Vold som handelsvare

Kripos, som er en del av Politiet, har publisert en kort (seks sider), men interessant og pedagogisk rapport om fenomenet "Vold som handelsvare". Det er et fenomen Politet beskrev i sin egen brede omtale av trusselvurderingene i Politiets trusselvurdering 2025. De skriver innledningsvis at:

"I Politiets trusselvurdering fra 2025 pekes det på at den digitale utviklingen har gitt økt handlingsrom og effektivisering av den organiserte kriminaliteten. Anonymiseringsteknologi og krypterte meldingstjenester blir brukt for å planlegge, rekruttere, bestille, utføre og betale for kriminelle handlinger. Blant kriminalitetstypene som er muliggjort av teknologi finner man fenomenet omtalt som "vold som handelsvare". Denne rapporten gir en kortfattet beskrivelse av dette fenomenet. Rapporten er basert på informasjon fra politiets registre og andre relevante kilder".

Formålet med rapporten er å øke kunnskapen om dette fenomenet, slik at det lettere å oppdage og sette inn tiltak for å forhindre det når man ser det.

Betaling for vold

Nå er det selvfølgelig ikke helt nytt at noen mottar betaling for å true med vold eller utøve vold mot andre. Pengeinnkrevere som tar i bruk ulovlige metoder, såkalte torpedoer, er et fenomen vi første gang hørte om for mange år siden, og som har fått sin egen oppføring i Store norske leksikon, og har hatt sine egne kjensdiser. 

Det nye er at slik vold på bestilling ikke bare skjer i regi av spesialiserte enkeltpersoner, men har endret forretningsmodellene i retning av å være organiserte digitale markedsplasser for bestilling og koordinering av voldsoppdrag. På samme måte som andre digitale markedsplasser kobler en bestiller som har behov for en tjeneste med en tilbyder som kan leverer tjenesten, for eksempel oppussing av et bad, så vil en digital markedsplass for kriminalitet også koble etterspørsel med tilbud:

"Fenomenet kjennetegnes av at voldsoppdrag formidles gjennom digitale plattformer, ofte til barn og unge. Plattformene fungerer som markedsplasser for bestilling, koordinering og tilrettelegging for voldsoppdrag. Tilbudet har fått en økende grad av profesjonalisering, der kombinasjonen av relativt lav pris, tilgjengelighet og anonymitet gjør vold mer tilgjengelig og kommersialisert enn tidligere. Hittil i 2025 har politiet registrert et tosifret antall voldsoppdrag som er blitt utført i Norge, og et tosifret antall voldsoppdrag er hittil avverget. Bare den siste måneden har antallet voldsoppdrag annonsert på de digitale plattformene økt kraftig. Voldsoppdragene inneholder hele spekteret av voldskriminalitet fra trusler til drap."

Ifølge rapporten er digitale markedsplasser for kjøp og salg av vold blitt svært avanserte og internasjonale i sine nedslagsfelt. Man kan sikkert også hevde at de har kommet betydelig lengre i å ta i bruk moderne teknologi enn politiets egne digitale systemer, som i følge Riksrevisjonen sliter med svært utdatert teknologi på viktige områder. Jeg skal ikke gå videre inn i Politiets behov for moderniserte digitale verktøy eller behov for tilgang til data fra andre kilder her. Det er ikke en del av rapporten, og det får jeg komme tilbake til i en annen sammenheng, for det er viktig det også.

Forretningsmodeller for voldsoppdrag

 Det mest interessante med denne korte rapporten er hvordan det bruker beskrivelser av verdikjeder, forretningsmodeller og roller fra andre typer innovative og digitale næringsvirksomheter, som gjerne er legitime og lovlydige. Da får man frem hvordan dette ikke bare handler om gjerningspersoner og ofre, og om lovbrudd, etterforskning, rettsprosess og straff, men også må vurderes som en avansert og profesjonell digital forretningsvirksomhet. På utsiden av loven, men med mye mer til felles med annen forretningsvirksomhet på innsiden av loven, enn med "gammeldags" volds- og vinningskriminalitet. 

Rapporten beskriver verdikjeden i markedsplasser for kriminalitet gjennom å beskrive en arbeidsdeling mellom fire konkrete roller:

"Rekruttering av barn og unge til voldsoppdrag kan skje på flere måter, men den siste tiden har politiet sett at oppdragene ofte følger en tydelig struktur med faste roller. Rollene fremstår å være uavhengig av oppdragets art. Politiet omtaler de ulike rollene som bestiller, rekrutterer, tilrettelegger og utøver."

Bestiller er den som finansierer og tar initiativet til voldshandlingen. Aktørene tilhører som regel etablerte kriminelle nettverk, har høy operasjonell sikkerhet og befinner seg fysisk langt unna åstedet – ofte i utlandet. 

Rekrutterere administrerer gruppene eller kanalene der oppdrag annonseres. Rekrutterer ønsker ofte å nå ut til flest mulig potensielle voldsutøvere. Derfor legges oppdrag ut på åpne plattformer som for eksempel Instagram og Snapchat, før videre kommunikasjon og planlegging av voldsoppdraget flyttes til krypterte plattformer. 

Utøvere under kriminell lavalder

Tredje rolle er tilretteleggerne som muliggjør selve gjennomføringen. Det kan omfatte alt fra våpen, transport, klær, teknisk utstyr, mat eller midlertidige oppholdssteder. Et oppdrag kan involvere flere tilretteleggere. som gjerne er uavnhengige av hverandre, og ikke har kjenskap til hverandre, men bare til kjenner sin egen del av oppdraget.

Utøverne er ofte veldig unge personer uten tidligere alvorlig straffehistorikk. Den unge utøveren har ofte ingen tilknytning til det kriminelle nettverket og kjenner ikke nødvendigvis hverken offeret eller området hvor voldsoppdraget skal finne sted. Rapporten påpeker at at utøverne og deres familier ofte utsettes for stort press i etterkant ved at det finnes digital dokumentasjon som knytter dem til handlingen. Og at de som oftest ikke har noen annen rolle enn å gjennomføre det de for beskjed om:

"Videre detaljstyres ofte utøveren via mobiltelefonen gjennom hele voldsoppdraget og brukes gjerne til flere oppdrag frem til de pågripes. Dette gjør at utøver ikke behøver å inneha annen egenkapasitet enn tilgang til kryptert kommunikasjon og evnen til å følge instrukser. I mange tilfeller er derfor utøverens viktigste egenskap at de er under kriminell lavalder og dermed ikke strafferettslig ansvarlige."

Pyramidespillets insentiver 

Rapporten beskriver hvordan rekruttering til utøverrollen i disse nettverkene foregår som en sosial prosess, en gradvis overgang fra et tillitsforhold man har konkrete fordeler av, men som utvikles til en gradvis normalisering av kriminalitet og vold, som senker terskelen for hva som er akseptabelt. Rekruttering til plattformene har fellestrekk med rekruttering til andre sosiale plattformer og nettverk, og for eksempel pyramidespill, med insentivsystemer som gir både anerkjenelse og økonimiske fordeler:

"Rekrutteringen til selve plattformene hvor voldsoppdrag formidles har paralleller til rekrutteringen til pyramidespill. Aktører mottar betaling eller andre fordeler for å rekruttere nye personer til lukkede kanaler der oppdragene legges ut. Dette skaper et insentivsystem der hver rekrutterer oppnår gevinst ved å utvide nettverket, samtidig som de øverste leddene styrker sin tilgang på utøvere. Modellen bidrar til rask spredning av både informasjon og rekruttering av deltakere."

Siste delkapittel i rapporten er en nedslående beskrivelse av at de unge personene som blir dratt inn i dette, og begår alvorlige lovbrudd i form av voldskriminalitet, og kanskje drap eller drapsforsøk, i tillegg risikerer å aldri få betalt for jobben de gjør. Det er helt vanlig å love både økonomisk belønning, og exit-strategier for å komme unna politiet, men uten av det egentlig er noen realitet bak. Personene er bare nyttige frem til de blir tatt.

Hva er så verdien av en slik rapport? Jeg tenker at det viktigste den gjør er å realitetsorientere diskusjonen om hva som kreves for å bli kvitt problemet. Dette er profesjonell og internasjonal forretningsvirksomhet med et avansert forhold til å ta i bruk både åpne og lukkede digitale plattformer. Og det er definitiv ikke noe man bekjemper med flere lensmannskontorer eller mer politi i gatene, men som krever en spesialisert innsats, med digitale verktøy som er på høyde med de man skal bekjempe. 

Forebyggende innsats er naturligvis svært viktig. Politiet vil aldri kunne gjøre denne jobben uten å samarbeid med andre, og da kan en rapport som dette bidra til bedre kunnskap om hvordan denne kriminelle verdikjeden og forretningsvirksomheten fungerer, og hva man skal være ekstra oppmerksom på.

Nils Ola Widme: Velferd og vinning

Nils-Ola Widme har skrevet en kunnskapstung og klok bok om private virksomheters plass i de offentlige velferdstjeneste, "Velferd og vinning", med undertittelen "Bedre tjenester gjennom konkurranse og innovasjon". 

Hvilken rolle har private leverandører til offentlig finansierte og regulerte tjenesteområder som sykehus, sykehjem, hjemmetjenester, skoler, barnehager, barnevern, asylmottak og rusomsorg? Er de private en trussel mot likhet og kvalitet? Eller er de private og ideelle en forutsetning for innovasjon, nyskaping og effektivisering? Eller er private og ideelle rett og slett forbausende like sine offentlige konkurrenter?

Begrenset plass til marked

Den bærende tråden i boken til Nils-Ola Widme er er at det til tross for all mulig politisk retorikk og skremmebilder, er det siste som er mest fremtredende. Private velferdstjenester er sjelden disruptive. De er en del av et offentlig lovverk, er offentlig finansierte og er i økende grad gjenstand for reguleringer for at de ikke skal være forskjellige fra tilsvarende kommunale og statlige leverandører, hverken i pris, kvalitet eller nedslagsfelt. Derfor blir de også ganske like. I en oppsummering mot slitten av boken skriver Widme at:

"Den grunnleggende tesen i denne boken er at velferdstjenestene er gjort om fra markedstjenester til offentlige tjenester gjennom regulering. Dette begrenser potensialet for konkurranse og innovasjon. Motsatsen er at gjennom å regulere og styre på en måte som fremmer konkurranse og innovasjon, kan underverker skapes.

Tjenestene er svært ulike og har en rekke egenskaper som gjør dem komplekse. Noen tjenester er universelle, mens andre er behovsprøvd. Private produsenter brukes på veldig ulike måter innenfor det offentlige tjenestetilbudet. Måten de brukes på, styres av den grunnleggende organiseringen og reguleringen av den enkelte tjenesten. Dette betyr noe for hvilke effekter man kan vente å få gjennom konkurranse."

I stedet for å argumentere ideologisk for større eller mindre innslag av av private eller ideelle, er bokens ambisjon å si noe meningsfull om hvordan vi, gitt disse rammebetingelsene som begrenser mulighetene  til å gjøre helt nye ting, likevel kan finne et visst handlingsrom for nyskaping, innovasjon og effektivisering. Og da dreier virkemildene i følge Widme seg mer om styring, ledelse og så sette klare politiske mål, enn om tradisjonelle markeds- og konkurransestrategier vi kjenner fra private markeder ellers.

Paradoksalt nok kan handlingsrommet for nyskaping og innovasjon bli innskrenket når private aktører slipper til, fordi det heller ikke blant politikere som vil gjøre det lettere for private å slippe til, er noe klart formulert ønske om at de skal bidra til nye tjenester og nye måter å levere tjenester på. Tvert imot blir det viktig å passe på at de private ikke gjør noe annerledes knyttet til pris, kvalitet eller nedslagsfelt, og derfor kontrolleres de som om de er offentlige, men med enda flere reguleringer, for eksempel for å sikre at et eventuelt overskudd ikke tas ut av eierne, eller at overskudd brukes til for eksempel tjenesteutvikling på tilgrensende områder.

Informativ og grundig

Man kunne jo tro at en mann som Nils-Ola Widme med sin brede erfaring fra både næringspolitik, utredning og offentlig forvaltning har et oppmagasinert behov for å slå tilbake mot venstresidens ideologiske mistenksomhet og mistillit mot alt som er privat, spesielt innenfor velferdstjenestene. Når man er tidligere næringspolitisk direktør i Abelia, fagekspert i konkurransepolitisk avdeling i NFD, jurist i næringsjuridisk avdeling i NHO, og dessuten har vært medlem av regjeringens berømte "avkommersialiseringsutvalg", og der hadde en lang og kraftig dissens, så er det ikke akkurat mangel på ammunisjon eller argumenter som preger forfatteren. 

Men han har, sikkert litt skuffende for noen, valgt bort å skrive det politiske kampskriftet om privat sektors fortreffelighet og overlegenhet, og i stedet skrevet en informativ bok som går grundig til verks når det gjelder å forklare både hindringer og handlingsrom for omstilling, innovasjon og effektivisering i offentlig styrte velferdstjenester. Og om hvilken plass private og ideelle aktører kan ta i disse.

"Velferd og vinning" er den fagbok med en klart uttrykt tverrfaglig ambisjon. Forfatteren argumenterer for at vi må ha et realistisk forhold til hva det er mulig å oppnå, gitt at også de private opererer innenfor rammen av plikten staten og kommunene har  til å levere en rekke navngitte helse- og velferdstjenester, og gitt de lovefestede rettighetene innbyggerne har til å motta slike tjenester. Dette er et komplekst politisk og regulatorisk landskap der hver tjeneste har sine unike lover, rettigheter, finansieringsmodeller, aktører og ansvarsfordeling, og hver sine måter å håndtere statens og kommunenes tilskudd til eller anskaffelser av tjenester fra private. 

Et komplekst landskap av tjenester

Boken gjør en imponerende jobb når den går igjennom hele dette komplekse landskapet av hva som er offentlige velferdstjenester, og lover, ansvarsplassering, finansiering, rettigheter og aktører knyttet til disse. Den gir gode analyser av det begrensede, men også litt varierende handlingsrommet for innovasjon i  velferdstjenestene, og hvordan personellmangel mer enn pengemangel gjør at endringstakten må økes fraover. Men uten å gå vekk fra hovedmodellen med offentlig ansvar, finansiering og vektlegging av likeverd i tjenestetilbudet. 

Nils-Ola Widme er opptatt av å finne måter å få til produktivitetssvekst i tjenestene gjennom effektivisering og innovasjon. Når dette ikke først og fremst kan skje gjennom innovasjons- eller priskonkurranse mellom aktørene, må det skje gjennom politisk styring, med tydeligere mål for hvordan den politiske lederskapet i politikk og forvaltning gjennom sine virkemidler skal bidra til at både de offentlige og private tjenesteleverandørerne øker omstillingstakten. I stedet for å ha et batteri av mål som til dels er i konflikt med hverandre, må det ryddes i prioriteringene, og hvis noe er viktigere enn alt det andre, så må det tydeliggjøres, slår Widme fast. 

For å ta kapitelene i boka i tur og orden: Etter en innledning og et første kapittel som trekker opp og avgrenser hvilke problemstillinger boken tar opp, handler kapittel 2 om forholdet mellom markedskonkurranse og konkurransepolitikk på den ene siden, og den politiske styringen av velferdstjenester på den andre siden. Disse tjenestene blir gjenstand for stadig mer offentlige reguleringer, og ikke mer marked. Også de private aktørene blir stadig mer regulert. Men på alle de ulike tjenesteområdene er det et innslag av private og ideelle som i dag brukes til å oppnå noen politiske mål. 

Ikke et vanlig marked

Kapittel 3 handler om de private og ideelle aktørene som leverer velferdstjenester, og hvilke type strategier de kan og ikke kan velge for å lykkes, og hvordan handlingsrommet for å velge ulike typer markedsstrategier er langt mer begrenset enn i et vanlig privat tjenestemarked. Det er også en særlig drøfting av de ideelles plass i velferdstjenestene og i hvilken grad de er forskjellige fra private, og hvordan de eventuelt kan reguleres annerledes enn de private leverandører.

Kapittel 4 går videre inn i den politiske styringen og finansieringen av velferdstjenestene, og dypere inn i beskrivelser av hvorfor og hvordan velferdstjenestene styres og reguleres annerledes enn markedsbaserte tjenester. De er et resultat av politikk, og politikken sørger for å lovfeste retten til å motta bestemte offentlgie tjenester, og plikten til å sørge for at tjenestene blir levert. Kapittel 5 og 6 går så inn i hvilke tjenester, hvilke pris- og kvalitetesmekanismer som er laget for å sørge for at tjenestene blir levert. 

Vi får vite om forskjell på private virksomehter som har mottar tilskudd fra det offentlige for å drive innenfor bestemte sektorer med særlig lovverk, som barnehager og private skoler, og private virksomheter som leverer på anbud fra det offetlige, som sykehjem og barnevern. Dette er kapitler som samtidig fungerer som en god generell innføring i hvordan velferdssstaten er satt sammen, hvilke lover og reguleringer som gjelder, hvordan kontraksmessige forhold ordnes, og hvordan stat, kommune, private og ideele fyller sine roller, og hvordan forholdet mellom dem reguleres.

Kapittel 7 i boken gir en innføring i hvor og hvordan EU/EØS-retten gjelder, og stort sett ikke gjelder, på velferdsområdet, et område Nils-Ola Widme er spesialist på. Kapittel 8 går så over til å drøfte hvilke posisjonerings- og konkurransestrategier private virksomheter kan velge i kvasi-markeder som dette, mens kapittel 9 handler om innovasjon. Det løfter innledningsvis blikket opp til det mer innovasjonsfaglige og teoretiske, og tar for seg noen ulike innovasjonsteoretiske rammeverk det kan være lurt å forholde seg til når nye tjenester, kvalitetsforbedringer eller effektivisisering er på dagsorden. 

Ledelse

Det er fristende å ønske seg både i pose og sekk, og både ønske seg både mye likhet gjennom streng regulering på den ene siden, om samtidig ønske mye fleksibilitet, utprøving og omstilling på den andre siden, men det få i både pose og sekk er som oftest ikke mulig. Målkonflikter må balanseres. Og da er det lurt å ha et blikk på hvordan ambisjonsnivået står i forhold til det selvpålagte handlingsrommet som gjelder for offentlig styrte, og lovregulerte, velferdstjenester, Hva slags ledelse kreves når jobben er å ivareta denne balansen, men man er på jakt etter å finne utnytte handlingsrommet nyskaping.

Dette er tema på slutten av boken, i kapittel 10, og i en avslutning som nok en gang minner om at rommet for konkurranse og innovasjon er begrenset, men at det nettopp fordi det er vanskelig så er et ekstra viktig å å utstyre lederne med kombinasjonen av mål, tydelige forventninger, kompetanse og handlingsrom som muliggjør nødvendig omstilling:

"(...) politikere og ledere må sette tydelige utviklingsmål og utløse den kappestriden om å lykkes med forbedringer. Dette er vanskeligere enn det kan høres ut som, og krever endring i måten politikk og ledelse utøves på i velferdstjenestene. Gode grep for effektiv utnyttelse av realkapital og bemanning må møtes med lærelyst og forbedringsvilje. Ledere må gjøres ansvarlige for å sikre kontinuerlig forbedring. Velferdsmiks er ikke et mål, det bør bli en metode for kontinuerlig forbedring"

Nils-Ola Widmes boken har fått velfortjent positiv omtale både i Dagens Næringsliv i sommer og på Civitas nettsider. Den er som sagt ikke et ideologisk kampskrift, men nettopp den systemorienterte og balanserte fremstillingen, og sorteringen av forskjellen på mål ogvirkemidler, som gjør at den kan få en enda viktigere betydning som premissleverandør for diskusjonen om innretningen av velferdstjenestene.

Endringer i lov om offentlige anskaffelser

Regjeringen la 15. mai frem Prop 143 L (2024-25), en ny lovproposisjon med flere endringer i loven om offentlige anskaffelser, den loven som regulerer hvordan stat og kommune går frem når de kjøper noe fra private bedrifter. Dokumentet kan fortelle at det i 2023 ble kjøpt varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 780 milliarder kroner. 

Det er enormt mye penger. Et godt regelverk som legger til rette for gode anskaffelsesprosesser, og effektiv konkurranse om kontraktene, er derfor veldig viktig for kvalitet og effektivitet i offentlig sektors tjenesteproduksjon. Det er viktig for å sikre at skattepengene våre brukes klokt. Og naturligvis også viktig for å fremme markedsutvikling og innovasjon i næringslivet. 

To offentlige utredninger har blitt levert i forkant av denne lovproposisjonen, NOU 2023: 26, og NOU 2024: 9, som fikk som sitt mandat og foreslo en helt ny lov om offentlige anskaffelser. Det regjeringen har lagt fram nå er ikke en ny lov, men en del endringer flere paragrafer i eksisterende lov. Det er også tatt noen nye temaer inn i loven.

Noen nå, mer senere

At bare noen av forslagene utvalget har arbeidet med er tatt inn i lovproposisjonen er begrunnet med flere ting, blant annet at EU har satt igang en større prosess med ny anskaffelseslovgivning for å forenkle og effektivisere. EU har gått inn i foreklingsmodus etter Letta-rapporten og Draghi-rapporten, der unødig byråkrati og komliserte prosedyrer skal skrelles bort. Det kommer nok flere bølger med endringer i kjølvannet av dette arbeidet fremover, både i EUs regelverk, i den norske anskaffelsesloven og i ulike forskrifter. Om disse endringsforslagene som utvalgtet kom med, men som det ikke er forslått endringer i nå, skriver regjeringen konkret at:

"I utvalgets mandat stod forenkling sentralt, også for den EØS-baserte delen av regelverket. Utvalget har foreslått strukturelle og materielle grep i denne delen av regelverket. Departementet vil imidlertid vente med å følge opp disse forslagene. Departementet legger ved denne vurderingen særlig vekt på at Europakommisjonen synes å ta sikte på å fullføre revisjonen av direktivene i løpet av 2026."

Regjeringen har også valgt å ikke følge opp utvalgets ulike forslag om å innlemme flere sentrale forskrifter i lovverket nå. Det gjelder blant annet anskaffelsesforsrkiften, forsyningsforskriften og konsesjonsforskriften, fordi disse også vil bli berørt av pågående EU-utredninger med sikte på forenklinger av EU-regelverk. Og da kan det sikkert være lurt å endre regelverket en gang i stedet for to.

Jeg er også i tvil om en lovproposisjon som gikk i statsråd 15. mai rekker å bli behandlet i Stortinget før sommeren og før velgerne skal velge et nytt Storting til høsten. Normalt skal regjeringens saker til Stortinget fremmes senest midt i april for å rekke Stortingets frister for  behandling før ferien, og rekker man ikke det kan hele behandlingen bli utsatt til vårsesjonen 2026, om et år. 

Nytt innslagspunkt på kr 300 000

Men hva er det som er lagt frem av lovendringer og som skal behandles i Stortinget når de kommer så langt? Den tydeligste endringen, som også har en klar forenklingsbegrunnelse, er å heve innslagspunktet for når loven gjelder. I dag er det slik at anskaffelsesloven gjelder for anskaffeser over 100 000 kroner, en grense som ikke er blitt endret siden 2006. Med en inflasjonsjustering ville den i dag ha vært på 160 000 kroner. I Danmark har de satt en grense på 500 000 danske kroner, som tilvarer omkring 750 000 norske. 

Problemet med en veldig lav grense er at det blir unødig omfattende prosesser og høye administrasjonskostnader både for innkjøpere og leverandører. Derfor foreslår regjeringen å endre innslagspunktet til 300 000 kroner, og begrunner det slik:

"Departementet vurderer, som utvalget og flertallet av høringsinstansene, at det er behov for å heve dagens innslagspunkt for å kutte transaksjonskostnader, og frigjøre ressurser til å prioritere større anskaffelser og kontraktsoppfølging. (...)  Departementet viser videre, i likhet med utvalget, til at anskaffelser under 300 000 kroner reguleres av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Når det gjelder spørsmålet om innslagspunktet bør heves mer enn det utvalget har foreslått, viser departementet til vurderingen fra Oslo Economics og Inventura om at økt innslagspunkt kan gi negative virkninger som følge av svekket konkurranse, økt fare for korrupsjon, samt mindre grad av innovasjon og leverandørutvikling. Etter departementets vurdering er det derfor stor usikkerhet knyttet til å heve innslagspunktet ut over det som er foreslått av utvalget, før vi har erfaringer med fordelene og ulempene ved et høyere innslagspunkt, og med det kommende forenklede regelverket for anskaffelser under EØS-terskelverdi"

Dette er en endring som har vært etterlyst i mange år, både av offentlige innkjøpere og av store deler av næringslivet, og som bør gjennomføres så raskt som mulig. Det at loven ikke gjelder under innslagspunktet er selvfølgelig ikke det samme som at dette blir et lovtomt rom der man kan gjøre som man vil. Både forvaltningsloven og offentligloven vil gjelde, og gode innkjøpere vil være opptatt av å få mest mulig igjen for skattebetalernes penger uansett. Men det betyr at man vil spare ressurser gjennom å ha enklere prosesser for mindre innkjøp.

Samfunnshensyn og sikkerhet

De viktigste lovendringene som ellers er foreslått handler om å samle og strukturere de ulike bestemmelsene om samfunnshensyn i loven bedre, og å ta inn nye lovbestemmelser om sikkerhet. Når det gjelder ulike samfunnshensyn så er det flere ulike bestemmelser i dagens lovverk som endringene skal gjøres mer oversiktlige og forhåpentligvis mer forutsigbare. Regjeringen skriver:

"Departementet foreslår videre å samle, tydeliggjøre og til en viss grad samordne bestemmelsene om samfunnshensyn i anskaffelsesregelverket, og å ta bestemmelsene inn i loven. De siste årene er det gjennomført en rekke endringer i reglene om samfunnshensyn i offentlige anskaffelser. Dette er regler om klima- og miljøhensyn og sosial bærekraft i offentlige anskaffelser. På disse områdene foreslår departementet i hovedsak å videreføre innholdet i reglene."

Når det gjelder innovasjon, som er definert som et viktig samfunnshensyn i anskaffelseslovverket, er det en ny paragraf 5o som tydeliggjør at innovasjon er et viktig hensyn, riktignok uten rettigheter eller plikter knyttet til bestemmelsen:

"§ 5o Innovasjon

For å åpne for nye eller vesentlig endrede varer, tjenester, produksjonsmåter mv., kan oppdragsgiver stille egnede krav eller kriterier som fremmer innovasjon. Oppdragsgiver kan også åpne for alternative tilbud. En innovativ anskaffelse kan eksempelvis skje gjennom bruk av konkurranse med forhandling, innovasjonspartnerskap eller konkurransepreget dialog."

Regjeringen foreslår en plikt til å ha strategier og rutiner som innebærer at oppdragsgivere skal arbeide strategisk med samfunnshensyn i sin anskaffelsespraksis. I tillegg foreslår departementet en viss grad av samordning av innslagspunktet til de ulike samfunnshensynene for å gjøre lovverket enklere og mer forutsigbart både for leverandører og innkjøpere.

En ny bestemmelse om sikkerhet er foreslått tatt inn i loven. Dette fikk bred tilslutning i høringsrundene om anskaffelsesutvalgets delrapporter. Ikke spesielt ovverraskende slik de internasjonale sikkerhetssituasjonen er blitt, og et viktig hensyn å få med i loven. Forslaget til nye paragraf lyder slik:

"§ 5d Sikkerhet og beredskap 

Oppdragsgiver kan stille krav eller kriterier i alle ledd av en anskaffelsesprosess for å ivareta sikkerhets- og beredskapshensyn. Oppdragsgiver bør vurdere å stille slike krav i anskaffelser der det er relevant."

Anskaffelsesdata

Et forhold lovutvalget var opptatt av, og som det er synd at regjeringen ikke har valgt å følge opp i denne runden, er å legge bedre til rette for å samle inn, sammenstille og dele anskaffelsesdata, slik at vi får bedre muligheter til å lære av og forbedre anskaffelsene, og også bedre muligheter til å avsløre inhabillitet, korrupsjon eller kriminalitet. 

Flere av de samfunnshensynene som er listet opp i ny paragraf 5 i loven, inkludert klima- og miljøhensyn, sikkerhet og beredskap, lønns- og arbeidsvilkår, bruk av lærlinger, leverandørkjeder, kontroll med kontraktsvilkår, skatte- og avgiftsforhold, menneskerettigheter, universell utforming og innovasjon, er vanskelge å følge opp og forbedre uten å ha tilgang til bedre data om leverandørene og om pågående og gjennomførte anskaffelser. 

Modernisert lovverk om viderebruk av data

I etterkant av at Stortinget våren 2021 behandlet en stortingsmelding om "Data som ressurs - datadrevet økonomi og innovasjon", ble det satt ned et lovutvalg. Et utvalg som skulle vurdere om lovverket som regulerer tilgjengeliggjøring og gjenbruk av offentlige data er tilstrekkelig tilpasset dagens teknologi og behov. Om hvordan nye EU-lover skal tas inn i det norske lovverket. Og foreslå endringer der det trengs.

Et svært kompetent utvalg, med medlememr fra både offentlig og privat sektor, gode jurister, ledere i offentlig forvaltning og sterke teknologinavn, har nå kommet med sine anbefalinger i NOUen "Med lov skal data deles - Ny lovgivning om viderebruk av offentlige data". Det er en grundig og god utredning som foreslår ikke bare en, men to nye lover om viderebruk av offentlige data. 

Hensikten med det nye lovverket er å gi felles regler for hvordan offentlige virksomheter skal gjøre data tilgjengelig på en måte som skaper verdi for næringslivet og andre, og bidrar til et åpent og demokratisk samfunn.

Hvorfor skal egentlig offentlig sektors data deles og kunne gjenbrukes av andre? Her har prinsippet lenge vært at data er en verdifull ressurs, og når man har brukt samfunnets penger på å samle inn data og forvalte dem, så må andre også få tilgang til og kunne bruke disse dataene, enten det handler om geografi, vær, energi, miljø, eiendom eller transport. Og kanskje noen klarer å lage bedre tjenester og skape økonomiske vedier utover det myndighetene selv bruker dataene til. Innenfor rammen av personvern og sikkerhet, naturligvis.

Forslaget innebærer også at Norge gjenomfører flere EU-rettsakter som skal legge til rette for viderebruk av data fra offentlige virksomheter: Åpne data-direktivet (EU) 2019/1024, med gjennomføringsforordningen om datasett med høy verdi (EU) 2023/138, og dataforvaltningsforordningen (EU) 2022/868. EU-kommisjonen har også pekt ut noe de omtaler som "high value datasets", som er dataområder som er særlig vikitige å dele og få tiltgang til i en datadrevet økonomi.

"The Regulation is set up under the Open Data Directive, which defines six categories of such high-value datasets: geospatial, earth observation and environment, meteorological, statistics, companies and mobility. This thematic range can be extended at a later stage to reflect technological and market developments. The datasets will be available in machine-readable format, via an Application Programming Interface and, where relevant, as bulk download."

En viktig del av utvalgets drøftig av hvordan vi får til dette på en bra måte i Norge, har vært om tilgjengeliggjøring og viderebruk av offetnlige data bør reguleres av offentlighetslova, et lovverk som er ment å regulere innbyggernes rett til innsyn i myndighetenes korrespondanse, dokumenter og saksbehandling. Eller om lovverket om bruk av data for å oppnå andre målsettinger, for eksempel tjenesteutvikling og innovasjon, hører hjemme et annet sted, som et separat lovverk. Utvalget har konkludert med at disse formålene er såvidt forskjellige, og måten datadelingen må håndteres på, er såvidt ulik at det best reguleres i ulike lover. De skriver:

"Hovedhensynet bak offentleglova er åpenhet og demokrati, og retten til å kontrollere offentlig forvaltnings virksomhet. Som et markedsinstrument hjemlet i traktatene om den europeiske unions virkeområde, handler de sentrale hensynene til direktivet bl. a om å stimulere til nyskaping og innovasjon. Dette perspektivet fanges i mindre grad opp i offentleglova. En rett til viderebruk bygger riktignok på forutsetningen om at opplysningene er innsynsberettigede, men viderebruk handler om mer enn innsynsberettiget data. Det at dataforvaltningsforordningen regulerer viderebruk av beskyttede data er et eksempel på dette. I tillegg gjelder retten til viderebruk der offentlige virksomheter tilgjengeliggjør data på eget initiativ."

Så gjør også utvlaget en viktig jobb når det gjelder å oppdatere ord og begreper slik at språkbruken blir forståelig og treffer det som er dagens teknologier og løsninger for å sikre innsyn og viderebruk. Når  det er to lover som foreslås er det fordi en ene gjelder det som allerede i utgangspunktet er definert som data som skal være åpne og tilgjengelige, mens den andre gjelder regler og prosedyrer for data som i utgangspunktet ikke er åpne og tilgjengelige, av ulike grunner, men der det trengs lovregler for å fastsette hvordan de som skal ha tilgang skal få det.

NOUen er på over 250 sider, og jeg skal ikke omtale alt den handler om, men jeg vil trekke frem drøftingen som gjøres om hvordan statens tilsynsvirksomhet bør innrettes fremover for å sikre at offentlige etater i staten og kommunene faktisk følger loven. Jeg blogget om dette også for noen dager siden i forbidelse med at det også i forbindelse med EUs nye lovverk om kunstig intelligens også er et behov for å peke ut en koordinerende tilsynsrolle på nasjonalt nivå. Det samme gjelder også andre av EUs nye lovverk om digitale tjenester. Her har videreubruksutvalget tatt til orde for at de nye foreslåtte lovene, og behovet for tilhørende nye tilsynsroller, må sees i sammenheng på tvers av de ulike regelverkene som berører data og digitalisering, slik at vi ikke får en ytterligere tilsynsfragmentering. Vi må bruker anledningen til å sortere og forenkle. De skriver at:

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennomfører en mer helhetlig gjennomgang av den nasjonale tilsynsorganiseringen på det digitale området i lys av endrede og nye krav fra EU. Formålet med gjennomgangen bør være å vurdere alternative modeller for organisering, der ett av alternativene er etableringen av et nasjonalt tilsyn på det digitale området."

Her er det også grunn til å minne om at det er fremmet noen andre viktige lovforslag for å modernisere og tilpasse sentrale lover i forvaltningen til dagens mer digitale arbeidsformer. Et utvlag la frem et forslag om en ny arkivlov i 2019, en lov som regulerer forhold som plikt til jornalføring og arkivering av korrespondanse og dokumenter i det offentlige. Hvordan skal det foregå når dokumenter og brev ikke lenger er det de var? Og så kom det et lovforslag fra et forvaltningslovutvalg til ny Forvaltningslov, også dette i 2019. Men ingen av disse lovene er lagt frem for Stortinget til vedtak. Og nå kommer viderebruksutvalget med enda en ny og modernisert lovgivning, som henger tett sammen med de to andre, men vi risikerer at det også her at det blir med forslagene. 

Denne mangelen på moderniseringen av lovverket er et hinder for videre effektivisering og digitalisering av prosessene i forvaltningen, og også en hindring for en mer aktiv politikk for viderebruk av data. Vi får håpe digitaliseringensministren snart leverer digitaliseringsstrategien som ble lovet at skulle vær ferdig før sommeren. Men en ny stratetgi hjelper ikke dersom lovverket som regulerere bruk av digitale arbeidsprosesser ikke henger med. Vi får håpe regjeringen bruker den siste tiden den har igjen til å få frem de nødvendidge lovproposisjonene til Stortinget, slik at det i hvert fall kan vedtas og tre i kraft fra 2026.

Regelrådet markerer 8 år

Regelrådet har nettopp markert det at de har eksistert i 8 år med et Milepælsseminar. Nå vil jeg tro at det er mange som aldri har hørt om Regelrådet, og 8 års drift er verken lenge eller et rundt tall, men jeg tenker de har valgt seg en bra anledning til å fortelle om hva de har drevet med. Og evaluere hva de har oppnådd, eller ikke fått til. Dessuten er det slik at Regelrådets leder Sandra Riise nå skal gå av etter 8 år, og da har man jo en ekstra god grunn til å tenke igjennom kursen fremover.

Men først litt mer om Regelrådet, et uavhengig og ganske lite statlig forvaltningsorgan under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Regelrådet er faktisk et råd, i den forstand at det er består av fem oppnevnte og uavhengige rådsmedlemmer, som gir selve rådene, og som støttes av et lite sekretariat med fast ansatte. Et ganske slankt opplegg sammenlignet med store tilsyn, eller store apparater som Riksrevisjonen eller Sivilombudet. Da må man naturligvis prioritere strengt og avgrense seg fra store ressurskrevende dypdykk, noe det virker som Regelrådet har klart.

Regelrådets mål og mening er å bidra til å hindre at nye forslag til regelverk, det vil si lover og forskrifter som er på vei, men ikke er vedtatt, gir bedrifter unødige ulemper.  De sier selv på nettsidene dette om hva de mener noe om, og hva de ikke mener noe om:

"Regelrådet uttaler seg til forslag til nytt eller endret regelverk som er på høring. Målet er å bidra til gode beslutningsgrunnlag som sikrer at målene med forslaget oppnås uten unødvendige kostnader for næringslivet. Rådet uttaler seg ikke om innholdet i selve saken, det vil si målene med forslaget, men om forslaget er tilstrekkelig utredet. Alle regelverksforslag som påvirker næringslivet kartlegges ut fra et sett kriterier, og rådet velger så ut hvilke enkeltsaker det utarbeides uttalelse til. Uttalelsene er bygget opp etter en fast mal og tar faglig sett utgangspunkt i utredningsinstruksen. Regelrådet drøfter innholdet i uttalelsen, og avgjør om den skal få fargekategori rød, gul eller grønn."

Disse uttalelsene fra Regelrådet, i alt 289 frem til i dag, har en fremtredende plass på nettsidene. Her finner man klare og poengterte uttalelser som besvarer om de som foreslår nye lover og forskrifter har utredet virkninger for næringslivet, og spesielt om de medfører ulemper små og mellomstore bedrifter. Ikke om målet er rett eller galt, men om man har brydd seg om å undersøke konsekvensene. Og om man har vurdert mindre inngripende måter å oppnå målet på.

 

Jeg må innrømme at jeg var litt avventende de Regelrådet ble etablert i 2016, ja kanskje litt skeptisk også. Hensikten var god, det var dessuten sterkt anbefalt av OECD, og mange andre land, også våre naboland, har gjort dette lenge før Norge. Men så var det noe med at vi allerede har massevis av høringsprosesser, tilsyn og ombud, og ikke minst næringslivsorganisasjoner, som har som jobb å passe på at ting går  riktig for seg og sier fra når det ikke skjer på riktig måte, eller hvis næringslivet utsettes for unødvendige kostnader og byråkrati. Ville det være fornuftig med et nytt statlig organ som passer på at bedriftene ikke blir glemt? Eller har det blitt enda litt mer næringslivsbyråkrati enn vi allerede hadde?

Jeg synes det er prisverdig at Regelrådet har satt søkelyset på seg selv etter 8 år og jeg synes de får frem at de har tatt en viktig rolle som ikke blir løst av andre og som er verdiøkende for næringsliv og samfunn. På milepælsseminaret holdt rådsleder Sandra Riise en presentasjon om arbeidet som er gjort de siste åtte årene og som på en god måte får frem hvor og hvordan Regelrådet tilfører verdi. Jeg tenker at det særlig er på tre områder:

• For det første er det gjort mye godt arbeid i de konkrete sakene de har vurdert (over 2200) og de sakene de har valgt å uttale seg om (snart 300 konkrete uttalelser). Noen av disse har resultert i at bedre forslag har blitt fremlagt, Men Sandra Riise fikk også frem hvordan Regjeringen har kommet opp i problemer med innføring av nytt regelverk i saker der de ikke har hørt på Regelrådet, for eksempel når det gjelder innleie av arbeidskraft og konsulentbruk, som en svært dagsaktuell sak.
• Regelrådet er ikke bare opptatt av å kritisere regelverk som ikke er utredet godt nok, men de er også opptatt av å gi veiledning og gode råd om hvordan man går frem for å lage gode nok utredninger. og hvordan jobber fram regelverk som ikke pålegger unødige byrder på næringslivet. I alle tilfeller der Regelrådet kommer med kritiske uttalelser følges det opp med møter med de etatene det gjelder.
• Regelrådet har en sentral rolle i det internasjonale reguleringsarbeidet. I følge presentasjonen har omlag 40 prosent av nytt regelverk sitt opphav i EØS/EU-regler. Dette regelverket er dårligere utredet av norske myndigheter enn regler som har et nasjonalt opphav. Samtidig er det også slik at mange andre land har både kunnskap og erfaring som er svært nyttig å lære av i en norsk sammenheng, og Regelrådet har en viktig rolle når det gjelder å styrke det internasjonale samarbeidet.

Et godt eksempel på en konkret sak der Regelrådet har gitt rødt lys og sagt klart fra om mangelfull utredning, blant annet av av alternative måter å løse problemet på, er Nærings og fiskeridepartmentets forslag om skjerpede miljøkrav i offentlige anskaffelser. En god hensikt åpenbart, men regelrådet skriver blant annet at:

Regelrådet har likevel merket seg at mange instanser har fremhevet at mye av problemet er manglende miljøkompetanse på oppdragsgiversiden. På denne bakgrunn kan det fremstå som uheldig at departementet begrenser seg til kun å vurdere ny regulering, og ikke har utredet ulike kompetansetiltak. Uten tilstrekkelig kompetanse innen miljø på bestillersiden kan effekten av den nye reguleringen bli mindre enn ønsket.

Et annet god eksempel på et rødt lys og svært krass kritikk fra Regelrådet, er forslag fra Arbeids og inkluderingsdepartementet i 2022 om endring i regelverket for inn- og utleie fra bemanningsforetak, som  senere er vedtatt. Her beskrev Regelrådet både store svakheter i utredningene, blant annet at kostnadene kan bli betydelige for næringslivet, uten at dette er utredet, og at forslagene også er utformet slik at de kan komme til å virke mot  sin hensikt:

"Forslagene i høringsnotatet er inngripende og vil påvirke mange virksomheter i forskjellige næringer. Høringsnotatet beskriver flere mulige store samfunnsøkonomiske effekter av forslagene og Regelrådet mener derfor at det burde vært utført en fullstendig samfunnsøkonomisk analyse i denne saken.  Departementet har i høringsnotatet ikke drøftet alternative virkemidler for å nå målet med reguleringen. Et forbud er et veldig sterkt virkemiddel. Regelrådet mener derfor at det er naturlig å utrede også andre alternativer for å se om målene kan oppnås med mindre inngripende tiltak. Positive og negative konsekvenser er drøftet i høringsnotatet, men departementet har ikke vurdert virkningene samlet. Siden tiltakene har en rekke negative konsekvenser for næringslivet, og kan bidra til å redusere samlet aktivitetsnivå og etterspørsel etter arbeidskraft, stiller Regelrådet spørsmål ved om enkelte av forslagene kan virke mot sin hensikt. En fullstendig samfunnsøkonomisk analyse ville gitt et bedre bilde av de samlede virkningene av tiltakene og dermed et bedre beslutningsgrunnlag."

Dette er klare og tydelige beskjeder om hvor viktig det er at offentlige myndigheter, og i dette tilfellet departementer, gjør jobben sin og vurderer konsekvensene før de fremmer inngripende forlag som i verste fall ikke vil virke, eller virker mot sin hensikt. Regelrådet mener ikke noe om hensikten med forslagene er god eller dårlig, eller den partipolitiske uenigheten som måtte være i ulike saker, men om konsekvensene er godt nok belyst og forstått, og om andre og mindre belastende måter å løse problemet på kunne vært utredet. Jeg vil også anbefale Regelrådets ganske ferske årsrapport for 2023 som beskriver hva de har jobbet med i 2023 og hva de prioriterer av temaer og saksområder fremover..

En god veileder om kunstig intelligens

Er du i ferd med å ta i bruk kunstig intelligens for å løse oppgaver internt i virksomheten eller som del av en tjeneste du vil tilby kunder eller brukere? Eller er du selv i ferd med å utvikle et kunstig intelligens-system for å løse bestemte oppgaver, og lurer på hva som gjelder av lover, regelverk og ting det er viktig å huske på, slik at du ikke gjør noe galt?

 Digitaliseringsdirektoratet har nettopp laget en ny veileder for kunstig intelligens. Eller mer presist "Veiledning for ansvarlig bruk og utvikling av kunstig intelligens" fordi veiledning forteller at dette består av flere deler. Og at det vil endres og oppdateres i tråd med både teknologi- og tjenesteutviklingen og nye behov for råd og tips. Og så vil det utvilsomt være noen erfaringer og erkjennelser som gjøres på dette området fremover som vil rope på nye og bedre svar, og som vil påvirke hvordan fremtidige versjoner av denne veiledningen vil bli.

Denne veiledningen er laget for virksomheter i offentlige sektor, og enkelte ting er spesifikke for offentlige etater, som for eksempel forvaltningslovens bestemmelser, men jeg tror dette er en veiledningspakke veldig mange, også i privat sektor, vil ha stor nytte og glede av å lese og bruke. Det er rett og slett en svært god samling av veiledning, nyttige råd, regelverk, standarder og henvisninger og lenker til andre informasjonskilder. En god  beskrivelse av det nye EU-regelverket for kunstig intelligens er det også, et regelverk, som også vil gjelde i Norge.  

Hoveddelen heter "Råd for ansvarlig utvikling og bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor" og er laget som "åpen beta" der de ber om synspunkter og innspill, og skriver at:

"Denne siden er i «åpen beta». I tiden fremover ønsker vi tilbakemeldinger og innspill til innholdet som presenteres her. Det betyr at rådene du finner på denne siden kan bli endret. Har du innspill til oss vil vi gjerne høre fra deg! Ta kontakt med oss på Datalandsbyen så sikrer vi at innholdet her blir best mulig."

Veilederen har en fin pedagogisk oppbygging og åpner med å minne om at kunstig intelligens (KI) verken kommer inn i et samfunn uten lover og regler eller får bryte lovene og reglene som allerede finnes. Tvert imot skal det i bruk i et samfunn som har en rekke lover og regler om menneskerettigheter og innbyggerrettigheter som gjelder like mye for bruk av kunstig intelligens som for alt annet av tjenester og teknologier. Veilederen viser til hvordan innbyggernes rettigheter er beskyttet av Grunnloven, EUs personvernforordning, internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, forvaltningsloven, likestillings- og diskrimineringsloven og en rekke andre lover og regler. Dessuten har de ulike sektoren i samfunnet vår: helse, sosial, veitrafikk, finans, bygg og alt mulig annet, sine lover, rettigheter og tilsyn som passer på en rekke viktige hensyn.

Men så sier Digitaliseringsdirektoratet noe viktig: Den vanskelige utfordringen ligger ikke i å håndtere situasjoner der lover og regler gir helt klare svar på hva som er lov, men problemstillinger der ulike rettigheter og målsettinger står i motstrid til hverandre, der man for eksempel må balansere myndighetenes behov for å se ulike personopplysninger i sammenheng med behovet for å beskytte personvernet, eller der rikets sikkerhet kommer i konflikt med individuell frihet. 

Og i mange situasjoner handler det om å vurdere og håndtere risiko. Ting vi gjør som normalt går bra, men der det er en viss sjanse for at det kan gå galt. Der vi har regler for å beskytte oss (trafikkregler, brannvern), men ikke kan unngå negative hendelser helt. Hvor mye risiko kan vi akseptere i samfunnet? Kunstig intelligens vil tilføre andre typer risiko, og i noen tilfeller kanskje nye typer risiko som må vurderes og håndteres. Digitaliseringsdirektoratet skriver:

"Hvorvidt og hvordan du skal ta i bruk kunstig intelligens handler om risiko. Bruk av kunstig intelligens kan innføre nye eller andre typer risiko. Hvorvidt en virksomhet skal ta denne risikoen, beror på en avveining mellom risikoens størrelse og den mulige gevinsten."

Veilederen til Digdir gir noen gode tips og lenker til verktøy og rammeverk som kan brukes til slike risikovurderinger av KI-systemer. Og minner om at den viktige forskjellen mellom korrelasjon og kausalitet. KI-systemene driver gjerne med prediksjon, der man ikke svarer på entydige årsak-virkning sammenhenger. Det betyr at man må håndtere resultatene med en annet type varsomhet enn der svaret er helt entydig.

Kunstig intelligens er avhengig av data for å virke. Uten data, ingen mulighet for å lage noen ting. Men når det gjelder data er det også flere utfordringer. For eksempel nødvendige vurderinger knyttet til om noe i dataene er beskyttet av immaterielle rettigheter, personvernbestemmelser, taushetsbelagt informasjon eller er gradert informasjon. Alt dette må vurderes og Digdir gir flere konkrete råd om hvordan man går frem for å sikre dette.

En annen problemstilling knyttet til data er faren for at datasettene ikke er representative og at de til og med kommer i konflikt med likestillings- og mangfoldsidealer vi har i samfunnet, og i verste fall bryter diskrimineringsbestemmelser i lovverket. Brukt riktig kan kunstig intelligens bidra til mer likestilling og mindre diskriminering fordi den kan gjøre objektive vurderinger, men ikke hvis dataene i seg selv er diskriminerende. Og noen ganger er det slik at historiske data, for eksempel og kvinner og menns yrkespreferanser, er riktige, men likevel ikke i tråd med en ønsket samfunnsutvikling i mer likestilt og mangfoldig retning. Da gjelder det å være bevisst denne fallgruven og gjøre konkrete vurderinger av hva man ønsker å oppnå med bruk av kunstig intelligens.

Et lengre avsnitt handler om "åpenhet og forklarbarhet" i bruken av KI, en viktig problemstilling som må vies stor oppmerksomhet, ikke minst i offentlig sektor som denne veiledningen gjelder for. Når det tas beslutninger i forvaltningen som gjelder den enkelte innbygger har vi rett til å vite både begrunnelsen for beslutningen og rett til å klage. Da kan ikke være slik at det har skjedd en saksbehandling inne i en "sort boks" med kunstig intelligens, men som ingen i ettertid kan forklare hvordan kommer frem til konklusjoner. Det er i strid med viktige samfunnsprinsipper om åpenhet og forklarbarhet. Og også i strid med dagens forvaltningslov og andre rettsikkerhetsbestemmelser. 

Digitaliseringsdirektoratet har laget en egen side om åpenhet og kunstig intelligens som går ganske grundig gjennom hva som egentlig menes med åpenhet og forklarbarhet og de har også fått Inga Strümke til å spille inn noen korte og pedagogiske videoer som forklarer ulike modeller som finnes og som man kan bruke for å oppnå forklarbarheten som er ønskelig når man bruker KI-modeller.

På samme måte er det avsnitt om hvordan man går frem for å håndtere sikkerhet og personvern når man skal ta i bruk eller utvikle kunstig intelligens. Her er det en god del lovgivning og regelverk på plass allerede, ikke minst på EU-nivå, men også her skaper KI noen nye utfordringer, og det er lenket til  verktøy som kan benyttes som en del av disse vurderingene. Det er også lagt inn lenker til Datatilsynets veiledere og ikke minst til Datatilsynets utmerkede arbeid med regulatorisk sandkasse for KI som har medført at det allerede finnes gode eksempler på hvordan problemstillinger knyttet til personvern og KI kan håndteres i praksis.

Det begynner å komme en flere bra veiledere og strategier for bruk av kunstig intelligens, både fra offentlige myndigheter, internasjonale organisasjoner og standardiseringsvirksomheter, og jeg skal få laget en egen oversikt her på bloggen med lenker når jeg får tid. Dette bidraget fra Digitaliseringsdirektoratet er et godt bidrag i en slik oversikt.

Inga Strümke: Maskiner som tenker

At Inga Strümke har skrevet en veldig god bok om kunstig intelligens trenger ingen å lure på etter å ha lest avisene bokanmelderes omtaler og terningkast. Det de har skrevet i VG, Aftenposten, DN og Dagbladet er helt sant, Det er viktig at en bok som dette kommer på norsk og det er rett og slett veldig flott at vi har en så fremragende formidler på dette nivået her i landet.

Boken skiller seg ut på en positiv måte sammenlignet med noen utenlandske bøker jeg har lest om temaet ved at den ikke bare handler om historien bak, eller bare om teknologiene bak, som maskinlæring og nevrale nettverk, eller bare om juridiske og regulatoriske utfordringer, bare om anvendelsesområder som vil revolusjoneres, eller bare om filosofi. etikk og moral, om kunstig intelligens brukt i krig eller bare om skrekkfilmscenariene som blir sanne når maskinene snart vil ta over. Men den handler en hel del om alle disse temaene. Så når anmelder Erle Marie Sørheim i Aftenposten skriver at denne boken kan bli en internasjonal suksess, tenker jeg at det slett ikke er umulig.

For tiden skrives det bøker i hele verden i full fart om kunstig intelligens og det går jo ofte sånn passe, fordi teknologier ikke alltid er så gode til å vurdere juridiske og regulatoriske svar, filosofer er ikke alltid så bevandret i teknologiens virkemåter og både jurister, økonomer og mange andre fagfolk kan slite med å forstå ulike sektorer og bransjers særskilte virkemåter og utfordringer. Vi trenger noen som forstår at komplekse utfordringer må løses helhetlig og tverrfaglig.

Og til dette bidrar Inga Strümke med en kombinasjon av teknologikunnskap, innsikt i komplekse sammenhenger og en prisverdig nøkternhet som dessverre er ganske uvanlig for tiden. Jeg kan ikke huske noen teknologidebatter der avstanden mellom optimister og pessimister er så stor som i diskusjoner om hva kunstig intelligens vil bringe av revolusjonære svar eller store forbannelser. Og vi har jo hatt noen teknologidiskusjoner, om kjernekraft, bioteknologi (som i Norge fikk sitt eget bioteknologiråd), nanoteknologi og internett. 

Det er vanskelig å ha gode diskusjoner og prosesser når avstanden er så stor at man ikke er enige om hva problemet er. I slike diskusjoner er det veldig nødvendig å ha mennesker som protesterer når noen lanserer et tiltak de hevder skal løse alt. Mennesker som minner om at det kan være slik at det kan kreve litt tålmodighet og at gode svar må få vokse frem når vi skal finne balansen vi er på jakt etter mellom å slippe løs innovasjon som vil gi fantastiske resultater på mange områder, som mer presise medisinske behandlinger og autonome kjøretøyer, men som  vi ikke vil at skal slippes løs på en slik måte at det  kan påføre mennesker, miljø og materielle verdier stor skade. 

Det kan jo være grunn til å minne om at da bilen var oppfunnet og skulle få kjøre på veiene, da flyene var oppfunnet og skulle få frakte passasjerer, og da alkoholen for alvor ble en handelsvare og man måtte trekke opp noen grenser for hvor og hvordan produksjon og forbruk skulle foregå, og sondere mellom det å skade seg selv og det å skade andre, så var det også litt prøving og feiling for å finne riktige svar. På ingen av disse områdene er det slik at et enkelt tiltak har løst alle utfordringene. Vi har heller ikke funnet løsninger som vil virke inn i evigheten. Mennesker er ikke slik. De erfarer og lærer, De kan justere kursen, Og ombestemme seg, Derfor fortsetter debatten om riktig balanse både når det gjelder, biler, fly og alkohol, og vil garantert gjøre det når det gjelder kunstig intelligens også..

Nå har de nevnte anmelderne allerede sagt mye flott om "Maskiner som tenker" som jeg ikke trenger å gjenta. Men hva er det jeg synes er fint med denne boken? Den første delen er opptatt av røtter langt tilbake i tid, med Kurt Gödel, John von Neumann, Alan Turing og andre som la grunnlaget for dagens datavitenskap før det egentlig var noen datamaskiner, i hvert fall ikke digitale. Vi blir kjent med Eliza og lærer om tidligere optimistiske perioder og lange og mørke vintre for kunstig intelligens. Noen datadeling på et felles internett fantes jo slett ikke da pionerene holdt på. Datavitenskapens teorier kom lenge før det var mulig å gjøre det i praksis. Og det kan være greit å huske på i dag at alt er avhengig av at det finnes data, at de er til å stole på, at de kan deles med de som skal ha tilgang, men ikke med de som ikke skal ha tilgang, og at noen tar ansvar for å forvalte og holde i orden på disse dataene. Det er slett ingen selvfølge i dag heller, men er en viktig forutsetning for at kunstig intelligens skal kunne anvendes. Kunstig intelligens frakoblet data og internett er ikke mye å bry seg om.

Så beskriver hun i del to, den lengste delen av boken, hvordan teknologiene som ligger bak løsninger som ChatGPT og Midjourney er bygget opp og virker. Veldig pedagogisk og godt fortalt, og heldigvis litt nerdete. Hva slags data som blir brukt, hvordan algoritmene er trent opp av mennesker og begynner å lære av seg selv, eller går igjennom såkalt forsterket læring. Hva slags problemer vi kan havne i når utvalget av data er skjevt, eller ganske vanlig: dataene  representerer en historisk korrekt virkelighet, men ikke en ønsket fremtidig virkelighet. Hva er "urettferdighet" i datasett og hvordan håndterer man det? Så må jeg innrømme at nerdefaktoren av og til utfordrer min evne til å henge med på alt. Det var nytt for meg, og ikke helt intuitivt å forstå at algoritmene som generer fotorealistiske bilder gjør det ved å fjerne digital støy, slik fotoredigeringsprogrammer gjør, men bruker data der det ikke finnes noe bilde i det hele tatt. Og gjennomgangen av hvordan man får dramatisk mye mer plass når man utvider antall dimensjoner (et kinderegg i to, tre, fire eller fem dimensjoner er veldig forskjellig). Rett og slett veldig lærerikt.

Del tre av boken, som er litt kortere enn de andre, men kanskje det vi kommer til å bruke mest tid på å diskutere fremover, handler om fremtiden for kunstig intelligens, og hva slags behov for lover, regler, tilsyn og etiske vurderinger som vil kreves. Også her har Inga Strümke en etter min mening helt riktig innfallsvinkel når hun forklarer at det ikke er så lett å forklare hva kunstig intelligens er, eller kan komme til å bli, når vi ikke klarer å forklare fullt ut hva menneskelig intelligens eller menneskelig bevissthet er. De fleste er vel enige om at mennesker har en bevissthet som ikke ting eller enkle organismer besitter. Som er noe mer enn kjemiske, biologiske og elektriske prosesser. Men hvor mye mer? Gir det mening å snakke om en "sjel" som befinner seg utenfor det fysiske og som aldri vil kunne gjenskapes av maskiner uansett hvor mye regnekraft de har?. Eller er mennesker i bunn og grunn et resultat av en biologisk evolusjon og kjemiske reaksjoner, som kan gjenskapes?. Og, kanskje mest sannsynlig, er sannheten et sted i mellom. Dette er viktige filosofiske diskusjoner som også vil få en viktig plass i drøftingene om hva kunstig intelligens er og kan bli.

Litt mer jordnært minner boken oss om at etikk og regulering ikke er helt det samme. Det er egentlig ganske enkelt å regulere noe. Man kan forby det eller tillate det, man kan sette aldergrenser, kompetansekrav, fartsgrenser eller områdebegrensninger (det er bare lov å kjøre bil på høyre side av veien). Eller man kan tillate at nye ting prøves ut på avgrensede områder for å få ny kunnskap, for eksempel i form av regulatoriske sandkasser eller lukkede baner. Slik reguleringer har naturligvis et moralsk og etisk opphav, men de virkelig vanskelige etiske spørsmålene kommer der det er målkonflikter og gråsoner, der det bare finnes dårlige utfall og der svarene ikke er opplagte og der det kreves en etisk modenhet og refleksjonsevne blant de som er satt til å håndtere bruken kraftige og potensielt farlige verktøy. Det er slike temaer Inga Strümke fortjenestefullt trekker opp på slutten av boken, uten å hevde at hun har svarene. Denne beskrivelsen av hva slags diskusjon vi trenger, og hvorfor, men uten å ha lettvinte og ferdige svar, er noe det beste ved denne boken. En bok jeg også må opplyse om at jeg fikk tilsendt i posten med en veldig hyggelig hilsen fra forfatteren.

Jeg kunne skrevet mye mer, og det kommer jeg nok også til å gjøre fremover, for dette er spennende saker. Men det som er minst like lurt som å lese min blogg er å lese Inga Strümkes bok.

Kunstig intelligens - og balansen mellom innovasjon og regulering

Erkjennelsen av at kunstig intelligens (KI) kommer til å få enorm betydning for mennesker, virksomheter, arbeidsplasser og samfunnet i stort i årene som kommer, er i ferd med å nå nye høyder. Endringskraften har vært sammenlignet med andre teknologiske revolusjoner som elektrisiteten, datamaskinen og internett, men her er det kanskje et større sprik mellom veldig optimistiske og ekstremt pessimistiske spådommer om hva slags virkninger teknologien vil få, hvor raskt det er mulig å utvikle en generell menneskelignende kunstig intelligens og hvor stort behovet vil bli for å lovregulere og kontrollere, og til og pause utviklingen, på dette feltet.

Helt nytt er det ikke at vi er opptatt av dette. I Norge skrev vi en nasjonal strategi for kunstig intelligens som kom tidlig i 2020, en strategi jeg var med på å jobbe fram sammen med Nikolai Astrup, Jenny Clemet og embetsverket i KMD, og der en rekke eksperter, virksomheter og organisasjoner ble invitert inn og bidro i dette arbeidet. Og på samme tid var EU i gang med et viktig arbeid med et nytt felles lovverk, en Artificial Intelligence Act som nå er i ferd med å bli europeisk og, antar jeg, etter hvert norsk lov.

Disse dokumentenes styrke ligger ikke i at de prøver å spå teknologiutviklingen, Verken hvor fort det vil gå, eller hva slags anvendelsesområder som vil kreve særlig stimulans eller begrensninger er presist beskrevet, men de trekker opp viktige prinsipielle, etiske og samfunnsmessige hensyn vi må være opptatt av å ivareta i møte med nye teknologiske systemer. Blant annet sikkerhet, personvern, ikke-diskriminering og opphavsrettsbeskyttelse. Og hensynet til åpenhet og dokumenterbarhet må være ivaretatt når det gjelder beslutninger som gjelder borgere og virksomheter. Vi kommer langt om vi lar bredt forankrede verdier og prinsipper sette rammene for akseptabel bruk av teknologi, og ikke gjør det i omvendt rekkefølge.

Men selv om kunstig intelligens ikke er helt nytt i samfunnsdebatten så har vi det siste halvåret fått et slags "KI-sjokk" på grunn av tjenester som Chat GPT, Dall-E og Midjourney, Plutselig er dette tjenester som er blitt tilgjengelige for oss alle og som både imponerer og skremmer når det gjelder hvor kraftfulle, kreative og raske de er. Og hvor gode de er til å tilpasse svarene til formkravene som ligger i bestillingen, enten det er å male malerier som Munch, skrive sangtekster som The Clash eller skrive prosa som Shakespeare, for å nevne noen eksempler på bestillinger jeg har prøvd selv. Samtidig virker disse modellene slik at de kan ha et svært lite presist forhold til sannhet og slår fast ting med stor selvsikkerhet som ofte høres ut som de kan være sannsynlige, og sikkert passer i statistiske språkmodeller, men er fullstendig feil. "Hallucination" eller "artificial hallucination" er det blitt døpt.

Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til disse nye KI-tjenestene og det som kommer i neste runde som vil være enda mer avansert, og sikkert betydelig mer korrekt når datamodellene blir større og bedre trent? Og hva skal vi gjøre med KI som lærer av egne suksesser og  feil, og trener seg selv til å bli stadig bedre? Og så tar sine egne avgjørelser om utviklingen videre? Dette er tema i The Economists siste nummer der KI på forsiden er utstyrt med både glorie og djevelhorn.  Og der lederartikkelen har fått tittelen "How to worry wisely about artificial intelligence?". 

Jeg synes The Economist gir en god og leseverdig analyse av hvordan vi skal gjøre en slik  kunnskapsbasert og klok gjennomgang av bekymringene knyttet til farene ved kunstig intelligens. De har en del  betraktninger om de potensielle eksistensielle truslene ved KI, og det store spriket i syn på hva slags trussel KI kan utgjøre mot menneskeheten, og hvordan den type trusler må møtes. Men peker på at regulering vil være nødvendig også av helt andre og mindre dramatiske grunner. Utfordringen da ligger i å finne den riktige balansen mellom hvor mye frihet det skal være til å teste ut helt nye ting og hvor mye det skal reguleres, The Economist skriver:

"Regulation is needed, but for more mundane reasons than saving humanity. Existing ai systems raise real concerns about bias, privacy and intellectual-property rights. As the technology advances, other problems could become apparent. The key is to balance the promise of ai with an assessment of the risks, and to be ready to adapt.

So far governments are taking three different approaches. At one end of the spectrum is Britain, which has proposed a “light-touch” approach with no new rules or regulatory bodies, but applies existing regulations to ai systems. The aim is to boost investment and turn Britain into an “ai superpower”. America has taken a similar approach, though the Biden administration is now seeking public views on what a rulebook might look like.

The EU is taking a tougher line. Its proposed law categorises different uses of ai by the degree of risk, and requires increasingly stringent monitoring and disclosure as the degree of risk rises from, say, music-recommendation to self-driving cars. Some uses of ai are banned altogether, such as subliminal advertising and remote biometrics. Firms that break the rules will be fined. For some critics, these regulations are too stifling."

But others say an even sterner approach is needed. Governments should treat ai like medicines, with a dedicated regulator, strict testing and pre-approval before public release. China is doing some of this, requiring firms to register ai products and undergo a security review before release. But safety may be less of a motive than politics: a key requirement is that ais’ output reflects the “core value of socialism”.

Av disse tre tilnærmingene gir The Economist støtte til EU-modellen som hovedmodell og sammenligner behovet for reguleringer av KI med behovet for å ha reguleringer for fly, biler eller legemidler for at de skal være sikre. De  mener EUs lov om KI kan være i overkant rigid i sitt klassifiseringssystem, og at det er viktigere å etablere prinsipper for åpenhet og innsyn i hvordan systemene er designet og trent opp, og et regime for tilsyn, på samme måte man har tilsyn med  virksomheter på andre viktige områder i samfunnet. 

Dette nummeret av The Economist har også flere andre artikler om KI, som går mer i dybden på teknologien og forskningen som ligger bak de gjennombruddene vi har sett den siste tiden og hvor denne eksponentielle utviklingen kan lede oss. Men de stiller også spørsmål ved om vi nærmer oss en grense for hva som er mulig å få til med store språkmodeller som ligger bak dagens gjennombrudd. Både mengden tilgjengelig språkdata av høy nok kvalitet og et energibehov som vokser raskere enn datamengden som mates inn, kan legge begrensinger på den videre veksttakten. Men så er kanskje ikke helt usannsynlig at vi finner veier rundt denne type hindringer. Drøftinger av dette er det i artikkelen "Large, creative AI models will transform lives and labour markets".. 

The Economist har også utstyrt disse temaartiklene med en egen pedagogisk video som beskriver både truslene og mulighetene som ligger i en fortsatt utvikling av kunstig intelligens:

Verdens mest, og minst, demokratiske land

8 av verdens 10 mest demokratiske land ligger i Vest Europa. Og øverst av alle ligger Norge. Det viser The Economist siste "Democray Index" som rangerer 167 land etter hvor demokratiske de er, basert på fem indikatorer;

"The annual survey rates the state of democracy across 167 countries on the basis of five measures with a maximum score of ten—electoral process and pluralism, the functioning of government, political participation, democratic political culture and civil liberties. The latest edition finds that almost half (45.3%) of the world’s population live in a democracy of some sort, while more than a third (36.9%) live under authoritarian rule (see map)."

Rett bak Norge finner vi New Zealand, men toppen av listen er dominert av nordiske land,. Island er nummer 3, Sverige nummer 4, Finland nr 5 og Danmark nr 6. Eller kan vi merke oss at Tyskland er nr 15, UK nr 18, USA nr 30, India nr 46, Russland nr 146, et fall på 22 plasser fra i fjor, og Kina er nr 156. De tre nederste på listen er Nord Korea, Afghanistan og Myanmar. Om toppen av listen skriver the Economist at:

"Western Europe, home to eight of the top ten countries in the index, was the only region to register a marked improvement in 2022. Its regional score rebounded to pre-pandemic levels, and Norway retained its long-held position at the top of the rankings, closely followed by four other Nordic countries. (New Zealand came second in the global ranking.) Turkey, the only “hybrid regime” in the region, has recorded a steep decline over the past decade, which reflects the increasingly autocratic rule of its president, Recep Tayyip Erdogan."

Kudos til Kudos

I følge Store Norske Leksikon betyr ordet kudos, som har gresk opprinnelse, "anerkjennelse eller berømmelse for en handling eller noe en har oppnådd". Nå har det statlige Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) laget et nytt nettsted som heter Kudos, og som fortjener kudos i tråd med den første definisjonen.

Det nye nettstedet Kudos har en litt annen definisjon og er en forkortelse for Kunnskapsdokumenter i offentlig sektor. I det ligger det at dette er et samlende nettsted som har tatt mål av seg til å være dokumentsamling og søkeløsning for offentlige kunnskaps- og styringsdokumenter. Det første stedet man leter. 

Og allerede er det 18 620 dokumenter der. Proposisjoner og meldinger til Stortinget naturligvis, som man også finner på regjeringens nettsider. men her er de lettere å finne og man slipper pressemeldinger og slikt. Men enda viktigere er det at man finner 4223 evalueringer, 2590 tildelingsbrev, 1203 årsrapporter, 689 NOUer og 364 riksrevisjonsrapporter.  Og ikke minst er det samlet konseptvalgsutredinger (KVU) og kvalitetssikringer (KS1 og KS2) her, formelle dokumenter som utgjør beslutningsgrunnlaget for virkelig store statlige prosjekter og anskaffelser, dokumenter det ikke alltid har vært så lett å finne. Også 14 områdegjennomganger, en tematisk og overordnet kunnskapsinnhenting Finansdepartementet bruker inn i statsbudsjettprosessen, for eksempel for å sortere i hva som virker og hva som ikke virker når man skal nå noen overordnede mål i en sektor. 

I tillegg er det diverse andre dokumenter som er blitt kategorisert av DFØ som forhåndsutredning, statusrapport, studie, kunnskapsoppsummering og strategi/plan. Dette er ikke betegnelser på formelle dokumenttyper, slik en proposisjon, en NOU, en KVU eller et tildelingbrev er det, og det kan derfor være litt kategorioverlapp og gråsoner, men desto nyttigere at DFØ gjør en slik sorteringsjobb.

Det brukes en del ressurser på utredning, kunnskapsinnhenting og evaluering i offentlig sektor. Noen ganger av den offentlige virksomheten selv, men oftere i form av et ekspertutvalg eller et bestilt oppdrag fra eksterne konsulenter. I noen tilfeller pålegger styringsmodellen i staten at det må gjennomføres eksterne utredninger før det besluttes og bevilges. Men mens det ikke er mangel på utredninger kan det være mangel på bruk av kunnskapen som ligger der. Staten kritiseres jevnlig for å ikke være særlig god til å dele og bruke kunnskap den allerede har innhentet og noen ganger også for å ikke følge opp råd og anbefalinger om tiltak som ligger i de utredningene som er laget. 

Kudos vil ikke alene endre dette, men nettstedet gjør det i hvert lettere å finne frem til alle de utredningene, evalueringene og anbefalingene som finnes.

Strandsonekart

Statistisk sentralbyrå skriver om tilgang og hindringer i strandsonen og har i den forbindelse lenket til noen fine kart over hvor strandsonen er tilgjengelig for allmennheten ved Oslofjorden. Man må klikke seg inn på temakart for strandsone. SSB beskriver det slik:

"For å aktivere dataene i kart.ssb.no: 1). Velg strandsone i temamenyen i høyre marg. 2). Zoom inn på kartet til et nivå med bedre detaljeringsgrad. 3). Velg ikonet med en etikett for å vise tegnforklaringen til dataene."

Disse kartene omtales i forbindelse med noen saker de skriver om ulike type utbygging og aktivitet som foregår i strandsonen. Også de seks største innsjøene er fra i år blitt med i disse oversiktene og det er jo en bra ting i og med at mange av utfordringene er ganske like. Det store bildet er at det stadig gis færre tillatelser til å gjennomføre tiltak i strandsonen. Og som en del av dette store bildet er det også viktig å huske på at situasjonen er svært ulik i ulike deler av landet. Det er mange steder der det ikke er behov for å like strenge reguleringer som i Oslofjorden. 

Det som er litt forvirrende med begrepsbruken til SSB er at de i strandsonen opererer med kategorier som bygningsnært areal, dyrket mark, vei/jernbane og potensielt tilgjengelig. Når jeg ser på kartet ser jeg at dette kan virke som en noe kunstig kategorisering. Det at noe ikke er bebygd betyr ikke at det nødvendigvis er tilgjengelig for folk. Rent bortsett fra at det kan være bratt kan det også være naturverntiltak som hindrer ferdsel. Og motsatt er det også slik mange steder, og særlig i byene, at det nettopp er fysiske tiltak som har gjort sjøen tilgjengelig. Slik for eksempel Oslos sjøfront er forvandlet fra et lukket havneområde til en åpen fjordby der bading og badstu er blant de mest populære fritidsaktivitetene.

Forbudt å fylle bensin selv - i New Jersey

Er det slik at mens USA er deregulert og styrt av private initiativ og frie markeder, og lar nye teknologier bli sluppet løs, så er Europa hemmet av reguleringer og byråkrati som står i veien for en rekke innovasjoner? Det er nok av eksempler på at virkeligheten er helt motsatt.

Et slik eksempel handler om retten til å fylle bensin og diesel på sin egen bil. Mens vi i Norge har vært ledende på selvbetning og betaling for drivstoff med kort, har det i mange delstater i USA vært en lovregulering som forbyr kunder å fylle bensin selv. For å beskytte de ansatte. Gradvis har slike reguleringer forsvunnet, men det er en delstat igjen der de folkevalgte nekter å tillate selvbetjening: New Jersey.

New York Times skriver om dette noe spesielle fenomenet, under overskriften: "Pump Your Own Gas? No Thanks, Say New Jerseyans". For 73 år siden, i 1949, ble det et lovfestet forbud mot selvbetjent bensin i New Jersey, av sikkerhetsgrunner. Slik var det også mange andre steder, men i dag i dag er det bare New Jersey om har en "statewide" bestemmelse (i Oregon er det mulig å fylle bensin selv i utkantene, men ikke i byer og større kommuner). I et svært stramt arbeidsmarked er det nesten umulig for bensinstasjonene å få tak i folk, men likevel insisterer politikerne på å holde fast på forbudet. New York Times skriver:

"A brief but intense push to abolish a law that bars drivers in New Jersey from pumping their own fuel at gas stations has hit a speed bump, if not a complete dead-end. Nicholas Scutari, the Democratic president of the State Senate whose backing would be crucial to any law change, put an end to speculation earlier this month when he said he did not support changing the state’s unique policy. New Jersey is the only state in the country that requires attendants to pump gas for all customers, a law that has been in place for 73 years and that a majority of residents have repeatedly told pollsters they support. The idiosyncrasy is often worn as a badge of honor on T-shirts and bumper stickers that proudly proclaim “Jersey Girls Don’t Pump Gas.”

Hvilket betyr at innbyggere i New Jersey kan handle varer i butikken og betale i selvbetjente kasser. Men de kan ikke fylle drivstoff på bilen selv.

Enklere å bygge terrasser og tilbygg

Det blir naturligvis ikke helt fritt fram. Men det er lurt å forenkle regelverket slik at kommunene ikke bruker masse tid og ressurser på saksbehandling av små og enkle byggesaker på egen eiendom som gjøres innenfor et regelverk og ikke forstyrrer andre. Derfor foreslår regjeringen noen nye forenklinger i regelverket for hva du kan bygge på egen eiendom, uten å søke.

Nå er det allerede slik at man kan bygge enkelte ting på egen eiendom uten å søke, for eksempel fikk muligheten til å sette opp en garasje uten å søke stor oppmerksomhet i forrige periode. Selv om noen advarte dengang virker det som det har fungert bra at folk kan bestemme mer selv, og derfor sendes det ut på høring forslag om å utvide denne muligheten.

På regjeringens nettsider er disse utvidelsene beskrevet. For terrasser er dette foreslått:

"Regjeringen foreslår å unnta flere terrasser fra søknadsplikt. I dag må du søke kommunen om du skal oppføre en terasse til huset ditt som er mer enn 0,5 meter over bakken. - Nå foreslår vi at terrassene kan ha en høyde på inntil 1 meter, og oppføres med rekkverk, uten at de blir søknadspliktige. Det foreslås også at reglene om beregning av eiendommens utnyttelsesgrad ikke skal gjelder for terrassene. Det betyr at eiendommer som er fullt utnyttet i dag også kan benytte seg av unntaket,"

Det skjer også en utvidelse av mulighetene til å bygge tilbygg på eiendommen uten å måtte søke først:

"Regjeringen foreslår også å utvide dagens unntaksbestemmelse for tilbygg. Tilbygg på inntil 15 kvadratmeter kan i dag oppføres uten søknad til kommunen dersom det kun skal brukes til bod eller lignende. Nå foreslår regjeringen at disse tilbyggene også kan brukes til beboelse og varig opphold uten at det medfører at man må søke kommunen. Tilbygget må være i samsvar med gjeldende regler, blant annet arealplaner. Tilbygget må ligge minst 4 meter fra nabogrensen."

Selv om disse tiltakene ikke krever søknad når de gjennomføres innenfor regelverket, er det likevel behov for en meldeplikt for å sørge for at offentlige kart- og matrikkeldata er korrekte og viser virkeligheten slik den er. Det er dessuten viktig for å kunne kunne kontrollere at et mer tilitsbasert og ubyråkratisk system ikke misbrukes.

Kriminaliteten er i endring

I dag kom det nye tall fra SSB som viser hvordan kriminaliteten har utviklet seg i Norge de siste årene og til og med 2018. Tallene viser at antall personer som er ofre for kriminalitet har falt de siste årene, særlig i årene fra 2012. Men det har også skjedd store endringer i hva slags kriminalitet vi utsettes for. Og det betyr en del hvor i landet du bor.

I alt 143 000 forskjellige personer ble registrert som ofre for i alt 155 000 lovbrudd i løpet av 2018. Det ser vi i den oppdaterte statistikken Ofre for anmeldte lovbrudd. Det vi si at 2,7 prosent av den norske befolkningen anmeldte å ha blitt utsatt for lovbrudd i løpet av året. Dette er en liten økning fra året før, som skyldes at flere personer anmeldte bedragerier i 2018 enn noe tidligere år, mens den lange trenden med nedgang i anmeldte eiendomstyverier fortsetter. SSB skriver dette om denne nedgangen på 40 prosent siden 2013:

"Ut fra hovedlovbruddet ble det registrert 65 000 personofre for eiendomstyveri i 2018, som er 2 prosent færre enn året før. Dette forlenger trenden med årlig nedgang i antall tyveriofre, som siden 2013 er redusert med nesten 40 prosent. I 2018 ble nærmere 12 100 personer registrert som ofre for tyveri fra bolig og fritidsbolig, mens snaut 9 700 personer ble utsatt for tyveri av og fra motorkjøretøy. Dette er henholdsvis 5 og snaut 9 prosent færre enn i 2017. Politiet registrerte også 24 600 ofre for tyveri fra person, og av disse oppga 7 200 at gjerningsstedet var et salgslokale, nesten 5 000 anmeldte å ha blitt utsatt på kollektivtransport, mens en park, gate eller annet friområde var gjerningsstedet for snaut 3 900 av tyveriene.

Kriminaliteten er i endring og mens antall tyverier går markant nedover er det slik at antall anmeldte bedragerier mot privatpersoner er i kraftig vekst. SSB skriver:

"Mens foretak og andre juridiske enheter anmelder langt færre bedragerier enn tidligere, ser vi motsatt utvikling for personofre for bedrageri. I 2018 ble det ut fra hovedlovbruddet registrert 16 800 personofre for bedrageri. Antallet bedrageriofre var med det 19 prosent flere enn i 2017, og økningen i personofre for bedrageri tilsvarer tilnærmet hele den samlede økningen i personofre. Sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 2013-2017 var økningen på nesten 42 prosent, og trenden med at flere anmelder bedrageri gjelder for både menn og kvinner i alle aldersgrupper, i alle landets fylker."

I dette ligger også en viktig grunn til at politiet må ha andre typer kompetanse og ressurser enn før, ikke minst kompetanse og ressurser for å bekjempe kriminalitet som foregår på internett og som i mange tilfeller krever en mer spesialisert og teknisk kompetanse. Det er også interessant å se på den geografiske fordelingen av ofrene for kriminalitet. Her er befolkningen i Oslo klart mest utsatt, og da særlig for tyverier, mens i Telemark er man nest mest utsatt. SSB skriver:

"Når personofrene fordeles etter bostedsfylke er Oslo-befolkningen klart mest utsatt for lovbrudd. I 2018 ble det registrert 27 300 ofre bosatt i hovedstaden, og når vi korrigerer for antall innbyggere utgjør dette hele 52 prosent flere personofre enn for landet som helhet. Som det fremgår av figur 3 henger imidlertid Oslo-befolkningens samlede utsatthet for lovbrudd sammen med at nærmere hvert fjerde registrert tyverioffer i Norge er registrert bosatt i hovedstaden. Kommuner med flere enn 50 000 innbyggere har generelt større andel ofre for eiendomstyveri, noe som samsvarer med resultatene fra levekårsundersøkelsen om utsatthet og uro for lovbrudd."

Hvis vi ser bort antall ofre for tyverier blir statistikken litt annerledes Fratrukket tyverier er det Finnmark om har størst andel personer som er utsatt for lovbrudd. Sett i forhold til innbyggertallet hadde finnmarkingene en større andel ofre for både seksuallovbrudd, vold og mishandling og eiendomsskade enn noe annet fylke. Fylkene der befolkningen er minst utsatt for lovbrudd er Møre og Romsdal, Oppland og Sogn og Fjordane, som er klart best plassert.