Fem tiltak for raskere gjennomføring av EU-lover

" - Det var jo mye selvpisking å høre her fra regjeringen", sa VGs erfarne politiske reporter Alf Bjarne Johnsen da regjeringen på fredag holdt pressekonferanse under overskriften Regjeringen tar grep: Fornyer og styrker EØS-arbeidet . Og han hadde jo helt rett. Bakgrunnen for å fornye og styrke er noe som ikke har gått særlig bra, og som regjeriingen erkjenner at ikke har ikke gått særlig bra, i hvert fall ikke på veldig lenge. Både den selvkritiske begrunnelsen, og hvordan det hele har blitt verre over tid, kommer godt frem i pressekonferansen på nett-TV.

Påvirke eller gjennomføre?

Før jeg beskriver de fem tiltakene som ble presentert kan det være grunn til å ta et skritt tilbake og stille spørsmålet: Hva er viktigst i Norges forhold til EU nå? Er det å være med å påvirke beslutningene før de blir tatt, eller der det å oppdage det som kommer, og gjennomføre beslutningene EU tar så raskt som mulig i Norge? Slik at vi ikke havner i et regeltomt rom i en tid der felles spilleregler er viktigere enn noen gang?

Akkurat det kunne vært et slags strategisk veivalg. Et valg basert på en diskusjon om hvor det er aller viktigst og hvor det gir størst effekt å sette inn ressursene, faglig, politisk og prosessmessig. For å i hvert fall få til noe i sakene som viktigst for Norge. 

Nåsituasjonen er imidlertid en helt annen, skal vi tro pressekonferansen og Eldring-utvalget regjeringen satt ned for å utrede Norges forhold til EU og EØS. Vi har ikke fått til noen av delene særlig bra. I følge Norsk Industris kommentar til saken er det nå slik at:

"Utenriksminister Espen Barth Eide viste til at antallet EØS-relevante rettsakter har økt kraftig de siste årene, fra rundt 200 til om lag 800 årlig. Samtidig har Norge opparbeidet et etterslep på over 600 rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen."

Under pressekonferansen luftet både utenriksministren og næringsministeren en bred meny av bekymringer om konkrete samarbeidsområder som seiler opp der vi risikerer at Norge havner på utsiden av det europeiske samarbeidet. Saksområder som enten er utenfor EØS-avtalen, eller som er nye, og derfor ikke helt plasssert i en EØS-sammenheng. Utenfor EØS ligger handelspolitikken, inkludert "buy European-inititiver", der Europa betyr EU. og Norge er på utsiden. Politikkområder som er blitt veldig mye viktigere enn før nå når Donald Trump stadig trapper opp sine handelskriger og den mest effektive motstrategien er at land med felles interesser i et regelbasert frihandelssystem holder sammen.

Statsrådene nevnte også noen "nye" politikkområder knyttet til felles europeiske programmer for å fremtidens teknologiindustgrier og grønn industriell omstilling. De kunne nevnt felles politikk for å sikre tilgang til kritiske mineraler. De kunne gjerne også ha nevnt samarbeid om digital sikkerhet gjennom flere rettsakter Norge utreder, men ikke har innført, regulering av sosiale medier, regulering og tilsyn med finansnæringen og regulering av kunstig intelligens. Norge ligger langt etter på områder der vi har sterke interesser av å være påkoblet EUs regler og rammeverk i møte med store plattformselskaper. Å ha store regelverkstomme rom her er ingen god ide.

Fem tiltak

Det ble presentert fem tiltak i pressekonferansen som skal sørge for at noe skjer. Da kan selvpiskingen etter hvert avta fordi vi har det lov- og regelverket som være naboland og resten av Europa har. Og ser vi på hva som konret står i de fem tiltakene så er det ikke først og fremst påvirkning av europeisk politikk, men raskere gjennomføring det handler mest om. De fem tiltakene er, slik regjeringen selv formulerer dem:

1. Tidligere innsats: Regjeringen vil endre EØS-prosessene ved å flytte oppstarten av arbeidet med regelverk fra når det er vedtatt i EU, til når det foreslås av Kommisjonen. Regjeringen vil med dette sikre tidligere oppstart, både nasjonalt og i EFTA, gjennom å endre rutiner og måten vi jobber på.
2. Tydeligere prioriteringer: Vi skal bruke mest tid på de sakene som er viktigst for Norge. Tiltakene omfatter blant annet et nytt system for årlige nasjonale prioriteringer av EU- og EØS-saker for regjeringen.
3. Bedre og mer effektivt EØS-arbeid i forvaltningen: Regjeringen vil sørge for at vi bruker ressursene våre mer effektivt og avbyråkratiserer EØS-arbeidet. Vi skal styrke samordning og sørge for at krevende saker får tilstrekkelig prioritering og fremdrift.
4. Økt bruk av digitale verktøy: Regjeringen vil effektivisere og modernisere EØS-arbeidet gjennom bedre digitale løsninger og økt og mer aktiv bruk av kunstig intelligens.
5. Tettere oppfølging av eksisterende EØS-etterslep: Regjeringen har allerede tatt grep for å få ned gammelt etterslep. Det siste året er om lag 600 rettsakter innlemmet.

De tre siste tiltakene tror jeg i praksis bare handler om gjennomføring av ting som allerede er vedtatt i EU, og lage gode prosesser og verktøy for at de kommer på plass i den norske enden. Men de to føste handler nok i praksis også om at vi må bli bedre forberedt på å vite hva som kommer ved å fange opp og prioritere de viktigste sakene mye tidligere, slik at vi kan gjennomføre dem raskest mulig.

Behov for påvirkning

Men det finnes også områder der Norge må hevde sine interesser, og næringsministeren var litt opptatt av dette i pressenkonferansen. Dette er ikke områder der Norge ligger i forkant når det gjelder reguleringer eller virkemidler, med det er på områder der Norge må være tilstede for å minne om at vi finnes, og ikke risikere å havne på utsiden av det EU arbeider med av nye samarbeidsformer, virkemidler og reguleringer. Det kan være innovasjonsprogrammer for ny forsvarsteknologi. Det kan være samarbeid om utvinning av og tilgang til kritiske mineraler. Det kan være samarbeid for å regulere store plattformselskaper og KI, sørge for beredskap mot en ny pandemi eller det kan være defensive tiltak for at USA ikke skal gjøre for stor skade på handelspolitiske og andre spilleregler i verden. 

Derfor er det bra at innsatsen for å sørge for gjennomføring av EU-regler i Norge skjerpes kraftig. Og det er også bra at innsatsen for minne om at Norge finnes trappes opp, i hvert fall på de områdene der mye står på spill for Norges del. Den jobben er det ikke noen andre som gjør for oss.

En gang for mange år siden handlet norsk EU-debatt om Norge som et "foregangsland" på politiske områder som er viktige for oss. Noen fikk det til å høres ut som at vi ligger langt foran EU på en rekke viktige områder, og at et EU-medlemsskap og til og med en EØS-avtale kunne bremse Norge i å gjennomføre ambisiøse mål på på en rekke ulike områder. Og for tilhengerne av EØS-avtalen, både de som egentlig ønsker et EU-medlemsskap og de som ikke gjør det, var det viktig å få frem at vi må bruke alle mulighetene vi har til å være "pådrivere" for en bedre politikk.

Det er det ingen som snakker om lenger, og det er jo ikke så rart når vi ikke en gang klarer å henge med på det EU allerede gjør. Tanken på at Norge skulle være et regulatorisk foregangsland når det gjelder regulering av kunstig intelligens, digital sikkerhet, plattformselskaper, samferdselsteknologi, helseteknologi, legemidler, markedsreglering av ekom, klimakvoter eller grønn industripolitikk virker rett og slett litt fjern. Ikke fordi vi er likegyldige til disse temaene, men fordi veien til å få til det vi ønsker helt åpenbart går gjennom regler som må utvikles sammen med andre, og programmer for forskning og innovasjon vi må delta i sammen med andre. 

Scenarioer om helse og KI

Jeg har skrevet mye her på bloggen om fremtidsfortellinger og scenarioer om kunstig intelligens de siste ukene, og jeg har ikke tenkt å gi meg helt enda. Tidligere har jeg skrevet om generelle scenarorapporter om KI-fremtiden som EU, OECD og utredningsmiljøer nær regjeringene i UK og Canada har utarbeidet, og det er også noen andre mer uavnhengige rapporter.

Jeg har også skrevet om scenarioer og fremtidsfortellinger om KI i forsvarssektoren, der dette med autonom krigføring og KI kan få få store eksistensielle konsekvenser, og som både henger sammen med teknologiutviklingen i seg selv, og med hvem som kontrollerer teknologien. Assymetrisk tilgang til KI kan ikke bare avgjøre på slagmarken, det kan også avgjøre hvem som har mest makt i verden.

Og så har jeg tenkt at den andre sektoren der KI kan ha en liknende rekkeviddde, og bokstavelig talt avgjøre liv og død, er KI anvendt innenfor medisin og helse. Men hva slags tjenester og muligheter skal vi forberedes oss på? Hva ønsker vi? Og hvor finner vi interessante og passe spekulative betraktninger om fremtiden med KI innenfor helsetjenestene, sånn at vi kan forberede oss bedre? 

KI i helsetjenestene

Jeg har pløyd meg igjennom en del slike rapporter, som har litt ulike innfallvinker, løfter frem ulike drivkrefter og variabler, og bygger noen alternative fremtidsfortellinger rundt disse.

I motsetning til i forvars- og sikkerhetssektoren, der flere rapporter gjør kraften i KI-utviklingen og kontrollen med KI-teknologien til selve hovedsaken, og noe som kan avgjøre hvem som bestemmer i verden og hvem som vinner kriger, er helsesektorens historiefortellere langt mer forsiktig med å gjøre KI-utviklingen i seg selv til en viktig variabel. De slår fast at KI kommer, men er egentlig mer opptatt av å problematisere hvor raskt KI blir tatt i bruk og hvor bredt tilgjengelig KI blir i tjenestene og for pasientene.

I noen av de mest interessante rapportene er KI i liten grad nevnt, bortsett fra som en del av en generell og litt diffus teknologi- og  digitaliseringsutvikling som bare kommer. Det tror jeg vil endre seg i fremtidige arbeider av denne typen, for KI-bruken henger i økende grad sammen med hvor og hvordan helsetjenestene leveres, hvem som forvater pasientdataene og hvor persontilpassede de er. Og denne utviklingen er ikke noe som skjer langt inn i fremtiden, den pågår nå.

Bruken av KI som variabel i helsefremtidene

Et stort fremsynsarbeid som ble gjennomført av Region Stockhom i Sverige heter "Hälsa och vård 2040" har produsert en avslutningsrapport som heter "Slutrapport från Långtidsutredningen". Her er det både prognoser og analyser, og redegjørelser for en omfattende medvirknings- og innsiktsprosess med mange berørte. Men det som gjør at denne rapporten kvalifiserer til å være med her er et eget scenariokapittel med fire alternative fremtidsfortellinger for 2040. De er laget i en klassisk 2x2 firefeltstabell med to akser.

Den ene aksen handler om teknologi og digitalisering utnyttes godt i tjenestene, eller om det ikke utnyttes. KI er her en del av et større digital muighetsrom. Den andre aksen handler om det er knapphet på kompetanse og arbeidskraft, eller om det er god tilgang, noe som er ganske interessant med tanke på at alle norske rapporter er dundrende enige om at det blir stor knapphet på arbeidskraft i helsesektorene i årene som kommer..

Hovedoverskriften over de fire fortellingene er: Vård per automatik, som handler om automatiserte løsninger, smarte pasienttjenester og god teknisk støtte som erstatter personlige møter. Vården i ständig omvandling har tilgang til flere folk og gir digitalt støtte til personlige møter, og svært høy omstillingstakt,  Vården lagar efter läge har både knapphet på folk og på digitalisering, og stiller store krav til medarbeiderne, med en svak felles retning. Mens Många händer i vården satser på mye personell og fysiske møter men har svak digital tilgjengelighet, og unytter ikke mulighetene for datadeling eller digital kommunikasjon mellom aktører og innbyggere.

"Predicting The future of Health" fra Ada Lovlace Institute og Nuffield Council of Bioethics i UK er problemstillingen en helt annen, og handler om bruken av en helt bestemt teknologi som kombinerer genetikk, KI, og behandling, såkalt KI-drevet genomisk helseprediksjon (AIGHP). Rapporten beskriver både problemstillingen og en innsikts- og medvirkningsprosess som kom opp med flere anbefalinger, men på veien dit beskriver de fire scenarioer.

• The scalpel approach, der helsetjenestene bruker teknologien selektivt og under strengt klinisk tilsyn på alvorlig syke og høyrisikopasienter. Det er ingen  krav om at befolkningen deler genomdata, men mange gjør det likevel frivillig.
• The blanket approach, der teknologien markedsføres mot flertallet av befolkningen og deling av genomdata blir en de facto forutsetning for å motta helsehjelp. NHS er tydelige om at du får dårligere behandling hvis du lar være — og private forsikringspakker krever det.
• The prevention only approach, der NHS bruker teknologien bredt til folkehelseråd og bestillinger, men vegrer seg mot full automatisering fordi kravene til ansvar for automatiserte beslutninger gjør det juridisk krevende.
• The automation approach, der NHS bruker teknologien på praktisk talt alle, men i form av klinisk beslutningsstøtte snarere enn til automatisert sortering og prioritering.

For de som behersker tysk, eller har en bra KI å putte den tydske teksten inn i for å få den oversatt, kan Deloitte Tysklands rapport "Future of Health Deutschland – Szenarien 2035" være interressant å få med seg. Jeg har sett at Deloitte gir ut prediktive teknologirapporter om fremtidens helsetjenester i flere land, men denne tyske rapporten er den eneste scenariorapporten jeg har sett.

Her er den ene aksener bruk av datadrevne og KI-baserte metoder i helsetjenestene. Den er sporadisk på den ene siden og gjennomgripende på den andre. Den andre aksjen er modellen for styring av tjenestene, med sentral styring og regulering på den ene siden og desentral styring på den andre. Enkelt og greit.

Basert på det blir fortellingene "Datarestriktiv statsmedisin", der makt er sentralisert, men dataene i stor grad ikke finnes, eller er ubrukelige. I "Tjenester på spesialiserte øyer" er også KI- og databruk sporadisk, men makten er desentral og hos markedsaktører, og det foregår i lukkede økosystemer. På den KI-intensive siden finner vi Digital fremgang i tradisjonelle strukturer: Innovasjon skjer selektivt innen digitalisering og datadeling, men struktur og styring fortsetter i etablerte logikker. Mens i "Pasientrentrerte behandlingsnettverk" bygges tjenester rundt  sikker tilgang til anvendbare data på tvers av tjenestene, noe som utløser nye virksomhetsmodeller i helse og omsorg, og et skifte mot bedre forebygging.

Noen norske bidrag

Norske bidrag innen fremsyn i helse som har gjort bruken av KI til en hovedvariabel, eller KI-baserte tjenester til et hovedtema, finnes ikke. Men det er kommet noen rapporter som har KI, datadeling og digitalisering som et viktig deltema. Det davnærende E-helsedirektoratet ga i 2023 ut en interssant, men dessverre visuelt ganske rotet rapport med tittelen "Kunnskapsgrunnlag - ehelsestrategien fra 2023 - Del 2 Scenarioanalyse". Den er ikke spesielt lett å finne, men er verdt å se på. selv om. Direktoratet for e-helse ble innlemmet i Helsedirektoratet fra 2024.

I rapporten er det en scenariodell med et aksekors og fire fortellinger om fremtiden. Den ene aksen er graden av digital transformasjon i samfunnet, med evolusjon i den ene enden, og revolusjon i den andre enden. Den andre aksen handler om hvem som leverer helsetjenester, med stort sett bare offentlige på den ene enden og et bredt utvalg av offenlige, ideelle og private på den andre enden. Det er litt rart å putte et åpenbart politisk-ideologisk veivalg på en slik akse med ytre endringsdrivere, men det gir i hvert fall fire mer eller mindre interssante fortellinger: "Innbygger velger" og "En offentlig teknologirevolusjon" på den "revolusjonære" enden av digitalisingsaksen. Og "Stein på stein" og "Helseøyene" på den "evolusjonære" enden av aksen.

Selv om KI har en mer beskjeden og indirekte plass der, må jeg også nevne scenariorapporten "Morgendagens helse- og omsorgstjenester – Scenarioer for 2040", laget av NHO, Abelia og NHO Geneo sammen med Halogen (ja, jeg var med i arbeidet og i fasiliteringen av noen veldig spennende verksteder underveis her også). Rapporten ble overlevert til helseminister Jan Christian Vestre i desember 2024. 

Her er det et 2x2 aksjekors med fire fortellinger. Den ene aksen handler om måten det styres på, fleksibel og adaptiv på den ene siden, og langsiktig og forutsigbar på den andre siden. Den andre aksen handler om hva det er viktigst å oppnå gjennom denne styringen, en individtilpasset tjenestutvikling på den ene siden, og en fellesskapsorientert utvikling i den andre enden. Sammenheng for innbyggeren vs sammehenheng i systemet på baksiden.

Ut av dette aksekorset kom det fire fortellinger om hvor omdreiningspunktet for nødvendig omstilling og innovasjon i møte med knapphet på arbeidskrafig og penger:  Handlekraftige innbyggere som gjør egne valg. Planlagte tjenestebehov der forutsigbar styring og planlegging brukes til å sy sammen individtilpassede tjenestepakker, Stødige langtidsplaner, som brukes til å prioritere, dimensjonere og målrette forskningsinnsats og tjenestutvikling mer, og Modige lokalsamfunn som åpner for regionale og lokale strategier for å være attrakrive for både pasienter og innovative aktører som vil utnytte lokale fortrinn.

Også Helsedirektoratet har vært med å utarbeidet noen nye fremtidsfortellinger om helsetjenestene, med digitalisering og KI som en viktig bestandel. Disse fortellingene er omtalt i en bok skrevet av Bjarte Frøyland som heter Friskere liv i skyen – drømmen om et friskmeldt helsevesen uten ventelister og eskalerende (p)sykefravær, Kolofon, 2025, utgitt i november 2025 og med bidrag fra Truls Unholt, Jan Ketil Arnulf, Just Haffeld, Johnny Advocaat og Sveinung Tornås. Boken finnes i bokhandelen og omtaler et scenarioarbeid som ble gjort sammen med Halogen, med en bred medvirking fra flere aktører. Prosjektet, som jeg selv var aktivt med i, trakk inn flere miljøer i og rundt helsetjenestene, og resulterte i en beskrivelse av tre fortellinger om fremtiden som sprang ut av en analyse av ulike endringsdrivere.

Både boken og arbeidet i prosjektet, var særlig opptatt av å beskrive ulike drivere for omstilling og innovasjon innenfor helsetjenestene: "Økt individuell valgfrihet og privat innovasjon", er en fortelling om hvordan pasientenes valg driver tjenesteutviklingen,  "Nasjonal plan for ressursbruk og offentlig innovasjon", er fortellingen om hvordan statlige langtidsplaner og prioriteringsbeslutninger driver dimensjonering, prioritering og forskning og utvikling, og "Globale helsetjenester levert lokalt", beskriver hvordan internasjonale forretningsmodeller og verdikjeder tar en stadig større plass som driver av tjenesteutvilingen. Selve rapporten har jeg ikke funnet på nettet, men som sagt gir boken til Bjarte Frøyland en tekstlig beskrivelse av fremtidsfortellingene.

Behov for mer og bedre fremsyn

Utviklikngen innenfor KI generelt og KI i helsetjentestene spesielt går raskt nå. Jeg tror flere av de rapportene jeg har nevnt her kunne vært bygget ut og gitt kunstig intelligens en enda mer sentral plass i fortellingene. Flere av rapportene holder seg med aksekors og fortellinger som stort sett beveger seg på det nasjonale nivået, mens KI bidrar til at makt, innflytelse, data og nye forskningssatsinger foregår i internasjonale teknologiselskaper. Proteinforskere i Google Deep Mind vant Nobelprisen i kjemi i 2024, et type utfall som jeg ikke er sikker på om noen av fortellingene tar høyde for.

Derfor tenker jeg at vi må trene enda mer på å forestille oss hvordan fremtiden kan bli innenfor helsetjenester, eldreomsorg og folkehelsearbeid, og hva slags nye tjeneseter og virksomhetsmodeller som blir mulige med KI. Vi trenger flere scenariorapporter, og vi trenger flere scenariorapporter som trener oss i å se det globale teknologiperspektiver og det regionale/Europeiske reguleringsperspektivet. 

Denne balansegangen mellom å slippe løs innovsasjonen og teknologiutviklingen, og å regulere og kontrollere, slik at produktene og tjenestene er trygge og ivaretar brukernes sikkerhet og personvern, kommer til å bli stadig viktigere, og kanskje vanskeligere.

Gode fremtidsfortellinger kan brukes til flere ting. De kan brukes til å hjelpe oss velge mellom ulike retninger vi ønsker at utviklingen skal gå i, og som det ikke nødvendigvis er så lett å gjøre noe med, men ved å trene på å forestille oss ulike utfall, er det lettere å vite hva si skal forberede oss på, og hva vi må prøve å unngå. De kan også hjelpe oss unngå å bruke tid på utdaterte problemstillinger når andre ting er viktigere. Og gode scenarioer kan brukes til å stressteste hvor robuste nye tjenester og forretnigsmodeller er i møte med fremtidsfortellingene. 

Forestillinger og fortellinger om kunstig intelligens

EU-scenarioer om KI

Hvordan blir fremtiden med kunstig intelligens? Hvor raskt vil teknologiutviklingen gå, og hvor raskt vil KI ta den tas i bruk på nye områder og på samfunnsendrende måter? Vil KI erstatte en stor andel av eksisterende jobber, eller vil den bli et verktøy som hjelper de fleste med å gjøre jobben bedre og raskere? Hvilke sektorer, bransjer og arbeidsoppgaver blir mest påvirket?

KI vil endre ting på individ- og virksomhetsnivå, men skal også håndteres på samfunnsnivå. På noen områder vil KI endre samfunnet, som andre infrastrukturteknologier har gjort før. Men handlingsrommet for teknologianvendelsen er også avhengig av samfunnet rundt. Vil det være flaskehalser og hindringer som gjør at vi ikke får utnyttet mulighetene fullt ut? Vil det være knapphet på kompetanse, på databrikker, på elektrisitet, og vil vi oppleve en politisk motstand mot store endringer? Og hva med sikkerhet, fri handel og utenrikspolitiske hensyn? 

Hvordan håndterer man utfordringer ingen har vært i før, og der det derfor ikke er mulig å lære av andres erfaringer? 

Forestillinger om fremtiden

Vi trenger derfor noen verktøy som hjelper oss å forstå situasjonen, i all dens kompleksitet, og som kan hjelpe oss med å utvikle evnen til å forestille oss hvordan fremtiden kan bli. En forestillingsevne som erkjenner at det ikke finnes noen fasit, at mye er usikkert, at det er flere mulige fremtider, og at det både er forhold vi kan påvirke og ting vi ikke kan påvirke. 

Slike fremtidsforestillinger og sorteringsøvelser gjør det lettere å lage målbilder og beskrive strategier. Slik at virksomheter kan sette inn ressursene der det faktisk har effekt. Noen har mer innflytelse på hvordan fremtiden vil bli enn andre, men det å bruke scenarioer, prognoser eller andre slike verktøy for å lage gode fortellinger om fremtiden er lurt og nyttig. Det er både nyttig for regjeringens og nasjonale myndighetsorganer, som har behov for å utrede handlingsrommet for ulike veivalg, før de fastsetter strategier og tiltak. Men det gjelder også hver enkelt bedrift, kommune, statlige etat eller friville organisasjon, som alle har behov for å finne sin plass i en fremtid med mer KI.

Jeg har prøvd å lage en liten oversikt over noe av det som finnes av scenariorapporter, prediksjoner, beskrivelser av ønskede fremtider, og andre spennende utredninger som er laget av andre, og som kan bygges videre på, eller inspirerer til nye fremtidsfortellinger.

Seks måter å fortelle om KI-fremtiden på

Det finnes etter hvert et betydelig bibliotek av rapporter om "KI-fremtiden". Noen kommer fra regjeringsoppnevnte utredere eller fra internasjonale organisasjoner som EU-kommisjonen og OECD, Andre fra små og uavhengige forskningsinstitutter og tenketanker. Det finnes ingen fasit for hvordan man lager gode og anvendbare fremtidsfortellinger. Den underliggende sorteringen er en taksonomi fra OECD og GPAIs Generative AI and the Future of Work (jan. 2025), som skiller mellom utforskende foresight (hva kan skje?), normativ foresight (hva bør skje?) og prediktiv foresight (hva vil skje?)

Rapportene jeg trekker frem her er forskjellige også når det gjelder hvilke usikkerheter og "omdreiningspunkter" de peker på som de mest avgjørende, hvilke temaer eller sektorer de dekker, og på hvilket samfunnsnivå de opererer. Jeg har valgt å sortere rapportene jeg har funnet i 6 ulike metodiske sjangre. Jeg har lest noen av dem, mens andre har jeg bare lest omtaler av, og skummet raskt igjennom, men ikke dypdykket i. Noen av rapportene jeg ikke har gått i dybden på kommer jeg helt sikkert tilbake til her på bloggen.

1. Scenariofortellingene: "Vi må forestille oss mulige fremtider for å kunne gjøre vanskelige valg"

I denne sjangeren finner vi et par veldig interessante scenariorapporter fra regjeringer. Den britiske AI Scenarios 2030 (GO-Science, UK, juni 2026) og den canadiske Scenarios for an AI-enabled World (Policy Horizons Canada, feb. 2026), og også  EUs fremtidsprosjekt The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). 

Jeg tenker det kan være lurt å begynne med disse tre. Dette er store scenarioprosjekter med fortellinger om hvordan fremtiden kan bli langs flere ulike dimensjoner. De har mer eller mindre rike og utbroderte fortellinger, Fortellinger som setter tankene i sving og hjelper oss løfte blikket og forstå hva som kan bli annerledes og hva som kanksje ikke blir fullt så annerledes i fremtiden. De hjelper oss reflektere over hva vi kan påvirke og hva vi ikke kan påvirke, og hvor det er behov for å velge en retning fremfor en annen. Men det er minst like aktuelt å bruke slike alternative beskrivelser av fremtiden til å stressteste strategier og planer vi allerede har, eller jobber med nå, for så sikre at de tåler en fremtid som på viktige områder bli ganske annerledes.

Den britiske rapporten AI Scenarios 2030 er gitt ut av The Government Office of Science, UK, og er kommet i to generasjoner. Den første fra 2023 ble bygget på fem kritiske usikkerheter. Oppdateringen fra juni 2026 viderefører rammeverket, men med seks kritiske usikkerheter, som er KI-kapabilitet, KI-distribusjon og -tilgjengelighet, sikkerhet, adopsjon, arbeidsfortrengning og globalt samarbeid. Hver av disse er utstyrt med en akse med fem trinn, Ulike kombinasjoner på disse aksene gir fem hovedfortellinger som har fått navnene: Slow Burn, Open Frontier, Augmented Growth, Transformation Economy og Take-Off.  Disse scenarioene inkluderer helt bevisst ikke britiske politiske tiltak, nettopp fordi de skal kunne brukes til å teste slike tiltak.

Canada-rapporten "Scenarios for an AI-enabled World" bruker 20 kartlagte innsikter og går derfra til fire fortellinger. De fire fortellingene heter AI everywhere all at once, Wired for connection, Algorithms in the shadows og Automation's ripples and riptides. Det er ikke bare gode og tydelige fortellinger, men de er også visuelt spennende, med tegneserier, brev fra forsikringsselskaper og skjermbilder fra en skoleplattform som overvåker elevene. Denne rapporten kan være til inspirasjon for alle som skal nå ut til folk som ikke liker å lese kjedelige rapporter. Spesielt hvis temaet egenltig ikke er kjedelig i det hele tatt, men har godt av å bli beriket med gode visuelle og tekstlige grep

Og så har vi EU-kommisjonen, som nylig har laget et prosjekt om KIs betydning for Europs forsknings- og innovasjonsøkonsystem: The Futures of Artificial Intelligence: Implications for Europe's R&I Ecosystem (DG RTD, 2026). Den er bygget opp i fire deler, og den siste, del 4, Scenarios and Opportunities, er den som bruker fortellinger for å få frem budskapet. 

Den beskriver ni nøkkelfaktorer som ble prioritert i en tverrfaglig samskapingsprosess: KI og mennesker i beslutningsprosesser, sosioøkonomisk ulikhet, utdanning og opplæring, teknologiske gjennombrudd, KI-sikkerhet, geopolitisk maktbalanse, endringer i mennesket selv, klimaendringer, og ressurskritikalitet. For hver faktor er det formulert et knippe fremtidsantakelser. og ut fra dette ble det utviklet fem scenarioer, med 2040 som horisont. De er: 

• The EU's «safety first» AI: pay-off in the long run, 
• A rearmed EU among the frontrunners in the global AI race, 
• EU attached to transnational global AGI and ASI networks, 
• Europe leads a unique AI revolution 
• Global AI winter. 

Jeg må også nevne rapporten fra del 3 i dette samme prosjektet, som strengt tatt ikke hører hjemme i denne scenariosjangeren. Den heter A Forward-Looking Analysis of European Industries' AI Use. Den analyserer utsiktene til KI-adopsjon i EUs næringsliv fram til 2030, og sånn sett er den en fremskriving, ikke et scenariosett.

Basert på flere ulike indikatorer og modenhetsmodeller blir Europas næringsliv gruppert i tre profiler, men ulike utfordrninger og behov knyttet til KI: innovasjonsledede sektorer (IKT, faglig og vitenskapelig tjenesteyting, helse, utdanning), operasjonelt kjernedrevne sektorer (industri, kraft, transport og lagring, finans og forsikring, bygg og anlegg), og service envelope (varehandel, overnatting og servering, administrative tjenester, kultur og underholdning). Hver gruppe fremskrives til 2030. 

1b. Sektorielle scenarioer

Det finnes noen eksempler på bruk av scenariometodikk med alternative fremtider i ulike sektorer, eller bransjer. Der de er  opptatt av å forestille seg hvordan fremtiden med KI vil bli på sitt område. Her kan vi finne flere interessante rapporter:

• Cedefops Preparing for 2040 om KIs innvirkning på "skills development", beskrevet i fire temmelig ulike scenarioer.
• EdTech Hub om utdanningssystemer i lav- og mellominntektsland, med syv sikre trender, syv mer usikre trender, og fem scenarioer.
• ARL og CNIs 2035 Scenarios: AI-Influenced Futures om KI og forskningsbibliotek
• Ada Lovelace Institute og Nuffield Council om genomisk helseprediksjon, en spennende og metodisk tung scenariorapport om medisinsk forskning og helse som jeg gleder meg til å lese.
• Den svenske ESO-rapporten Algoritmer för allmän nytta modellerer svensk offentlig sektor kvantitativt fram til 2044, og den kommer jeg tilbake til under kategori 5.

Jeg har prøvd å søke etter slike sektorielle KI-analyser og scenarioer for flere bransjer, men de virker ganske skjevt fordelt. Kompetanseutvikling, utdanning, helse, forskning og offentlig forvaltning er representert. Nesten alt er offentlig eller nært myndighetene, kanskje fordi det finnes et departement eller direktorat med mandat og budsjett til å bestille foresight. Mens det for forsikring, bygg og anlegg, juridiske tjenester, revisjon, regnskap, logistikk, varehandel eller industri er vanskelig å finne bransjeanalyser, og det er neppe fordi de ikke blir berørt av KI, eller står over for vanskelige utfordringer fremover.

Et annet viktig poeng er at disse scenarioene ikke lett kan sammenlignes på tvers av sektorer. Hver rapport har sin egen arkitektur, sine egne analyser av endringsdrivere og kritiske veivalg, som gir et antall scenarioer, og sine egne tidshorisonter. Man kan ikke lese noen av rapportene jeg har listet opp over i samme rammeverk, med unntak av EU-kommisjonens rapport del 3 som jeg nevnte over, som skårer et tjuetalls næringer på én og samme modenhetsskala, basert på tolv empiriske indikatorer, og plasserer dem i tre profiler med ulik forventet bane til 2030. Da blir det sammenlignbart på tvers av sektorer i den forstand at bygg og anlegg og finans kan sammenlignes mot hverandre i samme rammeverk og med samme begreper.

1c. Bruk av 2x2 aksekors, med et norsk bidrag

En mye brukt metode for å lage scenarioer er en modell med to variable som legges langs to akser, en vertikal og en horisontal. Det gir en 2x2-matrise med fire ulike kombinasjoner. Enkelt, men veldig effektivt hvis de to aksene representrerer viktige usikkerheter om fremtiden som er ulike og kan operere i ulike kombinasjoner. Metodisk er det best om begge aksene representerrer variabler som er styrt av ytre forhold, slik at alle fire kvadrantene er fremtidstilstander man tester strategier og tiltak opp mot. Eventuelt at begge aksene beskriver ting man kan påvirke, slik at alle fire fortellinger er resultat av bevisst og ønsket posisjonering for en virksomhet. En blanding fungerer dårligere.

Et eksempel på bruk av et aksekors og en 2x2 matrise er Word Economic Forums Four Futures for Jobs in the New Economy (WEF, jan. 2026). Aksene her er eksponentiell vs inkrementell KI-utvikling vertikalt, og begrenset KI-modenhet vs utstrakt KI-modenhet i arbeidsstyrke horisontalt Det gir fire kombinasjoner: Supercharged Progress, Age of Displacement, Co-Pilot Economy og Stalled Progress. 

Rapporten avsluttes med ni "no-regret»-strategier" som er hanldinger som fungerer uansett rute, og som nettopp er viktige funn som denne scenariometodikken kan brukes til å få frem. Tiltak som testes opp mot de ulike fremtidstilstandene, og viser seg å ha verdi uansett kvadrant, er det lavere risiko knyttet til å gjennomføre.

Det er også et interessant norsk scenariobidrag om hvordan KI-utviklingen pårivrker kompetansebehov i arbeidslivet. Det er Kompetansbehovsutvalgets temarapport "Framtidige kompetansebehov: Hvilken kompetanse trenger Norge for å lykkes med digital omstilling?" Det kommer fra et offentlig utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, og handler om å gi anbefalinger om kompetansebehov for -tiltak, men på tvers av sektorer og bransjer, for KI vil vi finne over alt. 

Rapporten er ikke først og fremst en scenariorapport, men bruker flere ulike innfallsvinkler til å gi råd om kompetansebehovene knyttet til digitalisering og KI. Men kapittel 4.3 beskriver scenarioer satt opp i et klassisk 2x2 aksekors med to variabler og fire fortellinger om  ulike fremtider. Den vannrette aksen er omfanget av KI-integreringen, fra ny KI-vinter til KI som infrastruktur. Den loddrette akser er rollefordelingen mellom mennsker og maskin. KI som estatter ansatte, eller KI som komplementært verktøy. 

Resultatet er fire interessante framtidsbilder: Delvis interaksjon, Integrert samspill, Begrenset fortrengning og Omveltende automatisering, med en tidshorisont på rundt ti år. Fortellingene er ikke utbrodert med farger og eksempler, men det tenker jeg er en invitasjon til noen andre.

2. Prognosen: "Dette tror vi vil skje"

Det finnes andre måter å fortelle om fremtiden på enn scenarioer. Vi kan prøve oss med prediksjoner. Prediksjoner om fremtiden, brukes i mange andre sammenhenger der det gir mening å fremskrive seg til hvordan fremtiden vil kunne bli, basert på dagens trender. Så kan man skru litt opp eller ned på ulike variable for å illustrere hvordan en liten justering i dag kan få stor effekt om noen år, men hovedretningen er den samme. 

Regjeringens perspektivmelding hvert fjerde år om norsk økonomi, velferdsnivå, arbeidsmarked osv er en slik rapport. Og det finnes også en rekke andre ekspertutredninger og myndighetsnedsatte utvalg som har som jobb å fortelle hvordan fremtiden vil bli, og som ligger mye nærmere prediksjoner enn mer eller mindre spekulative scenarioer.

Når det gjelder store og raske teknologidrevne omstillinger som endrer verdikjeder og virksomhetsmodeller er slik fremskrivingsmetodikk mindre anvendbar fordi det er så stor usikkehet om både teknologiutvikling og markedsutvikling, så tidshorisonten kan bli veldig kort før fortellingen er blitt uaktuell. Et miljø som likevel tok sjansen på å spekulere og spå om fremtiden er de som har skrevet AI 2027 (AI Futures Project, april 2025). Den er en en fortelling om noen navngitte fiktive selskaper, som OpenBrain i USA og DeepCent i Kina , og beskriver utiklingen av kapabiliteter og nye anvendelser av KI i fortellingsform måned for måned, og med en forgrening mot slutten mellom en "race"- og en "slowdown"-variant av scenarioet. 

3. Ønsket fremtid: "Dette vil vi at skal skje"

Eksempler på slike mer normative fremtidsfortellinger er AI 2040: Plan A (AI Futures Project, juli 2026) og Europe 2031 (Juijn m.fl., juni 2026)

AI 2040: Plan A er laget av de samme som skrev AI 2027, men dette er i en helt annen sjanger. Det er riktignok flere scenarioer som settes opp mot hverandre i denne rapporten, men de er laget som normative fortellinger der Plan A er den ønskede utviklingen, mens alternativet, Plan B, C, D og S er i ulike grad uønskede eller direkte ødeleggende fremtider for menneskeheten. Forfatterne er eksplisitte: "Plan A is primarily a recommendation, not a prediction". Plan A for forfatterne er en internasjonal avtale mellom USA og Kina om å utsette superintelligens til 2040, kombinert med gjensidig innsyn i FoU, verifisering av regnekraft, en pause på toppekspertnivå i 2035, og en avskrekkingslogikk lånt fra nedrustningsavtaler og atomvåpenprogram. 

Og sånn sett er ikke dette et utviklingsverktøy for å utforske fremtiden fritt, men mer en metodikk for å  teste om forfatternes eget policyforslag overlever møtet med virkeligheten. Og sånn sett kan den samme metodikken elt sikkert brukes til utforske og teste også andre planer og ønskelister, for å se hvor gjennomførbare de er.

Europe 2031 er også en slik normativ fortelling om veivalg som blir tatt for å unngå en samfunnsskadelig KI-utviklining, men med et noe motsatt fortegn. Det går ikke så bra likevel. Her er fortellingen opptatt av hva vi ikke får til i Europa fordi vi ikke ser hva som kommer. Fortellingen er skrevet som en novelle, fortalt gjennom Caroline Dubois, en ung fransk policymedarbeider i Brussel, og Christian Vogt, en tysk gründer som har flyttet til San Francisco. Starpunktet er lanseringen av den kinesiske KI-modellen DeepSeek R1 i januar 2025 og ender i et rom i Washington våren 2031, der Europas skjebne avgjøres uten at Europa har noe å forhandle med.

Det interessante med denne fortellingen er at den tar EUs egne KI tiltak, det vil si suverenitetspakken, KI-gigafactories, håndhevelsen av AI Act, europeisk sky i offentlig sektor, og setter dem under press. For Norge er det også interessant at epilogen foreslår en koalisjon av mellommakter: Nederland, Tyskland, Frankrike, Norge, Storbritannia, Canada, Japan og Sør-Korea – som hver for seg har strategiske roller verdikjeden, og som har mer forhandlingsmakt sammen enn hver for seg. Rapporten er skrevet av et uavhengig utretningsmiljø.

4. Mulighetsrombeskrivelsen: "Fort eller sakte, samarbeid eller konflikt?"

How AGI Could Affect the Rise and Fall of Nations (RAND, juli 2025) og Exploring possible AI trajectories through 2030 (OECD AI Papers No. 55, feb. 2026) er rapporter som ligner på de alternative scenarioforellingene i kategori 1, men ikke setter fortellingene opp mot hverandre som helhetlige alternativer på samme måte. Disse rapportene har mer karakter av at scenarioene ikke er aktive politiske og regulatoriske veivalg, men mer handler om hvor fort den teknologiske utviklingen går, eller hvordan den utenriks- og sikkehetspolitiske utviklingen er. En slags krysning mellom perspektivmelding og scenarioer, kanskje.

Det blir ikke like levende og engasjerende fortellinger med denne tilnærmingen, men dette er grundige og systematiske rapporter fra tunge utredningsmiljøer med høy tillit. RAND-rapporten bruker to variable i et aksekors. Den ene er om KI-utviklingen sentraliseres eller desentraliseres. Den andre er om utfallet styrker eller svekker USA og USAs allierte (geopolitival outcomes-axis). Det munner ut i fortellinger om åtte ulike verdener, som har fått fargerike navn, fra Multilateral Coalition of Democracies Leads via blant annet Cold War 2, The Wild Frontier og Authoritarian Advantage, til Mushroom Cloud Computing, som er betyr krig.

OECD-rapporten Exploring possible AI trajectories through 2030 har jeg ikke lest ordentlig enda. Den omtales av andre som et bidrag som er veldig nyttig i virksomheters praktiske tilnæring til KI-strategier og konkrete KI-tiltak. Den har fire utviklingsbaner: Progress Stalls, Slows, Continues, Accelerates. Den løfter også frem ni kapabilitetsdimensjoner, OECDs AI Capability Indicators. 

Det gjør den til noe mer enn et scenariosett fordi den også kommer med et måleverktøy for KI.kapabilitet. Og KI-kapabilitet er en dimensjon stort sett alle de andre rapportene er opptatt av men som de ikke operasjonaliserer. Når den trekker inn disse dimensjonene kommer rapporten også opp med innovative variasjoner rundt de fire hovedscenarioene, med navn som narrow tool, simple agents, simple robots, socially-limited AI, forgetful AI, digital only AI, AGI og superintelligence. 

I en beslektet katerori fremtidsfortellinger hører OECDs ekspertgruppe om KI-fremtider (Assessing Potential Future AI Risks, Benefits and Policy Imperatives, OECD AI Papers nr. 27, 2024), som ikke presenterer scenarioer, men er en ekspertgruppe som har sett på rammebetingelser og rangert  topp ti gevinster, topp ti risikoer og topp ti policytiltak.

5. Modellen: "Hva sier tallene?"

Her er fortellingene tonet ned, om de finnes i det hele tatt, og poenget er økonomiske modeller og regnestykker. Det er alternativer, men scenarioer her har form av modellbeskriveler som gir ulike utfall. Det er fremskrivninger, men de blir ulike når modellenes forutsetninger skrus på, og modellene kan derfor være gode kilder for tall og struktur for den som vil lage gode scenariobeskrivelser, men trenger data som kan dokumentere de fargerike scenarioene.

Threshold 2030 - Modeling AI Economic Futures er et resultat av at 30 deltakere hadde en konferanse om KI sammen, høsten 2024 der de fikk utdelt tre scenarioer. De heter: Current AI systems, but with improved capabilities, Powerful, narrow AI systems that outperform humans on 95% of well-scoped tasks og Powerful, general AI systems that outperform humans on all forms of cognitive labor. En slags small, medium og large innenfor KI, med andre ord

Bank of International Settlements (BIS), har i sin årsrapport (BIS' årsrapport 2026, kap. I) en graf som presenterer fire scenarioer: Business as usual, bounded productivity boost, transformative AI og demand bottleneck. Det er ingen tilhørende fortelling der, men de har i hvert fall fått Terje Erikstad i Dagens Næringsliv til å skrive en god kommentarartikkel om den. Rapporten gjør også en interessant vri ved at scenarioet om at etterspørselen er flaskehalsen, "demand boottleneck", sier at KI kan føre til mindre vekst. Mens nesten alle andre pessimistiske scenarioer er pessimistiske fordi KI blir for kraftig, eller misbrukes, har BIS en egen fortelling om at teknologien kan svikte økonomisk fordi hver arbeider som blir fortrengt også er en tapt forbruker

Og så kan jeg nevne det internasjonale pengefondet IMFs rapport om Global Economic and Financial Implications of AI (IMF Note 2026/002). Litt tørr i formen, men ganske spennende fordi den gjør et interessant valg når det i motsetnings til mange andre holder rask kapabilitetsutvikling som en felles forutsetning for alle banene, men lar diffusjon være den strukturerende aksen. Den beskriver to baner – forsiktig baseline vs "runaway", over fem år, med anbefalinger sortert i finanspolitikk, pengepolitisk diagnostikk, makrotilsyn og internasjonal koordinering. Er IMF og BIS uenige? Vel, det er i hvert fall slik at mens IMF spør hvor fort diffusjonen går så spør BIS om rask diffusjon av KI kan undergrave sitt eget kundegrunnlag fordi kjøpekraften faller og veksten kan gå ned.

I denne kategorien vil jeg også trekke frem en rapport fra Sverige, som er den eneste nordiske jeg har funnet av dette slaget: Algoritmer för allmän nytta (ESO 2025:2, april 2025), skrevet av Magnus Lodefalk, Erik Engberg og Aili Tang. ESO er Expertgruppen för studier i offentlig ekonomi, som ligger under det svenske Finansdepartementet. De bestiller uavhengige rapporter om offentlig ressursbruk. Rapporten er ikke skrevet inn i KI-politikkdebatten, men inn i et budsjett- og bemanningsproblem. Spørsmålet er ikke om KI fortrenger arbeidskraft, men om KI kan dekke en arbeidskraftsmangel som demografien sørger for.

Metodisk er dette en datatung sektoranalyse der arbeidskraftsbehov og produktivitet simuleres fram til 2044, i fire scenarioer: baslinje, konservativt, hovedscenario og optimistisk. Alt annet enn KI holdes fast, både demografi, politiske reformer og geopolitikk. Uten økt KI-bruk vokser arbeidskraftsbehovet i svensk offentlig sektor med 15 prosent på tjue år, mens produktiviteten vokser med 4 prosent, altså 0,2 prosent i året. I hovedscenarioet, der teknologien fortsetter å utvikle seg moderat vokser arbeidskraftsbehovet bare med 4 prosent, mens produktiviteten øker med drøyt 15 prosent, rundt 0,7 prosent i året. I det optimistiske scenarioet, som også forutsetter at KI gjør robotikk anvendbar i omsorgstjenestene, faller arbeidskraftsbehovet 4 prosent under dagens nivå. Jeg tror vi har dataene til å kjøre en tilsvarende regneøvelse i Norge.

6. Metalaget: "Hva trenger vi av metoder og verktøy for å lage gode scenarioer?"

Hvor er verktøybutikken men de verktøyene som trengs? Hvor finner jeg gode råd og tips om hva som egner seg best, og hvordan jeg skal bruke dem når jeg ikke har gjort det før. Og siden dette handler om fremtiden, der ingen av oss har vært enda, så er det ikke ingen fasitsvar, men det er noen gode rammeverk for å gjennomføre slik prosjekter, og det finnes ting for helt ulike ambisjonsnivåer og kombleksiteter, både small, medium og large. 

Jeg ble veldig fascinert av en metodebeskrivelse om hvordan man gjør dette i praksis fra Assosiation of Resarch Libraries Futurescape Libraries AI-toolkit, Et praktisk opplegg for å gjennomføre fremtidsverksteder om KI.

Et bra norsk bidrag til metode- og verktøysamlingen om bruk av fremsyn og scenarioer er en artikkel av Åsmund Eikenes, min tidligere kollega i Halogen, som har skrevet i Stat og styring om: "Om språk i framsynsarbeid – utforming av aksekors for slagkraftige scenario". Dette er en veldig fin artikkel om konkrete erfaringer han har gjort med å identifisere og velge ut gode aksekors når du ønsker å lage noe som tilfører verdi til en prosess med den metoden.

Et annet, og ganske teoritungt bidrag til diskusjonen om hvordan vi best jobber med usikre fremtider er RANDs rapport om "Artificial General Intelligence Forecasting and Scenario Analysis - State of the Field, Methodological Gaps, and Strategic Implications" fra mars 2026. En gjennomgang av ulike metoder som brukes, som ekspertundersøkelser, prediksjonsmarkeder, compute-baserte modeller og scenarioanalyse. Den dokumenterer styrker og svakheter ved hver av dem, men nekter å anbefale en bestemt modell. Det er avhengig av mål og kontekst.

Jeg vil  til slutt nevne et helt annet type eksempel, finske Sitras rapport "Digitalisation and AI in public administration - International examples and best practices". Eksempler og beste praksiser er det denne rapporen er. Den har kartlagt internasjonale eksempler og beste praksis i offentlig forvaltning, men trekker også inn en fremtidsvisjon: agent-staten, der KI-agenter ikke bare er verktøy for saksbehandlere og fageksperter, men de er aktører i selve forvaltningsprosessen. Dette beskrives i form av tre grader av å overføre myndighet til KI-agenter, opp til en «meta-agent-stat» der agenter danner nettverk seg imellom. Det er en av få konkrete beskrivelser av hvordan forvaltningens arbeidsform, og ikke bare dens verktøykasse, kan forbedres med KI.

Ishita Barua: Techbros

Jeg fikk endelig lest Ishita Baruas bok "Techbros" i sommer, en lærerik og svært dagsaktuell bok som favner ganske bredt, men men der hovedtemaet er hvordan vi i Europa, og også i Norge, er i ferd med å tape innovasjons- og forskningskonkurransen mot USA og Japan. 

Vi har færre startups, forsker mindre i næringslivet og har mindre såkorn- og venturkapital. Det er en opplevelse av mer reguleringer og byråkrati. Og så henger vi selvsagt etter når det gjelder utvikling av kunstig intelligens, der Anthropic, Open AI, Google og Nvidia er i ledelsen, sammen med flere kinesiske selskaper.

I tillegg til disse generelle bekymringene er Ishita Barua med sin sterke medisinske og teknologiske bakgrunn godt plassert til å løfte frem hvordan Europas lavere innovasjonstempo også gjelder for skjæringspunktet mellom helse og teknologi, der KI har en stadig mer sentral rolle i forskningen på nye legemidler, genetiske kartlegginger, medisinsk teknologi og andre helseinnovasjoner.

The Terrible Ten

Helt på slutten av boken, i nest siste kapittal, retter boken oppmerksomheten mot flere konkete hindringer som må fjernes for at europeisk globalt lederskap innenfor innovasjon skal være mulig. Europeisk næringliv må ha et regulatorisk rammeverk som fremmer og ikke sperrer mulighetene til å ta i bruk ny teknologi og forskningsbasert kunnskap i nye produkter. Ofte når næringliv snakker om dette høres det ut som slagord, sutring og omtrentligheter, men Ishita Barua er veldig konkret når hun trekker frem EUs 10 punkter de har døpt "The terrible ten ". Det er en liste med strukturelle forhold som gjør at Europa taper konkurransekraft mot USA og Kina og som de har bestemt seg for å gjøre noe med.

EUs "Terrible 10" har kommet opp som en oppfølging av Letta-rapporten og Drahgi rapporten, som også er godt beskrevet i boken, og handler om politikk. Politikk for å fjerne hindringer og få til den nødvendige omstillingen som trengs for å skape et mer konkurrasedyktig indre marked. Politikk for å ikke hindre innvason og nyskping. Dette må vi snakke mye mer om i Norge også, og derfor er det bra at boken er tydelig på at dette må til. EUs "terrible ten" beskriver at:

1. Det er for komplekse EU-regler. Ting som er godt begrunnet hver for seg har ledet til kompliserte og overlappende reguleringer som skaper kostnader, usikkerhet og barrierer, særlig for små og mellomstore bedrifter.
2. Det er en mangel på «eierskap» til det indre marked hos medlemslandene. Mange land er i praksis mer opptatt av å lage nasjonale særodninger enn av å bygge et sterkere felles marked.
3. Det er for kompliserte prosesser for å etablere og drive bedrift over landegrenser. Regler som kan hindre sekskaper å skalere opp og etablere seg i andre EU-land.
4. Mangelfull anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner. Tungvinte godgjenningsprosesser gjør at man mister talenter og ikke får tilgang til kompetansen man trenger.
5. Lange forsinkelser i fastsetting av nye standarder. Dette gir både større usikkerhet om hva som gjelder og fører til høyere kostnader.
6. Fragmenterte regler for emballasje, merking og avfall. Ulike krav fører til at bedrifter må produsere ulike versjoner for ulike land, også ulik emballasje og merking der produktene er like.
7. Utdaterte produktregler og ukoordinerte reaksjoner fra kontroll- og tilsynsorganer, som ugjør en risiko for bedriftene, samtidig som det er utilstrekkelig kontoll av tredjelandsprodukter.
8. Restriktiv og ulik nasjonal tjenesteregulering. Harmoniseringen av tjenester er fortsatt ikke godt nok ivaretatt i EUs indre marked, selv om tjenestesektoren er en stor del av Europas økonomi.
9. Byråkratiske prosedyrer for midlertidig grensekryssende arbeidstakere gjør de mindre attraktivt å tilby tjenester i andre EU-land.
10. Territorielle prisforskjeller som ikke skyndes forskjeller i lønnskostnader eller ulike reguleringer, men at leverandører begrenser leveransene til enkeltmarkeder.

Omnibus og forenkling

Det er konkrete ting som dette som gjør Ishita Baruas bok "Techbros" virkelig nyttig og god. Deler av den kan fungere som en slags sjekkliste når man skal gå løs på barrierer og hindringer, og finne ut om man har fått med seg alt. Undertittelen er riktignok "...og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon",  som antyder at dette med innovasjon også handler om følelser, holdninger og sinnelag. Og det mentale og emosjonelle er definitivt viktig i Ishita Baruas bok, men det hjelper ikke å bare ønske og ville ting litt mer enn andre. Rammevilkår for innovasjon handler om konkrete ting som må gjøres for å forbedre Europas og Norges konkurranseposisjon.

EU-kommisjonen har lanserte flere såkalte omnibus-forslag for å se helhetlig på forenklinger og av reguleringene på brede områder som bærekraftsrapportering og digitalisering. I tillegg til å fjerne rapporteringsbyrder, spesielt for små og mellomstore bedrifter, er det viktig å automatisere innrapporteringer der det trengs. Behovet for å forenkle og standardisere mer er også bakgrunnen for det såkalte 28. regime, et frivillig og felleseuropeisk regelverk som bedrifter kan velge å følge i stedet for fragmenterte nasjonale regelverk når de bygger bedrift. En raskere vei til skalering og vekst på tvers av landegrenser.

Her må jeg smette inn med en liten parentes om norske forhold. Nærings- og fiskeridepartementet la frem en ny forenklingsstrategi for en enklere hverdag for næringslivet i juni som burde vært enda bedre koblet på og begrunnet i  på EUs oppfølging av Draghi rapporten. Den norske strategien nevner EU flere steder, men først og fremst for å forklare at Norge helst ikke må ha enda dårligere rammevilkår enn EU. Det er jo bra, men det er litt rart at ikke Norge skal ha noen ambisjoner på vegne det indre markedet som helhet. Europas konkurransekraft mot USA og Kina er også vår konkurransekraft. Vi er jo tross alt medlem i EUs indre marked. Jeg tror jeg må komme tilbake til denne forenklingsstrategien fra regjeringen i et nytt blogginnlegg ganske snart.

Skalering og global vekst

Hva er det som gjør det så vanskelige å bygge en globalt ledende teknologibedrift fra Europa? For ekempel en vekstbedrift som bygget videre på helseforskning og helsedata, og det at Europa har mange av verdens ledende forskere og noen av verdens beste helsedata?  Her er Ishita Barua på sitt aller beste når hun forteller og analyserer ut fra sitt ståsted i skjæringspunktet mellom grunnforskningsfronten, innovasjon og produktutvikling basert på KI, og de store helseutfordringene. Hun har hatt gode samtaler med forskere og etablerere i både USA og Europa, beskriver gjennom eksempler hva som hindrer europeiske selskaper i å skalere.

Hun forteller om Demis Hassabis som etablerte KI-selskapet DeepMind i London i 2010, sammen med to medgrundere. De har hatt et svært høyt ambisjonsnivå på en rekke områder i forskningsfronten når det gjelder KI, ikke minst det å løse store helseutfordringer, og har utvilsomt lykkes godt med det forskningsmessige og teknologiske. Men for å få tilgang på den nøvendige kapitalen for å skalere raskt videre ble DeepMind kjøpt opp av Google i 2014. Det var ikke noen europeiske alternativer. Forskningsmiljøet er fortsatt i London, og blir satset på, i nye lokaler som kalles Plattform 37 ved Kings Cross jernbanestasjon, men eierskapet er i USA. I dag er de integrert i det som heter Google Brain

Demis Hassabis og hans kollega John M. Jumper i Google Deepmind delte en halv Nobelpris i kjemi i 2024 for bruk av KI i prediksjon av proteinstrukturer, en pris som ikke handler om KI-teknologi som sådan, men om et gjennombrudd innenfor biokjemi gjennom bruk av KI. Vinnerne har selv understreket betydningen av offentlgie helsedata for å lykkes med denne type helseforskning. Akkurat nå som vi hører om nye versjoner av Claude og Chat GPT omtrent ukentlig, og om koding og "cowork" og KI-agenter, er det fint med en bok som er så opptatt av anvendelsene og de samfunnsmessige gevinstene av å legge til rette for KI, ikke minst i helsesektoren som står overfor så store og viktige utfordringer, og der koblingen mellom forskning og anvendese må bli mye tettere.

Forholdet mellom grunnforskning og anvendelser i næringslivet 

Og her er det også grunn til å berømme Ishita Barua for å løfte frem viktige diskusjoner om brobygging mellom nyskjerrighetsdrevet grunnforskning og innovasjon i næringslivet. I en tid der avstanden tidsmessig mellom grunnleggende forskning i basisteknologier og anvendelser i næringslivet blir stadig kortere, og der de store tech-selskapnene investerer stadig mer i både egen FoU, og samarbeid med ledende forskningsmiljøer, er det helt påfallende hvor lite diskusjon vi har om dette i Norge. 

Den næringspolitiske debatten handler nesten ikke om rammebetingelser for forskning og innovasjon i det hele tatt. Derfor er det bra at Ishita Barua bruker denne boken til å løfte en diskusjon om hvordan denne koblingen mellom forsknig og næringlivsvekst henger sammen, og at den er blitt enda viktigere enn før. 

I Techbros vil man også finne en enkel firefeltstabell som kalles Pasteurs kvadrant, og ble introdusert av Donald Stokes i 1997 som et pedagogisk grep for å grovkategorisere ulike typer forskning og innovasjon. Den horisontale aksen handler om umiddelbar praktisk anvendelse og nytte. Den vertikale aksen handler om dette er en søken etter ny grunnleggende forståelse. I "Edisons kvadrant" nede til høyre finner man anvendt forskning som bygger på kjent kunnskap, men anvender den på nye og innovative måter. Mange bedrifter, også i Norge, har hatt stor suksess her, og det er ikke noe galt i det.

Det er heller ikke noe galt med den rent nyskjerrihetsdrevne grunnsforskningen som søker å komme frem til helt nye kunnskap, men uten noen umiddelbar utvikt til anvendelse, symbolisert av Niels Bohrs kvadrant. Mange gode forskere befinner seg der, og de beste høster heder og ære for sine vitenskapelige gjennombrudd selv om de praktiske anvendelsene er langt unna, om de kommer i det hele tatt.

Broen fra ny forskning til anvendelse

Utfordringen er opp i det høyre hjørnet, der det finnes noen bedrifter som har som virksomhetsmodell at de omsetter grunnleggende forskning til anvendbare produkter og tjenester. Ja, man er helt avhengig av tilgang til verdensledende grunnleggende forskning for å i tape konkurransen som har denne tilgangen. Slik er det for de som utvikler nye legemidler, nye materialer, nye energiteknologier og nye KI-modeller, der avstanden mellom grunnforskningen og næringslivets behov er kort.

Men hvordan bygger man denne broen? Er det universitetene som må ta et større ansvar for å sørge for å være nær de som skal bruke resultatene, og ikke bare publisere sine resultater? Eller er det næringslivet som i større grad må både finansiere og delta aktivt i grunnforskning? Eller er det kanskje behov for å bygge og utvikle noen egne miljøer som har et ben i hver leir, og behersker nettopp denne tosidige rollen der man både forstår hva det krever å være i forskningsfronten, men også forstår hva det krever å lykkes i globale markeder. 

Vi må sannsynligvis gjøre flere av disse tingene på en gang, og ikke noe av dette fremstår som spesielt enkelt. Særlig ikke i Norge der vi ligger svært lavt i forskningsinnsats som andel av BNP, der mange bedrifter har lite tradisjon for å ansette forskere og der også flere av universitetene kan bli bekymret når noen er opptatt av den økonomiske gevinsten av forskningsprosjektene. Ishita Barua skal ha ros for å etterlyser en klarere strategi for det hun kaller "innovasjonsmotivert basalforskning". La oss håpe at boken kan bidra til at en slik slik strategidiskusjon kommer i gang.

Disclaimer: Jeg har ikke kjøpt denne boken selv fordi jeg var så heldig å få den tilsendt fra forlaget. Med en veldig hyggelig personlig hilsen fra Ishita Barua. 

Statistisk sentralbyrå 150 år

Sentralt plassert på Statistisk sentralbyrås (SSB) hjemmeside står teksten "Offisiell statistikk siden 1876". I år er det akkurat 150 år siden 1876, og det faktisk dagen i dag, 1. juli, som er selve bursdagen. Dagen da Det Statistiske Centralbureau ble opprettet i 1876 som et statlig eid, men uavhengig fagmiljø for offisiell statistikk. Det er verdt en god feiring.

Historien før historien

Dagens direktør Geir Axelsen har skrevet en fin post på Linkedin i dag i anledning bursdagen til SSB der han beskriver noe av det som skjedde forut for at det ble etablert et slik byrå for statitikk 1876. Han trekker linejene tilbake 300 år, og skriver at:

I dag, den 1. juli 2026, er vi i Statistisk sentralbyrå (SSB) 150 år, men det har vært laget statistikk om Norge og vår samfunnsutvikling i nesten 300 år. Årlige tall for fødte og døde i Norge finnes helt tilbake til 1735, og den første norske folketellingen ble gjennomført i 1769. I 1797 ble det opprettet et felles dansk-norsk tabellkontor. Formålet var blant annet å lage tabeller som kunne sammenligne landene. Kontoret laget tabeller om blant annet folkemengdens utvikling, handel og skipsfart. Da Norge ble selvstendig i 1814, ble tabellkontoret videreført i den nye nasjonen, som en del av "Finans-, Handels- og Tolddepartementet". En stor prioritet var det nok likevel ikke, for kun én eller to personer var ansatt for å jobbe med statistikk der.

I begynnelsen ble statistikken hovedsakelig produsert til bruk for regjeringskontorene, og kun en sjelden gang nådde resultatene ut til offentligheten. På 1820-tallet vegret for eksempel Stortinget seg mot å bevilge penger til å trykke opp folketellingen fra 1825. I 1839 så Regjeringskontoret og Stortingskomiteene behovet for mer nøyaktig statistisk informasjon om næringslivet. Tabellkontoret ble derfor utvidet til hele 10 personer, og arbeidet skjøt fart. Kontoret gav seg i kast med nytt og gammelt materiale, og gav ut tabell på tabell - noen av disse ble også gitt ut i trykt format. Tabellkontoret ønsket seg etter hvert en mer selvstendig stilling. Én av grunnene var at Tabellkontorets vitenskapelige karakter ville bli tydeligere. Og i utlandet var lignende institusjoner fullt ut uavhengige. 1. juli 1876, for 150 år siden i dag, ble derfor Det Statistiske Centralbureau opprettet. Vi var ikke lenger et tabellkontor i Departementet for det Indre, nå var vi Bureauet.

Statististikk og demokrati

Det å ha gode data om mennesker, samfunn og næringsliv henger nært sammen med utviklingen av demokrati og utviklingen av velferdssamfunnet. Statistikk om mennesker, og levekår, og om hva som virker og hva som ikke virker, trengs for å ha den innsikten som er nødvendig for å bruke offentlige penger riktig, og for å kunne hvite hva resultatene av ulike tiltak er. Og for både myndigheter og næringsliv er det viktig å ha objektiv informasjon om hvordan priser og kostnader utvikler seg i ulike markeder.

For demokratiet er det viktig at alle får tilgang til den samme informasjonen, både de positive og de negative signalene om endringer. Offentlig statistikk bidrar til at noen kan ta æren for det som går bra, men den gjør også at noen kan stilles til ansvar for at resultatene ikke ble slik det var lovet på forhånd. Eller den kan brukes til å argumentere for andre måter å løse problemer på. Media kan bruke statistikk til å lage kritisk journalistikk. Statistikk gjør også at en politisk opposisjonen ikke bare trenger å bruke tallene og innsikten til å kritisere de som styrer landet, men de kan også bruke innsikten til å fremme det de mener er bedre måter å løse problemene på, eller foreslå mer treffsikre tiltak. 

Tilgang til statitikk som alle slutter seg til at er objektiv og troverdig, og gir uttrykk for de faktiske realitetene,  gjør også at vi kan opparbeide en felles oppfatning av hvordan virkeligheten ser ut, noe som gjør det lettere å være enige om fakta, men også enige om hva man er uenige om når det gjelder tiltak og løsninger på problemene. Når vi i Norge og Norgen har en politisk kultur der vi stort sett er flinke til å skille hvordan faktagrunnlaget ser ut, fra hvilke politiske handlinger dette krever, så er det et viktig sunnhetstegn. Statistisk sentralbyrå er en viktig del av denne samfunnsinfrastrukturen som gjør det mulig.

Korrekte data stadig viktigere

Man kunne kanskje tenke seg at et statlig sentralbyrå for statistikk er litt gammeldags, og at vi nå er på full fart inn i en verden med automatisert masseproduksjon, fangst, forvaltning og deling av data på stadig flere områder, og at dette er noe trege statlige byråer og byråkratier ikke skal prøve å henge med på. Og på mange områder er det sikkert slik at staten ikke bør stå for alt som fanges, deles og brukes av ulike data.

Samtidig lever vi i en tid der det å vite hva som er sant og hva som ikke er sant, og hvordan vi skal klare å skille mellom troverdige og ikke-troverdige kilder er blitt stadig viktigere. Det er ikke bare statens egne behov for oppdaterte data som skal ivaretas, men også innbyggere og næringslivet har stor nytte av å ha en offisiell autorisasjon når det gjelder mange sider av samfunnutviklingen. Hvordan går det i boligmarkedet med nye igangsettingstillatelser? Hvordan er kvaliteten og gjennomføringsgraden i ulike utdanninger? Hvor er befolkningsutviklingen og hvordan er er det med innvandringen til Norge fra ulike kategorier av innvandrere?

I dag samler og analyserer SSB data på veldig mange flere områder enn da det ble etablert. Natur, miljø og klima er et godt eksempel på områder der samfunnet er interessert i og har bruk for offisielle data om hvordan tilstanden er for å kunne vite hvordan utfordringbildet ser ut, og for å kunne sette inn riktige og kostnadseffektive tiltak, For næringslivet er det viktig at endringer i markeder i form av priser, kostnader og utviklingstrekk over tid fanges opp, men også om det er mer disruptive endringer i form av bransjeglidninger som skyldes teknologiutviklingen og nye forretningsmodeller.

Derfor tenker jeg vi skal feier bursdagen til Statistisk sentralbyrå ved å anerkjenne alt det bra som er oppnådd, og samtdiig være nysgjerrig og litt søkende når det gjelder hva slags roller og hvilken informasjon det er særlig viktig at et fagmiljø som skal forvalte offisiell statistikk skal ivareta i den fremtidige kunnskapsinfrastrukturen. Da tenker jeg at det særlig er to forhold vi må passe på å ivareta: For det første: Om det er områder der vi er særlig sårbare når det gjelder desinformasjon og falske nyheter, der et Statistisk sentralbyrå er godt posisjonert til å være en del av kvalitetssikringen? 

Og for det andre: I en stadig mer datadrevet økonomi der stordata og med KI på toppen vil bidra til nye tjenester og nye virksomheter, til glede for både offentlig og privat sektor, er den nye muligheter for innovasjon, verdiskaping og vekst der data fra et Statistisk sentralbyrå kan være det som gjør at vi kan utnytte disse mulighetene? Vi er jo kjent internasjonalt for den høye datakvaliteten vi har i Norge, og SSB er en viktig del av den historien. Men da er det naturlig å også se fremover og tenke gjennom hvor de nye mulighetene for verdiskaping gjennom gode og korrekte data ligger.

Norsk suksess i EUs forsvarsfond

Det europeiske forsvarsfondet EDF får en stadig viktigere rolle i forskning og innovasjon for forsvarsformål. Vekst i forsvarsbudsjerttene, en rask teknologiutvikling med droner, autonomi og KI, og et ønske om flere europeiske fellesprosjekter, gjør at EDFs strategiske betydning er blitt større. Det har også mulightene for forsvarsindustri, anvendte forskningsinstitutter og næringsliv som har relevante bidrag innenfor EUs prioriteringer.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har en gladsak på nettsidene sine om hvordan norske bedrifter gjør det svært godt i tildelingene fra EDF. Selv om Norge ikke medlem i EU, er vi med i EDF på samme måte vi også er med i EUs generelle forskningsprogram Horisont Europa, og digitalprogrammet DIGITAL. I den siste tildelingen av 12 milliarder kroner fordelt på 57 prosjekter, er det Norske aktører med i 16 av disse prosjektene. FFI skriver at:

"Totalt deltar 19 norske aktører i 16 ulike prosjekter i denne runden. Dette inkluderer alt fra store lokomotiv som Kongsberg Defence & Aerospace, som er med i hele sju prosjekter, sentrale forskningsmiljøer som Sintef og Norsk Regnesentral, og mindre teknologibedrifter. Denne bredden er viktig for Norge og for FFI. At flere viktige aktører fra industri og forskning lykkes i EDF, styrker det norske «forsvarstriangelet» – bestående av myndigheter, industri og forskning – slik at Norge får maksimalt utbytte av de milliardene som nå investeres i europeisk sikkerhet."

Anerkjennelse av norske spissmiljøer 

Det å nå opp med mange deltakere og i mange prosjekter i slike internasjonale tildelinger er en viktig anerkjenelser av at norske forskningsmiljøer og bedrifter. Våre kompetansemiljøer innenfor forsvarsindustri er helt i front når det gjelder utvikling av fremtidens militære kapasiteter, også når det gjelder cyberforsvar, droner, robotikk og KI. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er med på to prosjekter selv. Sintef Ocean, Norsk Regnesentral og NTNU er andre forskningsmiljøer som er tildelt prosjekter.

Store forsvarsleverandører som Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), Kongsberg Maritime, NFM og Teleplan Globe er blant de som er inne i prosjekter som har nådd opp, men også noen mindre norske spissmiljøer er med. Og jeg synes naturligvis at det er særlig gledelig at Halogen er blant de mindre leverandørerne som har nått opp i konkurransen, med et samarbeidsprosjekt som heter MIDAS, om anvendelse av kunstig intelligens på en sikker måte. FFI skriver at:

"Innenfor kunstig intelligens og fremtidens teknologi skal Norsk Regnesentral utvikle sikre språkmodeller for forsvaret i LLM Secret, mens Halogen skal jobbe med MIDAS-prosjektet for å lage smarte og trygge grensesnitt for AI-dialog."

Inneværende programperiode i EFD går mot slutten, og jeg antar at neste periode fra 2028 vil øke de felleseuropeiske satningene på å styrke Europas forvarsevne gjennom forskning, innovasjon og teknologiutvikling ytterligere. I alt brukes det rundt 90 milliarder kroner for perioden 2021–2027, med et klart om å redusere fragmenteringen av det europeiske markedet og gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig gjennom samarbeid. 

Mye har skjedd siden dagens EDF-periode ble besluttet, og den sikkerhetspoliktiske situasjonen er blitt langt mer krevende, både på grunn av Russland og USA. Noe som gjør at EDF, eller en etterfølger av EDF, vil ha enda større strategisk betydning, både for europeisk forvarssamarbied og som en del av EUs felles industri- og konkurranseevnepolitikk. Her er en artikkel som sier litt om denne prosessen og arbeidet som må gjøres for å få på plass en nytt flerårig EU-budsjett.