En billigere overgang til fornybar energi

Vi trenger noen gode nyheter. The Economist hadde denne helgen en såkalt "breifing", en litt lengre tematisk artikkel, med overskriften "The energy transition will be much cheaper than you think". og med undertittelen  "Most analysts overestimate energy demand and underestimate technological advances". 

The Economist har også tidligere argumentert for at det blir lavere kostnader og høyere vekst i utbyggingen av fornybar energi enn det de mest brukte prognosene tilsier, og det gjelder særlig den gobale veksten i produksjon av solenergi. De skrev også om driverne for dette grønne energiskiftet i en artikkel tidligere i år, og jeg skrev om det på bloggen her.

Denne uken skriver The Economist om hvorfor den globale etterspørselen etter energi kan komme til å bli en del lavere enn prognoser flest tilsier i årene som kommer, fordi BNP-veksten blir lavere. Men også om hvorfor veksten i fornybar energiproduksjon blir enda brattere enn prognosene tilsier, fordi kostnadene faller raskere. Grafen til høyre viser denne bratte veksten slik den faktisk har vært, og hvordan prognosene til IEA gang på gang har vært for pessimistiske. 

Lavere etterspøsel etter energi på grunn av lavere BNP-vekst er strengt tatt ikke ikke noen god nyhet, og særlig ikke for verdens fattigere land, men det er i hvert fall slik at  summen av lavere etterspørsel og et høyere tilbud av fornybar energi fører til at klimautfordringen blir mer løsbar, skriver The Economist.

Fire grunner til til en billigere overgang

The Economist artikkel åpner med å slå fast at de som mener vi må gjøre langt mer for å bekjempe klimaendringer og de som synes vi ska gjøre mindre, ser ut til å være forent om en ting: at det grønne skiftet blir fryktelig dyrt. Derfor er det store summer det blir snakket om på kimatoppmøtet i Baku. Men denne enigheten mellom klimaaktivister og de mest karbonutslippsavhengige om at overgangen til fornybar energi må være så fryktelig dyr er helt feil, mener The Economist. 

The Economist beskriver egentlig en kombinasjon av fire faktorer som vil bidra til at overgangen til lavere utslipp vil både billigere og mindre smertefull enn fryktet:

"First, the scenarios being costed tend to involve absurdly speedy (and therefore expensive) emissions cuts. Second, they assume that the population and economy of the world, and especially of developing countries, will grow implausibly rapidly, spurring pell-mell energy consumption. Third, such models also have a record of severely underestimating how quickly the cost of crucial low-carbon technologies such as solar power will fall. Fourth and finally, the estimates disgorged by such modelling tend not to account for the fact that, no matter what, the world will need to invest heavily to expand energy production, be it clean or sooty. Thus the capital expenditure needed to meet the main goal set by the Paris agreement—to keep global warming “well below” 2°C—should not be considered in isolation, but compared with alternative scenarios in which rising demand for energy is met by dirtier fuels."

Disse faktorene innebærer som sagt ikke bare om gode nyheter. En lavere økonimisk vekst er definitivt ikke bra for de fattigste landene i verden. Og en forsinkelse når det gjelder å oppnå klimamålene for 2030 betyr at temperaturen mest sannynlig øker litt enn Paris-målene før det stabiliserer seg, skriver The Economist, Men som sagt er resultatet at de klimakuttene som kommer vil være både billigere og langt mindre kontroversielt.

Lavere vekst i globalt BNP

En prognose for fremtidige utslipp fra enegisektoren må ikke bare anslå hvor stor andel av energiproduksjonen som kommer fra fornybare kilder, den må også anslå hvor stor den totale enegietterspørselen vil være. Brøken nå ha både teller og nevner. Og hvis befolkningsveksten og BNP-veksten blir lavere, vil også energiforbruket bli lavere. The Economist skriver:

"Even the IEA’s assumption of 2.7% annual average global growth until 2050, although in line with recent experience, may in the end prove optimistic. It is based on projections of population growth from the UN that have consistently failed to foresee drops in birth rates in the developing world. Fewer people means lower economic growth, all other things being equal. And an older planet, with even fewer people of working age, is likely to grow more slowly."

Fornybare prognoser

Men mest interessant i disse beregningene The Econoimist formidler er prognosene om kostnadene knyttet til den store overgangen til at fornybare energikilder skal dominere, og hvordan prognosene for hvor taskt dette vil skje stadig har tatt feil og undervurdert hvor raskt det investeres i økt produksjon. Grafen over viser hvor grovt feil prognosene har vist seg å være de siste 20 årene. Og dette gapet ser ut til å ha økt de siste årene etter hvert som veksten har tiltatt. 

The Economist peker også på at mange av kostnadene ved overgangen til mer fornybar eneegi, spesielt solenergi, er kostnader som som også ville kommet om man investerer mer i fossil energiproduksjon. Gapet mellom mer fornybar og mer fossil energi er ikke så stor. Og det krymper etter hvert som billigere solenergi vinner frem i markedet. The Ecomomist skriver at:

"According to the International Energy Agency (IEA), a think-tank for rich countries, roughly $3trn, or 3% of global GDP, has been invested in energy in 2024. That is a record, fuelled partly by cyclical investment in oil and gas and partly by rising investment in clean power generation, which was level in the 2010s, but has been growing since. Roughly three-quarters came from private sources and a quarter from governments, in line with the recent trend. The recipients of that investment, though, have changed profoundly since the Paris agreement. In 2015 less was being invested in clean technology than in fossil fuels. Today clean technology receives almost twice as much. This year solar power should account for $500bn, more than every other source of generation combined."

Tysk politikk, europeisk sikkerhet - og Berlinseminaret 2024

Søylediagrammet til høye viser valgresultatet i delstaten Thüringen i det østlige Tysland på søndag. De tre regjeringspartiene SPD, Grüne og FDP fikk til sammen fikk 10,4 prosent av stemmene. Bare SPD klarte sperregrensen på fem prosent.  Det store sentrum-høyre partiet CDU gjorde det litt bedre, og fikk 23,6 prosent av stemmene. Det meste av resten, langt over 60 prosent av stemmene gikk til en nokså dyster kombinasjon av høyreekstreme og venstreekstreme populistpartier. 

Det høyrepopulistiske AfD er så ekstreme at de sliter med å finne samarbeidspartnere i både Tyskland og i EU-parlamentet. Men i sin innvandringsmotstand og Russland-sympatier, har de noen sammenfallende synspunkter med den vestrepopulistiske nyskapingen BSW, den parlametariske kommunistveteran Sahra Wagenknechts nye partiprosjekt. Hun er gift med Oskar Lafontaine, som noen vil huske var SPD-leder og tapte det første all-tyske forbundsdagsvalget siden 1930-tallet i 1990, og senere meldte overgang til Linke, i et forsøk på å modernisere venstresosialismen. Han har blitt 80 år, men hans kone Sahra har blitt valgvinner ved å kombinere venstresosialisme med anti-woke, anti-innvandring and anti-Ukraina.

Valgresultatene i Thüringen og Sachsen

Valgene på søndag foregikk i Thüringen, med 2,1 millioner innbyggere, og i Sachsen, med omtrent dobbelt så mange innbyggere. Begge ligger i det gamle DDR. I Brandenburg, litt lenger nord, er det delstatsvalg i slutten av september. Der har SPD en sterkere posisjon, men det er grunn til å tro at valgresultatet vil likne. Valget i Thüringen var mest ekstremt. AfD ble klart største parti, med 32,8 prosent, en fremgang på 9,4 prosentpoeng. Den andre store endringen var at BSW, venstresiden som er negativ til innvandring, fikk 15,8 prosent, mens Linke, den gamle venstresiden, som var klar valgvinner i Thüringen forrige gang, gikk tilbake 17,9 prosent. Både Grüne og FDP falt under sprerregrensen. CDU fikk litt fram, til 23,6 prosent, og SPD litt tilbake, men endringene for de etablerte nasjonale partiene var egentlig ganske små denne gangen.

I Sachsen, delstaten der Leipzig og Dresden ligger, er CDU fortsatt det største partiet etter valget med 31.9 prosent oppslutning, mens AfD fikk 30,6 prosent,  en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Velgerovergangen mellom Linke og BSW er litt mer moderate her. BSW som stilte for første gang fikk 11,8 prosent.  Linke fikk 4,5 prosent, og gikk tilbake 5,9 prosentpoeng. Egentlig under sperregrensen, men de reddet seg på å vinne noen direktemandater. SPD fikk 7,3 prosent, mens Grüne såvidt klarte sperregrensen. 

Hvem skal egentlig styre disse to delstatene når AfD har fått over 30 prosent oppslutning i begge, men ingen andre vil samarbeide med dem? Må CDU og BSW, politiske motpoler langs stort sett alle dimensjoner, samarbeide fordi de er de eneste andre partiene men noen velgeroppslutning av betydning? Det blir en temmelig bisarr koalisjon.

Dra til Berlin for å lære mer om det nye Europa

Denne politiske situasjonen i Tyskland er en viktig del av bakteppet når vi skal forstå den nye situasjonen Europa, og det som vil påvirke norsk sikkerhespolitikk, handelspolitikk og energi- og miljøpolitikk i årene som kommer. Til neste år er det et nasjonalt valg i Tyskland som vil bli svært viktig for EUs videre utvikling som pådriver for det grønne skiftet, for EU som sikkerhetspolitisk fellesskap og mye annet. Og minst like viktig for Europa er presidentvalget i USA i november i år, som kan bli avgjørende for både det økonomiske og forsvarspolitiske samarbeidet, i en kritisk tid. 

Det er mye som står på spill nå, både når det gjelder klimamålene og energiomstillingen, oppslutningen om liberale og demokratiske verdier, støtten til en åpen og regelstyrt handel, og viljen og evnen til å støtte Ukrainas forsvarskamp, Stadig flere av premissene for hvordan dette kan gå legges i Tyskland, og i Berlin. I Norge har vi historisk vært mer opptatt av USA og Washington, og vi har en imponerende tetthet av USA-eksperter. I årene som kommer må vi øke Tysklands-kompetansen i hos politikere, i offentlig forvaltning og i næringslivet fordi vi er så avhengige av at det går bra i Tyskland og i EU.

Berlinseminaret 2024

Berlinseminaret foregår 17-20. september, og er en fantastisk anledning til å få oppgradert kunnskapen om europeisk sikkerhetspolitikk, energi- og miljøpolitikk, transatlantisk samarbeid, Norges forhold til Tyskland og Tysklands partipolitiske  landskap og aktører. Deltakerne er en veldig  bra gruppe folk fra næringsliv og organisasjonsliv i Norge. Arrangører er Halogen og Retoringdal som har satt sammen et veldig bra program. Og det er fortstatt mulig å melde seg på hvis man er rask.  

Her er noen av høydepunktene:

• Tirsdag: Program på den norske ambassaden. De mest sentrale problemstillingene i forholdet mellolm Norge og Tyskland. Besøk på Il Kino i Neukölln. Program der med Lotta Lundberg, Torgrim Eggen og tidligere ambassadør Dr Axel Berg
• Onsdag: Forsighting som verktøy for å være bedre forberedt på mer usikre tider i Europa. Scenarier for sikkerhetspolitikk og bærekraftig offentlige forvaltning. Den nye geopolitikken. Hvordan blir fremtiden for det transatlantiske samarbeidet?
• Torsdag: Tysk politikk og forbundsdagsvalget i 2025. Hva kjennetegner de populistiske fløypartiene til høyre og til venstre, og hva blir deres rolle fremover? EU og det grønne skiftet. Den nye energipolitikken og Norges utfordringer. På kvelden blir det omvisning og konsert på Berlinfilharmonien.
• Fredag: Europeisk sikkerhetspolitkk. Tyskland, USA og Norge, og det nye trusselbildet. 

Lenke til programmet ligger her.

Fremtidens energimiks

Fra å i åreveis bli sett på som en nokså traust infrastruktur- og forsyningsbransje der lite egendelig endret seg fra år til år, og til og med tiår til tiår, har teknologiinnovasjon og endrede rammebetingelser gjort energi til et samfunnsområde der mye er i endring og den politiske oppmerksomheten er høy.

Det skyldes flere ting som skjer samtidig. Dels handler det om ambisiøse mål i klimapolitikken som krever at energi må produseres uten utslipp og der det investeres i vind, sol og kjernekraft. Dels handler det om at det grønne skiftet øker etterspørselen etter energi, og spesielt elektrisitet, for å drive batterifabrukker, produksjon av ammoniakk og grønn hydrogen, karbonfangst og lagring, produksjon av utslippfrie materialer og mye annet som tilhører det grønne skiftet. 

Energibransjen spiller en helt sentral rolle i å få komplekse klimaregnestykker til å gå opp. Og for å lykkes må også krevende økonomiske regnestykker gå opp, både for stater, for kunder og for leverandører av energi til en mer fornybar fremtid. Men hva skal man egentlig satse på av energikilder og energibærere som er bærekraftige både miljømessig og økonomisk? At elektristet vil spille en vikigere rolle på flere områder er det liten tvil om, men hva er det beste måten å produsere all denne elektrisiteten?

Eksponentiell vekst

Dette er utgangspunktet for en forside, lederartikkel og spesialrapport i The Economist tidligere i sommer der de argumenterer for at solenergiens eksponentielle veksttakt er det som gir de klart største mulighetene fremover. I lederartikkelen beskriver The Economist det slik:

"To call solar power’s rise exponential is not hyperbole, but a statement of fact. Installed solar capacity doubles roughly every three years, and so grows ten-fold each decade. Such sustained growth is seldom seen in anything that matters. That makes it hard for people to get their heads round what is going on. When it was a tenth of its current size ten years ago, solar power was still seen as marginal even by experts who knew how fast it had grown. The next ten-fold increase will be equivalent to multiplying the world’s entire fleet of nuclear reactors by eight in less than the time it typically takes to build just a single one of them".

Som i it-hardwareindustrien (for eksempel dataprosessorer, harddisker, minnebrikker og mobil nettverksteknologi) er det denne eksponentielle vekste, eller "læringskurven", der man med regelmessige mellomrom dobler effekten og halverer kostnader, som muliggjør effektivisering og prisfall, som igjen muliggjør innovasjon på en rekke områder fordi det som tidligere var dyrt plutsetlig blir mye billigere. Men med en kraft som også gjør det vanskelig å spå hva som kommer, fordi hjernene våre sliter med rive seg løs fra å tenke lineær vekst, der ting legger på seg litt mer og litt mer hvert år, og i stedet forstå konsekvensene av eksponentell vekst, der ting går veldig sakte i begynnelsen, men etter hvert som doblingene legges oppå hverandre, blir noe veldig stort. Noe The Economist beskriver slik;

"Solar cells will in all likelihood be the single biggest source of electrical power on the planet by the mid 2030s. By the 2040s they may be the largest source not just of electricity but of all energy. On current trends, the all-in cost of the electricity they produce promises to be less than half as expensive as the cheapest available today. This will not stop climate change, but could slow it a lot faster."

Men, er ikke dette for godt til å være sant? Er det ikke slik at det alltid vil være noen barrierer og noen hindringer som vil komme i veien som kommer i veien for denne kombinasjonen av volumvekst og konstnadsreduksjoner litt lengre nede i veien? Ingenting kan vokse inn i evigheten, slik for eksempel kull- og oljeindustrien har opplevd tidligere?.I første omgang har slike historiske omstillinger, overgangen fra biomasse til kull, fra kull til olje og fra olje til gass, ført til mer og billigere energi, men på et tidspunkt blir det knapphet på de billigste ressursene og kostnadene øker fordi det å finne og utvinne de nye ressurserene er dyrere.

Kraftig inveseringsvekst

Essayet "Sun machines - solar, an energy source that gets cheaper and cheaper, is going to be huge" tar en grundigere analyse av hvorfor elektrisitet produsert med solceller på viktige områder er annerledes enn elektrisitet produsert med hydrokarboner. Selvfølgelig kan ikke eksponentiell vekst fortsette inn i det uendelige. Det vil alltid være slik at etterspørsselssiden legger begrensninger på veksten. Men forutsetningene på tilbudssiden er annerledes når det gjelder solenergi, med færre barrierer for videre skalering, i følge The Economist.

Artikkelen tar for seg teknologien bak solceller og panelene, det å omgjøre lys til elektrisitet. Hvilke råmaterialer og ressuser som kreves i verdikjeden, og økonomien i det hele. I dag er det slik at solceller produserer omkring 1600 TWh som er omkring 6 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon og 1 prosent av verdens primærenergibruk. Det er jo i seg selv ganske imponerende med tanke på at det ikke er så lenge siden solenerrgi var helt marginalt i enegisystemet, men det mest imponerende er veksttakten.

I følge The Economist er det i dag solenergi det investeres mest i av ulike typer elektrisitetsproduksjon, USD 500 milliarder i året. Det er på nivå med investeringene i oppstrøms olje- og gassvirksomhet. Og den installerte kapasiteten dobles hvert tredje år, noe som gjør at elektrisitet produsert med solenergi vil passere kjernekraft i 2026, vindkraft i 2027, vannkraft i 2028, gasskraft i 2030 og kullkraft i 2032. The Economist skriver:

"Buying and installing solar panels is currently the largest single category of investment in electricity generation, according to the International Energy Agency (iea), an intergovernmental think-tank: it expects $500bn this year, not far short of the sum being put into upstream oil and gas. Installed capacity is doubling every three years. According to the International Solar Energy Society, solar power is on track to generate more electricity than all the world’s nuclear power plants in 2026, than its wind turbines in 2027, than its dams in 2028, its gas-fired power plants in 2030 and its coal-fired ones in 2032. In an iea scenario which provides net-zero carbon-dioxide emissions by the middle of the century, solar energy becomes humankind’s largest source of primary energy—not just electricity—by the 2040s"

Denne kostnadsutviklingen gjør at investeringer i solenergi ikke lenger trenger verken subsidier eller klimapolitiske begrunnelser for å bli gjennomført, det er rett og slett billigst og mest lønnsomt i veldig mange tilfeller. The Economist er svært optimistiske i artikkelen, ikke bare på solenergiens vegne men også når det gjelder påvirkningen på verdens energibalanse mer generelt. De mener at verden vil kunne styre i retning av et stort overskudd av fornybar energi i årene som kommer, og der for eksempel produksjon av grønn hydrogen i stor skala ved hjelp av elektrolyse fremstår som som et realitistisk alternativ. Det samme gjelder andre grønne prosessindustrier som trenger mer elektrisitet.

Flaskehalser som kan forsinke

Er det så noen hindringer og flaskehalser som kan komme i veien for å lykkes, på samme måte som med kull, olje og gass, som er ikke-fornybare ressurser som ikke kan vokse i det uendelige? Solenergi har, i følge The Economist, ikke slike utfordriner på samme måte. Solstråler er tilgjengelige for alle, selv om noen områder naturligvis er langt mer solrike enn andre. Arealkonflikter kan det bli, men det mangler egentlig ikke landarealer i verden med mye sol og lite folk. Og den viktigste råvaren man trenger for å produsere solcecllepaneler er silisum, et av verdens vanligste grunnstoffer, som finnes i sand og stein og brukes til å produsere blant annet glass, sement, databrikker, fiberoptiske kabler - og solceller. Vi kommer ikke til å gå tomme for silisium i verden, og det er heller ikke slik at den bare finnes noen få steder.

Det som er den mest kritiske flaskehalsen for overgangen til et nullutslippssamfunn basert på solenergi er, i følge The Economist, at elektrisiteten ikke produseres der etterspørselen er størst , verken i geografi eller i tid. Det vil typisk være et overskudd av solenergi i varme og solrike områder, for eksempel i sør-Europa og sørlige deler av USA, og størst etterspørel etter elektrisitet i kalde og gjerne sky- og nedbørsrike områder, som i Nord-Europa og nordlige deler av USA. Det krever store investeringer i strømnett og nett som tåler større svingninger i mengden elektrisitet som kan mates inn i nettet, 

Ubalanse mellom produksjon og etterspørsel i tid handler om at etterspørselen etter elektisitet er høyest på tider av dagen og tider av året der det produseres minst solenergi. Solenergi har verken den kontinuerlige produksjonsprofilen til et gasskraftverk eller kjernekraftverk, eller den fleksbiliteten som ligger i vannkraft, der produksjonen kan skrus opp og ned i takt med etterspørselen. Solenergi produsereres når solen skinner, og fordi elektrisitet i utgangspunktet er ferskvare, den brukes samtdig som den produseres, så skaper det behov for en overkapasitet som kan dekke etterspørselen når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser. Men dette gjør også at det vil være en nær sammeneheng mellom veksten i solenerginæringen og veksten i batterisystemer for langring av dette overskuddet. Jo større, bedre og billigere batterier, jo mindre behov er det for overproduksjon og risiko for negative strømpriser i perioder. The Economist skriver at:

"Batteries and other storage technologies allow arbitrage across time rather than space; energy generated at midday, when grid prices are low, can be sold back when the Sun sets and prices are higher. What is more, batteries, like solar cells, are mass producible and targets of Chinese industrial policy. As a result they are moving down an experience curve even steeper than solar’s. The Rocky Mountain Institute, a think-tank, calculates that the cost of a kilowatt-hour of battery storage has fallen by 99% over the past 30 years."

I tillegg til disse drøftingene av hva et slikt globalt solenergioverskudd vil gi av muligehter, er det også et par andre artikler i denne gjennomgangen. En om Kinas gigantiske satsing på å subsidiere seg til å bli dominerende i solenergiverdikjeden, med stor overkapasitet og markedsturbulens som konsekvens. Og en egen artikkel om hvordan privat sektor driver en energirevolusjon i Afrika basert på investeringer i solenergi. Det er mye spennende på gang, muliggjort av en teknologi som lenge har vært sett på som morsom, men litt marginal, men som for lengst er blitt en teknologi som kan dominere energibransjen i årene som kommer.

Lavere utslipp av klimagasser i 2023

Norske klimagassutslipp gikk ned med 4,7 prosent i 2023 og var på 46,6 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Det er en oppsiktsvekkende stor nedgang på et enkelt år, men er en fortsettelse av den nedgangen som har vært der siden omkring 2015. 

I hele perioden 1996 til 2015 var de år årlige utslippene på 53-56 milloner tonn, men ganske små årlige variasjoner. Nedgangen etter dette skyldes at utslippene fra flere sektorer faller, og skyter fart. Som graven til høyre viser skyldes den store nedgangen i 2023 lavere utslipp i både veitrafikk, industrien, olje og gassutvinning og jordbruk.

Når det gjelder veitrafikk har utslippene gått mye ned de siste årene, i takt med at flere kjører elbil. Dette er et resultat av en villet politikk med kraftige virkemidler, blant annet gjennom avgiftspolitikken. Nedgangen i utslippene fra oljevirksomheten er også et resultat av politiske beslutninger og særlig beslutninger om å elektrifisere kraftforsyningen på felt på norsk sokkel. Olje- og gassproduksjonen gikk ikke ned i 2023, men utslippene gjorde det.

Når det gjelder nedgang i industriens klimagassutslipp med 5,5 prosent i 2023 har nok det mer å gjøre med at aktiviteten i industrien har vært lavere enn med konkrete politiske grunner. Det samme gjelder landbruket der færre melkekyr og ammekyr i 2023 betyr lavere utsliipp av klimagasser. 

En boligmelding med noen store hull

Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om boligpolitikken, med tittelen "Bustadmeldinga — Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet". Den kan forhåpentligvis fungere som en ramme for diskusjoner om innretningen av den sosiale boligpolitikken, om Husbankens rolle som virkemiddel, om startlånenes rolle, modeller for eie til leie og deleierskap, kommunale utleieboliger til sårbare grupper og om bostøtte. Er man derimot opptatt av boligpolitikken i stort, om boligeiere og boligkjøpere i sin alminnelighet, om rammebetingelser for byggenæringen, om forenkling, effektivisering og digitalisering, eller av klimatiltak, energibruk og grønn omstilling, er det ganske lite å hente i denne meldingen.

Stortingsmeldingen holder for så vidt det den lover. Den forteller innledningsvis at den handler om fire temaer, omtalt som "innsatsområder", og holder seg stort sett til dem. Både mellom de fire områdene og innenfor de fire områdene er det interessante målkonflikter som regjeringen til dels erkjenner og drøfter. Samtidig er det påfallende lite konklusjoner. Og kanskje noe nær Norges-rekord i bruken av ordet "vurdere", Jeg tror jeg finner ordet "vurdere"13 ganger i de operative "Regjeringen  vil"-punktene. Det er også hyppig bruk også av lignende begreper som "utreie", "greie ut moglege endringar" og "undersøke". Så Tone Tellevik Dahl i Norsk Eiendom har nok rett i at mye av boligpolitikken fortsatt er "til vurdering".

Flere skal ha mulighet til å eie bolig

Men litt om de fire innsatsområdene, og prioriteringene og målkonfliktene som ligger der: Første innsatsområde handler om at flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig. Det er et bra mål som har vært norsk politikk lenge. Meldingen har  god informasjon om dagens situasjon og beskriver noen utviklingstrekk over tid, men på tiltakssiden er det tynnere og omtale av Husbankens statslån tar mest plass, men her kunne det vært problematisert enda mer at det å gjøre Husbankens startlån til en generell statlig låneordning vil svekke startlånenes rolle  som et målrettet virkemiddel mot de som trenger det mest. Ellers er det litt tekst om boliglånsforskriften og om interessante private og kommunale boligkjøpsmodeller for å løfte flere inn som eiere, men her kunne det vært drøftet mer inngående hvordan offentlige leie-til-eie ordninger og private boligkjøpsmodeller i større grad kan kan virke sammen og forsterke hverandre.

Meldingen reflekterer lite over at boligmarkedet nettopp er et marked, der tilbud og etterspørsel betyr mest for prisene. Målrettede lån og tilskudd fra det offentlige skal hjelpe noen, men det som betyr aller mest er å legge bedre til rette for at det kan bygges mer, rehabiliteres mer og at kostnadene burde gå ned. Og helt sentralt fremover: Gode insentiver for at mer av eksisterende bygningsmasse som er dårlig utnyttet enklere og raskere kan omgjøres til flere og bedre boliger.

Sårbare grupper

Andre innsatsområde i meldingen handler om et trygt og forutsigbart leiemarked. Meldingen har en bred omtale både av hvorfor det trengs et leiemarked selv om hovedmodellen er at flest mulig skal kunne eie egen bolig, og av leietakernes situasjon. Det beskrives også godt hvordan leiemarkedet i Norge egentlig er to litt ulike markeder, et privat utleiemarked som domineres av privatpersoner som leier ut hele eller deler av boliger de eier og et kommunalt leiemarked som er rettet mot spesielt utsatte grupper som er avhengige av et offentlig tilbud. 

Et lite paradoks i virkemiddelbruken for utleieboliger er at til tross for en erkjennelse av tilgang på utleieboliger er veldig viktig for mange. og en erkjennelse av at mange er sårbare i utleiemarkedet, er det ingen tilsvarende erkjennelse av at en utvikling i retning av at det finnes flere organiserte og profesjonelle utleieaktører ville gi noen fordeler. Mens kontormarkedet og markedet for andre næringsbygg er dominert av profesjonelle aktører, og det ser ut til å fungerer helt fint for de fleste, er det ikke noen politikk for en lignende utvikling på personmarkedet, selv om det kanskje kunne bidratt til et mer effektivt marked og at færre arealer står ubrukt.

Det fjerde innsatsområdet (jeg har bevisst hoppet over nummer tre og kommer tilbake til det) handler om en sterkere innsats for de som ikke klarer å skaffe og beholde bolig selv. Her ligger den mest sosiale av den sosiale boligpolitikken der det er snakk om bostedsløse, barnefamilier i en sårbar situasjon, unge med barnevernsbakgrunn, personer som kommer ut av fengsel og en del andre grupper med et behov for å få hjelp til å skaffe seg et sted å bo, Stortingsmeldingen går igjennom ulike statlige og kommunale ordninger som finnes innenfor ulike sektorer og hvordan de er målrettet mot ulike grupper. En ryddig og nyttig gjennomgang.

Generelle rammebetingelser, forenkling og digitaliserng

Den mer generelle nasjonale boligpolitikken blir presentert i kapittel 3 under overskriften "Ta vare på bustadene vi har, og byggje dei vi treng". Der slås det fast at kvaliteten på boligområder og boliger i Norge generelt er svært høy i Norge, men at det er utfordringer knyttet til at når vil blir flere eldre så stiller det noen andre krav til boligene. Dessuten flytter folk på seg, og flere enn før bor alene, noe som skaper utfordringer med å ha nok boliger i de kommunene folk flytter til. Kapitlet drøfter også samspillet mellom boligbehov og transportbehov, behovet for gode planprosesser og hvordan ulike virkemidler er der for å bidra til en god by- og kommuneutvikling, men uten at de helt tydelige retningsvalg blir presentert. Det er en del erkjennelser av ting som burde gjøres bedre, men mye av dete er blitt til "vurdere" og "utrede" i tiltakspunktene.

Så er det noen helt åpenbare huller i denne stortingsmeldingen i form av viktige temaer som rett og slett ikke er spesielt godt dekket. La meg nevne tre:

For det første er digitalisering av av plan og byggeprosesser, digitalisering av bolighandel, digitalisering av byggenæringens prosesser og digitalisering for økt ombruk av materialer og for energi. og miljøoptimalisering ganske fraværende. Det vil si en del digitaliseringstiltak fram til nå er ganske godt beskrevet, med to siders god reklame på side 87-88 for den forrige regjeringens arbeid med digitalisering på plan og byggområdet. digitalisering av byggesaksbehandling med bruk av Altinn-modulen Fellestjenester Bygg, det er omtalt at 270 kommuner nå bruker eByggesak og beskrevet suksessen digitalt nabovarsel. Digital tinglysing og samtykkebaserte boliglånssøknader, muliggjort av samarbeidet i DSOP, der bankene kan hente data fra AltInn slik at vi som innbyggerne slipper å ha med oss lønnsslipper og skattemeldinger til banken, kunne også vært nevnt. 

Men det som helt mangler er beskrivelser av planer for den videre digitaliseringen på dette feltet, og ikke minst å muliggjøre en digital informasjonsutveksling mellom aktørene i bransjen og mellom offentlig og privat sektor. Hvordan vi skal få til mer datadrevne prosesser. Her er det store muligheter for både kostnadsbesparelser og kvalitetsforbedring, og det virker som ting går urovekkende tregt. For hvordan skal egentlig det digitale økosystemet se ut fremover innenfor bygg og bolig fremover? Det som skal sikrer et effektivt samspill mellom stat, kommune, utbyggere og byggeiere? Hva er ambisjonen, rekkefølgen, og hva mangler? Hvem  skal ta ansvaret og å få det på plass? Her er det sørgelig få svar.

Energi, klima og natur

Det er for det andre en veldig lite konkret omtale av fotavtrykket bygg og boligsektoren har når det gjelder energi, klima og beslag av arealer. Ja, det er noen korte underavsnitt om redusert energibruk, om klimautslipp, om naturhensyn og om effektive og gode rammer for fortetting og transformasjon. Men det er temmelig generelt beskrevet. Og ganske merkelig tatt i betraktning av hvor stor betydning denne sektoren har for energibruk og klimagassutslipp og med tanke på at EUs byggenergidirektiv er på trappene og vil få betydning for både nye og eksisterende bygg ikke lenge. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har dessuten arrangert to store høringsmøter i mars om mulige endringer i Tek 17 på energi og klimaområdet, men det er ikke veldig mye spor av dette i den nye boligmeldingen. Ganske rart, egentlig, fordi innretningen av regelverk på energi- og klimaområdet er noe av det som vil få størst betydning for bygg og boligområdet i årene som kommer.

Det tredje temaet jeg kort vil nevne er forenklinger for å spare tid og få å ned kostnadene i bygg og  boligkjeden. Det er riktignok nevnt noen steder at det finnes en ambisjon om å både forenkle og effektivisere, men hvordan det skal skje i praksis står det veldig lite om. Det er mye snakk om å fortsette å vurdere hva som kan gjøres og lite beskrivelser hva som vil bli gjort. Jeg tenker dette avsnittet på slutten av et kort underkapittel om forenklingstiltak (underkapittel 5.5.2) er ganske representativt for ambisjonsnivået:

"Regjeringa vil sjå på moglegheiter for å redusere saksbehandlingstida i byggjesaker ved blant anna å stille klarare krav til kva dokumentasjon som må vere med i ein byggjesøknad og gi enda tydelegare reglar for når ein byggjesøknad har tilstrekkeleg dokumentasjon til at saksbehandlingsfristen til kommunane startar å løpe. Moglege konsekvensar vil bli drøfta i ei eventuell høyring. Den teknologiske utviklinga går raskt. Kunstig intelligens og digital teknologi kjem til å endre samfunnet vårt på måtar vi framleis ikkje forstår eller evnar å kontrollere. Regjeringa vil undersøkje korleis bruk av kunstig intelligens og ny teknologi kan bidra til å effektivisere plan- og byggjesaksbehandling."

Tysk stagnasjon

Tyskland har i lang tid vært vekstmotoren i Europa og det er i følge the Economist omkring 25 år siden, like før årtusenskiftet, noen sist bekymret seg for at Tyskland hang etter andre europeiske land. Men nå har det blitt slik. I en artikkel denne uken skriver The Economist om "Is Germany once again the sick man of Europe?"  De skriver:

"Europe’s biggest economy has gone from a growth leader to a laggard. Between 2006 and 2017 it outperformed its large counterparts and kept pace with America. Yet today it has just experienced its third quarter of contraction or stagnation and may end up being the only big economy to shrink in 2023. The problems lie not only in the here and now. According to the imf, Germany will grow more slowly than America, Britain, France and Spain over the next five years, too."

Årsakene til at Tyskland er kommet dit er sammensatte, og på noen områder forskjellige fra for 25 år siden. Da var arbeidsledigheten høy. I dag er den lav, men det er knapphet på arbeidskraft. Fødselstallene er lave og det blir stadig eldre, noe som vil legge beslag på stadig mer arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. 

Noe av Tysklands suksess gjennom flere tiår har vært den sterke eksportindustrien. Biler og produksjonsutstyr til industrien i andre land. Svært ingeniørintensive næringer. Slik er det fortsatt, men når Kina i økende grad konkurrerer i de samme markedene, merkes det i Tyskland. The Economist peker også på at mens tysk grundighet kan være bra, så kan tysk byråkrati være kvelende. Det å frakte deler til vindturbinene som skal sørge for det grønne energiskiftet lands tyske motorveier krever en rekke tillatelser fra myndighetene og kan ta evigheter å få svar på.

Tyskland tar et stort ansvar for global og europeisk klimapolitikk og skal nå svært ambisiøse utslippsmål ved å satse på hydrogen og CO2-fangst og lagring, begge deler satsinger der norske bedrifter ønsker å bidra med løsningene. Men det blir ikke lett å nå  disse målene hvis plan- og byggeprosesser skal gå i sneglefart.

Alisdair Nairn: Engines That Move Markets

Jeg ligger litt på etterskudd med bokomtaler her på bloggen. Dumt fordi noe av poenget med en blogg som dette er at det er et fint sted å dele tips om bøker det er verdt å lese. Årsaken er delvis at jeg er blitt mindre flink til å lese bøker utenom ferier, og faller for fristelsen til å heller lese kortere ting på internett. Men det skyldes i enda større grad at jeg ikke har vært så flink til å skrive om bøker jeg faktisk har lest. Og det siste er det enklere å gjøre noe med. 

Og da begynner jeg med en gang. Denne boken er skrevet av Alisdair Nairn og dens fulle tittel er "Engines that move markets - Technology investing from railroads to the internet and beyond". Forfatteren har sin bakgrunn i et skotsk investeringsfond og boken blir markedsført som en slags håndbok i teknologiinvesteringer. Men egentlig er det i enda større grad en bok om teknologihistorie og om sammenhengen mellom mange av teknologihistoriens største og viktigste innovasjoner de siste 200 årene og det de nye teknologiene utløste av kamp om investeringskapital, patentbeskyttelse, myndighetskonsesjoner, markedsposisjoner, forsøk på å skape monopoler - og om avkastning til aksjonærene.

Denne veien fra teknologiske gründervirksomhet og selskapsetableringer, via markedseufori og bobler som sprakk, til restrukturering, konsolidering og en mer moden og langt kjedeligere virkelighet, ser ut vil å ha mange fellestrekk på tvers av teknologier og tid. Det Alisdair Nairn også tilfører, i tillegg til historiefortellingen om oppfinnerne, gründerne, investorene og selskapene, er en innsikt i  dataene. Tidslinjer og markedsverdier som dokumenterer vekst og fall, og ofte en berg-og-dalbaneutvikling som gjerne hadde både noen store vinnere og mange tapere.

Jeg har lest denne boken to ganger, i litt ulike utgaver. Først etter at den kom ut i 2001 og tok fortellingen frem til rett etter dot.com-boblen, men også en gang til da jeg husket at jeg syntes boken var bra, men ikke fant den igjen, heller ikke på nettet noe sted, og lurte på om hadde drømt om en bra bok som ikke finnes. Men så i 2018 kom den ut i en oppdatert versjon med en ny slutt som har tatt historien videre til de nye internett-, telecom- og sosiale medieteknologiene som har kommet de siste par tiårene etter dot.com.

Boken begynner med kanalbygging for 200 år siden og kanalaksjer var noe av det hotteste man kunne eie. Så kom jernbanealderen med store investeringer i ny teknologi, som utkonkurrerte kanalene, men også skapte noen enda større bobler. Boken er også opptatt av at disse markedsfinansierte teknologinnovasjonene skjedde i en tid der investorbeskyttelse og innsideregler ikke var så utviklet som i dag, og mange mennesker ble lurt. Noe som også bidro til økt oppmerksomhet om behovet for å regulere mer for å skape nødvendig åpenhet, tillit og å beskytte markedet mot seg selv.

Så tar boken for seg telegrafi og telefoni, tjenester som i likhet med kanaler og jernbane også var i konkurranse med hverandre og der den ene etter hvert utkonkurrerte den andre, men der de som var først ute (kanaleiere, telegrafselskaper) ikke kunne eller ville se hva som var i ferd med å skje og så  i begynnelsen på de nye utfordrerne som produsenter av morsomme leketøy som aldri ville kunne lykkes i stor skala i den virkelige verden. 

For at glødelampen, som utkonkurrerte hvalolje- og gassbelysning, skulle inn i folks hjem måtte den ha sin nettverksteknologi, elektrisiteten. Og med den fulgte det også kamp om kontrollen over nettet, blant annet om man skulle stase på vekselstrøk eller likestrøm. Westinghouse mot Edison. 

Så går boken videre til jakten på olje, som hadde sine monopolutfordringer, blant annet ble Standard Oil oppløst av USAs myndigheter., forbrenningsmotoren og bilen, som inneholdt en knallhard kamp om patenter. En periode i mellomkrigstider var aksjer i radioselskaper det mest spennene man kunne eie. Og så kom de ulike bølgene i datarevolusjonen, først med maskinell databehandling på stormaskiner, transistorer og integrerte kretser som la grunnlaget for PC-revolusjonen, en fortelling som også er et godt eksempel på hvordan den mest lukrative delen i en ny og umoden næring forflyttes over tid, ofte fra integratorens dominans (datidens IMD) til spesialiserte nisjer der inngangsbarrierene kan lages  høyere, som software (Microsoft) og prosessorer (Intel).

Til slutt kommer den delen av boken som er ny i 2018-utgaven og som handler om internett og de teknologiinnovasjonene og medfølgende forretningsmodellinnovasjoner som stadig hyppigere kommer i ulike deler av det verdiøkosystemet.  Fra netteknologiselskapene som bygget ut det fysiske ip-nettet, via kampen mellom nettleserselskapene (Netscape, Explorer, Firefox) og søkemotorer og kataloger som Google og Yahoo, til MySpace og Facebook og de andre sosiale mediene. 

Teknologiinnovasjon vil helt garantert medføre nye markedsbobler, og de kan godt komme både hyppigere og blir større enn før. Forfatteren prøver i siste kapittel å oppsummere og gi noen refleksjoner over fellestrekk og lærdommer fra historien. Men som han også slår fast:

"It is not much of an exaggeration to say that the corporate history of technological change is as much a history of heroic failure as it is a history of triumph and success, While in retrospect the winners are usually clear, there is a huge amount of survivorship bias in the data. At the time, what investors are faced with is rarely anything like as sure a thing as subsequently appears. There is a thin line between success and failure, Knowing this does not make the task of the investor any easier, as genuine technological shifts - ones that transform social and economic behaviour - cannot be ignored. Whole industries or ways of doing business can be made redundant, when such shifts occur and companies which will not, or cannot, adapt are simply washed away."

Folk brukte mindre strøm i 2022

Folk brukte mindre strøm i 2022. Til tross for at Stortinget vedtok en kraftig strømstøtte til husholdningene, fikke de høye prisene likevel effekt på forbruket. Statistisk sentralbyrå (SSB) skriver: 

"Strømforbruket til husholdninger i Norge var 35,4 TWh i 2022. Dette er en nedgang på hele 11 prosent sammenlignet med året før, og det laveste nivået siden 2014. Reduksjonen i strømforbruket i husholdninger må ses i lys av at 2022 var et relativt varmt år.I første kvartal var temperaturen 1-2 grader høyere enn det som er normalt for årstiden (met.no). En betydelig andel av elektrisitetsforbruket til norske husholdninger går med til oppvarming. I tillegg var 2022 preget av unormalt høye strømpriser, som vedvarte gjennom hele året."

For hytter og fritidsboliger var reduksjonen i strømforbruk på hele 18 prosent i 2022 sammenlignet med året før. Hytter og fritidshus mottok ikke strømstøtte på samme måte som forbruket i helårsboliger, så det var ikke spesielt overraskende at fok prøver å spare mye på strømforbruket i hyttene sine.

Stort flertall mener Brexit var feil

Folkeavstemingen om at Storbritannia skulle forlate EU ble gjennomført i juni 2016. Helt frem til sommeren 2021 har meningsmålingene vist at mange mener beslutningen var feil, men det har vært ganske jevnt. Men det siste året er det en merkbar endring i holdningen.

Nå for noen dager siden hadde meningsmålerne i Statista tall helt nye tall som viste at 54 prosent mener at brexit var feil, mens bare 35 prosent mener det var riktig. I november hadde YouGov tall som viste at 56 prosent mener brexit var feil avgjørelse, mens 32 prosent mener det var riktig.

Nå er selvsagt slike EU-målinger også farget av andre hendelser og andre pågående politiske debatter. Og kanskje enda mer av hvordan folk opplever at de har det økonomisk og materielt. Og erfaringene med å stå utenfor EU har ikke akkurat vært gode. Britisk økonomi har skilt seg ut i negativ retning blant de store landene i Europa og "cost of living crisis", høyere levekostnader for alle er det store temaet. Og løftene om at offentlige helsetjenester ville bli så mye bedre utenfor EU viste seg å være like fantasifulle som EU-tilhengerne sa i 2016.

Ciceros grønne kapitalisme

På bildet til venstre jubler Kristin Halvorsen, direktør i det anvendte forskningsinstituttet CICERO sammen med ledelsen i det finansielle konsultentselskapet Shades of Green over at  selskapet er solgt av CICERO til den globale finansgiganten S&P Global for 20 millioner dollar. Det er bare å gratulere.

 Eller kanskje det er 20 millioner til CICERO, som eide 66 prosent av selskapet og 10 millioner dollar til et par privatpersoner som har eid den siste tredelen? Aksjonæroversikter kan tyde på at selskapet også har hatt et par gründere inne på eiersiden, en ikke helt uvanlig modell for å holde på nøkkelpersoner og sørge for at etablererne får en del av gevinsten. Og her virker gevinsten svært hyggelig.

Uansett er dette et strålende eksempel på at den grønne kapitalismen fungerer. Og i dette tilfellet på to måter. For det første har gründerne og CICERO lykkes med en lønnsom grønn selskapsetablering sammen som, når de selger den til S&P, vil finansiere klimaforskning for et par hundre millioner kroner. CICERO kan tenke mer langsiktig fremover og blir mindre avhengig av tilskudd fra myndighetene.

Men minst like viktig er det at dette er en anerkjennelse av at klimafinansiering og klimarisikoanalyser er et marked der det er stor og økende betalingsvilje. Klimahensyn blir priset inn i som andre kostnader og gevinster og markedet betaler for denne spisskompetansen. Det Shades of Green leverer er risikovurdringer av obligasjoner (lån) som finansierer grønne investeringer. I nyhetssaken reklamerer de slik for produktet konsulentene leverer:

"CICERO issued the world’s first second party opinion on green bonds for the World Bank in 2008. This started what has since become a global industry with several international players for assessing the environmental integrity of green bonds. The green bond activities were placed in a subsidiary in 2018 with a majority ownership by CICERO.

“Partnering with S&P enables a growing green finance market by providing best-in-class green ratings, a welcome development in a world of heightened scrutiny on climate risks”, said Harald Francke Lund, CEO of CICERO Shades of Green.

The company has received numerous awards for the quality of its work and is ranked by Climate Bonds Initiative as the world’s largest provider of second opinions on green bonds by number of transactions. The company estimates to have helped provide climate risk transparency on more than $380 billion to projects accelerating the climate transition."

Dette er jo smått utrolige tallstørrelser. De har vurdert risiko i grønne prosjekter i prosjekter til en verdi på over 380 milliarder dollar. Det grønne kapitalismen lever i beste velgående, støttet av CICEROS faglige kompetanse og ikke minst risikovilje. Og da skulle det bare mangle at de også høster noe av gevinstene av den grønne finansielle innovasjonen  de har bidratt til å skape.

Oslo faller på listen over verdens dyreste byer

I en tide der prisene stiger mer en vi er vant til, og strøm, mat, drivstoff og bygningsmaterialer er blitt mye dyrere, mens boligprisene har økt jevnt og trutt i mange år, er det kanskje en slags trøst at kostnadene øker mye mer andre steder i verden.

Ja, på målingen fra Economist Intelligence Unit (EIU) over verdens dyreste og billigste byer, med i alt 168 hovedsteder og andre stor byer på listen, har Oslo falt litt nedover. Oslo er fortsatt blant de 20 dyreste, og nummer 5 i Europa (bak Zurich, Geneve, Paris og København), men avstanden opp til de dyreste byene i verden har økt.

For ti år siden var Oslo verdens fjerde dyreste by i følge denne rangeringen og klart dyrest i Europa. I verden var det bare Tokyo, Osaka og Sydney som var dyrere byer å bo i enn Oslo for ti år siden. 

I 2022 er Oslo helt ute av topp 10-listen. Fem byer skiller seg klart ut i toppen. New York er dyrest i verden, så vidt foran Singapore, Tel Aviv, Los Angeles og Hong Kong. Deretter følger, litt bak, Zurich og Geneve, som er dyrest i Europa. Og enda et lite hopp nedover finner vi resten av de dyre byene, men her har også Paris og København blitt dyrere enn Oslo. Det kan virke som den generelle trenden de siste årene har vært at USA har hatt høyere kostnadsvekst enn Europa og Asia, i hvert fall i de støste byene.

De to byene som klarer raskest oppover listen er Moskva og St Petersburg, mens Kiev i Ukraina og Caracas i Venezuela er utelatt fra listen fordi forholdene er så utrygge og spesielle at det ikke er så meningsfullt å sammenligne priser med andre. Hvordan er utsiktene fremover når det gjelder priser og kostnader? The Economist mener at det kan bli bedre i tiden som kommer:

"There is some good news ahead. Supply-chain problems should start to dissipate as demand softens and the cost of freight comes down. The Drewry World Container Index, which measures the price of 40-foot containers across major shipping routes, has declined by 74% year on year. And unless the war in Ukraine escalates, EIU predicts that commodity prices for energy, food and metals will fall next year. Overall, eiu’s forecast for 2023 is that global consumer-price inflation will fall from an average of 9.4% this year to 6.5%. Although still high, this should bring some relief to struggling households in the new year"

Nyord og begreper til bruk i 2023

Verden er i rask endring, både teknologisk og på andre måter, og språket fornyes for å fange opp og beskrive det som skjer. I Norge kåres årets "nyord" mot slutten av året som gikk. I 2021 var det "sportsvaske!. I 2020 var det "koronaen".

The Economist ligger et skritt foran og forteller oss om hvilke nye ord og begreper vi må lære oss fordi de vil prege nyhetene og samtalene i 2023. Det er 23 slike ord og begreper: "23 items of vital vocabulary you’ll need to know in 2023" som trekkes frem i artikkelen.

Noe tenker jeg vi kjenner fra før, men det kan godt hende det rykker oppover i brukshyppighet i 2023. For eksempel første ulike fargevarianter av hydrogen, som grønn, blå, brun, og grå hydrogen. Som ikke handler om ulike farger på gassen, men om hvor miljøvennlig den er produsert. På denne listen er det også turkis, rosa og hvit hydrogen. Mye farger å huske.

På listen finner vi også begreper som "taktiske atomvåpen" og "frozen conflict", som kan ha gått i glemmeboken, men dessverre har fått ny aktualitet. Vi finner "regasification" som trengs når det trengs LNG for å fylle europeiske naturgassrør. 

Og naturligvis vi har teknologiske begreper som "eSim" (i motsetning til fysisk sim-kort) og "post quantum cryprography" som handler om den type krypteringsalgoritmer som trengs når vi få "quantum computing". "Mixed reality" handler om teknologi som gjør det mulig å blande virtuell virkelighet (vr) og virkelig virkelighet. For eksempel ved å legge et virtuelt lag over det fysiske. Hva med en virtuell fotball på en virkelig fotballbane med virkelige fotballspillere? 

En nyskaping jeg tror vi vil høre en del mer om er "passkeys", en måte å sikre at det er rett person som logger seg på en tjeneste som erstatter passord med egne biometrisk bekreftede unike koder som er forskjellige fra gang til gang og verken kan stjeles, gjettes eller glemmes.

På miljøsiden vil vi ha "scope 1, 2 og 3 emissions" når det gjelder grader av ansvar en virksomhet har for klimagassutslipp, vi har "space solar power" som handler om solenergi fra satellitter, og "vertiports" som er steder der man kan ta flygende elektriske taxier, og er knyttet til det øvrige kollektivnettet. En slags kombinasjon av flyplass og t-banestasjon. "Virtual power plants" handler om at når stadig flere boliger og virksomheter har solceller til energiproduksjon og batterier til lagring hver for seg, kan disse kobles sammen på smarte måter og i et smart nett bli en slags virtuelle kraftstasjoner.

Prisstigning 7,5 prosent

Prisene stiger fortsatt. Fra oktober 2021til oktober i år har prisene steget med 7,5 prosent. Det er særlig prisveksten på elektrisitet, mat og drivstoff som forklarer oppgangen. SSB måler prisveksten hver måned og skriver dette em at dette er fjerde måned på rad rekorden nå blir slått:

"Fra september til oktober 2022 steg KPI 0,3 prosent, og var 7,5 prosent høyere enn for ett år siden. Det er en ytterligere oppgang fra tolvmånedersveksten i september, som var på 6,9 prosent. – Prisveksten fortsetter å stige fra allerede svært høye nivåer. Det er spesielt prisutviklingen på strøm, mat og drivstoff som bidrar til at prisveksten løftes til 7,5 prosent i oktober, sier seksjonssjef Espen Kristiansen i SSB.

Tolvmånedersveksten i KPI justert for avgiftsendringer og uten energivarer, KPI-JAE, endte på nytt rekordnivå med 5,9 prosent i oktober, opp fra 5,3 prosent i september. SSB har laget KPI-JAE siden 2001, og dette er fjerde måneden på rad at KPI-JAE blir målt med nytt rekordnivå."

Verdens største offshore vindkrakftfelt

Norge ligger i startgropen når det gjelder tildeling av felt og utbygging av store anlegg for vindkraft til havs. Et forslag om lovverk for å regulere hvordan konsesjoner for utbygging drift ligger til behandling i Stortinget. Og tidligere i år kunngjorde regjeringen at Norges ambisjon er å innen 2040 ha like mye produksjon av vindkraft til havs som det produseres vannkraft på land i dag, omring 155 TW/h. Det vil kreve inn innstallert vindraftkapasitet på 30 000 MW.

Men hvor mye er egentlig det? Og hvor i verden er det man allerede i dag har en høy vindkraftproduksjon offshore? Tabellen over er hentet fra Wikipedia og viser de 20 største vindraftfeltene i verden. Det største ble åpnet tidligere i år, heter Hornsey Project 2 og har en installert kapasitet på 1386 MW. Det nest største er er Hornsey 1 og har en kapasitet på 1220 MW. Disse to anleggene produserer nesten 10 prosent av det Norge skal bygge ut frem mot 2040. 

Faktisk er 7 av de støste 10 offshore vindrakftfeltene i verden på britisk sokkel. De tre øvrige er to i Nederland og en i Danmark. Også på resten av topp 20 listen dominerer Nord Europa totalt, med fire britiske, tre tyske og en nederlandsk, og så er det to kinesiske utbygginger.

Og det stopper ikke der. De tre største pågående utbyggingsprosjektene av offshore vind i verden er også britiske, to av dem på Dogger Bank med en kapasitet på 1200 MW hver som åpner i 2023 og 2024. I alt har britene allerede utbygget en offshore vindkraftkapasitet på 11 000 MW, i tillegg til 14 000 MW onshore, og mye mer under utbygging. Dette betyr på ingen måte at det er galt å satse på offshore vind i Norge, i hvert fall ikke hvis det er mulig å gjøre det lønnsomt. Men det ville være dumt å fremstille de norske planene som originale eller spesielt ambisiøse.

Gassmangel og sårbarhet

The Economist har sett på hvilke land som er mest sårbare når hvis gassforsyningene strupes ytterligere. Artikkelen "The countries most at risk from Europe’s energy crunch" ser først på de direkte effektene av at gassen slås av og der blant annet industri må stenge slik at det er nok gass til at folk ikke fryser i hjel. Som kartet til venstre viser er det i tillegg til Tyskland særlig landene i Sentral-Europa uten kystline, som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike som er sårbare.

Men så ser de også på de sekundere effektene, det som skjer som en konsekvens av at andre må redusere aktiviteten. Og da er det en langt bredere krets av land som blir hardt rammet: 

"The secondary effect of tight energy supplies will spread the pain further. Global gas supplies will be constrained well into 2024, pushing prices higher. That will hit household incomes, lowering demand in the economy. Businesses may choose to reduce output to cut energy costs, which would then spread along supply chains to other sectors and countries."

Skattesystem og skattenivå

I dag la regjeringen frem en gigantisk skatteøkning for næringslivet. En ekstra selskapsskatt på overskuddet i selskaper som høster av felles naturressurser og beslaglegger areal er foreslått og sendt på høring. Den vil tre i kraft raskt og gjelde for blant annet havbrukbedrifter og vind- og vannkraftselskaper. Og minner om den særskatten på over 50 prosent av overskuddet oljeselskapene i dag betaler på toppen av selskapsskatten.

Reaksjonen i markedet ble knallhard i dag, spesielt for havbruksselskapene og aksjonærene deres. Store og små. En tredel av verdien til Salmar forsvant, over 20 milliarder kroner. En fjerdedel av Grieg Seafood ble borte og en femtedel av Mowi. Temmelig dramatisk, og dette oppleves ekstra dramatisk i en tid der vi etter all sannsynlighet går inn i en lengt mer krevende tid for næringslivet med lavere etterspørsel, høyere priser og høyere arbeidsledighet.

Er det veldig galt å innføre en grunnrenteskatt? Selv har jeg lenge vært tilhenger av en grunnrenteskatt på vindkraft og havbruk. Det var jeg også i forrige stortingsperiode da regjeringspartiene valgte å ikke innføre det. Men det er viktig å skille i debatten mellom skattesystem og skattenivå. Etter min mening tar regjeringen alt for hardt i i en tid der næringslivet trenger skattelettelser og ikke skatteøkninger. En grunnrenteskatt kunne derfor kommet i en pakke sammen med lettelser i selskapsskatten og avvikling av den særnorske formuesskatten. Den bør ikke være en historisk høy skatteøkning for næringslivet.

Argumentene for et system med grunnrenteskatt som alternativ til andre skatter er at den for det første er en skatt på en ekstra inntekt som ikke er skapt av selskapets egen innovasjon og egne investeringer, men gjennom en tilgang til naturressurser og areal (olje, gass, regnvann, vind, havarealer). For det andre er dette en skatt på bedriftens overskudd, slik at man ikke betaler noe når det er dårlige tider, eller det rett og slett ikke eksisterer noen ekstraordinær lønnsomhet. Og for det tredje er dette kapital- og naturressursintensive næringer som ikke er spesielt flyttbare til andre land. Men det at ting ikke kan flyttes behøver ikke bety at det vedlikeholdes, investeres, eller at det drives i det hele tatt. Derfor må skattenivået tilpasses næringens langsiktige utviklingsmuligheter og -behov. Tar politikere for hardt i kan de ta livet av det som sørger for inntektene.

Det mest sensasjonelle i dagens forslag om tidens skatteøkning er ikke at det kommer en grunnrenteskatt men at det kommer fra en finansminister fra Senterpartiet. En ting er at den rammer typiske distriktsnæringer hardt og er helt i strid med det Senterpartiet har vedtatt i sitt partiprogram. Men enda mer spektakulært er det at omleggingen av kraftbeskatningen etter alt å dømme vil omfordele store deler av inntektene fra kraftbransjen fra kommunene til staten. De må være svært overrasket alle ordførerne i Senterpartiet som trodde Senterpartiet var selve garantisten for at små kraftkommuner har store kraftinntekter. 

Nå må vi nok vente på statsbudsjettet som kommer om noen dager for å få et mer utfyllende svar på hvordan dette blir. Men vi vet nok til å slå fast at det blir bråk. Mye bråk.

Rekordhøy eksport - igjen

Det siste året har disse jevnlige visittene mine inn i statistikken for norsk eksport, import og handelsbalanse, stadig vekk handlet om nye rekorder. Flere ganger har det vært slik at Norge aldri tidligere har eksportert mer og aldri har hatt større overskudd på handelsbalansen. Og selv om også importen er historisk høy holder den en langt flatere utvikling.

Og slik var det også i august 2022, med rekordverdier for eksport, import og handelsbalansen. Statistisk sentralbyrå skriver at:

"Med nye rekordhøye nivåer for både eksport- og importverdien i august 2022, endte handelsoverskuddet på historiske 197,7 milliarder kroner. Utviklingen kommer av høy prisvekst på energivaren naturgass, som har sammenheng med usikkerheten internasjonalt. Statistikken for utenrikshandel med varer viser flere rekordnoteringer for august 2022. Med eksport- og importverdier på henholdsvis 287,8 og 90,2 milliarder kroner, endte handelsbalansen for august på hele 197,7 milliarder kroner, de høyeste verdiene som er målt i en måned i løpende priser. Utviklingen av eksportverdien, som økte med 25,8 prosent sammenlignet med juli måned, skyldes i stor grad skyhøye priser på naturgass."

Dersom noen lurer på hvorfor det er viktig å holde i igjen når det gjelder offentlig forbruk akkurat nå, for å ikke prisstigning og press i økonomien, er dette et godt sted å starte. Da risikerer vi at summen av oljesektoretterspørsel og offentlig etterspørsel blir så massiv at alt annet av privat sektor som ikke har med olje å gjøre fortrenges. Men slik er det heldigvis ikke blitt, i hvert fall ikke foreløpig. Fastlandsindustrien henger med i eksportkonkurransen den også. SSB skriver:

"For august endte fastlandseksporten på rekordhøye 65 milliarder kroner, som er 46,5 prosent høyere enn samme måned i fjor, og 1,9 milliarder mer enn forrige rekordmåned mars 2022. Energivarer fra fastlandet står for det meste av 12 måneders endringen, som er preget av høye priser sammenlignet med august i fjor. I august ble det eksportert raffinerte oljeprodukter for 10,6 milliarder kroner, som er mer enn det dobbelte fra i fjor. Det ble eksportert elektrisk strøm for nesten 7 milliarder kroner, mer enn fem ganger høyere enn for ett år siden. Dette er nye rekordnoteringer for begge varegruppene.  

"Fiskeeksporten endte på 12 milliarder kroner i august. Verdien er 2,7 milliarder kroner høyere enn samme måned i fjor. Lakseeksporten står normalt for mye av dette, og så langt i år har prisen for fersk laks vært høyere enn i 2021. Det ble utført metaller for nesten 9,1 milliarder kroner i august 2022, en oppgang på 10,2 prosent fra samme måned i fjor. Aluminium økte med 1,6 milliarder kroner til totalt 5,7 milliarder kroner for august."

Hvor lenge kan det fortsette slik? Sannsynligvis ikke så veldig mye lenger. Dagens situasjon er en ganske spesiell kombinasjon av ulike ting, blant annet Russlands invasjon av Ukraina og av ulike sanksjoner og reaksjoner i kjølvannet av dette. I lengden er neppe dagens energipriser bærekraftige, og dessuten er vil det bli etterspørselsvekst og knapphet til vinteren hvis ikke mer skjer på tilbudssiden. Men når og hvordan dette spiller ut utover vinteren tør ikke jeg spå nå.

Nedsmelting i Senterpartiet

I VG er det et temmelig merkelig oppslag i dag der 
Senterpartiets ordfører i Stavanger, Dagny Sunnanå Hausken, kritiserer regjeringen for å føre en helt annen energipolitikk enn Senterpartiets energipolitikk.

Oppslaget er merkelig på så mange plan samtidig at det er grunn til å ta det et trinn av gangen. Først dette med ordfører. Stavanger er som større norske byer flest ikke akkurat noe kjerneområdet for Senterpartiet. Hadde det vært kommunevalg nå ville de fått bare en representant i bystyret. Og kanskje ikke noen i det hele tatt hvis det fortsetter på denne måten. 

Det var Arbeiderpartiets Kari Nordtun som ble ordfører etter valget og Senterpartiet hestehandlet seg til en varaordfører tross bare tre representanter i bystyret. Fordi Kari Nordtun har mammapermisjon er Dagny Sunnanå Hausken blitt fungerende ordfører. Det må man jo si er god uttelling, men hadde det vært kommunevalg nå hadde ikke noen av dem hatt posisjonene de har i dag. Men det er rart med det: Når folk først havner i slike posisjoner kan man lett tro at man har masse folk i ryggen og i dette tilfellet i tillegg er utstyrt med form for dypere innsikt i forskjellen på regjeringens politikk og Senterpartiets politikk enn andre har.

Og så det andre, som er viktigere og også langt mer pussig: Senterpartiet sitter i regjering. Partilederen i Senterpartiet er finansminister i Norge. Regjeringens politikk er Senterpartiets politikk og Senterpartiets politikk er for tiden regjeringens politikk. Det er nemlig ikke slik at deler av regjeringen politikk er Arbeiderpartiets politikk og andre deler er Senterpartiets politikk. Regjeringens politikk er felles og blir bestemt i regjeringskonferanser hver eneste uke. Der er det uenighet underveis, men alltid enighet om at alle statsrådene, fra begge partiene, står bak alle beslutningene etterpå. Og hver uke er det også statsråd på slottet der alle saker som skal legges frem for stortinget blir besluttet formelt. Hele regjeringen står bak de også. Noe annet ville vært totalt kaotisk og uansvarlig, uansett regjering.

Dette er også litt viktig å huske nå som statsbudsjettet er like rundt hjørnet. Det er nemlig ikke slik at Senterpartiet vil være uenige i deler av statsbudsjettet, mens Arbeiderpartiet vil være uenige i andre deler av statsbudsjettet, på områder der det er Senterpartiet som har statsråden. For sikkerhets skyld er det Finansministeren, Senterpartiets partileder, som legger frem statsbudsjettet. Hele statsbudsjettet. Også de delene som måtte handle om for eksempel elavgifter, strømstøtte eller bevilgninger til energitiltak. Eller som handler om de enorme inntektene staten mottar fordi vanlige folk og næringsliv betaler så mye mer for strømmen enn før. 

Jeg har også et tredje problem med dette utspillet. Og det er at dersom det virkelig var slik at Senterpartiet et eller annet sted har en helt annen energipolitikk enn regjeringen, og som ikke vinner frem i regeringen, hva går egentlig denne alternative energipolitikken ut på? Hvor kan vi få vite mer om den? Hvor finnes talspersonene for denne politikken. De finnes åpenbart ikke i regjeringen, for der er slik at alle står bak regjeringens politikk. Den finnes heller ikke i Senterpartiets partiledelse, for de personene sitter i regjering. Og den finnes ikke på Stortinget, for der støtter Senterpartiets gruppe sin egen regerings politikk. Men hvor er den da?

Noen slik alternativ politikk finnes naturligvis ikke i det hele tatt. Det må være panikken som rammer når en fungerende ordfører innser at partiet bare vil få en representant i bystyret etter valget hvis meningsmålingene slår til. Og da er det sikkert fristende å flykte inn i en parallell fantasivirkelighet der partiet er med i regjering bare i de sakene og på de dagene det passer dem. Men det er fantasi. Og et tegn på at nedsmeltingen innad i partiet har kommet svært langt.

Prisstigning 6,8 prosent

Det er så lenge siden det var høy prisstigning i Norge at mange rett og slett ikke har opplevd det før. I følge Statistisk Sentralbyrås siste statistikk var den årlige prisstigningen 6,8 prosent fra juli 2021 til juli 2022. Vi må tilbake til 1988 for å finne like høy tolvmåndersvekst. Og da må man nok senest være født tidlig på 1970-tallet for å huske hvordan verden var da høy inflasjon var noe vi var veldig opptatt av, og redd for, og ikke bare noe det stod om i lærebøkene.

Prisveksten har handlet mye om energi det siste året, men Statistisk sentralbyrås nyeste KPI-tall viser at det ikke bare er energi som blir dyrere. Den såkalte KPI-JAE, prisutviklingen som er justert for energi og avgifter, vokste 4.5 prosent det siste året. Og da handler det både om transport, hoteller og restauranter og ikke minst, om dyrere mat. Bare fra juni til juli i år mar matprisene økt med 7,6 prosent. Aldri har matprisene økt så mye på en måned. Og i følge SSB har det plutselige prishoppet en sammeheng med et veldig dyrt jordbruksoppgjør i år:

"Fra juli 2021 til juli 2022 steg prisene på matvarer og alkoholfrie drikkevarer med 10,4 prosent. Fra juni til juli i år økte de med 7,6 prosent. De aller fleste matvaregruppene er preget av prisoppgang. Årsaken til prisøkningene er sammensatt, og må ses i sammenheng med flere forhold.

– 1. juli er ett av to årlige tidspunkt hvor dagligvareleverandørene justerer sine priser ut til butikkene. Fra samme dato trer også de økte målprisene fra årets jordbruksoppgjør i kraft, sier Espen Kristiansen. – Økte kostnader i alle ledd i verdikjeden, gjennom økte priser på råvarer, gjødsel, transport og energi, bidrar til oppgang i prisene vi møter i matbutikken. Også internasjonale forhold, som krigen i Ukraina, tørke og reduserte avlinger påvirker den samlede varetilgangen og bidrar til stigende priser, sier Espen Kristiansen.

Prisene på norske jordbruksvarer økte med 7,6 prosent fra juni til juli, mens importerte jordbruksvarer viste en oppgang på 6,3 prosent. Dette bekrefter at det er forhold både innenfor og utenfor Norges landegrenser som bidrar til prisvekst på matvarer."

Det vi også opplevde på 1970- og 80-tallet, sammen med høy inflasjon, var høye renter. Jeg husker at jeg hadde et boliglån fra 1990 der renten var 14 prosent. Prisstigningen var begynt å bli lavere, men Norges Banks pengepolitikk den gang var slik at en i økonomist nedgangstid slik det var i Norge på slutten av 80-tallet, var viktig å forvare kronekursen. Og da gikk renten opp. Nå er pengepolitikken bygget på et inflasjonsmål, noe som betyr at Norges Bank må sette opp renten når prisene stiger fordi det er knapphet på arbeidskraft, materialer energi. 

I en slik situasjon er det viktig å ikke bruke enda mer offentlige penger, og fyre opp etterspørselen ytterligere, fordi det blir ikke mer av det man har knappet på av å bruke mer penger. Det er i situasjoner som dette det er viktig å prioritere og ikke mene at alt er like viktig, enten man er en privat husholdning, en kommune eller staten. Skulle våre politikere komme i skade for å ikke klare å holde utgiftene nede kan både prisveksten og renten bli ubehagelig høy, i en befolkning som kanskje ikke er så godt forberedt fordi det er så lenge siden sist.

Thomas Gryta og Ted Mann: Lights Out

Hva i all verden har skjedd med General Electric? Det var verdens største selskap med markedsverdi på 600 milliarder dollar høsten 2000. I 2001 tok Jeff Immelt over og var blant verdens aller mest genierklærte konsernsjefer da han besøkte Norge og åpnet et nytt fabrikkanlegg for produksjon av legemidler i Lindesnes i 2005. Så kom han til konserthuset i Oslo, der jeg også var i publikum, og snakket om verktøyene og modellene som gjorde GE best i verden på lederutvikling og innovasjon. Og ledende på både det digitale og det grønne var det også i ferd med å bli ved å bygge en grunderkultur i et av verdens største industriselskaper. 

For godt til å være sant? Det er dette boken til Wall Street Journal journalistene Thomas Gryta og Ted Mann handler om. Og allerede i tittelen får vi en del av konklusjonen: "Lights Out -Pride Delusion and the Fall of General Electric". Selskapet som hadde en markedsverdi på 600 milliarder har de siste årene slitt med å holde en verdi på over 100 milliarder dollar, og de dårlige nyhetene har bare fortsatt og fortsatt å komme for GE.

Man skal kanskje være litt ekstra interessert i beretninger om bedrifters vekst og fall, og ikke minst "keiserens nye klær" for å like bøker som dette. Der Bethany McLeans bok om Enron, "The Smartest Guys in the Room" er selve gullstandarden. Liker man slike bøker er "Lights Out" vel verdt å kjøpe, og det er jo spennende å finne ut hvor det ble av selskapet så mange trodde var best. GE var det eldste gjenlevende medlemmet av Dow Jones indeksen (de ble fjernet i 2018), har røtter tilbake til Thomas Edison og J.P. Morgan. 

På 1990 og 2000-tallet skullebedrifter spesialisere, slanke og konsentrere seg om kjernevirksomhet, og outsource alt annet. Og i hvert fall ikke være konglomerater som skulle drive i mange helt ulike bransjer samtidig. GE var selskapet som tilsynelatende motbeviste alt management-konsulter og strategi-professorene skrev bøker om. GE var historisk produsenter av kjøleskap, kjøkkenmaskiner og lyspærer for privatmarkedet og lokomotiver, flymotorer og gassturbiner i bedriftsmarkedet. De var pioneren når det gjaldt å endre forretningsmodellen fra vareproduksjon til verdiøkende tjenester og langtidskontrakter for vedlikehold. Flymotorer og kraftverksturbiner ble noe du kunne leie i stedet for å kjøpe, og da ordnet GE Capital finansieringen.

Dette med konglomerat er naturligvis noe av det boken problematiserer. For i tillegg til lyspærer og hvitevarer og gassturbiner og flymotorer, produserte GE store sykehusmaskiner som CT- og MR-scannere (Norge produserte GE Vingmed håndholdte ultralydsmaskiner som ble en suksess for brukerne, men for billige til at GE tjente penger). Og de etablerte seg innenfor legemidler. Dessuten drev GE med TV- og filmproduksjon gjennom NBC og Universal. De satset på olje- og gass ved å kjøpe Baker Huges. De hadde plastproduksjon. Og de satset på software og investerte stort i programvare for å styre og monitorere industrielle prosesser.

Men i tillegg til alt dette ble GE Capital en stadig større del av selskapet. En virksomhet som fungerte som et finansielt mellomledd når kundene skulle ha turbiner og flymotorer, men som ekspanderte inn kredittkort og forbrukslån, eiendomsfinansiering, leasingvirksomhet, forsikringsvirksomhet og alt mulig annet. I realiteten en av verdens største banker, men uten å være del av banklovgivningen. Og da ble det fristende å også bruke GE Capital som et stad å "gjemme" dårlige resultater, og mellomfinansiere for kunder som enda ikke hadde betalt og jevne ut kvartalsresultater ved å kjøpe noe eller selge noe. Det hele ble så komplekst at konsernledelsen selv hadde problemer med å forstå hva som skjer og at det ble et sted å skyve problemer foran seg. Bill Gates blogget om dette med å pynte på tallene da boken kom i fjor.

Selv om det var ting i GE som minnet om bokføringstriksene i Enron litt tidligere, som at fremtidige inntekter fra tjenestesalg og vedlikehold ble veldig aggressivt inntektsført, oppfatter jeg at forfatterne ikke mener det som skjedde i GE var direkte løgnaktig, men det var heller ikke helt sant. Det var dessuten lite transparent, blant annet på grunn av GE Capitals finansielle innovasjoner. Et annet problem var at Jeff Immelts bakgrunn som selger, og troen hans på at GE måtte omstilles raskt fra et tradisjonelt industriselsskap til verdens beste på innovasjon og digitalisering, fungerte bedre i TV-reklamer og powepoint-presentasjoner enn i virkeligheten. De digitale produktene de skrøt av var ikke ferdige. Selskapet han snakket om og selskapet han ledet i virkeligheten var to forskjellige virksomheter. Da vinner virkeligheten til slutt.

Boken tar historien frem til dagens sjef Larry Culp jr tok over som konsernsjef i 2018, den første som ikke kom fra innsiden av GE. Han fulgte etter Jack Flannery, som erstattet Jeffery Immelt i 2017 og ble avsatt i 2018, og aldri fikk bruke den tiden som er nødvendig på å snu et gigantselskap med enorme strukturelle og strategiske utfordringer, i tillegg til diverse erstatningskrav og kommende rettssaker på grunn av investorer som mener de er ført bak lyset. Siden 2018 er ikke problemene akkurat løst, men jeg ser på hjemmesiden til GE er at planen nå er å dele GE i tre separate børsnoterte selskaper på kjerneområdene, etter at mye annet er solgt allerede. I 2024 skal GE Heathcare spinnes ut, litt senere vil GE Vernova spinnes ut med energi- og miljøvirksomhetene. Så vil "rest-GE" i all hovedsak være GE Aviation, flyvirksomheten, som vil eie varemerket og lisensiere det ut til de andre i den grad de mener navnet skaper merverdi. Men det vil ikke lenger være samme selskap. Konglomeratet er borte og 130 års industrihistorie vil snart være over.