En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

To metoder for å måle nedbygging av natur

Det har vært mye oppmerksomhet om nedbygging av naturarealer i Norge den siste tiden. Tap av natur kan skyldes både hyttebygging, veianlegg, boligområder og at arealer brukes til industriformål. 

Men hvordan måler man egentlig hva arealer ble brukt til før, og hvordan bruken er endret? Her har Statistisk sentralbyrå laget en utmerket rapport, "Utbygd naturareal 2009-23" som beskriver  problemstillingen, og hvordan vi har to litt ulike metoder for å måle dette i Norge, og som begge har noen styrker og svakheter. SSB skriver i sammendraget at:

"I dette notatet sammenstilles og dokumenteres to ulike metoder som estimerer utbygging av naturareal i perioden 2009 – 2023, SSBs matrikkelmetode og NIBIOs klimagassregnskap. Det er kun utbyggingen av naturarealer som sammenlignes. Den totale utbyggingen som også omfatter jordbruksareal og fortetting i bebygde områder, er større og er ikke omfattet av notatet. Sammenstillingen av de aggregerte tallene gir resultater som stemmer godt overens, og hovedinntrykket fra beregningene etter begge metodene er at utbyggingen av naturareal har ligget relativt jevnt gjennom hele perioden. Metodene har ulike styrker og svakheter, som både gjør at de kan komplettere hverandre og at de hver for seg kan brukes til å forklare ulike forhold."

Om det kan være et problem at de to metodene kan gi helt ulike resultater, skriver SSB at det i så fall er tilfelle år det gjelder enkeltutbygginger og kortere tidsperioder, men ikke så mye når det gjelder det store bildet:

"At de to metodene bruker ulik metode for tidfesting, vil nok ha betydning dersom man ser på enkeltutbygginger, men ulikhetene kan jevnes noe ut når endringene sees over et lengre tidsrom, og på et høyere geografisk nivå. I en sammenligning som her, der begge institusjoners resultater er gitt som landstall og for 5-årsperioder, kan ulik tidfesting ha mindre betydning. I matrikkelmetoden beregnes type utbygd natur basert på arealtypene bygningsomrissene treffer. Klimagassregnskapet har en langt mer presis registrering av naturtyper, og dersom vi skulle bruke klimagassregnskapets som er fasit for fordeling av naturtyper, så vil vi blant annet se at matrikkelmetoden overestimerer utbygging på åpen fastmark.

Begge beregningene viser varig utbygging, og ingen av metodene fanger opp gjengroing i dette arbeidet."

Denne siste poenget er vel også ganske viktig i den store sammenhengen. I et land og i en tid der det er er den del sentralisering og fraflytting foregår det vel også en del gjengroing som tilbakefører areal som tidligere var bebygd eller som var jordbruksarealer, til naturen? Hvor mye utgjør dette i den store sammenhengen? Det er jeg usikker på om det finnes gode tall på. De finnes i hvert fall ikke i disse to nevnte statistikkene.

Bråbrems i boligbyggingen

Boligbyggingen i Norge var allerede for lav i mange kommuner i forhold til etterspørselen, noe som har ført til boligprisoppgang gjennom flere år. men nå i 2023 har det bremset helt opp. 

Renteoppgang og mer usikre økonomiske tider har ført til at antall igangsettingstillatelser har falt kraftig. Statistisk sentralbyrås (SSB) boligstatistikk forteller om en nedgang i ikke har  sett maken til siden finanskrisen. De skriver:

"I løpet av de tre første kvartalene av året har det blitt gitt igangsettingstillatelse til 16 253 nye boliger. Det er en nedgang på 26,2 % sammenlignet med samme periode i 2022. Vi må tilbake til 2010 for å finne lavere antall igangsettingstillatelser gitt til boliger i løpet av de tre første kvartalene av året, viser nye tall fra statistikken Byggeareal."

Kraftig nedgang i hyttesalget

Hyttesalget faller kraftig, i følge ny statistikk fra SSB. De skriver:

"I alt ble det omsatt 1 806 fritidsboliger i fritt salg i 1. kvartal 2023. Det er en nedgang på 24,5 prosent fra samme kvartal året før. Vi må helt tilbake til 1. kvartal 2003 for å finne færre omsetninger.– Det kan være flere årsaker til nedgangen. Høye strømpriser og en stigende rente kan ha gjort mulige kjøpere mer forsiktige. I tillegg var det veldig mange omsetninger i perioden 2020-2022, noe som kan ha bidratt til at antallet har gått noe ned i 2023, sier seksjonssjef Dagfinn Sve i SSB."

Oppganger og nedganger som dette er spennende saker. For hvordan vet vi om en kraftig oppgang er en ny trend, eller bare en situasjonsbestemt endring som vil normalisere seg igjen? Eller som i dette tilfellet falle lavere enn trenden i forkant? Ved inngangen til pandemien var det jo ikke så rent få som spådde at mer tid på hytta, gjerne med hjemmekontor og høyhastighets brebånd, er den nye normalen. Og det kan jo også være tilfelle litt lengre fremover. 

Men akkurat nå virker det som om høye renter og høyere strømpris (uten strømstøtte) er nok til å reversere utviklingen. Og kanskje er det slik at flere enn ventet foretrekker å møte opp på jobben og prate med andre.

Færre igangsatte boliger

Statistisk Sentralbyrås byggearealstatistsikk viser at det går nedover med boligbyggngen. I 2022 ble det gitt igangsettingstillatelser for  
29 727 boliger med at bruksareal til bolig på 3 709 000 kvadratmeter.

Tallet for antall nye boliger, eller strengt tatt igangsettelsestillatelser for bygging av nye boliger er det laveste siden 2014. Når det gjelder bruksarealet er tallet for 2022 også det laveste siden 2014, og vi må tilbake til 2010 for å finne et enda lavere tall.

Toppen ble nådd i 2016 da det ble gitt igangsettingstillatelser for 36 203 nye boliger i Norge, med et bruksareal til bolig på 4 545 000 kvadmeter.

Oslo faller på listen over verdens dyreste byer

I en tide der prisene stiger mer en vi er vant til, og strøm, mat, drivstoff og bygningsmaterialer er blitt mye dyrere, mens boligprisene har økt jevnt og trutt i mange år, er det kanskje en slags trøst at kostnadene øker mye mer andre steder i verden.

Ja, på målingen fra Economist Intelligence Unit (EIU) over verdens dyreste og billigste byer, med i alt 168 hovedsteder og andre stor byer på listen, har Oslo falt litt nedover. Oslo er fortsatt blant de 20 dyreste, og nummer 5 i Europa (bak Zurich, Geneve, Paris og København), men avstanden opp til de dyreste byene i verden har økt.

For ti år siden var Oslo verdens fjerde dyreste by i følge denne rangeringen og klart dyrest i Europa. I verden var det bare Tokyo, Osaka og Sydney som var dyrere byer å bo i enn Oslo for ti år siden. 

I 2022 er Oslo helt ute av topp 10-listen. Fem byer skiller seg klart ut i toppen. New York er dyrest i verden, så vidt foran Singapore, Tel Aviv, Los Angeles og Hong Kong. Deretter følger, litt bak, Zurich og Geneve, som er dyrest i Europa. Og enda et lite hopp nedover finner vi resten av de dyre byene, men her har også Paris og København blitt dyrere enn Oslo. Det kan virke som den generelle trenden de siste årene har vært at USA har hatt høyere kostnadsvekst enn Europa og Asia, i hvert fall i de støste byene.

De to byene som klarer raskest oppover listen er Moskva og St Petersburg, mens Kiev i Ukraina og Caracas i Venezuela er utelatt fra listen fordi forholdene er så utrygge og spesielle at det ikke er så meningsfullt å sammenligne priser med andre. Hvordan er utsiktene fremover når det gjelder priser og kostnader? The Economist mener at det kan bli bedre i tiden som kommer:

"There is some good news ahead. Supply-chain problems should start to dissipate as demand softens and the cost of freight comes down. The Drewry World Container Index, which measures the price of 40-foot containers across major shipping routes, has declined by 74% year on year. And unless the war in Ukraine escalates, EIU predicts that commodity prices for energy, food and metals will fall next year. Overall, eiu’s forecast for 2023 is that global consumer-price inflation will fall from an average of 9.4% this year to 6.5%. Although still high, this should bring some relief to struggling households in the new year"

Oslo klart dårligst på boligbygging

I en ny undersøkelse Samfunnsøkonomisk Analyse har laget for NBBL er norske kommuner rangert etter hvor gode eller dårlige de er til å  få bygget, en "boligvennlighetsindeks". 

Aftenposten skriver om undersøkelsen her, og slår fast at blant de 20 mest folkerike kommunene er Kristiansand best og Oslo dårligst. Den konklusjonen er basert på 16 ulike indikatorer der det blant annet er undersøkt antall byggeklare tomter, lang saksbehandlingstid, andel av foreslåtte planer som blir vedtatt, om det bygges nok til å fange opp befolkningsveksten.

Lenke til selve undersøkelsen er her. Etter Kristiansand i toppen følger Sandnes, Bergen og Bodø. Midt på treet blant de 20 storkommunene finner vi kommuner som Tromsø, Ålesund, Fredrikstad, Asker og Bærum. Blant de fire nederste er Nordre Follo, Tønsberg og Drammen. Men helt på bunn, og dårlig på alt av indikatorer, er Oslo kommune. Aftenposten skriver dette om hvor dårlig det står til:

"Men nederst – i samtlige kategorier – ligger altså Oslo. Dette til tross for at kåringen tar hensyn til at kompleksiteten i byggesaker er større i store kommuner. – Oslo gjør det jevnt over dårlig på alle indikatorene. Det må regulerers mer. De er helt nederst på indeksen boligbygging. Det bygges rett og slett for lite, sier sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse, Andreas Benedictow. – Det er alvorlig og bidrar til høye boligpriser i Oslo, sier han. Han påpeker at tidligere forskning har vist at 10.000 flere nye boliger i Oslo ville redusert prisene med 10 prosent. I tillegg til det indeksen måler, kommer en stadig lengre saksbehandlingstid."

Bare 1,7 prosent av Norge er bebygd

Med begrensninger på muligheten til å dra på feire i utlandet har mange av oss brukt sommeren på ferier i Norge, og kanskje oppdaget nye steder og nye reiseruter. Noe at det jeg tror mange er blitt minnet på da er hvor vanvittig god plass vi har i Norge. Uansett hvor man beveger seg, enten det er med bil tog, sykkel eller til fots, er det lange strekninger uten noen bebyggelse.

Nå kan dette opplevde inntrykket av hvor god plass vi har i Norge lett komme i konflikt med et inntrykk vi får i enkelte medieoppslag og i den politiske debatten, at Norge holder på å bli bygget ned og at det knapt er fri natur i det hele tatt, enten det er lang kysten eller i fjellet. Og da kan det jo være greit å sjekke med en mer autoritativ kile hvordan det egentlig ser ut. Vi må vil SSBs faka om Arealtyper i Norge.

Der kan vi lese at bare 1,7 prosent av Norges areal er bebygd område. Og 3,5 prosent er jordbruksareal. Det aller meste er enten skog (37,4 prosent) eller det som kalles åpen fastmark (37,6 prosent) og er fjell- og viddeområder og andre områder med lav vegetasjon. 7,4 prosent er bart fjell. 6,2 prosent er feskvann og 5,3 prosent er våtmark, som inkludere både stand fjære- og strandområder og myrer.

Så skulle man jo kanskje tro at det i hvert fall innenfor den 1,7 prosentandelen av Norges areal som er bebygget er slik at mye er boliger som tar stadig  mer plass, både i strandsonen og andre steder der det tar vekk arealene fra andre gode formål. Men slik er det ikke. Av de bebygde arealene er bare 23 prosent boligbebyggelse og 8,2 prosent er fritidsbebyggelse. Mest plass i kategorien bebygget området tar veier og annen teknisk infrastruktur med 40 prosent. Mens arealer for næringsvirksomhet og tjenesteyting utgjør 8,4 prosent av det bebyggete arealet, det vil si 8,4 prosent av 1,7 prosent av hele Norges areal. Det er ikke spesielt mye.

Enklere å bygge terrasser og tilbygg

Det blir naturligvis ikke helt fritt fram. Men det er lurt å forenkle regelverket slik at kommunene ikke bruker masse tid og ressurser på saksbehandling av små og enkle byggesaker på egen eiendom som gjøres innenfor et regelverk og ikke forstyrrer andre. Derfor foreslår regjeringen noen nye forenklinger i regelverket for hva du kan bygge på egen eiendom, uten å søke.

Nå er det allerede slik at man kan bygge enkelte ting på egen eiendom uten å søke, for eksempel fikk muligheten til å sette opp en garasje uten å søke stor oppmerksomhet i forrige periode. Selv om noen advarte dengang virker det som det har fungert bra at folk kan bestemme mer selv, og derfor sendes det ut på høring forslag om å utvide denne muligheten.

På regjeringens nettsider er disse utvidelsene beskrevet. For terrasser er dette foreslått:

"Regjeringen foreslår å unnta flere terrasser fra søknadsplikt. I dag må du søke kommunen om du skal oppføre en terasse til huset ditt som er mer enn 0,5 meter over bakken. - Nå foreslår vi at terrassene kan ha en høyde på inntil 1 meter, og oppføres med rekkverk, uten at de blir søknadspliktige. Det foreslås også at reglene om beregning av eiendommens utnyttelsesgrad ikke skal gjelder for terrassene. Det betyr at eiendommer som er fullt utnyttet i dag også kan benytte seg av unntaket,"

Det skjer også en utvidelse av mulighetene til å bygge tilbygg på eiendommen uten å måtte søke først:

"Regjeringen foreslår også å utvide dagens unntaksbestemmelse for tilbygg. Tilbygg på inntil 15 kvadratmeter kan i dag oppføres uten søknad til kommunen dersom det kun skal brukes til bod eller lignende. Nå foreslår regjeringen at disse tilbyggene også kan brukes til beboelse og varig opphold uten at det medfører at man må søke kommunen. Tilbygget må være i samsvar med gjeldende regler, blant annet arealplaner. Tilbygget må ligge minst 4 meter fra nabogrensen."

Selv om disse tiltakene ikke krever søknad når de gjennomføres innenfor regelverket, er det likevel behov for en meldeplikt for å sørge for at offentlige kart- og matrikkeldata er korrekte og viser virkeligheten slik den er. Det er dessuten viktig for å kunne kunne kontrollere at et mer tilitsbasert og ubyråkratisk system ikke misbrukes.

Bolighandel heldigitalt

E24 har en ordentlig digital gladsak på nettsidene sine i dag, der de skriver at "Bolighandelen blir heldigital", og ta dette vil gi store besparelser for både boligselger, boligkjøper, eiendomsmeglere og banker.

I nyhetssaken på KMDs nettsider i dag, etter at begge ministrene i var med på å presentere den nye løsningen, skriver vi:

Regjeringen gjør det mulig for banker og eiendomsmeglere å innføre heldigital eiendomshandel. – Dette vil spare det private markedet for 2,8 milliarder kroner over ti år, og er et veldig godt eksempel på hva vi kan få til når offentlig og privat sektor samarbeider om digitale løsninger, sier statsrådene Monica Mæland og Nikolai Astrup. 

Løsningen som nå er presentert er etablert av Kartverket og Altinn i samarbeid med Eiendom Norge, Finans Norge, Bits og flere større markedsaktører. I løsningen benyttes Altinn som offentlig infrastruktur for deling av dokumenter mellom meglere og banker, slik at hele eiendomshandelen blir en sammenhengende og heldigital tjeneste. Det som tidligere var tidkrevende og papirbaserte prosesser kan nå skje på sekunder. E24 skriver:

"Man skal ikke trenge å ta seg fri fra jobben for å skrive under på kontrakter, fordi dette gjøres digitalt via Altinn, og sakene Kartverket får inn vil være ferdig tinglyst i løpet av sekunder i stedet for dager, slik det fort blir med frakt av post og manuell behandling. Juridisk direktør Jens Christian Leonthin i Kartverket illustrerer potensialet:

– Hittil i år har vi fått inn 40 skjøtepakker elektronisk. Det tilsvarer 0,25 prosent av alle saker. 38 av disse ble behandlet elektronisk og ble ferdig tinglyst i løpet av 13 sekunder eller mindre. Saker som ikke behandles elektronisk tar det gjerne et døgn før brukeren får tilbake, forklarer han. Hver dag behandles omtrent 5.500 saker i Kartverket. Disse består gjerne av 4–5 ark. Dermed er det heller ingen tvil om at det nå blir mulig å spare miljøet for mye papirbruk."

Denne nye løsningen kommer på toppen av andre digitale nyskapinger som har kommet den siste tiden, blant annet elektronisk tinglysning og samtykkebaserte lånesøknader, som til sammen gir ytterligere gevinster i milliardklassen. Frem til nå er det bare innsendelsen av dokumenter for tinglysing som har vært mulig å gjøre digitalt. Med den nye løsningen for kobling av dokumenter er tinglysingsgraden forventet å øke fra 40 til 80 prosent. Direktør for digitalisering Jan Digranes i Finans Norge sier dette om samspillet mellom offentlige myndigheter og private aktører:

"– Med elektronisk tinglysning, heldigital utveksling av dokumenter og samtykkebasert lånesøknad får vi en heldigital boligkjøpsprosess og samfunnet sparer milliardbeløp hvert år. Samarbeidet mellom offentlig sektor og private aktører gir gode resultater, sier Jan Digranes, direktør for digitalisering i Finans Norge."

Og her er saken beskrevet på Forenklingsbloggen til Brønnøysundsregistrene, under overskriften
Eiendomshandelen blir heldigital. Der skriver de litt mer om gevinstene for både boligkjøpere og -selgere, for banker og eiendomsmeglere, og ikke minst hvor mye mer effektivt offentlig sektor kan gjøre sin del av jobben.

Digital byggesøknad

Arbeidet med å digitalisere byggesaksbehandlingen går stadig fremover. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) og AltInn har utviklet den digitale tjenesteplattformen Fellestjenester BYGG på Altinn. Her er det lagt til rette for at private tjenesteleverandører kan utvikle tjenestene som etter hvert vil digitalisere hele byggesaksprosessen.

Det er 17 selskaper som har fått konsesjon til ut utvikle tjenester til plattformen Fellestjenester Bygg. Teknisk Ukeblad har skrevet om disse nye digitale selvbetjeningsløsningene i et par omganger, i oktober om Norconsult og Ambitas løsninger, og for noen dager siden da Monica Mæland fikk presentert Norkarts løsning for digital nabovarsling.

Det sendes omkring 80 000 byggesøknader i året. DiBK anslår at det i snitt er 8-10 nabovarsler pr. byggesøknad, så det er store besparelser både for de som skal bygge og for kommunene dersom vi digitaliserer prosessen. TU skriver:

"I alle byggeprosjekter der man må søke om byggetillatelse, må man også varsle naboer og gjenboere, og det er vanlig og bruke rekommandert post.Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har utviklet den digitale tjenesteplattformen Fellestjenester BYGG på Altinn, og gitt Norkart og 16 andre selskaper konsesjon til å utvikle tjenester for å på sikt digitalisere hele byggesøknaden."

Men ambisjonen er at også andre og mer kompliserte trinn i byggesaksprosessen skal kunne automatiseres, inkludert en automatisert regelsjekk som undersøker om det som oppgis i søknaden er i tråd med det byggtekniske regelverket. Når TU spør Jorunn Kragset i Norkart om når dette kan komme som en del av en digital byggesaksbehandling, svarer hun:

"– Hvor lenge er det til IFC-filer med bim-modeller er en del av byggesøknaden? – Bim for byggesak vil kunne bli tatt i bruk i 2019. Vi er også igang med å pilotere løsninger som på sikt kan gjøre automatisk regelsjekk opp mot byggteknisk forskrift. Men det er en relativt stor jobb. Det må gjøres en vurdering av hva som kan stilles som entydige krav med to streker under svaret, og dermed automatiseres, og hva som krever analyser av prosjekterende foretak. Vi må også se på hvordan vi kan utforme lovverket til å tilpasses en mer automatisert regelsjekk med bim-modeller på en god måte."

Nytt forskningssenter for boligmarkedet

Et av tiltakene som ble varslet i juni da regjeringens fornyede strategi for boligmarkedet ble presentert var etableringen av et nytt senter for boligmarkedsforskning. Det lages stadig undersøkelser om kortsiktige svingninger i boligprisene, men tanken er at et forskningssenter vil styrke den mer grunnleggende kunnskapen om boligmarkedet gjennom forskning, utdanning, nettverksbygging og formidling.

I forrige uke ble det klart at Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gitt OsloMet, Samfunnsøkonomisk analyse og Eiendomsverdi i oppdrag å etablere det nye senteret for boligmarkedsforskning. I KMDs pressemelding skriver vi:

"Gjennom etableringen av forskningssenteret ønsker OsloMet, samfunnsøkonomisk analyse og Eiendomsverdi å danne et nasjonalt fagmiljø innen boligforskning. I dette arbeidet vil de involvere ulike forskningsmiljøer og andre aktører med interesser i boligmarkedet. De involverte i det nye senteret har sterk kompetanse på boligmarkedet og bred forskningserfaring. OsloMet planlegger også å rekruttere flere studenter og forskere til senteret. Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet tildeler OsloMet en kontrakt på 4,5 millioner kroner årlig i tre år, med mulighet for forlengelse inntil fem år."

Dagens Næringsliv har også et fint oppslag om saken og har der intervjuet Erling Røed Larsen som blir faglig leder ved det nye forskningssenteret. Han sier dette om den nye forskningssatsingen:

"- Vi i Norge har verdens beste boligdatabase. Dette skal vi utnytte, sier Røed-Larsen. Han sier at nettopp derfor blir tett kontakt med eiendomsbransjen og banknæringen viktig for å vite hva som rører seg der ute. – Vi skal velge ut noen av de ubesvarte spørsmålene, og de som har mest samfunnsmessig betydning. Blant feltene som skal undersøkes blinker Røed-Larsen ut følgende: Kjøper folk mer eller mindre når det blir dyrere? Hvor kraftig påvirker renten boligprisene? Matcher markedet hus og husholdninger effektivt? Responderer nybyggingen på endringer i boligbehov? Hva slags gevinster oppnår vi ved urbanisering? Hvordan påvirker endringer i boliglånsforskriften? Vi vil også undersøke budstrategier, budrundeeffekter og lokkepriser. Vi skal se om vi kan opprette varslingsindikatorer for høye prisstigningstakter og gjeldsgrader. I det hele tatt skal vi dekke hele det boligøkonomiske spektret, fra mikro, makro og finans til nybygg, geografi og politikk, sier Røed-Larsen."

Forbrukets sammensetning

Under overskriften "Dette bruker nordmenn penger på" har  Statistisk Sentralbyrå sett på sammensetningen av husholdningenes forbruk, i 1980, 2000 og 2017. I løpet av disse årene har vi fått betydelig bedre råd, og det har vært en tilsvarende økning i forbruket. Men det er også interessant å se på hva hvordan forholdet mellom ulike typer utgifter har endret seg fra 1980 og frem til i dag.

Når det gjelder veksten i nordmenns totale forbruk skriver SSB dette om utviklingen:

"Husholdningenes konsumutgifter i 2017, 1391,6 milliarder kroner, tilsvarer 585 000 kroner per husholdning og 265 000 kroner per person. Justert for prisstigning var de samlede utgiftene 176 prosent høyere enn i 1980 og 64 prosent høyere enn i 2000. I snitt har den årlige volumveksten vært 2,8 prosent fra 1980 til 2017. Den årlige befolkningsveksten har vært 0,7 prosent den samme perioden. Dermed har den årlige veksten i konsumutgifter per person vært på 2,1 prosent."

Men innenfor denne veksten har det skjedd endringer i hvor stor andel av utgiftene vi har på ulike områder. Noen utgiftsandeler har gått kraftig ned, andre har økt, mens noen er forbausende stabile over tid. Blant de ganske stabile utgiftsandelene er de to største: Det nordmenn bruker på bolig, inkludert energi, og det vi bruker på transportutgifter, inkludert bil. Bolig og energi utgjør 22 prosent av totalen, mens transportutgiftene utgjør 15 prosent, omtrent det samme som i 1980 for begge.

Det som har falt kraftig er utgifter til mat og klær. SSB skriver:

"...en mindre andel av samlede konsumutgifter går til mat. Utgiftsandelen har sunket gradvis fra 20 prosent i 1980 til 11 prosent i 2017. Det er ikke overraskende; desto høyere kjøpekraft, desto mindre andel av budsjettet går vanligvis til nødvendighetsvarer. Til tross for at utgiftsandelen er redusert, kjøper vi allikevel mer mat nå enn tidligere, målt i volum. I 2017 brukte vi totalt 157 milliarder kroner, eller 29 800 kroner per person.(...) Også andelen av de samlede forbruksutgiftene som går til klær og sko har gått gradvis ned, fra 8 prosent i 1980 til 6 prosent i 2000 og 5 prosent 17 år senere."

Mens andelen utgifter til mat, klær, sko alkohol og tobakk faller og utgiftene til bolig og transport er ganske stabile, er det andre ting vi bruker mye mer penger på enn før, blant annet underholdning, kultur fritid og utenlandsreiser. SSB skriver:

"Vi bruker en stadig større andel av budsjettet vårt på varer og tjenester knyttet til reising, kultur og fritid. Spesielt andelen som går til reiser og utenlandskonsum har vokst mye: fra 3 prosent i 1980, 5 prosent i 2000 til 9 prosent i 2017. Andelen som går til kultur og fritid har økt fra 9 til 11 prosent den samme perioden."

Enklere å få brukstillatelse for bygg som er ferdige

Vi fortsetter arbeidet med å forenkle plan og bygningsregelverket. Nå er det reglene om brukstillatelse som blir enklere og mer ensartet. Byggmersterforbundets nettsider beskriver endringen slik:

"Det er fortsatt 3 ukers frist som gjelder fra søknaden blir mottatt hos kommunen, men nå kan du sende den inn 2 uker tidligere enn før. 3 ukers fristen starter umiddelbart når kommunen mottar søknaden. Det vil si kunden kan flytte inn 1 uke etter at sikkerhetsnivået er oppfylt, ikke 3 uker som tidligere."

Forenklingen av reglene om brukstillatelse vil bidra til effektivisering av de siste fasene i byggeprosessen sikre en mer ensartet praksis i kommunene. I praksis betyr endringen at kommunens frist for å behandle søknad om brukstillatelse kan bli forkortet med så mye som to uker. Byggverk som er klare til å tas i bruk kan dermed tas i bruk tidligere enn før. For noen kommuner innebærer endringen bare en lovfesting av langvarig og etablert praksis.

Her er lenke til KMDs nyhetssak. Og her ligger forskriften i Lovdata: Forskrift om endring i forskrift om byggesak (byggesaksforskriften).

Statsbygg krever papirløse byggeplasser

Det skjer mye spennende digitalisering i bygg- og anleggsnæringen for tiden.

I utgangspunktet er det jo litt lettere å digitalisere raskt i næringer der produktet er immaterielt, og jobben først og fremst går ut på å behandle informasjon, som i banker og mediebedrifter. Men gevinstene kan bli vel så store når bedrifter som utvikler og bygger kompliserte fysiske ting, der mange partnere må spille på lag, klarer å forenkle, digitalisere og automatisere si samhandling og sine arbeidsprosesser.

Bygg- og anleggsnæringen er et godt eksempel på en næring som produserer fysiske ting, og der det ofte er mange, med ulike roller og fagkompetanser, som må samarbeide tett for å levere effektivt og unngå feil. Og der man til nå har kommet for kort når det gjelder å samarbeide om bruk av digitale verktøy og arbeidsprosesser. Både Produktivitetskommisjonen og flere andre utredninger har pekt på de store gevinstene som ligger der hvis man digitaliserer mer i denne næringen.

En forutsetning for å digitalisere er at de som har ansvar for store byggprosjekter, og definerer hva partnere og underleverandører må forholde seg til av standarder og krav, stiller krav om digitale løsninger. En av disse aktørene er Statsbygg, som har ansvaret for å bygge og forvalte en stor del av bygningsmassen i statlig sektor. Statsbygg har nettopp lagt ut en fin nyhetssak på sine nettsider om digitale kontraktskrav:

"Statsbygg innfører krav til at all prosjektering skal skje i bygningsinformasjonsmodeller (BIM) og at byggeplassene skal være papirløse. -Statsbygg ønsker å endre byggebransjen gjennom økt digitalisering av hele livsløpet for et bygg, fra planlegging og prosjektering, i byggefase og frem til avhending, sier administrerende direktør Harald Vaagaasar Nikolaisen i Statsbygg. – Når vi nå gjør det til et kontraktskrav at all prosjektering skal skje i bygningsinformasjonsmodellen og at byggeplassene skal være papirløse, tar Statsbygg et skritt videre mot bruk av digitale verktøy i byggebransjen, legger han til.

Bruk av digitale bygningsinformasjonsmodeller (BIM) er ikke nytt, men Statsbygg har erfart at bruken av disse varierer avhengig av kundens krav og preferanser hos leverandører. Dette har resultert i at BIM modellen har fått status som en «sideleveranse» i prosjekteringen, mens selve prosjekteringen blir gjennomført med tradisjonelle verktøy. Dette vil Statsbygg snu gjennom å kontraktfeste at BIM modellen skal være «master» og at all informasjon skal genereres og hentes i BIM modellen. Papirtegninger vil erstattes av digitale modeller, men frem til det gjennomføres i praksis skal disse hentes ut fra BIM modellen, og ikke gjennom egne tegningsleveranser. 

Krav om BIM skal gjøre det enklere å drifte den ferdige bygningen ved at BIM modellen leveres til driftsavdelingene som en oppdatering i Statsbyggs sentrale digitale driftssystem. Dette vil forenkle teknisk drift, fordi det alltid vil være oppdaterte tegninger og dokumentasjon tilgjengelig gjennom digitale enheter hos driftspersonell, med oppdatering av endringer og serviceaktiviteter i sanntid."

Fornyet strategi for boligmarkedet

For tre år siden la regjeringen frem en Strategi for boligmarkedet (jeg blogget om den her). Den var spesielt opptatt av å få til raskere, enklere og billigere boligbygging for å få bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet, og listet opp en rekke konkrete tiltak for å oppnå dette.

Blant tiltakene var bedre og raskere planprosesser, forenklinger i byggtekniske krav, tiltak for å øke boligbyggingen i pressområder og digitalisering av tinglysing og byggesaksbehandling. Denne pakken av ulike tiltak har bidratt godt til at boliger bygges raskere og rimeligere og at vi de siste årene har hatt en rekordstor boligbygging i Norge.

Før sommerferien i år kom det et nytt dokument fra regjeringen om boligpolitikk, en Fornyet strategi for boligmarkedet (lenke til selve dokumentet er nederst i saken). Dokumentet går igjennom de 31 tiltakene i forrige dokument og beskriver hva som er gjort. I tillegg er det beskrevet en del nye tiltak og pågående prosesser som skal bidra til å et enda mer velfungerende boligmarked.

Mens den forrige strategien var særlig opptatt av å øke tilbudet på boliger, er den nye strategien også opptatt av å bedre informasjonen og øke tryggheten i bolighandelen og å bedre regelverket for kommunale gebyrer. Tiltak for å styrke forbrukernes stilling i boligmarkedet og finansmarkedet vil bli behandlet i en stortingsmelding om forbrukerpolitikk som skal legges frem i 2019 og den nye boligstrategien lister opp noen av temaene det arbeides med der.

Her er Fornyet strategi for boligmarkedet i PDF-format.

Bare en av ti studenter bor hos foreldrene

Mens det er slik at 7 av 10 studenter i Italia bor sammen med foreldrene sine, er det i Norge bare en av ti studenter som bor hjemme. SSB skriver på nettsidene at:

"I Norge er det bare hver tiende student som bor med foreldrene. Dette står i kontrast til mange andre land som er med i spørreundersøkelsen Eurostudent. I to tredjedeler av landene i undersøkelsen er det å bo med foreldrene den vanligste bosituasjonen for studentene".

Dette kan ha flere årsaker, men det er grunn til å tro at det i hvert fall har sammenheng med studentenes økonomiske situasjon. I Italia er det vare 10 prosent av studentene som mottar offentlig studiestøtte, mens det det i Norge er 80 prosent som gjør det. Men hvor bor så studenter i Norge når de ikke bor hjemme hos foreldrene? Det varierer ganske mye. SSB skriver dette om hvor norske studenter bor:

"Rundt 18 prosent av studentene i Norge bor i studentbolig. Når det gjelder resten av studentene, er det mest vanlig å bo sammen med partnere og/eller med barn: Hele 37 prosent bor slik. Ytterligere 25 prosent av studentene bor sammen med andre, som for eksempel i kollektiv. Videre er det 12 prosent av studentene som bor alene. Jo eldre studentene blir, jo vanligere er det å bo med partner og/eller barn. At hver tredje student bor med partner og/eller barn, har sammenheng med at hver fjerde student i Norge er 30 år eller eldre."

To prosent av Norge er bebygd

Når man reiser får man ofte følelsen av at det er god plass i Norge. Tallene viser at det stemmer. Omkring 80 prosent av landet vårt er skog, fjell og vidder. Statistisk sentralbyrås arealstatistikker viser resten består av 6 prosent ferskvann, 5 prosent våtmark, 4 prosent jordbruk og bare to prosent arealer det er bygget på.

Hva er det så disse to prosentene bebygd areal i Norge brukes til? SSB har naturligvis en statistikk for det også (og et tilhørende kakediagram her på denne nettsiden). Den kan fortelle oss at den største biten av det bebygde arealet, 38 prosent,brukes til veier. boligbebyggelse tar 23 prosent, bygg for landbruk og fiske 10 prosent, hytter og fritidsbebyggelse 8 prosent, industri og privat- og offentlig tjenesteyting 8 prosent og park- og idrettsformål tar 4 prosent.

Det er noen ganger konflikt om arealene. Selv om vi har god plass i Norge totalt kan det være trangt om plassen noen steder eller konflikter mellom ulike hensyn. Derfor har vi et viktig lov og regelverk som bestemmer hvordan vi håndterer plan- og byggesaker. Men det kan jo være greit å huske på at arealet boliger legger beslag på i Norge er 23 prosent av de to prosentene av arealet som er bebygd. Det er betyr at mindre enn 0,5 prosent av Norges areal brukes til boliger og omkring en tredjedel av dette igjen brukes til bebyggelse i forbindelse med næringsvirksomhet eller offentlige tjenester.

Stor nedgang i antall bostedsløse

I venstresidens valgkampretorikk frem mot strortingsvalget vil vi høre ofte at de skal redusere forskjeller og bekjempe fattigdom. De tar det gjerne for gitt at ting går i feil retning og at flere faller utenfor under en borgerlig regjering enn når de selv styrer landet. Men er det virkelig slik?

Vi fikk rett før sommeren en interessant forskningsrapport fra by- og regionsforskningsinstituttet NIBR om antall bostedsløse i Norge. Dette er en svært viktig indikator på fattigdom og utenforskap i samfunnet. Rapporten heter "Bostedsløse i Norge 2016 - en kartlegging". Den viser at det ikke er riktig at problemet øker. Tvert imot har det, etter en jevnt økning frem til 2012, vært en kraftig nedgang i antall bostedsløse på 36 prosent de siste fire årene. På nettsiden til forskningsmagasinet til Høyskolen i Oslo og Akershus oppsummerer de funnene i den siste undersøkelsen slik:

"En fersk kartlegging gjennomført av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA viser at antallet bostedsløse i Norge har gått ned 36 % de siste fire årene. Kartleggingen gjøres hvert fjerde år på vegne av Husbanken. Kartleggingen utgjør et øyeblikksbilde over antallet bostedsløse i Norge, som i uke 48 i 2016 omfattet 3 909 personer. Det tilsvarer 0,75 bostedsløse per 1 000 innbyggere. Personer som oppholder seg midlertidig i Norge, og er bostedsløse, er ikke inkludert i dette tallet. Ved den forrige kartleggingen, uke 48 i 2012, var tallet på bostedsløs 6 259, noe som da tilsvarte 1,26 per 1 000 innbyggere. – Det vil si at det har skjedd en nedgang som tilsvarer 36 prosent fra 2012 til 2016. Dette er den største reduksjonen i antall bostedsløse i Norge siden den første kartleggingen ble gjennomført i 1996, sier forsker og prosjektleder Evelyn Dyb ved NIBR."

Nedgangen har kommet i alle typer kommuner, både storbyer, mellomstore byer, mindre kommuner og små kommuner. Forskningsrapportens mål har vært å få frem korrekte tall og å undersøke hvordan de bostedsløse bor og sammenhengen mellom bostedsløshet og andre utfordringer. De viser blant annet hvordan det for veldig mange er en nær sammenheng mellom det mangle eget bosted og det å ha rusproblemer og psykiske problemer.

Rapporten har ikke hatt som mål å forske seg frem til årsakene til nedgangen, men forfatterne velger likevel på slutten av rapporten å drøfte dette kort. De peker på at årsaken til nedgangen dels handler om en bred satsing over tid på boligsosialt arbeid gjennom Husbanken og de peker spesielt på strategien Bolig for velferd 2014-2020 som dagens regjering står bak. Det er fem departementer som samarbeider om strategien og den utmerker seg ved at forankring i kommunene er bedre og ved at tiltakene er mer målrettet mot dem som trenger dem. I slutten av rapporten skriver forskerne dette om innretningen på denne nye satsingen:

"Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2013 – 2020’ er en pågående satsing. Strategien utpeker barnefamilier og unge bostedsløse som viktige målgrupper. Den relativt større nedgangen i antall bostedsløse i disse gruppene er sannsynligvis både et resultat av strategien og av en mer langvarig satsing på å redusere bostedsløshet blant unge og barnefamilier."

Som tallene viser er det ikke slik at alle problemer er løst. Det er fortsatt mange som er bostedsløse. Det er viktig å sørge for at dagens politikk med målrettede tiltak kan fortsette. Men vi må være fornøyd med at antall bostedsløse nå er betydelig lavere enn  det var for fire år siden. Politikk virker.

Varmepumpe til oppvarming - og kjøling

Det har vært en eksplosiv vekst i antall installerte varmepumper i Norge de siste årene. I følge Teknisk Ukeblad har nesten halvparten av norske eneboliger og småhus installert en eller annen form for varmepumpeteknologi. I fjor ble det solgt hele 73 000 varmepumper i Norge og 87 prosent av disse gikk til boliger.

En litt pussig ting i Norge er at det kan virke som mange tror at det å bruke varmepumpe til å varme opp en bolig er veldig miljøvennlig, mens det å skru varmepumpen i motsatt retning, og bruke den til å kjøle ned boligen på varme sommerdager, er sløsing med energi. Da kaller vi det "air conditioner", og det er noe de bruker i syden og i USA, men som ikke er bra, tror vi.

Sannheten er at varmepumpen er akkurat like energieffektiv i begge retninger, noe Teknisk Ukeblad forklarer i en annen utmerket artikkel med overskriften: "Derfor er det billig å kjøle boligen med varmepumpe". Det som betyr noe for energibruken er hvor stor temperaturforskjellen er mellom luften inne og luften ute. Og fordi det i Norge stort sett er langt mindre forskjell i antall grader på inne- og utetemperaturen på varme sommerdager enn på kalde vinterdager, vil en norsk varmepumpe bruke mye mer energi på oppvarming enn på nedkjøling.

"Det som betyr noe for energibruken, er hvor mye termisk energi som skal flyttes og hvor energieffektivt varmepumpa er i det temperaturområdet den skal jobbe med. Det første er som regel mye mindre om sommeren enn om vinteren. Da kan det være minus 10 grader ute og man vil ha 21 grader inne. Det er et temperaturdifferensial på 31 grader. Det er et stort varmeløft som moderne varmepumper klarer utmerket. Er det en smellvarm sommerdag, som kanskje kommer opp i 30 varmegrader her i landet, blir det raskt ubehagelig varmt for oss nordboere. Da kan varmepumpe by på komfort. Det er bare å sette den på de 21 gradene man foretrekker. Det er ingen motbakke for varmepumpa. Det er et temperaturdifferensial på skarve 9 grader, og det betyr at varmepumpa går på svært mye lavere belastning enn når den varmer opp luften om vinteren. Det holder gjerne med noen hundre watt. Og fordi behovet for boligkjøling her til lands, kanskje dessverre, er begrenset til noen få dager eller uker i året blir det ikke store strømregninger av det."