Vinmonopolet 100 år

Vinmonpolet ble opprettet i 1922 og feirer i år 100 år. Et statlig monopol som i dag virker svært veldrevet og sannsynligvis aldri har vært så lite omstridt som akkurat nå. Opp gjennom historien har det vært mange som har vært mot Vinmonopolet, både de som har vært kritiske fordi alkohol blir alt for tilgjengelig og de som har ment at Vinmonopolet begrenser tilgang og valgfrihet for innbyggerne og at i hvert fall sterkøl og vin burde vært mulig å kjøpe i dagligvarebutikker. Men det er færre kritikere på begge sider nå.

Pussig nok ble Vinmonopolet født under brennevinsforbudet i Norge som varte fra 1916 til 1927. Men det var unntak. Leger kunne skive ut brennevin på resept til både mennesker og dyr. Aftenposten historie skriver om hvordan hestehelsen aldri har vært dårligere i Norge enn i disse årene, særlig i forbindelse med høytider og bryllup, for hesten kunne få to hele flasker med brennevin.

Da spanskesyken kom fra 1918 ble det et folkekrav at man skulle få tilgang på konjakk fordi ingenting legene ellers hadde av legemidler hadde noen virkning. Og det ble rasjonering av konjakk til folket med egne rasjoneringskort. I tillegg var et en del leger som gjorte utskriving av resepter på brennevin til en lukrativ levevei. Aftenposten historie skriver:

"En rekke leger utnyttet situasjonen og gjorde brennevinsresepter til en levevei. I løpet av 1923 hadde den aller ivrigste reseptskriveren i hovedstaden klart å skrive ut 48.000 resepter. Det er 130 pr. dag! Smutthullene ble stadig større, og interessen for hjemmebrenning økte. I tillegg ble alkohol innført illegalt, noe forfatter Salmund Kyvik vet mye om. Han har beskrevet disse ulovlige smuglertoktene i bokserien «Nattlys». Smuglertiden er en velbrukt betegnelse på forbudstiden, ikke minst i kyststrøkene."

Mer om forbudstiden og om Vinmonopolets historie ellers, blant annet om kampen om antall utsalgssteder,  gjennom 100 år er det her på Aftenposten historie.

Irske røtter i Bordeaux

Det er vel ikke helt uvanlig å forbinde Irland med puber og sanger om øl og whisky. Og det er gjerne øl (Guinness, Murphy's) og whisky (Jameson, Tullamore Dew) man regner med at de drikker, om man ikke kommer på at Hennessy Cognac, verdens mest solgte, ble grunnlagt av iren Richard Hennessy i 1765 etter at han endte opp som politisk flyktning i Frankrike.

Det som ikke er like kjent er at emigranter og politiske flyktninger fra Irland også har spilt en viktig rolle både som vinhandlere og vinprodusenter i Bordeaux, og familienavnene deres preger fortsatt mange av etikettene på eksklusive viner herfra. På 1700- og 1800 tallet var det både slik at at Irland importerte langt mer rødvin fra Bordeaux enn det England gjorde, og mange irer hadde også en viktig rolle i produksjonen.

Den utløsende begivenheten var The Battle of the Boyne i Irland i1690 der den avsatte britiske kongen, katolikken James II prøvde å erobre Irland, men tapte mot den nye britiske kongen, protestanten William III av Oranien. James flyktet til sine allierte i Frankrike. Og han fikk følge av en rekke irske soldater som etablerte seg på kontinentet og som gikk under navnet "The Wild Geese". Mange tusen irer deltok i kriger mot britene det neste århundret, blant annet på Napoleons side mot britene og sammen med de amerikanske revolusjonære som grunnla USA.

Men noen sluttet å være soldater og ble i stedet vinhandlere og vinbønder i Bordeaux, og er senere blitt kalt "The Wine Geese". Først var sannsynligvis John Lynch fra Galway som kom i 1691 og kjøpe vingården som ble Chateau Lynch-Bages. Mens denne vingården senere ble solgt ut av familien, er etterkommerne til Thomas Barton fra Fermanagh, som kom til Bordeaux i 1725, fortsatt eiere av to slott som fortsatt bærer navnet: Chateaux Leoville-Barton og Chateau Langoa-Barton, mens et tredje slott med Barton-navnet, Chateau Mauvesin-Barton fikk navnet så sent som i 2011 da Barton-familien kjøpte Chateau Mauvesin, med røtter tilbake til 1450-tallet.

Det finnes også en rekke andre vinslott i Bordeaux med irske røtter og navn, selv om de opprinnelige irske familiene ikke lenger er på eiersiden her. De inkluderer navn som Clarke, Dillon, Kirwan, MacCarthy og Phelan. I den irske nettavisen Independent.ie kan vi lese litt om hvordan det har gått med disse "irske chateauene" i Bordeaux. Suksessen har vært litt varierende når det gjelder å være blant de mest eksklusive vinene, og det varierer også hvor mye de gjør ut av sitt irske opphav, men for noen er de irske røttene fortsatt en viktig del av det som fremheves:

"Bernard Phelan from Clonmel, through various purchases in the early 19th century, assembled the property eventually named Phelan Segur. Today it is owned by Belgian businessman Philippe Van de Vyvere and renowned for high quality at a reasonable price. As at Fieuzal, Irish visitors are instantly made aware of the link to Ireland: the dining room is painted green."

Krisetiltak under Spanskesyken: Konjakk til folket

Omfanget av krisetiltak rettet mot bedrifter og personer som er rammet av den pågående pandemien er betydelig større enn under noen annen krise i historien. Og går vi riktig langt tilbake vil vi finne at det var relativt lite myndighetene kunne bidra med. 

Men helt uten krisetiltak var man heller ikke før i tiden. En historie som er mye spredd i sosiale medier nå er hvordan regjeringen i 1918 besluttet å utlevere en halv flaske konjakk til hver husstand i landet. Og da lurer jo mange på: Kan det virkelig stemme at regjering og storting delte ut konjakk til folket? I dag ville noe slik være helt utenkelig, og det var jo flere avholdsfolk i politikken da enn det er nå.

Men svaret på spørsmålet er at: Ja, regjeringen besluttet å dele ut konjakk til folket under spanskesyken. Faktisk.no har for sikkerhets skyld faktasjekket denne påstanden, og kan bekrefte at slik var det. Selv om sosialministeren var avholdsmann var det hans departement som stod bak tiltaket. Faktisk.no skriver:

"De fleste avisene i landet publiserte nyheten denne dagen for over 101 år siden. Bakgrunnen var at legestanden sto hjelpeløse mot utbruddet av spanskesyken. Brennevin var et middel legene håpet kunne ha en drepende effekt på viruset. Derfor anmodet de myndighetene om å utlevere brennevin til alle husstander. Det var kanskje ikke åpenbart at regjeringen ville gå med på dette, ettersom ministeren for Socialdepartementet var den kjente avholdspolitikeren Lars Kristian Abrahamsen fra Venstre. Partiet ledet forbudspolitikken og var med på å innføre brennevinsforbudet i Norge fra 1916 til 1927.  Abrahamsen var imidlertid selv blitt syk da saken ble behandlet. Derfor måtte kirke- og undervisningsminister (og tidligere statsminister) Jørgen Løvland steppe inn som vikar. Saken ble vedtatt, og konjakken delt ut mot et særskilt rasjoneringskort ved apotekene rundt om i landet."

Alkoholomsetning i Norge

Vi har statistikk om det meste i Norge, og naturligvis også om alkoholomsetningen. På SSBs nettsider finner vi oppdaterte tall om både årsomsetningen i 2019 og om 4. kvartal 2019 sammenlignet med årene før. Om 2019-tallene kan vi lese at:

"For året 2019 som helhet ble det omsatt 26 538 000 liter ren alkohol mot 26 207 000 liter året før, som utgjør en økning på 1,26 prosent. Når man ser på type drikkevare hadde øl mest omsetning med 11 548 000 liter ren alkohol omsatt, deretter følger vin og brennevin med henholdsvis 9 788 000 og 4 379 000 liter ren alkohol omsatt. Tilsvarende tall for rusbrus var 822 000 liter."

Men små endringer fra i fjor til i år er ikke så veldig spennende. Hvordan er utviklingen over lenger tid? Drikker vi mer eller mindre enn for 20 år siden? Det kan vi finne ut ved å gå inn i tabellene til SSB der det er tidsserier helt tilbake til 1850-tallet. Sammenlignet på 2000 er det totale alkoholforbruket pr innbygger litt høyere i dag, 6,05 alkoholliter nå mot 5,66 liter da. Men sammenligner vi med 2010 har alkoholforbruket falt fra 6,59 liter pr innbygger.

Og alkoholforbruket har svingt ganske mye opp gjennom historien.  I 1860 var forbruket 5,4 liter pr innbygger, ikke så mye under dagens nivå, men av dette var nesten fire liter brennevin og omkring 1,5 alkoholliter var øl. Hopper vi frem til midt på 60-tallet var totalforbruket 3,7 alkoholliter pr innbygger der øl og brennevin utgjorde omtrent halvparten hver, mens det ble drukket veldig lite vin. I 1980 hadde alkoholforbruket økte til 6 liter. Mindre en en liter av dette var vin, og fortsatt var fordelingen ganske jevn mellom øl og brennevin.

Det som har endret seg mest fra 80-tallet og frem til nå er ikke totalforbruket av alkohol, men sammensetningen av dette forbruket. Mens ølforbruket har vært nokså stabilt mellom 2,5 og 3 alkoholliter i året, har vinforbruket økt fra 0,75 liter i 1980 til 2,3 alkoholliter i dag. Det som har falt er forbruk av brennevin, fra 2,5 liter i 1980 til bare en liter i dag.

Vinproduksjonen flytter nordover

- Den enes død, den andres brød, heter det i ordtaket. Og slik er det også med vinproduksjonen i verden. Den er i bevegelse nordover og sørover på grunn av endringer i vær og klima.

I artikkelen "Climate change is forcing winemakers to move further from the equator" skriver The Economist om hvordan flere av verdens viktigste vindistrikter sliter med for varmt vær, mens områder som aldri har vært kjent for vinproduksjon har begynt å produsere helt utmerkede produkter- The Economist skriver:

"A recent study reckons that the northern frontier of vine cultivation in Europe could advance by 20-60km each decade between now and 2050. This has led some scientists to predict the extinction of wines that are nearly synonymous with the liquid itself, such as Burgundy’s pinot noirs or Bordeaux clarets. In contrast, those who tend to see glasses as half-full expect a new wave of grands crus to emerge from previously unlikely terroirs such as Sussex and Scandinavia."

Gradvis flytter de beste vinområdene i verden lenger vekk fra ekvator. Vil det blir slik at det engelske vinbønder som produserer vin til franske middagsbord, ikke omvendt? Hvis dagens trender fortsetter er det et ganske sannsynlig scenariio.

Viner som slår aksjemarkedet

De aller fleste som kjøper vin gjør det for å drikke den, mens aksjer eller aksjefond er noe man kjøper for å få en økonomisk gevinst. Men for noen kan også dyre vinflasker fungere som en investering. Da må man passe på å selge dem videre etter noen år og ikke bli fristet til å drikke dem opp.

Men hvordan har avkastningen vært for vininvestorer de siste årene? Er det noen viner som har slått aksjemarkedet? The Economist har sett på utviklingen i noen alternative måter å plassere pengene sine i vin i artikkelen "Burgundy wine investors have beaten the stockmarket". De har sammenlignet viner fra Italia, Spania, California, Australia, Nord Rhone, Sør Rhone, Bordeaux og Burgund (både hvite og røde).

Mens viner fra Bordeaux sted kraftig i pris tidligere på 2000, drevet frem av sterk etterspørsel i Kina, er det de senere årene bare røde Burgund-viner som har en høyere avkastning over tid enn den brede S&P 500 aksjeindeksen. The Economist skriver:

"By the end of 2018, red Burgundy had returned 497%, versus 279% for the s&p 500. The index has also been less volatile than stocks are, though this may be an artefact of how it is calculated: no one knows what each wine would have sold for in the crash of 2008-09. Bordeaux and Champagne rose by 214% in 2003-18; everywhere else did worse.

Maten etter brexit

Nå er det ingen grunn til å tro at folk vil sulte, selv etter en såkalt hard brexit uten noen avtaler med EU. Men samtidig er det jo slik at uten handelsavtaler på plass for varehandel, og også for matvarer, kan både import og eksport bli kraftig begrenset, i hvert fall til nye avtaler er på plass.

EU er en felles tollunion som forhandler handelsavtaler med tredjeland på vegne av alle medlemslandene. Det betyr at en hard brexit ikke bare fører til at Storbritannia er uten et avtaleforhold med EU, de risikerer også å være uten handelsavtaler med land utenfor EU også.

Tidsskriftet Bloomberg har i artikkelen "Here's What British People Would Eat in a Worst-Case Brexit" sett litt på situasjonen som kan oppstå med et brått og ukontrollert brexit, og hva den vil bety for ulike matvarer og drikkevarer som er populære i Storbritannia. De skriver:

"No more avocado toast or banana smoothies, and forget about shaving fresh Parmesan on your pasta. Instead, get used to milk at every meal, bread for days, lamb chops, and peas. Lots and lots of peas. Home-grown meals more akin to an industrial-age diet are what Britons could be eating if the U.K. leaves the European Union without a deal that sets up basic trading relations with other countries."

Britiske bønder produserer store mengder melk, egg, lammekjøtt, erter og gulrøtter, så her er problemet at det er alt for mye. Verre er det det med smør og populære oster som brie og parmesan. Og med frukt og grønnsaker ellers. Og hva med fish'n'chips, selve nasjonalretten?. Det ser bra ut med potetene, men ikke med fisken:

"The cod that’s battered here often comes from Norway and Iceland — 90 percent of it was imported in 2015 — while British fishermen sell the bulk of their fresh shellfish to the continent. That could mean an abundance of crab, lobster and prawns for U.K. consumers. And if you want a side of chips, you’re in luck. Britain’s penchant for potatoes would largely be secure because the country produces about three-quarters of its own supply, though imports some processed products."

Og hva med drikke til maten, hvis du vil ha noe annet enn melk? Det burde gå bra med øl, og ikke minst whisky, som Storbritannia er storeksportør av til resten av verden, men litt vanskeligere med en del andre populære drikkevarer:

"Britain’s tea habit has always been fed by imports, originally fueled by shipments from the East India Company that started centuries ago. Unsurprisingly, grinds for our morning coffee aren’t homegrown either, and many wine glasses would sit unused without overseas supply. The U.K. imported 480 million bottles of wine from the EU in 2017, according to the Wine and Spirit Trade Association industry group. It’s not all bad news—local pubs would still be able to serve up a stiff drink. About 20 million casks of whisky are currently maturing in Scotland, and the country could always tap its barley fields to brew beer."

Regionale forskjeller i ølforbruk i USA

På en fredag kan jo denne statistikken være en grei avveksling fra analyser av norsk økonomi, digitalisering og kommunereform. Det handler om øl.

Jeg har blogget om både globale ølpreferanser og om fremveksten av mikrobryggerier før, men her handler det om regionale forskjeller i amerikanernes forbruk av øl. Det er fortsatt slik at øl er den mest populære alkoholholdige drikkevaren i USA, med 43 prosent av forbruket, men populariteten er ikke helt jevnt fordelt.

Statistikken toppes av New Hampshire, med et årlig forbruk på litt over 40 gallons (1 gallon er 3,8 liter) øl pr innbygger pr år. Men i følge nettstedet The Visual Capitalist som har denne statistikken, handler dette mye om grensehandelsproblematikk. De skriver:

"The state has no sales tax, a fact that beer drinkers in Vermont, Massachusetts, and Maine are well aware of. It’s estimated that over 50% of the states alcohol sales are to out-of-state visitors. NH’s tax-free booze is such a big draw, that bootlegging has become a problem for states like New York."

De andre statene som er høyt opp på denne statistikken er noen statene som ligger i innlandet lengst nord, Montana, North Dakota, South Dakota og Wisconsin. I helt motsatt ende av skalaen finner vi delstaten Utah, der forbruket av øl bare er 18,7 gallons pr innbygger pr år. Det har også sine årsaker i følge The Visual Capitalist:

"First, the state has a high population of Mormons (~60%), who mostly abstain from drinking alcohol. Secondly, Salt Lake City has unusual liquor lawsthat restrict the percentage of alcohol in beer to 4.0% ABV."

Nettstedet trekker også frem en tredje region som utmerker seg, i dette tilfellet ved å ha en særlig høy andel mikrobryggerier. Det gjelder "The Pacific Northwest", og da særlig Oregon:

"America’s West Coast – Oregon in particular – has been at the forefront of the craft beer revolution sweeping the country. Portland alone has over 100 craft brewers, and nearly double-digit growth in the past five years. In states like Oregon and Washington, demand shows no sign of slowing down."

2017: Mikrobryggerienes år i Europa

Man kan si mye bra om 2017. En av tingene The Economist peker på er den kraftige veksten antall mikrobryggerier. I en tid der ølsalget i Europa har flatet ut, og salget av øl i de mest øltørste landene faktisk har falt de siste årene (de drikker stadig mer vin), selges det stadig mer øl fra mikrobryggerier. The Economist skriver:

"But beneath this seemingly uneventful surface, change is, well, brewing: smaller and craft producers have been gaining market share at the expense of established brands. During the past six years, the number of microbrewing businesses in Europe has nearly tripled, surpassing the 7,000 mark for the first time in 2016."

Mens det for 10-15 år siden virket som om forbrukerne fikk stadig mer avanserte vinvaner, og satt pris på mangfold og særpreg, ble ølet mer og mer likt og kjedelig. Og de store globale kjedene kjøpte opp flere og flere slå lokale bryggerier. Men, som The Economist peker på, har dette endret seg kraftig. Bare i Storbritannia er det nå blitt 2200 mikrobryggerier. Og som kartet over viser er det på de britiske øyer, i Norden, i Sveits og i Tsjekkia det er flest mikrobryggerier i forhold til folketallet. Verden går fremover. 

Peak beer

Har verdens forbruk av øl i passert toppen? Det har jo vært slik at jo rikere land blir, jo mer øl drikker befolkingen. Ølforbruket i verden har økt kontinuerlig hvert eneste år, men for to år siden ser det ut til å ha snudd. The Economist skriver:

"The world appears to have passed peak booze. The volume of alcoholic drinks consumed globally fell by 1.4% in 2016, to 250bn litres, according to IWSR, a research firm. It is the second consecutive year of decline, and only the third since data started to be collected in 1994. The drop-off is caused by people drinking less beer, which accounts for three-quarters of all alcohol drunk by volume. Worldwide beer consumption shrank by 1.8% to 185bn litres last year. Yet because the drinking-age population of the world grew by 1% in that time, beer consumption per drinking-age adult declined even more, by 3.2%.."

Summen av nedgangen i Kina, Brasil og Russland utgjør i følge the Economist 99,6 prosent av den globale nedgangen i ølforbruket i 20016. Men er det ikke slik at folk drikker stadig mer alkohol når et land går fra å være fattig til å bli rikere? Jo, skriver the Economist, men når det gjelder øl så ser dette bare ut til å gjelde opp til et visst inntektsnivå. Da endrer alkoholvanene seg og forbruket av øl begynner å gå litt nedover igjen. En forskingsrapport fra 2016 som har studert ølforbruket i 80 land mellom 1961 og 2009 har kommet til at BNP-nivået der det snur ligger på 27 000 USD pr person. The Economist skriver:

"They found that as GDP per person increased in poorer countries, beer became more popular. But when it reached around $27,000 per person, consumption began to fall again, probably as people became more aware of the dangers alcohol poses to health. Consumers may also start to opt for more expensive drinks, such as wine, once they can afford them."

India Pale Ales

Mens vinprodusenter lenge har vært opptatt av markedsføre sin særegenhet, i form av geografisk beliggenhet, klima, historiske tradisjoner, druetyper og produksjons- og lagringsprosess, som på ulike måter bidrar til en spesielt god smak, virket det frem til noen år siden som om øl ble stadig mer likt, med færre små bryggerier og stadig større bryggerigiganter som først og fremst konkurrerer på pris. Men det har skjedd noe dramatisk i ølbransjen de siste årene.

Man trenger bare besøke en større dagligvarebutikk eller Vinmonopolet for å se at det er blitt et enormt mangfold av øltyper, både norske og utenlandske, der det ikke minst er mange spennende produkter fra små norske bryggerier som er beskriver det de driver med mer som håndverk enn industri.

Jeg var for et par år siden i Flørø i Sogn og Fjordane og møtte en av disse gründerne, Espen Lothe ved Kinn Bryggeri, som startet som hjemmebrygger og etterhvert ble så god at han skaffet seg produksjonsutstyr og åpnet bryggeri i 2009. Historien om hvordan det skjedde, og hva slags tanker og verdier de har hatt med seg i arbeidet, kan man lese om her. Og det har etter hvert blitt en omfattende katalog av ulike ølsorter, både til butikk og vinmonopol, men etter hvert også salg utenfor Norge. Og Kinn er jo på ingen måte alene med å drive lokal ølproduksjon på gamlemåten, gjerne basert på gamle oppskrifter og tradisjoner, men tilpasset et moderne og interessert publikum.

Dette er som sagt ikke bare en norsk trend. The Economist er som alltid opptatt av viktige nye trender og har i sitt julenummer skrevet om hvordan øltypen Indian Pale Ale, eller IPA, og som hos Kinn finnes både som engelsk indiaøl og amerikansk indiaøl, har blitt hentet frem fra glemselen igjen. The Economists artikkel heter "A history of the authentically global beer" og beskriver hvordan India Pale Ales var en øltype som ble utviklet og brygget i England for å fylle båtene til The East India Company, som hadde god plass på returreisen til India:

"In the 18th century the British East India Company, originally set up to trade spices, turned its attention increasingly to importing fine cotton and silk from India. Its East Indiamen, “lords of the ocean” bigger than any other sailing vessels at the time, brought holds full of fabric back to London from Bengal, Bombay and Madras. But on the outward journey the holds were largely empty. A generous outbound allowance of cargo, eventually up to 50 tonnes each, was offered to officers and crew as a perk."

Etter hvert ble det en by i England, Burton upon Trent i West Midlands som hadde en rekke ølbryggerier og som var ledende i øleksporten til India. Øltypen som ble dominerende i denne India-handelen var annerledes enn det mørkere og søtere ølet som var mest populært på denne tiden:

"The troops in India may have preferred darker, sweeter porter, but the wealthier traders hankered after more refinement. Hodgson’s version of pale ale—a lighter-coloured bitter that was a recent innovation—gave them what they wanted. Its (relative) pallor came from its malt, which is a grain, usually barley, which has been heated and dried. Sometimes called the “soul of beer”, malt imparts sweetness, colour and the starch that is broken down into alcohol."

Som med alle vellykkede innovasjoner var det slik at suksessen gjorde at flere produsenter, etter hvert i mange mange land, ønsket en del av gevinsten og startet produksjon av IPA. Men som med andre innovasjoner var det også slik at man risikerte å bli utkonkurrert av andre og nyere innovasjoner, i dette tilfellet av tsjekkiske og tyske pilsnerøltyper som ble svært populære på den tiden, ikke minst blant europeisk utvandrere som etablerte bryggerier i USA. Og i 1858 ble Tonic water introdusert, samtidig som kjøleteknologi gjorde det mulig å få ta i isbiter, noe som la grunnlaget for suksessen gin and tonic, ikke minst blant engelskmenn i India. For Burton upon Trents bryggerier var dette dårlige nyheter:

"Burton’s global dominance was short-lived. Other drinks came along to challenge its hot-climate stronghold. Tonic water, which became available in 1858, went nicely with gin and the quinine it contained warded off malaria. The growing availability of ice made brandy and soda a more acceptable drink for the tropics. Most damagingly, in the late 19th century industrial refrigeration made it possible to brew beers year round (it had previously been a seasonal business unsuited to summers) and to make more beers of the crisp, light lager style popular in Germany and Bohemia. In the tropics, a beer that was refreshing when cold and could be brewed nearby had a lot going for it. In America, European immigrants brought a taste for such things with them. The brewers of Burton remained committed to IPA, and missed the boat."

Men nå, 150 år senere, er det plutselig slik at små olbryggerier i Norge og i resten av verden leter frem igjen gamle oppskrifter som var mer eller mindre glemt. Det har startet en ny bølge med innovasjon. Til store glede for oss forbrukere og dessuten et viktig bidrag til næringsliv og entreprenørskap i mange norske lokalsamfunn.

Svakt fallende alkoholomsetning

Når Statistisk Sentralbyrå presenterer de siste tallene for alkoholomsetningen i Norge på sine nettsider, velger de å peke på at omsetningen har økt med 2 prosent de første tre månedene i 2016 sammenlignet med 2015. Det er for så vidt det tallene viser, men det store langsiktige bildet er at alkoholomsetningen pr innbygger har falt de siste ti årene. Noe som viser at økt tilgjengelighet ikke nødvendigvis betyr mer salg.

Det er den vedlagte tabell 3 i nyhetssaken som viser hvordan utviklingen har vært fra 2005 til 2015, målt i omsetningen pr innbygger. Fordi folketallet i Norge har økte ganske mye i denne perioden er det jo hva innbyggerne kjøper og konsumerer som er mest interessant.

Og tallene viser at når vi regner om øl, vin og brennevin til ren alkohol, så ble det omsatt 6,37 liter i 2005, mens det i 20015 hadde gått ned til 5,97 alkoholliter pr innbygger i 2015, en nedgang på 6,3 prosent i løpet av 10 år. Tallene viste at omsetningen pr innbygger steg frem til 2008, mens det hvert år detter dette har vært en nedgang. Nå er riktignok ikke salg i taxfree-butikkene med i disse tallene, men dette salget utgjør bare 12 prosent av salget i spesialbutikker for alkohol. Og siden det meste av ølsalget foregår i  dagligvarebutikk og ikke på vinmonopolet er taxfree-andelen i realiteten en god del lavere.

Hvis vi splitter opp i øl, vin og brennevin ser vi at også de siste ti årene har nordmenns alkoholvaner endret seg en del. Vinsalget har gått opp, fra 2,0 alkoholliter pr innbygger i 2005 til 2,22 liter pr innbygger i 2015. Ølsalget har falt fra 2,98 alkoholliter pr innbygger til 2,56 alkoholliter pr innbygger (som tilsvarer 56,8 liter øl i året, over ti liter mindre enn i 2008). Brennevinsforbruket faller også. I 2005 ble det solgt 1,28 alkoholliter pr innbygger, mens det i 2015 hadde falt til 1,03 liter.

Ulike lands favorittøl

Nettstedet Vinepair.com har laget en oversikt over hvilket ølmerke som er det mest populære i alle land de har klart å få oversikt over, til sammen over 100 land. Her er kartet i større format. Og her er en artikkel om kartet i The Economist nylig.

Vi ser at Ringnes pils er størst i Norge. Pripps Blå i Sverige, Tuborg i Danmark, Heineken i Nederland, Carling black label i England og Kronenbourg i Frankrike. Og i Irland er naturligvis Guinness størst. Og ser vi utenfor Europa er Bud Light størst i USA, Kingfisher i India, Snow i Kina, Asahi Dry i Japan og Bintang i Indonesia. Bare for å nevne noen av de største. Til og med Iran og Saudi Arabia er med på kartet, med hvert sitt alkoholfrie ølmerke.

Det er et par interessante ting å merke seg har. Det ene er at ingen ølmerker er størst i mer enn et land, selv store internasjonale brands som Guinness, Heineken, Tuborg, Budweiser (størst i Canada) eller San Miguel (størst på Fillippinene) er bare aller størst i et land selv om de er store flere steder. Det betyr imidlertid ikke at det er stor spredning av produsenter som det kan virke. Et forbløffende stort antall av disse "nasjonale" ølmerkene tilhører noen få store multinasjonale bryggerier.

Det andre er at disse største ølmerkene ikke akkurat representerer noe særegent og spesielt for landet og dets ølkultur, men tvert imot et litt kjedelig "minste felles multiplum" innen øl. Ja, til om med i land som er verdenskjente for sitt gode øl er det noe litt mer vanlig som selger mest. The Economist skriver:

"Nearly every beer on the list is of the insipid, samey kind. Hence, they do not tell us an awful lot about the beer culture of the country because each represents the lowest common dominator. It would be a shame if visitors thought that Carling was the defining beer of Britain when it has the best real ales in the world. Likewise, Americans should be thoroughly ashamed that Bud Light is the national tipple, when its reputation for appalling beer is now wholly outdated. And, quite honestly, anyone who arrives in Belgium, probably the finest brewing nation of all, and orders a Jupiler should be deported forthwith."

Opp, alle jordens tørste trelle

Når venstresiden i dag feirer 1. mai over hele landet synger de fleste "Internasjonalen" opp til flere ganger i løpet av dagen. Den åpner med linjene "Opp, alle jordens bundne trelle, opp i som sulten knuget har". Men det kan se ut som SVs Heikki Holmås har blitt mer opptatt av de som kjenner på tørsten enn av de sultne når han i dagens VG på nett krever Vinmonopol som rettighet.

Nokså originalt må man vel si, og kanskje litt preget av den nytenkingen som inntreffer når man ligger lenge under sperregrensen, men det er uansett grunn til å minne om at en mer liberal alkoholpolitikk, inkludert flere polutsalg over hele landet, har skjedd på tross av og ikke på grunn av SV. Men jeg er jo den første til å erkjenne at folk må gis mulighet til å justere kursen når politikken ikke virker, og jeg håper jo at denne mer liberale holdningen også vil slå inn i synet på en mer fleksibel arbeidsmiljølov og friere brukervalg i helsesektoren.

Siden jeg er inne på dette med "Internasjonalen" er det også i år grunn til å minne om at når venstresiden bruker dagen i dag til å kreve reversering av skatteletter som har kommet de siste to årene, og i stedet vil gi mer penger til staten på bekostning av innbyggere og næringsliv, så er dette i strid med noe det tredje verset i Internasjonalen er opptatt av:

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes,
mens ringhets rett ei kjenner sted.
Lenge nok har vi ligget i støvet:
vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov."

Akkurat dette verset synes jeg, til tross for litt gammeldags språk, inneholder flere gode poenger, både når det gjelder skattenivå, behov for forenkling av lover og regler og betydningen av rettssikkerhet og likhet for loven. Men i dagens 1. mai-tog nøyer man seg med å synge de to første versene, mens det tredje har forsvunnet for mange år siden. Jeg blogget litt mer om dette forsvunne tredje verset i Internasjonalen og hvordan det har blitt håndtert i ulike land og oversettelser i fjor på denne dagen.

Deling av offentlige (vin)data

Faste lesere av denne bloggen vet at jeg er opptatt av å legge til rette for deling og gjenbruk av offentlige data. Både fordi det bidrar til åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning, men også fordi det legger grunnlag for mer innovasjon når private virksomheter kan bruke offentlige data til å lage nye og spennende tjenester. Slik yr.no har gjort med meteorologiske data helt siden 2007 og skapt en av Norges største nettsider. Og slik Kartverket nå gjør når de legger ut en rekke data gratis slik at privatpersoner og bedrifter kan benytte seg av dem.

En splitter ny app som benytter seg av offentlige data er Vinrating, en tjeneste som forteller om ulike vintyper. Nå tenker man kanskje ikke umiddelbart på informasjon om vin som offentlige data, men i og med at vi har et offentlig vinmonopol i Norge er det jo nettopp det. Oppdaterte opplysninger om hvilke viner som er i hyllene i hvilke butikker er veldig nyttig offentlig informasjon. Med denne appen kan du søke etter en favorittvin og finne ut hvilke av Vinmonopolets butikker som har den. I tillegg har de også oversikt over vinutvalget i taxfree-butikkene i Norge.

I tillegg til å fortelle hvilke butikker som har den vinen du har lyst på, kan appen også hjelpe til å finne frem til en spennende ny vin hvis du er usikker på hva du skal kjøpe. Når du står foran hyllen på vinmonopolet og ser en vin du ikke har prøvd før, kan denne appen hjelpe deg på to måter. For det første er det laget en rangeringsliste, der alle vinene er tildelt en poengsum basert på vineksperters vurderinger. Og for det andre har appen lagt inn informasjon, fra vinmonopolets egne lister, om hvilke typer mat som passer til ulike viner. Begge deler kan være veldig praktisk når man står i butikken og er i tvil om hva man skal kjøpe, men har med seg en smarttelefon.

Vinrating ble lansert tidlig i sommer, men fordi den foreløpig bare finnes i iPhone-utgave og ikke på Android, har det vært litt sporadisk bruk for min del. Jeg har appen på en iPad, men det er jo ikke like vanlig å gå rundt med en iPad på Vinmonopolet som en smarttelefon. Derfor skal jeg være forsiktig med å slå fast at alle anbefalingene er gode, eller at det ikke er noen feil der, men det jeg har fått sett på virker lovende. Og rundt disse basistjenestene er det jo mulig å bygge på med ulike tips og lenker som kan bedre brukeropplevelsen ytterligere. Dessuten tror jeg den kommer på Android også etter hvert.

I tillegg til å være en nyttig tjeneste, i hvert fall for folk som liker vin, er dette et glimrende eksempel på hvordan innovasjon kan foregå når offentlige data slippes fri og blir tilgjengelige. Og etter at de første gründerne har laget en ny tjeneste på basert på gratis offentlige data er det jo ikke usannsynlig at noen andre vil prøve å lage noe som er enda bedre, til glede for forbrukerne. Vinrating kan lastes ned på iTunes og er gratis i 30 dager. Etter dette koster tjenesten 70 kroner i året.

20 måter å dele Europa

20 måter å dele Europa (større kart her)

Bulgareren Yanko Tsvetkov har gitt ut to atlas han har kalt Atlas of Predjudice 1 og 2. Det er en slags visualiseringer av stereotypier og fordommer som er rimelig utbredt. Tankevekkende, men til tider også veldig morsomme fordi de til tross for at de er forenklinger også stemmer godt med terrenget.

En av disse visualiseringene jeg kom over på en nettside heter "Tearing Europe apart - 20 ways to slice a continent", og handler om 20 ulike måter man man dele inn Europa etter kultur, vaner og preferanser. Innen mat og drikke finner vi for eksempel delingen mellom de som drikker kaffe og de som drikker te. Delingen mellom øl, vin og vodka og delingen mellom smør og olivenolje.

Her er det også kart som viser skillet mellom katolikker, protestanter og ortodokse, delingen mellom de revolusjonære og de tradisjonelle, skillet mellom rike og fattige og delelinjen mellom det religiøse Europa og de ateistiske Europa. Noen av kartene er opptatt av skiller mellom ulike typer adferd og personligheter i Europa, som delingen mellom det euforiske, det melankolske og det depressive Europa, mellom folk som går mens de spiser og sitter mens de spiser og delingen mellom delene av Europa som er "quiet, loud og deafening".

Og så har vi noen som er enda et hakk mer fordomsfulle; skillet mellom de hardt arbeidende europeerne og de late europeerne, mellom "good cusine" og "bad cusine" og mellom "people who work 21 days per year" og "people who live 21 days per year". Yanko Tsvetkov har også skrevet en kort essaysamling om fordommer med den lange tittelen "Essays on Prejudice: Deep Thoughts on Domesticating Scapegoats and Slapping Labels on Everything That Makes Your Ass Itch". Den har jeg kjøpt som ebok, men foreløpig ikke lest. Men slik jeg har forstått ham er det ikke mulig å gjengi kartene godt nok et lesebrett, Derfor er tekstene i atlaset utgitt som essaysamling i en egen ebok, mens selve kartene er lenket til fra essaysamlingen og tilgjengelig på internett.

Ikke fullt så irsk som man skulle tro

17. mars er St. Patricks day, som feires verden over av 70 millioner med irske aner og millioner av andre som liker å feire sammen med irer. Noe som betyr at et betydelig antall mennesker kler seg i grønne klær og drikker Guinness øl, det kanskje fremste symbolet på alt som er irsk. Men hvor irsk er egentlig Guinness?

Svaret The Economists gir på sin blogg på sitt kjetterske spørsmål er at Guinness ikke er fult så irsk som vi liker å tro. Arthur Guinness som åpnet sitt bryggeri i Dublin i 1759 var langt ifra noen irsk patriot:

"He was a committed unionist and opponent of Irish nationalism, who before the Irish Rebellion of 1798 was even accused of spying for the British authorities. His descendants continued passionately to support unionism.(...). The company was alleged to have lent men and equipment to the British army to help crush Irish rebels during the Easter Rising of 1916, afterwards firing members of staff whom it believed to have Irish-nationalist sympathies."

Hovedkontoret til morselskapet, som i dag heter Diageo, har ligget i London siden 1932, og i følge The Economist vurderte selskapet helt seriøst å rebrande ølet sitt til å være et engelsk øl tidlig på 80-tallet da uroen og terroraksjonene i Nord Irland nådde et høydepunkt og det var et poeng å ikke være assosiert med irske verdier. På 90-tallet da det ble det fredeligere i nord og irsk kultur og musikk erobret verden, snudde selskapet seg rundt og gjorde den irske tilknytningen til et positivt hovedpoeng i markedsføringen. 

Man må jo si at det har vært en suksess. Og jeg vil tro at de fleste som har vært i Dublin som turister de siste årene har besøkt The Guinness Storehouse i St James Gate Brewery, der Guinness har blitt brygget siden starten i 1759 . Der er det et stort og flott museum som ble åpnet i 2000, med utstillinger, spisesteder og butikk, som har bidratt til at ingen i dag er i tvil om at Guinness er noe av det mest irske som finnes. Til tross for en historie som er litt mer sammensatt.

Sjøflyburger

Jeg var en tur på Sjøflyhavna kro i går og spiste middag med de to andre i familien som var hjemme. Det var veldig hyggelig. Og det gir en god anledning til å anbefale Sjøflyhavna Kro og deres utmerkede sjøflyburgere igjen her på bloggen.

For de som ikke er lokalkjente (jeg har bare kort gangavstand dit): Sjøflyhavna Kro ligger ved Rolfsbukta på Fornebu, rett nedenfor IT Fornebu og Statoils nye Fornebu-kontor. Det er åpent hele året og som en ser på bildet veldig trivelig innvendig. Derfor er det god grunn til å ta en tur på vinteren også, men det er naturligvis på godværsdager om sommeren det virkelig kommer mye folk som fyller takterrassen og bordene ute på forsiden. Eller trekker inn på kjølige kvelder.

Åpningstidene i sommersesongen er fra 11 og til sent på kvelden. De serverer sjøflyburgere, pizza og sjømat hele dagen, andre lunsjretter mellom 11 og 15 og andre middager fra kl 15 og utover. De har også en liten barnemeny. Menyen ligger på nettet og kan studeres her. For min del har det pleid å bli sjøflyburger uansett. Den er veldig god og finnes i en klassisk versjon og i en utvidet XL-versjon for de veldig sultne.

Kommunikasjonsmessig er det enkelt å komme seg til Sjøflyhavna. Reiser man kollektivt er det enkleste å ta 31-bussen fra Oslo/Lysaker til Snarøya og gå av på Rolfstangen (eller gå av på IT Fornebu hvis man tar den varianten av 31-bussen som ender på Fornebu).  Man kan også kjøre bil og parkere rett utenfor. Det er dessuten planer om en fergerute mellom Fornebu og Oslo sentrum med fergebrygge rett utenfor Sjøflyhavna Kro. Men her pågår det nå en politisk prosess i fylkestinget og det tar erfaringsmessig veldig lang tid.

Gammel Dansk blir norsk

Etter at konkurransemyndighetene i Danmark og Tyskland har sagt sitt, har vin- og spritprodusenten Arcus fått kjøpe opp De Danske Spritfabrikker med tilhørende merkevarer Aalborg Akvavit, Brøndums, Gammel Dansk og Malteserkreuz. Prisen er omlag 755 millioner kroner og selger er Pernod Ricard, en annen utenlandsk bedrift, så utenlandsk eierskap er man i grunnen vant til å ha.

Det at Gammel Dansk blir norsk er selvfølgelig en nyhet som kan være til oppmuntring for patriotiske nordmenn, så nettavisen E24 har hatt et stort forsideoppslag (bildet til venstre) om saken i dag. Men i ettermiddag endret de plutselig overskriften til "Nå har Gammel Dansk blitt Svorsk". Det kan jo virke som den nordiske stedsansen har sviktet i løpet av dagen når man ikke kan fastslå om noe er norsk eller svensk, men dette tilfellet kan man ha en viss forståelse for usikkerheten.

Saken er den at Arkus, som som var en del av Vinmonopolet frem til midten av 90-tallet, er et ektefødt barn av EØS-avtalen. EU-reglene om monopoler og konkurranse førte til at Arcus måtte skilles ut i 1996. I 1998 vedtok Stortinget også å privatisere Arcus-gruppen. Og i 2005 kjøpe det svenske børsnoterte private equity-selskapet Ratos 83 prosent av aksjene i Arcus-gruppen, noe som i sin tid første til store medieoppslag om at akevitten ble flagget ut av Norge.

Er så Arcus norsk, svensk - eller kanskje svorsk, slik E24 antyder? Ratos, den store eieren, er definitivt svensk, med et stort innslag av familieeierskap. Men det at eierne er fra utlandet betyr ikke at et selskap slutter å være norsk hvis hovedkontoret fortsatt er i Norge og de løpende operasjonelle og strategiske beslutningene tas i Norge, selv om styrets sammensetning naturligvis også avspeiler eierskapet. Arcus har hovedkontor og produksjonslokaler på Gjelleråsen, i Nittedal kommune. Det burde sånn sett være innenfor rammen av det korrekte å skryte av at Aalborg Akavitt og Gammel Dansk er norsk.

Om å markedsføre i mørket

Norge har fra 1975 hatt et forbud mot alkoholreklame som er blitt stadig mer restriktiv. Så strengt er det blitt at selv nettsider med produktinformasjon og sammenligninger av ulike øltyper, som drikkeglede.no, har måttet sensurere vekk bilder av ølglass, logoer og mye av innholdet.

Nå kan man naturligvis ha ulike syn på hvor streng en alkohollovgivning skal være, men det har i hvert fall gitt Norge en spesiell form for spisskompetanse på hvordan man kan øke salget til et produkt når det ikke er lov å drive reklame. Denne norske spisskompetansen er såpass interessant at Financial Times i dag har en artikkel om hvordan ledelsen i Carlsberg lærer av Ringnes i Norge for å forberede seg på at Russland innfører reklameforbud.

"Dark market" er begrepet Financial Times bruker når de beskriver en situasjon der man selger et helt lovlig produkt, men ikke har lov til reklamere for det. Det er det interessant å lese artikkelens beskrivelser av virkningen av et slikt reklameforbud utover det det som gjelder det totale alkoholsalget. Det er særlig to gode poenger som trekkes frem her. Det ene er at et reklameforbud er bra for de produktene og bedriftene som er store fra før. Financial Times siterer markedsdirektør Anders Røed i Ringes og skriver:

A dark market is good for dominant players. “If you have a strong portfolio it is difficult to attack you,” he says. “Launching something totally new with just the product itself and not being able to tell any kind of story is very difficult.”

Jeg vil tro at dette forholdet ikke bare gjelder øl og andre alkoholholdige drikkevarer, men at det også gjelder andre områder der vi har sterke restriksjoner på markedsføring, for eksempel reklame for politiske partier eller markedsføring av leker og andre produkter for barn. Det er de nye og de små aktørene som taper på at de ikke har mulighet til å få frem fortellingen sin eller informasjon om produktets egenskaper. Selv om de politiske argumentene for å begrense reklamens påvirkningskraft er aldri så gode, har det åpenbart en pris i form av mindre konkurranse.

Det andre poenget, som også kommer fra Anders Røed i Ringnes, handler om marginer og lønnsomhet. Han sier til Financial Times at tross reklameforbud og høye avgifter i Norge, er fordelen med det norske ølmarkedet at det er svært lønnsomt:

“Norway is still a profitable market. It hasn’t been destroyed by promotions,” he says. “The margins in this market are much better than they are in other markets having a much more liberal policy.”

Noen, ikke minst noen av mine gamle venner på venstresiden i norsk politikk, vil hevde at dette poenget belyser en viktig iboende svakhet ved selve kapitalismen: Det at konkurranse medfører en rekke "unyttige" kostnader til reklame og markedsføring, noe som grunnleggende sett en form for sløsing med ressurser. Ved å begrense konkurransen slipper man disse kostnadene, vil de hevde.

Argumentasjonen er besnærende, men den er helt feil. Markeder som utvikler seg til å bli monopoler eller har en fullstendig dominerende aktør vil på kort sikt virke mer effektive fordi man slipper å konkurrere om kunder og å bruke ressurser på å fortelle om produktet. På lengre sikt er manglende konkurranse ødeleggende for både produktutvikling og effektivitet. Høyere marginer som skyldes at kundene ikke får vite om andre valgmuligheter er positivt bare for den ene dominerende aktøren. Resten av næringslivet, særlig de små bedriftene, mister muligheter.

Og den store taperen er naturligvis kundene, som verken får glede av reell innovasjonskonkurranse eller lavere priser. Så, selv om det finnes noen gode argumenter for å ha visse restriksjoner på reklame for alkohol er ikke dette en modell man bør kopiere på flere områder..