordan petroleumsskattesystemet egentlig fungerer for oljesekskapene? Og hvor mye penger staten tjente på petroleumsirksomheten gjennom SDØE og skatter de siste årene?

Frem til ganske nylig fant vi svaret på disse og andre spørsmål om petroleumsvirksomheten på norsk sokkel i et eget faktahefte om oljevirksomeheten som ble utgitt hvert år av Olje og energidepartementet og Oljedirektoratet i fellesskap. Det er det nå slutt på fordi departement og direktorat heller satser på en mer omfattende og regelmessig oppdatert nettside som heter norskpetroleum.no.

Nettsiden gir mulighet til å legge ut enda mer informasjon enn det som får plass i et hefte og gir også leseren mange flere innganger til å finne frem til akkurat den informasjonen og de oversiktene man er på jakt etter, blant annet gjennom søk og gjennom bedre mulighet til å fremstille ulike data sammen, for eksempel tekst, tabeller, grafer og kart. For eksempel gir nettstedet mulighet til å se norsk olje- og gassproduksjon inndelt etter felt, lisens, selskap og havområde. Det er akta og tall om norsk leverandørindustri, oversikter over det politiske og regulatoriske rammeverket og myndighetenes organisering, og oversikter over oljevirksomhetens økonomiske betydning både for statskassen og for samfunnet ellers.

Et område en slik nettbasert løsning virkelig kommer til sin rett er når det gjelder kart. Her finner man oversikter over letearealer og infrastruktur offshore, rørledninger og landanlegg. Det er også laget noen gode faktaartikler om norsk oljeproduksjon på dette nye nettstedet. Vi kan for eksempel lese at det historisk har vært produsert olje- og gass fra totalt 96 felt på norsk sokkel. 78 av disse er fortsatt i produksjon i dag. i 2014 ble fire nye felt satt i produksjon og 11 er under utbygging. Hele 37 selskaper er operatører på norsk sokkel og ytterligere 19 er bare partnere i utvinningslisenser. Og ikke minst er det en artikkel om utviklingen i produksjonen på norsk sokkel, hvordan denne har vokst historisk og nå er på vei nedover. For alle som er på jakt etter oppdaterte tall og harde fakta om norsk oljevirksomhet kan dette nettstedet anbefales på det varmeste.

mandag 20. april 2015

Nok en gladnyhet i Nationen

Det er mindre en to uker siden jeg blogget om at avisen Nationen hadde en svært gledelig meningsmåling om at 63 prosent av befolkningen vil ha færre og større kommuner i Norge. I den målingen var temaet hvor mange kommuner de spurte ønsker seg i Norge, men ikke hva de mente om egen kommune.

I dag har de en ny svært gledelig meningsmåling i Nationen, men denne gangen er temaet ganske enkelt om folk mener at egen kommune skal slå seg sammen med noen andre. Det er jo enda mer interessant.

I utgangspunktet virker det som befolkningen er delt på midten når 47 prosent svarer ja og 46 prosent svare nei til sammenslåing (her har Nationen riktignok byttet om tallene på grafene sine, men det er ikke så farlig). Det er imidlertid minst tre grunner til at denne støtten fra 47 prosent er et meget gledelig resultat. Den første er at det innebærer en svært stor økning sammenlignet med forrige gang målingen ble gjennomført. På to år har ja-siden vokst fra 36 prosent til 47 prosent.

For det andre viser tallene at det er stort flertall for sammenslåing av egen kommune der det er mest aktuelt, men ikke der det ikke pågår noen diskusjon, som for eksempel i Oslo. Det er jo lett å mene at noen andre skal slå seg sammen, eller være tilhenger av noe som egentlig ikke er så aktuelt, men denne målingen viser at det er i de kommunene det er mest aktuelt og der diskusjonen nå pågår at det er klarest flertall for å slå sammen egen kommune med noen andre. Nationen skriver:

"Mest positive til å slå seg saman med nabokommunar er dei som bur i byar med mellom 5.000 og 50.000 innbyggjarar, 55 prosent av dei ønskjer kommunesamanslåing der eigen kommune er med. Nest mest positive til kommunesamanslåing er dei som bur på landsbygda, der svarar 52 prosent ja til å bli ein del av ein større kommune. For landsbygda er det ei endring i meir samanslåingsvenleg retning, for i 2013 var det 57 prosent av dei spurte på landsbygda som ikkje ønskte å bli ein del av ein større kommune, no er det 43 prosent."

Tredje veldig gledelige funn i denne meningsmålingen er at det er en klar bevegelse i positiv retning i alle de politiske partiene. Mest beveger Senterpartiet seg i positiv retning. Nationen skriver:

"På dagens måling svarar 45 prosent av Sp-veljarane at dei er positive til å slå saman kommunen sin med ein eller fleire nabokommunar. I 2013 var det 21 prosent av dei som svara ja på spørsmålet. – Hos oss har det alltid vore ulike meiningar om kommunesamanslåing, seier Sp-leiar Trygve Slagsvold Vedum."

I de andre partiene er det slik at Høyre har gått fra 41 prosent ja i 2013 til 63 prosent ja nå. Frp har gått fra 47 prosent ja til 55 prosent ja. I Arbeiderpartiet var det 54 prosent nei i 2013, mens de nå er delt på midten, med 47 prosent for og 47 prosent mot. KrFs velgere er bortimot like positive som Høyres velgere. Og i Venstre har synet på å slå sammen egen kommune endret seg fra 43 prosent ja og 54 prosent nei i 2013 til 47 prosent ja og 44 prosent nei nå. Og her skal vi som sagt huske på at svarene i Oslo trekker opp nei-andelen, særlig i partiene som har en stor del av velgerne sine i Oslo.

Jeg tror at mange lokalpolitikere som selv har sett behovet for å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner for å styrke lokaldemokratiet og bedre tjenestetilbudet i kommunen har vært litt redde for at befolkningen ikke ser behovet og at de ikke har folk med seg. Disse meningsmålingene i Nationen viser at det ikke er tilfelle. Det er derfor ingen grunn til å skylde på innbyggerne hvis man ikke vil ta diskusjonen.

lørdag 18. april 2015

Britisk valgkart

The Economists valgkart
Valg i UK har ofte vært spennende, men har stort sett handlet om å måle "the swing" mellom de to store partiene siden forrige valg. Når rikstrenden slo mer eller mindre til over hele landet handlet det om å holde oversikt over noen forholdsvis få valgkretser som kunne skifte eier valgnatten. BBCs legendariske "swingometer" fanget på elegant vis opp endringene fra valg til valg.

Denne gangen er det hele litt mer komplisert, med flere partier og mer geografisk variasjon. Liberaldemokratene faller tilbake, men kjemper tappert for å beholde flest mulig av valgkretsene de vant sist. Både UKIP og Green Party har økt sin oppslutning og selv om de neppe vinner allverden av nye representanter, kan de ta såpass mange stemmer fra de store partiene i jevne valgkretser at de likevel kan bidra til å flytte flertallet på litt uforutsigbare måter mange steder. Det skotske nasjonalistpartiet SNP blir også en nøkkelspiller denne gangen. De har lav oppslutning i UK som helhet, men ser ut til å gjøre nesten rent bord i Skottland og kan havne på vippen nasjonalt.

I en slik situasjon kan det være nyttig å hold oversikt over alle kretsene i UK, og vite hvem som vant og hvor store flertall de ble vunnet med forrige gang. The Economist har laget et nyttig interaktivt kart som både viser samtlige kretser i hele UK og "the marginals", de kretsene der det skal minst velgervandring til for å få flertall for en et annet parti. Valget skal være 7. mai. Meningsmålingene spriker i ulike retninger, men summen av dem tyder på at dette blir både jevnt og spennende, og det virker sannsynlig at ingen av partiene klarer å få flertall alene denne gangen heller.

Et annet nyttig nettsted er UKPollingreport.co.uk, et samlenettsted som både har analyser., men også ulike oversikter for å holde oversikt over kretser og meningsmålinger.

fredag 17. april 2015

Mulig storkommune på Øvre Romerike

NRK Østlandssendingen
Det diskuteres kommunestruktur og nye oppgaver til større kommunene over hele landet for tiden. Også på steder der det har tatt litt tid å komme i gang, som i Akershus, er det blitt fart i både utredninger og diskusjoner etter hvert. Jeg var selv med i en spennende paneldiskusjon på Jessheim for noen uker siden, en diskusjon ordfører Harald Espelund i Ullensaker hadde tatt initiativet til om kommunestruktur på Øvre Romerike.

I dag kunne NRK Østlandssendingen melde at seks kommuner nå vil utrede en mulig sammenslåing, etter initiativ fra Rune Bålsrud, Venstres ordfører i Hurdal, den minste av de seks kommunene. Innslaget i NRK Østlandssendingen kan man se her. Som man ser er navnet på en ny kommune blant de tingene som blir luftet i innslaget, og både Gardermoen, Eidsvoll og Øvre Romerike blir nevnt som aktuelle alternativer.

I innslaget brukes begrepet "gigantkommune". Hva slags begrep man velger å bruke er vel litt avhengig av hvordan man definerer gigantisk, men i følge nykommune.no har de seks aktuelle kommunene tett oppunder 100 000 innbyggere. Dette vil vokse til 136 000  i 2040. Øvre Romerike er en av de raskest voksende regionene i hele landet, blant annet drevet av næringslivsetableringer og ringvirkninger av flyplassen på Gardermoen. Med 100 000 innbyggere ville en sammenslåing av de seks kommunene gjøre det til landets 6. største kommune. Bare Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum er i dag større.

Hvilke kommuner er de så snakk om? De seks kommunevimplene i innslaget er fra kommuner med ganske forskjellig folketall. Størst er Ullensaker kommune med 33 000 innbyggere. Her er Jessheim kommunesenter, en av landets raskest voksende byer. Eidsvoll kommune har 23 000 innbyggere, Nes kommune har 20 000 innbyggere, Nannestad kommune har 12 000 innbyggere, Gjerdrum kommune har 6 300 innbyggere og Hurdal kommune har 2 700 innbyggere.

Prognosene forteller som sagt om stor befolkningsvekst frem mot 2040, særlig i Ullensaker som vil kunne komme opp i 50 000 innbyggere. Jeg tenker at hvordan man håndterer disse vekstutfordringene i regionen på en god måte må være en viktig del av diskusjonen. Mer om prognoser for folketall, demografi, næringsstruktur og andre forhold som er nyttige å vite om disse seks kommunene finner man på nykommune.no.

torsdag 16. april 2015

Omfordelingsvirkningen av billig olje

Finansnettstedet Bloomberg har laget et illustrerende verdenskart som viser hvor vi finner vinnene og taperne når olje og gass blir billigere. Om noen skulle være i tvil: Norge er blant taperne og er det i så stor grad at vi blir fremhevet spesielt, sammen med blant annet Canada og Russland.

I det Bloomberg beskriver som "Cheap oil's winners and losers in one giant map", eller den store omfordelingen av inntekter og kostnader som skjer når oljeprisen faller med 50 dollar, er det slik at USA, Europa og Asia reduserer sin energi- og drivstoffregning med til sammen rundt 900 milliarder dollar. Dette er også bra for verdensøkonomien som helhet, som i følge IMF blir løftet med 0,7 prosent.

Men lavere energipriser for de store og folkerike områdene i verden betyr samtidig tapte inntekter for noen energiprodustenter. I følge kartet over taper Canada 40 milliarder dollar, Norge 53 milliarder dollar og oljeprodusenter i Latin Amerika 60 milliarder dollar. Men de virkelig store taperne, markert med rødt på kartet over, er oljeprodusentene i Afrika (land som Nigeria og Angola) med minus 150 milliarder dollar, Russland og sentral-Asia med minus 218 milliarder og Midt Østen med formidable 357 milliarder dollar i tapte inntekter.

Jeg tenker vel at det i hvert fall er to viktige påminnelser i et slikt kart. Det ene er at det er bra for vekst og utvikling i verden som helhet at energiprisene ikke er for høye, selv om Norge taper. Det andre er at det er veldig lurt for at land å ha flere ben å stå på, slik at man ikke blir alt for avhengige av en inntektskilde.

tirsdag 14. april 2015

Norsk mediebarometer 2014

Befolkningens medievaner er i rask endring. Derfor er dette et spennende tema å følge her på bloggen og det har blitt en slags tradisjon å blogge om Norsk mediebarometer, Statistisk sentralbyrås årlige og brede undersøkelser av vår bruk av ulike medier. Norsk mediebarometer 2014 som kom i dag forteller at endringene fortsetter og ikke er i ferd med å gå over.

Da jeg blogget om Norsk Mediebarometer i fjor og året før beskrev jeg hvordan flere nye medieplattformer er i kraftig vekst, mens det i de mer tradisjonelle mediene er en klar todeling der noen faller raskt i oppslutning mens andre klarer seg forbausende bra.

For å ta det siste først. Også i år ser vi at radiolytting klarer seg veldig bra. Hele 64 prosent hører på radio en gjennomsnittsdag, opp fra 59 prosent i 2013 og det høyeste nivået siden 1994. NRK 1 er fortsatt størst, men faller i oppslutning. P4 er rett bak og vokser. Vokser gjør også P3 og Radio Norge. Også bøker klarer seg godt. 25 prosent leser i en bok en gjennomsnittsdag. og folk foretrekker papirbøker. Bare to prosent leser ebøker en gjennomsnittsdag, langt færre enn i for eksempel USA. Det behøver ikke være fordi norske boklesere er mindre endringsvillige, det virker ikke slik når det gjelder annen teknologibruk, så det kan jo også være fordi det frem til nylig ikke har vært så lett å få tak i ebøker fra forlagene eller å lese dem på en Kindle.

I motsetning til lesing av papirbøker er lesing av papiraviser på rask vei nedover. Mens 85 prosent leste en avis en gjennomsnittsdag i 1994 var tallet 75 prosent i 2004 og 63 prosent i 2011.  I 2014 har tallet på avislesere for første gang i moderne tid falt under 50 prosent, til 49 prosent, mens 75 prosent leser nyheter på internett. 74 prosent av oss ser på TV en gjennomsnittsdag, det samme som i fjor, men så sent som i 2005 var det 85 prosent. NRK1s del av dette faller. Bare 35 prosent så NRK 1 en gjennomsnittsdag, ned fra 40 prosent i 2013 og 53 prosent i 2004.

Mest interessant er det å se på hva som vokser. At internettbruk generelt vokser er ikke lenger noen stor nyhet, men det er jo interessant at hele 88 prosent bruker internett en gjennomsnittsdag. Veksten er sterkest blant de eldre delene av befolkningen. Hele 64 prosent av befolkningen bruker Facebook en gjennomsnittsdag og 22 prosent bruker andre sosiale medier.

47 prosent av oss har brukt internett en gjenomsnittsdag til å se på film, TV- eller videoklipp. Det er også interessant å se hvordan bruk av stømmetjenester for film, som for eksempel Netflix, øker rakst. En gjennomsnittsdag bruker 22 prosent ulike "videomedier", men fra å handle om å se leievideo. kjøpevideo og egne opptak av TV-programmer for bare to år siden, så  handler mesteparten av dette i dag om strømmet video.

Men jeg mener det aller mest interessante her er en formidable veksten i vår bruk av smarttelefoner til nyheter, underholdning og andre medie- og kulturtilbud. 62 prosent av oss bruker nå internett på mobilen en gjennomsnittsdag. 39 prosent bruker epost på mobilen og 36 prosent hører musikk på mobilen. Den viktigste trenden vi ser nå er ikke overgang fra papiraviser til nettaviser, fra CD til mp3 til Spotify og fra leievideo til YouTube og Netflix, men endringene som gjør at stort sett alle nå må stille spørsmålet om hvordan innholdet deres skal kunne tilpasses til en mobiltelefon.

mandag 13. april 2015

Utstilling om nytt regjeringskvartal

Noen av alternativene i Aftenposten
I dag åpner utstillingen som viser hvordan et nytt regjeringskvartal kan komme til å se ut. Nytt regjeringskvartal er et stort prosjekt som naturligvis følger vanlige politiske prosesser og spilleregler, blant annet når det gjelder fastsetting av reguleringsplan, men i tillegg har Statsbygg lagt opp til en idéfase der man også kan se alternative måter å løse utfordringene på. Flere ledende arkitektmiljøer har deltatt i denne idéfasen. Statsbygg beskriver dette slik på sin hjemmeside:

"Seks arkitekt- og konsulentteam har tatt del i et parallelloppdrag, der de har levert sine forslag til hvordan Regjeringskvartalet kan utformes. Forslagene handler ikke om hvordan bygningene skal se ut, men hvordan byrommet og bymiljøet skal være, hvor gatene skal gå og hvor plassene skal være. I tillegg handler det om hvor byggene skal stå, hvor høye de bør være, og hvordan trafikk, miljø og sikkerhet skal integreres.

Parallelloppdraget er ikke en konkurranse, men en åpen, honorert idéutviklingsprosess. Det skal ikke kåres noen vinner av forslagene fra de seks arkitekt- og konsulentteamene. Hensikten med å gjennomføre et parallelloppdrag er å sikre godt tilfang av idéer og løsningsmuligheter som grunnlag for en reguleringsplan for det nye regjeringskvartalet. I forslaget til ny reguleringsplan kan idéer fra de ulike forslagene i parallelloppdraget kombineres til et helhetlig konsept for den bymessige utviklingen av det nye regjeringskvartalet. Reguleringsplanforslaget vil bli sendt ut til offentlig høring våren 2016, og det forventes at den statlige reguleringsplanen ferdigstilles og vedtas i løpet 2016."


Jeg var til stede da Jan Tore Sanner åpnet utstillingen i dag og synes den på en veldig bra måte får frem handlingsrommet som finnes og litt ulike måter å løse utfordringen. Arkitektene har vært veldig flinke til å visualisere hva en så stor utbygging handler om og konsekvensene av ulike hovedgrep når det gjelder høyde, tetthet, åpenhet mot byen rundt og andre ting som både ansatte i departementene og befolkningen er opptatt av.

Fordi det er så mange flotte visuelle fremstillinger i det arbeidet som nå er gjort, kan man også ta del i dette uten å besøke utstillingen. For eksempel ved å se og lese om parallelloppragene på Statsbyggs nettsider. Eller ved å gå inn på nettsidene til Aftenposten eller Dagbladet, som begge gir arkitektenes forslag bred omtale. Vil man besøke utstillingen vil den være åpen for publikum 12.00-18.00 på hverdager og 11.00-16.00 på helgedager i fire uker fremover.

Bergens Tidene har i papiravisen i dag omtalt saken under overskriften "Klart for krangel". Jeg synes det er en litt pessimistisk innfallsvinkel. Det er bra at det foregår en levende diskusjon om utforming av et nytt regjeringskvartal og hvordan dette påvirker byrom og bymiljø. Det vil helt sikkert være ulike syn på de seks arkitektkontorenes forslag. At det kommer til uttrykk i en offentlig debatt er bra for den demokratiske prosessen.

søndag 12. april 2015

Man Utd vs Man City 4-2

I min egen omtale av denne bloggen står det at den også handler om fotball, men siden VM i sommer har det vært tynt. om både Stabæk og Manchester United. Unntaket var en optmistisk bloggpost i august i fjor om "En ny nummer 7" etter at Angel Di Maria meldte sin ankomst til Old Trafford. Om drakt nummer sju er en lykkebringer gjenstår fortsatt å se, men for laget har sesongen gått veldig bra, og stadig bedre.

Dagens overbevisende 4-2 seier over City bekreftet trenden. Det pussige er at det ikke først og fremst er de nye spillerne som ble kjøpt inn for store summer etter den håpløse fjorårssesongen, men de som fikk skylden for de svake resultatene i fjor som løfter laget mest. Riktignok spilte nykommerne Ander Herrera og Daley Blind igjen fra start og gjorde det meget bra. Men Angel Di Maria, Radamel Falcao og Marcos Rojo startet på benken, mens Luke Shaw er skadet.

Blant de som dro de tyngste lassene i dag var spillere som gjorde det temmelig svakt i fjor og som mange for kort tid siden trodde var på vei bort fra klubben. Men i dagenens startoppstilling var både Ashley Young, Juan Mata, Antonio Valencia, Michael Carrick og Marouane Fellaini, som alle har hatt en fantastisk sesong. Både Mata og Fallaini kom til United for å løfte klubben i den håpløse fjorårssesongen. Sistnevnte ble til og med utpekt av en avis som et av sesongens ti dårligste spillerkjøp. Men med nye manager på plass blomstrer disse spillerne som virket usikre og klønete i fjor. Og både Mata og Fellaini scoret flotte mål.

Hva er det som har skjedd og som gjør at de samme spillerne som var så mye dårligere i fjor nå blomstrer? Dels virker det som de spiller i riktigere posisjoner på banen og dermed får brukt egenskapene sine bedre. Men det er også noe med kreativiteten og selvtilliten. Manager Louis van Gaal har denne litt uforklarlige evnen gode ledere har til å få folk til å tro at det er mulig å vinne, også mot en tilsynelatende overmakt. Og når man først begynner å få det til er det etter hvert lett å tro at alt er mulig. Neste sesong blir veldig interessant.

lørdag 11. april 2015

MIA: Paper planes

Jeg ser at videoklippene fra YouTube jeg la inn da jeg blogget om filmen Slumdog Millionaire tilbake i 2009 ikke er der lenger. Slik er det jo noen ganger når man lenker til klipp lagt ut av andre. Men på den annen side gir jo dete en glimrende anledning til å legge ut nytt klipp med traileren fra filmen, en av de aller beste filmene som noen ganger er laget. Musikken her er MIAs sang "Paper Planes" fra 2007:

fredag 10. april 2015

Lønnsom solenergi

At solenergi er i ferd med å bli lønnsom også uten statlige subsidier, i hvert fall i land med mye sol, er et tema jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen. Sammen med teknologi som har gjort det mulig å produsere store mengder konkurransedyktig skifergass og skiferolje, bidrar billigere solenergi til en voldsom endring i energimarkedene.

The Economist har i siste nummer noen grafer med oppdaterte tall for investeringer og kostnader for solenergi, og skriver at:

"But the days when renewables were largely a sop to rich-world consumers’ consciences are clearly over. Nearly half of last year’s investment was in developing countries, notably China, whose energy concerns have more to do with the near term than with future global warming. It worries about energy security, and it wants to clean up its cities’ air, made filthy partly by coal-burning power plants. The 2014 figure is slightly less than the previous peak, in 2011 (see chart). But investors today get more energy for their buck. The cost of battery storage, a vital part of a solar-powered future, has fallen by 60% since 2005, and the overall cost of a solar-power system is down by 75% since 2000. IHS, a consultancy, reckons the cumulative fall will be 90% by 2025."

Det er med andre ord ikke lenger slik at solenergi er noe bare eksentriske miljøvernere i California og Tyskland monterer på hustakene sine for å redde verdens klima. I dag er det i utviklingsland, og særlig i Kina, at investeringene øker mest. Det hjelper at det reduserer luftforurensningen og er bra for miljøet, men hovedbegrunnelsen deres er at det lønner seg.

torsdag 9. april 2015

Eiendom i kunnskapsøkonomier

Forrige ukes The Economist har en fascinerende og leseverdig briefing om "The paradox of soil", om bolig- og eiendomsprisers effekt på økonomi og produktivitet. Man skulle kanskje tro at sted betyr mindre i en global kunnskapsøkonomi, men alt tyder på at selv om avstand blir mindre viktig så blir sted viktigere. Det har konsekvenser for bolig- og eiendomspriser.

The Economist tar utgangspunkt i 1700-tallet der datidens fremtredende økonomer tildelte eiendom en helt sentral betydning. Adam Smith beskrev hvordan eiendom sammen med arbeid og kapital er de tre produksjonsfaktorene som skaper overskuddet. Og Thomas Malthus beskrev hvordan befolkningsveksten ville skape en matvarekatastrofe på grunn av økende knapphet dyrkbar jord.

Verdens økonomiske og teknologiske historie siden den gang har i stor grad handlet om å komme seg rundt dette problemet til Malthus. The Economist skriver:

"Instead of succumbing to catastrophe Western countries found ways to work around land’s scarcity, some of them ingenious—skyscrapers, artificial fertiliser, railways, suburbs—and some nefarious—dispossessing the oppressed and colonised. Improved transport allowed land farther off to do the work that land close at hand had done before, whether by producing crops half way round the world or housing workers out in the suburbs. High productivity allowed more food to be grown on fewer farms. The value of land relative to GDP fell remorselessly. By the second half of the 20th century land was sufficiently marginalised in rich-world economies that it scarcely registered in economics textbooks."

Med dagens metoder for å produsere mat, utvikle storbyer og bygge transportsystemer er det ikke knapphet på areal i verden generelt, skriver The Economist. Mange steder kunne det fint bodd mange flere. Likevel har eiendomspriser skutt i været og eiendoms plass i økonomien har økt i betydning i igjen de siste årene. Det er ikke fordi deter plassmangel i verden, men fordi det er for trangt om plassen enkelte steder, og da særlig i en del store byer,

Artikkelen i The Economist beskriver hvorfor folk i økende grad flytter til byene, hvorfor høye eiendomspriser er problematisk for produktiviteten og hva det er mulig å gjør med det. En interessant hovedhypotese er at det er nær sammenheng mellom høyere eiendomspriser og en økonomi der veksten er drevet av kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon.. The Economist skriver:

"Top cities became hotbeds of innovative activity against which other places could not easily compete. The people clustered together boosted each others’ employment opportunities and potential income. From Bangalore to Austin, Milan to Paris, land became a scarce and precious resource as a result; the economic potential of a hectare of a rural Kentucky county is dramatically lower than that of a hectare in Silicon Valley’s Santa Clara county. And there is only so much of Santa Clara to go around."

At dette er et problem for den enkelte som trenger bolig og må ta opp større lån er opplagt. Men er det også et problem for samfunnet? Ja, mener The Economist og peker på at det i en velfungerende økonomi er slik at produktiviteten øker når det er mobilitet i arbeidsmarkedet. Ansatte bytter jobb fra lav-produktive bedrifter og -bransjer til mer høyproduktive bedrifter og bransjer fordi disse betaler bedre. Dette skjer ikke bare lokalt, men også ved at folk flytter mellom byer og til steder der det er flere kunnskapsintensive og høyproduktive bedrifter som betaler godt. Men høye boligpriser forstyrrer dette bildet. Hvis lønnsgevinsten hver enkelt får ved å bytte jobb spises opp av høyere bokostnader vil det være et sterkt insentiv for at mange heller blir i en dårligere betalt jobb, noe samfunnet som helhet taper på. Dessuten er det uheldig dersom verdiskapingsgevinsten som oppstår i en dynamisk kunnskapsøkonomi spises opp av en sektor der det ikke er innovasjon og produktivitetsvekst, men ressursknapphet som skaper gevinstene.

Hva er det mulig å gjøre for at prisene ikke skal ta av? Det handler først og fremst om å utforme lover, regelverk og praktisering av plan- og byggebestemmelser slik at det ikke blir for dyrt eller tar for lang tid å bygge boliger til en akseptabel pris. Og slik at det hele tiden kommer nye boliger på markedet som kan møte etterspørselen. Dessuten handler det om å å ta politiske beslutninger om effektive transportsystemer og sørge for å at det da legges til rette for å bygge mest der den nye kollektivinfrastrukturen kommer. Dette er ting vi nå er i gang med i Norge og som vil bidra til at vi vil stå bedre rustet til å møte vekstutfordringene.

onsdag 8. april 2015

Gladnyhet i Nationen om kommunereform

Det er ofte slik at partier, organisasjoner og medier bestiller meningsmålinger i håp om å få bekreftet et bestemt resultat. Og desto mer krevende er det for dem når resultatet kommer og viser noe helt annet enn de hadde håpet. Noen legger da resultatet i skuffen, andre vil i åpenhetens navn publisere det likevel.

Men aller morsomst er det når de som har bestilt målingen er så oppsatt på å formidle et syn at de glemmer å sjekke, eller ikke forstår, hva slags resultat meningsmålingen egentlig viser. Et spektakulært eksempel på dette kom i avisen Nationen i dag der overskriften på forsiden lyder "Folk ønsker ikke store kommuner", mens meningsmålingen den lenker til viser et oppsiktsvekkende stort flertall for større kommuner, i både by, tettsted og landsbygd, og blant velgerne til alle partier på Stortinget.

I følge Nationens tall, gjengitt i grafen over, er det slik at bare 25 prosent vil ha dagens 428 kommuner, mens 12 prosent ikke vet. Resten, det vil si 63 prosent av befolkningen vil ha færre og større kommuner enn i dag. Det fordeler seg på 27 prosent som vil ha 300 kommuner, 23 prosent som vil ha 200 kommuner, 9 prosent som vil ha 100 kommuner og fire prosent som vil ha færre enn 100 kommuner. Det må man kalle et solid utgangspunkt for å jobbe videre med en norsk kommunereform.

Nå tenker vel jeg at de fleste ikke er mest opptatt av antall kommuner, men av kvaliteten på tjenestene i egen kommune, av å ha en forvaltning som driver en god saksbehandling og har nødvendig kompetanse og av at demokratiet lokalt fungerer. Men når de faktisk blir spurt om antall så svarer to tredjedeler at de vil ha et mye lavere antall kommuner enn det er i dag. Grafene i artikkelen viser at det både blant KrFs Venstres, Senterpartiets og Arbeiderpartiets velgere er slik at summen av de som vil ned til 300 kommuner og de som vil ned til 200 kommuner er over 50 prosent. Og selv blant Senterpartiets velgere der det ikke mer enn omkring en tredjedel som vil beholde dagens kommuneantall.

Ser vi på kommunetype er det også et klart flertall for endringer i alle kommunetyper. Riktignok er det slik at det er litt flere som vil beholde dagens antall i det som er definert som "landsbygd" i målingen, men også her er det slik at bare litt over 30 prosent vil ha dagens struktur, mens langt over halvparten vil redusere antall kommuner. De som i følge denne målingen vil gå aller mest radikalt til verks er for øvrig SVs velgere. I SV er summen av de som vil ned til 200 kommuner og de som vil ha bare 100 kommuner på over 60 prosent.

Nationens misvisende overskrift ser ut til å være basert på at "bare" 13 prosent vil ha 100 kommuner eller mindre i Norge. Det er det så vidt jeg vet ingen som har tatt til orde for. Vi som arbeider for en reform som gjør at større kommuner kan levere bedre tjenester til innbyggerne, og vil flytte flere oppgaver fra staten til lokaldemokratiet, lever svært godt med at to tredeler av befolkningen er enige.

tirsdag 7. april 2015

De norske oljekommunene

For to år siden blogget jeg om "Industribyggerne", en interessant utredning laget av forskningsinstituttet IRIS på oppdrag for bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass om hvor mange arbeidsplasser i Norge som er der på grunn av petroleums-virksomheten. Den var en slags kartlegging av norsk oljevirksomhet kysten rundt, som dels viste hvordan ulike deler av oljeverdikjeden har etablert klynger i noen deler av landet, men som også viste at stort sett hele Norge har oljerelaterte arbeidsplasser.

Nå har det kommet en ny og oppdatert rapport fra IRIS med nye tall, oppdaterte beskrivelsen av direkte og indirekte oljesysselsetting i alle landets fylker og 90 ulike casebeskrivelser av sentrale leverandørbedrifter. For alle som er interessert i å lære mer om hvordan norsk næringslivsgeografi ser ut er dette veldig interessant lesestoff.

Et hovedpoeng i rapporten er at tidligere studier har undervurdert den oljerelaterte sysselsettingen i Norge, som her beregnes til 330 000 ansatte. Av disse er 186 000 i direkte oljerelaterte virksomheter (21 000 offshore, 22 000 i oljeselskapene på land, 104 000 i leverandørindustri som levere til Norge og 39 000 i eksportrettet leverandørindustri), mens 143 000 er indirekte sysselsatt av petroleumsvirksomhet (fordi de leverer transporttjenester, finanstjenester, ikt osv til de andre).

Kartet over viser fylkesfordelingen av disse arbeidsplassene, både når det gjelder antall og andelen av sysselsettingen i fylket. Her er Rogaland på topp med 99 000 ansatte foran Hordaland med 56 700, Akershus med 38 900, Oslo med 30 900 og Møre og Romsdal med 28 500. Tenker vi at Norge i stedet består av bo- og arbeidsmarkedsregioner er Stavangerregionen størst med 81 000, foran Oslo/Akershus med 69 100, Bergensregionen med 44 000 og Haugalandet/Sunnhordland med 25 000 som er direkte eller indirekte oljesysselsatte.

I disse tider der vi diskuterer kommunestruktur og ønske å gå bort fra kunstige administrative grenser og heller lage organisatoriske enheter som er  tilpasset dagens bo- og arbeidsmarkeder, er det interessant å se hvordan kommunekartet for olje-Norge ser ut. Her er det også slik at det finnes sterke oljekommuner over hele landet, men næringslivet har en tendens til å klynge seg sammen noen steder, gjerne der det er industrikompetanse fra før, men også der det er universitets- eller høyskolemiljøer i nærheten.

Og da er det vel aller mest interessant å se på hvordan de 186 000 i direkte oljerelatert virksomhet er fordelt på norske kommuner. I en graf på side 19 ser vi at Stavanger er Norges suverent største oljekommune med over 25 000 som er ansatte i direkte oljerelatert virksomhet. Nest størst er Sola kommune med omkring 12 000. Og på tredje plass er Bærum med litt over 10 000 ansatte, Deretter følger Sandnes med omkring 9 000, Kristiansand med 6000 og Haugesund med omkring 5000 ansatte.

Nå finnes kommuner som kjent i litt ulike størrelser. Ser vi i stedet på andelen sysselsatte i kommunen som er ansatt i direkte oljerelatert virksomhet så kan vi ut fra rapporten kåre Sola til Norges mest oljeavhengige kommune med hele 85 prosent av sysselsettingen. Deretter følger nabokommunene Ulstein og Herøy i Møre og Romsdal, begge med 69 prosent, Verran i Nord Trøndelag med 49 prosent og Austervoll i Hordaland med 44 prosent. Målt på denne måten er oljehovedstaden Stavanger litt lengre nede på listen med 36 prosent av de ansatte i direkte oljerelatert virksomhet,, mens det er 27 prosent i Kongsberg og Haugesund, 23 prosent i Sandnes, 17 prosent i Bærum og Hammerfest, og 16 prosent i Kristiansand.

Rapporten viser at av de 428 norske kommunene har nesten alle noe oljerelatert ved seg. I 17 norske kommer er det ikke landbasert oljerelatert virksomhet, men det bor folk der som jobber offshore. Bare 13 norske kommuner er registrert i statistikken uten verken oljerelatert virksomhet eller offshoreansatte. Det er Rømskog, Grue, Rendalen, Engerdal, Jevnaker, Sør-Aurdal, Etnedal, Vang, Snillfjord, Høylandet, Kautokeino, Kvalsund og Nesseby.

mandag 6. april 2015

Mer lagringsplass for pengene i nettskyen

Amazon Cloud Drive har satt ned prisen
Det er stadig tøffere konkurranse for å få oss brukere av PCer og smarttelefoner til å lagre bilder, videoer og dokumenter på nettet, i den såkalte "nettskyen". Og vi har mange leverandører å velge mellom. De tilbyr gjerne litt lagring i skyen gratis, og mer lagring mot betaling. Begynner man å lagre i skyen blir man fort så avhengig at man vi ha mer, men heldigvis er det på samme måte som med harddisker og minnepinner at prisen pr GB er på full fart nedover.

Selve killer-appen som bidro til at mange av oss kunne slutte å ta med oss filer på minnepinne mellom egne datamaskiner, eller sende epost til oss selv, var Dropbox, tjenesten som gjorde at det ble praktisk å lagre mer enn privat epost (f.eks Gmail eller Hotmail) i nettskyen. Det geniale med Dropbox var at det var noen annet enn en vanlig backup-løsning eller et arkiv. Det er en tjeneste som gjør det mulig å dele mapper på en PC mellom flere maskiner, samtidig som de er tilgjengelige via web. Det er også mulig å dele ting med venner og kolleger ved å sende dem en lenke til en delt mappe i stedet for å sende digre filer som vedlegg til vanlig epost.

Jeg ser i min egen betalingshistorikk hos Dropbox at jeg installerte min første betalversjon i  juni 2009, året etter at tjenesten ble lansert. Da kostet det 99 USD i året for 50 GB lagringsplass. I 2013 ble det doblet til 100 GB for 99 USD i året. Og forholdsvis nylig ble dette endret slik at man nå får tilgang til en terrabyte (TB) med lagringsplass hos Dropbox, ti ganger så mye, til samme pris.

Nå er som sagt Dropbox en tjeneste som lar deg dele hele eller deler av innholdet på harddisken via en kopi i nettskyen, og har tilbudt lagringsplass tilpasset det behovet. Skal man lagre flere ting i nettskyen enn det er naturlig å samtidig ha lokalt på en PC, for eksempel hele musikkarkivet og fotoarkivet sitt, backup av videoer, dokumentarkiver, filene fra gamle PC-er eller backup av andre store filer, er det andre tjenester det er mer naturlig å bruke. Jeg begynte for et par år siden å bruke Amazon Cloud Drive til dette. Der har du fått 500 GB datalagring for 250 USD.

Jeg tror Google på det tidspunktet hadde priset tilsvarende lagring i nettskyen, i det som heter Google Disk, enda litt lavere enn Amazon. Men nylig tok de hardere i og tilbyr nå 1 TB lagring for 9,99 USD i måneden, det vil si samme nivå som Dropbox, Tjenestene er ikke helt ulike heller, ved at Google Disk også har gjort det enkelt å dele mapper mellom PCer, men de tilbyr dette i kombinasjon med en backupløsning (man krysser av på de mappene man vil også ha på PCen). Dessuten har Google integrert Google disk stadig tettere i de andre tjenestene de leverer, for eksempel gratis programvare som kontorstøttepakken Google Docs og Gmail. Google er jo på en måte født i nettskyen, så det er ikke unaturlig at de gjør dette..

Og nå har Amazon svart på denne utfordringen fra Dropbox og Google Disk ved å senke prisen på Amazon Cloud Drive til 59,99 USD i året for ubegrenset lagring av filer, bilder og videoer. Her er det også på sin plass å nevne norske Jottacloud som tilbyr ubegrenset lagringsplass for 59 kroner pr måned, som er sammenlignbart med Amazons nye priser. De bruker også det at serverne deres står i Norge, og derfor opererer under verdens strengeste personvernlovgivning, som et viktig konkurransefortrinn i sin internasjonale markedsføring.

Nevnes må også Microsofts nettskyløsning OneDrive, som jeg har inntrykk av at selskapet ikke primært markedsfører som en ekstern backuptjeneste, men heller som en stadig viktigere tjenesteplattform for Office og annen software og tjenester fra Microsoft. Hos OneDrive får du 1 TB datalagring for kr 550 i året, men dette inkluderer et abonnement på Office 365 Personal. nettskyversjonen av Office-pakken, der du alltid har oppdaterte versjoner av Word, Powerpoint, Excel, OneNote, Publisher og Outlook, som ikke er begrenset til en maskin, men kan brukes på tvers av PC, nettbrett og smarttelefon. Og når du først har er slikt abonnement er ikke 1 TB gratis lagringsplass med på kjøpet så dumt.

Apple har naturligvis sin iCloud Drive, der 200 GB lagringsplass koster 29 kroner i måneden og 1 TB koster kr 149 i måneden, men jeg vil tro at dette et mindre interessant alternativ for en vanlig ekstern backup og fungerer best for tjenester og filer som skal fungere internt  i Apples økosystem og på Apples dingser. Dessuten er det jo slik at musikk, filmer og apper man har kjøp i iTunes, eller lagt inn via iTunes Match, har gratis plass og derfor ikke regnes med.

Det som uansett er viktig er å ikke bare se på lagringsplass og pris, men undersøke hva man egentlig får for pengene. Noen tilbyr egentlig mer plass fordi lagring av epostvedlegg, bilder eller musikk er inkludert i en tjeneste man allerede har og derfor ikke teller med. Så er det også noen viktige forskjeller i opp- og nedlastingshastighet, og om man f.eks kan streame store videofiler på nett eller må laste ned filen først og åpner den lokalt. Det som er helt sikkert er at dette er et område der konkurransen er knallhard, man får mer for pengene og det foregår betydelig innovasjon slik at det ikke lenger bare handler om et arkiv i nettskyen, men ulike tjenester. Mange opplever nå at de som privatkunder har tilgang på løsninger som er langt mer avanserte og brukervennlige enn de har på jobben, men tjenester i nettskyen er på full fart inn i virksomhetsmarkedet også.

Nå er det ikke alle virksomheter, inkludert min egen arbeidsgiver, som er så glade for at man installerer hverken Dropbox, Google Drive, iCloud Drive, OneDrive eller andre applikasjoner på jobbens utstyr og i realiteten flytter data og filer som tilhører virksomheten ut i nettskyen. Det kan kreve spesielle sikkerhetstiltak og det kan kreve at man gjør det på den måten virksomheten man jobber i har lagt til rette for. Hva slags regler og retningslinjer som finnes må man naturligvis sette seg inn i og forholde seg til.  Så vil flere av oss noen ganger oppleve at verden er blitt snudd på hodet i den forstand at det vi som privatperson kan bruke av it-tjenester og lagringsløsninger er mer avansert og mer brukervennlige enn det vi har på jobben.  Men akkurat det tror jeg vil vise seg å være en viktig stimulans for ytterligere forbedringer.

søndag 5. april 2015

En norsk forsidenyhet i New York Times

Det er ikke hver dag Norge havner på forsiden i New York Times, men i dag har Lisleby i Fredrikstad kommune kommet dit, sammen med nye vannrestriksjoner i California og spørsmålet om Jeb Bush er blitt uunngåelig som republikansk presidentkandidat.

Nå er dessverre grunnen til at at Norge og Fredrikstad er forsidestoff i USA verken store naturopplevelser eller full barnehagedekning i Norge, men at New York Times er blitt overrasket over at uforholdsmessig mange av dem som kriger for ISIL i Syria og Irak, og der flere av dem er drept, er rekruttert fra steder i verden de ikke hadde forestilt seg. Den lange artikkelen som har bragt dem til Fredrikstad heter "A Norway Town and Its Pipeline to Jihad in Syria" og beskriver blant annet hvordan et liv litt på siden av samfunnet plutselig ble erstattet av helt andre forbilder for noen unge personer fra Norge:

"Police officers in this placid Norwegian town had busted their marijuana parties so regularly that “we knew them all on a first-name basis,” recalled Ragnar Foss, head of a local police unit responsible for youth crime. But, two years ago, they cleaned up their act. “We wondered what had happened but were glad when they dropped off our radar,” Mr. Foss said. One by one over the following months, Mr. Hammer and at least seven other young men who lived on or around just one street, Lislebyveien, made their way to Syria to wage jihad alongside the Islamic State and other militant groups."

Artikkelen beskriver historien til en nokså mangfoldig gjeng som som ikke var verken veldig fattige eller underprivilegerte i utgangspunktet. men som selv valgte å bli jihadister og reise for å delta i krig. Når noen i dette miljøet tidligere var såkalte "kjenninger av politiet" og levde på siden av det normale samfunnet, var det ikke fordi de var religiøse, men tvert imot fordi de satset på en livsstil som ikke handlet om å være spesielt lovlydige.

Men artikkelen beskriver også hvordan det i slike miljøer ikke er noen lovmessighet i at alle dras ned i det samme dragsuget. Noen har aktivt tatt avstand fra det de var på vei inn i og bidrar i dag til å prøve å redde andre ut. En av de NY Times nevner spesielt som et eksempel på dette er Yousef Assidiq og hans arbeid for å forebygge ekstremisme blant norsk ungdom.

lørdag 4. april 2015

Taylor Swift, Madonna og Mike Tyson

Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med å blogge om Madonna og hennes nye album nå, etter å ha skrevet om henne et par ganger, men den videoen som dukket opp på You Tube for noen dager siden er såpass spesiell at den fortjener å deles. Anledningen er the iHeart Radio Awards i Los Angeles forrige søndag. Der fikk tilskuerne oppleve at Madonna sang sin nye singel "Ghosttown", men hun var for anledningen akkompagnert av Taylor Swift på akustisk gitar. Og for å toppe det hele ble de introdusert av selveste Mike Tyson, den gamle verdensmesteren i tungvektsboksing.




fredag 3. april 2015

Nerdenes hevn (2)

Interaktiv graf i The Economist
For noen dager siden blogget jeg om en "special report" i The Economist om høyere utdanning, Den beskrev ulike effekter av at stadig flere i verden tar universitetsutdanning, blant annet om at avkastningen av stadig mer utdanning, både for den enkelte og samfunnet, fortsatt er positiv men går ned når stadig flere har det. Avkastning i en slik sammenheng handler om samfunnsøkonomisk avkastning i bred forstand, og ikke bare om individuell lønn etter endte studier.

Men når det er sagt så er det jo ikke uinteressant for den enkelte hva man vil kunne tjene etter studiene, gitt all tidsbruken, studielånet og andre kostnader. Er det for eksempel slik at noen universiteter mer eller mindre garanterer høy lønn etterpå, bare man kommer inn? Er det for eksempel slik at skolene det er vanskeligst å komme inn på, for eksempel USAs eliteuniversiteter, systematisk fører til en høyere lønn enn de det er lettere å komme inn på?

The Economist har laget en interaktiv graf og en artikkel som relativt grundig svarer på hvordan dette ser ut i USA. Den er bygget på en omfattende undersøkelse av "return on investment" for høyere utdanning gjort av et HR-utdredningsselskap som heter PayScale. Et det slik at de universitetene det er vanskeligst å komme inn på gir den høyeste lønnen? Det er mulig å måle en viss slik effekt, men den er langt svakere enn en helt annen sammenheng som handler om at hvilket fagområde du studerer betyr langt mer.

Fargene i grafen over er ulike fagområder. De små lyseblå sirklene er utdanning på ulike studiesteder innenfor ingeniørfag, informatikk og matematikk, mens rødt er økonomi og business, osv. Man ser det bedre om man klkker på lenken under grafen. The Economist skriver:

"Top universities may be growing ever more selective, but the returns on a college degree depend far more on field of study than the choosiness of the university itself, the report says. Engineering and computer-science students earn most, achieving an impressive 20-year annualised return of 12% (the S&P 500 managed just 7.8%). Engineers were also least dependent on institutional prestige: graduates from less-selective schools experienced only a slight decrease in average returns. Business and economics degrees also pay well, delivering a solid 8.7% average return. Courses in arts or the humanities may pay intellectual dividends but provide more mixed economic returns. Students concerned about their financial outlook should worry less about their school's rank and spend more time brushing up on maths."

Som vi ser på grafen ligger økonomi- og businessutdanning litt under ingeniørene og informatikerne, men også de har en bra avkasting. Det samme gjelder, men med mye større spredning, for utdanninger innen "science", som jeg antar er fagområder som biologi, medisin, farmasi, kjemi, geologi. Litt lavere enn disse igjen finner vi samfunnsfagene, de humanistiske fagene og de kunstneriske og estetiske utdanningene, der det er slik også for disse at høyere utdanning lønner seg for de fleste, men der vi ser at spredningen er veldig stor og noen studiesteder havner under null-linjen.

Så er det viktig å minne om at denne analyse ikke handler om at noen fag er viktigere enn andre. Det vil det uansett være ulike meninger om. Det dette første og fremst minner oss om er at arbeidsmarkedet nettopp er et marked, som betaler mer dersom det er stor etterspørsel etter noe. Når de som studerer harde teoretiske temaer som informatikk og matematikk, de berømte nerdene som gjerne ikke opplevde den samme populariteten på klassefestene i ungdomsskolen, plutselig er mest etterspurt og får best betalt har det i  hvert fall to årsaker. 

Det ene har med enkel tilbud og etterspørsel å gjøre. Hvis flere enn de det fines jobbmuligheter for studerer statsvitenskap og litteraturvitenskap, og færre enn det er etterspørsel etter tar informatikk og ingeniørfag, så slår det ut i hva man som arbeidsgiver er nødt til å betale for kompetansen man trenger. Det betyr ikke at det er masse arbeidsledige statsvitere og litteraturvitere, men det betyr at noen av de tar andre jobber enn de primært er utdannet for og er en "reservearbeidskraft" som kan ansettes hvis behovet øker. Det finnes ingen tilsvarende stor reserve av ingeniører og informatikere som driver med helt andre ting.

Den andre grunnen er at en voksende del av privat sektor i vår del av verden har høy lønnsomhet fordi de enten driver med høyteknologisk forskning og innovasjon selv, eller er i bransjer der anvendelse av teknologi tjenester basert på høyteknologiske løsninger er helt sentralt for virksomheten. Det gjelder alt fra oljeindustri til finansnæring. De mest lønnsomme har gjerne en kunnskapsintensiv virksomhetsmodell som gjør at man kan betale sine ansatte godt, men bare dersom man får tak i den rette kompetansen.

Overskriften på denne bloggposten er "Nerdens hevn (2)". To-tallet står der fordi det ikke er nytt at nerdene er blitt populære, heller ikke her på bloggen. Jeg brukte også overskriften "Nerdenes hevn" da Magnus Carlsen spilte sin første finale i sjakk-VM i november 2013 i India og det plutselig kom masse hemmelige norske sjakk-eksperter ut av skapet. Noen mener at også TV-serien "Big bang theory" har fått flere nerder ut av skapet og inn på fysikkstudier på universitetene (noe jeg blogget om her). Det er flott og viktig med forbilder, som forteller oss det gir mening i livet å være nerd. Kombinerer vi det med arbeidsmarkedsstatistikk ser vi at det er veldig lønnsomt også.

onsdag 1. april 2015

Bortgjemte musikalske perler (37)

Det er påskeferie og på tide å ta opp dette temaet. Denne gangen med en sang som er rimelig velkjent, men i en TV-opptreden som var av den mer uvanlige sorten. Sangen er "One way or another" fra 1979, den fjerde singelen fra Blondies vilt suksessfulle albume "Parallel Lines". TV-programmet er The Muppet Show, der vokalist Debbie Harry synger sammen med et band med Muppets.



I det samme TV programmet sang hun også "Call Me", en enda større sang akkurat da som ble listetopp i både USA og UK og var hovedlåten i filmen "American Gigolo" med Richard Gere. Begge  sanger er verdt å høre på også i dag, men jeg tror kanskje det over tid er "One way or another" som har blir mest kjent til tross for en lavere listeplassering opprinnelig. Den har har blant annet vært filmmusikk i en rekke kjente filmer, blant annet "Mean Girls", "Coyote Ugly" og Donnie Brasco". Den har også vært med i konsollspillene "Rock Band" og "Guitar Hero on Tour", slik at også nye generasjoner har fått gleden av å oppdage Blondie.