Endringer i lov om offentlige anskaffelser

Regjeringen la 15. mai frem Prop 143 L (2024-25), en ny lovproposisjon med flere endringer i loven om offentlige anskaffelser, den loven som regulerer hvordan stat og kommune går frem når de kjøper noe fra private bedrifter. Dokumentet kan fortelle at det i 2023 ble kjøpt varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 780 milliarder kroner. 

Det er enormt mye penger. Et godt regelverk som legger til rette for gode anskaffelsesprosesser, og effektiv konkurranse om kontraktene, er derfor veldig viktig for kvalitet og effektivitet i offentlig sektors tjenesteproduksjon. Det er viktig for å sikre at skattepengene våre brukes klokt. Og naturligvis også viktig for å fremme markedsutvikling og innovasjon i næringslivet. 

To offentlige utredninger har blitt levert i forkant av denne lovproposisjonen, NOU 2023: 26, og NOU 2024: 9, som fikk som sitt mandat og foreslo en helt ny lov om offentlige anskaffelser. Det regjeringen har lagt fram nå er ikke en ny lov, men en del endringer flere paragrafer i eksisterende lov. Det er også tatt noen nye temaer inn i loven.

Noen nå, mer senere

At bare noen av forslagene utvalget har arbeidet med er tatt inn i lovproposisjonen er begrunnet med flere ting, blant annet at EU har satt igang en større prosess med ny anskaffelseslovgivning for å forenkle og effektivisere. EU har gått inn i foreklingsmodus etter Letta-rapporten og Draghi-rapporten, der unødig byråkrati og komliserte prosedyrer skal skrelles bort. Det kommer nok flere bølger med endringer i kjølvannet av dette arbeidet fremover, både i EUs regelverk, i den norske anskaffelsesloven og i ulike forskrifter. Om disse endringsforslagene som utvalgtet kom med, men som det ikke er forslått endringer i nå, skriver regjeringen konkret at:

"I utvalgets mandat stod forenkling sentralt, også for den EØS-baserte delen av regelverket. Utvalget har foreslått strukturelle og materielle grep i denne delen av regelverket. Departementet vil imidlertid vente med å følge opp disse forslagene. Departementet legger ved denne vurderingen særlig vekt på at Europakommisjonen synes å ta sikte på å fullføre revisjonen av direktivene i løpet av 2026."

Regjeringen har også valgt å ikke følge opp utvalgets ulike forslag om å innlemme flere sentrale forskrifter i lovverket nå. Det gjelder blant annet anskaffelsesforsrkiften, forsyningsforskriften og konsesjonsforskriften, fordi disse også vil bli berørt av pågående EU-utredninger med sikte på forenklinger av EU-regelverk. Og da kan det sikkert være lurt å endre regelverket en gang i stedet for to.

Jeg er også i tvil om en lovproposisjon som gikk i statsråd 15. mai rekker å bli behandlet i Stortinget før sommeren og før velgerne skal velge et nytt Storting til høsten. Normalt skal regjeringens saker til Stortinget fremmes senest midt i april for å rekke Stortingets frister for  behandling før ferien, og rekker man ikke det kan hele behandlingen bli utsatt til vårsesjonen 2026, om et år. 

Nytt innslagspunkt på kr 300 000

Men hva er det som er lagt frem av lovendringer og som skal behandles i Stortinget når de kommer så langt? Den tydeligste endringen, som også har en klar forenklingsbegrunnelse, er å heve innslagspunktet for når loven gjelder. I dag er det slik at anskaffelsesloven gjelder for anskaffeser over 100 000 kroner, en grense som ikke er blitt endret siden 2006. Med en inflasjonsjustering ville den i dag ha vært på 160 000 kroner. I Danmark har de satt en grense på 500 000 danske kroner, som tilvarer omkring 750 000 norske. 

Problemet med en veldig lav grense er at det blir unødig omfattende prosesser og høye administrasjonskostnader både for innkjøpere og leverandører. Derfor foreslår regjeringen å endre innslagspunktet til 300 000 kroner, og begrunner det slik:

"Departementet vurderer, som utvalget og flertallet av høringsinstansene, at det er behov for å heve dagens innslagspunkt for å kutte transaksjonskostnader, og frigjøre ressurser til å prioritere større anskaffelser og kontraktsoppfølging. (...)  Departementet viser videre, i likhet med utvalget, til at anskaffelser under 300 000 kroner reguleres av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Når det gjelder spørsmålet om innslagspunktet bør heves mer enn det utvalget har foreslått, viser departementet til vurderingen fra Oslo Economics og Inventura om at økt innslagspunkt kan gi negative virkninger som følge av svekket konkurranse, økt fare for korrupsjon, samt mindre grad av innovasjon og leverandørutvikling. Etter departementets vurdering er det derfor stor usikkerhet knyttet til å heve innslagspunktet ut over det som er foreslått av utvalget, før vi har erfaringer med fordelene og ulempene ved et høyere innslagspunkt, og med det kommende forenklede regelverket for anskaffelser under EØS-terskelverdi"

Dette er en endring som har vært etterlyst i mange år, både av offentlige innkjøpere og av store deler av næringslivet, og som bør gjennomføres så raskt som mulig. Det at loven ikke gjelder under innslagspunktet er selvfølgelig ikke det samme som at dette blir et lovtomt rom der man kan gjøre som man vil. Både forvaltningsloven og offentligloven vil gjelde, og gode innkjøpere vil være opptatt av å få mest mulig igjen for skattebetalernes penger uansett. Men det betyr at man vil spare ressurser gjennom å ha enklere prosesser for mindre innkjøp.

Samfunnshensyn og sikkerhet

De viktigste lovendringene som ellers er foreslått handler om å samle og strukturere de ulike bestemmelsene om samfunnshensyn i loven bedre, og å ta inn nye lovbestemmelser om sikkerhet. Når det gjelder ulike samfunnshensyn så er det flere ulike bestemmelser i dagens lovverk som endringene skal gjøres mer oversiktlige og forhåpentligvis mer forutsigbare. Regjeringen skriver:

"Departementet foreslår videre å samle, tydeliggjøre og til en viss grad samordne bestemmelsene om samfunnshensyn i anskaffelsesregelverket, og å ta bestemmelsene inn i loven. De siste årene er det gjennomført en rekke endringer i reglene om samfunnshensyn i offentlige anskaffelser. Dette er regler om klima- og miljøhensyn og sosial bærekraft i offentlige anskaffelser. På disse områdene foreslår departementet i hovedsak å videreføre innholdet i reglene."

Når det gjelder innovasjon, som er definert som et viktig samfunnshensyn i anskaffelseslovverket, er det en ny paragraf 5o som tydeliggjør at innovasjon er et viktig hensyn, riktignok uten rettigheter eller plikter knyttet til bestemmelsen:

"§ 5o Innovasjon

For å åpne for nye eller vesentlig endrede varer, tjenester, produksjonsmåter mv., kan oppdragsgiver stille egnede krav eller kriterier som fremmer innovasjon. Oppdragsgiver kan også åpne for alternative tilbud. En innovativ anskaffelse kan eksempelvis skje gjennom bruk av konkurranse med forhandling, innovasjonspartnerskap eller konkurransepreget dialog."

Regjeringen foreslår en plikt til å ha strategier og rutiner som innebærer at oppdragsgivere skal arbeide strategisk med samfunnshensyn i sin anskaffelsespraksis. I tillegg foreslår departementet en viss grad av samordning av innslagspunktet til de ulike samfunnshensynene for å gjøre lovverket enklere og mer forutsigbart både for leverandører og innkjøpere.

En ny bestemmelse om sikkerhet er foreslått tatt inn i loven. Dette fikk bred tilslutning i høringsrundene om anskaffelsesutvalgets delrapporter. Ikke spesielt ovverraskende slik de internasjonale sikkerhetssituasjonen er blitt, og et viktig hensyn å få med i loven. Forslaget til nye paragraf lyder slik:

"§ 5d Sikkerhet og beredskap 

Oppdragsgiver kan stille krav eller kriterier i alle ledd av en anskaffelsesprosess for å ivareta sikkerhets- og beredskapshensyn. Oppdragsgiver bør vurdere å stille slike krav i anskaffelser der det er relevant."

Anskaffelsesdata

Et forhold lovutvalget var opptatt av, og som det er synd at regjeringen ikke har valgt å følge opp i denne runden, er å legge bedre til rette for å samle inn, sammenstille og dele anskaffelsesdata, slik at vi får bedre muligheter til å lære av og forbedre anskaffelsene, og også bedre muligheter til å avsløre inhabillitet, korrupsjon eller kriminalitet. 

Flere av de samfunnshensynene som er listet opp i ny paragraf 5 i loven, inkludert klima- og miljøhensyn, sikkerhet og beredskap, lønns- og arbeidsvilkår, bruk av lærlinger, leverandørkjeder, kontroll med kontraktsvilkår, skatte- og avgiftsforhold, menneskerettigheter, universell utforming og innovasjon, er vanskelge å følge opp og forbedre uten å ha tilgang til bedre data om leverandørene og om pågående og gjennomførte anskaffelser. 

Anskaffelser og habilitet i Statsbygg

Riksrevisjonsrapporten om "Habilitet og anskaffelser i Statsbygg" kom for noen uker siden og har undersøkt om tingene er i orden når det gjelder habiliteten til ansatte i Statsbygg som er  involvert i anskaffelser. Eller mer presist: Om rutinene og systemene som skal avsløre at noe ikke er i orden, er i orden. Jeg synes det er mye interessante funn i rapporten, og de peker på viktige svakheter, men er kanskje litt ufullstendig når det gjelder å trekke opp bedre svar.

Bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er en serie medieoppslag våren 2024 om mangelfulle rutiner og mulig inhabilitet hos nøkkelpersoner i Statsbygg. Rapporten bekrefter at dette er et problem. Den går ikke inn på konkrete enkeltpersoners habilitet i forhold til konkrete leverandører, men er mest opptatt av å finne ut av om rutiner og systemer for dokumentasjon som sikrer nødvendig kontroll og etterprøvbarhet er på plass.

Informasjonshull

Utfordringen min når jeg leser denne rapporten er at jeg synes jeg får for lite informasjon om to viktige ting. Det ene er at selv om det blir beskrevet hvordan er en  rekke anskaffelser mangler tilfredsstillende dokumentasjon, så kommer ikke undersøkelsen til bunns i hva konsekvensene av dette har vært. Er det feil som skyldes at det glipper på grunn av dårlig tid? dårlige systemer? dårlig oppfølging fra ledere? Eller er det tilfeller av inhabilitet, uheldige koblinger til leverandører og mulig korrupsjon? Dette har ikke Riksrevisjonen hatt tid og ressurser til å gå dypere inn i.

Det andre problemet er om disse de rutine-, dokumentasjons- og etterprøvbarhetsproblemene som er avdekket i Statsbygg er særegne for Statsbygg, eller om det er et mer generelt problem i at det mangler et godt digitalt system for dokumentere offentlige anskaffelser, både på prosjektnivå og aggregert nivå. Slik at vi vet hvem som kjøper hva av hjem og hvordan resultatene av all denne anskaffelsesvirksomheten blir for samfunnet. En slik mangel bidrar til at vi ikke har den ønskede åpenheten. 

Om Statsbyggs rolle

Men først litt om Statsbyggs rolle og hvorfor orden og etterprøvbarhet i offentlige anskaffelsesprosesser er spesielt viktige der. Statsbygg er underlagt Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Formålet til Statsbygg er å skaffe til veie og forvalte lokaler for statlige virksomheter i sivil sektor. De planlegger, organiserer og gjennomfører byggeprosjekter på vegne av staten. I tillegg er Statsbygg ansvarlig for å forvalte, drifte og gjennomføre verdibevarende vedlikehold av eiendommer som inngår i den statlige husleieordningen, og eiendommer som mottar bevilgninger fra statsbudsjettet.

Denne rollen gjør at anskaffelser utgjør omkring 80 prosent av alle Statsbyggs kostnader og investeringer. Statsbygg har opplyst til Riksrevisjonen at de har regnskapsført kjøp av varer og tjenester for i underkant av 18 milliarder kroner i perioden 1. januar 2023 til 31. mai 2024, perioden denne undersøkelsen dekker. Riksrevisjonen skriver også at:

"Statsbygg skal følge de grunnleggende prinsippene i anskaffelsesloven om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet i anskaffelsene sine. Brudd på disse prinsippene kan undergrave offentlige tjenester, påvirke kostnadseffektiviteten negativt og øke risikoen for korrupsjon. Dersom Statsbygg ikke følger reglene for offentlige anskaffelser kan det få betydelige konsekvenser for økonomien og omdømmet til virksomheten. Ifølge anskaffelsesforskriften skal Statsbygg etablere egnede tiltak for å forebygge, identifisere og avhjelpe tilfeller av inhabilitet i gjennomføringen av anskaffelser."

Riksrevisjonens funn

Så har Riksrevisjonens jobb vært å undersøke alle kontrakter som er inngått i perioden fra 1. januar 2023 til 31. mai 2024 og finne ut om ting er dokumentert, kontrollert og etterprøvbare når det gjelder habilitet. Først fikk Riksrevisjonen beskjed om at det var inngått til sammen 490 kontrakter om anskaffelser i den aktuelle perioden, og som kunne undersøkes. Så et par måneder senere oppdaget man at det var en rekke kontrakter som ikke var kommet med i den første oversikten. Riksrevisjonen skriver:

"Den 15. november 2024 opplyste Statsbygg i møte med Riksrevisjonen at de hadde gjennomført flere anskaffelser som ikke var inkludert i oversikten over inngåtte kontrakter de hadde sendt oss tidligere. Dette er anskaffelser som er gjort som fritekstbestillinger. Det vil si at anskaffelsene er opprettet som bestillinger som ikke er knyttet til en registrert avtale i bestillingssystemet, og der arkivreferansen knyttet til anskaffelsen skal registreres manuelt i bestillingen. Det var i alt 2 211 slike fritekstbestillinger som ikke var identifisert tidligere i revisjonen. Disse anskaffelsene inngår ikke i kontrollutvalget vårt."

343 av den opprinnelige gruppen på 490 ble deretter fulgt opp med en egen kontroll av om det foreligger anskaffelsesprotokoll, om habiliteten til de som har deltatt i evalueringen er vurdert, at protokollen er signert av minst to personer osv. Basert på dette kommer Riksrevisjonen med kritikk på tre punkter: For det første har det ikke vært gode nok rutiner for å dokumentere hvilke personer som har vært involvert i anskaffelsesprosessene. For det andre at det svakheter i rutinene som skal dokumentere at habiliteten de som har vært med har vært vurdert i anskaffelsesprosessen. 

Ikke-etterprøvbare fritekstbestillinger

Og for det tredje blir det pekt på at det i flere anskaffelser er vanskelig å etterprøve habiliteten i ettertid. Det er også her de nevnete 2211 fritekstbestillingene som ble oppdaget kommer inn. Her skriver Riksrevisjonen i rappporten at:

"Fritekstbestilling er en bestilling som ikke er knyttet til en registrert avtale. I en fritekstbestilling skal arkivreferansen til underliggende dokumentasjon legges inn i et fritekstfelt manuelt. Det er imidlertid mulig for saksbehandleren å gjennomføre bestillingen uten å gjøre dette. Ifølge Statsbygg er dette en utfordring siden det medfører en risiko for at eksterne og interne regelverk ikke blir fulgt. 1 003 av de 2 211 fritekstbestillingene i perioden 1. januar 2023 til 31. mai 2024 mangler arkivreferanse til underliggende dokumentasjon. Dette betyr at det er vanskelig å etterprøve disse anskaffelsene, både generelt sett og om habiliteten er ivaretatt. Totalt utgjør anskaffelsene 255 millioner kroner."

Jeg er helt sikker på om jeg forstår rekkevidden av det som står her, men jeg tror det står at det er anskaffelser for 255 millioner kroner som det rett og slett ikke lar seg gjøre å kontrollere fordi de mangler en referanse og at det derfor er umulig å finne underliggende dokumentasjon. At noe ikke er dokumentert behøver ikke bety at det har skjedd noe galt, men vi vet ikke helt sikkert. Det har ikke Riksrevisjonen kunnet undersøke. Det som heller ikke er klart for meg er hvor og hvordan en slik "fritekstbestilling" blir gjort, og om det blir sett på som et alvorlig brudd på regelverket, eller om det er blitt normalt fordi man har dårlig tid og man mangler en bedre måte å gjøre det på.

Tiltak

Jeg leser derfor denne Riksrevisjonsrapporten som at Statsbygg gjør seg skyldige en kombinasjon av å ha rutiner som egentlig finnes, men som i mange tilfeller ikke etterleves, og heller ikke etterprøve, mens det på andre områder mangler gode rutiner for dokumentasjon og kontroll. Det er huller, og disse blir beskrevet i rapporten. Noen av disse manglene har i følge riksrevisjonsrapporten blitt tettet i den forstand at det kommet på plass noen nye tiltak i 2024, men det er for tidlig å si om de virker som forutsatt.

Det er imidlertid gjennomgående slik at Riksrevisjonsrapporten bare omtaler ulike titak internt i Statsbygg, i form av aksjeforbud, internt etterlevelsesutvalg, digitalt habilitetsverktøy, rutine for egenerklæring av habilitetsvurderinger og nye veiledere, for å nevne noen. Alt det er vel og bra, men burde ikke problemene som er belyst også reise spørsmål om det trengs et bedre system for å få data og innsikt om offentlige anskaffelser mer generelt i staten, og ikke bare i Statsbygg? Verktøy som gjør det er mer effektivt å gjør ting riktig. Og gjerne også bedre innsikt på anskaffelsområdet ut over evaluering av tilbydere i en konkret ansettelsesprosess i form av informasjon som også gir myndigheter og samfunn bedre innsikt om det er endringer etter at kontrakt er inngått, og om hvordan regnskapstallene ser ut til slutt.

Jeg vet fra et arbeid et annet arbeid Halogen har gjort og jeg har deltatt i, på oppdrag fra Digitaliserings- og forvlatningsdepartemetnet,om åpenhet i offentlig forvaltning og Norges arbeid i Open Govenment partnership (OGP), at et system for åpne og pålitelige data i offenltige anskaffelser er løftet fram som en prioritert sak i norske handlingsplaner. Med bedre data kunne vi fått bedre besluninger og lettere avslørt når noe ikke er i orden. Spørsmålet er om ikke arbeidet med å utvikle et slikt digitalt system for domumentasjon av prosessene og tilgang til mer data, på tvers av virksomheter, kunne bidratt til å gjøre jobben enklere, også for Statsbygg.

Bærekraftpris for handtering av klimaendringer og overvann

For noen dager siden kom jeg over en nyhetssak om en bærekraftpris fra Norsk Vann, de som representerer vannbransjen i Norge, det vil si kommuner, kommunalt eide selskaper og noen private. De kunne fortelle at de har bruk årskonferansen til å dele ut priser til fortjente aktører i vannbransjen holder høy kvalitet og som ligger foran i arbeidet med å håndtere klima- og miljøutfordringer.

De delte ut en pris for beste vann- og avløpstjenester basert på bransjens egen benchmarking, som gikk til Stavanger. De har en pris for beste omdømme, basert på god innbyggerkommunikasjon og godt rekrutteringsarbeid, som gikk til Asker. Og så ble det delt ut en pris til kommunen som er best på bærekraft, som gikk til Bærum kommune.

I begrunnelsen for at Bærum utpekt som best på bærekraft er det tre satsinger som fremheves. Det ene er bruk av såkalte NoDig-metoder, det vil si teknikker for fornyelse av gamle vann- og avløpsledninger eller etablering av nye VA-ledninger, med uten eller med minimal graving. Det andre prosjektet er etableringen av en markedsplass for håndtering av overskuddsmasser fra bygg- og anleggsprosjekter gjennom en innovativ anskaffelsesprosess. Noen av disse massene blir en ressurs for vann- og avløpsssektoren.

Men det var det tredje prosjektet som trigget nysgjerrigheten min aller mest, og særlig etter at noen på jobben fortalte at Halogen hadde vært involvert i tilretteleggingen for en innovativ anskaffelsesprosess på et tidlig stadium i prosessen. Det handler om bedre måter å håndtere overvann som kommer som et resultat av klimaendringer, med mer ekstremvær og økte nedbørsmengder. Det er mer vann der det ikke var så mye vann før, I juryens begrunnelse står det:

"Prisvinneren har gjennom et innovasjonsprosjekt for fremtidsrettet overvannshåndtering – forkortet til InnoVann - utviklet nye løsninger for kartlegging av overvannsrisiko og planleggingsmetoder for å få klimatilpasning inn i alle prosjekter og tverrfaglige arbeidsprosesser for kommunens administrasjon. Løsningene setter søkelys på felles eierskap til problematikken og gir et helhetlig beslutningsunderlag for overvannshåndtering."

Leverandørutviklingsprogrammet arrangerte nå i september et seminar med samarbeidspartnerne i InnoVann der de  presenterte de de kaller "En revolusjonerende håndtering av overvannsrisiko med InnoVann" . Bærum kommune er naturlig nok stolte av det de har fått til og skriver ganske mye på nettsidene sine om hva som er utviklet gjennom dette prosjektet som ble igangsatt i 2019 og som blant annet har fått 14 millioner kroner i støtte fra Innovasjon Norge, og som har utviklet tenkemåter og løsninger som det er mulig å anvende også i andre kommuner.

Noe av det jeg blir nysgjerrig på er forutsetningene for å få til en slikt innovativ anskaffelsesprosess i en kommune. Hva må avklares i forkant, hva er fast og hva er fleksibelt, og hvordan går man frem for å innrette det riktig i de første fasene, slik at man vet hva det er man skal anskaffe og hvordan partnerskapet skal se ut? Hvem skal ha de ulike rollene? 

Heldigvis er også dette godt dokumentert på kommunens nettsider der det er en oversikt over prosjektets tidslinjer og faser, Det begynte med en behovsavklaring og et forprosjekt i 2019, med en problembeskrivelse og en dialogkonferanse der ordføreren deltok. I 2020 var det en fase med markedsdialog for å drøfte problemstillinger og mulige løsninger med markedet før konkurransen ble kunngjort. Og det er nettopp poenget med en innovativ anskaffelsesprosess at man ikke begynner med å detaljbeskrive løsningen, men går i dialog med markedet og bruker prosjektet til å utvikle nye og innovative løsninger som ennå ikke finnes. 

Det var blant annet i tilretteleggingen av denne markedsdialogen med de private aktørene i markedet at Halogen hadde en rolle som fasilitator av prosessen sammen med kommunen og leverandørutviklingsprogrammet. Og nå når man kan slå fast at prosjektet ikke bare har vært en suksess, men også har vunnet en vannbransjens bærekraftspris, er det interessant å gå tilbake og se på presentasjonen som ble holdt på markedsdialogmøtet tilbake i juni 2020, og som bidro til at det ble gjort noen åpenbart kloke valg.

Selvkjørende brøytebiler på flyplassene

Allerede neste vinter kan snøen på Gardermoen bli fjernet av førerløse brøytebiler. Det er Dagens Næringsliv som skriver om Avinors nye anskaffelse i dag der det er verdensledende norske teknologileverandører som skal sørge for raskere og mer effektiv snørydding:

"Den norske statlige lufthavneieren Avinor inngår en åtte års rammeavtale med snøryddingsprodusenten Øveraasen på Gjøvik om levering av autonome brøytebiler – det vil si førerløse brøytebiler. Kontrakten har en verdi på opptil 400 millioner kroner.

Teknologibedriften Yeti Move i Kongsberg, hvor Øveraasen eier en tredjedel av aksjene, er underleverandør av de tekniske løsningene. Etter planen skal førerløse kjøretøy settes i drift på Oslo lufthavn vinteren 2021/2022."

Dette er et strålende eksempel på en innovativ anskaffelser der en offentlig virksomhet velger å bruke sin størrelse og styrke til å bidra i utviklingen av noe helt nytt. I stedet for å ha en tradisjonell anbudskonkurranse der private leverandører konkurrerer om å levere best og billigst snøfjerning på den tradisjonelle måten, har Avinor i stedet valgt å etterspørre en helt ny løsning.

Og så er det interessant å se hvordan leverandøren tenker om hvordan markedet deres ser ut fremover. Det er ikke bare steder der det er mye små som er interessante når man er i markedet for selvkjørende brøytebiler. Steder der problemet er at litt snø skaper veldig store problemer er også interessante:

"– Det er de flyplasser som har regelmessige mye snø og som er tvunget til å ha mange folk på plass, og de lufthavner hvor fem centimeter snø skaper kaos og krise. For sistnevnte gruppe vil selvkjørende programmerte brøytemaskiner være en kjempefordel ved at de er programmert til å rydde snøen på lufthavnene, fremfor å benytte uerfarne sjåfører. Dette gjelder eksempelvis flyplasser i USA, England og Sør-Europa."

eBevis mot arbeidslivskriminalitet

Digitalisering er viktig for å forbedre offentlige tjenester og forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv. Men på flere viktige områder er det også slik at gode digitale løsninger kan bidra til å bekjempe svindel og kriminalitet. eBevis er en slik digital løsning som gjør flere viktige ting på en gang.

Hva er så problemet eBevis skal løse? En av myndighetenes viktigste oppgaver er å slå ned på kriminalitet, bedrageri og juks, både fordi det tapper velferdsstaten for store pengesummer, men også fordi det går ut over alle alle de seriøse bedriftene når de taper i konkurransen fordi andre ikke følger lov- og regelverk.

Derfor blir det på en rekke områder, ikke minst innenfor det offentliges anskaffelser av varer og tjenester fra næringslivet, et marked på over 500 milliarder kroner i året, stilt en rekke krav om om at bedrifter må dokumentere at de er seriøse gjennom å fremskaffe ulike attester, bevis og dokumenter. Problemet med dette er at det tar tid å fremskaffe all denne dokumentasjonen, tid som skulle vært brukt på bedriften og på kundene. Og dessuten er det irriterende å vite at mye av det en offentlig oppdragsgiver ber om er opplysninger myndighetene allerede har. Og at mens de seriøse bedriftene bruker masse timer og ressurser på å samle inn opplysninger, dokumentere og rapportere, så sliper de useriøse unna.

eBevis er svaret på dette problemet. Det har en sentral plass i stortingsmeldingen regjeringen la frem om offentlige anskafffelser i vår, og beskrives slik i pressemeldingen fra NFD:

"Regjeringen etablerer en digital tjeneste som forenkler deltakelse i offentlige anskaffelser, og gjør det enklere å sjekke om leverandører er seriøse. Bedrifter som deltar i konkurranser om offentlige anskaffelser, må i dag sende inn skatteopplysninger og firmaopplysninger. Takket være en ny teknisk løsning, eBevis, skal det nå bli slutt på dette. Brønnøysundregistrene og Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) har i samarbeid utviklet eBevis. 

– Med eBevis får offentlige oppdragsgivere tilgang til de opplysningene de trenger, uten at bedriftene selv må sende dem inn. Dette er en prosess som fram til nå har vært utført på en ”gammeldags” måte. Derfor er eBevis en kjærkommen forenkling for de mange bedriftene som deltar i konkurranser om offentlige kontrakter, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen."

Jeg vil også anbefale en bloggpost med litt mer beskrivelse av hva dette handler om på Brønnøysundregistrenes forenklingsblogg. Der skriver Geir Jacobsen blant annet:

"eBevis er en ny tjeneste som lar offentlige innkjøpere innhente skatteopplysninger om leverandører både før og etter kontraktsinngåelse. Tjenesten lar offentlige oppdragsgivere hente inn skatteopplysninger ved at leverandøren gir fullmakt, og dermed sitt samtykke. Opplysningene fra Brønnøysundregistrene ligger åpent, og det trengs derfor ikke samtykke for å innhente dem. Leverandører trenger altså ikke lenger å levere skatteattest og firmaopplysninger manuelt. Dette vil være en viktig forenkling både for leverandører og innkjøpere i offentlige anskaffelser."

Det er interessant å se hvordan it-nettsteder som skriver om eBevis fremhever den digitale forenklingen, vekk fra papir eller pdf-dokumenter, og over til gjenbruk av opplysninger som allerede finnes i offentlige registre, mens byggenæringens nyhetsmedier fremhever hvordan eBevis skal bidra til å hjelpe de seriøse bedriftene og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Den gode nyheten er at begge deler er riktig.

Enda mer informasjon om hvilken informasjon som kan hentes inn via eBevis og hvordan man går frem for å gjøre dette finner han her på en nylig oppdatert sak på Difis nettsider.

Staten sparer hundrevis av millioner på innkjøp

Det pågående arbeidet med å fornye, forenkle og effektivisere i staten gir konkrete resultater. Og i noen tilfeller virkelig store og imponerende resultater, der en investering i kostnadsreduserende tiltak gir en mangedobbelt gevinst i form av sparte penger for statlige virksomheter og skattebetalere.

Opprettelsen av Statens innkjøpssenter som en del av Difi er et eksempel på dette. En ekstern evaluering laget av Oslo Economics og Inventura viser en svært god effekt av å samordne noen store innkjøpsavtaler for varer og tjenester de fleste statlige etater bruker. I stedet for at omkring 180 statlige virksomheter skal lage hver sin avtale med private leverandører, forhandler statens innkjøpssenter rammeavtaler sentralt som alle kan benytte seg av.

Dagens Næringsliv har skrevet om saken under overskriften "Ny rapport: Staten sparer hundrevis av millioner på storinnkjøp", der det står:

"– Det er veldig bra å spare en halv milliard på 50 millioner brukt, sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland. 50 millioner er kostnadene for Statens innkjøpssenter. Før helgen fikk statsråden presentert en foreløpig vurdering av virksomheten ved senteret (...) Med forbehold for blant annet at lavthengende frukter muligens plukkes først, ser utrederne positive resultater. OE anslår at staten og leverandørene til sammen kan spare drøye to hundre millioner kroner årlig over fire år på langt mindre arbeid med å regne på tilbud og kjøp. Videre kan ifølge OE staten alene spare mer enn 500 millioner kroner i reduserte priser på de store fellesinnkjøpene i perioden. I sum settes da total samfunnsøkonomisk gevinst til rundt 800 millioner kroner over de fire årene."

Så kunne man kanskje tenke seg at mens statlige etater er fornøyd med lavere priser og lavere administrasjonskostnader fordi man ikke trenger å gjøre denne jobben selv, mens leverandørene er misfornøyde. Men undersøkelsen fra Oslo Economics viser at også leverandørene mener de nye innkjøpsavtalene er en bra ting. De sparer tid og penger på å slippe å forhandle mange små kontrakter og kan i stedet konsentrere seg om langt større avtaler.

Statens innkjøpssenter ble opprettet i 2016 og har til nå forhandlet avtaler på syv områder. Det gjelder innkjøp av forbruksmateriell, reisebyråtjenester, internrevisjon, mobiltelefoni, telefoner og nettbrett, pc-klienter og pc-skjermer, I følge rapporten kan innkjøpsavtaler på enda flere områder gi tilsvarende gevinster i årene som kommer.

Her er pressemeldingen fra KMD om saken og her er en nettsak med omtale av og en lenke til selve evalueringsrapporten.

523 milliarder til offentlige innkjøp

Samlede innkjøp av varer og tjenester til offentlig sektor utgjorde 523 milliarder kroner i 2017. Det er en økning på 23 milliarder fra 2016, der seks nye kampfly til forsvaret er en viktig forklaring på deler av veksten. Statistisk sentralbyrå skriver videre at:

"I statsforvaltningen vokste de samlede innkjøpene med i overkant av 6 prosent fra 2016 til 2017, viser statistikk over offentlige innkjøp. Den klare veksten i staten skyldes i stor grad økning i investeringene. Særlig gjelder dette Forsvaret – der leveransen av seks nye kampfly bidro til sterk vekst i 2017. Av store investeringer i staten utenom Forsvaret kan nevnes nytt nasjonalmuseum og nybygg i forbindelse med samlokaliseringen av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Veterinærinstituttet."

523 milliarder kroner er veldig mye penger, men det er omfatter ganske forskjellige formål og investeringer, og derfor kan det være nyttig å dele det opp i noen hovedbestanddeler. Omkring 80 prosent av de offentlige innkjøpene er det staten utenom forsvaret og kommunene som står for. Statens utenom forsvaret kjøpte varer og tjenester for 214 milliarder kroner i 2016, en vekst på 3,7 prosent fra året før. Kommunene kjøpte varer og tjenester for 202 milliarder kroner, en vekst på 5,2 prosent. Forsvaret anskaffet for 33 milliarder kroner, en vekst på 25 prosent.

Resten, som utgjør 73 milliarder kroner, eller 14 prosent av totalen, består av innkjøp av varer og tjenester til statlig og kommunal forretningsvirksomhet, samt deler av innkjøpene til olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. Nå er ikke oljeselskaper på sokkelen offentlige organer, så det handler ikke om offentlige anskaffelser i egentlig forstand, men der selskapene utøver sin virksomhet på grunnslag av en enerett eller en særrett gitt av offentlige myndigheter er de også underlagt et offentlig anskaffelsesregelverk. Oljesektorens del av de offentlige anskaffelsene var på 61 milliarder kroner.

500 milliarder i offentlige innkjøp

Offentlig sektors samlede kjøp av varer og tjenester fra private bedrifter har for første gang passert 500 milliarder kroner. Det utgjør omkring 17 prosent av BNP. Det viser Statistisk Sentralbyrås nye statistikk. De skriver at:

"I statsforvaltningen vokste de totale innkjøpene med i underkant av 6 prosent. Blant sektorene i staten med sterkest vekst var Jernbaneverket, Politietaten og Kriminalomsorgen. I tillegg var investeringene betydelige i universitetssektoren, blant annet som følge av utbyggingen i forbindelse med samlokaliseringen av Veterinærinstituttet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet."

Ser vi litt grundigere på tabellen med hovedtallene ser vi at statlig forretningsdrift utgjør 75 av disse milliardene. Det inkluderer 63 milliarder i oljesektoren der deler omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser. I 2013 stod oljesektoren for 76 milliarder.

Selve den offentlige forvaltningen kjøpte varer og tjenester for 425 milliarder kroner i 2016,. Statlig forvaltnings andel av dette var 206 milliarder kroner, noe som blant annet skyldes investeringer i jernbane, politi, fengsler og styre byggeprosjekter i høyere utdanningssektoren.  

Kommunesektoren har hatt god økonomisk vekst de siste årene, del på grunn av økt kommunerammer på statsbudsjettet og dels på grunn av høyere skatteinntekter. Dette slår også ut i at kommunenes kjøp av varer og tjenester øker. SSB skriver:

"Bruttoinvesteringene i kommunal og fylkeskommunal forvaltning økte med om lag 12 prosent fra 2015 til 2016. Dette bidro til at veksten i de samlede innkjøpene i hele offentlig forvaltning oversteg 6 prosent i samme periode. Det var særlig på områdene vannforsyning, institusjoner i pleie og omsorgssektoren, kommunale boliger og kultur- og idrettsbygg at veksten i investeringene var sterk."

Vårslipp av nye e-læringskurs hos Difi

Det er blitt en fin årlig tradisjon at Difi holder sitt "vårslipp" der nye e-læringskurs for ansatte i offentlig sektor blir presentert. I dag var det tre nye kurs, et om etikk i offentlig forvaltning, et om hvordan man lager universelt utformede nettsider og "Oi, på nynorsk!", et nettkurs med verktøy som gjør det lettere å skrive nynorsk.

Vi er ganske stolte av det som er bygget opp på den felles læringsplattformen i staten der kursene er samlet og der andre deler av offentlig forvaltning, for eksempel kommunesektoren, også kan finne ting de kan bruke. Læringsplattformen er bygget opp fra 2014 da dagens regjering ga et oppdrag til Difi i statsbudsjettet for 2014 om å utvikle digitale opplæringsprogrammer for offentlig forvaltning og etablere en felles plattform som gjør det mulig at alle skal kunne ta det i bruk.

Vi får mye mer ut av offentlig sektors ressurser når vi lager felles digitale kurs og opplæringsprogrammer på temaer som er felles for hele forvaltningen. Produktene blir bedre og det at dette er digitalt og fleksibelt gjør det lettere å tilpasse det til lokale forhold og til den arbeidssituasjonen det behovet den enkelte ansatte har. Mange ansatte velger å ta kursene på eget initiativ, men det er også mulig for en virksomhet å lage et opplegg der man kombinerer e-læring med forelesninger og samlinger.

I løpet av litt over tre år er det nå kommet 25 kurs på læringsplattformen. Det mest populære så langt er "Den gylne pennen - et e-læringskurs i klarspråk" som rett og slett handler om å lære å skrive tekster slik at folk kan forstå hva som står der. Det er også kurs for ledere og for ledergrupper om hvordan man løser ulike utfordringer og om verktøy man kan benytte i ulike situasjoner. På plattformen finner man også kurs om informasjonssikkerhet for ledere og kurs om Europakompetanse, som blant annet handler om EU, EØS og Norges forhold til EU.

Flere av kursene på læringsplattformen handler om det ansvaret man har som ansatt i det offentlige har for å anvende lover og regler som er helt sentrale for en åpen og etterprøvbar offentlig forvaltning. Et av de aller første kursene som ble utviklet som en del av denne satsingen var "Får Walter lov?", et e-læringskurs om forvaltningsloven. Det er også laget noen kurs om ulike sider ved offentlige anskaffelsesprosesser, blant annet "Jakten på den gode anskaffelsen" som består av fem moduler som gir en grunnleggende innføring av de ulike fasene i en innkjøpsprosess.

Og veldig dagsaktuelt etter at Riksrevisjonen nettopp har kritisert flere departementer for mangelfull arkivering, journalføring og åpenhet om dokumenter, og etterlyst økt satsing på kompetanse som tiltak på dette området, er e-læringsprogrammet "Innsyn". Det er et kurs i fire deler som det tar omtrent en time å gjennomføre, og som naturligvis kan kombineres med annet innhold eller samlinger også. De fire delene handler om åpenhet i forvaltningen, meroffentlighet, innsynsprosessen og om unntak fra åpenhet. Helt sentrale temaer for åpenhet, demokrat og tillit.

Det er med andre ord blitt ganske mange gode muligheter for kompetansepåfyll gjennom det som ligger på den felles læringsplattformen. Men det hjelper ikke at de bare ligger der. Målet er at disse kursene skal tas i bruk av ledere og medarbeidere i all offentlig forvaltning slik at vi har den nødvendige kompetansen og oppdatert kunnskap om det vi har ansvar for.

Krav om lærlinger ved offentlige anskaffelser

DN om det nye kravet om lærlinger

Fra nyttår vil det være krav om at bedrifter som skal utføre oppdrag for stat og kommune må ha lærlinger i bedriften. Dette er en del av det nye regelverket som gjelder for offentlige anskaffelser fra 1. januar 2017. På nettsidene til Kunnskapsdepartementet kan man i dag lese om hvilke type anskaffelser som omfattes av de nye kravene om å ha lærlinger:

Fra nyttår krever offentlige myndigheter at bedrifter har lærlinger for å kunne vinne offentlige oppdrag. Kravet gjelder tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter i bransjer med særlig behov for læreplasser. Det er for eksempel bygg- og anleggsbransjen, og forskjellige servicebransjer som tilbyr tjenester innen hotell, konferanse, renhold og kantine.

Dette er et godt eksempel på hvordan offentlige virksomheter kan bruke sin innkjøpsmakt til å løfte kompetansen i de aktuelle bransjene og samtidig sørge for at det ikke er slik at de bedriftene som tar dette samfunnsansvaret ikke kommer dårligere ut enn andre bedrifter. Da må det ikke være slik at dette kravet fører til masse ekstra byråkrati ved små anskaffelser, men er et krav som skal gjelder for anskaffelser som uansett er så store at det er knyttet en god de formelle krav til anskaffelsesprosessen. Kunnskapsdepartemetnet skriver:

"Med det nye regelverket skal statlige myndigheter kreve bruk av lærlinger for kontrakter verdt minst 1,1 millioner kroner eksklusiv merverdiavgift og med varighet over tre måneder. Fylkeskommunale og kommunale myndigheter skal kreve bruk av lærlinger for kontrakter med en verdi på minst 1,75 millioner kroner eksklusiv merverdiavgift og med varighet over tre måneder."

Hvert år er et slik at det er omkring 8 - 9000 flere elever som ønsker seg en lærlingeplass enn de som får det. Samtidig vet vi at det er et økende behov for ansatte ansatte med fagopplæring i mange bransjer. Når offentlige virksomheter stiller krav om bruk av lærlinger i bedriftene som skal levere til stat og kommune er det grunn til å tro at det vil fungere som et positivt virkemiddel som gjør det mer lønnsomt for bedrifter å ha lærlinger.

Så vil sikkert noen spørre om vi ikke risikerer at dette virker konkurransevridende til fordel for norske bedrifter og på bekostning av utenlandske bedrifter som forsøker å få oppdrag i Norge. Svaret er - nei, dette vil tvert imot gi større grad av likebehandling mellom norske og utenlandske bedrifter fordi utenlandske servicebedrifter eller byggvirksomheter som ønsker å levere til offentlig sektor i Norge vil ha akkurat de samme mulighetene og møte akkurat de samme kravene som norske bedrifter, inkludert krav om bruk av lærlinger. Dagens Næringsliv omtaler dette i et fint oppslag om saken i dag, og skriver:

"Kravet vil også gjelde for utenlandske bedrifter som søker på anbudskonkurranser i Norge. De må godkjennes som lærebedrift i Norge og ha norske lærlinger, eller ha med lærlinger eller praksiselever fra tilsvarende opplæringsordning i hjemlandet."

Selve forskriften om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter kan leses her.

Digitaliseringsrundskrivet

I arbeidet med å fornye, forenkle, forbedre og digitalisere offentlig sektor finnes det to viktige virkemidler som kanskje ikke er så godt kjent utad, men som er viktige redskaper for å sikre gjennomføringskraft og sammenheng på tvers i offentlige virksomheter. Begge disse virkemidlene besluttes på slutten av året og legger føringer for hva offentlig sektor skal prioritere i det kommende året.

Det ene vi gjør på denne tiden av året er å sende ut Digitaliseringsrundskrivet, som beskriver seg selv på følgende måte:

"Digitaliseringsrundskrivet er en sammenstilling av pålegg og anbefalinger vedrørende digitalisering i offentlig sektor, og gir et helhetlig bilde av hvilke føringer som gjelder. Rundskrivet beskriver også prosessen knyttet til Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) vurdering av IKT-relaterte satsingsforslag til 2018-budsjettet. Rundskrivet gjelder for departementene, statens ordinære forvaltningsorganer, forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og forvaltningsbedrifter."

Dokumentet er ikke et forsøk på å detaljstyre de enkelte virksomhetene, eller en katalog over alle prosjektene som gjennomføres i sektorene, men er en tydeliggjøring av hva det er viktigst at alle i staten er med på å gjennomføre i året som kommer.

Første punkt i digitaliseringsrundskrivet handler om hvordan vi konkretiserer prinsippet om digitalt førstevalg, gjennom et krav om at alle departementer skal kartlegge hvilke tjenester det gjenstår å digitalisere og hvilke tjenestekjeder, for eksempel der både stat og kommune begge har et ansvar, som egner seg for utvikling av mer brukervennlige digitale tjenester. Andre punkt konkretiserer kravet statlige virksomheter har om å bruke digital postkasse til innbyggerne. Det punktet er blitt enda tydeligere enn tidligere. Tredje punkt handler om kravet til at offentlige virksomheter skal bruke elektronisk faktura til både bedrifter og privatpersoner. Fjerde punkt handler om at offentlige data skal tilgjengeliggjøres i maskinlesbart format slik at de kan gjenbrukes av andre, for eksempel av bedrifter som lager nye og innovative tjenester. Og femte punkt handler om kravene til internkontroll som gjelder for all statlig forvaltning på informasjonsikkerhetsområdet, der det er lenket til handlingsplanen for informasjonssikkerhet i statsforvaltningen.

Neste del av digitaliseringsrundskrivet gir noen føringer om hvordan virksomhetene skal gjennomføre digitaliseringen. Rundskrivet sier noe om plikten til å hjelpe og veilede brukerne når de skal ta i bruk digitale løsninger og det står noe om ansvaret for å gjenbruke informasjon man allerede har, i stedet for å spørre på nytt om ting man allerede vet. Videre er det et punkt om at man må bruke de nasjonale fellesløsningene som allerede finnes, som ID-porten, AltInn og digital postkasse til innbyggerne. Et punkt beskriver virksomhetenes ansvar for å følge obligatoriske standarder der slike finnes. Og det er et krav om at statlige virksomheter må gjøre en vurdering av hva virksomheten skal gjøre selv og hva eksterne kan gjøre på en bedre måte, inkludert et eget punkt om å vurdere bruk av skytjenester.

Regjeringens digitale agenda har også løftet frem noen andre viktige områder som har funnet veien inn i digitaliseringsrundskrivet slik at alle statlige virksomheter følger dem opp videre. Det gjelder prinsippet om innebygget personvern i IT-løsningene vi tar i bruk og de fem prinsippene som bør legges til grunn for digitaliseringsprosjekter i staten for å redusere risikoen for overskridelser og problemer i gjennomføringen.

Vi har også tydeliggjort ansvaret for gevinstrealisering i digitaliseringsprosjektene, omtalt rollen til det nye digitaliseringsrådet og, sist men ikke minst, tydeliggjort ansvaret statlige virksomheter har for å samordne sine tiltak med kommunesektoren, noe mange de siste årene har vært opptatt av at vi må løse på en bedre måte. I rundskrivet sier vi at:

"Virksomheter som forbereder IKT-relaterte tiltak som i vesentlig grad berører kommunesektoren, skal i en tidlig fase drøfte tiltaket med kommunenes interesseorganisasjon KS. Eventuelle samarbeid håndteres mellom KS og den aktuelle statlige virksomhet. KMD gjør oppmerksom på at virksomheter som etablerer nye eller oppgraderer eksisterende fagsystemer eller digitale tjenester, må ta høyde for kommende endringer i kommunestrukturen, og sørge for at systemene er tilstrekkelig fleksible. For oppgaver som løses på tvers av statlig og kommunal sektor, skal statlige virksomheter ta et større ansvar for at det utvikles helhetlige digitale løsninger som også kommunesektoren kan bruke."

Siste del av digitaliseringsrundskrivet handler om finansieringen av IKT-prosjekter i staten. De fleste IKT-utgifter i staten håndteres innenfor egen budsjettramme i virksomhetene, men når en virksomhet skal gjennomføre noe det ikke er rom for innenfor egen ramme er det tre andre måter å finansiere IKT-prosjekter, og som er omtalt i rundskrivet. For det første kan man fremme et satsingsforslag i statsbudsjettprosessen. Rundskrivet omtaler hvordan nye satsingsforslag håndteres for å få en samlet oversikt som gjør det mulig å prioritere på tvers av sektorene. For det andre kan man bruke den nye medfinansieringsordningen for små og mellomstore digitaliseringsprosjekter som allerede har fått fram mange gode prosjekter med høy samfunnsøkonomisk gevinst. Og for det tredje er det en omtale av hvordan en statlig virksomhet har mulighet til å overskrive driftsbevilgningen i et budsjettår, og bruke midlene til investeringer, dersom man dekker det inn igjen over driftsbudsjettet i løpet av tre år.

Hensikten med disse felles prioriteringene og føringene er som sagt å fornye, forenkle og forbedre offentlige sektor. Både ved å skape bedre tjenester som forenkler hverdagen for innbyggere og næringsliv, men også ved å øke produktiviteten og få mer ut av ressursinnsatsen. Og her er vi ved det andre verktøyet i verktøykassen. Det andre virkemiddelet handler om at alle statlige virksomheter er bedt om å redegjøre for de produktivitetsøkende tiltakene de gjennomfører i 2017. Det gjelder både digitaliseringstiltak og andre tiltak de gjennomfører for å jobbe smartere og få mer effekt ut av ressursinnsatsen. På Kommunal og moderniseringsdepartementets nettsider sier vi dette om den fellesføringen alle statlige virksomheter, på tvers av sektorene, skal følge opp i året som kommer.

"Regjeringen ber også alle statlige etater om å arbeide systematisk med å øke produktiviteten. Resultatene av digitalisering, omorganiseringer, prosessforbedring og annen bruk av teknologi skal rapporteres i årsrapporten for 2017. Formålet er å identifisere gevinstene slik at regjeringen kan flytte ressurser til andre viktige formål. Dette går frem av de nye fellesføringene, oppgaver regjeringen pålegger alle statlige etater i landet. – Vi trenger mer kunnskap om resultatene slik at vi kan frigjøre mer ressurser til viktige oppgaver som skole, helse og omsorg, sier kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner."

Nøkkeltall om offentlig sektor

Lenke til nøkkeltall og statistikk her

Lurer du på hvor mye offentlig sektor kjøper av varer og tjenester fra private hvert år? Hvor mange som er ansatt i staten og hvor mange av disse som jobber i departementer og direktorater? Hvor flinke offentlig sektor er til å sende digital post og få innbyggerne til å benytte digitale selvbetjeningsløsninger. Og ikke minst: Hvor fornøyde er folk med kommunen sin og ulike statlige etater?

På noen av disse områdene har det tidligere vært dårlig med oppdatert statistikk. På andre har det vært laget statistikk, men den har vært vanskelig å finne fordi den har vært gjemt bort på ulike nettsteder. Noe som går ut over debatten om hvordan offentlig sektor skal prioritere og hvordan offentlige tjeneste kan bli bedre, fordi en opplyst debatt krever oppdatert og korrekt kunnskap.

Dette har Difi nå gjort noe med. På nettsidene sine har de en svært nyttig oversikt som heter Nøkkeltall og statistikk, der de har samlet en oversikt over nettopp nøkkeltall og statistikk om offentlig forvaltning i Norge.

Antall ansatte i stat og kommune finner man oversikter over her. Man kan klikke seg inn på statsansatte etter departementsområde og virksomheter, etter fylke og kommune eller etter kjønn, der man også kan gå inn i ansatte etter heltid og deltid.

Det er mye god statistikk over digitalisering i offentlig sektor også. Her ser man veksten i antall pålogginger via ID-porten, veksten i antall innbyggere med digital postkasse, hvilke kommuner som har flest (Oppegård leder) og færrest innbyggere med digital postkasse, antall virksomheter som sender digital post. Og så kan man se at 9 av 10 over 16 år nå er registrert i det digitale kontaktregisteret, men at det varierer ganske mye mellom ulike aldersgrupper.

Statistikk for offentlige innkjøp er her. Man kan se på innkjøpene fordelt på type varer og tjenester der man også kan bryte det ned på de ulike sektorene. Man kan se på innkjøp fordelt på departementsområder (Samferedselsdepartementet er i særklasse størst, foran JD), man kan se på hvor mye av innkjøpene som går over ehandelsplattformen.

Og så er det noen oversikter over organiseringen av de statlige virksomhetene. Med oversikt over utviklingen i antall departmenter og direktorater over tid, hvilke virksomheter som er underlagt de ulike departementene i dag, hvordan disse årsverkene er fordelt på fylker og kommuner og ikke minst hvor tilfredse innbyggerne er med offentlige tjenester. Dette siste temaet kan man gå enda dypere inn i ved å se på oversiktssiden over den store innbyggerundersøkelsen som ble gjort i 2015.

Enklere offentlige innkjøp

DN: Anbudsgrensen heves

Da Dagens Næringsliv sommeren 2014 gikk til frontalangrep på reglene og formalitetene rundt offentlige anskaffelser sa en av regelverkets forfattere at "Vi har skapt et monster". Det var kanskje å sette ting på spissen, men det er ingen tvil om at regelverket har vært svært komplisert, lite fleksibelt og ganske upopulært både i bedriftene og i offentlig sektor.

I offentlige virksomheter har mange pekt på at byråkratiet rundt anskaffelser er en av de aller største tidstyvene som stjeler tid fra andre oppgaver. Og i næringslivet har de små og mellomstore bedriftene klaget over at det har vært for komplisert å delta i anbudskonkurranser. Kreative og kunnskapsintensive bedrifter har klaget over at det den lave terskelverdien for full anbudskonkurranse etter EØS-regelverket har gjort at kostnadene ved å delta i konkurransen ikke står i forhold til gevinsten.

I fjor sommer sa derfor næringsminister Monica Mæland at hun ville gå løs på dette monsteret. Det betyr naturligvis ikke at vi skal være uten et godt og tydelig regelverk. Når det offentlige hvert år kjøper inn varer og tjeneste for over 400 milliarder kroner er det ekstremt viktig å ha et klart regelverk som sikrer åpen anbudskonkurranse, hindrer lukkede prosesser og forebygger korrupsjon, slik at næringlivet opplever at det er konkurranse på like vilkår. Men det er særlig to ting det har vært viktig å gjøre noe med og som regjeringen nå følger opp gjennom noen nye forskrifter som trer i kraft fra 1. januar 2017:

For det første har det vært viktig å forenkle det kompliserte regelverket rundt de minste anskaffelsene slik at byråkratiet og tidsbruken ikke blir helt urimelig og slik at vi kan bruke full pakke med EU-regler bare på de større innkjøpene, slik det er i EU-landene. Dette sikres nå gjennom to endringer, Den ene er allerede gjort gjennom en lovendring som slår fast at anskaffelserregelverket gjelder for anskaffelser over 100 000 kroner. I de nye forskriftene er det i tillegg bestemt at terskelverdien for når innkjøp skal følge EU-prosedyrene heves fra 500 000 kroner, der de har ligget siden 2005, til 1,1 millioner kroner. NFD skriver i sin pressemelding at:

"Den nasjonale terskelverdien øker fra 500 000 kroner til 1,1 millioner kroner. Det betyr at innkjøp under 1,1 millioner kroner ikke lenger må kunngjøres og følge detaljerte regler. Det betyr en betydelig forenkling for flere tusen anskaffelser hvert eneste år. Innkjøp under terskelverdien må likevel fortsatt følge grunnleggende krav til konkurranse og likebehandling, og det offentlige må kunne dokumentere hvordan konkurransen er gjennomført."

Dette med krav til konkurranse, åpenhet og likebehandling er selvfølgelig helt sentralt for å sikre at man ikke kaster bort skattebetalernes penger på unødvendig dyre varer og tjenester, og i verste fall risikerer korrupsjon, men disse hensynene kan ivaretas også uten de mer rigide formalkravene som gjelder for innkjøpene over terskelverdien. Da vil vi få en fleksibilitet som gjør at vi buker mest tid på det som er vanskeligst og mindre tid på det som er lett.

For det andre har det vært viktig å også øke fleksibiliteten i innkjøpsprosessen for anskaffelser over terskelverdien ved å ha et regelverk som gjør det mulig for innkjøperne å forhandle med leverandørene etter at fristen for å levere inn anbud har gått ut. Det betyr ikke at det er noe mål å bruke mye tid på dette og det er helt klart en fordel om alt er klart og tydelig nå tilbudene kommer. Problemet er at ikke alt kan detaljspesifiseres på forhånd, I kompliserte anskaffelser kan det oppstå et behov for å unngå feil og mangler, et ønske om å presisere ting, eller rett og slett være et behov for at det gjennomføres en mer innovativ anskaffelse enn det en prosess uten dialogmulighet tillater. NFD skriver:

"For innkjøpene som fremdeles må kunngjøres nasjonalt, innføres en ny og enklere prosedyre. Forhandlingsforbudet fjernes. Nye regler åpner for at leverandører og oppdragsgivere kan gå i dialog når det er behov for det for å få en god anskaffelse."

Hvem er så vinnere med dette nye og mer fleksible regelverket for offentlige anskaffelser? Den mest åpenbare vinneren er alle de offentlige virksomhetene som har pekt på anskaffelsesreglene som en av de store tidstyvene i hverdagen. Ved å forenkle prosessen for de mindre anskaffelsene kan man kutte kostnader og bruke ressursene et annet sted, eller rett og slett klare seg med mindre. En annen vinner er småbedrifter som ikke har tid og ressurser nok til å delta i anbudskonkurranser hvis de administrative byrdene er for store eller ikke når opp når dokumentasjonskravene går ut over det som er relevant for jobben som skal utføres. Og sist men ikke minst vinner konkurransen. Når regelverket som skal sikre konkurranse blir for byråkratisk og formalistisk blir sluttresultatet at færre deltar i konkurransen, Derfor er det nye og forenklede anbudsregelverket som sikrer mer konkurranse gode nyheter også for skattebetalerne

I tillegg er det sendt ut på høring en forskrift fra Kunnskapsdepartementet om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger ved offentlige anskaffelser over terskelverdien. Dette kravet vil gjelder både for norske og utenlandske leverandører. Det gjør at regelverket for offentlige anskaffelser også vil bli et viktig redskap for å øke antall lærlingeplasser, og dermed også et bedre verktøy for å støtte opp om seriøse arbeidsgivere og bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Strategi for bruk av skytjenester

Strategien i PDF-utgave her

Vi sier i mange sammenhenger at en viktig grunn til å digitalisere og investere i bedre IKT-verktøy er å redusere unødvendige driftskostnader og skape en enklere hverdag for innbyggere og næringsliv, Men mer IKT i seg selv løser ikke alltid problemet. I verste fall blir arbeidet gjort omtrent som før, men med litt andre verktøy og en mye større IT-avdeling, Derfor er det ikke nok å digitalisere, Driften av de nye løsningene må også skje så effektivt som mulig.

Det er grunnen til at vi nå har utarbeidet en Nasjonal strategi for bruk av skytjenester (den ligger på regjeringens nettsider her). Skytjenester utføres jo strengt tatt ikke i skyene, men handler om ikt-tjenester som utføres i sentrale datasentere og leveres over nettet, slik at man slipper å investere i mer infrastruktur og flere lokalt ansatte som jobber med IKT, Det som leveres over nett er avhengig av hva kunden trenger, og kan være både lagrings- og behandlingskapasitet, konkrete applikasjoner og tjenester eller tilgang til en komplett tjenesteplattform som gir tilgang til flere ulike tjenester.

Felles for disse skytjenestene er imidlertid at de er fleksible og kan skaleres opp og ned i tråd med det behovet man har, Man betaler bare for det man bruker. Det gjør at man kan slipper å ha infrastruktur som ikke utnyttes mye av tiden. Og det betyr at organisasjonen blir mindre sårbar når det gjelder tilgang til kompetanse og driftspersonell fordi dette finnes i et større fagmiljø som jobber med mange kunder. Derfor er det naturligvis viktig at også virksomheter i offentlig sektor utnytter de mulighetene for både lavere kostnader og bedre tjenester som ligger i å utnytte skytjenester.

I arbeidet med strategien har vi hatt noen spennende workshops med mange svært kompetente miljøer i både offentlig og privat sektor, og avdekket at mange allerede er godt i gang med å benytte seg av skytjenester. Men det har også kommet frem at mange er litt nølende fordi det er usikre på hva slags muligheter som ligger der og hvilke lovregler og andre bestemmelser som kan skape problemer. Hensikten med strategien er derfor å beskrive hvilke muligheter som ligger der, men også beskrive noen begrensninger og spesielle hensyn som ligger blant annet i arkivloven, bokføringsloven, sikkerhetsloven, personvernregelverket og tilsynsregimer.

Heftet inneholder flere eksempler på hvordan offentlige virksomheter henter ut gevinster ved å bruke skytjenester i dag. Og gjennomgangen vi har gjort av lov- og regelverk avdekket at det for de fleste ikke er veldig store hindringer for bruk av skytjenester i form av et utdatert lovverk. Men på noen områder er det nødvendig å vurdere om lover og regler bør legge bedre til rette for bruk av skytjenester. I strategien er tre slike områder nevnt spesielt:

"Regjeringen vil:
- Revidere arkivforskrifta og eventuelt delar av arkivlova for blant anna å tilpasse arkivregelverket betre til digitalisering. Som ein del av dette vil ein vurdere behov for endring slik at offentlege organ kan ta i bruk skytenester med serverar utanfor Noreg for arkiv.
- Vurdere grunnlaget og handlingsrommet for å utvide tilgangen til å lagre bokføringsdata utanfor Noreg. På dette området er det òg viktige initiativ i gang i EU, som Noreg vil følge tett.
- Harmonisere praksis for tilsyn så langt som mogleg, slik at verksemdene ikkje opplever motstridande krav knytte til skytenester frå ulike tilsyn. Bidra i EU sitt arbeid med å få på plass sameinte kriterium (standardar, sertifiseringsordningar og liknande) for skytenester."

Fordi dette ikke bare er et informasjonshefte, men et dokument som beskriver regjeringens strategi for bruk av skytjenester i det offentlige, er det også med noen viktige prinsipper som offentlige virksomheter skal følge. I kapittel fire beskrives det regjeringen forventer slik:

"Regjeringa har etablert nokre prinsipp for bruk av skytenester i offentleg sektor:
- Skytenester skal vurderast på linje med andre løysingar når ein står overfor større endringar eller omleggingar av IKT-system eller -drift:

     - ved innkjøp av nye system eller større oppgraderingar
     - ved større utskiftingar av maskinvare
     - når eksisterande driftsavtalar går ut 

- Når skytenester gir den mest hensiktsmessige og kostnadseffektive løysinga, og det ikkje ligg føre spesielle hindringar for å ta i bruk slike tenester bør ein velje å bruke skytenester. 

- Den valde løysinga må tilfredsstille verksemda sine krav til informasjonstryggleik. Dette krev at verksemda kjenner verdien av eigne system og data, og gjer ei risikovurdering av den valde løysinga."

Ny direktør i Difi

Fordi offentlig sektor ledes av politikere, får man av og til inntrykk av at vi bare kan vedta i regjering og storting hva resultatet på ulike områder skal bli. Dessverre er det ikke fullt så enkelt. Vi politikere kan formulere målsettinger, tildele oppgaver og vedta budsjetter, men selve gjennomføringen av jobben gjøres av alle medarbeiderne og lederne i de ulike virksomhetene i offentlig sektor, Hvis disse organisasjonene ikke har rett kompetanse, ikke ledes godt eller ikke evner å samarbeide med andre, spiller det mindre rolle hva vi politikere vedtar.

Derfor er det alltid en viktig begivenhet når vi utnevner nye toppledere for store statlige virksomheter som har mye ansvar og leverer viktige tjenester til innbyggerne eller har en viktig rolle i innovasjons- og omstillingsprosessene som skal gjøre offentlig sektor bedre.

I dagens statsråd ble Steffen Sutorius utnevnt til ny direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). I en samtale med pressen rett etterpå sa han at å lede Difi er selve drømmejobben for en som han som brenner så sterkt for å gjøre offentlig sektor bedre. Han kommer fra en jobb i privat konsulentbransje, men har også mye erfaring fra offentlig sektor, blant annet fra digitaliseringen av Statens pensjonskasse.

Difi er kanskje ikke best kjent av virksomhetene i staten, men har en nøkkelrolle når det gjelder å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. De har ansvar for å samordne digitaliseringen, for å effektivisere offentlige anskaffelser og ikke minst for å bidra til bedre styring og ledelse i staten. Derfor har også rapporten fra Produktivitetskommisjonen som nettopp ble lagt frem brukt en del plass på å ønske velkommen en sterkere og tydeligere rolle for Difi. Ansettelse av ny direktør er en viktig del av dette. Det er Kommunal og moderniseringsdepartementet som har ansvaret for Difi og i dagens pressemelding om ansettelsen står det:

"Steffen Sutorius (45) er i statsråd i dag utnevnt til ny direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). – Nye Difi skal være spydspissen i arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Sutorius vil gi Difi tyngde i dette arbeidet, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.

- Jeg er glad for at statsråden og departementet har vært så tydelige på at de ønsker et sterkt Difi. I samarbeid med dyktige ansatte og våre samarbeidspartnere, ønsker jeg å bidra til at Difi skal være en relevant og etterspurt aktør i arbeidet med å modernisere offentlig sektor, sier Difis påtroppende direktør. Sutorius tiltrer stillingen 1. mai.

Ingelin Killengreen har i en overgangsperiode ledet og gjennomført evalueringen av Difi. Evalueringen er nå gjennomført, og Difi har etter nyttår fått nye virkemidler for å digitalisere, brukerrette og effektivisere offentlig sektor.

Sutorius har lang og relevant erfaring fra Difis fagområder; digitalisering, offentlige innkjøp og styring og ledelse. Han har erfaring med tunge offentlige digitaliserings- og omstillingsprosjekter, blant annet i Statens pensjonskasse. Her hadde han ansvaret for gjennomføring av et av de største og mest suksessfylte it- og endringsprosjektet som er gjennomført i offentlig sektor, Perform.  Sutorius er utdannet siviløkonom fra Norges handelshøyskole og kommer fra stillingen som direktør for konseptvalg og forretningsplaner i konsulentselskapet Metier."

Her er Digi.no sin omtale av samtalen Steffen Sutorius og Jan Tore Sanner hadde med pressen i dag.

Enklere og bedre offentlige anskaffelser

DN om å gå løs på monsteret

Jeg opplever at noe av det som oftest blir trukket frem som forbedringsområder i offentlig sektor er de offentlige anskaffelsene, det vil si varer og tjenester som stat, kommuner og andre offentlige virksomheter kjøper i markedet og som er underlagt et detaljert lov- og regelverk for å sikre likebehandling, konkurranse, åpenhet og seriøsitet i prosessene.

Utfordringen er ikke at offentlig sektor kjøper inn lite fra private. I alt er de offentlige anskaffelsene av varer og tjenester på over 400 milliarder kroner i året (hvordan dette mer konkret er sammensatt blogget jeg om her). Utfordringen er dels å få til mer innovative offentlige innkjøp slik at anskaffelsene brukes som et strategisk virkemiddel i arbeidet for smartere og bedre tjenester til innbyggerne. Men aller mest handler det om å gjøre anskaffelsesprosessene enklere, både for innkjøper og leverandør, slik at man ikke kaster bort unødvendig mye ressurser på krevende papirarbeid og lange prosesser.

Næringslivet er en pådriver for slike forenklinger og forbedringer av regelverket, men det er i minst like stor grad slik at offentlig sektor selv etterlyser og trenger forenklinger, Unødvendig kompliserte anskaffelser var noe av det flest statlige virksomheter spilte inn da de ble bedt om å komme med forslag til fjerning av tidstyver som tar tid og ressurser bort fra viktigere oppgaver. Og når både næringslivet og de offentlige innkjøperne er enige og så tydelige på dette behovet så har vi et viktig grunnlag for at det også skal gjennomføres konkrete endringer.

Så er det også slik at forenklingsarbeid på dette området er ganske krevende juridisk og det ligger naturligvis også noen viktige politiske utfordringer i å veie ulike hensyn opp mot hverandre. For eksempel er det viktig å ha en kvalitetssikring av leverandørene av hensyn til helse, sikkerhet og miljø og for å avsløre useriøse aktører. Det er også viktig å ha spilleregler som gjør at alle har samme tilgang på informasjon og kan delta i en reell konkurranse. Små bedrifter må for eksempel kunne konkurrere med mye større bedrifter og ha mulighet til å reagere hvis spillereglene ikke er fulgt på riktige måte. Det gjør at et godt innkjøpsregelverk må balansere ulike hensyn og at det må være i stand til å differensiere mellom store kompliserte prosjekter og små og enkle innkjøp. Hvis alt behandles likt blir det veldig lite attraktivt å levere anbud på de små prosjektene.

Et viktig grunnlag for et enklere og bedre regelverk ble lagt da Forenklingsutvalget i juni i fjor la fram sin NOU om Enklere regler - bedre anskaffelser. At balansen mellom ulike hensyn er krevende kom også tydelig frem i denne utredningen, for det var mange dissenser og ganske ofte er det slik at næringslivet har ulike syn, avhengig av hvilken næring man tilhører og hvilken næringslivsorganisasjon man er medlem av. Dette bakteppet har vært utgangspunktet når næringsministeren har jobbet videre med offentlige anskaffelser for å kunne gjennomføre helt konkrete forenklinger for innkjøpere og næringsliv.

Gjennomføringen av de konkrete forenklingene er nå igangsatt og vil komme i form av endringer i flere etapper. Først kom det i midten av juni en forskriftsendring som innebærer flere forenklinger, blant annet at anskaffelser under 100 000 kroner unntas fra regelverket. regler om lukking og merking av tilbud blir opphevet, plikten til å kreve HMS-erklæring blir opphevet og grensen for å kreve skatteattest økes fra 100 000 kroner til 500 000 kroner. De konkrete forskriftsendringene, en påminnelse av hva utvalget foreslo, en kort omtale av hva høringsinstansene mente og Nærings- og fiskeridepartementets begrunnelser kan leses her.

I dag kom nyheten om at regjeringen også har besluttet å fjerne forhandlingsforbudet i offentlige anskaffelser. Dette er i tråd med et forslag fra flertallet i forenklingsutvalget og er et forslag som særlig de offentlige innkjøperne har vært opptatt av for å unngå feil, avklare uklarheter tidlig og sørge for en større fleksibilitet i prosessen. Det kan også være grunn til å minne de som er redd for at dette vil kunne svekke gjennomsiktigheten i prosessene, og dermed konkurransen, om at Konkurransetilsynet i sin høringsuttalelse også var tydelig i sin støtte til dette forslaget. De skrev:

"Bedre mulighet for bruk av dialog styrker etter Konkurransetilsynets oppfatning forutsetningene for effektiv bruk av offentlige midler ved offentlige anskaffelser, jf. også tilsynets foreslåtte formålsparagraf. Generelt er det gunstig at det legges til rette for at oppdragsgivers valg av strategi kan utsettes til mer informasjon foreligger, slik utvalgets flertall går inn for. Det åpner for at den offentlige innkjøperen kan agere mer strategisk, vurdere mer kvalitative aspekter ved de ulike tilbyderne, og samtidig klargjøre egne målsettinger knyttet til innkjøpet. Videre kan misforståelser, uklare tilbud eller tilbud med avvik oppklares, noe som ellers ville ført til omfattende endringsprosesser, avbrutte innkjøpsprosesser, urimelig avvisning, eller overprøving. Selv om Konkurransetilsynet innser at økt mulighet for innkjøper til å agere strategisk også kan misbrukes, er vi likevel positiv til den fleksibiliteten som innføres ved å åpne for denne type dialog etter at anbud er levert "

NFD vil arbeide videre med resten av forenklingsutvalgets forslag med sikte på å legge frem flere forenklinger våren 2016.

Forenklingsutvalgets utredning handler det særnorske regelverket for offentlige anskaffelser, det vil si anskaffelser under EUs terskelverdier for anskaffelser. Det er viktig å huske på at regelverk for offentlige anskaffelser over disse terskelverdiene er en helt sentral del av EUs indre marked for varer og tjenester. Muligheten for å kunne konkurrerer og levere til det offentlige på tvers av landegrensene er en viktig mulighet for næringlivet. Og det er bra for offentlig sektor, og dermed skattebetalerne, å ha enda flere leverandører å velge mellom. For disse anskaffelsene er det derfor slik at man må bruke EU-regelverket.

Dette EU-regelverket er i ferd med å bli endret nå, i form av tre nye direktiver om offentlige anskaffelser vedtatt i 2014 som skal innføres i nasjonal lovgivning. Det er nå i juni avsluttet en høringsrunde, der svært mange private og offentlige virksomheter kom med synspunkter om endringer i lov om offentlige anskaffelser for å følge opp de nye EU-direktivene. Denne oppfølgingen er også en viktig del av forenklingsarbeidet og vil bli lagt frem for Stortinget som forslag til lovendringer når høringssvarene er gjennomgått og vurdert.

Så er det også grunn til å minne om at det er noen andre ting enn endringer i lov og regelverk som sannsynligvis er enda viktigere for å få til mer innovasjon og bedre ressursbruk i offentlige innkjøpsprosesser. Det handler dels om styrke kompetansen og profesjonalisere innkjøpsarbeidet, slik at man klarer å utnytte mulighetene og handlingsrommet som finnes bedre. Uten den nødvendige kompetansen hjelper det lite om regelverket moderniseres. Og for det andre handler det også her om ledelse. Det er ikke mulig å gjøre anskaffelser til et strategisk virkemiddel for innovasjon og omstilling i virksomheten uten at de som har ansvaret for virksomhetens strategi er involvert og peker ut retningen.

Noen fakta om offentlige innkjøp

Statistisk Sentralbyrå publiserte for noen dager siden en oppdatert statistikk over hvor mye offentlig sektor bruker på ulike anskaffelser av varer og tjenester og på investeringer i året. Året det gjelder er 2013 og svaret er 432 milliarder kroner, men det er også noen andre interessante hovedtall.

Offentlig sektor i denne sammenheng er statlig og kommunal forvaltning og statlig og kommunal tjenestevirksomhet, men ikke statlige og kommunalt eide selskaper (ASA, AS, SF) som driver konkurranseutsatt virksomhet og ikke er underlagt lovverket om offentlige anskaffelser. Derimot er innkjøp til offshore oljevirksomhet med, også til private operatører, fordi lisensene på sokkelen drives under konsesjoner gitt av staten og må følge offentlige innkjøpsregler.

Det første og viktigste denne statistikken viser er at det er snakk om veldig store tall. Summen av alle offentlige anskaffelser er 432 milliarder kroner. Det er solid økning fra 2012 som blant annet skyldes økte investeringer i samferdsel og i sykehus i Østfold det året, men som andel av BNP har de offentlige innkjøpene ligget stabilt på rundt 14 prosent gjennom flere år.

Man kan ikke akkurat beskylde offentlig sektor for å ikke stimulere næringslivet når det brukes så mye penger. Tvert imot er det slik at når så store beløp brukes årlig på investeringer og på innkjøp av varer og tjenester fra private så har det stor betydning for mange private bedrifter og arbeidsplasser. Det betyr også at det er viktig hvordan offentlig sektor opptrer som innkjøper og hvor enkelt det er å delta i anbudskonkurranser, også for små bedrifter. Både for moderniseringen av offentlig sektor og for å få frem flere innovative bedrifter er det viktig hvordan offentlig sektor bruker markedsposisjonen til å fremme innovasjon gjennom å etterspørre løsninger som ikke allerede finnes, men som krever at det utvikles noe nytt.

Det andre det kan være verdt å merke seg er at offentlig sektor består av flere forskjellige deler som er ganske ulike når det gjelder sammensetningen av innkjøpene fra private. Det kan for eksempel være litt meningsløst å diskutere hva som er rett nivå på konsulentbruk eller hvor stor andel av anskaffelsene som skal være innovative når totaltallene inkluderer alt fra offshore oljevirksomhet via forsvaret til tilsyn og departementer. Da gir det mer mening å dekomponere de 432 milliardene og se på hva de forskjellige hoveddelene består av.

Mesteparten av de offentlige innkjøpene kan plasseres i fire hovedgrupper. Minst av de fire, men også med et betydelig beløp, er forsvaret som kjøpte inn for 22 milliarder kroner i 2013, der litt over 12 milliarder var kjøp av varer og tjenester og litt under 10 var investeringer. Forsvaret er underlagt et eget anskaffelsesregelverk, men har i stadig større grad blitt tilpasset til det som gjelder øvrige offentlige anskaffelser for å sikre konkurranse og mest mulig gjennomsiktige prosesser.

De offentlige anskaffelsen i oljesektoren utgjør hele 71 milliarder kroner i året, der 42,5 milliarder er kjøp av varer og tjenester fra private og 28,5 milliarder er investeringer. Særlig investeringene kan svinge ganske mye fra år til år.

Tredje gruppe er kommuneforvaltningens innkjøp som var på 162 milliarder kroner i 2013. Av dette stod fylkene for 31 milliarder kroner og kommunene for resten. Av de 162 milliardene er 82 milliarder kjøp av varer og tjenester, 23 milliarder er produktkjøp til husholdninger og 56 milliarder er bruttoinvesteringer i fast realkapital.

Siste hovedgruppe er statsforvaltningen minus forsvaret, men inkludert blant annet sykehus, samferdsel og universiteter- og høyskoler, som gjennomførte offentlige innkjøp for 167 milliarder kroner. Her var 83 milliarder kjøp av varer og tjenester, 39 milliarder var produktkjøp til husholdninger (inkluderer blant annet offentlige refusjoner for kjøp av helsetjenester) og 45 milliarder var bruttoinvesteringer.

I fjor ble det lagt frem en stor utredning om enklere regler og bedre anskaffelsesprosesser. Den har vært på høring og det har kommet veldig mange svar. Og nå arbeider næringsministeren med de endringene som skal sørge for at vi ikke bare utreder. men også gjennomfører forbedringer og forenklinger i de offentlige innkjøpsprosessene.