Kvinnefotball trekker mer penger og flere tilskuere

Årets fotball-VM for kvinner har vært en formidabel suksess, både når det gjelder publikum på tribunene og når det gjelder TV-seere. I Storbritannia så 12 millioner semifinalen mot USA, det mest sette TV-programmet i hele år. I Frankrike var kvartfinalen mot USA årets mest sette program, med 10,7 millioner seere.

The Economist har i artikkelen "The Women's World Cup is drawing record audiences" interessert seg for økonomien i kvinnefotball, og hvordan den er sammenlignet med mennenes fotball VM. TV-tallene er litt lavere enn mennenes fotball-VM for et år siden, men betydelig høyere enn forrige gang det var VM for kvinner. The Economist skriver:

"In 2015, 750m people tuned in to watch the tournament on television; 86m watched on other platforms. This year FIFA expects viewership across all platforms to reach 1bn (the men’s tournament in 2018 was watched by 3.5bn people)."

Hva er så årsaken til denne kraftige økningen i interessen? The Economist peker på to hovedgrunner, kvaliteten på fotballen, som er blitt langt bedre enn før, og økonomien i klubbene som på grunn av økte sponsorinntekter og så har blitt langt bedre. Noe som gjør at langt flere kan være leve av å være fotballspillere. Og det siste skriver The Economist at:

"Money is another factor. Between 2013 and 2017 the number of professional and semi-professional female players in Europe nearly doubled, to 3,600. In 2017, the Union of European Football Associations (UEFA), which governs football in Europe, unbundled sponsorship rights for women’s football from the men’s, opening a pathway for brands to enter the market."

Hvor stort er YouTube (2)?

Et tidlig innlegg her på bloggen, som også var blant de mest leste, het "Hvor stort er YouTube?" og ble skrevet i november 2009 da YouTube ennå ikke var fylt fem år. Det er temmelig nøyaktig fem år siden nå, en hel evighete i sosiale medier, og i februar neste år feirer YouTube 10 år. Det kan være interessant å å se på noen av tallene fra 2009 og sammenligne med 2014.

Da jeg blogget om YouTube i 2009 skrev jeg at det var 1 milliard visninger pr dag. Allerede i januar 2012 passerte dette tallet 4 millarder visninger pr dag, og vi må vel anta at det kan være enda høyere nå. Når det gjelder antall brukere skrev Dagens Næringsliv på lørdag at det er en milliard som besøker YouTube hver måned og at. mobiltelefoner og nettbrett står for 40 prosent av seingen, Seks milliarder timer ble brukt til å se YouTube på verdensbasis hver måned.

En annen måte å måle størrelsen på YouTube er å se på hvor mye video som lastes opp av brukerne. I 2009 skrev jeg at det hvert minutt ble lastet opp 20 timer med ny video. Nå i 2014 blir det lastet opp 100 timer ny video hvert minutt, fem ganger så mye som i 2009.

Det mest sette videoen på YouTube i 2009 hadde 480 millioner visninger. Da jeg blogget om fenomenet Gangnam Style i 2012 var det Justin Biebers "Baby" som var størst med 777 milloner visninger. Men nå er det naturligvis nevnte Gangnam Style med PSY som er størst med over 2.1 milliarder visninger.

En siste måte å vurdere størrelsen på YouTube er å se på økonomien. I 2009 var det alminnelig antatt av YouTube, som ble kjøpt av Google i 2006, fremdeles tapte penger. Og noen var ganske sikre på at tapene ville øke etter hvert som økt båndbredde og mer video ville øke kostnadene. Slik har det ikke gått. Nå er det ingen som vet nøyaktig hva YouTube tjener, men et estimat fra 2013 anslår at annonsører brukte 5,6 milliarder dollar på å annonserer på YouTube og at fortjenesten deres er 1,9 milliarder dollar, Ikke dårlig for et nettsted med gratis videoer.

Lørdagsmagasinet i Dagens Næringsliv hadde for øvrig en interessant artikkel om den nye medievirkeligheten og de nye mediestjernene som er skapt på YouTube.

Bortgjemte musikalske perler (26)

Denne bortgjemte perlen er en coverversjon Annie Lennox gjorde i 2009 av "Shining Light", en sang som opprinnelig ble skrevet og fremført i 2001 av det nord-irske indiebandet Ash (og som finnes på YouTube her). Annie Lennox tok sin versjon av "Shining Light" med som en av to nye låter på samlealbumet The Annie Lennox Collection og ga den også ut som en singel som klatret til nr 39 på den britiske hitlisten. Det var den første (og eneste) topp-40 plasseringen hennes på den britiske singellisten som soloartist siden 1995.



Selv om låten er bortgjemt i den forstand at den ikke finnes på noe ordinært album Annie Lennox har gitt ut, har den ikke vært helt usynlig. Våren 2011 dukket den opp i en TV-reklame for Lindex, som jeg synes ofte er flinke til å velge ny musikk til reklamefilmene sine, og i dette tilfellet bidro de kanskje til at flere oppdaget både Annie Lennox og Ash.

10 års avishistorie i en graf

Allan D. Mutter har laget en graf på sin medieblogg "Reflections of a Newsosaur" som han sier oppsummerer det vi trenger å vite om tradisjonelle aviser vs digitale plattformer de siste ti årene. Under overskriften "The plight of newspapers in a single chart" skriver han;

"The following chart is all you need to know about the breathtaking contraction of the newspaper industry that coincided with the explosive growth of digital advertising in recent years."

Tallene gjelder USA, men jeg vil tro hovedbildet er ganske sammenlignbart med utviklingen her i Norge. Det handler om annonseinntekter målt i milliarder dollar og det er tatt utgangspunkt i 2005 fordi det var året da annonseinntektene i avisene nådde sitt all-time-high på 49,4 milliarder USD. 

I 2005 hadde folk flest vært klar over internett i omtrent et tiår, men det hadde enda ikke rammet papiravisenes annonseinntekter, noe som gjorde at store mediehus insisterte på at oppkomlinger på nettet ikke ville true verken veksten og lønnsomheten på papir. Internett var et interessant supplement som skaffet noen ekstra inntekter, men ikke noe alternativ. Nå vet vi hvordan akkurat det gikk. Annonseinntektene på papir og nett for USAs aviser er på full fart ned og under halvparten av det de var for ti år siden, fra 49 milliarder USD i 2005 til 21 milliarder USD i 2013. Det er brutalt.

Så kan man jo innvende at veksten i digitale annonseinntekter, fra 13 milliarder USD i 2005 til 43 milliarder USD i 2013, mer enn oppveier nedgangen i avisinntekter. Denne inntektsveksten var enda kraftigere i 2013 enn tidligere år på grunn av økt bruk av mobilt internett. Problemet er at dette i liten grad hjelper de tradisjonelle mediebedriftene fordi det meste av inntektene går til noen helt andre. Avishusenes digitale inntekter var bare 3,4 milliarder USD i 2013, knapt 8 prosent av det totale digitale markedet. 

For ordens skyld kan det jo også være greit å nevne at Googles annonseinntekter i USA er over 21 milliarder USD. Det er høyere enn annonseinntektene til alle aviser og ukeblader til sammen. Googles globale annonseinntekter passerte 50 milliarder USD i 2013. Nå er det ikke bare Google som vokser. Facebook la for noen dager siden et kvartalsresultat med inntekter på 2,5 milliarder dollar for første kvartal 2014, en omsetningsvekst på 72 prosent fra tilsvarende kvartal i 2013. Det mest interessante ved Facebooks tall var at annonseinntektene på mobil nå har vokst til 59 prosent av Facebooks totale inntekter, opp fra 30 prosent for et år siden.

Liv Ullmann reklamerer for Polaroid

Nettstedet Open Culture er en gullgruve når det gjelder å finne og tilgjengeliggjøre ulike ressurser som finnes på nettet innenfor kultur og utdanning. Her er film, musikk og læringsressurser, både riktig gamle ting som er blitt digitalisert og nyere innhold. Og stort sett bare ting du ikke finner i mainstream nettmedier. Et riktig aktivt nettsted er det også, så det er lurt å stikke innom av og til og sjekke hva som ligger der.

Når jeg nevner Open Culture i dag så er det fordi jeg kom over noen herlige TV-reklameklipp for Polariodkameraer. Det er jo ikke så fryktelig mange år siden, men her føler man at det har skjedd en del på teknologifronten i mellomtiden. De kjørte en kampanje i flere år med kjente skuespillere i hovedrollene. I en TV-reklame fra 1979 finner vi både Liv Ullmann og en svært ung Linn Ullmann som tar oppvasken:



I en TV-reklame fra 1972 for Polaroid deltok Laurence Olivier (som var med på betingelse at den aldri ville bli vist på TV i England, og heldigvis var YouTube fortsatt over 30 år inn i  fremtiden). I Polaroids reklame fra 1980 deltar Christopher Plummer.

Dette med kjente kulturpersonligheter i litt utradisjonelle reklamer er for øvrig et bra tema som jeg har blogget om tidligere også. Min favoritt er Johnny Rotten, tidligere Sex Pistols, som reklamerer for smør. Og de som lever i den tro at de høykulturelle i hvert fall ikke reklamerte for såpe og tilsvarende kommersielle greier før i tiden, kan jo ta en titt på denne saken med lenker til de ni reklamefilmene Ingemar Bergman laget på 50-tallet for Bris såpe.

Filmen om DIPS

Et av Nordens største programvarehus heter DIPS. De har hovedkontor i Bodø og utvikler og selger løsninger for elektronisk pasientjournal (EPJ) og pasientadministrative datasystemer (PAS) til sykehus. DIPS har 160 ansatte, men selskapet gjør det så godt at de er på jakt etter 50 nye medarbeidere som skal hjelpe dem med å utvikle fremtidens løsninger, med arbeidssted i Bodø, Tromsø, Trondheim og Oslo. For å nå frem til potensielle søkere har de laget filmen om DIPS:



Det er også laget YouTube-videoer med intervjuer der mange av dagens ansatte forteller om jobben sin, og det er lansert en ny Facebookside for å komme i kontakt med potensielle jobbsøkere. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan bruke sosiale medier til å rekruttere medarbeidere, Men det er for så vidt også et godt eksempel på at det er hard kamp om å få tak i de kloke hodene man trenger og at spisskompetanse innen it kan være vanskelig å få tak i.

DIPS er et spennende softwareselskap med en litt uvanlig historie. Historien går tilbake til 1987 da det ved Nordland Sentralsykehus i Bodø ble utviklet programvare for en elektronisk pasientjournal som kunne brukes på vanlige PCer. Programvaren var så bra at den også ble tatt i bruk ved andre sykehus i Norge. Etter hvert gikk det så bra at DIPS ASA i 1997 ble skilt ut som et eget selskap utenfor sykehuset. Siden har det vært kraftig vekst, både organisk og gjennom noen oppkjøp.

I har DIPS sykehus i tre at de regionale helseforetakene på kundelisten, samt flere private sykehus. Og er et godt eksempel på at det er fullt mulig å skape innovative og konkurransedyktige bedrifter med utgangspunkt i problemstillinger som i utgangspunktet er innenfor offentlig sektors ansvarsområde.

Regjeringens Kindereggeffekt

I følge Bryggeri- og drikkevareforeningens direktør Petter Nome, er de nye restriksjonene på markedsføring av "usunne" matvarer: "de mest ekstreme markedsføringsrestriksjonene som er lansert i et demokratisk land.". Det er sterke ord, men det er vel ikke usannsynlig at det stemmer, i hvert fall når det gjelder denne type varer.

I følge ulike medieoppslag de siste dagene vil forslaget fra Helse- og Omsorgsdepartementet, bety et forbud mot markedsføring av "energitette, salte og næringsfattige næringsmidler" rettet mot barn. Det vil i følge de samme medieoppslagene kunne resultere i et forbud mot Kinderegg, Happy Meal, Laban seigmenn, Bamsemums, Kaptein Sabeltann-is og Coca Colas julenisse. Nå har statsministeren sagt at det ikke er snakk om forbud mot Kinderegg og Happy Meal, men forslaget til forskrift er ikke trukket tilbake.

Noe av det mest fascinerende er hvordan behovet for en slik ny forskrift begrunnes, På Dagsrevyen lørdag uttalte statssekretær Ragnhild Mathisen:

"Vi må gjøre tiltak for å beskytte barna våre og det handler om ta de tiltakene som industrien bruker nettopp for å lokke barn og unge til  å kjøpe mer av disse produktene".

Nå vet ikke jeg hvor mange barn denne statssekretæren har som hun vil beskytte mot industrien, men det virker unektelig som en omvei å lage en egen forskrift for å beskytte sine egne barn mot industrien. Hun kan jo bare kan la være å kjøpe usunn mat. Nå har vi etter hvert lært at når rødgrønne politikere snakker om barna "barna våre" så mener de slett ikke sine egne barn, men alle andres barn. Det er de andre foreldrene som nå skal beskyttes mot å gjøre våre egne valg.

Mange vil sikkert hevde at dette er en liten sak i den store sammenhengen. Jeg tror symboleffekten av denne og tilsvarende saker som innskrenker valgfrihet er stor. Saker som denne trekker opp et interessant ideologisk skille mellom de som vil ha enda flere forbud og regler for at vi ikke skal ha mulighet til å velge noe usunt, og de som i større grad mener at folk må ta ansvar for eget kosthold og livsstil. Slik denne saken har utviklet seg kan de borgerlige partiene bare sitte helt stille og se på at helseministeren prøver å komme seg opp igjen av salatbollen hun trampet opp i. For man truer ikke med å ta Kinderegg og Happy Meal fra norske barnefamilier uten at det får konsekvenser.

Nedgang i avisenes annonsesalg i USA

På den utmerkede mediebloggen til Alan D. Mutter fant jeg en interessant sak om utviklingen i annonsesalget i papiravisene i USA. Det er Newspaper Association of America som publiserer tallene, det har de gjort siden 1950. Tabellen som viser utviklingen ligger ute på hjemmesiden deres, men de sender ikke akkurat ut pressemeldinger om tallene. Grafen til høyre viser hvorfor.

Det totale annonsesalget i 2011 var på 23,9 milliarder dollar, en nedgang på 7,3 prosent fra året før og det laveste nivået siden 1984. Nå er dette en sammenligning av nominelle tall, justert for inflasjon er tallet for 2011 egentlig halvparten av nivået i 1984, i følge bloggen til Allan D. Mutter. Det er ikke lenger siden enn 2005 at det ble satt ny rekord for salg av annonser i papiraviser med et salg på 49,4 milliarder dollar. I løpet av bare seks år er dette tallet halvert og helt andre aktører har overtatt mye av disse inntektene:

" The combined print and digital sales reported by the trade association for last year are less than half of the all-time sales peak of $49.4 billion achieved as recently as 2005. (...) The combined ad sales for all the newspapers in the United States last year were equal to only two-thirds of the sales of a single digital competitor, Google, whose annual revenues were $37.9 billion."

Bloggen til Mutter har også et par andre veldig interessante refleksjoner om inntektsutviklingen i de tradisjonelle avisene. Det er jo ikke slik at det er mindre reklame i verden enn tidligere, men den finnes andre steder enn i papiravisene. Mye er på internett, men hvis vi skal tro tallene fra Newspaper Association of America så er det ikke først og fremst papiravisenes nettsider som vinner på denne utviklingen, Det er helt andre aktører på internett som lykkes med å dra inn annonseinntekter. Mutter skriver:

"The only category where sales increased at newspapers in 2011 was digital, where revenues grew 3.1% in the fourth quarter and 6.8% for the 12 months to produce $3.2 billion in annual sales. Though publishers say they are focused on building digital revenues to offset the steady decline that has eroded print advertising since 2005, their digital sales are dwarfed by the competition. (...)  Full-year Internet statistics have not been published by the IAB for 2011, but this much is known: The $26 billion in sales achieved by the online industry in 2010 surpassed total newspaper advertising revenue 12 months ago. Digital sales at newspapers are even trailing the adolescent Facebook, which sold $3.7 billion in advertising in 2011."

It's halftime in America

Jeg vil tro de at de fleste har fått med seg at det har vært Super Bowl. New York Giants vant kampen, seertallet satt ny rekord med 111,3 millioner i snitt under kampen, og 117,7 millioner så den siste halvtimen. Madonna fikk flest Google-søk, foran ordene halftime show, The Patriots og Tom Brady. Madonnas imponerende show kan man se her på YouTube.

Bortsett fra Madonna og kampen er det TV-reklamene aller snakker om. Det blir investert ganske enorme beløp i reklamefilmer som blir vist for første gang under kampen, til en pris på rundt 3 millioner dollar for 30 sekunder. Her er en en oversikt over alle filmene som ble vist i løpet av kampen.  Mye av det er temmelig ordinært, men det er noen som har fått mye omtale etterpå. En av dem er Clint Eastwoods reklame for Chrysler, der han erklærer at "It's half time in America, and our second half is about to begin."



Debatten går nå høyt om dette er en politisk reklame og om Chrysler og Clint Eastwood egentlig gir sin støtte til "the bailout" for USAs bilindustri, og at dette derfor er en form for støtte til Obama. Chrysler selv benekter at reklamefilmen har noe som helst med politikk å gjøre.

I den noe mer bisarre sjangeren, og reklamefilmer som plasserer seg her er det mange av under Super Bowl, finner vi en merkelig film med en kombinasjon av en Audi, et vampyrparty fra Twilight, tilsatt musikken The Killing Moon av Echo and the Bunnymen fra 1984. Poenget er visst at en Audi har så bra LED-frontlykter at vampyrer eksploderer når man lyser på dem. Dette er rett og slett sært:



Og så er det noen som ganske enkelt er morsomme. Som denne reklamen for Chevy:

Johnny Rotten reklamerer for smør

Aftenposten på nett har i ettermiddag minnet oss om en morsom reklamefilm fra Tine om "smørmarerittet" som en mesterkokk opplever når han ikke finner smør i kjøleskapet sitt. Slik sett kan man vel si marerittet er blitt til virkelighet for hele Norge. Reklamen er fra 2010, er vist i flere omganger på TV og er også lagt ut på YouTube i høst, litt før smørkrisen traff landet.

Om filmen under kan betegnes som et "smørmareritt" kommer vil litt an på øynene som ser, men den er i hvert fall i en litt annen sjanger. Her er gode gamle John Lydon, bedre kjent som frontfigur Johnny Rotten i Sex Pistols, som spiller engelsk godseier og reklamerer for Country Life Butter:



I følge The Guardian økte salget av Country Life Butter merkbart etter reklamekampanjen, men en del gamle fans blir jo nokså mugne når ungdommens opprørske helter begynner å selge smør. Det er for øvrig ikke bare Johnny Lydon som har fått kritikk for å selge seg til storkapitalen, det skjer stadig vekk, ikke minst når varehusene lager sine reklamefilmer før jul. Sist var det Morrissey som fikk kjeft for at en låt fra The Smiths ble brukt i en julereklame for John Lewis. For øvrig en meget godt laget reklamefilm med en overraskende slutt, men låten er en coverversjon av Please, please, please let me get what I want fra The Smiths og Morrissey skal jo liksom være veldig negativ til det kommersielle.

Men, tilbake til smør. For oss som har holdt fast på meierismør i alle år og ikke latt latt oss avspore av påstander om at vi heller burde spise diverse lettprodukter, har "smørkrisen" hatt den positive effekten at en del utenlandske produkter av utmerket kvalitet nå har kommet i butikkhyllene. Hjemme spiser vi for eksempel utmerket fransk smør for tiden, og kunne godt tenke oss å beholde den muligheten. Og i følge Dagbladet vil importen kunne fortsette en stund for å unngå nye smørmareritt. Kanskje Johnny Rotten snart kan begynne å reklamere for smør på norsk TV også?

Topp 20 trender i 2011

Vel, dette er ikke alle viktige trender i verden akkurat nå, men en morsom oversikt over 20 trender innenfor markedsføring og merkevarebygging, i en video fra trendhunter.com. Mye handler naturligvis om sosiale medier, som "real-timing" og "tweetonomics", men slett ikke alt. De virkelige teknogeekene vil glede seg over både "wearable tech" og "tangible printing". Noe av det som slår meg er hvor mangfoldig og til dels motsetningsfylt dette bildet som tegnes av tidens hovedtrender innen markedsføring er. I dagens verden er det plass til både "luxury lives on" og "next besting". Både "discrete consumerism" og "rockstar self-expression".



Og nok en gang takk til Suongirs blogg for tips om hva som rører seg innen markedsføring og sosiale medier.