Et britisk politisk jordskjelv

Daily Telegraph om valget

Er det britiske topartisystemet i ferd med å bryte sammen? Og hva kommer i så fall i stedet, et partisystem med tre, og kanskje flere, mellomstore partier som svinger kraftig i oppslutning og enda mer i mandatuttelling? 

Ved forrige parlamentsvalg vant Labour en suveren valgseier i antall mandater, men uten å gå så veldig mye frem i antall stemmer (de fikk 33,7 prosent). Seieren skyldtes særlig at stemmer på høyresiden ble splittet mellom de konservative og Nigel Farage sitt parti Reform UK, som fikk 14,3 prosent av stemmene, men bare fem mandater, mens Liberaldemokratene fikk 12,2 prosent av stemmene og hele 65 mandater. 

Noe som viser at tilfeldigheter og taktisk stemmegivning kan gi både ganske store og ganske rare utslag, og at det ikke nødvendigvis skal så mye til for at flertallet tipper og blir dramatisk forskjellig. I det engelske lokalvalget i forrige uke så vi effektene av dette, og kanskje et forvarsel på et nytt politisk landskap i Storbritannia.

Gjennombrudd for Nigel Farage

Valgpakken denne gangen, ved valget som ble gjennomført 1. mai, bestod for det meste av regionalvalg i typisk konservative og liberale distrikter i England, noen direkte ordførervalg, samt et suppleringsvalg til parlamentet i en av Labours sikreste valgkretser, Runcorn and Helsby. Og for å ta det siste først. Med historiens knappeste margin, bare seks stemmer, vant Reform dette suppleringsvalget og fikk inn et nytt parlamentsmedlem. Derfor viser Farage seks fingre på bildet på forsiden av The Telegraph. En ordentlig ubehagelig skrell for Labour som hadde et forsprang på 34,8 prosentpoeng ved parlamentsvalget i juli 2024.

Men selv om valgnatten ble ubehagelig for Labour, så ble den helt skrekkelig for det konservative partiet. I de 23 regionalforsamlingene der det var valg hadde Tory-partiet flertall i 16 før valget, Labour hadde flertallet i et distrikt og det var ingen som hadde eget flertall i tre. Toryene tapte alle 16 og Labour sin ene. Etter valget har Reform UK rent flertall i 10, mens Liberaldemokratene har flertall i 3. I de øvrige 10 har ingen flertall. Reform UK vant valget i Derbyshire, Kent, Lancashire, Lincolnshire, Nottinghamshire, Staffordshire, Doncaster, North Norhamptonshire, Durham og West Northamptonshire. Liberaldemokratene vant flertall i Oxfordshire, Cambridgeshire og Shropshire.

Det var også seks direktevalg på ordførere. Reform UK vant også to av disse, i Hull & East Yorkshire og i Greater Lincoldshire der tidligere parlamentsmedlem for toryene Andrea Jenkins vant en klar sier for Reform. Og Reform UK tapte såvidt ordførervalget i Doncaster mot Labours kandidat, men har soom nevnt rent flertall i regionalforsamlingen.

Protestvalg eller varig endring?

Er det gamle topartisystemet dødt? Eller er dette et typisk protestvalg der man stemmer på fløypartier, og mot både nåværende og tidligerre regjeringesparti, når det ikke har like stor betydning som ved et nasjonalt valg? Vi vet jo at i både Skottland og i Nord-Irland, og i noe mindre grad i Wales, er slik at det tradisjonelle topartisystemet ikke virker lenger. Men kan det også skjer i England? Ser man på meningsmålingene så kan det faktisk virke slik. I You Govs siste meningsmåling for Sky News og The Times er Reform UK det største partiet med 26 prosent oppslutning, Labour har 23 pst, Tory har 20 og Liberaldemokratene har 15 pst. Ikke akkurat topartisystem.

Hva skyldes så dette sammenbruddet? Her ligger vel det store paradokset. Misnøye med egen økonomi og landets økonomiske utvikling forklarer mye, i tillegg til at Reform UK vinner stemmer på innvandringsmotstand. Men paradokset er at det økonomiske uføret Storbritannia har opplevd de siste årene skyldes Brexit, utmeldingen av EU. Og det virker som partiet og lederne som stod i spissen for EU-motstanden og lykkes med å melde landete ut av EU, er de samme som vinner velgere på de skadelige effektene av utmeldingen. Og like paradoksalt er det at meningsmålingene viser at et flertall av britene helst vil bli medlem i EU igjen, med omkring 50 prosent ja mot 35 prosent nei. 

Det er ikke lett å bli optimist av dette. Det lille snevet av optimisme må handle om at økt politisk fragmenting kan løfte fram behovet for en ny og mer proposjonal valgordning som kan dempe konkurransen om å være mest mulig provinsiell og polariserende, og åpne for at moderate og internasjonalt orienerte holdninger blir bedre representert.

Mission-driven government

Det har nettopp vært valg i Storbritannia og et nokså slitent konservativt lag som har styrt siden 2010, med fire ulike statsministre, er avløst av et sultent Labour. Da kong Charles III holdt  The King's Speech ved åpningen av det nye parlamentet, åpnet han med disse to setningene om hva den nye regjeringen skal gjøre:

"My Lords and Members of the House of Commons, My Government will govern in service to the country. My Government’s legislative programme will be mission led and based upon the principles of security, fairness and opportunity for all."

"Mission led", skal det være. Deretter gikk den den relativt korte talen, som tilsvarer kongens trontale ved åpningen av Stortinget i Norge, innom noen hovedprioriteringer og planer, noen prinsipper og noen tiltak som skal igangsettes med en gang. Men hva er egentlig dette med at regjeringen skal være "mission led"? og i valgprogrammet beskriver regjeringsambisjonen som "Mission-driven government"? Handler det om helt nye og innovative arbeidsmåter i offentlig forvaltning? Innebærer dette noe nytt i måten det skal jobbes med komplekse og tverrsektorielle utfordringer? Eller er dette mest et forøk på å vise at man følger med på trenden med å beskrive ting det er vanskelig å løse som "missions"? Jeg kommer tilbake til det. Men først litt om det politiske utgangspunktet for en ny regjering:

Store utfordringer, lite handlingsrom

Det er et Labour-parti som ikke har styrt landet på svært lenge som nå overtar, og som har viktige ting de ønsker å gjøre. Noe av dette handler om politisk uenighet, der man relativt enkelt kan skru på lover, rettigeheter, regelverk eller skattesatser. Men mye dreier seg om en misnøye med at politikken ikke henger godt nok sammen på tvers av sektorer, at gjennomføringskraften mangler, og at det er mye man vil man ikke får gjort. For eksempel fordi planprosesser eller pålagte utredninger tar alt for lang tid. Og for å løse de virkelige store utfordringene med ungt utenforskap, overgangen til utslippsfri energi og en bærekraftig helsetjeneste i møte med eldrebølgen, holder det ikke med noen få enkle tiltak. Du må gjøre ting på systemnivå.

Så må vi også huske at Labour var alvorlig ute av kurs politisk i mange år, langt ute på den dogmatiske venstrefløyen som skulle løse alt med mer stat og høyere skatter, og nå har et sterkt behov for å vise at de skal føre en ansvarlig økonomisk politikk, der verdier må skapes før de kan deles. Den økonomiske utviklingen i Storbritannnia etter Brexit har vært veldig svak og det er ikke noe stort handlingsrom når det gjelder nye kostnadskrevende reformer. Selv om det er fristende å love mye til mange, har Labour vært veldig opptatt av å love økonomisk ansvarlighet og kostnadsdisiplin

Men hva slags politikk skal regjeringen gjennomføre? Er det noen interessante reformer på gang, noen nytenking om måter å gjennomføre offentlig-privat samarbeid på, eller rett og slett innovative måter å fornye og forbedre offentlig forvaltning? Mange andre land pleier å følge spent med når britene lager regjeringsprogrammer, av minst to grunner. For det første gjør topartisystemet at når et parti først vinner et valg sitter man normalt trygt og lenge, og slipper å forhandle utvannede kompromisser både i regjering og i parlamentet. Man får gjort det man bestemmer seg for og man kan planlegge for mer enn en regjeringsperiode. Det gir bedre vilkår for store og krevende reformer og strukturendringer.

For det andre har påtroppennde britiske statsministre og regjeringer en tradisjon for å legge hodet på blokka og love reformer som som øker gjennomføringskraften og styrker brukerperspektivet, gjennom styringsreformer, medvirkningsproesser og innovasjonvirkemidler. Tverrektorielle og flokete problemer skal løses, ikke bare utredes. Britene har vært gode til å utvikle modeller for offentlig-privat innovasjonssamarbeid og på å ta i bruk metoder og verktøy fra tjenestedesign og systemdesign når de skal løse tverrsektorielle og komplekse utfordringer i det offentlige. Så selv om Storbritannia utenfor EU, og er blitt mindre viktig for andre land, fordi de dessverre ikke er med å utforme EU-regelverk, kan de fortsatt være innflytelsesrike når det gjelder å fornye og digitalisere i offentlig sektor.

Valprogrammets ulike deler

For å få en mer helthetlig forståelse av hva den nye Labour-regjeringen faktisk ønsker å gjøre er det "Labour Party Manifesto 2024", valgkapmanifestet som ble skrevet før valget som må leses. Det er her de beskriver hva de ønsker å oppnå, hva de viktigste tiltakene er og hvordan de har tenkt å gjøre det. Fordi et parti pleier å vinne rent flertall trenger de ikke forhandle frem en egen regjeringsplattform etter valget slik vi gjør i Norge, men kan legge valgprogrammet til grunn for jobben de skal gjøre.

Manifestet har fått en fin mobil- og webvennlig utforming som gjør det lett og finne fram (men den finnes også i en mer traust papir/pdf-versjon for de som liker at partier er litt retro i uttrykket. Keir Starmer er kanskje ikke den mest fotogene av politikere, men her er det 33 bilder av partilederen i partiprogrammet i tillegg til forord og signatur).

Et vanlig partiprogram, og også en regjeringserklæring, er gjerne delt inn i kapitler som, sektor for sektor, lister opp regjeringens løfter i form av strekpunkter om tiltak som skal gjennomføres. Et interessant grep Labour gjør i sitt valgmanifest er å ikke låse seg til en slik sektorvis og mer eller mindre departementsinndelt logikk, men de beskriver politikken mer overordnet og tematisk, i form av styrende prinsipper og store utfordringer. Ja, egentlig er dette et manifest som trekker opp politikk langs tre dimensjoner, med litt ulike tidshorisonter. 

For det første skal de levere noen resultater raskt. Det er en forventning blant velgerne om at ting som ikke virker, som som det er ganske lett å gjøre noe med, blir tatt tak i med en gang. Derfor har Labour laget noe de kaller "Labours first steps for change". Det er en kort sekspunktsplan som skal kutte ventelister i helsesektoren, styrke grensekontrollen og etteforskning av mennskesmuglig, etablere et statlig selskap for fornybar energi, styrke politiets arbeid mot "anti-social behaviour" og rekruttere 6500 nye lærere i skolen. Og interessant nok er streng budsjettdisiplin første punkt. En blanding av litt av hvert.

Andre dimensjon i denne sorteringen av hva politikken skal oppnå er å beskrive tre "fundamenter" som må være på plass for å få til alt det andre, eller "Strong foundations" som Labour kaller det. Disse er det tre av: Nasjonal sikkerhet, som handler om ting som NATO,  2,5 prosent av BNP til forsvar, og kamp mot terror. Sikre grenser, som dreier seg om å bekjempe ulovlig innvandring. Og økonomisk stabilitet. Også her gjentar Labour at de vil være svært strenge på utgiftssiden fordi dersom de store pengene skal gå til å løse de store oppgavene må det ikke sløses med skattebetalernes penger på alt mulig annet som ikke er like viktig. Her lover de å være strengere enn de konservative:

"Every commitment a Labour government makes will be based on sound money and economic stability. This is a non-negotiable principle for our changed Labour Party. Siren voices may claim that there are no limits on what government can spend, or that tax cuts pay for themselves. We reject this flawed ideology that was tested to destruction by the disastrous Conservative ‘mini budget’."

Fem "missions"

Men det som løftes frem som en ny måte å skape og gjennomføre politikk på er det tredje dimensjonen, "mission-driven government". Som ble nevnt i åpningen av Kings speech og som i dette valgmanifestet dreier seg om noen store elefanter i form av store utfordringene som må løses på tvers av sektorer og offentlig-privat. Og som de tradisjonelle sektorielle virkemidlene ikke klarer å løse godt nok. Det er problemer som ikke kan vedtas bort eller bevilges bort. På norsk oversettes "missions"  gjerne til "målrettede samfunnsoppdrag". NIFU skrev for et par år siden en bra rapport om Målrettede samfunnsoppdrag i Norge og som kan anbefales som en beskrivelse av denne måten å jobbe med ulike komplekse samfunnsutfordringer, og også hva slags barrierer man kan møte.

I den britiske regjeringens liste over målrettede samfunnsoppdrag er det fem slike store elefanter de skal gå løse på, samlet under ovrskriften "Labour's five missions to rebuild Britain". I rammen til høyre er det en oversikt. Det handler blant annet om energipolitikken og klimamål, om ungt utenforskap, om et helsevesen som må fungere for alle og om innbyggersikkerhet og kriminalitetesbeskjempelse. Og på toppen er det økonomisk vekst, med jobbskaping og økt produktivitet. Er det noen forskjeller på dette og den type tematiske satsinger og prioriteringer partier alltid gjør når de skrive hva de vil oppnå i regjering? Solberg-regjeringens Sunnvolden-plattformen fra 2013 hadde for eksempel åtte slike tverrgående satsingsområder med tiltakslister hentet fra regjeringsplattformen på tvers av statsrådenes ansvarsområder, og der regjeringen fikk regelmessige statusrapporter om oppfølgingen. Så helt ukjent er ikke denne tematiske inngangen til å jobbe med store utfordringer.

Men jeg tror den britiske regjeringen med sin "mission-led government"-tilnærming ønsker å ta det et langt skritt videre. Jeg har forstått det slik at det ikke bare er halvårlig rapportering fra de respektive lederdepartementene, men at regjeringens løpende arbeid også skal organiseres rundt målrettede samfunnsoppdrag, eller missions. Og at det skal fordeles roller og ansvar i regjeringsapparatet på en annen og tverrsektoriell måte. 

Inngangen til dette arbeidet bærer også preg av en viss retorikk om "månelandingsprosjekter", inspirert av store statlig finansierte teknolgiløft som har gitt ringvirkninger i andre sektorer, og av den venstreorienterte økonomem Mariana Mazzucatos bøker om statlig sektor som entreprenør, investor og hovedrolleinnehaver i teknologisk og samfunnsmessig omstilling, gjerne radikal og disruptiv, men alltid opptatt av å løse store samfunnsoppgaver. Og gjerne med en brodd mot private selskaper og mot konsulenter.

Men er egentlig Labours valgmanifest en samling  "månelandinger" etter Mariana Mazzucatos oppskrift for statlig innblanding i næringlivet, eller om dette noe annet? I artikkelen "Can Britain’s “mission-led” government defy gravity?" stiller The Economist dette spørsålet, og skriver:

"Sir Keir, a technocrat by inclination, was partly inspired by the work of Mariana Mazzucato, an economist and author of “Mission Economy: A Moonshot Guide to Changing Capitalism”. In it she argues that the space programmes of the 1960s and the covid-19 vaccination effort can provide a model for tackling other complex challenges (...) 

A space-age nomenclature for the new government is already emerging. There will be five “missions”, each with quantifiable targets and each overseen by a mission “delivery board”, which will feature outside experts and be chaired by the prime minister. The “mission delivery unit”, a unit in the Cabinet Office overseen by Pat McFadden, the chancellor of the Duchy of Lancaster, will monitor progress. To take the example of energy, where thinking seems to be most advanced, the goal is to fully decarbonise electricity generation by 2030. Ed Miliband, the energy secretary, is designated the energy “mission lead”. Within his department, Chris Stark, a former head of the Climate Change Committee, a watchdog, will lead a unit called “mission control”.

Eksperimenterede og utprøvende

Det blir spennende å følge dette arbeidet og se hvordan det settes opp og hva slags effekter det gir. Jeg tenker de gjør lurt i å ikke følge Marianna Mazzucatos råd om sterk statlig dirigerng av næringslivets forsknings- og innovavsjonaktivieter for tett. Hun har også i noen artikler advart mot å gjøre økonomisk vekst til en "mission" og mener at det er noe som kommer som et resultat av stor og målrettet statlig pengebruk, mens Keir Starmer og hans finansminister Rachel Reeves ser ut til å mene at økonomisk vekst er en helt utmerket "mission" fordi det er forutsetningen for å skape handlingsrommet som trengs på andre områder.

Det blir uansett spennende å følge dette arbeidet fremover og se om britene virkelig finner bedre måter å jobbe med langsiktig omstilling og et samarbeid på tvers som lykkes bedre. Det Mazzuacto løfter frem som positivt i denne måten å jobbe med store og komplekse samfunnsutfordringer er at det må utforskes og eksperimenteres. Og at det å løse store samfunnsutfordringer på tvers av sektorer ikke er det samme som teknologiske "månelandingsprosjeker:

"This embrace of experimentation is what separates today’s missions from the missions of the moonshot era. Major societal challenges, such as the urgent need to create more equitable and sustainable food systems, cannot be tackled the same way as a moon landing. Such systems consist of multiple technological dimensions (in the case of food, these include everything from energy to waste management), and involve widespread and often disconnected agents and an array of cultural norms, values, and habits. 

Success thus depends on understanding what missions are not supposed to be. For starters, missions are not top-down planning exercises directed by omniscient policymakers. The process relies on entrepreneurial discovery and competition in the private sector to push along the experimentation needed to figure out which solutions work.Transforming such complex systems requires a portfolio of programs aimed at a common goal, not a strategy dictating how each sector or enterprise should solve its respective part of the challenge. Rather than trying to conceptualize the complexity away, today’s successful missions will make it central to policymaking."

Stat og marked

Marianna Mazzucato har også skrevet en ny artikkel litt i etterkant av valget der hun kommenterer ting hun liker og ikke liker med den nye regjeringens ambisjoner, og løfter frem at det skal opprettes noen "Mission boards" for de fem samfunnsoppdragene, som statsministeren selv har antydet at han skal lede. Det blir spennende å se hvor mye tid han får til å gjøre dette i praksis.

Så skal man naturligvis være oppmerksom på at slett ikke alt er på plass og at det alltid vil være krefter som vil motvirke nye måter å jobbe på med store utfordringer. Alle som har sett "Yes, Minister" vet at det ikke er slik at det eksisterende systemet slutter å arbeide for sine egenintesser og sin maktposisjon. Og på viktige områder er formuleringen av de politiske ambisjonene selv skyld i dette, ved at de er abstrakte og vage, som for eksempel formuleringen av en "mission" om å gjøre helsesektoren bedre innrettet for å løse fremtidenes utfordringer. Hva er det egentlig man skal oppnå her? Dette kapiltet er både veldig vagt og unødig detaljorientert samtidig, og beskriver sånn sett ikke en klar problemforståelse eller noe klart oppdrag.

Så skal man også huske på at Labour, til tross for en mer ansvarlig økonomisk politikk og en dreining mot sentrum i virkemiddelbruken, fortsatt er et parti på venstresiden som er glade i statlig eie og statlig styring. Tross sine "missions" har de ikke gått helt bort fra at mer stat og mer styring er svaret uansett problem. Og i dette valgmaifestet slår det ut i at de vil styrke statens mulghet til å overkjøre kommunale planmyndigheter i arealkonflikter, blant annet for å gjøre det lettere å bygge datasentre og grønne industrier, de vil dreie bruken av forskningsmidler bort fra støtte til enkeltprosjekter og mer over på langsikte og strategiske prosjekter med statlig medvirkning og de vil revesere bruk av private aktører i transportsektoren.

Og kanskje mest spektakulært så skal regjeringen nå opprettet en nytt statseid energiselskap, Great British Energy, med hovedkontor i Skottland, som skal klare det kunsttykket å bygge ut fornybar energiproduksjon, gjøre energisektoren utslippsfri innen 2030, sørge for billigere energi til innbyggerne og samtidig tjene penger å være konkurransedyktig i markedet. Det mangler i hvet fall ikke fallhøyde,

No Scotland, no party

 Rent fotballmessig har det vært en nitrist opplevelse med Skottland i EM. Ett poeng på tre kamper og sisteplass i gruppen. Og etter 1-5 i åpningskampen mot Tyskland ble det litt bedre, men ikke mye. 

Men når det gjelder fest og moro er det vanskelig å slå Skottland, som jeg tror topper listen over beste kombinasjon av hyggelig og fulle supportere. Og i år har de også den beste helt nye fotballsangen, skrevet etter at Skottland kvalifiserte seg til EM. Den heter typisk nok "No Scotland, no party":

En førsteminister fra Sinn Fein

Det er en smått utrolig politisk utvikling som har skjedd i Nord-Irland de siste få årene. Nord Irland ble etablert som en egen region i UK nettopp for å hindre at irske unionister skulle ta over da Irland ble selvstendig i 1922. I nord skulle lojalistiske protestanter være i flertall og styre. 

Så har årene etter vært preget av politisk uenighet, og også vold og væpnet konflikt, fordi et mindretall ikke har akseptert denne løsningen. Det politiske partiet Sinn Fein og deres militære arm IRA har nektet å godta delingen av Irland. De siste årene har bomber og terror blitt erstattet av fredelige politiske virkemidler.

Og det utrolige har skjedd at Sinn Fein nå i helgen har fått valgt sin leder Michelle O'Neill til first minister, den regionale statsministeren i Nord Irland. Sinn Fein ble det klart største partiet ved valget for to år siden, men deres motstandere nektet å akseptere noen regjering basert på valgresultatet, noe som er mulig under den spesielle avtalen om maktdeling gjelder for Nord Irland. Men nå i helgen ble det største protestantiske partiet enige om en samarbeidsregjering. Ikke fordi de er enige om Nord Irlands fremtid skal være, men fordi de vil samarbeide om skoler og sykehus og andre ting folk er opptatt av i hverdagen

Men hvordan kan en region med et eget folkevalgt organ, velge en statsminister fra et parti (og med familiemedlemmer som var aktive i IRA) som står for det motsatte av det regionen ble etablert for å ivareta. Jeg tror det har med tre ting å gjøre. 

Det ene er demografi. i den grad konflikten mellom katolikker og protestanter gir mening lenger, og for mange så gjøre den fortsatt det, så vokser den nasjonalistiske og katolske delen av befolkningen og den lojalistiske og protestantiske delen av befolkningen krymper. Det har sikkert både med fødselstall og migrasjon å gjøre, og gir en annen velgerdemografi enn før. Derfor er Sinn Fein blitt størst, og når de i tillegg framstår som fredelige, normale og relativt ansvarlige, er de valgbare. 

For det andre er det for mange ikke lenger slik at skillet mellom katolikker og protestanter gir så mye mening lenger, i hvert fall ikke som det store skillet. Andre spørsmål, økonomiske og sosiale, er viktigere. Og for den yngre og mer moderne delen av befolkningen framstår gammelt hat og historiske konflikter som en hindring for modernisering av landet. Derfor har det liberale sentrumspartiet Alliance, som var sterkt imot Brexit, blitt en modererende kraft.

Og for det tredje har forholdet mellom Irland og UK endret seg mye de siste årene. Selv om Storbritannia er langt større, har Irland vært den sterkest voksende økonomien. og fremstår som langt mer attraktivt for mange når det gjelder arbeid og fremtidsutsikter. Særlig etter Brexit er det Irland som er porten til Europa for både næringsliv og innbyggere og den ekstremt klønete britiske håndteringen av tollgrensen mellom EU og Storbritannia har skadet UKs omdømme. Betyr dette at Nord Irland vil bli en del av den Republikken Irland og bryte båndene til UK? Jeg tror ikke man skal avskrive den muligheten. Det vil helt sikkert ta tid, og noe ønske om en voldelig opptrapping er det ikke på noen side, men både demografi, økonomi og politikk kan se ut til å trekke i den retningen. 

Retningslinjer for statsansattes bruk av kunstig intelligens (i UK)

Hvordan skal offentlige virksomheter og ansatte i det offentlige forholde seg til kunstig intelligens (KI)? Stater er opptatt av å lage regler som regulerer hva andre kan gjøre og ikke gjøre, men hva med statens egen bruk av kunstig intelligens? Og hva skal man mene om statens ansattes bruk av generativ AI, og verktøy som Chat GPT, Google Bard. Microsofts Copilot, Dall-E og Midjourney? Er det slik at vi vil at statsansatte skal holde seg unna, være veldig varsomme eller vil vi at de skal omfavne og utforske mulighetene?

Nå er det ikke lenger uvanlig at ha retningslinjer og veiledere for bruk av KI i offentlige virksomheter. Jeg blogget for litt over en måned siden om at vi i Norge har fått en slik veiledning, laget av Digitaliseringsdirektoratet, om utvikling og bruk av generativ kunstig intelligens i offentlig sektor. Et pedagogisk og godt hjelpemiddel som også andre enn staten vil kunne ha nytte av å bruke. Det samme har flere andre land, blant annet Storbritannia som laget slike retningslinjer i 2019.

Men en ting er hvordan selve virksomheten skal forholde seg til bruk av kunstig intelligens. Hva skal vi mene om de ansattes bruk av KI-verktøy som genererer tekst, tale, video, bilder eller programkode? Er dette noe som bør oppmuntres eller noe som det må advares mot? Bør vi lage retningslinjer for ansattes bruk av kunstig intelligens på samme måte som det for ti år siden raste debatter om det burde være egne retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier? (mange har i dag slike retningslinjer). Og hva med de som jobber i staten, bør de vise en særlig varsomhet i sin omgang med slike verktøy?

Jeg har så langt sett et eksempel på at det er laget en egen veileder for statsansattes bruk av generativ kunstig intelligens. Det er Cabinet Office i Storbritannia, et slags britisk moderniseringsdepartement som støtter opp om statsministerens kontor og regjeringens tversektorielle arbeid og ulike innovasjonstiltak som har utarbeidet "Guidance to civil servants on use of generative AI". Den kom ut nå i slutten av juni og gir råd om bruk av verktøy som Chat GPT, Bard, DALL-E og Bloom (som lager programkode). 

Veilederen har naturligvis mange råd om ting man må tenke på og passe på, og ting man som offentlig ansatt ikke får lov til  gjøre. Slik er det når man er en statsansatt i et nøytralt byråkrat som skal basere beslutninger på lov og regelverk og fagkunnskap. Slike rammer er der enten man har støtte fra kunstig intelligens eller ikke. Så peker dokumentet på og eksemplifiserer hvordan bruk av KI-verktøy gjør at man må være ekstra årvåken og kritisk i en del sammenhenger, og vurdere kritisk om a) hvordan spørsmålet du stiller tas i bruk av verktøyet (Du har vel ikke avslørt intern eller sensitiv informasjon i spørsmålet?), b) om svarene fra KI kan være ufullstendige eller direkte villedende (Er faktaopplysninger kvalitetssikret?) og c) Hvordan virker egentlig KI-verktøyet du bruker (får det med seg hele bildet?). Viktige påminnelser.

Men det mest interessante i denne veilederen er ikke at den minner om rammer og begrensninger som er der på grunn av rettssikkerhet, forklarbarhet, personvern, opphavsrett, rikets sikkerhet og andre rammer som statsansatte opererer innenfor. Det mest interessante er at disse hensynene beskrives innenfor et overordnet handlingsrom der offentlig ansatte ikke bare får lov til å prøve ut nye verktøy, men aktivt oppmuntres til å være innovative og eksperimenterende i utøvelsen av jobben. For allerede i innledningen til denne veilederen skriver Cabinet Office at:

"As part of the Transforming for a Digital Future roadmap, all central government departments made a commitment to systematically identify and capture opportunities arising from emerging technologies. You are encouraged to be curious about this new technology, expand your understanding of how they can be used and how they work, and use them within the parameters set out within this guidance. For all new technologies, we must be both aware of risks, but alive to the opportunities they offer us."

Oppfordringer om å være nysgjerrig på nye verktøy, å identifisere muligheter skapt av nye og fremvoksende teknologier og å utvide egen forståelse for hvordan de kan tas i bruk i egen virksomhet, er ikke formuleringer vi forventer å finne i statlig sentralforvaltnings virksomhetsstrategier. Men det bør bli den nye normalen. Skal vi løse de virkelig store utfordringene i vår tid er det ikke nok at det finnes nye teknologier. Vi trenger virksomheter og ansatte som er nysgjerrige på og opptatt av hvordan de skal tas i bruk for å løse oppgavene. Og sånn sett kan denne britiske veilederen være en inspirasjon for mange andre.

Brexit var feil, mener britene

Det har stort sett vært slik etter folkeavstemningen om Storbritannia skulle forlate EU at et knapt flertall har ment at beslutningen var feil. Men de siste to årene har dette lille flertallet økt og økt, til en ganske massiv overvekt av folk som mener det var feil å melde seg ut.

At det er slik er kanskje ikke så rart når vi ser på hvordan Storbritannia har gjort det etter at de forlot EU. Økonomien sliter tyngre enn andre europeiske økonomier og det er knapphet på arbeidskraft på mange områder, en knapphet som i stor grad skyldes at de ikke lenger er en del av EUs felles arbeidsmarked (i motsetning til Norge som er en del av det europeiske arbeidsmarkedet gjennom EØS avtalen). Storbritannia er også utenfor EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid og EUs felles personvernregelverk.

Det er The Economist som skriver om dette i artikkelen  "Brexit was wrong, say 57% of British voters", der det kommer frem at:

"Public opinion in Britain has long since turned against the view that Brexit was a good idea. According to YouGov, a pollster, 57% of voters now believe that it was a mistake to leave the European Union, the highest share since the referendum in June 2016. Only 32% think it was the right decision (see chart 1). And a new poll from YouGov finds that, for the first time since the referendum, a narrow majority of 51% say that they would vote to rejoin the EU."

Mens britene har fått oppleve mange av ulempene ved å være utenfor EU, som lange køer på grensen fordi de er utenfor både tollunionen og Schengen, vanskeligere å få tak i kvalifisert arbeidskraft og økt byråkrati fordi UKs statsforvaltning nå må administrere en rekke områder selv som tidligere lå under EUs fellesordninger (for eksempel handelspolitikk, regionalpolitikk og en rekke sektorregelverk). Det som imidlertid ikke har kommet er de lovede gevinstene ved å stå utenfor EU. Det skulle for eksempel gi økt satsing på helsetjenestene og lavere innvandring fra land utenfor EU, i følge tilhengerne av utmelding, På disse områdene har imidlertid utviklingen blitt veldig annerledes, The Economist skriver:

"There are several reasons why opinion has turned so decisively. Disillusion over unfulfilled promises made by Brexit campaigners in 2016 is another. The economy has not performed strongly since 2016 and the cost of living has shot up. The nhs, to which Brexiteers pledged more money, seems more troubled than ever. And net migration, which many leavers had promised would fall after Brexit, is running at record levels. It is little wonder that as many as one-fifth of those who voted to leave say they have now changed their minds"

Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så er det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligere til i UK som har valgt å melde seg ut av det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, noe som setter standarden globalt og økt innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man vil være på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.

Stort flertall mener Brexit var feil

Folkeavstemingen om at Storbritannia skulle forlate EU ble gjennomført i juni 2016. Helt frem til sommeren 2021 har meningsmålingene vist at mange mener beslutningen var feil, men det har vært ganske jevnt. Men det siste året er det en merkbar endring i holdningen.

Nå for noen dager siden hadde meningsmålerne i Statista tall helt nye tall som viste at 54 prosent mener at brexit var feil, mens bare 35 prosent mener det var riktig. I november hadde YouGov tall som viste at 56 prosent mener brexit var feil avgjørelse, mens 32 prosent mener det var riktig.

Nå er selvsagt slike EU-målinger også farget av andre hendelser og andre pågående politiske debatter. Og kanskje enda mer av hvordan folk opplever at de har det økonomisk og materielt. Og erfaringene med å stå utenfor EU har ikke akkurat vært gode. Britisk økonomi har skilt seg ut i negativ retning blant de store landene i Europa og "cost of living crisis", høyere levekostnader for alle er det store temaet. Og løftene om at offentlige helsetjenester ville bli så mye bedre utenfor EU viste seg å være like fantasifulle som EU-tilhengerne sa i 2016.

Nesten nattog London-Berlin

Det har ikke vært lett å være jernbaneentusiast i Storbritannia den siste tiden, med streiker og en hel del andre problemer. Men The Guardian mener at det er lys i tunellen. Europas satsing på jernbane gjør at britene får noe å se frem til, i hvert fall hvis de skal forlate landet og reise videre i Europa.

Skal man reise langt er fly gjerne favorittreisemåten. Selv om togene går fort blir det mange timer å sitte stille. Nattog derimot er veldig konkurransedyktige fordi man da bruker timene til noe man må gjøre uansett: å sove. Og gradnyheten The Guardian er opptatt av nå er den nye nattogstrekningen mellom Brussel og Berlin som skal åpen i mai.

Eurostar ble aldri den høyhastighetsforbindelsen nedover i Europa som entusiastene i UK drømte om, men til Brussel kommer du fra London med Eurostar på bare to timer. Og når det i mai åpnes en ny natttogstrekning Brussel-Berlin kan man reise fra St Pancras i London på ettermiddagen, bytte tog i Brussel og ankomme Berlin med en god frokost på toget tidlig neste morgen. I følge artikkelen vil en plass i en sovevogn koste fra € 109. Det høres ut som et godt alternativ til å fly om kvelden og overnatte på et hotell i Berlin for å rekke et tidlig møte.

Europeiske tognyheter 2023

Her i Norge handler nyheter som internasjonale togforbindelser stort sett om togtilbudet mellom Oslo og Stockholm blir dårligere eller bedre. I Europa ellers er det derimot mye nytt og spennende som skjer når det gjelder grensekryssende jernbane, både når det gjelder nye direkteruter, nye nattogtilbud og kortere reisetider.

The Guardians Berlin-korrespondent har beskrevet noen av tognyhetene som kommer i 2023.  Nattogtilbudet fra Stuttgart til Wien, Venezina, Budapest og Zagreb blir utvide med et nattog til Rijeka. Den turen tar 15 timer. Det blir også et nytt nattog fra Basel til Dresden og Praha. Og fra München blir det nytt nattog til Liguria via Østerrike. Og ikke bare til Genoa, men også videre via Cinque Terra-kysten til La Spezia. 

En nyhet i det franske TGV-nettet er at det blir etablert en helt ny rute mellom Freiburg i Tyskland og Bordeaux i Frankrike. Tvers gjennom Frankrike på under 8 timer. Og i følge the Guardian er det ikke bare vinelskere som vil nyte godt at denne ruten:

"From Germany’s Black Forest region to Bordeaux in under eight hours would have been impossible a generation ago. It may be a route for wine lovers, but that’s not what’s driving demand; it is, rather, a theme park just north of Freiburg which is very popular with French visitors. It now has a dedicated station called Ringsheim/Europa-Park, where from mid-December you’ll be able to catch not just a weekly train to Bordeaux but also a direct TGV to Marne-la-Vallée-Chessy, for Disneyland Paris. That itinerary will surely appeal to those keen to sample Europe’s two leading theme parks in a single trip. One-way fares from Freiburg or Ringsheim to Bordeaux start at €59."

En annen gladnyhet på jernbanefronten i Europa er at Litauen, som har vært uten et grensekryssende togtilbud, nå skal få togforbindelse til både Warszawa og Krakow. Reisen mellom Vilnius og Warszawa vil ta ni timer.

Mangfold og segregering i London

Storbritannia har nettopp offentliggjort en ny stor folketelling, Census 2021, av den store typen som bare gjøres hvert tiende år. Den er naturligvis en skattekiste for alle som er interessert i flyttemønstre, mangfold, fødselstall, inn- og utvandring, og masse annet.

The Economist har interessert seg for interessert seg for hvordan forholdet mellom mangfold og segregering ser ut i bydelene i London i artikkelen "How segregated is London?". London er kjent som en "melting pot", en svært etnisk mangfoldig by i både britisk og internasjonal målestokk. Det størst gruppen "white, British" utgjør bare 35 prosent av befolkningen. "Other, white" utgjør 15 prosent, "black, African" 8 prosent og "Indian" prosent. Og i tillegg til disse største gruppene er det mang titalls andre.

Men selv om en befolkning er mangfoldig er det ikke nødvendigvis slik at den bor integrert. Innenfor et større område (en bydel som Wandsworth sentralt i London har 328 000 innbyggere og ville vært en stor by i Norge, Camden har 270 000) kan det være ulik grad av segregasjon. Det er stor forskjell mellom bydelene og en litt pussig historisk forklaring på hvorfor det er slik er den tyske bombingen av London under 2. verdenskrig og hvordan den bidro til et nytt byggemønster etter krigen, kalt "pepper-potting":

"The chart shows that Ealing, in west London, is the most segregated borough. Islington is the least. Generally speaking, inner and east London boroughs tend to be less segregated than outer and west London ones. One explanation for that pattern is the “pepper-potting” effect of German bombs during the second world war, which were disproportionally dropped on inner London and East End factories. In these areas after the war more social housing was built among Georgian and Victorian mansions. The consequence has been less structural segregation than that created by New York City’s “projects” or Paris’s banlieues."

En måte å måle segregeringsnivået på er å beregne hvor stor andel av befolkningen som måtte flyttet dersom det skulle vært en helt lik fordeling geografisk. I London er denne andelen 33 prosent, i følge The Economist, 7 prosentpoeng lavere enn i 2001. I 26 av de 32 bydelene er det mindre segregering i dag enn det var for 20 år siden.

Statsminister i 45 dager

Liz Truss klarte i hvert fall å sette en ny rekord det kan bli vanskelig å slå. Nå kjennes det kanskje ut som de siste konservative statsministrene har vært i en svingdør og har sittet kort og blitt skiftet ut ofte, men det er ikke helt slik. Både Theresa May og Boris Johnson var statsministre i over tre år hver og David Cameron satt i over seks. Alle vant valg også.

Liz Truss er i en helt annet divisjon. Hun var statsminister i bare 45 dager, bare litt over en tredel av George Cannings periode som statsminister i 1827 og under en fjerdedel av de to tidligere konservative rekordholderne, Andrew Bonar Law og hans etterfølger Stanley Baldwin, som begge satt noe i overkant av 200 dager tidlig på 1920-tallet. The Economist skriver.

"Ms Truss barely managed one-third of the time of the next briefest prime minister, George Canning. His premiership ended after 118 days in 1827, when he succumbed to a bout of pneumonia. Aside from Ms Truss, only four other prime ministers since the turn of the 20th century have lasted less than a year in the job. Andrew Bonar Law, a Conservative born in Canada, took office in 1922 but left it after 211 days. He had lost his ability to speak during a battle with throat cancer."

I Stanley Baldwins tilfelle var det imidlertid slik at han kom tilbake som statsminister to ganger til etter den første korte perioden, og satt i over 7 år totalt. Baldwins hovedkonkurrent fra Labour på 1920- og 30-tallet var Ramsay MacDonald, satt som statsminister i 288 dager i sin første stasministerperiode i 1924, men kom tilbak en gang til og satt til sammen i nesten 7 år. Noen sjanse for at Liz Truss kommer tilbake er det ikke. Hun har  derfor klart å sette en rekord som kan vare svært lenge.

Den totale ydmykelse

Først dukket ikke statsministeren opp i underhuset for å svare på spørsmål fra opposisjonen. Noe som visstnok ikke er helt uvanlig, men som  Labours ledere selvsagt gjorde et stort nummer ut av. Og til høylytt latter gjorde Keir Starmer en vri på Margaret Thatchers "The lady's not for turning" og erklærte at "The lady's not for turning up".

Men Liz Truss kom, og det gjorde dessverre ikke saken bedre. Hun satt seg ned ved siden av den nye finansministeren Jeremy Hunt, som tilsynelatende er blitt den nye sjefen i landet, og sa ikke et ord. Mens han redegjorde for den totale snuoperasjonen, alle reverseringene som nå er gjort i mini-budsjettet fra noen dager siden som skapte så stor uro i markedet. Og det er ingenting igjen av det Liz Truss hadde i plattformen hun ble valgt på. 

Dette var en forestilling jeg tror vi knapt har sett maken til i noen nasjonalforsamling, der en statsminister har satt seg selv på innbytterbenken og må la finansministeren ordne opp i det problemene hun har skapt av problemer. The Sun skriver:

"Jeremy Hunt has today spectacularly junked almost all of Liz Truss' chaotic mini-Budget in an urgent bid to reassure rattled markets. In a TV statement, new Chancellor Jeremy Hunt ripped to shreds most of the £45billion worth of tax cuts that sent the economy into a tailspin."

The Guardian skriver:

"Jeremy Hunt has shredded Liz Truss’s economic plans in one of the most astonishing U-turns in modern political history, including slashing the energy price freeze which the prime minister had repeatedly championed. The new chancellor dismantled almost all of the platform that Truss’s leadership victory had been built on, including the majority of her tax cuts, and hinted a new windfall tax was in his sights – a move the PM had previously said she would not countenance. Hunt also refused to rule out cuts to totemic Conservative pledges, including defence spending and the pensions triple lock. Truss declined to appear at the dispatch box in parliament on Monday despite calls from Labour, leading one cabinet minister to clarify she was not “hiding under a desk”.

Kan man som partileder og statsminister overleve en slik bisarr forestilling og total ydmykelse? Normalt kan man jo ikke det, og det er vel et tidsspørsmål for det åpenbare må skje. Men akkurat nå kan det paradoksalt nok være slik at hun blir sittende i mangel på enighet om en alternativ kandidat. Rishi Sunak og hans støttespillere er ikke tilgitt av de som mener han dolket Boris Johnson i ryggen. Sunaks hardeste kritikere sørget for at Liz Truss ble statsminister, og har fått et lite forklaringsproblem, Og fortsatt virker det som behovet for å stoppe en kandidat man ikke liker er langt sterkere enn innsatsen som bli lagt inn i få valgt en kompetent leder. 

Slutten på Liz Truss

Spørsmålet nå er om Liz Truss er i ferd med å slå rekorden for hvor kort det er mulig å være statsminister i Storbritannia før man blir kastet. Og på spørsmålet om det er mulig å være en mer inkompetent statsminister enn Boris Johnson var, er svaret tydeligvis et ja, selv om akkurat det virket nokså usannsynlig da Boris holdt på med pandemihåndtering og EU-forhandlinger om tollgrenser. 

Siden juni 2016, da britene stemte for å forlate EU,  har det vært fem statsministre. Nå tyder alt på at det kommer enda en. Finansminister Kwasi Kwarteng er nettopp sparket, etter noen av tidens mest uansvarlige skatte- og budsjettiltak. Tiltak Liz Truss gikk til valg på da hun vant ledervalget i det konservative partiet, men som markedet mener er det motsatte av ansvarlig økonomisk politikk. Da er det plutselig opportunt å kvitte seg med budbringeren, men det kommer neppe til å gjøre at folk glemmer hvem som kom med løftene. Eller som Martina Hyde i The Guardian skriver i sin overskrift: "So farewell, Kwasi. Your career died so Liz Truss’s might live for at least 15 more minutes"

Det som har skjedd i UK de siste dagene har også besvart noen andre spørsmål:  Er det mulig å falle i popularitet raskere enn Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum gjorde etter valget i Norge for et år siden? Hvor raskt kan egentlig en ny regjering bli upopulær? Liz Truss ser ut til å slå alle tidligere rekorder. 

Så er jo spørsmålet nå: Kan et parti kaste en partileder og statsminister som nettopp er valgt i en lengre prosess der partimedlemmene avgjorde i siste runde og der det egentlig er en regel om at man ikke kan utfordre en nyvalgt leder før det har gått et år? Og ja, dette er tydeligvis mulig dersom pressekonferanser og opptredener i spørretimen i parlamentet er tilstrekkelig katastrofale og markedets tilbakemelding er av økonomien er på vei utfor et stup.

Så blir det viktige og mest interessante på lang sikt om det er mulig å finne en ny partileder og statsminister som kan gjenvinne tilliten til den økonomiske politikken og til at landet har en ansvarlig ledelse, og kanskje også vinne neste valg for de konservative? Det blir ikke spesielt lett sånn situasjonen er nå. Men helt umulig er det sannsynligvis ikke. Labour har de siste 12 årene hatt en helt egen evne til å ødelegge for seg selv. Det er ikke sikkert den evnen til selvskading er helt borte.

Britain's burning

Mediene har vært fulle av nyheten om europeisk hetebølge i over en uke allerede, men det er strengt tatt ikke helt uvanlig at innlandet i Spania og Portugal har temperaturer på over 40 grader. Langs kysten pleier det å være litt mindre varmt, men når den varme vinden kommer sørfra blir de i perioder også ekstremt varmt der. Det som er i endring er at disse hetebølgene kommer oftere enn før og at skogbrannene blir flere. Man ser dem til og med fra turiststedene.

Det er mer sjokkartet når Storbritannia opplever sin varmeste dag noen gang. Tabloidavisene har apokalyptiske forsider med bybranner som minner mer om bombede ukrainske byer enn på fredelige England. I Spania og Portugal er man tross alt langt bedre forberedt på at det kan bli 40 grader. I England har det aldri skjedd før. Og nå tenker alle plutselig på hva det innebærer at dette kan bli den nye normalen. Det øker i hvert fall oppslutningen om en mer ambisiøs klimapolitikk.

Det er også hetebølgesesong i USA for tiden og New York Times har laget noen kart som sammenligner hvor i USA den farligste varmen (over 40 grader) er varslet de kommende dagene med hvor folk er opptatt av at politikerne må gjøre mer for å bekjempe klimaendringene. 

Helt sammenfall er det naturligvis ikke, for ønsket om mer politisk handling for å hindre klimaendringer er særlig sterkt på vestkysten og i nord-øst, som er sterke demokratiske områder, men ikke mest utsatt for hetebølger. Men det er samtidig slik at det i store deler av Texas, Florida, Mississippi og Alabama, som er svært utsatt for hetebølgene, også er en stor andel som mener at kongressen gjør alt for lite for å hindre global oppvarming. 

Den viktigste endringen som har skjedd de siste årene er at et stort flertall nå mener at de ekstreme værfenomenene vi opplever har en sammenheng med menneskeskapte utslipp og at det kreves menneskelig handling for å gjøre noe med det. I den siste europeiske målingen (gjengitt i The Economist) av dette i seks land var det overraskende nok Norge som lå litt bak, kanskje fordi vi merker mindre til de negative effektene av hetebølgene enn andre. 

Endgame for Boris

Det mest overraskende er hvor lenge Boris Johnson har klart å overleve. På tross av å ha brutt koronaregler og blitt avslørt i å ha løyet om det, blandet sammen offentlige og private penger til å pusse opp eller betale for en ferie, og blitt avslørt i å ha løyet om det. Og generelt hatt en svært omtrentlig forhold til sannheten. 

Kan han overleve en runde til? Sjansen for det tror jeg er svært liten. For mange føler at de er vært lojale og forsvart sin sjef, mannen som har løyet, blitt lovet at det kal skje igjen, og så har de blitt skuffet, gang etter gang. Nå er det et spørsmål om dager. Kanskje bare timer. 

I løpet av det siste døgnet har to av regjeringens sterkeste profiler Rishi Sunak og Sajid Javid, som har forsvart Johnson i tykt og tynt gått av og skrevet avskjedsbrev som er rene karakterdrag. Og samtidig har Michael Gove gitt Johnson et klart råd om å gå av. Han har ikke trukket seg, men møtte heller ikke opp i parlamentet under dagens spørretime.

Men den mest problematiske usannheten i britisk politikk de siste årene har vært påstanden om at de vil klare seg mye bedre utenfor EU. Det gjør de på ingen måte. Boris Johnson har stadig kommet med påstander om at han løsninger på ulike problemer UK har viklet seg inn i som en konsekvens av Brexit, og ikke hatt mulighet til å levere, rett og slett fordi løsningene ikke vinnes. De frigjør ikke masse penger ved å melde seg ut av EU, det blir tvert imot behov for mer fagfolk og spesialister på områder EU tidligere tok seg av. Det blir ikke mindre byråkrati og kortere køer av å være utenfor EUs tollunion. Og som alt rotet i Nord-Irland har vist, man kan ikke være både utenfor EU og innenfor EU samtidig.

Dette er ting som dessverre ikke løses av at Boris Johnson går av. Men forhåpentligvis for britene en mer sannferdig beskrivelse av hva alternativene er.

Omikron: New York vs London

Det er ikke så veldig lenge siden Norge kom i verdensnyhetene etter et julebord på Aker brygge i desember, og som en kort periode etablerte Oslo som et slags episenter for omikron-varianten av koronaviruset. Men også et sted å hente kunnskap for forskere som trengte bedre svar.

Siden da har vi lært en hel del om denne nye virusmutasjonen, og om hvordan den både er mye mer smittsom, men heldigvis langt mindre farlig enn sine slektninger. Men det er også ting som ikke er helt helt lett å forklare enda, før vi får enda mer kunnskap. For eksempel noen store forskjeller mellom ulike land og byer når det gjelder både nye smittetilfeller og innleggelser på sykehus.

For eksempel: Hvorfor ser omikron ut til å ramme New York mye hardere enn London for tiden? Britene har åpnet opp samfunnet veldig i det siste og burde kanskje hatt det høyeste smittenivået og innleggelsesnivået i verden akkurat nå. Men slik er det ikke. I følge en ny artikkel i The Economist kan det både skyldes at langt flere er vaksinert med tredje vaksinedose i UK enn i USA, men det kan også skyldes at en høyere grad av flokkimunitet har  inntrådt i UK. Eller kanskje en kombinasjon av begge deler. The Economist skriver i artikkelen "The Omicron wave in New York looks worse than in England." at:

"Both London and New York have relatively young populations with high levels of immunity from infection and vaccination (about 80% of adults in both places have had at least two shots or a one-shot regimen). But in contrast to England, in New York the number of covid patients requiring intensive care has moved hand-in-hand with cases, and deaths are rising too (see chart). England’s leaders eased restrictions amid a wave of infections in July 2021, hoping that the country would benefit from higher immunity come winter. That immunity, along with a quick booster campaign, may have made the difference. In New York some 13m people have completed the initial regimen but only a third of adults, some 5m, have had booster shots."

Bring your own booze

Er dette slutten for Boris Johnson? Det er Prime Ministers question time (spørretime) i parlamentet i onsdag og tabloidenes forsider kvelden før er helt nådeløse etter de siste avsløringen om hagefest i Downing Street, med medbragt alkohol, mens resten av landet ble helt nedstengt.

Nå skal de sies at Boris Johnson har hatt tøffe  runder i parlamentet i lang tid allerede og sliter med oppslutningen i befolkningen. Men denne gangen er det mer alvorlig enn normalt fordi mange av hans egne har begynt å kreve at han går av. Og som alltid er det ikke hva man sier eller gjør som som er hovedproblemet, men at det er forskjell på hva han sier og hva han gjør. 

Eller kanskje enda mer presist; Det er forskjell på, på den ene siden, hva han har sørget for å få vedtatt av lover og regler om hva folk ikke får lov til å gjøre og, på den andre siden, hva han selv har tillatt seg å gjøre. Det at mediene og befolkningen reagerer så kraftig når det er blir avslørt en forskjell på liv og lære og at politikere tror regler som gjelder for alle andre ikke gjelder for dem selv, er et veldig sunt trekk i et demokrati.

Men mye tyder på at festen nå går mot slutten for Boris Johnson.

AstraZeneca - langt bedre enn sitt rykte

Med et mulig unntak for Storbritannia, av patriotiske årsaker, tror jeg alle som følger sånn passe godt med i store vestlige medier har fått inntrykk av at AstraZenecas vaksiner har vært en stor fiasko. Fullt så galt er det imidlertid ikke. Selv om aksjonærene ikke fikk noen gevinst er det kanskje denne vaksinen som har reddet flest menneskeliv under pandemien,

Det begynte som den høyprofilerte alliansen mellom Oxfords forskere, britisk legemiddelindustri og britiske statlige penger, som skulle redde verden fra Covid, og helst begynne jobben før USA og EU rakk å bli ferdig. Slik gikk det ikke. Først var det forsinkelser i godkjenningsprosessen, så en krangel med  EU om fordelingen av færre vaksiner enn lovet, deretter en sterk uro over få, men svært alvorlige hendelser hos noen av de vaksinerte, som gjorde at mange vestlige land reduserte bruken av AstraZenecas vaksiner kraftig. Norge tok vaksinen helt ut av programmet i mars i år.

Heller ikke for aksjonærene har AstraZenecas vaksine bidratt positivt, aksjekursen er omtrent der den var før covid. Nå har ikke covid vært noen stor gullgruve for legemiddelindustrien ellers heller, men når Pfizer og særlig Moderna har økt en del i verdi har det nok med at deres mRNA-vaksiner blir sett på som større teknologiske gjennombrudd, og derfor viktige for selskapenes fremtidige muligheter, selv om selve pandemien ikke er så god butikk som mange kritikere av legemiddelindustrien tror.

Men i artikkelen "The triumph of the Oxford-AstraZeneca vaccine" går The Economist helt på tvers av inntrykket av Moderna og Pfizer som de største vinnerne og AstraZeneca som en taper. The Economist slår fast at fordi AstraZeneca helt bevisst valgte å sette prisen på vaksinedosene mye lavere enn de andre så har det gått ut over inntjeningen, men at det vil gjengjeld har ført til at de har distribuert flest vaksiner av alle. Først og fremst til de fattigste landene. 

Noe som også gjør at det er det er denne vaksinen som sannsynligvis har reddet flest menneskeliv under denne pandemien. The Economist skriver:

"Astra Zeneca has taken flak for data-presentation issues, delayed deliveries and rare adverse events. The share prices of Moderna and Pfizer have soared since covid-19 struck; AstraZeneca’s is pretty much back where it started. Nor, to the bemusement of many involved, has the company won a great public-relations victory. On some measures, it manufactures the most successful covid vaccine there is. According to Airfinity, a data firm, 2.2bn doses have been delivered, compared with 2bn by Pfizer and 0.5bn by Moderna (see chart 2). Because rich countries increasingly use other jabs, and poor countries mostly use their supply for initial doses rather than for boosters, Astra Zeneca’s vaccine is almost certain to have saved more lives than any other."

LadBaby: Sausage Rolls for Everyone

Det er alltid litt ekstra spenning knyttet til hvilken singel som topper singellistene i UK i juleuken. Rekorden deles av Beatles og Spice Girls, som begge har klart det tre ganger. Men i år er den rekorden slått av LadBaby, en YouTube-stjerne som heter Mark Hoyle som lager videoer om familie og barn og sånn, men som også spiller inn parodisingler i julen sammen med kona Roxanne Hoyle. Og i år har de for fjerde år på rad en singel på toppen av hitlistene i juleuken. Årets singel heter "Sausage Rolls for Everyone".

Nå hjelper det sikkert at sangen er en parodi på Ed Sheeran og Elton Johns julesingel fra i år "Merry Christmas", og at begge to er med som gjesteartister (dere egen singel havnet på andreplass på listen). For saken er at inntektene fra disse julesinglene går til en veldedig organisasjon som finansierer "food banks", sentre som driver med utdeling av mat til familier som er kommet i en krisesituasjon og trenger hjelp:

Det er derfor ikke tilfeldig at disse julecoverlåtene til Ladbaby har en omskrevet tekst med et mat-tema. I 2018 toppet han hitlistene med "We Built this City on Sausage Rolls", en cover av Starship. I 2019 kom "I Love Sausage Rolls", en cover av "I Love Rock´n´Roll". "Don´t Stop Me Eatin´" toppet julehitlistene i fjor, mens i år er det "Sausage Rolls for Everyone", og den fjerde julen på rad for LadBaby, Som heller ikke har gitt ut noen andre singler enn disse fire.