fredag 30. mars 2012

Slutt for Encyclopædia Britannica på papir

I en ellers temmelig normal oppvekst - jeg bodde mesteparten av barne- og ungdomsårene i et rekkehus på Dønskijordet ved Rud i vestre Bærum - hadde jeg i hvert fall en viktig ting som ingen andre jeg kjente hadde. En gang på 70-tallet anskaffet familien seg Encyclopædia Britannica, det mest anerkjente leksikonet i verden. Jeg husker det kom i hus et bind av gangen, og hver gang var det en stor begivenhet.

Nå var det ikke uvanlig å ha leksikon hjemme, dette var på den tiden man alltid møtte leksikonselgere på Karl Johan, men det å ha Britannica i stuen var spesielt. Den utgaven vi hadde hjemme må ha vært den berømte 15. utgaven av Encyclopædia Britannica som ble utgitt fra 1974. Den hadde i alt 30 bind og skilte seg fra alle andre leksikon ved at den var delt i tre, et Propædia, et enkelt bind som var en slags disposisjon, et Mikropædia på 10 bind med 102 214 relativ korte artikler om alt mulig og litt til, og et Makropædia på 19 bind med 4 207 lange og grundige artikler om store temaer.

Encyclopædia Britannica ble skapt i Skottland og har eksistert i trykt form i 244 år. Nettsidene deres beskriver opprinnelsen slik:

"The Encyclopædia Britannica was born in 18th-century Edinburgh amid the great intellectual ferment known as the Scottish Enlightenment. It was there and then that Adam Smith prepared The Wealth of Nations, Sir Walter Scott wrote novels, Robert Burns poetry, David Hume and Adam Ferguson philosophy, and James Boswell grew to manhood and attended the university (...) ." It was against this setting that Colin Macfarquhar, a printer, and Andrew Bell, an engraver, decided to create an encyclopedia that would serve the new era of scholarship and enlightenment. to publish their new reference work and hired the twenty-eight-year-old scholar William Smellie to edit it. It would be arranged alphabetically, “compiled upon a new plan in which the different Sciences and Arts are digested into distinct Treatises or Systems,” and its chief virtue was to be, in the editor’s word, “utility.”

Den skotske perioden varte til 1901 med flere eiere og 9 ulike utgaver. Fra den 10. utgaven i 1901 har det vært forskjellige amerikanske eiere som stod bak. I begge disse periodene har det vært slik at artiklene har vært uforandret mellom hver utgave, som gjerne har kommet med rundt 25 års mellomrom. En ny utgave av et så stort trykt leksikon er en gigantisk investering, og det å skrive alt på nytt er derfor ikke noe man kan gjøre særlig ofte. Dette førte til at det ble solgt leksikon der mye av innholdet var utdatert i mange år før det kom en ny utgave. 

Det kom riktignok en fullstendig revidert versjon av den 15. utgaven av Britannica allerede i 1985, men det hjalp ikke mye med litt hyppigere oppdateringer da internett kom på 90-tallet. Britannica kom i digitale versjoner, både på CD-rom og online, fra 1994, men har ikke helt funnet ut hvordan de skal konkurrere med Wikipedia. Papirutgaven har slitt enda mer, men den har faktisk vært i salg frem til nå. 

Men nå er det slutt etter 244 år. Skal man sikre seg et Encyclopædia Britannica på papir må man kjøpe den med en gang. Den koster £1195 hvis man kjøper de 32 bindene i 2010-revisjonen av den 15. utgaven sammen med en trebinds kopi av den 1. utgaven fra 1768. I dag vil nok de fleste mene at det er helt meningsløst å betale over 10 000 kroner for et leksikon når man kan få langt flere artikler, i alt 3,9 millioner i den engelske utgaven av Wikipedia og 332 887 på norsk bokmål, helt gratis.

Dessuten er kunnskapen fortløpende oppdatert. Ta et tema som politikk der det avholdes valg, byttes ut regjeringsmedlemmer, fattes nye vedtak og oppstår nye konflikter mer eller mindre fortløpende. Et papirprodukt som oppdateres hvert 25. år, og i tillegg er dyrt, er naturligvis helt uten sjanse mot et nettleksikon som oppdateres samme dag når det skjer store ting. Så selv om det er litt trist at Encyclopedia Britannica ikke vil trykkes i flere utgaver, må vi være glade for at verden tross alt går fremover. Kunnskapen vi finner i blant annet Wikipedia er langt mer omfattende, tilgjengelig for langt flere, mye bedre oppdatert og stort sett også mer korrekt.

torsdag 29. mars 2012

Studiekvalitet.no

Kronikk i Aftenposten om studiekvalitet.no
I dag ble nettsiden Studiekvalitet.no lansert, en helt ny nettside som sammenligner kvaliteten på studieprogrammer ved våre universiteter og høyskoler. Det er en gruppe organisasjoner og bedrifter som står bak dette initiativet, blant annet Tekna, NHO, Abelia, Civita, Telenor, Microsoft, Nordea og NCE systems engineering, med Aftenposten som mediepartner og utmerket vertskap for portalen.

Civita arrangerte et svært godt besøkt frokostmøte i forbindelse med lanseringen i dag, der Marianne Harg fra Tekna og Svein Olav Aamodt fra NIFU presenterte portalen og et panel tok diskusjonen i etterkant om betydningen av dette initiativet. Der deltok jeg sammen med blant annet Kristin Skogen Lund, studentleder Kim Kantardjiev og prorektor ved UiO Inga Bostad. Pussig nok var det studentens talsmann som fremstod som mest negativ til at allmennheten får bedre kunnskap om kvaliteten ved universitetene og høyskolene, men jeg har en mistanke om at han i denne saken ikke er helt representativ for studentene.

Nå kan man naturligvis innvende at det burde være en offentlig oppgave å tilgjengeliggjøre mest mulig relevant informasjon om offentlig finansierte universiteter og høyskolers kvalitet. Vi bruker tross alt en del milliarder skattekroner i året på høyere utdanning hvert år og vi bør lure på om vi får den kvaliteten vi kan forvente tilbake. Jeg tror ikke at noen av de som står bak den nye portalen er uenige i at myndighetene eller utdanningsinstitusjonene selv kunne gjort denne jobben. Men i mangel på slik en oversikt over denne type informasjon på nettet, der det er mulig å sammenligne på tvers av institusjoner, har noen av oss valgt å bidra aktivt i dette private initiativet.

Man kan naturligvis også innvende at det er mye mer  viktig informasjon som burde være med i en slik oversikt i tillegg til det som ligger i studiekvalitet.no. For eksempel grundigere og bedre nasjonale studentundersøkelser eller arbeidsgiveres vurderinger av kvaliteten på kandidatene som kommer ut av de ulike studiestedene. Og svaret på dette er naturligvis at ja, vi bør utvide denne databasen med flere relevante data, men det viktigste nå var å komme i gang med de dataene som allerede finnes og som ligger i ulike offentlige databaser. Det er med andre ord myndighetens egne kvalitetsdata som er brukt, dette nye nettstedet har hatt som mål å samle og presentere kunnskapen på en bedre måte.

Jeg mener at det i hvert fall er tre grunner til at dette nettstedet og denne lanseringen er viktig:

For det første er det slik at studiekvalitet.no gjør det lettere for studenter å få oversikt over hvilke studieprogrammer som finnes innenfor ulike emner og fagområder. Ved å krysse av ved de studieprogrammene man ønsker å sammenligne, får man en oversikt over opptakskrav, karaktersnitt, antall internasjonale studenter, tilfredshet blant tidligere studenter, studenter pr faglige årsverk, hvor mange som har fått relevant jobb etter studiene, månedslønn etter studiene og noen andre indikatorer. Da kan man for eksempel sammenligne studieprogrammer innenfor kjemi, eller helt andre fag. I en kronikk i Aftenposten i dag skriver noen av oss som står bak portalen mer utfyllende om hvorfor det er bra at vi gjør mest mulig opplyste utdanningsvalg. Frafall i høyere utdanning koster både samfunnet og den enkelte mye penger. Mer informasjon vil sannsynligvis bidra til at flere treffer riktig.

For det andre handler dette om Norge som kunnskapssamfunn. Vår største nasjonale formue er ikke oljeformuen, men humankapitalen, den kunnskapen og kompetansen befolkningen har og som anvendes til å skape verdier. Da kunnskapsminister Kristin Halvorsen var finansminister pleide hun ved fremleggelsen av statsbudsjettet alltid å minne om at rundt 75 prosent av nasjonens formue er humankapital. Likevel vet vi langt mer om den utviklingen i verdien av oljeformuen, hvilke investeringer vi gjør og hvilken avkastning vi har hatt, enn om utviklingen i humankapitalen i Norge. Det er ikke bra at det er slik når det først og fremst er anvendelse av kunnskap vi skal leve av i fremtiden, ikke penger på bok. Noe av det aller viktigste vi kan og bør være opptatt av å måle i denne sammenhengen er utviklingen i kvalitet på våre universiteter og høyskoler.

For det tredje - og det er nok den aller viktigste effekten på kort sikt - så vil helt garantert de fleste som er målt og sammenlignet studere tallene sine svært nøye. Både på institusjonsnivå og innenfor fagmiljøene er man svært opptatt av om man er bedre eller dårligere enn andre. De som kommer godt ut av dette vil bruke tallene i sin markedsføring utad. De som ikke kommer godt ut av det vil kanskje hevde av slike målinger gir et skjevt bilde, men de vil like fullt være opptatt av å få et bedre resultat i fremtiden. Derfor bidrar synliggjøring og sammenligning av denne type data til forbedringer. Konkurranseinstinktet ved våre universiteter og høyskoler er ganske sterkt slik jeg opplever det, selv om de noen ganger sier noe annet, og forskere er jo også vant til at forskningen vurderes og evalueres hele tiden av andre forskere. Derfor er det helt naturlig at det vil komme både gode diskusjoner og flere oppfølgingstiltak som et resultat av studiekvalitet.no.

Og dette er jo også poenget, ikke å lage en endelig fasit. Ingen av de resultatene som presenteres gir noe helt entydig svar på hva som kjennetegner et godt universitet eller en god høyskole. Vi ønsker ikke at alle skal bli like heller, det er for eksempel en god ting om noen er mest opptatt av å være verdensledende på bestemte forskningsområder, mens andre ønsker å være best på å tilby profesjonsutdanninger som det vil bli økt etterspørsel i årene som kommer. Det vi trenger er universiteter og høyskoler som tør å differensiere seg og velge distinkte strategier, men der det uansett strategi er slik at høy kvalitet er det aller viktigste. En nettportal som dette er en glimrende mulighet for gode fagmiljøer som ikke er godt nok kjent til å bli synlige, sånn sett vil det kunne bidra til økt mangfold. Men skulle noen oppleve å få færre studenter fordi det synliggjøres at kvaliteten er alt for dårlig. så er også det et bra utfall. De ressursene vil gjøre langt større nytte et annet sted.

mandag 26. mars 2012

Norsk mediebarometer 2011

Norsk mediebarometer 2011
En gang i året gir Statistisk Sentralbyrå ut publikasjonen Norsk Mediebarometer. Den beskriver hvordan mediebruken i Norge har utviklet seg over tid, hvor mange som bruker blant annet TV, radio, aviser og internett en gjennomsnittsdag, og hvor mye tid hver enkelt av oss bruker i gjennomsnitt på de ulike mediene.

Hovedfortellingen de siste årene handler om hvor mye internett har vokst, både på bekostning av og i tillegg til andre medier. Som denne grafen viser er det målt i forhold til hvor mange som bruk ulike massemedier en gjennomsnittsdag, slik at internett passerte bøker i 1999, radio i 2005 og aviser i 2008. I 2011 var det, slik de røde søylene til høyre viser, blitt like mange som var på internett en gjennomsnittsdag som så på TV. Men vi bruker fortsatt mest tid på TV en gjennomsnittsdag: Vi ser på TV i 157 minutter mens vi bruker 86 minutter på internett, 86 minutter på radio og bare 24 minutter på aviser.

Norsk Mediebarometer 2011 er et omfattende materiale, i alt rundt 70 sider med tabeller, som beskriver utviklingen i mediebruk over tid, i ulike aldersgrupper, i forhold til utdanningsnivå og mye annet interessant som det ikke er plass til å skrive om i dette blogginnlegget. Men noen høydepunkter er det verdt å nevne:

Vi kan jo starte med bøker. Både andelen som leser bøker en gjennomsnittsdag (27 prosent) og tiden vi bruker pr dag (17 minutter) er det høyeste som er målt i 20-årsperioden siden 1991. Lesing av bøker er relativt jevnt fordelt på ulike aldergrupper, men kvinner leser dobbelt så mye som menn og de med lang høyere utdanning leser dobbelt så mye som de som bare har grunnskole. Det ser imidlertid ut som det er en positiv utvikling når det gjelder bøker i stort sett alle grupper i befolkningen. Påstanden om at internett gjør at vi ikke lenger har nok sammenhengende tid til å fordype oss i bøker ser ikke ut til å stemme.

Lesing av aviser har en helt motsatt utvikling og faller til det laveste nivået i løpet av de siste 20 årene. Det er et lavere antall som leser aviser en gjennomsnittsdag (63 prosent) og stadig mindre tid blir brukt pr dag (24 minutter). Det er ikke store forskjeller mellom kjønnene eller i forhold til utdanningsnivå, men enorme forskjeller mellom aldergruppene. I aldergruppen 16-24 år brukes det 11 minutter på avislesing pr dag, en tredel av tiden som ble brukt for 20 år siden, mens det i aldergruppen 67-79 brukes 52 minutter pr dag.

Når det gjelder fjernsyn er oppslutningen forbausende stabil på litt over 80 prosent daglig bruk de siste 20 årene.  Her er det ingen store forskjeller i forhold til kjønn eller alder, men tiden vi bruker har faktisk økt de siste årene og den øker mest blant de eldste. Aldergruppen 67-79 bruker 221 minutter på TV daglig, høyere enn noen gang tidligere, og dobbelt så mye som aldergruppen 9-15 år som ser mye mindre TV i dag enn for ti år siden. Det er en myte at de unge ser stadig mer på TV, i den grad TV er et problem er det blant de eldste vi finner flest TV-avhengige.

Det kanskje aller mest interessante utviklingstrekket over tid er hvordan NRK 1 er i ferd med å bli en kanal for de eldste seerne, mens de unge velger bort NRK helt. I aldersgruppen 16-24 år ser bare 14 prosent på NRK 1 en gjennomsnittsdag, mens 38 prosent ser TV 2, 23 prosent ser TV Norge, 30 prosent ser TV 3 og 22 prosent ser andre kanaler. Det blir ikke lett å begrunne hvorfor vi skal ha TV-lisens hvis denne utviklingen fortsetter.

Internett er som nevnt det som vokser mest, men tjenestene vi bruker internett til har endret seg over tid. Den kraftigste veksten har ikke uventet kommet i bruken av sosiale medier, hele 51 prosent av internettbrukerne bruker det SSB omtaler som "nettsamfunn" en gjennomsnittsdag. Andelen brukere av nettsamfunn blant de yngste er langt høyere enn blant de eldste, det er hele 83 prosent i aldersgruppen 16-24 år som er på nettsamfunn daglig. Men internett brukes stadig mer aktivt i alle aldersgrupper. Det er nå for eksempel hele 45 prosent i aldergruppen over 67 år som bruker internett daglig og tallene viser at de bruker nettet til en rekke ulike ting, blant annet nyheter, nettbank og varekjøp.

De siste årene har denne målingen også begynt å registrere hva vi bruker mobiltelefonen til.  Når det gjelder internettbruk på mobiltelefonen er det et kraftig hopp. I 2011 brukte hele 25 prosent av befolkningen mobilen til internett en gjennomsnittsdag, opp fra 13 prosent i 2010. 15 prosent brukte mobiltelefonen til musikk og et like høyt antatt brukte den til epost. Blant menn mellom 25 og 44 år bruker i dag halvparten mobiltelefonen til internett og 36 prosent bruker den til epost.

I tillegg til å se på faktisk bruk av ulike medier, tar undersøkelsen også for seg hvor mange som har tilgang til ulike medier. Her kan vi slå fast at tilgang til hjemme-PC og internett er svært høy i Norge. 93 prosent har PC hjemme, 92 prosent har internett, 96 prosent har mobiltelefon og 83 prosent har bredbånd. Til sammenligning har 84 prosent radio og 68 prosent et avisabonnement. Medievirkeligheten har endret seg radikalt i løpet av noen få år og det er ingen grunn til å tro at utviklingen stopper her. Det mest sannsynlige er at forandringene vil komme enda raskere i årene som kommer.

lørdag 24. mars 2012

Når boblene brister

Fredag var jeg invitert på Oslo-premieren til Hans Petter Moland og Dinamo Eyeworks nye dokumentarfilm "Når boblene brister". Jeg er jo litt nerd når det gjelder fortellinger om finanskrisen, og derfor er det veldig interessant med en norsk film som har som mål å gi innsikt i det virkelig store bildet. Det er fascinerende stoff dette, og ganske interessant å prøve å forstå hva som gjør at høyt utdannede og presumptivt intelligente folk gjør så merkelige ting i perioden der boblene blåses opp.

Nå er ikke Når boblene brister noen typisk kinofilm, den er forholdsvis dempet i formen og spiller ikke på veldig dramatiske eller emosjonelle virkemidler, men det er en godt laget film som gir et utvalg eksperter god plass til å forklare og analysere hva som egentlig skjedde. Dessuten er det et fantastisk billedmateriale her, blant annet en del historisk billedmateriale fra krisen på 30-tallet og bilder av hvordan avindustrialiseringen i Detroit ser ut i dag.

Rent fortellerteknisk begynner historien i Vik kommune i Sogn og Fjordane der et enstemmig kommunestyret for noen år siden fant ut at de skulle investere ti års fremtidige kraftinntekter i amerikanske obligasjoner. Disse verdiene ble blåst vekk under finanskrisen og tro trauste karer fra Vik drar ut på tur, til Detroit, New York og London for å finne svaret på hvor alle pengene ble av. Gjennom resten av filmen blir de bombardert med synspunkter fra en rekke ulike folk, mange av dem selv rammet, men først og fremst av eksperter; professorer, investorer og skribenter.

Det har neppe vært spesielt lett å plukke ut eksperter og redigere ned timevis med intervjuer til noe som passer inn i en spillefilm. Jeg synes resultatet i all hovedsak er bra, men det er naturligvis noen perspektiver som mangler. Fortellingen om selve krisen er godt dekket, og flere, blant annet Micheal Lewis, beskriver både den finansielle innovasjonens kjennetegn, investeringsbankenes strategier og myndighetens rolle. Når det gjelder analysene av systemets styrker og svakheter, og hvordan vi kommer ut av krisen igjen, er det ikke fullt så enkelt i velge fortellere, man må gjøre noen valg i forhold til hovedbudskp. Noen synes nok at det blir i overkant mye Joseph Stiglitz og hans versjon av keynesianisme og anti-globalisering. Jeg synes han har lite nytt å komme med og få konkrete svar.

Dette perspektivet suppleres imidlertid av en del andre røster, og da særlig den meget interessante venezuelanske økonomen Carlota Perez som er opptatt av at verden beveger seg i teknologiske sykler. Slutten på en teknologisk epoke innebærer et paradigmeskifte der finansøkonomien og realøkonomien skiller lag en periode og utløser en stor finanskrise, før en ny teknologi vokser frem og trekker til seg investeringer. Jeg er ikke økonom, men jeg tror dette gjerne kalles "ny-schumpeterianisme" etter Joseph Schumpeter som er blitt mest kjent for begrepet "creative destruction".

I følge Carlota Perez pågår denne kreavtive ødeleggelsen hele tiden, og vi er i dag inne den femte store teknologiske omveltningen, informasjons- og telekommunikasjonsalderen, som startet i 1971. Det litt pussige med Perez er at hun målbærer en form for økonomisk determinisme der utviklingen er forutbestemt, på samme måte som mange marxister også mener at utviklingen i "overbygningen" bestemmes i "basis", men til å være determinist er hun forbausende opptatt av at statlig politikk nå er helt avgjørende for om vi klarer å snu krisen vi nå er inne i til noe positivt. Og i følge Perez er det mulig krisen må bli enda dypere før ny teknologisk bølge, denne gangen med grønn teknologi og fornybar energi, med tilhørende investeringer, vokser opp fra ruinene.

Også flere av de andre intervjuobjektene er på slutten av filmen ganske optimistiske og slår fast at veien fremover nå handler om innovasjon og omstilling. Fra historien vet vi at kriser også skaper nye muligheter. Jeg ble positivt overrasket over filmen, jeg tror kanskje jeg forventet en mindre optimistisk og mer moraliserende film om kapitalismens muligheter til å håndtere kriser fra en norsk regissør, og vil anbefale alle som er er mer enn middels opptatt av økonomi, teknologi og politikk til å se den. Og da passer det jo også å minne om noen tidligere innlegg jeg har skrevet her på bloggen om noen av temaene og deltagerne som er med i filmen:

Vanity Fair: The Great Hangover
Too Big to Fail (filmen)
Michael Lewis: Boomerang
Gregory Zuckerman: The Greatest Trade Ever
Vicky Ward: The Devils Casino
Paul Ingrassias: Crash Course (om bilindustrien)
Michael Lewis: The Big Short
Brynjolfsson, McAfee: Race Against the Machine

torsdag 22. mars 2012

Noen tanker om Altinn

DNVs vurdering av  Altinn II
Altinn er i skrivende stund nede og det er uklart når den kommer i gang igjen. For næringslivet er dette svært alvorlig. Det er i dag over 30 offentlige etater som har laget sine innrapporteringsløsninger i AltInn, inkludert skatt,  moms og NAVs løsninger mot næringlivet, og mange er avhengige av å bruke Altinn hver eneste dag. Hele poenget med Altinn har nettopp vært å lage en felles portal der man kan levere skjemaer og rapporter til det offetnlige, og etter hvert også motta informasjon, uten å måtte forholde seg til masse forskjellige skjemaer og nettsider der man må rapportere det samme flere ganger.

Næringslivet har i all hovedsak vært fornøyd med Altinn. Når det virker bidrar det til å spare mye tid og energi som kan anvendes langt bedre på helt andre områder, for eksempel til å selge varer og tjenester til kunder eller til å drive med innovasjon. Det bør derfor satses videre på å utvikle gode digitale samhandlingsløsninger som forenkler rapporteringsbyrden og sparer bedriftene og samfunnet for store kostnader. Men forutsetningen er selvfølgelig at det lages løsninger som virker. Det er helt uakseptabelt at en så sentral del av infrastrukturen ikke er i orden.

Alle som interesserer seg for problemstillinger man kan møte i store it-prosjekter generelt og Altinn spesielt, bør lese DNVs evaluering av Altinn II-plattformen. Den er på omkring 50 sider og gir en god gjennomgang av hvilke utfordringen denne løsningen har hatt. Det er ikke noe litterært mesterverk, rapporten er nok først og fremst laget for en målgruppe som har strategisk og teknologisk kompetanse på it-prosjekter, men innholdsmessig er den svært treffsikker. Den forklarer ikke konkret hva som har skjedd og som gjør at Alltinn ikke virker nå, det vet foreløpig ingen, men den har gode forklaringer på hvorfor slike situasjoner har kunnet oppstå.

Litt forenklet vil jeg si at DNVs rapport tar opp minst tre veldig store problemer man er nødt til å ta tak i dersom tilliten til offentlige it-systemer skal kunne opprettholdes:

For det første er det tydelig ut fra rapporten at det er lansert en løsning som har vært full av feil og problemer, og at det ikke har vært satt av nok ressurser til å rette feilene. De lanserer begrepet "teknisk gjeld" for å beskrive det problemet et stort it-system kommer opp i hvis man skyver uløste feil og problemer foran seg og ikke får gjort alt man hadde tenkt å gjøre:

"Teknisk gjeld er en metafor som brukes for å si at det du ikke har gjort eller det du burde ha gjort har en “prislapp”. Man må “betale ned” teknisk gjeld for å gjøre systemet mer vedlikeholdbart."

I Altinn har DNVs evaluatorer avdekket en enorm mengde "teknisk gjeld". Og det er slik med "teknisk gjeld" som med annen gjeld at hvis den stadig hoper seg opp så når man et punkt der den blir så stor at man mister kontrollen og ikke klarer å betale gjelden tilbake.

For det andre er det et lederskapsproblem. Det er i dag over 30 etater som er deleiere. De er alle sammen veldig opptatt av at akkurat deres del av systemet virker, men ikke nødvendigvis så opptatt av helheten, det it-folk gjerne kaller strategi og arkitektur. Det lederskapet og den kompetansen som kreves for å få helheten til å fungere har manglet. Dette er Næringsdepartementets og Brønnøysundregistrenes ansvar. Det har manglet et eierskap og en ledelse som har trukket opp visjon og strategi for AltInn, og sørget for at arkitekturen og det tekniske og driftsmessige er tilpasset den overordnede strategien.

For det tredje er evalueringen til DNV veldig tydelig når det gjelder å slå fast at det å legge mange egg i samme kurv medfører en svært stor risiko. Det er naturligvis fornuftig å gjenbruke it-løsninger i offentlig sektor slik at ikke alle skal finne opp hjulet på nytt. Men gjenbruk er ikke det samme som at alle skal være avhengige av at den samme tekniske plattformen fungerer. DNVs rapport er prisverdig klar når det gjelder å minne om at AltInn ikke er en applikasjon, men en plattform. Å legges stadig flere tjenester inn i denne plattformen vil være en stor utfordring, både i forhold til skalerbarhet og i forhold til hvordan man skal gjennomføre vedlikehold og endringer. Rapporten sier:

"Det er viktig å være bevisst at Altinn II er en plattform og ikke en applikasjon. Dette betyr at endringer i systemet kan få betydning for alle tjenester som bruker plattformen. Dette betyr igjen at endringer og nye versjoner som skal testes må involvere alle tjenesteeiere og deres systemer. Etter hvert som antall tjenester i Altinn øker blir dette en økende utfordring. I tillegg til god endringsstyring er det derfor nødvendig med god planlegging av nye versjoner og samtidig la brukerne få god nok tid til å utføre sine tester."

Jeg har nokså nylig blogget om hvorfor det ikke er nødvendig å utvide Altinnplattformen for at skoler eller sykehus skal kunne begynne å sende sikker digital post til oss brukere. Jo flere virksomheter og tjenester som legges inn, desto mer komplekst blir det og flere blir rammet når ting ikke virker. Det er ikke nødvendigvis slik at et stort system kan løse alt. Det kan tvert imot være slik at kompleksiteten og risikoen blir for stor når alt er på samme plattform. Martin Bekkelund, som er en større it-ekspert enn jeg er, har blogget om det han kaller "elastic computing" og utfordringer i skjæringspunktet mellom teknologien og lovverket hvis man vil bruke nettskyen til håndtere større kompleksitet og store svingninger i volumet.

Og uansett hvor ille det som har skjedd i Altinn er, vil vi i hvert fall få en mer opplyst diskusjon når den videre strategien for digitalisering av offentlig sektor skal legges.

tirsdag 20. mars 2012

Kunnskapsbasert i Telemark

Imatis - a game-changer in healthcare
Tirsdag var jeg en tur i Skien for å delta på NHO Telemarks årskonferanse og holde en innledning om viktigheten av å investere i kunnskap, forskning og innovasjon. Grenland er (i likhet med Kongsberg som jeg blogget om for noen dager siden) et svært takknemlig sted å snakke om betydningen av å bygge sterkere kunnskapsklynger De lever midt oppe i en transformasjonen der den industrielle kompetansen de tar med seg er verdifull når regionen nå skal utvikle fremtidens kunnskapsbaserte bedrifter.

Et av temaene på denne årskonferansen var innovasjon i samspill mellom privat og offentlig sektor, blant annet for å løse utfordringene i en eldreomsorg som kommer til slite med knapphet på arbeidskraft og utfordringer med å trekke til seg all den kompetansen man trenger. NHO-president Kristin Skogen Lund og KS-direktør Sigrun Vågeng fremførte sammen en svært god beskrivelse både av problemene og de mulighetene vi har i Norge hvis utnytter kompetansen og samarbeider bedre.

Men det aller mest spennende på denne årskonferansen var en serie korte bedriftspresentasjoner som synliggjorde noen glimrende eksempler på hva slags nye og ambisiøse kunnskapsbedrifter som nå vokser frem i Telemark. For eksempel Imatis som på nettsiden presenterer seg som "a game-changer in healthcare". Røttene sine har de i industrien der de laget it-styringssystemer, men i dag er de med på å skape digitale sykehus. Imatis har vært med på å utvikle St. Olavs Hospital og nye Akershus Universitetssykehus og de har også en rekke kunder utenfor Norge. blant annet nye Royal Adelaide Hospital i Australia. Imatis lager rett og slett softwareprodukter og tjenester som muliggjør bedre kompetanseutnyttelse og mer innovasjon i både helsesektoren og omsorgssektoren.

En annen spennende bedrift som fortalte om seg selv var Novelda. De lager elektroniske brikker på størrelse med hodet på en fyrstikk, men som inneholder både sensorer og teknologi for å sende trådløse signaler, og de kan kobles til internett. Dermed kan disse bitte små brikkene brukes over alt der det er interessant å monitorere data i sanntid, også på steder der man har veldig lite plass, som på organer i kroppen. Helsesektoren er en opplagt kandidat, men på en egen nettside lister Novelda opp en rekke "Explore Application Ideas", det vil  si ideer til fremtidige innovasjoner på en rekke ulike områder de foreslår at andre kan utforske. Så leverer Novelda, som har røtter i forskning ved UiO og hovedkontor i Kvitseid i Telemark, teknologien som gjør det mulig.

Den aller største overraskelsen for min del var fortellingen om Asap Norway, som jeg ikke hadde hørt om før. De lager et bedre  tilpasset og mer hygienisk laken til fødeavdelinger på sykehus. Det høres banalt ut, men inkluderer satsing på et forskningssamarbeid med Sintef der de har forsket seg frem til at supertynt og superabsorberende nytt laken. Administrerende direktør Astrid Skreosen holdt et fyrverkeri av et innlegg om sin reise fra å være hjelpepleier ved fødeavdelingen på Skien Sykehus, der hun fant et problem hun ville løse som handlet om både helserisiko og økonomi, og som endte med at hun ble industrileder i en bedrift som har ambisjoner om å selge laken til hele verden. Denne flotte videoen på YouTube viser hva Asap Norway har fått til og hva de nå går løs på når produksjonen kommer i gang:



Disse tre gründerbedriftene er forskjellige i den forstand at de lager helt ulike produkter og har oppstått i ulike kompetansemiljøer, men de har også noen veldig viktige fellestrekk. Alle tre har vært opptatt av å løse konkrete utfordringer i samfunnet gjennom å kombinere forskningsbasert kunnskap med praktisk erfaring og problemløsningsevne som har resultert i et innovativt nytt produkt. Alle tre viser også, på litt ulike måter, at et godt samspill mellom offentlig og privat sektor er en nøkkel til å lykkes med innovasjon. De har alle et stort potensial når det gjelder å lykkes utenfor Norge, men for å klare det er det en stor fordel å også ha et hjemmemarked der en leter etter nye og innovative produkter og tjenester når en skal møte helse- og omsorgsutfordringene i årene som kommer.

Nedgang i avisenes annonsesalg i USA

På den utmerkede mediebloggen til Alan D. Mutter fant jeg en interessant sak om utviklingen i annonsesalget i papiravisene i USA. Det er Newspaper Association of America som publiserer tallene, det har de gjort siden 1950. Tabellen som viser utviklingen ligger ute på hjemmesiden deres, men de sender ikke akkurat ut pressemeldinger om tallene. Grafen til høyre viser hvorfor.

Det totale annonsesalget i 2011 var på 23,9 milliarder dollar, en nedgang på 7,3 prosent fra året før og det laveste nivået siden 1984. Nå er dette en sammenligning av nominelle tall, justert for inflasjon er tallet for 2011 egentlig halvparten av nivået i 1984, i følge bloggen til Allan D. Mutter. Det er ikke lenger siden enn 2005 at det ble satt ny rekord for salg av annonser i papiraviser med et salg på 49,4 milliarder dollar. I løpet av bare seks år er dette tallet halvert og helt andre aktører har overtatt mye av disse inntektene:

" The combined print and digital sales reported by the trade association for last year are less than half of the all-time sales peak of $49.4 billion achieved as recently as 2005. (...) The combined ad sales for all the newspapers in the United States last year were equal to only two-thirds of the sales of a single digital competitor, Google, whose annual revenues were $37.9 billion."

Bloggen til Mutter har også et par andre veldig interessante refleksjoner om inntektsutviklingen i de tradisjonelle avisene. Det er jo ikke slik at det er mindre reklame i verden enn tidligere, men den finnes andre steder enn i papiravisene. Mye er på internett, men hvis vi skal tro tallene fra Newspaper Association of America så er det ikke først og fremst papiravisenes nettsider som vinner på denne utviklingen, Det er helt andre aktører på internett som lykkes med å dra inn annonseinntekter. Mutter skriver:

"The only category where sales increased at newspapers in 2011 was digital, where revenues grew 3.1% in the fourth quarter and 6.8% for the 12 months to produce $3.2 billion in annual sales. Though publishers say they are focused on building digital revenues to offset the steady decline that has eroded print advertising since 2005, their digital sales are dwarfed by the competition. (...)  Full-year Internet statistics have not been published by the IAB for 2011, but this much is known: The $26 billion in sales achieved by the online industry in 2010 surpassed total newspaper advertising revenue 12 months ago. Digital sales at newspapers are even trailing the adolescent Facebook, which sold $3.7 billion in advertising in 2011."

mandag 19. mars 2012

Vi er blitt fem millioner nordmenn

VGs interaktive grafikk
I 1974 passerte folketallet i Norge fire millioner og i dag, 19. mars 2012, passer vi fem millioner. Nå kan man naturligvis ikke vite dette helt nøyaktig, ikke alle i Norge er med i folkeregisteret og vi telles ikke hver dag, men Statistisk Sentralbyrås beste anslag er at det er i dag vi passerer fem millioner. Derfor er dette en stor og viktig merkedag som gir grunn til å både seg seg bakover og framover, og reflektere litt over hva dette betyr.

Statistisk Sentralbyrå har laget en egen side i forbindelse med denne milepælen der man kan lese om hvorfor akkurat 19. mars er valgt og her kan man også finne lenker til artikler om befolkningsstatistikk, en temaside om befolkningen i Norge, historiske fakta om folketallet og fremskrivninger av folketallet. Denne sier at vi vil passere seks millioner i 2028, men det er usikkerhet om dette årstallet fordi det er stor usikkerhet knyttet til nivået på den fremtidige innvandringen til Norge.

I forbindelse med denne markeringen av 5 millioner nordmenn har VG laget en interessant interaktiv grafikk der man kan studere utviklingen på en del områder over tid. Man kan også legge inn to årstall og sammenligne status. Hvis jeg for eksempel legger inn mitt eget fødselsår 1965 og sammenligner med 2010 får jeg en oversikt som viser hvordan ulike ting har endret seg i løpet av disse 45 årene. På noen områder er det ikke vesentlige endringer, mens det på mange viktige områder har skjedd helt enorme forandringer.

Antall fødsler og dødsfall er blant de tingene som har endret seg minst. I 1965 var det et høyt fødselstall, over 66 000 ble født i Norge det året. I 2010 ble det født 7,3 prosent færre. Antall dødsfall er derimot 17,5 prosent høyere nå enn i 1965. Når folketallet likevel øker så kraftig som det gjør er det fordi innvandringen i dag er langt høyere. I 1965 flyttet det 12 406 personer til Norge, blant disse var min far, mens det i 2010 kom 65 186 personer til Norge, noe som er 425 prosent flere. Antall utflyttere har også økt, men ikke like mye. I 1965 flyttet det flere ut enn inn, i alt 14 021 flyttet ut, mens det i 2010 flyttet 31 506 personer ut av Norge, en økning på 125 prosent, men det er likevel under halvparten av antallet som flyttet inn,.

Levealderen har økt med 10,7 prosent for menn og 9,3 prosent for kvinner siden 1965, men kvinner blir fortsatt eldst. Forventet levealder for en kvinne født i 2010 er 83 år. For menn er den 79 år. Spedbarnsdødeligheten har derimot endret seg mye og er blitt mye lavere. I 1965 døde 17 av 1000 før de fylte et år, mens tallet i  2010 bare var 3 av 1000. Det er en reduksjon på 82 prosent og et godt eksempel på hvordan helsevesenet vårt har blitt gradvis mye bedre.

Et område med en interessant kontrast er forholdet mellom ekteskap og skilsmisser. Antall giftemål er omtrent det samme i 2010 som i 1965, litt over 24 000, men antall skilsmisser har i samme periode økt fra 2581 til 10 235, eller 297 prosent. Et annet og minst like godt bilde på hvordan det norske samfunnet har forandret seg får vi når vi ser på antall studenter. I 1965 var det under 20 000 studenter i Norge. I 2010 var det over 122 000, en oppgang på 525 prosent.

Mens antall personer som tar høyere utdanning både er en årsak til økt velstand og et resultat av den, er det andre indikatorer som mer direkte forteller oss om velstandsutviklingen i Norge i form av hva vi har råd til å kjøpe. I VGs grafikk har de tatt med antall biler pr 1000 innbyggere. I 1965 var det bare 102 biler pr 1000 innbyggere, mens tallet i 2010 var blitt 541, en økning på 430 prosent. Når en ser på disse endringene skjønner man at Norge ikke bare har blitt større, men vi lever lengre, vi er betydelig bedre bedre utdannet, vi er rikere og vi er mer mangfoldige når det gjelder hvor vi er født enn noen gang tidligere i historien.

søndag 18. mars 2012

Universitetene med best omdømme

World Reputation Rankings 2012
En av de mest siterte rangeringene av verdens beste universiteter heter Times Higher Education (THE) World University Rankings. Hver høst kommer de med en ny liste over de 400 beste universitetene i verden, basert på en rekke ulike kriterier. I følge denne listen er for eksempel Universitetet i Oslo nr 181 og Universitetet i Bergen er nr 191 i verden. Best i Norden er Karolinska Institutet på 32. plass.

Som en ny spin-out av den store undersøkelsen har Times Higher Education laget World Reputation Rankings 2012, en undersøkelse som utelukkende måler hvilke universiteter akademikere selv mener er de beste i verden. Mange akademikere er jo ganske kritiske i forhold til alt det andre som måles og hvordan man veier de ulike komponentene i forhold til hverandre, så en ren akademikervurdering av andre akademiske institusjoner er jo derfor interessant.

World Reputation Rankings 2012 rangerer de 100 beste universitetene i verden basert på det 31 000 akademikere i 149 land har svart i en stor undersøkelse. Respondentene er bedt om å nevne opp til 15 ledende universiteter innenfor sitt fagområde, både når det gjelder forskningskvalitet og utdanningskvalitet, men der forskning teller dobbelt så mye som undervisning i sluttresultatet. Noe som burde favorisere ledende forskningsuniversiteter. Det er god spredning på land og verdensdeler og også når det gjelder fagdisipliner blant de som har svart. Nettsiden til Times Higher Education sier blant annet dette om metoden:

"In the Academic Reputation Survey used by THE, scholars are questioned at the level of their specific subject discipline. They are not asked to create a ranking or requested to list a large range of institutions, but to name just a handful of those that they believe to be the best, based on their own experience (no more than 15 universities from a list of more than 6,000)."

Ikke overraskende er listen dominert av kjente universiteter i USA. Harvard er helt øverst foran sin gode nabo og konkurrent MIT i Boston. Så følger Cambridge University i England på tredje plass. Deretter kommer to andre naboer, Stanford og Berkeley fra San Fransisco. Og på sjette plass kommer Oxford University i England.

Etter disse seks, som alle er innenfor 70 prosent av Harvards poengsum, er det et sprang ned til de øvrige på listen Her er kanskje det mest interessante at Tokyo universitet har kommet seg opp til en åttende plass, et godt eksempel på at asiatiske universiteter nå er på vei oppover på disse rangeringene. Ellers er det mye amerikansk i toppen, blant annet Princeton, UCLA, Yale, Caltech (som var på første plass på totalrangeringen til THE sist), Michigan, Chicago, Columbia og Cornell, men også med Imperial College (UK) og University of Toronto (Canada) høyt på listen.

Best i Europa utenfor UK er det sveitsiske teknologiske instututtet ETH Zürich på 22. plass. Og best i Asia utenfor Japan er National University of Singapore på 22. plass. Best i Kina er Tsinghua University i Beijing på 30. plass. Hva så med Norden og Norge? Norden er representert med tre universiteter på denne listen. Den er Karolinska Institutet som er plassert i intervallet 51-60 (det er så små forskjeller at de har valgt å ikke plassere mer nøyaktig), Uppsala Universitet er plassert mellom 71-80 og Lunds Universitet er mellom 81-90.

Noe norsk navn er det ikke på denne listen. Nå kan man naturligvis hevde at det ikke er lett for små land med en liten brøkdel av verdens befolkning å hevde seg på lister over de 100 beste i verden, men det at både Sverige og Sveits har tre universiteter blant de 100 i verden med best omdømme viser jo at det er fullt mulig å hevde seg i toppen. Nederland har for øvrig fire universiteter på denne listen, Belgia ett og Israel to blant de 100 beste. Minst et universitet i Norge burde kunne klare å ta steget opp blant de 100 universitetene som akademikere selv rangerer som de beste.

lørdag 17. mars 2012

St. Patrick's Day i USA

17. mars feires St. Patrick's Day i Irland, USA, Canada, UK, Australia og Argentina og diverse andre steder i verden der folk føler en mer eller mindre tett kontakt med sitt irske opphav. Dagen handler i all hovedsak om å kle seg i grønne klær, se på en parade, spise, drikke og ha det hyggelig. Og i USA er feiringen blitt mye større enn den er i Irland. Bloomberg.com skriver i dag:

"For many Americans, St. Patrick's Day means wearing green, watching a parade and eating corned beef, followed by a pint or two of Guinness beer. The day -- a religious remembrance of the patron saint's death in the fifth century -- is celebrated by Ireland's nearly 5 million citizens, but with much less fanfare than it is by the nearly 37 million Americans who are of Irish descent, according to Archives.com."

I New York har de feiret St Patrick's Day på denne måten helt siden 1762 og i dag masjerer det omkring 200 000 i selve paraden, den største sivile paraden i verden. Også i andre store byer i USA med stor irsk befolkning, som Boston, Chicago (som farger elven grønn), San Fransisco og New Orleans er et mye fest og moro. God reklame for Irland er dette også, omlag en million nordamerikanske turister besøker Irland hvert år og de legger igjen nesten en milliard dollar der.

Bloomberg,com har sett litt på hvor stor denne feiringen er i økonomiske termer i USA i forhold til andre store markeringer og feiringer. De har komme frem til at St Patrick's Day er er stort, men et stykke bak Valentine's Day der forbruket er på $17,6 milliarder og Halloween der det brukes $6,9 milliarder. Forbruket i forbindelse med St Patrick's Day er på $4,5 milliarder.

Det er heller ikke bare de største amerikanske byene som nyter godt av denne festen. Også en del mellomstore og mindre byer i USA er kjent for å ha bra parader og trekker til seg turister fra hele verden som vil drikke Guinness og feste. Bloomberg og Wikipedias oppslag om St Patrick's Day i USA nevner byer som Savannah, Georgia, Holyoke, Massachusetts,  Pearl River, New York og Scranton Pennsylvania, steder det helt sikkert er morsomt å besøke 17. mars.

torsdag 15. mars 2012

Grow 2012 - innovasjon i Bergen

Utdeling av priser til vinnerne av Venture Cup
I dag har jeg vært i Bergen og innledet på Grow 2012, den store innovasjonskonferansen til Business Region Bergen. Bak dette står Bergen kommune og de andre kommunene i Bergensområdet, med en ambisjon om at de:

"...innen 2025 skal bli en ledende region i Norge på kunnskapsbasert, bærekraftig næringsutvikling innen de næringene hvor regionen har spesielle fortrinn."

Det er en ambisiøs og god målsetting som både sier noe viktig om å satse på eksisterende sterke næringsklynger og om å satse spesielt på å utvikle det kunnskapsbaserte næringslivet. Programmet på konferansen bygget godt opp under en slik kunnskapsbasert profil. Her var det både utdeling av priser til studentbedrifter som har deltatt i Venture Cup, flere foredrag der åpen innovasjon var et viktig budskap og et veldig morsomt foredrag av en svenske som vil bygge et hus på månen.

Jeg fikk ikke vært til stede på alt, men litt fikk jeg med meg og jeg vil gjerne fremheve to virksomheter jeg tror kan bli spennende å følge med på fremover. Den ene er Stormfjord som vant Bergen Kommunes etablererpris. De holder til i Bergen og Stavanger og er et lite softwareselskap som er har spesialisert seg på 3D datavisualiseringer som kan brukes til monitorering, opplæring, trening og simulering i ulike bransjer, for eksempel oljeindustriens behov for å visualisere installasjonene på havbunnen. Stormfjord samarbeider tett med utdannings- og forskningsinstitusjoner, blant annet ved å veilede studenter som skriver masteroppgaver.

Den andre jeg må nevne er Dagfinn Bach i Bach Technology, som står bak tjenesten Music DNA, en pakke med musikkteknologiapplikasjoner som gjør det lettere for folk å identifisere, analysere og utvikle musikk. Dagfinn Bach tok forsamlingen med på en spennende fortelling om hvordan et tett forskningssamarbeid med nasjonale og internasjonale partere har vært en kjerne og hvordan den underliggende teknologiske utviklingen med bl. a. Moores lov, har gjort at søke- og analysejobber man for få år siden trodde ville være helt umulig, i dag lar seg gjennomføre lett.

Det virker som det spirer og gror ganske godt i Bergensregionen og ikke alt handler om olje og gass. De har blant annet en interessant medieteknologiklynge der TV2 naturligvis er en svært sentral aktør og der bedrifter som StormGeo og Vizrt har sitt opphav. Medieklyngen diskuterer både samlokalisering med hverandre og en løsning i samarbeid med Universitetet i Bergen. Alt tyder på at det er sådd noe her som gjør at det vil dukke opp flere nye spennende grunderbedrifter framover.

tirsdag 13. mars 2012

Innovasjon i Helse Vest

Blogg i vest
Torsdag i forrige uke var jeg invitert til å holde en innledning  om innovasjon på et styreseminar i Stavanger for alle foretaksstyrene under Helse Vest. I tillegg til styret i det regionale helseforetaket Helse Vest, som ledes av Oddvard Nilsen, deltok de underliggende styrene, det vil si (fra nord til sør):  Helse Førde, Helse Bergen, Helse Fonna og Helse Stavanger. Samlet leder de en organisasjon med omlag 26 000 ansatte og en omsetning på 20 milliarder kroner i året.

Temaet for styreseminaret var innovasjon i Helse Vest. Man kan nok diskutere verdien av å hente noen helt utenfra for å snakke om innovasjon innenfor helse, men jeg bidro forhåpentligvis til at styrene kunne løfte blikket litt og se det de gjør i en litt større sammenheng. Det er et felles bakteppe av globalisering, teknologiutvikling og demografiske endringer som i dag er påvirker alle bransjer og virksomheter, men helsesektoren har i tillegg noen særlige utfordringer knyttet til det å bygge og utvikle en kultur for innovasjon.

Helse Vest er en helseregion der man er stolte over at ting går relativt bra og at økonomien er under kontroll. Det faktum at det var lite utskiftninger i styrene i Helse Vest denne gangen tyder på at det fungerer bedre der enn i et par av de andre helseregionene for tiden. Likefullt må også Helse Vest satse sterkere på innovasjon fremover dersom de skal lykkes med å rekruttere medarbeiderne de trenger og levere de tjenestene befolkningen krever. På Blogg i vest skriver Helseforetaksdirektør Herlof Nilsen at:

"Sjukehusa på Vestlandet er samla sett anten best, eller blant dei aller fremste, på ventetider, fristbrot, behandlingsaktivitet, sjukefråvær, forsking, IKT, investeringar og økonomisk drift. Desse prestasjonane gir oss eit unikt fundament for å nå vårt verkeleg hårete mål for åra fram mot 2020: Ei storstilt satsing på heving av kvaliteten på behandlinga – til pasientane på Vestlandet sitt beste."

En del av denne målsettingen er å gjøre ventelister til historie og erstatte dem med en ordning der man i stedet for å vente i kø får oppgitt en konkret behandlingsdato. Ambisjonen er også å halvere antall pasientskader som kunne vært forhindret, innen fem år. 

For å oppnå dette er det ikke nok å invitere folk utenfra til å holde foredrag, man må ha en strategi og en portefølje av viktige innovasjonsprosjekter som ledelsen gir sin fulle støtte. På styreseminaret fikk vi høre om fire slike spennende innovasjonsområder i Helse Vest: Det første som ble presentert var et prosjekt for å utvikle et selvbetjent og nettbasert verktøy for å behandle psykiske helseproblemer. Dette er under utvikling og snart klart til å lanseres. Det andre vi fikk høre om var prosjektet e-Seng 2015 som skal utvikle en løsnng for å bedre pasientkommunikasjonen om både medisinske og ikke-medisinske forhold, blant annet ved å ta i bruk lesebrett for pasienter.

Nå er det slett ikke bare på områder som har direkte med pasientbehandling og det medisinske at det er viktig med innovasjon. De to øvrige eksemplene på innovasjonsprosjekter i Helse Vest som ble løftet frem handlet om innovasjon innenfor ledelse, organisasjon og hr, og innovative anskaffelser. Tradisjonelt er både hr-avdelinger og innkjøpsavdelinger funksjoner som ikke forbindes med innovasjon, heller tvert imot. Det viktige i disse rollene både i helsesektoren og andre virksomheter er å følge regelverket og konsultere juristene dersom det oppstår spørsmål. Regelverket må man naturligvis følge også i fortsettelsen, men innenfor disse funksjonene ligger også noen av de største gevinstmulighetene dersom man er innovativ, forbedrer arbeidsprosessene og jobber smartere enn før.

En del av det å bygge en innovativ kultur handler om å åpne opp organisasjonen og fortelle hva man holder på med. Helse Vest har en blogg, de er på Facebook og Twitter, og de gir ut et eget trykt magasin som innbyggerne får i postkassen. Jeg synes det er ganske oppmuntrende er at hovedoppslaget i dette magasinet er "Etterlyst - Rekrutteringspatruljen jaktar framtidas medarbeidere." Kampen om de kloke hodene vil være en felles utfordring for alle typer kunnskapsvirksomheter i tiden som kommer, og spesialisthelsetjenesten må anstrenge seg for å være innovativ og attraktiv nok til å trekke til seg de kloke hodene de trenger.

mandag 12. mars 2012

Kunnskapsbasert på Kongsberg

NHO Buskerud arrangerte fredag, sammen med gode samarbeidspartnere, et frokostmøte på Kongsberg om "Kunnskap som konkurransefaktor - ytterligere muligheter for Kongsbergindustrien". Jeg var invitert til å innlede og valgte å ta utgangspunkt i arbeidet som er gjort i prosjektet Et Kunnskapsbasert Norge for å identifisere det som skal til for å lykkes i arbeidet for å bli mer attraktive som vertskap for fremtidens kunnskapsbaserte næringsliv.

Å dra til Kongsberg og snakke om kunnskapsklynger er en svært takknemlig oppgave. Er det noe sted i landet de vet hva det vil si å utvikle en kunnskapsklynge som deltar i en internasjonal konkurranse om å trekke til seg bedrifter og talenter, så er det nettopp på Kongsberg. Her, langt inne i skogen og langt fra Nordsjøen, finnes det blant annet verdensledende kompetanse på olje/gassløsninger. Noe Stavanger Aftenblad nylig slo stort opp stort i artikkelen "Klynger seg sammen i øst". Et eksempel som viser veldig godt at det å lykkes i dag først og fremst handler om kunnskap, ikke geografi.

Jeg snakket om den såkalte "Smaragdmodellen", en modell med seks kanter der hvert hjørne beskriver en attraktivitetsdimensjon det er viktig ha å på plass dersom man skal kunne trekke til seg bedrifter, entreprenører og talenter til sin region. De seks suksesskriteriene (som også ble omtalt i avisoppslaget over fra Laagendalsposten) er klyngedynamikk, utdanningskvalitet, talentattraktivitet, forskning og innovasjon, eierskapsattraktivitet og miljøforhold. Kongsberg er godt posisjonert langs flere av disse dimensjonene, men er nok særlig sterke på klyngedynamikk fordi de har så mange bedrifter der som er teknologisk ledende, lever i en internasjonal konkurranse og vet hvordan man utnytter nettverket rundt seg.

Noe av det spesielle med Kongsberg er at de ikke bare har lykkes med olje og gass langt fra sokkelen, de har også lykkes med maritim teknologi, bilteknologi og våpensystemer. De ligger på norskstoppen i forskning pr innbygger og på topp når det gjelder ingeniørtetthet, men trenger for tiden stadig flere. Men hva er det egentlig de kan på Kongsberg som er spesielt at det gjør dem verdensledende ikke bare i en bransje, men i flere? Det spørsmålet måtte de svare på da de skulle søke om å bli et såkalt Norwegian Centre of Expertise (NCE) for noen år siden. Svaret ble "Systems Engineering", som beskrives slik på nettsiden til NCE Systems Engineering:

"Systems Engineering er en anerkjent metode for utvikling av systemer i blant annet bilindustrien og oljebransjen. Faget benyttes i ledelse og arbeid med utviklingen av store komplekse produkter og systemer som krever at mange fagområder er involvert. Systems Engineering bygger bro over ulike tradisjonelle ingeniørfag: De ulike delene i slike komplekse systemer kan ikke utvikles uavhengig av hverandre - men må utformes slik at de samarbeider og støtter hverandre. De må også ha relativt lik levetid - og mange må utformes slik at de kan oppgraderes i løpet av levetiden. Systems Engineering skal sørge for at produktene passer sammen i et system som skal virke i typisk 20 år. Systemingeniørene må tenke på hvordan systemene skal installeres, opereres og vedlikeholdes og sikre feilfri drift."

Dette er en god beskrivelse av noe veldig viktig når det gjelder denne type kunnskapsklynge. Det er ikke først og fremst et fag eller en enkelt bransje man er spesialister på, selv om man er gode på det også, men man er spesielt gode til å planlegge og sette sammen veldig komplekse systemer. Dette krever at man trekker inn kompetanse fra flere fag og bransjer og setter ting sammen på nye og innovative måter. Noe som igjen forutsetter et godt strategisk samarbeid med ledende akademiske fag- og forskningsmiljøer i Norge og internasjonalt. Får man til dette på en gode måte er ikke denne systemkompetansen avgrenset til en bransje, men kan være anvendbar på flere områder der det er komplekse utfordringer på systemnivå, for eksempel innenfor fornybar energi eller helseteknologi.

I etterkant av frokostmøtet ble jeg invitert av Torkil Bjørnson som leder NCE Systems Engineering til en liten omvisning og en presentasjon. Han har flere gode ideer til hva de bør gjøre videre og har et nært samarbeid tre av de andre NCE-klyngene, den maritime klyngen på Møre, materialklyngen på Raufoss og boreklyngen på Sørlandet, om noen felles initiativer. Et av forslagene de har fremmet er å utvikle de mest avanserte NCEene til såkalte Global Centers of Expertise (GCE), noe som vil gjøre disse klyngesatsingene bedre i stand til å samarbeide langsiktig og strategisk med universiteter, forskningsmiljøer og andre klynger. Dette er gode og viktige innspill til debatten om hva slags virkemidler som trengs framover for å utvikle et enda mer kunnskapsintensivt og globalt konkurransedyktig næringsliv i Norge.

Jeg har også lagt ut innledningen jeg holdt på Slideshare.

søndag 11. mars 2012

Kåre Willoch om politikk i Kapital

Det er flere gode grunn til å lese bladet Kapital, og den aller beste er ofte Niels Chr. Geelmuydens lange portrettintervjuer. De har treffsikre personbeskrivelser, er vanligvis svært morsomme og noen ganger også en smule injurierende. Etter et par års pause fra Kapital kom Geelmuyden tilbake for fullt i fjor og har i siste nummer av Kapital laget et leseverdig intervju med Kåre Willoch.

Noen på venstresiden hevder regelmessig at Willoch har blitt stadig mer radikal og til og med konvertert og blitt en slags sosialist etter at han gikk ut av aktiv politikk. Niels Geelmuyden tar opp denne problemstillingen i intervjuet

"Gatelangs har folk inntrykk av at du er blitt sosialist i din livsaften?"

Til dette svarer Willoch:

"Det bygger på en amerikanisert vrangforestilling om hva sosialisme er. Den politiske mytebyggingens fremste triumf er omtolkningen av ordet sosialdemokrati. Nå tror de fleste at sosialdemokrati er alltid har betydd et sosialt demokrati med gode velferdsordninger. Helt frem til 1970-tallet stod sosialdemokrati for sosialistisk demokrati med dominerende statsdrift og detaljert statlig dirigering av alt næringsliv som ikke staten selv drev. Sosialistisk demokrati lot seg ikke gjennomføre. Det er ikke lite frekt av Arbeiderpartiet å fremstille det som sin seier at alle nu er for sosialt demokrati. Det var de konservative lenge før Arbeiderpartiet ble etablert."

Et annet eksempel på at både hodet og talegavene fortsatt er helt i orden hos vår tidligere statsminister er følgende replikkveksling:

Geelmuyden: "Gro skriver i sine memoarer at det eneste hun lærte av deg er hvordan man ikke skal oppføre seg, mot andre mennesker og partier".

Willoch: "Hun har vært meget hyggeligere ved andre anledninger. Helt uten adresse til noen bestemt person vil jeg nevne at enkelte blir forarget når det det går opp for dem at de har tatt feil."


Intervjuet går over noen sider i den utgaven av Kapital som kom i begynnelsen av mars og kommer inn på assorterte temaer som overvåkning, Midt Østen, Adam Smith, høyhus i Oslo, 2. verdenskrig og norsk skiproduksjon. Jeg kan ikke lenke til intervjuet i og med at det bare finnes på papir og ikke på nett, men skulle man komme over et nummer av Kapital i en kiosk eller på et venterom er dette vel verdt å lese.

torsdag 8. mars 2012

Kunnskapsbasert i Drammen

Word Cup på Bragernes Torg i Drammen
Jeg er på mye interessante møter og besøk for tiden, og ligger vel et par dager på etterskudd med blogginnlegg om alt det jeg er med på. Men her er i hvert fall en liten løypemelding fra et seminar om innovasjon hos Nofas AS i Drammen på onsdag. Seminaret var plassert slik at det var mulig å kombinere det med Word Cup i sprint som foregikk rett utenfor døren i Drammen sentrum da seminaret var slutt.

I tillegg var de så heldige å få Erna Solberg på besøk. Hun deltok for å lære mer om forskning og innovasjon i praksis i næringslivet, og hvordan næringspolitikken kan forbedres for å i enda større grad fremme innovative vekstbedrifters utvikling. Rammen var med andre ord helt ideell for en interessant dag med både store kunnskapsprestasjoner og idrettsprestasjoner på programmet.

Seminaret hos Nofas ble også en god bekreftelse på hvor viktig det er å ha en strategi for å bli mer attraktiv, enten man er en by eller en  bedrift. Utfordringen er å gjøre noe tydelig som bidrar til  trekke bedrifter, talenter og innovatører til seg. Ordfører Tore Opdal Hansen snakket om Drammens ambisiøse fremtidsplaner i forhold til å utvikle attraktive boområder, utvikle transportinfrastrukturen og trekke til seg fremtidsrettet og kunnskapsbasert næringsliv. Drammen by har utviklet seg enormt de siste årene og har fått til mye av det de bestemte seg for å få til. Fra å være et sted veldig mange snakket negativt om er det blitt en by som er blitt kjent for å snu den negative utviklingen og bli et attraktivt sted å bo og jobbe. Men i følge ordføreren stopper ikke utviklingen her. Drammen har nye planer og en løpende prosess i forhold til å diskutere nye muligheter. Og er veldig klare til å være med i konkurransen om å trekke til seg flere kunnskapsbedrifter.

Og der er her Nofas kommer inn i bildet. Det er akkurat denne typen veldig kunnskapsintensive bedrifter som alle byer i Norge ønsker seg flere av. Da Dagens Næringsliv nylig skulle skrive om en bedrift som satser bevisst på å ha ansatte med doktorgrader fant de frem til Nofas og skrev om at 7 av 38 ansatte der har en doktorgrad (de fleste av de øvrige har en mastergrad). Alle denne kunnskapen og erfaringen - flere i bedriften har jobbet i forskningsavdelingene i store teknologibedrifter - brukes til å jobbe sammen med bedrifter for å få til to ting: For det første å utvikle en helhetlig forsknings- og innovasjonsstrategi for bedriften de jobber sammen med. Og for det andre å prøve å finne gode offentlige og private finansieringkilder til forskningsprosjektene slik at de blir realisert.

Målestokken på om man trenger denne type kompetansebedrifter som hjelper andre til å lykkes med sin forskning og innovasjon er resultatene. Og det er det markedet, det vil si kundene, som avgjør. På seminaret hos Nofas fikk vi blant annet høre hvordan teknologibedriften Eltek har brukt Nofas metodeverk og kompetanse i sin egen porteføljestyring av innovasjonsaktivitetene, og identifisert noen nye muligheter i tilgrensende bransjer til telekom der de er verdensledende fra før. Det som er kjent kunnskap eller en etablert teknologi et sted er ikke alltid så godt kjent et annet sted. Og det er ikke alltid man trenger å ha alle de smarteste hodene selv. Mange ganger er innovasjon minst like avhengig av at man har de mest kompetente partnerne.

tirsdag 6. mars 2012

Om dømmekraft, lederskap og Lysbakken

Hanne Skartveit kommenterer i VG
Jeg hadde egentlig tenkt å blogge om hvorfor det eneste riktige Audun Lysbakken kunne gjøre etter regelbruddene han hadde rotet seg inn i var å gå av som statsråd. Men før jeg rakk å skrive hadde han allerede gått av. Han ble sannsynligvis godt hjulpet til å ta den rette beslutningen av Jens Stoltenberg, i en situasjon der SV virker helt handlingslammet.

Da skulle man kanskje tro at problemet var fjernet og saken var løst. I stedet ble mandagens avgang noe av det mer selsomme vi har sett i norsk politisk historie. Lysbakken selv ville gjerne spille hvit ridder, som mannen som nå tar ansvar og rydder opp i et departement som i følge ham har vært lovløst i flere tiår. Kristin Halvorsen toppet det hele senere på kvelden da hun i et alvorlig anfall av orwelliansk newspeak sa at:

"Jeg mener at han blir en bedre partileder etter meget dyrekjøpt og slitsom erfaring fra de siste ukene. Jeg er imponert over den integriteten og den dømmekraften han har vist."

I følge denne nye og nokså merkelige lederskapsfilosofien til Kristin Halvorsen er det slik at jo flere feil du gjør, jo bedre leder blir du. Man lærer som kjent av sine feil. For å lære virkelig mye gjelder det å gjøre mange feil på kort tid. Lysbakken har lykkes godt med det, lærekurven har vært så bratt at han måtte forlate regjeringen. Men jeg tviler sterkt på at han blir noen bedre leder av å a) bryte habilitetsbestemmelsene i forvaltningsloven og statens økonomireglement ved å dele ut penger til nære venner, b) snakke usant om og holde tilbake informasjon i ettertid om det han faktisk har gjort og c) legge skylden på embedsverket og tidligere statsråder. Dette er i hvert fall ikke en måte å lære opp nye ledere jeg vil anbefale andre å følge, enten de er i næringslivet eller i offentlig sektor.

Nå kan man heller ikke utelukke at det kommer frem enda mer når Kontrollkomiteen i Stortinget skal ha sine høringer om ikke så lenge. Men det som allerede har blitt avdekket av fakta i saken og den manglende dømmekraften som har vært utvist er mer enn alvorlig nok. Jens Stoltenberg oppsummerte det i følge Dagbladet i form av tre punkter i går:

"- Mulig brudd på habilitetslovgivningen da Lysbakken tildelte penger til Reform, der en god venn av ham var ansvarlig for søknaden.
- Mulig brudd på økonomireglementet da det ikke ble kunngjort anbud i forbindelse med tildelingene.
- Dårlig skjønn og manglende klokskap da han tildelte penger til, Jenteforsvaret, som sto SU så nær."

Lysbakkens påstand om at det er han som har tatt tak i problemet og begynt å rydde opp i BLD virker merkelig. Hvorfor kom ikke dette fram før etter at Dagbladet skrev om saken og kontrollkomiteen i Stortinget begynte å stille spørsmål? Og da høyst motvillig og med svar som endret seg underveis? Det burde også være unødvendig å minne om at det å dele ut skattebetalernes penger til nære venner og egen ungdomsorganisasjon er alvorlig helt uavhengig av om departementene generelt sliter med å følge reglene i statens økonomireglement og 16 av 19 departementer har brutt reglene om tilstrekkelig utlysning av tilskudd. Dette er ting Stortinget uansett vil følge opp når de behandler Riksrevisjonenes rapport, men det påvirker ikke vurderingen av det Lysbakken har ansvaret for.

Dagsnytt 18 hadde tirsdag en opplysende gjennomgang av dette i en diskusjon mellom Irene Halvorsen i Dagsavisen og Frithjof Jacobsen i VG (den er mellom 15 og 24 minutter ut i sendingen). Irene Halvorsen beskriver meget godt sin opplevelse av det hun kaller "nærmest en avgrunn i ulik forståelse av alvorlighetsgrad" og hvordan mange i SV rett og slett ikke synes det som har skjedd er spesielt alvorlig, er opptatt av å bagatellisere og av å legge skylden på andre. Et av SVs mange problemer er at det etter dette ikke blir spesielt lett å komme på offensiven igjen i politiske debatter om andres dobbeltroller, uheldige bindinger og misbruk av maktposisjoner. 

Dagbladet skal for øvrig ha stor ros for sitt journalistiske gravearbeid i denne saken. Uten dette er det godt mulig at disse lov og regelbruddene ikke ville blitt avdekket. Jeg trodde jeg hadde gitt opp Dagbladet for lenge siden, men avsløringene både i denne saken og av pengejukset i SOS  Rasisme viser at det fortsatt er håp. Disse sakene viser også hvor viktig en kritisk og gravende presse er for demokratiet.

søndag 4. mars 2012

Hvor mange er det plass til på Manhattan?

How many people can Manhattan hold?
Jeg tenkte på alle medieoppslagene som har vært i det siste om Oslos kraftige vekst da jeg så artikkelen i New York Times, How many people can Manhattan hold? - om hvordan Manhattan skal klare å få plass til 250 000 nye innbyggere fram til 2030. Skal vi tro Oslopuls i Aftenposten så blir det veldig vanskelig å plass til flere folk i Oslo og Akershus:

"Du har sikkert kjent det på kroppen; At det har blitt trangere overalt, enten det er i form av overfylte trikker og busser, manglende skoleplasser eller eskalerende boligpriser, krympende boligstørrelser og skyhøye husleier. Oslo har vokst med 33 prosent siden 1950, mens det omkringliggende Akershus har hatt 188 prosent vekst i samme periode. Og mer skal det bli. I 2030 regner man med at nær 1.5 millioner vil være bosatt i Oslo og Akershus."

Artikkelen i New York Times om trengselen på Manhattan åpner omtrent på samme måte

"It could happen on a weeknight at the Union Square Trader Joe’s, when the aisles are so packed that shopping for frozen edamame morphs into a full-contact sport. Or perhaps it’s on a Saturday in SoHo when Broadway is transformed into an obstacle course of tourists and jewelry peddlers. Maybe it’s on the No. 2 subway line at rush hour, where personal space — if any — can be measured with a micrometer. And then you pass by a new high-rise under construction, and it’s only rational to wonder: Just how many people can Manhattan actually hold?"

I Oslo og Akershus er folketallet på vei mot 1,6 millioner, på Manhattan bor det i underkant av 1,6 millioner og det skal vokse videre. Det høres jo ut som utfordringen er helt lik? Vel, ikke helt, det er noe med størrelsesforholdet. Ser vi på areal og på innpendling finner vi fort ut at Oslos utfordringer tross alt er små i forhold til Manhattans. Manhattan er bare 59 kvadratkilometer stort mens Oslo kommune er 427 kvadratkilometer, der 147 kvadratkilometer er bebygget. Resten er marka og øyer. Akershus fylke er 4918 kvadratkilometer stort. Plassmangel er med andre ord en relativ problemstilling.

Det er flere interessante poenger i artikkelen i New York Times. Et av dem er at folketallet på Manhattan ikke har vokst jevnt frem til i dag, tidligere har det faktisk vært enda høyere: 

"As crowded as the city feels at times, the present-day Manhattan population, 1.6 million, is nowhere near what it once was. In 1910, a staggering 2.3 million people crowded the borough, mostly in tenement buildings. It was a time before zoning, when roughly 90,000 windowless rooms were available for rent, and a recent immigrant might share a few hundred square feet with as many as 10 people. At that time, the Lower East Side was one of the most crowded places on the planet, according to demographers. Even as recently as 1950, the Manhattan of “West Side Story” was denser than today, with a population of two million."

På 80-tallet falt folketallet på Manhattan til 1,4 millioner fordi mange ville flytte ut til forsteder med bedre plass. Men med lavere kriminalitet og et bedre arbeidsmarked i byen har folketallet vokst igjen til 1,6 millioner og prognosene tyder på kraftig vekst fremover.

Et annet forhold som gjør at Manhattan har noe større utfordringer enn Oslo er innpendling. Vel er det ganske mange som bor utenfor Oslo og som jobber i byen som kommer med inn med bil, buss, båt eller tog hver dag, men det er tross alt nokså beskjedent i forhold til de enorme menneskemengdene som reiser til og fra Manhattan hver dag:

"If a whole city can be created and destroyed in a day, Manhattan comes close. During the workday, the population effectively doubles, to 3.9 million. (...) Day-trippers, hospital patients, tourists, students and, most of all, commuters, drain the suburbs and outer boroughs, filling streets and office space with life. Wednesday, it turns out, is the most populous day of the week, and special events, like the Macy’s Thanksgiving Day Parade, push the total past five million, offering a glimpse of what an even more crowded Manhattan might feel like."

Det er noen ganger greit å sette ting i perspektiv, Oslo-regionen har noen vekstutfordringer, men i en global kontekst fremstår de som ganske overkommelige. Vi har både plass og muligheter til å investere i nødvendig infrastruktur. Dessuten er det greit å huske på at tilflytting er en positiv ting, det er et tegn på at det er attraktivt å bo og arbeide et sted og at byregionen har en tiltrekningskraft på unge mennesker på jakt etter utfordringer. De stedene som opplever at folketallet faller og at de unge flytter vekk, har større grunn til å være bekymret for fremtiden.

lørdag 3. mars 2012

Oljeinvesteringene setter nye rekorder

Alle som ønsker å forstå den såkalte "tosporsøkonomien" i Norge, hvorfor deler av norsk næringsliv klarer seg såpass godt når det er krise rundt oss, bør ta en titt på Statistisk Sentralbyrås nye tall for oljeinvesteringene i 2011 og prognosen for 2012.

Det er vanvittig store beløp det er snakk om. I 2011 ble det totalt investert 146,3 milliarder kroner i olje- og gassektoren, en oppgang på 20,9 milliarder, eller 16,6 prosent, mer enn i 2010. Om hva disse enorme pengesummene ble brukt til sier SSB:

"Det ble påbegynt 52 letebrønner i 2011, syv flere enn i 2010. Av fjorårets brønner var 36 undersøkelsesbrønner og 16 avgrensningsbrønner. Høsten 2010 gjorde oljeselskapet Lundin et oljefunn på feltet Avaldsnes i Nordsjøen. Borede avgrensningsbrønner fra dette funnet førte til at ressursanslagene for Avaldsnes økte betraktelig gjennom 2011. Statoils undersøkelsesbrønn på nabolisensen (Aldous Major South) avdekket videre at det er forbindelse mellom Avaldsnes og Aldous Major South. Det ble da klart at dette oljefunnet er et av de største som er gjort på norsk sokkel. Funnet har senere fått navnet Johan Sverdrup. I 2011 ble det også gjort to store funn i Barentshavet, gassfeltet Norvarg og oljefeltet Skrugard. I tillegg ble det gjort en rekke mindre funn. Ressursene fra alle disse funnene ble av Oljedirektoratet samlet estimert til om lag 400 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.). 2011 er det første året siden 1997 hvor ressursene som er funnet overstiger årsproduksjonen."

Det er jo ikke så merkelig at optimismen er på historisk høye nivåer når oljeprisen er godt over 100 dollar fatet og man for første gang på mange år finner mer olje enn det som blir produsert. Følelsen av at Norge har vunnet Lotto i en ellers ganske vanskelig verden blir jo ikke mindre av dette.

Det er også interessant å se på hvordan olje- og gassinvesteringene fordeler seg på leting, utbygging av nye felt og vedlikehold og drift av eksisterende felt. Norge er blitt en svært moden oljenasjon og hele 75,5 milliarder kroner, litt over halvparten, ble brukt på felt i drift. Det har blant annet vært store investeringer på Ekofisk, Troll og Åsgard. 37,5 milliarder kroner, ble brukt på å bygge ut nye felt, blant annet Gudrun, Skarv og Goliat. 17,4 milliarder ble brukt på leteaktiviteter, og det var som vi vet mer vellykket enn på lenge.

Dette gjør at prognosene for 2012 ligger himmelhøyt over alle tidligere nivåer. Jeg synes grafen over er veldig interessant fordi den illustrerer hvordan investeringsnivået har blitt anslått på ulike tidspunkter i forkant av og i løpet av det aktuelle året for investeringene. Prognosene for 2012 ble skrudd kraftig opp i løpet et fjoråret og anslaget nå er på hele 186 milliarder kroner. Det er 45 milliarder høyere enn nivået i 2011. Til sammenligning ble det totalt investert 54 milliarder kroner i olje og gassvirksomhet for ti år siden, i 2002. Og for å ta en annen sammenligning: 186 milliarder kroner er nesten dobbelt så mye som staten brukte på hele spesialisthelsetjenesten i 2011.

Både utgiftene til nye feltutbygginger og til drift og utvikling av eksisterende felt øker kraftig i 2012. De nye feltene vil kreve 53 milliarder, opp over 10 milliarder fra 2011. De eksisterende feltene vil koste 98 milliarder, opp over 20 milliarder fra 2011. Årsaken til den kraftige økningen ligger i at mange felt begynner å bli gamle og krever betydelige investeringer for at de skal kunne fortsette å produsere. SSB skriver:

"Mange av de store feltene på norsk sokkel har vært i drift lenge. Det blir derfor investert betydelige summer i ny infrastruktur på disse feltene, blant annet må gamle plattformer erstattes med nye. De gjenværende petroleumsressursene i de eldre feltene blir stadig mer utfordrende å utvinne. Det investeres derfor mye i prosjekter som har som målsetning å øke utvinningen i eksisterende produksjonsbrønner. Produksjonsnedgang på eksisterende felt har gitt ledig produksjons- og transportkapasitet på en del av disse feltene. Mye penger investeres derfor for å optimalisere driften av slike felt ved å knytte utvinningen av geografisk nære funn til felt som allerede er i virksomhet. I 2012 kommer de største investeringene i felt i drift, trolig på feltene Troll, Ekofisk, Gullfaks og Oseberg."

Et par interessante spørsmål dukker gjerne opp når en ser på disse enorme tallene. Et spørsmål er om vi ikke heller burde investere en del av disse pengene i helse, utdanning eller veier. Og svaret er nei. Vi skal bruke penger på både helse, veier, omsorg og utdanning i årene som kommer, men disse sektorene får ikke bedre vilkår hvis vi reduserer olje- og gassinvesteringene. Både veier, skoler, sykehus og forskning må finansieres med det overskuddet vi skaper på andre områder, gjennom arbeid, kunnskap og investeringer i næringslivet, blant annet i olje- og gassvirksomhet. Det blir ikke mer penger til helse eller veier av å la være å investere i oljevirksomhet. Det blir mindre.

Det andre spørsmålet som gjerne kommer opp, særlig nå når det går mot et lønnsoppgjør, er om ikke alle investeringene i petroleumssektoren presser opp kostnadene og lønningene, og fortrenger aktivitet i andre næringer. Og svaret på det er ja. Vi har knapphet på kompetent arbeidskraft. Mye større investeringer i olje og gass vil naturligvis påvirke næringsstrukturen. Kompetansen har en tendens til å gå dit det er spennende utfordringer og høye lønninger. For andre deler av privat sektor er dette et stort problem, man kan ikke bare skru opp inntektene gjennom politiske vedtak slik den skattefinansierte delen av arbeidslivet kan.

For kunnskapsbedriftene er imidlertid bildet mer sammensatt og det slett ikke bare ulemper med høye oljeinvesteringer. Fordelene er kanskje størst. For det første er det mange bedrifter innen ikt-næringen, finansnæringen og andre kunnskapstjenester som er ledende globale tjenesteleverandører inn i olje- og gassektoren og som er helt sentrale leverandører av den kunnskapen og den teknologien som oljeindustrien trenger for å utvikle seg videre. Oljeinvesteringenes fortrenging av annet næringsliv rammer dessuten kunnskapsbedriftene mindre hardt enn de bransjer og bedrifter som er mest utsatt for en sterk lavkostkonkurranse med andre land eller som sliter med å trekke til seg kompetansen de trenger. 

Når det blir trangt om plassen og knapphet på kompetanse vil omstillingstakten i samfunnet øke. Det skjer en form for "kreativ destruksjon" der kapital og kompetanse går fra mindre produktive til mer produktive og kunnskapsintensive bransjer og bedrifter. Men i en oljeokonomi kan dette være en vanskelig balansegang fordi den oljesmurte delen av økonomien ikke må bli så dominerende at det ikke er plass til noe særlig annet konkurranseutsatt næringsliv. 2012 kan bli en interessant test på om denne strikken dras så langt at den kan ryke.